Statsråd Sylvi Listhaug [11:31:05 ] : Takk for muligheten til
å redegjøre.
Det er viktig at beslutninger fattes
basert på et godt faktagrunnlag. Jeg vil på det sterkeste advare
mot at Stortinget slutter seg til forslaget om stans i alle returer til
Afghanistan. Et slikt vedtak vil kunne ha store uønskede konsekvenser.
Det foreslåtte vedtaket innebærer for det første et markant skifte
i hvilken type beslutninger som skal være gjenstand for politisk
behandling. Men jeg frykter også at vedtaket åpner for økt asyltilstrømning
til Norge etter en periode med rekordlave ankomster, da Norge vil
være det eneste landet i Europa – så langt vi vet – som vil stanse
alle returer til Afghanistan.
UDI og UNE avgjør søknader om asyl
etter gjeldende regelverk og informasjon om forholdene i landene
søkerne kommer fra. Det gjøres grundige og individuelle vurderinger
i hver enkelt sak. Afghanere med behov for beskyttelse får asyl
uavhengig av alder. Det skal imidlertid mye til før den generelle
sikkerhetssituasjonen er så alvorlig at enhver retur til et land
eller et område vil være i strid med norsk lov og våre internasjonale
forpliktelser.
UDI og UNE baserer seg særlig på
faktainformasjon fra Landinfo. Landinfo er et faglig uavhengig organ
som har markert seg både i inn- og utland med sin kompetanse, og
deres rapporter brukes som kilde av utlendingsmyndighetene i mange
land. De fleste rapportene til Landinfo samt deres retningslinjer
om kilde- og informasjonsanalyse er offentlig tilgjengelig, slik
at alle kan se hvordan de arbeider. Det er imidlertid viktig å huske
at Landinfo ikke tar del i saksbehandlingen i UDI og UNE, og de
tar ikke stilling til om det er forsvarlig å returnere en person
til hjemlandet.
I asylforliket av 19. november 2015
mellom alle partier på Stortinget, utenom SV og MDG, heter det bl.a.
at man skal:
«Vurdere sentrale sider ved norsk
utlendingslovgivning og gjennomgå norsk praksis der Norge har en
annen vurdering av beskyttelsesbehovet for ulike nasjonaliteter
sammenlignet med praksis i land det er naturlig å sammenligne seg
med. Regjeringen bes fortløpende vurdere forslag til lovendringer,
forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på
å oppnå innstramminger.»
UDI tok i 2015/2016 selv initiativ
til en gjennomgang av egen praksis for asylsøkere fra Afghanistan.
Gjennomgangen viste at UDI hadde lagt en lavere terskel til grunn
for vurderingen av sikkerhetssituasjonen enn hva relevante rettskilder,
herunder praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol, andre
lands praksis og EUs statusdirektiv skulle tilsi. Den europeiske
menneskerettsdomstolen har i en rekke dommer satt en svært høy terskel
for at enhver retur vil være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen
artikkel 3.
UDI har som følge av denne gjennomgangen
hevet terskelen for når et område i Afghanistan skal anses som generelt
utrygt. Det vil si at det i dag er svært få områder i Afghanistan
som regnes som så utrygge at alle som kommer derfra, har rett til
beskyttelse – kun provinsene Helmand og Nangarhar. Imidlertid vil
det i den enkelte sak – også om vedkommende kommer fra disse to
provinsene – vurderes hvorvidt internflukt er en mulighet. Blir
det vurdert at dette er mulig, vil de ikke få beskyttelse.
Norge vurderer internflukt når det
er mulig. Det gjør også andre europeiske land. Hvis det er mulig
å få beskyttelse i eget hjemland, har man ikke krav på internasjonal
beskyttelse, verken etter flyktningkonvensjonen eller etter utlendingsloven.
For øvrig har UDI – etter at de i 2016 hevet terskelen for når et
område er så utrygt at alle som kommer derfra, kan sies å ha et
beskyttelsesbehov – også gjort oppmykinger i praksis på bakgrunn
av det UDI har oppfattet som en forverret sikkerhetssituasjon i
Afghanistan.
UDI og UNE vurderer situasjonen
i de enkelte områdene av Afghanistan nøye, og de vurderer fortløpende om
det er behov for endringer i praksis. UDI-direktør Frode Forfang
opplyste nylig at de for få dager siden har gjort nok en vurdering
av om det er forsvarlig å returnere personer med avslag på asylsøknaden
tilbake til Afghanistan. De har ikke funnet grunnlag for å endre
sine vurderinger.
Informasjon om andre lands praksis
vedrørende asylsøkere fra Afghanistan viser at det ikke er grunnlag for
å si at norsk praksis er vesentlig strengere enn andre europeiske
land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er ingen andre sammenlignbare
land – ingen andre sammenlignbare land – som mener at den generelle
sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, herunder Kabul, tilsier at
alle asylsøkere derfra har et beskyttelsesbehov. Meg bekjent er
det heller ingen signaler fra andre europeiske land om at de har
planer om å stanse returer til Afghanistan på grunn av sikkerhetssituasjonen,
heller ikke fra Sverige. Migrationsverket i Sverige uttalte i august
at selv om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er alvorlig, er retur
mulig til flere områder, herunder til Kabul. FNs høykommissær for
flyktninger bistår afghanere med retur fra Pakistan og Iran til
hjemlandet. Bare i 2017 har svært mange reist tilbake fra disse
landene.
Retur av personer uten beskyttelsesbehov
er viktig for å opprettholde tilliten til asylinstituttet. Det er
bred enighet på Stortinget om at personer uten lovlig opphold skal
returnere. I asylforliket fra 2015 var det å jobbe for rask retur
av personer med avslag det første punktet. Det ble understreket
at regjeringen skulle prioritere «arbeidet med rask retur av personer
som har fått avslag på sin asylsøknad, og i særdeleshet prioritere
retur av grupper der dette vil ha effekt på tilstrømningen fremover».
Norge er i front i Europa når det
gjelder å gjennomføre returer, også til Afghanistan. Dette skyldes
at returarbeidet har vært svært høyt prioritert med midler og høye
måltall fra regjeringens side, samtidig som et bredt flertall i
Stortinget gjennom asylforliket understreket viktigheten av å prioritere
rask retur av personer som har fått avslag. EU har også, spesielt
etter flyktningkrisen i 2015, arbeidet hardt for å få til en politisk
rammeavtale med Afghanistan som skal legge til rette for returer
fra medlemsland. En slik avtale ble signert i oktober 2016. Andre
europeiske land kommer til oss for å lære, og flere europeiske land
har også inngått egne returavtaler med Afghanistan, og de lykkes
nå med å returnere personer også med tvang. Da vil det være oppsiktsvekkende
om Norge skulle stanse returene og gå i motsatt retning av resten
av Europa.
Vi returnerer voksne over 18 år,
men vi returnerer ikke barn til Afghanistan uten at de er i følge
med sine foreldre eller har et omsorgstilbud der. Den begrensede tillatelsen
som gis til enslige mindreårige mellom 16 og 18 år – og som ikke
gir grunnlag for varig opphold – er viktig fordi den kan bidra til
å forebygge at familier sender barn fra seg. Barn som har krav på
beskyttelse, får det. Dersom det ikke foreligger beskyttelsesbehov,
men der sterke menneskelige hensyn taler for opphold, gis det opphold
på humanitært grunnlag. Den tidsbegrensede tillatelsen til enslige
mindreårige mellom 16 og 18 år gis bare til barn som ikke har annet
grunnlag for opphold enn at de mangler forsvarlig omsorg ved retur.
Ifølge UDI har 340 enslige mindreårige fra Afghanistan fått en slik
begrenset tillatelse hittil i 2017, mens 242 har fått beskyttelse
eller opphold på humanitært grunnlag.
Studier gjort av FNs høykommissær
for flyktninger, FNs barnefond og International Organization for
Migration, IOM, underbygger at ønsket om et bedre liv er en motivasjon
for mange migranter. Usikkerhet og konflikt er en medvirkende årsak
til at de reiser til Europa, men mulighet for arbeid og utviklingsmuligheter
er det motivet som oppgis av de fleste. Dette kan man ha forståelse
for, men det gir ikke grunnlag for beskyttelse.
Forskning underbygger at de mindreårige
oftest reiser i samråd med familien, og destinasjonsland velges
ut fra oppfatningen av hvor det er lettest å få varig opphold. Det
er ikke de fattigste familiene som sender barna sine, men de som
har egne midler, eller som kan ta opp lån. Menneskesmuglernes prislapp
er mellom 3 000 og 20 000 amerikanske dollar.
Det har vært en kraftig reduksjon
i antallet enslige mindreårige afghanere som kommer til Norge. I
2015 utgjorde de 65 pst. av alle enslige mindreårige som kom til
Norge, og det var nesten 5 500. Per september i år utgjør de kun
21 pst. av enslige mindreårige som har kommet til Norge. Tallet
så langt i år er under 200.
Jeg vil også minne om hva den forrige
regjeringen skrev i forarbeidene til gjeldende utlendingslov, om
departementets adgang til å instruere UDI og UNE om utsatt iverksetting
av vedtak. I lovproposisjonen lagt fram av regjeringen Stoltenberg
II heter det:
«Det kan riktignok tenkes andre
situasjoner hvor det kan bli fremmet ønske om at departementet/statsråden
skal utsette iverksettingen av negative vedtak, for eksempel fordi
ulike aktører på feltet mener at UDI og UNE tar feil i sine vurderinger
av den generelle sikkerhetssituasjonen i asylsøkeres hjemland mv.
Departementet mener at det også i tilfeller som dette vil stride
mot gjeldende styringsforhold om politiske myndigheter skal ha adgang
til å instruere om utsatt iverksetting.»
Dette viser at også den forrige
regjeringen, med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, fulgte akkurat
de samme prinsippene som denne regjeringen: Denne type vurderinger
skal ikke være gjenstand for politisk behandling. Fagmyndighetene
foretar disse vurderingene på selvstendig grunnlag i henhold til
de lover og regler Stortinget har vedtatt.
Jeg har full tillit til utlendingsforvaltningens
arbeid. De er våre eksperter på å innhente asylrelevant informasjon
fra alle aktuelle kilder og å avgjøre asylsaker etter nasjonal og
internasjonal rett. Jeg kan ikke se hvordan man skal kunne sette
sammen et ekspertutvalg som vil være bedre i stand til å foreta
disse komplekse vurderingene. Jeg vil også minne om at vi allerede
har et system der UDI og UNEs praksis er gjenstand for overprøving
i domstolene. Det er uklart hvilken status ekspertutvalgets vurderinger
er tiltenkt i dette systemet. Det antas at utvalget løpende vil
måtte følge med på og beslutte når situasjonen eventuelt er forbedret,
slik at returer kan gjenopptas. Innebærer dette også at utvalgets
beslutninger skal kunne bringes inn for domstolene? Det framstår
også uklart om ekspertutvalget skal vurdere sikkerhetssituasjonen
i andre land, eller om det legges opp til forskjellsbehandling mellom
Afghanistan-saker og andre asylsaker.
Asylsystemet var tidligere i stor
grad gjenstand for politisk påvirkning og innblanding. Dette gikk
man med god grunn bort fra. Jeg håper det er flertall for å beholde et
asylsystem der enkeltvedtakene fattes uten politisk styring.
Returstans vil uansett gi signaler
om en ny og vesentlig mer liberal asylpraksis i Norge sammenholdt
med andre land vi gjerne sammenligner oss med. Forskning viser at
mulighetene for å kunne bli værende i et land har betydning for
hvilket land som velges som destinasjonsland. Dersom Norge stopper
alle returer til Afghanistan, frykter jeg en betydelig økning i
ankomstene hit.
Også afghanere som allerede oppholder
seg ulovlig i andre land i Europa, vil kunne finne det attraktivt
å komme til Norge. Det vil være vanskelig for Norge å returnere
disse til andre Dublin-land med en annen returpraksis, dersom den
norske begrunnelsen for å stanse alle returer til Afghanistan er
at det er for utrygt å sende noen tilbake dit.
Oppsummert handler dette om spesielt
to forhold:
For det første: Skal Norge som det
eneste landet i Europa – etter det jeg kjenner til – stanse alle
returer til Afghanistan? Konsekvensen vil bli at Norge har en mer
liberal politikk enn Sverige, Tyskland og andre europeiske land.
Det kan bidra til at flere afghanske asylsøkere kommer til Norge.
Det kan også bety at afghanere som allerede oppholder seg ulovlig
i andre europeiske land, finner Norge mer attraktivt. Så lenge vi
har en eventuell returstans, kan Norge framstå som en frihavn i
Europa for afghanske borgere.
For det andre: Det rokker ved selve
prinsippet i asylsystemet om at enkeltsaksbehandling og vurderinger
av hvilke land det er forsvarlig å returnere asylsøkere med avslag
til, ikke skal være gjenstand for politisk inngripen. Forslaget
er en politisering av asylvurderingene.
Jeg håper derfor at stortingsflertallet
stemmer imot dette forslaget og støtter opp om de gode og viktige
prinsippene som det har vært bred tilslutning til i en årrekke.
Forslaget åpner for en uforutsigbar asylpolitikk, der man gjennom
forslag i Stortinget griper inn i faglige vurderinger som i dag
gjøres av utlendingsmyndighetene. Dette har man med god grunn gått
bort fra for lenge siden.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [11:48:30 ] : Jeg vil
også få takke for anledningen til å redegjøre for det som hører
under mitt område.
Norges deltagelse i den internasjonale
innsatsen for stabilisering og utvikling av Afghanistan er både
langsiktig og omfattende. Tidligere utenriksminister Børge Brende
og jeg, som daværende forsvarsminister, redegjorde bredt i Stortinget
om Afghanistan og den norske innsatsen 10. januar i år.
Utgangspunktet er det samme i dag
som da redegjørelsen ble holdt. Det er gjort framskritt i Afghanistan
på en rekke felt, men det er fortsatt store utfordringer knyttet
til både sikkerhet og økonomisk utvikling. Utviklingstrekkene er
blandede og gir ikke grunnlag for entydige eller enkle konklusjoner.
Behandlingen av redegjørelsene knyttet
til Afghanistan-utvalgets rapport i vår viste bred enighet i Stortinget
om at nettopp nyansene er viktige i beskrivelsen av situasjonen
i Afghanistan. En samlet utenriks- og forsvarskomité uttrykte bekymring
for situasjonen i landet, men komiteens flertall understreket samtidig
at det til tross for en rekke vedvarende svakheter og mangler likevel
hadde vært en positiv utvikling. Og videre: «å utvikle en moderne,
stabil og demokratisk stat tar tid, og for at målet skal nås kreves
det en langvarig innsats i Afghanistan». Regjeringa deler fullt
ut denne vurderingen.
På fjorårets store giverkonferanse
i Brussel ble Afghanistan og giverne enige om et gjensidig forpliktende rammeverk
for fortsatt internasjonal bistand i bytte mot reelle reformer og
forbedret styresett. Fra det internasjonale samfunnets side, inkludert
fra norsk hold, er det et uttalt krav at den afghanske regjeringa
intensiverer reformarbeidet og leverer enda bedre framover, inkludert
i kampen mot korrupsjon.
De positive resultatene har ikke
kommet raskt nok eller vært store nok til å inngi håp og framtidstro
for de brede lag av den afghanske befolkningen. Den væpnede konflikten
mellom den afghanske regjeringa og opprørsgrupper fortsetter med
stor styrke. Det pågår jevnlige kamphandlinger i mange av Afghanistans
34 provinser, og vi er vitne til gjentatte terrorangrep både på landsbygda
og i byene. Både sivile og militære tap er fortsatt betydelige.
Konflikten rammer også Kabul by.
I likhet med foregående år har det også i 2017 blitt gjennomført
en rekke komplekse angrep i Kabul. De er rettet mot strategisk viktige
og høyprofilerte mål, inkludert symboler på det internasjonale nærværet.
Dette inkluderer flere angrep gjennomført av IS. En FN-rapport fra
august i år beskrev sikkerhetssituasjonen i 2016 og 2017 som forverret.
Taliban var på frammarsj og hadde vært i stand til å utøve innflytelse
og kontrollere et stadig større geografisk område med en større
andel av den afghanske befolkningen.
Ifølge FN var tallet på drepte og
skadde sivile som følge av krigshandlinger på topp i 2016. En nedgang
på 6 pst. for de tre første kvartalene i 2017 er et framskritt, men
det er likevel en beskjeden trøst. De menneskelige konsekvensene
av den vedvarende konflikten forblir uakseptable. Den negative sikkerhetssituasjonen
gir grunn til fortsatt bekymring, og den illustrerer hvorfor vedvarende
internasjonal innsats og bistand er nødvendig i lang tid framover.
Det er bred internasjonal enighet
om at konflikten i Afghanistan må løses politisk. Norge har lenge
engasjert seg i arbeidet med å formidle kontakter mellom de stridende
partene. Vi har også arbeidet for å legge grunnlaget for kvinners
deltagelse i en fredsprosess og bidratt til regional dialog og støtte
til en fredelig løsning i Afghanistan. I dette krevende bildet er
det viktig å opptre langsiktig og forutsigbart. Dette har hele tida
vært regjeringas linje, og det vil det fortsette å være. Denne politikken
har bred støtte i Stortinget.
Afghanistan forblir et av våre største
bistandsland. Vi vil også opprettholde vårt viktige bidrag til opplæring
av afghanske sikkerhetsstyrker som ledd i Resolute Support Mission,
og i september i år forlenget vi vår strategiske partnerskapsavtale
med Afghanistan.
La meg så si noe om Utenriksdepartementets
reiseråd, som har blitt omtalt i forbindelse med returene. Det er
viktig å presisere hva reiserådene er, og hvem som er målgruppe
for reiserådene. Beslutning om reiseråd for norske statsborgere
og sikkerhetsvurderinger knyttet til retur av personer til eget
hjemland er ulike prosesser med forskjellig formål og ulik målgruppe.
Utenrikstjenesteloven § 1 pålegger
Utenriksdepartementet et ansvar for å gi bistand til norske statsborgere
i utlandet. Som en del av den konsulære bistanden tilbyr Utenriksdepartementet
råd og veiledning til norske borgere som er på reise i utlandet.
Reiseråd og reiseinformasjon publiseres på regjeringen.no og er
rettet mot norske reisende som antas ikke å ha inngående kunnskap
om lokale samfunnsmessige forhold, språk og sikkerhet. Reiseråd
og reiseinformasjon er ikke rettet mot lokalbefolkningen i et land,
som har helt andre forutsetninger for å oppholde seg i de aktuelle
landene enn det norske reisende har. Vi må ta inn over oss at i
mange land står norske reisende overfor andre trusler enn den lokale
befolkningen. Kidnapping er et sånt eksempel, som vi dessverre har
en del erfaring med fra de seinere årene.
Utenriksdepartementet utsteder offisielle
reiseråd når det antas å være grunn til å råde nordmenn fra å reise
til et bestemt land, et område eller en region eller til å forlate
landet. Årsaken er vanligvis krig, krigslignende tilstand eller
andre former for uroligheter som etter en samlet vurdering av sikkerhetsrisikoen
tilsier at norske borgere ikke bør reise til stedet eller oppholde
seg der. Det er som regel ambassadene som tar initiativ til å anbefale
innføring av reiseråd, men innføring av reiseråd er en faglig beslutning
som tas i Utenriksdepartementet. UDs reiseinformasjon om sikkerhet
for norske statsborgere er basert på ambassadens kunnskap om lokale
forhold og informasjon som er tilgjengelig fra lokale myndigheter
og andre relevante informasjonskilder.
Reiserådene er i stor grad utarbeidet
i samarbeid med andre nordiske land. Det opereres med tre ulike
nivåer for reiseråd: laveste nivå, der man bes om å utvise aktsomhet
ved reiser til eller opphold i landet, mellomnivå, der det frarådes
reise til eller opphold i landet som ikke er strengt nødvendig,
og det høyeste nivået, der alle reiser til eller alt opphold i landet
frarådes.
Det er for tida utstedt reiseråd
for 49 land på ulike nivåer. For Afghanistan er det utstedt reiseråd
på mellomnivå og lyder som følger:
«Utenriksdepartementet fraråder
reise til eller opphold i Afghanistan som ikke er strengt nødvendig.»
Vi har utstedt reiseråd på mellomnivå
også til hele eller deler av andre land, som f.eks. Algerie, Aserbajdsjan, Burkina
Faso, Venezuela, Kongo, Egypt, Pakistan og Filippinene.
Utenriksdepartementet vurderer ikke
om asylsøkere har et beskyttelsesbehov som tilsier at de ikke kan
sendes tilbake til sitt hjemland. For å treffe denne typen beslutninger
har vi helt andre prosesser og vurderinger. Det er prosesser og
vurderinger som ligger under Justis- og beredskapsdepartementet,
og som innvandrings- og inkluderingsministeren nettopp har redegjort
for.
Landinfo mottar i noen tilfeller
kopi fra utenriksstasjonene om relevante forhold, f.eks. menneskerettighetssituasjonen
i et land, men det er Landinfo og ikke Utenriksdepartementet som
utarbeider rapporter for utlendingsforvaltningen, altså UDI og UNE,
om forhold i land som Norge mottar asylsøkere fra. UDI og UNE vurderer
asylsøknader på bakgrunn av bl.a. tilgjengelig landinformasjon innhentet
av Landinfo. Disse etatene er våre nasjonale eksperter på å innhente
asylrelevant informasjon og å avgjøre asylsaker etter nasjonal og
internasjonal rett. Asylrelevant informasjon skiller seg altså fra
UDs generelle reiseråd til norske statsborgere som skal reise til
et land eller et område. UDs reiseråd er ikke et signal til befolkningen
i et land om å unngå opphold i eget land.
Presidenten: Presidenten
vil no føreslå at utgreiingane vert følgde av ein kort debatt, jf.
§ 45 andre ledd bokstav a) og tredje ledd fyrste punktum i forretningsordenen,
med den endringa at taletida vert sett til 3 minutt for både representantar
og medlemer av regjeringa.
Presidenten vil også presisera at
det då er avgrensa til eitt innlegg frå kvart parti.
– Det er vedteke.
Rigmor Aasrud (A) [11:58:50 ] : Først vil jeg takke utenriksministeren
og innvandrings- og integreringsministeren for redegjørelsene, som
er kommet i stand på kort varsel. Det var nødvendig.
På bakgrunn av stort sprik i sikkerhetsvurderingene mellom
kilder og mellom land er det mange som har satt store spørsmålstegn
ved regjeringens returpraksis til Afghanistan. Når så mange spørsmål
stilles og så mange ulike signaler blir gitt, er det grunn til bekymring fra
Stortingets side. Hovedbudskapet fra utenriksministeren er at situasjonen
i Afghanistan er tilfredsstillende. Jeg vil gjerne be utenriksministeren
begrunne det noe nærmere i sitt sluttinnlegg, for opplever utenriksministeren
at det fullt ut er samsvar mellom de sikkerhetsvurderingene som
gjøres i FN og i EU, og de vurderingene som regjeringen støtter
seg til, og som statsråden har redegjort for i dag? Og hvordan vurderer
utenriksministeren FNs siste rapport, der det hevdes at det er en
stor økning i antall angrep i Afghanistan?
For to år siden fikk innvandrings-
og integreringsministeren utvidet fullmakt til å instruere forvaltningen.
Vi har i det siste registrert at det settes spørsmålstegn ved forvaltningen
av den fullmakten. En ansvarlig opposisjon har ansvar – og må ta
ansvar – da. Når forsøk på å ta dette ansvaret avfeies med politisk
spill fra regjeringspartiet Fremskrittspartiet, uten at det utvises
noen som helst bekymring for realitetene, bidrar nok ikke det til
et bedre klima mellom partiene.
Et av områdene vi er urolige for,
er at regjeringen og UDIs praksis ikke samsvarer med stortingsflertallets
vilje, og det gjelder den høye bruken av midlertidig opphold for
enslige mindreårige asylsøkere og tvangsbruken. Derfor har Arbeiderpartiet
lagt fram et representantforslag som skal forsikre om at det gjøres
vurderinger som ivaretar barns beste og hensynet til barns sårbarhet.
Arbeiderpartiet vil nå gå nøye gjennom
de to redegjørelsene som er gitt fra statsrådene, før vi tar stilling
til forslaget som er lagt fram av SV, og som skal behandles til
uken. Det vil nok også være naturlig at vi vurderer å be regjeringen
om å komme tilbake til Stortinget på eget initiativ dersom sikkerhetssituasjonen
endres i de landene som Norge returnerer asylsøkere til. Det er
viktig at vi kan holdes løpende orientert om akkurat det.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [12:02:14 ] : Jeg vil benytte anledningen
til å takke for veldig gode redegjørelser fra både innvandrings-
og integreringsministeren og forsvarsministeren. Det er alltid betryggende
og godt å få. Unnskyld, det var fra utenriksministeren – gratulerer,
for øvrig. (Munterhet i salen) – Da har vi brakt det på det rene.
I vanskelige og kompliserte saker er det alltid betryggende og godt
å få god informasjon når man skal fatte vedtak. Jeg er sikker på
at alle representantene her er opptatt av både situasjonen i Afghanistan
og, ikke minst, dem som flykter fra Afghanistan. Men saken er: Så
langt vi kjenner til, er det ingen sammenlignbare land som ikke
returnerer asylsøkere til Afghanistan.
Det er viktig at vi får forsikring
om at hver søknad blir vurdert grundig, og at det er mulig å få
opphold både på bakgrunn av ren forfølgelse og – som ministeren
her nevnte – på humanitært grunnlag. Det er heller ingen land vi
kjenner til, som har signalisert at de ikke vil sende tilbake dem
som har fått avslag. Omfanget av returer fra europeiske land har
også økt, nettopp fordi EU prisverdig har fått på plass en politisk
rammeavtale med Afghanistan. Det har ført til at man nå har startet
returer.
Jeg er bekymret om man nå skulle
vedta en stans av retur. Det betyr at signalet går ganske raskt
til Afghanistan om at Norge vil bli en frihavn for afghanere – som i
senere omgang kanskje vil bli sendt hjem – for det gir faktisk falske
forhåpninger. Både sekundær immigrasjon og immigrasjonen til Norge
fra Afghanistan vil skje så lenge vi ikke returnerer dem som ikke
får opphold. Det har også betydning for Dublin-forordningen at Stortinget
vil gjøre slike vedtak.
Jeg vil igjen takke for orienteringen.
Vi støtter selvsagt regjeringen i dens råd til Stortinget om at
Stortinget ikke går inn og driver saksbehandling og pålegger regjeringen
å stoppe retur.
Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:05:26 ] : Jeg vil først takke
for to meget gode redegjørelser fra statsrådene. Dette viser at
regjeringen på ingen måte tar lett på situasjonen eller på retur
til Afghanistan. Det ligger grundige vurderinger bak det som blir
gjort. Det gjør at jeg har en styrket tillit til den ordningen som
praktiseres av norske myndigheter i dag, og selvfølgelig ser det
som nærmest uansvarlig å gå inn og gjøre dramatiske endringer i
den. Det har statsrådene meget tydelig gjort klart for oss.
Jeg synes det er forståelig at folk
flest synes det er vanskelig med returer til Afghanistan – det er
jo ingen som med lett hjerte kan si at man sender unge personer
til et land som er preget av konflikt. Men hvis vi bringer inn litt
flere fakta i saken, som denne debatten og denne runden har gjort,
blir det lettere å forstå. Når vi fjerner det inntrykket at Norge
nærmest er alene om å returnere personer til Afghanistan – slik
noen har klart å framstille det som – at Norge har en inhuman politikk
som bryter med internasjonale avtaler, og heller peker på at vi
ville blitt helt alene i Europa om ikke å returnere dersom vi hadde
gått inn for dette forslaget, blir det lettere å forstå hva norske
myndigheter gjør, og hvorfor vi gjør det. Det blir også lettere
å forstå når vi får uttalelser fra IOM om at av 20 000 returnerte
afghanere har de ikke opplevd noen sikkerhetsutfordringer for noen.
Det setter ting i et annet perspektiv enn det som dessverre har preget
norsk debatt.
Jeg synes også det er merkelig at
Arbeiderpartiet trenger betenkningstid på hva de skal gjøre i dette
spørsmålet, etter den grundige redegjørelsen og ut fra de konsekvensene
som det har blitt redegjort for at et slikt forslag vil ha. Arbeiderpartiet
har også fremmet andre forslag i Stortinget som sår tvil om hvilken
linje Norge skal legge seg på, og det synes jeg er merkverdig. De
har heller ingen andre forslag til midlertidighet – annet enn at
alle må få bli i Norge uten grunn. Det ønsker heller ikke Arbeiderpartiet,
så jeg vil oppfordre Arbeiderpartiet til å bli klare og tydelige
på hva de mener, komme på banen i denne debatten for å redegjøre
for sitt ståsted i denne saken, slik at vi slipper denne vinglingen,
som sender feil signaler ut.
Marit Arnstad (Sp) [12:08:54 ] : Jeg vil også få lov til å takke
statsrådene for redegjørelsen som er gitt. Det var nødvendig at
Stortinget nå fikk den muligheten til å få en oppdatert redegjørelse
fra regjeringen om situasjonen når det gjelder tilbakesending til
Afghanistan, for det er ikke tvil om at det er regjeringens ansvar
å ha en løpende oversikt over hvilke returområder som anses trygge
for de asylsøkerne som har fått avslag på sin asylsøknad.
Jeg slutter meg derfor også til
de spørsmålene som representanten Aasrud stilte, og som det har
vært viktig for oss å få en liten utdypning av. Det gjelder de sprikende
signalene som har kommet fra ulike instanser, og hvordan utenriksministeren
ser på det. Jeg har også forstått det sånn at det er en viss ulikhet
mellom Norges og Sveriges syn på hvilke områder i Afghanistan man
anser som trygge. Det kunne jeg også ønske at statsrådene hadde
utdypet i sine sluttkommentarer.
Senterpartiet anser disse redegjørelsene
som en viktig del av den videre vurderingen som må gjøres i Stortinget.
Dette er krevende saker for mange partier. Vi kan tillate oss i
denne runden å dempe det retoriske nivået litt og heller være enige
om at det er ikke enkle saker, for det gjelder unge mennesker, og
mange av dem er i en vanskelig situasjon.
Vi har hatt midlertidig opphold
for ungdom mellom 16 og 18 år i Norge siden 2009. Vi har vedtatt
og praktisert det, og det er ikke tvil om at det har hatt en forebyggende
effekt på hvor mange ungdommer som tar seg til Norge. Men det er
også et spørsmål om hvordan den midlertidigheten praktiseres. Det
er et spørsmål jeg tror det blir nødvendig å se videre på, bl.a.
om det gjelder et sårbarhetskriterium for denne gruppen, og også
hvordan det sårbarhetskriteriet i tilfelle blir praktisert overfor
enslige mindreårige asylsøkere.
Det er også viktig å se på de midlertidige
ordningene som ble vedtatt i forbindelse med asylforliket for to
år siden, og ønsket om – eller behovet for – at de skal videreføres
eller ikke. Statsråd Listhaug var opptatt av de lange linjene i
innvandringspolitikken i Norge. En av de lange linjene er bl.a.
uavhengigheten til UNE. Det ble gjort en midlertidig endring for
to år siden, som regjeringen ønsker å videreføre. Det mener jeg
er et meget krevende spørsmål hvis man skal være konsekvent når
det gjelder de lange linjene i norsk innvandringspolitikk.
Senterpartiet synes det er viktig
med samlende løsninger i saker som dette. Det har vi også i mange
tilfeller hatt tradisjon for. Enten saken nå blir behandlet i neste stortingsmøte,
altså så raskt som mulig, eller gjennom videre arbeid i komiteen,
er det viktig for oss å understreke at regjeringen må ha respekt
for det arbeidet som pågår i Stortinget, og ikke eskalere eller
på noen måte piske opp stemningen når det gjelder antall utsendelser mens
Stortinget drøfter et slikt spørsmål – til det er spørsmålet altfor
viktig og vanskelig for dem det angår.
Karin Andersen (SV) [12:12:18 ] : Det viktigste folkerettslige
beskyttelsesprinsippet er forbud mot å returnere en person til et
område hvor liv og sikkerhet er i fare, og å sikre at en eventuell
retur er trygg. Det er det dette handler om. Det handler om et stort
sprik mellom alle offentlig kjente rapporter fra internasjonale
organisasjoner og den vurderingen Norge legger til grunn når det
gjelder sikkerheten for returnerte flyktninger – særlig til Kabul.
Dette handler om fakta. Jeg registrerte
ikke at statsråden som har ansvar for dette, gikk inn i disse faktavurderingene,
på tross av de meget alvorlige forhold som omtales i Landinfos rapporter.
De har jeg lest. Men jeg registrerer at statsråd Listhaug velger
helt konsekvent å feilinformere om SVs forslag om en midlertidig
returstans, inntil vi har fått et ekspertutvalg som kan gå gjennom
dette systemet. For det vi har fått høre, er at det ikke egentlig
er noen sammenheng mellom det Utenriksdepartementet gjør – som jo
har stor kjennskap til sikkerhetssituasjonen, spesielt i land der
Norge er til stede – og det som gjøres av sikkerhetsvurderinger
før retur.
Fra de rapportene som er tilgjengelige,
kan vi se at det er en massiv økning i menneskerettighetsbrudd.
Det er bruk av tortur ved fengsling, også av barn, det er drap,
og det er ingen myndighet som kan beskytte mot forfølgelse i Kabul.
I tillegg til det viser tallene at det i Kabul nå er farligere enn
i andre provinser som blir ansett for å være mindre trygge. Det
er dette spriket i fakta som vi er nødt til å få klarhet i, og som
det ikke ble noen klarhet i i statsrådenes innledning. I tillegg
til det fikk vi fakta om regjeringens agenda for at færrest mulig
av dem med beskyttelsesbehov skal komme til Norge og få beskyttelse
her. Det er ikke det SV har spurt om i denne saken. Det er de faktavurderingene
som legges til grunn, vi har vært opptatt av. I går kom det en ny
rapport fra UNAMA, som også har dokumentert at noe av det som står
i Landinfos rapporter ikke lenger stemmer, nemlig at det er en økning
i angrep mot spesifikke grupper i samfunnet, som religiøse ledere
– hvilket det står i rapportene at det ikke er.
Så jeg ønsker meg en redelig debatt
om fakta. Vi kommer tilbake til det under behandlingen av forslagene.
Trine Skei Grande (V) [12:15:46 ] : Vi i Venstre syns også
det er viktig å ha en faglig grundighet når en går inn i drøftinger
som dette. Det er også grunnen til at vi tidligere har ønsket å
få til en felles nordisk Landinfo, for å sørge for at man kanskje
har en enda større faggruppe som kan vurdere – det å tro at et lite
sekretariat skal ha oversikt over alle utviklingstrekk i de ulike
regionene i hele verden, det er ganske krevende – pluss at det også
hadde sikret at man ikke hadde hatt en debatt om hvorvidt Landinfo
gir en faglig vurdering knyttet til menneskeretter og internasjonale
konvensjoner, eller om de er instruert av politiske myndigheter
i hvert enkelt land.
Det er to ting som her oppfattes
som urimelig. Det ene er folks oppfatning når vi sender barn som
har kommet hit, tilbake til internflukt i det landet de kommer fra.
Det er to innstramminger som er gjort av flertallet i Stortinget,
som jeg tror bryter med folks rettsoppfatning, og det er det som
skaper utfordringer nå. Det er rimelighetsvurderingen ved internflukt
som ble fjernet da Arbeiderpartiet og Senterpartiet gikk inn og
bakket regjeringa på en slik endring. Det er den som er hovedutfordringen
her nå. Den andre er det som ble innført av den rød-grønne regjeringa
som SV har kjempet hardt imot – som jeg påpeker, for de var ikke
med på vedtaket – nemlig at man gir midlertidighet til unger. Jeg
tror det er det som fundamentalt bryter med folks oppfatning her.
Jeg håper både at vi kan få tilbake rimelighetsvurderingen, og at
vi slutter å gi midlertidighet til unger som kommer hit. Det håper
jeg at det er mulig å skape flertall for når vi nå ser følgene av
den politikken vi faktisk har stemt for i denne salen – ikke alle
av oss.
Det som er mitt hovedspørsmål etter
å ha hørt statsrådenes redegjørelser – som brakte mye faktainformasjon,
men det omtalte ikke det som folk blir opprørt av – er: Er det andre
land i Europa som sender barn – barn som har kommet dit som barn
– tilbake igjen til internflukt i Afghanistan? Jeg tror det er det
folk føler er urettferdig. Venstre er ikke strøken på å stoppe alle
Afghanistan-returer, men når det gjelder dem som har kommet hit
som barn, og som sendes tilbake til internflukt i Afghanistan, tror
jeg ikke det er så mange land som gjør det. Jeg tror det er her
man finner det som folk oppfatter som grunnleggende urimelig med
den politikken som gjennomføres nå. Venstre kommer til å stå på
både for å få tilbake rimelighetsvurderingen og for faktisk å behandle
barn som barn når de også leverer asylsøknad til Norge.
Torhild Bransdal (KrF) [12:19:02 ] : Takk for redegjørelser.
Redegjørelsen fra innvandrings- og integreringsministeren så jeg
på som et eneste forsvar for rådende norsk politikk. Redegjørelsen
fra utenriksministeren gikk mer på sikkerhetssituasjonen.
Sett ut fra Kristelig Folkepartis
syn kom denne saken opp på grunn av at vi returnerer barn til Afghanistan,
til en veldig utrygg framtid. Det ble sagt at de var ikke barn, for
de var fylt 18 år, men de sitter faktisk på midlertidig opphold
og venter til de er 18 år. Så Kristelig Folkeparti og undertegnede
er ikke betrygget av den redegjørelsen vi fikk nå, man er urolig
på grunn av at den kanskje ikke tar inn over seg den virkeligheten
som er, og de problemene som er med å sende unge tilbake til Afghanistan. Det
er visualisert i rapportene, som er nokså entydige. Våre utsendte
diplomater i Afghanistan må gjemme seg bak festningsverk tilpasset
den spente sikkerhetssituasjonen. Så ser det ut som at det er mye
mer problemfritt å returnere barn til et samfunn som blir beskrevet
som direkte farlig. Hvordan kan vi, Norge, forsvare den praksisen
i det hele tatt? Utenriksdepartementet fraråder alle å reise. Det
ble sagt at det var forskjell her mellom det å reise og det med
at borgere reiser innenlands. Men vi vet hva de returnerer til:
oppgjør med Taliban, oppgjør på grunn av tro, oppgjør på grunn av
det at de reiste.
På Utenriksdepartementets nettside
står det at sikkerhetssituasjonen er svært utfordrende. Det skjer
hyppige angrep. Det pågår skarpe sikkerhetsoperasjoner i størsteparten
av Afghanistan, og risikoen for å bli rammet av terrorangrep er
betydelig. Det samme gjelder drap, kidnapping og kidnappingsforsøk.
Jeg ville ikke ha sendt mine unger tilbake dit – det ville jeg ikke.
Men disse barna må reise, og det er for meg komplett uforståelig at
de må det. Så jeg vil oppfordre partiene i denne sal til å ta et
oppgjør med denne praksisen når det gjelder enslige mindreårige,
for det er det vi i utgangspunktet snakker om. Jeg vil spesielt
utfordre Arbeiderpartiet og Senterpartiet på deres standpunkt. Det
er de som sitter med nøkkelen i denne saken. Det er ikke bare betenkelig
at vi sender unge tilbake til Afghanistan, det er en praksis vi ikke
kan være bekjent av. Så hastevedtaket om å stanse midlertidig i
påvente av en videre utredning støtter Kristelig Folkeparti helhjertet.
Une Bastholm (MDG) [12:22:18 ] : Denne saken handler om folkeretten,
men først og fremst handler den om menneskerettigheter, om barnerettigheter.
I går kveld fikk jeg et brev fra
Farida, 11-åringen som kommer fra Dokka, og som har ventet i Kabul
siden februar 2015 etter at hun og familien ble tvangsutsendt fra Norge.
Staten har anket to ganger. Familien har fått medhold i tingretten,
og de har fått medhold i lagmannsretten. Nå er saken anket igjen,
og hun venter på avklaring, for nå har også Høyesterett tatt opp
saken.
Jeg vil lese opp for denne salen
litt av det Farida skriver:
«I dette brevet skriver jeg hva
som skjer i hverdagen min her i Kabul å hva som skjedde i dag. Etter
at jeg fikk lekser av Kari min lærer», som hun fortsatt har kontakt
med, «så ble det en boming her i en TV kanal stasjon. Boming skjer
ofte her, jeg er veldig redd. Forrige uke torsdag ble det stjålet
av en tyv et vannrør utenfor huset som vi bor i, og et vindu ble knust.
Etter det er jeg veldig redd om natta å sover ikke bra. Sikkriheten
er veldig farlig her. … Her har jeg ingen venner, går ikke ut, går
ikke på skole jeg er bare inne.»
Hun skriver videre:
«Jeg får vondt i hjertet når jeg
tenker at staten i Norge leker med mitt liv og det er veldig vanskelig
å skjønne. Jeg er et barn dette er ikke min rett.»
Det er ingen tvil om at sikkerhetssituasjonen
i Afghanistan har blitt forverret. FNs høykommissær har advart mot
omfattende retur til Afghanistan på grunn av sikkerhetssituasjonen.
Vi kan ikke ha én flyktningpolitikk på internasjonale møter og en
annen for flyktningene som kommer hit. Vi må vektlegge hva FNs høykommissær
for flyktninger mener. Og akkurat nå er det riktig med en umiddelbar
og midlertidig stans i utsendingene til Afghanistan.
Spørsmålet er ikke om det er utrygt.
Spørsmålet er, selv om det finnes grader av utrygt, hvordan vi forholder oss
til hvor utrygt det er. Det er en politisk prioritering hvor listen
skal ligge. Da minner jeg også om at det samme sier UDI-direktøren
tydelig i et intervju til VG den 6. november. Han sier:
«Tersklene for hva som skal til
for at vi ikke kan returnere noen, er et politisk spørsmål. Det
er i dag høy terskel for å få asyl, flyktningstatus eller opphold på
humanitært grunnlag.»
Forfang sier videre:
«Norsk praksis har gjennom flere
år gradvis gått i retning av at man legger seg på minstekravet mot
de internasjonale konvensjonene. Vi er på riktig side, men med mindre
marginer enn før.»
Justisdepartementet bestemmer hvordan
de forholder seg til UDIs praksisforeleggelser. Jeg ønsker derfor
å få avklart fra innvandrings- og integreringsministeren nå om Justisdepartementet
har avvist noen av UDIs praksisforeleggelser om Afghanistan.
Bjørnar Moxnes (R) [12:25:39 ] : I rapporten «Forced back to
danger. Asylum-seekers returned from Europe to Afghanistan» viste
Amnesty International at Norge er det landet i Europa som returnerer
flest asylsøkere tilbake til Afghanistan. Norge har sendt mennesker
tilbake som er blitt drept, skadet eller lever i frykt på grunn
av sin tro.
Da Amnestys medarbeidere var i Afghanistan
fra mai til august i 2017, klarte de å spore opp flere av dem som var
blitt returnert fra Europa til Afghanistan, og dokumentere hva som
har skjedd med dem, deriblant flere fra Norge. Ett eksempel er en
kvinne som flyttet med familien sin fra Afghanistan i 2015, da ektemannen
hadde blitt kidnappet og grovt torturert og så sluppet fri mot løsepenger.
De havnet i Norge etter flere måneder på flukt. Norske myndigheter
avslo asylsøknaden deres, de ble returnert i 2016, og noen måneder
senere forsvant mannen. Til slutt kom det for en dag at han hadde
blitt drept.
Ifølge UN Assistance Mission in
Afghanistans årlige rapport ble det i 2016 drept flere sivile enn
i noen av de tidligere årene de har dokumentert. Det samme viser rapporten
for første halvår i 2017 – og at de fleste av de sivile som blir
drept, drepes i hovedstaden, Kabul, på grunn av selvmordsangrep.
Seniorforsker Arne Strand uttaler følgende:
«Kabul er den farligste provinsen
i Afghanistan nå. Ifølge FN har Kabul det høyeste antallet sivile drepte
og skadde. Dermed er det vanskelig å se at Kabul kan defineres som
trygt.»
UDI har uttalt at myndighetene har
kontroll i Kabul, at det ikke foregår krigshandlinger der, at det
er en del terroraksjoner hvor sivile liv går tapt. Forsker Strand
påpeker at det ikke går an å skille mellom krigføring og terror
i dette tilfellet. UDI har tidligere konkludert med at provinsene
Helmand og Nangarhar er generelt utrygge fordi IS og Taliban fører
krigshandlinger der, men IS og Taliban tar flere sivile liv gjennom
terroraksjonene i Kabul enn i de nevnte utrygge provinsene.
Antallet drepte og sårede sivile
er et av kriteriene UDI bruker når de vurderer om et område er for
farlig til at retur er tilrådelig. Nå er Kabul det området med flest drepte
og sårede sivile.
For å si det pent så er det høyst
uklart om norsk returpraksis er i tråd med folkeretten når det gjelder
returer til Afghanistan. Derfor trengs det en umiddelbar stans i alle
returer til Afghanistan.
Statsråd Sylvi Listhaug [12:28:58 ] : Når det gjelder detaljene
i vurderingene som Sverige gjør, kontra Norge: Det må vi undersøke
og komme tilbake til, men det er ingen tvil om at våre vurderinger
i stor grad er i tråd med det andre land rundt oss gjør. Det kan
være noen forskjeller mellom de ulike landene på hvilke provinser man
anser som utrygge eller ikke.
Senest forrige uke gjorde UDI vurderinger
av disse spørsmålene, og jeg vil anta at også UDI har fått med seg den
store debatten som har foregått. De har da gått igjennom det og
funnet ut at det fremdeles er forsvarlig å returnere personer fra
Afghanistan som får avslag, til Afghanistan.
Dette er vanskelige avveininger.
Det er mange dilemmaer i disse sakene. Det er mange personer rundt
omkring i Norge som har blitt kjent med enkeltmennesker, som har
blitt venner med dem, som har truffet dem på fotballbanen, som har
hatt dem på asylmottaket, som ser at det er fantastiske mennesker
bak disse tallene. Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig.
Samtidig er det viktig at de som får avslag i Norge, må sendes ut,
og det er ikke et kriterium for å få opphold i Norge at man er snill
og grei. Det er om man har behov for beskyttelse, som avgjør det.
I Afghanistan er det 34 millioner
innbyggere, og av disse er ca. 15 millioner under 18 år. Potensialet
er med andre ord veldig stort. Vi kan heller ikke glemme alle disse
når vi diskuterer hvordan vi skal bruke pengene våre på en best
og mest mulig effektiv måte for å hjelpe flest mulig.
Norge har fått mye kritikk for returer
til Afghanistan. Vi fikk jo allerede i 2005 på plass en trepartsavtale
om retur, mellom FNs høykommissær for flyktninger, Norge og Afghanistan,
og fikk reforhandlet den i 2011. Det har gjort at Norge i resten
av Europa har blitt sett på som svært langt framme i måten vi greier
å effektuere disse returene, for det handler jo om at vi ikke kan
undergrave asylsystemet. Derfor kommer andre land etter oss, og
da bør ikke vi snu og gå motsatt vei.
Det vil neste uke komme en diskusjon
der vi kan gå enda grundigere inn i disse spørsmålene. Enslige mindreårige
og de vurderingene der er jo en sak i seg selv. Det er kommet et
forslag fra Arbeiderpartiet om endringer i det regelverket de selv
innførte i 2009, fordi det kom veldig mange enslige mindreårige,
og man så at man måtte gjøre Norge mindre attraktiv. Det skal vi
få mange gode diskusjoner på. Så vi kommer tilbake til dette. Nå
er tiden ute, dessverre.
Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide [12:32:21 ] : Jeg vil
også takke for spørsmål og kommentarer. Det er, så vidt jeg klarte
å fange opp, egentlig ett hovedspørsmål som omhandler det som er
mitt ansvarsområde her, og det er knyttet til UDs reiseråd og forskjellen
på UDs reiseråd og det som eventuelt Landinfo eller andre vurderer.
Det er viktig å understreke, som
jeg også redegjorde nokså detaljert for, at reiserådene og reiseinformasjonen
som Utenriksdepartementet gir, har et helt annet formål og en annen
målgruppe enn bl.a. flyktninger og asylsøkere som returneres. Det
er til norske borgere som skal oppholde seg i utlandet, og som jeg
også var inne på, har de ofte et annet trusselbilde rettet mot seg
enn lokalbefolkningen og de som returnerer til eget hjemland. Derfor
kan også vurderingene være forskjellige. Sikkerhetstiltakene vi
må iverksette for vårt personell ute på ambassadene, kan derfor
også være noe veldig annet enn det som gjelder for lokalbefolkningen,
nettopp av de hensyn jeg også nevnte. Trusselbildet ser annerledes
ut, det er ofte mange angrep, som vi også har sett i Kabul, som
er rettet inn mot mål som har tilknytning til den internasjonale
innsatsen, bl.a. Og det er ikke unikt for Norge, dette gjelder også
for andre land som har ambassader i Kabul eller i andre risikoutsatte
land.
Så det er en krevende og kompleks
sikkerhetssituasjon, men den har også betydelige variasjoner. Jeg
må nok si at når det gjelder den beskrivelsen som representanten
Aasrud ga, om at jeg hadde sagt at sikkerhetssituasjonen var tilfredsstillende,
så sa jeg ikke det i min redegjørelse, men jeg prøvde å beskrive
en situasjon som er krevende, utfordrende og har betydelige variasjoner.
Jeg vil også understreke at UD gjennom
reiserådene eller på annen måte ikke tar stilling til sikkerhetssituasjonen
for returnerte. Det ligger ikke under vårt mandat, og den informasjonen
som ligger ute på regjeringas nettsider, er altså strengt knyttet
til norske borgeres reise til ulike land.
La meg da avslutte med å understreke
at som jeg sa i min redegjørelse, så har vi per i dag utstedt reiseråd
til 49 land på de tre ulike nivåene jeg redegjorde for tidligere. Det
er i dag 23 land som har samme nivå eller strengere nivå på reiserådene
sammenlignet med Afghanistan, og det er – igjen – altså beregnet
på norske borgeres reise til og opphold i de aktuelle landene, ikke
hvordan returnerte eller lokalbefolkningen skal forholde seg, eller
deres sikkerhetssituasjon i landet.
Presidenten: Debatten
om utgreiinga er med dette avslutta, og presidenten vil føreslå
at utgreiinga om forhold knytte til den tryggingspolitiske situasjonen
i Afghanistan og praksis for retur av tidlegare asylsøkjarar dit,
vert lagd ved protokollen.
– Det er vedteke.