Stortinget - Møte onsdag den 25. april 2018

Dato: 25.04.2018
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:25:42]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir en rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten. Presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. – Det anses vedtatt.

Endringene var som følger:

Spørsmål 2, fra representanten Willfred Nordlund til finansministeren, er overført til forsvarsministeren som rette vedkommende. Spørsmålet vil imidlertid bli besvart av næringsministeren på vegne av forsvarsministeren, som er bortreist. Etter anmodning fra næringsministeren blir spørsmålet flyttet og besvart før spørsmål 11, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmålene 7 og 8, fra henholdsvis representantene Siri Gåsemyr Staalesen og Torstein Tvedt Solberg til kunnskaps- og integreringsministeren, må utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 11, fra representanten Seher Aydar til næringsministeren, vil bli tatt opp av representanten Bjørnar Moxnes.

Spørsmål 17, fra representanten Liv Signe Navarsete til forsvarsministeren, vil bli besvart av næringsministeren på vegne av forsvarsministeren, som er bortreist. Etter anmodning fra næringsministeren blir spørsmålet flyttet og besvart etter spørsmål 10, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmål 18, fra representanten Kjersti Toppe til eldre- og folkehelseministeren, er overført til helseministeren som rette vedkommende.

Spørsmål 19, fra representanten Ole André Myhrvold til klima- og miljøministeren, vil bli besvart av forsknings- og høyere utdanningsministeren på vegne av klima- og miljøministeren, som er bortreist.

Spørsmål 22, fra representanten Marit Knutsdatter Strand til forsknings- og høyere utdanningsministeren, er overført til kunnskaps- og integreringsministeren som rette vedkommende. Spørsmålet vil imidlertid bli besvart av forsknings- og høyere utdanningsministeren på vegne av kunnskaps- og integreringsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 26, fra representanten Heidi Greni til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren, er overført til kunnskaps- og integreringsministeren som rette vedkommende. Spørsmålet vil imidlertid bli besvart av forsknings- og høyere utdanningsministeren på vegne av kunnskaps- og integreringsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 1

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Som et ledd i regjeringens sentralisering av Norge skal nesten halvparten av landets skattekontor legges ned innen utgangen av neste år. Etter dette vil det kun være 57 kontorer igjen. Svært mange skattebetalere må nå akseptere til dels svært lang reisevei til nærmeste skattekontor. Samtidig vil 564 medarbeidere måtte bytte arbeidssted.

Kan statsråden garantere skattebetalere og ansatte at alle de 57 gjenværende kontorene vil bestå med stedlig ledelse og ha minst samme bemanning som i dag?»

Statsråd Siv Jensen []: Regjeringen driver ikke en politikk for sentralisering av Norge. Skatteetatens nye kontorstruktur er et fornuftig og nødvendig grep for at etaten skal kunne møte viktige utfordringer knyttet til arbeidslivskriminalitet, økonomisk kriminalitet og en stadig mer digitalisert og internasjonal økonomi. En samling av skatteetatens kompetanse på færre og større fagmiljø gir etaten større slagkraft på prioriterte områder og mer likebehandling og rettssikkerhet for de skattepliktige. Med den gamle kontorstrukturen var skatteetaten spredt på for mange og for små fagmiljø.

De aller fleste skattepliktige får i dag dekket sitt behov for kontakt med skatteetaten enten ved hjelp av gode digitale tjenester eller på telefon. Dette underbygges med at antall besøk på skattekontorene nesten ble halvert fra 2012 til 2015. For det store flertallet av de skattepliktige er reisevei dermed ikke noen problemstilling fordi de får dekket sine behov uten å måtte oppsøke skattekontorene fysisk. Den eneste publikumstjenesten hvor det er pliktig oppmøte ved skattekontorene, er identitetskontroll. Skatteetatens identitetskontroll utføres i dag på 42 lokasjoner, som er akkurat samme antall som i den gamle kontorstrukturen.

Representanten spør om jeg kan garantere at alle de gjenværende kontorene vil bestå med stedlig ledelse og ha samme bemanning som i dag. Mitt svar på dette er nei. Det ville være uansvarlig av meg å gi garantier om å opprettholde et eksakt antall kontor eller et gitt antall ansatte på hvert kontor. For å sikre skatteinntektene og bidra til mest mulig etterlevelse av skattereglene må skattedirektøren løpende vurdere hvordan skatteetatens ressurser kan utnyttes på en best mulig måte. Som tidligere opplyst til Stortinget er fullmakten skatteetaten har fått til å innføre ny kontorstruktur, ikke til hinder for at skatteetaten senere kan foreslå tilpasninger av kontorstrukturen dersom dette blir vurdert som formålstjenlig. Slike forslag vil i så fall bli lagt frem for Finansdepartementet for godkjenning i tråd med vanlig praksis.

Regjeringen jobber for en god bruk av samfunnets ressurser, bl.a. ved økt digitalisering og en mer effektiv offentlig sektor. I tråd med disse målene har antall ansatte i skatteetaten blitt redusert de siste årene. Dette er en utvikling som kommer til å fortsette, og som også vil ha betydning for antall ansatte på skattekontorene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det er helt åpenbart at regjeringen fører en politikk for sentralisering av Norge. Det skjer på mange sektorer. Det skjer innenfor politiet, det skjer innenfor Forsvaret, det skjer innenfor kommuner og regioner. Konkret når det gjelder antall skattekontor, har en redusert fra 107, som det var tidligere, og en skal ned på 57 – mot lokale holdninger, mot råd fra dem som jobber i skatteetaten. Og når det gjelder arbeidslivskriminalitet, er det nettopp et godt argument for at en skal være i nærheten at en bl.a. skal kunne foreta besøk og identitetskontroll – som statsråden selv nevner.

I svaret fra statsråden opplever jeg at statsråden gir skatteetaten fullmakt til ytterligere sentralisering utover det som allerede har blitt gjort. Da er spørsmålet: Hvor langt ned i antall skattekontor skal en gå? Etter en omfattende prosess der nesten halvparten av skattekontorene er vekk, vil en fortsette sentraliseringen. Hvor langt skal det gå før en er villig til å si stopp fra regjeringens side?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg vil anbefale representanten Gjelsvik å lytte til hva jeg faktisk sa. Jeg sa ikke at jeg hadde gitt en fullmakt til å fortsette å redusere antall ansatte. Jeg sa at det er viktig at skattedirektøren til enhver tid følger den samfunnsutviklingen som vi har, og tilpasser ressursene i etaten til det. Det er heller ikke riktig, selv om Senterpartiet liker å gjenta påstanden, at denne regjeringen sentraliserer Norge. Nei, det gjør vi ikke. Det vi gjør, er å ruste samfunnstjenestene våre for de nye samfunnsutfordringene vi står overfor. Når samfunnet endrer seg, når utfordringene i samfunnet endrer seg, er offentlige tjenester nødt til å endre seg tilsvarende. Hvis ikke lager vi ikke gode samfunnstjenester for innbyggerne våre, og da gjør vi ikke jobben vår.

Når det gjelder endringer i kontorstrukturen, har jeg lyst til å minne om at fordelingen der ikke gir noen geografisk endring. Det er snarere Oslo og Akershus som kommer dårligst ut, mens den lokale geografiske fordelingen blir om lag som i dag. Så det er ikke belegg for påstandene fra Senterpartiet.

Magne Rommetveit tok her over presidentplassen.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Saken er at en hadde 107 skattekontor og skal ned på 57. Statsråden åpnet også i sitt første svar for at en skal ytterligere ned. Det oppdraget som skatteetaten fikk, var ikke å lage en modell for bedre tjenester. Nei, det var at en skulle ha færre og større kontor i framtiden, et opplegg for sentralisering. Det er svært mange som jobber i skatteetaten, og svært mange av dem som bruker skatteetaten, som er sterkt uenig i det som har skjedd allerede, og som nå frykter at det skal bli ytterligere sentralisering framover. Det er viktig med den strukturen som nå er lagt, selv om Senterpartiet var mot det, at en sørger for at i hvert fall de 57 kontorene som gjenstår, blir styrket og har minst like mange ansatte som tidligere, at en fortsatt har stedlig ledelse. Det vil tydeligvis ikke statsråden bekrefte blir tilfellet framover.

Statsråd Siv Jensen []: Skatteetaten er en svært fremoverlent etat. Den er serviceorientert og opptatt av å levere gode tjenester til innbyggerne. Det er mulig at representanten Gjelsvik ikke har fått med seg at digitaliseringen i Norge skyter fart, at de aller fleste av oss ikke fysisk oppsøker skattekontorene, men gjør våre ærend overfor skattemyndighetene digitalt eller per telefon. Det er en utvikling som kommer til å fortsette. Da er min jobb å legge til rette for at de tjenestene som skatteetaten yter overfor innbyggerne, blir tilpasset de krav og de behov som innbyggerne har.

Det handler også om å legge til rette for bedre tjenester. Det er et krav fra et samlet storting at vi skal bruke ressursene i skatteetaten på å bekjempe arbeidslivskriminalitet, bekjempe økonomisk kriminalitet. Da trenger vi gode, slagkraftige enheter som evner å gjøre den jobben, sammen med andre myndighetsorganer. Det mener jeg vi har lagt til rette for, og det viser også resultatene.

Presidenten: Spørsmål 2 er flytta og vil verta svara på før spørsmål 11.

Spørsmål 3

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: «Fremskrittspartiet har i regjering økt elavgifta gang på gang. Dette gir høyere strømpriser og dårligere økonomi for folk flest. Nå åpner regjeringa for å bygge flere utenlandskabler som vil øke strømprisene ytterligere.

Vil regjeringa fryse elavgifta for å hindre ytterligere økninger i strømprisen i Norge?»

Statsråd Siv Jensen []: Avgiften på elektrisk kraft er ikke reelt økt, verken i statsbudsjettet for 2017 eller 2018, kun justert for prisvekst. Derfor forundrer det meg at Senterpartiet nå kommer med dette spørsmålet. Elavgiften har reelt sett stått stille for andre statsbudsjett på rad. Jeg tillater meg å minne om at Senterpartiet selv har lagt frem flere budsjettforslag med økt elavgift.

Elavgiften skal skaffe staten inntekter til veier, skoler, sykehus, forsvar og velferd og bidra til å redusere strømforbruket. Under denne regjeringen er elavgiften satt opp med til sammen vel 3,5 øre per kilowattime, ut over justering for generell prisvekst. Av den samlede strømprisen, som for husholdningene er i størrelsesorden 1 kr per kilowattime, utgjør dette lite, men for folk som har eldre boliger og lave inntekter, kan likevel selv en liten økning i strømregningen være krevende.

Det viktige for forbrukerne er at strømprisen de betaler, er på et anstendig nivå. Prissvingningene har i hovedsak vært bestemt av situasjonen i kraftmarkedet, som avhenger av bl.a. tilsig i vannmagasinene og vintertemperatur. Igjen er det jo fristende å minne Senterpartiet om at sist de satt i regjering, var altså strømprisen for det meste betydelig høyere enn den har vært de siste årene – uten at den daværende regjeringen reduserte elavgiften.

Jeg mener at skatter og avgifter må ses som en helhet. Denne regjeringen har senket skatter og avgifter med 24 mrd. kr. For en familie med to fulltidsinntekter betyr det om lag 10 000 kr mindre i skatt i året. Regjeringen har også sagt at den vil redusere eiendomsskatten, som vil gi vanlige familier bedre råd. Til sammenligning foreslo Senterpartiet for 2018 netto skatte- og avgiftsskjerpelser på 6 mrd. kr.

Så tar representanten opp spørsmålet om kraftkabler til utlandet. Det er et spørsmål som må rettes til olje- og energiministeren. Om vi skal legge flere kraftkabler til utlandet, er selvfølgelig et viktig spørsmål, men elavgiften har ingen sammenheng med hvor mange kraftkabler vi har til utlandet. Det skal betales avgift på kraft som leveres her i landet, enten kraften er produsert innenlands eller importert gjennom kabler fra utlandet.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Mens Fremskrittspartiet har vært i regjering, har man økt elavgiften, først i 2014, man økte den 1. januar 2015, man økte den 1. juli 2015, og man økte den 1. januar 2016. Man har ved fire ulike anledninger aktivt valgt å øke elavgiften ut over prisstigning. Det er et faktum at Fremskrittspartiet har gjort det.

Nå er det en ny diskusjon om å bygge NorthConnect fra Norge, og i konsesjonssøknaden til NorthConnect står det svart på hvitt at det kommer til å føre til økt strømpris i Norge. Da er jo summen av de ulike tiltakene regjeringen gjør, med at man nå legger til rette for at det skal være flere utenlandskabler, og at man aktivt har valgt å øke elavgiften mange ganger som regjering – det gjorde ikke den rød-grønne regjeringen, det har denne regjeringen valgt å gjøre – at avgiftsbelegningen for norske strømforbrukere har blitt høyere, og strømprisen kommer også til å gå opp på grunn av NorthConnect. Er det en klok utvikling, eller burde man gjøre noen grep som gjør at man holder strømprisen på et lavt nivå?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg ville vært litt forsiktig med å henvise til statsbudsjettet for 2014 hvis jeg var representanten Slagsvold Vedum. Det var altså et budsjett denne regjeringen arvet fra den regjeringen Slagsvold Vedum satt i. Da vi la fram tilleggsproposisjonen, hadde vi tatt bort den økningen i elavgift som den forrige rød-grønne regjeringen – ledet av Jens Stoltenberg, og som Slagsvold Vedum var medlem av – hadde tenkt å gjøre. Det er riktig at den ble økt, men det skjedde som en del av budsjettforliket i Stortinget.

Så vil jeg bare gjenta det jeg sa i mitt forrige svar: Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom kraftkabler og strømpris. Jeg har også lyst til å minne om at strømprisen de siste årene har vært mye lavere enn den var da Senterpartiet hadde ansvar i regjering.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Som finansministeren utmerket godt vet, var noe av det viktige vi gjorde, å få økt norsk kraftutbygging, nettopp for å kunne få en bedre balanse i det norske kraftmarkedet. Det har fungert.

I Senterpartiets alternative budsjett får alle som har inntekt under 700 000 kr, lavere skatt. I tillegg kommer det et lavere avgiftsnivå. Avgiftene som Fremskrittspartiet har økt, har økt med 6,6 mrd. kr siden Siv Jensen ble finansminister i Norge. Problemet med avgifter er at de er ikke differensiert etter inntekt. De rammer alle like hardt, og da rammer det dem som har minst inntekt, hardest.

Kan vi vente oss mer av den linjen som Fremskrittspartiet har lagt seg på, med at de skal finansiere sine store skattekutt til noen veldig få med økte avgifter til folk flest? Eller kommer vi til å se en ny linje fra Fremskrittspartiet nå, at avgiftene skal gå ned fordi det har en bedre sosial profil, eller skal de fortsette å økes, sånn som Siv Jensen har lagt til rette for de årene hun har vært finansminister?

Statsråd Siv Jensen []: Det er summen av det man gjør på skatte- og avgiftsområdet som betyr noe for lommeboken til den enkelte familie. Tallenes tale er veldig klar: Senterpartiets alternative budsjett økte skatter med 6 mrd. kr. Denne regjeringen har redusert skatte- og avgiftstrykket med 24 mrd. kr. Det sier seg selv hvordan det vil påvirke økonomien til bedriftene, husholdningene og den enkelte ganske forskjellig.

I forbindelse med de grepene vi har tatt, har vi altså fjernet arveavgiften, som også var en krevende utfordring for dem med lave inntekter, vi har fjernet båtmotoravgiften, og vi har redusert bilavgiftene med 1,9 mrd. kr. Det er klart at det betyr noe for vanlige folk med vanlige lønninger, i tillegg til at en gjennomsnittsfamilie har fått 10 000 kr i skattelette.

Spørsmål 4

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: «Ifølge NRK 17. april øker salget av brus og godteri på nett fra utlandet voldsomt etter den kraftige avgiftsøkningen som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti vedtok i statsbudsjettet for 2018. Norske kjøpmenn blir tvunget til å levere ut brus gjennom post i butikk til langt lavere pris enn utsalgspris i butikk.

Hvor stor beregner regjeringen at samlet import av brus og godteri gjennom netthandel vil bli i 2018, hvor stor økning utgjør det fra 2017, og hvilke konsekvenser vil dette ha for folkehelse, arbeidsplasser og statens inntekter?»

Statsråd Siv Jensen []: Jeg takker for et viktig spørsmål, men jeg er litt overrasket over engasjementet. Til VG 10. mars 2016, tok representanten Gjelsviks stortingskollega Kjersti Toppe til orde for å bruke avgiftssystemet for å øke prisene på brus og godteri. Hun sa den gang at «Sukkeravgiften er så liten at det ikke har noen særlig effekt». Hun ville derfor ha full moms.

Som oppfølging av budsjettenigheten mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti ble avgiftene på sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer økt. Avgiftenes formål er å skaffe fellesskapet inntekter, men de kan også ha en helseeffekt dersom folk spiser og drikker mindre av slike varer.

I dag krever de fleste transportselskaper et gebyr for å gjøre tollbehandlingen for den som handler fra utlandet. Slike gebyrer slipper man for varer med verdi under 350 kr fordi varene er avgiftsfrie. Dersom et tilsvarende gebyr skulle vært pålagt varer med en verdi under 350 kr, ville flere forbrukere enn i dag blitt ilagt et gebyr fra fraktselskapet.

Varene er også fritatt fra plikten til å deklarere forsendelsen. Jeg er kjent med at netthandelen av sjokolade- og sukkervarer og alkoholfrie drikkevarer har økt, men fordi slike varer ikke registreres, har ikke departementet tall på omfanget. Likevel undersøker vi om det kan finnes kilder som kan belyse omfanget.

Når det gjelder spørsmål om effekten på arbeidsplasser, må det ses i en større sammenheng. Det er de samlede rammebetingelsene som har betydning for vekst og arbeidsplasser i dette landet.

Regjeringen er opptatt av det skal være attraktivt å investere og drive i Norge. Vi har derfor prioritert å gjennomføre vekstfremmende skattelettelser som gir bedre rammebetingelser for hele næringslivet. Så langt har denne regjeringen redusert de samlede skatter og avgifter med i overkant av 24 mrd. kr når alle forslag er fullt innfaset. Nesten 8,8 mrd. kr er lettelser i næringsbeskatningen.

Videre gjennomfører regjeringen nå tidenes satsning på samferdsel. Bedre veier gjør det enklere og billigere for bedriftene våre å frakte varene sine. Dette er spesielt viktig for mange bedrifter i distriktene.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Jeg ber statsråden om å svare konkret på effektene for den bransje som man her snakker om. I Telemark er det allerede folk som har mistet jobben sin ved Telemark Kildevann. I Lørenskog er investeringer i hundremillionersklassen lagt på is. Tradisjonsrike bedrifter som Oskar Sylte og Roma i Lillestrøm frykter at dette for deres del kan bli enden dersom det ikke blir gjort noe. Dette er bekymringsverdig når statsråden heller ikke kan gi noe svar på hvor stort omfang den importen fra utlandet har – når en tidligere brukte som begrunnelse at en skal bidra til folkehelse osv. MaxGodis sa helt tydelig til NRK tidligere i år: Vi utnytter regelverket som gjelder i Norge, det er helt bevisst, vi sender mellom 15 tonn og 20 tonn brus og godteri over grensen hver dag.

Hvor fornuftig politikk er det å skuffe arbeidsplasser ut av landet – og en får sukker, brus og sjokolade tilbake?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg synes Senterpartiet skal være litt forsiktig med den svartmalingen av norske arbeidsplasser, norske bedrifter og norsk økonomi, noe som finner sted fra Senterpartiet nesten hele tiden. Det går bra, ledigheten er på vei ned på et meget lavt nivå, veksten i økonomien er på vei opp. Det går bra i alle bransjer over hele landet, det skal vi være glad for. Noe av grunnen til det er at denne regjeringen har prioritert vekstfremmende tiltak, konkurransedyktige rammebetingelser, gode og fornuftige endringer i skatte- og avgiftsnivået, kraftige investeringer i infrastruktur, satsing på forskning og utvikling – for å nevne noe.

Så redegjorde jeg for hva regjeringen kan og ikke kan svare på når det gjelder omfang og effekt. Vi prøver å kartlegge dette så godt vi kan, men vi har ikke tilgang til det. Nå er det sukkeravgiften som ligger Senterpartiets hjerte nær, men jeg har lyst til å minne representanten om at de selv har foreslått å øke tobakksavgiftene, brennevinsavgiftene, ølavgiftene og en lang rekke andre ting som også ville påvirket grensehandelen, men det gjelder kanskje ikke i dette tilfellet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det at vi har en aktiv alkoholpolitikk i Norge, er klokt i folkehelsesammenheng. Men poenget her er at en har foretatt sjokkartede økninger i avgifter som ikke har noen dokumentert folkehelseeffekt. Tvert imot ser en at importen av brus og godteri fra utlandet har skutt i været. Det kan ikke være noe bedre at folk spiser godteri og drikker brus som er importert fra utlandet, enn at de går til sin lokale butikk i Norge og handler der.

Når det gjelder det at en ikke har noen oversikt: Det er nettopp fordi en har 350-kronersgrensen. Hadde en satt den til null, hadde en hatt oversikt over hva som ble importert. Så kunne en valgt en modell som en eksempelvis har i Finland, der en har en enkel ubyråkratisk måte slik at folk selv kan gjøre det uten noe stort gebyr. Spørsmålet er: Hvorfor er ikke statsråden villig til å se på slike løsninger for å tette et hull fra utlandet som blir stadig større og går på tvers av norske arbeidsplasser?

Statsråd Siv Jensen []: 350-kronersgrensen er først og fremst et virkemiddel som har en forbrukervennlig side. Jeg tror at representanten Gjelsvik må bestemme seg for hvilket perspektiv han skal ha på dette, om det er det næringspolitiske eller det forbrukermessige. Av og til kommer de i konflikt med hverandre, men det er ingen tvil om at 350-kronersgrensen først og fremst har et forbrukerperspektiv.

I alkoholpolitikken skyver Senterpartiet folkehelsespørsmålet foran seg. Men representanten Kjersti Toppe fra Senterpartiet var opptatt av folkehelse da hun mente det var fornuftig å gjøre noe med sukkeravgiftene. Det er mulig Senterpartiet ikke er enig i det, men Kjersti Toppe fra Senterpartiet mener det. Arbeiderpartiet, som Senterpartiet liker å samarbeide med, fremmet forslag om full moms på de samme varene rett og slett fordi de også mente at dette hadde et folkehelseperspektiv. Det samme inngangsmomentet hadde Kristelig Folkeparti. Nå er altså avgiften økt, og ambisjonen er selvfølgelig at det skal bidra til bedre folkehelse, i tillegg til at det gir staten inntekter.

Spørsmål 5

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

«Det Norske Blåseensembles visjon om å være et nyskapende orkester innen klassisk musikk blir lagt merke til både innen- og utenlands. Ensemblets strategi harmonerer godt med visjonen i «Grenseløse Østfold» og regjeringens Jeløya-plattform om at offentlig støtte i større grad bør gå til fremvisning, ikke bare til produksjon. Det Norske Blåseensemble har søkt om økt støtte fra staten for å kunne øke antall konserter.

Vil statsråden bidra til at ensemblets strategi kan realiseres neste år?»

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg er veldig glad for at Jeløya-plattformen har blåst nedover hele Østfold, og at man har fått med seg de endringene man der foreslår. For regjeringa er det viktig at de publikumsopplevelsene som ligger knyttet til denne kunstproduksjonen, når alle i landet, og at alle skal ha rett til samme høye kvalitet på kunsten de opplever.

Så er det også viktig at vi har utøvende musikere over hele landet, for de er en viktig grunnstamme for alt det frivillige kulturlivet vi har, og for all den opplæringen vi har av unge som i dag går i våre kunst- og kulturskoler. Det Norske Blåseensemble er også et av de eldste orkestrene og ivaretar en lang tradisjon for Østfold.

Men Det Norske Blåseensemble er ett av syv orkestre som mottar tilskudd over Kulturdepartementets budsjett, og vi i Kulturdepartementet er kjent med orkesterets satsing på både sanntidsmusikk og tidligmusikk, og det har gitt dem stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt.

Det Norske Blåseensemble er en av våre tilskuddsmottakere, og de har sendt en budsjettsøknad for 2019, og den gir en utfyllende beskrivelse av aktivitetene, strategien og satsingene for 2019 for ensemblet.

Det forutsettes at Det Norske Blåseensemble tilpasser både drift og aktivitet til budsjettrammene sine, men det viktigste for ethvert orkester må jo være å nå ut med kunsten de lager.

Det er ikke slik at jeg behandler budsjettsøknader fra Stortingets talerstol, men vi har merket oss at Det Norske Blåseensemble har søkt om friske midler for å styrke tilbudet for å nå flere i Østfold, bl.a. gjennom å øke antall konserter. Så den søknaden vil nok bli vurdert i vanlige budsjettbehandlinger.

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg takker for svaret.

Selv om Venstre har lang tradisjon for å være for stor åpenhet, ville jeg blitt overrasket om statsråden hadde sagt at hun vil innvilge søknaden her og nå. Men statsråden sa at det er viktig med utøvende kunstnere over hele landet. Da vil jeg bare legge igjen et argument som statsråden bør merke seg, og det er at Østfold er blant de fylkene som scorer dårligst av alle fylker i utvalgte kulturindikatorer, til tross for at vi faktisk fikk til et betydelig løft under Kulturløftet i sin tid. Blåseensemblet er altså det eneste som har fast ansatte kunstnere og profesjonell administrasjon. Og som kulturministeren godt vet, er det viktig også å gjødsle underskogen – så å si – av det frivillige musikk- og kulturlivet i Østfold.

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg er helt enig med representanten i det. Det er viktig å se at eliten vår, de profesjonelle og de som har høyere utdanning på dette feltet, hele tida er de som legger grunnlaget for alle de små, som kanskje en gang blir store. Jeg syns det er viktig når det gjelder det å bygge på talenter, å tenke på kulturliv og frivillighet på samme måte som vi gjør det innenfor idretten – at vi må ha en stor underskog for å kunne få fram de aller, aller beste, men vi må også ha de aller, aller beste for at de i den underskogen skal syns det er gøy å holde på. Den balansegangen må være der, også innenfor kulturlivet.

Så handler det om at vi skal spre kulturopplevelser over hele landet. For eksempel er Det Norske Blåseensemble viktig for opera i Østfold som operaorkester der, som gjør det mulig at folk i Østfold også skal kunne oppleve opera som kunstart. Jeg tror det er viktig framover å satse på de profesjonelle, slik at de skal kunne lage den underskogen det her er viktig å bygge på.

Svein Roald Hansen (A) []: Jeg registrerer med glede at kulturministeren har mange gode argumenter for at dette orkesteret skal kunne utvikle seg videre. Det er jo ikke bare landets eldste orkester; det er vel også det eneste av de gamle militærorkestrene som har blitt omdannet og nå er et spleiselag gjennom Kulturdepartementet, fylkeskommunen og Halden kommune som vertskommune.

Det var jo mye debatt i sin tid – og er det fortsatt – om musikken i Forsvaret. Dette er altså en vellykket transformering fra en ren forsvarsmusikk til et orkester med et bredere repertoar og nedslagsfelt.

Så jeg håper på det beste når det gjelder budsjettbehandlingen, eller søknaden, når det kommer så langt. Og jeg ønsker kulturministeren lykke til i kampen mot Finansdepartementet når det gjelder å få gode nok rammer til å kunne innvilge også denne søknaden.

Statsråd Trine Skei Grande []: Finansministeren hadde gått da det gode innlegget ble framført, men vi kommer med en kulturmelding til høsten, som kommer til å se på hvordan vi skal klare å bygge opp også de profesjonelle nivåene over hele landet, og sikre at vi hele tida er i utvikling med å bygge et profesjonelt og godt kulturliv som kan være med og skape den underskogen som så veldig mange andre deltar i.

Spørsmål 6

Freddy Øvstegård (SV) []: «I år går gjeldende bibliotekstrategi ut. Bibliotekene har utviklet seg som debatt- og litteraturhus, men samtidig har antall bibliotekenheter gått ned med 92 enheter fra 2010 til 2016. Kommunesammenslåing kan gi flere nedleggelser, det er store kvalitetsforskjeller, og mange skolebiblioteker blir forsømt. Derfor har Sosialistisk Venstreparti foreslått et nasjonalt løft for bibliotekene, med en ny strategi, opptrappingsplan for midler øremerka til bibliotek, digitalt medieinnkjøpsbudsjett og egen skolebiblioteklov.

Vil statsråden støtte det?»

Statsråd Trine Skei Grande []: Først vil jeg takke representanten Øvstegård både for engasjementet hans og for min anledning her til å kunne snakke om bibliotek her på Stortingets talerstol. Samfunnsoppdraget bibliotekene står for, og som våre folkebibliotek har, blir bare viktigere og viktigere i det samfunnet vi lever i. Biblioteket er en viktig demokratisk institusjon, og jeg mener det er en avgjørende brikke for hele demokratiet og ytringsfriheten, som vi alle sammen kjemper for. Det er også en viktig møteplass og kunnskapsarena i lokalsamfunnet. Jeg tror folkebibliotekene bidrar til å bryte ned barrierer, at de bidrar til integrering, og at de sørger for at den kunnskapen fellesskapet eier, når fram til flest mulig. For meg er kampen for dannelse i et samfunn grunnleggende viktig, og dette er viktige dannelsesinstitusjoner som handler om myndiggjøring av borgere og gir borgere mulighet til å være med og påvirke samfunnet rundt seg.

Regjeringa satser på folkebibliotek, og vi vil se på hvordan vi skal utvikle denne strategien videre, og hvordan vi skal bruke de økonomiske virkemidlene på en måte som gjør at vi får til en utvikling på feltet.

Regjeringa har siden 2013 styrket utviklingsmidlene for folkebibliotekene med til sammen 32,1 mill. kr, og høsten 2015 la man fram den nasjonale bibliotekstrategien. Den sier at det skal være et tydelig ansvar og en oppgave å bidra til utvikling og mer framtidsrettede bibliotek. Folkebibliotekstatistikken for 2016 viser at den politikken faktisk virker. Besøket og aktiviteten ved folkebibliotekene er rekordstor. Det er mye positivt som skjer der ute. Jeg mener at resultatet av Nasjonalbibliotekets strategiperiode har bidratt til å oppruste folkebibliotekene både som argumentasjonsarena og som litteraturhus, som vi snakket om her på Stortinget da vi endret loven og styrket kompetansen deres på det området. Den nasjonale bibliotekstrategien for 2015–2018 var et målrettet grep for å følge opp endringene som ble gjort i folkebibliotekloven i 2014. Strategien staker ut kursen for hvordan staten skal bidra til å styrke biblioteksektoren som aktiv formidler av kunnskap og kulturarv og legge til rette for at folkebibliotekene blir aktuelle og uavhengige møteplasser for den offentlige samtalen og for debatt. Vi kommer tilbake til dette når vi nå skal lage en ny kulturmelding.

2019 har Nasjonalbiblioteket lansert som det store bokåret. Det er fordi det er 500 år siden den første norske boka ble trykt. Norge har også tatt det store valget å være gjesteland på bokmessa i Frankfurt. Det som skjer i Tyskland neste år, er den største internasjonale satsingen for norsk kultur vi har hatt noen gang. Sammen vil Frankfurt-strategien og Nasjonalbibliotek-strategien være en stor satsing på bøker. Vi vil komme tilbake til hvordan vi skal utvikle dette videre, i kulturmeldinga.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk til statsråden for svaret.

I dag kom det nye tall fra Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen som viser at lesingen blant barn og unge går ned. Vi vet at leseferdigheter er veldig viktig for barns utvikling og deltakelse i samfunnet ellers. Samtidig har altså antall bibliotekenheter gått ned med 92 fram til 2016. I 1995 fantes det 55 mobile bibliotek i Norge med over 300 000 besøkende årlig. I dag er det bare 18 bibliotekbusser og én bibliotekbåt igjen. I Lov om folkebibliotek står det at det må finnes ett bibliotek i hver kommune. Nå skal kommuner slås sammen, og det er dermed fare for nedleggelse av enda flere. Forskning viser helt tydelig at nærhet til nærmeste bibliotek er avgjørende for om det blir godt brukt eller ikke.

Er statsråden bekymret for at lesingen blant unge faller, og vil hun sørge for et godt bibliotektilbud i hele landet som sørger for nærhet til nærmeste bibliotek?

Statsråd Trine Skei Grande []: Jeg syns det er litt viktig å heie på at det er veldig mange som gjør en bra jobb på dette området. Det handler litt om hvordan man leser statistikk. Jeg leste også statistikken om lesing i dag, som sier at folk kjøper flere bøker. Så det er ikke sånn at Norge er et u-land på dette feltet, vi ligger faktisk ganske godt an.

Sjøl om noen kommuner ikke har gjort jobben sin, er det sånn – spør du meg – at det er veldig mange kommuner som satser veldig aktivt på bibliotek. Jeg har sjøl vært kommunepolitiker i denne byen og sett hvordan vi har vært med og utviklet nye bibliotekkonsept som fungerer veldig godt. Når jeg spør Nasjonalbiblioteket om tallene, er det helt riktig, som representanten sier, at antall filialer er gått ned. Men besøket går opp, antall kroner man bruker på bibliotek, har ikke gått ned, og antall ansatte på norske bibliotek har heller ikke gått ned. Så det er veldig mange tall som utvikler seg i positiv retning, og jeg tror at det er veldig mange kommuner som lager nye konsept som er veldig gode. Jeg vil heller heie på dem enn å fortelle at vi er veldig dårlige på bibliotek, for det er mange som gjør en fantastisk jobb der ute.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg er helt enig i at det gjøres en god jobb rundt omkring. At det skjer mye bra med bibliotekene, er jeg absolutt helt enig i. Men likevel vil jeg fortsette å spørre, for det handler litt om potensialet også, hvordan man kan nå enda høyere.

Venstre-kulturpolitiker Finnanger Sandsmark har uttalt tidligere, i en sak på Venstres egne nettsider i 2013 sammen med nåværende statsråd Skei Grande, om daværende regjering:

«Regjeringen leverer pene ord, men lite handling. Venstre vil ha en milliard til skole- og folkebibliotekene.»

Og tidligere kulturpolitisk talsperson for Venstre, Sveinung Rotevatn, sa rett før valget i fjor om skolebibliotek:

«Det finnes knapt noen krav om tilbud, kvalitet, omfang eller noe som helst. Så det vi tar til orde for, er sterkere nasjonale krav til å ha et godt skolebibliotektilbud.»

Nå er Venstre i regjering og har kulturministeren. SV har foreslått både egen lov om skolebibliotek og opptrapping til en bibliotekmilliard. Vil statsråden sørge for at det ikke blir bare med de pene ordene, og at det faktisk blir handling nå som vi får muligheten her i denne salen?

Statsråd Trine Skei Grande []: De påplussingene som jeg skrøt av at regjeringa har gjort siden 2013, har nok stort sett kommet i budsjettforhandlingene med Venstre, så det har blitt mye bedre.

Vi har sagt at vi skal lage en ny lov på dette feltet, der vi har muligheten til å utvide og styrke en ny kulturlov, og da må vi se på om vi har de riktige virkemidlene på hele bibliotekfeltet.

Så hadde jeg håpet at representanten skulle følge opp dette med unge og digitalisering, for det rakk jeg ikke å svare på. Det vi f.eks. gjør med Nasjonalbiblioteket når det gjelder Bokhylla, er å gi en viktig grunnmur for tilgjengelighet, for jeg tror at utfordringen når det gjelder unge, er at de kommer til å lese bøker på en annen måte en oss gamlisene, de kommer til også å forholde seg til digitale plattformer. Det å klare å lage gode digitale plattformer som gjør bøkene lett tilgjengelig, og at strømmetjenestene blir kvalitetsmessig gode, er en utfordring for hele boksektoren som vi ikke har alle svarene på i dag.

Spørsmål 7

Fra representanten Siri Gåsemyr Staalesen til kunnskaps- og integreringsministeren:

«Viser til oppslag i Aftenposten 19. april i år vedrørende dramatisk økning i antall personer som er etterlatt mot sin vilje i utlandet.

Hva har statsråden gjort for å forhindre at dette skjer, og hva vil han gjøre for å forhindre dette fremover?»

Presidenten: Dette spørsmålet må utsetjast til neste spørretime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 8

Fra representanten Torstein Tvedt Solberg til kunnskaps- og integreringsministeren:

«Regjeringen har besluttet å flytte Foreldreutvalget for grunnopplæringen, FUG, til Bø, men FUG melder om at departementet ikke har etablert en god plan for flytteprosessen, og at dette nå går på bekostning av driften og utvalgets arbeid.

Vil statsråden ta initiativ til en ordentlig konsekvensvurdering av en flytting av FUG og som et minimum påse at en unngår mer enn én flytteprosess, herunder vurdere en utsettelse av flyttingen?»

Presidenten: Dette spørsmålet må utsetjast til neste spørretime, då statsråden er bortreist.

Spørsmål 9

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Nordisk råd har vedtatt 15 punkter innen samferdselsområdet som er viktige for vekst og utvikling i de nordiske land. Ett av punktene som ble vedtatt, er å gjenopprette et nordisk ministerråd for transport. Det har tidligere eksistert et slikt ministerråd, men det ble nedlagt i 2005.

På hvilken måte vil statsråden arbeide for å følge opp vedtaket fra Nordisk råd, slik at vi kan få etablert et nordisk ministerråd for transport?»

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Jeg takker for spørsmålet.

Jeg er opptatt av at vi skal ha et godt samarbeid mellom de nordiske landene, og jeg opplever at vi har det på transportområdet. Jeg treffer mine kolleger ganske ofte. Spesielt den finske ministeren har jeg brukt mye tid med de siste årene og funnet stor forståelse hos, men jeg møter også de svenske, danske og islandske relativt hyppig, og vi har planlagt å møtes i juni neste gang.

Det vedtaket som representanten viser til, ble gjort for bare få uker siden. Vi har altså ikke fått den henvendelsen til oss ennå, og derfor har jeg ikke hatt sjansen til å gå igjennom vedtakene som er gjort, og gjøre en vurdering av dem.

Det at en har hatt et nordisk ministerråd for transport tidligere, gir oss noen erfaringer som vi kan bygge videre på når det gjelder hvilket standpunkt vi vil ta. Men jeg vil også minne om at Nordisk råd tidligere har gjort anbefalinger om lignende ting, og det har vært tema så sent som i 2015 om en burde få et ministerråd for transport. Da fikk det ikke støtte fra de nordiske ministrene totalt sett.

Det som er viktig å veie her, er ulemper og fordeler. Hvis det var sånn at vi hadde dårlig kontakt mellom landene, ville et nordisk ministerråd absolutt ha en rolle å spille i å sørge for at vi fikk flere kontaktpunkt, at vi kunne koordinere arbeidet. Hvis en allerede har et godt samarbeid, vil et ministerråd derimot kunne bety mye dobbeltarbeid og kostnader som ikke gir mer nytte. Det er den vurderingen vi må gjøre når vi får brevet – se på hva det er en ønsker seg, hva det er en allerede har av samarbeidsorganer for som dekker, og hvilke eventuelle udekkede behov det er et ministerråd kan dekke, og om det gir større nytte enn ulemper. Den vurderingen har vi ikke gjort ennå, for vi har ikke fått henvendelsen, men vi vil gjøre det når vi får den.

Stein Erik Lauvås (A) []: En ellers framoverlent statsråd synes jeg nå var vel mye tilbakelent. Selv om dette formelt ikke har kommet på statsrådens bord, har han jo fått det via et spørsmål her nå.

Jeg forstår at man ønsker å ha et godt samarbeid, og jeg forstår også at man ofte har møter mellom transportansvarlige i de ulike regjeringene i Norden og bruker mye tid på det. Jeg hører også at statsråden sier at dette var oppe for – ja, hva sa han – et par–tre år siden, hvor det ikke var noen støtte å få fra ministrene, hvis jeg forsto det riktig. Han sier også at dette kan bety dobbeltarbeid.

Det som er helt nytt nå, er at et enstemmig Nordisk råd ber om at man nå oppretter et slikt ministerråd. Det har Nordisk råd en god del argumenter for, bl.a. at da ville kontakten kunne flyte lettere, det ville ikke bli det dobbeltarbeidet. Som sagt er det nye nå at det er et enstemmig Nordisk råd, fra høyre til venstre i en sal av en broket forsamling partifarger, som nå er enige om at dette er viktig. Hvordan vil statsråden sørge for å følge det opp?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: Det svarte jeg nettopp på. Jeg sa at først må vi få henvendelsen, så vi også kan gjøre våre vurderinger av det som står i det brevet, og så konkludere. Det er ikke sikkert at det å få et ministerråd betyr at dialogen går bedre. Kan hende en bare må gjennomføre den i flere kanaler. Da er det ikke økt nytte. Men hvis en kan fasilitere kommunikasjon på en bedre måte, som gjør at vi sparer ressurser, har vi en fordel. Det er den vurderingen vi må få gjøre.

Jeg vil bare minne om at det allerede finnes et barentssamarbeid, det finnes nordlige dimensjonspartnerskap for transport og logistikk, det finnes et Østersjø-samarbeid, det finnes NB8, og det finnes luftfartssamarbeid på mange områder, så de fleste transportområdene har vi ivaretatt. Vi snakker godt med våre naboland når det gjelder både muligheten for å bygge jernbane mellom Finland og Kirkenes, når det gjelder å utruste Ofotbanen, og når det gjelder Gøteborg–Stockholm. Vi har samarbeid på autonom kjøring på E8, og vi har nettopp reklassifisert E45 til å komme helt til Norge. Vi gjør mye og løser mange utfordringer, så spørsmålet her må være: Hva kan vi løse ytterligere ved å få flere byråkratiske organer?

Stein Erik Lauvås (A) []: Jeg er helt enig med statsråden i at vi ikke skal lage byråkratiske ordninger. Tvert imot, vi skal lage ordninger som flyter godt, og som gjør at en kan få framdrift i ting. Det er det ingen uenighet om. Men 87 parlamentarikere i Nordisk råd (brannalarmen går) sa altså enstemmig at dette var en viktig sak å få på plass (presidenten klubber).

Presidenten: Det går ein alarm, og det er ein brannalarm. Me veit ikkje kva dette inneber, men me bør forlata salen.

Møtet vart avbrote kl. 12.08.

-----

Stortinget tok opp igjen forhandlingane kl. 12.23.

Presidenten: Då held Stortinget fram med forhandlingane. I denne spørsmålsrunden er det representanten Lauvås som får ta det siste spørsmålet på nytt – Lauvås, ver så god.

Stein Erik Lauvås (A) []: Det ble jo en liten – ja, hva skal vi si når vi står her med samferdselsstatsråden – avsporing, men vi får korte det hele litt ned i forhold til det som var utgangspunktet.

Statsråden sier at han har god kontakt med statsrådene i de andre nordiske landene, osv. om dette, og så påpeker han at han formelt ikke har fått dette vedtaket fra Nordisk råd. Jeg forstår alt det. Men er statsråden selv positivt innstilt til å følge opp Nordisk råds vedtak om å opprette et ministerråd for transport i Norden? Vil statsråden selv mene at det er en god idé, og argumentere godt for det? Det er det ene. Det andre er: Vil statsråden på egen kjøl kunne komme tilbake til Stortinget, eller må vi etterlyse disse sakene fra Nordisk råd som man etter hvert vil få på bordet?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen []: I og med at det blir spurt om jeg vil opplyse Stortinget ved en senere anledning, kan jeg kvittere det ut. Når det er blitt etterspurt, skal vi sørge for at vi gjør det uten at Stortinget trenger å spørre om det på ny.

Ved forrige korsvei da en hadde oppe forslaget om et nordisk ministerråd for transport, var vår felles vurdering blant ministrene at vi mente at det ikke ville tilføre noe som vi ikke allerede har i dag. Derfor vil jeg se med interesse på det som Nordisk råd har gjort vedtak om, og se om det gir mer nå enn forrige gang dette var oppe.

Jeg er som sagt opptatt av at vi skal ha et godt samarbeid mellom de nordiske landene. Jeg er opptatt av at vi skal kunne jobbe effektivt sammen, kunne avklare problemstillinger både bilateralt og som et kollegium når det er relevant. Samtidig er det viktig at om dette skal gi oss noe, må vi også sørge for at vi har økonomiske muskler til å kunne gjøre noe eller koordinere noe. Derfor er det innretningen på oppgavene og hva det vil gjøre ut over det vi allerede gjør i dag, som vil være avgjørende for om jeg vil anbefale eller ikke anbefale noe sånt.

Spørsmål 10

Jan Bøhler (A) []: Det virker som om det var tankeoverføring til brannvarslingsanlegget når brannalarmen gikk før dette spørsmålet om brann!

Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og moderniseringsministeren:

«Etter den katastrofale brannen i høyhuset Grenfell Tower i London i fjor er det viktig å sikre at forebyggingen og beredskapen mot brann i høyhus er god nok også her i landet. Det angår byggematerialer, brannsikre rømningsveier, alarm- og sprinklersystemer, brannøvelser, tilsyn og kontroll, hvor høyt brannvesenets stigebiler kan nå opp, m.m.

Mener statsråden at de kravene som stilles for å forebygge brann i høyhus og å redde beboerne hvis ulykken er ute, i dag er gode nok, og er det aktuelt med en ny gjennomgang av disse?»

Statsråd Monica Mæland []: Takk for et viktig spørsmål. Spørsmålet er sammensatt og gjelder både det byggtekniske regelverket, som forvaltes av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og brann- og eksplosjonsvernlovgivningen, som forvaltes av Justis- og beredskapsdepartementet.

Krav til brannsikkerhet for byggverk er nedfelt i byggteknisk forskrift. I 2010 ble det innført strengere branntekniske krav, bl.a. for å ivareta sikkerheten til utsatte grupper som eldre og andre personer med nedsatt funksjonsevne.

Det ble valgt å prioritere tiltak som øker den tilgjengelige rømnings- og redningstiden ved brann. Det viktigste og mest effektive tiltaket er å installere et automatisk brannslokkingsanlegg. Et slikt anlegg vil med stor sannsynlighet kontrollere eller slokke en brann på et tidlig stadium. Dette kravet er unikt i europeisk sammenheng.

Kravene gjennomgås og revideres jevnlig. Lærdom fra inntrufne branner er et viktig grunnlag for utviklingen av regelverket. Etter brannen i Grenfell Tower i 2017 har Direktoratet for byggkvalitet gjennomgått kravene i TEK17 for utvendig kledning på yttervegg.

På bakgrunn av denne gjennomgangen er det foreslått å skjerpe kravene for utvendig kledning på yttervegg i høye byggverk. Forslaget ble sendt på høring 13. april 2018.

Høye byggverk i Norge utgjør i dag en relativt liten del av det volumet som bygges. Det forventes i framtiden at det vil bli bygd høyere, primært i de største byene. Forslaget fra DiBK vil forebygge at det benyttes utvendig kledning som kan medføre uakseptabel brannutvikling og brannspredning.

Kravene til brannsikkerhet i byggteknisk forskrift må også ses i sammenheng med øvrige virkemidler i plan- og bygningsloven. Jeg vil særlig peke på kravet om obligatorisk uavhengig kontroll av brannsikkerhet.

I tillegg har kommunene selv adgang til å pålegge uavhengig kontroll, f.eks. der kommunen ønsker særlig oppmerksomhet rundt særskilte innsatsområder som brannsikring.

Kommunene har også rett og plikt til å føre tilsyn med at regelverket overholdes, både etter bygningsregelverket og etter brannlovgivningen. Tilsyn er et av de viktigste virkemidlene for å oppnå målsettingen om sikre og gode bygg.

Avslutningsvis ønsker jeg å understreke at det ikke er grunnlag for å si at branner forekommer hyppigere i høyhus enn ellers. De norske byggereglene stiller strenge krav til brannsikkerhet, og brannsikkerheten i norske byggverk er generelt sett god.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker statsråden for et informativt og grundig svar. Det er jo et veldig viktig spørsmål, som jeg tar opp fordi jeg vil forsikre meg om at situasjonen er betryggende, og derfor spør jeg åpent.

De eksisterende byggene, som f.eks. høyhusene i Groruddalen i Oslo, er stort sett bygd på 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Etter det er loven endret flere ganger – i 1987, i 1997 og i 2010 – og det er gjort forskriftsendringer samtidig. Slik jeg forstår loven, er de grunnleggende kravene stilt slik at de skal være i tråd med kravene som lå i loven den gang byggene ble bygd.

Spørsmålet er: Har man satt inn andre tiltak med tanke på tilsynet av nye forskrifter, og får man oppdatert de gamle høyhusene slik at de er trygge nok i tilfelle brann, når de er bygd så lang tid tilbake, og det var en annen lov som gjaldt?

Statsråd Monica Mæland []: Svaret på det er vel både ja og nei. Generelt er regelverket slik at det ikke har tilbakevirkende kraft, men det er også slik at det innføres regler som gjelder alle bygg i Norge, f.eks. kravet om brannslokkingsapparat, kravet om rømningsveier – denne typen ting. Det stilles til alle typer bygg uansett når de er oppført. Mitt inntrykk er at kommunene har god oversikt. De fører tilsyn med sine bygg, og de gjør også risikoanalyser, sårbarhetsanalyser, over situasjonen i sine kommuner.

Så kan vi aldri garantere, men mitt inntrykk er nok at vi har et regelverk som er veldig strengt – det skulle bare mangle – og at Norge ligger langt framme. Men vi må hele tiden lære. Det er også slik at vi har ikke fått den endelige granskingsrapporten fra London. Den vil komme, og der kan vi også oppdage ting som vi burde tenkt på.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for et engasjert svar i denne omgangen også.

Brannbilene i f.eks. Oslo når opp i 32 meters høyde, altså ca. seks etasjer, men mange av disse byggene er mye høyere. Dette er også et spørsmål om utviklingen av teknologi internasjonalt når det gjelder å redde folk ut – vi må jo alltid være forberedt på at folk må reddes ut – og om kravene når det gjelder redningsutstyr bør ettergås, hva slags ny teknologi som finnes internasjonalt, hvor det jo er høyhus som er mye høyere enn i Oslo og i Norge. Hvordan passer man på at vi er på høyden her i Norge når det gjelder å ha redningsutstyr som er i tråd med de beste moderne, internasjonale løsningene?

Statsråd Monica Mæland []: Her må jeg være litt forsiktig med å svare, fordi brann og beredskap ligger til justisministeren, og fordi min kunnskap da nødvendigvis er begrenset. Men generelt vil jeg si at vi er i en situasjon hvor vi ser en urbanisering i Norge. Det skal skje en fortetting – vi skal bygge tettere, og vi skal bygge høyere – og det er helt klart at vi må følge med. Mitt inntrykk er at vi følger med på den internasjonale arena knyttet til hvilke regler vi skal ha. Vi må ha materiell som er i stand til å redde alle.

Det er som sagt ikke flere branner i høyhus enn i andre hus, men en har andre utfordringer. I Norge har vi jo også – i motsetning til f.eks. Storbritannia – krav om to rømningsveier når et bygg er på over fire etasjer. Vi har gjort noen endringer, og det kan helt sikkert være grunnlag for å ha ytterligere, men dette spørsmålet vil justisministeren kunne svare bedre på enn meg.

Presidenten: Me går då til spørsmål 17.

Spørsmål 17

Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Liv Signe Navarsete til forsvarsministeren, vil verta svart på av næringsministeren på vegner av forsvarsministeren, som er bortreist.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: «I Forsvarets langtidsplan skreiv regjeringa mellom anna at «[...] de maritime patruljeflyene vil ikke komme inn under beskyttelsen av luftvernet på Evenes. Dette gjør at disse ressursene vil måtte deployere til en annen base ved et gitt trusselnivå». I KS1 står det like fullt: «Vi forstår det slik at det ikke planlegges å operere MPA fra Evenes under høyintensitetsoperasjoner.»

Skal eller skal ikkje dei maritime overvakingsflya operere frå Evenes under høgintensitetsoperasjonar?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det har den siste tiden versert mange påstander rundt nedleggelsen av Andøya og etableringen av Evenes som enebase. Flere av disse er basert på misforståelser.

Regjeringen legger til grunn at våre maritime patruljefly skal kunne operere fra Evenes i alle faser av en konflikt. Flyene er en strategisk ressurs og viktig for god maritim situasjonsforståelse. Flyene er sårbare når de står på bakken. Med Evenes får vi en base beskyttet med luftvern, som øker sannsynligheten for at flyene er tilgjengelig for operasjoner også i krise og høyintensitetsoperasjoner. Det vil være en operativ vurdering hvor lenge operasjoner kan pågå fra Evenes. En slik operativ vurdering vil man måtte foreta uansett hvilken base flyene står på.

Representanten viser til den eksterne kvalitetssikringen av konseptvalgutredningen for Evenes flystasjon. I konseptvalgutredningen er ikke beskyttelse av maritime patruljefly eksplisitt beskrevet. Ekstern kvalitetssikrer har tolket dette som at det ikke planlegges med å operere maritime patruljefly fra Evenes i en høyintensitetsstrid. Her har ekstern kvalitetssikrer tolket konseptvalgutredningen for snevert. Som tidligere nevnt er det ønskelig å operere flyene så lenge som det vurderes som operativt hensiktsmessig, også i krise- og høyintensitetssituasjoner. Dette er det tatt høyde for i konseptvalgutredningen og i det anbefalte konseptet.

I bakgrunnen for spørsmålet siterer også representanten langtidsplanen, men teksten er hentet fra beskrivelsen av konsekvenser ved en delt løsning med maritime patruljefly på Andøya og kampfly på Evenes. Sitatet er således relatert til en løsning som ikke ble valgt.

Det å ha luftvern er åpenbart en fordel. Luftvernet på Evenes øker sannsynligheten for at maritime patruljefly kan operere ut fra denne basen i krise- og høyintensitetsoperasjoner. Uten beskyttelse av luftvern, som lå til grunn for alternativet med maritime patruljefly på Andøya, vil disse flyene måtte flyttes til en annen base ved et gitt trusselnivå.

Beslutningen om å legge ned Andøya flystasjon var en krevende beslutning. Det har regjeringen sagt fra dag én. Samtidig har vi gjort en nødvendig prioritering basert på omfattende og grundige utredninger.

Konseptvalgutredningen og den eksterne kvalitetssikringen bekrefter viktige forutsetninger som lå til grunn for regjeringens anbefaling og Stortingets beslutning om å etablere de nye P-8 maritime patruljeflyene på Evenes. Nå må vi konsentrere oss om å bygge ut Evenes, slik at vi blir klare for operasjoner i tide.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Eg takkar for svaret.

Same dagen som vedtaket om å leggje ned Andøya-basen vart fatta, slo både partileiar Jonas Gahr Støre og forsvarspolitisk talskvinne i Arbeidarpartiet Anniken Huitfeldt fast at det var behovet og kostnadene knytte til luftvern på Andøya som fekk partiet til å gå med på forslaget frå regjeringa om nedlegging av MPA-basen på Andenes.

«Vi har gått nøye inn i argumentene, og mener den faglig beste løsningen er kraftsamling på Evenes. For meg ble det helt avgjørende at en moderne overvåkingsbase for framtida trenger luftvern,» sa Huitfeldt.

Jonas Gahr Støre sa at dei hadde snudd på alle reknestykke og sa:

«Vi har landet på å følge forsvarsfaglige anbefalinger om en base med luftvern.»

Frå Arbeidarpartiet får bladet Vesterålen opplyst at sitata frå Huitfeldt, frå 2016, står ved lag i dag. Då er spørsmålet igjen: Skal eller skal ikkje overvakingsflya vere på basen i ein krigssituasjon, og er det nokon forskjell mellom Andøya og Evenes i så måte?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Nå kan jeg selvfølgelig ikke svare for Arbeiderpartiets vurderinger, men jeg oppfatter vel at representanten stiller det samme spørsmålet som jeg svarte på i hovedspørsmålet, nemlig at vi legger til grunn at de maritime patruljeflyene skal kunne operere fra Evenes i alle faser av en konflikt. Som jeg også redegjorde for i svaret på hovedspørsmålet, bunner en del av disse spørsmålene i en misforståelse, ved at man ser forskjellige løsninger og blander dem sammen.

Jeg tror jeg må si at oppfølgingsspørsmålet er besvart.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det er ikkje det. Det er ikkje svart på.

Statsråd Bakke-Jensen avviser i eit intervju frå førre veka at det maritime overvakingsflyet vart brukt som avgjerande argument for å velje Evenes som ny base, mens både leiaren og forsvarspolitisk talskvinne i Arbeidarpartiet, som gjekk inn i forlik med regjeringa om dette, seier at det var eit avgjerande argument. Det er jo interessant, i og med at Stortinget i desse dagar behandlar eit lovforslag om denne saka. For ikkje å kome i skade for å stille same spørsmålet, men ved å gå inn frå ein litt annan vinkel må eg spørje: Er det ikkje slik at fly også må flyttast frå Evenes i ein gitt trusselsituasjon som statsråden seier ein eventuelt må frå Andøya? Er det ikkje slik at ein også må det? Folk frå fagmiljøet seier det rett ut, at det heller ikkje er aktuelt å operere det frå Evenes i ein krigssituasjon.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Spørsmålet er om de må flyttes i en gitt situasjon. Det er en vesentlig forskjell på en gitt krigssituasjon og en krigssituasjon. Det er klart at i en gitt situasjon er det vanskelig å utelukke mange muligheter, men spørsmålet fra representanten, nemlig om de må flyttes i en krigssituasjon, oppfatter jeg at ble adressert i hovedsvaret.

Så får representanten ha meg unnskyldt som vikar for forsvarsministeren, som helt sikkert vil kunne svare mer detaljert på dette når han er tilbake i spørretimen.

Presidenten: Då går me til spørsmål 2.

Spørsmål 2

Presidenten: Dette spørsmålet, frå Willfred Nordlund til finansministeren, er overført til forsvarsministeren som rette vedkomande. Spørsmålet vil verta svart på av næringsministeren på vegner av forsvarsministeren, som er bortreist.

Willfred Nordlund (Sp) []: Det er bra at næringsministeren i hvert fall har tid til å komme for å besvare spørsmål om forsvarspolitikk. Spørsmålet er:

«Basert på Finansdepartementets beste estimat og prognoser fra blant annet SSB:

Hvor mye må forsvarsbudsjettet ligge på hvert år fra og med 2019 for at forsvarsbevilgningene skal utgjøre 2 pst. av BNP (etter NATOs beregningsmåte) senest i statsbudsjettet for 2024, gitt at opptrappingsplanen skal være lineær med den usikkerhetsfaktoren som Finansdepartementet normalt legger til grunn?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg tolker representanten Nordlunds spørsmål som hvor store årlige bevilgningsøkninger som er nødvendige for at forsvarsutgiftene i 2024 skal utgjøre 2 pst. av bruttonasjonalprodukt.

Beregning av hvilken andel av BNP forsvarsutgiftene vil utgjøre i 2024, avhenger av prognosen for den økonomiske utviklingen flere år fremover. En slik prognose er, og det vil jeg understreke, heftet med svært stor usikkerhet, og endringer i anslaget for BNP vil følgelig gi store utslag for nivået på de anslåtte beløpene.

Om man tar utgangspunkt i forsvarsbevilgningene i saldert nasjonalbudsjett for 2018 og SSBs nåværende prognoser for BNP, må bevilgningene til forsvarsformål øke med om lag 4,2 mrd. 2018-kroner hvert år fra og med 2019 for at utgiftene skal utgjøre 2 pst. av BNP i 2024. Dette innebærer en samlet økning på om lag 25,4 mrd. 2018-kroner. Til sammenlikning ble økningen beregnet til 23,4 mrd. kr i 2016.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg takker for svaret. Det er bra at departementet kan svare på hvilke prognoser man legger til grunn.

Da blir oppfølgingsspørsmålene egentlig: Er det sånn at man kan forvente at regjeringen, gitt de lovnadene som har vært gitt både av statsministeren, av forsvarsministeren og for så vidt av andre representanter for regjeringspartiene, ønsker å opprettholde målet om å nå 2 pst. – om lag, basert på de foreløpige anslagene – i 2024? Og kan vi komme til å se spor av det allerede når revidert statsbudsjett legges fram, den 15. mai?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi står på – både fra regjeringens side og fra regjeringspartienes side – at vi skal holde oss til de forpliktelsene vi er gitt, om å søke å trappe opp forsvarsbudsjettene opp mot 2 pst. av BNP. Så er det en rekke usikkerheter knyttet til det. Det er heller ikke sånn at dette er den type forpliktelse som representanten synes å legge til grunn.

Så spør representanten: Kan vi forvente å se spor av dette i budsjettene som kommer? Svaret på det er ja, for det er jo under denne regjeringen at taktskiftet i Forsvaret har kommet. Det er jo ikke sånn at problemet i Forsvaret – høye ambisjoner, dårlig finansiert struktur og dermed et gap mellom realitet og det politikerne har vært villige til å bevilge – oppsto i det øyeblikket Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen ble valgt inn i 2013. Snarere tvert imot, det hadde vært der i mange år. Taktskiftet i forsvarspolitikken kom med langtidsplanen, som er en forpliktende opptrappingsplan, og – kan jeg si på vegne av oss andre i regjeringen, som styrer andre statsrådsposter, som også har behov for midler – som i betydelig grad spiser av det handlingsrommet som regjeringen har til å bruke på nye ting.

Willfred Nordlund (Sp) []: Jeg er ikke i tvil om at det er andre departementer og andre områder som spiser betydelig av det handlingsrommet som dreier seg om å sikre vår felles sikkerhet, nemlig at vi skal ha en nasjonal beredskap og et fungerende forsvar. Det er interessant å høre at statsråden nå lover at man skal følge dette opp.

De beregningene som er gjort, og som forsvarsministeren har gitt i svar til Stortinget, viser at man med den opptrappingen man nå legger til grunn, overhodet ikke er i nærheten å klare å nå om lag det 2 pst.-målet som jeg registrerte at statsråden mente ikke syntes å være det målet som det er sagt at det skal være, nemlig et mål som er forpliktende for NATO-medlemmene å arbeide seg opp mot.

Spørsmålet blir egentlig: Er det å tolke statsråden sånn at man har tenkt å legge mer penger på bordet enn det som ligger i langtidsplanen, for å kunne nå det målet som denne salen og regjeringen har forpliktet seg til at Norge skal – for å bruke statsrådens ord – søke å nå?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første sier jeg akkurat det samme som både forsvarsministeren, den forrige forsvarsministeren, statsministeren og de andre representantene for regjeringen sier, og som er knyttet til det NATO-landene ble enige om i Wales. La det ikke være noen uklarhet om det.

Langtidsplanen er vår opptrappingsplan. Og jeg må si jeg synes det er ganske påfallende at man, etter at man selv har sittet med makt og innflytelse over forsvarspolitikken i mange år, uten å ha gjort noe med dette, uten at det har kommet et nødvendig taktskifte, uten at man har klart å tette gapet mellom realitet og ambisjoner og faktisk finansiering, kritiserer et taktskifte fra denne regjeringen i forsvarspolitikken – en langtidsplan som er et gigantisk løft – for ikke å være tilstrekkelig. Det er under denne regjeringen at taktskiftet i forsvarspolitikken har kommet, og langtidsplanen ligger til grunn for det.

Presidenten: Me går no til spørsmål 11.

Spørsmål 11

Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Seher Aydar til næringsministeren, vil verta teke opp av representanten Bjørnar Moxnes.

Bjørnar Moxnes (R) []: «Ved Alunorte har det nå og tidligere vært ulovlige utslipp. Ledelsen avviste lenge de ulovlige utslippene, før de til slutt ble innrømmet. Lokale tillitsvalgte har uttalt at de i flere år har prøvd å ta opp miljøforhold ved produksjonen. Staten krever blant annet at det skal være åpenhet knyttet til sine selskapers virksomhet, og at selskapene skal ivareta sitt samfunnsansvar.

Hva har regjeringen Solberg gjort for å sikre at det i statseide bedrifter tas miljøhensyn i lokalområdet, for å sikre åpenhet, og for at tillitsvalgte blir hørt?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Når det gjelder Hydro–Alunorte-saken helt konkret, kommer jeg i løpet av veldig nær fremtid til å be Stortinget om å få lov til å redegjøre for nettopp statens eieroppfølging i forbindelse med den konkrete saken.

Nå oppfatter jeg spørsmålet som også litt bredere eller større enn som så, nemlig: Hva er det staten har gjort og gjør overfor de selskapene hvor staten er eier? Da vil jeg si følgende:

I eierskapsmeldingen har regjeringen uttrykt klare forventninger til selskapene på områdene klima og miljø, menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter samt antikorrupsjon og åpenhet om pengestrømmer. Disse forventningene fremgår av eierskapsmeldingen, og de er klart og tydelig formidlet til selskapene og til selskapenes styrer.

Det betyr at regjeringen har klare forventninger til at selskaper med statlig eierandel ikke bare arbeider systematisk med samfunnsansvaret sitt, men også er ledende på sine områder.

Blant annet forventes det at selskapene skal være i fremste rekke når det gjelder arbeidet for klima og miljø i sin bransje. Det forventes videre at selskapene har dialog med vesentlige interessenter der det er relevant, for å kartlegge hvem som berøres av virksomheten, og for å redusere risiko. Selskapets tillitsvalgte og øvrige arbeidstakere er å anse som vesentlige interessenter som selskaper forventes å ha jevnlig dialog med. Det forventes også at selskapene er åpne om sine vesentligste utfordringer.

I henhold til den etablerte rollefordelingen mellom selskapets styre og eier, er det styret og selskapet som har ansvar for å ha de nødvendige systemer og tiltak på plass for å redusere risiko og ivareta dem som berøres av virksomheten. Denne rollefordelingen er basert på aksjelovgivningen og prinsipper for god eierstyring og selskapsledelse, som Stortinget har sluttet seg til.

Departementet følger opp forventningene på samfunnsansvarsområdet i jevnlig dialog med selskapene. Det er kvartalsvise møter, det er årlige møter om samfunnsansvar, og det er møter med styret ved behov. Departementet følger opp selskapene basert på vurderinger av hva som er vesentlig for det enkelte selskap. Klima- og miljøspørsmål samt interessentdialog, herunder også dialog med tillitsvalgte, er tema som tas opp med selskapene.

Vurderinger knyttet til samfunnsansvar gjøres også i forbindelse med de årlige vurderingene av styrenes arbeid.

Som sagt innledningsvis, kommer jeg i løpet av ganske kort tid til å be om å få komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse om Hydro–Alunorte-saken konkret.

Bjørnar Moxnes (R) []: Redegjørelse er fint, men det haster litt. Produksjonen ved Alunorte har vært halvert i nesten to måneder. Samtidig har antall arbeidsulykker ved raffineriet doblet seg. Tilsynet lokalt i Brasil er koblet inn, og nå frykter fagforeningen at det skal skje dødsulykker når fabrikken drives for halv maskin. De har sendt ansatte på tvungen ferie, og de frykter store oppsigelser om driften ikke kommer i gang igjen.

I tillegg er Alunorte viktig for norske arbeidsplasser, siden råstoffet til aluminiumsproduksjonen ved Hydros fabrikk i Norge kommer fra nettopp Alunorte, som nå drives for halv maskin på andre måneden. Hva gjør statsråden overfor Hydro for å sikre at det ikke skjer flere ulykker ved Alunorte, for at skandalen ikke skal ramme ansatte lokalt i Brasil, og heller ikke ramme aluminiumsproduksjonen her i Norge?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Hva vi gjør overfor Hydro, har jeg delvis svart på i generelle vendinger i mitt første svar. Som sagt vil jeg komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse om det, dersom Stortinget ønsker det. Hydro er riktignok et delvis statseid selskap, men det er også et selskap som er delvis privateid. Dette er fabrikkområder i Brasil. Innledningen til representanten Moxnes er vel egentlig ikke et spørsmål om hva eierskapsforvaltningen i Næringsdepartementet gjør, men hva resten av staten gjør. Hva er det vi gjør for å bistå et norsk selskap i Brasil med alle de aspektene som er? Det er selvfølgelig sånn at den norske ambassaden i Brasil på vanlig måte jobber med selskapet for å få informasjon, og også jobber på vanlig diplomatisk måte opp mot brasilianske myndigheter.

Bjørnar Moxnes (R) []: Vi har sett korrupsjonssakene i Yara, Telenor- og Vimpelcom-skandalen, Statoil og oljesandvirksomheten, DNB og Panama Papers, og nå altså Hydros krise i Brasil. Samtlige er store selskap hvor staten har en stor eierandel, og som bryter med statens prinsipper for god eierstyring, enten det gjelder miljøødeleggelser, bestikkelser av tjenestemenn og leverandører eller å gjemme unna penger i skatteparadiser. Dette skjer igjen og igjen og igjen med statseide norske selskaper. Hvis noen selskaper i verden burde være i stand til å ta samfunnsansvar og ikke bare handle etter at skandalen er et faktum, som vi har sett nå også med Hydro, burde det være disse selskapene, hvor staten er en stor eier. Hva er statsrådens forklaring på at disse selskapene vikler seg inn i skandaler gang etter gang etter gang?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det høres til forveksling ut som om representanten fra partiet Rødt, som jo er for at alt skal være statlig eid, mener at det at disse selskapene er statlig eid i seg selv har noe med disse enkeltsakene å gjøre, som for øvrig er veldig – hva skal man si – lemfeldig behandlet i representantens spørsmål. Det dreier seg om helt forskjellige typer ting. Forventningene til regjering og storting og Norge til selskaper hvor staten har et eierskap, er helt klare og tydelige. Men jeg må også på generelt grunnlag si at når representanten Moxnes nærmest fremstiller det som om norske selskaper som opererer i utlandet, er uinteressert i å ta samfunnsansvar, mener jeg det er grunnleggende feil. Ikke bare det, noen som jobber med dette til daglig, som jobber i disse bedriftene, som er stolte av bedriftene de jobber i, vil kanskje til og med oppfatte det som på grensen til fornærmende. Vi tar tak i enkeltsaker som kommer. Vi skjøtter vårt statlige eierskap i tråd med de retningslinjer Stortinget har gitt. Jeg skal redegjøre for Alunorte nærmere, men den typen beskrivelser generelt kan jeg ikke stille meg bak.

Spørsmål 12

Terje Aasland (A) []: «Regjeringen virker bestemt på å gjennomføre endringen som etter all sannsynlighet vil føre til at 700 norske sjøfolk i Color Line settes på land. Arbeiderpartiet mener endringen både er unødvendig og urettferdig. Vi mener også endringen kan skape et kappløp mot bunnen i Norden – en konkurranse basert på dårligere lønns- og arbeidsvilkår.

Hvorfor vil statsråden gjennomføre en forskningsanalyse om dette spørsmålet etter noen år når det er for seint å stoppe det, i stedet for en utredning på forhånd?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: La meg bare først minne om at rammevilkårene for norsk maritim næring og for norske sjøfolk har blitt kraftig styrket med dette stortingsflertallet. Det inkluderer også ordningene for det som før het «nettolønn», men som nå heter «tilskuddsordningen for sysselsetting av sjøfolk», som har blitt kraftig økt. Nå bruker vi 2 mrd. kr på dette, fordi norske sjøfolk er viktig.

En annen ting som er verdt å påpeke, er at det norske systemet fungerer slik at hovedutreder er norske departementer. Stortinget har også regjeringsapparatet – eller departementene – som sine utredere. Det er derfor komiteene stiller spørsmål, det er derfor man har skriftlige spørsmål, og det er derfor man har spørsmål som dette. Det kan ikke settes et likhetstegn mellom en ekstern utredning og en utredning i det hele tatt. Det er viktig å presisere.

Hensikten med å la endringene virke i noen år før vi nærmere analyserer fergemarkedet, er å få svar på om slike konsekvenser har inntruffet, eller om det har skjedd en utvikling som vi ikke har forutsett. I bunnen av dette ligger – som jeg også har svart Stortinget i forbindelse med den pågående saken i næringskomiteen – at departementets vurdering og analyse er at dette ikke vil ha smittevirkninger eller få store konsekvenser, rett og slett på grunn av innretningen av ordningen. I analysen, som jeg allikevel mener det kan være klokt å gjøre i etterkant, kan det gjøres en sammenlikning av rammevilkårene for utenriksferger i de nordiske landene samt eventuelt andre land i EØS-området.

Det som er vanskelig med å gjøre en ekstern analyse i forkant, er at spørsmålet her også dreier seg om politikkutforming eller om det vil medvirke til politikkendringer. Vår klare vurdering, basert på de faglige analysene i departementet, er at det ikke er grunn til å tro det. Men slike analyser vil selvfølgelig alltid være beheftet med en viss usikkerhet.

Det er også verdt å nevne at den forskriftsendringen som er varslet, er endret nettopp som en følge av høringsinnspillene som kom i vårt opprinnelige forslag. Innrammingen av forslaget nå, først og fremst hvor mange nautiske mil det gjelder, er viktig nettopp for ikke å skape et slikt press på rammebetingelsene i våre naboland.

Til slutt vil jeg for øvrig også minne om at beveggrunnen for dette er at det ble gjennomført en grunnleggende vurdering av nettopp støtteordningene for sjøfolk. Alle styrkingene som har kommet – på den maritime siden, for sjøfolk og for forskning – har vært gjennomført. Men så var vurderingen at dette var en nødvendig endring for å hindre at 2 500 arbeidsplasser i Norge ble satt i fare.

Terje Aasland (A) []: Jeg takker for svaret.

Aller først har jeg lyst til å gi min tilslutning til de endrede rammebetingelsene som allerede er gjennomført. De har fått Arbeiderpartiets fulle og hele støtte og har vært viktige. De er også grunnlaget for at situasjonen er annerledes nå enn på det tidspunktet da en vurderte og anbefalte endringen for omflagging fra NOR, Norsk Ordinært Skipsregister, til NIS, Norsk Internasjonalt Skipsregister. Men jeg opplever ikke at det er noe tidspress i denne saken. Sjømannsorganisasjonene har sammen med LO sendt et brev til komiteen, datert 24. april, hvor de skriver at Color Line-saken ikke har økonomisk virkning for 2018. De skriver at grunnen til dette er at prosessen knyttet til denne eventuelle endringen er svært omfattende og vil ta lang tid.

Da blir mitt spørsmål: Er statsråden enig i at det vil ta tid å få gjennomført disse endringene i henhold til det avtaleverket som er der, eller som ikke er der, og som må på plass, og slik sett ikke får noen virkning for 2018?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Som jeg sa: Dette er en sak som har vært varslet fra regjeringens side siden 2014–2015. Det er med andre ord en sak som har vært diskutert lenge og vurdert nøye i flere omganger, også i en ny runde nå, etter at jeg ble statsråd for dette feltet.

Det er også verdt å nevne at jeg mener det er naturlig – av respekt for Stortinget, selvfølgelig – at mens Stortinget behandler en sak om dette, iverksettes ikke noen forskrift, bare så det er klart. Vi avventer behandlingen i Stortinget.

Svaret på spørsmålet fra representanten Aasland er: Ja, slike endringer tar tid, men i det øyeblikket en forskriftsendring er iverksatt, er den videre prosessen opp til partene – rederiet og norske arbeidslivsregler. Det er greit å understreke at det ligger ingen føringer eller oppfordringer fra regjeringens side om hvilken vei man skal ta. Vi lager de overordnede rammebetingelsene, men dette kommer til å ta tid. Det er budsjettkonsekvenser av dette, men når de trer inn, kommer selvfølgelig an på prosessen i rederiet, hvis det blir en slik prosess.

Terje Aasland (A) []: Regjeringen har budsjettert med en innsparing på 33 mill. kr som en følge av den omleggingen som vi nå diskuterer. Med bakgrunn i det som statsråden nå svarer, at dette nødvendigvis vil ta tid, og ut ifra det som sjømannsorganisasjonene presiserer om forhandlingsprosesser knyttet til denne saken, og i og med at det reelt sett ikke skjer en forskriftsendring før noe senere heller, er sannsynligheten for at noe skjer i 2018, relativt liten. Det betyr i realiteten at de budsjettforutsetningene som ligger til grunn for 2018, ikke er reelle lenger.

Deler statsråden disse oppfatningene?

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Revidert nasjonalbudsjett kommer om ikke så lenge, og da vil man se hvilke justeringer man gjør. Men representanten Aasland sier noe viktig, nemlig om realistisk budsjettering. Det er jo det dette dreier seg om. Dette dreier seg om at budsjettene skal reflektere, i noen tilfeller, det man mener er mest sannsynlig vil skje eller ikke skje. Dette er et helt generelt poeng. Hvis premissene endrer seg, tilsier prinsippet om realistisk budsjettering at også budsjettene endrer seg. Men dette vil Stortinget bli forelagt når revidert nasjonalbudsjett kommer om ikke så lenge.

Spørsmål 13

Kjersti Toppe (Sp) []: «Barnevernet er kraftig kritisert av Riksrevisjonen for si handtering av akuttplassering av barn og unge. Bufetat har ikkje god nok tiltakskapasitet til å plassere barn i nærområdet. For den kommunale barnevernstenesta blir oppfølging av barnet vanskelegare. Bufdir har sett mål om at alle akuttplasseringar skal skje i statlege tiltak. Men alle regionar må gjennomføre private kjøp for å overhalde bistandsplikta.

Kva vil statsråden gjere for å sikre alle barn forsvarlege akuttplasseringar?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg vil starte med å takke representanten Toppe for at hun stiller et viktig spørsmål på et veldig komplekst felt. Dette er vanskelige saker, og jeg har lyst til å si at jeg ser veldig alvorlig på det som Riksrevisjonen har avdekket. Akuttsaker er veldig ofte krevende for de involverte, og særlig da for barna. Derfor ønsker vi, i den grad det lar seg gjøre, å unngå akuttplasseringer. I noen tilfeller er det dessverre ikke mulig. Da må man gå inn. Men vi vet at dette oppleves svært belastende for barna, og det er derfor viktig at vi går inn tidlig med forebyggende tiltak og prøver å gjøre det vi kan for å unngå en ofte dramatisk akuttplassering.

Jeg vil komme tilbake til hva vi nå gjør for å bedre situasjonen. Jeg vil først skissere kort hvilke særtrekk akuttfeltet har, som gjør det spesielt krevende å gi et tilpasset tilbud til alle barn i hele landet.

Akuttsaker har et forholdsvis lite volum. Tilbudet er spesialisert. Mange kommuner forventer et tilbud i nærheten av barnets hjem, at tilbudet skal ha høy kvalitet og kompetanse, og at dette skal finnes på svært kort varsel, og da snakker vi om timer. I bunnen ligger også den vedvarende utfordringen med å rekruttere nok fosterhjem.

Det er derfor få enkle løsninger for å sikre kapasiteten i tilbudet som kommunene etterspør, i hvert fall innenfor forsvarlige økonomiske rammer. Men jeg følger nå opp de delene av akuttilbudet der kapasitetsutfordringene er påvist. Det er det viktig for meg å understreke.

Vi jobber kontinuerlig med å rekruttere flere beredskaps- og fosterhjem, og Bufetat har hatt en sterk vekst i antall beredskapshjem de siste årene.

Noen barn blir dessverre for lenge i akuttiltaket. Jeg ønsker at disse barna skal få et varig omsorgstilbud. Det er først og fremst viktig for barnet selv å komme til de fosterforeldrene det skal bo hos over tid, og i tillegg vil det også frigjøre kapasiteten i akuttilbudet.

Det viktigste tiltaket er å bidra til at kommunenes arbeid med forebygging har høyest mulig kvalitet. Barnevernsreformen og regjeringens pågående satsing på kompetanseutvikling i det kommunale barnevernet vil i stor grad bidra til det.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret.

Bufdir har fastsett eit mål om at alle akuttplasseringar skal gjerast i statlege tiltak. Men alle regionar i dag må gjennomføra private kjøp for å overhalda bistandsplikta. På slutten av andre tertial 2016 budde så mange som éi av tre akuttplasserte barn i private institusjonar og privat rekrutterte fosterheimar.

Riksrevisjonens rapport slår fast at fordi det ikkje ligg føre rammeavtalar for kjøp av akuttiltak, vert private kjøp gjennomførte som enkelttiltak, og at enkeltkjøp utgjer ein høg risiko med omsyn til kva som er forsvarleg. Så spørsmålet mitt til statsråden er kva regjeringa gjer for å sikra at alle akuttplasseringar skjer i statleg regi og ikkje hos private.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Vi er opptatt av, som jeg sa, å gi et bedre og mer likeverdig tilbud til alle barn som opplever akuttplassering. Dette arbeidet skal få stor oppmerksomhet fremover.

Når det gjelder de private tiltakene, er jeg opptatt av at de nye rutinene og avtalene for kjøp av akuttiltak i fosterhjem som ble innført i 2017 tilknyttet private leverandører, nå får virke, og at vi får se resultatene av det.

Formålet med de nye rutinene som regjeringen har innført, er å sikre forsvarlige tiltaksvalg og innkjøpsprosesser ved akuttplasseringer i fosterhjem knyttet til private tiltak.

Som jeg også sa, er det en stor utfordring å sikre nok kapasitet over hele landet av høy faglig kvalitet, men vi er godt i gang med å se på de merknadene som Riksrevisjonen kom med.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er jo eit overordna prinsipp i barnevernslova at ein skal leggja avgjerande vekt på barnets beste. Senterpartiet har føreslått ei nærleiksreform i barnevernet, og det er ut frå at vi veit at i 2015 var det nærmare 500 barn som måtte flytta på ein institusjon i ein annan landsdel enn der ein hadde vakse opp, og av dei barna som må flytta, er det eitt av fem barn som må flytta langt.

Årsaka til at ein del barn må flytta veldig langt, er rett og slett det kravet som regjeringa, via sine etatar, har sett til høg produktivitet og kapasitetsutnytting på institusjonar – at det faktisk er viktigare enn å plassera barn i nærleiken av heimplassen sin.

Vil statsråden gi andre signal: at barnets beste faktisk er viktigare enn kapasitetsutnyttinga på institusjonane?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er ett svært viktig førende prinsipp som trumfer alt annet i barnevernet, og det er at man skal jobbe ut fra barnets beste. Barnevernet er opptatt av, så langt det er mulig, å få tiltak for barnet i barnets nettverk, også når det gjelder geografi. Man leter nå i større grad etter å finne fosterfamilier blant familie eller venner og også tilknyttet det stedet der barnet bor.

Så må jeg si at regjeringen er opptatt av at vi har et mangfold av tiltak, både private, ideelle og statlige, over hele landet. Det mangfoldet gjør at vi har mulighet til å skreddersy et tilbud tilpasset det enkelte barn. Det jeg er litt bekymret for nå, er de signalene som Senterpartiet har kommet med, bl.a. i salen her i går, om at man aktivt vil motarbeide kommersielle private. Det er med på å bidra til å redusere mangfoldet og alternativer for at vi skal kunne gi et tilbud mest mulig tilpasset det enkelte barn.

Spørsmål 14

Kari Henriksen (A) []: «Av Dagsavisen 17. april fremgår det at regjeringen ikke har oversikt over antall personer som mottar kontantstøtte. I statsbudsjettet for 2018 foreslo regjeringen å bevilge i overkant av 1,7 mrd. kroner til ordningen.

Er det riktig at regjeringen ikke ser behov for verken å vite selv eller å orientere storting og kommuner om hvem og hvor mange som søker og mottar kontantstøtte?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Nei, det er ikke riktig. Derfor ser jeg frem til at Nav om noen få dager skal publisere ny kontantstøttestatistikk. Etaten har varslet at de tar sikte på å presentere den 24. mai i år, og deretter fire ganger i året som vanlig. Nav har jo publisert kontantstøttestatistikk flere ganger i året over mange år. Grunnen til at det nå har vært en stopp i denne offentliggjøringen, er at Nav er opptatt av å forbedre og effektivisere saksbehandlingen – til glede for alle deres brukere. Derfor har man gjennomført en spesialisering av saksbehandlingen som har ført til at i en overgangsperiode har lengre saksbehandlingstid og enkelte statistikkutfordringer funnet sted.

Kari Henriksen (A) []: Det var godt nytt.

Det som er viktig med kontantstøtten, er jo at den virker som den skal. Vi har registrert at regjeringa har lagt vekt på en integreringsdugnad. Det trengs i aller høyeste grad for mottakere av kontantstøtte. Mor kommer ikke i jobb, barna lærer ikke norsk, og valgfriheten reduseres for disse barna og for kvinnene. Gjør det inntrykk på statsråden at det brukes så mye penger som denne ordningen har kostet, på et tiltak som beviselig ikke fører til integrering eller økt valgfrihet?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: At Arbeiderpartiet kan bevise at kontantstøtten ikke fører til økt valgfrihet, har jeg aldri hørt før. Det er ganske ukjent for meg. Dem jeg snakker med som er mottakere av kontantstøtte, bruker den nettopp ut fra argumentet at det er viktig for familien å få lov til å bestemme hvordan omsorgen for barnet i dets første leveår skal være – at det er veldig viktig. Alle familier er forskjellige, og alle barn er forskjellige. At kontantstøtten ikke bidrar til valgfrihet, må være noe helt nytt Arbeiderpartiet har kommet på.

Det at kontantstøtte kan ha en integreringshemmende effekt, er regjeringen opptatt av å ta hensyn til gjennom å styrke introduksjonskurset. Vi vil ha flere kvinner i arbeid, og vi vil styrke norskopplæringen. Det er også en viktig del av hele omsorgsbiten.

Kari Henriksen (A) []: Oslo byråd vil konkretisere integreringsdugnaden for å få flere kvinner i jobb og bedre språkopplæring bl.a. for barn som mottar kontantstøtte. Oslo byråd stiller altså opp for disse barna, men regjeringa gjør det ikke. Synes ministeren det er bra at lokalpolitikere bruker fellesskapets midler på en smartere måte som integrerer bedre, og som lærer barn språk tidligere, i tråd med regjeringas eget integreringsprogram?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Regjeringen er veldig opptatt av hvordan vi skal bedre integreringen. Derfor skal vi også snart legge frem en integreringsstrategi. Vi er opptatt av å få flere innvandrerforeldre ut i arbeid raskt. Derfor er vi opptatt av at introduksjonsprogrammet fungerer, at vi har norskopplæring for alle, og at vi ser på konkrete tiltak for å få særlig flere innvandrermammaer ut i arbeid. Vi gjør også mye for å integrere disse familiene. Barna får redusert pris i barnehagen, og vi har prøveprosjekter med reduserte priser for SFO. Men det er viktig for denne regjeringen at vi også anerkjenner at familier er forskjellige, og at barn er forskjellige. At muligheten til å ta avgjørelser til beste for sine barn fortsatt skal ligge hos foreldrene, er et viktig prinsipp for denne regjeringen.

Spørsmål 15

Nils T. Bjørke (Sp) []: «Inntektene i jordbruket har stupt. Hovedårsaken er økte avgifter. Av den samlede inntektsnedgangen kommer 60 pst. som følge av økte kostnader til diesel og energi. CO2-avgiften på anleggsdiesel har økt med 45 pst. på to år. I jordbruket var det en forventning om at avgiftene for næringa ville gå ned.

Vil statsråden sørge for å redusere avgiftene for å styrke norsk matproduksjon?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Budsjettnemnda for jordbruket utarbeider eit felles grunnlagsmateriale til jordbruksforhandlingane som partane legg til grunn. Der har ein rett nok registrert ein nedgang i den samla inntekta per årsverk i jordbruket frå 2016 til 2017 på om lag 1,5 pst. Dei prognostiserer med ei vidare svekking på om lag 2 pst. frå 2017 til 2018. Dersom ein ser dei siste fire åra samla, er det likevel feil at inntektsnedgangen for jordbruket er stor. Det har vore ei betre inntektsutvikling for jordbruket enn for andre grupper i samfunnet.

Årsaka til nedgangen dei to siste åra er slett ikkje auka avgifter, slik representanten Bjørke påstår i spørsmålet sitt. Det kunne han nok sjølv ha funne ut dersom han brukte fleire kjelder for spørsmålet enn avisa Nationen.

Som ein del av det grøne skatteskiftet vedtok Stortinget å auke CO2-avgifta på mineralolje med 28 øre per liter i 2017 og 13 øre per liter i 2018. I løpet av dei to åra har difor avgifta på diesel vorte auka med om lag 41 øre per liter. Ut frå det totale forbruket av diesel i jordbruket utgjer det ein samla auke av avgifta på om lag 50 mill. kr. Budsjettnemnda har rekna ein total auke i kostnaden til diesel i jordbruket frå 2016 til 2018 på om lag 250 mill. kr. Talet for 2018 er då ein prognose. Avgiftsauken utgjer såleis ein femtedel av kostnadsauken for diesel og er slett ikkje hovudårsaka, slik representanten antyda. Budsjettnemnda har rekna ein total kostnadsauke på over 1,5 mrd. kr i jordbruket i perioden 2016–2018. Dette er det gjort greie for også tidlegare.

I tillegg til at jordbruket har fått ei auka avgift på om lag 50 mill. kr på drivstoffet sitt, har ein fått kompensert dette med om lag 55 mill. kr. Det betyr at ein ikkje har lide last av den auka avgifta, i motsetning til alle andre yrkesgrupper som har måtta betale denne rekninga sjølve.

Bøndene er sjølvstendig næringsdrivande, og landbrukspolitikken legg rammene som dei tilpassar seg innanfor. Auka prisar og auka tilskot kan gje høgare inntekter i næringa, men vi ser no at det på fleire område har vorte høgare produksjon enn det er etterspurnad. Det gjev lågare prisar og redusert inntekt. Denne overproduksjonen er ein langt viktigare grunn til at den berekna inntekta i jordbruket har falle, og bør uroa representanten Bjørke langt meir enn ein auke av ei avgift som allereie er kompensert. Korleis det går an å trekkje ei slik slutning representanten Bjørke gjer i sitt spørsmål, er for meg komplett uråd å forstå.

Magne Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Det har vel noko å gjera med viljen til å forstå.

Det er ikkje tvil om at auka avgift og dyrare drivstoff gjer at bønder som prøver å satsa på eigeprodusert fôr, får ei større utgift og synest det er tyngre å konkurrera enn dei som prøver å importera og gjerna satsa på importert kraftfôr i staden. Så ein viktig grunn til å klara å styrkja det som er norskprodusert, er faktisk å bruka avgift.

Når statsråden seier at det er overproduksjon som er problemet, vil eg hevda at det er ei styrt utvikling frå denne regjeringa, som har fjerna alle tak på overføringar og flata ut mange strukturverkemiddel i landbruket. Det er ei bevisst handling frå regjeringa heilt frå 2014 og fram til i dag at det har vorte overproduksjon, samtidig som dei har fjerna moglegheita for bøndene til å driva gode marknadsreguleringstiltak. Difor kunne ei avgiftslette ha vore med og hjelpt bøndene i denne vanskelege situasjonen.

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg trur eg skal starte med å referere kva representanten i utgangspunktet spør om:

«Inntektene i jordbruket har stupt. Hovedårsaken er økte avgifter.»

Det er innleiinga i spørsmålet. Det er no tilbakevist, og det kan dokumenterast. Så det er altså ikkje manglande vilje til å forstå, men påstanden til representanten er faktisk feil.

Vidare påstår representanten at vi har hindra jordbruket i å marknadsregulere. Då vil eg gjerne vite kva slags endring som har kome når det gjeld marknadsordningane for mjølk og kjøt – som er dei produksjonane der det er overskot – som er gjorde av denne regjeringa. I tilfelle representanten Bjørke skulle vere i tvil, er svaret: Ingen verkemiddel har falle bort frå jordbruket på dette området. Så det hadde vore ein fordel om stortingsrepresentant Bjørke held seg til det som er etterprøvbart sant, i staden for til eigne oppkomer.

Nils T. Bjørke (Sp) []: Eg merka meg at statsråden ikkje vil nemna utflating av tilskot og strukturverkemiddel, som er den viktigaste grunnen til overproduksjonen. Det forstår eg godt. Samtidig er det ikkje tvil om at det har vorte stramma inn i moglegheita for eksport til marknadsreguleringstiltak, slik at det er mykje verre for marknadsregulatorar i dag å kunna regulera marknaden. Det er ei av hovudutfordringane, men eg vil påstå at det er strukturverkemidla som er den tyngste biten, som gjer at me har fått overproduksjon på ein del produksjonar i dag. Det begynte med endringar av konsesjonsgrensene for kylling. Ein har fjerna alle maksgrensene for tilskot, som gjer at mange bønder har auka produksjonen meir enn det er balanse for, på importert fôr.

Statsråd Jon Georg Dale []: Dette er fantastisk å oppleve. Då eg starta med å svare på det første spørsmålet, var utfordringa for jordbruket at avgiftene hadde gått opp. Då eg kvitterte ut at det ikkje var tilfellet, var utfordringa at vi har endra marknadsordningane. No er det ikkje det som er svaret heller; no er det utflating av tilskot.

Dette viser at ein er ute etter å finne svar det ikkje er grunnlag for. Hovudmålsetjinga til Stortinget har vore auka matproduksjon. Når ein har som hovudmål at matproduksjonen skal auke, inneber det at det vert gjeve stimulans til at ein skal produsere meir. Det er den einaste måten å få matproduksjonen til å auke på. Det har gjeve det resultatet at matproduksjonen no faktisk er høgare enn nokon gong, og det er ein krevjande marknadssituasjon.

I løpet av vel sju minutt har vi no fått tre ulike svar på det som visstnok skal vere hovudårsaka til inntektsbortfallet, men eg synest Senterpartiet bør lese Budsjettnemndas tal i staden for å prøve å finne på eigne teoriar.

Spørsmål 16

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: «Jordbrukets samfunnsoppdrag er matvaresikkerhet. Stortingets flertall, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, beregner dette som sjølforsyningsgraden av jordbruksmat korrigert for import av fôr som er historisk praksis. Mens den er om lag 40 pst. i Norge, har Sveits, med sitt kulturlandskap en sjølforsyningsgrad på om lag 50 pst. Skal Norge se ut som Sveits, krever det økt planteproduksjon. Vi må ha beite på større arealer, ha større fulldyrka arealer, og fruktbarheten i jorda må bedres.

Hvordan vil regjeringa legge til rette for en slik utvikling?»

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg deler representanten Lundteigens vurdering av at eit av dei viktigaste samfunnsoppdraga jordbruket har, er å bidra til matvaresikkerheita. Så trur eg vi alle skal vere ærlege på at Noreg neppe vil kome til å sjå ut som Sveits, uavhengig av politisk stimulans, av følgjande årsaker: Sveits er eit lite land – omtrent på storleik med Trøndelag i areal, dei er åtte millionar innbyggjarar, dei ligg i ei heilt anna klimasone, og dei lever langt tettare på marknaden enn det norske jordbruket gjer. Men det er heilt rett at dei har relativt god utnytting av arealressursane sine i Sveits. Det er likevel ikkje sannsynleg at Noreg, med våre klimasoner, lågare innbyggjartal, større avstand til marknaden og ikkje minst eit langt større landareal, kan klare å oppnå det same.

Likevel er det viktig å utnytte grasressursane våre. Difor vil eg – før eg går inn på kva vi skal gjere dei komande åra – seie litt om kva vi har gjort. Vi har f.eks. styrkt grunnlaget for utmarksbeite. Det bidreg til å halde kulturlandskapet ope, og det stimulerer dei som har grasbasert husdyrproduksjon, til å utnytte utmarka til matproduksjon, og med det også redusere behovet for andre fôrkjelder. Vridinga frå innmarksbeitetilskot til utmarksbeitetilskot var Senterpartiet imot.

Det andre vi har gjort, er å forsterke kanaliseringspolitikken for å halde oppe kornareala og slik auke planteproduksjonen, som er ein vesentleg premiss i spørsmålet frå representanten Lundteigen. Men viss vi skal få til å auke kornareala, må det på marginen verte mindre lønsamt å leggje om til gras. Difor har ein forsterka arbeidsdelinga på korn og grovfôr mellom dei landsdelane som har klimatiske forhold for det. Det var Senterpartiet imot.

Det tredje vi har gjort, er knytt til at viss ein skal få utnytta dei norske grasressursane, må det på marginen verte gunstigare å bruke grovfôr i staden for kraftfôr. I mange regionar er konkurransekrafta til grovfôr ganske god. På Vestlandet ser ein likevel indikasjonar på at det på marginen kan vere billigare å nytte kraftfôr. Det gjorde at vi f.eks. i fjorårets jordbruksoppgjer la til grunn ein auke i kraftfôrprisen. Det var Senterpartiet imot.

Dei komande åra skal vi fortsetje med dei grepa som verkar, for å styrke produksjonsgrunnlaget. Eg trur ikkje eg og representanten Lundteigen er så veldig ueinige om historieforteljinga her, men det hadde vore ein fordel om representanten Lundteigen hadde gjennomslag i sitt eige parti.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det som er interessant nå, er at statsråden bak alle orda sier at han er enig i den virkelighetsbeskrivelsen jeg gir. Det betyr altså innholdet i samfunnsoppdraget. Det er matvaresikkerhet, at matvaresikkerhet henger nøye sammen med planteproduksjon, og at vi har store muligheter til å øke planteproduksjonen i Norge, og dermed ha et kulturlandskap som er innbydende på en helt annen måte enn det vi får i dag, fordi areal i bruk går ned hvert eneste år. Det er et faktum.

Da er mitt videre spørsmål: Vil statsråden ta initiativ til å følge den historisk lange linja der det å investere i jord, altså grøfting, nydyrking og sperregjerder, blir en samfinansiering mellom staten og den enkelte gårdbruker, sånn at det blir lønnsomt å øke arealet?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er først og fremst slik at jorda er det viktigaste grunnlaget for å oppretthalde gardsdrifta, med andre ord for jordbruksproduksjonen.

Det bør framleis vere lønsamt i Noreg å gjere fornuftige investeringar, heilt utan tilskot for å gjere det. Men tilskotsystemet bidreg også til å stimulere til dette, som f.eks. gjennom fjorårets jordbruksoppgjer, då tilskotet til å gjennomføre grøfting vart dobla. Staten bidreg til dette, men det må vere lønsamt å gjere den typen fornuftige investeringar i eiga jord.

Så har representanten Lundteigen heilt rett i at eg gjerne skulle ønskt at vi kunne bruke større delar av arealressursen vår. Problemet no er at marknadssituasjonen for dei grovfôrbaserte husdyrproduksjonane i stor grad er nådd. Det betyr at ein ikkje får meir beiting over tid utan at fleire beitar. Då må vi ha avsetnad av kjøt. Det har vi per definisjon ikkje no.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Fasiten i dette er at jordbruksarealet går ned på tross av de ordninger som er. Det er beslutninger som tusenvis av gårdbrukere tar – at en finner det interessant å bruke mindre areal. Det er altså ikke lønnsomt. Investeringsmidlene til jord må opp, sånn at en får snudd den trenden. Det er ikke minst viktig i Nord-Norge og på Vestlandet, som gode eksempler.

Så sier statsråden at en kunne ønske å bruke mer av arealressursen, men at det ikke er mulig når en har overproduksjon. Da er vi jo tilbake til hovedpoenget, nemlig hva som er samfunnsoppdraget. Samfunnsoppdraget er matvaresikkerhet. Øker en matvaresikkerheten fra 42 pst. til 50 pst, legger en til rette for et produksjonsvolum i norsk planteproduksjon av stor dimensjon. En erstatter altså det importerte fôret og det importerte melet med det naturlig produserte kornet og gresset i Norge. Er statsråden enig i logikken min?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg trur i alle fall eg er vel så einig i den logikken som Senterpartiet viser, ettersom dei f.eks. stemte imot auken i kraftfôrprisen, som eg føreslo i fjor for å betre grunnlaget for dette.

Men det er samtidig grunn til å vere konsekvent i resonnementa. Eg er for at vi skal ha høg utnytting av jordressursen. Drenering fungerer for det, det betrar avlingane. Men det er klart at viss avlingane går opp på dei mest produktive jordbruksareala våre, men marknadssituasjonen ikkje betrar seg så ein får omsett varene, aukar risikoen for arealavgang som ein direkte konsekvens av det. For dei mest produktive areala vert endå meir produktive, og dei mindre marginale områda vert dyrare å drive per avling, per definisjon.

Dette er eit evig paradoks som politikken nok gjerne skulle reparert på, men som det ikkje er veldig enkelt å finne mekanismar for å unngå.

Spørsmål 18

Presidenten: Dette spørsmålet, frå Kjersti Toppe til eldre- og folkehelseministeren, er overført til helseministeren som rette vedkomande.

Kjersti Toppe (Sp) []: «Eldre pasienter er den pasientgruppen som i dag blir sterkest rammet av regjeringens sykehuspolitikk, med kutt i døgnbehandling og korte liggetider. Mange eldre skrives for tidlig ut fra sykehus og opplever hyppige reinnleggelser og uverdige forflytninger mellom hjem, sykehus og sykehjem. Halvparten av liggedøgnene som er kuttet de siste årene, rammer personer over 80 år.

Hva vil landets eldreminister gjøre for å sikre eldre pasienter et verdig sykehustilbud, og vil statsråden kreve stopp i nedbygging av sengeplasser?»

Statsråd Bent Høie []: Vi har et godt sykehustilbud – også til eldre pasienter. Det store flertallet av eldre pasienter benytter seg av spesialisthelsetjenestens tilbud. Noe av det viktigste, særlig for eldre med svak helse, er rask tilgang til tjenester av god kvalitet. Derfor er arbeidet med å redusere ventetidene også viktig for de eldre pasientene.

Vi står foran en stor utfordring i tiårene framover som følge av den demografiske utviklingen. Vi er nødt til å endre oss for å møte utfordringene.

Nye behandlingsformer og bedre organisering kan gi et bedre tilbud til pasientene, kortere sykehusopphold og bedre utnyttelse av sengekapasiteten. Mer dagbehandling og poliklinisk behandling gjør at pasientene får en mer desentralisert behandling nærmere der de bor. De kan reise hjem og få oppfølging hjemme i stedet for å bli lagt inn på sykehus. Det er bra for pasientene – spesielt for eldre pasienter.

Dette innebærer at behovet for senger har avtatt innen mange fagområder selv om flere pasienter blir behandlet. Antall sykehussenger er redusert i de fleste land i Europa de siste ti årene. Sverige og Danmark har færre senger per 1 000 innbyggere og kortere liggetid enn Norge.

Det er positivt at det skjer nye måter å drive pasientbehandling og organisering på, og at dette bidrar til at flere får hjelp. Det er viktig å understøtte denne utviklingen for også å få en bærekraftig helsetjeneste i framtiden. Samtidig er det viktig å følge nøye med på utviklingen, særlig for en sårbar pasientgruppe som eldre er, med sine mange og sammensatte lidelser.

I utviklingsplanene som nå utarbeides for sykehusene, inngår framskrivning av behovene, og hvordan tilbudet må utvikles og tilpasses i tråd med dette. I dette arbeidet skal også kommunene involveres. Risiko- og mulighetsanalyse skal gjøres sammen med dem som endringene angår, og analysen skal dekke både sykehusenes og kommunenes perspektiv.

Målet er å få en best mulig pasientbehandling og en spesialisthelsetjeneste tilpasset dette, innenfor de rammene og tilgang på helsepersonell som er framover. Behovet for døgnbehandling for de eldste pasientene inngår i dette.

Regjeringen skal også om kort tid legge fram en egen kvalitetsreform for eldre, under overskriften Leve hele livet. I denne reformen inngår også tilbud i spesialisthelsetjenesten.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det eine spørsmålet mitt var om statsråden ville krevja stopp i nedbygginga av sengeplassar. Etter det eg oppfatta som svaret frå statsråden, vil ikkje regjeringa gjera det, og nedbygginga av sengeplassar på norske sjukehus skal fortsetja. Eg vil visa til det som står i gjeldande Nasjonal helse- og sjukehusplan om akkurat dette. Det står ordrett:

«Selv om trenden med overgang til mindre belastende behandlingsformer fortsetter, er det grunn til å tro at eldre også framover vil ha et større behov for døgnbehandling sammenlignet med yngre pasienter. For gruppen over 65 år er det beregnet at behovet for døgn- og dagbehandling vil øke med cirka 60 prosent fram mot 2030. Dette betyr økt behov for sengekapasitet.»

Dette altså ifølgje regjeringa.

Då rimar det etter mitt syn dårleg at statsråden seier at nedbygginga av sengeplassar kan fortsetja.

Statsråd Bent Høie []: Både de føringene som ligger i Nasjonal helse- og sykehusplan og det beregningsgrunnlaget som representanten her viser til, skal også ligge til grunn for sykehusenes arbeid med utviklingsplanene fram mot 2035. Da vil de ulike regionene selvfølgelig også måtte ta hensyn til den demografiske utviklingen og det faktum at eldre pasienter også har større behov for sykehustjenester enn andre pasienter, når de planlegger for sin egen kapasitet og behovet for utvikling fram mot 2035.

Men så må de også selvfølgelig ta hensyn til den medisinske utviklingen, og der ser vi en utvikling mot mindre behov for innleggelse, at mer kan gjøres gjennom dagbehandling, og at det i større grad blir medikamentell behandling i stedet for kirurgiinnleggelse, slik man har sett innen f.eks. revmatologi. Det er store endringer som også selvfølgelig påvirker dette, i tillegg til den demografiske utviklingen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er uforståeleg at ein skal sikra auka kapasitet for sengeplassar ved å leggja ned sjukehussengar i fortsetjinga. Og til dette med at det skal skje ein utviklingsplan i samarbeid med kommunane: Vi har eit nyleg eksempel frå i dag på at OUS kanskje vedtek eit nytt sjukehus, der ein kuttar 150 000 døgnplassar, der 50 000 skal skje via effektivisering og 50 000 ved at pasientane skal overførast til kommunen, utan at kommunen veit nokon ting om det før vedtaket vert fatta. Dette går aller mest ut over eldre pasientar, som er dei som har størst behov, som er storforbrukarar av sjukehustenester, og som då må oppleva uverdige behandlingar med tidleg utskriving, osv.

Ser ikkje statsråden at ei slik utvikling vil vera ein risiko for eldre pasientar?

Statsråd Bent Høie []: Det er derfor jeg har vært veldig tydelig overfor helseregionene om at når de nå driver sitt utviklingsarbeid fram mot 2035, skal de legge Nasjonal helse- og sykehusplan til grunn for det arbeidet, og de skal også basere det på best mulig oppdaterte tall og en vurdering av utviklingen i sin region. Det forventer jeg at alle gjør, også Oslo universitetssykehus, og ikke minst at de også har et samarbeid med kommunen og involverer de berørte kommunene i sitt arbeid.

Så er det mange ulike faser av den typen arbeid, men det er et veldig klart krav at også kommunene skal være involvert i og informert om det utviklingsplanarbeidet som pågår.

Spørsmål 19

Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Ole André Myhrvold til klima- og miljøministeren, vil verta svara på av forskings- og høgare utdanningsministeren på vegner av klima- og miljøministeren, som er bortreist.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg var litt i undring om hvilken statsråd som skulle få spørsmålet om støy, for det er jo sektorovergripende, støy kan vi oppleve overalt, men det ble miljøministeren:

«25. april markeres den internasjonale støyfrie dagen over hele verden. Hensikten er å skape oppmerksomhet om tiltak mot støy som påvirker vårt samfunn, vår velferd og vår helse. Dagen minner om viktigheten av en målrettet innsats mot støy. Stortinget har vedtatt en nasjonal handlingsplan mot støy. SSB har rapportert at antall støyplagede etter dette har økt betydelig.

Hvilke konkrete mål har regjeringen for å snu utviklingen, og hvordan vil den sørge for en bred, målrettet innsats mot støy?»

Statsråd Iselin Nybø []: Det er et nasjonalt mål at antallet støyplagede skal reduseres med 10 pst. innen 2020 i forhold til 1999. Utviklingen viser allikevel, som også representanten peker på, at det kan bli vanskelig å nå det fastsatte målet for støy innen 2020.

Jeg er enig med representanten i at det er viktig med en målrettet innsats mot støy. Samferdselssektoren står for nesten 90 pst. av de registrerte støyplagene og veitrafikken alene for nærmere 80 pst. Det er derfor et særlig behov for tiltak innenfor den sektoren og spesielt rettet mot veitrafikken.

Det nasjonale støymålet ble fastsatt i 2007, i St.meld. nr. 26 for 2006–2007. Det er et ambisiøst mål. Mange av de mest støyutsatte boligene har fått fasadeisolering og støyskjerming, men for å nå målene må vi i tillegg redusere støyen der den oppstår. For å få ned støyen er det viktig med støysvake veidekker, motorer og bildekk.

Det er også viktig å legge til rette for en langsiktig arealdisponering som bidrar til å forebygge støyproblemer. Forebygging gjennom riktig arealbruk er sannsynligvis det mest kostnadseffektive tiltaket mot støy.

Fortetting og sammenhengende byutvikling kan i en del tilfeller innebære at støyfølsom bebyggelse legges inntil høytrafikkerte veier eller andre støykilder. Det kan da oppstå konflikt mellom målsettingen om utvikling av kompakte byområder og nasjonale målsettinger om å begrense og redusere støyplager. Samtidig vil en kompakt byutvikling redusere transportbehovet. Nullvekstmålet skal sikre at veksten i persontransporten i storbyområder skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Sammen med utvikling av ny teknologi som mer støysvake bildekk og kjøretøy vil målet om nullvekst i antall bilreiser være med på å redusere antallet støyutsatte på sikt.

Det nasjonale målet om 10 pst. reduksjon i støyplager innen 2020 forutsetter også en kombinasjon av nasjonale og internasjonale initiativer. Det må utvikles virkemidler og gjennomføres tiltak nasjonalt, og internasjonalt må det utvikles og stilles krav om betydelig mer støysvake bildekk og kjøretøyer.

Nasjonale tiltak omfatter bl.a. legging av støysvake veidekker, fartsreduksjon på vei, tiltak for å fremme salg av støysvake bildekk, tiltak knyttet til jernbanestrekninger, økt fokus på støysvake infrastrukturkomponenter i fornyelses- og utbyggingsprosjekter, og eventuell utskifting av bremseklosser på godstog, støyskjerming og fasadetiltak. Tallene fra SSB forteller oss at disse tiltakene allikevel ikke er tilstrekkelig for å redusere støyplagene.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Takk for svaret.

Dette med trafikkstøy er riktig – og arealeffektivitet. I disse dager er de største norske kommunene i gang med å utarbeide nye handlingsplaner mot støy, men de opplever usikkerhet rundt de overordnede premissene for dette arbeidet. Samtidig vet vi at regjeringen jobber med en evaluering av retningslinjer for behandling av støy i arealplanlegging, altså den såkalte T-1442-forskriften, og det er et nøkkeldokument i samfunnsutviklingen mot støy. Men resultatet av evalueringen er uvisst. Er statsråden enig i at et sånt dokument er et viktig verktøy for kommunene, og hva vil regjeringen gjøre for å sikre et best mulig grunnlag for rullering av kommunenes handlingsplaner mot støy?

Statsråd Iselin Nybø []: Det foreligger en handlingsplan som gjaldt ut 2015, og den er foreløpig ikke oppdatert fordi regjeringen ønsker et bedre kunnskapsgrunnlag i bunnen. Det jobbes nå med å framskaffe det. Mange av de tiltakene som er i den eksisterende planen, er også aktuelle framover.

Som representanten også var inne på, er utgangspunktet at det er sektoransvaret som gjelder. Det betyr at de ulike sektordepartementene også har hovedansvaret for å sikre reduksjon av støyplager innenfor sin egen samfunnssektor, og jeg nevnte i mitt svar at samferdsel kanskje er den sektoren med de største utfordringene på dette området. Det henger jo også sammen med den jobben som kommunene har, ikke minst med tanke på arealdisponeringen og planleggingen knyttet til det.

Ole André Myhrvold (Sp) []: I dag tidlig – og det blir litt mer i statsrådens gate – kunne vi høre på NRK Dagsnytt at arealeffektivitet og fortetting førte til at man i regjeringskvartalet går fra cellekontor til åpne landskap. Vi fikk høre en forsker i Sogn og Fjordane som sto i fare for å måtte oppgi sitt kontor. Det er annen type støy, men den er likevel plagsom og kan være helsebegrensende, og beviselig fører den også til mindre effektivitet – bortimot 10 pst. der det er gjort forsøk. Hvordan vil regjeringen sikre at de som blir sittende i åpent kontorlandskap i det nye regjeringskvartalet, oppnår fortsatt effektivitet og får et arbeidsmiljø som er støyskjermet?

Statsråd Iselin Nybø []: Når det kommer til utformingen av det nye regjeringskvartalet, må stortingsrepresentanten rette det spørsmålet til kommunalministeren, som er rette vedkommende.

Men som representanten er inne på, er dette en diskusjon som skjer i store deler av offentlig sektor, også den delen av offentlig sektor som jeg styrer, ikke minst universitetene og høyskolene som får nye campuser, som bygger om. Der er det en stor debatt som pågår. Det er viktig at vi også tar hensyn til det som går på støyplager og gjør grep for å redusere det så godt det lar seg gjøre. Så dette er en debatt som pågår, og som sikkert kommer til å pågå. Vi kan gjøre noen konkrete tiltak der, men det er folk som kommer til å måtte flytte fra et kontor og over i et landskap.

Men akkurat når det gjelder det nye regjeringskvartalet, må representanten rette det spørsmålet til kommunalministeren.

Spørsmål 20

Marit Arnstad (Sp) []: Mitt spørsmål går til forsknings- og høyere utdanningsministeren:

«Sikkerhetsmyndighetene har uttrykt sterk bekymring over mangelen på IT-kompetanse til å beskytte nasjonal sikkerhetsgradert informasjon som skal være underlagt nasjonal kontroll. Situasjonen skal være så kritisk at det ikke finnes norske borgere innen kryptologi på doktorgradsnivå som kan sikkerhetsklareres til å utføre slike oppgaver.

Hvilke konkrete tiltak har regjeringen iverksatt og planlagt for å bygge opp denne type kompetanse slik at rikets sikkerhet ivaretas?»

Statsråd Iselin Nybø []: Regjeringen er opptatt av at vi innretter våre utdanninger og vår forskning på en slik måte at sentrale kompetanse- og kunnskapsbehov for landet sikres. Vi er klar over at det kan være utfordringer knyttet til å dekke framtidens behov for avansert IKT-sikkerhetskompetanse, men nettopp fordi vi er klar over denne utfordringen, er vi i gang med en rekke tiltak som vi også vil følge opp i årene som kommer. Jeg vil i svaret mitt nå fokusere mest på det som gjøres innen høyere utdanning, forskerutdanning og forskning, men det er viktig å ha med seg at dette er sammensatte utfordringer som krever tiltak både på kort og på lang sikt.

Det er viktig at vi gjør noe med utdanningskapasiteten, men veien fram til det å bli en erfaren kryptolog er ganske lang. Hva som gjøres på mer kort sikt, er belyst bl.a. i et skriftlig svar fra justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen 15. desember 2017, på spørsmål 530 fra representanten Ketil Kjenseth, om hva som gjøres for å skaffe flere personer med norsk statsborgerskap med doktorgradskompetanse innen kryptologi. Her vises det bl.a. til Nasjonal sikkerhetsmyndighets arbeid for å bygge kompetanse innen kryptologi, og med det også tett kontakt og samhandling med akademia nasjonalt og internasjonalt.

Universiteter og høyskoler har som en viktig del av sitt samfunnsoppdrag å følge de behovene som samfunnet har for kompetanse i arbeidslivet når de utformer sine studieprogrammer og utdanner sine kandidater. Videre må også alle forskningsaktører i Norge bidra til å utvikle kunnskapen om sentrale samfunnsutfordringer. Dette er ting som både er og vil bli belyst i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Det er viktig med generelt gode rammebetingelser for høyere utdanning og forskning, slik at aktørene kan løse dette oppdraget på en god og fleksibel måte. I tillegg har regjeringen stilt opp med målrettede satsinger på konkrete enkeltområder der vi ser at det har vært behov for en ekstra innsats. IKT-sikkerhet og kryptologi er nettopp et slikt område, og kapasiteten har blitt styrket gjennom flere særskilte satsinger. For eksempel ble det i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 tildelt 500 nye studieplasser til IKT-utdanning, med en særskilt føring om at IKT-sikkerhet, inkludert kryptologi, skal prioriteres. De 500 plassene kommer i tillegg til 750 plasser som ble tildelt i 2017, noe som til sammen vil gi 5 000 studieplasser totalt, ettersom det årlige opptaket øker.

Marit Arnstad (Sp) []: Det er riktig, vi snakker om kritisk viktig kompetanse for Norge. Det er urovekkende når en leser i avisene – like etter nyttår – at Norge snart ikke kan vokte statshemmeligheter, at Nasjonal sikkerhetsmyndighet varsler om svært mange dataangrep mot norske bedrifter og offentlige etater, og at det også antagelig er ganske høye mørketall. Så er det slik at å bygge opp denne typen kompetanse både er ressurskrevende og tidkrevende. Noen forsvinner fordi de fristes av andre ting enn å gå inn i akademia og ta et doktorgradsløp, og det å rette dette – på en måte – inn mot den prosessen man ønsker, kan være vanskelig.

Jeg synes det er viktige ting statsråden peker på, men jeg må få lov til å spørre: Hvordan skal vi bygge opp et miljø med en kritisk masse, og er det noen tanker fra regjeringens side om spesifikt å fokusere på å bygge opp akkurat disse miljøene?

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg mener for det første at de tiltakene regjeringen har gjort med studieplasser, er viktig. Jeg mener de tiltakene vi har gjort med ph.d.-stipendiater, er viktig. Men vi må jo også erkjenne at det tar en god stund fra man begynner på et studium til man er ferdig utdannet og har den spisskompetansen som noen av disse miljøene trenger.

Det er slik at noen skal være i akademia og fortsette forskningen og jobbe som forskere, mens andre skal ut i næringslivet. Så her er det viktig at vi både sørger for at vi har forskerkompetanse og at næringslivet vårt får tilgang på den kompetansen som trengs. Her må det være et samspill mellom regjeringen, som her bevilger studieplasser og ph.d.-plasser, og institusjonene selv, som også må ta det ansvaret de har.

Dette vil også måtte handle om videre- og etterutdanning av de menneskene som næringslivet har ute hos seg selv, for det er klart at det er mye folk med kompetanse der ute, som også vil «fylle på» og gjøre viktige oppgaver.

Marit Arnstad (Sp) []: Jeg er ikke uenig i noe av det statsråden sier, men jeg har lyst til å peke på et par punkter i tillegg. Det ene er: Jeg tror dette området er et av de områdene der en må tenke litt nasjonalt, altså bygge opp nasjonale miljøer som kan bidra både til utdanning og rekruttering. Og i den grad man snakker om diskriminering nasjonalt, tror jeg dette er et av de områdene der en er nødt til å tenke på det.

Det andre er: Sjøl om det er – på en måte – balanse her mellom næringslivet og utdanning og akademia, synes jeg nok Kunnskapsdepartementet har gjort jobben sin, altså når det gjelder studieplasser og rekruttering, men her vil det jo være behov også hos andre departement. Både Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet vil ha behov, og antagelig også Samferdselsdepartementet. Så spørsmålet er om en kan få et bedre samarbeid mellom departementene, slik at departementene sammen kan bidra, også når det gjelder å løfte etterspørselen etter denne typen kompetanse og kunnskap.

Statsråd Iselin Nybø []: Til det siste først: Det er helt riktig, her er det også et sektoransvar, og her er det sektorer som har stort behov for den kompetansen, som må ta et ansvar for å løfte det, og det opplever jeg også at blir gjort. Samtidig skal vi være ærlige på at vi alltid kan bli bedre. Jeg er glad for at representanten viser til det å tenke nasjonalt, at dette er en type utfordring vi står overfor som ikke nødvendigvis kan løses bare ved lokale tiltak på hvert enkelt sted, men at vi må bygge opp sterke kompetansemiljøer. Jeg mener at vi har gode kompetansemiljøer i dag. Ett eksempel er NTNU Gjøvik og CCIS-miljøet der, som har fått tilført både studieplasser og stipendiater, hvis jeg ikke husker helt feil, og er et godt eksempel på det jeg mener er et sterkt nasjonalt miljø, men som også har potensial for å utvikle seg videre.

Spørsmål 21

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: «I en tid der alle virksomheter er avhengige av digitaliserte løsninger, er tilgangen på kompetanse innen IT-sikkerhet avgjørende. Det har lenge vært et problem for både næringslivet og offentlig forvaltning å skaffe IKT-sikkerhetspersonell generelt og kryptologer spesielt. Dette er kompetanse som er helt avgjørende i kampen mot spionasje, sabotasje og terror.

Hvilke tiltak vil regjeringen sette i verk slik at utdanningsinstitusjonene faktisk prioriterer utdanning av kryptologer?»

Statsråd Iselin Nybø []: Først av alt vil jeg gjerne vise til svaret jeg ga på foregående spørsmål fra representanten Arnstad. Regjeringen er opptatt av at vi innretter vår utdanning og vår forskning på en slik måte at sentrale kompetanse- og kunnskapsbehov for landet blir sikret. Vi er klar over at det er en utfordring knyttet til å dekke de behovene som ligger der i framtiden når det kommer til avansert IKT-sikkerhetskompetanse, og det er nettopp derfor vi har satt i gang disse tiltakene for å følge opp i årene som kommer.

Universitetene og høyskolene har som en viktig del av sitt samfunnsoppdrag å sørge for å levere kandidater med den kompetansen som arbeidslivet trenger, og alle forskningsaktører i Norge må være med og bidra til å utvikle den kunnskapen som sentrale samfunnsutfordringer tilsier at vi må ha. Jeg vil vise til den langtidsplanen for forskning og høyere utdanning som foreligger, men også til den revideringen som vi holder på med nå, og som vil bli lagt fram til høsten.

Det er viktig med generelt gode rammebetingelser for høyere utdanning og forskning, slik at aktørene kan bygge kompetansemiljøer og løse sitt samfunnsoppdrag på en fleksibel og god måte. Regjeringen har også stilt opp med målrettede og konkrete satsinger på dette området, og jeg vil bare gjenta det jeg sa til representanten Arnstad, at i 2018-budsjettet ble det tildelt 500 nye studieplasser til IKT, med en særskilt føring om at IKT-sikkerhet, herunder kryptologi, skulle prioriteres. De 500 plassene kommer i tillegg til de 750 plassene som ble tildelt i 2017. Det gir totalt 5 000 studieplasser. Det har vært en økning i antall studieplasser som er ganske betydelig de siste årene. Det er positivt å se at søkertallene øker, det er viktig for at vi skal kunne sikre at det er godt kvalifiserte søkere som kommer inn på disse studiene.

Regjeringen har prioritert forskerutdanning høyt, og vi overoppfyller langtidsplanens mål om rekrutteringsstillinger. Av nye stillinger som er tildelt gjennom statsbudsjettet for 2018, totalt 61, er 22 øremerket IKT med vekt på IKT-sikkerhet, inkludert kryptologi. Det satses også på forskning på området, bl.a. gjennom Forskningsrådets program IKTPLUSS, der det er bevilget 150 mill. kr innenfor satsingsområdet Et trygt informasjonssamfunn, og der det i 2018 følges opp med en ny utlysning på 200 mill. kr. Målet er å utvikle kunnskap, teknologi og perspektiver som er nødvendige for å redusere digitale sårbarheter.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg takker for svaret. Det er ingen tvil om at spørsmålet og svaret her henger sammen med foregående representants spørsmål, men jeg prøver å nyansere litt likevel.

Som statsråden også peker på, er det etterspørselen etter kompetanse vi er opptatt av. NIFU-rapporten som kom i fjor, pekte på at det i 2030 vil være mer enn 4 000 ubesatte stillinger innen IKT-sikkerhet i Norge, og Global Information Security Workforce Study viser at innen 2022 vil det være 1,8 millioner personer som mangler globalt. Da lurer jeg på om statsråden, utover behovet for å fortsette opptrapping av nettopp de studieplassene som statsråden peker på, ser behov for å integrere IKT-sikkerhet som et obligatorisk fag på alle IKT-utdanninger.

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg har ikke lyst til på stående fot si at vi skal gjøre IKT-sikkerhet obligatorisk, men jeg er opptatt av at våre utdanningsinstitusjoner skal ta sitt samfunnsoppdrag på alvor, og at de skal vurdere i hvor stor grad det er nødvendig å implementere IKT-sikkerhet i sine IKT-utdanninger, og i så fall hvilke av utdanningene det er naturlig å implementere det i. Jeg er helt sikker på at det til en viss grad skjer allerede i dag, men jeg mener at utdanningsinstitusjonene selv er de nærmeste til å vurdere hvordan det kan gjøres, og om det er nødvendig og hensiktsmessig. De har et viktig samfunnsoppdrag i å sørge for at de kandidatene som kommer ut i andre enden, innehar den kompetansen som landet vårt trenger, og som arbeidslivet vårt trenger.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er ingen tvil om at IKT-sikkerhet henger tett sammen med den digitaliseringen vi ser generelt i samfunnet. Derfor er det en veldig interessant problemstilling å diskutere videre. Utover det peker jo også statsråden på etter- og videreutdanningsplasser. I NIFU-rapporten fra i fjor, som jeg nevnte i stad, er det trukket fram at det er påfallende få etter- og videreutdanningsplasser innen IKT-fag generelt og enda færre innenfor IKT-sikkerhet spesielt. Da lurer jeg på om statsråden vil ta initiativ overfor UH-sektoren for å etablere flere tilbud innen etter- og videreutdanning og på den måten øke tilfanget av kompetanse på feltet.

Statsråd Iselin Nybø []: Jeg kan forsikre representanten om at når det kommer til IKT, IKT-sikkerhet og digitalisering, er det for det første noe som jeg opplever at flere statsråder er opptatt av. Det handler jo også om sektoransvaret til den enkelte statsråd, og som representanten Arnstad nettopp nevnte, er dette også relevant for justissektoren, samferdselssektoren og flere. Så dette er et ansvar som vi ikke kan ta alene i Kunnskapsdepartementet. Dette er noe som også sektorene må ta ansvar for.

Vi er nå i gang med en reform som heter Lære hele livet. Etter- og videreutdanning er noe som kommer til å bli enda mer aktuelt i framtiden, for dagens arbeidstakere kommer til å trenge faglig påfyll. Det handler også om å sette de arbeidstakerne man har, i stand til å løse de utfordringene som ligger der. Hvis det er snakk om penger, må jo det komme i budsjettene framover, men det foregår også et godt arbeid i institusjonene i dag når det gjelder videre- og etterutdanning. Jeg oppfatter også at våre utdanningsinstitusjoner er spesielt opptatt av teknologi.

Spørsmål 22

Presidenten: Dette spørsmålet, frå representanten Marit Knutsdatter Strand, er stila til forskings- og høgare utdanningsministeren, men er overført til kunnskaps- og integreringsministeren som rette vedkomande. Til alt overmål vert det svara på av forskings- og høgare utdanningsministeren på vegner av kunnskaps- og integreringsministeren, som er bortreist. Så lat oss leva for kvarandre!

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Sånn kan det altså gå! Spørsmålet lyder:

«Regjeringen samlet statlige tilskudd til fagskoler i Kunnskapsdepartementet, og ville via dialog og lovgivning sikre gode vilkår for fagskoleutdanning i tråd med regionale og nasjonale kompetansebehov. Fagskoletilbudet i landbruksfag oppleves som relevante, nødvendige og etterspurte.

Hva gjør at enkelte landbruksfag ble godkjent som tekniske fag tidligere, men ikke i dag, og hvem skal måtte betale for at denne nye praksisen går ut over fagskoletilbudet innen landbruksutdanningene?»

Statsråd Iselin Nybø []: Fram til 2009 ble det gitt statlig tilskudd til fylkeskommuner som tilbød teknisk og maritim fagskoleutdanning. Landbruksfag var ikke omfattet av den tilskuddsordningen.

Tilskuddet til teknisk og maritim fagskoleutdanning ble innlemmet i fylkeskommunenes rammetilskudd i 2010. I perioden 2010 til 2017 har disse midlene blitt holdt utenom utgiftsutjevningen i inntektssystemet og fordelt mellom fylkeskommunene basert på studenttall to år tidligere. Andre offentlige fagskoletilbud ble enten finansiert av fylkeskommunens frie inntekter eller av andre statlige tilskudd.

Et utdanningstilbud innenfor landbruksfag i Akershus ble ved en feil inkludert i grunnlaget for fordeling av midlene til tekniske fagskoletilbud i 2015, og det har siden blitt opprettet andre tilbud innenfor landbruksfag som ikke har blitt tatt med i grunnlaget for fordeling av midlene.

Fagskoleutdanningene skal være yrkesrettet og utvikles i nært samarbeid med næringslivet. Fylkeskommunene og de kommende regionene er nærmest til å vurdere det regionale kompetansebehovet og skal derfor ha forvaltningsansvaret for fagskoleutdanningene.

Regjeringen har innført en ny finansieringsmodell for statlige tilskudd til fagskoler, der fylkeskommunen selv kan prioritere hvilke fagskoletilbud som bør få tilskudd i det enkelte fylket. Hvis fylkeskommunene ønsker å prioritere landbruksfag, kan de gjøre det. En del av tilskuddet til fylkeskommunene er fra 2018 resultatbasert, dvs. at jo flere fagskolepoeng som avlegges i fylket, jo høyere blir tilskuddet, og alle de fylkeskommunale fagskoletilbudene, inkludert landbruksfag, telles med når det resultatbaserte tilskuddet skal beregnes.

Regjeringen ser på fagskolene som en viktig brikke i framtidens arbeidsliv, hvor målet er at vi alle skal lære hele livet. Fagskolene tilbyr både yrkesrettede grunnutdanninger og videreutdanninger som næringslivet har behov for. Regjeringen satser derfor på fagskoleutdanningene og tildeler i 2018 midler til over 600 nye studieplasser. Vi har også lyst ut 35 mill. kr i utviklingsmidler, som bl.a. skal bidra til å øke kvaliteten i fagskoleutdanningene og sørge for at de er i samsvar med lokale kompetansebehov.

Omleggingen av finansieringen av fagskoleutdanningene har derfor ikke redusert fylkeskommunenes mulighet til å finansiere landbruksutdanningene. Den muligheten har blitt styrket.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Jeg takker for oppklaringen her. Kunnskapsdepartementet har ansvar for kompetansepolitikken og for at nærings- og arbeidslivet får rett og nok kompetanse, og da opplever Senterpartiet at i det grønne skiftet spiller landbruksnæringen en svært, svært viktig rolle. Av den grunn blir etterspurte utdanninger, som fagskoletilbudet er, viktig å finansiere, og fylkeskommunene har ikke økonomiske muskler til å finansiere slike utdanninger alene. Hvis statsråden ikke er villig til å finansiere utdanningstilbud næringslivet og landbruket etterspør, kan det bety at dette på sikt blir avviklet.

I NOU-en «Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg» skilles det ikke mellom de forskjellige utdanningene. Fagskolen har i en årrekke dekket kompetansebehov innen tekniske fag, helsefag og landbruksfag / grønne fag. Da lurer jeg på: Hvorfor er det vanskelig å prioritere fagskoleutdanning innen landbruk når det faktisk er et reelt behov for denne kompetansen både nasjonalt og regionalt?

Statsråd Iselin Nybø []: La meg bare først en gang til få understreke at denne regjeringen setter fagskoleutdanningen høyt og ser på det som en viktig del av høyere utdanning, for vi trenger kandidater som ikke bare velger et akademisk løp, men som velger et mer praktisk rettet løp. Så kan vi helt sikkert ha en ganske stor og god diskusjon om hvordan vi skal få flere til å velge fagskoleutdanning. Det som jeg har lyst til å svare på spørsmålet nå, er at det er opp til fylkeskommunen hvilke studietilbud de ønsker å tilby på sine fagskoler, for nå er ikke fagskolene direkte finansiert gjennom statlige tilskudd. Den nye finansieringsmodellen gjør at det er fylkeskommunene selv som prioriterer hvilke fagskoletilbud som bør få tilskudd i det enkelte fylket, og da er det fylkeskommunen selv som må vurdere hvilke behov de har akkurat der, og hvilke tilbud de ønsker å gi støtte.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Det er veldig hyggelig å høre at regjeringen satser på fagskolene, og jeg håper at vi kan fortsette å satse på landbruksutdanningene.

La oss ta et konkret eksempel: Fagskolen Innlandet har per dags dato fem agroteknikerutdanninger godkjent av NOKUT. I tillegg har de tre nye til behandling hos NOKUT. Regjeringen skriver på sine nettsider at formålet med å legge fram en ny lov om fagskoleutdanningen, som utdannings- og forskningskomiteen har til behandling nå, er nettopp å følge opp stortingsmeldingen «Fagfolk for fremtiden». Stortingsmeldingen inneholder en rekke tiltak som skal styrke fagskoleutdanningen og tilfredsstille behovet for oppdatert og spesialisert kompetanse gjennom korte og yrkesrettede utdanninger.

Hva skal til for at de allerede etablerte og NOKUT-godkjente landbruksutdanningene ved Fagskolen Innlandet skal regnes med i den statlige finansieringsordningen for fagskolesektoren og ivareta regjeringens ambisjon for framtidens fagfolk?

Statsråd Iselin Nybø (V) []: I 2018 har regjeringen tildelt 22 mill. kr til 638 nye studieplasser ved fagskolene, og de studieplassene skal særlig gå til å øke tilbudet innenfor helsefag og de tekniske fagene. Det er 15 fylkeskommuner som får tildelt midler til nye studieplasser i 2018. Når representanten nevner Oppland, har jeg fått opplyst at de har fått tildelt midler til 23 nye studieplasser, og bakgrunnen for det er søknad om midler til tekniske fag. Men som jeg også sa i mitt forrige innlegg, er den nye finansieringsmodellen sånn at det er fylkeskommunen selv som må prioritere hvilke fagskoletilbud som skal få tilskudd i det enkelte fylket, og derfor er det opp til Oppland å prioritere landbruksutdanningene. Hvis representanten har ytterligere spørsmål til akkurat fagskoleutdanningen i Oppland, foreslår jeg at representanten sender et skriftlig spørsmål til statsråd Sanner, så vil hun helt sikkert få svar.

Spørsmål 23

Åsunn Lyngedal (A) []: «Ved Norges brannskole i Tjeldsund i Nordland skulle det starte opp et fagskoletilbud høsten 2019 som skulle bidra til bedre kompetanse i alle landets brannvesen. Åpningen er nå utsatt på ubestemt tid grunnet behov for «infrastruktur».

Hvilken infrastruktur er det som forsinker åpningen, og hva er ny tidsplan pr. i dag?»

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Jeg vil først vise til representantens spørsmål nr. 1302 til skriftlig besvarelse om ny fagskole for utdanning av brann- og redningspersonell, som jeg svarte på 18. april 2018. Jeg vil her gjenta noe av det som jeg svarte i brevet.

Regjeringen vil styrke brannutdanningen. I statsbudsjettet for 2017 og 2018 er det avsatt midler til etablering av en ny toårig fagskole for utdanning av brann- og redningspersonell ved Norges brannskole på Fjelldal i Tjeldsund kommune. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap arbeider nå godt med etableringsprosjektet, og har i dette arbeidet hatt et mål om oppstart av fagskolen høsten 2019.

Når fagskolen er i full drift, skal den etter planen ta inn 160 studenter årlig. Det vil være 240 studenter til stede i Tjeldsund samtidig, mens 80 studenter til enhver tid vil være ute i praksis i et brann- og redningsvesen.

Det er nødvendig å sikre at utdanningsstedet har undervisningsbygg og fasiliteter som er tilpasset det framtidige antallet studenter og ansatte ved skolen. Hensiktsmessige lokaler og infrastruktur er også viktige forutsetninger for å få godkjent utdanningen av NOKUT, altså Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.

Fagskolen vil ta i bruk eksisterende lokaler og infrastruktur på Norges brannskole. I tillegg er det behov for et nytt undervisningsbygg, brannstasjon, kantine, parkering og gjerde. Det er også behov for å gjøre nærmere vurderinger av øvingsfelt og tilhørende øvingsobjekter.

Det er behov for en ny infrastruktur ved Norges brannskole før en ny fagskole kan starte opp. Arbeidet med ny infrastruktur vil følge retningslinjene for statlige byggeprosjekter. Statsbygg vil i løpet av det neste året gjennomføre nødvendige vurderinger i tilknytning til byggingen av ny infrastruktur. Samtidig er det slik at den videre etableringen av fagskolen vil være avhengig av de årlige budsjettprosessene. Dette innebærer at nøyaktig framdriftsplan og oppstartstidspunkt for den nye fagskolen på nåværende tidspunkt dessverre ikke kan tidfestes.

Åsunn Lyngedal (A) []: Det er ikke overraskende at det kreves undervisningsbygg hvis man skal starte opp en ny fagskole. Men det var altså 13. februar 2015 at daværende medlem av justiskomiteen, Margunn Ebbesen, kom til Tjeldsund med det gledelige budskap at det skulle åpne høsten 2018, senere forskjøvet til 2019.

Høsten 2015 ble det valgt en ny Høyre-ordfører i Tjeldsund, og nå tre år senere skulle den samme ordføreren signere kontrakter om offentlig-privat samarbeid for å bygge 240 hybler, slik at det skulle være plass til studentene ved fagskolen. Hun har hørt via omveier at fagskolen allikevel ikke skal åpne høsten 2019. Så hvordan skal hun få lagt til rette for infrastrukturen? Jeg lurer litt på når regjeringen hadde tenkt å informere vertskommunen for fagskolen om at nei, det blir allikevel ikke noen åpning høsten 2019.

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Når man skal gå i gang med et byggeprosjekt som dette, er det flere ting som må skje i rekkefølge, og som det dessverre ikke alltid er like lett å forutse. Det første er at en må vurdere om infrastrukturen er på plass, og hva man trenger for å utbedre den. Det er det Statsbygg som gjør. Når man har kartlagt det, kan man lage en plan for de økonomiske forutsetningene. Også den jobben skal Statsbygg gjøre. Så kan vi lage en framdriftsplan og få dette på plass i budsjettet. Men samtidig, for å holde tempoet oppe, er det viktig at man jobber videre med alle de andre elementene – studieplan, læremidler og rekruttering. Det driver Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap med.

Vi har ikke noe annet ønske enn å få gjort dette så fort som mulig, men det er altså en del ting som må være på plass før vi har et budsjett, og når vi har budsjettet klart, er det en budsjettprosess som får dette igjennom.

Åsunn Lyngedal (A) []: Det kan jo virke som om regjeringen er litt sent ute når det gjelder en plan for kostnader og framdrift i dette viktige prosjektet for kompetanse innen brann og redning i Norge. Dette blir den første og eneste fagskolen innenfor brann og redning i Norge. Det er interessant for flere å vite hvilke beregninger som er gjort for det budsjettet som regjeringen har begynt å planlegge, og hva som er nødvendig å løfte inn i neste års budsjett for å realisere disse løftene fra regjeringen. Hvilke beregninger er gjort for budsjettet 2019?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: På dette tidspunktet er vi, som jeg sier, fortsatt på del 1, som er å kartlegge behovet for infrastruktur. Det er helt avgjørende å kartlegge det før man klarer å lage de økonomiske forutsetningene. Straks de tingene er kartlagt, går vi løs på de økonomiske forutsetningene – Statsbygg vil legge fram overslag på det – og når vi har det, er det framdriftsplan og budsjett, og det tilligger da Stortinget å vedta et budsjett.

Vi har altså ikke de tallene klare som gjør at vi kan legge fram et budsjett, og det er derfor det er vanskelig å ta stilling til framdriftsplanen på dette tidspunkt.

Spørsmål 24

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: «I Telemarksavisa 19. april 2018 fremkommer det at hele påtaleseksjonen på Notodden sentraliseres til Skien. Det viser seg også at ledelsen i påtalemyndigheten i Sør-Øst politidistrikt har argumentert med at det kun behandles 31 saker på Notodden i året, mens realiteten er 81 saker.

Er det klokt å flytte seks arbeidsplasser samt et viktig juridisk fagmiljø vekk fra øvre del av Telemark, og er egentlig avgjørelsen riktig og godt begrunna når det viser seg at politiet i denne saken opererer med feil tallmateriale?»

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Jeg er opptatt av at politiet når mål og krav innenfor de rammer og retningslinjer som settes av storting, regjering og departement. I 2018 er et av målene effektiv straffesaksbehandling med høy kvalitet. Det må imidlertid være opp til politiet og politimesteren selv å ta de grepene og fordele de ressursene som er nødvendig for å oppfylle mål og krav.

En av intensjonene i nærpolitireformen er å etablere robuste fagmiljøer med høy faglig kompetanse. Jeg er opptatt av dette fordi det bl.a. er nødvendig for å skape likere polititjenester. Et samlet påtalemiljø vil ha betydning for lokal fag- og kompetanseutvikling, fleksibilitet og redusert sårbarhet ved påtaleenheten.

I rammer og retningslinjer for etablering av nye politidistrikter framgår det at Sør-Øst politidistrikt skal ha en felles enhet for påtale med overordnet ansvar for etterforskning i politidistriktet. Øvrige innretninger vurderes med bakgrunn i fag- og lokalkunnskap, og er en vurdering som må tilligge politimesteren.

Jeg har innhentet opplysninger fra Politidirektoratet og statsadvokatembetet for ytterligere å få belyst spørsmålet representanten Sem-Jacobsen stiller. Sør-Øst politidistrikt opplyser at det per i dag er stor forskjell på hvilken faglig støtte politienheten kan gi tjenestestedet i Telemark. Med dagens organisering klarer ikke påtaleenheten å gi et likt tilbud til alle tjenestestedene. Dette kan gi ulik kvalitet på saksbehandlingen for den enkelte innbygger. Ved å samle påtalejurister vil det være lettere å prioritere hvilke saker den enkelte påtalejurist skal behandle, og påtalejuristen vil lettere kunne styrke sin kompetanse og mulighet for spesialisering. Samlet sett vil dette gi en bedre straffesaksbehandling for alle innbyggerne i Telemark. Et juridisk fagmiljø med kun tre påtalejurister er meget sårbart.

Sør-Øst politidistrikt oppgir at det behandles om lag 1 000 saker med tilknytning til Notodden. Antallet saker stortingsrepresentanten viser til, er hovedforhandlinger som blir behandlet i Øst-Telemark tingrett. Dette er om lag 80 saker. Sør-Øst politidistrikt opplyser at det korrekte antallet saker behandlet i Øst-Telemark tingrett er lagt til grunn i arbeidet med organisering av påtaleenheten.

Jeg legger til grunn at politimesteren i Sør-Øst politidistrikt har vurdert hva slags organisering som er mest hensiktsmessig for å få best mulig kvalitet og effektivitet i etterforsknings- og påtalearbeidet. Jeg konstaterer også at statsadvokatembetet støtter politimesterens vurdering.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Nå hører jeg at justisministeren er veldig opptatt av robuste fagmiljøer som regjeringens statsråder som regel er når de driver og sentraliserer. Men fagmiljøet på Notodden politistasjon er helt avhengig av den påtaleenheten. Det har gjort at den har vært ekstrem effektiv, og de har samarbeidet veldig godt.

Jeg er også veldig opptatt av prosessene, og det var også regjeringen i starten av denne politireformen. De berørte kommunene har ikke engang blitt varslet om denne forflytningen av påtaleenheten. Det er en dårlig prosess. Det er også, viser det seg nå, prosessen om å legge ned passkontorer i Telemark. Her har vitterlig Stortinget bestemt at det er en sak som skal tilbake til denne salen, mens det foreligger planer om å legge ned tre kontorer allerede 1. juni. Er det sånn at justisministeren synes det er greit å hoppe over det som er bestemt i denne salen? Vil han stoppe de påtenkte nedleggelsene 1. juni?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Nå har representanten Sem-Jacobsen flyttet fokuset over til passkontorer.

La meg begynne med helt generelt å si at departementet selvfølgelig vil forholde seg til det Stortinget vedtar. Når det gjelder passiden, er det også en omorganisering som pågår.

Det er viktig å se alle begrunnelser som legges til grunn, før man trekker en konklusjon.

Når det gjelder politi, når det gjelder påtale og de øvrige oppgavene som politiet har ansvaret for, har vi gjennomført en politireform der vi gir politimesteren ansvaret for å organisere ressursene slik at det blir best mulig for innbyggerne i hele politidistriktet.

Det er ikke sånn at Justisdepartementet har ønsket å legge ned ting for nærmest å plage folk, det er for å få mer politikraft og bedre kvalitet i alle saksbehandlingsledd.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) []: Jeg får altså ikke bekreftet at justisministeren vil stoppe den nedleggingen som ikke er blitt behandlet i salen, men han sier at vi skal forholde oss til de vedtakene som er fattet her. Det tar jeg med meg videre til Telemark.

Når det kommer til hva som er best for hele distriktet, må jeg si at i øvre del av Telemark har man nå, stikk i strid med det man lovte, fjernet både påtaleenhet og utstedelse av pass, og man har gått fra ni til tre innsatsledere. Det som skulle være politikontakt i en egen funksjon, er bare plusset på mange andre gjøremål for dem som allerede er ansatt der. Her har det altså vært en stor svekkelse av vakt og beredskap. Det var ikke det som ble lovet.

Er det da sånn at særlig denne delen av politidistriktet skal ikke politimesteren bry seg særlig med, fordi hun skal være opptatt av den store delen? Hva med de folkene som bor der? Hva med kommunene som trenger disse arbeidsplassene?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Jeg mener det er viktig at vi lar nærpolitireformen få lov til å virke, og at vi lar politimestrene få arbeidsro til å foreta de organiseringene de planlegger, organisere ressursene slik at de treffer kriminalitetsbildet best mulig, før man feller dom over det som er gjort.

Det kriminalitetsbildet vi har i dag, er veldig annerledes enn det man hadde for 20, 30, 40 år siden. For 40 år siden, og for kanskje over 100 år siden, tegnet man et kart over politidistrikter basert på et kriminalitetsbilde som i dag ikke eksisterer. Man må av og til justere kartet så det faktisk passer med terrenget. Det er en oppgave vi har lagt til politimestrene, og som jeg er trygg på at politimestrene gjør med stort alvor og etter beste skjønn.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Spørsmål 25

Maria Aasen-Svensrud (A) []: «Mener statsråden at dagens isolasjonsbruk i norske fengsler er akseptabel, og hvilke andre konkrete planer, utover ressursteam, har statsråden for å rydde opp i de uverdige forholdene for de svært psykisk syke som sitter i norske fengsler?»

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Isolasjon kan være skadelig for de innsatte. I Jeløya-plattformen slås det derfor fast at regjeringen vil redusere bruken av isolasjon. Det er en viktig oppgave for kriminalomsorgen både å begrense bruken av isolasjon og å motvirke isolasjonsskader hos innsatte som av ulike årsaker i perioder isoleres.

Mange innsatte har psykiske lidelser og sammensatte utfordringer. Noen få innsatte, som de ved avdeling G ved Ila fengsel, er i en helt spesiell situasjon. Dette er mennesker med omfattende psykiske lidelser. De har begått alvorlige kriminelle handlinger og har ofte en vanskelig bakgrunn og en voldelig adferd. For dem innebærer fengselsoppholdet at de langt på vei er isolert. Isolasjon er utslag av et behov for å beskytte andre innsatte og ansatte. Dette er en krevende gruppe innsatte, og det er utfordrende å finne gode løsninger, men selv om det er vanskelig, må vi jobbe for å finne gode løsninger.

I 2014 sørget denne regjeringen for at det ble opprettet et ressursteam for de aller sykeste ved Ila fengsel. Ressursteamet har gitt innsatte som ikke evner å tilpasse seg en ordinær fellesskapsavdeling, aktivisering i form av lufting, trening, samtale, matlaging og handling. Dette var et viktig tiltak som har hatt positive virkninger for den aktuelle gruppen innsatte.

Innsatte må være i aktivitet og få et tilfredsstillende helsetilbud. Fengselshelsetjenesten er et avgjørende bindeledd mellom fengselet, spesialisthelsetjenesten og den enkelte innsattes hjemkommune. Regjeringen har styrket tilskuddet til fengselshelsetjenesten med 10 mill. kr i fjor og 5 mill. kr i år. Jeg er kjent med at Helse- og omsorgsdepartementet for 2018 har bedt de regionale helseforetakene om å styrke det psykiske helsetilbudet til de innsatte i fengselet.

Ettersom ressursteamet nå har eksistert i ca. tre år, er det naturlig å oppsummere erfaringene med teamet. Dette vil bidra til utviklingen av tiltak framover. Per i dag kan jeg ikke si nøyaktig hvilke tiltak vi på politisk nivå bør gå inn for når det gjelder disse utfordringene. Dette må jeg komme tilbake til Stortinget med. Men ett er sikkert: Forholdene for psykisk syke i fengsel er et tema som vil måtte stå på dagsordenen framover. Jeg vil ha tett kontakt med helseministeren om de utfordringene som programmet Brennpunkt tok opp i forrige uke, med sikte på å finne hensiktsmessige tiltak.

Det er krevende når utfordringer for svake grupper treffer oss. Ingen av oss kan være uberørt av den delen av virkeligheten som Brennpunkt formidlet, men jeg verdsetter de opplysningene og det incitamentet til handling som ligger i tv-programmet og i reaksjonene på det.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Jeg takker for svaret og er glad for at statsråden vil komme tilbake til Stortinget med et videre arbeid med dette. Men hva tenker statsråden om at regjeringens manglende satsing på drift av norske fengsler, med stadige kutt de siste årene, har ført til mer isolasjon, mindre programvirksomhet og dermed også dårligere vilkår for å bekjempe ny kriminalitet? Vil statsråden sørge for at fengslene får økte ressurser i tiden framover, slik at det er mulig å gjøre noe med disse uverdige forholdene?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Som jeg sa, har vi allerede styrket forholdene for disse innsatte, men det er igjen viktig å huske på at fengselet ikke setter noen i isolasjon av hensyn til ressursmangel. Dette er mennesker som er idømt fengselsstraff av en domstol, ikke av en politisk myndighet. Det er i utgangspunktet en dommer som har sagt at det skal være fengsel og ikke psykisk helsevern. Når de er i fengsel, har fengselsvesenet en plikt til å beskytte de innsatte mot mennesker med voldelig adferd. Man har også en plikt til å beskytte de ansatte. Det er årsaken til bruk av isolasjon.

Vi ønsker selvfølgelig også å vurdere ressursteamene – som vi har en anelse om har vært vellykkede – for å se om det er mer av akkurat det vi skal gjøre, eller om det er andre tiltak som kan være like bra eller bedre.

Maria Aasen-Svensrud (A) []: Ansatte i norske fengsler har de siste årene fortalt om at de opplever vold og trusler fra innsatte i langt større grad enn tidligere, og de har varslet om en økende bruk av isolasjon på grunn av en uforsvarlig ressurssituasjon. Regjeringen har så langt ikke lyttet – heller ikke statsråden, ut fra det svaret han ga på det forrige spørsmålet – til de ansatte.

Som ny justisminister og som en vi alle har store forventninger til, vil han ta tak i dette og sørge for et løft for kriminalomsorgen, slik at vi kan få mindre bruk av isolasjon, en tryggere arbeidshverdag for dem som jobber i fengslene, og en straff som faktisk virker?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Som sagt har vi allerede styrket tilbudet for dem, og vi vil se om det er den riktige måten å styrke det på, eller om det er andre måter som er bedre. Det er fengselsvesenets oppgave. Så må vi huske på, for det kan noen ganger virke som om disse innsatte er helt glemt og forlatt, at dette er innsatte som får besøk av helsevesenet – normalt to ganger i uken – og som helsevesenet skal overføre til psykiatrien hvis det er riktig. Hvis det ikke er riktig, skal de forbli i fengselet.

Det er også viktig, tenker jeg, å korrigere bildet av hvor omfattende dette problemet er på den avdelingen det er snakk om i tv-programmet Brennpunkt. Det handler om omtrent seks mennesker, som har fått ekstra ressurser og ekstra team for oppfølging.

Spørsmål 26

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Heidi Greni til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren, er overført til kunnskaps- og integreringsministeren som rette vedkommende.

Spørsmålet vil imidlertid bli besvart av forsknings- og høyere utdanningsministeren på vegne av kunnskaps- og integreringsministeren, som er bortreist.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg har meldt følgende spørsmål til justis-, beredskaps- og innvandringsministeren:

«Har regjeringen vurdert de sikkerhets- og beredskapsmessige konsekvensene av dobbelt statsborgerskap i en situasjon der norske statsborgere også har statsborgerskap i et land Norge befinner seg i en konflikt med?»

Statsråd Iselin Nybø []: Regjeringen har nylig hatt på høring et forslag om å avvikle prinsippet om ett statsborgerskap. Høringsfristen gikk ut 20. mars i år, og det kom inn over 300 høringsuttalelser. Departementet jobber nå med å oppsummere og vurdere saken i lys av det som har framkommet i høringen. Et eget kapittel i høringsnotatet er viet en drøfting om hvordan avvikling av prinsippet om ett statsborgerskap kan påvirke sikkerhets- og kriminalitetsbildet. Her er det bl.a. et punkt om mulige lojalitetskonflikter. Det var også et eget punkt i høringsnotatet hvor det ble redegjort for at avvikling av prinsippet om ett statsborgerskap vil innebære behov for mer ressurser til sikkerhetsklareringer.

Et viktig poeng i høringsnotatet er at den reelle hovedregelen allerede i dag er dobbelt statsborgerskap. I perioden 1. januar 2010 til 1. april 2017 var det mellom 50 og 60 pst. av dem som søkte om norsk statsborgerskap, som fikk unntak fra kravet om å løse seg fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Hovedtyngden av søkere som har fått unntak fra kravet om løsning, er fra Irak, Afghanistan, Somalia, Eritrea, Iran, Thailand og Russland. I tillegg til de som får beholde sitt opprinnelige statsborgerskap når de blir norske, er det mange som har dobbelt statsborgerskap fordi de automatisk har ervervet annet statsborgerskap ved fødsel.

Norge har så langt håndtert de mange tilfellene av dobbelt statsborgerskap uten store problemer. Å tillate dobbelt statsborgerskap er for øvrig en internasjonal trend. Alle de nordiske landene tillater nå dobbelt statsborgerskap fullt ut og har ikke rapportert om vesentlige problemer knyttet til sine regelverk.

Prop. 146 L for 2016–2017, Endringer i statsborgerloven mv., ble behandlet i Stortinget i mars i år. Stortinget vedtok en ny bestemmelse i statsborgerloven om tap av statsborgerskap for personer som blir dømt for eksempelvis terrorvirksomhet. Stortinget har vedtatt å be regjeringen komme tilbake med forslag om tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, og at slikt tap skal avgjøres av domstolen. På bakgrunn av Stortingets vedtak jobber nå regjeringen med å utrede om det kan etableres en ordning med rask domstolsbehandling av saker som gjelder tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser.

Regjeringens vurdering er at regler om tap av statsborgerskap ved straffbare forhold eller av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser kan bidra til å hindre terrorvirksomhet i Norge. Full effekt av forslaget forutsetter imidlertid at hovedregelen om ett statsborgerskap avvikles, fordi tap av statsborgerskap bare kan skje der den det gjelder, har et annet statsborgerskap.

Heidi Greni (Sp) []: Jeg takker for svaret. Men mitt spørsmål ble stilt til justis- og beredskapsministeren ut ifra at det var de beredskapsmessige konsekvensene med dobbelt statsborgerskap jeg ville få belyst. Justis- og beredskapsministeren ønsket ikke å svare fordi det ikke var hans konstitusjonelle ansvar. Nå må jeg få lov til å si at jeg er forundret over at regjeringen da sender en annen statsråd som heller ikke har det konstitusjonelle ansvaret, og jeg blir enda mer overrasket når jeg da møter Vara på vei opp til talerstolen her. Men la nå det ligge. Det er ikke til forkleinelse for Nybø, men jeg finner det merkelig fra regjeringens side.

Ved å innføre dobbelt statsborgerskap er jeg redd vi kan endre et av grunnprinsippene i samfunnet vårt, nemlig prinsippet om at man er borger av ett land, man har lojalitet til ett land, og man har plikter og rettigheter i det samme landet. Det er disse prinsippene som endres, og spørsmålet er: Hva kan bli konsekvensene av dette her?

Statsråd Iselin Nybø []: Det er helt riktig, som representanten sier, at det er en endring av de prinsippene som vi har hatt til nå, men jeg vil også presisere at Norge er det eneste landet i Norden som har prinsippet om ett statsborgerskap. Danmark endret sitt regelverk med virkning fra 1. september 2015. I tillegg har Sverige, Finland og Island allerede tillatt dobbelt statsborgerskap. Det er innhentet erfaringer fra de nordiske landene, men det er heller ikke der rapportert om særskilte problemer knyttet til det regelverket de har. Det er også andre land enn nordiske land, f.eks. USA, som har tillatt dobbelt statsborgerskap.

Men det har vært viktig for regjeringen, og det er lagt avgjørende vekt på, at dobbelt statsborgerskap er en forutsetning for f.eks. å frata noen statsborgerskapet. Det er i dag allerede adgang til å nekte noen statsborgerskap hvis det er grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn som skulle tilsi det.

Heidi Greni (Sp) []: Den som eventuelt får et dobbelt statsborgerskap, får jo retter og plikter i to land. Det følger da en forventning om lojalitet til to land. Når det nå åpnes generelt for dobbelt statsborgerskap, vil det få andre konsekvenser. Det vil bli land som er mye nærmere oss geografisk som får muligheten til dobbelt statsborgerskap enn dem statsråden regnet opp, som har den muligheten i dag fordi de ikke løser sine borgere fra statsborgerskap.

Det er et dilemma at vi ved innføring av dobbelt statsborgerskap ikke har fått belyst dette med lojalitetskonflikten. Er statsråden enig i at dette vil være en utfordring, og at det derfor bør utredes nøye før vi eventuelt innfører et generelt dobbelt statsborgerskap? Og hva tenker statsråden er de viktigste fordelene og ulempene ved eventuelt å innføre dobbelt statsborgerskap?

Statsråd Iselin Nybø []: Det var mange spørsmål på ett spørsmål, men la meg begynne på toppen.

Regjeringen utreder nå en ordning med hvordan det skal være mulig å frata statsborgerskapet av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, og det går jo på det som representanten tar opp, også det med lojalitet. Stortinget har også vedtatt i mars i år at det skal være adgang til å frata statsborgerskapet hvis en straffes etter straffeloven kapittel 16, 17 eller 18, og det omfatter bl.a. terrorhandlinger og vern av Norges selvstendighet.

Det er sånn at det er mange land i verden i dag, også land som ligger tett opptil oss, og land vi i stor grad sammenligner oss med, som har tillatt dobbelt statsborgerskap, og som har hatt det over en viss tid. Det har også vært viktig å se på erfaringene derfra. De erfaringene viser i hovedsak at det ikke er noen negative konsekvenser ved å tillate dobbelt statsborgerskap. Jeg tror den viktigste fordelen er for dem det gjelder, de som føler at de tilhører to land.

Spørsmål 27

Emilie Enger Mehl (Sp) []: «Ressurssituasjonen i politidistriktene er krevende. Nestleder i Politiets Fellesforbund Innlandet skrev nylig i en kronikk at det er store forskjeller på by og land i Norges største politidistrikt, og viste blant annet til tidvis manglende politiberedskap. Eksempelvis måtte en hotellvert på Grotli i Oppland selv håndtere og pågripe en utagerende gjest fordi det tok for lang tid før politiet rykket ut. Innlandet politidistrikt har en politidekning på bare 1,45 pr. 1 000 innbyggere.

Mener statsråden at dagens situasjon er tilfredsstillende?»

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Regjeringen har gjennomført et historisk løft for politiet. I fjor passerte vi 17 000 ansatte, over 10 000 av disse er politiutdannet. I år fordeles ytterligere 350 stillinger til politidistriktene og særorgan. Dette innebærer at det har blitt over 2 300 flere årsverk i politiet siden denne regjeringen tiltrådte i 2013. Samlet sett for politi- og lensmannsetaten har bemanningen økt med over 2 300 lønnede årsverk siden 2013.

Vi vil nå målet om to polititjenestemenn per 1 000 innbyggere på landsbasis. Dette sammen med en budsjettmessig styrking på 3,36 mrd. kr innebærer en stor satsing på politiet. Innlandet politidistrikt har siden regjeringen tiltrådte fått tilført 81 flere politiårsverk, hvorav 50 har kommet siden starten av 2017. I 2018 har Innlandet politidistrikt fått tildelt ytterligere 24 politiårsverk, noe som vil være med på å styrke politiets tilstedeværelse i tråd med målsettingen bak nærpolitireformen.

Per 31. desember 2017 hadde politidistriktet en politidekning på 1,47 per 1 000 innbyggere. Dette er en betydelig forbedring fra 2013, da Innlandet politidistrikt lå på 1,29 per 1 000 innbyggere. Den 1. april ble markert som en ny start for Innlandet politidistrikt. Det nye straffesakskontoret, som skal sørge for raskere og bedre saksbehandling, startet for fullt. Den nye ledergruppa var på plass, og dermed jobben med å utvikle gode fagmiljøer i politidistriktet med likere tjenester. Det er nå den egentlige jobben starter med å heve kvaliteten på polititjenestene i distriktet.

Det er viktig for meg å gi politiet og politimestrene handlingsrom til å fordele ressursene sine på best mulig måte. De vet hvor skoen trykker. Politiet lokalt må også beslutte hvordan de løser konkrete oppdrag og situasjoner. Politiet må prioritere hvilke oppdrag de til enhver tid har kapasitet til å følge opp, noe som i enkelte tilfeller medfører at det tar tid før en patrulje er på stedet. Ved ekstraordinære hendelser og hendelser der liv er direkte truet, eller der det av andre grunner er påkrevet med umiddelbar respons fra politiet, stiller vi krav til responstid. Jeg er fornøyd med at Innlandet politidistrikt i all hovedsak oppfyller kravene til responstid.

Til slutt vil jeg minne om at vi står midt i en reform som har den høyeste prioritet med utviklingsoppgaver til politiet helt fram til 2020. Reformen innebærer betydelig omstilling av politiet, hvor formålet er å styrke etatens kompetanse, tilgjengelighet og måloppnåelse for å bidra til et tryggere samfunn.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Det er veldig bekymringsfullt at det er så store forskjeller i Politi-Norge, og at de forskjellene også gjør seg gjeldende innenfor hvert enkelt politidistrikt. Innbyggerne i Norge må kunne stole på at politiet har nok ressurser til å jobbe forebyggende i sine lokalsamfunn, og ikke minst at de er i stand til å rykke ut når det er noe som skjer. Hvis Innlandet politidistrikt skulle ha økt sin politidekning til f.eks. 1,8 polititjenestemenn per 1 000 innbyggere, som er under det nasjonale målet, ville det i seg i selv krevd 130–140 nye polititjenestemenn i Innlandet bare i årene som kommer. Men det virker som at statsråden har små ambisjoner om en opptrapping av betydning i Innlandet, så da lurer jeg på hvilken politidekning, konkret, statsråden mener er et godt mål for Innlandet politidistrikt – er det f.eks. 1,47 som i dag, er det 1,8 eller det 2 per 1 000 innbyggere?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Jeg forholder meg til det målet som Stortinget har satt, som er to innen 2020. Det er målet. Det betyr ikke at det kommer til å være den samme politidekningen på absolutt alle steder i hele Norge. Fordelingen skjer gjennom Politidirektoratet, og så til den enkelte politimester. Jeg tror det er viktig å vite og huske på at vi står overfor et helt annet kriminalitetsbilde enn det som eksisterte den gangen de gamle politidistriktene og de gamle lensmannsdistriktene ble tegnet. Det vi ønsker nå, er å gjøre to ting. For det første ønsker vi å styrke politiet, og også Innlandet politidistrikt er styrket betydelig, både i mannskap og i forhold til politi per innbygger siden denne regjeringen tiltrådte. Det andre vi ønsker å gjøre, er å la politimesteren få handlefrihet til å treffe kriminalitetsbildet best mulig, slik at innbyggerne føler trygghet.

Emilie Enger Mehl (Sp) []: Vi ser at det er store kapasitetsutfordringer. Den hendelsen som skjedde på Grotli, er ikke det eneste eksemplet. Nestlederen i Politiets Fellesforbund skrev f.eks. i sin kronikk at de som tillitsvalgte kan vise til flere avviksmeldinger som skyldes manglende beredskap. Tidligere i år ble det også kjent at Innlandet politidistrikt har store problemer periodevis fordi de lokale kontorene må bruke mye tid på å kjøre varetektsfengslede til og fra fengsel eller andre framstillinger, som igjen gjør at store områder blir stående helt uten politidekning i perioder.

Statsråden nevnte at det har kommet 2 300 flere ansatte i politiet, men en veldig stor andel av dem har kommet i Politidirektoratet og i særorgan. Da er mitt spørsmål: Er det aktuelt for statsråden å se på om det er behov for så mange i Politidirektoratet som jobber der i dag, og om noen av disse heller kunne ha vært ute i politidistriktene og løst lokale oppgaver?

Statsråd Tor Mikkel Vara []: Den største veksten har kommet i politidistriktene. Direktoratet har en oppgave med omstillingen som krever ressurser. Særetatene som blir styrket, er bl.a. Politiets sikkerhetstjeneste, og det er basert på hvilken vurdering vi har av sikkerheten i landet.

Så må jeg si at vi måler jo responstiden ved alle politikamre og i alle politidistrikt. Innlandet politidistrikt innfrir kravet til responstid på alle punkter, unntatt krav for tettsteder med mindre enn 2 000 innbyggere. Her er responstiden 1 minutt lengre enn kravet. Det er snittet man må se. Så tenker jeg at det er fullt mulig å finne anekdoter hvor ting kan ta lengre tid, og det skyldes selvfølgelig at politiet er en etat som ikke bare sitter og venter på en utrykning, de er ute og gjør en jobb hele tiden. Og da kan det hende at man får noen jobber som blir liggende etter hverandre eller oppå hverandre, eller at det geografisk ikke treffer. Men i snitt er responstiden bare 1 minutt for lang når det gjelder steder med under 2 000 innbyggere.

Presidenten: Sak nr. 2 er ferdigbehandlet.