Sverre Myrli (A) [11:28:47]: Jeg tolker statsråden som at han vurderer å videreutvikle dagens regler – det tror jeg var begrepet han brukte. Det er også et begrep han har brukt i et svar på et skriftlig spørsmål fra representanten Ivar Odnes. Spørsmålet mitt dreide seg egentlig om hvorfor vi i det hele tatt skal ha det regimet som vi har, som av mange oppfattes som veldig tungvint. Jeg må nok si at jeg tror både undertegnede og mange her i salen har oppfattet at dette er noe som EU-/EØS-regelverket har tvunget oss til å ha. Men etter å ha jobbet mer med dette – vi har fått Stortingets utredningsseksjon til å se på dette og andre som jobber med spørsmålet – viser det seg at Danmark nylig har fjernet et slikt system. Sverige og Tyskland har aldri hatt det. Selvsagt skal eldre bilførere som ikke er kapable til å kjøre bil, ikke ha førerkort, men det er altså denne gruppetenkningen, at alle over 75 år må gjennom dette systemet, som er utfordringen.

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [11:29:54]: Nå følte jeg at det kom litt dobbel kommunikasjon. På den ene siden spør man hvorfor man skal ha det i det hele tatt, samtidig som man sier at det er viktig at man klarer å holde dem som ikke er egnet til å kjøre bil på grunn av alder, vekk fra veiene. Da må det være en eller annen form for system i bunnen. Der er jeg veldig åpen for å diskutere med helsemyndigheter og veimyndigheter, men også med Stortinget, selvsagt, om det finnes bedre løsninger på det enn det vi har i dag. Jeg er helt enig i at det å gjøre det minst mulig byråkratisk, er en målsetting. Derfor har denne regjeringen både fjernet mange regler og forenklet mange regler. Også på dette området kan det absolutt være grunnlag for det. Det at man økte aldersgrensen fra 70 til 75 år i 2013 er jo et tegn på at det har blitt gjort endringer. Så igjen: Hvis man spør om hvorfor systemet i det hele tatt finnes, så tror jeg at man også kan snakke med dem som styrte fram til 2013, om hvorfor man hadde strengere regler da enn det som er i dag. Men jeg er opptatt av at vi skal lære av våre naboland. Her er det ulike tilnærminger. Vi må finne ut hva som funker best, og da vil vi ta det i bruk.

Sverre Myrli (A) [11:31:01]: Bare for å klargjøre: Selvsagt skal de som er uegnet til å kjøre bil, ikke ha førerkort. Men det gjelder om man er 60, 40 eller 80 år. Slik er det også i dag. Hvis en fører ut fra medisinske årsaker er uegnet til å ha førerkort, tar legen førerkortet fra vedkommende. Sånn skal det være, og sånn må det være. Sånn skal det være for dem som er under 75, og sånn må det være for dem som er over 75. Det er det som er hele poenget. Men det er det voldsomme systemet som må rigges for at alle 75-åringer hvert år eller hvert annet år – hvor ofte det er, varierer litt fra person til person – skal igjennom en ganske omfattende helsesjekk hos fastlegen. Det går med mange årsverk hos fastleger og er for mange et tungvint system. Så spørsmålet er rett og slett: Hvorfor må vi ha særegne regler for dem over 75, når Statens vegvesen sier at det ikke er flere ulykker blant dem over 75 enn blant dem under 75?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [11:32:09]: Argumentet som helsemyndighetene bruker, er at de kognitive evnene svekkes raskere når man begynner å nærme seg eller er over den alderen. Man flyttet grensen fra 70 til 75 år fordi man så at den generelle helsen til 72-åringer er bedre i dag enn for en del år siden. Derfor er det grunnlag for hele veien å diskutere hva som er en fornuftig grense.

Så kunne jeg godt sagt at vi fjerner enhver aldersmessig tilnærming her. Spørsmålet er hva slags system Arbeiderpartiet ville iverksatt istedenfor, når vi er enige om at de som ikke lenger har egenskapene for å kjøre bil, skal fjernes fra veien. Er det sånn at alle skal inn på en eller annen kontroll? Da er spørsmålet å finne en risikotilnærming som gjør at man kan minimere ulempen for befolkningen generelt ved at man kan gå etter de gruppene som utgjør en større helserisiko. Hvis vi nå kan få en ny runde og si at her er det lite grunnlag for at de over 75 år utgjør en større risiko enn andre, så er det bare å fjerne disse reglene. Men vi skal ha en grundig runde på det før vi gjør det, rett og slett fordi vi skal ivareta trafikksikkerheten også.

Siv Mossleth (Sp) [11:37:21]: Det skapes store verdier langs kysten i dette landet, og Nordland har en fjerdedel av kystlinjen. Her ligger mange produktive samfunn og også øyer langt ute i havet. Værøy er ett av disse samfunnene.

Antallet avganger Bodø–Moskenes er viktig – det skal jeg være enig med statsråden i. Men verdiskapingen på Værøy er 1,2 mill. kr per hode, og sånne samfunn må vi ta vare på. Bodø er fastlandsforbindelsen til Værøy. En sommerrute tar fem og en halv time, dvs. elleve timer fram og tilbake, og så må man ha overnatting. Det samme gjelder ungdommene som må til Bodø for å gå på skole etter 10. klasse. Når de skal hjem i helgene, tar det elleve timer fram og tilbake. Det er lang tid, så det er vanskelig for dem å komme hjem. Det er også dyrt å ta helikopteret.

Hva vil statsråden gjøre for at ungdommene på Værøy lettere kan komme seg hjem i helgene?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [11:38:29]: Vi har opprettholdt et ferjetilbud som åpenbart var godt nok for forrige regjering, og som vi har styrket ytterligere med en ekstra avgang. Det er et tegn på at vi ser behovet. Samtidig er det mulig for fiskeindustrien å forholde seg til de rutene som går, og planlegge transporten sin deretter. Når vi har snakket med næringslivet og fiskeindustrien, er det ikke denne ruten de har tatt opp at det er behov for å gjøre ytterligere utbedringer på. Det er veiene videre de har sagt vi bør prioritere pengene på. Det å sørge for at det er mulig med god persontransport til og fra Værøy og Røst, er viktig for oss. Det er også derfor vi har et helikopteranbud der vi faktisk subsidierer hver rundtur med over 10 000 kr. Det er et tegn på at samfunnet mener at det skal være mulig å kunne komme seg raskt til og fra dette stedet, selv om Senterpartiet prøver å gi inntrykk av noe annet. Samtidig må vi ha en diskusjon på hvordan vi gir et best mulig tilbud for de pengene som det offentlige har tilgjengelig. Jeg har ikke fått lokale henvendelser om at det er dette som er det viktigste å gjøre endringer i – det er andre ting de har prioritert.

Siv Mossleth (Sp) [11:39:36]: Ferjeleiet på Værøy er plassert sånn at det deler av året er vanskelig å betjene, spesielt med nordlige vindretninger. Værøy er landets største lutefiskprodusent, og produksjonen foregår om høsten, nettopp når nordavinden er framtredende. Også nabokommunen Røst er stor innenfor fiskeri og har problemer med ferjeleiet. De trenger utbedringer der.

Hva kan statsråden gjøre for å bedre infrastrukturen, sånn at godstransporten fra ferjeleiet på Værøy får bedre og sikrere tilgang til fastlandet?

Statsråd Ketil Solvik-Olsen [11:40:25]: Nordland er et av de fylkene som får desidert størst satsing i kroner i Nasjonal transportplan 2018–2029. Det betyr at det er en rekke veistrekninger som skal utbedres, både gjennom vedlikehold og gjennom å bygge nytt. Det har ikke i tilbakemeldingene som fylket har kommet med, vært sagt at dette som blir tatt opp nå, har vært en av hovedutfordringene for å drive næringsutvikling. Det er viktig at vi har et godt ferjetilbud, det er viktig at vi har et godt flytilbud til øya, og det ivaretar vi gjennom det som er.

Jeg registrerer at det nå har kommet to oppfølgingsspørsmål, der det ene handler om ungdommer i skoleferien om sommeren og det andre handler om produksjonen på øya om høsten. Mens utgangspunktet for spørsmålet var at om sommeren er det færre direkteavganger med ferje, så hevder man at dette handler om ungdoms muligheter til å gå på skole. Ungdom går ikke på skolen om sommeren, da har de sommerferie. Høstproduksjonen av fisk er ivaretatt ved at man har flere avganger da enn man har om sommeren. De to problemene som ble tatt opp, er sånn sett løst med det ferjetilbudet som en har.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:44:58]: Når bare 28 pst. av de utlyste stillingene er heltidsstillinger, kan vi virkelig ikke være fornøyd, og jeg er glad for at statsråden ikke er det. Men jeg hørte få nye tiltak som virkelig kan monne, i statsrådens svar. Det regjeringen derimot har gjort, er å kutte i tiltak som faktisk virker. Programmet Ufrivillig deltid ble satt i gang under Stoltenberg II. Gjennom programmet ble det bevilget 75 mill. kr over en treårsperiode til tiltak for å redusere omfanget av ufrivillig deltid. Gjennomsnittlig stillingsstørrelse ble økt med 20 til 25 prosentpoeng i de gjennomførte tiltakene. Det var en større økning enn i sammenlignbare bransjetall. Evalueringen viste at det var et tiltak som virket.

Hvis regjeringen virkelig vil redusere ufrivillig deltid: Hvorfor kutter man i tiltak som virker, i stedet for å videreføre dem?

Statsråd Åse Michaelsen [11:45:53]: Jeg vil minne om at lønns- og arbeidsvilkår er en sak for partene i arbeidslivet og ligger innenfor arbeids- og sosialministerens sektoransvar. Jeg mener at det er en god dialog mellom myndighetene og partene i arbeidslivet per nå, så mitt utgangspunkt er nettopp å legge til rette for best mulige omsorgstjenester. Omfanget av deltid har jo her en betydning for kvalitet.

Jeg har allerede hatt flere møter med ulike organisasjoner for å diskutere heltids- og deltidsproblematikken. Jeg var senest i Tromsø og besøkte sykehjemmet som ligger på Sør-Tromsøya, og så på hvordan de hadde lyktes i å øke heltidsandelen på sykehjemmet sitt. De hadde innført alternative arbeidstidsordninger, og de var svært fornøyd med det. Som en av lederne der sa, etter innføringen av særavtale er det alltid noen med fagkompetanse på jobb, noe som er veldig viktig i dette spørsmålet.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [11:46:55]: Vi hadde et flertall i helse- og omsorgskomiteen i høst som mente at regjeringen ikke har gjort nok i arbeidet mot ufrivillig deltid, herunder det nåværende regjeringspartiet Venstre. Så sammen med de møtene statsråden viser til, kan vi kanskje håpe på en ny giv i dette arbeidet.

I 2016 gjorde SSB beregninger som sa at vi trengte 57 000 nye helsefagarbeidere innen 2035. Flere tusen ungdommer skal nå, i månedene framover, bestemme seg for hvordan de skal spesialisere seg, og hvilken videregående opplæring de skal ta. Kan statsråden love disse en bedring – at det vil bli flere faste hele stillinger?

Statsråd Åse Michaelsen [11:47:32]: Det jeg tenker, er at noe av det viktigste er å snakke opp yrket. Om en er helsefagarbeider, om en jobber som ordinær sykepleier – alle som jobber i omsorgssektoren, er det viktig å snakke opp. Da er det mange faktorer som spiller en rolle. Igjen vil jeg si at det at regjeringen i Jeløya-plattformen har uthevet ekstra at vi ønsker å etablere en heltidskultur i arbeidslivet, er veldig viktig. Jeg er opptatt av dette for å kunne klare å løse de oppgavene jeg har ansvar for, og jeg vil absolutt oppfordre kommuner og andre som jobber i sektoren, til å være fleksible og se på alternative løsninger basert på frivillighet. Da er jeg sikker på at vi også vil komme i havn når det gjelder en del av de utfordringene vi har.

Vi skal også være klar over at det finnes mange ansatte der ute som ikke ønsker å jobbe heltid, som kanskje har en annen situasjon i hjemmet og ønsker å jobbe bare 70–80 pst. Da skal vi være åpne for at det også er en mulighet. Det må være basert på frivillighet hvis vi skal sette i gang med nye tiltak.

Kari Henriksen (A) [11:52:14]: Jeg kjenner statsrådens engasjement mot vold, og det er bra. Det jeg etterlyser, er praktisk politisk handling, og det er ikke noe spor i budsjettet for 2018 av at en skal satse konkret på disse sårbare gruppene. Den satsingen som ligger på hennes område, er på 7 mill. kr. Det er til barnehus og medisinske undersøkelser, og det er veldig bra. Men innenfor helseministerens – og eldreministerens – ansvarsområde er det altså store utfordringer, og det er ikke noe nytt. Hjelpetelefonen «Vern for eldre» ble opprettet i 2009, og den har fungert bra, så vidt jeg vet.

Jeg er interessert i å høre: Hvilke nye initiativ planlegger statsråden å sette i verk, og hvordan vil hun styrke personalets kunnskap om de konkrete lovendringene som er gjort når det gjelder dette?

Statsråd Åse Michaelsen [11:53:16]: Vi må snakke mer åpent om vold og overgrep. Temaet er fortsatt tabu, noe som gjør det vanskelig å søke hjelp og å nå fram til dem som sliter, de som opplever dette på kropp og på psyke. Det er vanskelig for pårørende og helsepersonell å stille de riktige spørsmålene, og vi ser at varslerrollen også er viktig i dette bildet.

Dette kan vi ikke løse bare i én sektor. Dette er bredde, dette kommer i flere sektorer, som må jobbe godt sammen. Men vi må alle sammen tørre å snakke om vold og overgrep som et folkehelseproblem, vi må imøtegå dette med tiltak i alle sektorer, og opptrappingsplanen mot vold og overgrep er jo en tverrsektoriell plan. Jeg kommer til å være veldig opptatt av dette segmentet når vi nå legger fram reformen «Leve hele livet», av hvordan vi skal nå ut. Representanten var jo selv opptatt av kunnskapsbygging. Vi skal selvfølgelig fortsette å heve kompetansen om vold og overgrep i denne sektoren.

Kari Henriksen (A) [11:54:20]: Takk for det. Jeg kan registrere at i løpet av de fem årene som har gått siden denne regjeringa overtok, er det blitt mye prat. Det var også svaret i forrige spørsmål som gjaldt heltidsstillinger, at vi må snakke mer om det, og så har en en slags magisk forestilling om at da vil endring skje. All erfaring og all kompetanse viser at det ikke er tilfellet. En trenger konkrete virkemidler, politisk vedtatt, for å få sånne strukturer til å endre seg.

Flere frivillige organisasjoner har vært veldig opptatt av, selvfølgelig, sine grupper knyttet til vold og overgrep – Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Blindeforbundet og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, for å nevne noen. Mange av disse gruppene er i svært sårbare situasjoner, og de er avhengige av andres tiltak og andres hjelp.

Når vi skal være på snakkeplanet, kan jeg jo bare fortsette å utfordre statsråden til å snakke litt om hvilke initiativ hun vil ta overfor de frivillige organisasjonene som regjeringen har kuttet i bevilgningene til, for å sette dette på dagsordenen og samhandle om løsninger?

Statsråd Åse Michaelsen [11:55:29]: Representanten var i sted innom bruken av hjelpetelefonen «Vern for eldre», og «Vern for eldre» har vært svært viktig med tanke på å bidra til at flere som utsettes for vold og overgrep, får den hjelpen. Det at organisasjoner og frivillige er inne i sektoren, er også en viktig brikke, ikke bare i «Leve hele livet», reformen som kommer, men også på andre områder.

Jeg tror også at pårørende rundt har et betydelig ansvar – for å avdekke, for å stille spørsmål, for å prøve å se på hva som skjer der ute. Representanten var inne på psykisk utviklingshemmede, som på mange måter er å betrakte som barn, og som på mange områder tilhører kategorien barn. Det er en viktig vinkling å se på vold og overgrep mot psykisk utviklingshemmede på linje med vold og overgrep mot barn. Å lage konkrete tiltak i fellesskap gjøres ute i kommunene i dag, men det er forskjell på kommuner; noen har gode tiltak, andre har ikke like gode. Vi må lære av hverandre.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:00:30]: Til det siste når det gjelder markedsadgang: Storbritannia er jo et stort marked for eksport av norsk fisk. Vi solgte fisk i fjor til en verdi av over 5 mrd. kr til Storbritannia. Og når det gjelder de kommende avtaleforhold som kan komme opp: Ett alternativ som ble drøftet både i Norge og i Storbritannia, er britisk medlemskap i EFTA, der de var medlem før de gikk inn i EU. Innenfor EFTA har en full frihandel for fisk, slik at hvis britene går inn i EFTA, har en løst spørsmålet knyttet til markedsadgang for fisk. Britisk EFTA-medlemskap blir tatt opp og drøftet fra stadig nye hold, bl.a. ble det løftet fram som et alternativ av brexit-komiteen i Underhuset senest rett før påske.

Derfor vil jeg spørre statsråden: Mener statsråden det ville være positivt for norske fiskeriinteresser med britisk EFTA-medlemskap?

Statsråd Per Sandberg [12:01:34]: Representanten har i hvert fall helt rett i at Storbritannia er et vesentlig marked for norsk sjømat. Representanten peker jo selv på disse 5,2 mrd. kr. Vi snakker om nesten 150 000 tonn med sjømat, og det utgjør over 9 pst. av vår totalhandel med EU. Så det at Storbritannia er et vesentlig og viktig marked for oss, er det ingen tvil om. Det er ikke bare fish & chips heller, for av de over 9 pst. utgjør laksen i verdi 70 pst. av dette.

Men når det gjelder Storbritannias eventuelle situasjon etter brexit, altså den 29. mars 2019, tror ikke jeg at jeg skal stå her og anbefale Storbritannia å gå enten i den ene retningen eller i den andre retningen. Det vesentlige for meg som fiskeriminister, er å ivareta norsk sjømatindustri og norske fiskeres interesser. Men som jeg også har pekt på tidligere: Det beste for Norge og Storbritannia i situasjonen etter brexit, er at vi får en overgangsordning, slik at vi ikke får noe vakuum før vi eventuelt har avtaler på plass.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [12:02:42]: Jeg ba ikke statsråden om å si hva britene skal gjøre, det skal de selvsagt få bestemme selv, men jeg spurte konkret om hva han mener vil ivareta norske fiskeriinteresser, om et britisk EFTA-medlemskap, som da vil innebære full frihandel på fisk, vil være positivt for norske fiskeriinteresser.

Når det gjelder fiskeriforvaltning, som òg statsråden var inne på, går britene altså ut av EUs felles fiskeripolitikk, og EU vil på mange områder gå ut av Nordsjøen. Fra 2020 skal britene forhandle på egne vegne, og etter Senterpartiets syn vil det òg kunne gjøre eksempelvis kvotebytteavtaler enklere å få til, fordi det er én part, Storbritannia, som en skal forhandle med, og ikke spanjoler og portugisere gjennom EU.

En viktig forskjell på det norske regimet og EUs regime er at en i Norge har et utkastforbud, mens en ikke har det i EU. Vil statsråden ta initiativ overfor britene til at det, når de får sin egen fiskeriforvaltning, blir et utkastforbud i de områdene i Nordsjøen som vi forvalter i fellesskap?

Statsråd Per Sandberg [12:03:47]: Først vil jeg få lov til å si at jeg tror jeg sa i mitt første svar at utgangspunktet til regjeringen – og det tror jeg også er det beste utgangspunktet – er at hvis Norge kunne få til en frihandelsavtale med Storbritannia der det er tollfri markedsadgang for alle industriprodukter, inklusive sjømat, ville det være det beste for Norge.

Jeg deler ikke oppfatningen av at vi har hatt dårlige relasjoner til EU. Våre relasjoner til EU når det gjelder regulering og forhandlinger, har vært utmerket de siste årene. Selv om det er noen av landene som er med på trepartssamarbeidet som har vært litt problematiske, har vi lyktes veldig godt med å ivareta norske interesser i disse forhandlingene. Men det er klart at et utkastforbud tror jeg vil komme, uavhengig av hvorvidt vi får en frihandelsavtale med Storbritannia, eller Storbritannia velger en annen retning.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:08:40]: Eg takkar for svaret og beklagar at eg har dårleg stemme.

Eg vil skryte av norske soldatar. Spørsmålet mitt er ikkje ei kritikk av det norske forsvaret, men eit spørsmål om norske soldatar vert sende i front i farlege situasjonar og dermed er pressa til å delta i aktive krigshandlingar. Tidlegare forsvarsminister Ine M. Eriksen Søreide var veldig tydeleg på at norske soldatar ikkje skulle i aktive krigshandlingar. Dagens forsvarsminister har òg kommunisert at me skal trene opp styrkar, og der skal me ikkje kome i kamp. Utsett me, utsett regjeringa norske styrkar for større fare enn det som trengst, og utsett ein norske styrkar for større fare enn det Stortinget er informert om?

Statsråd Per Sandberg [12:09:44]: Jeg vil si det motsatte. Hvis ikke mandatet hadde inneholdt den muligheten for norske soldater til å kunne beskytte seg selv og beskytte sine allierte og dem de jobber sammen med, ville det vært en betydelig fare for norske soldater. Rådgivningen knytter seg til ledelseselementene til de irakiske sikkerhetsstyrkene. Når norsk styrkesjef gir operative råd, vil det måtte skje der den irakiske ledelsen befinner seg. De norske styrkene som gir styrkebeskyttelse, vil da kunne befinne seg et stykke unna. Noe annet er hvis de norske styrkene som skal gi styrkebeskyttelse, vil kunne oppholde seg nærmere, og altså være med i operasjonene. Da er det selvfølgelig en større risiko.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:10:35]: Det er viktig at me opptrer i tråd med folkeretten. Det er folkeretten når det gjeld Irak og forsvaret av Irak, som gjer at ein òg har hatt soldatar der, som òg har gått inn i Syria. No er ikkje forsvarsministeren her, og det er kanskje vanskeleg for denne ministeren å svare på det, men meiner ein at ein framleis, ifølgje folkeretten, har eit mandat til å gå inn i Syria? Er det riktig at norske soldatar skal stå i front på den måten me såg i videoklippet på Dagsrevyen – når me skjønar av forsvarssjefen at det er gjort fleire gangar? Bør ikkje den treninga og rådgjevinga skje i bakkant, og at det er irakiske soldatar og troppar som er i front som må ta den type aksjonar som me såg på videoen?

Statsråd Per Sandberg [12:11:31]: Norske styrker planlegger selvfølgelig ikke å være med på gjennomføring av offensive operasjoner, men det å følge med og kunne gi råd til de irakiske styrkene når disse gjennomfører offensive operasjoner for bl.a. å ta tilbake landområder som ISIL har okkupert, ligger i mandatet. Men norske styrker er ikke med på noen offensiv.

De norske styrkene kan, i henhold til mandatet, utøve det vi i dag kaller styrkebeskyttelse, og det er det som er gjort i dette tilfellet, på vegne av våre koalisjonspartnere, de irakiske styrkene. Dette er en del av konseptet, og det er betydelig forankret i mandatet til de norske styrkene.

Siv Henriette Jacobsen (A) [12:15:48]: En vanlig misforståelse er at Helsedirektoratet anbefaler bare 30 minutter med mosjon hver dag. Det er ikke riktig. Direktoratet sier:

«For å oppnå (…) helsegevinster bør voksne og eldre utøve inntil 300 minutter med moderat fysisk aktivitet i uken, eller utføre inntil 150 minutter med høy intensitet».

Og videre:

«Øvelser som gir økt muskelstyrke (…) bør utføres to eller flere dager i uken.»

Hva vil statsråden gjøre konkret for å sette disse rådene direkte ut i livet? Jeg oppfattet at statsråden i sitt svar henviste til kommuner, frivillighet, strategier og planer, men det bør jo også følge midler og tiltak med regjeringens politikk.

Statsråd Åse Michaelsen [12:16:36]: Igjen vil jeg referere til den reformen jeg i løpet av kort tid vil komme med til Stortinget. I den er det nettopp helt konkrete tiltak og forslag som allerede i dag brukes i noen kommuner, og jeg er opptatt av at kommunene skal lære av hverandre. I dette ligger også det som representanten tar opp: Hvordan skal vi klare å få eldre til å bli mer aktive? Da er det viktig at vi også legger opp til lavterskeltilbud, som gjør at det kan være det første skrittet. Det skal jo ikke være full rulle – for å bruke et slikt uttrykk – for alle med en gang. Man kan starte i det små og kanskje prøve å gå trappen ned til første etasje og ta heisen fra andre etasje og opp, f.eks. Man må lage muligheter som gjør at folk ser at aktivitet også kan være bare det å gå rundt huset to ganger eller å bære handleposene i to forskjellige poser. Da får man styrketrening.

Vi må starte på et nivå som gjør at det ikke blir for uoverkommelig og at ikke listen legges for høyt.

Siv Henriette Jacobsen (A) [12:17:43]: Jeg vil minne om at mitt spørsmål hovedsakelig gikk på å bedre den fysiske helsen gjennom systematisk og relativt høyintensiv trening, der en 80-åring på tolv uker lett kan få samme muskelstyrke som en 40-åring.

Vi vet at andelen eldre øker kraftig, og det som øker først, er andelen 65–75-åringer, så det nytter ikke å vente til folk blir i dårlig form med å sette i gang tiltak. Hva vil statsråden gjøre for at den andelen som øker mest nå, 65–75-åringer, kan bli i god form også når de er 80 år?

Statsråd Åse Michaelsen [12:18:23]: Det er jo sånn at den enkelte eldre også må være delaktig og se mulighetene som finnes. Jeg har lest den samme NTNU-undersøkelsen som jeg tror representanten Jacobsen refererer til, om at man på tolv uker kan klare å oppnå samme muskelmasse, og at styrketrening er viktig. Jo eldre man blir, jo høyere bør man prioritere styrketrening sammenliknet med kondisjonstrening. Det er jeg fullstendig klar over. Men den enkelte eldre må også selv ta et ansvar og være delaktig i dette. Det er ikke gitt at alle klarer dette, så jeg tenker også at kommunene må være proaktive. De skal gjennom denne reformen få muligheter, bl.a. til å få på plass et støtteapparat for å kunne sette i gang den omveltningen – det er faktisk viktig ikke å ende på sofaen, for å bruke et slikt uttrykk.

Jeg tror vi alle sammen er veldig opptatt av at framtiden for våre eldre ligger i både å være fysisk aktiv og å spise godt og sunt. Det vil også være bra for den psykiske tilstanden. Så jeg tror vi må se helhetlig på tilnærmingen til våre eldre.

Tore Hagebakken (A) [12:22:39]: For det første synes det som om statsråden har et bilde av hvor krevende situasjonen er, som samsvarer godt med slik vi ser det. Det er et godt utgangspunkt. Da blir resten et spørsmål om prioritering og om å gjøre de riktige tingene. Enkelte av disse som nå krever aller mest ressurser, krever en-til-en- eller to-til-en-bemanning døgnet rundt. Dette representerer utgifter til hver enkelt som beløper seg til flere millioner kroner. Når kommunen etter at folk har fylt 67 år, mottar vesentlig mindre støtte fra staten, er det klart at dette utgjør en stor utfordring. Er statsråden bekymret for at kommunene her får utfordringer som kan variere veldig mye – ut fra tilfeldigheter eller hvor mange det er i den enkelte kommunen som trenger hjelp?

Statsråd Åse Michaelsen [12:23:49]: Ja, det er en utfordring. Men jeg tenker at vi skal tenke litt alternativt også. Samfunnet slik vi kjenner det nå, endrer seg, og det går fort – ikke bare ved at vi får mange flere eldre som skal inn i samme sektor, men også ved at vi får komplekse, sammensatte sykdomsdiagnoser som vi må ivareta ute i kommunene. Så det å åpne opp i større grad for at flere yrkesgrupper kan inn i helse- og omsorgssektoren i kommunene, er også viktig. Vi må rive ned silotenkningen. Vi må tenke bredt.

Jeg har reist rundt en del de siste ukene. Kommunene vet godt at de vil bli pålagt et dagtilbud for demente fra 2020. Det ligger allerede i dag, og har gjort det i flere år, et tilskudd som kommunene kan søke på for å få til dette dagtilbudet. Det vi ser, er at det er det ikke alle kommunene som har benyttet seg av. Det er et spørsmål som vi tverrpolitisk må stille oss: Hvorfor er ikke kommunene på banen og sikrer at de får tilskudd, nå som det fremdeles ligger tilskudd i 2018?

Tore Hagebakken (A) [12:24:53]: Gode dagtilbud for demente kan ha en forebyggende effekt og er veldig viktig for livskvaliteten. Er statsråden egentlig glad for at Stortinget har bedt regjeringa om å sørge for at det statlige tilskuddet til slike plasser ute i kommunene skal økes fra 30 til 50 pst.?

Til slutt: Veldig mye handler om penger. Når regjeringa sjøl sier i sin demensplan at det vil bli dobbelt så mange med demens i løpet av 30–40 år, innser da statsråden at det er nødvendig å styrke kommuneøkonomien betydelig for å kunne møte disse oppgavene?

Statsråd Åse Michaelsen [12:25:37]: Nå har jo kommunene fått vesentlige tilskudd over rammen de siste årene. Og lokaldemokratiet er jo lagt opp til at kommunene selv faktisk må kjenne på hvor de ønsker å sette inn støtet. Vi er også veldig klar over at mange kommuner der ute ikke alltid prioriterer rett når midlene skal fordeles, når budsjettene skal gjøres opp i desember hvert år. Jeg kjenner selv veldig godt til, som kommunepolitiker gjennom nesten 16 år, at det tidvis er krevende.

I den reformen vi legger fram, ser vi at det er viktig å ha avlastning på plass for de pårørende, som gjør en utmerket innsats, og som også blir veldig slitne. Det er også viktig å se på alternativer, som musikkterapi, sanseterapi osv., som er en litt alternativ form, men som gjør at demente faktisk kan klare seg bedre. Det er også viktig for demente å kunne bo lengst mulig hjemme, og det gjør vi også veldig mye for. Vi tilrettelegger for at langt flere kan bo hjemme med de rette virkemidlene.

Trond Giske (A) [12:29:37]: Jeg takker for svaret og en grundig redegjørelse for den endringen som ble gjennomført. Men for de eldre som opplever at deres frivillighetssentral får mindre penger, hjelper det ikke at intensjonen var at bevilgningene skal opprettholdes.

Vi snakker veldig ofte i denne salen om hvor viktig det er at eldre hjelper eldre, at eldre kan være aktive, at de har et sosialt fellesskap, at vi vil bekjempe ensomhet, og at ikke alt kan løses av staten. Frivillighetssentralen er et glimrende verktøy for å oppnå alle disse målene. Mitt inntrykk var at dette nærmest var en teknisk endring; man skulle bare flytte bevilgninger fra staten til kommunene, men for frivillighetssentralene skulle det ikke være noen forskjell. Tvert imot skulle man gjerne få en styrking.

Da blir mitt spørsmål: Hvorfor i all verden skulle man da gjennomføre det – hvis målet uansett var at frivillighetssentralene skulle få disse pengene? Hadde det ikke vært en enklere og sikrere måte å beholde det direkte statlige tilskuddet eller øremerke ordningen?

Statsråd Åse Michaelsen [12:30:34]: Målsettingen den gang var nettopp at kommunene skulle få en større oversikt – for en dekker hele frivillighetssektoren – for å kunne se alternativer: Hvordan løser vi oppgavene i vår frivillighetssentral best mulig? Hva kan inn av frivillige og organisasjoner, som kan være med i dette samspillet?

Det som kanskje uroer meg – og jeg er nokså overbevist om at representanten Giske ser det likt – er nettopp det at kommunene må være seg sitt ansvar bevisst her. For selv om midlene nå har kommet, ser en jo at kommunene stort sett viderefører kun den prosentandelen som lå på rundt 40, som de bidro med før, at det er det de fremdeles overfører, men de tar ikke inn over seg at de har fått statlige midler i rammetilskuddet som også skal tilføres. Da må vi kanskje være litt tydelige og si: Vet dere hva, det er faktisk kommet nok midler til å kunne videreføre og gjøre et godt stykke arbeid i kommunene for at frivilligsentralene skal kunne levere det som var intensjonen her fra Stortinget.

Trond Giske (A) [12:31:32]: Igjen takker jeg for svaret, men jeg opplever at det er en selvmotsigelse her. På den ene siden sier man at grunnen til at man flyttet disse pengene til kommunene, var at kommunene selv skulle bestemme: Er det frivillighetssentraler, er det andre tiltak, eller er det helt andre felt i politikken og samfunnet som skal prioriteres? På den andre siden sier man at det var helt vesentlig at støtten til frivillighetssentralene ble opprettholdt. Man får ikke i både pose og sekk her.

Organisasjonen Norges Frivilligsentraler har funnet ut at 50 pst. av frivillighetssentralene har fått mindre tilskudd enn Stortingets forutsetning. 90 pst. gir de pengene som står i grønn bok, det som statsbudsjettet bestemmer, men oppe på disse pengene var det også brukt kommunale midler, og når dette ble slått sammen, kuttes de kommunale midlene. Blant annet forteller små kommuner at man går ned fra en heltidsstilling til en halvtidsstilling som leder av frivillighetssentralen. Denne svekkelsen svekker jo også muligheten for frivilligheten, så tapet blir mange ganger så stort. Og det er da jeg spør: Hadde det ikke vært mye bedre bare å beholde den direkte ordningen vi hadde?

Statsråd Åse Michaelsen [12:32:37]: For det første, det som jeg nevnte med evaluering: Nå har det gått 15 måneder. Jeg tenker vi skal la det gå litt tid til, og så se om dette fungerer eller ikke. La oss nå ta det først.

Så er dette egentlig også en politisk diskusjon om lokaldemokratiet kontra øremerking og bruk av øremerking. Jeg vet også at representanten Giske representerer et parti som også ser på lokaldemokratiets muligheter til å kunne treffe de rette valgene. Og igjen: Når evalueringen kommer, må vi se om dette fungerer, eller om vi må være litt hardere i klypa og faktisk si at det er så viktig for oss at dette fungerer ute i kommunene at vi vil innføre, eller se på, nye tiltak.

Så vil jeg minne om at når reformen Leve hele livet kommer, er nettopp frivilligheten og frivillighetssentralene sett i sammenheng med frivillighetskoordinatorer, sett i sammenheng med frisklivssentraler osv. viktig – det skjer jo veldig mye bra ute i kommunene. Så jeg tenker at vi skal klare å sy dette sammen slik at det fungerer best mulig, med brukeren i sentrum.

Mani Hussaini (A) [12:36:38]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Vi skal ikke gå inn i en begrepsdiskusjon, men LHBT og LHBT+ tar med seg de ulike gruppene som går under det begrepet. La nå det ligge.

Jeg hadde håpet statsråden hadde svart på spørsmålet og kommet med noe mer forpliktende enn bare festtaler og ord. Jeg kan anbefale statsråden å se til Arbeiderparti-styrte Oslo, hvor bystyret har forpliktet seg til å igangsette forskning på eldre LHBT-personers situasjon samt oppfordret til etablering av besøkstjeneste for eldre LHBT-personer. Hva kan regjeringen lære av Arbeiderparti-styrte Oslo i arbeidet med eldre LHBT-personer?

Statsråd Åse Michaelsen [12:37:28]: Mer kunnskap, mer forskning, som representanten tar opp i sitt spørsmål, er en viktig brikke i dette. Jeg er overbevist om at både barne- og likestillingsministeren, som har et hovedansvar her, og også forsknings- og høyere utdanningsministeren er opptatt av dette. Jeg som eldre- og folkehelseansvarlig vil iallfall sette fokus videre på dette området.

Min målsetting er at alle skal få leve sitt liv med verdighet. Ingen skal måtte føle at de må tilbake i skapet når de blir pensjonister. Dette er snakk om eldre som sto på barrikadene og kjempet fram rettigheter for andre i en tid da homofili og annet var forbudt. Heldigvis har samfunnet blitt mye mer bevisst på dette enn for bare noen få år siden, men vi har likevel en lang vei å gå når det gjelder kunnskap og holdninger. Det gjelder også helsetjenesten.

Jeg er åpen for å lære av alle kommuner som gjør et godt stykke arbeid. Det viktigste for meg er å sette brukeren i sentrum. Uansett hvilken kommune som leverer med tanke på gode tjenester, skal vi lære av hverandre. Det er det vi skal ha i reformen Leve hele livet. Vi skal lære av hverandre for å kunne rulle ut alle de gode tiltakene som finnes der ute.

Mani Hussaini (A) [12:38:36]: Jeg takker for svaret og er veldig glad for å høre at statsråden er villig til å lære fra Arbeiderparti-styrte Oslo om hvordan vi kan ta bedre vare på våre eldre, også våre eldre med LHBT-identitet.

FRI, Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, og Kirkens Bymisjon har et tiltak på Kampen Omsorg+ i Oslo. Tilbudet er kjempegodt besøkt og etterspørres også andre steder i landet. Vil statsråden tilrettelegge for at eldre LHBT-personer får tilgang til trygge møteplasser over hele landet? Og hvordan vil statsråden sørge for at de ansatte i eldreomsorgen har kompetanse til å møte LHBT-personer på en trygg og åpen måte?

Statsråd Åse Michaelsen [12:39:23]: Dette er jo bakgrunnen for at regjeringen har laget en egen handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering. Et av de viktige tiltakene der er økt bevissthet og kompetanse i helsetjenesten rundt disse personene. Dette skal bidra til at skeive opplever møtet med helsetjenesten best mulig, at ingen skal føle at de må skjule hvem de er. Igjen vil jeg si at når det er gode tiltak, er det nettopp da vi skal lære av hverandre. Dette vil en se når denne reformen blir lagt fram. Nå blir dette gjentakende, for det er så mye som kommer der, som berører akkurat dette. En vil kunne se at en skal lære av hverandre. Mange av de innspillene som er kommet – og vi har fått inn 230–240 ulike forslag – baserer seg på kommuner hvor Arbeiderpartiet sitter i førersetet, kommuner hvor Kristelig Folkeparti sitter i førersetet, eller Senterpartiet, nettopp fordi dette er en tverrpolitisk plan som vi skal få til og løfte i flokk. Jeg håper det er et godt svar til representanten.

Tuva Moflag (A) [12:43:29]: Jeg takker ministeren for svaret om ulike opplæringstiltak, men spørsmålet mitt var om hun støtter forslaget om at all skriftlig kommunikasjon med staten skal være digital innen 2025. Til tross for disse tiltakene er det over 400 000 innbyggere i Norge som ikke bruker internett. Skal de tvinges inn, eller skal de møtes med respekt og en tjeneste de kan benytte seg av? Jeg ønsker at statsråden presiserer sitt svar.

Statsråd Åse Michaelsen [12:44:06]: Jeg stiller meg bak det regjeringen har lagt fram, men jeg tenker også at vi må se på utfordringen. Hvordan når vi ut? Kommunene har også et stort ansvar for hvordan de når ut til sine innbyggere. Blant annet har jeg hatt en dialog med ulike kommuner, og ikke minst med KS, om at kommunene f.eks. kan lage en slags telefonkatalog med de viktigste telefonnumrene på papir, for bare det er en utfordring for veldig mange eldre som ikke har tilgang. De får ingen telefonkatalog, og når de ikke kan gå på nett og google, så sitter de der. Det er en ting jeg oppfordrer kommunene til å se på – eller det med å gå ut med viktig informasjon i papirform i postkassen til eldre som har behov for det. Det er også viktig at kommunene kjenner sin kommune, når ut og vet hvem det er som sliter. Den kartleggingen har jeg også tatt opp og sagt at vi må møte disse menneskene med verdighet. De skal ha mulighet til å delta i samfunnet slik det er.

Tuva Moflag (A) [12:45:05]: Jeg er usikker på om det er det å gjeninnføre telefonkatalogen som er det viktigste tiltaket. Men det er positivt at statsråden viser til tiltak som er tilpasset dem som er utenfor det digitale.

Jeg vil stille et konkret spørsmål, for mange har vært frustrert over at de ikke lenger har tilgang til pensjonsslippen. Den 1. juli i år vil pensjonister som har behov for det, igjen få tilgang til pensjonsslippen på papir. Er statsråden glad for at pensjonister igjen får tilgang til viktig informasjon om egen lønn og skatt?

Statsråd Åse Michaelsen [12:45:48]: Jeg er jo glad for at enhver får det man har behov for. Selvfølgelig er jeg det.

Jeg nevnte i mitt tilsvar på forrige spørsmål bare noen av sakene. Det er jo langt mer man skal gjøre. Det var bare for å vise litt billedlig at aller mest er det kommunene som har et ansvar her. Jeg tenker det er et par ting som også er krevende, og som en har lett for å glemme. Det er at eldre veldig ofte ikke kan bruke smartteknologien. De vil kanskje, men kan ikke fordi de har tørre hender. Det å bruke fingertuppene i smartteknologien er ikke enkelt. Derfor har bl.a. Kreftforeningen gått til innkjøp av noe som heter KOMP, som er et middel som gjør at man kan få mye tettere kontakt via et system. Det er en slags forstørret iPad, hvor man har en av- og på-knapp, og hvor man kan få masse kunnskap inn gjennom bare av- og på-knappen. Man trenger ikke all den kunnskapen som man ellers må ha. Det skjer veldig mye på dette området der ute, og jeg tror veldig mange i markedet også vil gi tilbud om ulike ting slik at vi kan møte denne utfordringen. Og det støtter jeg opp om.

Lise Christoffersen (A) [12:49:41]: Jeg takker for svaret.

Stortinget gjorde i går et vedtak mot regjeringspartienes stemmer, hvor Stortinget ber regjeringa vurdere hvordan en kan motvirke at bruk av anbud i offentlig sektor svekker ansattes pensjonsvilkår. Det er særlig der en ser de store forskjellene, men selvfølgelig også når det gjelder lønn. Når Jeløya-erklæringen sier at private skal få konkurrere på samme vilkår som de offentlige, lurer jeg på om det – etter statsrådens definisjon av «konkurranse på like vilkår» – faktisk skjer, når en privat tilbyder kan ta ut stort utbytte og se bort fra de ansattes lønn og allerede opptjente pensjonsrettigheter ved konkurranseutsetting.

Statsråd Åse Michaelsen [12:50:38]: Forskriften om lønns- og arbeidsvilkår regulerer bare hva offentlige oppdragsgivere skal stille krav om, ikke hva de kan velge å stille krav om. Det er ikke gjort en fullstendig vurdering av hvorvidt det er rom for å stille krav om andre lønns- og arbeidsvilkår, f.eks. pensjonsrettighetene på et visst nivå. Slike krav må bl.a. vurderes opp mot EØS-retten.

Jeg tenker at arbeids- og sosialministeren vil kunne utdype dette langt mer senere, da dette spørsmålet berører hennes saksfelt mest.

Lise Christoffersen (A) [12:51:07]: Jeg takker for svaret. Spørsmålet mitt gikk egentlig på hva statsråden selv mener er definisjonen av «like vilkår».

For å vinkle det litt annerledes: Jeløya-erklæringen sier også når det er «fornuftig». I Drammen har kommunen under Høyre og Fremskrittspartiet siden 2016 kastet 5 mill. kr ut av vinduet på å markedsføre privat hjemmesykepleie på glanset papir til alle som søker om kommunale tjenester – en av tilbyderne var Unicare, som vi vet har lavt lønnsnivå og dårlige pensjonsrettigheter – men brukerne vil ikke ha det. I går ble tapsprosjektet begravd – mot Fremskrittspartiets stemmer – av kommunen selv. Er statsråden enig med sine partifeller i Drammen i at dette tapsprosjektet er en fornuftig form for konkurranseutsetting av offentlig eldreomsorg og en fornuftig bruk av offentlige penger?

Statsråd Åse Michaelsen [12:52:06]: Jeg tenker at hva den enkelte kommune ser som viktig for seg og sitt kommunegrunnlag, er viktig. Jeg tar ikke stilling til hva den enkelte kommune og våre representanter har valgt å gå for. Da må jeg sette meg inn i saken. Og jeg kan ikke gå inn i et enkeltvedtak som er gjort i Drammen, hvis jeg forsto det rett.

Ellers er det jo opp til den enkelte kommune om den ønsker å benytte seg av private leverandører – og eventuelt også av fritt brukervalg. Kommunenes ansvar for å sørge for nødvendige og forsvarlige tjenester til pasient og bruker ligger fast. Helse- og omsorgstjenesteloven åpner for at kommunen kan inngå avtaler med andre offentlige eller private aktører om tjenesteytingen. Men en skal i enhver kommune være veldig obs på hva brukerne – som skal være i sentrum – ønsker seg. Hvis det er områder som ikke fungerer, tenker jeg at en skal bruke den muligheten en har, både til klagerett og til å gå i dybden og se på hva som kan gjøres bedre.

Martin Henriksen (A) [12:55:55]: Jeg går ut fra at ulike statsråder både kan snakke sammen, sende e-post og via annen kommunikasjon finne fram til den informasjonen man trenger når man henvender seg til regjeringa.

Det er mye engasjement der ute, noe statsråden helt riktig viste til, for å sikre sosiale opplevelser og kultur for de eldre. Det er veldig mange gode eksempler. Det er også sånn at disse tilbudene må utformes lokalt. Da Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa foreslo å legge ned Den kulturelle spaserstokken, ble det jo et tilnærmet opprør mange steder, og det ble ikke tatt nådig opp.

Nå er det heldigvis sånn at midlene ikke ble fjernet, men man fjernet øremerkingen. Dersom man mener at mange av midlene blir brukt etter hensikten, og det er et viktig tilbud, vil ikke statsråden da i hvert fall synes at det er en interessant tanke å skaffe seg en skikkelig oversikt gjennom å ha en enkel rapportering for bruk av midlene, bl.a. sånn at man kan se hvordan man eventuelt kan styrke ordningen på best mulig måte?

Statsråd Åse Michaelsen [12:57:03]: Nå er det sånn at de midlene ble overført til fylkeskommunene. Når de er overført, må kommunene selv være med og søke fylkeskommunen direkte for å utløse midler, og ikke Kulturdepartementet, slik det var før.

Det igjen skal gi mangfold – det at hver kommune er unik på sin måte og legger opp sitt opplegg. Når vi nå har reist rundt for å samle inn informasjon og kunnskap om hva som skjer på det kulturelle planet for de eldre og andre ute i samfunnet, i forbindelse med Leve hele livet-reformen, ser vi at mange kommuner gjør et fantastisk stykke arbeid, og de løser ulike utfordringer på vidt forskjellige måter. Jeg tenker at vi skal lære av hverandre. Det er noe av det viktigste.

Ressurser er en viktig brikke i dette, noe representanten også tar opp, men jeg tenker også at vi ikke skal la lokaldemokratiet forvitre på grunn av at vi har endret linjen for å søke om midler. Jeg tror det er viktig at man er på og kjenner sin egen kommune når man søker om midler, for å få gode kulturelle tiltak.

Martin Henriksen (A) [12:58:10]: Det er jo kunnskapen og engasjementet lokalt som er viktigst, og overføringen av midler til Den kulturelle spaserstokken til fylkene skjedde faktisk under den rød-grønne regjeringa. Det vi vet, er at kulturelle opplevelser kan ha store psykiske og helsemessige effekter for eldre. Det kan berike livene deres og f.eks. styrke deler av minnet til mennesker med demens og hukommelsessvikt.

Det gjøres mye godt arbeid mange steder, og det som er interessant for Arbeiderpartiet, er å se på hvordan man kan styrke ordninger som Den kulturelle spaserstokken og arbeidet med kultur for eldre. Da gjelder det både å dele de beste erfaringene og å se hvordan ressursene er brukt. Da trenger vi også bedre kunnskap om behovene til de eldre og om hvordan f.eks. midlene til Den kulturelle spaserstokken faktisk har hatt effekt.

Derfor vil jeg igjen spørre statsråden om hun ikke mener det er viktig å få en bedre og riktig kunnskap om ordningen, og dermed bedre kunne vurdere om den også kan styrkes fra nasjonalt hold.

Statsråd Åse Michaelsen [12:59:18]: All kunnskap er god kunnskap, absolutt. Men igjen: De mer konkrete spørsmålene som representanten tok opp om Den kulturelle spaserstokken, når det gjelder både økonomi, antall forestillinger og geografisk nedslagsfelt, må representanten ta direkte med kommunal- og moderniseringsministeren, for det er der dette ligger.

Vi kunne selvfølgelig samsnakket, men da ville jeg stått her og brukt mye tid bare på å forklare hvor mye som er her, og hvor mye som er der. Det tror jeg er misbruk av tiden.

Det jeg tror er viktigst for oss, både representanten Henriksen og meg, er å sikre et best mulig tilbud. Da må både frivilligheten og organisasjoner inn, og vi må klare å bygge dette i fellesskap. Jeg tenker at for å løse dette i framtiden når vi vet at det kommer langt flere eldre og flere blir demente, må vi ha organisasjonene og de frivillige med på laget. Det er én gruppe som er vel så viktig, og det er de pårørende rundt den enkelte eldre. Det må vi også klare å få inn i denne breddetenkningen som jeg er sikker på at representanten også er opptatt av.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:03:47]: Alle rapporter sier nå at vi ligger langt over bestandsmålet for ulv, og ulvene utenfor ulvesonen er for det aller meste streifdyr, enkeltindivider som beveger seg fort og raskt over lange avstander. Det er veldig vanskelig å forutse bevegelsesmønsteret deres. Det må være i alles interesse at vi får effektivt uttak av de dyrene, for det er også de som har det største skadepotensialet. Vi har sett at de har forårsaket store angrep, både i 2016 og i 2017.

Det var altså et forslag fra KMD selv om å utvide jaktperioden allerede i år. Da mener jeg at det må være svært gode argumenter for å hindre mer effektiv jakt på de dyrene. Av de 22 høringsinstansene som uttalte seg, har altså 19 vært positive til å utvide jaktperioden i forkant og 13 til også å utvide den til ut april. Så da lurer jeg på: Hvilke avveininger er det egentlig regjeringen har gjort mellom de tre instansene som ikke vil utvide jaktperioden, og de 19 som vil gjøre det?

Statsråd Iselin Nybø [13:04:54]: Som jeg også redegjorde for i hovedsvaret, og som representanten selv er inne på nå, er det flere innspill som har kommet inn, og det er et behov for å vurdere de innspillene. Det er nettopp den vurderingen som klima- og miljøministeren gjør nå. Det er for tidlig å kunne si hvordan det skal konkluderes, men det er nettopp de innspillene som er kommet inn, som også er under vurdering nå.

Emilie Enger Mehl (Sp) [13:05:29]: Det er sånn at de fleste, i hvert fall de som er enige om at vi må regulere ulvebestanden, mener at det bør være lokal innflytelse over det. Derfor har vi bl.a. rovviltnemndene. Jeg synes det er rart at man, når det er fastsatt en kvote – det er en prosess, det har kommet en kvote – ikke kan jakte mer på grunn av tre høringsinstanser som har spilt inn at man er redd for genetisk viktige individer. Det er høringsinstanser som er imot noe jakt på ulv i det hele tatt, og som ikke er interessert i en effektiv jakt. Da lurer jeg på: Hva er det som er så farlig med å få tatt ut den kvoten? Er det ikke i regjeringens interesse å ta ut kvoten, eller er det sånn at regjeringen frykter at en økt jakttid også ville øke sjansen for at kvoten faktisk blir tatt ut?

Statsråd Iselin Nybø [13:06:24]: Vi er nå inne i den delen av året der det er yngletidsfredning av ulv, og det er derfor ikke aktuelt å gjøre en ny vurdering av uttak i ulveflokken denne våren. Bestandssituasjonen som endelig rapporteres 1. juni, vil være en del av grunnlaget for de vurderingene som skal gjøres av lisensfellingskvoter i den kommende lisensfellingsperioden til høsten og vinteren 2018/2019. Det kan ikke på dette tidspunktet spekuleres i hvor mange ulver som eventuelt skal felles til vinteren. Det er saker som vil bli behandlet – som også representanten er inne på – av rovviltnemndene og Klima- og miljødepartementet i løpet av sommeren og høsten.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [13:11:36]: For å knytte noen kommentarer til det som skjer i Gaza akkurat nå: En må si at det er hjerteskjærende. Det er heller ikke første gang, og jeg frykter at noe lignende kan skje også senere.

Bare for å gjøre det klart og tydelig fra denne talerstol: SV er ikke for en akademisk boikott. Jeg er heller ikke for en akademisk boikott. Men i dette spesielle tilfellet mener jeg at en må stille høyere etiske krav til den type samarbeid, for det er en helt spesiell institusjon, som har tett forbindelse til Hæren, som har tett forbindelse til selskaper som vårt eget oljefond ikke aksepterer. Da mener jeg at en akademisk institusjon må stille strenge og høye moralske og etiske krav. Mener statsråden at UiS kan samarbeide også i framtiden?

Statsråd Iselin Nybø [13:12:37]: Jeg mener at våre universiteter og høyskoler må kunne stå i disse debattene som representanten nå tar opp. Men norske universiteter og høyskoler står fritt til å avgjøre hva slags institusjoner de ønsker å samarbeide med. Universitets- og høyskoleloven presiserer at universiteter og høyskoler skal fremme og verne om akademisk frihet. Institusjonene har rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammene som er fastsatt i norsk lov. Den lovfestede akademiske friheten innebærer samtidig at universiteter og høyskoler verken kan generelt pålegge eller forby sine forskere å samarbeide med forskere fra Israel. På bakgrunn av det ser jeg det heller ikke som riktig – og jeg mener også at det ikke nødvendigvis foreligger et rettslig grunnlag for – at Kunnskapsdepartementet kan gripe inn i samarbeidet mellom UiS og Technion.

Eirik Faret Sakariassen (SV) [13:13:43]: Statsråden gir svar, og jeg oppfatter at en vektlegger den akademiske friheten. Den akademiske friheten er jeg også veldig opptatt av, og jeg mener det er viktig at man på faglig grunnlag kan ha samarbeid med forskere fra nesten alle land i verden. Men det er en forskjell på det å ha enkelte faglige samarbeid og det å gå videre med en så forpliktende og tett avtale som dette. Nå vet vi at avtalen skal behandles i løpet av dette året, og mest sannsynlig fornyes. Da blir mitt siste spørsmål til statsråden i denne omgang: Mener statsråden at Universitetet i Stavanger bør fortsette med dette samarbeidet?

Statsråd Iselin Nybø [13:14:29]: Som jeg sa i mitt forrige innlegg, er det to aspekter ved dette spørsmålet. Det første er: Har vi en juridisk mulighet til å instruere UiS med hensyn til å avslutte dette samarbeidet? Nå skal ikke jeg stå og si at svaret helt sikkert er det ene eller helt sikkert det andre, men vi er iallfall helt klart på et område der vi ikke nødvendigvis har den juridiske muligheten til å gjøre det. Men det viktigste spørsmålet er: Ønsker vi at Kunnskapsdepartementet skal gå inn og overstyre enkeltinstitusjoner i slike samarbeid som dette? På det er mitt svar helt klart: Nei. De vurderingene som representanten her trekker opp, er vurderinger som Universitetet i Stavanger må ta i sin egen institusjon – dette er refleksjoner de må gjøre selv, på sin egen institusjon. For dette handler for meg om universitetenes og høyskolenes autonomi, og det er nettopp sånne avtaler som dette som må vurderes ute i egen institusjon, og ikke fra Kunnskapsdepartementets side.

Jan Bøhler (A) [13:18:41]: Jeg takker statsråden for et grundig svar og for at ting nå skal skje. Jeg er veldig enig i statsrådens understrekning av hvor viktig dette er, sett i lys av utviklingen i verden, hvor det er økt innflytelse – også hos oss – fra kulturer hvor antisemittisme er mer forekommende. Vi ser også at hvordan folk nå opererer på nettet, gjør at dette kommer nærmere mange. Så det er bra at det skal skje nå. Men jeg må jo si at når dette nå er høyt prioritert – som det også var da det ble lagt fram i handlingsplanen 2. oktober 2016 – så har det tatt lang tid. Når man legger fram en handlingsplan for å handle, så er det lang tid med halvannet år for å få gjennomført det. Så jeg regner med at statsråden er enig med meg i – statsråden er jo er ny i stolen og har ikke personlig ansvar for det – at det har gått veldig sakte, og at det er synd at en sånn sak ikke prioriteres.

Jeg vil også spørre statsråden om han nå vet når, eller hvordan, man vil rapportere om status for handlingsplanen for øvrig.

Statsråd Tor Mikkel Vara [13:19:42]: Jeg har ikke oversikt over hvordan vi skal rapportere for handlingsplanen for øvrig. Men når det gjelder denne registreringen, vil jeg si at jeg også synes at det har tatt lang tid, men dette skal avklares praktisk, både lovmessig og registreringsmessig, slik at vi har det helt riktig, og det skal være faglig riktig også. Så er det viktig å si at ting ikke er uregistrert. Det er bare det at vi ikke har et registreringssystem på plass som gjør at vi får en løpende statistikk over akkurat denne typen, men vi registrerer jo hatkriminalitet knyttet til andre forhold.

Men jeg er enig med representanten Bøhler. Vi bør få dette på plass så fort som mulig, og vi regner med å ha dette på plass i løpet av våren.

Jan Bøhler (A) [13:20:22]: Jeg takker også for oppfølgingssvaret. Her er det klart at statsråden vil trykke på, og det er fint.

Et tema som vi også hadde i Stortinget i går, er om man skal detaljstyre politiet eller ikke, og bruk av handlingsplaner er jo én måte som Stortinget/regjeringen kan gi oppdrag til politiet på – gi tunge signaler om ting som skal iverksettes, og hvor vi ønsker at det skal handles.

Jeg vil gjerne spørre statsråden – i samme tankegang som handlingsplaner, som vi bruker på et prioritert felt som dette, men også innenfor f.eks. trafficking, menneskehandel: Er statsråden enig i at det er et egnet redskap når det gjelder å styre politiet på en riktig måte? Og kan det da også være aktuelt å se på flere områder hvor vi bør bruke det redskapet, f.eks. det vi diskuterte i Stortinget i går, hvor statsråden understreket at han vil prioritere innsatsen mot kriminelle gjenger og vil reise mer – å fokusere mer på det?

Statsråd Tor Mikkel Vara [13:21:31]: Vi har flere redskaper til disposisjon når vi ønsker å påvirke og styre politiet. Vi har budsjettet og de prioriteringer og merkinger av midler som vi har der, vi har tildelingsbrevet som Justisdepartementet gir, og vi har handlingsplaner. Jeg tror at alle disse virkemidlene har litt ulike roller å spille. I tillegg til dette kommer Riksadvokatens føringer.

Selv om vi har disse handlingsplanene, går det en grense der vi kommer over på det som er en ren politifaglig vurdering. Men som politikere har vi et ansvar for å gjøre prioriteringer og vise retning, og handlingsplaner er ett av de virkemidlene som det er naturlig å bruke.