Jan Bøhler (A) [14:01:06 ] : Senest på fredag kveld hadde jeg
en lang samtale med unge som er nær på kriminelle miljøer der det
nå skjer stadig flere alvorlige voldshendelser, konfrontasjoner
med politiet, kamp om territorier og økt rekruttering av nye løpegutter.
De fortalte om hvordan bakmennene bygger opp nye og etablerte gjenger
ved å bruke unge som beskyttelse for seg selv og som redskaper til
å spre frykt. Det er disse unge som tas av politiet, og som aldri
i livet sier noe om hvem som står bak og styrer gjengen. De vet
at det er det farligste de kan gjøre, fordi de da vil bli utsatt
for straff med ekstrem vold, noe de er mye mer redd for enn å ta
en fengselsstraff, som dessverre nesten bare gir status i noen av
disse gjengmiljøene.
I flere områder i Oslo – politiet
har sagt at det er ca. sju steder – som jeg kjenner godt, rekrutteres
det nå mange helt ned i 13–14-årsalderen. Det er stor grunn til
bekymring både for disse ungdommenes framtid og for om vi er i startfasen
av en veldig vanskelig utvikling.
Det de unge jeg snakket med fredag
kveld, spør meg om, er: Hvorfor tas ingen av bakmennene og gjenglederne
selv om «alle» vet hvem de er? Hvorfor vet politiet tilsynelatende
så lite om hva som skjer? Og de spør: Ser de ikke at det hjelper
lite å ta mange titalls løpegutter, som gjenglederne skaffer seg
så mange som de vil av? De spør også: Hvorfor får sentrale personer
i gjengene, selv når de er tatt for saker, holde på uten at noen
vet om eller når det vil bli reist sak mot dem?
Den tidligere gjengkriminelle Mikael
Ali sto fram på Dagsrevyen 5. april og sa at gjengmiljøet opplever
at det nesten er fritt fram, fordi politiet ikke er like tett på
dem som tidligere. Han stilte spørsmål til politiet og oss politikere
om hvorfor det er sånn.
Noe av den samme bekymringen for
arbeidet mot organisert kriminalitet og kriminelle gjenger ble tatt opp
med justiskomiteen da vi for en stund siden besøkte Kripos og Riksadvokaten.
Det kommer også stadig bekymringer fra politifolk som selv står
midt oppe i det, og fra oppsøkende team rundt i bydelene som jeg
kjenner og stadig snakker med.
Hva skal vi si til faren som på
Dagsrevyen den 18. mars fortalte om hvordan familien ikke så noen
annen utvei enn å betale mellom 500 000 kr og 1 mill. kr fordi sønnen
ble truet med ekstrem vold av en kriminell gjeng, og fordi han ikke
opplevde at politiet kunne hjelpe? Eller hva skal vi si til beboerne
lokalt på Vestli, og flere steder i Oslo sør, som er vitne til at
unge kriminelle faktisk angriper politiet på ulike måter? Eller
hva skal vi si til rektoren og borettslaget på Romsås som varsler
om en dramatisk utvikling i sitt nærmiljø, der vold, trusler, narkolanging
og gjengopprør skjer mye oftere enn noensinne og blant svært unge?
Når jeg har tatt opp slike bekymringer
i flere interpellasjoner og spørsmål i Stortinget – i år og i fjor
og i forfjor – og kritisert nedleggingen av alle seksjonene mot
organisert kriminalitet i alle politidistriktene som en del av politireformen,
har jeg blitt møtt med mye positiv velvilje og forståelse, men når
det kommer til hva som må gjøres, har svaret stort sett blitt at
man ikke vil detaljstyre politiet. Men når varsellampene lyser så
kraftig og klart som de gjør nå, og spørsmålet til og med tas opp med
justiskomiteen av Kripos og Riksadvokaten, må vi på Stortinget ikke
løpe fra vårt ansvar.
Når vi ser det utvilsomme faktum
at de sentrale lederne i de farligste kriminelle gjengene ikke er
tatt, men får holde på år etter år og faktisk utgjør den alvorligste trusselen
mot samfunnssikkerheten, i tillegg til terror, må vi diskutere hva
vi kan gjøre og bidra med ut fra vår rolle som folkevalgte.
Jeg mener at særlig sju punkter
er avgjørende for å ta bakmenn og gjengledere, som aldri selv utfører
kriminalitet og vold, men bestiller det og omgir seg med et enormt
frykt- og trusselvelde, sånn at ingen snakker til politiet om dem.
Punkt én er at jeg mener bruk av
spesialiserte former for kommunikasjonsovervåkning og dataavlesning
av de lukkede løsningene som de kriminelle gjengene bruker, slik
Stortinget ga lovhjemmel til våren 2016, må skje. Det er gått to
år. Den gangen var begrunnelsen for å gi lovhjemlene at vi sto overfor
organiserte, farlige kriminelle gjenger som ikke kommuniserer på
vanlig åpen måte, heller ikke med mobiltelefon, så vi trengte nye metoder.
Da mener jeg at vi etter to år burde kunne forvente at de metodene
er tatt i bruk, men så vidt jeg vet, har det skjedd i veldig liten
grad.
Punkt to er at jeg mener vi må følge
pengestrømmene, som er det de kriminelle gjengene og lederne deres holder
aller mest tett om. Vi må følge pengestrømmene inn i hvitvasking,
arbeidslivskriminalitet, store kontantkjøp som vi vet de gjør, og
pengetransport til opprinnelseslandene til gjengledernes familier.
Vi må også bruke de lovhjemlene som finnes, til å gjøre beslag i
store verdier og dyre gjenstander de har – som biler, smykker og klær
– som de forærer til andre, og som de ikke kan godtgjøre at de har
skaffet seg med midler de har skaffet på lovlig vis. Til nå er det
ikke kjent, så vidt jeg vet, at politiet har lykkes med å gjøre
disse inngrepene i pengestrømmene til de gjengmiljøene vi har sett
vokse fram de senere årene.
Punkt tre, som jeg mener må gjøres,
er at vi må bryte ned det trusselveldet som er så avgjørende for
gjengledernes makt. Alle trusler og forsøk på utpressing – som når
flere familier forteller at de har betalt hundretusener for å unngå
at særlig sønnene deres blir alvorlig skadet – må følges opp og
tas ekstremt alvorlig av politiet straks de får kunnskap om dem.
Politiet må selv opprette saker og ikke forvente anmeldelser av
forhold ingen tør å anmelde, og de må bygge opp troverdig beskyttelse for
ofrene. Også når de som står i front – i politiet selv, i kriminalomsorgen,
i domstolene og så videre – i arbeidet mot de gjengkriminelle, utsettes
for trusler og vold, må det reageres svært kraftig og kontant fordi
det truer selve samfunnets autoritet. Vi så sist eksempler på det
i Oslo i helgen som var. For bedre å stoppe og nedkjempe dette trusselveldet
mener jeg at vi både må se på strafferammen for trusler og vold
mot både politiet og andre som står i disse frontyrkene, og mot
sivile, og vi må se på ressurser og muligheter vi har til å bygge
opp en troverdig beskyttelse for dem som trues.
Punkt fire er at jeg mener vi må
øke kapasiteten og kompetansen politiet har til å jobbe tett på
gjenglederne og deres korporaler – eller løytnanter, kan man si
– døgnet rundt, uke ut og uke inn, måned ut og måned inn, år ut
og år inn. I gjengprosjektet så vi at det tok 5–6 år og ca. 40 årsverk
per år å komme inn på livet av de daværende dominerende gjengene,
som særlig var B-gjengmiljøet i Oslo, fram til 2011. Da kan vi bare
tenke oss hvilke ressurser vi trenger nå hvis vi skal være tett
på flere farlige gjengmiljøer som nå vokser fram, i tillegg til dem
vi har hatt, og som er under kraftig oppbygging, og som til dels
er i fraksjonsstrider, kamper, konflikter og kriger med hverandre.
Det sier noe om hvilke ressurser som kreves, og hvordan evnen til
å være tett på nå må bygges opp.
Mitt femte punkt er at vi må være
klar over at når det gjelder gjengmiljøene, handler det mer om å
forebygge, avverge og avdekke kriminelle nettverk hvis vi skal stoppe
dem, og ikke bare om å løpe etter dem når det har vært skytinger
og knivstikkinger, og etterforske når hendelser har skjedd. For
de som tas for disse skytingene og knivstikkingene, er ofte personer
som aldri i livet vil snakke om gjenglederne – fordi de er håndlangere,
løpegutter, innleide folk – og som sammen med advokater ofte finner
på historier som gjør at ledelsen i gjengene ikke knyttes til hendelser
de har bestilt, i det hele tatt. Etterforskningsløftet i politiet
er veldig bra og viktig, men hvis det blir færre som jobber med
å avverge utviklingen i gjengmiljøene fordi man skal ha flere til
å etterforske etter at
ting har skjedd, så er ikke det riktig medisin i denne sammenhengen.
Jeg vil også si at den økende trusselen
fra gjengmiljøene skyldes internasjonale forgreninger til Albania,
Pakistan, Nederland, Göteborg, Malmø, København og så videre. Jeg
rekker ikke å si mer om det nå, men jeg mener vi må heise et varselflagg
for å mobilisere nasjonalt, for det handler om gjenger som både
er internasjonale og en alvorlig trussel her i Norge. Jeg er spent
på hvordan den nye justisministeren vil gripe dette an.
Morten Wold hadde her overtatt
presidentplassen.
Statsråd Tor Mikkel Vara [14:11:24 ] : Jeg vil gjerne få lov
til å begynne med å takke interpellanten for spørsmålet og for anledningen
til å diskutere denne viktige problemstillingen. Den står høyt på
min agenda. Det første temaet for det første møtet med operativt
politi handlet om dette – det var ved Oslo politidistrikt i går.
Bekjempelse av denne formen for
alvorlig og organisert kriminalitet er et prioritert område for
regjeringen. Mye av det som omfattes av spørsmålet, er også tidligere behandlet
i spørretimen og besvart av daværende statsråd Listhaug samt behandlet
gjennom tidligere interpellasjoner, senest i februar 2017.
Jeg deler interpellantens syn om
at det er helt avgjørende at vi evner å gå etter bakmennene i disse
miljøene. Vi må prioritere innsats mot dem som styrer den kriminelle
aktiviteten, og som sitter igjen med profitten. Samtidig må vi hindre
rekruttering til miljøene. Dette krever innsats over tid og bruk
av ressurser på tvers av politiets organisasjon.
Når det gjelder situasjonen i Oslo,
er det grunn til bekymring, særlig knyttet til Oslo sør. Det har
vært en rekke alvorlige hendelser, herunder skyteepisoder. Det er med
bakgrunn i at dette området er det som det er uttrykt størst bekymring
for, at det er bevilget midler til en særskilt satsing i budsjettet
for 2018. Politiets innsats skjer innenfor både det proaktive og
det reaktive sporet og trekker veksler på de samlede ressurser i
politidistriktet. Det vil være en satsing på nærpoliti i det aktuelle området
med støtte fra de felles enheter som dekker hele distriktet. Det
er mitt klare inntrykk at politiet har opparbeidet seg mye kunnskap
om de kriminelle miljøene, herunder kartlegging av aktuelle personer
som har sentrale roller, eller som fungerer som såkalte løpegutter.
Fra politiet understrekes det at det må bygges opp mye kunnskap
gjennom det forebyggende arbeidet i nærmiljøet, gjennom den løpende
etterretningen og gjennom informasjon fra straffesaker som er under
etterforskning.
Politiet er tydelig på at innsatsen
i størst mulig grad må innrettes slik at den rammer selve miljøene
og deres rekrutteringspotensial. Det krever at innsatsen er godt koordinert
mellom de ulike enhetene i distriktet, og at proaktive og reaktive
virkemidler ses i sammenheng. Videre er det nødvendig med et godt
samarbeid med andre aktører som besitter virkemidler, særlig i det
forebyggende arbeidet. Det gjelder også andre offentlige aktører,
men også samarbeid med frivillige organisasjoner og næringsliv.
Politiet i Oslo har utviklet et tett samarbeid med Oslo kommune,
som det må bygges videre på i dette arbeidet. Jeg vil følge denne
innsatsen tett framover. På samme måte som jeg besøkte Oslo politidistrikt i
går, har jeg tenkt å ha flere besøk hos dem for å følge opp dette.
Den særskilte Oslo sør-satsingen følges opp som et eget oppdrag
med tertialvis rapportering til departementet. Dette er viktig for
å sikre at innsatsen har den nødvendige preventive effekt overfor
miljøene.
Det er gjort en rekke grep gjennom
de senere år for å styrke politiet. Siden 2013 har politiets bevilgninger
økt med 3,57 mrd. kr, hvorav 2,7 av disse er på politiets ordinære
driftsbudsjett. For 2018 er det bevilget over 18 mrd. kr til politiet.
Politiet har også tilgang til nye skjulte tvangsmidler. Gjennom
politireformen er det gjort en rekke strukturelle og innholdsmessige endringer
for å legge til rette for at politiets samfunnsoppdrag skal kunne
løses på en bedre måte, herunder å bekjempe alvorlig organisert
kriminalitet. Reformen inneholder elementer som skal øke kvaliteten
innenfor både forebygging, etterretning og etterforskning. Forebygging
skal implementeres som politiets primærstrategi på tvers av virksomhetsområder
overfor alle typer kriminalitet. Politidirektoratet har i samarbeid
med Riksadvokaten utarbeidet en handlingsplan for løft av etterforskningsfeltet.
Videre styrkes arbeidet med etterretning og kunnskapsbasert politiarbeid.
Alle disse gruppene vil være verdifulle i bekjempelsen av alvorlig kriminalitet,
herunder kriminelle gjengmiljøer.
Reformen har medført endringer i
organiseringen av politidistriktene. Den nye organiseringen skal
styrke samarbeidet både mellom ulike virksomhetsområder i politiet
og mellom ulike etterforskningsmiljøer. Politidirektoratet opplyser
at den positive effekten av denne omorganiseringen vil være at et
bredt spekter av etterforskningsmetoder i større grad vil benyttes
på tvers av fagområder, og videre at tettere samhandling mellom politiets
kapasitet innen økonomisk kriminalitet og organisert kriminalitet
vil kunne gi god effekt overfor kriminelle miljøer som står bak
ulike former for kriminalitet. Dette framheves som en særlig styrke
i arbeidet mot gjengmiljøene i Oslo-området.
Det er samtidig viktig å presisere
at gevinsten av endringene vil realiseres over noe tid. For Oslo
politidistrikt innebærer reformen at man har samlet flere spesialseksjoner.
Den nye Felles enhet for etterretning og etterforskning omfatter
det som tidligere lå under seksjonene for organisert kriminalitet,
vold og seksuallovbrudd, finans, miljø, deler av trafikk og sjø,
i tillegg til kriminalavdelingen i tidligere Asker og Bærum politidistrikt.
Ressursene til den gamle Seksjon for organisert kriminalitet er
beholdt, men organisert på en annen måte. Tilbakemeldingen fra Oslo
politidistrikt er at den nye organiseringen gir bedre vilkår for
samhandling og bruk av fagmiljøer, spisskompetanse og metoder på
tvers av organisasjonen.
Når det i spørsmålet fra representanten
vises til de nye hjemlene politiet er gitt, regner jeg med at det
vises til både adgang til dataavlesning, som nevnt, og endringene
med hensyn til kommunikasjonskontroll. Politidirektoratet opplyser
at alle tilgjengelige virkemidler og verktøy brukes av politiet.
Av hensyn til pågående og framtidige politioperasjoner vil det ikke
være riktig å konkretisere nærmere verken bruken eller omfanget
av de ulike metoder. Når det gjelder dataavlesning som metode, framheves
det også at det ligger et stort potensial i metoden, men Politidirektoratet
opplyser samtidig at det er en ressurskrevende metode.
Kriminalitet skal ikke lønne seg.
Jeg er helt enig med representanten i at man derfor må gå etter
pengene. Jeg er svært tilfreds med at Riksadvokaten i sine mål-
og prioriteringsskriv framhever at inndragning må stå sentralt overfor
alle former for profittbasert kriminalitet, og at det er gitt føringer
om at målrettet etterforskning med sikte på inndragning av utbytte
skal prioriteres høyere. Det er viktig at politiet og påtalemyndighetene
følger opp kriminelle handlinger og gjerningsmenn med målrettede
sanksjoner. Det er et bredt spekter av reaksjoner som kan benyttes,
og det er viktig at disse benyttes på riktig måte mot den enkelte.
Jeg går ikke nærmere inn på dette nå, men viser til de føringer
som Riksadvokaten har gitt gjennom sitt mål- og prioriteringsskriv.
I tillegg til de tradisjonelle straffesanksjonene har politiet også viktige
virkemidler gjennom sine forvaltningssanksjoner, herunder utlendingsforvaltningen.
Avslutningsvis vil jeg understreke
at innsatsen mot de kriminelle gatemiljøene må være langsiktig og
kunnskapsstyrt og være en del av det arbeidet som gjøres gjennom
politiets etablerte strukturer. Videre er det min vurdering at ulike
elementer i politireformen legger til rette for en styrket innsats
mot den alvorlige kriminaliteten, herunder kriminelle gjengmiljøer.
Norsk politi benytter hele verktøykassen i møte med den alvorlige kriminaliteten,
herunder inndragning og nye metoder, som representanten viser til.
Det er samtidig viktig å understreke at det ikke er bruken av de
enkelte metodene som vil representere løsningen på problemet med
kriminelle gjenger, det er summen av virkemidler som kan bidra til
å begrense slik kriminalitet. Jeg er derfor tilfreds med den innsatsen
Oslo politidistrikt legger opp til, og bredden av virkemidler –
fra tidlig forebygging for å hindre rekruttering til innsats rettet
mot de etablerte bakmenn i de kriminelle miljøene. Jeg kan love
representanten at dette er et arbeid som jeg vil følge nøye framover.
Jan Bøhler (A) [14:20:17 ] : Jeg takker for svaret fra statsråden.
Jeg er positiv – vi stemte også for det – til den særlige satsingen
i Oslo sør, med 30 mill. kr. Det har vokst fram et farlig, offensivt
gjengmiljø som jobber rundt i hele byen, så det handler ikke bare
om Oslo sør. Det jeg tror er viktig at statsråden er oppmerksom
på der, er at det ikke må skje en ubalanse i bruken av ressursene
i politiet, sånn at det blir lettere for gjengmiljøer å etablere
seg. Vi ser nå en utvikling hvor beboere varsler om situasjonen
på Romsås, på Vestli, på Stovner, i Lørenskog og flere andre steder,
hvor vi ser alvorlige skyteepisoder, senest i forrige uke og i helgen,
og hvor bl.a. et nytt, farlig gjengmiljø nå, med tilknytning til
en meget farlig narkomafia i Nederland, er under etablering i Oslo
nord. De opptrer meget brutalt og ekstremt i rekrutteringen og måten
de jobber på. Så jeg vil bare påpeke at man må ikke slippe grepet
på disse andre områdene, hvor det i høy grad også er kriminelle gjenger
til stede og i utvikling.
Jeg er fullt klar over at statsråden
ikke kan si hvor eller i hvor mange tilfeller, eller hvordan, man
bruker overvåking av kommunikasjon og de nye hjemlene Stortinget har
gitt, men det jeg har fått høre når jeg har etterspurt bruken av
særlig dataavlesning av krypterte løsninger, er at det krever utstyr
og opplæring, og at det er avanserte metoder for å trenge inn i
disse krypterte løsningene. Så det jeg spør om, er prosessene med
å få iverksatt bruken av det på en god måte, ikke om antall og når
og hvor det blir brukt. Det mener jeg vil være naturlig for statsråden
å sjekke ut, når Stortinget gir lovhjemmel og får den begrunnelsen
vi fikk for hvorfor de lovhjemlene trengtes.
Jeg vil også si at det punktet jeg
tok opp om innsatsen mot trussel- og fryktveldet, som er noe av
det viktigste disse kriminelle gjenglederne bruker til å bygge seg
opp, og som gjør at de kan holde avstand fra selve handlingene,
selv om de står bak og tjener pengene, og som jeg tok opp noen forslag
om, skulle jeg ønske at statsråden også brukte noe mer tid på å
gå inn i.
Det siste jeg vil spørre om, er
om statsråden i framtidige tildelingsbrev til politiet, hvor man
gir oppdrag til f.eks. Oslo-politiet, vil prioritere innsatsen mot
kriminelle gjenger og organisert kriminalitet som et mål, sånn at
de får det eksplisitt som en tydelig målsetting for sitt arbeid
– slik det ikke er uttalt fra direktoratet i dag.
Statsråd Tor Mikkel Vara [14:23:34 ] : Jeg setter virkelig
pris på det engasjementet som representanten Bøhler viser. Han har
satt seg grundig inn i sakene. Han viser et godt engasjement, og
han fortjener både oppmerksomhet og ære for det engasjementet han
viser. Et av de første spørsmålene jeg stilte på dette feltet da
jeg ble justisminister, både til Oslo-politiet og til andre – dette
er jo en problemstilling som mange, for ikke å si alle, storbyer
står overfor – var: Kan vi si noe om hvem som har lykkes? Litt av
utfordringen er at svært få storbyer på denne størrelsen har lykkes.
Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det. Det betyr bare at da må
Oslo-politiet rett og slett lykkes bedre enn alle andre, og det
betyr at Oslo-politiet på dette området må være best.
For å bli det må man ha en kunnskapsbasert
tilnærming til det. Politiet er altså nødt til å lære å utvikle
metoder, holdningsskapende arbeid og forebygging som skal lykkes
der hvor ikke alle har fått til det. Til det trenger vi engasjement,
og vi trenger egentlig å se på hele spekteret. Det som også er en
utfordring, er at det bildet av gjengorganisert kriminalitet som
vi hadde for litt over ti år tilbake, da disse prosjektene ble satt
i gang, endrer seg. Det er blitt vesentlig flere alvorlig kriminelle som
krever ekstra mye ressurser, det har blitt rekruttert flere yngre,
og det er også sånn at den er mer mobil enn tidligere. Nye medier
gjør at ungdom og kriminelle kan kommunisere og flytte seg raskere
rundt omkring i hele byen.
For å få svart på den utfordringen
må politiet ha ressurser også til å kunne endre seg. De må ha nok
ressurser til å jobbe, og de må ha nok frihet til å endre seg i
tråd med det som er utviklingen i samfunnet. Men det er helt opplagt
at dette er et prioritert område. Det er helt opplagt at dette er
en av de aller viktigste tingene vi gjør. Vi skal i Norge vinne
en kamp, og vi skal i Norge være bedre enn andre land som ikke har
fått det til.
Og ja, hele verktøykassa skal brukes.
Noen av verktøyene i denne kassa er ekstremt ressurskrevende. Det betyr
at politiet etter hvert blir bedre og bedre i å utnytte disse ressursene,
mer og mer målrettet, og at man får mer og mer igjen for det. Jeg
er veldig glad for at Stortinget har gitt de nye midlene, og de
midlene skal bli brukt.
Guro Angell Gimse (H) [14:26:55 ] : Som justisministeren vil
også jeg skryte av det store og gode engasjementet som representanten
Bøhler har vist for Oslo øst. Skal man lykkes i Politi-Norge, er
det helt nødvendig å demme opp mot en negativ utvikling.
Oslo har hatt få problemer i sammenligning
med andre hovedsteder. Så er det på det rene at vi nå ser en utvikling
som ikke er bra. Kriminelle miljøer forsøker nå å gjøre seg gjeldende,
og flere unge står i faresonen for å bli løpegutter for disse. Så
jobber politiet knallhardt for å bekjempe denne tendensen. Det er
viktig at vi politikere nå lar politireformen få lov til å virke,
og ikke faller for fristelsen til å begynne med detaljstyring av
politiets innsats.
Det så vi tegn til i Stortinget
i forrige uke. Da fremmet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV et
forslag om dirigering av politiinnsats til Holmlia. Dette er en
uhørt involvering. Hva vet vel vi på Stortinget om helheten, det totale
kriminalitetsbildet i hovedstaden? Politiet vet best hvordan de
ulike bydelene bør ressurssettes, og disse detaljene må vi på Stortinget
holde oss langt unna. Vi skal gi rammene. La oss nå gi politiet
arbeidsro til å få til de nødvendige endringene. De er godt i gang,
og en viktig målsetting for politiet er å kunne bruke ressursene mer
fleksibelt i Oslo. Mobile konsepter vektlegges, men også å være
mer utadrettet enn i dag, med fast tilstedeværelse på steder der
folk befinner seg.
Et viktig poeng når politiet skal
bekjempe gjenger og ungdomsmiljøer som kan være på vei inn i gjengkriminalitet,
er å se på den totale innsatsen. Det er ikke bare org.krim-seksjonen
som må jobbe mot dette. Den spisse enden er veldig viktig, med de
utradisjonelle metodene, men nå organiseres politiet på en slik
måte at de kan jobbe mer på tvers og legge større vekt på å bygge
ned skott mellom ulike avdelinger. Det er faktisk slik nå at til og
med de som jobber med seksuelle overgrep i Oslo politidistrikt,
kan bistå organisert kriminalitet, fordi de har kommet så langt
innen internett-etterforskning.
Så er politiet i øst og sentrum
veldig viktig i denne jobben for også å involvere kommunen og skolen.
Den totale innsatsen – vil jeg gjenta – er alfa og omega. Det forebyggende
sporet hos politiet er sentralt. Politiet alene kan faktisk ikke
løse denne utfordringen.
Også fra regjeringshold satses det
bredt, og det har justisministeren redegjort for på en veldig god
måte.
Politiet er som sagt også i ferd
med å satse mer på patruljering på nett og internett generelt, og
det snakket vi også mye om i forbindelse med behandlingen av IKT-sikkerhetsproposisjonen
tidligere i dag. Organisert kriminalitet og gjengkriminalitet har
nesten alltid en forankring på nett, og dette er eskalerende. Så
politiets tilstedeværelse i bydelene må sees i sammenheng med tilstedeværelsen
på nett. Det må jobbes annerledes. Politiet møter noe annet nå enn
hva man møtte for ti år siden, da A- og B-gjengen herjet i Oslo.
Vi står overfor et paradigmeskifte rundt hvordan kriminaliteten
arter seg, faktisk over hele verden.
En liten digresjon: Nå når London-politiet
opplever en voldsom eskalering av vold og drap, har de vært veldig
klare på at de må jobbe mye mer på nett og patruljere mye mer på
nett, for å følge opp disse miljøene.
Helt til slutt: Utradisjonelle etterforskningsmetoder er
viktige verktøy, sammen med tradisjonell etterforskning og tilstedeværelse
av politiet på nett og i bydelene. Dette er veldig arbeidskrevende.
Så det viktigste nå er at det satses på politiet, og det regjeringen
nå har gjort, er nettopp det. Man har satset både på områdeløft
og på løsninger for politiet.
Vi skal som politikere engasjere
oss i dette, men når det gjelder de konkrete løsningene, bør vi
holde armlengdes avstand.
Himanshu Gulati (FrP) [14:32:12 ] : Interpellanten tar opp
et viktig tema, som i stor grad kretser rundt den skremmende utviklingen
som vi har sett i bydeler i Oslo sør og Oslo øst den siste tiden.
Jeg vil også takke statsråden for et godt og fyldig svar, for mye
er gjort av regjeringen for å styrke politiet: tusen flere politistillinger
de siste årene, styrking av budsjettene, nye viktige hjemler, økning
av straffene, fjerning av soningskøene, en politireform med fokus
på forebygging og ikke minst, som statsråden også selv nevnte, en
særskilt satsing på Oslo sør i årets budsjett. Politiet gjør en
heroisk innsats, og jeg synes også vi har en enhetsleder i Oslo øst
som er på banen og er tydelig og åpen om utfordringene, noe som
er viktig.
Men vi kan ikke se bort fra at en
også i Oslo ser tendenser til det som har blitt en etablert virkelighet
i flere andre europeiske land. I forstedene til Paris og i enkelte bydeler
i Stockholm har vi det som ligner på lovløse tilstander og parallellsamfunn.
Og mange steder i Europa har vi sett en utvikling som virker nærmest
umulig å snu. Heldigvis har vi ikke såkalte svenske tilstander i
Oslo, men det er ikke nødvendigvis så mye som mangler før vi kommer
dit. Mitt poeng er at det ikke er en automatikk i at vi ikke kommer
dit, hvis vi ikke tar tak i de utfordringene vi ser.
Vi har på nyåret sett flere skyteepisoder
i Oslo sør. En 21 år gammel mann ble skutt og forsøkt drept i februar. I
mars ble en annen mann skutt, og han døde senere. Vi har sett flere
tilfeller, senest for noen dager siden, av at politiet blir kastet
steiner på i Oslo. Det er helt utrolig: I Norge risikerer politiet
å bli kastet steiner på dersom de kjører inn i enkelte bydeler i
Oslo.
Det er mulig dette er tilstander
man er vant til i deler av Sverige og Frankrike og muligens andre
steder, men i Norge skal vi ikke ha det sånn. Jeg er derfor glad
for statsrådens svar og fokus på å hindre rekruttering. Som også representanten
Bøhler var inne på: Når barn ned i 14-årsalderen rekrutteres av
organiserte kriminelle til å selge narkotika, har vi et problem.
Vi kan imidlertid ikke lukke øynene
for det ansvaret innvandringen og manglende integrering har for
denne situasjonen. Høy innvandrerandel og tendenser til ghettofisering
gir økte integreringsutfordringer i enkelte bydeler. Det har det
gjort i veldig mange av Europas store byer. Å tro at den samme typen
tendenser ikke vil gi de samme utfordringene i Norge, er å være
naiv.
For noen uker siden møtte jeg en
mor som har en tenåringsdatter på skole i Oslo. Hun har selv innvandrerbakgrunn
og bodde i en av de belastede delene av Oslo sør. Hun sa til meg
at det ikke føles som Norge, med henvisning til både gjengene og
også en del andre ting. Hun fortalte om hijabpress og fastepress
under ramadan, til tross for at hennes datter ikke har muslimsk
bakgrunn. Moren valgte for en stund tilbake å flytte til en annen bydel
av hensyn til sin datter.
Mitt poeng er at tempoet på innvandringen
også har noe å si for integreringssituasjonen. En streng asylpolitikk
og andre innstramminger har derfor vært viktig. Der har denne regjeringen
tatt viktige og nødvendige grep.
Jeg vil gi Jan Bøhler ros for å
sette fokus på problemstillingen. Det har han gjort mange ganger,
og det fortjener han ros for. Men også i hans eget parti har man
tidligere ført en liberal innvandringspolitikk. I Oslo, etter at det
rød-grønne byrådet kom til makten, har man sagt ja til å ta imot
flere flyktninger enn tidligere til tross for det presset og de
integreringsutfordringene man ser mange steder i Oslo.
Vi skal styrke politiet, og mye
er allerede gjort. Men å tro at man kan gjøre de samme feilene som
mange andre europeiske land har gjort, og se et annet resultat,
er naivt. Det er viktig at politiet gjør det de kan for å ta tak i
de skumle tendensene vi ser i Oslo, for vi ønsker ikke å komme dit
andre europeiske byer er kommet. Men da må vi i tillegg til å gi
politiet nødvendige ressurser og nødvendige hjemler også se på innvandringspolitikken og
integreringspolitikken og de tingene som har gått feil andre steder
i Europa. Der er jeg glad for at denne regjeringen ser på helheten
og ikke kun på deler av bildet.
Jenny Klinge (Sp) [14:36:51 ] : Eg vil også takke interpellanten
Bøhler for å ta opp eit viktig tema. Eg vil rose engasjementet hans
mot organisert kriminalitet. Det er eit engasjement som smittar.
Senterpartiet er oppteke av å sikre
eit lokalt nærverande politi over heile landet. Omgrepet lokalt
er ikkje synonymt med at noko er i distrikta. For oss betyr det
i høgste grad også at politiet må vere lokalt til stades i byane
og i bydelane. Dette handlar om å leggje til rette for at politiet
kan kjenne så mange nærmiljø som mogleg i alle delar av landet,
fordi det gjev det beste grunnlaget for å fange opp problem tidleg.
Særleg viktig er eit nærverande
politi for tidleg å kunne fange opp når ungdom fell utanfor. Kort
avstand mellom politiet og innbyggjarane er viktig i det kriminalitetsførebyggjande
arbeidet, og det er like viktig i byane som på bygda. I og med at
befolkningskonsentrasjonen er stor i byane og i tettbygde strøk,
vil det ofte vere behov for enno kortare avstand i talet på kilometer
her enn i andre delar av landet for at politiet skal kunne ha oversikt
og lokalkunnskap.
Det er også klart at vi ser andre
problem i hovudstaden enn mange andre plassar i landet. Den gjengkriminaliteten
som interpellanten tek opp, er ei utvikling som vi må ta på alvor.
Til liks med interpellanten er eg oppteken av at det er bakmennene
det er viktigast å ta. Sjølv om desse kan vere dei vanskelegaste
for politiet å få tak i, er det først når bakmennene blir slått
ned på, at problemet kan bli røska opp med rota.
No har politiet fått inngripande
verkemiddel dei kan ta i bruk for å kjempe mot alvorleg kriminalitet.
Det var ueinigheit i Stortinget i 2016 om kva for rekkjevidde ein skulle
tillate for bruk av den nye metoden dataavlesing, og korleis det
skulle førast kontroll med dette verktøyet. Politiet fekk likevel
fullmakt til å bruke dataavlesing som verkemiddel. I etterkant har
vi likevel høyrt lite frå regjeringa om korleis metoden blir brukt,
kor ofte han blir brukt, og kva for resultat han har gjeve. Eg er
derfor glad for at interpellanten har teke opp spørsmålet, for det
er vel nettopp i denne typen saker, kor det gjeld mistanke om svært
alvorleg kriminalitet og det kan vere praktisk umogleg å få informasjon
på annan måte, at dataavlesing kan vere aktuelt som metode.
Då stortingsfleirtalet gjekk inn
for at politiet skulle få tilgang til dataavlesing som metode, kom
det signal frå politiet om at det hasta å få tilgang til denne metoden. Når
statsråden i dag seier at han ikkje kan gje noko konkret svar på
bruken av dataavlesing og kommunikasjonskontroll, kan eg forstå
det. Likevel burde det vere mogleg å anslå eit omfang og seie noko
om metoden har vore til nytte eller ikkje. Om metoden dataavlesing
har vore vellykka, er jo interessant for oss. Om ikkje statsråden
har eit betre svar i dag, håpar eg at han kan gje det ved ei anna
anledning.
Representanten Bøhler la i innlegget
sitt vekt på at fleire etterforskarar ikkje er noko framskritt dersom
flytting av ressursane inneber at det blir færre som førebyggjer
framvekst av kriminelle miljø. Det er eg heilt einig i, og eg meiner
det er viktig at statsråden følgjer nøye med på utviklinga i politiet
framover. Det er også eit poeng at politiet må ha som mål sjølv
å opprette saker og ikkje vente på at dei skal bli melde. Det er
nettopp trusselbildet den enkelte i dei kriminelle miljøa opplever,
som fører til at det å melde er vanskeleg. Mange søkjer seg jo ikkje
frivillig til kriminelle miljø, men dei blir lurte eller trua inn,
og dei kjem seg ikkje ut. I praksis er det mange sårbare menneske
i kriminelle miljø som gjerne kunne tenkt seg å melde, men som ikkje
kan gjere det på grunn av trusselsituasjonen. Derfor er det så viktig
at politiet tek det grepet, går inn for å opprette saker og køyrer
dei gjennom systemet.
Eg trur ikkje det er siste gongen
vi debatterer ein interpellasjon frå representanten Jan Bøhler om
akkurat dette temaet, men det eg håpar, er at vi ser framskritt fram
til neste gong, at vi har enno fleire gode resultat å vise til i
arbeidet mot alvorleg kriminalitet og gjengkriminalitet, især i
byane. Eg vil avslutte med nok ein gong å takke for engasjementet.
For meg som representant gjennom ganske mange år i Stortinget slår
det meg gong på gong når Jan Bøhler talar om dette temaet, at det
engasjementet han viser, er ein sånn type engasjement som eg håpar
at alle av oss i salen har for minst eitt tema kvar.
Petter Eide (SV) [14:41:35 ] : Tusen takk for at vi får lov
til å diskutere dette. Jeg er selvfølgelig også opptatt av denne
saken, men jeg er samtidig litt kritisk til Jan Bøhlers tilnærming
til den. Det skal jeg komme litt tilbake til, men det var for å
skjerpe hans oppmerksomhet, når jeg nå snakker videre, at jeg startet
med å si det.
Jeg tror alle i denne salen er opptatt
av at vi skal bekjempe gjengmiljøer, og at vi skal forhindre rekruttering
av unge til disse miljøene. Jan Bøhler er i all hovedsak opptatt
av det polisiære og jusområdet; jeg synes også vi her må fokusere
på sosialpolitiske virkemidler. Vi snakker altså om bydeler i Oslo
med en fattigdomsutfordring. Det er høy drop-out fra videregående
skole og stor ungdomsarbeidsledighet. Vi snakker også om områder
med store integreringsutfordringer. Så vi må se alt dette i et hele.
Til bruk av politiressurser: Den
nye justisministeren var i Dagsrevyen i går og uttalte bekymring
for ungdomskriminaliteten og gjengkriminaliteten. Det er fint. Da er
mitt spørsmål til ham og til Høyre og Fremskrittspartiet: Hvorfor
støttet de da ikke SVs forslag i forrige uke om mer politiressurser
til dette området? Representanten Angell Gimse latterliggjør dette
lite grann og sier at det var uhørt å foreslå politiressurser til
disse områdene, men samtidig stemte de selv for å detaljstyre politiressurser
til distriktene mot lensmannsstrukturene. Det var altså uhørt å
disponere politi til Oslo, men det er altså ikke uhørt å disponere
politi til lensmannsdistriktene. Så her er det en uklarhet. Hvis
den nye justisministeren er opptatt av disse sakene, bør han også
støtte de forslagene som kommer opp når det gjelder å dirigere mer
politiressurser til disse områdene.
Så til representanten Jan Bøhler.
Det er definitivt veldig mye engasjement, veldig mye viktig engasjement,
og han får synliggjort dette området på en veldig fin måte, men
jeg synes ikke Jan Bøhler benytter seg av Stortingets verktøy i
disse sakene. Han tar opp disse sakene i skriftlige spørsmål og
i interpellasjoner. Det er svært lite forpliktende. Jeg skulle ønske
at han skrev disse ni forslagene han la fram i dag, om til representantforslag,
slik at de kunne bli behandlet i Arbeiderpartiets gruppe, så behandlet
i justiskomiteen, og til slutt komme opp i Stortinget til konkret
vurdering. Da hadde vi fått en helt annen og forpliktende måte å
diskutere disse sakene på enn det å ta dem opp i kraft av spørsmål,
medieutspill og interpellasjoner.
Jeg har veldig respekt for Jan Bøhlers
engasjement i denne saken, men han utnytter ikke rollen sin som
stortingsrepresentant og bruker de verktøyene han har tilgjengelig,
til å fremme disse sakene på en ordentlig måte i Stortinget.
Så vil jeg advare ham bitte lite
grann, for i hans sterke engasjement for å synliggjøre utfordringer
rundt både ungdom og gjengkriminalitet i Oslo står han også litt
i fare for å stigmatisere disse bydelene. For det er faktisk slik
at folk trives der, de ønsker å bo der, boligprisene stiger i flere
av disse områdene, og kriminaliteten, i hvert fall hvis vi ser den
i et tiårsperspektiv, går faktisk ned. Så det er viktig at Bøhler
her ikke blir sin egen fiende. I sin kamp for å reise oppmerksomhet
rundt disse sakene i utsatte bydeler i Oslo risikerer han også å
stigmatisere dem og fortelle at de kanskje er mer farlige enn det
de egentlig er.
Men alt i alt er jeg veldig glad
for at vi får denne debatten. Mitt råd til Bøhler er at han skriver
de ni forslagene han i dag har framsatt, om til et representantforslag,
behandler det i Arbeiderpartiets gruppe, får det behandlet i justiskomiteen,
og får lagt det fram igjen i stortingssalen.
Jan Bøhler (A) [14:46:21 ] : Jeg vil takke for hyggelige ord
fra både statsråden og representantene Angell Gimse, Gulati og Klinge.
Jeg fikk noen kommentarer fra representanten
Eide til slutt. Jeg vil bare si her at jeg mener det er viktig å
kunne diskutere ting i Stortinget sammen, og at det ikke alltid
skal spisses i forslag, i hvert fall ikke nødvendigvis i første
omgang. Jeg ønsker å oppnå et fellesskap og en forståelse for disse
tingene. Vi gjorde det på samme måte når det gjaldt sosial kontroll.
Vi hadde en interpellasjonsdebatt sist høst, og så fremmet vi forslag
på nyåret. Vi fremmet forslag når det gjaldt organisert kriminalitet,
som ble behandlet i juni – vi fremmet det i fjor vår. Det var vel
ti eller elleve forslag fra Arbeiderpartiet som ble behandlet på
forsommeren. Nå har vi igjen hatt et par diskusjoner om organisert
kriminalitet, og vi skal nok komme med forslag også. Men jeg er
ute etter også å se på hva vi kan få gehør for, hva statsråden –
regjeringen – og Stortinget sammen vil forstå, vil gå inn i og vil bli
obs på gjennom disse debattene. Jeg mener at interpellasjoner og
spørsmål også er gode redskaper i Stortinget, og de kan på rette
tidspunkt kombineres med å fremme forslag. Så det kan representanten
være trygg på at vil skje – etter min mening i riktig rekkefølge.
Når det gjelder kommentarene til
det å snakke om disse områdene, og også å referere noe av det innbyggerne
tar opp som problemer på disse områdene, har jeg holdt meg til hvordan
innbyggerne har tatt opp dette i det siste. Det har bl.a. vært to
folkemøter i Oslo sør hvor innbyggerne har sagt klart ifra. Det
de sier der – det de sier på Romsås, det de sier på Vestli – er:
Vi er trygge nok, stolte nok. Vårt
nærmiljø har nok identitet – jeg bor selv i disse områdene og føler
at vi har nok selvfølelse – vi vet at vi har det bra, vi vet at
vi har gode områder å vokse opp i og leve i, og skal bo der, men vi
er så stolte av det og så trygge i det at vi også kan snakke om
det vi har å ta tak i.
De to tingene må vi kombinere. Hvis
vi alltid skal få høre at vi står i fare for å stigmatisere når
vi snakker om de tingene, blir det etter min mening å skade seg
selv eller å ødelegge det konstruktive arbeidet som kommer ut av
det å ta opp ting.
Jeg vil også si at når det gjelder
å forebygge i disse områdene, er – slik situasjonen er nå – den
aller beste forebyggingen å få tatt noen av bakmennene. De er så
kjente, så etablerte – de er dessverre nærmest kriminelle forbilder
for ganske store ungdomsgrupper. Det å få kledd av dem på et vis,
tatt dem, vil ha stor betydning for forebyggingen og for muligheten
til å rekruttere ungdommene i disse områdene. Vi er kommet dit at
det er nøkkelpunktet. Derfor ville jeg bruke tid på det i dag. Det
må gå an å diskutere den delen av saken også, uten alltid å skulle snakke
om forebygging på skoler og på andre måter, som jeg selvsagt er
enig i og har snakket om i andre sammenhenger.
Statsråd Tor Mikkel Vara [14:49:38 ] : Jeg vil få lov til å
si tusen takk for det som jeg oppriktig mener var en god debatt
og en debatt hvor man var villig til å lytte og nærme seg dette
på en prestisjeløs måte. Jeg lover at jeg starter på denne jobben
og går løs på dette med utfordringene i Oslo øst helt uten å legge
noe prestisje i hva man skal få til. Vi har fortsatt god kontroll
over denne byen, men vi har veldig bekymringsfulle utviklingstrekk.
Dette er et område som mange storbyer sliter med, og som vi med
hånden på hjertet ikke kan si at noen har lykkes ordentlig med.
Derfor er det viktig at vi er både åpne og ærlige, at vi tillater
den debatten som Bøhler reiser, og at vi slipper fram de bekymringer folk
har. Jeg synes det er viktig å tillate debatten, jeg synes det er
viktig å si at det å ha en debatt ikke er det samme som å stigmatisere,
men det er for å forstå mer av det som skjer. Gjengkriminalitet,
som denne gangen var temaet, er heller ikke et entydig begrep. Vi
snakker om gjenger som er knyttet sammen av sterke lojalitetsbånd,
f.eks. MC-gjenger. Men det kan også være gjenger som har vokst opp
geografisk på samme sted eller bor i nærmiljøet – det er en annen
type gjenger. Og en tredje type gjenger er knyttet til slektskap,
nasjonalitet og kultur. Det er ikke sikkert at tilnærmingen til
de ulike gjengene er den samme hver gang. Det er derfor vi skal
ha respekt for at politiet har noe forskjellig tilnærming her.
Jeg vil også bare legge til en ting
til det som ble nevnt om forebygging. Jeg tror kanskje det er viktig
at politiet får en større rolle i forebyggingen. Det er mange områder
som er viktige her. Skole og utdanning er viktig, sosiale etater
er viktig, barneetaten er viktig, men det er kanskje grunn til å
si at politiet må ha en sterkere rolle i samarbeidet, i koordineringen
mellom de ulike etatene, for å lykkes. Det betyr at vi må tillate
at politiet også slipper inn på områder som er viktige å slippe
til på for å lykkes med forebygging.
Jeg synes dette har vært en god
debatt. Men vi står overfor alvorlige utfordringer. Vi skal lykkes
på et område hvor de færreste storbyer har lyktes. Da må vi tørre
å diskutere dette åpent og ærlig. Jeg synes at initiativet fra Bøhler
i så måte var et godt initiativ.
Presidenten: Debatten
i sak nr. 6 er dermed avsluttet.