Stortinget - Møte onsdag den 23. november 2016

Dato: 23.11.2016
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:00:14]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra statsministerens kontor om at statsrådene Solveig Horne, Ine M. Eriksen Søreide og Torbjørn Røe Isaksen vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klar til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Trond Giske.

Trond Giske (A) []: Jeg har et spørsmål til kunnskapsministeren:

Under denne regjeringen har arbeidsløsheten bitt seg fast. Senest i går kom det tall som viser at ledigheten fortsatt er på et rekordhøyt nivå – vi har det høyeste antall arbeidsløse i Norge på over 20 år. Samtidig skapes det nesten ikke nye jobber, og i privat sektor går antall jobber ned. Det er ungdom som rammes hardest. Nær 80 000 mennesker under 30 år står nå utenfor studier eller arbeid. Antall arbeidsløse ungdommer har økt med 30 000, antall uføre unge øker dramatisk under denne regjeringen, og flere opplever å møte voksenlivet uten at det er behov for dem, uten å få jobb.

I denne situasjonen mener Arbeiderpartiet at det viktigste vi kan gjøre, er å gi ungdom kvalifikasjoner, kompetanse, utdanning, sånn at de er klar for framtidens jobber når vi igjen får vekst i Norge.

Men regjeringen velger det motsatte. Veksten i antall studieplasser har knapt vært så lav som den har vært under denne regjeringen. Man kunne ha målrettet innsatsen mot Stavanger, mot Bergen, mot Haugesund, mot Stord, mot Ålesund og mot Kristiansand, der ledigheten er høyest, og brakt ungdom inn i studier og kompetansegivende løp. Isteden har det altså på tre år blitt 2 100 flere studieplasser ifølge departementets egne tall, og i budsjettet for 2017 er antall nye studieplasser som er foreslått, null – null! Altså ikke en eneste ekstra studieplass i en situasjon med rekordhøy ledighet.

Antall kvalifiserte søkere som blir avvist til høyere utdanning, har økt med 50 pst. siden denne regjeringen overtok – 20 000 mennesker. Hvorfor kan man ikke sette disse folkene inn i å få utdanning og kompetanse, sånn at de blir klar for framtidens arbeidsmarked?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: At ledigheten øker – eller økte, rettere sagt, for nå er det jo tegn på at den stabiliserer seg – skyldes i stor grad oljeprisfallet. Så det regjeringen må måles på, er jo ikke at man sitter og styrer midt i et oljeprisfall, men hvordan man håndterer den økende ledigheten.

Norge er fortsatt – det er ingen tvil om det – i en situasjon med altfor mange arbeidsledige, hvor arbeidsledighetstallene er for høye, men også, må det sies da, kanskje på vei ned. Da er det ting vi gjør både på makronivå og på mikronivå, altså både i det store og i direkte tiltak. For eksempel er det viktig hvordan man styrer økonomien. Det er viktig med vekst i privat sektor. Vi må ha nye lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor for å erstatte tapte arbeidsplasser der. Men også vi gjør mye på kunnskapssiden: tidenes største forskningssatsing, en fornyet satsing på yrkesfag, f.eks. økning av lærlingtilskuddet, den kompetansesatsingen som regjeringen har lagt frem, som nettopp adresserer det som representanten Giske sier om at arbeidstakere må kunne få verktøyene for å omstille seg, og arbeidet vi har gjort sammen med Arbeidsdepartementet for å se på hvordan folk som havner i Nav-systemet, lettere kan ta utdannelse.

Så er det de mer målrettede tiltakene nettopp inn mot Sørlandet og Vestlandet, der ledigheten er størst – i de fleste fylker i Norge går ledigheten ned – og det er f.eks. en ordning hvor vi sier at en del av dem som mister jobben i Nordsjøen, kan ta ekstra utdanning og gå inn i skolen, hvor vi trenger gode realfagslærere. Der har vi opprettet nye lærerutdanningsplasser, målrettet nettopp mot de regionene som trenger det, og nettopp sånn at de som har kompetanse i realfag, men trenger litt påfyll for å kunne få seg ny jobb, skal få det. Mange av dem er unge.

Trond Giske (A) []: Vanligvis bruker regjeringen å svare et eller annet med de åtte siste årene. Vel, under de åtte rød-grønne årene ble det opprettet 22 000 nye studieplasser – et helt NTNU – i en tid hvor det var lett for ungdom å få arbeid, mens det de siste tre årene er 2 000 og for 2017 null. Mitt spørsmål er igjen: Hvorfor satser man ikke på utdanning når det er veien for ungdom til å få arbeid? Kunnskapsdepartementet sier jo selv at bare økt studietilbøyelighet krever 2 000–3 000 nye plasser hvert år i en normalsituasjon.

Like ille er det når det gjelder læreplasser. Da regjeringen tiltrådte, sa man at nå skulle man ha et stort yrkesfagsløft. De årene vi har hatt flest som ikke har fått læreplass, er altså 2015 og 2016. Det går feil vei. Og igjen, 15 000 ungdommer går ut av skolen hvert år uten fullført fagbrev eller studiekompetanse. En av grunnene er at det mangler læreplasser. Vi må ha et løft for kunnskap, utdanning og fagbrev. Hvorfor vil ikke regjeringen satse, to og et halvt år etter at oljeprisen falt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg prøver å unngå, i hvert fall i det første svaret, nettopp å snakke om de foregående åtte årene, men kan jo si noe om hva vi har gjort. Da er det en nyttig kontrast også å se hva som har vært gjort tidligere. Vi har lagt frem endringer i nettopp yrkesfag, der det etter åtte år forrige gang kom en stortingsmelding helt på tampen. Vi kommer med et løft for fagskolene, kanskje en av de viktigste delene av utdanningssystemet vårt, som er nær arbeidslivet, praksisrettet, der det forrige periode ble satt ned et utvalg. Lærlingtilskuddet øker under dette flertallet på Stortinget. De foregående åtte årene sto det stille.

Jeg er helt enig med representanten Giske i at vi ikke dermed er i mål. Vi må gjøre enda mer. Men jeg vil advare mot den tanken om at det finnes en enkel løsning på ungdomsledigheten ved at vi oppretter studieplasser. Vi har også opprettet nye studieplasser, men vi må altså erstatte arbeidsplasser i privat sektor med nye lønnsomme arbeidsplasser i privat sektor. Det ungdommene som mister jobben, trenger, er jo først og fremst en ny jobb.

Presidenten: Marianne Aasen – til oppfølgingsspørsmål.

Marianne Aasen (A) []: I regjeringens egen analyse, gjengitt i Meld. St. 27 for 2015–2016, Digital agenda for Norge, står det å lese at kun én av fire IT-stillinger vil være besatt av kompetent personale i 2030, om ikke flere utdannes. Dette er varslet lenge, ikke minst av bransjen selv, og derfor har IT-næringen gått sammen om et felles krav til statsbudsjettet. Så vidt jeg vet, er det første gangen at NITO, Tekna, IKT-Norge og Abelia har gjort det. Der krever de bl.a. 1 000 nye studieplasser innen IKT. Universitetene og høyskolene er klare, de har kapasitet, men regjeringen vil ikke gi noen studieplasser innen IKT. De vil gi null. Nok en gang velger Røe Isaksen ikke å høre på faglige råd, attpåtil når de treffer så godt som de gjør, overfor de utfordringene Norge står i når det gjelder omstilling og digitalisering. Hvorfor?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Premissene for spørsmålet stemmer ikke med virkeligheten. Hvis man ser på hva flertallspartiene har levert i budsjettet for 2016, er det finansiert om lag 2 700 nye plasser over statsbudsjettet med friske midler, altså en økning med flere plasser. Både når vi har tildelt stipendiater, og når vi sammen med samarbeidspartiene har opprettet nye studieplasser, har vi prioritert realfag, teknologi, IKT og lærer- og helsefag. Det er ikke bare fordi ungdomsledigheten må ned, men også fordi det er en viktig prioritering for fremtidens Norge, som representanten peker på.

Men det er jo ikke slik at den eneste måten å få andre typer studieplasser på, er at Stortinget vedtar det. Vi har også universiteter og høyskoler i Norge som ønsker seg ansvar, og som må ta det ansvaret. Nå ser jeg at når arbeidsmarkedet endrer seg, må også deres studieportefølje endre seg.

Presidenten: Anders Tyvand – til oppfølgingsspørsmål.

Anders Tyvand (KrF) []: Når arbeidsledigheten er høyere enn vi skulle ønske, ville det vært naturlig å satse på flere studieplasser i budsjettet.

Men selv om arbeidsledigheten har økt, vet vi også at det er noen yrkesgrupper der vi trenger flere mennesker i framtiden. I forrige uke la SSB fram en rapport som sier noe om hvilken kompetanse Norge vil ha behov for fram mot 2035. Selv om den rapporten kom etter at regjeringen hadde lagt fram sitt budsjettforslag, er bildet velkjent. Framskrivninger viser bl.a. at Norge har behov for flere med pedagogisk utdannelse, flere sykepleiere og flere vernepleiere. Hvordan tenker statsråden at han vil bidra til at Norge får utdannet nok mennesker med denne kompetansen, basert på et budsjett der det ikke legges inn noen nye studieplasser?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første mener jeg at samarbeidspartiene kan være stolte. Men vi kan ikke være fornøyde, for vi er ikke ferdige med det vi har gjort, heller ikke når det gjelder ledigheten. Som sagt, vi må gjøre mer. Det holder ikke bare med tiltakspakker, løft for yrkesfagene, fagskolemeldingen – som kommer nå – eller nye studieplasser.

Ved siden av de nye studieplassene som har kommet inn i inneværende års budsjett, finansieres det nesten 3 000 nye studieplasser.

Så har også institusjonene et stort ansvar. Jeg mener at det ikke skal være slik at hver gang vi trenger en endring, eller hver gang arbeidsmarkedet endrer seg, skal vi bygge på. Vi må også kreve at universiteter og høyskoler ser på hvilken portefølje de har, og hvordan de kan tilpasse seg det arbeidslivet som er der ute. Det er et ansvar som følger med både den store pengesekken de får fra statskassen og skattebetalerne, og det ansvaret de selv ønsker å ha, og som vi har gitt dem.

Presidenten: Iselin Nybø – til oppfølgingsspørsmål.

Iselin Nybø (V) []: Der jeg er fra, snakker vi mye om hva vi skal leve av etter oljen. Vi er stort sett enige om at vi skal leve av oljen lenge ennå, men samtidig vet vi at vi er nødt til å se bredere, vi er nødt til å satse på andre ting. Vi er litt på søken eller leter litt etter hva som skal være det neste der vi kan være verdensledende, der vi kan ligge i front, der vi kan være en del av verdensutviklingen.

Det er ganske bred enighet om at teknologi må være en del av det svaret. Der har vi et godt utgangspunkt – Norge har et godt utgangspunkt. Samtidig viser representanten Aasen til at hvis vi ikke gjør noe, vil en stor andel av IT-stillingene våre stå ledige i framtiden. Vi vet at IKT-Norge ønsker 1 000 nye studieplasser. Vi driver med en forsøksordning med koding som valgfag, mens i Europa rullerer det i stor grad inn i skolen. Er ikke statsråden bekymret for at vi er litt bakoverlente når det kommer til teknologisatsingen? Det er det som er løsningen for omstillingen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Utviklingen går veldig, veldig fort. Det er jo egentlig merkelig at det måtte denne regjeringen til og dette flertallet til før man f.eks. fikk koding inn i skolen. Vi har startet med et forsøk med et valgfag, og vårt mål er at det i hvert fall skal bli et valgfag i alle norske skoler. Det var på tide at det skjedde.

Jeg mener – som jeg har sagt tidligere – at samarbeidspartiene kan være fornøyde med at vi har prioritert flere studieplasser innenfor MNT-fagene, innenfor IKT-fagene og innenfor realfagene. Det er viktig.

Så er det det store spørsmålet: Hva skal vi leve av etter oljen? Jeg må innrømme at jeg av og til synes det høres ut som om – ikke nødvendigvis fra representanten Nybø – vi skal leve bare av noe som er ukjent. Men vi kommer fortsatt til å leve av båter og fisk, av marine og maritime næringer, vi kommer til å leve av norsk industri, vi kommer til å leve av kraft, vi kommer fortsatt til å leve av skog. Og kunnskapssamfunnet dreier seg ikke om at vi skal ha flere akademikere for akademikernes skyld. Det dreier seg om å få enda mer kunnskap inn i alle næringene vi har.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien – til oppfølgingsspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Jeg kan jo forstå at regjeringa ikke øker antallet studieplasser all den tid det står ledige studieplasser i dag. Regjeringas krav om 4 i matematikk for å komme inn på lærerskolen bidro til at det står omtrent 500 studieplasser ledige, som skulle ha vært brukt av studenter som har lyst til å bli lærere – dette til tross for at det var motiverte studenter som hadde gode karakterer for øvrig.

Samtidig vet vi at det jobber over 9 000 såkalt ikke-kvalifiserte i skolen i dag, altså folk som mangler pedagogikk, eller som har kun videregående. Aftenposten meldte forrige uke om 49 000 elever som får spesialundervisning. 50 pst. av undervisningen skjer av personell som ikke har utdanning i spesialpedagogikk til å undervise. Kan statsråden forklare hvordan regjeringa kan ha så god råd at de mener det er bedre å fylle klasserommene med ufaglærte framfor å ta inn studenter i lærerutdanningen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mener at lærere ikke bare skal ha lærerutdanning, men en faglig fordypning i faget de underviser i. Nesten 20 pst. av dem som underviser i matematikk på grunnskolen, har null fordypning i det de underviser i. Det er gullstandarden i norsk skole. Det var med dette flertallet det kom konkrete virkemidler for å gjøre noe med alle de ufaglærte i skolen, ved at vi sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti innførte et stipend som man kan søke på for å kvalifisere seg, for å rekruttere flere til skolen. Så kan det godt hende vi må gjøre enda mer. Dette er vi i gang med å gjøre noe med.

Det er helt riktig at det er noen tomme studieplasser på lærerutdanningen også i år. Det har det også vært tidligere år. Hvis vi sammenlikner med f.eks. 2008, utdanner vi 1 300 flere lærere i dag, med regjeringens høyere opptakskrav. Det er klart at hvis vi hadde senket opptakskravet eller ikke hatt opptakskrav, kunne vi fått flere inn, men det er neppe veien å gå for å rekruttere flere til Norges viktigste yrke.

Presidenten: Torgeir Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er ei merkeleg samfunnsutvikling regjeringa legg opp til. Det er ikkje første året ein kjem med forslag om null auke i talet på studieplassar. Ein har gjort det tidlegare i mange år. Det er Venstre og Kristeleg Folkeparti som har kome med dei store påplussingane. Vi er no i ein situasjon der det aldri nokon gong før har vore så mange kvalifiserte søkjarar som ikkje har fått studieplass, og samtidig er det eit skrikande behov for lærarar, sjukepleiarar, ingeniørar – veldig mange yrkesgrupper. Det blir skrike etter dei i heile næringslivet. På IT-kandidatsida har talet på kandidatplassar i høgare utdanning gått vesentleg ned, med 40 pst. dei seinare åra, mens i våre naboland har det vore nærast ei dobling i kulla. Ein går i motsett retning enn det ein kunne førestille seg var utviklinga. Søkjartalet aukar, talet på studieplassar går ned. Korleis førestiller kunnskapsministeren seg at dette skal ende?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mener igjen at det er en fortegnet virkelighetsbeskrivelse. I 2016 finansierer vi 2 700 plasser over statsbudsjettet, altså ekstra plasser som kommer. Av dem er det prioritert IKT, MNT-fag, altså teknologiske fag kan man si på en litt enkel måte, og det gjør vi nettopp fordi dette er viktige fag. I tillegg har vi gjennom Langtidsplan for forskning og høyere utdanning særlig prioritert å styrke fagmiljøene gjennom flere stipendiater og doktorgradsstillinger for å få en satsing på teknologi. Det er også denne regjeringen som har gått i bresjen for å ha en realfagsstrategi, slik at man ikke starter dette arbeidet idet noen begynner på høyere utdanning, men man klarer å få inn realfag fra barnehagen og gjennom hele skoleløpet. Hvis vi skal rekruttere alle disse teknologene, må vi også ha folk som går ut av grunnskolen som er glad i realfag, og som behersker realfag.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Den siste tida har vi nok en gang fått en rystende påminnelse om hvor grusomme mennesker kan være mot sine egne og andres barn. Overgrepssaken som har utgangspunkt i Bergen, har gjort et sterkt inntrykk på oss alle, og selv politiet sliter med å finne ord for å beskrive hvor brutalt og forferdelig overgrep mot barn og unge har vært.

Men jeg er faktisk ikke overrasket over saken. Den er nemlig bare toppen av et isfjell. Undersøkelser viser at i et klasserom med 30 elever sitter det minst to elever som er utsatt for alvorlig vold eller alvorlige overgrep. De aller, aller fleste av dem lever med daglig terror, uten at noen vet om overgrepene. De tør ikke melde fra, og ingen ser dem. Det eneste håpet de har, er at noen av oss utenfor griper inn.

I fjor fikk Kristelig Folkeparti gjennomslag for at regjeringa skulle fremme en forpliktende opptrappingsplan for å bekjempe vold og overgrep mot barn. Et enstemmig storting vedtok:

«Planen må sikre en tverrfaglig bredde i tiltakene, god samordning, samt en langsiktig forpliktelse til økt finansiering og øremerkede midler.»

Og det skulle være «etter modell av opptrappingsplanen for psykisk helse».

Opptrappingsplanen for psykisk helse varte fra 1998 til 2008, og da den ble lagt fram, ble det varslet at det innebar at en skulle bruke 24 mrd. kr mer til psykisk helse i løpet av planperioden. Solberg-regjeringens forslag til opptrappingsplan for å bekjempe vold og overgrep mot barn inneholder 176 mill. kr, uten noen flere forpliktelser, uten noe større mål om opptrapping. Det er mildt sagt skuffende. Men jeg vil også si at det er en hån mot de tusenvis av ungene som blir utsatt for vold og overgrep, og som lever med det hver eneste dag.

Mitt spørsmål går til barne- og likestillingsministeren: Hvorfor har en valgt å gå vekk fra det enstemmige vedtaket som Stortinget fattet?

Statsråd Solveig Horne []: Med de sakene som har vært i media de siste dagene, og når vi nesten hver dag og i ukesvis kan lese om barn og unge som er utsatt for vold og overgrep, vil jeg si at det er så hjerteskjærende og så grusomt at vi nesten ikke tror at det er sant.

Jeg er, i likhet med representanten Ropstad, bekymret for at det sitter mange barn og unge der ute i dag som ikke vi voksne har kunnskap om, for å kunne stille de viktige spørsmålene slik at flere barn forteller de hemmelighetene de bærer på, og får den hjelpen som de trenger.

Derfor er det viktig når vi skal bekjempe vold og overgrep mot barn, at vi har innsats på mange områder, ikke bare på barne- og familieområdet, og derfor er jeg glad for at Stortinget enstemmig vedtok at regjeringen skulle legge fram en opptrappingsplan for å bekjempe vold og overgrep mot barn.

For første gang er det overlevert en forpliktende opptrappingsplan, der vi fokuserer både på forebygging, på kunnskap, på det arbeidet politiet skal gjøre av etterforskning, og ikke minst på hjelpetiltak for barn og unge som blir utsatt for vold og overgrep.

Jeg er også glad for at vi, i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti, de siste årene har prioritert det forebyggende arbeidet. Vi har prioritert arbeidet med å bekjempe vold og overgrep med mange titalls millioner kroner. I opptrappingsplanen som nå er til behandling i Stortinget, ligger det – i tillegg til den store satsingen som vi i de borgerlige partiene allerede har fått til – 176 mill. kr i friske midler på bordet for neste års budsjett.

Jeg har lyst til å understreke at det stopper ikke med det. Vi er veldig tydelige på at denne opptrappingsplanen må følges opp med mer midler også i de kommende budsjettene. Nå ligger dette til behandling i Stortinget, og jeg ser fram til Stortingets behandling av opptrappingsplanen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) []: Jeg takker for svaret.

Nå er det engang slik at en opptrappingsplan skal inneholde opptrapping og forpliktelser, og som jeg leste av sitatet fra vedtaket som Stortinget fattet, var vi veldig tydelige på at det skulle være øremerkede midler. Det er riktig, som statsråden sier, at i 2014 økte samarbeidspartiene med 660 mill. kr til bekjempelse av vold og overgrep mot barn, i 2015 med 560 mill. kr, i 2016 med 730 mill. kr – og for 2017 er altså regjeringas forslag 176 mill. kr, og det er etter at Stortinget har vedtatt at vi skal ha en opptrapping. Statsråden er godt kjent med at når en besøker barnehus, ser en fristbrudd hver eneste dag. En klarer ikke å få tatt avhørene når en skal. En ser når en besøker politiet, at en må henlegge saker. Medisinske undersøkelser blir ikke tatt i det omfanget det skal. Kripos sier at de kan ta mange flere overgripere eller nedlastere av overgrepsbilder, men de har ikke mulighet til å gjøre det.

Vil statsråden motsette seg at Stortinget gjør det Stortinget sa, nemlig at en får en forpliktelse over flere år med øremerkede midler over en større planperiode?

Statsråd Solveig Horne []: Statsråden kommer til enhver tid til å forholde seg til det som Stortinget bestemmer, og hvis Stortinget vedtar budsjett med en styrking av de feltene som ligger i opptrappingsplanen, vil selvfølgelig ikke denne statsråden motsette seg det.

Men jeg har lyst til å minne om at vi har en historisk satsing sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti på familievernet, som skal jobbe med konfliktfylte familier og voldsutsatte familier. Det er en historisk satsing på helsestasjoner, der helsesøstrene i mye større grad kan være med og avdekke og hjelpe disse familiene og se om det er barn som blir utsatt for vold og overgrep. For første gang kommer vold og overgrep inn i utdanningene fra denne høsten av. Det gjør at lærerne og de som jobber i barnehagene, er i stand til å stille de viktige spørsmålene, til å kunne se disse barna og hjelpe dem. Det er også en historisk satsing på politiet, og for første gang har vi gitt penger til Stine Sofies Stiftelse, som skal hjelpe de voldsutsatte barna. Dette er tiltak som vi har fått til i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Olaug V. Bollestad.

Olaug V. Bollestad (KrF) []: Vi snakker om det dyreste vi har – vi snakker om ungene våre. I Aftenposten mandag 21. november står det at statsråd Høie ikke lenger er bekymret for antall sosialpediatere ved sykehusene våre, selv om under halvparten av barneavdelingene våre har den kompetansen. Det er faktisk også slik at under 20 pst. av de ungene som blir utsatt for vold og overgrep, og som kommer til barnehusene våre, får medisinsk undersøkelse. Det kan vi ikke snakke oss vekk fra. Er statsråd Horne enig med statsråd Høie i at det ikke lenger er grunn til bekymring for om vi har nok sosialpediatere i sykehusene våre til å ta seg av unger som er utsatt for vold og overgrep? Hva tenker statsråden om at under 20 pst. av de barna som er utsatt for vold og overgrep, ikke får medisinsk undersøkelse ved våre barnehus? Er det godt nok?

Statsråd Solveig Horne []: Vi snakker om det mest dyrebare vi har. Når barn og unge blir utsatt for vold og overgrep, gjør det inntrykk på oss alle. Vi må snu hver en stein og gjøre det vi kan for at disse barna får den hjelp og oppfølging de skal ha.

Jeg er veldig glad for at det er en styrking av barnehusene i budsjettet for neste år. Vi vet også at det er en utfordring at for få barn får medisinsk undersøkelse. Jeg er kjent med at både justisministeren og helseministeren jobber med akkurat denne problemstillingen, slik at flere skal få medisinsk undersøkelse. Helseministeren har også stilt krav til alle de regionale helseforetakene om at sosialpediatrisk kompetanse skal være med og styrke barneavdelingene på sykehusene. Vi må også få utdannet flere og få flere inn ved barnehusene, slik at flere barn får den medisinske undersøkelsen som de har krav på.

Presidenten: Sonja Mandt – til oppfølgingsspørsmål.

Sonja Mandt (A) []: Jeg vil fortsette med det representanten Bollestad sa, for opptrappingsplanen er bra, men det er grunn til bekymring når under halvparten av de 21 barneavdelingene har egne leger med kompetanse. Det er grunn til bekymring når under 20 pst. av ungene på barnehusene får medisinsk undersøkelse.

Statsråden har et stort ansvar for ungene og viser til planen. Jeg har hørt i media at hun er fornøyd med tiltakene. Hva konkret har statsråden selv gjort overfor barnehusene og helsevesenet for at de skal være rustet til å ta imot de ungene som trenger hjelp nå? Har statsråden vurdert å øremerke midler, f.eks. sammen med helseministeren, til flere leger på barneavdelingene?

Statsråd Solveig Horne []: Som jeg sa i mitt forrige svar, er det nå stilt krav til de regionale helseforetakene for å påse at det er leger med spesialkompetanse på dette i barneavdelingene, og at det er et tett samarbeid med barnehusene.

Vi har en økning i neste års budsjett til barnehusene. Det er et viktig område for å sikre barn og unge som er utsatt for vold og overgrep. Det er også mitt ansvar å koordinere dette arbeidet. Vi mener at denne opptrappingsplanen tydelig viser hvor svakhetene er, hvor vi trenger mer styrking. Det er også lagt inn styrking som viser retning for hvor denne regjeringen ønsker å gå med dette arbeidet.

Jeg har lyst til å understreke – og det er jeg veldig tydelig på – at denne opptrappingsplanen må følges opp i de videre budsjettene med mer satsing for å bekjempe vold og overgrep mot barn.

Presidenten: Kjersti Toppe – til oppfølgingsspørsmål.

Kjersti Toppe (Sp) []: Etter ni år med barnehus er det eit tydeleg misforhold mellom talet på avhøyr og talet på gjennomførde medisinske undersøkingar.

Som fleire har sagt før meg her i dag, er det mangel på kompetanse på barneavdelingane, og berre 20 pst. av barna på barnehusa får medisinsk undersøking sjølv om det er eit utvitydig politisk mål å sørgja for det.

Eg vil visa til fjorårets budsjettforlik med Venstre og Kristeleg Folkeparti om ei løyving på 45 mill. kr til nettopp dette arbeidet. Ifølgje merknader frå Kristeleg Folkeparti sjølv står det at dette skulle leggja til rette for at alle valdutsette barn på barnehusa får medisinsk undersøking i forbindelse med avhøyr.

Spørsmålet mitt er kvifor ikkje regjeringa har følgd opp budsjettforliket frå i fjor, og kor mange år meiner statsråden det skal gå før alle barn på barnehus får medisinsk undersøking?

Statsråd Solveig Horne []: Målet vårt må være at alle de barn og unge som trenger medisinsk undersøkelse, får det.

Jeg har besøkt voldsmottaket i Ålesund. Der har de både et barnehus og et voldsmottak. Det er voldsmottaket som driver med de medisinske undersøkelsene.

Jeg er kjent med og er klar over at både justisministeren og helseministeren nå jobber for å se på hvordan flere barn kan få medisinsk undersøkelse. Det handler om kompetanse og kapasitet hos personellet. Vi kan ikke bare å slå oss til ro med dette, men jobbe videre. Den styrkingen som nå ligger inne i budsjettet både hos helseministeren og på barnehusene, mener jeg også skal være med på å sikre at flere barn skal få medisinsk undersøkelse når de har behov for det.

Presidenten: Ketil Kjenseth – til oppfølgingsspørsmål.

Ketil Kjenseth (V) []: Mitt oppfølgingsspørsmål går til kunnskapsministeren.

Fokuset nå har vært på vold og overgrep som har skjedd. Det er veldig viktig at vi fortsetter innsatsen for å rette opp og gjøre livet bedre for dem som er blitt utsatt for overgrep, men det er også en stor mulighet i å forebygge.

I tillegg til helsestasjonene, ulike Familiens hus, det å holde seg med nok jordmødre ute i kommunene og å organisere kommunene for å få til den viktige forebyggingen, kommer også barnehagen inn som en viktig instans. Det å øke barns egen kompetanse om kropp, følelser og grenser er en av de aller viktigste investeringene vi kan gjøre for å redusere overgrep mot barn, og ikke la en dårlig barndom vare livet ut.

Vil statsråden styrke arbeidet med dette i barnehagenes rammeplaner, og hvordan vil han styrke de ansattes kompetanse for å hjelpe barn og også avdekke dette i barnehagene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Svaret på det er ja. I mange år var det ikke slik.

I barnehagelærerutdanningen og i lærerutdanningen er det opplagt at de som skal bli fremtidens barnehagelærere og lærere, må få opplæring i nettopp hvordan de oppdager og håndterer barn som har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep etc. Det er nå inne i lærerutdanningen. Det er nå også inne i barnehagelærerutdanningen. Det er viktig.

I den nye rammeplanen for barnehagene, som nå er ute på høring, tydeliggjøres det ytterligere at barnehagen har et ansvar nettopp for dette. Jeg mener også at vi gjør mye som er viktig i skolen. Helsesøstersatsingen med 668 mill. kr disponibelt for kommunene til å ansette flere helsesøstre er viktig, og kommunene må bruke det på helsesøstre. Det er viktig at de også foretar den prioriteringen. Og nå introduserer vi også livsmestring som et eget temaområde i skolen.

Presidenten: Karin Andersen – til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV) []: Oppfølgingsspørsmålet mitt går til barneministeren.

Det virker ikke som om barneministeren har tatt inn over seg eller i det hele tatt bruker det i regjeringsforhandlingene at hun har et enstemmig storting i ryggen, som har krevd den opptrappingsplanen på linje med opptrappingsplanen for psykisk helse. Det virker som om hun slår seg til ro og ikke engang kan sette et mål for når alle barn skal få medisinsk avhør på barnehusene, og at hun slår seg til ro med 176 mill. kr til opptrapping, hvorav 50 mill. kr er ikke-øremerkede penger til opptrapping av skolehelsetjenesten, som kunnskapsministeren nå riktignok var på talerstolen og sa, men det er penger som kommunen kan bruke til helt andre ting hvis de vil.

Hvis man lover barn og unge en bedre skolehelsetjeneste – og statsråden sa i et av sine innlegg hvor viktig det var – hvordan kan det da ha seg at regjeringen ikke synes det er viktigere enn at de ikke øremerker pengene, sånn at pengene like gjerne kan brukes til asfalt eller helt andre ting i kommunene, og at ungene ikke får hjelp?

Statsråd Solveig Horne []: Vi kan aldri slå oss til ro når vi vet at det er barn og unge der ute som blir utsatt for vold og overgrep hver eneste dag. Derfor er dette et prioritert arbeid for regjeringen på mange felt – for meg som barneminister og det jeg har ansvar for, for justisministeren, for helseministeren og for kunnskapsministeren, for å nevne noen.

Dette er et prioritert område for regjeringen. Det viser vi i de budsjettene vi har hatt for foregående år i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti. Det viser også tydelig den forpliktende opptrappingsplanen vi har lagt fram nå. Så kan vi diskutere om det er for lite eller for mye penger, men det som er viktig for meg, er i hvert fall at de tiltakene som ligger inne i denne opptrappingsplanen, er en tydeliggjøring av hvor forpliktende dette er, og at det må følges opp i de andre budsjettene også framover. Det viser at regjeringen satser på dette arbeidet.

Det er nesten 900 mill. kr satsing på skolehelsetjenesten fra denne regjeringen de siste årene. Det er en historisk satsing. At SV nå kommer med øremerking – det har de ikke gjort før. Det ligger nå også inne øremerking i budsjettet for neste år.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: I vårt langstrakte land med store avstander og variert næringsstruktur er det nødvendig å sikre at alle deler av landet har et bredt studietilbud som passer behovene i arbeids- og samfunnslivet. Det var vel også årsaken til opprettelsen av landets distriktshøgskoler i sin tid. Det siste drøye året har regjeringa presset på plass en omfattende strukturendring i universitets- og høgskolesektoren. Tradisjonelt ulike samfunnsoppdrag og studietilbud er nå sentralisert i felles institusjoner. I Senterpartiet har vi advart mot dette, ikke minst med tanke på profesjonsutdanningene, som først og fremst har hatt som oppgave å forsyne sitt omland, alle kommuner, med nødvendig arbeidskraft, som lærere, sykepleiere, ingeniører osv.

Men hva er det som skjer nå? Som ellers når det er prat om strukturendringer, er det her prat om å ta ut synergieffekter og se fordelingen av studietilbud under ett. Det betyr i klartekst å redusere enheter for å spare penger. Prosessen ved Nord universitet kan illustrere situasjonen. Der risikerer man nå at studiestedet Nesna, som inntil nylig hadde sjølstendig høgskole, blir ribbet for studietilbud dersom grunnskolelærerutdanningen blir flyttet. Når så regjeringa i forslaget til statsbudsjett foreslår endringer som direkte straffer særlig Nord universitet, i tillegg til Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger, forsterker det en fra før krevende økonomisk situasjon.

I forkant av fusjonsprosessen sa statsråden at prosessen ikke skulle føre til nedlegging av studiesteder. Sett i lys av de prosessene vi nå ser, kan statsråden forsikre at regjeringa vil gripe inn dersom prosessene fører til ytterligere sentralisering av studietilbud for lærere, sykepleiere og ingeniører?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første er det viktig også å ha med seg at selv om Senterpartiet her på Stortinget var kritisk, har Senterpartiet lokalt mange steder – f.eks. i mitt hjemfylke Telemark, rundt NTNU i Trondheim og i innlandet – vært veldig positive til strukturreform, så der er det åpenbart forskjellige meninger, men Senterpartiet er jo et parti som respekterer lokalt selvstyre, også i eget parti.

Poenget med strukturreformen er ikke å spare penger. Hvis det hadde vært slik, hadde vi krevd at man skulle bruke mindre penger, hatt gevinstrealisering og annet. Snarere tvert imot putter vi mer penger inn i de institusjonene som fusjonerer, nettopp fordi vi vet at fusjonene koster penger. Målet er bedre kvalitet, bedre forskning – at man bedre enn i dag skal levere på det som arbeidsliv, region og næringsliv trenger.

Det helt riktig at hensikten med strukturreformen heller ikke har vært å legge ned studiesteder. Jeg fastholder det jeg har sagt tidligere, at man har et ansvar også for å ha desentraliserte campuser i de nye institusjonene. Jeg mener ikke at det er Stortingets eller min oppgave å gå inn og detaljstyre hvordan man har studieporteføljen skrudd sammen. Det mener jeg er et ansvar som institusjonene må ta selv.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Da konstaterer jeg at statsråden ikke har til hensikt å ta noe politisk initiativ for å ivareta strukturen på studiesteder. Som jeg nevnte i stad, betyr det nye finansieringssystemet en økonomisk smell for de nye universitetene og de tidligere høgskolene som er fusjonert inn i disse. Senterpartiet har ment at et nytt finansieringssystem måtte rette opp i de historiske skjevhetene mellom de gamle og de nye universitetene, men nå skjer altså det motsatte. Regjeringa tar i år fra basisfinansieringen til universitet og høgskoler for å gi mer penger til de institusjonene som satser på oppdrags- og bidragsforskning. Det vil bety økt konkurranse med instituttsektoren og mer uklar arbeidsdeling, men det kan også føre til at det blir en vanskeligere økonomisk situasjon for høgskoler som utdanner lærere og sykepleiere. Det er derfor interessant å vite om statsråden mener det er en fornuftig og rettferdig ordning når enkelte institusjoner nærmest er diskvalifisert på grunn av at en stor del av tilbudet deres er innenfor utdanning av lærere og sykepleiere – og hvordan mener man at disse institusjonene skal kunne sikre en høgere kvalitet i sine studietilbud framover?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det nye finansieringssystemet ble vedtatt i fjor, men budsjettkonsekvensene kommer i år, og det var jo stor enighet i sektoren om de to nye tingene vi la inn, nemlig at man ikke bare skulle belønne at man tok studiepoeng, men også at man fullførte en grad. Det var det stor enighet om, også blant de nye universitetene, og det var stor enighet om at vi også ville belønne universiteter og høgskoler for å samhandle med samfunnet rundt. Det er de to nye indikatorene som er lagt inn.

Hvis man ser på budsjettallene som sådan, vil man se at f.eks. Universitetet i Agder og Universitetet i Stavanger er blant de institusjonene som har aller, aller høyest realvekst. Det er ikke noe hvileskjær her, sånn som det var under tidligere regjeringer. Her er det sterk realvekst, mens Universitetet i Oslo – dette er selvfølgelig ikke noe jeg liker å skryte av – har null realvekst. Så å tegne opp et bilde av at institusjonene utenfor Oslo-gryten, de såkalt nye universitetene, får dårligere budsjetter, mens de gamle får gode, det er jeg ikke enig i.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp) []: De tre nye universitetene – Agder, Stavanger og Nord universitet – har jo sjøl påpekt at de risikerer å tape 180 mill. kr over to år ved innføring av det nye finansieringssystemet. Så når statsråden her sier at de ikke taper noen ting, må det enten være to helt ulike virkelighetsbeskrivelser, eller så må statsråden mene at de tre universitetene gir misvisende opplysninger.

Men hvis de taper 180 mill. kr over to år, er det dramatisk for universitetene. Det betyr at det står nesten halvparten så mye penger bak en student i Bodø som det gjør i Oslo. Det betyr også mindre undervisningsressurser per student og trange kår for de nye universitetene. Det var vel det motsatte en skulle gjøre. Så spørsmålet må nesten bli: Hvilke ambisjoner har egentlig regjeringen for de nye universitetene når det første en gjør, er å stramme til økonomien deres, og hvilke grep vil en ta for at det ikke skal få så urimelige konsekvenser som det nå oppleves særlig for de tre institusjonene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det er riktig det jeg sier, men det er også riktig at isolert sett gjør det nye finansieringssystemet, fordi Universitetet i Stavanger og i Agder og Nord universitet gjør det dårligere på noen av indikatorene, som de for øvrig – så vidt jeg vet iallfall – har støttet, at de kommer dårligere ut av det. Men så har ikke budsjettet bare finansieringssystemet. Hvis man ser på realveksten til f.eks. Universitetet i Stavanger eller Universitetet i Agder eller ser på hvor mye ekstra penger Nord universitet får, er det på alle de universitetene god realvekst – veldig god i Agder og Stavanger. Det er f.eks. fordi at når vi putter inn stipendiater, kommer det på siden, når vi putter inn nye studieplasser, kommer det på siden. Vi skal nå – vi får se hvordan budsjettforliket går – fordele ekstra penger til dem som har fusjonert. Det kommer på toppen. Vi skal fordele penger til lærerutdanningen, fordi vi – mot Senterpartiets vilje for øvrig – innfører femårig masterutdanning for alle. Det kommer også på toppen.

Presidenten: Marianne Aasen – til oppfølgingsspørsmål.

Marianne Aasen (A) []: Ved framleggingen av årets statsbudsjett var overraskelsen ganske stor på Stortinget og blant universitetene og høyskolene, ikke over at endringene i finansieringsordningen kom, det var varslet, men over at det ble gjennomført på akkurat denne måten. Et av forslagene var at institusjonene skulle belønnes for hver bachelor- og masterkandidat som ble helt ferdig. Mange har støttet det, også Arbeiderpartiet. Men det få – om noen – visste, var at dette skulle knyttes til bestemte typer studier, altså hva slags kostnadskategori master- eller bachelorkandidaten hadde gått på. Likevel velger regjeringen å gjøre nettopp det. Det er ingen grunn til at det skal være vanskeligere å få en lege til å fullføre utdanningen kontra en sykepleier, eller en arkitekt kontra en ingeniør. Fullført er fullført. Konsekvensene er at institusjonene med flest dyre studenter får vesentlig mer i bonus i ettertid, og motsatt for dem som har billige studenter. Det er i hovedsak de gamle universitetene og noen vitenskapelige høyskoler som tjener på det. Hvorfor har kunnskapsministeren involvert sektoren så utrolig dårlig underveis, slik som han vanligvis har tradisjon for? Og hvorfor avviker regjeringens løsning fra ekspertutvalgets?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mener at vi har involvert sektoren godt underveis ved at vi har hatt et ekspertutvalg, ved at det har vært en stor diskusjon, og så fortsetter den diskusjonen. Men da må det også sies at det er uenighet også blant universiteter og høyskoler. Jeg så en avisartikkel som beskrev det sånn at de gamle universitetene sto på en side, de nye universitetene på en annen side, og så sto de fleste høyskoler et sted midt imellom. Det er vel så enkelt som at de som føler de isolert sett vinner eller isolert sett taper, er henholdsvis fornøyd eller ikke fornøyd med måten vi har gjort det på.

Så mener jeg at det er rimelig at man i en sånn kompensasjonsordning også tar hensyn til hvor mye studiene koster, rett og slett fordi det er fornuftig at vi har et finansieringssystem som skiller mellom veldig kostnadskrevende og mindre kostnadskrevende studier. Da er det også rimelig at det tar opp i seg det når man f.eks. har en belønningsordning eller belønner institusjonene for at man fullfører en grad.

Presidenten: Anders Tyvand – til oppfølgingsspørsmål.

Anders Tyvand (KrF) []: Jeg tror at det nye finansieringssystemet for universitets- og høyskolesektoren er fornuftig, men det er måten regjeringen har valgt å innføre det nye systemet på, som er problematisk. Det er en del institusjoner som kommer dårlig ut, og som får en svakere finansiering enn de ville fått med det gamle systemet, og regjeringen har valgt ikke å gi disse institusjonene noen form for kompensasjon i overgangen. Det gjelder bl.a. noen av de institusjonene som vi har et sterkt ønske om å løfte, de som trenger litt drahjelp nå og ikke en dytt bakover. Det gjelder to av høyskolene som virkelig er framoverlente, og som har ambisjoner om å oppnå akkreditering som universiteter, nemlig Høgskolen i Oslo og Akershus og Høgskolen i Sørøst-Norge.

Jeg støtter det nye systemet. Jeg tror det vil bidra til økt gjennomføring og mer forskningssamarbeid. Men jeg er bekymret for at noen institusjoner vil stå dårligere rustet til å løfte seg kvalitetsmessig når de taper penger i overgangen uten å få noen form for kompensasjon fra regjeringen. Er det en bekymring som statsråden også deler?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Man kunne innført systemet på en annen måte. Det vi har valgt, er å spre det utover to år. Det er totalt 180 mill. kr som skal omfordeles – ikke bare fra de tre såkalte nye universitetene, men totalt omfordeles med de nye indikatorene. Og for å jevne ut effekten sprer vi det over to år.

Men jeg mener også at man ved siden av det jo må se på totalbudsjettene. Hvis man bare ser på realveksten her, har altså Nord universitet en realvekst, hvis vårt budsjett går igjennom, på 2 pst., Universitetet i Agder har en realvekst på 3,8 pst., Universitetet i Stavanger har en realvekst på 4,9 pst. Til sammenligning – igjen ikke noe man egentlig burde skryte av som statsråd – har Universitetet i Oslo en realvekst på 0 pst. Så inntrykket som forsøkes skapt av at de såkalte nye universitetene kommer dårlig ut av regjeringens budsjett, mens de såkalte gamle universitetene kommer fryktelig godt ut, mener jeg ikke er riktig. Men så er det også nå budsjettforhandlinger, så hvordan den endelige fasiten på pengepakka blir, får vi forhåpentligvis vite før jul.

Presidenten: Iselin Nybø – til oppfølgingsspørsmål

Iselin Nybø (V) []: Jeg har lyst til å følge opp spørsmålet fra Marianne Aasen, for jeg synes ikke at statsråden svarer veldig godt på det.

Det er bred enighet – og det er ganske åpenbart for de aller fleste – om at det er dyrere med noen studier enn andre studier. Det er klart at de institusjonene som utdanner medisinere, må få mer betalt for det enn de utdanningsinstitusjonene som utdanner andre og mindre kostnadskrevende studenter.

Men det som er hensynet bak kandidatindikatoren, er å få studenter igjennom løpet. Grunnen til at vi går litt fra studiepoengproduksjon til kandidatindikatorer, er jo at man ikke bare skal produsere studiepoeng på studiepoeng, men faktisk få dem igjennom graden. Mener statsråden virkelig at kandidatmodellen da tar hensyn til at det er det å få dem igjennom som er poenget? Er det verre å få igjennom en medisinstudent enn en sykepleierstudent? Er det rett at vi på kandidatindikatoren belønner at de får igjennom medisinstudenter framfor sykepleierstudenter?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mener at kandidatindikatoren ikke er begrunnelsen for at det er lagt opp på denne måten. Dette er en helt reell diskusjon, og det er også en vanskelig avveining. Men begrunnelsen er ikke at det er vanskeligere å få igjennom studenter i en høyere kostnadskategori, og lege og sykepleier er et godt eksempel på henholdsvis høyere og lavere kostnadskategori. Begrunnelsen er at når man skal belønne, er det også rimelig at det står i et visst forhold til kostnadene ved studiene, også fordi at hvis ikke ville kanskje incentivene, altså oppmuntringene, i systemet vært for svake for noen og for sterke for andre. Men det er altså ikke begrunnet i at det er vanskeligere per se å få igjennom en sivilingeniør på NTNU enn det er å få igjennom en sykepleier på Høgskolen i Molde. Det er ikke begrunnelsen. Men fordi det er forskjellig pris knyttet til studiene, er det også rimelig at belønningen gjenspeiler det.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Iselin Nybø (V) []: Fra det ene til det andre – mitt spørsmål går også til kunnskapsministeren.

I forrige uke fortalte NRK at UDI nå har begynt å bruke ressurser på en litt sovende regel. De har nemlig begynt å avdekke internasjonale studenter som jobber mer enn 20 timer i uken, for så å utvise dem fra landet.

Internasjonale studenter som studerer ved norske institusjoner, og som ikke mottar lån eller stipend, må i dag ha litt over 100 000 kr på konto – som er det myndigheten mener må til for å kunne forsørge seg selv. Det betyr at mange internasjonale studenter prøver å få seg jobb for å holde oppe inntektsnivået og ha de pengene som kreves for å bli her.

Men det er en regel om at den samme gruppen – de som må ha 100 000 kr på konto – ikke får jobbe mer enn 20 timer deltid per uke utenom ferie. Nå som man tydeligvis har begynt å håndheve dette strengt, fører det til at studenter som er både ressurssterke, integreringsvillige og en ressurs for samfunnet vårt, blir sendt ut gjerne før de er ferdige med utdannelsen, en utdannelse som kunne kommet til nytte både i det landet de er fra og i Norge. Vi ser at andre land rundt oss, USA og Canada, jobber systematisk for å tiltrekke seg smarte folk fra andre land for å få dem til å komme til seg.

Jeg lurer på om statsråden mener at dagens regelverk legger til rette for at internasjonale studenter kan komme til Norge for å studere. Eller ser statsråden at det er et behov for å gjøre regelverket litt mer fleksibelt, sånn at de studentene som må jobbe ved siden av studiene, ikke blir sendt ut av Norge før studiene er ferdige?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg lurer på om vi kanskje må begynne å snakke om USA i fortid, nemlig at de jobbet systematisk med å tiltrekke seg dyktige utlendinger, men det gjenstår å se.

UDI er ikke mitt ansvarsområde – det vet selvfølgelig representanten – så jeg kan ikke svare for UDIs praksis, jeg kan bare si noe helt generelt om regelverket.

Det er helt riktig at vi ønsker å tiltrekke oss talenter til Norge, vi ønsker å tiltrekke oss utenlandske studenter. Det er for øvrig en diskusjon om alle er nødt til å komme til Norge – også de utenfra – og ikke betale studieavgift, men det har Stortinget sagt klart ifra om at de ikke ønsker, selv om regjeringen foreslo det. Vi prøver å ha ryddige ordninger sånn at det er klart hvem som kommer hit for å studere, og hvem som kommer hit for å arbeide. Det er så vidt jeg vet – jeg kjenner denne saken kun fra mediene – begrunnelsen for at UDI nå har gått til aksjon. For hvis man er her på et studieopphold, har man fått en tillatelse som er primært for å studere, og ikke primært for å jobbe. Da må man søke om det og komme inn på en annen måte. Men, som sagt, dette er ikke mitt konstitusjonelle ansvar, så dette kan jeg ikke si noe mer om i detalj.

Iselin Nybø (V) []: Den siste tiden har det også gått en debatt i NRK og ulike medier om antallet studentboliger som blir tilbudt internasjonale eller utenlandske studenter. NRK slo ganske stort opp at syv av ti som blir tilbudt studentbolig ved studiestart i Oslo, er fra utlandet. Senere ble dette litt korrigert og moderert med tanke på forskjell mellom internasjonale studenter og utenlandske studenter ved studiestart og senere i studieåret. Statsråden svarte til NRK at det var et problem hvis det var sånn at andelen internasjonale studenter i studentboligene økte på bekostning av norske studenter og deres behov for studentboliger. Det er jo sånn at det er studentsamskipnaden selv som bestemmer kriteriene, og de har bestemt dette fordi de ønsker å tilknytte seg disse internasjonale studentene.

Hva mener statsråden om å fortsette satsingen på byggingen av studentboliger, og mener han at Stortinget skal gå inn og overstyre studentsamskipnaden sånn at færre studentboliger blir tildelt internasjonale eller utenlandske studenter?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Da NRK spurte meg, brøt jeg egentlig den første regelen for enhver klok politiker – jeg hadde ikke bare ett budskap, jeg forsøkte å være nyansert og se problemstillingen fra flere innfallsvinkler. Det er aldri en god idé. Det betyr at jeg forsøkte å si både at vi ønsker å tiltrekke oss utenlandske studenter, og at det er institusjonenes ansvar om de vil gi en boliggaranti. På mange måter er jo det kanskje nødvendig for mange av dem som kommer, og det er derfor de fleste også gjør det. På den annen side er det et problem i boligmarkedet, særlig i de største byene, så løsningen alt i alt – hvis man ikke ønsker å gjøre noe med studieavgiften eller den typen ting som egentlig uavhengig av det ikke nødvendigvis ville gjort noe med denne situasjonen – er å bygge flere studentboliger.

Jeg kan godt gå enda høyere enn det rekordhøye og historisk høye nivået vi har nå på 2 200 nye studentboliger. Det jeg tror er aller viktigst, er at man ikke går tilbake til en politikk hvor antallet boliger går opp og ned som en jojo, særlig i valgår, men at vi holder et rekordhøyt nivå.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Sveinung Rotevatn.

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg synest det er beklageleg at det stadig er slike negative debattar om utanlandsstudentar i Noreg – det vere seg om studieavgift, studentbustader, eller i saka representanten Nybø viste til, om ein også skal kunne jobbe her.

Vi er ganske få i dette landet. Vi har eit behov for å tiltrekkje oss talent. Det er bra for Noreg, og det er bra for dei som kjem. Samtidig satsar vi svært mykje på at nordmenn skal bli utdanna i utlandet. Halvparten av norske medisinstudentar blir utdanna i utlandet. Alle norske kiropraktorar blir utdanna i utlandet. Regjeringa på si side var skeptisk til å auke talet på studieplassar for medisinstudentar, og imot å etablere ei kiropraktorutdanning. Spørsmålet mitt er om statsråden ser at det verkar ein smule dobbeltmoralsk at vi i Noreg stadig skal ha debattar om kor problematisk utanlandsstudentane som kjem hit, er, samtidig som vi er heilt avhengig av at andre tek imot våre eigne studentar.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Svaret på det er nei. Jeg klarer ikke å se det. Tross alt er det en mer og mer særnorsk forestilling at den eneste måten man kan tiltrekke seg talent på, er ved å ha en såkalt gratis skattefinansiert utdanning, også for dem som kommer fra land utenfor EØS-området. USA ble dratt frem som eksempel av partifellen til representanten Rotevatn. Der koster det penger å studere. Storbritannia er ikke akkurat dårlig på å tiltrekke seg internasjonalt talent. Der koster det penger å studere. Så å ha en diskusjon om det er jeg helt åpen for. Men jeg fremmer ikke forslag bare for å få dem nedstemt på Stortinget. Dette har Stortinget allerede stemt ned i denne perioden.

Så er det selvfølgelig slik at hvis dette glir over i en diskusjon hvor det blir mistenkeliggjøring av utlendinger som utlendinger, har vi et problem. For hvis man skal gidde å komme til Norge som talent, må det være en åpen og liberal atmosfære her.

Presidenten: Martin Henriksen – til oppfølgingsspørsmål.

Martin Henriksen (A) []: Det er et politisk mål å få flere til å studere i Norge. Med den nye praksisen det kan se ut til at UDI har lagt seg på, er det fristende å spørre om utenlandsstudenter nå er en del av innvandringspolitikken fra regjeringens side. Statsråden har gjort det klart at UDI ikke er hans ansvarsområde, så jeg skal spørre om noe annet.

Noe som vil føre til at mange flere utenlandsstudenter tvinges til å jobbe mer, er dersom det blir innført skolepenger i Norge. Regjeringen foreslo det høsten 2013. Det ble heldigvis stoppet. Men nylig gjentok Høyres Henrik Asheim, på Dagsnytt 18 på NRK, Høyres ønske om å innføre skolepenger. Han åpnet da for at det kunne skje i et flertall med Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Da er spørsmålet: Hvordan mener statsråden at innføring av skolepenger vil påvirke situasjonen for utenlandsstudenter i Norge og rekrutteringen av utenlandsstudenter? Er den saken nå endelig død og begravet fra regjeringens side?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første er det, så vidt jeg vet, ikke slik at UDI har en ny praksis. De har bare bestemt seg for å følge opp regelverket. Jeg tror ikke det har vært noen regelverksendringer.

Jeg har sagt at vi har fremmet et forslag om det. Jeg mener at det forslaget var fornuftig skrudd sammen, slik at institusjonene selv kunne velge å bruke pengene på å ikke ha studieavgifter for utenlandsstudenter fra land utenfor EØS. Men de kunne også velge å ta studieavgift. Det er altså flere og flere land som gjør det. Vi er snart alene igjen om ikke å ha det. Det er veldig mye som tyder på at det gjør oss til det mest attraktive landet i verden når det gjelder å tiltrekke seg talent. Men så var Stortinget veldig tydelig – i og med det flertallet, som, så vidt jeg husker,m også inkluderte Senterpartiet: Det var bare regjeringspartiene som var for forslaget. Så det er ikke noe poeng å fremme det igjen i denne perioden. Så på den måten er det dødt og begravet i denne perioden.

I forbindelse med Høyres programarbeid, som jeg også leder, er det en diskusjon om dette skal stå i Høyres program også i neste periode. Men den diskusjonen blir i alle fall ikke avsluttet i denne spørretimen.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien – til oppfølgingsspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Bare for å slå det fast: Det står ingenting i Senterpartiets program om studiepenger.

Det viktigste er at det er gratis, og at Norge er et trygt land. Det er hovedårsakene til at utlendinger velger å studere i Norge. Vi vet at omtrent 10 pst. av studentene i høyere utdanning er internasjonale studenter. Vi mener at internasjonalisering er positivt, både for den enkelte student, for læringsmiljøet og for samfunnet for øvrig.

Sjøl om gratis studieplasser i seg sjøl er et gode, er både norske og internasjonale studenter avhengig av finansiering for å kunne livnære seg gjennom studiet. Men da må vi ikke lage et regelverk som er så stramt og rigid at det blir umulig å overleve. Vi vet at det er mange norske studenter som også må jobbe ved siden av studiet, sjøl om de har lån fra Lånekassen som et sikkerhetsnett.

Mitt spørsmål er: Mener statsråden at det er antall timer en jobber, eller avlagte eksamener og studiepoeng som skal være viktigst når en skal avgjøre om en student er kvalifisert til et opphold i Norge?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Igjen: UDI er ikke mitt ansvar. Men jeg mener at vi har levd godt frem til nå med å ha en ordning hvor man skiller mellom et opphold for å studere og et opphold primært for å jobbe. Jeg er ikke i stand til å si noe mer om det og UDIs praksis siden det ikke er mitt ansvarsområde.

Jeg må bare få lov til å føye til at det er bra at Senterpartiet sier de er positive til internasjonalisering. Men de har en merkelig måte å vise det på, for i sitt alternative statsbudsjett kutter Senterpartiet 40 mill. kr til Senter for internasjonalisering i utdanningen, paradoksalt nok også et av de hovedkontorene som ligger utenfor Oslo-gryta. Å ha en del reduksjoner for å få ned byråkrati, er bra, men å kutte 40 mill. kr til en såpass liten organisasjon og fortsatt være for det samme nivået på internasjonalisering, det er neppe mulig.

Presidenten: Torgeir Knag Fylkesnes – til oppfølgingsspørsmål.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Simon Manana er personen som har aktualisert spørsmålet som Venstre her har tatt opp. Han kjem frå Uganda og voks opp i svært fattige kår. Gjennom flaks og tilfeldigheitar og ikkje minst personleg engasjement og ressursar har han klart å karre seg framover i livet, med god hjelp av støttespelarar på sin veg. Han har no tatt sin mastergrad i folkehelsevitskap ved Universitetet i Tromsø – berre det ei bragd i seg sjølv, med den bakgrunnen han har. Imens har han jobba som vaskar, personleg assistent, bokseljar, og heile vegen har han betalt skatt. Så har ein då plutseleg brukt denne sovande regelen som han i det heile ikkje har fått informasjon om, og behandlar han som ein kriminell og eskorterer han strengt ut av landet – ein stor ressurs for dette landet.

Ser ministeren at dette er ein veldig firkanta måte å gjere ting på? Vil han ta initiativ for å mjuke opp reglane, slik at det kjem litt fornuft inn i systemet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Basert på det som jeg har lest om denne saken, er det ikke noen tvil om at Simon er en utrolig imponerende type og har en fantastisk livshistorie. Men så er det sånn at jeg er helt sikker på at representanten heller ikke mener at vi i enkelttilfeller bare kan se bort fra regelverket. Regelverket er der. Meg bekjent er det ikke noe nytt i det regelverket som har kommet i denne regjeringsperioden. Jeg tror dette har vært regelverket veldig lenge. Da er det nettopp begrunnet med at det er forskjell på å komme hit og få opphold for å studere, og å få opphold for å jobbe.

Det er også sånn at det generelt ligger til grunn at vi alle har et ansvar for å forholde oss til regelverket. Men jeg er enig i at det kanskje kan være at regelverket er for rigid. Det er mulig. Jeg skal i hvert fall etter denne runden lufte det med konstitusjonelt ansvarlig for UDI, og få departementene til å se om det er noe som burde forbedres.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Audun Lysbakken (SV) []: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

Forskjellene i Norge i rikdom og makt øker, og det er en utvikling det ser ut til at høyresiden omsider har oppdaget og begynt å bry seg om. Statsråden skriver i Aftenposten i dag at norsk skole på mange måter er «en forskjellsskole», og at det å satse på skolen er den sikreste veien til sosial utjevning.

Men det er stor avstand mellom liv og lære. Hvis en ser på hva kunnskapsministeren faktisk gjør, er jo et av de mest oppsiktsvekkende grepene i årets budsjett at Røe Isaksen kutter 600 lærerstillinger på ungdomsskoler med særskilte – ikke minst sosiale – utfordringer uten å gjøre den evalueringen av forsøket og den vurderingen av innføring av en lærernorm som hele tiden har ligget som en forutsetning for de 600 stillingene. Når en går inn og ser på situasjonen på ungdomsskolene i de 98 kommunene som er berørt, ser vi altså at elevenes grunnskolepoeng øker, og at behovet for spesialundervisning går ned.

Vi vil ikke få en evaluering av dette forsøket på lang tid ennå, fordi statsråden selv avbestilte den, men alt tyder på at avslutningen av forsøket er basert ikke på kunnskap, men på Høyres idé om at økt lærertetthet ikke er viktig.

Når vi ser disse resultatene jeg har nevnt – grunnskolepoeng, nedgang i behov for spesialundervisning – mener statsråden det kan være en indikasjon på positiv effekt av disse stillingene? Hvis ja: Hvorfor kutter han da? Hvis nei: Hva i all verden bygger han sin skråsikkerhet på om at dette ikke var verdt å videreføre?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Her var det mange elementer, la meg ta det forsøksvis systematisk.

Det kommer en forskningsbasert evaluering. Første delrapport kommer om ikke så altfor lang tid, jeg husker ikke datoen, og full rapport kommer i 2017.

Punkt to: Hvordan ble dette presentert da det kom fra den rød-grønne regjeringen? Jeg kan sitere fra 2013-budsjettet:

«Den fireårige tilskottsordninga skal nyttast til å hauste erfaring og kunnskap om effekten av auka lærarressursar.»

De rød-grønne beskrev ordningen slik i budsjettet. De skriver også da fireårig statlig tilskudd. Så det at SV nå er overrasket over at et tilskudd som statsråden, de rød-grønne partiene og departementet har beskrevet som et fireårig tilskudd, nå faller bort etter fire år, det står ikke til troende.

Så mener jeg at den aller største forskjellen – jeg sier den sosioøkonomiske forskjellen, men hadde jeg vært på venstresiden, ville jeg sagt klasseforskjellen – i norsk skole knytter seg til hva slags kunnskap barna går ut med. Det knytter seg til at det er systematiske forskjeller basert ikke så mye på inntekt, men på hva slags utdanningsnivå foreldrene har. Det sier noe ikke bare om drop-out fra videregående skole, men også om du lærer deg å lese, skrive og regne skikkelig, om du får gode karakterer, ja faktisk til og med også om stress og kanskje forekomsten av psykiske lidelser i skolen. Det aller viktigste for å gjøre noe med dette er ikke da som de rød-grønne gjorde, å gi ungdomsskolelærerstillinger til 98 utvalgte kommuner i Norge, men en satsing på tidlig innsats for alle skoler i Norge. Det er der vi har valgt å legge pengene, både de friske midlene som kommer i neste års budsjett, og midlene, sammen med ikke minst Kristelig Folkeparti, til flere lærere i 1.–4. klasse. Hvis vi klarer å sette inn tiltak f.eks. på språk i 1. klasse, er det 80 pst. av elevene som har språkvansker som kan komme opp på et skikkelig nivå. Hvis vi venter til 4.–5. klasse, synker det tallet som en stein ned til 15–20 pst. Så SVs politikk kom for sent i regjeringsperioden, det kom for sent i skoleløpet, og det var en fireårig forsøksordning.

Audun Lysbakken (SV) []: Statsråden må lese bedre i budsjettet for 2013. Der står det veldig tydelig at dette skulle munne ut i en vurdering av en lærernorm. Den vurderingen har statsråden ikke gjort.

La meg da ta ham på ordet. Statsråden sier han er opptatt av tidlig innsats, og statsministeren har her i Stortinget definert økte lærerressurser i ungdomsskolen som sen innsats, og da regner jeg med at statsråden viser til de 1 000 nye lærerne på 1.–4. trinn som han og samarbeidspartiene lovet i fjor. Jeg ønsker å spørre hvor de ble av, for vi har stilt departementet spørsmål om dette i budsjettbehandlingen og fått følgende svar: Kunnskapsdepartementet har ikke tall på hvor mange stillinger ordningen har utløst, eller hvor mange skoler som er berørt.

Her er det jo grunn til å frykte lærerbløff, og jeg lurer på om kunnskapsministeren nå kan opplyse oss om det faktisk ble 1 000 nye stillinger på 1.–4. trinn. Aner han hvor mange nye lærere det faktisk ble? Kan han garantere at det er en reell økning i lærertettheten i de 100 kommunene som skulle berøres av ordningen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det vi kan si, er hvordan ordningen er lagt opp. Dette er ikke frie midler inn i kommunerammen, dette er øremerket tilskudd til kommunene. Det vil si at disse pengene bare skal brukes til lærerstillinger i 1.–4. klasse. Så har vi ikke satt noe krav om at man ikke under ett kan gjøre endringer i skolen, dvs. at vi ikke har noen garanti for at det i hver enkelt kommune blir flere lærerstillinger. Det har vi ingen garanti for. Men vi har altså en ordning som er minst 1 000 stillinger, jeg sier «minst» fordi det også har kommet ekstra midler som gjør at de kan ansette enda flere. Det er øremerket for 1.–4. klasse, og vi behøver ikke gå så langt for å finne et eksempel: Her i Oslo har det nye rød-grønne byrådet skrytt voldsomt av økningen sin i lærerstillinger i skolen, og så vidt jeg kan se, er nesten alle de nye lærerstillingene som kommer i rød-grønne Oslo, finansiert av Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene.

Presidenten: Det åpnes for oppfølgingsspørsmål – først Torgeir Knag Fylkesnes.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: For det første er det feil at det fireårige prosjektet skulle bli avslutta, altså berre vare i fire år, og så var det over. Dette skulle vere ein del av ein prosess der ein skulle skaffe erfaring med auka lærartettleik. Så det er statsråden som ønskjer å avslutte dette etter fire år. Det er ikkje opplegget til SV. Vi ønskjer faktisk å auke dette.

Dei foreløpige rapportane viser at dette er ei ordning som lærarar og skuleleiarar er veldig positive til. Vi ser at grunnskolepoenga aukar, og behovet for spesialundervisning har sokke. Det er dei foreløpige indikasjonane. Då blir spørsmålet ein gong til:

Dersom forskinga i etterkant viser og stadfester dette inntrykket av dei positive resultata, kva gjer statsråden då? Vil han då på ny innføre denne ordninga som han nettopp har lagt ned ved å fjerne desse lærarstillingane, eller vil ein berre halde seg til Høgre sin politikk og ikkje innføre fleire lærarstillingar, sjølv om kunnskapen viser det motsette?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg vrir og vender ikke på det departementet, partilederen i SV, kunnskapsministeren og de rød-grønne flertallspartiene sa. Det er veldig tydelig i alle dokumenter og i all omtale av dette at dette er først og fremst – som tidligere kunnskapsminister Kristin Halvorsen sa i desember 2012 – en prøveordning, og den skulle vare i fire år. Det er helt riktig at SV nå, i opposisjon, mener at disse stillingene bør videreføres, og jeg har ikke noe problem med å anerkjenne at SV ønsker en nasjonal lærernorm og finansierer opp det i sine budsjetter. Så dette var vel kanskje heller et sånt rød-grønt kompromiss. Jeg skal ikke spørre om hvem som sloss for, og hvem som sloss imot, men man kan jo tenke seg det.

Så var spørsmålet: Hva hvis evalueringen viser at dette har vært vellykket? Uansett ville det ikke vært en god idé å fortsette med en ordning som bare hadde noen utvalgte kommuner som man skulle peke ut, og som fikk ekstra lærerstillinger. Hvis det kommer overveldende beviser på at flere lærerstillinger fungerer, må det gå til alle, og det vil særlig måtte gå til de kommunene som har ekstra store klasser.

Presidenten: Christian Tynning Bjørnø – til oppfølgingsspørsmål.

Christian Tynning Bjørnø (A) []: Det er ikke bare vi som jobber med budsjett om dagen – det gjør også kommunepolitikere i alle farger landet over. Vi vet fra KS’ budsjettundersøkelser at det blir kuttet i skolene. Som vi har vært inne på tidligere her i dag: 600 ungdomsskolelærerstillinger fjernes, uten at elevene får noen erstatning, og før det er evaluert. I tillegg foreslår rådmannen i Gjøvik å kutte 8 lærerstillinger, i Lindesnes er det foreslått å kutte 7 stillinger, i Moss er det foreslått å fjerne lærerstillinger i 2. klasse. Og fra skoleåret 2014/2015 til i år er det kuttet 60 lærerstillinger i Stavanger, der det også på nytt er foreslått å kutte 9 mill. kr. Dette er noen av mange eksempler – likevel snakker statsråden om flere lærere i skolen.

Statsråden har gjentatte ganger i dag sagt at spørsmålene han får, ikke rimer med virkeligheten. Vel, dette er virkeligheten. Mitt spørsmål blir: Er statsråden fornøyd med at dette er virkeligheten på hans vakt?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mener at man burde satse på skole, og det mener jeg at man burde gjøre i alle kommuner. Jeg kjenner også til at det er kommuner i vårt felles hjemfylke som kutter. For eksempel har Skien kommune, med Arbeiderparti-ordfører, kuttet i skolen over flere år. Det har ikke mitt parti lokalt i Skien vært for.

Spørsmålet er ikke om man kan gi en garanti for hva hvert enkelt kommunestyre gjør. Spørsmålet er hva vi gjør nasjonalt. Se da på det som har skjedd i løpet av perioden, og hva som ligger inne i vårt budsjett for neste år. I vårt budsjett ligger det inne nettopp en stor satsing inn til kommunene for tidlig innsats, som er naturlig å bruke f.eks. på flere lærerstillinger for de aller minste barna. Det ligger også en kommuneøkonomi i bunnen som på ingen måte står tilbake for det de rød-grønne leverte i sine fire siste år, og som gjør at kommunene også har en mulighet til å satse offensivt på skole.

Presidenten: Anders Tyvand – til oppfølgingsspørsmål.

Anders Tyvand (KrF) []: Det varmer et Kristelig Folkeparti-hjerte å høre statsråden snakke så varmt om de lærerstillingene Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for i forhandlingene de siste årene. Men det er ikke bare de 600 ungdomsskolelærerstillingene regjeringen har foreslått å kutte. Regjeringen har også lagt opp til et budsjett der det vil være rundt 600 færre lærere i 1.–4. klasse ved skolestart neste år enn det var ved skolestart nå i høst. Det betyr færre lærere til å se hver enkelt elev, færre lærere til å hjelpe dem som sliter.

I Kunnskapsdepartementets egen rapport, som heter «Reservestyrken» av lærere, har forskerne spurt lærere som har valgt å forlate yrket, om hvorfor de gjorde det, og hva som skal til for å få dem tilbake igjen. Jeg siterer fra denne rapporten:

«Mye av nøkkelen mener de finnes i å gjøre klassene mindre. Færre elever i klassen gjør det lettere å «gå inn i elevens verden». Det letter også foreldresamarbeidet.»

Mitt spørsmål er om statsråden tar disse lærerne på alvor, og om han synes at regjeringens forslag om å redusere antallet lærerstillinger svarer godt på det lærerne selv mener er løsningen for at flere skal lykkes i klasserommet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Her må jeg få sette den gode representanten fra Kristelig Folkeparti litt på plass, for det lå inne engangsmidler, som representanten også er klar over, etter budsjettforliket i fjor. Det lå inne permanente midler til flere lærerstillinger. Det er derfor jeg sier minst 1 000, som kommunene har fått penger til. Det lå også inne engangsmidler til høsten, som det var naturlig å bruke på skole og lærere, men igjen: engangsmidler. Der har vi selvfølgelig en helt annen båndlegging av de pengene. Det er altså ikke mulig å kreve at en kommune skal bruke det som eksplisitt – i forståelse med Kristelig Folkeparti – blir beskrevet som engangsmidler, til å ansette nye lærere når de ikke vet hva som kommer i neste budsjett. Så jeg er helt uenig i at man beskriver det som et kutt.

Jeg mener det er gode grunner til å se på hvordan man i mindre grupper kan ha bedre undervisning. En av de tingene som det er godt dokumentert at fungerer, er f.eks. intensivopplæring i kortere perioder for elever som sliter. Det ønsker vi å legge opp til. Det vil også sannsynligvis kreve noen flere lærerstillinger, men jeg synes det er viktigere enn en generell nedgang i gruppestørrelse fra 20 til 18 eller fra 24 til 22.

Presidenten: Anne Tingelstad Wøien – til oppfølgingsspørsmål.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Statsministeren sa, som representanten Lysbakken nevnte, i en tidligere spørretime at å bruke penger på flere lærere i ungdomsskolen er sen innsats, altså skulle vi forstå det som det motsatte av tidlig innsats. Det sies altså i en tid da vi nettopp har lest i avisen at de elevene som trenger det mest, får de lærerne med minst kvalifikasjoner til å undervise seg. I tillegg synes regjeringa det er helt ålreit at det er over 9 000 ikke-kvalifiserte som underviser i skolen.

Spørsmålet mitt blir: Deler statsråden statsministerens mening om at det er uklokt, og at det er for sen innsats å sørge for økt lærerdekning i ungdomsskolen, selv om evalueringen av den ordningen vi har hatt, skulle vise seg å være positiv?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vi bør få evalueringene først.

Ungdomsskolen er selvfølgelig kjempeviktig, men helt objektivt sett er jo det sent i skoleløpet. Etter ungdomsskolen skal man over i videregående skole. Dette er altså helt på slutten av grunnskolen. Det som har vært viktigst for meg, og som for øvrig også har vært viktigst for samarbeidspartiene – må jeg legge til – når vi har laget budsjetter, er å sette inn innsatsen tidligere. La meg ta et eksempel: Hvis man er lærling og skal ut i lære, så har man hatt rundt 1 500 matematikktimer – 460 av dem, omtrent, har man hatt i 1.–4. trinn. Hvis vi ikke klarer å løfte elevene og få dem til å knekke regnekoden og lesekoden tidlig i skoleløpet, får vi problemer senere på ungdomstrinnet. Jeg synes det er bra å satse på ungdomstrinnet også, selvfølgelig, men når vi skal prioritere, mener jeg at det neste store løftet skal være tidlig innsats i skolen.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Arild Grande (A) []: Mitt spørsmål går til barne- og likestillingsministeren.

Nylig kom Nav med et tall som nok en gang viser nedgang i fedres uttak av foreldrepermisjon, som følge av regjeringens kutt i pappakvoten. Det var nettopp dette mange advarte mot da regjeringen tok over og umiddelbart gikk i gang med kutt. LO, NHO, forskere og aviser på lederplass ga uttrykk for at dette var et tilbakeskritt. Men som vanlig lyttet ikke regjeringen til andre enn seg selv.

Etter mange år med økning i fedrekvoten og dermed også økning i fedres uttak, er det nedslående å se at kritikerne fikk rett. Resultatet er altså nå at mange barn mister verdifull tid med far. Mange menn mister rettigheter som gradvis over mange år er blitt styrket. Og mange kvinner stiller svakere på arbeidsmarkedet. Skal vi lykkes i det krevende økonomiske farvannet Norge og verdenssamfunnet går gjennom, er det viktig å sikre at flest mulig kan arbeide. En forutsetning for det er at det er mulig å kombinere arbeid og omsorg. Det har bidratt til at Norge er i verdenstoppen når det gjelder sysselsettingsgrad og fertilitet. Regjeringens politikk vanskeliggjør dette fortrinnet. Er statsråden stolt av å være den første statsråd i Norge som aktivt har bidratt til at barn skal få mindre tid sammen med sin far, og at kvinners stilling i arbeidslivet blir svekket?

Statsråd Solveig Horne []: Jeg er stolt av at Norge har en av verdens beste foreldrepengeordninger, og at mødre og fedre i dag har en unik mulighet til å kunne kombinere familieliv og arbeid. Regjeringens familiepolitikk bygger på valgfrihet og fleksibilitet. Vi har tillit til at foreldrene selv kan treffe de valgene som er best for seg og sin familie. Familiene er forskjellige, og det viktigste her er at barn nå får mer tid med sine foreldre. Derfor har regjeringen økt fellesandelen, slik at flere barn nå får anledning til å være lenger hjemme med sine foreldre – i motsetning til den forrige regjeringen, som faktisk frarøvet barn rett til å være hjemme med foreldrene sine, i og med at de hadde de to ukene som var forbeholdt far, noe som gjorde at familien mistet de ukene hvis far ikke hadde mulighet til å ta de ukene. Og den som tapte på det, var barnet.

Jeg er glad for at vi har en god foreldrepengeordning, og det er ingen her som mister noen rettighet. Det er ingenting i lovverket som sier at far ikke kan ta mer enn de ti ukene som er der i dag. Jeg er også glad for det pappaoppropet som er der ute, og har utfordret arbeidsgiverne til å være mye tydeligere på å utfordre far og mor til å fordele de ukene slik som det passer, men også at flere fedre kan ta mer enn de ti ukene som er der. Fellesandelen er økt, det gjør at familiene har fått en større fleksibilitet, og flere barn får være hjemme med sine foreldre i den sårbare fasen som de er i når de er så små.

Arild Grande (A) []: Jeg registrerer at statsråden er flittig i sin ros av verdens beste foreldrepermisjonsordning, til tross for at statsrådens parti aldri har bidratt til at vi er i den situasjonen som vi er i i dag. Vi ser at fedres uttak av foreldrepermisjon henger nøye sammen med størrelsen på kvoten. Går kvoten opp, går fedres uttak også opp. Jeg mener at det er ingen skam å endre standpunkt hvis man ser at ting går i gal retning, eller om man møter massiv motbør, slik regjeringen gjør nå. Tidligere i år så vi f.eks. at Kristelig Folkeparti mente det var feil å redusere fedrekvoten, og at partiet vurderer å øke den til 14 uker. Landsmøtet i Venstre samlet seg tidligere i vår om 15 uker til hver av foreldrene. Så mens alle andre partier enn regjeringspartiene nå diskuterer hvordan vi kan utvikle foreldrepermisjonen til det beste for barna, foreldrene og samfunnet, står regjeringen fast i gammeldags tenkning. Finnes det grenser for hvor lavt fedres uttak av pappatid kan bli før regjeringen vurderer å styrke fedrekvoten?

Statsråd Solveig Horne []: I motsetning til representanten Grande har jeg tro på at familien klarer å løse dette selv, at man velger det som er best for sin familie når barna er små. Det er ingenting i veien i dag i lovverket; det er ingen fedre som skal behøve å stå med lua i hånda overfor arbeidsgiveren sin og kreve fedrekvoten. Fedrekvoten er i dag på ti uker, men far kan ta tolv uker, fjorten uker, seksten uker og mer enn det hvis han ønsker det, og hvis familien finner ut at det er det som er best for dem.

Når det gjelder den ordningen som vi har i dag, som også Fremskrittspartiet har støttet opp om – og det foregår en programdebatt i de enkelte partiene nå – så forholder jeg meg til en regjeringserklæring og en samarbeidsavtale med Venstre og Kristelig Folkeparti, der de borgerlige partiene har vært tydelige på at vi ønsker å gi foreldrene og familiene større fleksibilitet og øke fellesandelen i foreldrepengeordningen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Hege Haukeland Liadal.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Mitt oppfølgingsspørsmål går også til barne- og likestillingsministeren.

Det mangler ikke på fakta, det mangler heller ikke på reaksjoner, eller – som noen ville ha valgt å kalle det – «hylekor» av reaksjoner, på regjeringens fravær av likestillingsfremmende tiltak og lovverk. Hvordan ser statsråden for seg at menn skal være likestilte omsorgspersoner, når hun fører en politikk som fratar fedre nettopp dette?

Statsråd Solveig Horne []: Regjeringen fører en aktiv likestillingspolitikk. Vi har nettopp fremmet et forslag i Stortinget om å likestille foreldreskap, der far skal få flere rettigheter ved samlivsbrudd. Vi har ute på høring et forslag om at far også skal kunne overta og beholde fedrekvoten ved samlivsbrudd. Så det er flere tiltak denne regjeringen har gjort for å fremme fars stilling i likestillingsarbeidet.

Så blir nesten alltid fedrekvoten trukket fram når man snakker om likestilling. Det å øke fellesandelen og ha en kvote på ti uker både til mor og far har vært et bevisst valg. Vi er uenig i den politikken, og sånn er det, men det er et flertall i Stortinget i dag for å øke fellesandelen og ha ti uker til far og ti uker til mor, og det at denne regjeringen, sammen med samarbeidspartiene, har valgt å fokusere på økt fleksibilitet og valgfrihet for familiene, er en verdi som også er viktig å ha med seg i denne debatten – og foreldrepengeordningen er også til for barna.

Presidenten: Geir Jørgen Bekkevold – til oppfølgingsspørsmål.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: For Kristelig Folkeparti er det viktig at barn også får tid sammen med fedre. Det gjør at Kristelig Folkeparti sannsynligvis, hvis landsmøtet er enig med programkomiteen, kommer til å jobbe for å heve fedrekvoten til 14 uker igjen, slik det var, og ikke 10, slik det er nå, rett og slett fordi vi ser at de endringene vi gjør her på Stortinget, virker veldig normgivende. I dag tror jeg de fleste fedre tenker at det er de 10 ukene en har, og kanskje arbeidsgiver også tenker på samme måte.

Barns rett til å være sammen med far i permisjonstiden har gjort at vi i vårt alternative budsjett også har foreslått at far må få selvstendig uttaksrett til permisjon, og ikke at det skal være avhengig av om mor har inntekt eller ikke – nettopp for å sikre at far får denne muligheten til å kunne være sammen med barnet i dets første leveår.

Er statsråden enig i at det er verdt å prioritere ordninger og endringer som gir barnet mer tid sammen med far?

Statsråd Solveig Horne []: Nå skal ikke jeg gå inn i debatten om Kristelig Folkepartis program for neste stortingsperiode, jeg forholder meg til den samarbeidsavtalen vi har med Kristelig Folkeparti og Venstre om å øke fellesandelen og ha en fedrekvote på ti uker. Så deler jeg intensjonen til Bekkevold om at det er viktig at far skal få være mest mulig sammen med sine barn, både i et samliv og etter et samlivsbrudd. Det er ingenting i veien i lovverket i dag for at far kan ta ut mer enn de ti ukene, og jeg savner at vi politikere også av og til utfordrer arbeidsgiverne, med hensyn til hvilke spørsmål de stiller når både mor og far kommer og sier hvor mange uker de skal ha. De har en aktivitetsplikt innenfor likestillingsfeltet, og det går an å utfordre far til å ta flere uker.

Så har fedre fra 2000 hatt selvstendig opptjeningsrett til foreldrepenger, men de har ikke hatt uttaksrett, for vi har en aktivitetsplikt. Det er også et budsjettspørsmål. Skal vi gi alle fedre fullstendig uttaksrett, koster det opp mot en halv milliard kroner.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.