Rasmus Hansson (MDG) [11:37:31]: Jeg tror statsråden forstår veldig godt at grunnen til at man stadig blir stilt dette spørsmålet, er at regjeringen har forpliktet seg til et tallfestet CO2-utslipp i Norge i 2020, men nekter å legge fram tall som viser at man faktisk kommer til å kutte disse utslippene så mye. I praksis svarer statsråden om og om igjen: Nei, vi kommer ikke til å overholde klimaforliket.

Så er det sånn at i dette budsjettet, som i alle andre budsjetter, er det en masse ting som er tallfestet. Alt som regjeringen synes er viktig, er tallfestet, og forpliktelsene til å gjennomføre ting innenfor helse, samferdsel osv. er tallfestet og veldig tydelig.

Hva er grunnen til at akkurat klimapolitikken i regjeringens budsjett er tall-løs?

Statsråd Vidar Helgesen [11:38:32]: Det er ikke slik at klimapolitikken er tall-løs på effektsiden. Det er på noen områder mulig å kvantifisere eller sannsynliggjøre utslippseffekter av ulike tiltak, men på andre områder er det åpenbart vanskeligere.

Da Miljøpartiet De Grønne la frem et forslag om at det etter modell av Enova burde etableres et Bionova, i sitt alternative budsjett i fjor – om jeg ikke husker feil – vet jeg ikke om Miljøpartiet var i stand til å kvantifisere hva klimaeffekten av det ville bli, men jeg antar at man har en sterk holdning om at det ville bidra til reduserte klimagassutslipp. Det er det samme med veldig mange av de tiltakene vi setter inn når det gjelder offentlige incentiver.

Og så kan vi være tydeligere på og vite mer om hva klimaeffekten av en del avgiftsøkninger og f.eks. av biodrivstoffsatsingen vår vil være. Der er det lettere å kvantifisere, men vi må være ærlige nok på at en del tiltak ikke er like lett å kvantifisere fra år til annet.

Rasmus Hansson (MDG) [11:39:36]: Det blir vanskeligere og vanskeligere å forstå hvorfor regjeringen bruker tid på å inngå forpliktelser som er tallfestet både i år og i utslippsmengde, når regjeringens holdning samtidig er at det er helt umulig, og dessuten ikke særlig interessant, å legge fram dokumentasjon på at man faktisk har tenkt å gjennomføre de forpliktelsene man har påtatt seg.

Og så er det sånn at dette jo er karakteristisk ikke bare for denne regjeringen. Arbeiderpartiet, som del av den rød-grønne regjeringen, førte omtrent den samme politikken, og den reelle effekten av dette er at klimapolitikk blir en stadig mer tåkete og stadig mindre troverdig affære for det norske folk.

Frykter statsråden at denne omgangen med løfter som ikke føles som nok forpliktende til at man vil overholde dem, fører til politikerforakt?

Statsråd Vidar Helgesen [11:40:33]: Jeg mener at det er sider ved hvordan klimadebatten i Norge har vært ført det siste tiåret, som kan invitere til politikerskepsis, i det minste. Jeg tror det gjelder tendensen til at hvis man ser at man ikke når et mål, øker man ambisjonene i stedet for å ta en realistisk diskusjon om hva som skal til for å nå dem. Jeg tror også at kvotekjøpsretorikken fra den forrige regjeringen var en utfordring i så måte.

Vi har altså lagt på bordet et nytt opplegg for 2030-målene som innebærer årlige utslippsbudsjetter. Det vil jeg tro at representanten Hansson ikke har noe imot. Det kommer til å bety betydelige krav til utslippsreduksjoner i Norge, selv om det også vil være adgang til å betale for utslippsreduksjoner i Europa. Vi har ikke minst derfor bestilt en klimastrategi for Nasjonal transportplan, for det er i transportsektoren at mange av kuttene må tas. Men rammeverket rundt 2030-målene kommer til å være et helt annet og mer forpliktende enn det vi har sett i norsk klimapolitikk før, og det bør representanten Hansson være glad for.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:45:32]: Regjeringens egne tall viser jo at omstillingen allerede er i gang. Det er brems i oljeindustrien. Den utgjør nå 14 pst. av bruttonasjonalprodukt – en nedgang fra tidligere.

Men jeg synes det er interessant at statsråden er opptatt av fakta, siden det er det han er opptatt av å framskaffe. Da vil jeg gjerne understreke at fakta ligger på bordet i mange type saker, bl.a. i forbindelse med tildeling av leteområder gjennom 23. konsesjonsrunde. Da overkjørte regjeringen absolutt alle miljø- og fiskerifaglige advarsler fra regjeringens egne fagdirektorater mot oljeboring i sårbare havområder. En sånn overkjøring av de miljøfaglige advarslene har vi faktisk aldri sett tidligere. Derfor lurer jeg på hva slags voksenopplæring olje- og energiministeren har tatt for å gå imot så faglig funderte advarsler?

Statsråd Tord Lien [11:46:28]: Vi feirer i år 50-års jubileum for olje- og gassaktiviteten på norsk sokkel. Vi har gjennom disse 50 årene vist at det er fullt mulig å gjennomføre en betydelig økonomisk aktivitet på norsk sokkel ved å produsere olje og gass, samtidig som fiskeriene i de samme 50 årene har blomstret. Jeg er selv født og oppvokst i et fiskevær, hjemme i Vesterålen, og der landes det mer fisk nå enn noensinne, basert på arktisk torsk fra et havområde der det har vært drevet olje- og gassaktivitet i mer enn 30 år. Vi har over tid vist at det er mulig å forene hensynene til andre næringer og til biologisk mangfold, og vi gjennomfører denne aktiviteten med det strammeste klimarammeverket noen industri noe sted i verden opererer innenfor.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [11:47:26]: Jeg synes det er flott at statsråden snakker om å lande fisk i Vesterålen, som jo er et av de stedene der det ikke er utvinning av olje, og der det – hvis jeg får det som jeg vil, og statsråden ikke får det som han vil – fortsatt kommer til å være fritt for oljeboring.

Men statsråden svarte ikke på hva slags voksenopplæring han hadde tatt for å gå imot de tydelige faglige advarslene fra sine egne direktorater på området, og derfor vil jeg bare stille et åpent spørsmål, som en vennlig invitasjon helt på tampen av denne spørrerunden. Kan statsråden nevne ett område, bare ett eneste område, der han mener at det av hensyn til natur og miljø ikke bør drives petroleumsvirksomhet på norsk sokkel?

Statsråd Tord Lien [11:48:14]: Når representanten Eidsvoll Holmås hevder at Vesterålen er oljefritt, er det vel nettopp det faktum at Vesterålen ikke er oljefritt, som gjør at vi i det hele tatt står på denne talerstolen. Det er nettopp det at det er tilstedeværende hydrokarbonressurser i den regionen, som gjør at denne debatten er som den er. Jeg setter for så vidt pris på forsøket på voksenopplæring om fisken og fiskens vandringer i Barentshavet og sørover mot Vesterålen, men det er altså sånn at den fisken som landes i Vesterålen, er født og oppvokst i Barentshavet, der vi har drevet petroleumsaktivitet i mange tiår allerede.

I forbindelse med enhver regjerings vurderinger tar man imot mange innspill. En av fordelene med den norske oljeforvaltningen er at vi har stor åpenhet om disse prosessene, ikke bare fra våre egne fagmyndigheter, men også fra frivillige organisasjoner, fra lokale og regionale myndigheter. Men til syvende og sist er det regjeringens ansvar å gjøre avveiinger mellom de rådene vi får. Det har regjeringen gjort, også i denne prosessen.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [11:53:08]: Jeg er enig med statsråden, jeg er trygg på at næringen er i stand til å betale denne skatten. Det jeg er mer utrygg på, er om den treffer for å ta ut denne merverdien. For det man gjør ved å legge det som skatt på lønn, eller arbeidsgiveravgift, som vi ellers kaller det, er at man favoriserer utenlandske banker, banker som outsourcer, og banker med liten tilstedeværelse, men som allikevel kan vise til store overskudd. Hvordan skal da finansministeren greie å treffe disse bankene, for nettopp ikke å påvirke internkonkurransen, som hun er opptatt av?

I en kapitalsvak landsdel som Nord-Norge er vi veldig glad for at vi har en sterk og solid bank, for det er faktisk det eneste vi har. Vi har ingen rike onkler, og for å si det sånn: Det er ikke i nord hovedtyngden av lettelsen i formuesskatten havner. Ser statsråden at det vil være bedre å innrette finansskatten slik at den gir mer likebehandling av bankene, uavhengig av måten de organiserer og outsourcer seg på? Det er en type skatteart som for øvrig er ganske utbredt … (Presidenten avbryter.)

Statsråd Siv Jensen [11:54:16]: La meg først si at jeg er svært opptatt av at norsk finansnæring skal ha gode, konkurransedyktige rammebetingelser, og at vi skal skjele til rammebetingelsene som også utvikles i andre markeder som de konkurrerer i. Nå er det jo sånn at de nordiske landene har relativt like regler for dette, og de er i all hovedsak også harmonisert. Det er noen unntak, som bl.a. gjelder filialisering, vertslandsregulering osv., som det jobbes med for å få på plass avtaler om.

Jeg har lyst til å minne om at det i det alt vesentlige er nordiske banker som er de såkalt utenlandske bankene av betydelig størrelse som opererer i Norge. De kommer altså fra land som har høyere finansskatt enn det vi nå foreslår å innføre i Norge. Med det sagt er jeg helt enig med representanten Berg-Hansen i at den verdien våre lokale sparebanker representerer rundt omkring i landet, er uvurderlig, og det er et bankmarked vi skal ta vare på og hegne om i fremtiden.

Lisbeth Berg-Hansen (A) [11:55:24]: Derfor er det jo så uforståelig at man har valgt denne modellen, når man er opptatt av det.

Jeg lette fram et spørsmål fra Kristelig Folkepartis fraksjon i finanskomiteen, et budsjettspørsmål som egentlig går på akkurat på det samme, men der det blir stilt spørsmål om å legge skatten på overskudd, som er den normale skattearten i Norge. Der svarer finansministeren at man nærmest ikke har tid til å gjøre en slik utredning. Det var altså i skatteforliket og, som finansministeren viste til, i skattemeldingen at dette ble tatt opp. Det begynner å bli en stund siden. Samtidig skal Skatteetaten nå legge ned 54 skattekontor. Man kunne jo ha brukt litt av den arbeidskraften til å utrede det spørsmålet som man til Kristelig Folkepartis finansfraksjon sier at man ikke har hatt tidsramme til rådighet for, det er praktiske utfordringer, man har ikke et eget manntall for gruppen. Hvis man ikke har oversikt over hvem som driver finansnæring i Norge, hvordan kan man da treffe med den modellen som er valgt?

Statsråd Siv Jensen [11:56:29]: Det synes jeg var et svært upresist spørsmål, og jeg har lyst til å minne representanten Berg-Hansen om at hennes parti, sammen med et enstemmig storting, ba regjeringen om å komme tilbake og innføre en finansskatt med virkning fra neste år. Det har vi gjort, i tråd med føringene Stortinget la for behandlingen av skattemeldingen.

Så er det jo sånn at den merverdien finansnæringen har nytt godt av, hvor de altså ikke har hatt merverdiavgift, utgjør i størrelsesordenen 9 mrd. kr. Den finansskatten regjeringen nå foreslår, vil kunne gi 2,25 mrd. kr påløpt i økte skatteinntekter. Det betyr et betydelig lavere nivå enn den merverdiavgiften som finansnæringen har vært unntatt fra.

Hvis vi hadde valgt en annen modell – det har vært spilt inn flere modeller, for så vidt, i høringen etter at dette forslaget ble lagt frem – ville vi få EØS-rettslige problemstillinger på bordet, som i så fall betyr at vi ikke kan innføre ordningen med virkning fra 1. januar.

Jan Bøhler (A) [12:00:43]: Jeg takker for svaret. Dette er en sak som er særlig aktuell for helseministeren, så det er veldig relevant at det er helseministeren som svarer.

NRK meldte mandag 5. september at 185 innbyggere bare i Oslo dør for tidlig hvert år på grunn av lokal luftforurensning. Målet har vært mindre helseskadelig luft og å innfri de kravene ESA-domstolen stilte i sin dom mot Norge når det gjelder overskridelse av luftforurensningsgrenser.

I Stortingets enstemmige innstilling før det enstemmige vedtaket om lavutslippssoner 3. mai heter det at lavutslippssoner kan være

«et viktig supplement til en mulighet for miljødifferensierte bompengetakster».

Det heter også i denne enstemmige innstillingen at

«lovhjemmelen vil gjelde norske og utenlandske kjøretøy som blir drevet frem med motor, herunder personbil» osv.

Ser ikke statsråden at det blir veldig feil hvis den sentrale forskriften legges opp slik at det der hvor det trengs mest, i byene, utelukkes?

Statsråd Bent Høie [12:01:50]: Jeg vet ikke om jeg helt oppfattet spørsmålet fra representanten. Jeg oppfatter at Samferdselsdepartementet prioriterer å jobbe godt med denne sentrale forskriften, og at det er en høyt prioritert oppgave. Det er også et virkemiddel som krever en forsvarlig behandling. Høringen av forskriften ble avsluttet 22. august, og det kom over 30 innspill. Men Samferdselsdepartementet jobber med utgangspunkt i å gi kommunene tilgang til dette virkemiddelet så raskt som mulig.

Jan Bøhler (A) [12:02:24]: Jeg tror egentlig statsråden oppfatter at spørsmålet angår at Stortinget har gjort et lovvedtak, og det er en ekstraordinær framgangsmåte som skyldes at ikke noe skjedde siden Stortinget 17. mars 2015 ga statsråden i oppdrag å utarbeide og legge fram et lovforslag, som jo også var en lovformulering og en forskrift som tidligere har vært på høring. Da grep Stortinget inn og gjorde dette vedtaket 3. mai, og hadde detaljer i innstillingen bl.a. om å kombinere lavutslippssoner og miljødifferensierte avgifter og om hvilke biltyper som skal omfattes. Når da departementet legger opp til det motsatte på disse to sentrale punktene i den sentrale forskriften som sendes på høring, er dette en ekstraordinær sak. Det er ikke bare en vanlig forskriftsprosess når Stortinget så klart har gitt uttrykk for hvordan dette skal utformes – og i en enstemmig innstilling.

Så jeg gjentar spørsmålet: Ser ikke statsråden at dette er en ekstraordinær prosess, som haster, og at man burde hatt dette verktøyet på plass nå før vinteren?

Statsråd Bent Høie [12:03:34]: Jeg oppfatter at det er en sak som haster, og at Samferdselsdepartementet jobber under høytrykk med denne saken. Men det er slik at det er regjeringen som har ansvar for forskriftsarbeid, og statsråden er ansvarlig for at forskriftsarbeidet foregår på en god måte, og at det også er muligheter for dem som blir berørt, til å komme med synspunkter og innspill.

Det er også en rekke problemstillinger knyttet til både spørsmålet rundt miljødifferensierte bompenger og tilpasning til AutoPASS-systemet og andre problemstillinger som en ikke bare kan overse, men som en faktisk er nødt til å ta hensyn til når en slik forskrift skal iverksettes. Derfor har det vært behov for høringen, og arbeidet med dette er en sak som er høyt prioritert for Samferdselsdepartementet.

Stein Erik Lauvås (A) [12:07:25]: Bare for å si det aller først: Også vi håper at det kan løse seg med hensyn til ny drift på Rygge. Det hadde vært unødvendig å stenge den ned.

Statsministeren har stått i Stortinget og sagt at det er viktig med næringsvennlig politikk – hun understreket det ganske sterkt. Så ser vi at vi i løpet av de siste par–tre årene har fått en plastposeavgift som kom over natten. Ingen av partene i arbeidslivet ble hørt på forhånd om den avgiften – og ingen andre heller, for øvrig. Den ble riktignok aldri innført.

Vi har en utfordring med at det ikke på langt nær skapes nok jobber i privat sektor. Det er en voksende arbeidsledighet, og man kjører nå fram en flyseteavgift som er beregnet å tappe Norge for 4 000–5 000 arbeidsplasser landet over i privat sektor. Jeg spør da statsråden: Hvordan får statsråden fra Høyre dette til å være næringsvennlig, forutsigbar politikk?

Statsråd Bent Høie [12:08:35]: Denne regjeringen har bidratt til å redusere skatter og avgifter med over 18 mrd. kr. Jeg er veldig glad for at representanten fra Arbeiderpartiet nå så tydelig anerkjenner at skatter og avgifter er et viktig næringspolitisk virkemiddel. Men det resonnementet som representanten drar når det gjelder flyplassavgifter, virker totalt fraværende i Arbeiderpartiets arbeid med sin alternative politikk, der Arbeiderpartiets politikk ville ført til skatteskjerpelser for dem som skaper arbeidsplasser i Norge, på et helt annet og betydelig høyere nivå enn det flyplassavgiften vil innebære.

Jeg tror at representanten må gå tilbake igjen og på ny lese Arbeiderpartiets alternative budsjett – og tenke igjennom hvilke konsekvenser det ville hatt for næringslivet og arbeidsplassene i Norge.

Stein Erik Lauvås (A) [12:09:39]: Det er bevist av Finansdepartementet selv at skattelettene, bl.a. i formuesskatten, ikke er medisinen for å skape flere arbeidsplasser. Da er det andre medisiner som må til.

Så registrerer jeg at statsråden sterkt forsvarer denne måten å drive avgiftspolitikk på – en sen natt – som er uforutsigbar. Det er å registrere at Høyre tydeligvis har lagt seg flat for regjeringspartner Fremskrittspartiets krav om å innføre en slik avgift over bordet, uten å ane konsekvensene av det. Det er i så fall en ny måte av næringspartiet Høyre å drive næringspolitikk på. Kan statsråden forsikre om at vi og næringslivet ikke vil oppleve den type avgifter over bordet uten at man blir hørt på forhånd, når budsjettene skal gjøres opp nå i høst?

Statsråd Bent Høie [12:10:40]: For det første er representantens historieframstilling ikke i nærheten av virkeligheten.

For det andre er det Stortinget som bestemmer skatte- og avgiftsnivået i dette landet – det ville vært veldig spesielt om en regjering eller en statsråd hadde sagt at det skulle Stortinget ikke få lov til. Det er ifølge Grunnloven Stortinget som gjør det. Så er det også slik at selv om Stortinget i denne sammenheng vedtok å innføre en ny avgift, ble den ikke innført «over natten», som representanten prøver å framstille det som. Tvert imot, den ble innført på et senere tidspunkt enn det Stortinget egentlig hadde forutsatt, nettopp for å sikre god involvering, god prosess og høring i forkant av at avgiften ble innført.

Hvis representanten mener at økte avgifter er negativt for flynæringen, må det jo også være negativt for andre næringer. Da må representanten ta inn over seg at Arbeiderpartiets alternativ betyr betydelig høyere skatte- og avgiftspress på hele næringslivet i Norge, i motsetning til denne enkelte avgiften.

Freddy de Ruiter (A) [12:15:41]: Takk for et godt svar.

I går møtte jeg et ektepar med en funksjonshemmet gutt på seks år. Jeg har her bunken med korrespondanse – klager til kommune, engasjering av advokat, klage til fylkesmannen osv.

Mange av disse familiene er hardt prøvet, og det at en må sette i gang slike prosesser, er en ekstra belastning. Mange opplever nok hjelpeapparatet nesten som et maktapparat i så måte. Spørsmålet er: Hvordan kan vi hjelpe denne familien, andre familier og andre brukere? Det denne familien sier til meg, er at det frie skjønnet til kommunene trumfer alt, det er iallfall deres helt klare opplevelse av situasjonen. Hvordan kan vi hindre det, og hvordan kan vi få kommunene til i enda større grad å følge opp det som er intensjonen til Stortinget?

Statsråd Bent Høie [12:16:45]: Vi har tatt i bruk de sterkeste virkemidlene vi har, utover det å detaljstyre dette i en lov. Det er selvfølgelig veldig krevende, utover rettighetsfesting, som er veldig tydelig på hvem som skal ha et tilbud om brukerstyrt personlig assistanse. Jeg oppfatter at veldig mange av konfliktene ikke handler om de spørsmålene som er rettighetsfestet, men om innholdet i ordningen, administrasjonen og tildelingen innen ordningen. Det er klart at det er et område som er mer utfordrende å detaljregulere i lov og forskrift. Rundskrivet, eller veilederen, på dette området gir veldig klare føringer, som jeg oppfatter at også brukerorganisasjonene er enig i, og som jeg også opplever er helt i tråd med det som var Stortingets intensjon. Men som sagt vil vi evaluere dette, og jeg mener at vi hele veien må se på om man må til med ytterligere lov- og forskriftsregulering av dette området, hvis det viser seg at kommunene ikke følger opp det som er Stortingets intensjon. Men jeg mener i utgangspunktet at det burde vært unødvendig. Hvis en i kommunen går tilbake og leser hva som var Stortingets og regjeringens intensjon med denne ordningen, ville vi kunnet unngå mange av de veldig vanskelige sakene som representanten viser til, at folk som har et stort behov for hjelp til seg selv eller sine barn, opplever kommunen som en motpart og ikke en medspiller i sin streben etter å skape et godt liv for seg selv og sine barn.

Freddy de Ruiter (A) [12:18:23]: Jeg deler statsrådens synspunkter på at retningslinjene er rimelig bra, og det sier brukerorganisasjonene også. Allikevel er jeg litt urolig for at kommunene her strekker skjønnet sitt for langt i forhold til både det som er rettighetsfesting av Stortingets intensjoner og disse nasjonale retningslinjene. Jeg ønsker å utfordre statsråden på om man kunne se for seg at fylkesmennene kunne gå inn og foreta tilsyn med kommunene og sjekke ut om BPA-ordningen er på stell i de ulike kommunene, om de følger opp de nasjonale retningslinjene, og i så fall om retningslinjene er presise nok, eller om man skal gå videre, som statsråden antyder kan være neste steg.

Statsråd Bent Høie [12:19:16]: For å få en vurdering av dette har vi allerede satt i gang en følgeevaluering, som vil komme i 2017. Den vil kunne gi oss en del av svarene på de spørsmålene. Fylkesmennenes tilsynsvirksomhet på dette området er en del av Helsetilsynets tilsynsvirksomhet. Vi har et veldig klart prinsipp, at vi fra politisk nivå – og det har vært sånn uavhengig av regjering – ikke går inn og identifiserer områder som tilsynet skal føre tilsyn på, fordi det bryter med det prinsippet vi har om at tilsynet skal ha en armlengdes avstand og en stor selvstendighet i forhold til politiske føringer, fordi det å gi tilsynet oppdrag om tilsyn på spesifikke områder også kan ta fra dem ressurser til tilsyn på andre områder. Det er viktig at det ikke oppleves som politisk styrt, men er en faglig vurdering som tilsynet har. Men jeg tror og håper at følgeevalueringen, som allerede er satt i gang, vil kunne gi oss svar også på dette området.

Så vil jeg oppfordre brukere som er misfornøyd, til å klage i disse sakene – og jeg håper det skjer – selv om det krever mer arbeid. Klagesakene vil også kunne gi oss en pekepinn.

Eirik Sivertsen (A) [12:23:35]: Vi er enige om at det er Helse Nord som har det operative ansvaret, men allikevel er dette en politisk beslutning. I den grad jeg skal takke statsråden, skal jeg takke ham for at han er krystallklar på at han ikke har tenkt å gjøre noe med at tilbudet på helikopterambulanse i Nord-Norge nå bygges ned. Vi er enig i at dette er en svært viktig ressurs, at dette er en helt avgjørende faktor for at befolkningen i Nord-Norge skal ha et likeverdig helsetilbud i forhold til resten av landet i akutte situasjoner. Men det vi ikke er enige om, er hva vi skal gjøre med dette når man nå bygger beredskapen ned. Samtidig som vi har denne diskusjonen, vil helseforetakene denne uken beslutte anbudsinnbydelsen for ambulansefly. Der ligger det også an til at man bygger ned og dropper jetambulansefly i Tromsø, men bygger opp i Sør-Norge og stasjonerer på Gardermoen. Er statsråden fornøyd med at man ytterligere bygger ned ambulansetjenestene og tilbudet til befolkningen i Nord-Norge?

Statsråd Bent Høie [12:24:41]: For det første er jeg ikke enig i beskrivelsen som representanten her gir. For det andre er det heller ikke riktig, dette er ikke en politisk beslutning, dette er en faglig beslutning, som Helse Nord er best egnet til å ta. Jeg har ikke mulighet til å gå inn og vurdere kapasitet og kvalitet på ulike typer helikopter, det er det veldig fornuftig at de som har ansvar for tjenesten, gjør. Helse Nord har laget kriteriene i anbudsdokumentet, sammen med Luftambulanse ANS, og det er de som har satt vilkårene for hvordan denne tjenesten skal utvikles. Politisk å overprøve den typen vurderinger ble heller ikke gjort da Arbeiderpartiet satt i regjering, og jeg tror det ville vært veldig uklokt hvis jeg hadde gjort det, for dette er et ansvar som ligger i Helse Nord, og de utvikler sine tjenester i nært samarbeid med kommunene som er med i Helse Nord.

Eirik Sivertsen (A) [12:25:46]: Dette er en veldig merkelig oppfatning av hva det betyr å være folkevalgt og ombudsmann for en befolkning. Statsråden sa selv i sitt første svar at han ikke ville overprøve. Vi er altså enige om at statsråden har anledning til å overprøve. Jeg mener at dette er et spørsmål om hvilket nivå ambulansehelikoptertjenesten skal være på. Ambulansehelikoptertjenesten blir svekket av økonomiske årsaker, fordi vurderingen hos Helse Nord er knyttet til at de mener den økte beredskapen de får knyttet til kostnaden, ikke er god nok.

Svaret på det er veldig enkelt. Når vi er enige om at det blir et dårligere tilbud enn det er i dag, det har blitt bygd opp over tid, det er et relativt godt tilbud, og det blir dårligere med de nye anbudene, da er det en politisk beslutning å velge å redusere nivået på tjenestene. Det må statsråden svare for.

Statsråd Bent Høie [12:26:39]: Nei, det er feil det representanten sier. Det å gripe inn i denne type beslutninger – at en fra politisk side f.eks. skal gå inn i en vurdering av kvaliteten på ulike helikoptertyper, fastsette i utgangspunktet relativt tekniske og detaljerte vilkår i et anbudsdokument – det er ikke måten vi har valgt å organisere helsetjenesten på i Norge. Det er en del av sørge-for-ansvaret, som nå ligger i helseregionene. Det er en holdning til beslutningsansvar og -nivå som ikke er nytt for min del, men som representerer den oppfattelse av styringssystemet som også gjaldt da Arbeiderpartiet hadde ansvar for helsetjenesten. Det ville vært svært oppsiktsvekkende om en helseminister i etterkant av et slikt anbud hadde grepet inn og kansellert det.

Kåre Simensen (A) [12:30:46]: Jeg takker for svaret, og det er faktisk et svar som jeg oppfatter gir håp om mer penger til det viktige arbeidet Finnmarkskommisjonen er i gang med.

Jeg må innrømme at jeg hadde forventet at man sto på det som var problemstillingen, og at det arbeidet som de holder på med, ville bli ytterligere forsinket. Jeg er derfor veldig glad for at vi i hvert fall ser et håp om at man klarer å få til en fortsettelse av arbeidet som er i gang, som er veldig viktig for Finnmarks befolkning og ikke minst viktig for Finnmarkseiendommen, og at man kanskje klarer å sluttføre det innen det tidspunktet som ble stipulert, år 2025.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:31:34]: Ja, det er absolutt å håpe. Det er litt vanskelig å si akkurat når dette vil bli avsluttet, men nå er i hvert fall rammene man skal jobbe innenfor, klarlagt. Og da håper jeg, som representanten Simensen, at dette vil gå i et større tempo framover.

Kåre Simensen (A) [12:31:53]: Jeg har bare lyst å nevne at det er konfliktfylt, og Finnmarksloven ble født under en ganske tøff tid. Derfor er det utrolig viktig at man kommer i mål, og at man får avklart rettighetsspørsmålet. Jeg kjenner selv til veldig mange som er involvert, og veldig mange som har håp om å nå fram med at den rettigheten tilhører dem som måtte søke. På en måte er jeg litt glad for at vi har kommet så langt at staten så langt har gitt allmennheten de fleste rettighetene, og det er vel også noe som vi finnmarkinger ønsker.

Det er kanskje ikke grunn til å stille så mange flere spørsmål, annet enn å si at jeg er fornøyd. Men jeg vil følge dette opp og håper at denne jobben kan nå målet i 2025 og ikke i 2035. Da vil jeg faktisk være 80 år, og jeg vil gjerne få med meg den dagen.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:32:56]: Jeg er veldig glad for å høre at representanten er fornøyd med svaret. Jeg er helt enig i at det trengs en avklaring. Jeg har tidligere hatt ansvar for reindriftspolitikken og kjenner til at dette er et tema som er veldig høyt på dagsordenen i Finnmark. Så vi satser på at tempoet nå går opp, og at vi kan komme i mål raskere enn det så ut til.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:36:47]: Takk for svaret.

Jeg kan bare si at jeg syns det er helt greit at det nå ligger inn under Kunnskapsdepartementet, fordi det er et universitetsbasert akademisk miljø. Regjeringa har sagt i regjeringserklæringa at man vil åpne for private leverandører. Man hadde en privat, liten leverandør i Stavanger. Det laboratoriet er lagt ned, og meg bekjent i dag har man ikke flere akkrediterte laboratorier i Norge enn det som er ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo og ved Rettsgenetisk senter i Tromsø. I og med at Rettsgenetisk senter også skal utdanne rettsgenetikere, er det veldig viktig for den kompetansen man skal ha på dette feltet, at man også får denne praktiske erfaringen med DNA-analyser. Derfor er mitt spørsmål: Ser statsråden at man skal prioritere Rettsgenetisk senter foran private aktører som per i dag ikke fins?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:37:47]: Når man skal ut og prøve å få tak i flere leverandører, er man nødt til å gjøre det gjennom anskaffelsesregelverket. Derfor vil man måtte lyse ut dette i en anbudsprosess, og det vil da være Politidirektoratet som står for leverandørvalg og anskaffelsesprosess. Det er å håpe at det vil være flere leverandører som kan tilby disse tjenestene.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:38:13]: Det uroer meg lite grann, for hvis man tar i bruk en offentlig leverandør, trenger man ikke å ha en anbudsrunde. Det er kun hvis man har private. Hvis man skal få fortgang i dette, kan regjeringa tenke seg å gå ut på et internasjonalt marked? Det må man jo gjøre hvis man skal anbudsutsette dette, som er veldig sårbare tjenester, personvernmessig og på annen måte. Mitt spørsmål er igjen: Ser ikke statsråden at det er tryggere og bedre på alle måter å sette i gang ved RGS i Tromsø, som er klare til å starte i morgen hvis de bare får det nødvendige klarsignalet fra regjeringa, slik at vi får fortgang i dette med å få en leverandør nummer to? De er klare til å begynne i morgen hvis de får oppdraget.

Statsråd Sylvi Listhaug [12:39:08]: Fra regjeringens side er vi opptatt av å få inn konkurranse på dette markedet og også åpne opp for at private aktører kan delta. Derfor er det helt nødvendig for å komme i gang med en slik prosess at man legger ut et anbud og gir alle like muligheter til å kunne delta i det. Det er det som må være gangen i det.

Så håper jeg, når anbudet er ute og de ulike aktørene legger inn sine tilbud, at vi kan få en situasjon der det er flere leverandører.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:43:08]: Takk for svaret.

Jeg forstår at dette kan være en krevende situasjon, men det er også en veldig krevende situasjon for de kommunene som har fulgt alle oppfordringer om å ta imot enslige mindreårige. Gjøvik kommune sa at de kunne ta imot 25, de fikk bare 6. Kragerø sa at de kunne ta imot 15, men fikk bare 7. Namsos kunne ta imot 13, men fikk bare 4. Inderøy sa de kunne ta imot 8, men fikk ingen. Lesja kommune i mitt hjemfylke fikk beskjed om at de skulle ta imot 5. Nå vet de ikke om de får 3 eller 4 eller ingen av dem, og de har hatt 80 søkere til 9 stillinger. Det bor 2 050 personer i kommunen, så det er en liten kommune, og dette er store løft for dem, sånn som det også er for Gjøvik kommune.

Det er vanskelig å forutsi, men det virker ofte som om det er noen kontrollmekanismer som mangler i IMDi når en går ut og spør etter en slik type dugnad. Jeg lurer på: Er det noen spesielle tiltak statsråden kommer til å gjøre overfor IMDi for å få en bedre kontroll over dette – over tilbud og etterspørsel?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:44:16]: En av årsakene til at mange færre enslige mindreårige kommer til å bli bosatt i år, er at UDI har gjort en endring når det gjelder Afghanistan, bl.a. i vurderingene av trygge områder og hvor trygt Afghanistan er som land. Det er en av grunnene til at flere som er mellom 16 og 18 år, nå får midlertidig opphold i stedet for vanlig tillatelse. Det er noe IMDi ikke kan forutse, for de tar høyde for det som er utgangspunktet ved starten av året, og så har noen av forholdene endret seg underveis. Derfor er det nå viktig for meg å få oversikt over situasjonen, vite hva som skjer i de ulike kommunene. Vi har tett kontakt med KS for å bringe det på det rene.

Så har jeg nevnt skjønnsmidlene til fylkesmannen som én mulighet, og vi kommer til å se nærmere på det når vi nå får en bedre oversikt over hvilke kommuner som er hardt rammet, og hva slags utgifter man her snakker om.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:45:19]: Takk for svaret.

Regjeringa har også vært opptatt av det med rask og effektiv integrering, og at de som har fått oppholdstillatelse, raskt skal kunne bli en del av samfunnet. Nå er det kommuner som har gjort seg klare til å ta imot enslige mindreårige flyktninger, men da skulle en tro at de også var klare til å ta imot øvrige. Vi har jo bosettingsklare flyktninger, og vi har rundt 5 500 – hvis jeg ikke tar helt feil – som sitter i mottakene i dag. Jeg tror statsråden så vidt var inne på det, men vil statsråden se på om det er mulig for de kommunene som skulle ta imot enslige mindreårige, å ta imot andre, øvrige flyktninger som er klare for bosetting i kommunene våre?

Statsråd Sylvi Listhaug [12:46:07]: Det er det IMDi nå ser på, om det går an å finne andre som kan bosettes i disse kommunene, sånn at den jobben kommunene har gjort, ikke er overflødig. Det er veldig viktig også til senere situasjoner som kan komme, med stor tilstrømming til Norge, at vi har kommuner som også da vil stille opp. Derfor er det nå viktig hvordan denne situasjonen videre blir håndtert. Jeg kommer til å fortsette å følge det nøye, og vi gjør det vi kan for at vi skal få til en raskere bosettingsprosess.

Tiden fra folk får en tillatelse, til de blir bosatt, går raskere enn den har gjort tidligere. Det er veldig bra. Så er det klart at med det ankomstbildet som var i fjor, vil det gå lengre tid for en del å få behandlet sine søknader. Men etter hvert er vi i en situasjon der vi er à jour, og da kommer det til å gå mye raskere både å få behandlet søknader og å få bosatt personene.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:50:34]: Jeg takker for svaret.

Ja, det er riktig at det fra regjeringens side har vært en endring ved at man tidligere kan ha lærlinger i bedrifter som får offentlige anbud, men at det nå er en skal-regel. Det er veldig bra. Men da blir det – noe også statsråden sa, i de høringssvarene han refererte til – litt krevende å se at hvis man da setter terskelverdien til 1,1 mill. kr, og det fører til at det blir færre lærlinger som får lærlingplass via kontrakter som er på offentlige anbud. Ser statsråden den utfordringen, og er han villig til å vekte lærlingplasser inn i en positiv retning når han skal fastsette de endringene i forskriften?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:51:32]: Hele poenget med både lovendringen og forskriften er jo å få flere lærlingplasser, det er å bruke det offentliges innkjøpsmakt til å få flere bedrifter, leverandører til det offentlige, til å ha lærlinger, særlig i de områdene hvor det er manko på lærlingplasser. Så jeg er ikke i tvil om at dette vil være en styrking sammenlignet med det nåværende regelverket, rett og slett fordi dagens lærlingsklausul er en ganske vagt formulert kan-regel, som innebærer at man kan stille krav, men i praksis blir det lite brukt, mens dette blir en skal-regel. Og det gjør jo, i seg selv, at man vil ha mye klarere krav.

Og så er det vurderingen av terskelverdien. Der er hensynene, som jeg sa, at på den ene siden ønsker vi en terskelverdi som er så lav at den blir reell, men samtidig må den ikke være så lav at veldig mange småbedrifter, veldig mange små oppdrag, blir beheftet med ekstra byråkrati.

Line Henriette Hjemdal (KrF)[12:52:37]: Jeg takker for svaret, og jeg deler statsråden og regjeringens ønske om at det skal gå fra kan til skal – at vi skal ha flere lærlinger. Det er nå jeg håper at vi ikke bare kommer riktig ut fra hoppkanten, men at vi også lander riktig, at det fører til at vi får flere lærlingplasser uten for mye byråkrati. Det ligger i alle fall Kristelig Folkeparti tungt på hjertet å formidle at små leverandører synes at dette blir vel krevende. De er redd for at de nå, med en høy terskelverdi, kanskje ikke får de oppdragene, og at de også går glipp av å kunne ha lærlinger i de kontraktene – slik de før hadde sett fram til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:53:22]: Jeg vil egentlig si det så enkelt som at dette er ingen eksakt vitenskap. Jeg er helt overbevist om at den danske grensen er altfor høy – altså, 10 mill. kr har aldri vært aktuelt. Grensen på 500 000 kr, om man skulle bevege seg i det landskapet, er nok for lav, så det gjelder å finne et eller annet nivå midt imellom. Vi har lagt oss på en så lav grense som mulig.

Det er også helt klart at formålet med dette er å skaffe flere lærlingplasser. Det er ikke noe annet formål enn det. Formålet er å skaffe flere lærlingplasser. Hvis det viser seg at vi har satt grensen så høyt at det ikke fører til flere lærlingplasser, må man jo senke grensen igjen. Det mener jeg er helt åpenbart. Hvis ikke verktøyet man har valgt, passer for jobben, må man skifte verktøy. Det må vi selvfølgelig følge med på.

Kjersti Toppe (Sp) [12:57:45]: Eg er einig i det som vert påpeikt, at utdanningsdirektøren i Vestfold ber om rettleiingsmateriell. Det er ingenting i dagens lovverk som tilseier at det skulle vera ein sånn situasjon der ute. Men det er jo det som er problemet. Eg sit i helse- og omsorgskomiteen. Vi har eit barnevern som er til for å hjelpa barna – vi veit det skjer unødvendig tvangsbruk, vi har eit helsevesen som er til for å hjelpa pasientane – vi veit at det skjer unødvendig tvangsbruk, vi har ei eldreomsorg som er til for å hjelpa dei eldre – vi veit at det skjer maktovergrep. Eg trur at vi heller ikkje skal vera naive: Vi har ein barnehagesektor der unødvendig maktbruk kan skje.

Spørsmålet mitt er kva vi gjer. Lova er grei, men praksisen er ikkje alltid like god. Det kan vera tilsyn, og ein kan få rettleiing. Eg trur vi skal snakka om det. Er statsråden einig i at vi kanskje skal løfta denne debatten på barnehagefeltet?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:58:45]: Jeg blir gjerne med på å løfte debatten. Jeg svarte med vilje ikke bare om de overordnede, generelle tingene i barnehagen, selv om bemanning, pedagogisk personale, videreutdanning, kvalitet – alt dette – overordnet sett selvfølgelig er viktig.

Jeg mener veldig sterkt at innenfor dagens lovverk er det, som jeg sa, ikke noe rom for makt- og tvangsbruk. Men i siste instans vil det i stor grad være et profesjonelt skjønnsspørsmål når man kommer opp i vanskelige situasjoner og gråsonesituasjoner, og det vil være et spørsmål om systemet vårt er godt nok rigget til å oppdage klare og åpenbare brudd på dette. Noen av eksemplene som spørsmålsstilleren nevner, f.eks. det å bli stengt inne på et bad med slukket lys, er jo åpenbare eksempler på en type tvangs- og maktbruk som ikke skal forekomme i norske barnehager.

Jeg kjenner ikke så godt til problemstillingen på andre felt, men det det høres ut som her, er at dette er en problemstilling som kanskje skal løftes – ikke bare i én sektor, men på tvers av flere departementers ansvarsområder.

Kjersti Toppe (Sp) [12:59:56]: Det vert løfta i barnevernet og i helsesektoren, men eg føler at det ikkje vert løfta på same måte her, som kanskje er eit litt meir umodent område. I stortingsmeldinga som regjeringa leverte om kvalitet i barnehagen, og som vi har behandla, har eg søkt på orda «tvang» og «makt», men dette står ikkje omtalt som ei utfordring i det heile. Kanskje ein no skal sjå litt på kva ein kan gjera frå departementet si side for å omtala at dette faktisk òg er noko som høyrer med i den faglege vurderinga av utfordringane som er der.

Ja, det er skjønsspørsmål – nokre tilfelle er klare brot, meiner eg, på det som er akseptabelt, og da er spørsmålet: Kva vil statsråden gjera for å sikra at dei tilfella som er klart maktmisbruk, vert handterte deretter?

Til slutt dette med bemanning: Vil statsråden sørgja for auka bemanning, betre kvalitet og at dette vert løfta inn i utdanningane?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:00:59]: Når det gjelder spørsmålet om hvordan vi skal sikre at dette blir oppdaget, må vi basere oss på tilsynene som kommunene har. Nå har det også kommet en mulighet for uavhengige tilsyn fra fylkesmannen. Det er viktig at både ansatte i barnehagen og foreldre melder fra til enten kommunen eller fylkesmannen.

Når det gjelder bemanning, har vi varslet i budsjettet at vi sender et forslag om en bemanningsnorm innen 2020 – det er det som står i erklæringen, og det er det samme som forrige regjering sa – på høring i løpet av våren.

Når det gjelder barnehagelærerutdanningene, har vi satt inn det som dreier seg om vold, seksuelle krenkelser og overgrep mot barn, noe som dessverre har vært lite tydelig både i barnehagelærer- og lærerutdanningen. Nå kommer det på plass begge steder.

Jeg tror også jeg skal være så ydmyk at jeg skal si at selv om fylkesmennene får få rapporter og få spørsmål om dette, betyr ikke det nødvendigvis at det ikke er en problemstilling der ute i sektoren. Det er en av de tingene som Utdanningsdirektoratet ser på. Jeg skal også ta det med meg til departementet, slik at vi også kan jobbe med og tenke videre på dette.

Marianne Aasen (A) [13:05:49]: Studieporteføljen er i utgangspunktet institusjonenes ansvar. Det er jeg helt enig i. Mitt anliggende er ikke at statsråden skal ha klare standpunkter allerede nå om hva de skal gjøre ved Universitetet i Tromsø.

Det er mange grunner til at de skal ha dette ansvaret selv. Det handler om at de skal være selvstendige, autonome enheter, og at de sitter nærmere både antall søkere, hva slags egenkompetanse de har, osv.

Samtidig kan det ikke være sånn at summen av rasjonelle og tilsynelatende riktige beslutninger ved hver institusjon skal avgjøres bare ved institusjonen hvis det kommer i konflikt med helheten i fagtilbudet i Norge. Vi må sikre at vi har dekket opp alle de fagene vi trenger som nasjon. Da lurer jeg på om statsråden deler denne vurderingen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:06:49]: Ja, jeg deler vurderingen på et overordnet nivå. Det er noen fagmiljøer vi som land må ha. Jeg er enig i at hvis det hadde oppstått en teoretisk situasjon hvor alle universitetene i Norge plutselig la ned f.eks. tysk-fagmiljøene sine eller selvstendige bachelorer i tysk, ville det vært et nasjonalt problem.

Nå har vi brukt mye tid og ressurser på en strukturprosess i høyere utdanning som gjør det lettere å koordinere slike ting. Den forrige regjeringen hadde sitt SAK-program som også skulle koordinere fagtilbudet ved universitetene og høyskolene våre. Det var en begrenset suksess, for å si det forsiktig. Jeg kommer til å fortsette til å ha som ambisjon at man får en bedre reell koordinering.

Jeg mener det er bra at representanten Aasen sier at hun ikke vil legge seg opp i de interne forholdene ved UiT. Men det burde heller ikke være sånn at hver gang man har en reell, faglig debatt på et universitet eller en høyskole, løftes det inn til Stortinget og skaper forventninger om at Stortinget skal gripe inn i noe som Stortinget ikke burde gripe inn i.

Marianne Aasen (A) [13:07:58]: Jeg mener det er helt naturlig å ta opp akkurat dette med de små fagene og humaniora i Stortinget på et generelt grunnlag, og dette var en god anledning.

Statsråden nevnte selv dette med SAKS, Samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing. S-ene, dvs. samarbeid og sammenslåing, har vi hørt og sett mye til. Det er lett å få øye på. Men arbeidsdelingen har vi hørt langt mindre om. Jeg skulle ønske vi hadde sett flere spor av det, ikke minst innen humaniora, for bedre arbeidsdeling er et virkemiddel som vi bør bruke og jobbe godt med. Mange små fag er spredt rundt på mange institusjoner. Det er like naturlig at departementet engasjerer seg i arbeidsdeling som i sammenslåing. Det er en fare for at de små fagene kan forsvinne eller i hvert fall bli veldig små hvis det blir for få søkere. Hvorfor har ikke statsråden tatt et like synlig grep på akkurat dette?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:08:57]: Som jeg nevnte, hadde forrige regjering sin SAK-prosess som skulle gjøre to ting. Det skulle føre til arbeidsdeling og til strukturendringer. Ingen av delene førte det til. Nå har vi hatt den største strukturendringen i norsk høyere utdanning siden 1994. Det er jeg veldig fornøyd med. Når det gjelder arbeidsdeling, innrømmer jeg at vi ikke har kommet like langt. Et av målene med både kvalitetsmeldingen i høyere utdanning, som kommer over jul, og med humaniorameldingen vil være å få en fornyet vitalitet i det arbeidet.

Det er selvfølgelig absolutt helt fritt for enhver stortingsrepresentant å stille akkurat de spørsmålene som de måtte ønske. Men å kalle et spørsmål med formuleringen «Hva mener statsråden om at Norges arktiske universitet vurderer å legge ned så mange humanistiske fag?» for et generelt spørsmål, er vel å trekke begrepet «generelt» litt langt.

Helga Pedersen (A) [13:13:14]: Jeg takker for svaret, og ikke minst takker jeg for at statsråden er til stede i salen og svarer på spørsmål fra Stortinget.

Jeg vil begynne med å presisere at jeg var for sammenslåingen av Høgskolen i Finnmark og Universitetet i Tromsø i forkant av det som skjedde i 2013. Jeg forstår også at statsråden ikke vil gå inn og detaljstyre hvordan Norges arktiske universitet skal organisere seg, og det er heller ikke det jeg spør om. Men det er slik at sammenslåingen av Høgskolen i Finnmark og Universitetet i Tromsø skjedde på initiativ fra de to institusjonene – to selvstendige institusjoner – og det skjedde også etter en meget grundig politisk forankring, der premissene ble behandlet av fylkestinget i Finnmark, og der den daværende regjeringen var tungt inne og la premissene for det som skulle skje.

Da er spørsmålet: Mener dagens kunnskapsminister at de politiske forutsetningene som lå til grunn for denne sammenslåingen i 2013, har en holdbarhetsdato på kun tre år?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:14:20]: Det er en selvfølge at statsråden er til stede og svarer på spørsmål – bare så det er sagt.

Det vi snakker om her, er en rapport som NIFU har laget på oppdrag fra Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet som en gjennomgang av organisasjonsstrukturen. Så stiller representanten Pedersen det litt polemiske spørsmålet: Er det slik at de politiske føringene har en holdbarhet på kun tre år? Lovverket vårt tilsier at organiseringen av et universitet eller en høyskole tilligger styret.

Men det er en veldig klar forventning som bl.a. uttrykkes gjennom pengene vi gir til institusjonene, basisbevilgningene, hvor UiT tradisjonelt har en høyere basisbevilgning enn mange andre institusjoner nettopp fordi de har en annen oppgaveportefølje. Så det kan ikke være noen tvil om at Stortinget, og departementet og jeg, ønsker en klar og tydelig tilstedeværelse fra UiT i Finnmark. Men så er spørsmålet om det gjøres ved at man har et fakultet eller ikke. Det er en intern beslutning (presidenten klubber) som jeg ikke har tenkt å legge meg opp i før den engang har… (presidenten klubber igjen).

Helga Pedersen (A) [13:15:29]: Spørsmålet mitt var ikke polemisk. Det er et høyst reelt spørsmål, for en sentral forutsetning for at fusjonen fikk politisk tilslutning i 2013, var at Høgskolen i Finnmark ikke bare skulle sluses inn i Universitetet i Tromsø og bli en filial, men at det skulle være en sammenslåing mellom to selvstendige institusjoner, at det skulle ligge igjen beslutningsmakt både administrativt, organisatorisk og faglig i Finnmark, og at campusen i Alta og Finnmarks-miljøet også skulle ha en plass i den daglige ledelsen av det nye universitetet. Hadde ikke de betingelsene kommet på plass, er det slett ikke sikkert at det ville blitt noen fusjon mellom de to institusjonene, og derfor er det så viktig å få klare politiske føringer på at det fortsatt står ved lag.

Det hører også med til historien at universitetet den gangen fikk tildelt nye studieplasser og penger for å opprette ny ingeniørutdanning i Finnmark som en del av fusjonen. Det er også foreslått fjernet.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:16:37]: Jeg mener at vi må skille mellom litt forskjellige spørsmål her. For det første er det slik at det ikke er alle studietilbudene i Alta som er tilsluttet Finnmarksfakultetet. Lærerutdanningen f.eks., som er utrolig viktig for landsdelen og for Finnmark fylke, er ikke tilsluttet Finnmarksfakultetet. Så det vi diskuterer her – og det er viktig å understreke – er ikke om UiT – Norges arktiske universitet skal ha en klar, tydelig og sterk tilstedeværelse også i Finnmark, til og med mer enn i dag, serve Finnmark fylke og serve landsdelen. Det oppfatter jeg som en klar og tydelig forutsetning fra Stortinget, og det er også et utgangspunkt for meg.

Spørsmålet er: Når UiT er gjennom en diskusjon om hele sin fakultetsstruktur, skal jeg som statsråd nå, etter at det har kommet en NIFU-rapport, gå inn og forhåndskonkludere når det gjelder en oppgave som eksplisitt i loven er tillagt styret? Det har jeg ikke tenkt å gjøre.

Anna Ljunggren (A) [13:20:22]: Takk for svaret.

I forslaget til statsbudsjett som nå ligger til behandling i Stortinget, foreslår regjeringen å legge om finansieringsmodellen for universitets- og høyskolesektoren. Den konkrete modellen som er foreslått, ble først kjent da statsbudsjettet ble lagt fram, og den skal tre i kraft allerede i 2017. I budsjettet kan vi lese at med endringene i finansieringssystemet ønsker regjeringen særlig å stimulere til bedre gjennomføring i utdanningene.

I merknadene fra kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen i Stortinget var det viktig med forutsigbarhet. Det ble understreket spesielt.

Den nye finansieringsmodellen som inntreffer fra neste år, ser jo ikke akkurat ut til å hjelpe for at universitets- og høyskolesektoren bedre skal nå målene, og heller ikke å være særlig forutsigbar for institusjonene. For Nord universitet fører det til at de får et kutt i overføringer på 8,1 mill. kr neste år og 16,2 mill. kr i 2018.

Hvordan mener statsråden at man styrker Nord universitet ved å endre den finansieringsmodellen sånn som det er foreslått fra regjeringens side?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:21:31]: Elementene i den nye finansieringsmodellen var kjent og vedtatt av Stortinget. Utregningene kom først med dagens statsbudsjett. Det nye finansieringssystemet gjør én ting som de nye universitetene har etterspurt, og det er at det blir mer konkurranseutsatt, altså mer avhengig av resultater og mindre rett inn i basis. Med de to nye indikatorene som er kommet, en bidrags- og omverdensindikator og en indikator for at en gjennomfører et gradstudium, betyr det at institusjoner som nå får litt mindre igjen fordi de ikke har så gode resultater, har mulighet for å forbedre seg og komme sterkere tilbake.

Så har vi, for å dempe utslagene for enkeltinstitusjonene, valgt å fase det inn over to år. Det er også verdt å nevne til slutt at hvis man ser på finansieringssystemet isolert sett, får man et annet bilde enn hvis man ser budsjettet under ett. Budsjettet under ett gir Nord universitet en kronevekst på 24 mill. kr og en realvekst på 2 pst.

Anna Ljunggren (A) [13:22:38]: Takk igjen til statsråden.

Nord universitet er, som også statsråden sa, en av institusjone som er dannet på bakgrunn av tydelige politiske bestillinger om strukturendringer og fusjon, som er initiert av denne regjeringen, men som også har fått bred støtte på Stortinget. Strukturendringene innebærer at enkelte institusjoner på noen områder får større utfordringer ved å møte kravene til akkreditering som universitet. Nå legger regjeringen opp til å endre rammebetingelsene for institusjonene til det verre, uten varsel og uten begrunnelse, slik institusjonene oppfatter det.

Nord universitet har satset spesielt på akvakultur og biovitenskap og er blant de fremste miljøene i verden som er samlet i Mørkvedbukta, som forsker på fôring av oppdrettslaks og fôring i både ferskvann og sjøvann.

Lik tilgang på høyere utdanning over hele landet er et viktig prinsipp i norsk kunnskapspolitikk. Det er det bred enighet på Stortinget om. Hvordan vil statsråden styrke fagmiljøene og universitetene i Nord-Norge i tiden framover?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:23:46]: La meg først si at jeg er grunnleggende uenig i at dette har kommet uten varsel og uten begrunnelse. Dette finansieringssystemet ble vedtatt av Stortinget i fjor. Det hadde vært et ekspertutvalg som hadde jobbet med det. Det var varslet fra departementet mange år i forveien, og de nye indikatorene som var inne, som vi har lagt inn i systemet, var det bred enighet om i sektoren. Men en del institusjoner ser at utslagene av de indikatorene er sånn at selv om de kanskje kan tjene på dette på lengre sikt ved å forbedre resultatene, kan det isolert sett slå negativt ut. Det betyr allikevel at hvis man ser på budsjettet, får Nord universitet 24 mill. kr mer til neste år sammenlignet med i år – en realvekst på 2 pst. I tillegg vil de, som representanten også helt riktig tar opp, få ekstra penger fordi de har fusjonert – en krevende fusjon også, og det må vi betale for. De vil også få ekstra midler til å ruste opp lærerutdanningen til en femårig masterutdanning.

Karianne O. Tung (A) [13:27:52]: Takk for svaret. Jeg registrerer at statsråden ikke vil garantere at man ikke vil tillate søndagsåpne butikker.

De aller fleste som jobber i varehandelen, er kvinner, og mange jobber der ufrivillig deltid. Om det blir søndagsåpent, er det hovedsakelig disse kvinnene det går ut over, og hverdagen deres blir vanskeligere. Det blir vanskeligere å kombinere arbeidsliv og familie, og kvinnene er de som må betale den høyeste prisen. Regjeringen går altså i bresjen for den ideologiske friheten til å få lov til å fylle opp handleposen med nye klær på en søndag, men man tar ikke inn over seg den friheten de 350 000 som er ansatt i varehandelen, trenger for å være sammen med familien på søndager. Er ikke statsråden enig i at det er kvinner som vil bli hardest rammet hvis man tillater søndagsåpne butikker?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:28:47]: Som jeg sa i mitt svar, kommer det ikke noe forslag i denne perioden om å tillate søndagsåpne butikker. Det var det jeg svarte, og det er det regjeringen står for.

Spørsmålet blir: Hvis vi skal gjøre dette – for vi har ikke lagt bort problemstillingen, og jeg tror det kommer til å bli en viktigere og viktigere problemstilling etter hvert som verden endrer seg – hvordan skal vi da få et godt beslutningsgrunnlag? Vi har satt ned et utvalg som skal levere høsten 2017. Utvalget har representanter fra bl.a. LO, ved Handel og Kontor, som man skulle tro – nettopp fordi de er opptatt av medlemmene som de organiserer – også kan få det perspektivet inn.

Jeg vil til slutt legge til, som jeg også har sagt, at det ikke er slik at Norge er søndagsstengt. Det jobber sikkert mange kvinner i norske hagesentre. Det jobber sikkert mange kvinner i norske Brustad-buer. Det jobber for øvrig også veldig mange på områder av samfunnslivet hvor man må ha åpent på søndager, f.eks. i deler av helsevesenet.

Karianne O. Tung (A) [13:29:53]: Siden det er kunnskapsministeren som svarer på dette spørsmålet, har jeg lyst til å ta inn et annet perspektiv.

Når man tidligere har diskutert denne saken, har man ofte skjøvet studentene foran seg. Regjeringen har sagt at det er fint at studentene har hatt muligheten til å tjene noen ekstra kroner også på søndager. SSBs tall viser at seks av ti studenter jobber ved siden av studiene.

Mitt spørsmål til kunnskapsministeren i denne saken er: Hva vil statsråden si til f.eks. NTNU-studentene i Trondheim, som med regjeringens politikk er nødt til å tilbringe flere timer bak kassen på f.eks. Obs på City Syd enn de har anledning til å tilbringe på lesesalen på Gløshaugen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:30:37]: Jeg har aldri hørt at vi har obligatorisk arbeid under studiene i Norge. Det å ta seg en deltidsjobb under studiene i Norge er det mange som gjør, men det er helt frivillig.

Hvis jeg hadde fått spørsmål om det, ville jeg sagt: Nå er det gode nyheter, for Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet starter opptrappingen til elleve måneders studiestøtte. Det betyr at studentene ved neste års budsjett får utbetalt 6 000 kr mer enn de fikk før. Under den forrige regjeringen fikk studentene prisstigningen, men ikke noe av velstandsøkningen i samfunnet. Med denne regjeringen har studentene fulgt lønnsutviklingen, og med dette samarbeidsflertallet starter vi nå også opptrappingen til elleve måneders studiestøtte.

Jeg tror det fortsatt vil være noen som ønsker å jobbe, kanskje til og med i Brustad-bua på søndager, men det blir altså større sjanse til å studere litt mer og få litt mer penger med dette flertallet.

Geir Pollestad (Sp) [13:35:15]: Eg er veldig overraska over kor store ord ein går inn med i denne diskusjonen. Sjølvsagt er ein for ressurskontroll. Det må ein løysa når ein rapporterer på båten og på kaikanten. Det fiskeriministeren her legg opp til, er at ein undervegs i behandlingsprosessen gjennom fabrikken eller mottaket skal registrera og melda til myndigheitene omtrent kvar gong ein tek i fisken.

Eg har besøkt og snakka med Pelagia, med Fonn, med Sirevaag – ei rekkje bedrifter, og dei ristar på hovudet over det som her er føreslått. Det seier sitt når ein skryter av at viss ein tek mot mindre enn 200 kilo i veka, skal ein sleppa unna. Eg meiner at sjølv om det er gjort endringar, må fiskeriministeren sjå at dette er ei av tidenes byråkratiseringar av norsk fiskeindustri, og eg spør om det framleis står ved lag at det skal gjennomførast.

Statsråd Per Sandberg [13:36:19]: Det er fortsatt slik at fiskebåten rapporterer. Det er slik at man kontrollerer på kaia. Og mitt spørsmål blir nærmest – selv om jeg vet at det er Stortinget som stiller meg spørsmål: Hva er det Senterpartiet faktisk ønsker seg? Ønsker man at det skal stå en kontrollør på kaia 24 timer i døgnet, sju dager i uken, for å kontrollere? Det er det interessant å få svar på. Dessuten, når man tenker på journalføring og seddelføring, er det gjort unntak underveis. Man har på flere punkter kommet næringen i møte med hensyn til seddelføring og ferdigproduktet, med skilling av fangst, med sluttføring når det gjelder tørrfisk, klippfisk osv. Det er gjort mange tilpasninger på dette området. Det synes jeg – med respekt å melde – at lederen i næringskomiteen kanskje kunne ha oppdatert seg på.

Geir Pollestad (Sp) [13:37:11]: Det er rett som det blir sagt, at det er Stortinget som stiller spørsmål, og det er ingen tvil om at det er gjort endringar undervegs. Men når utgangspunktet er så ille, nyttar det ikkje å småflikka på det. Jo, ein må ha kontrollar på kaia og på båten, og det har ein i dag, og ein kan ha hyppigare kontrollar enn i dag. Men fiskeriministeren har som utgangspunkt at alle er skurkar, og at det einaste alternativet då er å kontrollera alle. Nei, me treng ikkje kontrollera alle. Men me kan heller ikkje spara Fiskeridirektoratet for arbeid og så senda heile byrda over til fiskeindustrien – store som små.

Eg har møtt ei rekkje bedrifter, og eg ønskjer å møta fleire. Men det er tydelege signal ein har fått: Dette er ei av dei største byråkratiseringane som norsk fiskeindustri har opplevd. Det kjem med ein fiskeriminister frå Framstegspartiet som i tillegg står i Stortinget og heilhjerta forsvarer det, og då er mitt spørsmål: Kva har skjedd med antibyråkratipartiet Framstegspartiet?

Statsråd Per Sandberg [13:38:14]: Jeg har nå brukt to runder på å fortelle at jeg har justert denne forskriften til mye større grad av forenkling for næringen – nettopp i møte med næringen. Jeg har fortsatt dialog med næringen. Det kan fortsatt være forenklinger her som jeg ikke har oppdaget ennå, men som jeg kanskje kan justere på plass. Dessuten synes jeg det er veldig interessant at Senterpartiet er så voldsomt opptatt av byråkrati innenfor fiskeri, noe jeg ikke tror vil øke. Det vil skje med Senterpartiets forslag om fritt fiske for båter under elleve meter. Da vil vi få et omfattende byråkrati og manglende kontroll av våre felles ressurser. Men hvis Senterpartiet hadde vært like opptatt av byråkratiet innenfor landbruket som de nå plutselig er innenfor fiskeri, kunne vi fått en interessant diskusjon.

Kari Henriksen (A) [13:42:14]: Jeg hører lista er lang, og jeg tror også det er en lang liste med eksempler på ikke å ha lyttet til fagbevegelsen. Det å lytte og samarbeide handler ikke om å ha statistikk over møter. Det handler om noe som er viktig for Arbeiderpartiet, og det er å utvikle ny politikk i samarbeid med de berørte partene. Det er noe som skaper nye og bedre løsninger, og det er noe som bygger tillit og reduserer konfliktnivået. Vi har hørt eksempler i dagens spørretime som omhandler nettopp det manglende samarbeidet og den manglende samhandlingen som vi har mange eksempler på fra regjeringas side. Ser arbeids- og sosialministeren at regjeringas manglende vilje til reelt samarbeid kan skape unødvendige konflikter?

Statsråd Anniken Hauglie [13:43:10]: Jeg er helt uenig i det premisset. Listen jeg ramset opp, var ikke en statistikk over gjennomførte møter. Det var en presentasjon av ulike samarbeidsområder der vi kom til enighet om viktige politikkområder innenfor arbeidslivet. Inkluderende arbeidsliv – IA-avtalen – er ett område, arbeidet mot arbeidslivskriminalitet er et annet område der vi i fellesskap har kommet fram til løsninger der partene på ulike områder forplikter seg til å gjøre sin del av oppgaven for å løse felles utfordringer. Vi arbeider nå med offentlig tjenestepensjon. Partene sitter sammen for å finne en god, ny offentlig tjenestepensjon, for å gjøre resten av den jobben man ikke fikk ferdigstilt i forrige runde.

Så igjen: Dette handler ikke om statistikk over gjennomførte møter. Dette er reelle politiske diskusjoner myndighetene og partene imellom hvor vi skal finne gode løsninger til felles beste. Man blir ikke enige om alt, men det at man ikke er enige, behøver ikke bety at man ikke har lyttet.

Kari Henriksen (A) [13:44:17]: Jeg ser at på enkelte områder er det – heldigvis, sier jeg – samarbeid om viktige strukturer i norsk politikk, men vi har eksempler som førte bl.a. til generalstreik, og forløperne for det var endringer i abortloven. Vi har omlegging av fiskerikontor hos oss, der tillitsvalgte ikke hadde hørt noen ting om strukturendringen. Vi har endringer i domstolstrukturen som ble foreslått på Justisdepartementets område, og som skulle foretas uten at det var konsultert med fagorganisasjonene og de tillitsvalgte. Vi har Universitetet i Agder – en finansieringsordning ble lansert som ny finansieringsstruktur for undervisningssektoren, men universitetet var ikke engang spurt om en endring i grunnleggende finansiering av universitetet. Vi har arbeidsmiljøloven, 70-årsgrense, permitteringsregler og midlertidige stillinger. Byråkrativekst og ekspertfokus synes å være viktigere for regjeringa enn kontakt med fagbevegelsen.

Statsråd Anniken Hauglie [13:45:23]: Felles for disse sakene er at det har vært ulikt syn på hvordan de skal løses. Flere av dem er på andre områder enn mitt også. Mye av den uenigheten eller uroen som oppleves ute, kan også skyldes at man er uenig i politiske vedtak som er fattet her. Jeg husker selv at da man skulle flytte statlige tilsyn ut fra Oslo, var det mye støy, mye bråk, også blant de ansatte. Stortinget ønsket den gangen å flytte ut statlige tilsyn ut fra hensyn som Stortinget mente var viktige. Tilsvarende kan man si også om høyskolereformen, politireformen og kommunereformen. Der er det også andre hensyn som har vært viktige, bl.a. for denne sal. I disse dager sitter Stortinget og behandler en stortingsmelding om Nav, der hele utgangspunktet mitt er å delegere ansvar og myndighet nedover i organisasjonen. Jeg håper at Stortinget er med på det. De ansatte selv ønsker det, og jeg håper at Stortinget slutter seg til det som blir lagt fram der.

Lise Christoffersen (A) [13:50:05]: Den konkrete saken gjelder, som alle skjønner, den litauiske ungdommen Ramunas Gudas, som altså er skadet for livet. Det har gått tre år siden ulykken, han står fortsatt på bar bakke, og etter først å ha erkjent ansvar snudde plutselig Yrkesskadeforsikringsforeningen og mente at denne arbeidsulykken ikke faller inn under yrkesskadeforsikringslovens regler. I loven står det at utenlandske arbeidstakere i Norge er omfattet, i forskriften at utenlandsk bedrift som er pliktig til å betale arbeidsgiveravgift, er omfattet. Betyr det at vi har et regelverk om yrkesskade som er i strid med EØS-avtalen, eller tar Yrkesskadeforsikringsforeningen feil? Hvis det er sånn at vårt lovverk er i strid med EØS-avtalen, burde det være enda et argument for at det er på tide med en ny lov.

Statsråd Anniken Hauglie [13:50:55]: Det er vanskelig å skulle kommentere en enkeltsak som jeg ikke kjenner detaljene i, men så vidt jeg har forstått, er det ulike regler når man er utsendt arbeidstaker fra EØS-området i henhold til EØS-avtalen. Er man utsendt arbeidstaker, er det de hjemlige forsikringsordningene og trygdeordningene som gjelder. Hvorvidt denne personen var utsendt eller ikke, kjenner ikke jeg til, men det er ulikt regelverk som knytter seg til det, og derfor er det, slik jeg også sa i mitt første svar, usikkert hvorvidt en ny lov ville ha endret på realitetene i denne saken.

Jeg tror vi er enige om at det er viktig at vi har gode yrkesskadeordninger som ivaretar arbeidstakerne i denne type situasjoner. Det som var saken når det gjaldt forslaget til ny lov, var at det var stor uenighet om hvordan dette skulle se ut – partene var uenige seg imellom. Det som regjeringen Stoltenberg la fram, var, så vidt jeg kan gjøre rede for det, en videreføring av gjeldende rett. Verken finansiering eller organisering var avklart – mye arbeid gjensto.

Lise Christoffersen (A) [13:52:02]: Jeg tror nok at statsråden og jeg er enige om at dette er et vanskelig felt, men at det er vanskelig, er ikke ensbetydende med at det må ende i handlingslammelse. Denne regjeringa har sagt at gjennomføringskraft er et særskilt kjennetegn, og det er jo sånn at vi trenger utenlandsk arbeidskraft. Vi vet at utenlandske arbeidstakere er særlig sårbare når de blir ofre for useriøse arbeidsgivere, og Gudas-saken viser at man kan bli temmelig rettsløs når ulykken er ute. Nå har det gått tre år. Forhåpentligvis har denne regjeringa under ett år igjen av sin fungeringsperiode, så da benytter jeg anledningen til å spørre: Når kan Stortinget forvente å få et forslag til nytt regelverk på yrkesskadeområdet fra denne regjeringa?

Statsråd Anniken Hauglie [13:52:52]: Jeg synes det er interessant å høre representanten Christoffersen snakke om gjennomføringskraft, når det hennes egen regjering – etter tolv års arbeid – la fram, altså var at man videreførte gjeldende rett, og man hadde verken avklart de organisatoriske eller de finansielle sidene ved loven. Det vitner vel ikke akkurat om særlig gjennomføringskraft det heller, vil jeg si. Mitt utgangspunkt har vært at det har vært komplisert. Partene har vært uenige seg imellom, det har vært vanskelig å komme fram til enighet, og så vidt jeg forstår, fungerer dagens ordning ganske bra. Jeg har heller ikke fått noen signaler – eller det har ikke vært tatt noe initiativ i hvert fall rettet mot meg – om at dette burde endres på. Men for all del, jeg er åpen for at man skal kunne få til det. Et utgangspunkt må imidlertid være at partene også kan komme fram til en omforent løsning som det er mulig å legge fram, slik at ordningen står seg over tid.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:57:26]: Eg takkar for svaret. Problemet med å bruke uttrykket «arbeidsulykker», slik statsråden konsekvent gjer, er at det impliserer at ingen har ansvar for det som har skjedd. Erfaringa viser at det er nokon som har ansvar, eller burde teke ansvar. Derfor er uttrykket «arbeidsskade» etter mitt syn langt meir dekkjande, og det er det vi må få bukt med.

For meg er det openbert at regjeringa ikkje tek tryggleik i arbeidslivet på alvor. Den kraftige svekkinga av arbeidsmiljølova bidrar ikkje til eit tryggare og meir seriøst arbeidsliv. Lova er svekt som vernelov, og det var derfor Arbeidstilsynet gjekk mot regjeringa sine forslag.

Eg ser at arbeidsministeren no er opprørt over mangelen på HMS-kort i eit utspel i Dagbladet denne veka. Det er viktig. Men i utspelet seier ho ingenting om kva ho vil gjere. Ho legg ikkje ei einaste krone på bordet til etatane som dannar frontlinja i kampen mot useriøsitet og kriminalitet i arbeidslivet. Hadde regjeringa vore eit handballag, hadde dei vorte avblåste for passivt spel for lenge sidan. Kvifor skjer det så lite i regjeringa for å stoppe denne utviklinga?

Statsråd Anniken Hauglie [13:58:31]: Ja, hvor skal man begynne? Som jeg sier i mitt innlegg, har antall ulykker gått ned. Det skal vi alle være glad for, men som jeg også sa: Det er ingen grunn til at man skal lene seg tilbake og tro at det løser seg selv av den grunn.

Regjeringen er opptatt av kampen mot useriøse aktører. Vi er opptatt av å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Det er også bakgrunnen for at vi har styrket Arbeidstilsynets budsjetter hvert eneste år, og at vi har satt dette arbeidet høyt på vår dagsorden.

Det er mange som har ansvar for å forebygge ulykker, men arbeidsgiveren har hovedansvaret for å sørge for at arbeidstakerne er trygge på jobb, og så er det tilsynets ansvar å følge opp at arbeidsgiveren gjør sin del. Jeg kan også nevne at vi nå har revidert en HMS-forskrift, som også tydeliggjør ansvaret til arbeidsgiver for å ta sikkerheten til sine ansatte på alvor.

Fredric Holen Bjørdal (A) [13:59:35]: Eit meir seriøst arbeidsliv med mindre sosial dumping og arbeidslivskriminalitet fører til eit tryggare arbeidsliv med færre arbeidsskadar. For Arbeidarpartiet er desse samanhengane heilt openberre, men ganske ofte er det grunn til å stille spørsmål ved om også regjeringspartia forstår godt nok desse samanhengane.

Vi såg no nyleg at Riksrevisjonen i kraftige ordelag kritiserte regjeringa for «svak og lite avskrekkende innsats mot arbeidsmiljøkriminalitet», i rapporten lagd fram i juni 2016. Kan statsråden vere litt meir konkret og ambisiøs i sitt svar på følgjande spørsmål: Kva vil regjeringa eigentleg gjere for å styrkje Arbeidstilsynet sine kontrollar og for å styrkje politiet si etterforsking? Kva er i statsråden si verktøykasse?

Statsråd Anniken Hauglie [14:00:31]: Jeg tror vi alle er enige om at arbeidsmiljøloven skal være en vernelov. Den er det i dag, den skal være det i morgen, og den skal være det for framtiden, nettopp fordi vi er opptatt av at arbeidstakeres behov og sikkerhet skal ivaretas når de er på jobb. Så det er det ingen tvil om.

Det kan ikke være noen tvil om at denne regjeringen setter kampen mot arbeidslivskriminalitet høyt på sin dagsorden. Gjennom utarbeidelsen av en egen strategi og en handlingsplan sammen med partene har vi en rekke tiltak som nettopp skal gjøre arbeidslivet tryggere for våre ansatte. Vi har opprettet fem sentre mot arbeidslivskriminalitet hvor de viktige etatene jobber sammen. Og det som både politiet, Nav, Arbeidstilsynet og de som er involvert, sier, er at når man putter hvert sitt verktøy i en felles verktøykasse, blir også arbeidet mye mer slagkraftig, tilsynene mer effektive, og mer useriøsitet avdekkes. Det er dette arbeidet også regjeringen skal fortsette med.

Dag Terje Andersen (A) [14:04:16]: Jeg takker for svaret.

Det er klart at det er et omfattende arbeid å gå inn i og skulle ivareta norske interesser i denne saken – og kanskje det viktigste statsråden sa, som jeg i den sammenhengen er glad for, er at partene skal involveres i det arbeidet. Partene har også vært involvert når det gjelder nye bestemmelser knyttet til gjennomføring av utstasjoneringsdirektivet som EU har jobbet med, og som jeg klart oppfatter styrker den norske posisjonen som handler om at man skal kunne ivareta lokale lønns- og arbeidsvilkår.

Spørsmålet mitt gjelder egentlig først og fremst dette: Jeg håper statsråden har forståelse for at vår diskusjon om arbeidsmiljølov og andre ting har ført til at vi noen ganger stusser litt over innholdet i samarbeidet med partene, så hvis statsråden kunne presisere den involveringen av partene, ville jeg sette pris på det.

Statsråd Anniken Hauglie [14:05:12]: Som jeg sa innledningsvis, skal vi innen årets utløp svare på dette brevet. Vi ønsker å samarbeide med partene, at vi setter oss ned sammen rundt bordet for å se om det er mulig eventuelt å finne en løsning i fellesskap. Dette er et spørsmål som er særdeles viktig for de ansattes organisasjoner og for arbeidsgivernes organisasjoner, men det er også viktig for norsk arbeidsliv som sådan, og jeg føler meg trygg på at vi i fellesskap vil kunne klare å finne en god løsning som tjener alle partene på en god måte. Jeg skal gjøre det jeg kan for å involvere partene, lytte til det partene har å si, og så håper jeg at vi også klarer å komme fram til en omforent løsning som styrker norske interesser.

Dag Terje Andersen (A) [14:06:01]: Det er klart at det er viktig for norsk arbeidsliv å kunne ivareta norske lønns- og arbeidsvilkår i Norge. Det er viktig for arbeidstakerne, og det er viktig for de seriøse arbeidsgiverne i Norge å ikke bli utkonkurrert av useriøse aktører med dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Det er grunnen til at vi er opptatt av denne saken. Vi har i lange perioder vært og er avhengige av at utenlandske arbeidstakere kan komme til Norge og gjøre nyttig arbeid, men forutsetningen for oss er at det skjer på norske lønns- og arbeidsvilkår.

Til slutt kan jeg forsikre statsråden om at vi kommer til kritisk å følge med – og da sier jeg ikke kritisere – men kritisk å følge med på det samarbeidet som nå skal foregå mellom partene, og håper at det her som i andre spørsmål i samfunnet er slik at hvis det finnes vilje, finnes det vei.

Statsråd Anniken Hauglie [14:06:53]: Jeg kan slutte meg helt og fullt til det. Som jeg har sagt, skal jeg gjøre det jeg kan for at vi får til en god prosess med partene, og at vi kommer fram til et standpunkt som vil være bra for norske interesser totalt sett. Vi skal svare ESA innen to måneder.

Martin Kolberg (A) [14:10:04]: Jeg merker meg at statsråden ikke svarer på mitt spørsmål. Det handlet nemlig om hvilke tiltak hun nå tenker seg at er nødvendig for å svekke arbeidsmiljøloven ytterligere. Det faller egentlig inn i det mønsteret jeg nå har observert hos statsråden i denne runden: Hun svarer ikke på de spørsmålene som hun blir stilt.

Det henger antakeligvis sammen med at det er vanskelig å svare konkret på dem, fordi dette er en veldig vanskelig og dårlig sak for regjeringen. Hun uttrykker igjen dette med stor respekt for trepartssamarbeidet. Da er spørsmålet: Hvorfor gjennomfører da regjeringen de tiltakene som de har gjort, i strid med hva en samlet fagbevegelse sier, hvis hun har respekt for dette? Det synes jeg er av stor betydning.

Dessuten: Virkningen av midlertidigheten er nå slik at man ser at bruken av midlertidighet øker, og at de faste ansettelsene blir færre, og det skaper tydelig usikkerhet i arbeidslivet, ikke trygghet for neste generasjon. Det vil jeg gjerne at statsråden kommenterer.

Statsråd Anniken Hauglie [14:11:06]: Representanten Kolbergs første spørsmål handlet om Høyres programprosess. Vi er inne i en programprosess, på samme måte som de fleste andre partier. Nå er det første utkastet ute på høring i organisasjonen. Det endelige utkastet skal vi debattere på Høyres landsmøte til våren. Det gleder jeg meg til – og til å diskutere arbeidslivspolitikk.

Mitt utgangspunkt er at vi skal klare å modernisere og videreutvikle arbeidslivspolitikken vår på en slik måte at vi fortsatt skal sikre arbeidstakernes behov for og rett til vern, men vi må også sikre arbeidstakernes – ikke bare arbeidsgivernes – og innbyggernes behov for gode tjenester i en ny tid. Jeg tror ikke at fortidens løsninger løser framtidens behov. Samlivsmønstre endrer seg, kvalitetskravene endrer seg, kunnskapen endrer seg, den teknologiske utviklingen endrer seg. Det betyr at vi må endre oss innenfor arbeidslivspolitikken også.

Martin Kolberg (A) [14:12:08]: Oppriktig talt: Igjen svarer ikke statsråden på det hun blir spurt om, og vi får da ta til etterretning at hun ikke vil eller ikke kan. Men en modernisering av arbeidslivet som fører til en generalstreik i Norge, burde jo påkalle statsrådens og regjeringens oppmerksomhet om at det er mulig at man her var på ville veier, hvis man vil ha et aktivt trepartssamarbeid og har respekt for fagbevegelsen. Men det er det man trosser, og man legger seg på det sporet som høyrepartiene i Europa har gjort, nemlig å liberalisere arbeidslivet på en sånn måte at det er arbeidstakerne som betaler prisen for det man kaller modernisering. Det er det arbeidsministeren bør ta ansvaret for, med tanke på at man skaper ustabilitet i det norske arbeidslivet for framtiden og dermed svekker arbeidstakernes rettigheter og grunnlaget for en god og stabil verdiskaping. Det er uriktig politikk, og vi får ikke svar på hvorfor de gjennomfører den.

Statsråd Anniken Hauglie [14:13:19]: Hvis vi ser på midlertidige ansettelser: Majoriteten av dem som er midlertidig ansatt, kommer fra endte studier eller er i studier i kombinasjon med jobb. 30 pst. av de midlertidig ansatte kommer fra ledighet. 50 pst. av dem som er midlertidig ansatt, blir fast ansatt innen ett år. Det er 6 pst. av virksomhetene som har benyttet seg av midlertidige ansettelser.

Vi ser at det store flertallet av dem som er ansatt midlertidig, kommer fra studier eller arbeidsledighet. Det kan jo ikke være negativt at de får en sjanse inn i arbeidslivet, i en tid da arbeidsgiverne kanskje kvier seg for å ansette fordi det er krevende tider. Mange er redde for å ansette, men gjennom denne ordningen er det flere som ønsker å ta sjansen på å ansette enn det ellers ville ha vært. Jeg er opptatt av at vi skal inkludere dem som står utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet. Dette viser seg å være en viktig måte å gjøre det på.

Tore Hagebakken (A) [14:16:59]: Statsråden er sikkert veldig godt kjent med at OECD er veldig klar i sine konklusjoner – om at økt adgang til flere midlertidig ansatte ikke gir flere jobber, og at andelen faste stillinger reduseres. Det er en særlig uheldig situasjon når antallet midlertidig ansatte øker, og sysselsettingsgraden samtidig går ned. Jeg synes jeg hører statsråden argumentere med den såkalte springbretteffekten, som det ofte kalles. Det er bastant avvist som et reelt argument, også av OECD. Så hvorfor tar ikke regjeringa inn over seg fakta fra så kompetent internasjonalt hold?

Statsråd Anniken Hauglie [14:17:47]: Det er mellom 1,5 og 2 pst som er midlertidig ansatte. Det er en relativt liten andel, og sånn vil vi også at det skal være.

Det er åpenbart at for de fleste virksomheter vil det jo være en fordel at bemanningen er stabil. Enhver bedrift som ønsker å etablere seg i et marked, som ønsker å utvikle seg, som ønsker å vokse, må ha fast ansatte som man kan utvikle kompetansen til, som er engasjerte og lojale i sin bedrift. Men fra tid til annen har man behov for midlertidige ansettelser, av ulike årsaker. Vi ser nå fra Vestlandet, hvor bedrifter ikke tør å ansette fast fordi det er usikkert hvordan markedet vil se ut i løpet av noen måneder, og så tar de inn personer midlertidig. Det er bedre at noen får muligheten til å prøve seg litt, enn at man ikke får prøve seg i det hele tatt.

Som jeg har sagt flere ganger nå: Majoriteten av dem som er ansatt midlertidig, kommer fra endt studium, fra arbeidsledighet, eller har jobb i kombinasjon med studier, og halvparten av dem får fast jobb etter ett år, og det er bra.

Tore Hagebakken (A) [14:18:53]: Jeg hører hva statsråden sier, men jeg registrerer samtidig at statsråden synes å være lite opptatt av eller bekymret for at vi faktisk kan få et løsarbeidersamfunn i Norge. Løsere tilknytning til arbeidslivet gjør mye vanskeligere for folk. Mange er ungdommer i etableringsfasen, som ikke minst er avhengig av inntekt og jobb for å skaffe seg en bolig. En ser også ofte sammenheng mellom midlertidighet og dårlig arbeidsmiljø – jeg må understreke at jeg sier ikke at det alltid er regelen, men en ser mange tilfeller av det – noe som dessverre heller ikke har fokus fra regjeringas side. Jeg syns det jeg hører fra regjeringshold og statsråden her i dag, er lite oppløftende med tanke på det jeg anser som en forholdsvis alvorlig situasjon.

Statsråd Anniken Hauglie [14:19:52]: Nå oppfattet jeg ikke om det var noe spørsmål eller om det var en kommentar, men vi er jo enige: Ingen ønsker et løsarbeidersamfunn. Ingen ønsker seg det. Alle, ikke minst også regjeringen, ønsker at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Vi ønsker at man skal ansettes på gode, trygge vilkår, og at arbeidsgiverne skal være seriøse og ta godt vare på sine ansatte. Derfor samarbeider vi også tett med partene i arbeidslivet om nettopp det. Men vi snakker om en relativt liten andel som er midlertidig ansatt, og vi ser at veldig mange av dem kommer fra en situasjon hvor de har liten erfaring, og mange av dem har kanskje huller i cv-en eller har stått utenfor arbeidslivet en stund. De kommer inn i arbeidslivet, og de aller fleste av dem får fast ansettelse etter relativt kort tid. Men vi har også noen flere forskningsbudsjetter på gang, så vi følger denne utviklingen nøye sammen med partene i arbeidslivet.

Truls Wickholm (A) [14:24:14]: Dette var jo en regel som var sterkt etterspurt av veldig mange fagforeninger, nettopp fordi man så at personer som var i et innleieforhold som kunne antas å være ulovlig – var mellom barken og veden, for å si det på den måten – kunne stille seg selv personlig og økonomisk i en vanskelig situasjon dersom man forfulgte dette overfor arbeidsgiver.

Det ville likevel være sånn at både ansatte og vi som samfunn ville ha interesse av at den type forhold ble avdekket og avsluttet. I mangel på enda bedre ideer var dette et forslag som mange fagforeninger og tillitsvalgte mente kunne virke og ha effekt. Jeg ser ikke at det statsråden presenterer her og hennes svar, svarer til de utfordringer som denne loven prøvde å løse.

Statsråd Anniken Hauglie [14:25:18]: «I mangel på bedre ideer var det dette man kom med». Ja, nå kom vi med noe ganske mye bedre, synes jeg. Blant annet styrker vi varslervernet. Vi har på høring flere forslag for å styrke varslervernet i Norge. Det har blitt godt mottatt ute. Et av forslagene vi har, er bl.a. at vi skal innlemme innleide i varslerordningen, og at anonymiteten deres sikres. Sånn sett kan det være et viktig tiltak for innleide å komme med kritikkverdige forhold.

Det stemmer sikkert at flere fagforeninger etterspurte dette, men samtidig er det prinsipielt betenkelig at man skal kunne gå til kollektivt søksmål uten at den saken gjelder, er med på det, og kanskje til og med imot vedkommendes vilje. Det som noen fagforeninger – kanskje var det alle, jeg er ikke sikker på det – mente var en god idé, fikk mye, mye motstand da den ble innført, og etter at den hadde eksistert i to år, var det knapt noen – om noen – som hadde benyttet seg av ordningen.

Truls Wickholm (A) [14:26:18]: Jeg vil bare understreke at jeg sa «i mangel på enda bedre forslag». Så er det sagt.

Jeg tror igjen at det statsråden her foreslår, ikke svarer på det som er utfordringen. Det at det brukes ulovlig innleid arbeidskraft på en arbeidsplass, ja, det er den enkelte ansatte som er i det antatt ulovlige forholdet, som er utsatt for det. Men det er klart at det utsetter jo hele arbeidsplassen, sikkerheten, lønnssystemet, tryggheten for de andre enkelte arbeidstakerne og hele norsk arbeidsliv for risiko. Det er nettopp i den type tenkning at man ser for seg at det bør være lov for fagforeninger å løfte saken kollektivt for å prøve den og avklare om forholdet er ulovlig eller ikke. Jeg tror statsråden bør være enig i at vi har en felles interesse av å avdekke denne type ulovlig innleieforhold.

Statsråd Anniken Hauglie [14:27:30]: Vi har absolutt interesse av å avdekke ulovlig innleie, useriøse aktører og useriøse virksomheter som utnytter ansatte. Det er bare fantasien som setter grenser for hva mange er utsatt for. Det er også bakgrunnen for at regjeringen har styrket arbeidet mot arbeidslivskriminalitet sammen med partene. Det er bakgrunnen for at vi bl.a. opprettet disse fem sentrene mot arbeidslivskriminalitet. Tilsyn er viktig. Varsling er viktig. Ett konkret tiltak for å avdekke bakgrunnen til de innleide er ikke minst innføring av HMS-kortet, som er et godt virkemiddel som også er etterspurt av bransjen, og som også kommer til å gi gode resultater i å avdekke hvem som har lov til å være på arbeidsplassen, og hvem som ikke har det.

Else-May Botten (A) [14:32:10]: Jeg er enig i det statsråden sier om at ansatte er positive til omstilling – det har de alltid vært, og det har de jobbet med – som er et ord regjeringen bruker ofte, men det er ikke en ny situasjon ute i bedriftene.

Til saken: I Riksrevisjonens rapport fra juni i år har man vært kritisk til innsatsen mot arbeidsmiljøkriminalitet. Det gjøres for få tilsyn, og kompetansen er for lav hos dem som skal utføre tilsynene, står det i rapporten. Per-Kristian Foss sier at Arbeids- og sosialdepartementet, Arbeidstilsynet, Justis- og beredskapsdepartementet og politiet må utnytte de samarbeids- og reaksjonsmulighetene de har, mer effektivt.

Representanten Fredric Holen Bjørdal var inne på dette i spørsmål til statsråden tidligere, men jeg merket meg at han ikke fikk svar. Hvordan vil regjeringen konkret følge opp Riksrevisjonens kritikk?

Statsråd Anniken Hauglie [14:33:07]: Vi følger opp Riksrevisjonens merknader og kommentarer, det er ikke noen tvil om det. Jeg opplever ikke at Arbeidstilsynets ansatte har lav kompetanse, men det er vel for Arbeidstilsynets ansatte som for de fleste av oss andre at man alltid vil kunne bli bedre, og i en tid da kriminaliteten utvikler seg, vil det være behov for nye metoder og nye måter å løse oppgaven på. Fremtidens tilsyn vil ikke være det samme som tilsyn man førte for kanskje noen få år siden, nettopp fordi kriminalitetsbildet har endret seg så mye. Det er også bakgrunnen for at det er viktig for oss å opprette disse sentrene mot arbeidslivskriminalitet, for vi ser at når hver etat tar med seg sine verktøy inn i samarbeidet og legger det i en felles verktøykasse, skjer det en positiv utvikling – de lærer tilsynsmetodikk av hverandre, de lærer sanksjonsform av hverandre, og de lærer av hverandres måte å jobbe på. Vi ser at de på den måten også avdekker mer enn det de ville klare hver for seg, og det er positivt.

Else-May Botten (A) [14:34:10]: Jeg opplever at det mer er en beskrivelse av det som ligger inne. Klare svar, men samarbeid er viktig, så det er bra at man satser på det.

Men når mange arbeidsgivere velger å bruke ufaglærte, innleide og midlertidig ansatte, blir denne gruppen ganske stor. Utvidelsen av EU og Schengen-samarbeidet har gitt sterk økning i antall arbeidstakere som tilbyr tjenester i Norge. Det har ført til stadig grovere arbeidslivskriminalitet, et problem som Stortinget har pålagt norske myndigheter å motarbeide. Sosial dumping er en av hovedutfordringene i arbeidslivet. Vi risikerer å få en dårligere standard for arbeidsmiljøet, der kriminelle aktører også kan utkonkurrere lovlig drevne virksomheter. Stortinget understreker at det er viktig å ta tak i dette, og ikke minst å ha ansvar ved egne anskaffelser. Det handler om politiske rammevilkår. Ser statsråden utfordringene med denne utviklingen, og hvordan vil hun forholde seg til den?

Statsråd Anniken Hauglie [14:35:14]: Det er ingen tvil om at utfordringsbildet nå er stort. Jeg har selv hørt hvordan etatene beskriver situasjonen i en del bransjer, hvor krevende arbeidet mot arbeidslivskriminalitet er, fordi fantasien blant useriøse aktører er så stor.

Vi har lenge hatt en økning i arbeidsinnvandringen fordi vi har hatt gode tider i Norge. Nå ser vi en kraftig tilbakegang i arbeidsinnvandringen til Norge. Færre kommer. Det kan skyldes både at det er vanskeligere å få jobb i Norge enn tidligere, og også at konjunkturene er bedret i en del av de landene de kommer fra.

Vi sitter nå og reviderer strategien vår, som vi har utarbeidet sammen med partene. Meningen er at vi skal behandle den på toppmøtet i januar – er det vel – som statsministeren leder, sammen med alle lederne i de relevante etatene. Her er vi opptatt av å gå sammen med partene for å finne ut av hvilke verktøy som vil være mest effektive og slagkraftige i kampen mot arbeidslivskriminalitet.