Stortinget - Møte onsdag den 19. oktober 2016

Dato: 19.10.2016
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhold

Sak nr. 2 [11:25:37]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten: Det blir en lang rekke endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten.

De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. – Det anses vedtatt.

Endringene var som følger:

Spørsmål 1, fra representanten Jan Bøhler til statsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren. Etter anmodning fra helse- og omsorgsministeren blir spørsmålet flyttet og besvart før spørsmål 7, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmål 2, fra representanten Audun Otterstad til utenriksministeren, vil bli besvart av ministeren for samordning av EØS-saker og forholdet til EU på vegne av utenriksministeren, som er bortreist.

Spørsmål 3, fra representanten Rasmus Hansson til klima- og miljøministeren, vil bli besvart av kunnskapsministeren på vegne av klima- og miljøministeren, som er bortreist. Etter anmodning fra kunnskapsministeren blir spørsmålet flyttet og besvart før spørsmål 11, som skal besvares av samme statsråd.

Spørsmål 4, fra representanten Hege Haukeland Liadal til barne- og likestillingsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 7, fra representanten Ketil Kjenseth til helse- og omsorgsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 9, fra representanten Kari Henriksen til justis- og beredskapsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av justis- og beredskapsministeren, som er bortreist.

Spørsmål 10, fra representanten Stein Erik Lauvås til forsvarsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 13, fra representanten Ingrid Heggø til fiskeriministeren, er trukket tilbake.

Presidenten: Spørsmål 1 vil bli besvart før spørsmål 7. Det første spørsmålet som da tas opp til besvarelse, er spørsmål 2.

Spørsmål 2

Presidenten: Dette spørsmålet, fra Audun Otterstad til utenriksministeren, vil bli besvart av ministeren for samordning av EØS-saker og forholdet til EU på vegne av utenriksministeren, som er bortreist.

Audun Otterstad (A) []: «For to uker siden ble en norsk kvinne nektet innreise til Palestina, fratatt sitt eget pass og satt på glattcelle i 19 timer før hun ble sendt ut av Israel. Hun skulle utføre feltarbeid i forbindelse med sin mastergrad ved NTNU. Det er kun én måned siden en annen norsk kvinne også ble nektet adgang til Palestina på Ben Gurion-flyplassen av israelske myndigheter. Hun skulle på utveksling fra NTNU til Birzeit-universitet ved Ramallah.

Hva tenker utenriksministeren om denne praksisen, og er det en ny politikk fra Israel overfor norske studenter?»

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker (H) []: Utenriksdepartementet kjenner til disse to sakene representanten viser til i sitt spørsmål.

Jeg har stor forståelse for at dette har vært en påkjenning for dem det gjelder, og at det å bli nektet innreise får betydelige konsekvenser. Den norske ambassaden i Tel Aviv bisto begge kvinnene og hadde kontakt med israelske myndigheter i sakene. I og med at studentene reiser inn til Vestbredden via Israel, må de imidlertid forholde seg til israelsk innreisekontroll og andre israelske lover og regler.

Det er vanlig praksis at besøkende ved innreise og utreise får spørsmål fra israelske immigrasjonsmyndigheter og sikkerhetspersonell om oppholdet i Israel. Det er opp til israelske myndigheter å beslutte hvem som får innreisetillatelse til Israel. På regjeringens reiseinformasjonssider for Israel tilrådes det å svare sannferdig på alle spørsmålene. Erfaringsmessig kan man bli nektet innreise om man ikke oppfattes av israelske myndigheter som tilstrekkelig samarbeidsvillig.

Utenriksdepartementet følger med på og har løpende kontakt med israelske myndigheter om hvordan disse innreisereglene praktiseres. Selv om vi har notert oss at det også den siste tida har vært flere tilfeller der norske borgere er blitt nektet innreise, er det i vår kontakt med israelske myndigheter ikke framkommet informasjon om at lover, regler eller praksis er endret.

Audun Otterstad (A) []: Statsråden snakker om «vanlig praksis» ved innreise, og som kjent er det varierende, og det varierer også fra personer og tider og det man vurderer som risiko ut fra den nåværende situasjonen. Men én ting som ikke er forandret, er videreføringen av regjeringens engasjement, giverengasjementet for Palestina. Min bekymring går på at israelske myndigheter bevisst hindrer internasjonale forhold og internasjonalisering av Birzeit, universitetene og akademisk frihet i Palestina. Er statsråden bekymret for situasjonen i Midtøsten, og mener hun at internasjonalisering bidrar til mer demokrati og konstruktivitet i forholdet?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Vi har ikke noe grunnlag for å si at Israel ønsker å hindre akademisk frihet eller internasjonalisering knyttet til studenter og studentutveksling. Fra UDs side har vi rådet NTNU til å ta kontakt med Israels ambassade i Norge, og vi vet at det er etablert en dialog med sikte på å kunne unngå i framtiden at studenter som har utvekslingsavtaler med universiteter på Vestbredden, som i dette tilfellet, ikke skal kunne få fullføre sine studier.

Så vi bare konstaterer at det ikke er noen endringer som vi er kjent med knyttet til israelske lover og regler og praksis. Men det er altså viktig å understreke at man er korrekt i sin informasjon angående hva man skal gjøre når man reiser inn via Israel.

Audun Otterstad (A) []: Selvsagt er det viktig å informere tilstrekkelig og være sannferdig, og det legger jeg til grunn at norske studenter er. Men det er jo en noe spesiell, passiv holdning når man ser hvordan unge, norske mennesker som er på utveksling, blir behandlet – etter å ha fått godkjent studier i Norge og godkjent utvekslingsstudier derfra.

Hva har Utenriksdepartementet tenkt å gjøre med dette – synes man det er greit at norske studenter blir behandlet på denne måten når man utveksler? Og hva tenker departementet om at man kun for en knapp måneds tid siden var ved samme institusjon i Israel for å utvide det akademiske samarbeidet: Er det ikke viktig å ha akademisk samarbeid med både Israel og Palestina for å bidra til en konstruktiv tone og for å bidra til den langvarige prosessen mot fred?

Statsråd Elisabeth Vik Aspaker []: Jeg har forståelse for at det har vært en vanskelig opplevelse, og at det har medført problemer for de studentene som er nektet innreise. På den annen side er det jo andre studenter som har fått innreise, og som benytter seg av den utvekslingsavtalen som NTNU har med dette universitetet på Vestbredden.

Men Utenriksdepartementet er faktisk klar over at et palestinsk universitet på sine nettsider oppgir at israelske myndigheter sjelden gir oppholdstillatelse for å studere, og antyder underforstått at man bør oppgi andre grunner til at man skal reise inn, enn det som kanskje er den reelle grunnen. Jeg tror det er viktig å ta innreisereglene på alvor. Skal man bli tatt på alvor når man kommer, og skal man bli korrekt behandlet, er det i hvert fall viktig at man er ærlig om hva slags ærend man har når man skal reise inn til Israel.

Presidenten: Spørsmål 3 er flyttet og vil bli besvart før spørsmål 11.

Spørsmål 4

«Stortinget ba regjeringen opprette et eget trepartssamarbeid for økt likestilling med partene i arbeidslivet. I Prop. 1 S for 2016-2017 henvises det til at regjeringen kommer tilbake til Stortinget på egnet måte.

Ser statsråden behovet for et eget trepartssamarbeid med partene i arbeidslivet?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 5

Anette Trettebergstuen (A) []: «En samlet opposisjon sørget i vår for å samle seg om en offensiv likestillingspolitikk der regjeringen i likestillingsmeldingen ikke hadde tiltak for å bringe likestillingen videre. 14 av de over 80 forslagene vi fremmet, ble vedtatt og må nå følges opp av regjeringen. Av forslagene som ble vedtatt, var blant annet forslaget om likestillingsvurdering av statsbudsjettet.

Hvorfor er ikke dette fulgt opp med budsjettet for 2017?»

Statsråd Solveig Horne []: Regjeringen legger vekt på å føre en offensiv og helhetlig likestillingspolitikk. Derfor ble det fremmet en likestillingsmelding til Stortinget i fjor som tok for seg en rekke samfunnsområder hvor det fremdeles er behov for innsats i flere sektorer.

Tall fra SSB viser en positiv utvikling mot mer likestilling. Kjønnsforskjellene i lederstillinger, inntekt og deltidsarbeid er de laveste siden 2008.

Likevel, etter flere tiår med likestillingspolitikk er det fremdeles utfordringer.

Realiteten av vedtaket Stortinget gjorde 14. april i år, var at man enstemmig vedtok stortingsmeldingen med 72 tiltak fra regjeringen, og 14 tilleggsforslag fra Stortinget. Jeg vil få forvisse Stortinget om at disse forslagene er regjeringen godt i gang med å følge opp.

Regjeringen har også valgt å forsterke innsatsen på de områdene vi mener har særlig betydning for økt likestilling: vold og overgrep, oppvekst og utdanning, arbeidsliv, helse, næringsliv og entreprenørskap.

Under Bondevik II-regjeringen ble det gitt årlige likestillingsvurderinger i statsbudsjettet. Likestillingsvurderinger var del av et nordisk samarbeidsprosjekt om integrering av kjønns- og likestillingsperspektivet i budsjettarbeidet. Før Bondevik-regjeringen gikk av i 2005, ble det også lagt fram et tematisk likestillingsvedlegg til statsbudsjettet om fordeling av økonomiske ressurser mellom menn og kvinner.

I Stoltenberg II-regjeringens åtteårige historie ble det lagt fram to likestillingsvedlegg til statsbudsjettet, i 2008- og i 2009-proposisjonen.

Når det gjelder selve spørsmålet fra representanten Trettebergstuen, antar jeg at representanten er godt kjent med tidsforløpet i en budsjettprosess. En grundig likestillingsvurdering av hele statsbudsjettet krever et tett og godt samarbeid og koordinering med relevante fagdepartement. Det er en tidkrevende prosess, og derfor ble det etter regjeringens vurdering for knapp tid til å utarbeide dette på en helhetlig måte, slik Stortinget har bedt om. Vi vil derfor i statsbudsjettet for 2018 komme med en helhetlig likestillingsvurdering.

Jeg har også informert Stortinget om at jeg våren 2017 vil komme til Stortinget med en orientering om likestillingsarbeidet slik Stortinget har bedt om, noe som sist ble gjort i 1999 av daværende barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland.

Anette Trettebergstuen (A) []: Jeg finner det noe underlig at man ikke i løpet av et halvt år klarer å kunne si noe om likestillingskonsekvensen av statsbudsjettet i sin helhet. Dette er viktig, for selv om denne regjeringen ikke har tatt et eneste likestillingspolitisk initiativ som kommer til å føre likestillingen videre, er det helheten i politikken som sier noe om i hvilken retning vi går. Denne regjeringens skattepolitikk gagner eldre menn. Fordelingspolitikken er snudd på hodet. Den svikter alenemødre på trygd, det er bortfall av tiltak mot ufrivillig deltid, kutt i pappaperm, kutt til organisasjonene som jobber med likestilling, kutt til LDO og til senterne – ja, det blir mindre og ikke mer likestilling av denne regjeringens politikk. Det kan alle se med et halvt øye.

Synes statsråden at de 14 tiltakene for økt likestilling som opposisjonen fikk vedtatt i forbindelse med meldingen, er gode tiltak?

Statsråd Solveig Horne []: Regjeringen deler intensjonen i veldig mange av de forslagene som kom fra opposisjonen og ble vedtatt her på Stortinget i april. Vi mener at de 14 tiltakene – i tillegg til de over 70 tiltakene som er i stortingsmeldingen – som vi er godt i gang med arbeidet med nå, også er med og drar likestillingen videre. Regjeringen er godt i gang med å følge opp de forslagene fra Stortinget og vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte og informere om det arbeidet.

Dette er et arbeid som foregår i mange sektorer. Det foregår i Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet, og intensjonen er noe vi deler. Jeg er også veldig glad for at Stortinget er veldig tydelig på at når det gjelder de utfordringene vi har som går på vold og overgrep, på utdanning og på et kjønnsdelt arbeidsmarked, er det tiltak i likestillingsmeldingen som regjeringen har fremmet for å dra dette videre.

Jeg deler ikke representantens syn når det gjelder oppramsingen om at likestillingen har gått feil vei.

Anette Trettebergstuen (A) []: Dette svaret fra statsråden er litt symptomatisk for Høyre- og Fremskrittsparti-representantenes og denne regjeringens syn på likestilling. Det holder ikke å dele intensjon. Det holder heller ikke å levere en melding som ramser opp hvilke utfordringer vi har, men ikke kommer med et eneste tiltak som kan gjøre noe med det når man samtidig i den helhetlige politikken setter likestillingen i revers. Det er det ikke bare Arbeiderpartiet som mener – det meste av dem som kan krype og gå som er opptatt av likestilling, er enig med oss i det.

Synes statsråden at det er litt pinlig å bli påtvunget likestillingspolitikk fra opposisjonen og ikke levere selv?

Statsråd Solveig Horne []: Som ansvarlig statsråd på dette feltet er jeg stolt av den likestillingsmeldingen som regjeringen la fram i fjor, og som ble vedtatt i Stortinget. Det ble enstemmig vedtatt over 72 forslag som skal være med og bringe likestillingen videre.

Jeg er glad for at vi ser at kjønnsforskjellene er de laveste siden 2008. Andelen barn i barnehager har økt – den har ikke sunket, slik representanten framhever. Utviklingen i økningen i andel kvinnelige professorer har fortsatt, det er stabilt antall kvinner i styrene, vi har lavere andel kvinner som jobber deltid. De 72 forslagene som et enstemmig storting har vedtatt, og som regjeringen har fremmet i stortingsmeldingen, er forslag som vil dra likestillingen rett vei.

Spørsmål 6

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: «I forbindelse med behandlingen av likestillingsmeldingen fattet Stortinget et vedtak der Stortinget ber regjeringen opprette et eget trepartssamarbeid for økt likestilling med partene i arbeidslivet.

Kan statsråden gjøre rede for regjeringens arbeid med oppfølging av dette vedtaket?»

Statsråd Solveig Horne []: Regjeringen ønsker et inkluderende arbeidsliv der likestilling og mangfold står sentralt. Regjeringen har satt søkelyset på utfordringer og har gjennom likestillingsmeldingen kommet med flere tiltak som bidrar til økt likestilling. Vi trenger arbeidslivets parter med oss i det arbeidet. Derfor er det pågående samarbeidet vi har med arbeidslivets organisasjoner, viktig.

Gode samarbeidsarenaer mellom myndighetene og arbeidslivets parter bygger på en solid tradisjon i norsk arbeidsliv og politikk. Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd er en fast møtearena mellom regjeringen og de åtte hovedorganisasjonene i arbeidslivet. Det er i tillegg etablert en arbeidsgruppe for likestilling i arbeidslivet. Dette er en del av trepartssamarbeidet. Denne gruppen er forankret i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Arbeidsgruppen blir ledet av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet, og der drøfter partene viktige likestillingspolitiske utfordringer som de senere kan ta opp i rådet. Dette godt organiserte samarbeidet er med på å fremme likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet.

Det eksisterer altså i dag et velfungerende samarbeid med partene om likestilling i arbeidslivet. Ved å løfte likestilling fram i møter med arbeidslivets parter tydeliggjør regjeringen at likestilling er, på lik linje med andre sentrale tema i arbeidslivet, viktig å ta opp.

Vi har startet arbeidet med å følge opp Stortingets anmodningsvedtak om trepartssamarbeid for økt likestilling med partene i arbeidslivet. I arbeidsgruppen for likestilling i arbeidslivet har vi tatt opp hvordan vi kan arbeide mer effektivt for økt likestilling, og hvordan dagens samarbeid kan videreutvikles. Dette vil også bli tatt opp på Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råds møte i november, der likestilling står på dagsordenen. Jeg vil deretter komme tilbake til Stortinget på egnet måte med hvordan regjeringen vil følge opp anmodningsvedtaket som Stortinget har gjort.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Det høres nesten ut som om dette er et arbeid som har pågått over lengre tid, og det kunne vært interessant å høre med statsråden om hun mener at det anmodningsvedtaket, som et flertall på Stortinget stiller seg bak, var unødvendig. Etter Kristelig Folkepartis syn var det virkelig ikke det, fordi vi ser at det er store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i arbeidslivet, og at det derfor er helt nødvendig at det ble satt i gang et arbeid.

Statsråden sier at hun vil komme tilbake igjen til Stortinget på egnet måte. Kristelig Folkeparti mener at regjeringen burde utforme krav om tidsplan for partene i arbeidslivet for å rette opp lønnsdiskrimineringen mellom kvinner og menn, slik at lønnsforskjellene reduseres og etter hvert fjernes, og gi det foreslåtte trepartsprogrammet for likestilling i mandat å arbeide med dette. Hva tenker statsråden om det?

Statsråd Solveig Horne []: La meg først få starte med at jeg deler representantens engasjement for at vi trenger å ha et tett og godt samarbeid med arbeidsorganisasjonene og partene i arbeidslivet hvis man skal komme videre innen likestilling i arbeidslivet. Dette rådet har vært siden 2004, da Bondevik II-regjeringen fikk på plass dette samarbeidsforumet. I 2008 ble rådets virkeområde utviklet til å omfatte pensjonspolitiske spørsmål og endret da navn til Arbeidsliv- og pensjonspolitisk råd. Den arbeidsgruppen som skal forberede likestillingssaker til rådet, kom på plass fra 2014. Det vil være naturlig at vi drøfter med partene hvilke tema som er aktuelt for dem å drøfte, og som de mener i samarbeid med myndighetene og arbeidslivsorganisasjonene kan være med og bidra til at likestillingen går framover.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Takk for svaret. Hvis dette rådet har eksistert siden 2004, må jeg jo si at det er ganske skuffende at man ikke har kommet lenger hva gjelder likestillingspolitikk og ikke minst når det gjelder lik lønn for likt arbeid. Men jeg håper jo at regjeringen nå følger opp dette anmodningsvedtaket, og at det settes opp en tidsplan for dette.

Et litt åpent spørsmål: I tillegg til dette, hva ser statsråden for seg kan være den raskeste og beste vei til målet om likelønn? Er det andre tiltak som statsråden ser at man også kunne ha satt ut i livet? Kristelig Folkeparti har tatt til orde for en likelønnspott. Er det noe statsråden kunne se nærmere på?

Statsråd Solveig Horne []: For å svare på spørsmålet: Det er også veldig mye opp til arbeidslivets parter å diskutere lønn. Det er naturlig at dette også blir løftet fram som et tema i de møtene som vi har med arbeidslivets parter når vi har likestilling på dagsordenen. Jeg er klar over at det forslaget som representanten tar opp her, ble nedstemt i Stortinget. Det er viktig når vi diskuterer likestilling i arbeidslivet med arbeidslivets parter, at arbeidslivets parter er klar over den rollen de har, og at lønn og arbeidsbetingelser, man har f.eks. diskriminering på arbeidsplassen, også blir løftet inn i arbeidet med partene.

Så dette er et råd som har eksistert. I anmodningsvedtaket står det at Stortinget ber regjeringen opprette et eget trepartssamarbeid. Det er allerede et velfungerende trepartssamarbeid i dag, men vi vil komme tilbake til hvordan dette kan videreutvikles og styrkes.

Presidenten: Da går vi tilbake til spørsmål 1.

Spørsmål 1

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Jan Bøhler til statsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av statsministeren.

Jan Bøhler (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren, som det ble i dag da:

«Etter brannen på Scandinavian Star i 1990 ble Erik Mørk Andersen utpekt som gjerningsmann av politiet, og i St.meld. nr. 63 for 1991-92: «Det anses som overveiende sannsynlig at brannen ble anstiftet av en passasjer som selv omkom», jf. side 1, på side 14 er han identifisert. På Scandinavian Star-pressekonferansen 9. august sa politiet i Oslo at de «vil understreke at det heller ikke foreligger bevismessig grunnlag verken da eller nå for å utpeke han som gjerningsmann».

Vil regjeringen etter dette gi Andersens familie en beklagelse?»

Statsråd Bent Høie []: Spørsmålet er opprinnelig rettet til statsministeren, men det er besluttet at justis- og beredskapsministeren svarer på vegne av regjeringen, og jeg svarer på vegne av justis- og beredskapsministeren.

Brannen på passasjerskipet Scandinavian Star skjedde natt til lørdag den 7. april 1990. Riksadvokaten besluttet samme dag at Oslo politikammer skulle forestå en nødvendig politietterforskning i forbindelse med brannen. Etter en omfattende etterforskning henla riksadvokaten saken ved påtegning av 11. mars 1991. Der het det bl.a.:

«Etterforskningen har avdekket at det er bare én person som kan mistenkes for ildspåsettelsen, nemlig dansk statsborger., f. 030852. . omkom i brannen, og det er ikke mulig å komme videre i etterforskningen mot ham. I forhold til brannstiftelsen blir derfor saken å henlegge etter bevisets stilling.»

Dette framgår på side 14 i St.meld. nr. 63 for 1991–1992 Om brannulykken på passasjerfergen Scandinavian Star.

I innledningen til samme stortingsmelding heter det:

«Det regnes som overveiende sannsynlig at brannene ble anstiftet av en passasjer som selv omkom.»

Som det framgår av hva jeg har gjengitt fra stortingsmeldingen, er ikke den danske statsborgeren identifisert i dette dokumentet utover at vedkommendes fødselsdato er inntatt. Han er ikke navngitt.

Politimesteren i Oslo anbefalte i juni 2014 at deler av Scandinavian Star-saken ble gjenopptatt med begrenset etterforskning. Etter gjennomført etterforskning henla politiet på nytt – denne gangen under henvisning til manglende bevis. Denne påtaleavgjørelsen er påklaget slik at endelig påtalevedtak ennå ikke foreligger.

Behandlingen av enkeltsaker på straffesaksfeltet hører under påtalemyndigheten, som ledes av Riksadvokaten. I sin behandling av enkeltsaker kan ikke påtalemyndigheten instrueres av politiske myndigheter. Statsråder bør derfor avstå fra ytringer som kan oppfattes som stillingtaken i eller vurdering av påtalemessige spørsmål i enkeltsaker. Dette gjelder ikke minst hvor endelig påtalevedtak ennå ikke foreligger.

Dersom påtalemyndigheten i forbindelse med behandlingen av klagen over den nye henleggelsesbeslutningen endrer oppfatning av den danske statsborgerens forhold i saken, legger jeg til grunn at hans status i saken endres i samsvar med god påtalepraksis.

Som det framgår av hva jeg sa innledningsvis, viste stortingsmeldingen til Riksadvokatens påtaleavgjørelse i 1991. Dette innebar formentlig ikke en stillingtaken til påtalespørsmålet, men fremstår som en referanse til hva som på det tidspunktet forelå av opplysninger om utfallet av politiets etterforskning.

Høyesterett skal i desember behandle spørsmålet om den danske enken og hennes sønn kan begjære rettergangsskritt til avkreftelse av mistanken mot avdøde, jf. straffeprosessloven § 241. Tingretten og lagmannsretten har kommet til at retten etter denne bestemmelsen bare tilligger mistenkte selv, ikke etterlatte. Enken har dermed ikke fått medhold. Høyesteretts ankeutvalg har besluttet at saken skal behandles i avdeling.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for svaret.

Det nye nå er at det den 9. august kom en endelig politirapport etter en grundig gjennomgang i løpet av halvannet års tid av etterforskningen i denne saken, hvor man konkluderer så klart som det jeg siterte. I St.meld. nr. 63 for 1991–1992 sies det jo aktivt i den daværende regjerings egen tekst: «Det regnes som overveiende sannsynlig at brannene ble anstiftet» osv. Og den som skal ha anstiftet brannen, er oppgitt senere i meldingen med fødselsdato, «dansk statsborger., f. 030852. . omkom i brannen», som er omtalt i media gang på gang på gang, så det var ingen tvil om at vedkommende ble reelt sett identifisert. Det er viktig for oss i Norge å vise at vi er en rettsstat som også tar følgene av det når det slås fast at det er blitt begått feil overfor personer. Jeg vil gjerne be statsråden om å presisere mer hva som ligger i svaret.

Statsråd Bent Høie []: Ja, og en viktig del av det å være en rettsstat er også å ha et veldig klart skille mellom politiske myndigheter og påtalemyndigheter og domstol. Det har jeg også redegjort for i mitt opprinnelige svar. Jeg mener på bakgrunn av det jeg har redegjort for, at det ikke er naturlig å gi en særskilt offentlig beklagelse i en sånn sak. Jeg føler også at Stortinget faktisk har nedsatt en granskingskommisjon som innen 1. juni 2017 bl.a. skal vurdere om de faktiske forhold som det er blitt redegjort for under Stortingets tidligere behandling, bl.a. i St.meld. nr. 63 for 1991–1992, som det er referert til, gir et korrekt og fyllestgjørende bilde av saken.

Det er også grunn til å bemerke at stortingsmeldingen som det vises til i spørsmålet, ble lagt fram av Utenriksdepartementet 19. juni 1992. Det var under Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. På det aktuelle tidspunktet for framleggelsen var Thorvald Stoltenberg utenriksminister og Kari Gjesteby justisminister – begge fra spørsmålsstillerens eget parti. Disse står selvfølgelig fritt til å gi uttrykk for hvordan de i dag vurderer den framstillingen som er gitt i deres stortingsmelding fra 1992.

Jan Bøhler (A) []: Takk igjen for svaret.

Mitt poeng er nettopp at man i den stortingsmeldingen ikke skiller klart mellom domstolens rolle og lovgivende myndighets rolle – altså Stortingets rolle – og regjeringens rolle, fordi man i sin egen tekst, på side 1, sier:

«Det regnes som overveiende sannsynlig at brannene ble anstiftet av en passasjer» osv.

Hvis man bare hadde sitert Riksadvokaten senere i tekst, er det noe annet enn at man aktivt på side 1 trekker en slik konklusjon. Den gangen skilte man ikke godt nok mellom det som den dømmende myndighet – rettsapparatet – gjør, og det som er Stortingets og regjeringens rolle. Så det er det skillet som vi kunne fått klargjort nå.

Når det gjelder granskingskommisjonen her på Stortinget, handler den ikke om etterforskningen. Den handler om myndighetenes behandling av saken. Etterforskningen er behandlet i den rapporten som kom nå.

Statsråd Bent Høie []: Akkurat. Spørsmålet handler også om nå å gi en politisk beklagelse for noe som sto i et politisk dokument, og jeg har svart på hva som er regjeringens syn på det. Da politiet etterforsket Scandinavian Star-brannen, var det et ledd i behandlingen av en enkeltsak på straffesaksområdet. Politiske myndigheter kan ikke instruere i behandlingen av enkeltsaker på dette området. Det er verken riktig eller naturlig at en da fra politisk hold skal beklage noe som har skjedd i forbindelse med en etterforskning som ble ledet av en uavhengig påtalemyndighet. Skal en gjøre en politisk vurdering av det som står i stortingsmeldingen, er det nærliggende at det er de statsrådene som hadde ansvaret på den tiden, som eventuelt må vurdere det, ut ifra det som var datidens situasjon, eller så kan Stortinget selvfølgelig gjøre det de ønsker i forbindelse med behandlingen av sin sak.

Spørsmål 7

«28. mai i år vedtok medlemslandene i WHO et mål om at hepatitt C skal utryddes innen 2030. Helse- og omsorgsdepartementet har lagt fram en nasjonal strategi mot hepatittinfeksjoner. Både fra sykehushold og brukerorganisasjoner på rusfeltet har det kommet kritikk av at den nasjonale strategien både opererer med feil tall på nysmitte, og at Norge ikke følger opp forpliktelsene overfor WHO med å utrydde hepatitt C i Norge innen 2030.

Mener statsråden at den nasjonale strategien mot hepatittinfeksjoner vil utrydde hepatitt i Norge innen 2030?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 8

Kjersti Toppe (Sp) []: «Sjukehusstreiken blir av fleire omtalt som ei total tillitskrise. Tvungen lønsnemnd løyser ikkje dette grunnleggande problemet. Strid og konflikt påverkar arbeidsmiljøet og er ein trussel for pasienttryggleiken ved sjukehusa våre. Helsedirektoratet har i ein nyleg nasjonal undersøking påvist dårlege samarbeidsklima ved svært mange norske sjukehus og sjukehusavdelingar. Det trengs derfor handling.

Kva vil regjeringa gjere konkret for å løyse opp i tillitskrisa som konflikten er eit resultat av?»

Statsråd Bent Høie []: En arbeidskonflikt og effekten av den kan ofte være krevende. Jeg ser at det er en krevende situasjon med sterke synspunkter og meninger. På vegne av pasientene er jeg glad for at sykehusene nå er i drift igjen. Nå er det viktig at ledere og ansatte i sykehusene bidrar til et godt og konstruktivt samarbeid.

Rikslønnsnemnda skal ta stilling til innholdet i ny tariffavtale. Partene er Akademikerne og Spekter. Med bakgrunn i arbeidslivets spilleregler kan ikke jeg som helse- og omsorgsminister opptre på en måte som kan oppfattes som et forsøk på å påvirke Rikslønnsnemnda.

Jeg ønsker å styrke tilliten mellom ledere og ansatte i sykehusene. Vi skal ha et arbeidsmiljø i sykehusene som er preget av åpenhet, kvalitet, trygghet og respekt. Det skal være en god meldekultur som bidrar til utvikling, læring og god pasientsikkerhet, og stor takhøyde for engasjement, debatt og ytring.

Jeg har det overordnede ansvaret for sykehusene. Ledelse, arbeidsmiljø, tillit og pasientsikkerhet er tema som jeg tar på største alvor. Derfor har jeg bedt om en forsterket innsats fra sykehusene når det gjelder arbeidsmiljø og pasientsikkerhet. I foretaksmøtet 12. januar ba jeg de regionale helseforetakene «om å videreføre arbeidet for å bedre pasientsikkerheten og se dette i sammenheng med helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid». På styreseminaret for helseregionene 16. februar og i brev av 16. mars konkretiserte jeg dette ytterligere. De regionale helseforetakene orienterte om arbeidet i et felles oppfølgingsmøte 22. juni, og i oppfølgingsmøtet som skal være nå 25. oktober, er lederopplæring og lederstøtte for å legge til rette for åpenhet og dialog i sykehusene et viktig tema. Da skal det også orienteres om hvilke planer og tiltak helseregionene har for å ta igjen etterslepet i pasientbehandling som streiken medførte.

Resultatene fra pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender i 2014 viser at minst 44 pst. av behandlingsenhetene i sykehusene har et arbeidsklima som gir økt risiko for uønskede hendelser. Jeg har bedt helseregionene om å bruke denne kunnskapen i sitt forbedringsarbeid. Det skal gjennomføres en ny kartlegging av pasientsikkerhetskulturen i 2017.

Som jeg tidligere har sagt vil helseregionene i neste uke gi en orientering om hvordan de har fulgt opp de kravene jeg har stilt så langt. Jeg vil deretter ta stilling til om det er behov for å stille ytterligere krav om nye tiltak.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for svaret. Eg har forståing for at statsråden ikkje kan gå inn i streiken eller arbeidskonflikten, men dette er ikkje kva arbeidskonflikt som helst. Ein kan løysa streiken med tvungen lønsnemnd, men tillitskrisa, som dette vert omtalt som, kan ikkje løysast med tvang. Der dreier det seg ikkje om pengar, men om prinsipp – om å krevja innflytelse på eiga arbeidstid, på vaktordningar og lengda på arbeidstida.

Spørsmålet mitt er om statsråden generelt kan seia at han meiner at arbeidstid er ei individuell sak, eller om at han vil arbeida for eit helsevesen der arbeidstid vert regulert gjennom lov eller forskrift, slik at helsearbeidarane vert sikra eit kollektivt vern.

Statsråd Bent Høie []:Det er selvfølgelig slik at arbeidstid i sykehus, som i alle andre sektorer i Norge, skal være regulert gjennom lov, forskrift og tariffavtale. Det er nettopp det en har valgt som den norske modellen. En har altså noen rammer som Stortinget og regjeringen bestemmer. Så sier en også at en har organisasjoner, og det er avhengig av organisasjonens størrelse og organisasjonsgrad. Dess sterkere organisasjonene på arbeidstakersiden er, dess større mulighet har en gjennom tariffavtale til å avtale andre regler innenfor, og unntaksregler knyttet til, lov og forskrift. Det er veldig viktig at det er et spørsmål nettopp mellom disse partene, for hvis en da fra politisk myndighet utover det å fastsette lov og forskrift også skulle gått inn og gitt føringer og blandet seg inn i forhandlingene om tariffavtalen, hadde vi ødelagt det jeg tror vi alle sammen opplever som en viktig del av den norske modellen.

Kjersti Toppe (Sp) []: Takk for det. Denne konflikten, som frå mange hald vert omtalt som å ha bakgrunn i ei tillitskrise i helsevesenet, har ført til den sjukehusstreiken som har vart lengst i sjukehusa våre nokon sinne. Han har samla heile arbeidstakarsida, ikkje berre legane. Sjukehus er kunnskapsbedrifter som er heilt avhengige av at ein har tillit til tenestene. Dersom måten helsevesenet er leia på – manglande lokal leiing f.eks. – gjer at ein over tid får ein manglande tillit mellom dei som jobbar der og leiinga, er det noko som også må bekymra helseministeren. I svaret viste han til pasientsikkerheitsarbeid i openheitskultur, det er bra. Men utover det, kva vil statsråden gjera for å sikra at det vert større tillit mellom dei som jobbar, og leiinga på norske sjukehus?

Statsråd Bent Høie []: Som spørsmålsstilleren antyder i sitt spørsmål, og som jeg også trekker opp i mitt svar, er det ikke slik at denne diskusjonen har oppstått under og i etterkant av denne konflikten, men det har vært et tema som har vært oppe til diskusjon over tid. Det er også en av grunnene til at jeg, lenge før det var kjent at det skulle bli en konflikt knyttet til årets tariffoppgjør, ga et konkret oppdrag til helseregionene på dette området, fordi jeg mener at vi har – og det viser pasientsikkerhetsarbeidet og undersøkelsen – en utfordring knyttet til åpenhet, kultur og ledelse i sykehusene våre. Det er en utfordring som jeg i høyeste grad anerkjenner, og derfor har jeg satt i gang et arbeid knyttet til det. Jeg opplever også at representanten er opptatt av det temaet – på samme måte som meg. Det er selvfølgelig krevende nå når vi fortsatt formelt sett er i en konfliktsituasjon, å klare å håndtere den langsiktige utfordringen. Og det skal jeg gjøre – uten å bli oppfattet som om jeg blander meg inn i noe som er en rettmessig konflikt mellom to parter i arbeidslivet.

Spørsmål 9

Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Kari Henriksen til justis- og beredskapsministeren, vil bli besvart av helse- og omsorgsministeren på vegne av justis- og beredskapsministeren, som er bortreist.

Kari Henriksen (A) []: «Justissektoren er langt unna likestillingsmål statsråden sier han vil nå, og situasjonen for kvinner i fengsel er alvorlig. Mens mannlige innsatte blir tilgodesett med flere millioner kroner årlig til soning i Nederland, strupes budsjettene for innsatte i Norge, og rammer kvinnelige innsatte. Arbeiderpartiet kompenserte Bredtveit for den såkalte ABE-reformen i 2016-budsjettet, og har fulgt opp flere av punktene i rapporten om kvinners soningsforhold.

Hva vil statsråden gjøre for å bedre soningen for kvinner i fengsel?»

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil innledningsvis takke representanten Kari Henriksen for at hun igjen tar opp et viktig tema i norsk kriminalomsorg. Jeg er helt enig i at soningsforholdene for kvinner er et viktig tema. Kvinner og menn skal ha likeverdige forhold under straffegjennomføringen, og kvinner har krav på et tilrettelagt tilbud på lik linje med menn.

Representanten Henriksen har også tidligere argumentert med at mannlige innsatte blir tilgodesett med flere millioner årlig til soning i Nederland, og at dette går ut over kvinnelige innsatte. Dette må bero på en åpenbar misforståelse. Plassene vi leier i Nederland, gir bedre tilgang til soningsplasser i Norge. Nettopp dette gjør at vi får frigjort plasser for kvinner i særskilte avdelinger og en bedre tilrettelegging av soningsplasser for kvinner. Hvis vi hadde hatt et sterkere press på soningsplassene vi har i Norge, ville forholdene for kvinner ikke vært bedre – snarere tvert imot. Det vi har oppnådd med å ha fengselsplasser i Nederland, er at presset på norske fengselsplasser er dramatisk redusert. Soningskøen er redusert fra over 1 200 dommer da regjeringen tok over, til 334 dommer nå i starten av oktober, oversitting i politiarrest har blitt betydelig redusert, soningskøen for kvinner er mye kortere, og vi har en mer effektiv straffegjennomføring.

Et lavere press på soningsplasser i Norge har bidratt til at vi i denne regjeringen har gjort mye for å bedre forholdene for kvinnelige innsatte.

Vi har allerede gjort om Kragerø fengsel til et eget kvinnefengsel, og vi følger opp med å gjøre om avdeling G ved Kongsvinger fengsel til en kvinneavdeling fra nyttår. Ved å opprette egne fengsler eller egne atskilte fengselsavdelinger for kvinner vil det lettere kunne legges til rette for nettopp kvinners behov.

Kriminalomsorgsdirektoratet arbeider med en kvinnesoningsstrategi som skal foreligge i løpet av året. Departementet vil følge opp tiltakene når strategien foreligger.

Regjeringen har også foreslått å omorganisere kriminalomsorgen fra dagens tre nivåer til to nivåer, uten regioner. Jeg er opptatt av en organisering som tilrettelegger for oppfølging av kvinnelige innsatte og domfeltes særlige utfordringer og behov. Regjeringen har derfor foreslått å etablere en spesialenhet med særskilt ansvar for soningstilbud til kvinner i hele landet. Denne enheten vil ha spesialkompetanse på denne innsattegruppen, bl.a. innen helse, utdanning, arbeid og ikke minst omsorg for barn. Dette forslaget er nå til behandling i Stortinget.

Kari Henriksen (A) []: Takk for det, og takk for svaret. Jeg er enig i at det er gjort en del, men jeg kan ikke forstå argumentasjonen om at en utveksling av plasser nødvendigvis fører til bedre kvalitet. Det vi ser er resultatet i norsk kriminalomsorg, i Nederland ser det ut til å fungere bedre, er at antallet voldsepisoder og trusler øker, det er større grad av utrygghet, ansatte klager – på alvorlige episoder, som også blir anmeldt. Det som jeg leser av budsjettet, er at i justisbudsjettet er det ikke nevnt med ett ord i satsingsområdene at kvinner skal få det bedre. Det er omtalt i budsjettproposisjonen – ja, og det er bra, men det er altså ikke nevnt et ord om at kvinner er en spesiell satsing når det kommer til budsjett. Så nå kan jeg jo spørre helseministeren om han har lagt inn noen penger på sitt budsjett som er øremerket kvinner i fengsel.

Statsråd Bent Høie []: Jeg tror at det som jeg svarte på representantens opprinnelige spørsmål, viser at den motsetningen som representanten prøver å trekke opp mellom det å kjøpe soningsplasser i Nederland og kvinners situasjon, er en konstruert motsetning. Det vil faktisk ha den motsatte effekten – det er jo helt åpenbart at redusert press på norske soningsplasser har gitt rom for den typen forbedringer i soningsforhold for kvinner som jeg redegjorde for, både med tilbudet ved Kragerø fengsel og på avdeling G ved Kongsvinger fengsel. Hvis justisministeren mente at situasjonen for norske kvinner i fengsel var god nok, hadde jeg forstått kritikken, men det er jo tvert imot. Det er årsaken til at en har bedt om å lage en egen kvinnesoningsstrategi, som vil foreligge i løpet av året, og at regjeringen i den saken som vi har til behandling i Stortinget, har foreslått å etablere en spesialenhet med særlig ansvar for soningstilbudet til kvinner i hele landet.

Kari Henriksen (A) []: Nå sender vi ut 21 mill. kr bare som en valutakorreksjon som går til ingenting, egentlig, og det er fra budsjettet til kriminalomsorgen. Poenget er at når det også blir færre kvinner som sitter i fengselsavdelinger, får de faktisk et redusert tilbud fordi det blir vanskeligere å få logistikken til å gå i hop. Når du skal velge mellom å få ti menn til en aktivitet og én kvinne, med samme antall ansatte, er det ofte kvinnene som blir tapere når det gjelder rehabilitering, og det er det som er mitt poeng. Det samme gjelder for helsetjenester.

Jeg kan bare avslutte med å si – siden det er en stand-in statsråd – at jeg vil innstendig oppfordre helseministeren til å snakke godt med justisministeren for å få hevet tiltak til kvinner i fengsel når det gjelder både helse og rehabilitering, for det er noe disse kvinnene trenger. Det er riktig at dette ikke er noe som har skjedd nå, men det kan forbedres, og da er det regjeringa som er i posisjon til det.

Statsråd Bent Høie []: Jeg kan forsikre representanten om at er det en annen statsråd som jeg har et nært og tett samarbeid med om alle forhold som ligger mellom helsefeltet og justisfeltet, så er det nettopp justisministeren. Vi har faste oppfølgingsmøter og løser saker oss imellom kontinuerlig.

Så er jeg enig i at det er et poeng å ha felles soningsforhold for kvinner nettopp for å kunne gi kvinner et bedre innhold i soningen, og det er grunnen til at en har etablert Kragerø fengsel som et eget kvinnefengsel og nå også får gjort om en egen avdeling ved Kongsvinger fengsel til en kvinneavdeling, nettopp for å kunne gi et bedre tilrettelagt tilbud. Men dette er ikke nok, og derfor vil det også bli etablert en egen spesialenhet for dette i den nye organiseringen og laget en egen strategi. Så vi er helt enige om at vi har utfordringer fortsatt knyttet til soningsforholdene for kvinner, men denne regjeringen og justisministeren har virkelig tatt tak i dette.

Spørsmål 10

Fra representanten Stein Erik Lauvås til forsvarsministeren:

«Når Rygge sivile lufthavn legges ned 1. november, må Luftforsvaret ta tilbake ansvaret for brann og redning slik at den luftoperative virksomheten kan ivaretas. Regjeringen har i sitt forslag til statsbudsjett for 2017 foreslått 40 millioner kroner til dette. Da Rygge sivile lufthavn overtok dette ansvaret, så skjedde det i form av virksomhetsoverdragelse.

Hvorfor legger ikke departementet opp til en tilsvarende virksomhetsoverdragelse når oppdraget nå må tilbake til Luftforsvaret?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket.

Vi går da tilbake til spørsmål 3.

Spørsmål 3

Presidenten: Dette spørsmålet, fra Rasmus Hansson til klima- og miljøministeren, vil bli besvart av kunnskapsministeren på vegne av klima- og miljøministeren, som er bortreist.

Rasmus Hansson (MDG) []: Spørsmålet som er rettet til miljøministeren, og skal besvares av kunnskapsministeren, lyder som følger:

«Da Norge tok inn EUs direktiv, ble det gjort et anslag på kostnad hvor vi nå har et etterslep på 300 millioner kroner og ett år igjen av planarbeidet. Stortinget gjorde et enstemmig vedtak om å innføre vanndirektivet og innlemmelse i EØS-avtalen med finansieringsbehovet og den finansieringen som ble anslått i regjeringsproposisjonen.

Hvordan vil regjeringen oppnå målene i EUs vanndirektiv uten å gi de nødvendige midlene til det lokale arbeidet?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Vannforvaltningsplanene for 2016–2021 ble godkjent av Klima- og miljødepartementet 1. juli 2016. Det er satt miljømål for alle elver, innsjøer, kystvann og grunnvann i Norge. Planene er et resultat av mange års arbeid utført i de elleve vannregionene. Det skal nå gjennomføres miljøforbedrende tiltak på en rekke områder.

Gjennomføring av konkrete miljøforbedrende tiltak skal generelt dekkes i tråd med forurenser betaler-prinsippet. Kommunenes kostnader til miljøforbedrende vanntiltak skal normalt dekkes gjennom kommunale vann- og avløpsavgifter.

Bevilgningen til vannmiljøarbeidet over Klima- og miljødepartementets budsjett de siste ni årene, fra 2008 til 2016, utgjør til sammen over 550 mill. kr. Bevilgningen til slike tiltak er økt med 58 mill. kr i perioden 2015–2016.

Mye av det gode arbeidet i vannforvaltningsplanene som nå er godkjent, er gjort av det lokale nivået, i de såkalte vannområdene. Deler av bevilgningene over statsbudsjettet har vært fordelt til dette nivået for å styrke deltakelsen og innflytelsen på planarbeidet. Regjeringen vil i 2017 i hovedsak videreføre denne praksisen.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jeg takker for svaret, men konstaterer at finansieringsplanen som ble lagt til grunn i Stortinget for gjennomføring av vannforskriften, ikke er fulgt opp. Ifølge KS er det i dag et akkumulert underskudd på omtrent 360 mill. kr knyttet til denne jobben, og det kan jeg også bekrefte at har vært meldt inn fra vannregionene hvert år i hele denne perioden.

Jeg kan også vise til at staten, som statsråden påpeker, har godkjent vannregionsplanene. Den gjennomføringen betinger økt statlig innsats, men er altså ikke med i statsbudsjettet.

Så med statlig godkjente vannregionsplaner og tiltak som skal gjennomføres, kommer regjeringen til å legge fram en ny finansieringsplan for vannregionplanene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Hva som er de fremtidige planene til regjeringen, må klima- og miljøministeren eventuelt komme tilbake til.

Når det gjelder spørsmålet fra representanten Rasmus Hansson om hva som er gjort, redegjorde jeg for det i mitt svar. Det er to elementer i det svaret. Det ene er at også her legger vi til grunn et forurenser betaler-prinsipp. Vi vet at kommunene vil ha kostnader med det som er et kraftig løft for vannmiljøet i Norge, men det skal normalt dekkes gjennom kommunale vann- og avløpsavgifter.

Klima- og miljødepartementet har et budsjett som har økt kraftig over de siste ni årene. I dag utgjør det 550 mill. kr. Bevilgningen til tiltak er økt med 58 mill. kr i perioden 2015–2016 og blir i hovedsak videreført til neste år, så basert på det vil det ikke være riktig å si at her ligger det ikke penger fra regjeringens side.

Rasmus Hansson (MDG) []: Jo, jeg tror det er riktig å påpeke at den finansieringsplanen som er vedtatt, faktisk ikke er synlig fulgt opp i statsbudsjettet. Som statsråden selv refererte, er det vedtatt at det skal oppnås god miljøtilstand i både vann og vassdrag og fjorder og kystvann innen 2021. Dette skal være en helhetlig forvaltning, og den skal følge nye administrative grenser som dekker nedbørsfeltene.

Spørsmålet blir da: Kan statsråden med den faktiske finansieringssituasjonen, på vegne av miljøstatsråden og regjeringen, garantere at alle norske vann og vassdrag og fjorder og kystvann vil ha oppnådd god miljøtilstand innen 2021, som altså er formålet med vannforskriften?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Dagens etterslep vil med dagens bevilgningsnivå være innhentet i løpet av 2019. Så har vi også tiltak for å oppnå miljømål som skal være operative innen utgangen av 2018. Der er sektormyndighetene forpliktet til å vurdere alle foreslåtte tiltak og velge dem som gir best resultat. Jeg har tro på at den prosessen som er satt i gang, vil lede frem til det målet.

Så er det, som jeg sa i mitt første svarinnlegg, også her slik at vi bruker et forurenser betaler-prinsipp. Likevel bevilger vi også noe ekstra til særskilte temaer, som f.eks. krypsiv, elvemusling, elverestaurering og pilotprosjekter i landbruket.

Spørsmål 11

Gunvor Eldegard (A) []: Eg har lyst til å be statsråden svara på eit spørsmål:

«Eg syner til Innst. 228 S for 2015-2016, vedtak 604; «Stortinget ber regjeringen utrede utforming og innføring av ekstrapoeng til gutter og jenter som søker på linjer på videregående skoler der det er for eksempel 80 prosent eller mer av det motsatte kjønn, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Kva plan har statsråden for dette?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg setter pris på spørsmålet. Det er helt riktig, det som er premisset her, at norske gutter og jenter velger i stor grad kjønnstradisjonelt i sine utdannings- og yrkesvalg. Gutter velger f.eks. i større grad yrkesfaglige utdanningsprogram, jenter i større grad studiespesialisering. Vi så igjen at gutter i mye større grad velger bygg- og anleggsteknikk og elektrofag, mens jenter velger helse- og oppvekstfag og design og håndverk.

Det store flertallet får innvilget førstevalget sitt når de søker inntak til Vg1. Årsaken til ujevn kjønnsdeling på enkelte utdanningsprogram er først og fremst elevenes søkemønster. Et kvoteringssystem vil derfor trolig ha begrenset effekt på kjønnsspredningen, men det kan selvfølgelig ha noe effekt, så jeg vil ikke utelukke at reglene for inntak til videregående opplæring kan bidra til bedre kjønnsbalanse i ulike fag.

Nasjonale regler om kvotering ved inntak til videregående opplæring vil bryte med den tankegangen som har ligget til grunn i dagens regler om inntak, hvor fylkeskommunen dimensjonerer og søkerne rangeres etter poeng. Det betyr at vi må, som Stortinget også har bedt om, bruke litt tid på en utredning, og det må gjøres grundig. I samarbeid med Utdanningsdirektoratet skal vi utrede hvordan reglene for inntak kan bidra til bedre kjønnsbalanse i videregående opplæring, og vi vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Den konkrete bestillingen til Utdanningsdirektoratet vil gå i disse dager – altså ikke i dag, men i løpet av kort tid.

Gunvor Eldegard (A) []: Eg vil takka for svaret. For det første må eg seia at det kan jo ikkje vera så veldig vanskeleg, for det har fungert, f.eks. på 1980-talet. Då var kunnskapsministeren sikkert ganske ung, men det har fungert før. Eg tenkjer det er mogleg å gjera dette, og eg er glad for at det vert sett i gang.

Men eg har lyst til å ta ei lita utfordring som kjem etterpå, for når først jentene og gutane har valt utradisjonelt, er det utruleg viktig at me følgjer dei opp. Før i tida var det ein likestillingsansvarleg i kvar fylkeskommune, og dei følgde opp og hadde det som ansvar. I dag er det sånn at dersom nokon er interessert i likestilling, kan det skje ganske mykje, f.eks. i Møre og Romsdal, som har veldig gode tiltak – Sør-Trøndelag òg, for den del. Men dersom det er fylke der det ikkje er nokon som har spesiell interesse for det, skjer det faktisk ingen ting. Eg tenkjer at me må ha tilbake ein likestillingsansvarleg i fylkeskommunane. Kva tenkjer statsråden om det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg er enig i at fylkeskommunene, som har ansvar for de videregående skolene, også må tenke likestilling, og at når det er en overordnet, tverrpolitisk målsetting at vi ønsker mer kjønnsutradisjonelle utdanningsvalg, og det samme politiske flertallet sitter i alle fylkeskommuner – for jeg tror ikke det er noen partier som er uenig i det – må de også ta den jobben. Men jeg tror ikke at det å ha et nasjonalt pålegg om å ha en bestemt stilling som jobber med likestilling i hver fylkeskommune, er den riktige måten å gjøre det på. Det er veldig fint hvis noen fylker har det, eller helt greit, men jeg tror ikke et nasjonalt pålegg om det er fornuftig. Jeg mener også at det er viktig hva vi gjør bl.a. når vi styrker programmer og kampanjer for å rekruttere jenter til teknologifag f.eks., og bygger opp under det viktige arbeidet som også partene gjør med kjønnsutradisjonelle utdanningsvalg.

Gunvor Eldegard (A) []: Eg registrerer at statsråden seier at det ikkje er viktig med noko nasjonalt pålegg. Men då tenkjer eg: Kva skal ein gjera då? Dersom ministeren seier at han faktisk er oppteken av at det skal vera likestilling i fylkeskommunane, og at det skal vera likestilling i dei vidaregåande skulane, må me ha eit forslag til kva me kan gjera. For eg trur ministeren er ganske einig med meg i at me vil ha behov for mange fagarbeidarar i framtida, dyktige fagarbeidarar. Viss me skal få dei dyktigaste, treng me både gutar og jenter. Og som ministeren òg sa som innleiing, tek ein veldig tradisjonelle val: 3–4 pst. jenter på bil og elektro, endå mindre på bygg og maskin. Når ein snakkar om likestilling, kan det verka som om det berre handlar om jenter og teknologi, og om høgskule- og ingeniørfag eller motsett, men det er veldig lite fokus på yrkesfag. Eg lurar på kva ministeren tenkjer om dette.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg oppfatter det vel snarere tvert imot, at der vi har hatt mest oppmerksomhet knyttet til likestilling, er nettopp på yrkesfagene, for det er der vi ser den største skjevfordelingen – både ved at flere jenter velger studieforberedende enn yrkesfag, og ved at det er så veldig tydelig innenfor de forskjellige yrkesfaglige studieprogrammene. Jeg mener også at når representanten spør hva vi skal gjøre da, er det et spørsmål om å ta utgangspunkt i hva Stortinget har bedt oss om å gjøre noe med og utrede. Det er naturlig at jeg som statsråd i et parlamentarisk system følger opp det Stortinget har bedt oss om. Jeg har ikke fått noen bestilling på at vi skal utrede eller kreve en likestillingsansvarlig i hvert fylke.

Det siste poenget mitt er at vi må være ærlige om hva utfordringene er, for problemet her er jo ikke at det er noe feil med den formelle likestillingen. Det er at når gutter og jenter får velge, velger de kjønnstradisjonelt.

Spørsmål 12

Trond Giske (A) []: «Søkingen til mange studier og linjer er fortsatt kjønnsdelte, og utdanningsvalgene tradisjonelle. Få menn utdanner seg innen de store helse- og omsorgsyrkene og flere pedagogiske fag og få kvinner innen noen av de teknologiske og matematisk-naturvitenskapelige fagene. Kjønnsdelingen er også tydelig i videregående opplæring. Dette påvirker det fremtidige arbeidslivet da grunnlaget legges i skole og utdanning.

Hva er statsrådens løsninger for mer likestilling og bedre kjønnssammensetning i studier og arbeidsliv?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []:Som i forrige spørsmål er jeg enig i mye av problembeskrivelsen. Jeg er også enig i at likestilling er et viktig mål, og vi følger opp arbeidet med likestillingsmeldingen og Stortingets vedtak i den forbindelse.

Når det gjelder videregående opplæring, viser jeg til mitt svar til representanten Eldegard om at det store flertallet av søkere til videregående opplæring får innvilget førstevalget sitt, og at årsaken til ujevn kjønnsfordeling på enkelte utdanningsprogram først og fremst skyldes elevenes søkemønster, altså hva elevene velger. Det betyr ikke at det er uproblematisk, men det er bare greit å vite nøyaktig hvor problemstillingen er.

Opptak til høyere utdanning reguleres i forskrift fastsatt av Kunnskapsdepartementet, og den forskriften gir departementet fullmakt til å bestemme at det for søkere av det kjønn som er klart underrepresentert blant studenter eller yrkesutøvere fra vedkommende utdanning, kan gis 1 eller 2 tilleggspoeng. Slike tilleggspoeng har tradisjonelt vært brukt for å rekruttere kvinner til teknologiske og andre mannsdominerte studier. Fra 2004 har menn fått 2 tilleggspoeng ved opptak til veterinær- og dyrepleierutdanningen.

Ved behandlingen av likestillingsmeldingen fra Barne- og likestillingsdepartementet fattet Stortinget vedtak om å be regjeringen «utrede utforming og innføring av ekstrapoeng til gutter og jenter som søker på studier der det er for eksempel 80 prosent eller mer av det motsatte kjønn, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte».

Med utgangspunkt i det vedtaket har jeg bedt universitetene og høyskolene om å spille inn forslag til flere utdanninger som vil kunne ha behov for slike tilleggspoeng for å oppnå bedre kjønnsbalanse. Vi er også i dialog med sektoren, gjennom NTNU og Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, om oppfølging av anmodningsvedtakene fra Stortinget.

Tilleggspoeng for underrepresentert kjønn vil bare ha betydning der hvor det er flere søkere enn antall studieplasser. Til studier der alle kvalifiserte søkere får tilbud om studieplass, må det tas i bruk andre midler. Jeg kan f.eks. nevne barnehagelærerutdanningen. Det er en utdanning med overvekt av kvinner der de fleste kvalifiserte søkerne får studieplass, og der det er lite hensiktsmessig å gi tilleggspoeng. Antallet menn som søker utdanningen, har hatt en jevn stigning i de senere årene grunnet informasjon og holdningsskapende arbeid.

Regjeringen kan ikke alene endre tradisjonelle utdanningsvalg. Dette er en problemstilling som vi må løse i fellesskap. Arbeidslivet har også et ansvar for å vise frem interessante yrker for både menn og kvinner.

NTNU, som har hatt flest studier med tilleggspoeng for kvinner, sier at slike tilleggspoeng er viktig, men ikke alene nok til å oppnå bedre kjønnsbalanse. De incentivene som mitt departement rår over, er derfor neppe tilstrekkelige. Det må føres en politikk på flere områder. Denne regjeringen legger stor vekt på en helhetlig likestillingspolitikk. Vi har derfor lagt frem en likestillingsmelding der skjev kjønnsfordeling i yrkes- og utdanningslivet er ett av flere områder som regjeringen skal følge opp.

Trond Giske (A) []: I likestillingsmeldingen kan man fort lese at regjeringen går langt i nærmest å avvise kjønnspoeng som et tiltak for bedre kjønnsbalanse, og i komiteen sier flertallet, medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, at Arbeiderpartiet vil ty til «lover, tvang og sanksjoner for å gjennomføre endringer i samfunnet». Høyre og Fremskrittspartiet mener «endringer av holdninger best mulig skjer gjennom debatt, tilrettelegging og ulike insentivordninger». Nå ser vi at dette ikke virker, at kjønnsbalansen er like skjev – og på enkelte studier skjevere enn noensinne. Dette har en kostnad i form av at vi ikke bruker talentet i hele befolkningen, det har en kostnad ved at vi rett og slett ikke kommer til å dekke kapasiteten. Hvis vi skal dekke kapasiteten innenfor helse og omsorg bare med jenter, kommer vi ikke til å ha nok folk. Hvis vi skal dekke kapasiteten i teknologifagene bare med gutter, kommer vi ikke til å ha nok folk. Og det går ut over kvaliteten. Vi vet at det er viktig f.eks. å ha menn i barnehage og i barneskole, og vi er i ferd med å få en fullstendig kvinnedominans. Hva vil statsråden gjøre for å endre utviklingen? Venter han på bestilling fra Stortinget, eller vil han ta noen egne initiativ?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: For det første har jeg sagt at jeg synes dagens regelverk i utgangspunktet er godt, og det betyr at det er universiteter og høyskoler selv som melder inn om de ønsker å bruke kjønnspoeng. Det har de fått anledning til, og jeg har ingen planer om å endre på den praksisen, så sant det ikke er noe som er helt urimelig som skulle tilsi at de ikke skulle få anledning til det.

Det andre er at det er ikke det at man ikke er opptatt av problemstillingen «likestilling». Spørsmålet er: Fungerer kjønnspoeng? Det kan fungere i noen tilfeller: hvis det er slik at veldig mange av det underrepresenterte kjønn søker, men ikke har karakterer som er gode nok til å komme inn, f.eks. Men hvis en tar f.eks. veterinærstudiet, som jeg nevnte, hvor menn har fått to tilleggspoeng siden 2004, ser vi at det kom et hopp opp, men så er det i dag tilbake omtrent på det nivået det var i 2004. Hvorfor? Jo, fordi det er så få menn som søker i utgangspunktet, at disse kjønnspoengene ikke hjelper. Da må man med andre ord gjøre noe med hvor mange som søker, ikke bare med at de som søker, får ekstra tilleggspoeng.

Trond Giske (A) []: Men dette er jo en glimrende analyse. Da må man gjøre noe med grunnen til at så få søker. Og da er spørsmålet: Hva gjør statsråden med det? Det er helt greit at der det er åpne studier, er det det frie valget som i stor grad styrer, men vi har altså nå lærerutdanninger hvor det bare er jenter igjen, det er klasser som er helt guttefrie. Ja, det er det frie valget, ja, det er åpne studier, men vi er nødt til å gjøre noe med det. Dette begynner jo langt ned i grunnskolen, forsterker seg gjennom videregående og slår ut i full blomst i høyere utdanning. Vi ser at guttene faller fra mer, de velger veldig kjønnsforskjellig, og vi mister masse talent i yrker hvor vi trenger begge kjønn aktivt med.

Jeg leser statsrådens kommentarartikler i Morgenbladet med stor interesse. Han skriver godt, ikke bestandig med kommaene på rett plass, men veldig interessant. Men statsråden er ikke kommentator til virkeligheten. Han er politiker og må selv – både når Stortinget bestiller det, og gjerne på eget initiativ det året som står igjen – iverksette tiltak som bedrer likestillingen i samfunnet. Regjeringen er passiv, men denne statsråden er også veldig passiv.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Det som ble tydelig etter likestillingsmeldingen, var at opposisjonen og Arbeiderpartiet har lagt veldig mange av eggene sine – om ikke alle – i én kurv, og den kurven heter «kjønnspoeng». Så er problemet, når man blir konfrontert med at kjønnspoeng ikke nødvendigvis vil løse den grunnleggende problemstillingen, at man tyr til angrep istedenfor å forklare hva man selv ønsker å gjøre med det.

La meg si to ting om det. For det første er det vanskelig å lovregulere holdninger, dvs. at det er ikke noen «quick fix» eller noe raskt vedtak man kan gjøre for å endre det som for hver enkelt kvinne eller mann, gutt eller jente er holdninger som gjør at de bestemmer seg for bestemte utdanningsvalg. Det vi kan gjøre, er, punkt nr. 2, å stimulere til f.eks. – som vi også støtter – prosjekter med jenter og teknologi, som er ett eksempel. Jeg har vært opptatt av også å fremheve og synliggjøre menn både i barnehagen og i skolen. Så tror jeg også for øvrig at en ny masterutdanning for lærere, som kommer fra 2017, også kan bidra til å gjøre yrket attraktivt for flere.

Spørsmål 13

Fra representanten Ingrid Heggø til fiskeriministeren:

«Under handsaminga av sjømatindustrimeldinga vedtok Stortinget at regjeringa skulle setta ned ein pliktkommisjon som skulle gjennomgå dei tre leveringspliktene ut frå deira intensjon, og kome attende til Stortinget hausten 2016 med ei tilråding basert på kommisjonen sitt framlegg. I Prop. 1 S frå Nærings- og fiskeridepartementet framgår det at regjeringa vil orientere Stortinget om saka i revidert nasjonalbudsjett. Dette er ikkje i tråd med stortingsvedtaket.

Kan statsråden stadfesta at Stortinget får kommisjonen si tilråding til handsaming i tråd med stortingsvedtaket?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Dermed er sak nr. 2 avsluttet.