Presidenten: Etter
ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå
at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe
og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå
at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til
inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [16:35:06 ] (ordfører for saken):
Som saksordfører vil jeg starte med å takke de øvrige partiene og
sekretariatet for et godt samarbeid om meldingen fra regjeringen
om bærekraftige byer og sterke distrikt og om representantforslaget
om hvordan statlige arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter.
Meld. St. 18 for 2016–2017, Berekraftige
byar og sterke distrikt, peker på grunnleggende sannheter i norsk
virkelighet og distriktspolitikk. Byene, omlandet og distriktene
er uløselig knyttet til hverandre i Norge. Det er tverrpolitisk
enighet om at både store og små byer er motorer som innehar mye
av vekstkraften for omkringliggende områder. Samtidig henter byene
ofte sin kraft fra omlandet og regionen rundt, altså et avhengighetsforhold
vi i høy grad må bygge videre på. Det er et mål at vi tar hele landet
i bruk, og at vi samarbeider for å opprettholde en desentralisert
bebyggelse og en variert bostruktur i landet vårt og motvirker uønsket
sentralisering.
I vårt langstrakte land finner
vi ulike styrker og ulike utfordringer. Denne sannheten må legges
til grunn for den nasjonale politikkutformingen. Variasjon er en
geografisk, historisk og kulturell berikelse som en må bygge landet vårt
videre på. Nettopp dette er hovedpoenget med den forestående regionreformen
som vi skal behandle om kort tid. Sterke regioner som kan utvikle
egne fortrinn, er noe av det viktigste vi har når det gjelder en
god distriktspolitikk.
I denne perioden har stortingsflertallet
satset mye på samferdsel. Etterslepet var stort, og behovet var
stort. Likevel skulle vi i Kristelig Folkeparti ønske at regjeringspartiene
kanskje i mindre grad hadde kuttet og omfordelt fylkeskommunale
og regionale utviklingsmidler i de siste årene i sine forslag til
statsbudsjett. Slike midler er viktige verktøy i verktøykassen for
at fylkeskommunene skal kunne gjøre denne utviklerjobben. I enkelte
regioner har disse midlene fungert veldig godt og gitt vekst, og
slik må vi fortsette å legge til rette for nytenkning og nyetablering.
La det derfor være sagt at vi forutsetter
at slike og liknende virkemidler stilles til disposisjon for de
nye regionene eller nye og sterke fylkeskommunene. Jeg regner med at
vi i Kristelig Folkeparti kommer til å fortsette å be om det ved
flere anledninger. Vi mener det er avgjørende viktig.
God offentlig planlegging spiller
en nøkkelrolle i utviklingen av bærekraftige byer og sterke distrikt.
Mange steder er det kapasitetsutfordringer i denne planleggingen
og behov for styrket planfaglig veiledning. Vi har merket oss innspillet
fra KS i høringen om behovet for flere studieplasser innen denne
planleggingen, og vi er glade for at komiteen har samlet seg om
et forslag omkring dette.
Jeg er også glad for at en samlet
komité presiserer at kommunene spiller en nøkkelrolle i lokal samfunnsutvikling,
og i den forbindelse er det et ønske om at enda flere kommuner finner
det klokt å danne nye kommuner med sine naboer for å kunne gi innbyggerne
enda bedre tjenester og for å utnytte ressursene bedre.
Fagkompetanse lokalt er et vesentlig
fortrinn. Vi har merket oss at regjeringen ønsker en mer balansert
fordeling av statlige arbeidsplasser. Regjeringens plan var jo bare
vedlagt stortingsmeldingen. Planen for utflytting er regjeringens
bord, og det er positivt at regjeringen bruker dette virkemidlet
til å styrke flere deler av landet og avdempe presset på hovedstadsområdet.
Dette må fortsette som et langsiktig virkemiddel og ikke bare som
skippertakssatsing.
Det skal også understrekes at det
ligger et stort potensial i økt samhandling om forskning og utvikling.
Som saksordfører for denne meldingen var det viktig for meg å adressere
urbaniseringsdebatten, for vi må ta inn over oss at urbanisering
er en global trend, og det blir altfor unyansert å snakke om dette
bare som et problem. Det er klart det er uheldige sider som må motvirkes
med all kraft, men samtidig er det mekanismer som kan brukes for
å styrke dette positivt.
Jeg vil også nevne at komiteen
har behandlet Dokument 8:44 S for 2016–2017 i sammenheng med Meld.
St. 18 for 2016–2017, som ber om en utredning av hvordan fordelingen
av statlige arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter. I den saken
mener komitéflertallet at anliggendet i representantforslaget er
bra, men påpeker at man allerede vet en god del om dette. Det ble
bl.a. belyst i kompetansearbeidsplassutvalget i 2011, og komitéflertallet
ser det ikke som hensiktsmessig å iverksette en stor og ressurskrevende utredning
om dette på dette tidspunkt.
Til slutt vil jeg fremme det forslaget
som Kristelig Folkeparti er med på.
Presidenten: Representanten
Geir Sigbjørn Toskedal har tatt opp det forslaget han refererte
til.
Helga Pedersen (A) [16:40:18 ] : Arbeiderpartiet vil ta hele
Norge i bruk. Byene og distriktene er gjensidig avhengig av hverandre.
I generasjoner har vi vist at Norge lykkes best når vi står sammen
– by og land hand i hand.
Norge er et av få land som har
et bosettingsmål for distriktspolitikken. Det er Arbeiderpartiet
stolt av. Gjennom bevisst satsing har Norge i mange år lyktes i
å opprettholde spredt bosetting, verdiskaping og kunnskapsmiljøer
i hele landet. Det gjør at vi til forskjell fra svært mange andre land
har stor valgfrihet når vi skal velge hvor vi skal bo, og hvordan
vi vil bo. Det er et gode. Derfor vil Arbeiderpartiet føre en distriktspolitikk
som møter framtiden og samfunnsendringer på en offensiv måte, og
som kompenserer for geografiske ulemper.
Fire år med Fremskrittspartiet
og Høyre i regjering har ført til at forskjellene i Norge øker –
mellom folk, mellom kommuner og mellom landsdeler. De største skattekuttene har
gått til noen få personer i noen få deler av landet, mens nærings-
og distriktspolitiske tiltak i resten av landet svekkes. Derfor
trenger vi en ny retning for landet.
Arbeiderpartiet vil føre en politikk
for å skape nye, trygge og framtidsrettede arbeidsplasser i alle
deler av Norge. For å lykkes med det må de ulike delene av landet ha
rom for å utvikle seg på områder der de har fortrinn. Vi vil styrke
de regionale virkemidlene for vekst og utvikling, og vi mener det
bør gjøres en ekstra innsats for lokalsamfunn og områder med særlig
store utfordringer.
Mange av våre framtidsmuligheter
ligger i naturressursene koblet med teknologi og ny kunnskap. Fiskeri
og havbruk, skogbruk, jordbruk, vannkraft, mineraler og metaller og,
ikke minst, olje og gass er grunnlaget for arbeidsplasser og kompetanse
rundt om i hele landet. Arbeiderpartiet vil prioritere innsats for
næringer hvor vi har kompetansemessige eller naturgitte fortrinn,
og der vi har potensial for vekst. Grunnlaget for norsk verdiskaping
ligger i stor grad i distriktene. Derfor mener Arbeiderpartiet det
er rett og rimelig at ringvirkningene av disse næringene skal komme de
berørte lokalsamfunnene til gode.
Vår framtid er ikke minst knyttet
til havet. Arbeiderpartiet vil ha et verdiskapingsprogram for havnæringene.
Vi skal gjøre Norge verdensledende på områder der vi har fortrinn
– innenfor fisk, oppdrett, energi og nye arter. Forutsetningen for
å nå nye mål er at vi sammen forvalter fellesskapets ressurser,
i stedet for å privatisere naturressursene eller samle dem på noen
få hender, slik som regjeringen har lagt opp til med endringene
i leveringspliktsystemet i fiskerinæringen.
Statlige arbeidsplasser må fordeles
på en måte som bidrar til vekst og verdiskaping i hele landet. Målet
med politikken skal være å styrke regionale arbeidsmarkeder, og at
man velger lokalisering der arbeidsplassene vil ha størst potensial
til å bidra til utvikling og kunnskapsbygging i regionen.
Det er noen funksjoner som bare
kan legges til de største byene, men mange oppgaver kan også løses
på mindre steder. Arbeiderpartiet deler SV og Senterpartiets syn
på miljøet i Kongsvinger, men også en rekke andre steder i Norge
opplever at de etter regjeringens definisjon ikke er robuste nok
til at de kan beholde statlige arbeidsplasser og kompetansemiljøer
som de har i dag.
I mitt hjemfylke har Vadsø mistet
nærmere 70 statlige arbeidsplasser, i Flora i Sogn og Fjordane er
de vel ikke så fryktelig langt unna. En rekke andre eksempler fra
hele landet kunne vært nevnt. Listen blir lengre og lengre. Vi er for
å omorganisere når det er behov for det, men det som er et stort
paradoks til tross for at antall byråkrater har økt under denne
regjeringen, er at de er fordelt på en måte som gjør at man sentraliserer
både arbeidsplasser og beslutninger. Dette må kunne løses på en
annen måte.
En forutsetning for det er politisk
vilje og også at den digitale infrastrukturen må være på plass.
Derfor vil vi sikre utbygging av bredbånd, slik at alle skal ha
tilgang til grunnleggende digital infrastruktur. Alle skal med –
i hele landet.
Jeg tar til slutt opp forslagene
nr. 1–4, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Presidenten: Representanten
Helga Pedersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Bjørn Lødemel (H) [16:45:28 ] : I Sundvolden-erklæringa varsla
regjeringa ein ny regionalpolitikk. Ein legg m.a. vekt på rammevilkåra
for norske verksemder og arbeidsplassar og ein meir aktiv storbypolitikk.
Målsetjinga med regjeringa sin regional- og distriktspolitikk er
regional balanse mellom vekstkraft, likeverdige levekår og berekraftige
regionar i heile landet.
Eit godt fungerande næringsliv
er ein viktig føresetnad for velferd, levekår og livskvalitet i
alle typar samfunn, både byregionar og spreiddbygde område. Ein
treng eit aktivt og lønsamt næringsliv som innoverer og skaper arbeidsplassar.
Det finst ressursar over heile
landet, og berekraftige byar og sterke distrikt kan dra nytte av
kvarandre. Byane gjev ofte større tilgang på kompetanse, kapital,
infrastruktur og tenester. I distrikta finn ein viktige ressursar
som gjev grunnlag for industri og vekst. Det er viktig å nytte moglegheitene
urbaniseringa gjev, for å få til ei positiv utvikling i byar og
omland i alle delar av landet.
Vi skal ha levande lokalsamfunn
med trygge arbeidsplassar, gode barnehagar og skular, helse- og
omsorgstilbod i heile Noreg. Ulike stader har forskjellige utgangspunkt
og moglegheiter. Difor er det naudsynt med ein politikk som kan
tilpassast, som styrkjer samarbeid og gjev vekstkraft og likeverdige
levekår i alle delar av landet.
Skal vi få til god utvikling i
heile landet, er vi avhengige av godt samspel mellom næringslivet
og befolkninga i byar og distrikt. Gode kommunikasjonar mellom byane
og område med spreidd busetnad bidreg til å skape sterkare felles
bu- og arbeidsområde, og det legg til rette for effektive og raske
leveransar av varer og tenester i heile landet.
Regjeringa si kraftige satsing
innanfor samferdselssektoren og annan infrastruktur har ført til
eit viktig løft for utviklinga av bysamfunn og bygder i heile landet.
Rekordstore løyvingar til fylkesvegar er eit godt døme på dette,
og denne satsinga skal halde fram.
God og effektiv infrastruktur er
også heilt grunnleggjande for utviklinga av sterke regionar og avgjerande
for at ein skal kunne oppretthalde den gode regionale balansen vi
har i Noreg. Regjeringa si prioritering av infrastruktur er eit
godt døme på betydinga av ein brei sektorpolitikk. Sterke regionar
føreset både god sektorpolitikk og tydeleg, målretta ekstrainnsats.
Denne regjeringa har også ei klar
målsetjing om å redusere statleg byråkrati og å forenkle og fornye
offentleg sektor. Det er difor svært gledeleg å sjå at veksten i
sentralforvaltinga har bremsa opp under Høgre–Framstegsparti-regjeringa,
og at talet på tilsette i departementa i Oslo er redusert.
Folketalet i Noreg utviklar seg
ulikt. I dei største byområda kjem mykje av veksten av at ein har
ei ung befolkning. Det gjer at det er mange fødslar og få dødsfall.
I småsenterregionar og spreiddbygde område kan befolkninga vere
eldre, og dermed er det ofte fleire dødsfall enn fødslar. Det bidreg
til at folketalet går ned.
Det er store lokale variasjonar.
Mange distriktskommunar har nedgang i befolkninga totalt sett, og
talet ville vore betydeleg større utan netto innvandring frå utlandet.
Det er fleire som flyttar til storbyregionane frå resten av landet enn
det er som flyttar motsett veg, men nettoen er svært liten, og slik
har det vore i mange år.
Ein viktig del av denne stortingsmeldinga
er planen for utflytting av statlege arbeidsplassar. Denne planen
er forankra i forliket mellom regjeringspartia og Venstre om nytt
inntektssystem for kommunane, som kom våren 2016. Der det står det
m.a. at
«kommunereformen legger til rette
for større kompetansemiljøer i hele landet. Arbeidet med å lokalisere
nye og eksisterende arbeidsplasser utenfor Oslo skal forsterkes,
og en plan for dette utarbeides sammen med Venstre. Lokalisering
skal særlig vurderes i nye regionsentre, også utenom de store byene».
Og i tillegg:
«Nye og omlokaliserte statlige
arbeidsplasser skal som hovedregel plasseres utenfor Oslo.»
Sidan regjeringsskiftet i 2013
er om lag 630 statlege arbeidsplassar vedtekne eller føreslegne
lokaliserte utanfor Oslo. Dette omfattar både etablering av nye
og omlokaliseringar. I perioden 2013–2016 er det vedteke å flytte
ut eller etablere meir enn dobbelt så mange statlege arbeidsplassar
utanfor Oslo som i dei raud-grøne si regjeringstid i åra 2009–2013.
Planen som er lagd ved stortingsmeldinga,
betyr eit regimeskifte for statlege arbeidsplassar i distrikta.
Regjeringa og Venstre har ei svært offensiv og framtidsretta haldning
til å leggje til rette for utflytting og nyetablering av statlege
arbeidsplassar i alle delar av landet.
Dessverre ser vi at Arbeidarpartiet
i ein merknad går imot omfattande utflytting av etablerte statlege
verksemder. Det er viktig å merke seg for innbyggjarane i distrikta og
i regionsentra, som har store ambisjonar om viktige kompetansearbeidsplassar.
Helge André Njåstad (FrP) [16:50:46 ] (leiar i komiteen):
Denne stortingsmeldinga gjev oss ei moglegheit til å tenkja og debattera
litt overordna distriktspolitikk, som – slik me alle har registrert
– har fått større betyding i det offentlege ordskiftet den seinare
tida enn tidlegare, noko som er veldig bra. Eg er sjølv frå distriktet
og er veldig oppteken av distriktspolitikk, men kanskje med ein
litt annan inngangsverdi enn det spesielt Senterpartiet, som har gjort
distriktspolitikken til eit varemerke gjennom eksistensen sin, har
for vane å ordleggja seg med.
Eg synest distriktspolitikk handlar
om å la distrikta få lov til å ta vare på eigne fortrinn. Me treng
ikkje nokon overføringar eller at ein skal synast synd på distrikta
frå Stortinget og Oslo si side. Det handlar i stor grad om å la distrikta
ta vare på eigne moglegheiter og få lov å styra seg sjølve med minst
mogleg innblanding frå storting, regjering, fylkesmann osv. Det
er det distriktspolitikk handlar om for meg.
Når eg spør ordførarane mine og
andre ordførarar når me er på reise med komiteen kva dei treng frå
Stortinget for å la distrikta blomstra og veksa, er det stort sett
eitt svar me alltid får, og det er: pengar til veg. Det er ingen
som ber om store satsingar på regionalavdelinga i fylkeskommunen
– som hovudregel. Det dei ber om, er pengar til samferdsel og veg,
og det har denne regjeringa verkeleg levert på. I Nasjonal transportplan,
som no er lagd fram, ser ein rekordinvesteringar i vegnettet. Forfallet
både i heile Noreg og i distrikta går ned. Ser me på fylkesvegnettet,
er det eit stort etterslep igjen etter at dei raud-grøne gav fylkesvegnettet
over til fylkeskommunane, men òg der har denne regjeringa satsa
formidabelt. Over 1 mrd. kr går til nyinvesteringar og til å investera
på fylkesvegnettet. Det er dette våre lokalpolitikarar etterspør,
og her leverer me.
Ei anna viktig distriktsatsing
me har jobba med i desse fire åra, er ferjeavløysing. Viss det er
noko øykommunar og øysamfunn verkeleg treng, er det forbindelse
til fastlandet. Der har denne regjeringa saman med komiteen lagt
på plass ei 40-årsordning for å erstatta ferje med bru eller tunnel,
og det er 20 år betre enn det dei raud-grøne signaliserte at dei
var interesserte i i si styringstid. Her er me dobbelt så gode på
distriktspolitikk som dei me overtok etter.
Ein annan viktig del av distriktspolitikken
er å leggja til rette for at ein skal skapa verdiar i distrikta.
Eg er oppteken av statlege arbeidsplassar, det er bra. Men det aller
viktigaste er faktisk dei private arbeidsplassane. Det er dei ordførarane
bør vera opptekne av å få til kommunane sine – ikkje kampen om å
få statlege arbeidsplassar, men kampen om å leggja til rette for
private arbeidsplassar. Der står me overfor ei interessant problemstilling:
Det er parti som vil skjerpa skattekrava til desse som skaper arbeidsplassane. Ein
vil ha meir i formuesskatt. Kva betyr det? Jo, at ein lar dei som
driv og skaper arbeidsplassar i distrikta, få ei ulempe samanlikna
med internasjonale konkurrentar. Eg har mykje meir lyst til å ha
lokale eigarar som tenkjer på lokalsamfunnet og er patriotar for
lokalsamfunnet sitt, enn at det er internasjonale eigarar som sit
i utlandet og eig arbeidsplassane. Difor er skattepolitikken viktig,
og difor blir det veldig viktig for distriktspolitikken om denne
regjeringa, som set skattane ned, får fortsetja, eller om ein får
ei ny regjering som skal setja dei opp med 20 mrd. kr eller endå
meir. Me veit ikkje kva me får, men me veit at me no i alle fall
har ei regjering som set skattane ned, og som anerkjenner at nokon
faktisk må skapa private arbeidsplassar, for det er det distrikta
verkeleg treng.
Ein har òg i ordskiftet laga eit
inntrykk av at ein sentraliserer veldig frå dette fleirtalet si
side. Det er feil at det er meir sentralisering i dag enn det var
før. Ser ein på grendeskulane som eit godt eksempel, viser statistikken
at det kvar åttande dag under raud-grøn regjering vart lagt ned ein
grendeskule i Noreg. Talet for denne regjeringstida er at me må
over tretti dagar for kvar nedlegging av ein grendeskule. Det viser
at sentralisering internt i ein kommune gjennom skulenedlegging
har hatt eit heilt anna tempo under dei raud-grøne. Eg trur det
faktisk kjem av at kommuneøkonomien no er styrkt, som gjer at lokalpolitikarane kan
prioritera grendeskular på ein heilt annan måte enn dei kunne under
dei åtte raud-grøne åra.
Så distriktspolitikk handlar om
å leggja forholda til rette fyrst og fremst for at distrikta skal
få lov til å utnytta dei fantastiske naturressursane sine – om det
er fiskeri, havbruk eller andre naturressursar, er opp til dei å
bestemma. Det handlar veldig mykje om at me må leggja forholda til rette
frå denne salen, både med skattepolitikk og med annan type politikk,
så vil distrikta ha gode framtider i møte.
Heidi Greni (Sp) [16:56:10 ] : Jeg vil starte med å sitere
fra et avisinnlegg jeg leste i helgen. Det hadde overskriften «By
og land – i bakvendtland?» og var skrevet av en Oslo-borger fra
Løren. Vedkommende sier:
«Vi heier ikke på bygde-Norge fra
Løren fordi vi er nostalgikere, eller av medynk til våre røtter
og forfedre. Vi gjør det fordi vi vet at uten at vilkårene er til
stede for å bo, leve, elske og produsere i distriktene der ressursene
finnes, så svekkes verdiskapning i hele Norge dramatisk.»
Folk må få bosette seg der de ønsker.
Vi vet at mange drømmer om et liv på bygda, men relevant arbeid
til seg selv og til partneren er nøkkelen til å kunne følge den drømmen.
Senterpartiet mener distriktspolitikken
skal ha som mål å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Under den rød-grønne regjeringen ble en negativ utvikling snudd.
Ved regjeringsskiftet i 2005 hadde 84 av 304 kommuner innenfor det
distriktspolitiske virkeområdet folkevekst. Etter åtte år med rød-grønt
styre var dette snudd. I 2013 var det folkevekst i 186 kommuner
innenfor det distriktspolitiske virkeområdet.
Redusert bosetting i distriktskommunene
er en trussel for hele landet. Det svekker mulighetene til høy verdiskaping
basert på vårt ressursgrunnlag. Samtidig øker presset på de største
byene, der problemene oppstår i form av boligkøer, trafikkproblemer,
for få kollektivtransportmidler, økt forurensning, osv.
Senterpartiet mener de distriktspolitiske
virkemidlene må styrkes, ikke svekkes, slik den sittende regjeringen
har bidratt til. Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er
ordnet som følge av krav etter EØS-avtalen. Bevilgningene til regional-
og distriktspolitikken over Kommunaldepartementets budsjett er redusert
med 47 pst., eller 1,4 mrd. kr etter regjeringsskiftet i 2013. Og
når representanten Njåstad påstår at han ikke har hørt noen som
har ropt etter de midlene når vi har vært på komitéreiser, vet jeg
ikke om det er han som er «læssørin’», eller om han har selektiv
hørsel, men jeg har ikke vært i et eneste fylke der de ikke har
påpekt at det er en utfordring at de regionalpolitiske virkemidlene
er redusert. Jeg kan nesten ikke komme på at vi har hatt en høring
i komiteen heller der dette har vært en relevant problemstilling,
uten at høringsinstansene har påpekt at det var veldig reduserte
muligheter rundt omkring i kommunene. Endringer i inntektssystemet for
kommunene og fylkeskommunene har også svekket muligheten til likeverdige
tjenester i hele landet.
Regjeringen har i tillegg satt
i verk en rekke sentraliserende reformer som har ført til større
ubalanse i arbeidsplassutviklingen mellom de største byene og distriktene.
Politireform, kommunereform, forslag til nedlegging av skattekontor,
svekkelse av lokalsykehus, forslag til endret regioninndeling av
Innovasjon Norge og Nav er bare noen eksempler på dette.
Regjeringen sier i stortingsmeldingen
at det er behov for nye mål for regional- og distriktspolitikken.
Disse målene er ikke tydelig formulert, men må forstås som at det skal
legges mindre vekt på å opprettholde bosetting og arbeidsplasser
i alle deler av landet, og større vekt på det som kalles bærekraftige
regioner. Stortingsmeldingen om bærekraftige byer og sterke distrikter
legger altså opp til en videreføring av regjeringens sentraliseringspolitikk.
Senterpartiet la i januar 2017
fram sin egen distrikts- og regionalmelding, kalt «Ta hele Norge
i bruk!». I meldingen fremmer vi 23 tiltak som vi mener må legges
til grunn for igjen å komme på offensiven i distriktspolitikken.
Vi peker på bl.a. skogbruket, sjømatnæringen, matproduksjonen i
landbruket, mineralnæringen og energiproduksjonen som viktige satsingsområder.
Vi viser også til at satsing på ressursene som distriktene sitter
på, er viktig for å få en grønn omstilling av næringslivet.
Offentlige myndigheter – det være
seg stat, fylkeskommuner eller kommuner – må være aktive pådrivere
for en mer offensiv distriktspolitikk. I komiteens innstilling fremmer
vi flere forslag som bygger opp under dette.
Senterpartiet fremmer bl.a. et
forslag der vi ber regjeringen foreta en endring i statlig myndighetsutøvelse
gjennom en reduksjon av kontroll- og rapporteringskrav. Jeg vil
komme tilbake til Senterpartiets Dokument 8-forslag, Dokument 8:44,
i et senere innlegg.
Til slutt vil jeg ta opp de forslagene
Senterpartiet har sammen med SV, og vårt forslag nr. 10, og jeg
vil spesielt be Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet se på forslag
nr. 7, om frivillighetslinjen i kommunereformen.
Presidenten: Representanten
Heidi Greni har tatt opp de forslagene hun refererte til.
André N. Skjelstad (V) [17:01:34 ] : Det kan være fristende
å spørre: Kan ikke alt være som det var før? Hvorfor kan ikke kommunene
få lov til å være som de har vært siden 1964? Hvorfor kan ikke postkontorene,
lensmannskontorene og skolene være som de alltid har vært, for hva
er vitsen med å endre? Det er fristende spørsmål å stille, også
for oss som bor i og brenner for distriktene, men er engasjert i
andre partier enn Senterpartiet, som roper nei til all endring uansett.
Det enkle svaret på hvorfor ikke
alt kan være som før, er at vi faktisk har hatt en utdanningsrevolusjon
i Norge de siste 30–40 årene. Våre barn og barnebarn tar høyere
utdanning – stadig flere og stadig mer. Dersom vi vil at våre barn
skal få karrierevalg og faglige utfordringer, og de ønsker å leve
livet sitt over hele landet, må vi endre måten Distrikts-Norge er
organisert på. Alt annet er å lure oss selv. Å svekke Distrikts-Norge
gjør at veksten i storbyene blir enda sterkere enn den allerede
er.
Da norske distrikter sist gikk
gjennom en radikal endring – på 1960-tallet – var det på grunn av
overgangen fra sjuårig folkeskole til niårig grunnskole. Det krevde
større kommuner, større fagmiljøer og en annen rigging av hverdagen
i distriktene enn i tiårene før. Siden det har det skjedd enorme
endringer i samfunnet. I praksis har vi nå en 13-årig skolegang
for de aller fleste, og de aller fleste nøyer seg heller ikke med
det: 65–70 pst. av all ungdom tar høyere utdanning. Et samlet politisk miljø
i Norge, inkludert Senterpartiet, har heiet fram denne utviklingen.
Paradokset er at ingenting er mer sentraliserende enn utdanning.
For å gå på høyskole og universitet må de fleste ungdommer i Distrikts-Norge
flytte inn til større byer og sentre. Svært mange blir værende der,
ikke fordi de slutter å være glade i hjemstedet sitt, men fordi
de ønsker å ha spennende arbeid, å kunne bytte arbeidsplass med
jevne mellomrom, å kunne samarbeide med likesinnede og å ha et stort
fagmiljø, kulturelt miljø og sosialt miljø rundt seg. Å tro at dette er
mulig med 428 kommuner – de fleste mindre enn 5 000 innbyggere –
er en ren illusjon.
De kommunale oppgavene blir stadig
mer komplekse. Kravene folk stiller, blir stadig større. Å sitte
som enslig byggesaksbehandler, psykolog, politibetjent eller barnevernsspesialist
i en liten kommune er noe de færreste unge ønsker, spesielt når
alternativet er å være i et stort fagmiljø med mange kolleger og
stort rom for faglig utvikling. Derfor er en kommunereform, med
større kommuner og mer tydelige og sterke regionsentre, tvingende
nødvendig for oss som ønsker å ta vare på distriktene.
For Venstre er det avgjørende at
det blir kombinert med en systematisk utflytting av statlige arbeidsplasser
til de sterke regionsentrene. Først da skaper vi attraktive steder å
bo og arbeide over hele landet for våre barn og barnebarn – ikke
bare et skall av en gammel distriktsstruktur som hermetiseres og
gradvis tømmes for folk og innhold.
Paradokset er at mens Senterpartiet
kjemper med nebb og klør mot strukturendringene i kommunene, gjør
den næringen Senterpartiet snakker varmest om – som også jeg er
en del av, nemlig landbruket – nøyaktig det Senterpartiet sier resten
av samfunnet ikke skal gjøre, for ingen har de siste tiårene sentralisert
mer hardhendt enn landbruket. Meieriene, slakteriene, landbrukssamvirkene
og gårdsstrukturen er endret til noe en ikke kjenner igjen, med
ikke minst Senterparti-folk bak rattet i samvirkeorganisasjonene
og med Senterpartiet i regjering i store deler av perioden. Endringene
har vært helt tvingende nødvendige, men læringsevnen blant Senterparti-folkene
som har drevet dem fram, har vært utrolig liten.
Venstre tror fullt og helt på et
sterkt Distrikts-Norge i framtiden. Vi tror landbruk, fiskeri og
havbruk er framtidsnæringer med et enormt vekstpotensial. Vi tror
det grønne skiftet vil gi ny vekst til næringslivet i distriktene, for
energiressursene våre, til industrimiljøene våre og gründerviljen,
som ofte er langt sterkere i distriktene enn i de store byene. Men
da må ungdommen møtes med gode og sterke offentlige fagmiljøer over
hele landet. Vi må rigge Norge slik at våre barn ikke opplever det
som et steg nedover på karrierestigen å flytte ut av de store byene
– til Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag eller Finnmark. Vi må flytte
mer makt og oppgaver ut fra storbyene og lage et Kommune-Norge tilpasset
samfunnet i 2030, ikke samfunnet i 1965.
Senterpartiets rop om å bevare
fortiden er ikke rett medisin for Distrikts-Norge. Venstres distriktspolitikk
ser ikke bakover, men vi ser framover, for det er i framtiden mulighetene
ligger.
Karin Andersen (SV) [17:06:30 ] : SV ønsker forandring.
Vi ønsker at flere byer skal få
bymiljøavtaler slik at vi kan få ned klimagassutslippene og det
blir fint å bo der, at det går an å forflytte seg kollektivt og
med sykkel og gange, og at færre blir skadet av farlig byluft.
Vi ønsker områdesatsing i byene
som gjør at alle områder kan få utvikle seg positivt. Det har vi
sett virker. Regjeringen kutter ned på det, SV ønsker å styrke det.
Vi ønsker en forsterket sosial
boligpolitikk, spesielt i byene, fordi de trenger det. Der trenger
også folk som har helt vanlige inntekter, å ha mulighet til å bo.
Det er vanskelig i dag.
Vi ønsker også at alle politikkområder
må ta hensyn til at man skal ha en balansert utvikling i hele landet.
Det som derfor er mye viktigere enn kommunesammenslåinger, er hva
vi gjør med kommuneøkonomien, at den blir sterkere enn i dag, noe
som gjør at kommunene kan være gode for både innbyggerne og næringslivet.
Vi må utvikle en fiskeripolitikk som gjør at de ressursene kommer
de områdene av landet som har ressursene, til gode, slik SV har
foreslått. Vi må ha en landbrukspolitikk som gjør at vi får utnyttet
ressursene i hele landet. Og ikke minst må vi utvikle den næringen
vi kan, fra skog. Der mangler det mye, og SVs forslag om en storsatsing
på å bruke skogens biologiske ressurs i en framtidig industrisatsing
til erstatning for oljeindustrien er svært viktig.
Det trengs en nærhetsreform. Regjeringen
driver sentraliseringspolitikk og bruker IKT og digitalisering til
å sentralisere. Man burde gjøre det motsatte. Når det gjelder f.eks.
skatteetaten, Nav og offentlige tjenester, burde IKT brukes til
å flytte funksjoner ut og ikke til å sentralisere dem. Da er det
nødvendig med god bredbåndsinfrastruktur i hele landet. Noe av det
regjeringen startet med, var å kutte i bredbåndssatsingen. Er det
noen som tror at man kan etablere en bedrift der dette ikke fungerer?
Da må man jo flytte, da er det ikke frivillig. Er det noen som tror
at man kan drive en moderne skole der dette ikke finnes? Da må man
jo sentralisere. Så hvis vi skal nytte de ressursene som er over
hele landet, må bredbåndssatsingen opp.
Flere har snakket om utdanning.
Ja, det er riktig og viktig at Norge bygger sterke institusjoner
på dette feltet, men kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre,
er å forsterke desentralisert høyere utdanning i hele landet. Det
er en satsing som virker, og som gjør at man kan både ta utdanning og
også fylle på med utdanning i løpet av livsløpet sitt. Forrige gang
SV fremmet dette, ble både Senterpartiet og Arbeiderpartiet med.
Nå har Arbeiderpartiet falt av, og jeg vet ikke av hvilken grunn,
men de bør absolutt vurdere å være med på det forslaget.
Når det gjelder utflytting, kan
vi jo diskutere tallene, men fra 2005 til 2009 ble det altså flyttet
ut 1 145 arbeidsplasser. Noe av det første denne regjeringen gjorde,
var å sparke bein under den satsingen som den forrige regjeringen
hadde på Tynset, på arkivene der. Nå har de det på sin liste, men
redusert – fra 80 til 58 arbeidsplasser – så jeg ville ikke skryte
så mye av det. SV har i sine merknader referert til flere miljøer
der det er mulig å flytte ut, men vi er opptatt av at utflytting
må skje etter grundige prosesser der også de ansatte er med, og
ikke som en overraskelse i avisen, slik som regjeringen driver med.
Vi har f.eks. nevnt Narvik-miljøet og NVE, vi har nevnt Kongsvinger
og SSB – der Arbeiderpartiet heller ikke er med, men jeg hørte nå at
Helga Pedersen mente man skulle være med på det. Landbruksdirektoratet
er det mulig å tenke seg burde flytte til et område der det er et
sterkt landbruksmiljø. Vi har også nevnt cyber- og informasjonssikkerhet,
som ble diskutert i en annen sak her i dag, der det er tunge miljøer utenfor
Oslo, f.eks. på Gjøvik og Lillehammer, som burde være mulig å se
på når man ønsker dette.
Dette handler om nesten alt mulig
annet enn kommunesammenslåing.
Statsråd Jan Tore Sanner [17:11:47 ] : La meg starte med å
takke komiteen for en grundig og god behandling av denne stortingsmeldingen.
Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle miljøene rundt
om i Norge som har bidratt til utformingen av stortingsmeldingen.
Den har ikke blitt til i et vakuum, den har blitt til etter dialog
og innspill fra næringsmiljøer, fra universiteter, fra høyskoler,
lokale og regionale politikere, og det tror jeg også gjenspeiler
meldingens kvalitet og at den er blitt godt mottatt også i Stortinget.
Det er jeg glad for. Ikke minst er jeg glad for at alle partier,
også Arbeiderpartiet, ser verdien av å se bærekraftige byer og sterke
distrikt i sammenheng. Det er en realitet at de største og viktigste
naturressursene våre som legger grunnlaget for verdiskaping, arbeid
og bosetting, ligger i Distrikts-Norge. Samtidig ligger mange av
universitetene, høyskolene, forskningsmiljøene og logistikkorganisasjonene
i byene. Byer og distrikter er avhengig av hverandre.
I 2015 vedtok FN sine nye bærekraftsmål
for utvikling. Disse har regjeringen også lagt til grunn i arbeidet
med denne stortingsmeldingen. Det er viktig at vi legger til rette
for byer og tettsteder, at det er godt å både bo og leve og drive
næringsvirksomhet, og det gjør vi gjennom å legge til rette med
veier, med jernbane, med havner og flyplasser, gjennom å forenkle
offentlig sektor og gjennom å legge bedre til rette for gründere
og jobbskapere over hele landet.
Jeg merket meg at representanten
Helga Pedersen sa at forskjellene mellom landsdeler øker. Det kunne
vært interessant å høre hva representanten Helga Pedersen mener med
det, for realiteten er jo at Nord-Norge er den landsdelen som nå
går best – arbeidsledigheten går ned. Innlandet, som man tidligere
snakket om lå i oljeskyggen, har vekst, har fallende arbeidsledighet.
Sogn og Fjordane som kanskje er distriktsfylke nr. 1, har den laveste
arbeidsledigheten i landet.
Mange av distriktsnæringene er
dem som går best, innenfor fiskeri, reiseliv, fornybar energi, mineralnæring og
landbruket. Ja, vi ser at distriktsnæringene går godt, og da er
det påfallende at Arbeiderpartiet snakker om økende forskjeller.
I tillegg til generelle virkemidler
er det også viktig at vi har strategier for de enkelte næringene.
Disse har regjeringen presentert for Stortinget, og vi gjennomfører
forbedringer for en rekke av våre næringer i tillegg til målrettede
tiltak for Distrikts-Norge, som differensiert arbeidsgiveravgift
og tilgang til nødvendig kapital og samarbeidspartnere.
Vi har gjort beslutning om å etablere
og flytte ut 630 arbeidsplasser i løpet av denne stortingsperioden.
Jeg hører at representanten Andersen har et høyere tall for perioden 2005–2009,
men med all respekt, 770 av de arbeidsplassene ble flyttet innenfor
arbeidsmarkedet Oslo. De ble flyttet fra Oslo til Ås. Vi er opptatt
av å ta hele landet i bruk og bidra til at også statlige arbeidsplasser
kan være med på å styrke arbeidsmarkedene rundt om i landet.
La meg også understreke at byene
også står overfor en del komplekse utfordringer, og at det derfor
er viktig at vi har spesielle verktøy for å kunne håndtere utviklingen
i byene. Det gjør vi gjennom områdesatsinger som vi ønsker å styrke
og videreutvikle. Det er i alles interesse at forskjellene i byene
er minst mulig og at vi bidrar til utvikling i storbyene.
Byvekstavtalene er også et viktig
virkemiddel for byene som nettopp gjør det mulig å se sammenhengen
mellom arealplanlegging og utbygging av jernbane og kollektivtransport
og veier. Disse kommer nå på plass, og vi er tydelige på at når
byvekstavtalene for de fire største byene har kommet, er turen kommet
til Tromsø, til Kristiansand-området, Grenland, Buskerudbyen og
Nedre Glomma. Vi ønsker å bygge videre på byvekstavtalene og la
disse kunne utvikles til verktøy også for de mellomstore byene i Norge.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Kjell-Idar Juvik (A) [17:16:58 ] : Dagens Høyre–Fremskrittsparti-regjering
har i hele denne fireårsperioden nedprioritert tilskuddspotten til
utbygging av bredbånd der markedet ikke ordner dette alene. Da dagens
regjering tok over, var potten på 160 mill. kr. Allerede ved første eget
budsjett kuttet man den ned til 50 mill. kr. Heldigvis løftet flertallet
på Stortinget det noe. Det samme skjedde i 2016, og så kom det en
liten økning i 2017. Til sammenlikning hadde faktisk Arbeiderpartiet
i denne treårsperioden 300 mill. kr mer enn regjeringens forslag
til potten. Jeg er klar over at denne tilskuddsposten ligger under Samferdselsdepartementet,
men et godt utbygd bredbånd i hele landet er ikke minst viktig for
det området kommunalministeren har ansvaret for. Er statsråden enig
med samferdselsministeren i at utbygging av bredbånd skal skje tilnærmet
av markedet alene?
Statsråd Jan Tore Sanner [17:17:57 ] : Jeg håper det er bred
enighet om at det primært er et ansvar for markedet, samtidig som
det også er bred enighet om at det er behov for tilskuddsmidler.
I løpet av denne perioden er det noen fylker som har fått noe mindre.
Andre har fått mer. De som har fått mer, er Hedmark, Oppland, Sogn
og Fjordane og Nord-Trøndelag, som har fått betydelig mer i løpet
av disse fire årene. Vi kan alltid diskutere enkelte tilskuddsordninger,
men det er viktig å understreke at bredbånd primært er et ansvar
for markedet, og det trodde jeg også Arbeiderpartiet var enig i.
Kjell-Idar Juvik (A) [17:18:42 ] : Da fikk jeg det svaret jeg
forventet, for det viser seg at markedet alene ikke klarer å ordne
dette. Det ligger hvert år søknader på 600 mill. kr. Det betyr at
det må et betydelig løft til hvis man skal gjøre noe med det skillet
som er i dag. I dag er det utenfor tettbygde strøk bare 37 pst.
som har tilgang på høyhastighetsbredbånd. I tettbygde strøk er det
96 pst. Vi har allerede et digitalt skille. Dette går ut over det
offentlige tilbudet. Enten vi snakker om skole, helse eller omsorg
er det avhengig av hvor i landet man bor. Ikke minst er god bredbåndsdekning
avgjørende for å få en god næringsutvikling, enten man skal drive
i distriktene eller andre steder, enten det gjelder fiskeri, landbruk
eller annen næring. At ikke statsråden ser det, forbauser meg kraftig. Jeg
ser også at i den kommende perioden vil man ikke gjøre noe med det.
Jeg må spørre på nytt: Hva vil
statsråden gjøre for å gi et godt høyhastighetsbredbånd i hele landet
når man ikke vil bruke statlige midler?
Statsråd Jan Tore Sanner [17:19:47 ] : Representanten kan ikke
ha hørt hva jeg svarte i mitt innlegg. Jeg sa at dette primært er
et ansvar for markedet, og det overrasker meg veldig hvis Arbeiderpartiet
er uenig i det. Men jeg understreket at det også er behov for noe
statlig tilskudd, og jeg viste til fire fylker, bl.a. Sogn og Fjordane
og Nord-Trøndelag, som har fått betydelig mer i løpet av disse årene.
Det er også slik at dette handler
om mer enn tilskudd. Det handler bl.a. om gravekostnadene, som utgjør
70–80 pst. av total utbyggingskostnad. Der jobber vi nå aktivt med
kommuner og andre aktører for å få gode rammevilkår, som gjør at
man kan bruke minst mulig av skattebetalernes penger på denne delen.
Vi jobber også med andre endringer i ulikt regelverk for å legge
bedre til rette for koordinert gravearbeid og mer kostnadseffektiv
utbygging av bredbånd. Dette er også viktige problemstillinger når
vi skal bidra til at hele landet skal få tilgang til bredbånd, noe jeg
er en sterk pådriver for, for dette er viktig både for små og store
næringsdrivende og for privathusholdninger.
Heidi Greni (Sp) [17:21:15 ] : Statsråden sier i sitt brev
til kommunal- og forvaltningskomiteen at kompetansearbeidsplassutvalgets
innstilling fra 2011 vurderte betydningen av offentlige og private
kompetansearbeidsplasser, og at det derfor ikke er behov for en
utredning av hvordan fordeling av statlige arbeidsplasser påvirker
regionale ulikheter. Kompetansearbeidsplassutvalget hadde som mandat
å fremme forslag til tiltak for å sikre at kompetansearbeidsplasser
og nye statlige arbeidsplasser ble spredt i hele landet. Det er
et viktig arbeid, men ikke svar på vårt spørsmål. Kompetansearbeidsplassutvalget
hadde ikke som mandat – og svarer følgelig ikke på – hvordan fordelingen
av statlige arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter. Skal vi
få svar på det, må det ivaretas gjennom et utredningsarbeid.
Hvorfor er statsråden uenig med
oss i dette? Mener statsråden at dette ikke er en relevant problemstilling,
eller mener statsråden at vi kan skaffe oss denne kunnskapen på andre
måter enn gjennom en offentlig utredning?
Statsråd Jan Tore Sanner [17:22:21 ] : Det er alltid greit
å si at man skal ha én utredning til, men på dette området mener
ikke vi det er behov for utredning, men det er behov for en regjering
som viser handlekraft, og det gjør denne regjeringen. Det viser
vi gjennom at vi har flyttet ut mer enn det den forrige regjeringen
fikk til, og vi har lagt planer for ytterligere utflytting. Og det
gjør vi fordi det er viktig at vi har kompetansearbeidsplasser ulike
steder i Norge. Det kan bidra til å styrke arbeidsmarkedene, og det
kan bidra til at vi får sterkere regionale sentra ulike steder i
Norge.
Heidi Greni (Sp) [17:23:10 ] : Samtidig som det er flyttet
ut noen arbeidsplasser i denne perioden, anslås det at det er opprettet
ca. 4 000 nye statlige arbeidsplasser i Oslo, og det er tydelig
statistikk på at andelen statlige arbeidsplasser i Oslo har økt
i denne perioden i forhold til andelen i hele Norge. Mener ikke
statsråden at dette er relevant for utviklingen også for regioner
utenfor Oslo, når deres andel av statlige arbeidsplasser samlet
sett har sunket i denne perioden?
Statsråd Jan Tore Sanner [17:23:58 ] : La meg først si at innenfor
mange statlige arbeidsplasser kommer det til å være en vekst i årene
som kommer. Det gikk også denne regjeringen til valg på. Vi ønsker
flere politifolk, vi ønsker flere ansatte ved universiteter og høyskoler,
vi ønsker raskere utbygging av vei og jernbane. Da trenger vi flere
ansatte i staten. Det som har vært vårt klare mål, er at vi skal
iverksette tiltak som gjør at vi kan redusere veksten i byråkratiet
og ta den ned på sentrale områder. Og det har vi gjort bl.a. ved
at det er færre ansatte i departementene nå enn det var før.
Ser vi på andelen statsansatte
i Oslo, var den i 2005 på 28,6 pst., den vokste til 28,8 pst. i
2013 og til 28,9 pst. i 2016. Så både under den rød-grønne og denne
regjeringen har det vært en ganske begrenset vekst i andelen i Oslo.
Karin Andersen (SV) [17:25:06 ] : Det kan være grunner til
å øke antall ansatte også i staten, det er vi enige om. Men det
er litt problematisk når regjeringen og regjeringspartiene og støttespillerne
ikke vil være med på forslag om at man skal redegjøre for hvordan
man har brukt statens retningslinjer for lokalisering av statlige
arbeidsplasser, hvordan det er brukt i konkrete saker som meldes
til Stortinget. Man vil heller ikke – i saker der det betyr endring
av oppgaver og kan medføre endret geografisk plassering – redegjøre
for hvor mange det dreier seg om, eller hvordan dette gir utslag.
Og man vil heller ikke være med på forslag der man i budsjettene
skal gi en oversikt over nye statlige arbeidsplasser som er etablert
i Oslo, og fordelingen internt i hovedstaden og ellers i landet.
Kan statsråden gi en begrunnelse for hvorfor man ikke vil dokumentere
hva man faktisk gjør?
Statsråd Jan Tore Sanner [17:26:05 ] : Nå spør representanten
meg om hvorfor Høyres og Fremskrittspartiets medlemmer i Stortinget
ikke har vært med på merknader fra SV. Da synes jeg kanskje at representanten
Andersen bør spørre representantene i komiteen.
Men det er klart at regjeringen
redegjør for det vi skal, til Stortinget, og det er fullt mulig
å både sende skriftlige spørsmål og stille spørsmål i spørretimen,
og da vil selvsagt statsråden svare på de spørsmålene som blir stilt.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Kjell-Idar Juvik (A) [17:27:01 ] : Arbeiderpartiet står for
en politikk som skal ta hele landet i bruk, og vi skal igjen skape
nye arbeidsplasser over hele landet når vi tar over regjeringskontorene
til høsten. I generasjoner har vi vist at vi lykkes best når vi
står sammen by og land hand i hand – et godt slagord som har vært
brukt i lang tid, men som er like aktuelt i dag.
Jeg ser av meldingen at regjeringen
vil utvikle Nord-Norge til en av de mest skapende og bærekraftige
regionene i landet. Det høres bra ut, men da må man også føre en politikk
som bidrar til det. Ja, det går bra i Nord-Norge nå, men det er
ikke på grunn av regjeringens politikk, for der ser vi faktisk lite
til satsing. Det første denne regjeringen gjorde, var å øke arbeidsgiveravgiften
for flere områder. Det neste den gjorde, var å kutte i regionale
utviklingsmidler. Så endret man nøklene slik at spesielt Nordland
kom dårlig ut, med nesten 300 mill. kr når overgangsperioden er
slutt, hvis det ikke skjer endringer.
Man sier at man har satset på fylkesvegene.
Ja, man har kanskje det. Det er vel heller mer slik at det er fylkene
som har prioritert mer til fylkesvegene, enn at de har fått økte rammer.
Vi ser også, som vi hadde en liten
prat om under replikkordskiftet, at vi har en regjering som ikke
satser på utbygging av bredbånd, for det lar de markedet alene gjøre. Så
prøvde statsråden å utfordre på om vi var motstander av markedet.
Nei, tvert imot – men det er engang slik at markedet ikke bygger
ut bredbånd i hele landet alene. Det viser tallene, svart på hvitt.
Som jeg nevnte i replikkordskiftet: Utenfor tettbygd strøk er det
i dag bare 37 pst. som har tilgang til høyhastighetsbredbånd. Er
man så heldig å bo i tettbygd strøk, er tallet 96 pst. Det er et
digitalt skille som vi ikke kan være bekjent av, og da må vi gjøre
tiltak. Jeg registrerer at det eneste tiltaket denne regjeringen
vil gjøre, er å gjøre det lettere å grave. Jeg er ikke uenig i det,
men det er ikke nok.
Vi ser også at vi har en regjering
som ikke tar kysten i bruk. Vi holder nå på å behandle Nasjonal
transportplan. Der ligger det 20 nye fiskerihavner. 16,5 av dem
er foreslått bevilget i siste seksårsperiode, altså først i 2024–2029.
I tillegg har denne regjeringen foreslått å flytte ansvaret til
regionene etter 2020. Er det tilfeldig?
Kenneth Svendsen hadde her
overtatt presidentplassen.
Odd Omland (A) [17:30:16 ] : Arbeiderpartiets gamle slagord
«By og land hand i hand» står seg like godt i dag som den gangen
det ble lansert. Arbeid og bosetting over hele landet er fundamentet
for et sterkt fellesskap og for vår felles identitet. Vi har nå
en regjering som fører en sentraliserende politikk på mange områder,
og som svekker distriktene. For å nå målsettingen om å ta hele landet
i bruk trenger vi at det føres en aktiv næringspolitikk, noe som
denne regjeringen har forlatt til fordel for næringsnøytralitet
og troen på at markedet skal ordne opp. Vi ser det når det gjelder
virkemidlene i Innovasjon Norge: Bransjespesifikke og geografiske
virkemidler er kuttet og gjort landsdekkende, de lokale styrene
i Innovasjon Norge er kuttet ut, og de regionale utviklingsmidlene
som går bl.a. til viktig regional næringsutvikling, er det kuttet dramatisk
i. Vi ser passivitet overfor flere andre viktige distriktsnæringer,
som bl.a. mineralnæringen, en næring som Stoltenberg-regjeringen
løftet fram gjennom å vedta ny minerallov og egen mineralstrategi,
samt gjennom å starte opp en omfattende kartlegging av Norges mineralressurser.
Disse kartleggingsmidlene har denne regjeringen kuttet ut de to
siste årene, og viktig kompetanse går tapt.
Den kanskje viktigste næringen
som bidrar til sysselsetting og levende bygder, er landbruket. Vi
har akkurat behandlet en landbruksmelding, hvor regjeringen fra
Høyre og Fremskrittspartiet tydelig sa at landbrukspolitikken ikke
skulle være en del av distriktspolitikken, noe som vi i Arbeiderpartiet
er helt uenig i. Her ser vi også en regjering som har ført en sentraliserende
landbrukspolitikk gjennom en storstilt prioritering av store bruk
på bekostning av små og mellomstore bruk. De fleste av regjeringens
forslag i denne meldingen ville fått dramatiske konsekvenser, ikke minst
ville det ha revet beina under hele den norske landbruksmodellen
og et landbruk over hele landet. Heldigvis landet denne meldingen
med et stort mageplask for regjeringen gjennom Stortingets behandling.
Nå har vi en behandling av regjeringens
forslag til endringer i konsesjonslov, jordlov, odelslov og priskontroll.
Gjennom generasjoner har eiendomslovgivningen bidratt til spredt
og mangfoldig privat eierskap til jord og skog i Norge, og regjeringens
forslag vil for Agder, som jeg kommer fra, og tilsvarende fylker,
bety at 75–80 pst. av brukene blir fritatt for konsesjon, priskontroll
og boplikt. Det vil etter min mening få dramatiske konsekvenser for
Distrikts-Norge.
Lasse Juliussen (A) [17:33:36 ] : Det er ingen tvil om at statlige
arbeidsplasser kan gi store ringvirkninger, og at en balansert lokalisering
av statlige arbeidsplasser over hele landet kan være et viktig grep
for vekst, utvikling og bosetting over hele landet.
I min hjemkommune, Nord-Odal, har
vi nå i drøyt ti år hatt Bruvoll fengsel. De ringvirkningene de
om lag 40 arbeidsplassene på fengslet har skapt i lokalsamfunnet,
har vært uvurderlige. Vi kan si det samme om Politihøgskolens utdanningssenter
på Kongsvinger, Statens Servicesenter i Engerdal, campusen til Høgskolen
i Innlandet i Stor-Elvdal og mange andre eksempler rundt omkring
i Hedmark og ellers i landet.
Når vi prater om statlige arbeidsplasser
og generell utvikling utenfor de store byene, kan vi ikke bare prate
om nyetablering og utflytting, vi må også prate om å videreutvikle
det som finnes. Vi ser på flere områder prosesser som på mange måter
undergraver de målsettinger som ligger til grunn for denne meldingen
og den debatten vi har nå. På kulturfeltet har vi f.eks. arkivsektoren,
der omorganisering av Arkivverket og inndragning av stillinger som
blir ledige, fører til svekkelse av kompetanse ute i regionene.
Gaveforsterkningsordningen er et annet eksempel. Resultatet av den
er en skjevfordeling av offentlige kulturkroner. I fjor fikk Aust-Agder
og Finnmark 25 000 kr hver fra den ordningen. Oslo fikk nesten 13 mill. kr,
Hordaland 8 mill. kr. Det er en ordning som ikke tar geografiske
hensyn, og det er en sentralisering av statlige kulturmidler. Det
bidrar til mindre kulturaktivitet i distriktene og undergraver at
målet om en mobilisering på kulturfronten skal gjelde også utenfor
de store byene.
Et annet godt eksempel, fra en
annen sektor, er Statistisk sentralbyrå. Det er, som vi alle kjenner
til, en stor statlig institusjon, delt mellom to plasser, Oslo og
Kongsvinger, med en tradisjonell fordeling av arbeidsplasser på
ca. 60–40. SSB er en av de aller viktigste kompetansearbeidsplassene
i Kongsvinger-regionen. Med et eksisterende kompetansemiljø og kort
reiseavstand til Oslo er det gode forutsetninger for å utvide antall
ansatte i SSB i Kongsvinger.
Stortinget har tidligere bedt om
en balanse i bemanningen i SSB mellom de to lokasjonene, og ved
opprettelsen av SSB på Kongsvinger var det faktisk en forutsetning
at all framtidig arbeidsplassvekst i SSB skulle skje på Kongsvinger.
Slik har det ikke blitt, men det er ingen grunn til ikke å holde
på kravet om balanse mellom Kongsvinger og Oslo. Det finnes mye
god og viktig kompetanse på SSB i Kongsvinger i dag, og det er gode
muligheter til nyrekruttering. Dessverre har vi de siste årene sett en
tendens til økende ubalanse mellom bemanningen på Kongsvinger og
i Oslo. Dersom det blir mer eller mindre praksis at naturlig avgang
på Kongsvinger ikke erstattes med nyansettelser, forrykkes den balansen
ytterligere. Det harmonerer dårlig med det som er intensjonen bak
denne meldingen, og det som er denne salens ønske.
SSB på Kongsvinger har gjennom
årtier vært en suksesshistorie for norsk statlig arbeidsplasspolitikk
og er et godt eksempel på en virksomhet som vil tjene bra på forslaget
om at nye arbeidsplasser i eksisterende virksomhet etableres utenfor
Oslo.
Ingvild Kjerkol (A) [17:36:50 ] : «By og land hand i hand»
er egentlig Arbeiderpartiets slagord fra 1933. Det er ikke alle
slagord som står seg like godt, men i 2017 er faktisk det å ta hele
landet i bruk og med i samfunnsutviklingen kanskje viktigere enn
på lenge. Det må være sånn – landet må henge sammen – for norsk
økonomi er direkte koblet til vår evne, vilje og mulighet til å
høste av egne ressurser. Grunnlaget for denne velferden, som Stortinget liker
å fordele mellom departementer og etater, ligger i de ressursene
som er gitt oss fra naturen, og den kunnskapen vi har utviklet for
å høste dem og foredle dem – verdier som skapes i norske distrikter,
og som leveres til markedene i norske storbyer, i Europa og i verden
for øvrig.
Arbeiderpartiets distriktspolitikk
er koblet sammen med en tydelig storbypolitikk. At disse to politikkområdene
henger godt sammen, er helt avgjørende for Norge som nasjonalt fellesskap
og for vår felles identitet. Uten en politikk for hele landet vil
Norge som fellesskap slå sprekker.
Når det gjelder den statlige lokaliseringspolitikken, skal
den medvirke til en fordeling av statlige arbeidsplasser som bidrar
til vekst og verdiskaping i hele landet. Målet må være å styrke
regionale arbeidsmarkeder, og at man bruker lokalisering der arbeidsplassene
vil ha størst potensial til å bidra til utvikling og kunnskapsbygging
i den enkelte region.
Politikken skal tjene folk og land,
og i vårt vakre land bor det faktisk folk overalt. Det å leve og
bo i Norge gir både plikter, rettigheter og muligheter til å leve
sitt eget liv. Men hvis disse mulighetene begrenses av hvor du bor, og
på grunn av f.eks. tynt befolkningsgrunnlag eller lange avstander,
kommer denne samfunnskontrakten i fare. Og det er Stortinget som
må sikre samfunnskontrakten i alle deler av landet, ikke sentralisere
sektor for sektor og selge Norge bit for bit. Det er den norske
samfunnsmodellen og alliansen mellom by og land som har gjort oss
til verdens beste land å bo i.
Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [17:39:47 ] : Jeg avsluttet mitt
forrige innlegg med å snakke om urbanisering. Det er nok bred enighet
blant alle partier om at vi ønsker å finne gode virkemidler mot
uønsket sentralisering, men jeg vil peke på at når det gjelder urbaniseringstendensen, er
det elementer i den som gjør at vi f.eks. i et klima- og miljøperspektiv
kan drive fortetting rundt kollektivknutepunkter, som er ganske
fornuftig, og som kan ivareta jordvern. Så det er også viktig at
vi bruker de fortrinnene vi kan finne i forbindelse med urbanisering.
Byvekstavtaler er noe vi må utrede,
tror jeg, til også å gjelde flere og mindre byer, for mange av oss
som kommer fra distriktene, ser at såkalte bygdebyer kan motvirke
fraflytting til større byer. Det er viktig i kommuner og områder
der den demografiske utviklingen er uheldig, dersom en kan samle
seg om bygdebyer og slik lage attraktive bo- og arbeidsregioner.
Så er jeg veldig glad for at statsråden
påpeker FNs bærekraftsmål fra 2015. Jeg har et studieopphold i ryggen
i høst – jeg fikk være i FN og gå igjennom dette, og ser at dette
vil bli beslutninger som kommer til å gripe inn i alle samfunnsområder.
Jeg er glad for at det blir nevnt, og at det blir tatt høyde for
det. De 17 målene har betydning for det som skjer i eget land og
i andre deler av verden.
Det er klart at jeg er glad for
at komiteen nå har samlet seg om det grønne skiftet, at det skal
og må gi en positiv utvikling i Distrikts-Norge. Norge har naturressurser, kompetanse
og økonomisk handlefrihet som med de rette beslutninger kan gi oss
en ledende rolle i det grønne skiftet.
En annen sannhet som vi må minne
hverandre om, er tilgangen på risikovillig kapital. Selvsagt er
det viktig alle steder, men i Distrikts-Norge i særdeleshet. Derfor
må vi få fram ordninger som fremmer innovasjon og satsing på nye
næringer. Det må vi videreføre og styrke.
Jeg vil til slutt også nevne det
som er det menneskelig drivende i distriktspolitikken, det at folk
finner attraktive plasser å bo, og at de kan komme med hele familien,
nemlig fundamentale velferdstjenester og et levende frivillig arbeid.
Jeg vil derfor oppfordre alle til å legge til rette for frivillighet
og ideelle organisasjoner.
Helt til slutt vil jeg takke dem
som har deltatt i debatten i en viktig sak for landet.
Bjørn Lødemel (H) [17:42:48 ] : Eg vil tilbake til utflytting
av statlege arbeidsplassar. Merknadene frå regjeringspartia slår
fast at ein har ambisjonar om å forsterke arbeidet med å lokalisere
statlege arbeidsplassar i heile landet. Det er svært gledeleg. Det
som ikkje er gledeleg, er at Arbeidarpartiet ikkje er einig i dette.
Tvert imot høyrer eg at dei går imot omfattande utflytting av eksisterande
statlege verksemder. Det må vere eit realt slag i ansiktet på Arbeidarparti-politikarar
i distrikta som har gledd seg over det som regjeringa og Venstre
har fått til på dette området, og ikkje minst kva som skal skje
framover med ei ny borgarleg regjering.
Då regjeringa og Venstre la fram
saka om utflytting av statlege arbeidsplassar i februar i år, kom
det sterke reaksjonar frå LO og frå sentrale Arbeidarparti-politikarar
frå Oslo. Når ein veit kor sterk påverknad LO har på Arbeidarpartiet,
er det heilt klart at dei kjem til å blokkere ei omfattande utflytting
i neste stortingsperiode dersom Arbeidarpartiet kjem til makta.
I dagens utgåve av avisa Glåmdalen
kan vi lese at Senterparti-leiar Slagsvold Vedum lovar utflytting
av statlege arbeidsplassar i SSB til Kongsvinger dersom dei får
styre. Dette er stikk i strid med det som Arbeidarpartiet seier
i komitémerknaden sin. Sjølv om representanten Helga Pedersen har
sans for dette, ligg det likevel godt til rette for raud-grønt rot
og løftebrot.
Det finst mange døme på handlingslamma
raud-grøne politikarar som har krangla og ikkje fått til ei avgjerd
i dei to føregåande raud-grøne regjeringane. I Sogn og Fjordane har
vi to gode døme på det. Vi hugsar alle den raud-grøne krangelen
om traséval på E39 som gjekk føre seg i fleire år, og der ein ikkje
klarte å ta ei avgjerd. Det same skjedde i samband med mineralutvinninga
i Engebøfjellet, der den raud-grøne krangelen gjekk føre seg i fleire
år, og der ein heller ikkje klarte å ta ei avgjerd – total handlingslamming frå
raud-grøn side, med andre ord.
No ser vi opptakta til det same.
Krangel mellom Arbeidarpartiet og Senterpartiet om omfattande utflyttingar
av statlege arbeidsplassar vil hindre at det skjer noko, og dermed
er det distrikta som taper.
Elles er det interessant å følgje
reverspartiet Arbeidarpartiet også i andre saker i Sogn og Fjordane.
Til NRK Sogn og Fjordane uttalte Helga Pedersen at Sogn og Fjordane
ikkje vil bli slått saman med Hordaland med Arbeidarpartiet i regjering
dersom dei ikkje ønskjer det. Det er tydeleg at Arbeidarpartiet,
både på fylkesnivå og nasjonalt, leitar febrilsk etter saker som
skal demme opp for framgangen til Senterpartiet, og då er det ikkje
grenser for kva som skal reverserast frå Arbeidarpartiet si side.
Det blir spennande å sjå om veljarane
ønskjer reverseringspolitikk og raud-grønt rot når dei går til stemmelokala i
september, eller om dei ønskjer å få gjennomført heilt nødvendige
og framtidsretta reformer som skal tryggje velferda og skape positiv
utvikling i heile landet i åra som kjem.
Heidi Greni (Sp) [17:46:00 ] : I Senterpartiets representantforslag,
Dokument 8:44, ber vi om at regjeringen igangsetter en utredning
om hvordan fordelingen av statlige arbeidsplasser påvirker regionale
ulikheter.
Det er allment akseptert at regionale
ulikheter i helse, levekår og sysselsetting har bakenforliggende
årsaker knyttet til variasjoner i arbeidslivet. Det er derfor viktig
å utvikle et variert arbeidsliv i alle deler av landet. Mye kan tyde
på at utviklingen går i gal retning. Statlige kompetansearbeidsplasser
trekkes ut av mange kommuner.
Vi beklager at det ikke er bredere
støtte i komiteen for å følge opp Senterpartiets forslag. En offentlig
utredning om hvordan statlige arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter,
ville vært viktig for den videre utformingen av distriktspolitikken.
Komitéflertallet har valgt å lytte til statsråden, som i sin avvisning
av forslaget viser til kompetansearbeidsplassutvalgets innstilling
fra 2011. Dette utvalget hadde som mandat å fremme forslag til tiltak
for å sikre at kompetansearbeidsplasser og nye statlige arbeidsplasser
ble spredt i hele landet. Det er et viktig arbeid, men de hadde
ikke som mandat og svarte ikke på hvordan fordelingen av statlige
arbeidsplasser påvirker regionale ulikheter. Skal vi få svar på
det, må Stortinget støtte vår anmodning til regjeringen om å starte
opp et utredningsarbeid.
Dagens regjering er mye bedre på
utflytting av statlige arbeidsplasser enn den rød-grønne var – det
har vi hørt mange ganger nå i debatten her. Det er en sannhet med
store modifikasjoner ispedd en god del kreativ matematikk. Regjeringens
plan for lokalisering av statlige arbeidsplasser er vedlagt Meld.
St. nr. 18. Den har støtte fra Venstre, og vi er svært tilfredse
med utflyttingsplanene som ble lagt fram. Ved nærmere ettersyn viser
det seg at det ikke er så mye å skryte av. I Aftenposten i februar
var tallene brutt ned. Det var reelt sett 236 arbeidsplasser som
skulle flyttes ut – altså som ikke var nyetableringer. Av dem var
det 96 som skulle flyttes ut til distriktet. De resterende 60 pst. skulle
til Bergen, Trondheim og Stavanger. Det kan ikke kalles et løft
for Distrikts-Norge. Det er godt med nye arbeidsplasser i disse
byene, men vi er nødt til å spre statlige arbeidsplasser utover
hele landet hvis vi skal klare å få gjort noe med spredningen av
bosettingen.
Så sier statsråden at flytting
til Ås ikke kan telle med – det er for nært Oslo. Men flytting til
Drammen kan telles med. Flyttingen til Tynset, som ble vedtatt under
den rød-grønne regjeringen, kan ikke telle med, men den reduserte flyttingen
som de blå-blå endelig har gjennomført, den skal telle med. Samtidig
har det blitt 4 000 nye arbeidsplasser i Oslo.
Jeg er veldig glad for utflytting
av arbeidsplasser, om det er til Trondheim eller til mindre kommuner,
men enda bedre hadde det vært om vi hadde latt være å øke antallet statlige
arbeidsplasser i Oslo så sterkt.
Tore Hagebakken (A) [17:49:30 ] : Representanten Lødemel pratet
om reverspartier. Et lite øyeblikk lurte jeg på om han hadde med
seg et speil opp på talerstolen, for det er nå virkelig Høyre og
Fremskrittspartiet – i hvert fall hvis en trekker fram noe av det
aller, aller viktigste for Distrikts-Norge nå, og det er å få en
skikkelig bredbåndsutbygging. Det siste året vi fra de rød-grønne
la fram budsjett, var det 160 mill. kr. Det første den blå-blå regjeringa
gjorde, var å redusere til 50 mill. kr på landsbasis. Stortinget
plusset på. Men regjeringa hadde ikke lært, for det var viktig å
få ned bevilgningene, slik at markedet liksom kunne ordne opp. Det
var igjen forslag om 50 mill. kr året etter – og Stortinget plusset
på.
Det er et kjempebehov for at vi
nå får til en helt annen bredbåndsutbygging – og i et helt annet
tempo. Det har Arbeiderpartiet lagt et skikkelig grunnlag for i
sitt nye partiprogram. Vi skal levere, for dette er kjempeviktig
for næringslivet, for befolkningen, for bosettingen og for ungene, som
skal gjøre leksene sine for å henge med på skolen. Det er faktisk
så viktig at det handler om deltakelse i samfunnet.
Jeg hørte Sanner si noe om at det
går bra i Oppland. Sjølsagt – det er veldig mye som går bra i Oppland.
Det er et flott fylke, så flott at det er landets største reiselivsfylke, med
nesten 50 000 hytter, og vi har industri i verdensklasse på flere
områder – men vi trenger å bli smurt litt, vi også. Men vi blir
oversett fordi det er så lav arbeidsledighet. Det som Sanner unnlater
å si, er at det er 1 600 færre som er sysselsatt i Oppland nå enn
det var da vi gikk ut av regjeringskontorene – 1 600 færre. Det
er alvorlig. Det som er saken, er at det er i privat sektor sysselsettingen
har gått ned, mens den har vokst noe i offentlig sektor.
Så om kommuneøkonomi, for jeg hører
noen skryte av den, bl.a. komiteens leder. Det skulle bare mangle
at en ikke hadde levert på det nivået som er nå. Jeg vil minne om at
vi i snitt har ligget ca. 3 mrd. kr over hvert år. Det er ganske
mye penger – hvert år. Det som også hører med til historien, og
nesten trumfer enhver framstilling fra borgerlig hold, er at en
nå bruker 100 mrd. kr mer oljepenger. Da skulle det sannelig bare
mangle at en ikke ligger på det nivået – som jeg fortsatt kaller
et betydelig sparebluss for primærkommuner og for våre fylkeskommuner,
som ikke minst har et stort veiansvar.
Det er mange grunner til at vi
må få et regjeringsskifte. Ikke minst er den blå-blå regjeringa
et tapsprosjekt for mitt hjemfylke. Det er tydelig på alle meningsmålinger
og det hele at det ønskes et skifte.
Marit Arnstad (Sp) [17:52:59 ] : Dette er nødt til å bli en
nokså bred debatt, som i og for seg omhandler både privat og offentlig
sektor.
I de tre første årene av denne
regjeringens periode var mantraet stort sett «strukturelle reformer»,
endringer som i sum førte til – og kommer til å føre til – en sterk
sentralisering. Men jeg har lagt merke til at det siste halve året
har det nye mantraet til Høyre – og særlig statsministeren – vært
at vi nå skal lansere visjonene for «det digitaliserte Norge». Senest
i dag har statsministeren vært ute i avisene og snakket om hvor
raskt ting kommer til å gå, hvor trasig det er med politikere som
er imot teknologiutviklingen, og hvor viktig det er å ha noen visjoner
for det digitaliserte Norge.
Det er lett å være enig i at teknologiutviklingen
kommer til å gå raskt, det er lett å være enig i at Norge etter hvert
blir et digitalisert land. Men når statsministeren setter opp en
rekke forutsetninger for det digitaliserte Norge, glemmer hun det
grunnleggende – som har vært omtalt i debatten her i dag – nemlig
infrastrukturen, bredbåndet. Det er ingen mening i å digitalisere
Norge uten at alle har tilgang til den infrastrukturen som er nødvendig
hvis en skal få et digitalisert Norge.
I replikkordskiftet i dag ble statsråden
møtt med spørsmål om bredbånd. Og det er riktig, midlene til det
er kraftig redusert. Fylkene får langt mindre enn det de melder inn
som behov. Sjøl om Nord-Trøndelag ble framhevet av statsråden som
et fylke som har vært flinkt, får de langt mindre enn det som er
nødvendig for å kunne bygge ut mer bredbånd i fylket.
Den siste dekningsrapporten, fra
2016, er et varsel om hva som er i ferd med å skje. Vi er i ferd
med å få et digitalt klasseskille rent geografisk. Mens utbyggingen
av høyhastighetsbredbånd – altså over 30 Mbit/s – når over 95 pst.
i Akershus og Oslo, når den under 70 pst. i distriktsfylkene, bl.a.
i mitt eget hjemfylke. Det gjelder både fiberutbygging og annen
utbygging av bredbånd, men det gjelder ikke minst mobildekningen.
Vi kan sjølsagt oppmuntre de menneskene
utover i hele landet som sitter med gode ideer og kreativitet. Å
bidra til økt produktivitet, utvikling og verdiskaping er sjølsagt
deres oppgave, men de har ikke mulighet til å gjøre det uten at
den grunnleggende infrastrukturen er på plass – og den må være tilgjengelig
for alle. Noe av det farligste vi står overfor hvis vi ønsker å
realisere det digitaliserte Norge, er at det digitaliserte Norge
bare blir for en del av befolkningen i dette landet, og at vi allerede
har etablert et geografisk klasseskille på dette saksområdet.
Karin Andersen (SV) [17:55:57 ] : Jeg vil følge opp om bredbånd,
for det er også et av hovedsatsingsområdene for SV. Vi har hatt
stor satsing på det i våre alternative budsjett. Det er grunn til
å spørre både statsråden og flertallet om man virkelig tror det
er mulig med sterke distrikt uten et moderne bredbånd. Det har nå
kommet flere utredninger som viser at graden av urbanisering sjølsagt
er helt avgjørende for at dette blir bygd ut kommersielt. Store
deler av landet er ikke kommersielt utbyggbart. Særlig i fylker
som f.eks. Oppland og Hedmark, som er veldig spredt bebygd, er det
stor mangel. Da er det ganske alvorlig, og det må være ganske pinlig
for regjeringen, med de store kuttene de har foretatt på bredbåndutbyggingen
– for dette er jo det moderne, for å si det sånn. For dem som nå
snakker om at man skal reversere: Bredbånd er det moderne enten
man skal drive skole, drive bedrift – eller helt privat.
Til disse forslagene som SV har
vært med på å fremme sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet,
som går ut på at regjeringen skal redegjøre for hvordan de faktisk praktiserer
sine egne retningslinjer for utflytting, svarer statsråden at det
har han ikke noe med, det er helt opp til regjeringspartiene i Stortinget.
Da må jeg spørre dem: Hvorfor er man ikke med på disse forslagene,
som går ut på at man skal redegjøre for det regelverket man sjøl
har – hvordan det har slått ut i ulike saker, bl.a. også internt
i Oslo? Der har man nå etablert SSB i et område som ikke er prioritert,
mens det burde vært flyttet til Groruddalen, sånn som retningslinjene
sier. Hvorfor er ikke det gjort?
Jeg er glad for at flere fra Arbeiderpartiet
er oppe og snakker om SSB og Kongsvinger, for det er helt nødvendig
å få til dette – at man får bygd ut der nå, for der pågår det endringer
internt, og de arbeidsplassene kommer til å havne i Oslo hvis man
ikke sikrer at de blir lagt til Kongsvinger, der det er et stort
kompetansemiljø. Det var det som var forutsetningen da dette ble
etablert for mange år siden.
Så til desentralisert høyere utdanning,
som er helt avgjørende viktig. Jeg savner også at statsråden og
representanter fra regjeringspartiene og støttepartiene sier noe
konkret om dette. Dette er et virkemiddel som er helt nødvendig
hvis man skal kunne serve bedrifter og offentlig sektor i distriktene
med kompetent arbeidskraft. Og det regner jeg med at man vil, for
hvis man ikke gjør det, betyr det at man har en aktiv sentraliseringspolitikk.
Jeg antar at det ikke er så langt unna det Høyre og Fremskrittspartiet egentlig
vil, men at Kristelig Folkeparti og Venstre er med på det, er jeg
mer forundret over.
Til slutt: SV vil støtte forslaget
som Senterpartiet har i innstillingen.
Helga Pedersen (A) [17:59:24 ] : Høyre etterlyser at Arbeiderpartiet
skal gjennomføre en omfattende utflytting av statlige arbeidsplasser
fra Oslo. Det hadde vært forståelig hvis Høyre selv hadde foreslått
det, men det gjør de ikke. 200 arbeidsplasser foreslår regjeringen
å flytte ut av hovedstaden. Vi slutter oss til det, men å kalle
det en omfattende utflytting av statlige arbeidsplasser er tull,
for det er det faktisk ikke. Det tilsvarer omtrent de statlige arbeidsplassene
som Vadsø, Flora og Kautokeino har mistet i løpet av denne perioden
med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Når man ser det i lys
av 1 000 nye statlige byråkrater, er det ikke spesielt imponerende,
det Høyre og Fremskrittspartiet har fått til. Det er fortsatt en
kraftig sentraliseringspolitikk som foregår i lokaliseringen av statlige
arbeidsplasser.
Jeg registrerer også at Høyre forsøker
å konstruere en konflikt mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet
når det gjelder miljøet på Kongsvinger. Det er bare feil. Her kan Høyre
heller avklare hvordan de selv forholder seg til de føringene Stortinget
har lagt om fordelingen av arbeidsplasser mellom Oslo og Kongsvinger.
Når det gjelder Hordaland og Sogn
og Fjordane og sammenslåing av fylkene, takker jeg for spørsmålet.
I intensjonsavtalen mellom Hordaland og Sogn og Fjordane, som er
grunnlaget for at de to fylkene bestemte seg for å slå seg sammen,
lå det bl.a. inne forutsetninger om at fylkesmannsembetet skulle
flyttes til Leikanger i Sogn og Fjordane. I og med at regjeringen
ikke har fulgt opp innholdet i intensjonsavtalen gjennom stortingsmeldingen
om den nye inndelingen av fylker, er tilslutningen i Sogn og Fjordane
til fylkessammenslåingen nå borte. Det som var en frivillig sammenslåing,
er ikke lenger det, og vi i Arbeiderpartiet lytter til folk der
de bor, ute i kommunene og i fylkene.
Når det gjelder vei: Fremskrittspartiet
lovte 45 mrd. kr mer til vei hvert år i denne perioden. Det er ikke
levert – løftebrudd i fylke etter fylke. Og når det gjelder å forsøke å
gjøre formuesskatt til distriktspolitikk, vel, lykke til med det.
Jeg foreslår at Fremskrittspartiet låner kalkulatoren av Høyre,
så kan de regne ut hvor mye formuesskatt Bærum og Oslo vest får,
og så kan man sammenligne det med kuttene i formuesskatt i Finnmark,
Oppland og Nord-Trøndelag. Jeg gleder meg til å høre resultatet.
I Nord-Norge er det lav ledighet.
Det skyldes ikke regjeringens innsats. Det avspeiler at det i Nord-Norge
fortsatt er få arbeidsplasser knyttet til olje og gass. Sysselsettingsgraden
faller mer i nord enn i resten av landet, og det bør være et varsko
for regjeringen.
André N. Skjelstad (V) [18:02:47 ] : Noen ganger i løpet av
denne debatten, som har vært svært springende, har jeg lurt på om
vi er i det samme landet.
Det kan i hvert fall ikke være
så mye tvil om hva Arbeiderpartiet har fremmet av forslag i denne
komiteen i løpet av denne perioden, hvor de har vært enig i å flytte
ut nye statlige arbeidsplasser, men hvor de har vært imot å flytte ut
eksisterende statlige arbeidsplasser. Senterpartiet har ikke den
holdningen, men jeg synes det er en litt merkelig form for debatteknikk
som utføres her. Vi bør i hvert fall stå for det vi har stått for
i løpet av perioden.
Jeg la merke til at det ble en
stor debatt nå om bredbånd. For Venstre har det vært viktig hele
tiden. Vi har også fått gjort påplussinger, som en del av et stortingsflertall,
som nevnt, for bredbånd er viktig. Det er også viktig å ha den blandingsmodellen
som vi har i mange fylker. Men det er ikke til å komme ifra at skatt,
formuesskatt, rammevilkår og ikke minst EØS-avtalen – særlig for
Kyst-Norge – er svært viktig, også for sjømatnæringen. Med et veldig
stort Senterparti – per i dag – er det spennende å se framover og se
hvordan det vil arte seg for kysten hvis en skal si opp det som
på mange måter er bolverket, og som kanskje er det som gjør at vi
har de mulighetene på kysten som vi har. Å gå inn for å si opp EØS-avtalen
vil være en meget spesiell og krevende sak for kystnæringene.
Ja, det skjer en digitalisering,
og vi mener det er en nødvendighet. Men det er også nødvendig –
som en del i debatten unnlater å nevne – å ha noen strukturer som
peker framover. Da er det også en nødvendighet med tanke på hvordan
en rigger et samfunn videre. Jeg skjønner at det er mange som ikke
ønsker å ta den debatten. Det som er mest overraskende, er at Arbeiderpartiet
på mange måter melder seg ut av det. Senterpartiets holdning overrasker
meg ikke – den er velkjent og har vært kjent lenge. Men at Arbeiderpartiet
går for dette og på mange måter ønsker å være en «light-utgave»
av Senterpartiet, overrasker meg.
For øvrig kommer Venstre til å
stemme imot IV i innstillingen.
Presidenten: Helga
Pedersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en
kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Helga Pedersen (A) [18:05:22 ] : Jeg skulle bare si litt om
hvordan vi har tenkt å votere.
Når det gjelder forslagene nr.
6 og 8, er det forslag som vi prinsipielt er for, men som vi vil
ta stilling til i de årlige budsjettforslagene. Forslag nr. 7, om
frivillighet i kommunestrukturen, kommer vi til å stemme for.
Når det gjelder utredning av regional
betydning av statlige arbeidsplasser, mener vi at det vet vi nok
om, det er ikke behov for å utrede mer, her må man gjennomføre.
Så vil jeg til slutt si takk for
debatten. Dette er en debatt som på mange måter står for de lange
linjene i politikken. Det året på 1930-tallet da Arbeiderpartiet
lanserte slagordet «By og land hand i hand», hadde Høyre følgende
slagord: Det er dine skattepenger sosialistene flotter seg med.
Her opplever jeg at både Arbeiderpartiet
og Høyre står støtt i sine budskap fra den gangen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.
Sakene nr. 10–15 er andre gangs
behandling av lovsaker, og presidenten vil foreslå at sakene behandles
under ett.
– Det anses vedtatt.