Kjersti Toppe (Sp) [10:47:03]: I Meld. St. 19 for 2014–2015, Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter, slår regjeringa fast at manglande vedlikehald av skular og barnehagar er eit folkehelseproblem. Meldinga trekk fram at barn og unge har rett til eit godt arbeidsmiljø. Sidan det er undervisningsplikt i Noreg og dei aller fleste barn går i barnehage, har myndigheitene eit spesielt ansvar for å sikra eit godt fysisk og psykososialt miljø i barnehagar og skular.

Vi veit frå fleire landsomfattande undersøkingar at eit betydeleg tal skular og barnehagar ikkje har den godkjenninga som forskrift om miljøretta helsevern krev. Miljøet ved mange skular tilfredsstiller ikkje det som alle elevar har ein lovbestemt rett til. Generelt er det også svært mangelfulle tilsyn ved skulane. Ifølgje ei kartlegging som Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet gjorde i 2015, var det meir enn 230 000 elevar som gjekk på skular som ikkje er godkjende. Det bør vera ei sjølvfølgje at ingen barn skal verta sjuke av å gå på skule eller i barnehage, men vi veit at det skjer.

Dårleg inneklima kan føra til ei rekkje helseplager, som hovudpine, trøttheit og konsentrasjonsvanskar. Det kan gi nedsett trivsel, f.eks. på grunn av høg temperatur, mykje støv på grunn av manglande reinhald, luktplager og tung luft med høgt CO2-innhald. Det er påvist samanheng mellom det å opphalda seg regelmessig i hus med høg fuktigheit, fuktskade eller mugg og auka førekomst av luftvegsplager som astma, allergi og luftvegsinfeksjonar.

I dag er folk om lag 90 pst. av tida innandørs. Barn og unge er spesielt sårbare og utsette for påverknader i innemiljøet. Astma og allergi er i dag svært utbreidd. Astma er den hyppigaste årsaka til kronisk sjukdom blant barn i Noreg. Undersøkingar viser at 10–20 pst. av alle tiåringane har eller har hatt astma. Folkehelselova og forskrift om miljøretta helsevern i barnehagar og skular stiller krav om at barnehagar og skular skal planleggjast, byggjast, tilretteleggjast og drivast slik at krava til fysisk og psykososialt arbeidsmiljø vert oppfylte. Alle barnehagar og skular skal vera godkjende, og for å få godkjenning skal krava i forskrifta vera oppfylte.

Opplæringslova kapittel 9a gir elevane i grunnskulen og vidaregåande skule rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring. Opplæringslova § 9a-2 stiller krav til at det fysiske miljøet skal vera i samsvar med dei faglege normene som fagmyndigheitene til kvar tid anbefaler. Føresegna inneheld dei same kvalitative krava til det fysiske miljøet som forskrift om miljøretta helsevern i barnehagar og skular.

Arbeidsmiljølova regulerer arbeidsmiljøet til dei tilsette. I Folkehelsemeldinga varsla regjeringa at ein ville

«foreta en gjennomgang og oppdatering av regelverket for fysisk og psykososialt miljø i barnehager og skoler. Gjennomgangen skal ha som mål å etablere et helhetlig regelverk som tydeliggjør ansvar og krav til barnas arbeidsmiljø, sikrer barnas rettigheter og samordner tilsynsordninger».

I dag ser eg at Stortinget skal behandla ein proposisjon frå regjeringa som føreslår omfattande endringar i opplæringslovas reglar om skulemiljø, jf. anbefalingane frå Djupedal-utvalet i NOU 2015:2. Men endringane gjeld berre det psykososiale miljøet. Regjeringa skriv i proposisjonen at dei under lovarbeidet ikkje har gjennomgått krava til det fysiske skulemiljøet, «og det foreslås ikke endringer i disse kravene nå». Det er uforståeleg. Det vert berre vist til at reglane om det fysiske skulemiljøet vil verta gjennomgått som oppfølging av folkehelsemeldinga. Men det har allereie gått tre år, og når vil dette koma?

Når regjeringa samtidig kuttar ut rentekompensasjonsordninga for skulebygg og svømmeanlegg, som har til formål å bidra til at kommunar og fylkeskommunar kan ta opp rentefrie lån til rehabilitering og nybygg av skular og svømmeanlegg, er det grunn til å stilla spørsmål ved om regjeringa tar det fysiske skulemiljøet til barna på alvor.

Frå og med statsbudsjettet for 2017 har regjeringa avgjort å utfasa rentekompensasjonsordninga for skulebygg og svømmeanlegg. I Bergen vil avviklinga av ordninga med rentefrie lån føra til at rehabiliteringa av svømmeanlegg i slitte skular i Bergen kan verta utsett. Her vel regjeringa bevisst å prioritera skattekutt framfor velferda til barn og unge. Ho fjernar moglegheita for ein kommune til å søkja om dekking av renteutgifter. «Hvis vi mister denne anledningen må vi vurdere å redusere tempoet i oppussingen av skolebyggene,» uttalte skulebyråd Pål Hafstad Thorsen til Bergens Tidende 27. januar. Han fortsette: «For oss er dette veldig alvorlig. Renteutgifter er en stor belastning, og det er betyr mindre penger til oppussing og vedlikehold.» ?

Skuleforfallet i Bergen er som kjent svært omfattande. Dei siste ti åra har kommunen fått dekt 200 mill. kr i renteutgifter. Etter 2018 er det altså ingen fleire pengar å få, og det er nok mange kommunar i ein tilsvarande situasjon.

Det er klart at systematisk dårleg vedlikehald over tid har skapt skuleforfallet i Bergen, òg i andre kommunar, og løysinga er – heilt rett – å prioritera fortløpande vedlikehald. Men når vi har eit etterslep, uansett grunn, og når det går ut over elevane si helse, kvifor skal vi da ta vekk rentekompensasjonsordninga, som verkar, utan at ein kjem inn med ei tilsvarande ordning? Regjeringa har brukt som argument at det er viktig at ikkje staten bidreg med ulike ordningar som løner kommunar som ikkje driv eit jamt vedlikehald.

Men dette er ein tynn argumentasjon. Er det eit problem for regjeringa at fleire barn og unge med denne rentekompensasjonsordninga får oppleva å gå på inneklimagodkjente skular, får oppleva å få sin lovbestemte rett til eit helsefremjande fysisk skulemiljø? Kor lenge må vi venta på at regjeringa skal gjera ein gjennomgang og oppdatering av regelverket for barn og unge sitt arbeidsmiljø i barnehage og skule, slik det var varsla i folkehelsemeldinga? Tar regjeringa elevane sitt fysiske skulemiljø på alvor? Vil vi få betre tilsynsordningar? I Bergen kommune var det ikkje elevane si tilsynsmyndigheit som stengte skular – det var Arbeidstilsynet som stengte skular fordi arbeidsmiljøet til lærarane var utrygt.

Så mitt spørsmål til statsråden er: I denne situasjonen, når vi framleis har opp mot 230 000 elevar som går på skular som ikkje er inneklimagodkjende, som er ein trussel mot deira helse og utvikling, kvifor tar vi da vekk rentekompensasjonsordninga? Kva vil regjeringa gjera for å sikra det fysiske skulemiljøet for alle elevar og alle som går i barnehage, og korleis vil ein følgja opp folkehelsemeldinga?

Det er òg eit spørsmål om kva regjeringa ser for seg vil skje med tilgangen til svømmeanlegg. Det er kome nye krav til kva ferdigheiter elevar skal ha når det gjeld svømming, men det er ei sanning at tilgangen til svømmeanlegg – mange svømmeanlegg med dårleg vedlikehald – òg vil lida når rentekompensasjonsordninga vert heilt fasa ut frå 2018.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:56:09]: La meg først beklage at jeg kom for sent. Det skal ikke skje.

Det er ingen uenighet om at det er viktig at vi har god tilstand på det fysiske arbeidsmiljøet for elever rundt om i hele Norge. Det er heller ingen uenighet om, slik jeg oppfatter det, at kommunene og fylkeskommunene som skoleeiere er de som har ansvaret for rehabilitering, vedlikehold og nybygg av skolebygg. I likhet med representanten Toppe er jeg opptatt av at de tar det ansvaret. Barn skal ikke få helseplager fordi skolebygg ikke er i god nok stand.

Siden 2012 har staten tatt på seg forpliktelser om å gi tilskudd til rentekostnader knyttet til skole- og svømmeanlegg innenfor en investeringsramme på totalt nærmere 30 mrd. kr. Denne regjeringen har gjennom sine budsjettforslag prioritert å fase inn de 4 mrd. kr som gjensto i gjeldende ordning da vi tok over. I statsbudsjettet for 2017 er det bevilget 223 mill. kr til ordningen, og vi har forpliktet oss til å utbetale tilskudd til rentekompensasjon for skole- og svømmeanlegg 20 år frem i tid. Bare så det ikke blir noen misforståelse rundt det: Det er ikke sånn at når denne ordningen utgår, stopper pengestrømmen – snarere tvert imot. Staten har tatt på seg forpliktelser 20 år frem i tid som fortsatt kommer til å betales ut over statsbudsjettene.

Så er det riktig at regjeringen ikke nå har prioritert å etablere en ny rentekompensasjonsordning. Staten gir tilsagn om å gi rentekompensasjon for investeringer i skole- og svømmeanlegg, og det innebærer en binding på statsbudsjettet langt frem i tid. Utgiftene over det enkelte budsjettår er ikke nødvendigvis så store med dagens rentenivå, men utgiftsbehovet kan bli stort over tid. Det sier jeg ikke fordi det er et argument i seg selv mot ordningen, snarere tvert imot, vi har jo opprettholdt ordningen i denne perioden, men det sier noe om at vi må ta hensyn til de langsiktige kostnadene og veie dem opp mot sannsynlige gevinster før vi eventuelt treffer en beslutning om å prioritere en ny rentekompensasjonsordning. Og jeg mener det er verdt å drøfte spørsmålet om hvorvidt en ny rentekompensasjonsordning er det mest treffsikre statlige virkemidlet for å bidra til investeringer i og rehabilitering av skolebygg.

I gjeldende rentekompensasjonsordning var det 87 kommuner og én fylkeskommune som ikke hadde brukt opp sin andel av investeringsrammen da fristen for å søke gikk ut ved utgangen av 2016. De hadde da hatt åtte år på seg til å søke om midler. Det kan være en indikasjon på at ordningen ikke er sentral for beslutninger om investeringer i skolebygg i mange kommuner. Samtidig er det godt grunnlag for å si at kommunene ikke har prioritert løpende vedlikehold tilstrekkelig, noe som har gitt et betydelig vedlikeholdsetterslep. Det gjelder for øvrig for alle kommunale bygg og ikke bare for skolebygg, men det gjelder også for skolebygg.

Samtidig ser vi at kommunene har et historisk rekordhøyt investeringsnivå, og det reiser spørsmålet om ikke statlige tiltak derfor burde rettes mot å bidra til at kommunene prioriterer vedlikehold som driftsoppgave. I den forbindelse vil jeg understreke at de viktigste forutsetningene for god kvalitet på skolebygg er en kommuneøkonomi i balanse og tilstrekkelig lokal prioritering av eiendomsforvaltning.

Regjeringen, sammen med våre samarbeidspartier, har prioritert en sterk kommuneøkonomi. Kommunene hadde en gjennomsnittlig årlig realvekst i frie inntekter på 2,4 pst. fra 2013 til 2016. Til sammenligning var det fra 2005 til 2013 en vekst på i gjennomsnitt 1,8 pst. Dersom veksten i frie inntekter måles per innbygger, var veksten i gjennomsnitt 1,3 pst. i perioden 2013–2016, mot 0,6 pst. i perioden 2005–2013. Det økonomiske resultatet for kommunesektoren i 2016 ble det beste siden 2006, med et netto driftsresultat på 4,2 pst. Sammen med et fortsatt høyt inntektsnivå i 2017 gir dette kommunene et godt økonomisk fundament for å prioritere vedlikehold av bygg, også skolebygg.

Det stilles ulike krav til bygg og anlegg som kommunene og fylkeskommunene bruker som skoleanlegg, og i opplæringsloven § 9a andre ledd er det fastsatt krav til det fysiske skolemiljøet. I forskriften om miljørettet helsevern i barnehager og skoler, som supplerer opplæringsloven, er det bl.a. stilt krav til tilfredsstillende inneklima. Som representanten viser til, har imidlertid tidligere kartlegginger av skolenes godkjenningsstatus og kommunenes tilsynspraksis etter regelverket om miljørettet helsevern påvist at for mange skoler ikke er godkjent etter forskriften.

Selv om jeg mener det viktigste statlige bidraget til å sørge for gode skolebygg er en god kommuneøkonomi, bør det også vurderes om staten kan gjøre mer. Når vi gjør disse vurderingene, må vi legge vekt på hvilke tiltak, både budsjettmessige og regelverksendringer, som er de mest effektive. Jeg vil trekke frem at regelen om det fysiske skolemiljøet vil bli gjennomgått som en oppfølging av Meld. St. 19 for 2014–2015, Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter, og i den forbindelse vurderes også behovet for mer treffsikre håndhevingsmekanismer, som klageadgang, tilsyn og administrative sanksjoner

Kjersti Toppe (Sp) [11:01:41]: Når det gjeld det vi fekk vita av undersøkingane frå Helsedirektoratet, at det i 2015 var 230 000 elevar som gjekk på skular eller i barnehagar som ikkje tilfredsstilte krava til godkjende innemiljø, trur eg at dersom vi hadde bytta ut ordet «elevar» med «tilsette» eller «arbeidstakarar» i den statistikken, hadde det fått ei heilt anna merksemd enn det denne saka får i dag. Det er snart 20 år sidan forskrifta om miljøretta helsevern skulle implementerast i kommunane, i 1998, og framleis er vi i ein situasjon der det etter mitt syn vert bagatellisert at så mange elevar går på skular som kan vera ein fare for helsa deira.

Mange kan vera einige i argumenta imot framleis å ha ei rentekompensasjonsordning. Det bind statsbudsjettet for lang tid, og reelt sett burde kommunane tatt grepet sjølve. Men dette er, i dei kommunane det gjeld, eit vedlikehaldsetterslep som har opparbeidt seg over mange år, og fleire må dela på den skulda. Likevel, er det eitt punkt som eg meiner at vi kunne vore einige om, er det at dette ikkje lenger kan gå ut over barn og unge. Eg har hatt ungar sjølv i Bergen-skulen, som har gått ti år i grunnskulen, på skular der inneklimaet ikkje er godkjent – og mange med dei.

Når det så vert fremja eit dokument, eller ein proposisjon, her frå kunnskapsministeren si side som tar fatt i det psykososiale miljøet, men utelèt det fysiske miljøet, kan ein lura på om det er fordi dette kostar pengar, at ein ikkje har tatt alt i eitt, at ein ser på paragrafen, men deler det opp: Her kjem vi med ein gjennomgang, nye reglar, krav og rettar når det gjeld det psykososiale miljøet, men gjer ingenting for å betra elevane sin rett til eit fysisk miljø som er i tråd med forskriftene.

Eg hadde venta at kunnskapsministeren hadde hatt eit betre samarbeid med helseministeren i denne saka, og at ein hadde levert ei samla sak, slik det var varsla i folkehelsemeldinga. Eg hadde òg venta at ein frå regjeringa si side tok vedlikehaldsetterslepet ute i kommunane på større alvor, og at ein, om ein no ikkje skulle vidareføra denne rentekompensasjonsordninga, kom med tiltak som kunne bidra til at dei kommunane som har store utfordringar, kunne få retta opp i dei fortast mogleg, òg med tydelegare tilsynsordningar og tydelegare sanksjonar om det ikkje er følgt opp.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:04:57]: Som sagt er det ikke slik at jeg er noen prinsipiell motstander av at staten også skal ha virkemidler på dette området. Som jeg sa i innlegget mitt, jobber vi sammen med Helsedepartementet om å følge opp det som ble varslet i folkehelsemeldingen. Det er ikke sånn at regjeringen utelukker eller sier at det er uaktuelt at det skal komme andre typer statlige virkemidler. Mitt poeng er rett og slett at etter at vi har hatt dagens rentekompensasjonsordning siden 2002, er det ikke åpenbart for meg – for å si det på den måten – at den klarer å treffe det som er behovet ute i kommunene.

Så er selvfølgelig dette en diskusjon som hører hjemme her i stortingssalen, men det er verdt å understreke at den hører også hjemme der ute. Jeg representerer et parti som er Norges tredje største ordførerparti. Interpellanten representerer et parti som er Norges nest største ordførerparti. Det er vi som sitter med makten ute i Kommune-Norge. Det er ikke folk vi ikke kjenner eller ikke har kontakt med, det er våre partifeller – det er partifellene til representanten Toppe som styrer. Nå husker ikke jeg på stående fot hvor mange kommuner Senterpartiet styrer, men det er klart at dette også er et kommunalt ansvar. Når i tillegg kommunene i løpet av denne stortingsperioden har fått en god kommuneøkonomi, har fått muligheten til ikke å oppheve enhver prioritering– for det er ikke mulig – men å prioritere vedlikehold f.eks., er det viktig at de også gjør det. Erfaringene fra mange kommuner viser også at dette er noe som kommunepolitikerne gjør, og da er det nok ikke rentekompensasjonsordningen som gjør at de gjør det. For eksempel i Bergen var en av de store satsingene til forrige byråd – som jeg tror dagens byråd har opprettholdt – nettopp vedlikeholdet av skolebygg. I denne kommunen som vi er i nå, har det på grunn av gamle skolebygg, men også på grunn av elevvekst vært satset massivt på både bygging av nye skolebygg og rehabilitering av gamle. Det må også med i diskusjonen.

Bente Thorsen (FrP) [11:07:19]: Det er et viktig tema representanten Toppe tar opp her. Både KS, Elevorganisasjonen, Foreldreutvalget for grunnopplæringen og andre har i lang tid fokusert sterkt på det dårlige inneklimaet i skolene og de store utfordringene dette etterslepet medfører for elevene.

Helsedirektoratet oppga i august 2015 at de antok at om lag 230 000 norske barn ikke går på inneklimagodkjente skoler. Det fører til en rekke helseplager, som hodepine, trøtthet og konsentrasjonsvansker. Det er dessverre et faktum at to tredjedeler av den kommunale bygningsmassen framstår som delvis utilfredsstillende eller dårlig. Vedlikeholdsetterslepet i Norge er enormt, og dette har store negative konsekvenser. Rapporten State of the Nation fra Rådgivende Ingeniørers Forening, RIF, viser et samlet vedlikeholdsetterslep på svimlende 2 600 mrd. kr.

Behovet for investeringer er formidabelt. Her vil jeg sitere direktør Liv Kari Skudal Hansteen i RIF fra et intervju i VG:

«Vi mener at de områdene der både funksjonaliteten og fremtidssikringen er truet, bør prioriteres for at ikke forfallet skal øke. Det gjelder både fylkesveier, jernbane og kloakkrør. Men også vannforsyningsanleggene, skolene, sykehusene og de kommunale veiene er i faresonen og må prioriteres».

Vi som politikere må være langt flinkere til å prioritere vedlikehold. Det gjelder både vi politikere på Stortinget og politikere i fylker og kommuner. Skolene skal og må prioriteres. Kvaliteten skal stå i høysetet. Dette må også gjelde for skolebygg, idrettshaller og svømmehaller. Dårlige bygg med dårlig inneklima gjør at arbeidssituasjonen for lærere og elever blir uholdbar, og læringsressursene blir ikke utnyttet. Dårlig inneklima gir dårlig læringsutbytte.

Opplæringsloven § 9a-1 slår fast:

«Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Vi må dessverre konstatere at denne loven brytes i altfor stor grad. Det er tilstrekkelig dokumentert at skoleeiere generelt ikke har evnet å opprettholde en tilfredsstillende standard på skolebygg. Inneklima for barn blir rett og slett ikke godt nok ivaretatt av norske kommuner.

Fremskrittspartiet vil påpeke at det nå jobbes med å få etablert en slags arbeidsmiljølov for barn. Årsaken er det store antallet skoleelever som ikke får oppfylt kravene til et tilfredsstillende inneklima. Regjeringen er i gang med arbeidet med å gjennomgå og oppdatere lovverket for barnehager og skoler. Her må vi få på plass et strengere regelverk som i mye større grad forsterker barnas rettigheter. Men vi må også sørge for at reglene etterleves. Kommunene må konsentrere seg om sine kjerneoppgaver, vi må evne å prioritere vedlikehold framfor mye annet, og vi må tenke nytt og offensivt med hensyn til investeringer.

Fremskrittspartiet mener at vårt land har et handlingsrom som få andre land har sett maken til, og Fremskrittspartiet har i alle år ment at deler av oljefondet skal brukes til investeringer i Norge og sikre at vi har gode sykehus, sykehjem, skoler og infrastruktur for kommende generasjoner. Vi i Fremskrittspartiet mener det bør satses mer på samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer.

Jeg vil også vise til at kommunene har fått bedret sitt økonomiske handlingsrom atskillig de siste årene, og det bør også prioriteres til elevenes skolehverdag. Men for å få det til kreves det at politikere på alle nivåer må konsentrere seg om kjerneoppgavene og prioritere hardt. Vi må heller ikke spare oss til fant. Å bruke penger på å bedre skolenes inneklima er klok og langsiktig pengebruk, og våre barn og framtidige generasjoner fortjener det.

Tone Merete Sønsterud (A) [11:12:08]: Jeg vil først takke interpellanten for å ta opp en viktig sak. Som representanten Toppe sa, har alle barn rett til et godt arbeidsmiljø, men som vi ser, blir ikke dette tatt på nok alvor i dag – dessverre.

Vi kan legge til rette for læring med gode lærere, gode lærebøker – det å være så god i pedagogikk som bare det. Men hvis elevene ikke har et godt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø, hjelper det fint lite. Vi vet at en forutsetning for å lære er at ungene er mette, at de er friske, at de får nok søvn – for å få fullt utbytte av det man skal lære på skolen.

Hvis voksne arbeidstakere ikke har et godt nok miljø og inneklima, kan arbeidsplassen bli stengt. Det er rett og slett forbudt å ta inn arbeidsfolk på slike arbeidsplasser. Som representanten Toppe sa, har skoler blitt stengt på grunn av arbeidsmiljøet for lærerne. Det er et tankekors når Arbeidstilsynet bruker lærerne som argument – det er for så vidt greit nok, men det burde kanskje vært barna. Men det sier sitt.

Statsråden er opptatt av den samme saken, at ungene skal ha et godt miljø, og det er bra. Så sier statsråden at man har prioritert en sterk kommuneøkonomi. Det kan vel diskuteres, jeg er ikke helt sikker på om alle landets ordførere opplever det på den måten. Statsråden har rett i at det er fylkene og kommunene som har hovedansvaret for skolebyggene, men her må også staten bidra – som vi alle har vært inne på.

Det er bra å høre at det blir gitt gode tilskudd, men for noen har i hvert fall rentekompensasjonsordningen fungert godt. Det hadde kanskje vært greit å ha de nye ordningene som statsråden snakker om, på plass før man fjerner rentekompensasjonsordningen.

Jeg hører at Fremskrittspartiet også er opptatt av saken, og de skal bruke oljefondet til å pusse opp skolebygg. Det må de nok, for i det omfanget de vil gi skatteletter, er det nok oljefondet man må gå på. Jeg skal ikke dra hele den leksa, men vi vet veldig godt hva økonomer og vi andre mener om at det er oljefondet man spiser av, og ikke kan bruke skatter og avgifter som et virkemiddel for felleskapet.

Ingen skal bli sjuke av å gå på skole. Skal man lykkes med en god skole i framtida, må dette tas på et mye, mye større alvor enn det man gjør i dag.

Kristin Vinje (H) [11:15:06]: Takk til interpellanten for å ta opp et viktig tema. Det er viktig at vi sørger for en god utdanning for barna våre, og skolebygg er helt klart en del av det som må være på plass som vilkår for god læring. Det er åpenbart, når man ser på statistikken, at vedlikehold ikke alltid prioriteres høyest når man skal legge budsjettene, og jeg har fått innspill om at vi kanskje skulle ha flere snorklippinger også for vedlikeholdsprosjekter, ikke bare for nye skolebygg, og det kan man tenke på. Men spørsmålet er også hvor ansvaret ligger, og som statsråden påpekte, er det hos kommunene. En god del senterpartiordførere bør tenke gjennom hvilket ansvar de faktisk tar på seg når de lar være å prioritere vedlikehold av skolebygg.

Jeg har lyst til å dele med dere en egen erfaring fra min tid som finansbyråd i Oslo kommune. Der jobbet vi veldig systematisk med investeringer og hadde strategier for hvordan vi skulle sørge for å sette av midler også til forvaltning, drift og vedlikehold. Det er viktig at kommunene får gode prosesser for hvordan de planlegger når de bygger nye skolebygg og sørger for å ha satt av midler til løpende forvaltning, drift og vedlikehold, slik at man ikke plutselig kommer i det uføret at man ikke har holdt bygninger ved like.

Regjeringen har åpenbart prioritert en sterk kommuneøkonomi. Kommunene har fått en gjennomsnittlig årlig realvekst i frie inntekter på 2,4 pst. fra 2013 til 2016 og har nå, åpenbart, mye bedre mulighet til å kunne bruke midler til nettopp skolebygg og vedlikehold. Et av virkemidlene vi brukte i Oslo for å gjøre noe med det, var å ta i bruk nye metoder som offentlig–privat samarbeid. Da får en til nye former for bygg og nye former for drift og vedlikehold. Men det er Senterpartiet og sosialistene sterke motstandere av.

Det siste jeg har lyst til å si, er at det er viktig å ha større og sterkere kommuner med større og sterkere fagmiljøer, som også har bedre anledning til å kunne gjøre gode investeringer og sørge for god forvaltning, drift og vedlikehold av skolebygg i fremtiden. Også derfor er kommunereformen viktig: å sørge for bedre skolebygg til barna våre.

Kjersti Toppe (Sp) [11:17:51]: Takk til dei som tok del i debatten.

Til siste talar: Når det gjeld å ha større og sterkare kommunar, er vel Bergen kommune absolutt både ein stor og ein sterk kommune. Men det var altså i den kommunen det vart laga eit eige Brennpunkt-program om det forferdelege skuleforfallet, og den kommunen har vorte styrt av både Høgre og Arbeidarpartiet. Eg har sete i Bergen bystyre, og dette var ei sak som engasjerte meg sterkt. Eg var med på at vi iallfall fekk ein plan for korleis vi skulle kunna få bukt med det store vedlikehaldsetterslepet – ei svært viktig sak.

Det som er positivt med debatten, er at statsråden iallfall ikkje avviser at det er behov for statlege ordningar, at han ikkje er prinsipielt imot at det skal vera ei rentekompensasjonsordning. Eg er sjølvsagt heilt einig i at dette er kommunane sitt ansvar. Det er jo ingen som seier noko anna. Dette er ansvaret til ordføraren, uavhengig av kva slags parti. Men det betyr ikkje at vi skal ta vekk ordningar som har fungert, frå statens side, som har hjelpt dei ordførarane som verkeleg ønskjer å få bukt med vedlikehaldsetterslepet – ei ordning som har verka, som vert tatt vekk utan at det er diskutert om det skal vera noko alternativ. Det er det denne interpellasjonen går på. Det handlar ikkje berre om skulebygg, det handlar òg om svømmeanlegg, som heller ingen har nemnt spesielt i debatten.

Det er òg spesielt at når Stortinget først skal engasjera seg for å betra arbeidsmiljøet for barn og unge, og når regjeringa så leverer ei sak, utelukkar ein det fysiske miljøet, men kjem med tiltak for det psykososiale. Det er vel og bra, men det er rart at ein ikkje har følgt opp folkehelsemeldinga, og det ser heller ikkje ut som at det vil koma i denne stortingsperioden.

Eg har lagt merke til at representantar frå både Høgre og Framstegspartiet har stått fram og sagt at no vil regjeringa koma med ei eiga arbeidsmiljølov for barn. Men det er noko som vi ikkje har sett meir til. 230 000 barn går på skular som ikkje er inneklimagodkjende, det vil vel bety cirka fire årstrinn, og det er ikkje ubetydeleg. Det er hjelp til den ekstrainnsatsen i kommunane eg meiner staten framleis må ta eit medansvar for og gi gode ordningar for. Eg håper på at det kan verta ei einigheit på Stortinget om å føra vidare ei rentekompensasjonsordning på dette området eller om ei tilsvarande ordning som kan bidra til det same.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:21:05]: Jeg vil si takk til representanten Toppe for interpellasjonen, og bare understreke til slutt – som jeg også har sagt tidligere – at når det gjelder reguleringen og det lovmessige, er dette noe som regjeringen jobber med, som varslet i folkehelsemeldingen.

Det er også slik i dag at Fylkesmannen har anledning til å føre tilsyn med kravene i § 9a, og elever, foreldre og brukerorganer ved skolen kan også be om tiltak rettet mot det fysiske skolemiljøet. Så selv om – som jeg sa i innlegget mitt – én av de tingene regjeringen jobber med, er å se på om håndhevelse, klageordninger etc. skal bli bedre, er lovverket altså ganske strengt på dette i dag.

Men det som er et problem – og det tror jeg er et problem over hele landet, i store og små kommuner, og kanskje til og med på tvers av politiske konstellasjoner – er at vedlikehold er mindre attraktivt enn nybygg. Det er ofte sånn at det jevne, trutte hverdagsvedlikeholdet blir nedprioritert, og det gjør jo at vi kommer i en situasjon som f.eks. situasjonen med svømmehallene våre for noen år siden: Over hele landet sto vi plutselig i en situasjon – eller plutselig, det hadde jo lenge vært varslet av dem som hadde fulgt med på det – hvor veldig mange svømmeanlegg ikke kunne brukes lenger.

Så det er også en viktig påminnelse til alle politikere i våre partier om at selv om det ikke skaper overskrifter i avisene hvert eneste budsjettår, er det daglige vedlikeholdet helt avgjørende.