Jan Bøhler (A) [10:02:50]: Den formen for kriminalitet som folk flest og bedrifter utsettes for her i landet, er forsøk på svindel og bedragerier på nett og digitale plattformer. Den første gangen jeg husker at vi hørte mye om det, var for noen år siden da de såkalte Nigeria-brevene kom. De kom fra Nigeria, Ghana og Elfenbenskysten om at man hadde vunnet store pengepremier, og man skulle få penger man kunne plassere videre i banker osv. Dagbladet meldte sommeren 2012 at nordmenn var svindlet for 50 mill. kr bare den sommeren gjennom disse Nigeria-brevene. Men etter hvert lærte de aller fleste hva disse enkleste utgavene av nettbedragerier var, og det som har skjedd, er at bedragerne har blitt stadig mer profesjonelle og mer oppfinnsomme og avanserte. Jeg har sett at bare til min e-postkonto her på Stortinget har det kommet atskillige henvendelser med falske fakturaer, betalingspåminnelser, purringer, lånetilbud, forskjellige pakker til postkontorer, reiser – senest i går en invitasjon til en ganske merkelig konferanse i Paris – henvendelser fra venner som er i pengenød i utlandet osv.

Det er tydelig at de nettverkene som holder på med denne virksomheten, knytter til seg stadig mer profesjonelle eksperter på hvordan man kan komme seg inn, kan hacke seg inn, og lure oss alle. En form som dette har fått i de senere årene, er at man utgir seg for å være fra institusjoner og selskaper som vi kjenner, og som vi stoler på.

Henvendelser jeg har fått av den typen, og som også har hatt medieoppmerksomhet, er f.eks. fra Skatteetaten, hvor vi fikk henvendelse om at man skulle utbetale skatterefusjon, få tilbakebetalt skatt, og man skulle gå inn der og der, og fra DNB, som påpekte at det var en svært troverdig henvendelse, for de hadde greid å kopiere bildet av deres side, slik at man skulle gå inn der for å få en ny versjon av Vipps, som jo mange bruker. Henvendelser fra NetCom har vi fått, om betaling av en regning to ganger – vi skulle gå inn for å være sikker på at vi ikke betalte to ganger. Vi har fått henvendelse fra Sparebank 1, Danske Bank, Nets osv. om at vi må gå inn og oppdatere kortet, for ellers vil kortet bli blokkert på grunn av svindelforsøk osv. Det er mange av denne typen henvendelser som det ikke er lett å være helt sikker på.

Jeg husker at da jeg var i utlandet, fikk jeg henvendelse fra noen som utga seg for å være fra Visa Norge, om at det var noen som hadde prøvd å gå inn med mitt bankkort og hadde tastet feil tre ganger, og hvis jeg gikk inn med det kortet, ville det være blokkert. Det var en ganske troverdig adresse de hadde konstruert, og da kan man klø seg ganske mye i hodet, selv om man kan være obs. Jeg greide å unngå å trykke, og kortet mitt fortsatte å fungere, men man kan bli usikker av disse henvendelsene, og noen går på limpinnen.

Det er også eksempler på at de har greid å hacke kjente nettsteder som vi stoler på, og hvis man har vært inne der akkurat når det har skjedd, har man løpt en stor risiko for å bli frastjålet viktige ID-opplysninger.

Disse forsøkene er blitt stadig mer avanserte, og det er fort gjort å gå i fella. Mange kan ha gjort det – vi vet at noen har gjort det. Nasjonal sikkerhetsmyndighet fortalte at de bare på ett år hadde fått 45 000 henvendelser fra bedrifter som hadde vært utsatt for slike framstøt, og her går jo bedrifter og kunder i ett, for når en bedrift utsettes for dette, er det også kundene deres som ofte er ofrene.

Jeg tror det er viktig at vi forstår at dette ikke bare er et lite problem, som dreier seg om mindre alvorlig kriminalitet. Jeg har snakket med en person som har vært utsatt for disse tingene, og det er ganske mange tusen i Norge som hvert år utsettes for ID-tyveri, og de som er i den situasjonen – jeg har snakket med noen av dem – er i en veldig fortvilet situasjon, fordi man lever i usikkerhet. Vi vet at det produseres falske bankkort når de får slike opplysninger, og som selges på nettet rundt omkring i verden. Vi vet at de kan overta PC-en uten at vi vet det, og operere fra den. Vi vet at de kan produsere pass. Vi vet at de kan tømme bankkort ganske sakte, slik at man ikke legger merke til det så fort. De kan prøve å låne penger på det osv., de kan overta en e-postkonto – i det hele tatt gjøre oss utrygge i månedsvis. Det er en veldig ubehagelig opplevelse, en stor belastning, som mange har slitt med, og det er jo et veldig stort angrep på personvernet vårt. Jeg vil si det er det største organiserte angrepet på vårt personvern som foregår på nett fra disse kreftene som driver profesjonelt med dette, og som nettopp handler om å stjele ID-er og overta personopplysninger og operere i andres navn.

Vi kan ikke ha det slik at det foregår fortløpende forsøk på innbrudd – lommetyverier eller hva vi skal kalle det, ran av ID – på nett uten at vi greier å ta bedre tak i det. Vi kan ikke ha et slags bortimot lovtomt rom her med liten risiko for å bli tatt. Men faktum er at når vi anmelder slike saker – jeg gjorde selv et forsøk bare for å teste det, da jeg satt i justiskomiteen, og sendte inn en anmeldelse – får man det samme svaret, som også media refererer til at andre får, at det er manglende kapasitet til å etterforske dette, og at saken ikke er tatt til behandling. Heldigvis var det ingen forskjellsbehandling av stortingsrepresentanter og andre, så svaret kom raskt om at saken ikke ble tatt til behandling. Det er greit at det ikke er forskjellsbehandling, men jeg skulle ønske at disse sakene ikke bare ble sendt ut til lokale politistasjoner, som det gjøres nå, hvor man ikke har kompetanse eller ressurser til å etterforske dem.

Det samme svaret om manglende kapasitet er ifølge media gitt til Skatteetaten når de har anmeldt disse anslagene mot seg, som da går ut over alle oss som bruker Skatteetaten. Det samme svaret er gitt til DNB, til Nordea, til Skandiabanken osv. om manglende kapasitet, og at saken ikke kan etterforskes, og er henlagt.

NRK meldte i et oppslag den 3. april at av de sakene som var tatt inn til Oslo politidistrikt sentralt, var 40 av 44 henlagt i fjor – og året før: 30 av 33. I samme oppslag på NRK og i oppslag tidligere, bl.a. i forbindelse med at jeg anmeldte, oppfordrer Kripos både personer og bedrifter til å anmelde disse sakene. De sier at de ønsker å ha oversikt, de ønsker å få opp tallet på anmeldelser. Det er etter min mening all grunn til å gjøre det – og ta det på alvor.

Næringslivets Sikkerhetsråd sier at bare 1 pst. av disse sakene anmeldes, slik at vi har egentlig ikke et bilde av hvor mye som foregår. En av grunnene til at det ikke anmeldes, er jo at folk opplever, og leser, at det ikke blir gjort noe med anmeldelsene – de tenker at dette må de bare leve med. Den situasjonen mener jeg vi ikke kan fortsette å ha, da kan problemet vokse oss over hodet. Flere og flere av funksjonene i samfunnet vårt blir digitalisert, mer og mer av livet vårt, mer og mer av tjenestene, av alt vi gjør, av alle måter vi håndterer livet vårt på, foregår via digitale løsninger, både i hjemmet og på alle mulige måter innen kommunikasjon, for å skaffe oss det vi skal for å leve, ikke bare når det gjelder betalingssystemene.

Så hvis vi ikke greier å angripe dette på en annen måte, kan det få store konsekvenser for samfunnsutviklingen vår. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har anslått at hvis man ser på angrepene på bedrifter, på kunder, på folk, er anslaget på tap for samfunnet på 20 mrd. kr på ett år. Så det er altså et stort spørsmål vi snakker om, og ikke bare en liten bagatell av ting som folk må leve med, mener jeg.

Det vil alltid bli sagt at disse opererer internasjonalt. De kan bo i nabolaget, for det er tydelig at de vet hvilken butikk en bruker, bortimot, når de sender spesielle gaver fra den butikken som falske henvendelser, men de kan operere via internasjonale servere osv. Så det trengs internasjonalt samarbeid, det trengs bygging av økt kompetanse. Jeg mener at anmeldelsene må samles ett sted hos politiet, enten ett sted hos Kripos eller ett sted i politidistriktene – ikke ute på lokale stasjoner.

Jeg er spent på å høre statsrådens vurdering av hvordan vi skal angripe dette problemet.

Statsråd Per-Willy Amundsen [10:13:11]: Innledningsvis vil jeg gi uttrykk for at IKT-kriminalitet og bekjempelse av dette er svært viktig for regjeringen, og jeg takker også for representantens engasjement.

Justis- og beredskapsdepartementets definisjon av IKT-kriminalitet omfatter bl.a. kriminalitet der sentrale elementer av handlingsforløpet begås ved hjelp av datautstyr og/eller datanettverk, slik tilfellet er ved nettbedrageri. Internasjonalt rapporteres det om at IKT-kriminalitet kan være like stor som all annen kriminalitet til sammen. Det er derfor viktig at myndigheter, næringsliv og media går ut offentlig for å orientere om nye metoder og nye former for svindel. Også den enkelte har et ansvar for å sikre seg mot bedrageri og svindel, f.eks. ved å være kritisk til nettsteder som markedsfører ulike tilbud. Det er dessverre likevel mange som lar seg lure og overfører penger til kriminelle nettverk.

Statistikk for 2016 viser at det ble anmeldt over 14 000 alminnelige bedragerier og over 1 400 grove bedragerier. Anmeldelsene omfatter en rekke ulike bedrageriformer rettet mot både privatpersoner, bedrifter og det offentlige. Anmeldt svindel på internett utgjør en del av disse sakene. De straffbare forholdene omfatter betydelige beløp. Såkalt datingsvindel er én av flere kategorier nettsvindel relatert til privatpersoner.

Overslag basert på Økokrims mottak av henvendelser fra bedrifter viser at i 2015 ble over 280 mill. kr overført per bank til svindlere i utlandet. Tilsvarende anslag for 2016 var på minst 205 mill. kr.

I politiets innbyggerundersøkelse for 2016 oppgis svindel på nett å være en av de typer hendelser som respondentene er mest bekymret for. 29 pst. av respondentene svarer at de i ganske stor grad, eller i meget stor grad, er bekymret for at dette skal skje dem. Den samme undersøkelsen viser at 7 pst. av respondentene oppgir å ha vært utsatt for IKT-kriminalitet eller annen kriminalitet på internett. Mørketallsundersøkelsen gjennom flere år indikerer at få anmelder IKT-kriminalitet, og at mørketallene er store.

Når det gjelder bedrageri mot bedrifter, er faktura- og katalogbedragerier en stabil, men stor trussel. Også disse bedrageriene begås i stor grad via nett og e-post. De siste par årene har vi også i Norge hatt bedragerier der ansatte i bedrifter forledes til å utbetale penger på bakgrunn av falske e-poster som ser ut til å komme fra øverste leder i firmaet.

Suksessfaktoren for god politiinnsats også på dette feltet er godt kunnskapsgrunnlag, god kompetanse og kapasitet og velfungerende samarbeid. Politiets innsats mot nettbasert kriminalitet må være kunnskapsbasert. Implementeringen av etterretningsdoktriner i de nye politidistriktene vil bidra til dette. Et annet tiltak er utarbeidelsen av trusselvurderingen for IKT-kriminalitet, som er ett av tiltakene i Justis- og beredskapsdepartementets strategi for å bekjempe IKT-kriminalitet.

Den etterforskningsmessige oppfølgingen av anmeldelser er viktig. Selv om en sak blir henlagt, kan den inneholde opplysninger som kan bidra til å styrke politiets kunnskapsgrunnlag, herunder også politiets evne til å både forebygge og etterforske IKT-kriminalitet på et senere tidspunkt. Det er derfor viktig at alle nettbedragerier anmeldes til politiet.

Å etterforske IKT-kriminalitet er ofte ressurskrevende fordi etterforskningen også krever en tverrfaglig tilnærming. Nærpolitireformen vil legge til rette for at de nye politidistriktene vil få større fagmiljøer, som vil være bedre i stand til å håndtere også denne typen kriminalitet. For å heve politiets kunnskap og kompetanse tok Kripos i 2016 initiativ til etablering av fagråd for digitalt politiarbeid. Det vil bidra til kunnskapsdeling og kompetanseheving på tvers av politidistrikt.

Justis- og beredskapsdepartementets strategi for å bekjempe IKT-kriminalitet fra 2015 inneholder tiltak som vil bedre politiets kapasitet og kompetanse til å etterforske de sakene interpellanten tar opp. Et av tiltakene gjelder etablering av en sentralisert statistikkrapportering. Politidirektoratet har gitt Kripos i oppdrag å gjøre et utvalg av lovbruddkoder og modus som skal inkluderes i en sentral statistikkrapportering for IKT-kriminalitet.

Et annet tiltak i strategien er etablering av et pilotprosjekt i Oslo politidistrikt. Prosjektets hovedformål er å beskrive hvordan politidistriktene kan utvikle sin oppgaveløsning for å bekjempe IKT-kriminalitet. For å sikre en anbefaling med størst mulig relevans planlegger prosjektgruppen å besøke sju–åtte politidistrikt. Sluttrapporten fra prosjektet vil foreligge ved årsskiftet 2017–2018.

Det er grunn til å anta at en stor del av den nettbaserte kriminaliteten er grenseoverskridende. Kripos har et utstrakt samarbeid med andre lands politimyndigheter når det gjelder IKT-kriminalitet og bekjempelse av det. Europol og Interpol er viktige samarbeidspartnere. Etterretnings- og straffesaksinformasjon deles, og gjennom en felles analyse kan man se knyttinger mellom land og kriminelle grupperinger. Det bidrar til forebygging, oppklaring og iretteføring av IKT-kriminalitet både i Norge og i utlandet. Kripos har flere eksempler på at slikt samarbeid har resultert i domfellelser av prinsipiell karakter, bl.a. når det gjelder dataangrep mot viktige samfunnsaktører og målrettede angrep mot finansnæringen. Et samarbeid med FBI har også resultert i utlevering av en siktet fra Norge med påfølgende straffeforfølging i USA.

Forebygging av IKT-kriminalitet har høy prioritet. Etablering av Kripos’ nettpatrulje har medført at politiet nå har en tilstedeværelse i det digitale rom. Dette har vist seg å være effektivt i samhandlingen med publikum, spesielt med henblikk på forebygging av IKT-relatert kriminalitet, men også som et verktøy til bruk i etterretning og etterforskning.

Andre tiltak enn politiinnsats er viktig og nødvendig for å forebygge lovbrudd, her som ellers. To gode forebyggende tiltak skal nevnes:

• Nettvett.no gir informasjon, råd og veiledning om å sikre bruk av internett for enkeltpersoner og bedrifter. Svindel på nett er ett av flere temaer på nettvett.no.

• For bedrifter er varslingslisten.no et nyttig selvhjelpsverktøy mot fakturasvindel og liknende uryddig salgsfremstøt. varslingslisten.no er et samarbeid mellom NHO, Finans Norge, Regnskap Norge, NSR, Virke og Bedriftsforbundet.

Også politiet gir informasjon og råd for å forebygge svindel, både på hjemmesiden og på andre måter. Eksempler på dette er at Økokrim i mars i år la ut en advarsel om e-poster med falske fakturaer, og Møre og Romsdal politidistrikt meldte om en sak om datingbedragerier og ga forebyggende råd.

Som min gjennomgang viser, gjøres det mye i norsk politi i dag for å forbedre etterforskningen og øke oppdagelsesrisikoen. Nå som vi har fått tolv mer robuste, fagtunge politidistrikter, er vi bedre rustet enn før til å bekjempe bedrageri og svindel på nett.

Jan Bøhler (A) [10:23:09]: Jeg vil takke statsråden for et godt innlegg, som viser at han tar dette på alvor og har oversikt over mye som skjer på feltet. Jeg har et par problemstillinger som jeg mener det er viktig at vi ser på.

Det ene er: Når statsråden går gjennom antall anmeldelser av bedragerier – ett spørsmål jeg hadde i interpellasjonsteksten gjaldt behovet for å kode denne typen saker, datasvindel, databedragerier, den typen kriminalitet, på digitale plattformer, og statsråden beskriver også hvor utbredt det er internasjonalt – er det en svakhet ved statsrådens tall at han ikke kan si hvor mange anmeldte svindelsaker, bedragerisaker, på nett vi har i Norge, for bedragerier kan jo også være andre ting. Så jeg vil spørre, når vi ser hvor utbredt, hvor alvorlig og hvor stor denne kriminalitetsformen er og kan bli framover, om det ikke bør være en egen koding, slik at man får en bedre samlet oversikt, et bedre bilde å analysere – og kan bygge opp kunnskap ut fra det.

Det er også et viktig budskap statsråden kommer med når han sier at han vil at alle skal anmelde, både publikum og bedrifter. Da trenger man en slik koding for å kunne bruke den til noe – selv om ikke alle saker blir etterforsket – for det vil gjøre at man kan se linjer i det som skjer, og kan velge ut saker som det er mulig å gå videre med.

Jeg vil også etterspørre organiseringen av dette. Statsråden nevnte et råd eller at man møttes og utvekslet kunnskap. Min faring foreløpig er i hvert fall at sakene – de enkelte anmeldelsene – sendes til lokale stasjoner, hvor man ikke har kompetanse og ressurser til å etterforske dem, og hvor resultatet blir det svaret som jeg refererte, at man ikke har kapasitet til å behandle eller gjøre noe med saken. Spørsmålet er om det bør organiseres på en annen måte, i hvert fall at man har et felles sted i hvert politidistrikt – og muligens hos Kripos. Dette foregår jo digitalt, på kryss og tvers i Norge og på kryss og tvers i verden, og det er Kripos som står for det internasjonale samarbeidet. Det hadde vært fint om statsråden ville gå inn i noen av de mer operative sidene av saken, i tillegg til den gode analysen og vurderingen han bidro med.

Det kan også være spørsmål om å gjøre det enklere for folk å anmelde eller å melde disse tilfellene, og at det kan skje fort, for det gjelder å få fort ut informasjonen om at nå foregår den typen angrep eller den typen framstøt, slik at publikum kan bli oppmerksom på det. Da kan det være at et meldested hos politiet, hvor man kunne sendt disse henvendelsene videre, kunne forenklet dette veldig for publikum – for her er det ting som kan komme til titusener, for ikke å si hundretusener, av mennesker på én gang.

Statsråd Per-Willy Amundsen [10:26:33]: Det er et faktum at over hele den vestlige verden ser vi en nedgang i de fleste typene tradisjonell kriminalitet – kall det kriminalitet i det analoge rom – med et veldig tydelig unntak for overgrep, seksuallovbrudd. Samtidig ser vi en klar og tydelig økning i digital kriminalitet.

Vi ser at kriminaliteten flytter seg – fra det analoge til det digitale rom. Det må vi som samfunn ta konsekvensene av når vi bygger politi, når vi gjennomfører politireformen, som er en viktig og grunnleggende endring, som må på plass for å kunne håndtere kriminalitet i det digitale rom på en bedre måte. Jeg mener det er en viktig funksjon nettopp i politireformen at vi gjør politiet i stand til å bygge disse fagmiljøene, få inn den kompetansen som er nødvendig når man skal bekjempe kriminalitet i det digitale rom.

Jeg er enig med interpellanten i at koding av saker må tilrettelegges for å kunne identifisere kriminalitet på nettet på en bedre måte. Jeg oppfatter det slik at det arbeidet er på gang, og det er viktig for å kunne ha god statistikk, ha god kunnskap. Jeg er også enig i at man må legge til rette for at man på en lett måte kan gjøre politiet oppmerksom på angrep. Å anmelde på nett er et viktig poeng som man jobber med å få på plass, i det brede. Så jeg deler interpellantens syn på de fleste områdene.

Jeg tenker at vi nå må se på hvordan vi bygger opp disse fagmiljøene, slik at vi får en mest mulig rasjonell tilpasning, som gjør at vi gjennom samlet slagkraft – gjennom politiet, gjennom de kompetansemiljøene vi bygger – er i stand til å ruste oss slik at vi i størst mulig grad kan bekjempe denne type kriminalitet. Det er kompetansekrevende. Det er en annen måte å jobbe på. Det forutsetter andre fagmiljøer – det er ikke den lokale lensmannen som kan etterforske nettsvindel. Det er også et viktig premiss i politireformen at vi skal legge til rette for nettopp dette.

Politiet vil også ha behov for flere effektive virkemidler når det er snakk om å bekjempe kriminalitet i det digitale rom – men det regner jeg med at vi kan komme tilbake til litt senere i debatten.

Michael Tetzschner (H) [10:29:55]: På vei opp til talerstolen fikk jeg en SMS fra noen som utgir seg for å være min bank, og som ber meg om å gå inn og bekrefte med ID-nummer. Det kan godt være at det er helt riktig – jeg skal ikke nevne navnet på banken – men det sier også noe om at når man ikke lenger kan stole på at de henvendelsene man får, er rettmessige, skaper det trøbbel for vanlig kommunikasjon og senker anvendeligheten av det fantastiske verktøyet som det å kunne benytte digitale løsninger også er.

Jeg takker særlig interpellanten for å ha reist et viktig spørsmål. Jeg forstår ved finlesning av interpellasjonsteksten at han selv også har anmeldt. Han var så tilbakeholden at han ikke delte med Stortinget alle sine erfaringer i den forbindelse. Generelt må jeg også si at man må være ganske bekymret over at vanlige mennesker i sin hverdag erfarer at de kan anmelde et svindelnummer eller et forsøk på svindel, og så får det ikke den oppfølgingen som man kan forvente. Vi har en rekke straffebud. Noen er undergitt ubetinget offentlig påtale. Det er fordi samfunnet sier at dette er så sterkt at man ikke skal kunne overlate det til fornærmede selv eventuelt ikke å følge opp.

Men her virker det som om man er i den andre enden av skalaen, nærmest ved at man her skal anmelde, ikke fordi det skal skje noe spesielt i saken, men fordi man er interessert i å få bedre statistikk. Det bekymrer meg dypt at så mange mennesker opplever at myndighetene stiller seg avventende – ja til dels passive – overfor noe som er brudd på straffeloven. Så jeg vil spørre statsråden mer konkret: Hvor mange saker er iretteført i Norge? Hvor mange sitter inne med dommer for dette? Så kan man si at det er et internasjonalt samarbeid. Jeg merket meg statsrådens svar, som også må fortolkes dit hen at det er særlig ved angrep på institusjonelle brukere – samfunnskritisk infrastruktur og finansnæringen, selvfølgelig – og man kan jo forstå det. Men da må man ikke glemme at man også har en jobb å gjøre overfor de enkeltborgere som blir utsatt for dette.

Mange av oss er også i den situasjon at man selv ikke følger så mye med i samfunnet – jeg tenker på eldre brukere av nettet – og det skal noe til å gjennomskue disse etter hvert ganske godt utførte svindelforsøkene. Dermed gir man fra seg opplysninger i god tro. Så i tillegg til omorganiseringsforsøkene og reformene som gjennomføres, må det også gjøres noe overordnet på dette feltet, der teknologer og politimyndigheter setter seg sammen for å bygge opp det jeg vil si dette gjelder, nemlig det digitale personvern – det at vi kan ha vår integritet i fred også når vi er på nettet.

Man må selvfølgelig også utbre kunnskap om hvordan man ter seg på nettet, og om hva man ikke skal la seg lokke inn på. Men jeg vil ikke si at dette er så mye forebygging – akkurat som det ikke er forebygging, synes jeg, i en verdifull betydning av ordet, å overlate til folk å gå på selvforsvarskurs som et forebyggende tiltak mot å bli overfalt korporlig. Vi skal ha et samfunn hvor man kan bevege seg ute i det fysiske rom uten frykt, og de som krenker oss fysisk, må svare for det. Denne logikken må overføres til det digitale samfunnet.

Jeg vil igjen takke interpellanten for et meget godt initiativ, og jeg håper at interpellasjoner som dette kan være med på å høyne ikke minst justismyndighetenes viktige arbeid med å gjøre hverdagen tryggere for oss alle, og bygge sterkere vern om den digitale personlighet.

Helge Thorheim (FrP) [10:35:04]: Jeg vil først takke interpellanten for å reise debatt om et meget viktig område av kriminalitetsutviklingen.

Fremskrittspartiet ser med bekymring på utviklingen når det gjelder internettsvindel, og er derfor glad for at regjeringen satser på politiet og tilfører ressurser til kriminalitetsbekjempelse innen dette området. Det finnes utallige varianter av bedragerier, og det er bruken av internett og e-post som har ført til at dette er mer og mer utbredt. Faktisk er det nå tre ganger så stor mulighet for å bli svindlet på nett som å bli frastjålet lommeboken. Nettsvindel er den raskest voksende formen for kriminalitet.

De aller fleste bedragerisaker behandles av de lokale politidistriktene, mens Økokrim etterforsker de mer komplekse og alvorlige sakene. Det er viktig at politiet tar dette på alvor, og at politidistriktene i større grad bygger opp en egenkompetanse og kapasitet på dette området, som også justisministeren nevnte i sitt svar til interpellanten.

Fremskrittspartiet har merket seg at gjennom nettpatruljen har politiet jobbet med å komme nærmere svindlere for å kunne forebygge og straffeforfølge bedragerne. Vi mener dette arbeidet må utvides og bli en landsomfattende ordning. Dessverre har mange nordmenn tapt betydelige beløp til internasjonale bedragere, og mange er ikke engang klar over at de selv kan bli straffeforfulgt dersom de lar seg lure, da de ubevisst kan ha deltatt i finansiering av terror og annen organisert kriminalitet.

De tradisjonelle såkalte Nigeria-brevene ble i flere tiår sendt i sekkevis fra Nigeria, og/eller fra personer med nigeriansk opprinnelse bosatt i andre land, til adressater i Norge. Dette var brev som lokket med store fortjenester, og som mange ble lurt av. Ja, det er nok mange av oss andre som har blitt forsøkt svindlet på denne måten.

Etter at internett ble tilgjengelig for folk flest, ble det også et verktøy som bedragerne benyttet for å skaffe seg ofre, og man så en økning i antall svindlede nordmenn. Ved hjelp av oversettelsesprogrammer ble det sendt ut tusenvis av e-poster på gebrokkent norsk. Man ble videre henvist til hjemmesider som var falske eller kopiert fra reelle banker og firmaer, der bedragerne hadde lagt inn sin egen kontaktinformasjon.

De senere årene ser vi også hyppigere bruk av telefonsamtaler eller SMS for å fange folks interesse. Med nye teknologiske løsninger og bedre verktøy blir bedrageriene stadig mer avanserte. En annen alvorlig utfordring er at gruppene som bedriver organisert kriminalitet som dette, ofte også kan være aktive innenfor narkotikahandel og menneskehandel samt handel med falske merkevarer.

Dessverre er det ikke bare økonomisk vinning som blir presentert som forlokkende for ofrene. En trend som har kommet de siste årene, er nettdating. Her kan man risikere å få henvendelser fra både kvinner og menn i Afrika, da gjerne Ghana, i tillegg til Asia og Russland. Gjennom kontakt på nettet innledes det et forhold via mediet. En får gjerne tilsendt bilder av personen en har kontakt med, men det kan være tilfeldige bilder som svindleren selv har funnet på nettet. I noen tilfeller kan man også bli overlatt til en annen person uten at man merker noe, som gjerne får betalt for å fortsette kontakten. Målet blir for den andre parten å lure offeret for mest mulig penger gjennom ulike historier og forklaringer på hvorfor det må sendes penger. Det kan også ende med trusler og utpressing.

Andre måter svindlerne forsøker å skaffe seg ofre på, er ved salg av dyr, merkeklær, kjøretøyer, kjøp av kjøretøyer og utleie av ferieobjekter. Felles for alle svindlene er at man som offer ikke nødvendigvis forstår at det er en svindel, før det er altfor sent. Oppi alt dette blir det vanskeligere å oppfatte bedrageriet ved at de i dag ofte opererer med norske adresser, og de kan ringe fra norske telefonnumre. Politiet i flere europeiske land jobber aktivt mot denne typen bedragerier, særlig England, Spania og Nederland.

Fremskrittspartiet mener politiet har en enorm oppgave i å forhindre nettsvindel. Innsatsen er viktig, og det er viktig at de ansvarlige blir tatt og straffeforfulgt, men det er også nødvendig at hver enkelt av oss gjør mest mulig for å beskytte informasjonen om oss selv på nettet, samtidig som vi tenker over hva vi gjør, og hvilke valg vi selv tar. Til slutt er det viktig å si at vi alle må anmelde svindel når vi oppdager at vi er blitt utsatt for det.

Anders B. Werp (H) [10:39:55]: Jeg har hatt gleden av å være på besøk hos Oslo politidistrikts datakrim-avdeling ved flere anledninger. Der sitter i overkant av tjue meget kompetente og dedikerte menn og kvinner og behandler et stort antall saker som går rett inn i kjernen av hva denne interpellasjonen dreier seg om. I 2011 behandlet de 69 000 saker med digitale spor – og det kun i Oslo politidistrikt. Det sier noe om det voldsomme, det kolossale, omfanget av denne kriminaliteten. Og det var i 2011, det begynner å bli noen år siden, tallet har helt sikkert ikke blitt redusert siden den gangen.

Viktigheten av denne interpellasjonen og dette temaet understrekes også av mørketallsundersøkelsen, som statsråden også viste til, som NorSIS utgir årlig. Den siste mørketallsundersøkelsen viser at 9 pst. av bedriftene i den undersøkelsen anmelder datakriminalitet – 9 pst. Det vil si at det er et stort antall som ikke anmelder, selv om det går rett inn i forretningsområdet og på bunnlinjen i bedriftene. Så det er ingen tvil om at denne interpellasjonen er viktig, og jeg vil takke interpellanten for at temaet reises.

Det samme NorSIS ga for en tid tilbake ut en analyse av det de kalte datasikkerhetskulturen i Norge. Det er særlig to funn der jeg vil trekke fram. Det første er at i den undersøkelsen svarer 40 pst. av respondentene at de mener politiet ikke kan hjelpe dem med å løse datasikkerhetsbrudd for deres vedkommende – 40 pst. Det er et stort antall – et for stort antall. Det sier noe om at vi har en jobb å gjøre her i salen og i politiet, for dette har med tilliten til politiets arbeid å gjøre.

Det andre funnet i den analysen som jeg synes det er viktig å framheve, er at 40 pst. mener at såkalte cyber-aktivister har en rolle å spille i bekjempelsen av datakriminalitet. Det er definert som grupper som Anonymous og andre typer mer eller mindre – jeg vil si – mindre, legitime aktivistiske grupper. De mener jeg overhodet ikke har en rolle i dette bildet i det hele tatt, for det er en framvekst av en form for digitalt borgervern som er like betenkelig og uønsket som enhver type annet borgervern. Det må vi stoppe. Det kan vi ikke akseptere. Derfor er politiets innsats på dette området viktig.

Interpellanten har helt korrekt tatt opp spørsmålet hvorvidt det er riktig å anmelde, men svaret er selvfølgelig ja. Vi må for enhver pris anmelde ethvert lovbrudd som gjelder datakriminalitet, slik det gjelder for ethvert lovbrudd av enhver art. Det er med på å gi politiet en oversikt over kriminaliteten og dermed bedre grunnlag for å bekjempe den.

Når det gjelder oversikt, viser analysene internasjonalt at datakriminaliteten globalt utgjør 15 millioner billioner kroner i året – det er 18 nuller – og det forventes at den kriminaliteten vil dobles på bare seks år. Dette er et maskineri som er så kolossalt stort, det vokser, og det genererer og finansierer ny kriminalitet, noe som understreker betydningen av at vi forsterker innsatsen.

Jeg er glad for statsrådens svar. Det viser at regjeringen er aktiv, er bevisst, setter inn tiltak, setter inn ressurser og fokuserer. Det bekrefter hvor viktig nærpolitireformen er for å styrke politiets innsats i nærområdene og i politidistriktene.

Jeg vil også si at noe som kjennetegner datakriminalitet, er at offer og utøver ofte er i forskjellige deler av verden, krysser landegrenser. Det er en oppgave for oss som lovgivere å sørge for at vi tar de nødvendige initiativ for at jurisdiksjonen er på plass på tvers av landegrensene, for å møte denne kriminaliteten internasjonalt.

Takk for interpellasjonen, og takk til statsråden for svaret.

Frode Helgerud (H) [10:45:18]: Jeg bidrar gjerne til å forstørre blomsterbuketten til interpellanten for å ta opp dette temaet. Nettkriminalitet er et samfunnsonde vi ikke bare må frykte vil bli større og større, men en trussel vi dessverre også må regne med vil bli større og øke i omfang – og det ut fra et meget høyt nivå, som statsråden og andre har dokumentert. Det er en form for kriminalitet som kan ramme hvem som helst, nær sagt når som helst, f.eks. på vei opp til Stortingets talerstol.

Dette er selvfølgelig en situasjon som er meget ubehagelig for oss alle, som interpellanten var inne på. Det er derfor betimelig at vi løpende, i Stortinget og andre steder, stiller spørsmål ved hvilke tiltak som kan settes inn for å forebygge hyppigheten og omfanget og for å øke oppklaringsprosenten. Dagens interpellasjonsdebatt – viktig som den er – kan uansett ikke bli mer enn en smakebit på et stort problem, både i omfang, i dybde og ikke minst i kompleksitet. Den må følges opp, også i Stortinget, og jeg går ut fra at statsråden finner en god form for å gjøre dette på et senere tidspunkt.

Interpellasjonen er konsentrert om hvilke verktøy som skal brukes for å sørge for at flest mulig nettsvindlere blir tatt. Oppklaring av kriminalitet er en oppgave som tilligger politiet. Derfor er det avgjørende at politiet er godt organisert og har nødvendig spisskompetanse, tilstrekkelig erfaring og ikke minst gode datasystemer – områder som dagens regjering har levert på, og som fortsatt vil være et høyt prioritert område for denne regjeringen.

At det ble et bredt flertall for politireformen, er i denne sammenhengen viktig. Det gir politiet forutsigbarhet til å utvikle sine prosesser planmessig og langsiktig. Og politireformens grep med å redusere antallet politidistrikter vil skape mer kraftfulle etterforskningsmiljøer over hele landet – en nødvendighet når nettforbryternes metoder og spor skal avdekkes.

Like viktig som å styrke arbeidet med å avsløre begått kriminalitet er arbeidet med å forebygge nettkriminalitet gjennom å gjøre det vanskeligere for nettsvindlerne å lykkes. Her er det viktig med en bred mobilisering. Både offentlige myndigheter, private institusjoner og – jeg har lyst til å understreke det – hver enkelt av oss har et ansvar for å bidra til dette.

Interpellanten og jeg tilhører samme generasjon – en generasjon som er vokst opp uten mobiltelefoner, internett, pc-er og nettbanker. Vi tilhører en generasjon som nok har et større behov for å få hjelp til unngå tabber, enn dem som er en del år yngre enn oss, i vårt daglige virke. Men vår generasjon er langt fra den eneste som trenger slik hjelp i vårt nettbaserte hverdagsliv for å gjøre slike forbrytelser vanskeligere. Derfor er det viktig at regjeringen sørger for at temaet står høyt på dagsordenen innenfor mange områder av offentlig forvaltning, slik at vi alle blir bedre rustet til å stå imot kriminalitet og kan føle oss noe tryggere.

Et veldig viktig område er finansnæringen. Høy oppmerksomhet i og et godt samspill mellom Finanstilsynet, Finans Norge og de enkelte aktører innenfor finansnæringen har gitt og vil fortsatt kunne gi viktige bidrag til bekjempelsen av denne formen for kriminalitet. Banker, forsikringsselskaper og andre finansaktører har ikke bare en selvfølgelig forpliktelse til å bygge opp så trygge systemer som mulig, men de er også utrolig viktige formidlere av kunnskap til hver enkelt kunde om grep vi selv kan bidra med.

Kampen mot nettsvindling er ikke en kamp som kan vinnes en gang for alle. Dette er en evigvarende kamp som vi alle har et ansvar for å ta del i – internasjonalt, nasjonalt, på bedriftsnivå og på individnivå. Viktigst er det at vi gir politiet nødvendig forutsigbarhet og økonomiske ressurser til å stå i front i kampen. Økes oppklaringsprosenten, øker også sannsynligheten for at antall angrep vil bli færre enn de ellers ville ha blitt.

Jorodd Asphjell (A) [10:50:13]: I likhet med mange andre vil jeg takke interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål som utgjør et stort problem for mange i landet vårt.

IKT-kriminaliteten kan være like stor som all annen kriminalitet til sammen, sa statsråden i sitt innlegg. Det sier noe om omfanget av denne typen kriminalitet – 14 000 anmeldelser, store mørketall og store summer. Representanten Werp var inne på at de pengene som kommer inn, også kan brukes til ny kriminalitet, som også kan gi oss en stor utfordring.

Politidirektoratet opprettet i samråd med Riksadvokaten i april 2011 en arbeidsgruppe for å kartlegge politiets arbeid med IKT-kriminalitet, elektroniske spor og politioppgaver på nett. Denne gruppen skulle vurdere hvorledes det skulle arbeides videre med disse områdene framover. Arbeidsgruppen fant bl.a. at politidistrikter ikke gjorde noe systematisk arbeid for å skaffe seg oversikt over hva som foregår av IKT-kriminalitet, utover det som anmeldes, selvsagt. Når vi nå spør politiet, virker det som om lite er endret siden 2011, at det fremdeles ikke arbeides systematisk i politidistriktene for å skaffe seg oversikt over hva som foregår av IKT-kriminalitet. Gruppen kom også til at lite datakriminalitet blir etterforsket og oppklart, og sånn er det fortsatt. Representanten Tetzschner var også inne på dette i sitt innlegg, om det er viktigere å ha statistikker enn det er faktisk å gå inn i alle de anmeldelsene og de utfordringene vi har, og ikke minst oppklare de lovbruddene som foregår.

Forsøk på bedrageri og svindel på nett er den kriminalitetsformen som kanskje øker mest, og som rammer flest innbyggere i Norge. Det er stadig nye former for svindel. Vi har hver og en av oss selvsagt et ansvar for hvordan vi sikrer oss mot denne kriminaliteten, både når det gjelder bruk av pc, nett og telefoner, og ikke minst når det gjelder å åpne e-poster og alle henvendelser vi får der det kan være mistanke om at det ikke er riktige avsendere som etterspør dine tjenester. Det er mange som blir alvorlig krenket knyttet til dette i forbindelse med økonomi, og, ikke minst, som også en var inne på her, når det gjelder dating-sider, hvor en betaler store summer til andre rundt omkring i verden.

Nå gjennomføres politireformen i alle tolv politidistrikter. Den skal sikre sterkere fagmiljø og bedre etterforskning. Dette vet jeg at statsråden også er enig i, og vi ønsker at vi skal bli bedre alle sammen, men jeg er urolig for at det ikke skal gå helt slik som vi forutsatte da vi inngikk forliket om politireformen. Jeg kan ikke se at det legges opp til en datakrimsatsing i distriktene, som er et av de områdene vi snakket om.

Selv om statsråden hele tiden hevder at det har blitt mer penger til politiet, og at alt er så mye bedre enn før, kan heller ikke statsråden unngå å ta inn over seg bekymringene og kritikken fra politiet ute i distriktene. De opplever en krevende ressurssituasjon. I Oslo politidistrikt, som også representanten Werp var inne på, jobber mange ansatte godt. Men da handler det om digitale spor og ikke om hvordan vi skal bekjempe den kriminaliteten som er på nettet, og jobbe opp mot de anmeldelsene som kommer. De opplever at sivile stillinger blir stående ubesatt, for de eneste stedene politimestrene har mulighet til å kutte i stillinger og i budsjett, er på disse områdene. Det kan f.eks. gjelde dataingeniører. Da skjønner vi alle at vi har en stor utfordring. Ikke minst er tverrfaglig og flerfaglig kompetanse på dette området veldig viktig for å kunne komme dette til livs. Brukerne av nettet blir stadig flere, og de blir stadig både yngre og eldre. Selv om politiet trenger alle de politiutdannede de kan få, trenger de også sivile stillinger. De trenger etterforskere som har annen bakgrunn, bl.a. datakyndige.

Jeg tror at en kan spørre hvem som helst av landets politimestre, og en vil få det samme svaret. De har ikke penger til å bemanne opp mot en skikkelig satsing mot datakriminalitet. De prioriterer nok noen til å jobbe med de elektroniske sporene – det er bra, og det trengs – men det er ikke nok, spesielt i overgrepssaker, bl.a. En har ikke ressurser til å bemanne opp mot datakriminalitet som f.eks. svindel og bedrageri eller annen form for alvorlig kriminalitet på nettet.

Hvis statsråden er uenig i min virkelighetsbeskrivelse, vil jeg be statsråden om å dele noen tall med oss, tall på hvor mange i de ulike politidistriktene som jobber med å etterforske kriminalitet på nett, og da mener jeg ikke dem som jobber med å sikre elektroniske spor, men faktisk datakriminalitet.

Jan Bøhler (A) [10:55:47]: Jeg ble veldig glad for innleggene her i dag, for engasjementet og innholdet i innleggene til representantene Tetzschner, Thorheim, Werp, Helgerud og Asphjell. Det var en ekte vilje til å gå inn i dette fra Stortingets side som er veldig lovende for hvordan vi kan arbeide med dette sammen framover. Det var viktige eksempler som representanten Thorheim kom med, hva vi kan utsettes for – det gir innsikt. Også det som ble nevnt om at man helt uten å vite det kan bidra til terrorfinansiering. Din ID kan kopieres, det utstedes bankkort, osv. Man kan ha omfattende systemer – og penger kan gå den veien.

Jeg ble veldig overrasket da jeg snakket med noen som opererer i gjengmiljøene i Oslo for kort tiden. En av dem som var aktiv der, fortalte at hans spesialitet var bedragerier og virksomhet på nett. Vi må være klar over at når de tradisjonelle organiserte kriminelle, bl.a. i gjengmiljøer, opplever at terskelen her er aller lavest – den typen kriminalitet blir man dessverre aldri eller nesten aldri tatt for, og man har det inntrykket – så vil alle kriminelle, profesjonelle kriminelle, som analyserer hva de kan tjene mest på, kunne bevege seg inn i dette feltet. Så advarslene fra Stortinget om at dette kan bli stadig større, er det all grunn til å merke seg.

Jeg er glad for at for at alle sier at dette må anmeldes, vil oppfordre folk til å anmelde. Statsråden sa det, og alle representantene sa det. Og jeg er glad for at statsråden sa at disse sakene må kodes sånn at vi kan få en oversikt over dem, at de ikke er inne i en samleboks hvor man ikke kan få brukt den kunnskapen som anmeldelsene gir. Det ville føre til at vi innser at her kreves det en helt annen type innsats ressursmessig, for det er klart at hvis alle anmelder her, vil omfanget eksplodere. Representanten Werp nevnte at det siste var at 9 pst. av bedriftene anmelder slike forhold, tidligere sa de 1 pst. Det er i hvert fall veldig store mørketall, og det er enda mer enorme mørketall blant kundene, folk som utsettes for disse angrepene. Så det vil føre til diskusjon om ressurser og hvor det skal tas hånd om. Økokrim – som ble nevnt her som en sentral instans – tar inn veldig få saker, så det er ikke et egnet sted å behandle disse sakene.

Jeg er veldig glad for det representanten Tetzschner sa om at vi ikke kan ha den situasjonen at folk opplever at her skjer det ikke noe, her brytes straffeloven, og man må bare godta at ikke noe skjer med anmeldelsene. Det skaper en holdning til kriminalitet som vi ikke kan leve med. Jeg har også møtt eldre mennesker – representanten Tetzschner nevner også det – som føler seg ganske forsvarsløse overfor dette fenomenet. Så jeg er glad for debatten. Den lover godt for innsatsen framover.

Statsråd Per-Willy Amundsen [10:59:06]: La meg først starte med å kvittere ut det som jeg oppfatter som angrep på regjeringen, som var litt feilslått i denne sammenhengen. Det er aldri satset så mye på politiet som det som gjøres under denne regjeringen. Reelt har vi økt budsjettene så langt med 2,5 mrd. kr, og vi setter alle rekorder i år med ny tilsettinger, nye årsverk, i politiet. Bare i dag er regjeringen tydelig på at man skal legge 100 mill. kr ekstra i potten for å kjøpe inn utstyr til politidistriktene.

Denne debatten går inn i den store diskusjonen om hvordan vi skal skru sammen politiet for fremtiden. Det vi gjør gjennom politireformen, er et viktig fundament for å løse denne typen kriminalitet og er et premiss som er viktig med hensyn til fagmiljø, kompetanse, å bygge de miljøene vi trenger. Det svarer ut organiseringsmessig, men også teknologimessig, mange av de utfordringene vi står overfor når det gjelder digital kriminalitet. Det kommer om kort tid en særorganutredning – en NOU – som jeg tror vil være veldig interessant med hensyn til hvordan vi skal organisere den delen i fremtiden med henblikk til politireformen. Det er i det hele tatt mye fokus på dette området – å skru seg om for å tilpasse seg den nye virkeligheten. Det kommer en stortingsmelding om IKT-sikkerhet før sommeren.

Så tror jeg også vi må reise spørsmålet rundt politiets metoder. Skal man bekjempe kriminalitet på nettet, og skal man bekjempe kriminalitet i det digitale rom, vil nok politiet også trenge flere metoder – effektive sådanne – for å bekjempe denne typen kriminalitet. IP-lagring er et tema som for så vidt ble diskutert i Stortinget her i går, og som komiteen vil komme tilbake til på et senere tidspunkt – det ligger et representantforslag der. Men det er et eksempel på en type tiltak som nok er nødvendig nettopp for å få effektive virkemidler for å bekjempe denne typen kriminalitet.

Jeg takker igjen interpellanten for at man tar opp dette spørsmålet, for det er viktig. Når vi diskuterer mye av det som er premisset for de justeringene vi gjør i politiet nå – de endringene som følger av reformen, dette er et viktig fundament og grunnlag for at vi gjør de endringene – merker jeg meg og reflekterer litt over hvem som ikke deltar i debatten her i dag. De som er imot at vi skal implementere en reform vi trenger for å bekjempe digital kriminalitet, de ønsker heller ikke å delta i denne debatten.