Jan Bøhler (A) [13:15:55 ] : Når vi ser reportasjer fra drabantbyer
i Malmø, Gøteborg, Stockholm, Brüssel eller Paris, er vi raske til
å si til hverandre at vi heldigvis ikke har parallellsamfunn i Oslo
eller Norge. Jeg bor, lever og ferdes til daglig i Groruddalen og
østlige bydeler i Oslo hvor dette er mest aktuelt, og jeg er enig.
Men vi skal heller ikke undervurdere faren og må passe oss for å
sove i timen.
Det viktigste kjennetegn på parallellsamfunn
er at det finnes kriminelle grupper og gjenger som håndhever egne lover
og regler med vold, trusler og frykt. De prøver å bygge parallelle
strukturer og territorier der samfunnet og politiet i mindre grad
har full kontroll. Har vi slike områder i Oslo? Jeg vil si at vi
dessverre har noen steder hvor det er noen tilløp til det. Bør vi
snakke om det? Argumentene mot er at vi ikke bør stigmatisere noen
områder og ikke gi kriminelle gjenger unødvendig status og oppmerksomhet, men
faren er at hvis vi ikke tar det opp, ikke forteller om faresignalene,
blir det ingen bevissthet om alvoret, ingen bred innsats og ingen
mobilisering av samfunnets ressurser for å snu og forebygge utviklingen.
Min egen erfaring fra Furuset i
2006 da det i første halvår hadde vært ti skyteepisoder der, og
da B-gjengen hadde fått bygge seg opp der gjennom mange år, var
at vi måtte snakke om det. Jeg holdt en interpellasjonsdebatt i Stortinget
også den gang, og det ble etter hvert startet et gjengprosjekt som
fikk 12 mill. kr ekstra per år i fire–fem år, og det kom i gang
en forebyggende bred Groruddal-satsing Jeg tror ikke det er mange
på Furuset i dag som ville sagt at vi ikke burde ha snakket om det.
Samme lærdom hører vi fra drabantbyer
i Malmø, Gøteborg og Stockholm, hvor de har fått noe i nærheten
av et parallellsamfunn noen steder. Mange der sier i dag at de skulle
ha snakket om det før det gikk for langt, og at det er mye vanskeligere
å snu utviklingen nå enn hvis man hadde begynt med det i tide. –
Så jeg vil snakke om det.
Det er særlig tre kriminelle gjenger
i Oslo-området og egentlig i landet, som har styrke, størrelse og
lokalt fotfeste og ressurser til å bygge territorier og å håndheve
sine egne regler der.
Den ene kaller seg Young Guns –
det er den eldste gjengen, hvor mange, etter hvert som de ble presset
av gjengprosjektet og andre framvoksende kriminelle grupper, har flyttet
utenfor bygrensen til Lørenskog. Men noen bor også spredt i Oslos
østlige bydeler og sør for byen.
Den andre er B-gjengen, som fremdeles
er ganske konsentrert i Furuset-området, men opererer forskjellige
steder i Groruddalen, og særlig i indre by øst.
Den tredje gruppen kaller seg Young
Bloods – det er den yngste gjengen, og hovedpersonene der er nå
25–30 år. De har fått utvikle seg fra ungdomskriminelle uten at særlig
mye oppmerksomhet har vært rettet mot dem, og uten at de er blitt
fulgt tett nok opp. De har fått bygd opp en farlig kriminell gjeng,
som er basert i Søndre Nordstrand bydel. Men flere andre kjente,
tungt kriminelle personer fra andre miljøer i Oslo, har søkt mot
dem etter hvert som de har styrket seg, og de har fått fotfeste
også i andre områder av byen. Det er kjent at de har kontakter med
albansk mafia fra Sverige.
Det anses, både av politiet og av
andre som følger gjengmiljøene tett, at denne sistnevnte gjengen,
Young Bloods, er den som nå er mest på offensiven og farligst når det
gjelder voldsbruk, og at de driver aktiv rekruttering av ungdommer
og får dem inn på en kriminell løpebane.
Jeg har fått beskrevet et rent rekrutteringsmøte
der de samler 15–20 ungdommer som er falt utenfor skole og samfunn,
gjerne «drop-outs» fra videregående, og forteller at noe av «grunnskolen»
for å bli gjengmedlem er å ville gjøre ting som gjør at de får en
fengselsstraff og viser seg villige til å sone for gjengen.
Når vi stadig ser notiser i mediene
om at det har vært svært voldelige oppgjør mellom ungdomsgjenger,
eller at ungdommer har banket opp noen med ekstrem vold, som vi
dessverre har sett for mye av på steder som Mortensrud, Haugenstua,
Stovner, Vestli, Grønland og Tøyen m.fl., kan det være rekrutter
i gjengmiljøene som har fått beskjed av lederne om å banke opp noen
som har prøvd å selge narkotika i deres område, som ikke har betalt
gjeld til dem e.l., eller at de vil bane seg vei inn i nye områder
og overta disse omsetningsstedene.
Når det skjer enda mer alvorlige
hendelser som at personer kidnappes og utsettes for sterk vold,
som vi har sett eksempler på særlig i Søndre Nordstrand bydel de
siste par årene, kan det også ofte være uttrykk for at de har brutt
regler i disse områdene, som noen karakteriserer som sine territorier.
Det fortelles også at når noen vil
gjøre noe, som å selge narkotika i disse territoriene uten å bli
straffet av gjengene, må de be om tillatelse og betale 15–20 pst.
til dem. Det høres kanskje ut som italienske eller amerikanske mafia-serier,
dette, og jeg skal ikke bruke for mye av Stortingets tid på det,
men det er faktisk viktig å ta inn over seg alvoret i dette, som
kan virke fremmed på mange.
Vi har også sett at når enkeltpersoner
i gjengene eller gjengene skal hevne seg på konkurrerende gjengmiljøer eller
enkeltpersoner, kan de også bruke skytevåpen på offentlig sted og
sette andre i stor fare. Det siste halvåret har vi sett dette på
familierestauranten Egon på Lørenskog, på Kalbakken i Oslo, på Bjørndal
og ved Hausmannskvartalene knyttet til Calle’s Mat og Vinhus.
Det har begynt å bli for mange oppgjør
med grov vold, og for mange kidnappinger, for mange skyteepisoder,
og det er mye vi ikke får høre om fordi de ikke vil snakke med politiet
og er redde for å bli kalt tystere. Vi er nødt til å ta affære.
Det finnes områder hvor de til og
med har vaktsystemer, hvor de varsler når politiet eller konkurrerende gjengmiljøer
er på vei inn, og har da befestet seg i disse områdene. – Det er
snakk om store ressurser som er i sving. Det kan være en del titalls
personer som er kriminelle på heltid i hver av disse gjengene, og
de kan ha 100–200 rekrutter som er villig til å stille opp som risikovillig
arbeidskraft.
Spørsmålet blir hvordan politiet
skal ha ressurser til noe i nærheten av å kunne følge opp og ta
disse avanserte gjengmiljøene. Vi har meget dyktige folk i politiet
i Oslo og andre steder, som i lang tid har jobbet med dette – særlig
i det som het gjengprosjektet og senere ble Spesielle Operasjoner,
som er en egen enhet i org. krim-seksjonen i Oslo. Men de blir ganske
få i forhold til de store og voksende gjengmiljøene.
Med gjennomføringen av en felles
organisasjonsmodell i alle politidistrikter, hvor org. krim-seksjonene
legges ned og de forskjellige delene der plasseres inn i felles
enhet for etterforskning og etterretning, vil mulighetene til å
konsentrere seg om å følge disse miljøene kunne bli enda mindre.
Det trengs sterk, systematisk og
langsiktig jobbing mot disse miljøene måned for måned, år ut og
år inn hvis man vil ta hovedpersonene, avdekke hvordan de er organisert og
ikke bare ta dem som selger narkotika på gata eller dem som skyter
og slår ute i felten. Dette vil ikke politiet kunne greie hvis de
ikke kan konsentrere seg nok om dem og i stedet skal rykke ut og
settes inn i det store spennet av saker som skal ligge inn under
de felles enhetene for etterretning og etterforskning, hvor de nå
skal plasseres inn. Faren er at de vil måtte jobbe mer reaktivt,
og mest rykke ut når det skjer skytinger eller kidnappinger eller
sterk voldsbruk og ikke får tid og mulighet til å jobbe med å avdekke
og oppløse selve gjengsstrukturene. Ja, i den nye modellen er til
og med Spesielle Operasjoner satt opp med færre lag enn i dag. Dette
er det motsatte av å møte den alvorligste trusselen mot tryggheten
vår, dvs. den organiserte kriminaliteten og de kriminelle gjengene,
på en klar og sterk måte. Dette er ikke bare en lokal Oslo-sak,
men noe som får konsekvenser for kriminaliteten i hele landet, fordi
mye av den organiserte kriminaliteten springer ut herfra.
Jeg mener at Stortinget og regjeringen
ikke kan sitte og se på at mens trusselen fra gjengkriminelle og
organisert kriminalitet øker i både Norge og hele Europa, blir vårt dyktige
politi organisert slik at det blir vanskeligere å konsentrere seg
om dem og gjøre jobben.
Jeg håper at justisministeren vil
engasjere seg i hvordan vi kan sette opp en innsats hvor politiet
får nok ressurser til å drive tilbake de kriminelle gjengene, oppløse
dem, knekke dem – og på best mulig måte sørge for at de verken får
bygd territorier eller parallellsamfunn.
Statsråd Per-Willy Amundsen [13:25:59 ] : Innledningsvis vil
jeg takke for det engasjementet som interpellanten legger for dagen
når det gjelder innsats mot kriminelle nettverk og gjengmiljøer.
Mye av det som ble tatt opp i interpellasjoner
som ble stilt til min forgjenger om organisert kriminalitet i mars 2016
og organisert menneskesmugling i oktober 2016, har også aktualitet
for dagens tema knyttet til innsats mot kriminelle gjenger. Det
er viktig at vi i kriminalpolitikken kan samles om sentrale veivalg
og på den måten styrke samfunnets evne til både å forebygge og bekjempe
alvorlig kriminalitet.
Organisert kriminalitet representerer
en alvorlig trussel for både private aktører, velferdsstaten og
samfunnssikkerheten. I EUs nye strategi for indre sikkerhet for
2015–2020, The European Agenda on Security, er organisert kriminalitet
et av tre prioriterte områder. I Meld. St. 37 for 2014–2015, om
globale sikkerhetsutfordringer, sidestilles terrorisme og organisert
kriminalitet som trusler mot vår samfunnsstruktur.
Utfordringer knyttet til kriminelle
gjenger må ses i kontekst av endringer i kriminalitetsbildet. Organisert
kriminalitet kan bestå av komplekse strukturer og er i stadig forandring.
Kriminelle gjenger har det trekk at de vedvarer over tid. Likevel
er grensen mellom hva som kan defineres som organisert kriminalitet,
kriminelle nettverk og kriminelle gjenger, flytende.
Kripos viser til en tendens der
gjengmedlemmer oftere også inngår i langt løsere og uidentifiserte
kriminelle nettverk enn sitt eget gjengmiljø, enten på vegne av
gjengen eller uavhengig av den. Så lenge det er penger å tjene,
behøver ikke gjengtilknytning være en faktor som begrenser samarbeidet
med andre kriminelle. Samarbeidet begrenses verken av landegrenser
eller politidistriktsgrenser. Analyser fra Europol underbygger at
den kriminelle aktiviteten i Europa i økende grad vil fremstå som
en forretningsmodell, der kriminelle med ønsket kapasitet og kompetanse samarbeider
om kriminell aktivitet i en mer tidsavgrenset periode.
Trendrapporter fra politiet bekrefter
at personlige konflikter og hevnkonflikter preger gjengmiljøet i
Oslo og det sentrale østlandsområdet. Oslo politidistrikt opplyser
at det de ti siste årene til enhver tid har eksistert flere konflikter
mellom kriminelle nettverk og gjengmiljøer, som har variert i intensitet,
og som har hatt og fortsatt har en overhengende fare for hevntiltak
i seg.
Frem til 2011 var arbeidet mot kriminelle
gjenger i Oslo politidistrikt organisert som et eget prosjekt kalt
X-ray. Ansvaret for gjengbekjempelse ble fra 2011 lagt inn som en
fast bestanddel i den ordinære driften. Det særskilte fagansvaret
for bekjempelse av kriminelle gjengmiljøer i Oslo har etter dette
vært lagt til avsnitt for Spesielle operasjoner ved Seksjon for
organisert kriminalitet. Som et målrettet tiltak har Seksjon for
organisert kriminalitet siden 2011 hatt som et beskrevet kvalitativt
mål å avverge og forhindre alvorlige enkelthendelser i de kriminelle gjengene.
Oslo politidistrikt opplyser at
de i perioden 2012–2016 har avverget 11 konkrete drapsplaner i Oslos
gjengmiljø, og også forebygget eller avverget 27 alvorlige enkelthendelser
som hevnaksjoner og planlagt voldelige oppgjør i det offentlige
rom. De har i samme tidsrom beslaglagt 67 skytevåpen fra kriminelle
gjengmiljøer i Oslo. Dette er gjort for å redusere deres evne til
å bruke skytevåpen. På tross av disse resultatene fortsetter de
kriminelle gjengmiljøene å være en utfordring som politiet ser med
bekymring på. Det har vært fokusert på å ta ut enkeltpersoner eller
nettverk i gjengmiljø som har høy status i aktuelle miljøer. Det
å fjerne rollemodeller bidrar også til å dempe rekruttering og svekke
deres virksomhet.
Oslo politidistrikt opplyser at
de vil fortsette sitt målrettede arbeid også i 2017 for å avverge
og forhindre alvorlige enkelthendelser. Videre fremheves det viktige
tverretatlige forebyggende samarbeidet mellom politiet og bydelene.
Politiet har også flere verktøy, bl.a. gjennom forvaltnings- og
utlendingsforvaltningssporet, gjennom bl.a. inndragelse av våpen,
tilbakekall av tillatelse og utvisning. Dette er også viktige virkemiddel
som en del av den helhetlige kriminalitetsbekjempelsen.
Sånn som jeg oppfatter det, reflekterer
Oslo-politiets innsats de føringene som er gitt på overordnet politisk
nivå. Regjeringens mål for straffesakskjeden for 2017 er en mer
effektiv straffesakskjede, styrket forebygging av kriminalitet og
redusert alvorlig kriminalitet. Dette er en videreføring av hovedmålene
i 2016. Effektivitet i straffesakskjeden og styrking av forebygging
er generelle innsatsområder som også vil tjene til å løfte innsatsen
mot kriminelle miljøer og nettverk. Det siste av de tre hovedmålene
gir en direkte føring om å prioritere nettopp alvorlig kriminalitet.
Disse prioriteringene er også fulgt
opp av Riksadvokaten, bl.a. gjennom at det i mål- og prioriteringsskrivet
for 2016 er presisert at trusselen fra organiserte kriminelle miljøer
og den alvorlige kriminaliteten må møtes med tilstrekkelig alvor.
Et godt organisert og slagkraftig politi med de riktige verktøyene
vil være en helt grunnleggende forutsetning for å lykkes i kampen
mot den organiserte kriminaliteten. Innsatsen må være kunnskapsbasert,
og den må være målrettet. Dette arbeidet er ressurskrevende, og det
betinger både riktig prioritering og tilstrekkelig med ressurser.
Regjeringen har siden regjeringsskiftet
i 2013 foretatt tidenes politisatsing, med en total økning i politiets
budsjett på om lag 2,5 mrd. kr. Det er reelle økninger, det er korrigert
for pensjon, pris og lønn. Men i perioden fra 31. desember 2013
og frem til 31. desember 2016 har man også tilsatt 1 644 flere ansatte.
Nærpolitireformen, som ble vedtatt av Stortinget sommeren 2015,
skal også sette politiet bedre i stand til å bekjempe alvorlig kriminalitet,
herunder innsats mot kriminelle nettverk og miljøer. Samtlige politidistrikt,
også Oslo, er nå i ferd med å etablere sin nye organisasjon. Det
som er viktig å huske, er at intensjonen bak reformen er at politiet
samlet sett skal bli bedre i stand til å møte og håndtere fremtidens
kriminalitetsutfordringer, noe som også utfordrer kvaliteten på
politiarbeidet. Et sentralt mål med reformen er å styrke forebygging
som politiets primærstrategi.
Bekjempelsen av de tyngste kriminelle
gjengene i Oslo-området er viktig, da de har kapasitet til å gjennomføre
kriminalitet som både i art og i omfang fremstår som alvorlig og
samfunnsskadelig. Denne typen kriminalitet faller klart innenfor
de føringene som er gitt om prioritering. Jeg har tillit til at
politiet tar denne trusselen som kriminelle gjenger representerer,
på alvor, at situasjonen følges nøye, og at det iverksettes nødvendige
tiltak når det er behov for det.
Jan Bøhler (A) [13:36:25 ] : Jeg takker statsråden for innlegget
og for at han som ny statsråd går ordentlig inn på dette temaet.
Jeg vil gjerne prøve å beskrive alvoret. Jeg snakker med mange som
kjenner gjengmiljøene godt, både politiet og folk som er nær dem
og også jobber forebyggende. De forteller om strukturer som er veldig
avanserte. Man har egne grupper eller personer som står for vold,
som står for å spre frykt – gjøre de tingene jeg fortalte om i hovedinnlegget
mitt – og som er villige til å ta straffen for det.
De har egne personer som er såkalte
«drug lords», som står for narkotikaomsetning og håndheving av hvem
som skal selge hvor. De har egne personer som står for annen kriminalitet,
og som styrer illegale spillesteder, arbeidslivskriminalitet og
banksvindel. Det er altså multikriminelle som går inn på mange
forskjellige felter.
De har egne personer som står for
rekruttering av ungdom, og det bekymrer meg kanskje aller mest,
det jeg fortalte om rekrutteringsmøter hvor øyenvitner forteller
om ganske store grupper ungdom som har som mål å bli medlem i disse
gjengene – dessverre.
De har egne personer som står for
hvitvasking, håndtering av pengene. Det er den delen av gjengenes
virksomhet som det snakkes minst om, som det ikke skrytes av, og som
er vanskeligst å trenge gjennom for politiet.
De har egne personer som står for
å skaffe teknologi, utstyr, forskjellig avansert slåssutstyr, skytevåpen
og sporingsutstyr når de skal spore noen, f.eks. konkurrenter som skaffer
skuddsikre vester osv. Det er ganske stor tilgang på våpen der ute,
og det er også bekymringsfullt i forhold til at det finnes elementer
som det er kjent også har sympatier i retning grupper som Profetens
Ummah, som har vært knyttet opp mot gjengmiljøene. Her er nettopp
den koblingen som også statsråden viste til fra Europol, at organisert kriminalitet
og terrorfare dessverre kan henge sammen.
Det er en avansert kriminell struktur.
Når personer blir tatt, blir de ofte tatt for enkelte voldshendelser
på gaten. Men det vi mangler, er noen som kan jobbe mer konsentrert
med disse miljøene over tid, sånn at når man tar dem for enkelte
hendelser, kan man vite nok til også å kunne ta fram paragrafen
om organisert kriminalitet. Kan en bruke forvaring, så kan en ramme
dem sterkere, for dette er personer som gang på gang blir tatt for
sterk voldsutøvelse, og som sprer frykt i miljøet i Oslo og andre
steder.
Jeg vil spørre statsråden om han
vil gå mer inn i hvordan det jobbes med disse miljøene – gå mer
etter og se om en god struktur er på plass – for jeg frykter at
når man skal trykke samme strukturen ned i alle politidistrikter,
blir det feil for et distrikt som Oslo, som har denne typen store
utfordringer.
Statsråd Per-Willy Amundsen [13:39:47 ] : Igjen: Jeg har stor
respekt for representanten Bøhlers engasjement i denne saken. Jeg
deler hans engasjement i den forstand at Oslo og Oslo-området har
særskilte utfordringer som vi bør være ekstra oppmerksom på, og
som må ivaretas på en god måte. Håndteringen av denne typen problemstillinger
bør i høyeste grad følges opp, og det vil også gjøres. Også i lys
av politireformen vil jeg følge opp dette ganske tett, rett og slett
fordi behovet absolutt kan være til stede. Det er ikke sånn at man
skal benytte A4-løsninger i alle sammenhenger, og jeg tror de fleste
ser at hovedstadsområdet har særlige utfordringer, som skal ivaretas.
Jeg tror vi skal være litt forsiktig
med å bruke begrepet «parallellsamfunn» når vi snakker om bydeler
og områder i Oslo. Punktet «Eksisterer fenomenet parallellsamfunn
i Oslo politidistrikt?», i rapporten som ble publisert rett før nyttår,
viser at politiansatte ikke oppfatter at det er parallellsamfunn
– at dette er en reell utfordring i Oslo. Det som framkommer, viser
at i Oslo politidistrikt finnes det utfordringer knyttet til enkeltaktører
og til miljøer, men at begrepet «parallellsamfunn» kan synes å være
verken nyttig eller dekkende for å beskrive de utfordringer man
ser her. Det er altså ingen geografiske områder i politidistriktet som
oppleves å være utenfor politiets kontroll, eller hvor det oppfattes
som utrygt for politiet å gå inn. Dette er også i sterk kontrast
til det vi opplever i vårt naboland Sverige, hvor vi senest i går
fikk demonstrert hendelser i Rinkeby, Stockholm som viser at man
er i en helt annen situasjon enn vi er i Norge. Der kan man kanskje
snakke om og bruke begrepet «parallellsamfunn». Det synes jeg man
skal være tilbakeholden med å gjøre i Norge, fordi vi har en politikk
som ikke har gitt oss de utfordringene som vårt naboland Sverige
har fått – nettopp gjennom en kontrollert og begrenset innvandringspolitikk.
Kari Henriksen (A) [13:42:44 ] : Først takk til interpellanten.
Det er et glimrende eksempel på at kjennskap til den virkelighet
representanten er ombudsmann for, kan bli til virkelige diskusjoner
i Stortinget. Det er en alvorlig virkelighet representanten tar
opp i sin interpellasjon.
Kompetansemiljøer skapes ikke over
natten. Oslo politidistrikt har jobbet godt over lang tid for å
bygge opp sine spissede miljøer og bekjempe kriminalitet – miljøer
som er spesialister på organisert kriminalitet, vinning, ran, vold, sedelighet
og vold i nære relasjoner. Heldigvis går kriminaliteten i Norge
ned, og den går også ned blant ungdommene. Det tror jeg har sin
begrunnelse i at Norge er et samfunn der vi har hatt gode virkemidler
for kriminalitetsbekjempelse. Vi har hatt sammenkoblinger mellom
velferdsoppbygging, ivaretakelse og støtte til dem som er i ferd
med å ramle utpå. Men organisert kriminalitet er en alvorlig fare
for samfunnet – både for det gode livet til enkeltmennesker og også
for samfunnet som et hele knyttet til økonomien og tryggheten til
folk.
Nå hører vi at i iveren etter å
skape ett politi tas det ikke hensyn til de åpenbare forskjellene
i landet vårt. Agder er ikke mindre enn Oslo, men det er annerledes.
Interpellanten har tatt opp bekymringsverdige forhold i Oslo – om gjenger
som rekrutterer aktivt i ungdomsmiljøer, og som må bekjempes. Med
dette som bakteppe må vi passe oss så det beste ikke blir det godes
fiende, at ikke politiet i sin iver etter å skape bedre politi risikerer
å svekke fagmiljøer fordi de ikke passer inn i de nye boksene til
Politidirektoratet. Jeg mener at justisministeren må kunne garantere
at omorganiseringen ikke skal gå ut over eksisterende kompetansemiljøer
og dermed ut over kriminalitetsbekjempelsen. Det krever at man ikke
bare, slik jeg hørte justisministeren si, sier at en skal følge
opp. Man må også ha noen konkrete tanker om hvordan man skal følge
dette opp, for dette er en stor utfordring, og det hvordan-spørsmålet
opplevde jeg kanskje at justisministeren ikke var godt nok inne
på i sitt innlegg. Jeg håper at han kan forsterke det i den videre
debatten.
Organisert kriminalitet omfatter
et spekter av lovbrudd, men det er en fellesnevner: mest mulig penger
og minst mulig risiko. Det er bekymringsfullt at det har vært et
skifte i arbeidet mot menneskehandel. Tidligere fokuserte man på
å ta de store fiskene, dem som sto bak kriminaliteten. Nå synes
man å fokusere på å sende ut flest mulig prostituerte. Ingen sjekker
om de kan være offer for menneskehandel. Politiet henter jentene
på gata og får dem ut. Hva er signalet til bakmennene? Jo, det er
bare å fortsette å sende damer til Norge, for her er det ingen risiko
for å bli tatt. Og det er ikke god kriminalitetsbekjempelse.
Politikken som nå føres, kan bidra
til å svekke politiets langsiktige arbeid mot menneskehandel og
dermed også arbeidet mot organisert kriminalitet, for det er de
samme folkene vi snakker om. Det er de samme folkene som organiserer
prostitusjon, og det er de samme folkene som står bak organiseringen
av narkotika og illegale våpen og driver en svart økonomi i Norge.
Det er som musehull i samfunnets grunnmur. Blir det for mange slike
hull, vil byggverket rase. Vi må gå etter pengesporet, og den kriminaliteten
som begås ute i hverdagsmiljøene, må settes inn i en større sammenheng,
og virkemiddelapparatet må være slik at det kan ivareta de utfordringene
de lokale miljøene har.
Arbeiderpartiet har stilt en del
spørsmål knyttet til praksisen ute i politidistriktene. Blant annet
har vi etterlyst hvordan effektene av avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen
har vært, hvilke konsekvenser det har fått for den praktiske utøvelsen
av tjenester på golvet, eller der ute hvor folk møter politiet.
Jeg skulle også gjerne høre justisministeren si hvorvidt han kan
garantere at det faktisk ikke skjer, at det ikke er årsaken til
at vi opplever at det fokuseres mindre på organisert kriminalitet
nå enn før.
Anders B. Werp (H) [13:48:10 ] : Takk til interpellanten, som
nok en gang viser et genuint og ekte engasjement for en viktig sak.
Vi ser en utvikling i Norge og i
andre land hvor den organiserte kriminaliteten øker, den blir mer
brutal, og den blir stadig mer avansert. Denne debatten dreier seg
i all hovedsak om de justispolitiske virkemidlene, men jeg vil likevel
dvele litt ved at denne saken også har en betydelig verdidimensjon
og en sosial dimensjon.
Det vi ser, er at disse gjengmiljøene
tilbyr ungdom i drift en tilhørighet. De tilbys å få en mestringsfølelse
i et miljø, og de har en bakgrunn som kanskje ikke har gitt så mye
mestringsfølelse tidligere i ungdommen. Disse gjengmiljøene gir
også sosial trygghet innen de rammene som gjengen kan tilby. Men
det er stramme rammer, og det er strenge rammer. Det er sterk indre
disiplin, og det har en stor og tung pris både for samfunnet og
for dem som deltar. Frykt brukes som et aktivt virkemiddel for å
holde gjengene sammen. Vold brukes både internt og eksternt – for
indre disiplin internt og for frykten utad eksternt. Prisen innebærer
også en betydelig grad av kriminalitet. Man føres over i en kriminell
løpebane som kan være betydelig. Ikke minst ser man at denne gjengdannelsen
og dette gjengmedlemskapet, prisen for egen såkalt frihet innen gjengene,
betales med andres ufrihet, som altså er ofre for kriminaliteten.
I tillegg til de rent justispolitiske
virkemidlene vil jeg også legge vekt på at vi må sørge for å ha
en aktiv og pågående forebyggende strategi for å bekjempe dette.
Og vi må ha en tydelig exit-strategi, slik at de som ønsker seg
ut av disse miljøene, kan fanges opp og tilbys en trygg og god vei
ut og over i det normale samfunn.
Så over til det rent justispolitiske.
Nærpolitireformen bygger på mange måter opp om det vi sa i Stortinget
under behandlingen av Meld. St. 7 for 2010–2011, Kampen mot organisert
kriminalitet, fra foregående regjerings periode, hvor Stortinget
samlet seg om en viktig hovedstrategi i kampen mot organisert kriminalitet
og dermed også gjengdannelser. Det er videreført i nærpolitireformen
og det brede forliket der at vi skal bygge opp fagmiljøer i politiet som
skal møte dette på en kompetent og god måte. Ikke minst viser samfunnet
sånn sett at vi kan kraftsamle kompetansen og ressursene til å møte
denne betydelige utfordringen. Slik kan vi unngå det vi dessverre
kan se i våre nærmeste naboland, både i Danmark og i Sverige, at
disse gjengene mange steder er den største justispolitiske utfordringen
man i store deler av de landene har å bekjempe. Foreløpig er vi
ikke der i Norge, men vi må være på vakt, og vi må være aktive.
Det er et av de viktige bakteppene for nærpolitireformen.
Tilbake til stortingsmeldingen fra
forrige periode om kampen mot den organiserte kriminaliteten: Der
var en av hovedstrategiene å følge pengesporene. Pengene og den økonomiske
profitten fra kriminalitet er drivkraften bak disse miljøene. Vi
må styrke kampen om å spore opp pengene, inndra pengene og ha verktøy
til å fange opp de bevegelsene som finnes. Der vil jeg spesielt
nevne etableringen av senter mot arbeidslivskriminalitet som et
viktig verktøy for å gjøre dette. Jeg vil også nevne de vedtakene vi
fattet i Stortinget om skjulte tvangsmidler, som gir politiet verktøy
til å fange opp disse miljøene, som bruker avansert teknologi, på
en god måte, og komme bak kryptering og andre virkemidler som brukes
for å kommunisere og formidle ordrer og kommandoer fra de respektive systemene.
Stortinget har gitt politiet muligheten, men vi må fra storting
og regjering også følge opp dette tett, slik at vi unngår den utviklingen
vi ser i Europa og i våre nærmeste naboland.
Karin Andersen (SV) [13:53:31 ] : Det er all grunn til å diskutere
hvordan man kan bekjempe grov og organisert kriminalitet. Det bør
vi gjøre med jevne mellomrom, og vi bør gjøre det nå, ikke fordi
statistikken viser at kriminaliteten øker – den går ned, og det
er bra, så vi må ikke tegne et feil bilde av Norge. Jeg synes også
vi skal være litt forsiktigere enn det noen av mine medrepresentanter
er med å tegne et ensidig negativt bilde av våre naboland. Jeg tror situasjonen
der også er mer nyansert enn det som kommer fram her.
Men det vi er enige om, som flere
av mine medrepresentanter har vært inne på – det var representantene
Kari Henriksen og nå Anders B. Werp til slutt – er at kanskje det
viktigste vi må gjøre når vi skal bekjempe denne typen alvorlig
kriminalitet, er å holde et stivt øye på pengene og gå etter dem,
for det er der kjernen ligger. Når det gjelder noe av kriminaliteten
ellers, i utviklingen av det vi kan se på høyreekstreme trusler,
som er alvorlig, ekstremisme i ulike fasonger som viser seg å være
en alvorlig trussel mot samfunnet, er det også penger inne i bildet,
men når det gjelder den typen kriminalitet som vi diskuterer i dag,
er det penger som er drivkraften. Vi må ha en mye sterkere satsing
for å gå etter pengene, for å finne bakmennene, for å finne de som
driver med hvitvasking. Der minte representanten Henriksen oss prisverdig
på det som skjer på menneskehandelsiden, der det etter hvert ser
ut til å være ganske fritt fram i Norge, og der det er ofrene som
blir sendt ut uten beskyttelse, og det pågår om igjen og om igjen.
Det andre er det vi ser på arbeidsmarkedet, der det er en utstrakt
arbeidslivskriminalitet i Norge i dag. Det tjenes grove penger,
og det er ofte blandet inn i denne typen kriminalitet. Så det å
gjøre noe med dette er viktig, og jeg og SV mener at regjeringens
innsats på det området er for svak. Vi foreslår sterkere innsats,
vi foreslår sterkere midler, og Riksrevisjonen har også undersøkt
innsatsen mot arbeidslivskriminalitet og ikke akkurat satt godkjentstempel
på det som skjer.
Så handler det om politiet. Det
er der viktig at man bygger opp disse kompetansemiljøene som man
nå snakker om, men da må det også være slik at man faktisk følger opp
det man har lovt, og at f.eks. egne radikaliseringskontakter, som
skal være i alle politidistrikter, fins, at disse fagmiljøene faktisk
fins. Det er jeg ikke sikker på, men det jeg er veldig sikker på,
er at organiseringen nå svekker muligheten for å drive forebyggende
arbeid lokalt. Da må man nemlig være til stede lokalt, gå i nærmiljøene,
bli kjent med ungdommene, være en det går an å snakke med hvis man
er i faresonen for å bli radikalisert eller for å bli fanget inn
av disse miljøene, for det skjer jo. Det er ikke ungdommene som
driver denne utviklingen, men det er ungdom som blir rekruttert
inn, og da er det viktig at politiet er til stede lokalt. Der har
SV foreslått i sine budsjetter at vi skal satse langt mer på forebygging,
lavterskeltilbud, bygge opp kommunene permanent på forebygging på
disse områdene, også frivillige og disse exit-programmene, for det
er ikke lett å komme ut av dette hvis du først er kommet inn – det
er livsfarlig å prøve å bryte ut av dette hvis du først er inne
i det. Der har vi holdt på med exit-program, og, som vi gjør med
mye annet dessverre, man driver med det på prosjektbasis. Dette
er ikke noe som bare trengs i Oslo heller. Det rekrutteres folk
fra hele landet, og de programmene vi må ha, må være faste, permanente,
for dette er ikke noe som går over. Vi kommer til å trenge dette
framover hele tida, og vi kommer til å trenge å bygge opp den ekspertisen
som skal til for at vi kan få de som ønsker det, ut av disse miljøene
så fort som mulig og på en trygg måte. Det kan også bidra til å
løse opp oppbyggingen av slike miljøer som vi nå snakker om.
Jeg synes at statsråden var litt
svak i sin forklaring på hvordan han mener politiet, som er hans
hovedoppgave, skal organisere dette arbeidet. Hvordan bygges disse
kompetansemiljøene nå opp? Hvor er de? Hvordan skal de jobbe? Har
man nå på plass egne radikaliseringskontakter overalt? Er dette
til stede? Er det politifolk til stede i lokalmiljøene som kan gå
og bli kjent med disse ungdommene som er i risikosonen for å bli
engasjert? Og til slutt: Er statsråden enig i at disse exit-programmene
f.eks. ikke kan være prosjekt, men må være et kontinuerlig pågående
arbeid?
Jan Bøhler (A) [13:59:05 ] : Jeg vil takke for veldig gode
innlegg, både fra Kari Henriksen, Anders B. Werp og Karin Andersen.
I mye av det som ble sagt her, ligger det en oppskrift på hvordan
man kan angripe disse tingene på en sterk og god måte.
Jeg vil fortelle om en situasjon
senest en kveld i forrige uke da jeg var sammen med en forelder
ved et senter i Oslo. Han beskrev for meg hvordan en annen far der
hadde blitt slått ned med jernstenger kvelden før. Han beskrev at det
stadig er vold knyttet til narkolanging i ungdomsmiljøene der. Mye
registreres ikke engang av media, for de vil ikke snakke med verken
politiet eller media. Den utryggheten som han beskriver i sitt område,
tar jeg på alvor.
Jeg er glad for at en statsråd med
bakgrunn i Fremskrittspartiet ikke er opptatt av å bruke ordet «parallellsamfunn».
Jeg understreket også i innledningen min at vi ikke har det, men
at jeg mener vi må ta faresignalene på største alvor, og at vi må
være enige om det – enige om å ta de tilløpene vi ser, på stort
alvor.
Jeg gikk igjennom forsøkene på å
bygge områder, territorier, der noen kriminelle gjenger krever enerett
på kriminaliteten, særlig narkolanging. Det følger med mye vold og
konflikter når man konkurrerer med andre miljøer. De har faktisk
områder der de har et slags eget vakthold mot andre kriminelle som
kommer inn, og mot politiet. Jeg kunne også nevnt eksempler på steining
av politibiler i Oslo, som vi har hatt i nyere tid.
Politiet er opptatt av ikke å stigmatisere
noen områder, akkurat som jeg er, derfor er de veldig forsiktige
med å bruke ord om og beskrivelser av bestemte steder. Men vi skal
altså ikke undervurdere disse faresignalene og heller ikke undervurdere
det mennesker og familier opplever i noen nærmiljøer. Det er særlig
ungdommer som kjenner til dette, som opplever frykt for nærmest
å mobbes for noe så enkelt som at de ikke vil kjøpe narkotika.
Vi har fått en lærepenge når det
har vokst fram et nytt, farlig gjengmiljø som politiet og alle som
jobber med dette, beskriver som noe av det mest offensive i Oslo,
i en bydel som jeg nevnte. Det har fått vokse fram mens vi har jobbet
med disse problemstillingene. Det er viktig at statsråden svarer
litt nærmere på hvordan han vil følge opp, noe representantene Kari
Henriksen og Karin Andersen også tok opp. Jeg tror det med å følge
det økonomiske sporet er én nøkkel. Det var fordi man fulgte det
økonomiske sporet, man ved hjelp av gjengprosjektet, i de fire–fem
årene vi hadde det, fikk tatt B-gjengen.
Men det er ikke gjort over natta,
det tar årevis med jobbing å nøste opp det. Og det er det som kreves
– en langsiktig, systematisk innsats.
Statsråd Per-Willy Amundsen [14:02:23 ] : For det første tenker
jeg at det er viktig at vi avstemmer dette med det nivået som vi
reelt ser. Jeg er helt enig når representanten Bøhler varsler om
at man ser utviklingstrekk som på ingen måte er positive, og som
gir grunnlag for å reise bekymring. Samtidig bør vi også være tilbakeholdne
med å skape et bilde som ikke er korrekt, dersom man framstiller
det som om vi er i en situasjon hvor vi er i ferd med å skli ut
i parallellsamfunn. Men det betyr at vi må være årvåkne – vi må
fortsatt ha innsats på dette området for å hindre at den utviklingen
finner sted også i Norge.
Da handler det om å jobbe langs
mange spor. Jeg mener at fundamentalt i politireformen ligger nettopp
den moderniseringen av politiet som vil gi et grunnlag for å bekjempe også
denne typen kriminalitet. Det handler om etterforskningsløft, og
det handler om nettopp å bygge kompetansemiljø som er i stand til
å håndtere det som er mer kompleks kriminalitet, og som er vanskeligere
å få oversikt over. Men vi skal ha i bakhodet at det store bildet
forteller oss om en kriminalitetsutvikling hvor indikatorene peker
i positiv retning, dvs. at kriminaliteten i det store går ned.
Så er jeg enig i at vi bør på ingen
måte se bort fra det økonomiske sporet, det er en viktig del av
oppfølgingen for å kunne avsløre alvorlig kriminalitet. Vi vet at
det er et spor som fungerer.
Jeg setter et lite spørsmålstegn
ved at det virker som om Arbeiderpartiet er i ferd med å ta avstand
fra en reform som de var med på å danne flertall for i Stortinget,
og som reelt nå oppfylles i tråd med det Stortinget ba om. Det er mulig
det har noe å gjøre med at vi nærmer oss et valg, men vi skal i
hvert fall gjennomføre den reformen Stortinget har bedt regjeringen
om å gjennomføre, og det vil også gi resultater. Men uavhengig av
reformen handler det samtidig om å styrke politiet og gi politiet
de ressursene man trenger for å bekjempe alvorlig kriminalitet,
og det har altså denne regjeringen gjort. Siden vi tiltrådte, har
vi styrket politiet med 2,5 mrd. kr. Vi har økt antall ansatte i
politiet med 1 800 siden tiltredelsen, og gjennom dette året kommer
vi til å slå alle rekorder når det gjelder tilsettinger i politiet.
Så forholdene ligger til rette for at også disse utfordringene opp
mot kriminalitet kan løses på en god måte. Det handler om ressurser,
og det handler om en reform som er helt nødvendig for å møte kriminalitetsbildet
i det 21. århundre.
Presidenten: Da
er debatten i sak nr. 6 avsluttet.