Statsråd Hilde Frafjord Johnson: På terskelen til et nytt årtusen finner vi næring til optimisme og pessimisme. Makt og avmakt, håp og håpløshet, respekt og fornedrelse avløser hverandre med økende takt og styrke. Dette avspeiles i situasjonen i så altfor mange land. I redegjørelsen om humanitær bistand i januar i år beskrev jeg et vanskelig politisk landskap preget av et nytt konflikt- og katastrofebilde. Den humanitære katastrofen som i dag utspilles i og rundt Kosovo, er kommet til som enda et tragisk innslag i dette bildet.

Det er krevende i en slik situasjon å ta et ord som «utvikling» i sin munn – et ord som nærmest per definisjon er optimistisk ladet. Likevel er det nettopp nå når det ser som mørkest ut for kosovoalbanerne og andre nødstedte folk på Balkan, at det er aller viktigst å uttrykke vår solidaritet gjennom ressurser og praktisk handling og planlegge for en framtid i fred. Samtidig skal vi huske at det er nødlidende andre steder i verden som trenger hjelpen like sårt, og som har krav på vår støtte.

På disse tider i fjor så vi utviklingstrendene i Afrika som langt mer positive – «afrikansk renessanse» var et begrep som ble brukt. Så, innen året var omme, utspant det seg ti alvorlige konflikter på kontinentet. Motsetninger vi trodde var i ferd med å bilegges, blusset opp på nytt, og nye konflikter brøt fram. Likevel er viljen til fred og demokrati levende. For et par måneder siden – i Afrikas folkerikeste land, Nigeria – var det denne viljen som seiret. I Sør-Afrika går folket til valg senere denne måneden for andre gang. Over halvparten av landene sør for Sahara styres nå av ledere valgt av folket i demokratiske valg. Det gir grunn til optimisme. Det gjør også utsiktene til at den økonomiske veksten i Afrika både i 1998 og 1999 vil overstige befolkningsveksten. Vi finner en ny dynamikk i mange afrikanske land hvor det sivile samfunn og privat sektor spiller en økende og positiv rolle i samfunnsutviklingen. Det skal vi støtte opp om.

Situasjonen i Asia er sammensatt. Utviklingstrekkene forteller oss at miljøutfordringene vil toppe den internasjonale dagsordenen i tiden framover. Samtidig har finanskrisen kastet millioner av mennesker ut i arbeidsløshet, fattigdom og nød. Indonesia ble særlig hardt rammet. Krisen utløste sosial uro i flere land som, paradoksalt nok, satte demokrati og menneskerettigheter i fokus. Situasjonen i landene i Øst-Asia er nå forholdsvis stabil. Mulighetene for rehabilitering og ny vekst ser ut til å være relativt gode. Det er gledelig at Kina også synes å ha klart seg relativt bra gjennom krisen. I flere land i Sentral-Asia og i OSSE-området er imidlertid fattigdomsproblemene alvorlige. Vi skal bidra til den internasjonale innsatsen overfor disse landene.

Utfordringene i Midtøsten krever fortsatt engasjement. Vi fortsetter arbeidet med å videreføre fredsprosessen, bedre levekårene og fremme demokratisk utvikling i det palestinske området.

I Mellom-Amerika har vårt nærvær gitt resultater. Det er utviklingen i Guatemala et eksempel på. Vår innsats i Nicaragua har også fått en god evaluering. Det er oppnådd resultater for fred, menneskerettigheter, demokrati og utdanning av fattige som selv ikke orkanen Mitch kunne ødelegge.

Utvikling dreier seg fundamentalt sett om å utvide menneskers valgmuligheter; muligheter til fundamentale goder – ja, faktisk rettigheter – slik som utdanning, helse og rent drikkevann. Dette er FNs definisjon av begrepet «utvikling». Fattigdom innebærer å bli nektet disse valgmulighetene, noe som altså stadig gjelder om lag halvparten av verdens befolkning.

Bistand kan gjøre mye for å rette opp i dette. Derfor er bistandsnivå viktig, noe som er reflektert i Regjeringens ambisjoner om en opptrapping. Men bistand er ikke tilstrekkelig i seg selv. I fjorårets utviklingspolitiske redegjørelse snakket jeg om betydningen av internasjonale rammebetingelser på områdene gjeld og handel. Dette er rammebetingelser som direkte og indirekte påvirker enkeltmenneskers og regjeringers valgmuligheter. Derfor er de så viktige, og derfor la vi i fjor fram en gjeldsplan, som nå blir iverksatt.

I fjor snakket jeg også mye om de partnere vi må samarbeide med for å få resultater i utviklingspolitikken. I denne redegjørelsen vil jeg først og fremst fokusere på den første og viktigste partneren, myndighetene i det enkelte utviklingsland. Og det er særlig to forhold jeg ønsker å ta opp, to forhold som direkte påvirker menneskers muligheter til å velge utvikling, til å velge seg vekk fra fattigdom, nemlig korrupsjon og demokrati.

Demokrati betyr at folk velger sine ledere, og at lederne regelmessig må stå til ansvar for sitt lederskap. Demokrati gir derfor grunnleggende sett folket muligheten til å velge en bedre og mer rettferdig økonomisk politikk, inkludert en politikk som betyr mindre korrupsjon. Korrupsjon undergraver utvikling og gjør alltid de rike rikere og de fattige fattigere. I denne redegjørelsen vil jeg derfor presentere en ny og mer ambisiøs politikk på disse områdene.

Det holder imidlertid ikke med fine ord og forsetter om en ikke evner å levere. Jeg vil derfor først kort summere opp de viktigste resultatene av Regjeringens utviklingspolitiske arbeid det siste året.

Norge var det første landet som lanserte en nasjonal gjeldsplan for de fattigste utviklingslandene. Her var vi med på å skape en trend. Forbundskansler Gerhard Schröder varslet at Tyskland ville kjøre et nytt gjeldsinitiativ på G-8-møtet i Køln til sommeren. Deretter lanserte USA, Canada, Storbritannia, Frankrike og Japan sine egne gjeldsletteforslag. For ett år siden ville en slik utvikling ha vært nesten utenkelig. Det skapes nå et nytt momentum. Det må vi utnytte.

Gjennomføringen av «Gjeldsplan mot år 2000» er kommet godt i gang. Som et ledd i arbeidet med å iverksette ordningen for ensidig gjeldsettergivelse under gjeldsplanen, har Utenriksdepartementet nylig hatt en delegasjon i Benin. Senegal står for tur. Oppfylles alle forutsetningene for ensidig ettergivelse, utgjør dette i henhold til gjeldsplanen en gjeldslette på om lag 450 mill. kr. Dette er gjeldslette som legges merke til internasjonalt. Vi tar sikte på å underskrive en avtale med Benin i juni. Og det er bare begynnelsen.

Verdensbankens og IMFs gjeldsinitiativ for de fattigste og mest gjeldstyngede landene, HIPC, inngår som et viktig element i den norske gjeldsplanen. Men gjennomføringen av initiativet går for tregt. Mekanismen må gjøres mer fleksibel og mer effektiv. På denne måten kan flere land raskere få løst sine gjeldsproblemer. I løpet av året vil IMF og Verdensbanken foreta en fullstendig gjennomgang av initiativet. Norge er pådriver og partner i dette arbeidet.

Det internasjonale handelspolitiske rammeverket er komplisert. Mange fattige land mangler ekspertise og kapasitet til å utnytte regelverket fullt ut. Derfor trekker de ofte det korteste strå i handelstvister. Regjeringen har tatt initiativ til å gjøre noe med dette. Vi er pådrivere for å få etablert et uavhengig juridisk rådgivningssenter som kan gi hjelp til utviklingsland til å håndtere handelstvister. Vi støtter dessuten et eget fond som yter bistand for å sette de fattigste landene bedre i stand til å høste fordelene av regelverket til Verdens Handelsorganisasjon – WTO.

Regjeringen vil gripe alle muligheter til å knytte allianser for å bedre de handelspolitiske rammevilkårene for utviklingslandene. Tidligere i vinter hadde jeg drøftinger med EU-kommisjonen. EU har konkrete planer til forbedringer av handelsbetingelsene for de fattigste landene. Disse vil fremmes i forbindelse med forhandlingene i WTO, som starter opp ved årsskiftet. På norsk side vil vi følge dette opp. Vilje til import til Norge hører også med i dette bildet.

I fjorårets redegjørelse understreket jeg hvor viktig det er at giversamfunnet – den andre partneren i utviklingspolitikken – koordinerer seg bedre. Fortsatt er egeninteressene for dominerende. Regjeringen har satt store krefter inn på arbeidet for å samordne internasjonal bistand. En rekke initiativ og omlegginger er på gang.

Det gir håp om at vi kan møte det neste årtusen mer samordnet og samlet enn noen gang. Vi bygger allianser. Storbritannia og Tyskland har blitt nye allierte for oss. Sammen med de nordiske landene og Nederland utgjør disse landene nå viktige alliansepartnere i utviklingspolitikken og i arbeidet for koordinering.

Verdensbanken har presentert et interessant opplegg for et helhetlig rammeverk for utviklingssamarbeid i det enkelte land, det såkalte «Comprehensive Development Framework». Dette initiativet innebærer at samtlige utenlandske og innenlandske aktører samler seg om en felles, langsiktig utviklingsstrategi i vedkommende land. Rammeverket forutsetter at landets myndigheter sitter i førersetet, og at privat sektor så vel som det sivile samfunn inkluderes i arbeidet. Jeg er i nær kontakt med Verdensbankens president om videreutvikling av initiativet. Det er en selvfølge at det vil skje i nært samarbeid med FN.

Norsk bistand er i all hovedsak rettet mot land som aktivt fører en politikk for å redusere fattigdommen. Norsk bistand bidrar også effektivt til å redusere fattigdom. Det dokumenterte Verdensbanken i fjor i en analyse av norsk bistand. Analysen kom i etterkant av rapporten Assessing Aid, som skarpt kritiserte mye av den internasjonale bistanden for å ha liten effekt i kampen mot fattigdom. Men vi satser altså riktig. Samtidig trenger vi utvilsom å videreutvikle oss.

Regjeringen har lovet å prioritere utdanning og helse høyest. Det har vi gjort. Det utvikles planer og inngås avtaler med våre samarbeidsland som vil sikre at disse satsingsområdene vil stå helt sentralt i det langsiktige utviklingssamarbeidet i årene framover. I 1998 økte bistanden til utdanning til over 11 pst., og helse er på om lag 10 pst. av den bilaterale bistanden. Nå skal vi opp til 15 pst. til utdanning, og grunnutdanning er viktigst. Samtidig må hele spekteret innen utdanning ivaretas. Derfor har jeg nylig lagt fram en strategi for forskning og høyere utdanning i forhold til utviklingslandene. På den måten bygges kunnskap og kapasitet til å bekjempe fattigdom.

Et levende næringsliv skaper verdier og er den beste garantist for arbeidsplasser, inntekter til folk og skatteinngang til staten. Slik sett er et livskraftig næringsliv, den tredje partneren i utviklingssamarbeidet, en forutsetning for å kunne redusere fattigdom og det beste midlet til å motvirke bistandsavhengighet og økt gjeldsbyrde. Regjeringens strategi for næringsutvikling i sør, som også ble utformet i nært samarbeid med norsk næringsliv, er derfor et viktig løft i vår utviklingspolitikk. Vi vil fremme verdiskaping og lønnsom, effektiv produksjon i sør gjennom en bred og helhetlig tilnærming, i tråd med vedlegg 3 til statsbudsjettet for 1999 og Stortingets behandling. Jeg vil særlig trekke fram to punkter:

For det første: Bedre rammevilkår for næringsvirksomhet og investeringer.

Usikre juridiske forhold, korrupsjon og svake forvaltninger bidrar til at kapital ofte flyter andre steder enn til de fattigste utviklingsland. Et viktig element i strategien er å forbedre disse vilkårene, både internasjonalt og i samarbeid med enkeltland. Vi vil også legge forholdene bedre til rette for norske investeringer. I samarbeid med næringslivet ønsker vi å utvide incentivene på dette området, bl.a. ved å styrke NORFUNDs kapitalbase.

For det andre: Styrking av den private sektoren gjennom næringsutviklingsprogrammer.
Vi ønsker å stimulere til økt økonomiske samarbeid. Gjennom ulike konsultasjonsmekanismer blir nå næringslivet og dets organisasjoner med i planlegging og utforming av næringsutviklingsprogrammer. Arbeidet skjer med utgangspunkt i behovene i sør. På den måten sikrer vi sammenheng mellom landenes egne planer, vår egen bistandsinnsats og næringslivets interesser i lønnsomme investeringer. Vi ser fram til dette samarbeidet med norsk næringsliv.

I den autoritative rapporten fra Det internasjonale pengefondet, IMF, om norsk økonomi fra februar i år får vi ros for vårt høye nivå på bistanden. Jeg er derfor glad for at vi kan melde tilbake at norsk utviklingshjelp nådde en historisk topp i 1998 med 10 milliarder kr. Bedre styring bidro til en kraftig reduksjon i underforbruket. Samtidig styrkes kvaliteten på bistanden. I år innfører NORAD et nytt økonomistyringssystem. Det vil i neste omgang lette styring, rapportering og kvalitetskontroll av bistandsinnsatsen. Dette, sammen med en målrettet og styrket evalueringsvirksomhet, gjør at Stortinget nå får et bedre grunnlag enn noen gang før til å vurdere hvordan prioriterte områder i utviklingspolitikken følges opp, og hvilke resultater som oppnås.

Korrupsjon er en av grunnene til at bistanden ikke alltid oppnår de resultater vi håper på. Kamp mot korrupsjon må derfor være en sentral del av kvalitetssikringen. Her er den første partneren, myndighetene, viktigst, men det sivile samfunn har også en avgjørende rolle.

I altfor mange utviklingsland blir de fattigste avvist, og får ikke den hjelpen de har krav på fra politi og rettsvesen. De får ikke tilgang til tjenester som rent drikkevann eller innsyn i myndighetenes avgjørelser som angår dem. Noen nektes endog tilgang til helsetjenester eller slipper ikke inn på skole. Hvorfor? De har ikke råd til å bestikke offentlige tjenestemenn.

Korrupsjonen er nådeløs. Den går først og fremst ut over de svakeste. Korrupsjon er å stjele fra de fattigste. På denne måten svekkes tilliten mellom store deler av befolkningen og myndighetene i landet. Rettsstaten undermineres. Demokratiet undergraves.

Korrupsjon er også en trussel mot økonomisk utvikling. Den fører til sløsing med offentlige ressurser og tap av skatteinntekter. Den bidrar til større økonomisk ulikhet, hindrer investeringer, fører til kapitalflukt og økt arbeidsledighet. Igjen er det de fattige som taper. Korrupsjon kan bidra til ødeleggelser av miljøet. Narkotikahandel og våpensmugling blomstrer. Derfor er korrupsjon ikke bare politisk, sosialt og økonomisk uansvarlig, det er moralsk forkastelig. Fattige blir fattigere. Tillit brytes ned, og menneskers ansvarsfølelse og moral svekkes. Korrupsjon korrumperer. Samfunnet fanges i en ond sirkel. I en del land, som f.eks. Nigeria og Indonesia, er korrupsjon så utbredt at det former, ja bederver, hele samfunnet. Det er blitt et systemproblem. I mange av våre samarbeidsland er også korrupsjonen et betydelig problem, som gjør reduksjon av fattigdom mye vanskeligere enn det ellers ville være. Det er uakseptabelt. Korrupsjon må derfor bekjempes. Dette gjelder naturligvis også i vår egen del av verden, noe vi har sett eksempler på i det siste.

Skal vi ta ondet ved roten, må vi kjenne dets vesen. Det krever at vi har kunnskap om årsakene, innsikt i hvordan forvaltningsapparatet i utviklingslandene fungerer, innsikt i de økonomiske og sosiale forhold, innsikt i politisk utvikling og forståelse for landets tradisjoner og kultur. Vi har fortsatt mye å lære om disse forholdene, men vi vet også mye. Vi vet f.eks. at det går et skille mellom to hovedtyper korrupsjon: For enkelhets skyld kaller jeg dem «grådighetskorrupsjon» og «nødskorrupsjon».

Som regel er det politikere og topper i offentlig forvaltning og næringslivet som står bak korrupsjonen motivert ut ifra grådighet. Store beløp er gjerne involvert i beslutninger omkring større utbyggingsprosjekter og forekommer også ofte i tolletaten. I mange land kan det også være mye grov korrupsjon i forbindelse med behandling av nye lovforslag. Denne type korrupsjon er den mest alvorlige fordi den konstituerer et eksempel til etterfølgelse som raskt preger, ja demoraliserer, samfunnet som helhet. Det er også denne korrupsjonen som bidrar mest til å øke forskjellene mellom fattige og rike.

Nødskorrupsjonen, eller småkorrupsjonen, er likevel den som mest direkte berører fattige folk. Vanlige lønnsmottakere tar bestikkelser for å utføre tjenester de er pålagt å yte gratis, mottar penger for å overse ulovligheter, putter etatens inntekter i egen lomme eller selger varer for egen tjeneste. Det er imidlertid mye lettere å forstå denne korrupsjonen, selv om den ikke kan forsvares. Det er nemlig et altfor lavt lønnsnivå, og uregelmessige utbetalinger, for offentlig ansatte som i første rekke fører til slik korrupsjon i mange av våre samarbeidsland, ja som nesten gjør slik korrupsjon nødvendig for mange. Det handler om å brødfø familien sin, om å ha tak over hodet. Det er vanskelig å fordømme denne formen for korrupsjon så lenge toppledere statuerer et dårlig eksempel med sin form for korrupsjon, og så lenge myndighetene ikke reformerer offentlig sektor slik at lønningene kan økes. Det er imidlertid av stor betydning å angripe også nødskorrupsjonen, fordi også den undergraver økonomisk utvikling og sosial utjevning. Igjen er det de fattigste som rammes hardest.

Vår viktigste partner i kampen mot korrupsjon er utviklingslandene selv. Bare når myndighetene i landene tar ansvar for å bekjempe problemet, kan vi lykkes. En rekke av våre samarbeidsland viser nå vilje og mot til å angripe ondet. I Uganda, for å ta ett eksempel, foregår det en åpen samfunnsdebatt om korrupsjon og hvordan den kan bekjempes. Parlamentet og media leder an i debatten, hvor ingen er fritatt for kritikk. En egen minister for etikk og integritet ble nylig utnevnt for å lede regjeringens politiske arbeid mot korrupsjon. Korrupsjon var også et sentralt tema da jeg nylig besøkte Uganda. Samme dag som jeg hadde samtaler med president Museveni, ble flere ministre fjernet, bl.a. på grunn av misligheter. Dette er en lovende start.

Jeg vil presisere at vi ikke har noen indikasjoner på at norske midler har vært misbrukt, eller at norske finansierte prosjekter har vært gjenstand for korrupsjon. Kontrollen er meget god.

Hvilke virkemidler som mest effektivt kan bekjempe korrupsjon, er avhengig av hva slags type økonomisk kriminalitet vi har med å gjøre. Grådighetskorrupsjonen krever til dels helt andre virkemidler enn nødskorrupsjonen. Likevel er det slik at for å lykkes i kampen mot korrupsjon, må de to ulike typene angripes på en samordnet måte.

Jeg vil i dag lansere en ny offensiv i kampen mot korrupsjon. De følgende seks tiltakene blir sentrale i offensiven:

For det første: NORAD skal gjøres til en internasjonal frontorganisasjon i kampen mot korrupsjon.
Først skal kunnskapen og bevisstheten i bistandsforvaltningen styrkes. Det skal utarbeides konkrete planer for anti-korrupsjonsarbeidet. Det skal trekkes veksler på kompetansen i norske forskningsmiljø, men også på kunnskapen og erfaringene som ligger i internasjonale organisasjoner. Norsk næringsliv og frivillige organisasjoner vil trekkes med i arbeidet.
For det andre: Korrupsjon skal på dagsordenen i dialogen med våre samarbeidsland.

Større åpenhet om korrupsjon er viktig. I flere av våre samarbeidsland er det allerede en åpen debatt om korrupsjonsproblemet. Da er det ingen grunn til at vi skal tabubelegge det. Åpenhet vil i seg selv virke forebyggende.

For det tredje: Våre samarbeidsland skal få assistanse i kampen mot korrupsjonen.

Vi vil særlig støtte forvaltningsreformer som direkte angriper grådighetskorrupsjonen og de forhold som gjør nødskorrupsjonen nødvendig. I flere land må bl.a. antallet offentlig ansatte ned og lønningene kraftig opp. Tiltak som kan bidra til større åpenhet og etterrettelighet i forvaltningen, bedre regnskapssystemer og tilrettelegging av kontrollrutiner og ordninger for håndheving av lover og regler, vil også få støtte. Videre må riksrevisjonenes og parlamentenes muligheter til kontroll med forvaltningen styrkes. Det vil vi bidra til. Vi har et godt samarbeid med vår egen riksrevisjon om denne støtten.

I den generelle omleggingen av bistanden til program- og budsjettstøtte vil vi forsikre oss om at innsatsen ikke går til spille gjennom økonomiske misligheter. Et tiltak vil være å få våre samarbeidspartnere til å reflektere bidragene de mottar i sine statsbudsjetter. Dette gjelder også for gjeldsletten. Kampen mot korrupsjon må integreres i hele det bilaterale utviklingssamarbeidet enten vi støtter vei- og dambygging, helse, utdanning, miljøvern eller styrking av offentlige institusjoner.

For det fjerde: Den internasjonale innsatsen mot korrupsjon må koordineres bedre, bli mer systematisk og gjøres mer effektiv.
Vi går nå inn i en allianse med Verdensbanken. I det pågående arbeidet for å styrke koordineringen mellom donorene skal korrupsjon stå sentralt på agendaen. Denne kampen kan ingen av oss vinne hver for oss. Det må skje i et bredt samarbeid. Den nylig vedtatte OECD-konvensjonen om å kriminalisere bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn blir et viktig virkemiddel i å bekjempe korrupsjonsondet på tilbudssiden, bl.a. i industrilandene. Vi arbeider for økt overvåking av denne konvensjonen. Dette gjelder også arbeidet med åpenhet omkring offentlige anskaffelser i WTO.
For det femte: De frivillige organisasjonene må med i kampen mot korrupsjon.
Korrupsjon kan også forekomme i såkalte «idealistiske» sammenhenger, der en kanskje ikke venter det, som f.eks. i prosjekter i samarbeid med lokale kirker. Jeg oppfordrer våre partnere i de frivillige organisasjonene, inkludert misjonsorganisasjonene, til å slåss kompromissløst både mot den korrupsjonen de møter generelt i samfunnet og hos sine samarbeidspartnere. Transparency International er i dag den eneste frivillige organisasjon som har korrupsjon som sitt hovedmål. Vi inngår samarbeid med dem.
For det sjette: Sanksjoner vil bli brukt, om nødvendig.
Hvor myndighetene ikke viser vilje og evne til å gjøre noe med korrupsjonen, vil vi vurdere innrettingen på bistandssamarbeidet. I særlig grove tilfeller vil vi bruke sanksjoner. Det vedvarende korrupsjonsproblemet i Kenya førte til at Det internasjonale pengefondet – IMF – høsten 1997 holdt tilbake et lån til landet på om lag 200 mill. dollar.

I budsjettet for år 2000 vil jeg redegjøre nærmere for Regjeringens samlede opplegg for å bekjempe korrupsjon.

Forskning som er gjort av Verdensbanken, tyder på at det er mindre korrupsjon i land med et godt utviklet demokrati enn i land uten velfungerende demokratiske institusjoner. Demokratiutvikling er derfor et sentralt middel i kampen mot korrupsjon, i tillegg til å være et mål i seg selv.

I norsk bistand har vi fokusert på demokrati som en viktig dimensjon i samfunnsutviklingen gjennom hele 1990-tallet. Vi har støttet valg på nasjonalforsamlinger, presidenter og lokale myndigheter i flere utviklingsland. Vi har hjulpet i oppbyggingen av støttefunksjoner for nasjonalforsamlinger. Vi har også gitt mer indirekte demokratistøtte i form av støtte til aviser og andre massemedier, kvinneorganisasjoner og fagbevegelse. Mye av denne støtten har gitt positive resultater. I mange land går utviklingen klart i demokratisk retning. Jeg tror imidlertid at tiden er moden til å satse mer målrettet, mer strategisk, mer ambisiøst. Vi kan ikke bygge demokratiet, men vi kan gjøre det mulig for fattige land selv å bygge det.

I satsingen på demokratiutvikling vil jeg særlig fokusere på to utfordringer:

Den første er folkelig mobilisering i land hvor deltakelsen i demokratiske prosesser er i ferd med å forvitre. Den institusjonelle ramme er kanskje på plass, men den fungerer ikke på en tillitvekkende måte. Zambia er et eksempel på dette.
Den andre gjelder oppbygging og konsolidering av det vi kan kalle «nye, skjøre demokratier», f.eks. Kambodsja og Nigeria. Her er utfordringen i stor grad å få en institusjonell ramme for demokratiet på plass.

Et levende, fungerende demokrati dreier seg om å gi mennesker tro på at det nytter. En av demokratiets største svøper heter apati, forestillingen om at det ikke nytter. Styrking av demokratiet blir derfor bl.a. et spørsmål om å bygge opp folks tillit til demokratiske institusjoner og mobilisere til deltakelse. Uten dette vil demokratiet ikke kunne fungere.

Den lave valgdeltakelsen i mange av våre samarbeidsland er bekymringsfull. Under de siste lokale valgene i Zambia var deltakelsen kun rundt 10 pst.! I Zimbabwe og Namibia har vi sett tilsvarende lave tall. Når deltakelsen i demokratiet forvitrer, er det et uttrykk for avmakt, for tillitskrise. I nye demokratier er det ved de første frie valg vanligvis meget stor entusiasme og oppslutning. Når de nye, valgte makthaverne ikke klarer å skape framgang for folk flest, eller dersom korrupsjonen brer om seg, mister demokratiet i manges øyne sin troverdighet. Erfaringer viser at hvis resultatene uteblir, synker entusiasmen og med den oppslutningen om senere valg.

Gjennom bistanden kan vi bidra til mobilisering og til at demokratiet slår rot:

For det første ved å gi støtte til økonomisk og sosial utvikling, slik at folk opplever at demokratiet gir dem et bedre liv. Det er jo dette som er selve kjernepunktet i bistandsvirksomheten. Her er også utdanning helt sentralt – det å forstå demokratiske prosesser og ha mulighet til å delta. Vår satsing på utdanning er derfor demokratibyggende.
For det andre ved å støtte oppbyggingen av fungerende offentlige institusjoner. Med andre ord: sikre et godt styresett. Demokratiet er avhengig av at folk har tillit til politikerne og det offentlige i sin alminnelighet. Derfor er også kamp mot korrupsjon så viktig for demokratiet. Et godt styresett innebærer et velfungerende offentlig apparat bygd på prinsippet om likebehandling av landets borgere, åpenhet og ansvarliggjøring. Frie media og ytringsfrihet er grunnleggende for å påse at systemet fungerer på en slik måte. Gjennom bistanden kan vi tilby samarbeid om den krevende oppgaven det er å bygge opp og vedlikeholde et offentlig apparat som fungerer i tråd med demokratiske prinsipper, og som er basert på forankring og tillit i eget land. Dette dreier seg i stor grad om å styrke ulike deler av forvaltningen, noe vi allerede er engasjert i i mange land. Men det gjelder også områder hvor vi hittil har gjort relativt lite, som rettsvesen, nasjonalforsamling, politi og fengselsvesen. Her vil jeg at vi skal bli mer aktive. Det samme gjelder styrking av lokal forvaltning, som er den delen av et demokratisk system som berører folk flest mest direkte.
For det tredje kan vi bidra ved styrking av det sivile samfunn, slik at folk gis anledning til selv å påvirke utviklingen i det daglige. Velgerne må ha tro på at deres stemme teller. De frivillige organisasjonene har en oppgave her.
Meningsbrytning er en av demokratiets bærebjelker. Demokratiet må være en kontinuerlig prosess hvor et mangfold av samfunnskrefter brytes mot hverandre. Derfor er organisering så viktig. Mange frivillige organisasjoner og andre aktører innenfor vårt eget sivile samfunn kan vise til lang erfaring og bred kompetanse innen utviklingssamarbeid. Aktører som kan synliggjøre at deres arbeid virker positivt inn i demokratiseringsprosesser, styrker menneskerettighetene og bidrar til folkelig deltakelse i utviklingsprosessene, er interessante samarbeidspartnere i arbeidet med å styrke det sivile samfunn. Ved at organisasjonene støtter opp om tiltak som setter lokalsamfunnene i stand til å ivareta sine egne interesser, bidrar de til å styrke folks nytte av demokratiske prosesser. Dette er ikke minst viktig for spesielt utsatte grupper, som f.eks. urfolk. Støtte til slik organisering er kanskje den viktigste støtte vi kan gi urfolkene.
For det fjerde kan vi bidra til å styrke politiske strukturer, partier og frie medier, slik at det finnes oppegående og kompetente kontrollmekanismer i forhold til den etablerte maktelite. Hittil har støtte til politiske partier og politisk arbeid i våre samarbeidsland vært viet liten oppmerksomhet i utviklingssamarbeidet. Stor politisk sensitivitet er knyttet til slik støtte. Likevel er det et paradoks at vi, samtidig som vi aktivt støtter opp under det sivile samfunn og de krefter som arbeider for et mer demokratisk styresett, i liten grad støtter opp om de krefter som på mange måter er selve nervesystemet i mange velfungerende demokratier: de politiske partiene. Vi ønsker imidlertid å unngå ad hoc-løsninger på dette viktige, men sensitive området. Første prioritet er derfor å få utredet hvordan vi fra norsk side best går videre med støtte via de politiske partiene til styrking av demokratiet. Vi trenger en ramme og ordning for slik støtte som sikrer relevans og kvalitet, og som kan være forenlig med det regulære stat til stat-samarbeidet. Erfaringer fra Sverige og Tyskland tyder på at det er mulig å etablere ordninger som fungerer.
Utredningen av disse spørsmålene skal settes i gang umiddelbart. Som en del av arbeidet vil konsultasjoner med de politiske partiene stå sentralt. Resultatene vil bli presentert i Handlingsplanen for menneskerettigheter til høsten og i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000.

Vi som lever i et etablert og stabilt demokrati, har et særlig ansvar overfor de land som etter mange års autoritært styre, vold og undertrykking, tar modige steg i demokratisk retning. Norge har spilt en viktig rolle i Sør-Afrika. Den historien kjenner de fleste. Vi har også bidratt på viktige måter i Guatemala, og vi bidrar i dag i de palestinske områdene. Vi ønsker å videreføre og styrke denne livsviktige innsatsen. I dag peker ikke minst land som Nigeria og Kambodsja seg ut. Det er usikkert om demokratiet vil vinne fram i disse landene, og om vi får uttelling for vår innsats. Men det er vår plikt å være med og bidra, slik at demokratiet får en sjanse i disse landene også. Støtte til valgprosesser står sentralt: å sikre at valg går rolig og trygt for seg og i henhold til etablerte standarder. Samtidig kan en ensidig satsing på valg og et for sterkt press fra giverlandene om å avholde valg fortest mulig, slå negativt ut. Dette har vi sett bl.a. i Sierra Leone. Demokratisatsing må gå hånd i hånd med arbeidet for forsoning og oppbygging av sentrale rettsstatsfunksjoner.

Den norske ressursbank for demokrati og menneskerettigheter, NORDEM, som fram til i dag for det meste har bidratt i valgobservasjon, bør kunne brukes mer systematisk og målrettet i demokratiarbeidet. NORDEM kan ikke minst bli et viktig instrument i forhold til de nye, skjøre demokratiene. Vårt engasjement må selvsagt samordnes med demokratibyggende initiativ fra andre givere, men først og fremst ta utgangspunkt i behovene til våre alliansepartnere i utviklingslandene selv.

Det er nødvendig med en ny giv i innsatsen for demokratiutvikling. Handlingsplanen for menneskerettigheter vil være et viktig bidrag til dette. Nye retningslinjer for arbeidet på demokratifeltet skal også utarbeides. Styrking av rettsstaten, vektlegging av bistand for å sikre ytringsfrihet, differensierte media, og utdanning og forskning vil stå sentralt. Analyser av demokratiets vilkår vil inngå i strategiarbeidet overfor våre samarbeidsland.

I arbeidet for demokrati må vi på samme tid være både prinsippfaste og ydmyke. Vi må stå fast på at demokrati dreier seg om mangfold og valgmuligheter, om likeverd og respekt for enkeltindividet. Samtidig må vi ta høyde for at demokratiet kan organiseres på ulike måter. Uten at det tar hensyn til lokale forutsetninger og kultur, vil demokratiet vanskelig slå rot. Vi må også huske at demokrati ikke er noe som kan innføres utenfra. Det må vokse fram gjennom en prosess som henter sin næring innenfra. Vi må akseptere at dette tar tid. Kanskje burde vi oftere se tilbake på vår egen historie for å sette det som mange utviklingsland nå gjennomlever, i perspektiv. Poenget er altså ikke å eksportere «våre løsninger», men å dele erfaringer og kunnskap.

Det er også i stor grad dette det handler om, når vi nå legger om Fredskorpset. Vi ønsker å invitere gode krefter til et nytt og sterkere samspill i utviklingssamarbeidet. Vårt mål er å skape Fredskorpset til et nytt, sentralt instrument for styrking av det sivile samfunn og samarbeid mellom Norge og landene i sør.

Gjennom 35 år har Fredskorpset lagt grobunn for entusiasme, nærhet, solidaritet og oppbygging av menneskelige ressurser i utviklingssamarbeidet. Disse verdiene har jeg videreført og lagt til grunn for omleggingen som nå er på trappene. Men det er behov for en grunnleggende fornyelse. Derfor legger vi om Fredskorpset.

Et moderne fredskorps må avspeile og utnytte den bredde og det mangfold vi ser i samarbeidet med utviklingslandene. Derfor inviterer jeg lokale og nasjonale frivillige organisasjoner, næringslivets mange aktører, kirkelige organisasjoner og misjonsforbund, og offentlige institusjoner og kommuner til å delta. Regjeringens utfordring handler om å ta unge menneskers globale engasjement på alvor og trekke dem med i utviklingssamarbeid, gi dem muligheter til både å lære mer og bidra aktivt, og gi dem anledning til å formidle erfaringer og kunnskap til det norske samfunn etter endt engasjement. Samtidig vil vi gi unge mennesker fra partnerorganisasjoner i utviklingslandene sjansen til det samme her i Norge. Samarbeidet vil ha som mål å styrke de kreftene i sør som kjemper mot fattigdom og for fremme av menneskerettigheter og utvikling av demokrati. Regjeringen legger fram denne saken for Stortinget gjennom forslaget til revidert nasjonalbudsjett.

Utviklingspolitikk er et bredt, globalt virkefelt. I denne redegjørelsen har jeg lagt hovedvekt på to av de mest sentrale partnerne i utviklingssamarbeidet, myndighetene i utviklingslandene og det sivile samfunn. Jeg har varslet en ny giv i vårt samarbeid med begge parter. Jeg har pekt på behovet for økt legitimitet og større tillit i forholdet mellom myndigheter og befolkning i utviklingslandene. Jeg har derfor konsentrert meg om å skissere en ny strategi i kampen mot korrupsjon og en ny giv for demokratiutvikling. Dette er sentrale virkemidler og forutsetninger for økt slagkraft og bred tilnærming i norsk sør-politikk. Det er på denne måten vi vil møte det neste årtusen.

Presidenten: Presidenten vil gjere framlegg om at utviklings- og menneskerettsministeren si utgreiing om utviklingspolitikk blir lagd ut for handsaming på eit seinare møte – og ser det som vedteke.

Stortinget.no

Stortinget - Møte torsdag den 6. mai 1999 kl. 10

Sak nr. 1

Talere