Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

 

Ine Marie Eriksen (H): Jeg gikk noen år på steinerskole, og det medførte en utgift på ca. 600 kr i måneden, som kom fra et spleiselag i min familie. I klassen min hadde jeg en sterkt muskelsyk gutt, jeg hadde ei muslimsk jente, jeg hadde en jødisk gutt, jeg hadde to med ganske tunge lærevansker, jeg hadde en helt fantastisk tegner, en som var en kløpper i matte, og så hadde vi de litt mer ordinære elevene som meg sjøl. Jeg hadde kanskje mine beste lærere der, de mest dedikerte og de mest engasjerte. Den skolen fikk økonomisk støtte etter den eksisterende privatskoleloven.

Sammen med religiøse skoler utgjør skolene med alternativ pedagogikk den valgmuligheten foreldre og elever har i dag. Det vi behandler nå, er følgende: et forslag til lov om frittstående skoler, en lov som tillater at også de som ikke har en spesiell pedagogisk eller religiøs oppfatning, får en valgfrihet som er reell, ved at økonomisk støtte gis til flere typer skoler. I praksis innebærer forslaget en liten endring, rett og slett fordi det store flertallet fortsatt kommer til å ønske å ha barna sine i en offentlig skole.

Prinsipielt sett innebærer loven et ideologisk linjeskifte. Den sikrer en reell valgfrihet også for dem som ønsker en annen mulighet enn et religiøst eller pedagogisk alternativ. For eksempel kan man kanskje starte en skole med idrettsprofil, en skole med ballettklasser, en skole med språkprofil, kanskje en med realfagsprofil, eller man ønsker å ha spesielt krevende elever, eller kanskje man har en målsetting om å ha en veldig heterogen elevmasse.

For å sette lovforslaget i et perspektiv: I Norge i dag går ca. 1,7 pst. av elevene i private skoler. Det finnes ca. 100 private skoler, halvparten av dem er steinerskoler eller montessoriskoler. Foreldrene til de barna som går i private skoler, har gjennomsnittlig lavere inntekt enn foreldrene som sender barna sine til den offentlige skole, men de har gjennomsnittlig også litt høyere utdanning. Samtidig er det ekstremt mange av dem som oppgir ønske om en mer mangfoldig elevmasse som begrunnelse for å sende barna sine til en annen skole.

I Sverige går ca. 5 pst. i private grunnskoler. Det har vært en økning fra omtrent 1 pst. i 1992, da den loven som nå gjelder i Sverige, ble innført. Vi kan gjerne, som mange tidligere her også har gjort, og sikkert kommer til å gjøre, sammenlikne oss med Sverige, men da må vi huske følgende: Sverige har et annet system. De har fullfinansiering, de har ikke adgang til å ta skolepenger, og de har fritt skolevalg.

Av viktige punkter i den loven vi nå er i ferd med å vedta, kommer jeg til å konsentrere meg om spesielt fire ting, nemlig følgende: For det første vrir vi fokus bort fra formål og over på kvalitet. Man skal altså sikre at man får en jevngod opplæring med den man får i den offentlige skolen. For det andre kan det ikke tas utbytte fra skolene. De pengene som er i skolen, må bli i skolen til elevenes beste. For det tredje fins det selvfølgelig regler for inntak som gjør at man ved oversøking, men også kun ved oversøking, kan ha regler for inntak, f.eks. basert på geografisk nærhet på samme måte som i den offentlige skolen, eller om man har søsken ved skolen. For det fjerde sikrer loven minoritetspråklige den samme rett til særlig opplæring som man har i den offentlige skolen.

Det er bare å registrere opposisjonens holdninger og merknader i innstillingen. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har samlet seg om særlig to punkter: for det første en grunnleggende mistillit til foreldrene og for det andre en grunnleggende mistillit til den offentlige skolen. Det første først: SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet tillater en viss valgfrihet, gjennom å støtte dagens privatskolelov. Men den skal ikke strekke seg lenger enn til de valg Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener at foreldrene kan få gjøre. Det er en ekstrem mistillit mot foreldrene. Det er en stadfesting av at politikerne åpenbart er bedre skikket til å ta de valgene på vegne av barn som foreldrene egentlig skal ta.

Resultatet av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets standpunkter er at alternativene til den offentlige skolen først og fremst blir et alternativ for dem som ønsker det tilbudet politikerne tilbyr. Lite i merknadene tyder på et brennende ønske fra noen i mindretallet om å sende sine egne unger til en skole med bare hvite elever med rike foreldre. Jeg lurer litt på hvorfor de tror at andre foreldre ønsker nettopp det. Snarere tvert imot har foreldrene til de barna som går i privatskoler i dag, et sterkt ønske om en mer heterogen elevmasse, og de har en lavere inntekt enn snittet for dem som sender barna sine til offentlig skole. Det kan altså tyde på at den segregeringa som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skremmer med, allerede er et faktum, men i den offentlige skolen.

For det andre: SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet tror åpenbart at det finnes horder av rike og ressurssterke foreldre som kommer til å ta ungene under armen og rømme fra den offentlige skolen så fort de får sjansen, til en friskole med dårlig økonomi, til en friskole med lavt lønte lærere. Hvorfor stoler de ikke på den offentlige skolen de ellers er opptatt av å beskytte? Jeg tror ikke vi får se karavaner av foreldre med unger under armene som rømmer fra offentlige skoler, rett og slett fordi den store majoriteten av foreldre vil ha barna i den offentlige skolen, fordi de synes at den er bra. Jeg vil også advare mot retorikken om at den offentlige skolen tappes for ressurser ved at det opprettes friskoler.

En elev kan bare gå på én skole om gangen. Det betyr at ressursene kanaliseres dit eleven går. Hvorfor er ressurser til elever i frittstående skoler mindre verdt enn ressurser til elever i den offentlige skolen? Jeg skulle ønske at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet var like opptatt av de 98 pst. av barna som vil gå i offentlig skole, som de er av å begrense mulighetene for de 2 pst. som ønsker å velge annerledes.

Jeg har stor tro på at friskolene vil gjøre den norske skolen bedre. Det er ikke fordi friskoler skal konkurrere med de offentlige skolene, men det er fordi friskoler og offentlige skoler kan lære av hverandre, og fordi mangfold gir bedre kvalitet enn enfold, og fordi kunnskap ikke er en gitt størrelse som er til fordeling. Det er ikke slik at hvis noen lærer mer, så betyr det at man tar fra dem som lærer mindre. Kunnskap er noe som øker, noe som brer om seg. Det er det viktig å huske på.

Til slutt vil jeg oppfordre mindretallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, til en ting: Ta en tur til en steinerskole en dag, eller til en annen privatskole! Ta en titt på elevmassen, snakk med elevene, se på dem! Dere vil finne alle mulige hudfarger og alle mulige kulturbakgrunner. Dere vil finne foreldre med lav inntekt og foreldre med passe høy inntekt. Dere vil finne et hav av ulike begrunnelser fra foreldre for hvorfor de har sendt barna sine dit. Snakk med lærerne! Spør lærerne hvorfor de er motivert til å gjøre den jobben de gjør!

For meg er mangfoldet på en privat skole, eller det som nå blir en frittstående skole, minst like verdifullt som mangfoldet på en offentlig skole.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Eg kan forsikra representanten Eriksen om at Arbeidarpartiet ikkje har nokon mistillit til den offentege skulen. Vi vil faktisk vera med på å gjera han endå betre enn han er i dag, for det kan gjerast.

Men det er uvanleg at så mange snakkar så mykje om den 1,7-prosenten, og det var òg dei som vart hylla her i dag av representanten frå Høgre. Eg synest det er svært spesielt at når Regjeringa legg fram ei lov om friskular, så er altså regjeringspartia med i Stortinget og endrar denne lova på ti område. Ti nye lovparagrafar har ein lagt inn i Stortinget. Der hadde ein ikkje mykje tillit til det som Regjeringa gjorde heller.

Høgre seier i sine merknader i dag at formålet med dagens friskule er at foreldre og elevar kan velja andre skular enn den offentlege. Det er den fyrste merknaden. Dei skal velja andre skular enn den offentlege, det er målet. Då spør eg (presidenten klubbar) om dette i forhold til representanten Voie si ytring i bladet «I Skolen» om at den offentlege skulen er den viktigaste.

Ine Marie Eriksen (H): Friskoleloven er ikke blitt endret på noen vesentlige prinsipielle punkter. Når man sier at friskolelovens formål er å kunne velge andre skoler, så er det helt riktig. Hvis det ikke var noe å velge mellom, ville man jo ikke trenge å ha en lov. Men det underslår ikke det faktum at den offentlige skolen er og i all overskuelig framtid kommer til å være den aller, aller viktigste skolen for norske barn.

Når man ser en utvikling i Sverige over elleve år, der man har gått fra 1 pst. til et sted mellom 4 og 5 pst., med et system der man har fullfinansiering og ingen egenbetaling, forteller det noe om omfanget. Men det er prinsippet som er det viktigste, muligheten og retten til å velge annerledes.

Arne Sortevik (FrP): To ting: Ved debattstart i dag har vi punktert usikkerheten om § 3-5. Fremskrittspartiet vil støtte det subsidiært, slik at frittstående skoler får samme forhold gjennom hele lovverket, på samme måte som offentlige skoler.

Et spørsmål knyttet til det: Problemet med barn som kommer til skolen uten å kunne norsk, eller nok norsk, viser seg særlig i Oslo, der mange barn har fremmedspråklig bakgrunn. Her må mer enn lovfesting til. Hvorfor vil ikke Høyre være med og støtte Fremskrittspartiets forslag om å få en egen sak for å se på dette problemområdet?

Det andre: Høyre sier i sitt program noe om at de vil ha økt foreldremedvirkning. Utelukker det for Høyre foreldretilsyn etter dansk modell, slik Fremskrittspartiet har vist til, altså i en kombinasjon med offentlig tilsyn? Da kan man se for seg en løsning for å øke foreldremedvirkningen, ved at de også faktisk får lov til å ha et ord med i laget om hvordan skolen deres skal virke.

Ine Marie Eriksen (H): Da Arne Sortevik tidligere hadde ordet, tilhørte jeg dem som ble omtrent like glade som Trine Skei Grande for at Fremskrittspartiet ønsket å være med på lovens § 3–5.

Jeg er også vel kjent med de problemene som fins i forhold til minoritetsspråklige i Oslo, og det tas også nå ganske drastiske skritt fra byrådets side for å gjøre noe med det, spesielt der situasjonen er prekær. Men grunnen til at man ikke ønsket å ta dette inn i friskoleloven, var rett og slett at dette ikke er et problem som gjelder friskolene, men et problem som gjelder norske skoler generelt. Derfor hørte det ikke hjemme i den loven. Enkelt og greit!

I forhold til tilsyn: Det er ikke utelukkende positive erfaringer med den danske modellen. Jeg syns derfor det ville være litt hasardiøst umiddelbart å kaste seg på en slik modell når man vet at man til dels ikke har så gode erfaringer med den. Jeg ville i stedet velge den modellen man har, og sørge for at den videreutvikles og blir bra.

Rolf Reikvam (SV): Jeg er enig med Ine Marie Eriksen på ett punkt. Jeg tror heller ikke det blir et rush i første omgang fra grupper som ønsker å etablere private skoler.

Når man tegner et bilde av situasjonen i Sverige, et fullstendig bilde, er faktum at i Stockholm – og dette med privatskoler er jo et fenomen fra de større byene – er det nærmere 14 pst. av elevene som går i private skoler. Det er også en del av dette bildet.

Men det var ikke det jeg skulle spørre om. Ine Marie Eriksen har gang på gang tegnet et bilde av at ressurssituasjonen i den offentlige skolen har vært ganske stabil de siste fire–fem årene. Nye tall fra grunnskolens informasjonssystem viser at ressurssituasjonen når det gjelder antall delingstimer fra skoleåret 1998–1999 til 2002–2003, har gått ned med 19 pst., og timene til spesialundervisning er redusert med 5 pst. Det er klart at det har vært en ganske omfattende nedgang i ressurssituasjonen i den offentlige skolen.

Er ikke Ine Marie Eriksen enig i at den nye loven kan være med på å forsterke denne nedgangen, og at det er en ganske dramatisk ressursnedgang i den offentlige skolen?

Ine Marie Eriksen (H): Jeg føler også trang til å kommentere det Rolf Reikvam sier først, nemlig at i Stockholm går opp mot 14 pst. av elevene i friskoler.

Ja, men det man også har sett i Sverige, takket være kombinasjonen mellom friskoler og fritt skolevalg, er jo at den sosiale segregeringa har gått dramatisk ned, fordi elever fra innvandrertette områder, som tidligere ikke har hatt mulighet til å gå på de bedre skolene i byen nå kan gå i slike skoler fordi man har et fritt skolevalg. Man slipper altså å flytte. Det blir en valgmulighet også for dem som ikke har råd til å flytte på seg.

Når det så gjelder ressurssituasjonen, er det nettopp lagt fram en stortingsmelding som kommer til å bli en årlig foreteelse, St.meld. nr. 33. Det tyder på at den har vært stabil de siste fem åra. Det er ingenting verken i den rapporten eller i den stortingsmeldinga som tyder på at det har vært dramatiske nedganger. Det man kan få rapporter om på denne tida, er jo at kommuner vurderer å kutte, men det er ingenting som tilsier at de foreløpig har kuttet. Det er også slik, vil jeg si til representanten Reikvam, at det er de kommunene som har lavest inntekt, som bruker relativt sett mest penger på skole. Det tyder på at norske kommuner prioriterer skolen, og det er jeg glad for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Arne Sortevik (FrP): Jeg velger å åpne med en liten visitt til representanten Eriksen, til dette med særlig opplæring for elever fra språklige minoriteter. Det er fremstilt slik i denne saken at man også foreslår å endre opplæringsloven knyttet til dette. Det som kommer fra Fremskrittspartiet, er ikke en del av lovforslaget for de frittstående skoler, men det er et selvstendig forslag:

«Stortinget ber Regjeringen legger frem egen sak med tiltak for å sikre bedre norskkunnskaper hos barn fra språklige minoriteter/barn med innvandrerbakgrunn.»

Jeg går ut fra at representanten har lest forslaget.

Dette er en historisk dag. Dette er også en god dag for foreldre og elever i grunnskolen. Lov om frittstående skoler øker på en dramatisk måte både foreldrenes og elevenes valgfrihet, men samtidig også den økonomiske likestilling mellom elevene. En godkjent frittstående skole vil nå automatisk få offentlige penger. Når dette skjer, er det fordi Regjeringen tar et lite, men viktig skritt på Fremskrittspartiets skolevei.

Samtidig er det grunn til å understreke at dette viktige skrittet ikke betyr slutten på den offentlige skolen, men det betyr slutten på den tilnærmede monopolstilling som kommunalt eide grunnskoler fortsatt har i Norge, der 1,7–1,8 pst. av elevene går i private skoler. Den offentlige monopolskolen som vi har i Norge, undergraver foreldremandatet og foreldreretten, etter vårt syn. Den undergraver elevenes frie valg, som de tar i samråd med sine foreldre og foresatte. For Fremskrittspartiet er foreldrerett, foreldremandat og fritt valg viktig. Også for Fremskrittspartiet er dette derfor en historisk dag.

Det er grunn til å understreke at hensikten med en ny lov heller ikke er å angripe den offentlige skole. Etter Fremskrittspartiets syn vil den nye loven åpne for en vinn-vinn-situasjon. Den offentlig eide skole bør bli stimulert til å lage bedre skole når andre skoleeiere lettere kan starte skole. I Fremskrittspartiet har vi faktisk tiltro til at den offentlige skole vil bruke denne utfordringen når det gjelder eneretten, positivt for elevene.

Fremskrittspartiet har stor tro på at økt mangfold og økt konkurranse om elevene vil kunne gi bedre skole for alle. De voldsomme protestene og advarslene som kommer fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet, avslører etter vår mening en panisk redsel for at den sosialistiske enhetsskolen skal bli utfordret når det gjelder faglig innhold og læringsutbytte. Dermed viser disse partiene at de er mer opptatt av å beskytte den offentlige skolen enn av å gi foreldre og elever et godt skoletilbud.

Når mange foreldre og elever søker mot private skoler, er det ikke minst fordi de er på jakt etter et bedre læringsutbytte enn det som offentlig skole fremviser i dag.

Jeg tror det er grunn til å minne om hensikten med både opplæringslov og den kommende lov om frittstående skoler: å gi elevene en kristen og moralsk oppdragelse og gode allmennkunnskaper, slik at elevene kan bli gagnlige og selvstendige mennesker. Loven sier også i sin formålsparagraf at vi skal ha et høyt kompetansenivå i folket. Da må vi ha elevene i fokus. Lov og skole er til for elevene, ikke for lærerne, ikke for skoleeierne og ikke for det lokale selvstyret.

Et godt skoletilbud er etter Fremskrittspartiets mening avhengig av et mangeartet tilbud. Nettopp derfor må flere enn kommuner få anledning til å etablere og drive grunnskoler. Et mangeartet tilbud innebærer også at dagens stramme begrensing, religion/livssyn eller pedagogisk alternativ, må fjernes.

Dagens lovforslag gjør også at foreldre og barn i Norge får rettigheter og muligheter langt mer lik de rettigheter og muligheter foreldre og barn i våre to nærmeste naboland har. Det er naturlig å sammenlikne med Danmark og Sverige. Mest naturlig er det å sammenlikne med Danmark, som har hatt fri etablering i mange, mange år. Det er en ganske fri etablering, og det er foreldrene som har hovedansvar for tilsynet. Statlig støtte er 74 pst. av hva den offentlige skolen koster, og dansk lov krever faktisk at foreldre betaler skolepenger. Ca. 12 pst. av elevene går i frie grunnskoler. Danske barn har ikke særlig dårligere læringsresultater enn norske barn.

Sverige åpnet fullt for etablering av private skoler i 1992. Vel 4 pst. av elevene, i snitt, går i private skoler. Heller ikke svenske barn gjør det spesielt dårligere enn norske barn i internasjonale undersøkelser. Når det svenske skoleverket spør 4 700 foreldre med elever på 2., 5. og 9. klassetrinn – og alle kommuner er representert i utvalget – viser svaret at valgfriheten har stor legitimitet hos foreldrene. Hele 90 pst. mener at foreldre og barn selv må kunne velge skole.

Når jeg bruker litt tid på dette, er det fordi hovedmotstanderne av foreldre og barns frie skolevalg, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet, maler et redselsbilde ved å vise til Sverige. Når vi forresten tar med oss at mange av dem som stemmer på disse to partiene, og faktisk også folkevalgte for disse to partiene, velger privatskoler for sine barn, minner det om presten som sa til sitt sognebarn: Du skal gjøre som jeg sier, og ikke som jeg gjør!

Bruker vi Sverige som eksempel, ja, så er det det svenske LO og ikke de svenske partier som maler det svarte bildet, og som søker å skape et problembilde av ordningen med private skoler.

La meg presisere at Fremskrittspartiet understreker at trekket i kommunenes rammetilskudd for elever som velger frittstående skoler, bør være mindre enn det skolene får. Jeg sier dette selv om det kommer i en egen sak. Jeg understreker her og nå at det bør være et beredskapstillegg for den kommunale skolen, slik det er i Danmark. Det er en løsning Fremskrittspartiet vil gå inn på.

I et samarbeid med regjeringspartiene har Fremskrittspartiet sikret viktige politiske fotavtrykk i denne saken.

• Det blir understreket at kommunene ikke får vetorett mot etablering av frittstående skoler.

• Godkjenning og tilsyn skal legges utenfor departementet.

• Regjeringen skal fremme egen tilleggsak, der nye rammer for frittstående grunnskoler skal utvides til å gjelde videregående skoler. Det ligger ca. 50 søknader i departementet om å etablere videregående skoler.

• Det skal legges frem en sak om standard for faglig måloppnåelse.

• Skoler for funksjonshemmede elever sikres godkjenning og statlig finansiering.

• Den nye loven trer i kraft fra 1. oktober i år.

Fremskrittspartiet fremmer også egne forslag i saken, men støtter Regjeringens forslag subsidiært.

Fremskrittspartiet foreslår at loven alt nå skal omfatte videregående skoler, og har lovforslag som ivaretar det.

Fremskrittspartiet foreslår at det skal legges frem en ny opplæringslov, som skal omfatte alle elever, slik vi kjenner det fra vårt naboland Sverige.

Fremskrittspartiet foreslår at godkjenning og tilsyn legges til NOKUT. Etter vårt syn bør vi ha et godkjennings- og tilsynsorgan som omfatter hele utdanningskjeden.

Fremskrittspartiet ønsker egen sak for å avklare skoleskyssproblematikken. Det gjelder at kommunene får både ansvar og avklaring for elever med funksjonshemming når kommune- og fylkesgrenser krysses. Dette må det bl.a. ses på.

Fremskrittspartiet ønsker egen sak som lovsikrer at alle skoler i offentlig eie skal ha egne driftsstyrer med foreldrerepresentanter i flertall. Dette tar vi opp her.

Og ikke minst ønsker vi tilsyn fra offentlig tilsynsmyndighet supplert med lekmannstilsyn. Vi vil gi foreldrene tilsynsrett, slik man gjør det i Danmark.

Dagbladet hadde sist søndag et oppslag om at private skoler er best. Slike skoler har ofte engasjerte lærere, interesserte foreldre og motiverte elever. Utfordringen for den offentlige skolen blir nå å øke engasjementet, øke interessen og øke motivasjonen. Samarbeid med foreldre og elever blir enda viktigere. Derfor må lover, forskrifter og praktiske inngrep fra skoleeiere, skoleledere og lærere invitere til styrket brukermedvirkning.

Det kommer flere skolesaker etter denne før sommeren tar oss. I de sakene vil styrket brukermedvirkning og styrket brukerinnflytelse være viktige områder for Fremskrittspartiet, og det må gjelde alle elever i alle skoler, ikke bare elever i frittstående skoler.

Fremskrittspartiets mål med fri etablering av skoler innenfor et nasjonalt system for godkjenning og tilsyn er ikke å skape eliteskoler for de få. Fri etablering er etter vårt syn ett av mange tiltak for å skape bedre læringsresultater i norsk skole totalt. Vi må skape kultur for å utvikle skoler for alle elever, og da nytter det ikke med forbud eller strenge særvilkår for å drive skole i Norge. Norske kommuner har ingen naturgitt kompetanse til å drive skolene mye bedre enn andre, eller uten utfordring fra andre. Norske foreldre og norske elever har krav på å kunne velge fritt.

De sterke protestene og de sterke advarslene fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet i denne saken er egentlig en avslørende mangel på tiltro til eget skolesystem, og en avslørende avvisning av foreldre og elevers frie valg. Det er bra at deres syn ikke vinner frem.

Når loven vedtas i dag, er det grunn til å sende gratulasjoner og lykkønskinger til alle foreldre og alle elever i norsk grunnskole. Vi fra Fremskrittspartiet gir et løfte: Vi skal gjøre vårt beste for at videregående skole også åpnes for fri etablering så snart som mulig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva M. Nielsen (A): Jeg vil utfordre representanten Sortevik på et av de forslag som Fremskrittspartiet har fremmet i denne saken.

Fremskrittspartiet har også denne gangen kommet med forslag om å innføre et nytt finansieringssystem for grunnskolen, basert på et system der staten betaler skolepenger for den enkelte elev direkte til skolen. Regjeringas forslag om å oppheve kretsgrensene vil gjøre det enklere for elevene å bytte skole. Elevene kan shoppe litt rundt, slik elevorganisasjonene har kalt det.

Jeg vil be representanten Sortevik om å si og være konkret på hvilke modeller som tenkes lagt når grunnskolen skal finansieres på denne måten. Hvordan ser representanten Sortevik for seg f.eks. at kapitalkostnader skal beregnes, og hvordan dette skal finansieres? Og likeledes: Hvordan skal dette systemet kobles opp mot stadige variasjoner i elevtall på skolen i forhold til lærerpersonell og de behov som skolen har enkelte år? Jeg vil gjerne høre hvordan modellen konkret er tenkt ut.

Grethe Fossli hadde her overtatt presidentplassen.

Arne Sortevik (FrP): Ja, det er helt riktig oppfattet. I et av våre egne forslag gjentar vi det vi har foreslått mange ganger, og dessverre kanskje må foreslå en del ganger til før vi får flertall for det, nemlig å endre finansieringssystemet. Vi er opptatt av å sikre at det skal komme statlige penger direkte til den skolen der eleven velger å være elev, og at vi har et statlig stykkprissystem, er ingen ukjent øvelse verken i Norge eller våre naboland. Vi har altså god tilgjengelighet til en meget omfattende statistikk. Det er mulig å finne ut hva ulike typer skoler koster. Det er også mulig å gjøre regnestykker på hva som vil være et høvelig kapitalbidrag. I den versjonen av forslaget som er fremmet i denne saken, har vi også understreket at et slikt system må omfatte et kapitaltilskudd, og det håper vi jo kan komme, i og med at det også er et punkt som Regjeringen var opptatt av i sin egen tiltredelseserklæring.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Da jeg vokste opp i Melsomvik i Vestfold, var de som var medlemmer av Smiths Venner, de mest fremmedkulturelle i min klasse. Vil Fremskrittspartiet holde en kristen sekt som denne, som svært mange i Norge oppfatter som fremmedkulturell, utenfor friskoleloven?

Mitt spørsmål nr. 2: Fremskrittspartiet skriver at de ønsker å avvise skoler som åpenbart etablerer frie tilbud til etnisk baserte grupper, og at tilsynet med skoler som utvikler seg i retning etnisk basert elevgrunnlag, må styrkes. Min kunnskap om etnisitet tilsier at dette også må bety at tilsyn må styrkes og godkjenningspraksis være restriktiv overfor f.eks. skoler som åpenbart tiltrekker seg utelukkende, eller nesten utelukkende, hvite norske middelklassebarn. Er dette korrekt oppfattet?

Så til slutt: Jeg så et svensk program på TV. Der var det intervju med mødre til innvandrerbarn som fortalte at deres barn snakket dårligere svensk enn de sjøl. Disse barna gikk altså ikke i private skoler. De ble igjen i den offentlige skolen, som ble tømt for nettopp hvite svenske middelklassebarn.

Arne Sortevik (FrP): Fremskrittspartiet er opptatt av å ha bestemmelser som tydelig viser hva vi ønsker skal være et godt innhold i skolen, enten skolen er eid og drevet av det offentlige, eller eid av andre enn det offentlige. Vi er også svært opptatt av å ha et oppegående og velfungerende tilsyn. Det har vi pekt på i denne saken, og det kommer vi til å peke på også i andre saker. Det betyr at de skolene som legger seg i yttergrensene, og som går over de grensene som etableres, må regne med reaksjoner, enten det er muslimske skoler eller andre skoler som velger å utfordre det som er klare formuleringer og klare retningslinjer gitt i lovverk og forskrifter.

Når det gjelder Sverige, er det mange ting å vise til. Det som er et poeng fra den siste leseforståelsesundersøkelsen, er jo at svenske barn med innvandrerbakgrunn faktisk leser bedre enn norske barn uten slik bakgrunn.

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Sortevik argumenterte sterkt for foreldrerett, og det er et prinsipp som også Kristelig Folkeparti støtter og deler med Fremskrittspartiet. Men loven tar i sin formålsbestemmelse også inn en annen dimensjon, nemlig barnets rett i form av FNs barnekonvensjon. Det er viktig å sikre barnets rett gjennom et godt tilsyn, og at barnet dermed får en god opplæring.

Fremskrittspartiet ønsker foreldretilsyn etter dansk mønster. Foreldretilsynet kan etter min mening ikke automatisk utledes fra foreldreretten. Det er heller utledet fra et foreldrestyringsprinsipp. Det er vel også tvilsomt som en tilsynsordning på grunn av blanding av roller. Det blir fort bukken som passer havresekken.

Jeg vil minne om at Danmark har hatt større skandaler i forbindelse med friskolene enn både Norge og Sverige, f.eks. Tvind-skolene. Er ikke Sortevik mer trygg på et statlig tilsyn?

Arne Sortevik (FrP): Både representanten Sortevik og partiet Fremskrittspartiet tror på en blanding. Vi tror at vi kan hente gode ting fra våre nærmeste naboland, spesielt fra Danmark, som har hatt en fri etablering av skoler i over 50 år. Den er så fri at det er nok å melde seg. Det er ingen som stopper dem som melder seg, og den er så fri at det er foreldrene som har både førstelinjetilsyn og andrelinjetilsyn.

Selvfølgelig kan det være uheldige episoder å vise til, men mitt bestemte inntrykk er at i Danmark lever man godt med denne ordningen. Og det viser etter vårt syn en stor tillit til foreldrene og til foreldremandatet. Vi synes det er viktigere at foreldrene handler på vegne av sine barn direkte enn at det offentlige påtar seg det mandatet og handler på vegne av barn ved å stenge det frie valget, slik som noen partier i denne salen ivrer for.

Presidenten: Presidenten vil spørre representanten Sortevik før han forlater talerstolen, om han vil ta opp forslag.

Arne Sortevik (FrP): Tusen takk, president. Det vil jeg gjerne.

Jeg tar opp våre forslag i innstillingen, og jeg har flere ganger snakket om at vi subsidiært skal støtte § 3-5. Da tror jeg at det meste skulle være avklart.

Presidenten: Representanten Arne Sortevik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Replikkordskiftet er dermed omme.

Rolf Reikvam (SV) (komiteens leder): La meg først understreke det som jeg prøvde å si i en replikk til Ine Marie Eriksen om ressurssituasjonen i den offentlige grunnskolen. Det er et uomtvistelig faktum, hvis en ser på de siste tallene om ressurssituasjonen som vi finner fra Grunnskolens informasjonssystem, at det har vært en nedgang på 19 pst. i det timetallet som går til delingstimer. Det er en nedgang på 5 pst. i ressursinnsatsen til spesialundervisning. I samme periode har det vært en økning i antall elever i den offentlige skolen. Så samlet sett våger jeg den påstand at det er ganske dramatisk, det som nå skjer i den offentlige skolen. Det er ikke vond vilje fra kommunepolitikerne, det tror jeg overhodet ikke, men dette må ses i sammenheng med private skoler og med den dårlige kommuneøkonomien. Så det bildet som Høyre prøver å tegne, at den økonomiske situasjonen har vært ganske stabil i den offentlige skolen, er altså ikke korrekt når vi ser på disse tallene som Grunnskolens informasjonssystem legger fram.

Ideologiene er ikke døde. Hvis noen mot formodning skulle ha trodd på alle som har fortalt at ideologiene er døde, så bør denne saken motbevise denne påstanden. Den saken vi behandler, synliggjør de ideologiske motsetningene. På den ene siden har vi Fremskrittspartiet, som sammen med regjeringspartiene nå går til frontalangrep på den offentlige fellesskolen. Det er ikke bare skolen som angripes, men de angriper en av grunnpilarene i velferdssamfunnet. Den offentlige skolen som møteplass for alle barn er det viktigste grunnlaget for at vi har hatt et homogent samfunn – et samfunn med forholdsvis få motsetninger, fordi vi alle har en felles referanseramme. Den rammen har gitt alle mulighet til å delta i den offentlige debatten på tilnærmet samme grunnlag, fordi vi har samme utdanningsbakgrunn, og vi har de samme erfaringene.

I skolen møter vi bredden av erfaringer, holdninger og livssyn, og vi blir utfordret på det vi står for, hver enkelt av oss, når det gjelder den offentlige skolen. Vi har gått i den samme skolen, med felles læreplaner, og vi har fått del i det som samfunnet forventer vi skal ha av kunnskaper. Skolen er sammen med Kirken trolig den viktigste bærer og formidler av det vi kaller kulturarven. Det er dette som nå angripes på en måte som vi ikke har opplevd tidligere. Den gratis, offentlige skolen er en forutsetning for det velferdssamfunnet som vi har bygd opp, og som vi har utviklet.

Jeg har ikke problemer med å forstå Fremskrittspartiets syn. Fremskrittspartiet er i sin grunnholdning et liberalistisk parti som vil svekke fellesskapet for å overlate oppgavene til private aktører. Dette ser vi på område etter område. Jeg forstår også deler av Høyre, den delen som representerer «kalkulatorpartiet», jf. et innlegg i Asker og Bærums Budstikke, der en av Høyres kommunestyrerepresentanter definerte partiet som et kalkulatorparti, nettopp fordi det blir regnestykker som avgjør prioriteringer og hva som er viktig.

Det mest positive en kan si om Fremskrittspartiets standpunkt, er at det ikke er egennytten til velgerne som er drivkraften i det standpunktet partiet har. Velgerundersøkelser viser at partiet har et sterkt innslag av velgere med forholdsvis lav formell utdanning og lave inntekter. Og i et framtidig samfunn, der vi skal betale for skolen, kan det lett bli disse gruppene som blir taperne når en svekker den offentlige gratis skolen.

Jeg forstår også at Venstre går inn for lovendring. Venstre har utviklet seg fra å være et miljøparti til å bli et liberalistisk parti som er opptatt av konkurranse, og som er interessert i å overlate oppgaver til private aktører.

Det jeg ikke forstår i denne saken, er Kristelig Folkepartis standpunkt. Jeg har følt at Kristelig Folkeparti har vært en ekte forsvarer av den offentlige skolen. Det siste landsmøtet var vel også med på å tegne og forsterke dette bildet. At deler av partiet har følt at kristendomsfaget ikke har fått den plassen det burde ha i den offentlige skolen, tar jeg til etterretning. Men dagens privatskolelov gir rom for at man kan etablere den type skoler som et alternativ til den offentlige skolen, så jeg forstår rett og slett ikke hvorfor det er viktig for Kristelig Folkeparti å åpne dørene slik, at det skal være fritt fram for alle aktører å søke om å få etablere en privat skole, når vi har en privatskolelov som, slik jeg har forstått, tidligere har dekket det behovet som deler av Kristelig Folkeparti-velgerne har hatt.

Det er viktig å være opptatt av kvalitet i skolen, slik statsråden helt klart er. Jeg betviler ikke hennes engasjement når det gjelder kvalitet i den offentlige skolen. Men hvordan fremmer vi denne kvaliteten? Statsråden tror åpenbart på konkurranse, økt konkurranse, og at det skal være med på å fremme kvalitet. Økt konkurranse mellom offentlige skoler gjennom offentliggjøring av karakterer osv. skal være med på å fremme kvaliteten i de offentlige skolene. I tillegg vil hun ha flere privatskoler for å stimulere til økt konkurranse. Jeg tror ikke det er konkurranse som vil øke kvaliteten, nettopp fordi dette både er dyrt og krevende, og det undergraver det mest grunnleggende vi har, nemlig en felles offentlig skole som en felles møteplass for alle barn. Det er heller ikke mulig å bygge ut to nettverk av skoler over hele landet. Det vi ser fra Sverige, er at private skoler blir et alternativ i urbane områder. I vårt land er det først og fremst i Oslo det er aktuelt å etablere flere privatskoler, mange privatskoler, som et alternativ til den offentlige skolen.

Det er et dyrt utdanningssystem regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet nå legger opp til, og det er kommunene som skal betale gildet. Slik systemet er nå, og slik som det blir forsterket, er det kommunene som får trekk i sitt rammetilskudd. Dette er ikke nye, friske penger som blir pløyd inn i utdanningssystemet vårt, dette er penger som blir tatt fra kommunene gjennom rammetilskuddet. Det er riktig som det er blitt sagt, at det ikke blir trukket ut så mye fra kommunene som det blir tilført de private skolene, men i en sak som vi også har til behandling i komiteen, er det foreslått å øke det trekket når det gjelder kommunene. Det blir understreket at det ikke skal opp på samme nivå som tilskuddet til privatskoler, men det skal økes i løpet av en femårsperiode. Og det er ganske innlysende for alle at når kommunene blir trukket for tilskuddet til private skoler, vil dette være med på å svekke økonomien i den offentlige skolen. Det burde bekymre flere enn SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Det er også viktig å være klar over at kommunene må ha en beredskap for eventuelt å møte den situasjonen der en privatskole blir nedlagt eller elever blir kastet ut av en privatskole. Det er ganske utrolig at det skal tas inn en bestemmelse i loven – det er tydeligvis Fremskrittspartiets store sak – om at hvis foreldre i en periode ikke kan dekke egenbetalingen, kan det gjøres vedtak om at disse elevene skal kastes ut av den private skolen. Når de skal kastes ut derfra, vet vi hvem som har plikt til å ta imot dem – det er den offentlige skolen. Derfor må den offentlige skolen også ha en beredskap, den må ha et tilbud om elevplasser som skal stå der i påvente av at noen eventuelt blir kastet ut av den private skolen.

Kommunene, som har et ansvar for å ha et utdanningstilbud for alle barn, er nødt til å drive en skole som er vesentlig dyrere enn det de i utgangspunktet kunne hvis de selv kunne planlegge, legge til rette og styrke den offentlige skolen, nettopp fordi de må ha et tilbud til alle og være beredt til å motta elever som av ulike grunner ikke får lov til å gå videre i den private skolen.

Det som også overrasker meg, og som burde overraske flere, eller i hvert fall gjøre flere betenkt, er at måten å finansiere de private skolene på er gjennom en regelstyrt finansiering, som innebærer at i det øyeblikk man har etablert en skole, er staten klar til å finansiere den. Det er ikke noen budsjettramme som skal styre etableringen av privatskoler. Det er et av de få områder der vi ikke kan vise til budsjettrammene, men der vi får beskjed om å bevilge pengene fordi det blir etablert private skoler. Også denne delen av vårt utdanningssystem burde være budsjettstyrt. Vi kan ikke si til en kommune som har problemer med å finansiere sin offentlige skole, at her får dere mer penger, fordi den er budsjettstyrt. Private skoler derimot er regelstyrt, og der må vi bare bevilge de pengene som skal til når en skole blir etablert, og når en skole får godkjenning. Dette er et merkelig system, et utrolig system, som flere burde være opptatt av.

For oss er det viktig å slå ring om den offentlige skolen, forsvare den offentlige skolen og gjøre den bedre. De evalueringsrapportene som er blitt lagt fram i forbindelse med L97, viser at det er mye å ta fatt i. Det er mye som skal gjøres for at den offentlige skolen skal bli bedre. Den er ikke så dårlig som det bildet vi tidligere har fått tegnet av de internasjonale komparative studiene. Men det er behov for å styrke den offentlige skolen, og skal vi styrke den, er vi nødt til å bruke mer penger. Vi kan ikke redusere ressurssituasjonen, slik vi har sett de siste årene.

Det å sikre den offentlige skolen, det å lage en god offentlig skole, en spennende offentlig skole, en offentlig skole som har det mangfoldet som vi ønsker, er og burde være en prioritert oppgave for alle sammen, for tross alt går de aller fleste barna i denne skolen. Det er ikke det som skjer ved det lovvedtaket som blir gjort i dag.

SV var også innstilt på å stemme for endringen i § 3-5, selv om vi i utgangspunktet var innstilt på å stemme mot hele loven. Vi ser at det har vært en del gode argumenter. Og når så galt var i ferd med å skje at Fremskrittspartiet i utgangspunktet ikke var innstilt på å ta ansvar for disse elevene, var vi innstilt på å støtte forslaget. Nå er ikke det nødvendig, for nå blir det flertall for dette, i og med at Fremskrittspartiet har endret standpunkt.

Arne Sortevik sa at de private skolene er best. Han bygde det på en undersøkelse som var gjengitt i Dagbladet forleden dag. Det skulle jo bare mangle at private skoler, med et lite antall elever, med mindre spredning i elevmassen, ikke skulle komme litt bedre ut når det gjelder gjennomsnittskarakter – gjennomsnittskarakteren i den offentlige skolen var 4,5, og gjennomsnittskarakteren i privatskolen var 4,8, eller der omkring. Det skulle da bare mangle at det ikke slo ut slik, når vi ser på antall elever i den offentlige skolen i forhold til i den private skolen. Men som sagt, det er masse utfordringer i forhold til den offentlige skolen, masse ting som skal løses. Vi i SV mener det er det som skal prioriteres, nettopp for å lage den skolen best mulig.

Det at vi i innstillingen ikke har skrevet noe om minoritetsspråklige elever, som det ble sagt i innlegget til Trine Skei Grande, er jo positivt galt! Vi har nettopp sagt at den loven vi skal vedta, som vi foreslår, også skal inneha en paragraf om minoritetsspråklige elever.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Søren Fredrik Voie (H): Dette innlegget fra representanten Reikvam var ikke et merkelig innlegg. Tvert imot var det helt som forventet! Til og med velferdssamfunnet står nå for fall.

Etter at SV i mange år har vært meget skeptisk og negativ til private skoler, særlig livssynsskoler, støtter nå SV nåværende privatskolelov. Betyr det at SV nå er mer opptatt av å beholde og støtte livssynsskoler enn skoler som har faglig kvalitet som formål?

Og videre: Betyr det også at SV vil støtte privatskolene økonomisk, slik Stortinget har vedtatt, eller går man fortsatt inn for en så dårlig statsstøtteordning at en presser fram den segregeringen av elevene som en selv sier å være imot?

Og helt til slutt: I SVs program ønsker man jo at staten skal overta de private skolene. Hvorfor blir ikke det fremmet som forslag når vi har saken oppe?

Rolf Reikvam (SV): Vi registrerer jo at det ikke er flertall for vårt primærstandpunkt. Det er mange som burde ta det til etterretning. Det er ikke flertall i dag for vårt forslag, slik som vi har programfestet dette.

Vi har da valgt å inngå et kompromiss i forhold til det vi i utgangspunktet trodde var mulig, nemlig at Kristelig Folkeparti var interessert i å støtte et forslag fra oss – et forslag som ville dekket deres behov, og som vi iallfall kunne leve med. Vi ser vel at vi ikke klarer å samle alle ressursene i den offentlige skolen, få til en enda bedre offentlig skole, slik at det skal være et godt alternativ for alle. Derfor har vi sagt at det kompromisset som vi ser for oss, kunne være – og vi hadde selvsagt håpet på flertall for dette – å ta utgangspunkt i dagens privatskolelov og gjøre den bedre på en del viktige områder, som vi har pekt på i våre merknader og i vårt forslag, men som blir nedstemt. – Det er den enkle grunnen til at vi er villig til å inngå et kompromiss med dem som tidligere har forsvart dagens privatskolelov, selv om vi ideelt sett skulle ønske at vi kunne samle alle barna i den offentlige skolen og gjøre den enda bedre.

Presidenten: Presidenten minner om at vi har endret forretningsordenen i den senere tid, og at tiden for replikk nå er 1 minutt – og ber representantene holde seg til den tiden.

Ursula Evje (FrP): Representanten Reikvam gjorde det kunststykket at han på 15 minutter ikke brukte ett ord på å definere SVs politikk. Friskoleloven er et angrep på den offentlige skolen – og dermed basta!

SV begrunner sine angrep i redselsbeskrivelser og eventyr. I Danmark har brukerne kunnet velge fritt i svært mange år. Danmark har ikke dårligere læringsresultater enn oss, de har fri etablering, foreldretilsyn og mange elever med innvandrerbakgrunn. Hva er etter SVs mening feil ved danske foreldre når 42 pst. vurderer forskjellige skoler for sine barn?

Rolf Reikvam (SV): Dette innlegget er med på å understreke det jeg prøvde å starte med, nemlig at dette er en ideologisk strid. Det er ideologiske skillelinjer vi nå ser klart og tydelig. Det som går på å etablere, å ha en god, felles offentlig skole som er for alle barn, med store variasjoner og med stort mangfold, det er det vi er opptatt av.

Vi er helt sikre på at dette er den beste måten å bruke ressurser på. Vi er helt sikre på at dette er den beste måten å ta vare på det verdifulle i vårt samfunn: at vi har et homogent samfunn, at vi har en felles referanseramme, at vi har felles opplevelser – og dermed klarer å holde sammen dette samfunnet på en god og skikkelig måte. Det er vårt utgangspunkt. Det er det som er vårt mål, i tillegg til at skolen er en viktig forutsetning for et godt velferdssamfunn. Det burde være rimelig klart at her er det ideologiske motsetninger.

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Reikvam framstiller saken som et ideologisk skille og et frontalangrep på den offentlige skolen. Kristelig Folkeparti er uenig i den virkelighetsbeskrivelsen.

Det blir et tankekors for meg når representanten Reikvam forsøker å fri til Kristelig Folkeparti, når vi vet at SV har vært de som har bekjempet privatskoleloven ved bl.a. å foreslå kutt i tilskuddene og dermed gjøre friskolene til et sted for de rike barna. Det blir et tankekors for meg at representanten Reikvam ikke har sett de mange som har følt motstanden mot friskoleprinsippet og foreldrerettsprinsippet som en trussel, og som har opplevd det politiske skjønn som tilfeldig og lite forutsigbart. For Kristelig Folkeparti er det ingen motsetning mellom en sterk offentlig skole og muligheter for friskoler.

Mitt spørsmål til SV er: Klarer SV å se at det ikke er noen motsetning? Hvis de mener at det er en motsetning, hvordan kan de da forsvare dagens privatskolelov? Blir prinsippene bare et volumspørsmål for andelen elever i friskolene?

Rolf Reikvam (SV): Med dagens privatskolelov har vi holdt et ganske stabilt nivå på antall privatskoler over veldig mange år. Det har ligget på et sted mellom 1 og 2 pst. Vi aksepterer at det kan ligge der.

Hvis vi hadde kunnet beholde dagens privatskolelov, ser vi heller ikke at det ville åpne for et «frislepp», som noen har kalt det, at man i 2004 står klar til, som Trine Skei Grande sa, å etablere mange nye privatskoler. Vi har holdt det under en viss kontroll. Det har vært begrensninger på hvem som har kunnet etablere privatskoler. Vårt prinsipielle standpunkt står fast – for all del. Vi ser ikke behov for private skoler. Vi ser behov for at vi har en god offentlig skole der de aller fleste barna går.

Det som nå kan komme til å skje – vi skal ikke male fanden på veggen – er at vi kan få en utvikling med en dramatisk økning, jf. Stockholm.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Arne Lyngstad (KrF): Det grunnleggende i norsk skolelovgivning er foreldrenes ansvar for oppdragelse og opplæring av sine barn. Skolen skal hjelpe foreldrene i dette arbeidet. Derfor understrekes det i opplæringsloven at alle barn har rett til opplæring, og at skolen i samarbeid med hjemmet skal oppdra barnet til gagns mennesker. Ut fra dette grunnsynet om foreldreansvar utleder vi hjem-skole-samarbeidet i skolen, og vi gir foreldreretten konkret innhold.

Et annet sentralt perspektiv er skolens oppgave som kunnskapsformidler og samfunnsinstitusjon. Skolen er viktig for å gi barn og unge en identitet og utruste for liv og arbeid. Skolen har slik en samfunnsoppgave i å bygge samarbeid og fellesskap. Skolen er en svært viktig arena for å lære ferdigheter, men også øve evne til toleranse og selvinnsikt. Skolen formidler vår felles kultur og kulturarv, og i Norge bygger den også på det menneskesyn vi finner i vår kristne og humanistiske kulturarv, nemlig menneskets ukrenkelige verdi. Det er en styrke for vårt samfunn at vi har en skole hvor vi møter elever fra alle sosiale og kulturelle lag. Samtidig har vi en nærmiljøskole som bygger opp om lokale fellesskap. Gjennom en nasjonal skolepolitikk gir vi skolen et felles innhold som skal sette elevene i stand til å møte framtida på best mulig måte.

Dagens forslag til friskolelov, som Kristelig Folkeparti vil stemme for, bygger på prinsippet om foreldreretten. Den er nedfelt i internasjonale konvensjoner og er slik en del av menneskerettslovgivningen. Kristelig Folkeparti mener det ikke er noen motsetning mellom å arbeide for en sterk offentlig skole og å sikre foreldrene rett til å velge en annen opplæring for sine barn i tråd med egne idealer og ønsker for oppdragelsen av barnet. Kristelig Folkeparti har derfor hele tiden vært en trofast forsvarer for friskoletanken, og partiets talsmenn var pådrivere for å få vedtatt dagens privatskolelov fra 1985. Den friskolelov som vi i dag skal vedta, bygger på den samme ideologiske grunn, foreldreretten. Den er først og fremst en beskyttelse av mindretallets rettigheter, fordi den hjemler og gir mulighet for å fylle opplæringen med et annet innhold enn det den offentlige skole gir. Friskoleloven er slik en demokratisering av skolen, ingen privatisering.

Friskoletanken og foreldrenes rett til å velge opplæring for sine barn har vært politisk omstridt i Norge, og er det også i dag. Kristelig Folkeparti mener at dagens privatskolelov har bygd på meget gode prinsipper om foreldrenes rett til å bestemme formålet med opplæringen. Slik betrakter Kristelig Folkeparti friskolene som et supplement til den offentlige skolen, og vi forsvarer deres rett til å stå fram med sin egenart og annerledeshet.

I Samarbeidsregjeringens Sem-erklæring står det at vi ønsker en forenkling av loven og behandlingen av søknadene. Et viktig mål er å gi foreldrene større forutsigbarhet for å få sine rettigheter oppfylt. Erfaringene har vist oss at de ulike politiske regimer i departementet har gitt ulik mulighet for foreldrene til å starte friskoler. Spesielt har dette rammet friskoler med religiøst grunnlag. Men det har også vært vanskelig å få aksept for alternative pedagogiske plattformer. Her husker vi godt Gudmund Hernes og Arbeiderpartiets motstand mot montessoriskoler.

Når Kristelig Folkeparti er med på å utvide grunnlaget for å opprette friskoler, er det fordi kravet om alternativ pedagogikk synes å bli stadig vanskeligere å oppfylle. Dette henger sammen med at vi nå får et stadig større pedagogisk mangfold i den offentlige skolen. Dermed faller grunnlaget for dette formålet bort. Samtidig viser erfaring både fra vårt eget land og fra andre land at det ofte er friskolene som klarer å fornye pedagogikken i skolen. Slik er det nå interessant at den engasjerte skolekvinnen Mosse Jørgensen ønsker å starte en friskole i erkjennelse av at den nye pedagogikken er vanskelig å realisere innen den offentlige skolen. Blant annet på denne bakgrunn har vi i Kristelig Folkeparti konkludert med å utvide grunnlaget for godkjenninger til både å omfatte formål og kvalitet.

Undersøkelser viser at kvaliteten på opplæringen i våre friskoler i dag ikke står tilbake for de offentlige skolene. Jeg frykter derfor ikke et kvalitetskrav som sier at skolene må ha opplæringsplaner som er «jamgode med» de offentlige skolene. Dette må selvfølgelig ikke hindre at frittstående skoler kan ha mer ambisiøse målsettinger i sine læreplaner enn det som er jevngodt. Jeg er også fornøyd med at flertallet i komiteen i denne forbindelse understreker undervisningsfriheten for friskolene som et grunnleggende prinsipp, og at godkjenningspraksis må bygge på dette prinsipp. Dette er viktig for de skolene som ønsker å stå fram med særpreg og et klart alternativt innhold i forhold til den offentlige skolen. Undervisningsfriheten står i direkte sammenheng med prinsippene i foreldreretten.

Når vi legger vekt på krav til kvalitet ved godkjenning, må vi også følge opp med et godt faglig tilsyn med opplæringen. Her trenger vi gode ordninger basert på faglighet og respekt for skolens egenart. Kristelig Folkeparti er med i flertallet som ber Regjeringen komme tilbake med forslag til organisasjonsform for godkjenning av og tilsyn med frittstående skoler. I dette legger Kristelig Folkeparti at tilsynet med skolene skjer på lik linje med tilsynet med offentlige skoler. Godkjenningen må skje på bakgrunn av loven, mens praktiseringen av loven må legges til forvaltningen i samsvar med vedtatte retningslinjer. Regjeringen tar sikte på å legge dette til utdanningsdirektøren hos fylkesmannen, og dennes uavhengighet vil styrkes ved å knytte utdanningsdirektørene til et utdanningsdirektorat. Et eget uavhengig skoletilsyn i tillegg virker unødvendig byråkratiserende.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å sørge for at de skolene vi har i dag, fortsatt skal få tilskudd til sin drift. På ett punkt var Regjeringens forslag for dårlig, og det gjelder friskoler for funksjonshemmede – såkalte regel 1- og regel 2-skoler. Dette er skoler som gir et tilrettelagt tilbud til elever med særskilte opplæringsbehov, og som er et godt tilbud til de svakeste elevene. Regjeringen skapte unødvendig uro om finansiering av disse skolene, og jeg er glad for at flertallet står fast på lovfestet tilskudd i ny § 6-4. Dette gir den nødvendige basis for å opprettholde disse skoletilbudene.

Kristelig Folkeparti ønsker også å gi minoritetsspråklige elever ved friskolene mulighet for norskopplæring på linje med elever i den offentlige skolen. Norskopplæring er viktig for å integrere våre nye landsmenn i vårt samfunn. Det var skuffende at Fremskrittspartiet ikke så dette i komitearbeidet. Desto mer gledelig er det at de nå vil stemme for forslaget til § 3-5, som sikrer tilskudd til slik særlig undervisning i friskolene.

Mye av motstanden mot friskoleloven har gått på faren for kommersielle skoler. Kristelig Folkeparti har hele tiden sagt at vi ikke ønsker slike skoler. Vi mener offentlige tilskudd skal brukes på opplæring og på elevene, ikke til å gi overskudd eller utbytte til skoleeierne. Regjeringen har lagt fram forslag i Ot.prp. nr. 80 som ivaretar dette.

Tilskuddet fra staten gjør det mulig for sivil sektor å bidra i løsningen av samfunnsoppgaver. Idealismen i sivil sektor trenger vi for å skape et bedre samfunn. Tilskuddsnivået bygger på tilsvarende kostnader i den offentlige skolen. Med en rimelig egenandel i form av skolepenger gjør vi det mulig for alle foreldre å realisere foreldreretten. Odelstinget får senere anledning til å drøfte tilskuddssystemet, men jeg kan allerede nå slå fast at Regjeringen og Kristelig Folkeparti ikke åpner for kommersiell skoledrift.

Samtidig med en ny friskolelov vil Kristelig Folkeparti arbeide for en sterk offentlig skole. Vi betrakter friskolene som et supplement til den offentlige skolen. Ved søknad om godkjenning av friskoler skal kommunene uttale seg om hvilke konsekvenser det kan få for den offentlige skolen, men kommunene skal ikke ha noen vetorett. Her ligger det en skjønnsvurdering, som i enkelte særlige tilfeller kan påvirke søknadsbehandlingen. Med denne nye loven kan vi regne med en økning i antall elever i friskolene. Jeg tror imidlertid ikke, i motsetning til representanten Reikvam, at den vil bli dramatisk stor. Det beste vi kan gjøre for å få foreldre og barn til å slutte opp om den offentlige skolen, er ikke å hindre friskoler, men å skape en sterk og engasjert nærmiljøskole. Dette krever oppmerksomhet og ressurser. Kommunene må få bedre økonomi og friere rammer. Vi må klare å skape en sterk offentlig skole samtidig som vi har friskoler. Sammen kan disse skolene øke det pedagogiske mangfoldet og virke gjensidig utviklende på hverandre. Dette er erfaringer Sverige har gjort, og jeg håper det tilsvarende også skal skje i Norge. Det vil gi en bedre skole til beste for elevene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Det er ikke grenser for hvor varmt forsvar representanten Lyngstad har for den nye loven. Den bygger på foreldreretten, den sikrer en demokratisering, og den er nødvendig for fornyelse av pedagogikken.

Hvis det virkelig er slik, blir mitt første spørsmål til representanten Lyngstad: Hvorfor i all verden kom ikke dette lovforslaget den gangen Kristelig Folkeparti selv satt med utdanningsministeren? Da Lilletun var statsråd, sa han tvert imot at han var uenig i den type politikk, og Kristelig Folkeparti gikk konsekvent mot den type forslag i Stortinget.

Kanskje er det som Reidar Lie fra Møre og Romsdal, delegat på Kristelig Folkepartis landsmøte, sier:

«Vi har hatt både Kjell Magne Bondevik og Jon Lilletun som skolestatsråder, og hadde en klar og god skolepolitikk. Nå er det Høyres skolepolitikk som gjennomføres av regjeringen, mens KrF får skylden. Jeg fikk sjokk da jeg leste Høyres skolepolitiske manifest i 1999, men nå er manifestet snart gjennomført.»

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Giske spør om hvorfor vi ikke gjorde dette under statsrådstiden til Jon Lilletun. Vel, et svar kan jo være at vi etter den tid opplevde Trond Giske som statsråd.

Et annet svar kan være at vi da høstet den erfaringen at det var nødvendig å foreta forenklinger i loven for å sikre en forutsigbar godkjenning av friskolesøknaden og dermed gi foreldrene mulighet til å få oppfylt sin foreldrerett. Det vi nå har gjort, er å foreta en slik forenkling. Jeg innrømmer gjerne at vi her har gått inn i politiske kompromisser for å få flertall for en slik forenkling. Men den bygger på de samme prinsipper om foreldrerett, og jeg opplever i det hele tatt ikke dette som noen sterk trussel mot den offentlige skolen. Jeg mener at vi klarer å kombinere satsing på en sterk offentlig skole med en ny friskolelov.

Rolf Reikvam (SV): Jeg får jo inderlig håpe at det er politiske valg som ligger bak det Kristelig Folkeparti har gjort, og ikke personen Trond Giske – at dette er bevisste politiske valg fra Kristelig Folkepartis side.

Arne Lyngstad startet sitt innlegg med å snakke varmt om den offentlige skolen, med masse ressurser og alt dette, så den kan gjøre en god og skikkelig jobb, og han understreker dette gang på gang. Jeg har påvist nå hvorledes det har vært en nedgang i ressursene til den offentlige skolen i den perioden Kristelig Folkeparti har sittet i regjering. Som jeg sa i stad, skyldes ikke dette ond vilje fra kommunepolitikere, det er sultefôring av kommunene som gjør dette, og det burde bekymre Arne Lyngstad på en helt annen måte enn det gjør i dag. Han sier at han tror på en sterk offentlig skole med masse ressurser, og så har vi parallelt med dette en privat skole.

Mitt spørsmål til Arne Lyngstad blir rett og slett: Hvis vi får en utvikling som i Stockholm, der oppimot 14 pst. av elevene går i private skoler, er dette en utvikling som Kristelig Folkeparti synes er bra, og er dette noe de ønsker velkommen?

Arne Lyngstad (KrF): Selvfølgelig er det også politiske valg. I mitt innlegg påpekte jeg to – dette med manglende forutsigbarhet er det ene, det andre er det vanskelige kriteriet om alternativ pedagogikk.

Kristelig Folkeparti ønsker å kjempe for den offentlige skolen. Men vi gjør ikke det ved å bekjempe friskoleloven. Vi gjør det ved å kjempe for at kommuner og skolesektoren har ressurser og kompetanse til å gi elevene et godt tilbud. Det er det som må være i fokus. Det blir helt feil når mindretallet gjør de to prosentene, eventuelt det x antall prosenter i tillegg som kan komme som en følge av friskoleloven, til den store trusselen mot den offentlige skolen. Det er ikke der det ligger. Jeg har aldri skjønt hvorfor mindretallet har gjort det til et så stort problem at enkelte, et mindretall, velger noe annet enn det offentlige tilbudet. Men vi må kjempe for det offentlige tilbudet, og det gjør vi ved å sikre ressurser og kompetanse. Og der kan SV, Arbeiderpartiet og regjeringspartiene stå sammen.

Arne Sortevik (FrP): Når man lyttet til innlegg fra partiledelsen på Kristelig Folkepartis landsmøte, kunne man få inntrykk av at Kristelig Folkeparti er lite entusiastisk i forhold til denne lovrevolusjonen og har sterke reservasjoner. Jeg går ut fra at representanten Lyngstad kan avkrefte slike inntrykk.

Så har jeg et spørsmål om hvordan Kristelig Folkeparti egentlig balanserer sitt partisyn når det gjelder foreldremandat og foreldrerett på den ene side og synet på private skoler som et supplement til den offentlige skole på den annen side. Men egentlig har jeg vel fått svaret i representanten Lyngstads hovedinnlegg. Jeg tolker ham slik at ordet «supplement» er erstattet av «alternativ», det synes vi i Fremskrittspartiet er en god løsning. Jeg kunne faktisk tolke ham enda lenger. Når han helt riktig beskriver nettopp det viktige forhold at friskolene fremstår som fornyere av utdanningstilbudet og av skoletilbudet, kunne man faktisk erstatte ordet «supplement» med «fornyer».

Arne Lyngstad (KrF): Det er riktig at det i Kristelig Folkeparti har vært en debatt omkring friskoleloven, og mye av den har vært knyttet til spørsmålet om hvorvidt kommunene har mulighet for å opprettholde grendeskoler. Men jeg tror ikke – og det sa også flertallet på Kristelig Folkepartis landsmøte – at friskoleloven vil være noen trussel i forhold til grendeskolene.

Så er det riktig at vi ser på friskolene som et supplement, ganske enkelt fordi vi tror at majoriteten av norske barn fortsatt vil gå i den offentlige skolen, fordi vi har en nærmiljøskole, en skole som er lokalisert til nærmiljøet. All erfaring også fra andre land viser at man velger den offentlige skolen. Hovedinstrumentet for å bygge kunnskapssamfunnet vil være den offentlige skolen. Og så blir friskolene supplementet som representerer enten et alternativ eller en annen måte å drive skolen på.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er sjølvsagt Rune Skjælaaen, som er vår medlem i utdanningskomiteen, som skulle ha stått her, men han er medlem av Lagtinget.

Senterpartiet ynskjer ein god offentleg skule med rom for alle, uavhengig av sosiale skiljelinjer, funksjonsnivå, etnisk bakgrunn og trusretning. Vi har i alle år støtta Kjell Bondeviks privatskulelov. I respekt for foreldra sin rett til å velja opplæring vil vi halda ved lag privatskulelova, og vi vil forbetra lova på område som styrkjer elevane sine rettar, jf. fellesforslag frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet.

Den lova som i dag ser ut til å bli vedteken, er grunnleggjande forskjellig frå privatskulelova. Den fundamentale forskjellen er at kravet til formål er teke bort. Det inneber at ein kan oppretta skule identisk med og i konkurranse med den offentlege skulen. Ja, faktisk blir det i innstillinga frå regjeringspartia og Framstegspartiet argumentert med at dette vil gjera den offentlege skulen betre. Det er jo ein grunnleggjande forskjell i forhold til privatskulelova slik ho i dag varetek foreldreretten. Langt frå alt er like bra i skulen i dag. Men det går ikkje an å bortforklara det ved å endra lovverket, når det faktisk er slik at det er kommunane som har ansvaret for dei fleste skulane i dag. Og det er altså ein stram kommuneøkonomi som er mykje av årsaka til den situasjonen som er.

Teknisk Beregningsutvalg har nyleg lagt fram ei oversikt over situasjonen i kommunane slik han framstod i 2002. Den fortel at kommunane har fått ein sterkt forverra økonomisk situasjon i løpet av dei to siste åra. Dei har ei gjeld på mellom 70 og 80 milliardar kr som skal betenast. Det var faktisk slik at kommunane sin eigen organisasjon bad om 6 milliardar kr meir for 2003 enn det Regjeringa føreslo.

Då er det heller ikkje anna å forventa enn at det blir meldt om kutt i skulen. Det er faktisk slik at 55 pst. av kommunane er nøydde til å føreta kutt på eit så sårbart område. Det er difor vi ser både at skular blir lagde ned, og at støttetimar blir fjerna. For den som ynskjer ein god og spennande felles offentleg skule, skulle det jo vera grunnleggjande å arbeida for ein styrkt kommuneøkonomi i staden for det vi no ser, ei nedpining av mange kommunar, ja til og med eit forslag som følgjer denne lova, og som gjer at finansieringa skal styrkjast når det gjeld alternative skular. Då kan ein berre få eitt sluttresultat, og det er undergraving av den offentlege skulen.

Det blir frå mange hald uttrykt bekymring i høve til det som no skjer. Professor Asbjørn Tveiten ved Norsk Lærerakademi uttaler si uro i avisa Vårt Land i dag. Han er ein varm forsvarar av dagens privatskulelov, og han seier at han i høve til lova slik ho no ligg føre frå fleirtalet, «slit med motstridande kjensler». Han seier at

«eg er skeptisk til tanken om at kvaliteten i skulen skal hevast gjennom konkurranse skular imellom. Den tanken har kome frå regjeringa. Det er så mykje, fyrst og fremst på barnesteget, som det ikkje er lett å måla og slik samanlikna frå skule til skule. Det kan føra til ei for sterk vekt på prestasjonar framfor andre faktorar som er viktige for det å skapa ein god skule».

Det høyrer med at dersom han skulle velja, ville Asbjørn Tveiten tilrå det som fleirtalet i dag gjer, men han understrekar veldig sterkt:

«Det må verta større fridom til lokal tilpassing innanfor den offentlege skulen. Utviklinga i den offentlege skulen vil … vera med på å avgjera kor mange friskular vi får etter den nye lova».

Redaktør Erling Rimehaug seier i ein artikkel i Vårt Land i dag:

«Når det nå åpnes for fri konkurranse om skoledrift, er det mye som taler for at privatskolene vil stikke av med seieren, og få de beste elevene og de mest ressurssterke foreldrene. En slik utvikling mot en ny klassepreget skole vil være et tilbakeslag for den tenkning som lå bak friskolebevegelsen og Kjell Bondeviks privatskolelov.»

Eg har med interesse lytta til debatten i dag. Eg må seia at eg ikkje er overraska over Framstegspartiet. Dei står for det dei har forfekta lenge. Det er frå vårt hald sterkt å beklaga at dei no får støtte frå Kristeleg Folkeparti, som vi har stått saman med før om ein annan skulepolitikk. Eg er heller ikkje overraska over Høgre. Men å lytta til Arne Lyngstad i dag er å lytta til eit innlegg som forsvarar ei heilt anna lov enn den Kjell Bondevik og Kristeleg Folkeparti ein gong kjempa fram. Det er òg å lytta til eit heilt anna innlegg enn det vi såg frå Jon Lilletun og hans sterke engasjement som statsråd for å sikra ein god offentleg skule, der private skular skulle vera eit verdifullt supplement.

Senterpartiet har ikkje hatt den same uroa som Arbeidarpartiet og SV i høve til den utviklinga som har skjedd i den seinare tida når det gjeld oppretting av friskular etter dagens lov, sjølv om vi har hatt våre diskusjonar vi òg. Vi avklarte tidleg i den nye gruppa at vi ville stå på dagens lov.

Vi synest det er veldig vanskeleg det som no skjer. Det er noko meir som raknar enn det at ein opnar for konkurranse, òg på dette feltet. Det er noko med den felles plattforma som dei fleste av barna våre til no har hatt moglegheit til å møta, som no står i fare for å bli nedbroten. Vi har forsvart til no at det skulle vera ei opning for dei som sterkt ynskte eit alternativ ut frå livssyn eller av andre grunnar.

Så har Høgre og Venstre dei siste dagane profilert seg som sterke tilhengjarar av lokalt folkestyre. Er det nokon plass det er engasjement i dei lokale folkevalde organa, er det på skulesektoren. Vi er veldig overraska i Senterpartiet over det som no seiest i innstillinga frå desse to partia på dette feltet, og då med følgje av både Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet. Her blir faktisk lokaldemokratiet sett til sides, foreldreretten tøygd så langt at kommunane ikkje skal ha moglegheit til å seia ja eller nei. Det blir rett nok presisert at dei skal ha moglegheit til å uttala seg – og ikkje noko meir.

Vi kan ikkje bagatellisera det som no skjer når det gjeld nedlegging av grendeskuler og oppretting av alternative skular så langt. Det er ikkje eit sterkt ynske hjå mange foreldre lokalt om alternativ pedagogikk som er det førande her – det er faktisk den utpininga som skjer av norske kommunar. Og så er det altså slik at Kristeleg Folkeparti av alle parti på den eine sida seier frå denne talarstolen at dei vil kjempa for meir pengar til kommunane, og på den andre sida opnar heilt klart for konkurranse på eit så viktig felt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Olav Olsen (H): Magnhild Meltveit Kleppa konsentrerte seg mye om to punkter – kommuneøkonomi og nåværende lov. Når det gjelder kommuneøkonomi, må det være grunnlag for å si at 2 pst. rentenedsettelse, som vi har hatt siden statsbudsjettet ble vedtatt, betyr mer for kommunesektoren enn de økninger som Senterpartiet foreslo.

Når det gjelder nåværende privatskolelov, viser Senterpartiets medlem i komiteen i sine merknader til Senterpartiets program, der partiet ønsker en videreføring av kravet om at privatskoler skal ha «et alternativt formål». I programmet er det bare snakk om privatskoler basert på alternativ pedagogikk. Betyr det at Senterpartiet er mot livssynsskoler, eller betyr det at Senterpartiets program – jeg holdt på å si – heller ikke på dette punkt er dekkende og utfyllende?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er veldig greitt no å få oppklara kva rentenedsetjing betyr for kommunane i forhold til pengar i kassa. Eg har hatt ei kjensle av at Høgre på det punktet har misforstått ganske grundig. Det er faktisk slik at 6 milliardar kr meir til kommunane neste år ville medført ei heilt anna moglegheit til å styrkja både skule og eldreomsorg og andre viktige oppgåver enn ei rentenedsetjing, der verknadene faktisk er usikre, fordi mange kommuner har bunde renta si.

Så til spørsmålet om vårt program. Etter den debatten vi hadde på vårt landsmøte då dette programmet vart fastsett, hadde vi ei drøfting då vi møttest i haust, fyrste hausten etter valet, om korleis dette skulle handterast vidare, og vi var samde om at vi står trygt på dagens privatskulelov, vi fremjar ikkje nye forslag. Så difor er vår haldning den same som ho har vore tidlegare.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Eva M. Nielsen (A): Det er et tankekors at statsråden i den offentlige debatten stadig har argumentert for behovet for en sterk og samlet strategi for kvalitetsutvikling i skolen, samtidig som hennes departement sender ut en sverm av endringsforslag som kommer litt nå og litt da. Det blir fragmentert og lite strukturert skolepolitikk av sånt. Store skolepolitiske endringer er denne våren fremmet av Regjeringa. Sammenfallende forslag fremmes i ulike proposisjoner. Dessverre framstår Høyres skolesatsing både som fragmentert og en smule forvirrende. Dessuten fører dette til at ting tas ut av sin sammenheng, at både foreldre og lærere har problemer med å skaffe seg oversikt over endringsregimet, at debatten blir springende, og det blir unødig komplisert å se skolereformene i sammenheng.

Sist uke deltok jeg på et av Undervisningsforbundets fylkesårsmøter. Ca. 130 stykker – pedagogisk personell – deltok. Det er synd å si at de jublet over Regjeringas kvalitetssatsing i skolen. Forslaget til privatskolelov ble møtt med kraftig hoderisting. Det var godt å oppleve hvordan dette pedagogiske personalet viste solidaritet og stilte seg bak uttalelsene fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, der de advarer med at den foreslåtte privatskoleloven fører til en ytterligere utarming og redusert satsing på den offentlige skolen.

Det er også grunn til å merke seg at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i sin uttalelse skriver at lovforslaget ikke i tilstrekkelig grad ivaretar en ikke-diskriminerende praksis. Vi vil fra Arbeiderpartiets side følge utviklinga innenfor privatskolene nøye for å se til at funksjonshemmedes interesser blir ivaretatt på en god måte.

Et annet interessant spørsmål i denne debatten: Vi viser stadig til våre naboland, og statsråden har utallige ganger brukt PISA-undersøkelsen for å framheve Finland som et skoleeksempel på en vellykket skolepraksis og skolepolitikk. Det er riktig. Finland har lyktes med det meste på skolesida. De har gjort enkle grep for å få økt leseferdighet og økt lærelyst. Og Finland har gjort en ting til: Finland har satset på den offentlige skolen – de har satset mye, de har satset offensivt, og de har gitt den offentlige skolen gode arbeidsvilkår. Finland har satset på den offentlige skolen og vunnet. I Finland finnes det omtrent ikke privatskoler. De har en offentlig skole, og den er best i verden. Slik har finnene lyktes. I Norge går vi dessverre feil vei. Vi går i stikk motsatt retning.

Regjeringa har nå åpnet for fritt fram for alle typer private skoleløsninger, samtidig som Regjeringa utarmer kommunesektoren. Regjeringa tar her to grep som begge svekker den offentlige skolen. Elevene skal fordeles og fragmenteres etter geografiske, økonomiske og karaktermessige kriterier – hvor du bor, hvor rik mor og far er, eller dine karakterer. Det er trist å se at Kristelig Folkeparti ikke vil være med og stå opp for den offentlige skolen. Det er trist å se at Kristelig Folkepartis landsmøte sa farvel til den offentlige skolen og ikke ville stå fram som dens forsvarer i konkurransen mellom offentlig og privat satsing.

I denne saken vil jeg avslutningsvis peke på den inkonsekvens at mens Kvalitetsutvalget i disse dager skriver sine konklusjoner for bedre kvalitet i den norske skolen, vil et flertall på Stortinget i kveld vedta hva som er kvalitet. Jeg beklager at Regjeringa ikke vil vente på Kvalitetsutvalgets innstilling, at man ikke vil vente til Kvalitetsutvalget har konkludert.

Til slutt tar jeg opp forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Representanten Eva M. Nielsen har teke opp det forslaget ho refererte til.

Statsråd Kristin Clemet: Det er fire viktige grunner til at vi ønsker å erstatte privatskoleloven med en ny lov om frittstående skoler.

For det første: Eksisterende lov er blitt svært vanskelig å praktisere, og den blir ikke praktisert på en god måte. Med det mangfold som nå preger den offentlige skolen, er begrepet «alternativ pedagogikk» blitt vanskelig å definere. En montessoriskole atskiller seg ikke vesentlig fra mange offentlige skoler i dag. Dessuten inneholder loven et så stort rom for politisk skjønn at hyppige regjeringsskifter skaper rettsusikkerhet og uforutsigbarhet for borgere, som ofte må ha en svært lang planleggingshorisont.

For det annet: Vi ønsker å gjøre foreldreretten reell for alle. Vi har ikke skoleplikt i Norge. Privat sektor er ikke et underbruk av staten. Det er ikke staten som eier våre barn. Enhver har rett til å velge en alternativ skole for sine barn, men i praksis gjelder ikke denne retten for alle. I dag er det i hovedsak tre grupper som kan praktisere sin foreldrerett, nemlig de som er rike nok til å betale for en privatfinansiert og/eller kommersiell skole, de som ønsker en religiøs/etisk skole, og de som ønsker en såkalt alternativ pedagogikk. Med den nye loven, som egentlig er en tilskuddslov, vil alle foreldre bli likestilt.

For det tredje: Vi mener at valgfrihet i seg selv er positivt, men valgfriheten må være mest mulig lik for alle og ikke en frihet på andres bekostning. Derfor er valgfrihetens vilkår viktige. Blant de vilkårene vi setter, er at egenandelene skal begrenses, at det ikke skal tas ut noen former for utbytte av skoledriften, og at skolen ikke fritt kan velge hvilke elever de tar inn.

For det fjerde: Vi tror valgfrihet og mangfold vil legge grunnlaget for bedre kvalitet i skolen fordi det skjerper bevisstheten om oppgaver, formål, brukere og alternative måter å løse oppgaver på. Regjeringens viktigste prioritering i skolepolitikken er å bedre kvaliteten i den offentlige skolen. Et visst innslag av friskoler er også ett, men langt fra det viktigste, virkemiddel i dette arbeidet, fordi det kan virke befordrende på kvalitetsarbeidet i alle skoler.

Om dette er en stor eller liten reform, kan diskuteres. Selv mener jeg at det er en prinsipielt viktig reform, men en reform som neppe vil føre til at et stort antall foreldre vil velge en friskole for sine barn. Det er flere grunner til at jeg ikke tror det. I andre land, som ofte har mye større valgfrihet enn Norge, velger likevel et stort flertall nærskoler, ca. 90 pst. I Sverige oppgir flertallet av dem som har valgt nærskolen, at dette er et aktivt valg. Opplæringsloven gir alle en rett til å velge nærskolen, og det er en bestemmelse vi vil beholde. De fleste er fornøyd med nærskolen sin, og siktemålet med vårt skolepolitiske arbeid er at enda flere skal bli fornøyd, både med elevenes læringsmiljø og med læringsutbyttet, bl.a. ved at de får økt kunnskap om og innsyn i skolen og større muligheter for å påvirke og engasjere seg aktivt for skolen sin.

Dessuten er det krevende å etablere en friskole. Erfaringsmessig tar det flere år og mye hardt arbeid. Med den nye loven vil dessuten kravene til kvalitet og forpliktelser overfor samfunn, foreldre og elever gjennomgående bli enda tydeligere enn de er i dag. I motsetning til i Sverige ligger det dessuten ingen økonomiske incentiver i å etablere en friskole i Norge, snarere tvert om. Man må altså ønske å yte en betydelig frivillig innsats for å starte en skole, som deretter er forpliktet til å ta inn de elevene som melder seg.

I den offentlige debatten er det brukt veldig sterke ord og uttrykk om hva denne loven vil føre til, som f.eks. enhetsskolens fall, rikmannsskoler, sterk sosial segregering, elev- og lærerflukt fra kommunale skoler, osv. La meg kommentere noen av disse påstandene.

For det første: Det er allerede sosial og etnisk segregering i norsk skole, spesielt i de store byene, fordi bostedssegregeringen fører til skolesegregering som følge av nærskoleprinsippet. Segregeringen videreføres ofte inn i skolen, bl.a. ved fordelingen av elever på klasser og dessverre også gjennom måten hvorpå enkelte elever tas ut til spesialundervisning. Men det kan ikke påvises at et visst innslag av friskoler fører til økt sosial og etnisk segregering. Snarere er det i Norge en del som tyder på det motsatte. Foreldre oppgir at et viktig motiv for å velge en friskole er at de ønsker et mindre homogent elevmiljø.

For det andre: Det er store forskjeller mellom kjønn, elever og klasser i Norge. Slike forskjeller kan aldri viskes helt ut, men forskjellene i Norge er så mye større enn f.eks. i Sverige og Finland at det er åpenbart at vår store utfordring er tilpasset opplæring. Begrepet «tilpasset opplæring» betyr egentlig «likeverdig opplæring», som igjen betyr at opplæringen må være variert, mangfoldig og differensiert – ikke lik. Evalueringen av Reform 97 kan tyde på at opplæringen er for lik og ikke mangfoldig nok. Et visst innslag av friskoler kan kanskje bidra til mer individuelt tilpasset opplæring for alle.

For det tredje: Ut fra det vi i dag vet om friskolene, er det heller ingenting som tyder på at de øker den økonomiske segregeringen. Det er en større andel foreldre med lave inntekter i norske friskoler enn i den offentlige skolen, og lærerne tjener mindre enn i kommunale skoler. I Sverige er det ingen vesentlige inntektsforskjeller mellom friskoleforeldre og andre. Årsaken er naturligvis at det i loven settes et tak på egenandelene, som gjør at de gjennomgående er lave. Prinsipielt er det dessuten ingenting i veien for at de kan bli enda lavere, slik man nå diskuterer når det gjelder barnehagene. Uansett er det ingen som stjeler noe fra den offentlige skolen. En elev kan ikke gå på mer enn én skole av gangen, og alle har betalt skatt og skal kunne nyte godt av de samme skattefinansierte godene, spesielt når de er så viktige som skolen.

Det er naturligvis i alle skolesystemer en risiko for at det er de mest skoleinteresserte foreldrene som er mest engasjert og foretar aktive valg for sine barn. De behøver ikke være rike, hvite, velsituerte og velutdannede, slik mange tar for gitt. De kan simpelthen bare være gode og interesserte foreldre. Det ser vi ikke minst i den offentlige skolen. Noen foreldre er mer ivrige til å komme på foreldremøter, delta i skolens samarbeidsorganer, hjelpe til med lekser, dugnadsarbeid osv. enn andre. Vil man viske ut slike forskjeller, kunne en logisk slutning være at man eliminerte hjem-skolesamarbeidet. Jeg tror likevel det er bred enighet om at det ikke er veien å gå. I stedet må de vi formelt og reelt legge til rette for et enda bedre hjem-skolesamarbeid, oppmuntre flere til å delta og samtidig håpe og tro – slik jeg faktisk gjør – at foreldre som engasjerer seg, gjør det for hele skolesamfunnet og ikke bare for eget barn.

Friskoleloven kan gjøre det mer krevende å være kommunal skoleeier. I så fall er det bare ett av flere tiltak som Regjeringen gjennomfører, som vil gjøre det mer krevende å være eier. Vi ønsker at det skal stilles større krav til kommunene, og at de i større grad enn til nå skal engasjere seg i skoleutvikling, innhold, læringsmiljø og arbeidsmiljø. Etableringen av friskoler kan bl.a. gjøre det vanskeligere å planlegge for kommunene, og derfor gir vi dem fortsatt innflytelse i godkjenningsprosessen og en mer rettferdig finansieringsordning for friskolene. Men vi gir dem ingen vetorett, ettersom det tross alt er innbyggerne og ikke forvaltningen som skal nyte godt av grunnleggende rettigheter. Kommunenes ve og vel kan ikke overstyre foreldrenes rett til å velge.

I dag går ca. 1,8 pst. av grunnskoleelevene i Norge i private skoler. I Sverige er andelen 5–6 pst, i Danmark ca. 12 pst. og i Nederland ca. 70 pst. Andre land med store innslag av privatfinansierte og kommersielle skoler er det ikke relevant å sammenligne med. Men selv ikke de landene som har skattefinansierte friskoler, gir oss uten videre noe svar på hvordan elevtallet i friskolene vil utvikle seg i Norge. Alle land har bl.a. forskjellig lovgivning og forskjellige tradisjoner. Etter min mening er det likevel sannsynlig at antallet elever i friskoler i Norge vil øke både med vår nåværende lov og med den nye loven. I et åpent kunnskapssamfunn lar ikke mennesker seg presse inn i løsninger som andre har valgt for dem, og jeg tror ikke folk tror at politikerne alltid vet hva som er best for dem. Likevel tror jeg økningen i elevtallet vil være svært begrenset, slik jeg allerede har forklart. Selve muligheten til å velge er både prinsipielt og psykologisk viktig for mange. Men det betyr ikke nødvendigvis at man rent faktisk velger noe annet. I stedet kan økt mangfold og åpenhet om kvalitet og muligheter for å velge legge grunnlaget for økt engasjement og interesse også for den offentlige skolen, noe alle skoler og elever vil nyte godt av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg tror jeg vil starte med å gratulere statsråden med dagen. Det er nemlig oppsiktsvekkende at statsråden har fått Kristelig Folkeparti til å gå så langt som de har gjort. Statsråden har i hvert fall gjennom sin regjeringstid vært med på å bidra til at Kristelig Folkeparti har mistet troverdigheten i skolepolitikken.

Men jeg har lyst til å utfordre statsråden på den faktiske situasjonen i kommunene. En elev kan kun gå på én skole, sier statsråden, derfor er ikke dette noe problem. Men situasjonen er jo at vi nå legger opp til en faktisk øremerking av penger til barn i de private skolene, mens barn i den offentlige skolen blir rammet av faktiske kutt. Vi har gjentatte ganger i dag referert til en undersøkelse som KS har gjort, som viser at det kan oppstå en situasjon der 55 pst. av kommunene kutter i grunnskolen.

Jeg skal – veldig kort – komme til spørsmålet mitt: Hvordan kan dette bidra til å heve kvaliteten i den offentlige skolen? Betyr ikke dette kun en systematisk nedbygging av den offentlige skolen? Og da vil foreldrene i framtida søke private løsninger.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg skal ikke blande meg så mye opp i angrepene på Kristelig Folkeparti. Men jeg vil si det sånn: De verdiene man skal kjennes på, er om man har toleranse, og det man skal prøves på, er om man også anerkjenner at andre kan ha andre verdier enn en selv. Jeg synes det er symptomatisk at opposisjonen her spør Kristelig Folkeparti hvorfor de vil la andre slippe til, de som har fått dekket sine egne behov.

Jeg spurte ledelsen i Steinerskoleforbundet: Hvorfor går dere inn for denne loven, for dere blir jo godkjent allerede under nåværende lov? Og da sier de: Vi mener jo at steinerskolepedagogikken er best, men vi anerkjenner at andre foreldre kan ha andre meninger. Det er på den typen toleranse man skal prøves.

Elever kan ikke gå på mer enn én skole av gangen. Det står fast at det tilskuddet som private skoler får, friskoler får, er mindre enn det som går til den offentlige skolen. Ergo betyr det at man ikke raner den offentlige skolen for noe som helst; pengene følger på sett og vis eleven. Men vi har lagt frem forslag til et nytt finansieringssystem som er mer rettferdig og mer likt, mellom de kommunale og de frie skolene.

Ursula Evje (FrP): Når flere fritt kan etablere frittstående skoler, vil vi kunne anta at flere barn enn i dag vil velge slik skole. Spørsmålet om skoleskyss trenger derfor en rask avklaring. Når vil Regjeringen gjøre som lovet i Sem-erklæringen, og overføre ansvaret for grunnskoleelevenes totale skoleskyss til kommunene for å sikre at skyssutgiftene blir tatt med ved vurdering av endringer i den enkelte kommunes skolestruktur?

Statsråd Kristin Clemet: Det er helt riktig som representanten her var inne på, at skoleskyss er omtalt i flere tidligere dokumenter, også i Sem-erklæringen, og overføring av ansvaret til kommunene, under den tanke at kommunene bidrar til å skyve disse kostnadene så å si vekk fra seg. Det foreligger nå en utredning fra Nordlandsforskning som ikke uten videre gir det resonnementet rett. Jeg føler at jeg bør studere den utredningen litt grundigere, før jeg kommer til Stortinget, men jeg vil antydningsvis si at vi kan komme tilbake til Stortinget med en vurdering av dette med skysspørsmålet f. eks. i forbindelse med fremleggelse av statsbudsjettet.

Rolf Reikvam (SV): Også i denne saken har statsråden fått sine egne mot seg på viktige områder. I andre saker har det blitt en praksis der det er SV og dels Arbeiderpartiet som må forsvare statsråden. I denne saken kan vi dessverre ikke gjøre det.

Jeg er til dels enig med statsråden – jeg ser ikke for meg at det vil bli mange privatskoler i løpet av de nærmeste årene. Jeg tror ikke at folk står klare til å etablere privatskoler. Så der er jeg delvis enig med henne. Statsråden har jo et sterkt forsvar for den offentlige skolen, og det gleder meg. Men mitt spørsmål blir likevel: Hvor går grensen for antall privatskoler, hvor vil statsråden si at dette vil være uheldig? For det antar jeg hun gjør, hvis målet er å slå ring om den offentlige skolen og forsvare den offentlige skolen.

Jeg stilte et spørsmål til Arne Lyngstad fra Kristelig Folkeparti om han synes det vil være uheldig hvis eksempelvis 14–15 pst. av elevene går på privatskoler, slik vi ser i Stockholm. Vurderer statsråden det også slik at det vil være uheldig hvis vi får et så stort antall privatskoler, at dette i hvert fall vil være med på å svekke de offentlige skolene?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg ser det ikke slik at komiteen eller mine egne har gått imot meg. Jeg synes det foretas forbedringer på flere områder. Jeg har lagt merke til at representanten Reikvam tidligere faktisk har omtalt en del av de endringene som flertallet går inn for, som forbedringer, og som noe man vil implementere i gjeldende privatskolelov.

Jeg synes ikke man kan knytte noe måltall til prosenter, antall skoler eller antall klasser. Det avgjørende er at flest mulig elever får likeverdig opplæring, at de får et godt læringsmiljø og et godt læringsutbytte. Stortinget har bestemt at vi skal få et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Det skal omfatte både offentlige skoler og friskoler. Da vil vi kunne følge utviklingen litt nøyere og sette inn tiltak der det er nødvendig. Det avgjørende er hva som skjer med elevene. Men jeg tror man undervurderer hvilken virkning det har at det ikke er noen økonomiske incentiver i den friskoleloven vi vedtar i dag. Man kan godt vise til Sverige, men det er klart at det ligger et ganske kraftig incentiv i at det er mulig å gjøre kommersiell drift ut av en skole. Det blir ikke mulig i Norge hvis man skal motta offentlig støtte.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Statsråden la vekt på foreldreretten. Dagens privatskulelov varetek foreldra sin rett til å velja ein alternativ skule for å sikra ungane ei religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deira overtyding, og som òg varetek kravet i FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar. Det ligg nær å påstå at den foreldreretten som statsråden no forsvarar, er eit fritt val av skule og har eigentleg ikkje noko med den foreldreretten som ein gong låg til grunn for oppretting av dagens lov, å gjera.

Statsråden seier at kommunen sitt ve og vel ikkje kan overstyra foreldra sin rett til å velja. Men det å pina ned kommunane kan faktisk innebera at foreldra ikkje har noko val, dei må engasjera seg i ein privat skule. Kva vil statsråden gjera for å unngå det?

Statsråd Kristin Clemet: Denne replikken mener jeg er basert på en misforståelse.

Foreldreretten i henhold til internasjonale konvensjoner er ikke avgrenset til spørsmålet om religion. Det er den ikke. Derfor er det også slik at ingen kan nekte noen å starte en privat skole i Norge i dag. Det krever bare en minimumsgodkjennelse etter opplæringsloven, så kan man starte en skole. Den kan være privat finansiert, den kan være kommersiell. Det vi diskuterer i dag, er hvilke skoler som skal få offentlig støtte, slik at denne foreldreretten blir reell også for dem som ikke har en stor lommebok. Hittil har det vært for dem som er opptatt av religiøse og/eller etiske skoler og alternativ pedagogikk. Vi sier at det bør kunne gjelde alle – nemlig tilskuddet. Det er det vi diskuterer i dag. Foreldreretten gjelder enhver, hvem som helst kan starte en skole i henhold til internasjonale konvensjoner. Men det er altså ikke det vi diskuterer. Vi diskuterer hvem som skal få tilskudd, og vi ønsker å utvide det.

Jeg må returnere spørsmålet til opposisjonen: Hvorfor er det bare de som er opptatt av religiøse alternativer og alternativ pedagogikk, som skal kunne få dette tilskuddet fra det offentlige?

Vidar Bjørnstad (A): Jeg synes statsråden gjør en god jobb som Høyre-statsråd. Hun gjennomfører høyrepolitikk, som i denne saken.

Statsråden har tidligere reagert på påstander om at å få gjennomslag for flere privatskoler bidrar til å så tvil om hvorvidt den offentlige skolen er god nok, og at man ikke kjemper for den offentlige skolen og for nødvendige ressurser. Men det må være noe hold i påstandene når sentrale politikere i Kristelig Folkeparti i forbindelse med sitt landsmøte ville få fram at partiet – jeg går ut fra at det er inkludert Bondevik – ikke bare er et parti for private skoler, men også vil understreke forsvaret for og opprustningen av den offentlige skolen. Det må vel være en reaksjon på det skoleimaget Bondevik-regjeringen med statsråd Clemet i spissen har skapt.

Jeg synes det er oppsiktsvekkende at statsministerens eget parti må ut for å korrigere uønskede oppfatninger av de prioriteringer Regjeringen og skolestatsråden er opptatt av. Påstandene om statsrådens skolepolitikk er etter min oppfatning ikke bare ondsinnet sladder fra politiske motstandere.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg vet ikke hva som var siktemålet med denne replikken. Jeg har lest uttalelsen Kristelig Folkeparti vedtok på sitt landsmøte, og jeg kan slutte meg til absolutt hvert ord i den uttalelsen. Det er en sterk og god uttalelse om behovet for å styrke den offentlige skolen, og det er det vi bruker over 98 pst. av tiden på. Jeg har en følelse av at det er opposisjonen som er mest opptatt av disse friskolene og de 1,8 pst av elevene som går der.

For øvrig når det gjelder å svartmale skolen, må jeg si at jeg mener at norsk offentlig skole er god, og at den kan måle seg med andre skolesystemer i svært mange land. Men vi har noen utfordringer, som bl.a. er knyttet til store ulikheter i skolen. Men slik som det argumenteres her, mot friskoleloven, er det åpenbart basert på en antakelse om at det i dag finnes en rekke elever fra rike og ressurssterke familier som er sterkt misfornøyd med den offentlige skolen, og som tror at en privat skole som drives med mindre penger, vil være bedre, og at foreldrene derfor vil forsvinne så snart de får muligheten til det, og ta med seg lærere som er villige til å jobbe for mindre lønn, men jobbe bedre. Jeg har ikke et så negativt og pessimistisk syn, verken på foreldrene eller på norsk skole. Jeg mener den er mye bedre enn de antakelsene som ligger til grunn for disse påstandene.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Ursula Evje (FrP): Demokratiets svøpe, eller flertallets tyranni, ble godt belyst av representanten Bekkemellem Orheim fra Arbeiderpartiet tidligere i dag. Videre er det åpenbart SVs syn at menneskerettigheter må være underlagt de enkelte partiers ideologi.

Privatskolelovens historie starter i 1969, loven revideres i 1970, 1985, 1998 og senest nå ved behandlingen av dagens proposisjon.

Historisk var det regjeringen Borten som satt med ansvaret da den første privatskoleloven ble vedtatt. Men det er verdt å merke seg at da Bratteli overtok makten på begynnelsen av 1970-tallet, ble det ikke foretatt noen revisjon. På bakgrunn av manglende initiativ fra et regjeringsbærende arbeiderparti må vi kunne anta at de var fornøyd med loven og tingenes tilstand den gangen.

Videre kan en anta at privatskoleloven så dagens lys for å unngå at norsk lov kom i konflikt med FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966. Senere har denne konvensjonen rukket å bli norsk overordnet lov.

Representanten Frøiland var åpenbart bekymret over at foreldre har rett til å velge bort den offentlige skolen.

Artikkel 13, punkt 3 i konvensjonen slår fast at partene forplikter seg til å respektere foreldres og vergers frihet til å velge bort den offentlige skolen, under forutsetning av at skolene oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningen, fastsatt eller godkjent av staten. Videre står det i punkt 4 at intet i denne artikkel må tolkes som innskrenkninger i enkeltpersoners eller organisasjoners frihet til å opprette og drive undervisningsinstitusjoner, forutsatt at prinsippene i denne artikkels første paragraf iakttas, og at den undervisning som gis i slike institusjoner, er i overensstemmelse med eventuelle statlige minstekrav. Intet av dette burde skape de store debatter på ideologisk grunnlag, slik vi ser i dag.

Minstekrav til f.eks. læringsutbytte finnes ikke. Alle snakker om kvalitet, men ingen partier med regjeringsmakt har hittil definert kvalitet i forhold til den enkelte elev.

Vi har enhetsskolen, men jeg har aldri truffet enhetslæreren eller enhetseleven, så en enhetskvalitet kan bli en meget stor utfordring.

Disse kravene burde etter Fremskrittspartiets oppfatning vært innarbeidet i et kvalitetssikringssystem, og en oppfølging av dette med ansvar for godkjenning og kontroll lagt til et uavhengig organ, f.eks. NOKUT.

Vedtak om definisjon av kvalitet i forhold til brukerens krav er viktig. Vedtak om godkjenning og kontroll av den vedtatte kvalitet er tilsvarende viktig. Vedtak om et likeverdig økonomisk system hvor pengene utløses av brukeren, ville ha ivaretatt elevenes og foreldrenes rettigheter på en forsvarlig måte. Dette er utopi i dagens situasjon.

Når det gjelder § 3-5 «Særleg opplæring for elevar frå språklege minoritetar», er det også i denne sammenheng slik at Fremskrittspartiet ønsker en bedre opplæring i norsk enn det som altfor lenge har vært flertallets tradisjonelle ideologi i Norge. Etter vårt syn vil det derfor være viktig at denne opplæringen sikres gjennom en statlig stykkpris knyttet til den enkelte elev, og derved sikrer eleven og den valgte skole en forutsigbar og fullverdig finansiering. Kun en slik statlig finansiering vil sikre det språklige grunnlaget for gode læringsresultater for disse barna og ungdommene.

Fordi Fremskrittspartiet på bakgrunn av lang erfaring er av den oppfatning at norskopplæring for barn med minoritetsbakgrunn ikke er tilstrekkelig forutsigbar, og at læringsresultatene ikke er gode nok, har vi fremmet et forslag, nr. 5, om at tiltak for å sikre bedre norskkunnskaper for disse blir fremmet som egen sak. Det er beklagelig at dette gode forslaget ikke får flertall i denne omgang.

Av forskjellige årsaker er det ikke primært flertall for noen av de framlagte forslagene. Det betyr at katolske skoler med mange barn fra språklige minoriteter ikke vil få finansiert sin spesielt tilrettelagte norskopplæring. Dette er et godt eksempel på at flere partier burde ha følt et spesielt ansvar for å ivareta disse, uten at det vises i innstillingen eller er blitt tydeliggjort i debatten.

Flertallsansvar framstår som uoverkommelig for alle som burde ha dannet flertall. Hvor er ansvarligheten til de andre partiene når det gjelder det flerkulturelle samfunn eller ønsket om vesentlig økt arbeidsinnvandring?

For å unngå at en slik uverdig situasjon oppstår, har Fremskrittspartiet kommet til at disse barnas ve og vel tilsier at vi stemmer subsidiært for regjeringspartienes forslag til 3-5, som representanten Sortevik tidligere i dag har sagt at vi vil gjøre.

Videre synes det å ha festet seg en feilaktig oppfatning av at Fremskrittspartiet i forbindelse med denne saken vil pålegge friskolene å ha styrer med brukere i flertall. Dette er altså ikke riktig. Fremskrittspartiet har det som en uttalt politikk at alle offentlige skoler skal ha selvstendige driftsstyrer med brukerrepresentasjon i flertall. Det er en vesentlig forskjell mellom eierskapet til de offentlige skolene og til de private skolene. Det er vi som innbyggere og brukere som er det offentlige, og da må vi kunne forlange at brukerne er i flertall.

Når det gjelder de private skolene, vil vi ha en sterk brukerrepresentasjon i den enkelte skoles styre. For å avklare dette ytterligere: Fremskrittspartiet ønsker ikke å bestemme hvor mange medlemmer det enkelte styret skal ha. Det er helt opp til den private skoleeier å vedta et antall som gir et klart eierflertall i styret.

Imidlertid finner Fremskrittspartiet det vanskelig å tro at en privat eid skole skal være totalt på kollisjonskurs med sine brukere og kunder.

Når det gjelder representasjon fra de ansatte i styret for den enkelte private skole, følger dette av andre lover og regler som gjelder i arbeidslivet.

Kristin Halvorsen (SV): Det er mulig at noen av oss bruker for store ord i denne debatten. Men når Regjeringen legger fram et forslag til en friskolelov, er det vel fordi den ønsker flere privatskoler. Det kan godt hende at det vil bli i et lite, beskjedent omfang, men det kan også bli i et ganske stort omfang. Uansett må det være en målsetting for Regjeringen at et betydelig antall flere elever enn i dag skal velge privatskole, og at et betydelig antall flere foreldre skal gjøre det samme.

Det som bekymrer og uroer SV og meg, er: I mange lokalsamfunn og særlig i de store byene balanserer den offentlige skolen på en grense der standarden er mye lavere enn det veldig mange foreldre ønsker, og de opplever at den i disse dager blir lavere. Det sies opp lærere – det strammes inn. Nettopp i disse områdene vil det være et marked for privatskoler. Og nettopp i disse områdene kan vi oppleve at det flytter to–tre elever fra hver klasse til en privatskole i nærheten. Det betyr at kommunen vil miste et beløp for hver elev som flytter fra den offentlige skolen og til en privatskole, og foreldrene må ut med en betaling for den. Det igjen betyr at den offentlige skolen på sikt vil få mindre penger – på toppen av de innstrammingene som nå skjer. Det koster ikke noe særlig mindre å ha en klasse på 21 elever enn å ha en klasse på 24 elever. Og slik går spiralen.

Jeg tror Kristin Clemet har rett i at det ikke nødvendigvis er de rikeste foreldrene som kommer til å velge en privatskole. Vi ser f.eks. hvor sterkt foreldre ønsker en barnehageplass til barna sine. Selv om det kan koste veldig mye, vil en del foreldre kanskje prioritere å betale skolepenger i 1 500–2 000-kronersklassen framfor å reise på ferie – hvis det valget betyr mye, og hvis den nærmeste offentlige skolen er dårlig.

Det som bekymrer, er den misnøyen med den offentlige skolen som jeg opplever blant mange foreldre, og den uroen for den som er mange steder – ikke fordi standarden er dårlig, men fordi den ikke matcher det vi forventer skal være topp i den norske skolen i 2003. Denne misnøyen er ikke et rop om å kunne velge privatskole. Det er et rop om å kunne velge den nærmeste offentlige skolen med en standard som er bra – ikke et sterkt ønske om å flytte barnet sitt ut av den. Hvis dette nå brer om seg mer og mer, har man eksperimentert i en del områder av landet der de som er mest opptatt av skole, vil finne de pengene de trenger for å kunne betale skolepenger. Samtidig vil det føre til en betydelig utarming av og en desillusjonert stemning i den offentlige skolen. Dette er en utvikling som vil være fryktelig vanskelig å reversere.

Det er et stort dilemma å delta i denne debatten og samtidig ikke svartmale bildet av den offentlige skolen, for det foregår veldig mye bra der. Jeg har selv bare positive erfaringer med flinke, flotte og meget engasjerte lærere i den offentlige skolen, som trår til, som har vett og forstand til også å mobilisere foreldre, og som også i denne saken burde ha – hva skal en si – et stortingsmindretall på lag i forhold til å markedsføre den offentlige skolen. Likevel er det nødvendig å slå alarm i denne debatten.

Det er SVs jobb å sørge for å holde fram de gode eksemplene fra den offentlige skolen. Det er to forhold som kan gi en effekt der vi kan få større klasseskille i norsk skole. Det ene er friskoleloven som vedtas i dag, med de implikasjonene det kan ha for økonomien i den offentlige skolen. Det andre er: Hvis innstrammingen og mismotet i den offentlige skolen skjer parallelt, vil man ha to forhold som drar samme vei. Da kan man komme i den situasjonen at man om noen år vil ha et mye større klasseskille i norsk skole enn vi har hatt på mange år, og det er veldig synd.

Det legges i disse dager fram forskningsrapporter og andre rapporter om reformen som lot seksåringene komme inn i skolen. Og de viser at forskjellene i norsk skole er mye større enn vi har trodd, at mange elever presterer mye mindre enn det man i utgangspunktet kanskje kunne tro, og at særlig minoriteter og gutter føler at skolen ikke treffer dem.

Vi har altså en lang vei igjen å gå for å kunne ha en likeverdig skole i Norge – der alle elever treffes ut fra sin erfaringsbakgrunn. Det burde egentlig ha vært utgangspunktet når vi diskuterer framtidens skole, og når vi bruker penger på den.

Jan Sahl (KrF): Jeg har merket meg at det har vært en rørende interesse og omsorg for Kristelig Folkeparti i denne debatten. Det skal jeg komme tilbake til om en liten stund.

Jeg har også med interesse merket meg at representanten Rolf Reikvam har oppdaget at ideologienes tid ikke er forbi. Til det vil jeg si: Hvis så ikke hadde vært tilfellet, hadde ikke Kristelig Folkeparti hatt noen berettigelse i denne salen. Vi er oss selvfølgelig bevisst at vi er stiftet på et klart ideologisk fundament, der bl.a. foreldremandatet er overordnet samfunnsmandatet når det gjelder ansvaret for barns oppdragelse. Kristelig Folkeparti har alltid holdt foreldrefanen høyt, og det er derfor ikke så rart at Arbeiderpartiet og SV, som på dette området har et helt annet utgangspunkt, angriper Kristelig Folkeparti. Det er tvert imot helt forventet.

Også Senterpartiet er svært bekymret for Kristelig Folkeparti, ikke bare i denne saken, men i de fleste saker vi har hatt til debatt i den senere tid. Jeg må jo si at jeg er mer bekymret for at Senterpartiet ikke er mer opptatt av sin egen situasjon i øyeblikket.

Foreldrene har et oppdragelsesmandat i forhold til barna. Enhver skole, enten den er offentlig eller privat, vil kun ha et mandat avledet fra foreldrene. I respekt for foreldreretten har Kristelig Folkeparti vært en forkjemper for foreldrenes valgfrihet i forhold til barneoppdragelse. Det gjelder enten det har med barnehage og kontantstøtte å gjøre, eller det har med valg av skole for barna å gjøre.

Det er riktig som representanten Karita Bekkemellem Orheim gav uttrykk for: Vi er glad for at et mindretall av foreldrene nå blir hørt og får større frihet når det gjelder å velge skole for barna sine. Hadde Arbeiderpartiet og SV fått viljen sin, ville denne valgfriheten ha vært en utopi i dag – ut fra de kampene vi har hatt tidligere på dette området. Vår skolepolitikk er «på full fart bort fra en inkluderende skole», sa representanten Karita Bekkemellem Orheim også i sitt innlegg. Jeg synes på mange måter det oste av mistillit til foreldrenes valg for barna sine. Det gir også et skremmende bilde av Arbeiderpartiets holdning til de friskolene som drives i dag.

I Kristelig Folkeparti har vi tro både på mangfoldet i den offentlige skolen og på det supplement som frittstående skoler representerer. Det virker utviklende for skoleverket totalt sett. Kristelig Folkeparti har alltid vært opptatt av å utvikle en sterk og god offentlig skole, ikke minst debatten på vårt landsmøte understreket det.

I Jon Lilletuns tid som kirke- og undervisningsminister ble slagord som «La de tusen blomster blomstre» og «Slipp skolene fri» lansert, og den nåværende minister fører det videre.

I et pluralistisk og flerkulturelt samfunn er Arbeiderpartiets A4-løsning for skolen etter mitt skjønn et tilbakelagt stadium.

Samarbeidsregjeringen har signalisert at kommuneøkonomien skal bedres i årene som kommer, og at den kommunale frihet også på skoleområdet skal bli større. Det betyr at de tusen blomster skal få lov til å blomstre også i den offentlige skolen. Så hevdes det – til en viss grad med rette – at kommunene har lagt ned grendeskoler. Men la meg si det slik at den loven som vi nå innfører, vil ikke bidra til en økning på dette området, for dette gir foreldrene makt i form av at blir grendeskolen lagt ned, kan de opprette en friskole. Det vil nok gjøre at ethvert kommunestyre vil tenke seg om før de går til et slikt skritt.

Jeg har selv hatt stor glede av å gå i den offentlige skolen, og jeg har hatt mine tre barn i den offentlige skolen, og har hatt en stor og god opplevelse av det. Men jeg kan for min egen del innrømme at realskoletiden ble noe problematisk. Derimot fikk jeg opplevelsen av å komme i en friskole, nemlig folkehøyskolen, og opplevde hvordan jeg kunne blomstre opp med den pedagogiske frihet som lå der. Og vi vet at folkehøyskolen har vært med på å danne et bilde for den utvikling som har skjedd i den videregående skolen i senere tid.

På samme måte håper jeg at de friskolene som vi har i dag, og de friskolene som vil komme, skal være med på å stake ut kursen for en utvikling både i det offentlige skoleverket og i det private skoleverket.

Vidar Bjørnstad (A): Arbeiderpartiet mener at det er den offentlige fellesskolen som gir det beste grunnlaget for å sikre barn et likeverdig opplæringstilbud, uavhengig av deres økonomiske, kulturelle eller religiøse bakgrunn.

Det er fellesskolen som er mangfold, istedenfor oppsplitting og frislepp av private alternativer. Fellesskolen er den viktigste møteplassen for barn i et samfunn preget av store endringer og større kulturelle forskjeller. Det er dette som burde ha vært vår felles dagsorden: hvordan bevare fellesskolen og gjøre den enda bedre? Og oppgavene står i kø, enten det gjelder innholdet og kvaliteten i skolen, eller det gjelder å sikre ressurser til grunnskoleutdanningen. Men Regjeringen, med Høyre i førersetet på skoleområdet, har et ideologisk prosjekt som har fått forrang, nemlig privatisering. Det betyr mer marked og mindre fellesskap.

Statsråd Clemet har i mange sammenhenger understreket svakheten ved den offentlige skolen, skjønt hun fra talerstolen her også sa at vi har en god skole. Men jeg synes hun har understreket svakheten, og jeg mener også at hun har overdimensjonert den, for hvordan skal en ellers tolke utsagn fra statsråden om at barn blir ofret i fellesskolen. Logikken derfra til flere private skoler er uklar for meg.

Samtidig strupes kommuneøkonomien, slik at resultatet blir færre lærere, sammenslåing av klasser, kutt i undervisningstimer og til og med nedlegging av skoler. Det er åpenbart at dette blant foreldre skaper usikkerhet og undergraver tilliten til om barna virkelig får et godt utdanningstilbud. Svaret kommer så fra Høyre og Regjeringen: Vi må ha flere private skoler. Pedagogikken blir at konkurranse skal heve kvaliteten, og kvalitet blir det som lett kan måles. Grunnskolen blir en markedsplass med elevene – eller rettere sagt foreldrene – som kunder. Som én advarende skrev i et leserinnlegg: Det er forskjell på å selge møbler og å skape gode mennesker. Det er vel ingen erfaring som skulle tilsi at dette vil bli en valgfrihet for alle, verken ut fra geografisk eller sosial bakgrunn.

Jeg er ikke overrasket over at Høyre står bak forslag om større innslag av private tilbud på skoleområdet. Det er et kjent standpunkt. Statssekretær Bergesen har jo også innrømmet at det er et Høyre-forslag.

Jeg er imidlertid særlig skuffet over Kristelig Folkeparti, som har velsignet denne fanesaken fra høyresiden som vil innebære en større grad av sortering av elever og skape problemer for den kommunale og offentlige skolen. Det var vel ikke bare av mangel på informasjon at det siste ble understreket i manifestforslaget til landsmøtet i Kristelig Folkeparti. Det er også merkelig at denne regjeringen, som jevnlig understreker behovet for å desentralisere ansvar og myndighet i spørsmål om etablering av private skoler, parkerer den kommunale styringsmuligheten på sidelinjen.

Jeg har hørt på noen av begrunnelsene for etablering av private skoler. Jeg spurte om det var et omfattende internasjonalt press i forhold til menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner. Jeg fikk til svar fra saksordføreren at det var visstnok bare var erfaringer fra Sverige og Danmark som var utslagsgivende.

Høyre har hele tiden framhevet at konkurranse vil heve kvaliteten. Det avviste saksordføreren, det hadde hun ingen tro på. Jeg er enig i det, og det er vel heller ingen holdbar dokumentasjon fra Sverige på at konkurranse sikrer bedre kvalitet.

Saksordføreren understreket også frihet og fleksibilitet, at det ikke var mulig innenfor den offentlige skolen. Jeg mener at hvis vi skal ta på alvor at kvalitet i den offentlige skolen er viktigste sak også for regjeringspartiene, burde en i rettferdighetens navn ha ventet på utredningen fra sitt eget utvalg, Kvalitetsutvalget, som skulle gå gjennom hele spørsmålet om hvordan heve kvaliteten i det offentlige skolesystemet, og i hvert fall før en fremmer saker på rekke og rad som vil endre rammevilkårene for den offentlige skolen.

Gamle Høyre-argumenter for flere privatskoler har alltid vært at de er motstandere av den offentlige skole, som man påstår skal gjøre alle like. I dag er det de sosiale segregeringer ut fra bosted som er årsaken til at de går inn for flere private skoler, fordi de fattige kan sende sine barn til private skoler. Nå er det ikke lenge siden vi behandlet fattigdomsmeldingen her i Stortinget, men jeg tror ikke private skoler var med som tiltak. Det brukes også som positiv erfaring at flere innvandrerforeldre sender sine barn til private skoler i Sverige. Da spør jeg meg: Er det en målsetting å stimulere til at flest mulig av innvandrerbarna går i egne etniske skoler?

Regjeringen må ta konsekvensen av at de kjører i et tempo som gjør at de ikke kan skaffe basis for viktige systemendringer. Det betyr at Fremskrittspartiet får avgjørende innflytelse over Regjeringens skolepolitikk. Det beklager jeg, men det er noe regjeringspartiene må ta ansvar for selv.

Søren Fredrik Voie (H): Dagen i dag er en historisk dag. Skal vi tro Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis skrekkscenarioer, er dette den dagen da den norske enhetsskolen avgår ved døden. Dette er den dagen det norske storting vedtar lov om friskoler som medfører at det nærmest øyeblikkelig popper opp et mangfold av alternative privatdrevne friskoler, hvor de flinkeste elevene står i kø for å komme inn, og hvor den siste grendeskolen blir avviklet, fordi grendeskolen er utkonkurrert av nylig opprettede friskoler i byer og tettsteder. Selvfølgelig går det ikke slik.

Jeg er enig i at dette kan bli en historisk dag for skolen. men ikke på en slik negativ måte som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti beskriver den kommende utvikling. Fra Høyres side deler vi slett ikke mistilliten til den offentlige skolen som sosialistene markedsfører. Når Stortinget i dag vedtar friskoleloven, mot stemmene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, er dette enda et steg på veien mot et friere og moderne samfunn, med større valgfrihet, med alternative skoletilbud, ikke bare bygd på ulike livssyn eller pedagogiske metoder, men skoler hvor kvalitet, engasjement og faglig ferdighet kan være viktige bærebjelker.

Sosialistene har alltid vært imot valgfrihet og mangfold på alle områder i samfunnet. Det er nok å nevne opphevelsen av NRK-monopolet som eksempel på et område hvor det for få år siden var ensretting og sentraldirigering, mens det i dag er et blomstrende mangfold med en rekke valgmuligheter. Det samme kommer til å skje i skolen.

Mens private skoler fram til i dag stort sett har vært et byfenomen, kan det med dagens lovendring være håp om at også skoleelever og foreldre som velger å bo utenom byene og større tettsteder, kan få en reell valgmulighet.

Trusselen om at friskolene vil bety slutten for grendeskolene, er sterkt overdrevet. Tvert imot har vi selv med de begrensede muligheter som ligger i dagens lovgivning, sett flere eksempler på at kreative og engasjerte foreldre og foreldregrupper har startet sin egen skole når kommunen har lagt ned lokalskolen. Med dagens lovendring blir denne muligheten betydelig større.

Kvalitet, mangfold og valgfrihet er noen av hovedbegrunnelsene for lovendringen fra Regjeringens side. Mangfold og valgfrihet kan bidra til å gi det kvalitetsløftet i norsk skole som vi alle ønsker, også for den offentlige skolen. Jeg har i denne sammenheng lyst til å understreke at det fra Høyres side ikke er noe ønske om å svekke vår offentlige skole. Tvert imot, vi vil styrke den offentlige skolen. Vi ønsker at også den skal få frihet og mulighet til å utvikle gode pedagogiske læringsformer, høy faglig kvalitet og gode læringsresultater for sine elever. Dersom lederne, rektorene, og de mange gode lærerne vi har i den offentlig skolen i dag, får de samme muligheter og de samme rammebetingelser i forhold til lokal frihet og handlingsrom, er jeg overbevist om at den offentlige skolen på ingen måte vil bli utkonkurrert eller komme ut som tapende part i forhold til friskolene.

Sosialistene har helt til det siste vært varme forsvarere for den såkalte enhetsskolen. I denne sammenheng har jeg lyst til å sitere fra et innlegg i VG sist torsdag, av en pedagog ved navn Beck:

«Enhetsskolen har utviklet seg fra å være et folkelig utdanningsløft for 100 år siden, til å bli en sovjetskole og et tilnærmet statlig skolemonopol. Den blir dyrere og dårligere for hver dag som går. Enhetsskolen har gjort sitt, den er moden for historiens skraphaug.» … «Friskoler laget av nabolag og andre interessegrupper kan bli et nytt fellesskapslim i samfunnet.»

Noen flere friskoler flere steder i landet, sammen med en forbedret kommunal grunnskole, vil kunne bli det lykkelige resultat av dagens lovvedtak. Det vil bli et viktig bidrag til den nødvendige kvalitetsforbedring i hele utdanningssystemet.

Jeg håper også at noen flere friskoler skal kunne motivere og inspirere til at det også på kunnskapens område er tillatt – og ønskelig – å være best. Det er derfor positivt når flertallet i komiteen understreker at det ikke må legges hindringer i vegen for at frittstående skoler kan ha mer ambisiøse målsettinger i sine læreplaner enn det som er jevngodt med opplæringen i offentlige skoler.

For å kunne oppnå en helhetlig og gjennomgripende kvalitetsforbedring er det nødvendig at også videregående skole blir gjenstand for kritisk evaluering og kvalitetsforbedring.

Selv om denne loven ikke omfatter videregående skoler, ser flertallet det som sterkt ønskelig at også videregående skoler innlemmes i lov om frittstående skoler, og ber derfor Regjeringen komme tilbake til Stortinget med eget lovforslag om dette.

Jeg tror denne lovendringen vil gi et viktig bidrag til styrking av det norske skolevesenet, særlig med hensyn til kvalitet, mangfold og valgfrihet for elever og foreldre.

Synnøve Konglevoll (A): Kunnskap er makt. Derfor har lik rett til utdanning vært et prinsipp det har vært brei enighet om i Norge. Derfor har det vært brei enighet om at vi har satset på en offentlig skole som skal være gratis, og som skal være en skole for alle.

Vi har satset på fellesskolen i Norge, fordi vi vil at alle skal ha det samme tilbudet, uavhengig av foreldrenes økonomi, uavhengig av religiøs, kulturell eller sosial bakgrunn. Vi har satset på fellesskolen, og det har gjort Norge til et varmere, tryggere og mer rettferdig samfunn.

Vi får ofte høre – og nå også i det siste innlegget – at flere private skoler vil føre til mer mangfold. Jeg er helt uenig, for med friskoleloven kan man legge til rette for at noen skoler har strenge teoretiske krav, og noen skoler retter seg mot spesielle livssyn eller religioner. Da kan vi få én skole for de teoretiske og en annen for dem som ikke kommer inn der. Vi kan få én skole for humanetikere, én skole for litt kristne, én for dem som er mer kristne, én for jøder og én for muslimer. Det er ikke mangfold, det er tvert imot ensretting, det er en skole der man kun går sammen med likesinnede barn – det er enfold. Og når vi i dag har hørt fra Høyre at dagens privatskolelov har ført til segregering, kan ikke jeg fatte og begripe hvorfor man da vil gå enda lenger i feil retning.

Et annet argument som har blitt brukt mye, er at oppretting av flere privatskoler fører til mer valgfrihet. Det vil det gjøre i de store byene, men det er langt, dette landet, og mye er distrikt. Vi har allerede med dagens privatskolelov sett eksempler på at oppretting av private skoler fører til at den kommunale grendeskolen blir lagt ned. Da har man riktignok fått en privat grendeskole, men man har jo ikke fått mer valgfrihet av den grunn!

Med den nye loven er jeg bekymret for at dette er en utvikling som vil forsterkes. For et av hovedpoengene med den nye loven er at det skal innføres en rett til godkjenning for søkere som oppfyller lovens krav. De som starter en privatskole, vil få garantert økonomisk støtte, mens kommunale skoler må konkurrere med andre gode formål i kommunen, f.eks. eldreomsorg eller sikring av ei havn eller andre formål som konkurrerer på kommunale budsjett. For de foreldrene det gjelder, skjønner jeg at de gjør alt de kan for å redde sin nærskole, men på sikt mener jeg at det er helt uholdbart at det skal være opp til foreldrene i ei lita bygd om det skal holdes liv i grendeskolen.

Når det i den offentlige debatten om privatskoleloven blir brukt som argument for den nye friskoleloven at det har kommet en rapport fra læringssenteret som viser at fellesskolen ikke godt nok greier å utjevne sosiale forskjeller – ja, da viser det at man produserer argumenter i tolvte time.

La meg understreke: Vi i Arbeiderpartiet er selvsagt bekymret for at barn av foreldre med et høyt utdanningsnivå får bedre karakterer enn andre barn. Vi er selvsagt ikke fornøyd med at barn med minoritetsbakgrunn i gjennomsnitt presterer lavere enn andre elever. Vi er stolte over enhetsskolen, over fellesskolen, men vi er ikke fornøyd så lenge vi ikke når de målene vi har satt oss. Jeg må si at det er flott hvis Høyre er bekymret for dette, men da burde vi ta tak i det sammen. Da burde vi ta tak i det som læringssenteret anbefaler, da burde vi satse på kompetanseutvikling, satse på kvalitetsutvikling og se på ressursutnyttelsen i skolen.

Å bruke målet om utjevning av sosiale forskjeller som et argument for den nye privatskoleloven blir, med respekt å melde, en argumentasjon der man har brist i den indre logikk. Er det noe vi vet med sikkerhet, er det at land med stort innslag av private skoler, der foreldre med god råd kan betale ungene inn på skoler for de privilegerte, der er det med på å forsterke de sosiale forskjellene. Selv i Sverige, hvor det ikke er skolepenger, ser vi at det er de mest ressurssterke foreldrene som velger private skoler.

Det har i hele etterkrigstida vært brei enighet om å satse på fellesskolen. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har vært garantister for den offentlige, gratis skolen. Også Kristelig Folkeparti har vært en viktig støttespiller. Men etter valget for to år siden skiftet Kristelig Folkeparti side. En av konsekvensene ser vi i dag når stortingsflertallet i denne saken vedtar en politikk som dessverre vil føre til mindre mangfold i skolen, som vil svekke lokaldemokratiet og som ikke minst vil føre til økte forskjeller.

Jan Olav Olsen (H): Dette er en sak av stor prinsipiell betydning. Det er en sak som viser klare ideologiske skillelinjer i norsk politikk, og slike saker kan være bra å ha enkelte ganger.

For Høyre er utgangspunktet et mål om at vi skal ha en best mulig skole. Det å bli best mulig krever utfordringer, det krever at det stilles krav. De offentlige skoler trenger utfordringer for å bli enda bedre, en utfordring både i forhold til annen pedagogikk, annet livssyn og andre arbeidsmåter. Lovforslaget gir denne utfordringen, men først og fremst dreier dette seg om foreldrenes rett til å velge for sine barn. I komiteens høring la Foreldreutvalget for grunnskolen sterk vekt på dette. Foreldreretten er grunnleggende, og det er viktig å styrke den. I sin høringsuttalelse sier FUG:

«Etter FUGs mening bygger departementets lovforslag på trygg grunn i forhold til sentrale internasjonale rettighetsbestemmelser. Lovforslaget må ses på som en naturlig konsekvens av foreldreretten. »

Lovforslaget er en naturlig konsekvens av foreldreretten. Det er en interessant konstatering, og den kommer altså fra Foreldreutvalget for grunnskolen. Høyre er enig i at foreldreretten ikke bare er viktig, den er grunnleggende, og lovforslaget styrker foreldreretten. Det er en av grunnene til at dette lovforslaget er så viktig og så prinsipielt.

I innstillingen knyttes lovforslaget opp mot den norske menneskerettsloven og formuleringen «frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter». Dette er mer enn ord. Det er snakk om realiteter, om fundamentale rettigheter som er nedfelt i det vi på høytidsdager alle priser, nemlig menneskerettighetene. Når det kommer til praktisk politikk, vil likevel mindretallet sterkt begrense denne rettigheten. Foreldre skal helst ikke, og i hvert fall i sterkt begrenset omfang, gis mulighet til å velge skoler for sine barn. Det overrasker meg ikke, men det opprører meg. Partier som tidligere var i mot gjeldende privatskolelov, sier nå at de støtter denne loven. Så noe godt har det nye lovforslaget ført meg seg allerede. Partier som tidligere var i mot privatskoler, støtter nå den gamle loven, om ikke med hjertet, så med hjernen. Men foreldrenes rettigheter skal begrenses så sterkt som det bare er mulig. Jeg blir opprørt, på foreldrenes vegne, over at så mange ikke er villige til å gi dem rett til å velge det beste for sine barn.

Jeg føler meg overbevist om at de fleste foreldre, selv der hvor det er reell valgmulighet, vil velge den offentlige skolen – av mange grunner, bl.a. fordi den offentlige skolen er god, og fordi norsk tradisjon og kultur er sterk på dette området. Den offentlige skolen vil fortsatt være skolen for de fleste norske barn. Høyre vil satse på den offentlige skolen. Vi vil arbeide for at den offentlige skolen skal bli best mulig. Det må ikke forhindre at foreldre sikres den selvfølgelige rett det er å kunne foreta valg for sine barn også når det gjelder skole.

Det er interessant at den loven vi nå innbys til å vedta, er, med enkelte unntak, svært lik gjeldende lov i Sverige – foreslått og innført av svenske sosialdemokrater og støttet av det store flertall av svenske partier, og uten at det er noe stort ønske om å gå tilbake til tilstanden før loven ble innført.

Det skal og må stilles krav til kvalitet og innhold. Kvalitet sikres gjennom kravet om godkjenning av læreplanen som skal brukes. Det er et krav at læreplanen skal sikre elevene «jamgod opplæring». Det sikrer kvaliteten, og det sikrer at elevene får en fullgod opplæring. Det vil også bli sikret gjennom tilsyn. Er ikke kvaliteten god nok, kan tilskuddet bli holdt tilbake, eller godkjenningen kan bli trukket tilbake. Skolene vil selvsagt gjøre sitt ytterste for å oppfylle kriteriene som er nedfelt i loven. Jeg føler meg derfor overbevist om at friskolene vil gjøre sitt ytterste for å ha høyest mulig kvalitet. Jeg vil påstå at det vil føre til at også den offentlige skole vil bli bedre. De to skoletypene vil gjøre hverandre gode, gjøre hverandre bedre.

Jeg vil nevne et punkt som jeg er spesielt glad for er kommet på plass i prosessen i komiteen. Det er gledelig at regel 1- og regel 2-skolene er sikret. Disse skolene, som for en stor del har voksne elever som av en eller annen grunn droppet ut av skolen da de var i 16–19-årsalderen, er nå sikret på en god måte. Den formulering som er i innstillingen fra flertallets side, innebærer at gjeldende tilskuddsregler for disse skolene blir videreført. Det er svært bra.

For meg er ikke lovforslaget et angrep på den offentlige skolen. Det er ikke et forsøk på rasering av enhetsskolen. Det er en sikring av foreldrenes grunnleggende rettigheter, en sikring av foreldrenes rett til å foreta de gode valg for sine egne barn. For meg er dette intet mindre enn å sikre enkeltmenneskets klare rettigheter og en sikring av klare demokratiske prinsipper.

Berit Brørby hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ranveig Frøiland (A): Arbeidarpartiet vil verna om den offentlege fellesskulen. Skulen skal vera ein møteplass for mangfaldet, bidra til utjamning og representera ein felles plattform for barn og unge. Samfunnet vårt har eit skrikande behov for felles samlingsplassar i ei tid med aukande motsetnader og kulturelt mangfald.

Etter mi meining legg Regjeringa opp til feil bruk av samfunnet sine ressursar, spesielt i ei tid då vi har stramme budsjett i nesten alle kommunane i landet. Dermed vert dette ei nedprioritering av over 500 000 elevar som går i den offentlege skulen.

Det handlar mykje om kva slags samfunn vi vil ha. Evalueringa av Reform 97 viser at skulane varierer veldig mykje både når det gjeld den pedagogiske utforminga, og når det gjeld kvaliteten på resultatet. Nokre skular har dårlegare kvalitet enn andre. Då burde vi leggja til rette for å retta opp og skapa ein jamnare kvalitet i skulen, ikkje skapa større forskjellar mellom skulane.

Enkelte forskarar har peika på at frislepp av både fagleg innhald og pedagogisk profilering vil kunna føra til større ulikskap når det gjeld resultatkvalitet mellom skulane. Aukande konkurranse mellom grunnskular vil lett dreia seg om ei einsidig fokusering på karakterar, som skapar meir eller mindre tilfeldige vinnar- eller taparskular, basert på elevsamansetjing og dyktigheit i marknadsføring.

At Høgre har ein privatiseringsiver på utdanningsområdet, forundrar meg ikkje, for det har dei alltid hatt. Men eg er forundra over at Kristeleg Folkeparti har den same iveren. Lilletun har i eit intervju erkjent at Kristeleg Folkeparti og Høgre har hatt noko ulikt syn på privatskulane, men i dag er dei einige.

Den offentlege skulen har ein sterk plass hos folk. Dette viser undersøkingar som MMI har utført. 95 pst. seier at det er svært viktig for eit godt samfunn at det finst eit godt offentleg skuleverk. 83 pst. meiner det er svært viktig for eit godt samfunn at barn frå alle samfunnslag og religionar har skulen som felles møteplass.

Debatten i dag har i alle fall vist meg at det er tydeleg at endringane i privatskulelova botnar i eit prinsipielt syn og ikkje i eit breitt ønske frå folket.

Eg synest det er bra at vi har ein debatt om kvalitet i skulen. Men det er noko underleg at Regjeringa vel å føra kampen om fleire privatskular inn i denne debatten. Vårt samfunn har behov for samlande instansar, behov for integrering, felles forståing, venskap og kjennskap over kulturkløftene. Då er det eit paradoks at Regjeringa fremjar eit forslag som vil auka ulikskapen og skapa oppsplitting i den norske skulen.

Vi veit jo at det har vorte ein kamp i kommunane med omsyn til å prioritera mellom lovpålagde oppgåver og f.eks. skulefritidsordning, leirskular og det å ta vare på skulebygg. Alt dette er det viktig å gjera og nødvendig å prioritera i den offentlege skulen, for det handlar om å gje alle barn sjansen til å læra, og då må ein satsa på skulen. Der må ein ikkje kutta.

Kunnskap skal stå i sentrum og formidlast på ein måte som gjer at alle vert trekte med. Vi vil at alle barna våre skal læra meir og betre. I staden for å styrkja innhaldet i den offentlege skulen, der dei fleste av skulebarna går, må vi kjempa for å føra vidare dei tilboda vi no har, fordi Regjeringa ivrar etter å finna ressursar som dei kan bruka til å finansiera privatskular.

Aldri før, så lenge eg har vore med her, har den ideologiske vinden vore så sterk på skulesida som han er no. Aldri før har det vore så stor forskjell mellom høgre- og venstresida i norsk politikk. Eg trur ikkje at privatskular vil poppa opp. Eg trur ikkje at det vil verta så veldig mange prosent, men dei stega som ein no tek, går i utruleg feil retning. Og når det står at målet er at ein skal velja andre skuleslag enn dei offentlege, synest eg at fleirtalet her i denne salen er inne på gale vegar. Målet må jo vera at dei aller fleste skal ha eit godt skuletilbod, og det skal vera det som er i den offentlege skulen. Så treng vi ein privatskulelov for å ha eit supplement, det er greitt, men i dag vert det lagt for stor vekt på dei 2 prosentane og for lita vekt på dei 98 prosentane.

Bjørg Tørresdal (KrF): For Kristelig Folkeparti har det vært, er det og skal det være, viktig og riktig å sikre friskolene.

Den nye loven som vedtas i Odelstinget i kveld, vil gjøre det lettere å etablere slike skoler i framtiden, og det vil styrke foreldrenes rett til å velge skole for sine barn. Kristelig Folkeparti vil forsvare retten til å starte friskoler som et supplement til offentlige skoler. Det er forskjell på å være et supplement og å være en konkurrent til den offentlige skolen.

For Kristelig Folkeparti er det ikke et mål å bidra til en stor økning i antall friskoler i landet vårt. Vi tror heller ikke at det vil bli en dramatisk økning i så henseende. Det er ikke slik at Kristelig Folkeparti vil at friskolene skal utkonkurrere eller true den offentlige skolen. Det kunne en nesten få inntrykk av under debatten her i kveld.

Debatten i forbindelse med dette lovforslaget har handlet mye om en stor frykt for at friskolene skal ha negative konsekvenser for den offentlige skolen. Er det virkelig slik at steinerskolen, livssynsskolene eller andre privatskoler representerer en trussel mot den offentlige skolen? Det er en meget urettferdig påstand.

Kristelig Folkeparti ønsker en sterk offentlig skole. Det uttalte også et samlet landsmøte i partiet tidligere denne måneden. Det forplikter. Kristelig Folkeparti vil at skolen skal være preget av kvalitet, verdier og åpenhet. Kristelig Folkeparti vil fortsatt ha en skole med høy ressursbruk og stor lærertetthet. Den gode skolen skal formidle kunnskap og vår kristne kulturarv og hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling.

Friskolene blir framstilt som den store trusselen mot offentlig skole. Kristelig Folkeparti vil, og vi mener det er fullt ut mulig, at alle barn i Norge kan få gå på gode skoler, både de som går på friskoler og de som går på de offentlige skolene.

Kristelig Folkeparti erkjenner at det i mange kommuner skjæres ned på ressursene til skolen. Det er ikke trusselen fra friskolene som skal ha ansvaret for dette, det er kommuneøkonomien. Kommuneøkonomien er en mye større utfordring når det gjelder ressursene til den offentlige skolen enn friskolene er eller vil være i uoverskuelig framtid. Dette har Kristelig Folkeparti erkjent. God kommuneøkonomi er en forutsetning for ressurser både til den offentlige skolen og til friskolene.

Kristelig Folkeparti vil altså ha en sterk offentlig skole. Da må skolene sikres ressurser, slik at vi kan ha høy lærertetthet og god kommuneøkonomi. Dette henger sammen. Økt lokalt handlingsrom i kommuneøkonomien vil også kunne gi gode løsninger og god ressursutnyttelse. Det vil gi frihet til å utvikle et godt læringsmiljø og gode læringsprosesser.

Debatten om friskoler i kveld har handlet mye om frykten for en svekket offentlig skole. For Kristelig Folkeparti innebærer en ny lov om frittstående skoler en klar forpliktelse til også å satse på den offentlige skolen. For at den offentlige fellesskolen fortsatt skal være det mest aktuelle alternativ for norske barn og foreldre, må økonomien styrkes. Men det er ikke nok, en må videreutvikle skolen.

Kristelig Folkeparti vil gå aktivt inn for å utvikle den lokale skolen. Det betyr å gi skolene større pedagogisk handlingsrom til å utvikle sine egne prosjekter og idéer og ulike måter å organisere skolearbeidet på. Kristelig Folkeparti ønsker at skolene blir bevisste og tydelige i sin egenart og i sin samfunnsbyggende rolle. Skolen må ta utgangspunkt i læreplanens generelle del, men få større frihet i forhold til fagplanene.

Kristelig Folkeparti vil at den offentlige skolen skal være førstevalget for mange foreldre. Vi vil fortsatt stimulere til aktiv verdiformidling gjennom verdiprosjekter. Elevene skal lære forskjell på rett og galt, mitt og ditt. Elevene skal få personlig kompetanse til å foreta verdivalg.

Det er en uttalt frykt for at etablering av friskoler kan komme til å true elevgrunnlaget i enkelte kommuner, men en sterk satsing på den offentlige skolen gjør at det ikke vil bli en aktuell problemstilling. Den offentlige skolen må sikres, slik at den er et reelt valg i hele landet. Kristelig Folkeparti tror på en god offentlig skole og på friskoler som et supplement, ikke en konkurrent.

Og til sist: Kvalitetsdebatten i skolen skal handle om at både friskolene og den offentlige skolen skal bli vinnere.

Trond Giske (A): Den felles offentlige grunnskolen og ideen bak den er egentlig en ganske fantastisk visjon. Det startet med en drøm, en drøm om at alle unger i Norge, uavhengig av foreldre, økonomi, bakgrunn og bosted, skulle få en lik rett til skole og like muligheter til å få en utdanning. Det var en enormt lang kamp som førte oss dit. Venstrebevegelsen begynte, deretter overtok arbeiderbevegelsen, og vi klarte å oppnå denne visjonen, nemlig at alle barn i Norge skulle få en felles skole, uavhengig av fødsel, økonomi, foreldre, bakgrunn og bosted.

Hele tiden har det vært et arbeid for å utjevne disse forskjellene. Vi kommer aldri helt i mål. Men målet har hele tiden vært å gi alle like muligheter, i den felles offentlige skolen. Det er egentlig dette 100 års skolehistorie i Norge har handlet om.

I dag er vi ved veis ende i denne utviklingen og historien. I dag vedtar Odelstinget den mest dramatiske endringen av velferdsstatens grunnlag i nyere tid. I dag endrer vi fundamentalt det skolesystemet vi har hatt i tiår etter tiår, under mange politiske regimer. Ikke slik at skolesystemet i Norge kommer til å bli helt annerledes når vi våkner opp i morgen, eller om en måned, eller om et år, men vi har lagt grunnlaget for et fundamentalt annet skolepolitisk system i Norge enn det vi har hatt i mange tiår.

Det var egentlig et bredt politisk kompromiss som lå til grunn for skolepolitikken, en bred politisk enighet om målene. Arbeiderpartiet og venstresiden var – det skal vi innrømme – mest opptatt av den offentlige fellesskolen. Sentrumspartiene, og særlig Kristelig Folkeparti, var opptatt av behovet for de religiøse alternativene. Vi fant sammen i et bredt politisk kompromiss. Vi var enige om at vi skulle ha en felles offentlig grunnskole, og så skulle vi i tillegg ha et supplement, en mulighet for statsstøtte også til skoler basert på et religiøst eller pedagogisk alternativ.

Jeg hører her at enkelte snakker om at det må være mye bedre med en privatskolelov som baserer seg på kvalitet i stedet for på et religiøst eller pedagogisk grunnlag. Selvsagt var kravet om kvalitet like sterkt i den gamle privatskoleloven som i den nye. Den gav rom for at 1–2 pst. kunne starte sitt alternativ uten at det utgjorde en undergraving av prinsippet om en felles allmenn grunnskole. Det er dette brede forliket som nå brytes opp og forlates.

Det sies at den nye loven skal føre til at man slipper den usikkerheten som følger av skifte av politiske flertall i Norge. Jeg mener det er motsatt. Mens den forrige loven overlevde mange forskjellige politiske regimer og regjeringer og mange politiske flertall, og gav stabilitet, vil den nye loven garantert være gjenstand for politisk kamp og mange endringer i årene framover. Noen sier at det er et paradoks at Arbeiderpartiet i dag står på dagens privatskolelov. Det overrasker meg. Arbeiderpartiet har stått på det samme grunnlaget i de 30 årene som er gått siden den loven kom, og vi har ikke foreslått endringer av den noen gang mens vi har vært i regjering. Og for å avlive en myte: Det var ingen vesentlige forskjeller på praktiseringen av privatskoleloven under Jon Lilletun og meg. Alle steinerskoler fikk ja også når vi satt i regjering, alle montessoriskoler fikk ja også mens vi satt i regjering, og de aller fleste kristne grunnskoler fikk også ja mens vi satt i regjering. Den eneste vesentlige forskjellen gjaldt en ny type religiøse skoler, de såkalte ACE-skolene, som Lilletun sa ja til, men som jeg sa nei til.

Disse skolene slipper vi i hvert fall å krangle om nå, for i den nye loven står det i § 1-1 bokstav d at alle skoler som skal være støtteberettiget, må bygge på likestilling mellom menn og kvinner. Disse ACE-skolene har gjort det klart at grunnlaget i deres undervisning er at kvinnen skal underordne seg mannen. Derfor tar jeg det for gitt at disse skolene i hvert fall mister støtten når den nye loven trer i kraft.

Regjeringspartiene bruker det meste av tiden på å argumentere for hvorfor denne loven egentlig ikke vil bety noen stor endring. Det vil ikke bli noe særlig flere privatskoler. Det er egentlig en påtakelig mangel på entusiasme for den nye loven. Den eneste som virker virkelig oppglødd, er Fremskrittspartiets Arne Sortevik, som kaller det en lovrevolusjon. Jeg skjønner mangelen på jubelbrus både her i salen og utenfor, for det har ikke vært noe folkekrav fra verken elever eller foreldre om å endre privatskolen. Det er ikke det de ønsker seg. De ønsker at vi skal brette opp ermene og gjøre et skikkelig løft for å bedre kvaliteten i den felles offentlige grunnskolen, der 98 ½ pst. av elevene befinner seg.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg har med meg manuskript i dag. Det bruker jeg ikke vanligvis å ha, men jeg tar nå sjansen.

Kystpartiet er oppmerksom på konvensjonen som gir foreldre suveren rett til å velge opplæring for sine barn. Det er likevel fullt mulig å diskutere det offentliges plikt til å finansiere foreldrenes valg. Gjennom privatskoleloven har ulike menigheter anledning til å opprette egne skoler basert på foreldrenes religiøse tilhørighet. Kystpartiet er dypt bekymret for en utvikling der religiøs fundamentalisme innprentes forsvarsløse barn. Vi ser hvordan fundamentalismen griper om seg både nasjonalt og internasjonalt, og vi tror det er en farlig utvikling.

Men det er ikke dette denne saken dreier seg om. I dag gjelder saken likestilling av private og offentlige skoler som i utgangspunktet bygger på det samme verdigrunnlag, men der en økonomisk eller sosial elite får mulighet til å opprette friskoler basert på at det offentlige tilskuddet til undervisning fordeles likt mellom private og offentlige skoler. I tillegg kan friskolene kreve foreldrebetaling for å sikre et bedre tilbud enn det som er mulig gjennom de offentlige overføringene til enhetsskolen. Friskolene gis også mulighet til å sile elevmassen, slik at problemelever kan stenges ute. Slik vil de private skolene få større ressurser og mindre problemer enn den offentlige skolen. At dette skaper A- og B-skoler, kan det ikke være tvil om.

De elevene som ikke kan stenges ute gjennom inntaksbestemmelsene, kan bortvises ved at kriteriene for skolenes mulighet til permanent bortvisning av elever legges inn i dagens lovforslag. Etter dette forslaget skal elever kunne bortvises dersom de bryter ordensreglementet, dersom de forsømmer sine plikter, dersom de motarbeider skolens etiske eller religiøse grunnlag, eller dersom foreldrene ikke følger opp sine betalingsforpliktelser.

For å ta det siste først: Bortvisning på grunn av manglende foreldrebetaling innebærer at dersom foreldre mister jobben – og det gjør minst 100 hver dag – så kan barnet miste skoleplassen sin. Vi har i dag 100 000 arbeidsledige, og tallet er stigende. Regjeringen fører ikke bare en politikk der målet er å frigjøre arbeidskraft – vi ser at de lykkes med det – men den frigjorte arbeidskraftens barn skal etter det foreliggende forslag kunne stenges ute fra sitt skolemiljø dersom de i utgangspunktet har skoleplass i en friskole. En mer brutal manifestasjon av Regjeringens verdigrunnlag i forhold til barns oppvekstvilkår er det vanskelig å finne.

Den offentlige skolen sliter med et integreringsproblem som de ikke har økonomi til å løse gjennom tilrettelagte lokaler og spesialutdannet personale. Tvert imot ser vi at kommunene sier opp lærere, fordi de ikke har økonomi til å gi et tilbud etter de kvalitetsnormer som var forutsatt da Stortinget vedtok at alle barn og unge, uansett funksjonsnivå, skulle integreres i den offentlige skolen. Det kan være utagerende barn som har så lav funksjonsevne at en integrering i skolen egentlig er meningsløs, barn som aldri gjør lekser og systematisk saboterer undervisningen, for å nevne noen av problemene. Dette skal private skoler kunne beskytte seg imot gjennom inntaks- og bortvisningskriterier, mens intet gjøres for å løse problemene for de skolene som er dømt til fullintegrering, uansett arealmessige, økonomiske og menneskelige ressurser.

Reform 94. Hver statsråd skal ha sin egen reform. Jeg har en sønn som var offer for Reform 94. Han kaller det for Kaos 96. Ja, det ble kaos. En av Norges rikeste menn ble en skoletaper og hadde vært det i dag hvis vi ikke hadde hatt yrkesskolen den gangen. På grunn av yrkesskolene fikk vi ingen skoletapere. Men i dag produserer vi tapere. Det produserer vi med den loven vi nå har.

Kystpartiet er ikke i tvil om at forslaget om friskoler vil skape enda større forskjeller mellom barns muligheter, basert på familiens økonomiske og sosiale ressurser. Vi slutter oss derfor til mindretallets innstilling i denne saken.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter. Foreløpig er det inntegnet ni treminuttsinnlegg, og presidenten vil si til Odelstinget at dette på ingen måte må oppfattes som en oppfordring.

John-Ragnar Aarset (H): Venstresida, med Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, baserer mykje av sin motstand mot den nye friskulelova på ei grunnleggjande frykt for forandring – ei grunnleggjande frykt for at politikarar skal leggje makt i hendene på foreldre og elevar, og ei frykt for kva mangfald og valfridom kan føre med seg. Me er ikkje redde.

Det er ei urimelegheit i heile ordskiftet om friskular, som må ryddast av vegen. Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti påstår at friskulelova vil føre til oppretting av skular for dei få og for dei rike.

Vel, kven er det no eigentleg som står for ei slik line? Eg vel å ta Arbeidarpartiet og SV sin politikk på alvor. Desse partia vil ha ei snever privatskulelov, og desse partia ønskjer å kutte i overføringane til dei private skulane.

Privatskulane er dei første som blir nemnde når Arbeidarpartiet skal saldere budsjetta sine. Og utdaningspolitisk talskvinne Karita Bekkemellem Orheim har gjennom kvinnerørsla i Arbeidarpartiet føreslege å kutte all statsstøtte til dei religiøse privatskulane.

Kvar fører ein slik politikk oss? Jo, friskulane blir eit alternativ utelukkande for dei spesielt få, dei spesielt velståande, dei spesielt interesserte eller dei spesielt religiøse. Det synest eg er ein veldig spesiell politikk.

Høgre og regjeringspartia ønskjer i staden at friskulane skal finnast som eit alternativ for alle som ønskjer det, uansett meir eller mindre spesielle interesser, spesiell tru eller spesiell storleik på lommeboka. Me vil la nye og spanande skular vekse fram i ein sunn kappleik med kvarandre og med den offentlege skulen, fordi det ikkje finst éin fasit på kva som er ei god opplæring og ikkje éin fasit på kva som er ein god skule, og fordi mangfald og valfridom medverkar til å dyrke kvalitet.

Viss Arbeidarpartiet og SV meiner alvor med sine skremmebilete av kor mykje gale friskulane tilfører samfunnet, burde desse partia ha nytta høvet til å foreslå å totalforby dei private skulane. Det hadde vore eit ærleg standpunkt. Sosialistisk Venstreparti har til og med vedteke i programmet sitt at det offentlege skal ta over dei private skulane. Ja, kvifor foreslår dei ikkje det, da? Representanten Reikvam seier han har høyrt mykje merkeleg frå regjeringspartia i dette ordskiftet. Eg synest det er merkeleg at SV ikkje fremjar sin eigen politikk i denne saka. I staden står venstresida for ein politikk som gjer friskulane til eit alternativ for dei få og for dei velståande.

Afshan Rafiq (H): Denne friskoleloven som i dag vedtas, vil bidra til å gi foreldre og elever reell valgfrihet og et mangfoldig skoletilbud. Hittil har elever og foreldre hatt begrenset valgfrihet, dvs. at de har hatt valgfrihet kun dersom de velger en offentlig skole.

Høyre har alltid kjempet for at fritt skolevalg også skal gjelde retten til å velge en privat skole. Lenge har det vært slik at det har vært begrenset hvilke typer skoler som har fått offentlig støtte. Og selv om de har fått det, har de blitt aktivt motarbeidet av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, både gjennom reduserte bevilgninger og ved forslag om at det ikke skal gis tilskudd til private skoler hvis den lokale offentlige skolen må legges ned eller forringes. Dette argumentet kan de nok bruke mot enhver privatskole.

For Høyre er det ikke rimelig at noen skoler får tilskudd, mens andre må betales fullt ut av elevene eller foreldrene. Dette skillet fører til at private skoler blir et tilbud kun til den som har råd til det. Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har gjort privatskoler til et privilegium for de få og velstående. Disse partiene har med dette skapt klasseskiller i stedet for å fjerne dem.

Vi er meget glad for at den nye friskoleloven sørger for at det ikke vokser frem et omfattende privatfinansiert skolesystem med høye egenandeler, og at det gjøres ved å yte tilskudd og sette tak på egenbetalingen for den som velger en friskole. Med dette sikres den enkelte elevs rett til også å velge en friskole. Dette er reell valgfrihet.

Det er også veldig positivt at formålskravet erstattes med et krav til innhold og kvalitet. Dette åpner for at flere får anledning til å starte skoler. Samtidig er det riktig og viktig at kravene blir skjerpet overfor dem som vil gjøre det, slik Regjeringen legger opp til.

I Sverige har man gjennomført en liknende reform med stor suksess. Det er verdt å ta med seg at det har gitt økt mangfold, samtidig som konkurranse fra private skoler har gjort at kvaliteten på undervisningen i den offentlige skolen i Sverige har blitt bedre.

Jeg vil til slutt nok en gang understreke at friskoler er og vil være et verdifullt supplement til den offentlige skolen. At økt mangfold også kan bidra til kvalitetsutvikling i hele skolen, er en bivirkning som bare er positiv.

Karin Andersen (SV): I formiddag hadde jeg besøk av foreldrerepresentanter fra ni skoler i Elverum. De var her for å be oss om å jobbe for at skolene deres skulle bli bedre. De sa til meg: Barna våre trenger skolebøker, ikke fotokopier av skolebøker – de hadde med seg noen, og de viste meg hva det var elevene deres ble bydd. Barna våre trenger ulik undervisning, ikke fjerning av delingstimer. Barna våre trenger trygge skoler, ikke delte rektorstillinger og færre lærere. Barna våre trenger erfaringer, ikke fjerning av dagsturer og leirskoler.

Disse foreldrene bad ikke meg om å få mulighet til å velge en privatskole, men de var der for å slåss for den offentlige skolen, som de gjerne ville ha ungene sine til å gå på. Det var den skolen som var nær der de bodde, den skolen de var glad i, og den skolen de syntes det var viktig å ta vare på – både for sine unger og for andre unger – men de så at nå var mangfoldet og valgfriheten innenfor den offentlige skolen truet. Bare på de siste årene hadde det blitt vesentlig mye verre.

Jeg har altså ennå til gode å møte noen foreldre som har bedt om å få en privatskole fordi de ønsker denne valgfriheten, men noen av dem sier at blir det ikke bedre i den offentlige skolen snart nå, får ikke skolen råd til å skaffe moderne utstyr, har den ikke snart råd til å gi barna tilpasset opplæring, ser de ingen annen råd. Jeg synes det bør være et stort paradoks for utdanningsstatsråden at situasjonen mange steder er slik i den norske grunnskolen at foreldre begynner å bli bekymret.

Det er slik at foreldre er veldig opptatt av barna sine, og det støtter jeg dem fullt ut i. Men jeg støtter dem også fullt ut i det synet at de ikke synes det er noen fordel for dem å få lov til å velge seg bort fra den offentlige skolen. De ønsker å få lov til å velge den offentlige skolen. De ønsker å kunne være med og påvirke både innholdet og kvaliteten i den offentlige skolen, og de stiller faktisk kvalitetskrav til den offentlige skolen som denne regjeringen og flertallet ikke er villige til å oppfylle. Det er det store problemet. At det å praktisere sin foreldrerett skal være ensbetydende med å gå i en privatskole, synes jeg er et ganske sært argument når det virkelige behovet ligger i å få rustet opp den offentlige skolen, slik at det blir mulig å velge den for alle. Den skolen som ikke er god nok for våre barn, kan umulig være god nok for noen barn.

Trine Skei Grande (V): Det har egentlig vært en del merkelige ting i debatten. For det første sier noen: Hvem har egentlig ønsket denne loven? De samme sier at skolene står i kø for å få godkjenning. I avisene sier man at friskolene har så gode eksamensresultater, samtidig som at man i debatten sier at skolene har for få fagutdannede lærere. Man vil ikke gi tilskudd til friskolene, men man mener at de er for dyre for fattige barn. Man mener at bare rike går på slike skoler. De samme partiene mener at den offentlige skolen skal ha et geografisk inntak – ikke fritt skolevalg – som gjør at de som bor i rike boligstrøk, går sammen. De mener at vi skal ta knekken på grendeskolene, samtidig som det er en trussel mot det kommunale sjølstyre at foreldre kan velge å opprettholde en grendeskole. Man mener at det er uheldig med for mange, og man lurer på hvor mange er det før det er uheldig, mens det egentlige spørsmålet kanskje burde ha vært: Hvilke feil har vi gjort i den offentlige skolen hvis det blir for mange? Vi sosialliberale i Venstre mener at verden kanskje ikke er sort/hvitt – den kan i hvert fall ikke være det samtidig.

Rolf Reikvam snakket om en idé som vi sosialliberalere har god sans for, med felles referanseramme og like erfaringer. Det er et veldig godt bilde – men så er det feil, for i den offentlige skolen i dag er det faktisk et større skille mellom Gamlebyen skole, i nærheten av der jeg bor, og Øysletta skole, der jeg gikk. Det ungene lærer på de to skolene om natur, religion, språk og kultur, er forskjellig fordi skolene er veldig ulike. De har ulike referanserammer og ulike erfaringer når de vokser opp. Likheten er antakeligvis større mellom Gamlebyen skole og Urtehagen skole enn mellom Øysletta skole og Gamlebyen skole. Det som gjør at vi får felles referanseramme og felles erfaringer, er at vi skal lære noenlunde de samme tingene. Så er det da et spørsmål om hvilke måter vi lærer det på, om vi lærer det ved å gå i skogen ved Øysletta barneskole, ved å gå i Middelalderparken ved Gamlebyen skole eller ved eurytmilæring på Steinerskolen.

Søren Fredrik Voie (H): Representanten Giske etterlyste mangel på jubelbrus fra flertallspartienes representanter. Jeg har lyst til å si det slik at jeg synes det har vært en stor grad av realisme og nøkternhet i de innlegg som har vært holdt. Derimot har det ikke manglet på elendighetsbeskrivelser fra opposisjonen.

I dagens utgave av bladet Utdanning uttrykker komiteleder Rolf Reikvam at han synes komiteens innstilling til den nye friskoleloven er dyster og deprimerende lesning. Representanten Kristin Halvorsen var også inne på noe av det samme, fritt sitert: Det er utbredt mistillit til den offentlige skolen – det er en desillusjonert stemning i den offentlige skolen. Denne type utsagn er ikke akkurat med på å spre glød, entusiasme og tro på at den offentlige skolen er god og kan konkurrere med hvem som helst, i særlig grad friskolene.

Ellers er det en grunnløs beskyldning fra Sosialistisk Venstreparti at foreldrene melder seg ut av fellesskapet og dermed bidrar til oppløsning av samfunnet hvis de velger en friskole. Hva vet man om det? Hvorfor er ikke SVs spådommer om oppløsning blitt vektlagt i Danmark og Sverige? Utviklingen er den motsatte. Friskolene har positiv virkning på den offentlige skolen. Mer oppmerksomhet om elevene og pedagogisk fornyelse gir ringvirkninger for hele skolesystemet.

I dagens utgave av bladet Utdanning sier også representanten Reikvam, som leder av komiteen, at skolene fritt kan velge elever. Jeg mener det er helt i strid med det som er flertallets innstilling i dag, og jeg ber også representanten Reikvam, som leder av komiteen, om å ha en mer korrekt omgang med det som er flertallets syn og merknader.

Helt til slutt må jeg få lov til å sitere et utsagn fra den ikke helt ukjente sosialdemokrat, tidligere trener i Rosenborg, Nils Arne Eggen: «Det er en pedagogisk villfarelse at enere skaper tapere.»

Hvis vi får noen flere friskoler, som utvikler seg i en god og positiv retning, slik at de tiltrekker seg elever og tiltrekker seg gode lærere, er det med på å trekke opp også den offentlige skolen i en god retning, jf. Eggens uttalelse og Eggens resultater med det laget han har trent.

Marit Arnstad (Sp): Det kan nok være slik at denne debatten både fra venstresiden og høyresiden har vært preget av at en på den ene siden har fløyet opp i de store visjoner og store ord omkring et tema, og deretter prøvd å bagatellisere det samme temaet.

Det er også tilfellet når det gjelder regjeringspartienes representanter. Det er ikke måte på hvor store ord som har fløyet gjennom lufta om frihet og valg, ikke minst fra representanten Aarset, mens jeg fra andre representanter fra regjeringspartiene har sett typiske tegn på bagatellisering av de mulige virkningene friskoleloven får, og nærmest et ønske om å sette et likhetstegn mellom den friskoleloven en nå skal vedta, og den privatskoleloven en har hatt. Det gjør jo at en blir litt i stuss over en del av argumentasjonen.

Ellers synes jeg at det i denne debatten har vært en påfallende interesse hos flere parter for å gjøre dette spørsmålet til en ideologisk kamp mellom venstresiden og høyresiden i norsk politikk. Det må venstresiden og høyresiden i norsk politikk gjerne få lov til å gjøre, men det som er faktum, er at en i dette spørsmålet har hatt en sentrumspolitikk. Og den sentrumspolitikken har siden 1965, da Kjell Bondevik fikk gjennomført privatskoleloven, vært at en står på en privatskolelov som har et formål – altså der skoleslag kan opprettes ut fra klare formål.

Det en gjør i dag, er å fjerne den sentrumspolitikken som har ligget til grunn for privatskoleloven, og åpne for en slagmark mellom venstresiden og høyresiden når det gjelder skolesystemet framover. Det synes jeg er synd. Jeg synes det er svært synd at Venstre og Kristelig Folkeparti legger seg på den linjen.

Det som er faktum og den fundamentale forskjellen i forhold til privatskoleloven, er at kravet til formålet er tatt bort. I realiteten innebærer det private skoler identiske med og i konkurranse med den offentlige skolen. Det var aldri meningen fra Kjell Bondeviks side. Det burde ikke ha vært meningen fra Kristelig Folkepartis og Venstres side i dag heller.

Jeg synes det blir banalt å trekke fram grendeskolene som et eksempel på noe som den nye friskoleloven skal redde. Da grendeskolen ble nedlagt i Snåsa, var det ikke ut fra et genuint ønske om at en så skulle opprette en privatskole. Det var fordi kommuneøkonomien var så dårlig at en ikke klarte å opprettholde en offentlig skole en gjerne ville ha opprettholdt. Dermed valgte en altså å opprette et privat skoletilbud, som for øvrig var helt innenfor dagens privatskolelov, fordi det er en montessoriskole. Til de som representerer de andre sentrumspartiene: Skyv ikke grendeskolene foran i et forsøk på å forsvare en friskolelov, når vi vet at problemet knyttet til grendeskoler er noe helt annet enn spørsmål om valg av skoleslag. Det er et spørsmål om mulige ressurser eller ikke knyttet til kommunesektoren.

Inge Lønning (H): Det er sjelden at så mange spøkelser passerer gjennom stortingssalen ved høylys dag som det har gjort denne dagen. De har vært fremført på rekke og rad fra mindretallets side. Man kunne nesten få inntrykk av at dette er kongerikets undergang.

I den utstrekning talerne fra mindretallet virkelig tror på alle disse spøkelser, må det være grunn til å ytre en viss bekymring for helsetilstanden og evnen til å sove godt om natten. Jeg vil skrive svært mye av dette på overdrivelsenes konto.

Det aller mest forbausende synes jeg allikevel er de tendensene som vi har hørt i denne debatten til å omskrive historien. Det var til stede i Marit Arnstads innlegg, og det var enda mer kreativt til stede i Trond Giskes innlegg. Man forsøker å fremstille det som om det har vært en slags fredstilstand omkring den nåværende privatskolelov. Det er simpelthen feil! Slagsmålet omkring privatskoleloven har vært der fra den ble vedtatt og frem til i dag. Hele tiden, gang etter gang, har man i de årlige budsjettene foreslått kutt i hundremillionersklassen, som i realiteten ville umuliggjøre den nåværende privatskolelov.

Så kommer det et forslag om en lov som utvider valgfriheten noe i forhold til denne loven. Da er man plutselig blitt situasjonsbestemt tilhenger av den nåværende privatskolelov. Det er med respekt å melde lite troverdig! Når man har bekjempet denne loven i alle år og gjort sitt ytterste for å begrense dens gyldighetsområde så langt som overhodet mulig, er det underlig at man nå plutselig er blitt omvendt til å bli varm tilhenger av den samme lov.

95 pst. av de argumentene som fra mindretallets side i denne debatten har vært fremført mot det nye lovforslaget, rammer den nåværende privatskolelov nøyaktig like mye som forslaget til ny lov. Det er en grunnleggende tvetydighet i mindretallets argumentasjon gjennom denne debatten. Man sier i innstillingen at man står på den nåværende privatskolelov. Samtidig bruker man en argumentasjon mot det nye forslaget som i like høy grad rammer den nåværende lov. Man kunne nesten få inntrykk av at valgfrihet oppleves som den verste trussel eller det største onde som kan ramme et samfunn. La meg da minne om, siden hukommelsen tydeligvis er kort, at vi har hørt denne argumentasjonen før i denne sal. Vi hørte den da det ble innført fritt sykehusvalg. Vi hørte den den gangen kringkastingsmonopolet ble opphevet. Vi hørte den den gangen man begynte å lage private barnehager. Det er intet nytt under solen. Det er reprise på den samme frykt for valgfrihet.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg føler behov for å si litt mot slutten av debatten.

Det har vært et stort engasjement for og mot friskoler, naturlig nok, om enn kanskje litt mindre enn det har vært i den offentlige debatt forut for denne debatten. Mange har også vært engasjert i å fremføre påstander om at Regjeringen ikke prioriterer den offentlige skolen, at den forfaller, og at det skaper usikkerhet og fortvilelse bl.a. blant foreldre. Jeg mener nok at i hvert fall utdanningspolitikerne i denne sal bør vite bedre. Når de velger å uttrykke seg slik, velger de også å ta medansvar for det negative bildet de dermed er med på å skape av den offentlige skolen.

For ordens skyld vil jeg nevne noe av det vi har gjort for å bedre kvaliteten i den offentlige skolen gjennom det siste 1½ år, hvor veldig mange av sakene også er behandlet i denne sal.

Vi har satset mye mer på kompetanseutvikling og erfaringsspredning i skolen. Vi har vedtatt en ny lærerutdanning og nye skolelederutdanninger. Vi har fått til erfaringsspredningsordninger gjennom demonstrasjonsskoler, nasjonale kompetansesentra osv. Vi har bestemt at vi skal etablere et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem for skolen, der vi kan styre gjennom kunnskap og åpenhet om ressurser, om læringsmiljøer og resultater. Vi har bestemt, i hvert fall Regjeringen, at vi ønsker å utvide det lokale handlingsrommet – det ligger til behandling her – gjennom forsøksvirksomhet, endringer i rektorkompetanse, klassedelingsregler og overføring av forhandlingsansvaret. Vi har styrket innflytelsen for brukerne, elever og foreldre, i skolene, gjennom endringer i opplæringsloven, også gjennom det friskoleforslaget vi behandler i dag. Vi har foreslått å styrke den statlige utdanningsadministrasjonen. Vi har en historisk satsing på læringsmiljøet, enten det gjelder det fysiske læringsmiljøet eller det psykososiale læringsmiljøet. Vi har økt antall timer i norsk. Vi har fremlagt en omfattende plan for å styrke realfagene i skolen, en tilsvarende omfattende plan for å styrke leseferdigheter og leselyst, og vi får etter alle solemerker en mer fleksibel 2+2-modell.

Men så er det tilfellet at vi venter på Kvalitetsutvalgets innstilling. Vi får i disse dager evalueringen av Reform 97. Etter det ligger det til rette for at vi kan gå løs på det man kan kalle innholds- og strukturspørsmål i noe større bredde, bl.a. gjennom en stortingsmelding.

Vi ønsker at skolene skal være åpne og lærende organisasjoner i kunnskapssamfunnet, ikke lukkede institusjoner som så å si tilhører industrisamfunnets logikk. Jeg tror at de da også må tåle større mangfold og alternativer som de kan lære av, og som de kan lære bort.

Rolf Reikvam (SV): Jeg tar ikke innover meg påstanden om at vi har tegnet et negativt bilde av den offentlige skolen. Vi har tegnet et rimelig positivt bilde. Vi har utfordringer når det gjelder å gjøre den skolen bedre. Men jeg føler nok veldig sterkt at statsråden på bakgrunn av disse internasjonale komparative studiene også har vært med på å tegne et bilde av en skole som ikke gjør arbeidet sitt.

Jeg mener at vi på mange måter har en god offentlig skole. Jeg føler nok også at de evalueringsrapportene som vi nå får fra dem som har evaluert L97, viser at vi på mange måter har en god skole. Ting fungerer vesentlig bedre enn det bildet som er tegnet tidligere.

På noen områder får vi det ikke til. Det er helt åpenbart. Jeg tror at den aller største utfordringen for den offentlige skolen er å lage individuelle planer for den enkelte elev, gå inn og tilpasse undervisningen og på en bedre måte legge til rette for hver enkelt elev. Jeg tror den største utfordringen vår ligger i å få det til, få L97 til å fungere bedre på det området. Klarer vi det, føler jeg meg trygg på at kvaliteten på den offentlige skolen skal få det løftet som vi ønsker at den skal få.

Så viste Søren Fredrik Voie til noe jeg har sagt om utdanning. Det er korrekt at de private skolene skal kunne få lov til å velge hvilke elever de vil ha i de tilfeller det er oversøking. Det er det enkelte styret for den enkelte private skole som velger hva slags inntakskriterier som skal legges til grunn. At det ikke er lagt noen føringer, har vi diskutert ganske grundig i komiteen. Jeg oppfatter det også slik at de kan bruke karakterer som et opptakskriterium i den grad det finnes karakterer på den skolen elevene måtte søke. Men det enkelte styret kan i alle fall selv velge hva det vil vektlegge ved opptak.

Så til felles referanserammer, det at vi har noe felles. Vi har opplevd den offentlige fellesskolen. Den er noe vi alle sammen har gått gjennom. Det er ikke bare det enkelte fag det er store variasjoner i. Vi har mange ulike måter å organisere det på. Det som er viktig, er at elever fra ulike miljøer, hele bredden av elever, møtes i den of-fentlige skolen. De møter andre elever med en annen bakgrunn, med andre erfaringer. Dette er det de har til felles. Det blir på mange måter den felles referanserammen, som er helt sentral å ta vare på, og som har vært med på å skape et homogent samfunn. Vi skal ikke tegne et mørkt bilde. Vi skal ikke male fanden på veggen, men det kan bli ødelagt med den loven som blir vedtatt.

Arne Lyngstad (KrF): Debatten i dag har blitt en tro kopi av tidligere friskoledebatter. Den viser at det går et ideologisk skille mellom dem som er villige til å ta konsekvensen av foreldrenes rett til å velge opplæring og oppdragelse for sine barn, og dem som vil legge begrensninger på denne retten. Jeg vil nok hevde at det er en særskilt foreldrerettslig beskyttelse for dem med alvorlige overbevisningsgrunner. Det forhindrer imidlertid ikke at kriteriene for godkjenning kan utvides.

Det er ikke noe mål for Kristelig Folkeparti å få flere friskoler, men det er et mål for oss at foreldrene skal ha muligheten. Denne nyansen klarer ikke Kristin Halvorsen eller Ranveig Frøiland å få med seg. Men det er en avgjørende forskjell i dagens debatt. I likhet med representanten Lønning mener jeg at størstedelen av argumentasjonen i dag har gått mot prinsippene i dagens privatskolelov og den nye friskoleloven. Det skaper ikke troverdighet at man slutter opp om privatskoleloven. Bak retorikken hører jeg en frykt for konsekvensene av friskolene, en frykt som jeg ikke deler.

Representanten Karita Bekkemellem Orheim hevder at Kristelig Folkeparti har mistet troverdigheten i skolepolitikken. Jeg kan ikke skjønne det når vi legger vekt på foreldreretten, slik vi alltid har gjort. Det var kjernen i tenkningen til Kjell Bondevik, og det er kjernen for Kristelig Folkeparti i dag. Vi skal fortsette arbeidet for en sterk offentlig skole. Her tror jeg Kristin Halvorsens observasjon er riktig. Det er hvordan vi løser den offentlige skolens utfordringer, som er avgjørende. Kristelig Folkeparti vil fortsette arbeidet for reformer og ressurser; spesielt trenger vi nå en innsats på ungdomstrinnet.

Debatten i dag har vært rimelig avklarende, og hvis jeg har vært urolig for avstemmingen, har jeg nå fått ro.

Karita Bekkemellem Orheim (A): I den grad en skal forsøke å oppsummere denne debatten, har regjeringspartiene brukt det meste av tiden på å argumentere for hvorfor denne loven ikke vil bety noe særlig. Det er som Trond Giske sa, en påtagende mangel på entusiasme for den nye loven vi nå snart skal vedta.

Vi har hørt at mange har sagt at det er et skrekkscenario fra opposisjonen, og jeg har lyst til å si til representanten Arne Lyngstad: Takk og lov for at det fortsatt går en ideologisk linje gjennom denne salen. Arne Lyngstad snakker om foreldreretten. Poenget er at flertallet kun er opptatt av foreldreretten til dem som har barna sine i den private skolen. Så langt har vi ikke sett et påtakelig og sterkt engasjement for alle dem som har barna sine i den offentlige skolen.

Det er mange som deler Arbeiderpartiets bekymring. Alle som har sitt daglige virke i skolehverdagen, er imot. Vi ser at foreldre, elever og lærere har ropt et klart nei til det flertallet nå snart vil vedta.

Inge Lønning sier at man ser spøkelser ved høylys dag, men da er det ikke kun opposisjonen som ser disse spøkelsene. Alle disse gruppene kan ikke være ute etter å male fanden på veggen. De er faktisk genuint opptatt av hverdagen til barna sine. Inge Lønning prøvde seg òg på en framstilling om at vi plutselig var blitt varme forsvarere og varme tilhengere av dagens lov. Jeg har lyst til å si at vi står på dagens lov, vi vet at det er et flertall i denne salen for den loven, og det mener vi at vi skal ha i framtiden.

Underskriftskampanjer fra foreldre pågår i dag over hele landet, nettopp for å gjøre et forsøk på å bekjempe det som Stortinget nå vedtar. Mange har sagt at dette vil komme til å skje over natten, at det etter det Stortinget i dag vedtar, vil komme en systemendring som gjør at private skoler vil poppe opp. Jeg sa i mitt innlegg veldig klart at jeg tror det vil komme til å ta tid, for først må man undergrave det offentlige tilbudet. Da vil man skape en legitimitet for å kjøpe seg et privat tilbud. Det er det vi har sett på alle andre viktige velferdsområder. Jeg mener at Regjeringen ikke tar tak i de mange mulighetene den har for å forbedre den offentlige skolen.

Helt til slutt har jeg lyst til å si noe til statsråden. Utdanningspolitikerne bør vite bedre, sier hun til opposisjonen. Men er det noen som har lagt seg ut med hele Skole-Norge og provosert fra dag én, er det statsråden selv. Det har vært svartmaling fra dag én siden Bondevik II tok over. Det er et virkelighetsbilde som flere enn Arbeiderpartiet kan bekrefte.

Inge Lønning (H): Det er mulig at man kan finne glede i vissheten om at det er mange som tror på spøkelser. Jeg tror ikke spøkelsene blir særlig mye mer reelle om det er flere som tror på dem. Det som forbauser meg, er at noen i det hele tatt kan tenke den tanke at det store flertallet av foreldre som er fornøyd med den offentlige skolen, og som derfor velger den fordi de ønsker at barna skal gå der, blir fratatt en rettighet ved at de mindretallene som måtte ha andre ønsker, får en større rettighet. Uansett hvor mange ganger man gjentar det resonnementet, blir det ikke troverdig. Det blir heller ikke et troverdig resonnement at dette skulle gå på ressursbruken.

Vi har i Norge et bestemt antall barn i hvert årskull som det offentlige har et ansvar for å sikre et opplæringstilbud. Det blir ikke et eneste barn mer eller mindre ved at barn flytter mellom skoler. Det betyr at den totale utgift til barns opplæringstilbud vil være den samme. Det er ingen som mister noe i det hele tatt ved at mindretallenes rettighet ivaretas. Det som virkelig er den ideologiske skillelinje, som Karita Bekkemellem Orheim prisverdig presiserte fremdeles er til stede mellom de sosialistiske og de ikke-sosialistiske partier i denne sal, er at de sosialistiske partier ikke synes å ha den ringeste sans for mindretallenes rett til å velge selv, men isteden ønsker å være formynder. Realiteten i svært mange av de innlegg som har vært holdt fra opposisjonens side i denne debatt, er jo at det man kaller enhetsskolen, egentlig er uttrykk for et ønske om den eneste skolen. Det oser lang vei gjennom mange av disse innlegg at man skulle ønske at det ikke fantes noe annet skoletilbud i dette landet, for da ville jo idealet om enhetsskolen være hundre prosent ivaretatt.

Det forunderlige ved denne tankegang er at det meg bekjent verken finnes sosialdemokratiske eller venstresosialistiske partier i noe annet europeisk land som tenker på denne måten, og som er så nostalgiske at de ønsker seg tilbake til en situasjon hvor det ikke finnes noe element av valgfrihet i det hele tatt. Verken de danske sosialdemokrater eller venstresosialister eller de svenske sosialdemokrater eller venstresosialister har meg bekjent noe av den bekymring som kommer til uttrykk i denne sal. Så på dette området må det være et eller annet merkelig ved Norge som atskiller oss fra nesten alle andre land.

Presidenten: Karita Bekkemellem Orheim har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg skal prøve å være kort, men jeg kan ikke dy meg for å kommentere det representanten Inge Lønning nå sa. Han prøver seg med et bilde av at ingen vil bli fratatt rettigheter, det skjer ingen endring i norsk skolepolitikk med denne regjeringen. Jeg tror at hvis man reiser rundt i Norge i dag og spør, er det veldig mange som etter hvert opplever bl.a. kuttet i skolefritidsordningen på 217 mill. kr. Det har denne regjeringen gjort for å kunne legge ca. 400 mill. kr inn i potten til private skoler.

Jeg sa i mitt hovedinnlegg at politikk er å velge, og er det noe denne regjeringen har vist med all tydelighet, er det at de velger bort offentlige ordninger, de rammer funksjonshemmede barn som mister tilbudet gjennom skolefritidsordningen, med den politikken som føres. Jeg skjønner utmerket godt at Regjeringen ikke vil bli konfrontert med denne politikken. Men, som sagt, jeg tror at velgerne etter hvert vil få øynene opp for de prioriteringene som gjøres.

Grethe Fossli hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Rolf Reikvam har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Rolf Reikvam (SV): Jeg må si jeg er litt usikker på hva Inge Lønning mente med sitt innlegg. Han snakket om enhetsskolen og den ensrettede skolen. Det har ikke vært nevnt i denne debatten. Det vi har snakket om, er en offentlig skole, en mangfoldig skole, en variert skole. Det er det vi har snakket om, og det er det vi prøver å forsvare – ikke noen ensretting, som Inge Lønning polemiserer mot, og som det er rimelig uklart for meg hva er for noe. Vi skal ha en spennende offentlig skole, der det er et mangfold, der det er ulike pedagogiske metoder, ulike opplegg organisatorisk, osv. Det er det vi snakker om, og det er det vi nå forsvarer.

Så sier han også at dette ikke vil koste mer. Det vi nå vedtar, er å legge opp til ulike strukturer, vi skal ha to parallelle strukturer – vi skal ha den offentlige skolen, og så skal vi ha den private skolen. Det må være åpenbart for de aller fleste at dette vil bli en dyr form, og at dette er en kostnadskrevende form. Gjennom det systemet som det blir lagt opp til, der kommunene blir trukket i rammetilskuddet, er det klart for alle at de offentlige skolene vil tape økonomiske ressurser.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Jeg kunne ikke dy meg da jeg hørte representanten Inge Lønning, som jeg syns er ekstremt provoserende.

På Standpunkt, som går parallelt med dette møtet, sitter det nå en mor fra Sverige, som forteller at man nærmest føler seg som en dårlig forelder hvis man ikke velger en privat skole, fordi det i Sverige har bredt seg det syn at den offentlige skolen er dårligere enn de private skolene – ergo bør man velge en privat skole hvis man skal ivareta barna sine.

Jeg kan ta en sammenlikning til det. Det er en annen side av Høyres skolepolitikk, som går på å offentliggjøre karakterene. Føler man seg etter hvert nå som en dårlig forelder hvis man ikke velger en skole som har høyt karaktersnitt, men heller velger en skole for sine barn som har det dårligste snittet? Uansett må noen faktisk gå i den skolen som har det dårligste snittet. Jeg syns det er på tide at Høyre begynner å snakke om frihet som noe som er relativt, helt avhengig av hvilken posisjon man har i samfunnet, hvilken mulighet man har til å velge. Og friheten til å velge kan ikke alle ha på likt bestandig. Jeg mener det er helt feil når representanten Lønning prøver å innbille oss at det ikke vil gå ut over den offentlige skolen hvis det blir en stor oppblomstring av private skoler, f.eks. i et område der mange elever flyttes fra den offentlige skolen til private skoler, dersom det betyr at man også får mindre penger igjen i den offentlige skolen. Representanten Lønning vet at det meget godt kan bli resultatet. Det koster ikke nødvendigvis mindre å drive en klasse på 21 elever enn en klasse på 24 elever, men man kan altså få mindre penger, og det syns jeg er et problem. Jeg vil oppfordre representanten Lønning til å se et program som gikk på svensk tv, for bare en uke siden, tror jeg det var. Der var det et innslag om innvandrerforeldre som er meget bekymret for sine barn, som er blitt igjen i den offentlige skolen i Sverige etter at de hvite svenske middelklasseforeldrene har flyttet sine barn over i private skoler, noe som de oppfatter som det eneste riktige valget å ta for foreldre som er opptatt av sine barn. Innvandrerforeldrene opplever nå at barna deres kan dårligere svensk enn det de sjøl kan, til tross for at barna er født og oppvokst i Sverige. Poenget er at sjøl om det kanskje er et lite antall barn som går i disse private skolene, kan det bli et problem dersom det er mange barn på ett sted som gjør dette. Da syns jeg det er ganske ille av representanten Lønning ikke i det hele tatt å være villig til å se at dette kan være et problem for en del barn som man kanskje ikke har kontakt med til daglig, men som like fullt bor i dette landet, og som har krav på også Høyre-representanters omsorg.

Presidenten: Søren Fredrik Voie har hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Søren Fredrik Voie (H): I motsetning til SV har faktisk Høyre tillit til den offentlige skolen. Vi tror at den kan konkurrere på lik linje med private skoler og friskoler om elevers og foreldres gunst.

Men det jeg tok ordet for, var det Bekkemellem Orheim sa om kutt på 217 mill. kr i skolefritidsordningen. Jeg synes det er veldig greit at det blir klargjort en ny ideologisk forskjell, hvor Arbeiderpartiet ønsker å prioritere velferdsordninger på bekostning av kvalitet og kunnskap i skolen. Når Regjeringen setter på dagsordenen undersøkelser som viser at over 20 pst. av elevene går ut av skolen uten å kunne lese og skrive og kun med et minimum av regneferdighet, ønsker vi fra Høyre å prioritere kunnskap og undervisning, det som er obligatorisk i skolen, og det som er viktigst i skolen. Det må av og til kunne gå på bekostning av gode velferdsordninger.

Presidenten: Inge Lønning har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Inge Lønning (H): Jeg forstår at det er noen som er så redde for hva valgfrihet kan føre til, at de bare vet én måte å forebygge det på, nemlig å sørge for at valgfrihet ikke finnes – ikke finnes for noen. Da er man helt sikker, selvfølgelig.

Jeg brukte ikke ordet «ensretting» – jeg tror representanten Reikvam må ha hørt feil. Jeg sa at noen bruker begrepet enhetsskole som om det betydde «den eneste skolen». For det er faktisk det man argumenterer for, at det ideelle samfunn er et samfunn med bare ett eneste skoletilbud. Da er man helt sikker på at alle er nødt til å gjøre bruk av det, for det finnes ingen andre.

Og så må jeg si takk til representanten Karita Bekkemellem Orheim fordi hun slapp katten ut av sekken. Hennes postulat om at kuttene i skolebudsjettet er for å få plass til bevilgninger til privatskoler, må jo gå på den nåværende privatskolelov, for den loven vi behandler i dag, er ikke vedtatt. Det betyr at hun bekrefter at Arbeiderpartiet fremdeles er fanatisk motstander av den nåværende privatskolelov og ikke ønsker at det skal bevilges penger for å oppfylle loven.

Presidenten: Presidenten minner om at det er flere saker til behandling i kveld.

Karin Andersen (SV): Ja, president. Likevel er dette en meget viktig sak – for SV er skolen viktig. Vi har kjempet for at enhetsskolen skal være mangfoldig og kunne tilby langt mer enn den gjør i dag, slik at de behovene som man har for forskjellig slags undervisning, ikke minst tilrettelagt undervisning, og for en spennende undervisning – en moderne skole som svarer på de behovene som elevene og lærerne har – skal bli dekket. Det er det man ønsker seg.

Så er det noen som forsøker å si at vi beskriver skolen så negativt. Nå var nettopp representanten Voie fra Høyre oppe her og trakk fram en hel masse statistikk som på en måte skal være et bevis på hvor forferdelig den offentlige skolen er, og derfor må man ha privatskoler. Jeg må si jeg reagerer på dette. SV har hele tida kjempet for den offentlige skolen, fordi vi mener at den kan tilby en god undervisning for alle hvis vi gir den en sjanse, men det er dét denne regjeringen ikke gjør.

Til slutt: Statsråden var også oppe i stad og sa at de som beskrev den norske skolen nå som at det var noen problemer der, var negative og var i ferd med å ødelegge den. Jeg må si jeg reagerer på det, bl.a. på vegne av de foreldrene som jeg har møtt før i dag. Jeg synes kanskje at statsråden bør ha respekt for dem. De kommer ikke og ber om en privat skole, men de kommer og ber om at det skal være nok ressurser i den nærskolen de ønsker barna skal gå på, til å kunne tilby elevene tilpasset opplæring. De hadde med seg «lærebøkene», som de viste fram i dag, som ikke var lærebøker, men stensiler, som de hadde hatt i to år fordi det ikke var råd til å kjøpe nye.

Det må være lov for statsråden, synes jeg, å si at dette tar jeg på alvor. Dette er en melding fra foreldre og fra den offentlige skolen om at her er vi nødt til å gjøre noe mer for å sikre at skolen blir god nok, og at den valgfriheten som Regjeringen og statsråden er så opptatt av, skal bli reell. Den blir ikke reell hvis vi ikke nå tar det ansvaret det er å sørge for at den offentlige skolen blir moderne og på høyde – minst på høyde – med resten av samfunnet. Det burde være det mest spennende og mest utfordrende og kreative stedet vi har i alle lokalsamfunn landet rundt. Jeg hadde ønsket at statsråden hadde gått hit opp og sagt at det var også hennes målsetting, og at hun ville legge breisida til for å få denne skolen så moderne og oppegående at alle hadde lyst til å gå der. Jeg registrerer at sånn er det ikke.

Jan Tore Sanner (H): Karin Andersen sier at hun ønsker seg en «spennende» og «moderne» skole. Det gjør jeg også. Hvis det er slik at Sosialistisk Venstreparti primært ønsker å satse på utvikling av den offentlige skolen, kan ikke jeg forstå hvorfor man er så redd for de private alternativene. For realiteten er jo at det er kun en dårlig offentlig skole som har noe å frykte fra alternativer.

Karin Andersen sier at man må gi den offentlige skolen en sjanse, underforstått at det gjør ikke den nåværende regjering. Da lytter jeg mer til utdanningskomiteens leder, Rolf Reikvam, som ved flere anledninger nettopp har understreket at nå skjer det mye spennende i den offentlige skolen – ved at statsråd Kristin Clemet og Samarbeidsregjeringen har åpnet for mer frihet og flere forsøk i den offentlige skolen, ved at man satser mer på evaluering, gjennom at man satser mer på å utdanne bedre lærere. Hvis vi klarer å utvikle dette videre, har man overhodet ingenting å frykte fra de private alternativene.

Ellers er det rørende å høre den omsorg som representanten Trond Giske og andre har fått for dagens privatskolelov. Det er jo riktig som Inge Lønning har understreket i denne debatten, at Arbeiderpartiet gjennom alle år har bekjempet dagens privatskolelov – gjennom kampen mot de religiøse alternativene, hvor også Bekkemellem Orheim har kjempet for å få gjennomslag på Arbeiderpartiets landsmøte for å få stoppet disse, gjennom Gudmund Hernes’ forbud mot etablering av nye Montessori-skoler, og gjennom at man kutter ganske kraftig i bevilgningene til private skoler. Med en slik historie kan man ikke si at man støtter og kjemper for dagens privatskolelov.

Ellers er det også interessant at reaksjonene fra opposisjonen spriker så fundamentalt. For mens Bekkemellem Orheim sier at Regjeringens forslag, som i dag får flertall, vil føre til «en systematisk nedbygging» av offentlige skoler, sier Rolf Reikvam fra SV at han ikke tror at det vil bli så mange nye private skoler. Jeg tror at Rolf Reikvam er nærmere sannheten. Men hvorfor skal vi si nei til de foreldrene som ønsker et alternativ? Hvorfor skal vi si nei til det mangfoldet som de nye skolene vil innebære? Hvorfor skal vi si nei til den motivasjon det også vil innebære for den offentlige skolen, at man får flere alternativer?

Vidar Bjørnstad (A): Jeg oppfattet at det var flere katter som slapp ut av sekken her på slutten av debatten. Og når jeg hører Inge Lønning, er det de gamle Høyre-argumentene – en negativ holdning til den offentlige fellesskolen, dvs. det viktigste er å opprette flere private tilbud. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har i dag prøvd å forklare etableringen av flere private skoler bl.a. med at det er viktig i forhold til internasjonale forpliktelser, internasjonale konvensjoner. Saksordføreren rakk å besvare spørsmål om dette med at de internasjonale påtrykkene hadde liksom kommet fra Sverige og Danmark – det var det eneste. De samme partiene har prøvd å si at det er et viktig argument for flere private skoler at de sikrer kvaliteten også i det offentlige. Nå kjenner en altså igjen argumentene fra de gamle skolepolitikerne i Høyre, der det er viktig å etablere private tilbud for privatiseringens skyld og ikke for innholdet i skolen og for å styrke kvaliteten.

Det jeg egentlig tok ordet for, var henvisningen til Rosenborg og Eggen. Kjenner jeg Eggen og hans holdning rett, tror jeg neppe at han vil bli tatt til inntekt for det frisleppet av private skoler vi har i dag. Han mener derimot at det er fellesskapet som gir resultater, at enerne må ta ansvar i fellesskapet. Jeg får bare kanskje si at Rosenborg er nå en ener, men jeg har ikke sett at det har hjulpet for dem som ligger bak på tabellen, f.eks. Bodø-Glimt!

Min konklusjon er at det vi opplever i dag, er en privatisering for privatiseringens skyld. Jeg mener at det ikke gjelder bare denne saken, men når vi skal gjennomføre store systemendringer i norsk skole – som jeg oppfatter at dette også er, i tillegg ligger det andre saker på bordet i komiteen – bør det skje i et tempo som sikrer bredest mulig oppslutning, slik det går an i alle saker. Det er viktig med oppslutning politisk, men også hos dem som i hverdagen befinner seg i skolen, enten det nå er elever, lærere eller foreldre. Regjeringen synes ikke å være interessert i det, og konsekvensene ser vi i dag. Regjeringspartiene har her gjort seg fullstendig avhengige av Fremskrittspartiet. Representanten Sortevik ønsket regjeringspartiene velkommen «på Fremskrittspartiets skolevei». Det kan hende at det er noen som føler en bismak ved denne velkomsten.

Den offentlige fellesskolen har stor oppslutning i befolkningen. De fleste elevene trives. Det er her Arbeiderpartiet vil sette inn innsatsen, i samarbeid med foreldre, elever og lærere.

Jan Tore Sanner (H): Det som fikk meg til å ta ordet, var at Vidar Bjørnstad sa at Regjeringen vil opprette flere private skoler. Det er jo ikke slik at Regjeringen oppretter flere private skoler. Det er i tilfelle slik at det er lærere og foreldre som ønsker at det skal opprettes flere friskoler. Og hvis det er slik at foreldre og lærere ønsker å opprette alternative skoler, mener vi at de skal ha anledning til å gjøre det, dersom de klarer å oppfylle de kvalitative kravene som må stilles.

Det som det ikke på noen måte har vært svart på i denne debatten fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er hva frykten for nye skoler, for et større mangfold innenfor skolesektoren, egentlig bunner i. For det er veldokumentert og kraftig tilbakevist at etablering av friskoler vil gå ut over den offentlige skolen økonomisk. Dermed gjenstår det en mulig frykt for at man ikke klarer å gi et godt nok tilbud innenfor den offentlige skolen. Med Arbeiderpartiets historie kan jeg kanskje forstå det. For hvis man ser på det forrige tiåret, med Reform 94 og Reform 97, har jo de nå vært gjennom ulik evaluering, og det er dokumentert at de står til stryk. Man har gjennomført en rekke reformer i den offentlige skolen som ikke har bunnet i at man skulle heve kvaliteten, som ikke har bunnet i at man skulle få opp det faglige nivået, og det er klart at med en slik historie kan man forstå at Arbeiderpartiet frykter mulighetene for å etablere flere friskoler. Men med vårt utgangspunkt, hvor vi skal ha mer kvalitet i skolen, vi skal ha større mangfold innenfor den offentlige skolen, vi skal stille strengere krav til lærere, og vi skal også ha mer evaluering av skolen for å få alle opp på et høyere nivå, er det helt opplagt at man har ingenting å frykte med den nye friskoleloven.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 627)