Sak:
Olje- og energidepartementets
håndtering av åpningen av Barentshavet sørøst
Møtelederen: Da
vil jeg på vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen få ønske
velkommen til høringen som er et ledd i komiteens behandling av
sak om Olje- og energidepartementets håndtering av åpningen av Barentshavet
sørøst.
Komiteen vedtok
i møte 24. november å åpne sak, jf. Stortingets forretningsordens
§ 15 første ledd annet punktum.
Bakgrunnen for
saken var oppslag i media i forbindelse med at en rekke interne
dokumenter ble framlagt og gjort offentlig tilgjengelige i anledning
Høyesteretts plenumsbehandling av det såkalte klimasøksmålet. Saken
gjaldt Grunnloven § 112 og gyldigheten av en kongelig resolusjon
om tildeling av utvinningstillatelse for petroleum på den norske
kontinentalsokkelen i Barentshavet sør og Barentshavet sørøst –
23. konsesjonsrunde.
Komiteen viser
til at Høyesterett avsa dom i saken 22. desember 2020, og at staten
ble frifunnet for brudd på Grunnloven § 112. Det framgikk av dommen
at domstolene var tilbakeholdne med å overprøve de politiske avveiningene,
og at politisk uenighet hører hjemme i politiske organer og ikke
i rettssalen.
Stortinget gikk
i juni 2013 inn for oljeleting sørøst i Barentshavet. Målet med
høringen er å få fram tilstrekkelig informasjon til å kunne vurdere
om lov- og regelverk ble fulgt, om statsrådens informasjonsplikt
til Stortinget er overholdt, og om informasjon som ikke ble lagt fram
for Stortinget i forbindelse med åpningen av Barentshavet sørøst,
er av en sånn karakter at det er grunn til å tro at Stortinget ville
ha vurdert saken annerledes om den var kjent. Det er sentralt å
få kunnskap om dette i så fall er en del av en ukultur, eller om
det er et engangstilfelle.
Komiteen har besluttet
at høringen skal omhandle, men ikke begrense seg til, følgende problemstillinger:
-
Har
lovverk og regelverk for forvaltning og informasjonsplikt til Stortinget
blitt overholdt i denne saken?
-
Hvorfor
ble vurderingen av mulig negativ forventet lønnsomhet ikke lagt
fram for Stortinget før beslutning om åpning av Barentshavet sørøst
for petroleumsvirksomhet?
-
Hvem
kjente til vurderingene i forkant av at saken ble lagt fram for
Stortinget (direktorat og/eller departement?)?
-
Hvilke
vurderinger lå til grunn for at informasjon ikke ble framlagt for
Stortinget før beslutning?
-
Er
informasjon som ikke ble lagt fram for Stortinget, av en sånn karakter
at det er grunn til å tro at Stortinget ville vurdert saken annerledes?
-
Hva
visste daværende statsråd om rapporten og skjebnen til rapporten?
-
Er
denne måten å håndtere informasjon til Stortinget ved beslutning
om åpning av oljefelter et engangstilfelle, eller et mønster? Er
denne saken bare en av flere saker der departementet påvirker verdivurderingene
i direktoratet før de blir framlagt for politisk ledelse til behandling?
Vi har invitert
følgende til høringen i dag:
-
Olje-
og energiminister Tina Bru, som er bedt om å møte sammen med ekspedisjonssjef
Lars Erik Aamot og avdelingsdirektør Gaute Erichsen
-
Tidligere
olje- og energiminister Ola Borten Moe
-
Tidligere
olje- og energiminister Åslaug Marie Haga
-
Tidligere
oljedirektør i Oljedirektoratet Bente Nyland
-
Oljedirektør
i Oljedirektoratet Ingrid Sølvberg
-
Tidligere
ressursdirektør i Oljedirektoratet Rolf Wiborg
Komiteen har også
invitert følgende ansatte i Oljedirektoratet, på bakgrunn av at
de var involvert i saker som Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet hadde
til behandling i forbindelse med åpningsprosessen for Barentshavet
sørøst:
-
Sjefingeniør
i Oljedirektoratet Bente Jarandsen
-
Underdirektør
for leting i Oljedirektoratet Benvenutta Henriksen
-
Fagkoordinator
for petroleumsøkonomi i Oljedirektoratet Terje Sørenes
-
Underdirektør
i sokkelanalyse og internasjonal virksomhet i Oljedirektoratet Espen
Andreas Hauge
-
Tidligere
letedirektør Sissel Eriksen.
Disse har takket
nei til å delta i høringen.
På grunn av koronasituasjonen
gjennomføres første del av høringen som videokonferanse på Zoom.
I del to av høringen blir det fysisk oppmøte fra tidligere olje-
og energiminister Ola Borten Moe og olje- og energiminister Tina
Bru.
Det er komiteens
håp at denne høringen skal gi nyttig tilleggsinformasjon i saken,
som bakgrunn for den konklusjonen komiteen skal treffe i sin innstilling
til Stortinget.
De prosedyrer som
er fastsatt i reglement for åpne høringer, vil bli fulgt.
Så minner jeg for
ordens skyld om at dette er en åpen høring, og at komiteen bare
kan motta taushetsbelagte opplysninger for lukkede dører. Dersom
et spørsmål ikke kan besvares uten å røpe opplysninger undergitt
taushetsplikt, bør den inviterte gjøre komiteen oppmerksom på det
og anmode om å få avgi forklaring for lukkede dører.
Det vil bli tatt
stenografisk referat fra høringen, og referatet vil følge som vedlegg
til komiteens innstilling i saken. For at komitémedlemmene skal
få stilt de nødvendige spørsmål, er det ønskelig om både spørsmål
og svar er så korte og konsise som mulig.
Høring med tidligere ressursdirektør
i Oljedirektoratet, Rolf Wiborg
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte, og jeg vil få ønske velkommen til tidligere
ressursdirektør i Oljedirektoratet, Rolf Wiborg. Du har tidligere
vært ansatt som ressursdirektør, og du har også bl.a. jobbet i Statoil og
i Phillips Petroleum Company. Du er invitert til høringen fordi
du offentlig har hatt meninger om forholdene i norsk oljeforvaltning
og gitt uttrykk for at det finnes en usunn rolleblanding.
Først får du inntil
5 minutter til innledning. Etter det blir det en åpen spørsmålsrunde
på 25 minutter, og helt til slutt får du ordet til en kort oppsummering,
hvis du ønsker det. Og for å unngå problemer med lydanlegget er
det viktig at alle de som sitter med en mikrofon, husker på å slå
den av når vi ikke har ordet, og på når vi har ordet. Jeg sier fra
når det er 30 sekunder igjen av taletiden. – vær så god, Wiborg.
Rolf
Wiborg: Takk for det, og god morgen! Jeg var fremdeles ansatt
i Oljedirektoratet da denne utredningen for Barentshavet sørøst
foregikk. Jeg gikk av med pensjon våren 2014.
Jeg viser til at
jeg sendte inn et skriftlig innspill den 10. februar, og der har
jeg besvart de syv spørsmålene kortfattet, men også tatt opp det
som det ble referert til, at det er en del saker hvor jeg mener
å kunne påvise ukultur i departementet og manglende informasjon
til Stortinget og politiske beslutningstakere.
Det som er klart
for meg, i alle fall, er at utredningene og vurderingene av Barentshavet
sørøst slutter seg til åpningen av Barentshavet som foregikk i starten
av 1980-årene, en logisk fortsettelse – og i mine øyne også en nødvendig
en – da vi fikk løst grensespørsmålet med Russland. Norge sitter
på store havområder som kan inneholde olje og gass, og har inneholdt
det i en god del av områdene som vi har sett, og det forventes nok
av en ressursnasjon at vi kartlegger, slik at det går an å planlegge.
Spesielt lang planleggingshorisont har gass, og det var det Oljedirektoratet
forventet å finne i dette området.
At det å åpne opp
et område kan medføre økonomisk tap, store tap for staten, når vi
har det skattesystemet som Norge har, hvor vi tar så mye av regningen, men
også tar så mye av gevinsten hvis man finner noe, det er opplagt.
Det går alltid an å ikke finne noen ting, eller å finne så lite
at det økonomisk ikke lar seg gjøre bygge ut.
Det som er mitt
anliggende her, er: Er informasjonsplikten til Stortinget ivaretatt?
Jeg mener – og det viser alle mine varslinger i saken – at Stortinget
bør få mye mer utfyllende informasjon, og spesielt informasjon som
gjelder nedsiden, mulighetene for tap. I denne saken har jeg besvart
det spørsmålet: Ville den informasjonsplikten ha endret svaret til
Stortinget? Jeg mener nei. Altså: Rapporten til Oljedirektoratet
og de vurderingene som ligger ved, som ikke ble vist til Stortinget,
er så klare at det burde gitt en klar anbefaling om at her begynner
vi å se på mulighetene, kartlegger, for å kunne innlemme dette i
planleggingen av gass fra Barentshavet. Det var allerede funnet
gass som ikke hadde fått en gassløsning, som jeg viser til i innlegget
mitt. Goliatgassen hadde ingen løsning, Johan Castberg hadde ingen løsning,
annet enn Melkøya, og det samme vil gjelde for Wisting, hvis det
blir vedtatt.
Da kan jeg egentlig
avslutte mitt innlegg her. Resten tror jeg står i det skriftlige.
Og så får jeg høre hvilke spørsmål som kommer.
Møtelederen: Takk
skal du ha så langt.
Da blir det en
åpen spørsmålsrunde, som jeg sa, på 25 minutter. Vi starter med
sakens ordfører, som er Terje Breivik. Han får anledning til å stille
to spørsmål. Deretter følger partiene etter størrelse, med ett spørsmål
til hver.
Breivik – vær så
god.
Terje Breivik (V): Takk for innleiinga, og tusen takk for
dei skriftlege innspela du har kome med – veldig grundige og nyttige.
Eg har lyst til
å følgja opp der du avslutta. Du er jo krystallklar på at Stortinget
eigentleg i ganske mange saker ikkje har fått den informasjonen
Stortinget strengt teke burde fått etter regelverket. Det som hadde
vore interessant om du kunne utdjupa, er: Er det ei oppfatning du
meiner òg andre tilsette i Oljedirektoratet deler med deg?
Rolf
Wiborg: Det er korrekt. Jeg hadde mye støtte mens jeg ennå
var aktiv i direktoratet, og jeg har faktisk hatt støtte etterpå
også. Men vi ser dessverre at kostnadene ved å være varsler og ta
opp konfliktstoff er veldig høy. Det har den også vært i Oljedirektoratet.
Det går vel igjen som en melding tilbake at det var bra du hadde
råd til å gjøre det du gjorde, Rolf, men vi kan ikke.
Terje Breivik (V): No er det jo veldig farleg, særleg for
meg, å spekulera i kvifor folk takka nei til å stille på høyring,
men du kjenner godt til det og har sett deg godt inn i det. Gjer
du deg nokre tankar i så måte?
Rolf
Wiborg: Ja, det slutter seg til det jeg har fått meldinger
om i alle år, først før jeg gikk av i Oljedirektoratet, og så etterpå.
Det er at kostnaden er for høy, og man blir ikke hørt. I mitt tilfelle
skrev jeg åpne varslingsbrev til olje- og energikomiteen. Det skjedde
ikke så veldig mye med dem heller. Jeg hadde besøk av Siri Meling,
som da var i komiteen. Det var vel stort sett det nærmeste jeg kom
til en aktiv handling.
Møtelederen: Takk
for det.
Da går vi videre
til Eva Kristin Hansen – vær så god.
Eva Kristin Hansen (A): Først: Tusen takk for stort mot,
og takk for at du stiller opp på denne høringen.
Det jeg synes
er litt påfallende når vi går gjennom all dokumentasjonen, er sammenblandingen
mellom Oljedirektoratet og departementet, hvor det virker som om
departementet er inne og redigerer brev og går inn aktivt – at det
er en sammenblanding mellom direktoratet og departementet.
Hvordan opplevde
du og direktoratet det? Opplevde du at departementet aktivt gikk
inn og styrte f.eks. de faglige prosessene som var i direktoratet?
Rolf
Wiborg: Svaret er et klart ja, og det var noe av det som
førte til konflikt og etter hvert til forskjellige aktive handlinger
fra departementet. Men i min tid, da jeg var direktør, og også da
jeg bare var seniorrådgiver, fant jeg meg ikke i det, så når departementet
fortsatte å blande seg inn i hva vi hadde gjort, ble det til åpne
varslinger, hvis det var nødvendig for at Stortinget skulle få den
informasjonen de ville ha.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Svein Harberg – vær så god.
Svein Harberg (H): Det som det er noe av vår oppgave å finne
ut av, er også hvor eventuell informasjon stopper. For oss går det
jo et skille mellom embetsverket og politisk ledelse, og videre
derifra. Jeg lurer på om du kunne si litt mer, for du er veldig
tydelig på at ting ikke kommer fram dit de skal. Men kunne du si
noe mer om hvor det stopper? Og i det ligger jo: Vet politisk ledelse
i departementet om at ting holdes tilbake, eller skjer det lenger
ned i systemet, altså i embetsverket?
Rolf
Wiborg: Jeg har aktiv informasjon fra min tid som direktør
og min tid som seniorrådgiver, og når jeg forsøkte å ringe departementet
på forskjellige nivå, fant jeg fort ut at noen ganger skjedde redigering,
eller filtrering, som jeg har kalt det, et godt stykke ned i systemet. Sjefene
over var ikke fullstendig klar over hva som skjedde. Og noen ganger
skjedde det langt oppe. Men det sier seg selv at om det skjedde
i det politiske systemet, var det veldig vanskelig å avdekke. Mest
aktiv av det var vel en ren politikksak, og den kom fram. I Snøhvit-saken
ble det jo slik at Snøhvit-oljesonen, som man var veldig aktiv med
å prøve å utvikle, å vise at vi hadde teknologien som nasjon, ble
det plutselig umulig politisk å snakke om, fordi det ble politiske
vedtak om at vi måtte vente med olje i Barentshavet. Derfor ble også
Goliat-utbyggingen utsatt i mange, mange år.
Møtelederen: Ønsker
Solveig Horne ordet? Ja? Vær så god.
Solveig Horne (FrP): Takk for at du kommer på høringen, og
også for det skriftlige du har sendt.
Det jeg legger
merke til, er at du sier det er en ukultur i departementet, at det
er manglende informasjon til politisk ledelse, og at Stortinget
burde fått mer informasjon.
Så er det sånn
i den politiske verden at Stortinget kun kjenner statsråden. Det
er ganske alvorlig hvis statsråder ikke har den informasjonen de
trenger i den enkelte sak som Stortinget skal få informasjon om.
Hvis ikke statsråden
har den informasjonen – kunne du sagt litt om hvilke tanker du har
om hvordan Stortinget da kan få den informasjonen som er nødvendig for
å kunne ta de rette beslutningene? Det er jo en ganske stor ukultur,
det du legger fram her nå, hvis departementet ikke informerer statsråden
om all informasjon, så det kan bringes videre til Stortinget, for
jeg er, som du sier, helt enig i at Stortinget må ha informasjon
for å gjøre beslutninger.
Kunne du sagt
litt mer om hvordan Stortinget kan få denne informasjonen?
Rolf
Wiborg: En måte er jo det vi gjør nå, og det gjorde Stortinget
de første tiårene, og det er å holde høring, og også kalle inn Oljedirektoratet
og andre involverte, som oljeselskapene. Jeg har vært på noen sånne.
Til ditt spørsmål
om statsråden har jeg kanskje en kommentar som kan belyse det litt,
og jeg har skrevet litt om det i det skriftlige innlegget. Hvorfor
vet ikke statsrådene i dag hva Oljedirektoratet kan tilby av løpende
tjenester, som vurderinger av økonomien i Goliat, utbyggingsøkonomien
mange år etter? Det er en pålagt oppgave, og Oljedirektoratet gjør
slike beregninger. Det har kanskje å gjøre med at statsrådene, når
de kom på besøk til Stavanger, ikke lenger kom til Oljedirektoratet,
men de kom til Statoil, nå Equinor, og de kom til Petoro. Men det
er bare Oljedirektoratet som er 100 pst. statseid og jobber for
fellesskapet. De andre har eierroller som de skal fylle, og jeg
tror nok statsråden, også fremtidige statsråder, ville stått seg
på å besøke Oljedirektoratet, noe som var helt vanlig i min tid.
Møtelederen: Takk.
Da er neste spørsmål
fra Nils T. Bjørke – vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Du seier at du ikkje trur Stortinget
hadde vurdert saka annleis om dei hadde visst meir. Har direktoratet
fridom til å gjera sjølvstendige faglege vurderingar, eller er det
vanleg praksis at departementet korrigerer direktoratet?
Rolf
Wiborg: Meg bekjent har departementet verken geologer eller
geofysikere. De har hatt, og har kanskje nå også, en ingeniør eller
to ansatt, men det er geologi og geofysikk som gir grunnlaget for
den typen vurderinger, som åpning av nye områder. Så svaret på det er
et blankt nei. Den fagkunnskapen har ikke departementet.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Freddy André Øvstegård – vær så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for det, og takk for innledningen
din.
Jeg lurer på hvordan
du oppfatter forholdet mellom næringen på den ene siden og embetsverk
i både direktorat og departement på den andre. Hvordan er det folk omgås,
hvordan er særlig den uformelle kontakten mellom nøkkelfolk på begge
sider, og hvor viktig, ikke minst, er den kontakten?
Rolf
Wiborg: Uformell kontakt kan løse utrolig mange problemer,
og man kan unngå at staten i alle småsaker er nødt til å bruke lov,
regelverk og makt. Lov, regelverk og makt er ikke, selv om jeg skriver
om det, noe heldig styringsmiddel i det daglige. Det er noe man kun
skal bruke når det blir påtvingende nødvendig.
Forståelsen i
næringen i dag mellom embetsverket, som du sier – det er stort sett
departementet, det er kun oljedirektøren som er embetsmann, de andre
er tjenestemenn – er vel at næringen i dag ikke blir minnet om at de
har fått disse lisensene gratis tildelt av den norske stat. De leter,
produserer og utnytter ressursene på lisens fra den norske stat,
som fortløpende forlanger at alt som er samfunnsøkonomisk forsvarlig
å utvinne, skal utvinnes. Det burde ikke være nødvendig å bruke
så veldig mye makt hvis man var klar over det.
Det som skjedde
etter hvert, og spesielt etter at Statoil ble privatisert, var at
Statoil, nå Equinor, som jo styres fra et eierkontor i Olje- og
energidepartementet på samme måte som Petoro, hadde tilgang til
departementets korridorer lettere enn det vi i Oljedirektoratet
etter hvert fikk. Vi opplevde veldig ofte å komme inn der etter at
Statoil hadde vært der og forklart sitt. Etter hvert var det vel
sånn at en del andre oljeselskap tilsynelatende også hadde relativt
lett tilgang. Jeg er ikke sikker på om det er noe kritikkverdig
i det, det bare skynder jeg meg å påpeke, men at det ble en problemstilling
som vi i Oljedirektoratet slet med, det er helt sikkert.
Møtelederen: På
grunn av veldig konsise spørsmål – og svar, vil jeg si – har vi
tid til noen oppfølgingsspørsmål. Vi har vært igjennom første runde.
Da starter vi på nytt, med sakens ordfører, Terje Breivik.
Terje Breivik (V): Eg vil gjerne igjen seia takk.
No skildrar du
jo eigentleg ein situasjon der du er krystallkar på at det har gått
føre seg eit systematisk tilbakehald av informasjon som du meiner
Stortinget, og for så vidt også statsråden, opplagt burde ha fått
fortløpande. Det hadde vore interessant å høyra om du har føresetnader
for å meina om dette er betre i dag enn det var tilbake i 2013–2014,
då du gjekk av med pensjon?
Rolf
Wiborg: Mitt inntrykk er at dette egentlig ikke er blitt
vesentlig bedre. Det siste jeg er blitt spurt om og fått mange henvendelser
om, er manglende beslutninger om nye brønner og nye prosjekter på
pågående feltproduksjon, og da er det først og fremst Statoil, Equinor, som
er trukket fram – at de ikke har kapasitet, at de ikke har vilje
til, eller at de ikke vil bruke penger på, prosjekter som er opplagt
samfunnsøkonomisk lønnsomme. Da er det, som jeg påpekte i intervju
med Upstream, et engelsktalende magasin som har en journalist her
i Stavanger, slik at lov og regelverk kan brukes til å få slike
prosjekter gjennomført. Det ble gjort i min tid, og det ble gjort
før min tid i Oljedirektoratet. Det er jo derfor jeg kan lov og
regelverk så veldig godt. Jeg satt i Philips, fikk den typen krav
på meg og måtte utføre dem. Jeg brukte jurister for å se om loven
virkelig sa det departementet og Oljedirektoratet fortalte meg,
og de sa at det gjør den. Den er ikke endret, så jeg tror nok dessverre
at det pågår nå også.
Møtelederen: Et
spørsmål til fra Terje Breivik.
Terje
Breivik (V): Det er ikkje ei direkte oppfølging av det du
sa no, men det som slo meg då du no hadde beskrive denne situasjonen,
er: I mitt hovud må jo dette vera elendig personalforvaltning –
altså at eit overordna organ så systematisk overstyrer Oljedirektoratet.
Då hadde det vore interessant å få vita kva dette gjer med arbeidsmiljøet
i eit direktorat, som ein kan kalla ei kompetansebedrift, med så
mykje flinke fagfolk?
Rolf
Wiborg: Det er veldig vanskelig å jobbe i et fagdirektorat
som blir overprøvd, overstyrt, sensurert, filtrert av et ikke faglig
departement uten at man får begrunnelser som holder vann. Det er
klart at det skaper et miljø som ikke er godt. Det er ikke godt
å jobbe sånn.
Møtelederen: Neste
er Freddy André Øvstegård – vær så god.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk for det.
Jeg vil spørre
om du raskt kan følge opp svaret du ga meg på mitt forrige spørsmål:
Du sa at i Equinor og Petoro hadde en lettere tilgang til departementet
enn det direktoratet hadde, og at også andre selskap etter hvert hadde
en lett tilgang. Jeg bare lurer på om du kan beskrive konsekvensene
av det, slik du oppfatter det, og hva som eventuelt er problematisk
med det.
Rolf
Wiborg: Konsekvensen er at når direktoratet kommer med sine
faglige anbefalinger, skal de overbevise noen som allerede har fått
et annet inntrykk av selskapene. Det problematiske med det er at
direktoratets vurderinger går på hele sokkelen, alle feltene i det
området, uansett hvilke selskaper som opererer eller eier de forskjellige
delene. Det er samfunnsøkonomisk bruk av fellesskapets ressurser.
Selskapene slåss for sine posisjoner, det gjelder også Statoil,
eller Equinor, og Petoro. Og det er helt greit hvis OED lar være
å forskjellsbehandle, men det har vi nok dessverre sett en del eksempler
på at de ikke gjør. De tar ikke hensyn til totaliteten og samfunnsøkonomien,
og de ønsker ikke å bruke de kanskje litt tunge paragrafene i lovverket.
Det største i nyere tid er jo Utsirahøyden, altså de tre feltene
Edvard Grieg, Ivar Aasen og Johan Sverdrup. Der var vi veldig tydelige
fra Oljedirektoratets side, ført i pennen av meg og også i avisene
av meg. Vi kom ikke så veldig langt. Litt samordning ble det, men
ikke på langt nær det det burde ha blitt. Da kunne samfunnet ha
spart ganske mange milliarder.
Møtelederen: Eva
Kristin Hansen – vær så god.
Eva
Kristin Hansen: Jeg husker veldig godt diskusjonen her på
Stortinget da vi behandlet saken om åpningen av Barentshavet sørøst.
Det var jo et politisk betent spørsmål. Mitt inntrykk er at departementet
jobbet veldig iherdig med å lage en argumentasjon som på en måte
var politisk spiselig, som gjorde at det var mulig å dra saken igjennom
politisk, mens direktoratet på sin side hadde en del faglige argumenter.
Som du selv sier, sitter jo ikke fagkunnskapen i departementet som sådant,
den ligger hos direktoratet. Opplevde du at departementet trenerte
de faglige rådene som forelå, eller litt generelt også? Inntrykket
jeg sitter med, er at man ikke lot direktoratet komme til orde overfor
slike som meg, som satt på Stortinget og fattet de beslutningene den
gangen, mens departementet bare jobbet det igjennom politisk. Det
var kanskje litt utydelig stilt, men forstår du spørsmålet?
Rolf
Wiborg: Jeg tror det, og jeg skal prøve å svare.
På dette tidspunktet
var jeg seniorrådgiver og stort sett fratatt alle aktive roller
i alle lag og grupper som jobbet med den typen problemstillinger,
men som ansatt i Oljedirektoratet hadde jeg tilgang til all informasjon,
og det var mange som kom og spurte meg som gammel direktør om råd.
Hvor aktivt de følte at departementet var og ikke var da det pågikk
i Stortinget, skal jeg ikke si, men faglig sett kan jeg si det samme
som jeg sa internt, og det var at beslutningen om å anbefale åpning
fra et geologisk og geofysisk ingeniør- og økonomisk synspunkt er
blekk-klar. Men det er like klart, som jeg sier, at departementet
burde ha informert Stortinget klart og tydelig om at dersom det
ikke ble funnet nok, eller om det ble funnet ingenting, ville dette
påføre samfunnet tap, som alle andre beslutninger innenfor petroleumssektoren.
Møtelederen: Da
er neste Nils T. Bjørke – vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Du er tydeleg på at det burde ha vore
informert betre, men samtidig meiner du at Stortinget ikkje hadde
vurdert situasjonen annleis viss dei hadde fått den informasjonen.
Kan du utdjupa det litt?
Rolf
Wiborg: Jeg vet ikke om alle dere har lest den rapporten
det refereres til. Den ligger nå ute som et resultat av høyesterettsbehandlingen.
Den er veldig klar, og for alle som har vært med på den typen beslutningstaking
– det tror jeg at også Stortinget ville være i stand til å se, så
stor tillit har jeg til dere – er det helt klart at det kan bli
tap, men sannsynligheten for at det kan bli gevinst, og for at det
også kan hjelpe på situasjonen i andre deler av Barentshavet, er
så stor at denne beslutningen bør tas. Leting innebærer ikke de
store kostnadene, de store kostnadene kommer dersom det blir en utbygging.
Og det får jo Stortinget til behandling, som man har sett i mange
andre sammenhenger. Goliat, f.eks., ble utsatt i mange år fordi
det var olje, og det var ikke politisk klart om man ville ha olje
i Barentshavet. Så den muligheten ville Stortinget ha fått.
Møtelederen: Da
er neste Svein Harberg – vær så god.
Svein Harberg (H): Jeg synes du gir mange tydelige og gode
svar, men et lite spørsmål: Du kjenner bedre enn noen av oss historien
til oljeeventyret i Norge. Det var vel slik at i starten var fagfolkene
avhengig av hverandre – du har selv vandret fra produksjonsdelen
til forvaltningsdelen – og det var vel helt nødvendig i direktoratet
for at en skulle ha oppdatert kunnskap. Når du nå påpeker at selskapene
etter hvert gikk andre veier, betyr det også at en mistet den dialogen
på et faglig nivå, eller gikk det parallelt? Skjønner du hvor jeg
vil? Altså: Flytter det seg, eller fortsatte en også faglig å ha
den dialogen?
Rolf
Wiborg: Min opplevelse før jeg sluttet, var at den faglige,
uformelle dialogen, som førte til bedre beslutninger for alle parter,
stoppet opp etter hvert etter privatiseringen av Statoil. Der føler
jeg at det kom et skille, og kjennskapen og kunnskapen om hverandre og
respekten for hverandre, som kommer når man omgås, ble langt på
vei borte. Det ble skarpere fronter, og ingen tjente på det. Aller
minst tjente Norge samfunnsøkonomisk på det, hvor vi som skattebetalere
betaler så mye av regningen. Den eneste som satt ved bordet når
beslutninger skulle tas, når beslutninger ble diskutert i forbindelse
med lisensene, og representerte dem som skulle ta mesteparten av
regningen, var representanten fra Oljedirektoratet, som etter hvert
fikk munnkurv. Jeg ble beordret ut av lisensmøtene, som jeg hadde
stor glede av å delta på. Det er ingen god utvikling.
Møtelederen: Da
har jeg tegnet meg selv til et spørsmål til slutt, hvis det er greit.
Du nevnte at du hadde opplevd at Statoil noen ganger allerede hadde
vært i departementet da du kom dit fra direktoratet. Da stiller jeg
spørsmålet på denne måten: Er det en utfordring at dagens Equinor,
et børsnotert selskap der staten er én av flere eiere, har Olje-
og energidepartementet som eierdepartement?
Rolf
Wiborg: Etter min mening ja. Det kan jeg begrunne med å si
at når Statoil/Equinor blir tildelt lisensandeler, tildeler også
staten andeler og eierandeler som senere får en verdi, til private
aksjonærer. Jeg minner om de tre gamlingene i Arbeiderpartiet som
sa det helt riktig: Kun én privat aksje i Statoil endrer hele bildet.
Møtelederen: Da
er vi i mål akkurat på tida. Du får inntil 5 minutter til kommentarer
til slutt, om ting vi eventuelt burde ha spurt om, eller andre ting
du vil tilføre oss – vær så god.
Rolf
Wiborg: Jeg synes egentlig at alle spørsmålene deres besvarte
det jeg hadde tenkt å ha som avslutning. Jeg har tre punkter på
arket her, men vi har vært innom dem i spørsmålene deres. Så jeg
har egentlig ikke noe behov for å bruke tiden deres til det.
Møtelederen: Da
sier vi hjertelig takk til deg – mange takk for ditt bidrag.
Rolf
Wiborg: Lykke til videre.
Møtelederen: Vi
tar en pause fram til kl. 10.
Høringen ble avbrutt
kl. 09.36.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 10.00.
Høring med tidligere olje-
og energiminister Åslaug Haga
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen. Jeg ønsker velkommen til tidligere
statsråd i Olje- og energidepartementet, Åslaug Haga – fra Roma,
så vidt vi forstår. Du er invitert på bakgrunn av at du som tidligere statsråd
vil kunne bidra til å belyse for komiteen kulturen i departementet
og samarbeidsformene mellom departementet og direktoratet utover
den konkrete saken. Vi forventer ikke at du skal belyse det sakskomplekset
som jo ligger etter din tid i departementet.
Du får først inntil
10 minutter til innledning. Etter det blir det utspørring, og det
er en åpen spørsmålsrunde på 25 minutter. Så får du ordet til en
oppsummering til slutt, hvis du skulle ha behov for det. Når det
er et halvt minutt igjen, sier jeg fra om det.
Vær så god, Haga.
Åslaug
Haga: Takk skal du ha, hr. Andersen. Det er hyggelig å kunne
kommunisere med Stortinget igjen. Takk for det du sa innledningsvis,
komitéleder, om at jeg ikke har mulighet til å belyse den saken
som er til behandling, siden den har vært en god tid etter at jeg gikk
av som statsråd. Dere må altså ta i betraktning at det er tolv år
siden jeg var statsråd, og jeg er sikker på at det er mye som har
endret seg siden den gang, både i OED, i Oljedirektoratet og rundt
omkring. Ta også høyde for at jeg har bodd i utlandet i åtte år,
og ikke har fulgt spesielt godt med i norsk politikk – dette bare
som et utgangspunkt. Så jeg var litt usikker på hva dere ville få
ut av denne samtalen med meg, men det snakket jeg med komitélederen
om, og når Stortinget inviterer til høring, stiller man selvsagt
opp som tidligere stortingsrepresentant og statsråd.
Til den angjeldende
saken og det dere har bedt meg snakke om, vil jeg bare ta som utgangspunkt
at jeg generelt mener at vi har et godt og lojalt embetsverk i Norge. Jeg
tenker det er viktig å understreke det. Jeg har sett embetsverk
fra ulike departementer. Det er svært ulike kulturer i de ulike
departementene, og vi kan gjerne snakke litt om det, men det er
viktig for meg som et utgangspunkt å si at jeg mener Norge er heldig
stilt som har et så godt og solid embetsverk.
Norge er selvsagt
også et lite land med små fagmiljøer. Det er folk som kjenner hverandre
innenfor et relativt lite felt, og som jobber innenfor det samme
miljøet, år inn og år ut. Sånn er det. Til tross for at oljesektoren
er stor i Norge, er det selvsagt sånn også i den sektoren. Folk
flytter på seg, ikke bare innenfor forvaltningsapparatet, men også
mellom industrien og forvaltningsapparatet. Så tenker jeg at sånn
er det, sånn må det være i et lite land. Men det krever selvsagt
at man er bevisst på noen ting. Jeg tenker det krever at man skal
være veldig bevisst på åpenhet og at man praktiserer en åpenhetskultur.
Jeg tenker nok også at man skal vise stor respekt for de ulike rollene,
avhengig av hvor man befinner seg i strukturen. Du har selvsagt
en ulik rolle om du som i det tilfellet vi snakker om nå, er i departementet
eller om du er i direktoratet, og fordi mange kjenner hverandre
så godt, er det selvsagt en fare for at det foregår mye uformell
kontakt mellom kjente.
Så er jo ikke
dette noe spesielt for Norge. Eisenhower snakket om det militærindustrielle
komplekset i USA allerede på 1950-tallet, og USA er et stort land.
Han snakket om dette med det utgangspunktet at han var litt bekymret
for og advarte mot det han kalte «unwarranted influence». Jeg antar
at vi best kan oversette det til norsk med noe sånt som uforholdsmessig
innflytelse. Det er selvsagt et ekstremt viktig poeng. Der miljøene
er tette, må en passe på at man ikke får uforholdsmessig innflytelse.
Men jeg tenker at det bare kan håndteres gjennom den bevisstheten
som jeg snakket om, om åpenhet og rolleforståelse.
Noe av det som
man kanskje også kan reflektere litt rundt i disse små, tette miljøene,
er at det kan være en fare for at man tenker likt. Jeg vet ikke
hvem som sa det opprinnelig, men det er jo alltids en fare for at
der hvor alle tenker likt, der slutter man å tenke. Det er klart
at i disse tette fagmiljøene, hvor folk beveger seg og sitter på ulike
sider av bordet til ulike tider, kan det bidra til at man tenker
likt, og at kreativiteten kanskje avtar. Men alt det jeg sier nå,
er generelle betraktninger som gjelder i forvaltning så vel som
i politikken, og også i internasjonale organisasjoner, som er det
jeg har forholdt meg til i de seinere årene.
Nå er det mulig
jeg bare skal la dere få stille spørsmål, men kanskje bare et par
refleksjoner rundt dette som jeg nevnte innledningsvis, at vi har
et godt og solid embetsverk generelt i Norge – det er min klare
oppfatning – men det er ulike kulturer i de ulike departementene.
Og det tenker jeg det er viktig at statsråder generelt er klar over.
Når det gjelder
OED fra min tid, så var det klart at OED hadde ekstrem kompetanse
på olje og gass og tynn kompetanse på fornybar energi og ikke minst
ny fornybar energi. Det var i praksis et oljedepartement. Da mitt team
kom inn, ville vi satse mye mer på fornybar energi og ikke minst
på ny fornybar energi. Det var en oppfølging av Soria Moria-dokumentet
vårt, det var en tenkning som en del av det grønne skiftet, det
var som utgangspunkt for å kunne skape energiarbeidsplasser utover
olje og gass. Det var ikke noe tvil om at det å komme inn med disse
nye tankene den gangen, var utfordrende for embetsverket, men jeg
tar det som et uttrykk for at man hadde lite kompetanse. Jeg håper
og tror at det har skjedd mye på dette feltet i de seinere årene.
Heldigvis har klima og miljø fått en mye større plass på den politiske
agendaen, både nasjonalt og internasjonalt, siden den gangen vi
snakker om nå, 2007–2008. Alvoret har jo i mye større grad gått
opp for folk, og jeg håper jo at man har utviklet et energidepartement
i Norge som har og tar et større perspektiv enn olje og gass, som
var det veldig klare fokuset i min tid.
Men, komitéleder,
jeg lar det ligge der, og så lar jeg det være opp til komiteen å
se om de kan få noe meningsfylt ut av meg. Takk så langt.
Møtelederen: Takk
skal du ha så langt. Da starter vi opp med en 25 minutters åpen
spørsmålsrunde, og vi starter med sakens ordfører, Terje Breivik,
som får inntil to spørsmål. Vær så god.
Terje Breivik (V): Takk for det, komitéleiar. Tusen takk
til deg, Åslaug Haga, for at du stiller deg til disposisjon for
komiteen.
Eg har lese boka
«De beste intensjoner» osv., der du òg er intervjua. Det er eigentleg
ei veldig velskriven bok, som eg sjølvsagt ikkje er kompetent til
å gå så veldig sterkt inn i når det gjeld det innhaldsmessige på
alle måtar, men eg får eit klart inntrykk av – når eg les det kapitlet
som omhandlar deg, og der du har bidrege – at du kan ha følt deg
motarbeidd i Olje- og energidepartementet då du var statsråd der.
Det hadde vore veldig interessant å høyra dine tankar om det, ikkje
minst sett i lys av den fyrste personen som me hadde inne på høyringa,
tidlegare ressursdirektør i Oljedirektoratet, Rolf Wiborg, som er
heilt klokkeklar på at det føregår ei systematisk siling av informasjon,
definitivt, frå direktoratet og oppover – og så er han naturleg
nok litt meir uklar på om det er same siling av informasjon frå
ditt tidlegare embetsverk til deg som statsråd. Så ver så god.
Åslaug
Haga: Takk for spørsmål. Jeg må bare si til dere: Det står
Marie Haga på skjermen, det tror jeg dere ser. Jeg heter jo Åslaug
i Norge, det er bare det at internasjonalt er det så forferdelig
håpløst å hete Åslaug, for det er det ingen som greier eller tør
å si, så da er det enklere å bruke mellomnavnet mitt, som er Marie.
Men for all del, jeg er Åslaug i Norge.
Spørsmålet fra
saksordføreren: Kan jeg ha følt meg motarbeidet blant embetsverket
i OED som statsråd? Vel, det er da jeg tror at jeg må gå tilbake
til den manglende kompetansen som departementet hadde den gangen,
og at de opplagt følte det utfordrende at det kom inn en statsråd
som ville fokusere på ting utover olje og gass.
Så er det viktig
for meg å understreke at jeg oppfattet meg selv som også en statsråd
for olje og gass, med veldig klar bevissthet om hvor viktig olje
og gass var den gangen, og fortsatt er, for norsk økonomi og norske
arbeidsplasser. Men det jeg nok opplevde, var at det var litt tungt
for embetsverket å ha to tanker i hodet samtidig, altså at man både
kunne ha en klar bevissthet omkring hvordan man fornuftig skulle
utvikle olje- og gassvirksomheten i Norge, og samtidig ta inn over
seg at det var en ny verden som burde stå stadig klarere for folk,
nemlig at vi ikke kan leve med en klode som baserer seg så tungt
på olje og gass i tiden framover. Man må jobbe systematisk med å
utvikle energikilder som ikke forurenser i like stor grad.
Så jeg tenker
at manglende kompetanse var en stor utfordring. Jeg tenker at det
var en utfordring med perspektivet i OED, og så er det flere av
dere som vet at jeg har snakket om det jeg har valgt å kalle et
jerntriangel mellom OED, Finansdepartementet og Statsministerens
kontor. Det går vel på noe av det samme, altså at perspektivene
var annerledes, og jeg håper de var mer annerledes den gangen enn
nå.
Det er jo mange
gode grunner til at man har hatt dette fokuset på olje og gass –
fenomenalt viktig for arbeidsplasser, fenomenalt viktig for budsjett,
og det er jo ikke vanskelig å se at man er opptatt av å forsvare
den virksomheten. Men jeg tør nok si at det var et system som var
meget konserverende på vegne av oljen og gassen, og hvor man ikke
så muligheten som lå i å utvikle andre energikilder – også for å
skape arbeidsplasser i Norge. Så jeg kommer tilbake til dette med
det jeg opplevde som den litt manglende evnen til å ha to tanker
i hodet samtidig.
Det er veldig
interessant det som blir sagt fra direktoratets side om systematisk
siling til departementet. Det er det veldig vanskelig for meg å
ha noen mening om / forståelse av, for jeg satt jo i den enden som
skulle ta imot informasjonen, og er ikke i stand til og har ikke grunnlag
for å uttale meg om i hvilken grad ting ble silt. Det må andre ha
meninger om som har sittet på andre steder i systemet og kan si
noe håndfast om det.
Terje Breivik (V): Takk skal du ha, Åslaug. Men til det siste
som du svarte: Det var spesielt éin passus i den boka som eg beit
meg merke i opp mot lojaliteten ditt embetsverk hadde den gongen.
Det var openbert at du og di politiske leiing rokka ved nokre sanningar
då de kom inn og ville snu litt opp ned på ting og ha meir merksemd
på ny fornybar energi – ære vera dykk for det. Men det var spesielt
ein sekvens som var beskriven der det for meg openbert verka som
at her har departementet kanskje snakka direkte med SMK, kopla Statoil inn
i biletet, og du møter dåverande direktør i Statoil når du er på
veg på eit møte på SMK, som ikkje heilt samsvarer med det ideelle
lojale embetsverket, slik som boka er skriven. Og så tek eg atterhald
om at ein forfattar kan tolka ting litt annleis enn slik som du
opplevde det.
Åslaug
Haga: Ja, og det beskriver en reell situasjon. Til dette
er å si at jeg tenker vel at det handler om noe av det som vi allerede
har vært inne på, altså at det skapte usikkerhet i systemet da noen
prøvde å utfordre det. Jeg mener at vi ikke utfordret det hardt,
og jeg må gjenta det. Dette var ikke noen politisk ledelse som hadde
grunnlag for i Soria Moria, eller som på noen annen måte ønsket,
en revolusjon innenfor energisektoren i Norge, men det var en politisk
ledelse som ønsket å ta et litt bredere perspektiv enn bare olje
og gass. At det skapte usikkerhet i systemet, det gjorde det utvilsomt.
Så er jo alle
i sin fulle rett til å snakke med alle til enhver tid i det norske
politiske miljøet, enten man kommer herfra eller derfra i embetsverket
eller på politisk nivå, og det er en stor styrke ved det norske
miljøet. Men det dro jo litt etter med meg, det må jeg jo si, når
du ser at det foregår møtevirksomhet som jeg nok mener at jeg burde
ha vært orientert om, selv om jeg ikke nødvendigvis skulle være
med på alt. Hvis det var bekymring i systemet, hadde det kanskje
vært like greit at man hadde vært mer åpen om det.
Møtelederen: Takk
for det, da går vi videre til Eva Kristin Hansen, vær så god.
Eva Kristin Hansen (A): Jeg synes det er veldig spennende
det siste som vi er inne på her, og det du beskriver, og du sa jo
tidligere også at det er ulik kultur i ulike departementer, og at
vi har små fagmiljøer i et lite land – det er åpenbart. Men jeg
lurer på om du kunne sagt lite grann om hvordan du opplevde – i
forlengelsen av det du sa i stad – det med den maktfaktoren som f.eks.
enkelte oljeselskaper og enkelte miljøer innenfor den sektoren hadde
i forhold til beslutninger som ble fattet. Jeg kommer jo fra et
parti som var involvert i et veldig kjent oljenettverk, og man har
vært kjent med at det har vært mange nettverk innenfor denne bransjen. Men
kunne du ha sagt litt om hvordan du opplevde det som statsråd at
f.eks. et stort oljeselskap var veldig på hugget i enkelte saker,
og hvordan det påvirket beslutningsprosessene?
Åslaug
Haga: Dette med ulike kulturer i de ulike departementene
synes jeg jo selv er veldig artig. Jeg var dog bare statssekretær
i Utenriksdepartementet, et departement som jeg kjente godt, hvor
jeg følte at det var «yes, minister» uansett, og man var altfor
forsiktig med å komme med motforestillinger til den politiske ledelsen,
når jeg tenker på det i ettertid. Etterpå var jeg i Kommunal- og
regionaldepartementet, som det het den gangen, hvor jeg fant et
embetsverk som etter min oppfatning var på grensen til det perfekte
embetsverk. Det var et faglig meget sterkt embetsverk, et veldig
solid embetsverk. De la ikke fingrene imellom med tanke på å klargjøre
hva deres faglige tilrådinger var, men de evnet også på en veldig
god måte å trekke seg tilbake når de forsto at det var noen politiske
føringer som kom til å overstyre det de så som faglig sett, isolert
sett, de beste løsningene. Jeg hadde også, for veldig lenge siden,
en historie i Kulturdepartementet. Kulturdepartementet på den tiden
– da er vi tilbake på 1990-tallet – hadde også en veldig sterk kultur.
De følte veldig stort eierskap til sakene de holdt på med, som kunne
være krevende nok.
Så kommer du til
Olje- og energidepartementet, som er et tungt, viktig departement,
uten å si at de andre ikke er viktige, men det er et spesielt departement
fordi det som foregår innenfor rammene av olje- og gassvirksomheten,
som sagt er så viktig for både økonomi og arbeidsplasser. Det er
klart at embetsverket følte nok, som de skal, et stort ansvar, og
ut fra sitt perspektiv gjorde de det de mente var rett og riktig.
Så igjen: Jeg
er ikke ute etter å klandre noen som helst i systemet. I hvilken
grad enkelte oljeselskap – som du så fint formulerer det – hadde
uforholdsmessig innflytelse, er et spørsmål som det ikke er noe
enkelt svar på. Statoil – nå Equinor, forstår jeg – har vært viktig
for Norge, og det skulle bare mangle at man ikke hadde ører åpne
for dem. Om det var en uforholdsmessig innflytelse fra det holdet,
er ikke så lett for meg å si noe om, men det man kan konstatere,
er at det har vært mye utskifting av folk. Det har vært «musical
chairs», jobbrotasjon, mellom Statoil og departementet og for så
vidt andre deler av dette miljøet. Et lite miljø – alle kjenner
alle, man sitter i ulike faser på ulike sider av bordet – det krever
at man er bevisst, og det krever at man har stor åpenhet. Jeg er
dessverre ikke i stand til å si noe mer fornuftig om dette.
Møtelederen: Da
går vi videre til neste spørsmål, som er fra Bente Stein Mathisen.
Jeg må minne om
at både spørsmål og svar må være korte hvis vi skal rekke gjennom
hele runden.
Bente Stein Mathisen (H): Takk for dine refleksjoner og tankene
du har. Det er, som du sa, langt tilbake i tid, og man må se tiden
inn i konteksten den gangen, med et departement som var veldig oljeopptatt,
og at det kommer en statsråd som begynner å tenke nye tanker, som
dette med ny fornybar energi osv.
Men jeg vil tilbake
til dette som Eva Kristin Hansen var litt inne på, om kultur, for
du har jo vært i flere departementer, og du sa at det er spennende
med ulike kulturer. Du var i ditt innlegg også inne på viktigheten
av dette med åpenhet, respekt for ulike roller, som, slik jeg oppfattet
det, var stikkord for gode kulturer, og at det fort kunne bli rolleblandinger
når det er små miljøer. Opplevde du i din tid i Olje- og energidepartementet
at du hadde mistanke om at det var informasjon som burde tilflytt
deg, som ble holdt tilbake? Hadde du noen følelse av det, at det
var en kultur for det, at ikke alt kom til ditt bord som du kanskje
burde hatt noe mer informasjon om?
Åslaug
Haga: Jeg tror at som statsråd er du alltid litt usikker
på om du får all informasjonen du trenger. Som direkte svar på spørsmålet
ditt vil jeg si at den uroen for om jeg har full informasjon, tror
jeg at jeg har hatt i alle roller jeg har hatt. Jeg jobbet mye lengre
med embetsverket i Kommunal- og regionaldepartementet og følte en
ekstrem tiltro til det departementet etter hvert som jeg ble kjent
med dem. Jeg var mye kortere tid i Olje- og energidepartementet,
så den uroen lå nok der. Men hadde jeg en mistanke? – Det er nok
å strekke det for langt.
Møtelederen: Da
går vi videre til Solveig Horne.
Solveig Horne (FrP): Du har svart på ganske mange spørsmål
nå. Som tidligere statsråd er jeg helt enig i at vi skal være stolte
over det embetsverket som vi har i Norge, men som du var inne på,
er du som statsråd likevel helt avhengig av å få den informasjonen
du trenger fra embetsverket ditt. Han som var her før deg, kom fra Oljedirektoratet,
og jeg tenkte jeg kunne spørre deg om du kunne sagt lite grann om
hvordan ditt forhold som statsråd var til Oljedirektoratet, og om
det var noen konflikter mellom OED og direktoratet da du var statsråd.
Åslaug
Haga: Svaret på det spørsmålet er at det er jeg ikke i stand
til å si noe fornuftig om. Dere må ta i betraktning at jeg var kort
tid i departementet. Dere må ta i betraktning – og det vet jo du
utmerket godt – at som statsråd vil du ikke alltid vite om alt som
foregår mellom embetsverket i departementet ditt og et underliggende
organ. Svaret på spørsmålet ditt er nok at det er ikke noe som jeg
kan erindre helt spesifikt. Det tilsier ikke at det ikke var konflikter,
men jeg har ikke noe spesielt å føre i marken i så henseende.
Møtelederen: Da
går vi videre til Nils T. Bjørke.
Nils T. Bjørke (Sp): Rolf Wiborg, som var førre innleiar,
meinte at privatiseringa av Statoil i 2001 gjorde at departementet
begynte å høyra mykje mindre på OD og å bruka dei mindre som fagorgan.
Merka du noko til den endringa?
Åslaug
Haga: Jeg var der i 2007–2008 og kan jo ikke svare på det.
Det er interessant at det blir sagt fra direktoratets side, men
jeg har ikke grunnlag for å si noe mer forstandig om det.
Møtelederen: Da
går vi videre til Freddy André Øvstegård.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for det, og takk for en
veldig god innledning. Nå skal jeg også referere til en bok, din
bok. I Rødgrønn – slik jeg ser det, fra 2012, skriver du litt om
disse tingene. Du skriver at man vil utfordre sterke krefter hvis
man prøver å prioritere fornybar energi høyere. Jeg vet noe om det,
skriver du. Og så skriver du: sterke krefter som ikke ser seg tjent
med at Norge beveger seg fra den fossile til den fornybare tidsalder.
Jeg lurer på om
du kunne beskrive noe om hva slags konkrete erfaringer du sikter
til, når du sier at du vet noe om det – om du kan være mer konkret
og gi noen eksempler på hvor man finner disse sterke kreftene, Og
om departementet i din tid da var preget av slike sterke krefter.
Åslaug
Haga: Ja – beklager hvis jeg gjentar meg selv litt nå – det
er gode spørsmål. Departementet var i seg selv preget av å være
olje- og gassorientert. Vannkraft var jo å betrakte som en viktig
del av departementets ansvarsområde, men fokuset lå ikke der. Kompetansen lå
ikke der. Jeg må si at jeg som statsråd var bekymret for kompetansen
også på vannkraftsiden. Det var helt opplagt at departementet ikke
hadde kompetanse på ny og fornybar energi.
Så hadde man da
i tillegg denne aksen mellom særlig Finansdepartementet, Statsministerens
kontor og OED på embetsnivå – la meg si det – hvor også den dominerende
tenkningen var at det var olje og gass som skulle ha prioritet,
og det passet dårlig at man kom inn og begynte å tenke på andre
ting. Når jeg sier at jeg har følt på det, så er det fordi jeg syntes
det var trist at det ikke var mulig å få mer ut av arbeid på fornybarfeltet.
Jeg har lenge hatt en klar bevissthet om at skal vi greie å håndtere
klimautfordringene, må vi ta tak i energiutfordringene. Det er et
faktum at energiproduksjonen står for store deler av skadelige klimagassutslipp
– og ting måtte gjøres. Så det å føle at du som statsråd møtte veggen
på energifeltet, med den forståelsen at energifeltet burde utvikles
til noe mer enn olje og gass, legger jeg ikke skjul på at var frustrerende.
Så er det derifra
over til å si at det var vond vilje, at informasjon ble tilbakeholdt
osv.: Det er veldig vanskelig å si. Men det var ikke et miljø som
var – på engelsk ville vi sagt «conducive to», unnskyld. Det var
ikke et miljø som la til rette for at det skulle inn noe nytenking,
og det var frustrerende. Du følte at du møtte oljeveggen.
Møtelederen Nå
har jeg tegnet meg selv til slutt – hvis det er greit.
Enten da du var
statsråd – eller for så vidt i ettertid: Har du noen gang reflektert
over om det er et dilemma at Olje- og energidepartementet også er
dem som sitter og forvalter eierskapet i et børsnotert stort oljeselskap?
Åslaug
Haga: Igjen tenker jeg at når man velger den løsningen, er
de tingene jeg begynte med å snakke om, ekstremt viktig. Åpenheten,
respekten for de ulike rollene og ryddighet i alle ledd er helt
avgjørende. Så med det, forutsatt at de tingene er ordentlig på
plass, tenker jeg at dette absolutt er til å leve med. Men at det
er en krevende struktur – det er det jo opplagt. Sånn sett tenker
jeg det er veldig bra at også Stortinget er opptatt av hvordan disse
tingene håndteres, og at man har et øye på at åpenhet, ryddighet
og respekt for roller opprettholdes i alle ledd.
Møtelederen: Da
er vi ferdig med spørsmålsrunden, så hvis du ønsker det, kan du
gi noen kommentarer til slutt. Vær så god.
Åslaug
Haga: Nei takk, det er dere som er spørsmålsstillerne. Det
er veldig bra at dere tar tak i disse spørsmålene og følger opp,
for olje- og gassnæringen er viktig for Norge. Framover blir det
viktig for Norge at man også tenker på energi i et bredere perspektiv.
Nå skal jeg ikke bli politisk, for jeg er ingen politiker lenger. Men
med det utgangspunktet at vi har et stort ansvar for å ta vare på
kloden framover, er det viktig at Norge også bidrar til å utvikle
de energiformene som framtiden skal og må ha for at ikke kloden
skal gå til grunne.
Og så tenker jeg
at det vi ikke har snakket så mye om, og som jeg heller ikke har
brakt inn, er forholdet til Klima- og miljødepartementet. Jeg tenker
at det er ganske fornuftig å gi også Klima- og miljødepartementet større
roller inn mot noen av disse spørsmålene, sånn at man ikke får et
riktig så dominerende forhold mellom de mest sentrale aktørene som
er satt til også å forvalte budsjettene i Norge.
Med det er jeg
litt usikker på om jeg har bidratt noe til komiteens behandling
i det hele tatt, men dere ba meg komme, og det har vært en glede
å være med dere igjen. Takk.
Møtelederen: Takk
skal du ha, og takk for ditt bidrag.
Referatet vil
bli en del av innstillinga som vi etter hvert legger fram. Og du
har bidratt, kan jeg si.
Da blir det pause
fram til kl. 10.55.
Høringen ble avbrutt
kl. 10.39.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 10.55.
Høring med tidligere oljedirektør
i Oljedirektoratet Bente Nyland og oljedirektør i Oljedirektoratet
Ingrid Sølvberg
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen, og jeg ønsker velkommen til
oljedirektør Ingrid Sølvberg og tidligere oljedirektør Bente Nyland.
Dere har med dere som bisittere Torgeir Stordal, som er direktør,
og rådgiver Kjell Agnar Dragvik. Dere har inntil 10 minutter til
innledning, som dere fordeler sånn som dere vil, dere imellom. Når
det er et halvt minutt igjen, sier jeg fra om det.
Da forstår jeg
det sånn at det er Sølvberg som skal starte – vær så god.
Ingrid
Sølvberg: Takk for invitasjonen og anledningen til å gi mine
bidrag her i dag. Jeg begynte i Oljedirektoratet 1. oktober 2013,
dvs. etter at Stortinget vedtok åpningen av Barentshavet sørøst,
og derfor har jeg ikke detaljkunnskaper om det som er tema for høringen
her i dag. Jeg vil derfor bidra med å opplyse om ODs rolle og oppgaver,
og også om samhandlingen med Olje- og energidepartementet.
Det er sånn at
ODs oppgaver følger av den årlige budsjettproposisjonen som Stortinget
vedtar, og det påfølgende tildelingsbrevet som vi får fra departementet. Vi
har ansvar for å ha kunnskap om petroleumspotensialet på sokkelen,
og vi skal bidra til at de største mulige verdier skapes for fellesskapet
innenfor rammene satt av myndighetene. Det skal gjøres hensyntatt
sikkerhet, miljø og sameksistens på havet. Vi legger til rette for langsiktig
ressurstilgang gjennom både konsesjonsrunder og oppfølging av leteaktiviteten,
vi bidrar til god sameksistens mellom havnæringene, vi legger til
rette for undersøkelse og utvinning av havbunnsmineraler, og vi
har ansvaret for å kartlegge sokkelen for mulige lagringsområder
for CO2.
Vi følger også
opp at selskapene overholder sine plikter som rettighetshavere i
utvinningstillatelser i alle faser, dvs. innenfor leting, utbygging,
drift og avslutning av feltproduksjon.
Vi har også et
veldig viktig ansvar for å formidle fakta og kunnskap om petroleumsvirksomheten
til samfunnet, og det er noe vi bl.a. gjør gjennom ressursrapportene
våre.
Det er mange direktorater
i Norge, og de formelle rammene varierer. OD er et direktorat med
relativt få fullmakter til å treffe egne vedtak. De fleste tilligger
Olje- og energidepartementet. Det andre direktoratet som er under
OED, er NVE. De er derimot delegert myndighet til f.eks. å fatte
vedtak i forbindelse med konsesjonsbehandling.
Fordelingen av
fullmakter mellom OD og OED setter også preg på rollene vi har.
Oljedirektoratet er først og fremst en faglig rådgiver til departementet.
Rådene våre er basert på faglige vurderinger som gjøres av veldig kompetente
fagfolk her i direktoratet. Vi har sterke fagmiljøer innenfor både
geologi, reservoar og teknologi, og det komplementerer departementets
kompetanse. Jeg er opptatt av at de rådene som vi gir til OED, er
godt forankret i organisasjonen under min ledelse.
For at OD skal
kunne levere på samfunnsoppdraget og gi gode faglige råd, er det
viktig at OD og OED har god dialog på alle nivåer. Det har vi hatt,
og som oljedirektør er jeg også opptatt av at det fortsetter. Det
er viktig for jobben OD skal gjøre, og det er viktig for jobben
departementet gjør. De faglige problemstillingene som vi behandler,
er ofte både sammensatte og komplekse. Det er veldig få saker som
egentlig kan besvares med to streker under svaret, og ofte er det
flere løsninger som kan være akseptable.
For å rådgi departementet
på en måte som understøtter deres behov, er det vanlig å ha dialog
om en sak i forkant av våre leveranser. Så kan det oppstå situasjoner hvor
OD får innspill fra OED i vurderinger der OD har det faglige ansvaret,
og da er det opp til oss i direktoratet hvordan vi ivaretar det.
Min opplevelse
er at departementet stiller gode spørsmål som ofte bidrar til å
løfte den totale kvaliteten på arbeidet. Faglig meningsbrytning
er en del av hverdagen i alle fagmiljøer, tror jeg, både innad i
Oljedirektoratet og mellom OD og departementet. Jeg tenker at meningsbrytning
som oftest er bra. Det bringer oss videre og løfter som oftest kvaliteten
på de totale leveransene. Hvis det er uenighet i viktige saker,
vil det løftes til ledelsen.
Som sagt innledningsvis
skal OD ha kunnskap om hvor mye olje og gass som kan være til stede
på sokkelen, og før et område åpnes for petroleumsvirksomhet, er det
veldig begrenset kunnskap om geologien, og usikkerheten er veldig
stor. Med en relativt moderat innsats kan letevirksomhet avdekke
potensielt store verdier. Det bekrefter jo også historien om norsk
oljevirksomhet gjennom mer enn femti år. Et utfall av en åpning,
og spesielt en åpning av et nytt område, er, som det har vært nevnt
tidligere i dag, at det ikke finnes petroleum der, eller at det
finnes veldig lite petroleum. Det er en del av den risikoen som
er forbundet med petroleumsvirksomheten. Den negative verdien er
da knyttet til kostnader ved kartlegging og boring av letebrønner.
En konsekvensvurdering skal illustrere effekten av at man eventuelt
finner drivverdige forekomster av olje og gass. Med det vil jeg
gi ordet videre til Bente Nyland, tidligere oljedirektør.
Bente
Nyland: Takk for invitasjonen til å belyse saken sett fra
mitt ståsted. Jeg var oljedirektør fra 2007 og ut 2019, og jeg har
vært ansatt i Oljedirektoratet i 32 år. Jeg vil kort si noe om ODs
arbeid i denne saken.
En åpningsprosess
er delt i to. Det ene er en konsekvensvurdering av de miljø- og
samfunnsmessige forholdene. Det andre er kartlegging av geologi
og olje- og gassressurser. Konsekvensutredningen har som formål å
utrede det faglige grunnlaget for at Stortinget skal kunne fatte
en beslutning om åpning av et område for petroleumsvirksomhet. Sist
det skjedde, var i 1994, da dypvannsområdene i Norskehavet ble åpnet.
Det skal utredes
om det er forsvarlig å drive petroleumsvirksomhet – risikoen for
akuttutslipp, beredskap, sameksistens med andre, ringvirkninger
samt en vurdering av økonomiske forhold. Prosessen eies av Olje-
og energidepartementet, som benytter seg av ODs kompetanse og råd,
og den startet opp i 2011. Oppgaven var omfattende, og OD og OED
samarbeidet om å definere hvilke studier og analyser som måtte gjøres,
og hvilke kriterier andre etater og eksterne konsulenter skulle
arbeide ut fra. OD laget to framtidsbilder, eller scenarioer, til
dette formålet. Det ene var et lavt scenario, hvor det gjøres få
og mindre funn. Det andre var et høyt scenario, med flere store
funn. OD fikk oppdraget med å gjøre lønnsomhetsberegninger med utgangspunkt
i produksjon av olje og/eller gass, med ulike utbyggingsløsninger for
begge scenarioene. Samtidig samlet OD inn seismikk for å gjøre en
ny geologisk kartlegging av området. Det er kun staten som har anledning
til å kartlegge petroleumsressurser i områder som ikke er åpnet.
Denne oppgaven har OD hatt siden 1970-tallet. Resultatet ble lagt fram
i en egen rapport i Alta i februar 2013. Den beskriver de geologiske
forholdene og gir et anslag over hvor mye olje og gass som forventes
å være til stede, og den er vedlagt stortingsmeldingen.
Så til verdivurderingen,
det interne OD-notatet og bakgrunnen for det arbeidet. I forarbeidet
til en mulig konsekvensutredning for det nordøstlige Norskehavet gjorde
OD i 2010 en verdivurdering av de antatte olje- og gassressursene,
hvor det ble benyttet en ny metodikk. Selv om det var adskillig
større usikkerhet knyttet til datagrunnlaget i Barentshavet sørøst,
ble det tatt et initiativ i ODs økonomifagnett for å forberede og
utarbeide en tilsvarende verdivurdering her. Dette er et tidkrevende
arbeid, og fagmiljøet ønsket å være forberedt til å besvare eventuelle
henvendelser fra departementet. Analysen var tenkt å kunne inngå
i ODs ressursrapport for 2013. Dette er en rapport som OD utgir
regelmessig, og som omfatter hele norsk sokkel. Verdivurderingen
var ikke en bestilling fra OED tenkt brukt i konsekvensutredningen,
men OED var kjent med arbeidet. Analysen var basert på nye ressurstall
og viste en betydelig verdimessig oppside. Men den viste også en
risiko for negativ verdi, som i hovedsak er kostnader knyttet til
tørre letebrønner... (avbrytes)
Møtelederen: Det
er et halvt minutt igjen.
Bente
Nyland: ... eller funn som ikke gir grunnlag for videre lete-
og utbyggingsaktivitet. Med en relativt liten investering kan det
påvises store ressurser. Når et funn bygges ut, er verdien av dette
langt større enn letekostnadene.
Som kjent: OED
var kjent med arbeidet, og det pågikk en faglig diskusjon mellom
oss om hvorvidt verdivurderingen skulle tas med i den planlagte
ressursrapporten. Og her er tidsaspektet viktig: ODs verdivurdering
var ikke klar da konsekvensutredningen ble sendt på høring, og var
først ferdig kort tid før stortingsmeldingen gikk i trykken.
Det er heller
ikke noen motsetning i det som ble lagt fram i stortingsmeldingen,
og notatets konklusjon.
Jeg vil avslutte
med at konsekvensen av ikke å åpne et område er at staten som ressurseier
gir fra seg muligheten til å avklare hvilke verdier som finnes.
Å avskrive en mulig framtidig gevinst ved ikke å åpne har også en kostnad.
Møtelederen: Takk
for det. Da starter vi en runde der sakens ordfører, Terje Breivik,
først blir gitt ti minutter til utspørring. Deretter disponerer
hvert av partiene inntil fem minutter som de vil. Først er det saksordfører
Breivik – vær så god.
Terje Breivik (V): Tusen takk for at de har stilt opp og
stiller dykk disponible til høyringa i komiteen. Det set me stor
pris på, og me trur det er veldig viktig i denne saka.
Som de heilt sikkert
har sett dykk godt inn i, er det i realiteten berre eitt spørsmål
som verkeleg er interessant for komiteen «at the end of the day»,
og det er om Stortinget har fått all relevant informasjon i samsvar med
det regelverket og den informasjonsplikta som departementet ved
statsråden har overfor Stortinget.
Eg reknar òg med
at de sikkert følgde med då me hadde tidlegare ressursdirektør Rolf
Wiborg inne til høyring. Han var jo ikkje berre klar, han var klokkeklar på
at det over lang tid, i sak etter sak, har gått føre seg ei systematisk
tilbakehalding av informasjon som Stortinget opplagt burde fått
– men ikkje nødvendigvis at Stortinget hadde gjort andre vedtak.
Det siste er for so vidt eigentleg ikkje interessant, det interessante
er om me har fått den informasjonen eller ikkje.
Det første spørsmålet
mitt er: Kjenner de dykk igjen i den ikkje berre eintydige, men
òg eigentleg veldig tillitvekkjande, utgreiinga som Wiborg hadde,
som òg er dokumentert skriftleg til komiteen?
Bente
Nyland: Når det gjelder innlegget til Wiborg, har jeg følgende
kommentar: Wiborg valgte å varsle om ulike saker som han mente var
feil håndtert, av OD, OED eller industrien. Dette er noe han har
full rett til.
Det er faglige
problemstillinger vi behandler, og de er gjerne komplekse og sammensatte.
Det er få av de sakene som vi behandler, der man kan sette to streker
under svaret, og det er ofte flere løsninger som er akseptable.
For OD er det viktig at vi får belyst flere sider av sakskomplekset
før det gis en anbefaling til departementet. Da er det den samlede
vurderingen OD mener er viktig at blir oversendt. Så er det aksept
for at enkelte medarbeidere kan være misfornøyd med denne løsningen
eller det resultatet. Slik jeg oppfatter de sakene som Wiborg trekker
fram, var disse relatert til en faglig uenighet i valg av løsninger,
gjennomføring, tolkning av lovverket og strategi. Varslingene var
stilet til både Stortinget, energi- og miljøkomiteen og oljedirektøren.
Min oppfatning er at Wiborg fikk fritt spillerom til å gi sine vurderinger
av hva han mente var riktig.
Terje Breivik (V): For å vera litt meir konkret: No har me
– eg får seia heldigvis – på grunn av høgsterettssaka fått innsyn
i sakshandsaming som Stortinget aldri tidlegare har fått, altså
i e-postkorrespondanse mellom direktoratet sine folk og departementet
sine folk. Eg skal ikkje lesa opp alle «faglege usemjer» eller der
departementet går inn og endrar på det som kjem frå direktoratet.
Det som er interessant for komiteen, er dei endringane som Olje-
og energidepartementet gjorde i denne saka – for så vidt òg i andre,
men om me konsentrerer oss om denne saka – til dømes då dåverande
underdirektør i OED, Espen Andreas Hauge, aktivt redigerte informasjonen
i rapporten om Norskehavet, som er parallelt med prosessen med Barentshavet
søraust, og at Anbjørn Norenes i OED forsøkte å tona ned opplysningar
som skapte usikkerheit om ei opning av Barentshavet søraust, osv.
Me har fått veldig
godt innsyn i korleis dei tilsette hos dykk har reagert på denne
typen overstyring, med utsegn som at ein kjende på ein stigande
kvalme, etc. Det er det som er interessant. Litt uavhengig av kva
Wiborg seier: Kva meiner de som er tilsette i direktoratet, om denne
typen endring av informasjon? Er det normalt, og bør det vera sånn?
Er det informasjon frå dykk som de meiner Stortinget opplagt burde
fått?
Ingrid
Sølvberg: Skal jeg si litt generelt, kanskje? Som en faglig
rådgiver til departementet er det, som jeg sa innledningsvis, en
dialog mellom departement og direktorat i flere typer saker. Ofte
får vi – vi ber om og får – kommentarer og innspill fra departementet
underveis. Når de kommentarene og innspillene er innenfor det fagansvaret
som Oljedirektoratet har, er det opp til oss hvordan vi velger å
håndtere de kommentarene og innspillene som departementet har. Som
oftest er det min oppfatning at vi får veldig gode spørsmål og kommentarer
fra departementet, som totalt sett er med og løfter de totale leveransene
vi har.
Samtidig er det
– og det vet sikkert dere bedre enn de fleste – en forutsetning
at OD som fagdirektorat skal gi uavhengige faglige råd. Det betyr
at vi har både rett og plikt til å reise faglig begrunnede innvendinger
eller motforestillinger også overfor departementet. Men samtidig
innebærer ikke det at vi har noen rett til å få gjennomslag for
våre faglige synspunkter. Det viktige for oss er å få gitt dem og
overlevert dem til departementet, så er det opp til departementet
og statsråden å vurdere og bestemme hvordan ODs faglige råd skal
brukes. Mitt inntrykk er at dette fungerer godt. Bente kan eventuelt
si noe om det som ligger i den konkrete saken.
Bente
Nyland: Jeg vil igjen påpeke at dette var to forskjellige
oppgaver som gikk parallelt. Det ene var konsekvensutredningen,
som eies av Olje- og energidepartementet, det andre var en verdivurdering
som var satt i gang på egen kjøl, for å teste ut metodikk og som del
av et kompetanseoppdrag i Oljedirektoratet. Denne studien var tenkt
publisert i ressursrapporten, som eies av Oljedirektoratet. Det
som var en problemstilling her, var tiden.
Oljedirektoratets
verdivurdering var først ferdig i mars 2013. Det var etter at konsekvensutredningen
hadde vært på høring og var ferdigskrevet. Så ble denne offisielt
publisert rett før stortingsmeldingen ble behandlet. Det var en
diskusjon hvorvidt det kunne skape forvirring, fordi det nå var
to sett med verdivurderinger som forelå samtidig. Det er her denne
diskusjonen kan ha blitt litt opphetet, når man ser på diskusjonen
som har vært i e-posten.
Jeg vil for øvrig
bemerke at denne saken og dette notatet, som er et internt notat,
ikke har vært behandlet av meg som oljedirektør. Det har heller
ikke vært dialog mellom meg og departementets ledelse om denne saken,
så den er da registrert som et – hva heter det – interndokument
som oppsummerer arbeidet som er gjort.
For øvrig var
dette en dialog i en arbeidsgruppe hvor man hadde litt ulike synspunkter,
men synspunktene eller konklusjonen var ikke av en art at det ble
vurdert å legge det på mitt bord.
Terje Breivik (V): Nei, eg ser det. Det er heldigvis sånn
at det er opp til oss å vurdera om me har fått relevant informasjon
etter denne høyringa, så det skal de sleppa å ha sterke meiningar
om sånn sett, som tidlegare og noverande direktør. Det som er ganske
interessant, er at me no har fått innsyn i kva saksbehandlarane dykkar
har tenkt og meint gjennom høgsterettssaka, og det faktum at fem
av dei har takka nei til å stilla på høyring, noko dei sjølvsagt
kan ha veldig gode grunnar til. For meg verkar det openbert at når
ein har eit overordna organ, som departementet er, som så systematisk silar
informasjon – rett eller feil, det kan godt vera det er fornuftig
– så må det gjera noko med arbeidsmiljøet i eit direktorat som til
dei grader er ei kunnskapsbedrift med fagleg sterke, flinke folk
som nødvendigvis har sterke meiningar på sitt fagfelt.
Møtelederen: Det
må besvares veldig kort.
Ingrid
Sølvberg: Jeg må bare kort si, hvis jeg forsto kommentaren
riktig, at jeg ikke kjenner meg igjen i at det siles informasjon.
Det er noe jeg ikke kjenner meg igjen i.
Når det gjelder
arbeidsmiljøet og den kommentaren Wiborg hadde der, vil jeg bare
si at vi har hatt arbeidsmiljøundersøkelser i Oljedirektoratet med
jevne mellomrom. Siste gang var i 2016. Etter det har vi også hatt
litt andre typer undersøkelser, men i det store og hele får vi veldig
gode resultater på de arbeidsmiljøundersøkelsene vi har, og ansatte
virker veldig fornøyde her hos oss.
Møtelederen: Da
må vi gå videre til neste spørsmålsstiller, som er Eva Kristin Hansen,
som disponerer inntil 5 minutter. Vær så god!
Eva Kristin Hansen (A): Først: Tusen takk for at dere stiller
på denne høringen. Det er viktig for oss å få belyst saken.
Jeg tenkte jeg
skulle konsentrere meg om det såkalte interndokumentet fra 8. mars
2013, som dere allerede har vært en del inne på. Jeg lurte først
på om dere – det blir vel Bente Nyland som må svare på det – kan
si kort hvorfor man i utgangspunktet laget dette dokumentet. Du
var litt inne på det. Var det fordi man hadde lyst til å supplere
en konsekvensutredning?
Bente
Nyland: Dette ble laget som en oppfølging av det arbeidet
vi gjorde i forbindelse med forarbeidet til en konsekvensutredning
av nordlige Norskehavet, dvs. Lofoten, Vesterålen og Senja. Her
tok vi i bruk en ny metodikk, og vi vurderte at det kunne være interessant å
se om denne ville fungere i Barentshavet sørøst, selv om datagrunnlaget
i dette området var atskillig dårligere enn utenfor Lofoten og Vesterålen.
Så tenkte vi at kanskje departementet ville ønske å se dette arbeidet, så
de ble orientert om det.
Vi startet tidlig
fordi dette er ganske krevende. Det er en krevende metode, og den
var basert på ny seismisk informasjon som først var klar på høstparten
i 2012, så vi hadde et tidsløp her som var krevende. Den var aldri tenkt
som en del av en konsekvensutredning.
Det er viktig
for meg å understreke at grunnen til at vi syntes det var ok å holde
dette litt tilbake, var at begge disse analysene hadde en hovedkonklusjon
som var ganske lik, nemlig at det er stor usikkerhet i anslaget over
olje- og gassressurser, og at dette ga en betydelig usikkerhet også
i verdivurderingen, uavhengig av metodikken.
Eva Kristin Hansen (A): Takk. Da går jeg videre til neste
spørsmål, som omhandler det samme. Du sier at dere trodde at ressursrapporten
kanskje kunne være av interesse for departementet, men departementet
var kanskje ikke så interessert, for i en e-post som du fikk 20. mai
2013, står det at verdisetting er tatt ut av ressursrapporten etter
diskusjon med Gaute, «som ikke ønsker ny info før Stortinget behandler
saken». Gjorde du deg på det tidspunktet noen vurderinger av om
dette var informasjon som ville vært relevant for Stortinget? Selv
satt jeg på Stortinget da vi behandlet denne saken. Jeg mener at
det hadde vært opplysende og ikke forvirrende, som åpenbart ble
konklusjonen fra departementet. Kan du kommentere det litt?
Bente
Nyland: Da jeg fikk den e-posten, var det en orientering
om at man var blitt enig om at den ikke skulle med, men det ble
ikke løftet som en problemstilling til mitt bord. Da aksepterte
jeg at det ikke var noen grunn til å følge opp dette. Og som sagt,
hovedkonklusjonen er den samme: Det var for dårlig datagrunnlag, og
usikkerheten var like stor i begge analysene. Det var sannsynlighet
for en negativ nedside som skyldes tørre brønner eller funn som
ikke lar seg utvikle, men det kunne være en betydelig oppside hvis
Barentshavet sørøst slo til.
Eva Kristin Hansen (A): Takk. Da har jeg et spørsmål som
dere kan velge hvem som skal svare på. Jeg hører dere kaller det
faglig diskusjon med departementet, men ut fra den dokumentasjonen
vi har fått i komiteen, er det åpenbart at departementet er inne
og redigerer saker som Oljedirektoratet jobber med. Breivik var inne
på det med den begynnende kvalmen i den e-posten som var sendt fra
seniorrådgiver Henriksen. Jeg lurer på: Hvordan er praksisen egentlig
mellom Oljedirektoratet og departementet? Er det greit at departementet
går inn og redigerer dokumenter som Oljedirektoratet eier?
Ingrid
Sølvberg: Jeg hører ordet «redigerer» bli brukt. Jeg tenker
at det vi gjør i den dialogen vi har, er at vi av og til sender
et utkast, og vi får noen kommentarer og forslag til endringer tilbake.
Da er det opp til oss å vurdere hvilke endringer vi velger å ta
med i den endelige oversendelsen. Så er det noen ganger kanskje
et grensesnitt mellom det fagansvaret som OD har, og det som OED
har. Her blir det da en diskusjon. Men som Bente Nyland var inne
på: Hvis uenigheten er stor, vil dette løftes for en avklaring i
ledelsen, i henholdsvis direktoratet og departementet.
Møtelederen: Da
er tida ute.
Vi går videre
til neste spørsmålsstiller, som er Svein Harberg, som disponerer
inntil 5 minutter.
Svein Harberg (H): Takk til dere to for gode innledninger,
som setter ODs arbeid i en sammenheng. Det er viktig når vi skal
diskutere denne saken.
Jeg la merke til
Sølvberg, som pekte på forskjellen mellom direktoratene, der noen
har vide fullmakter og OD har mindre vide fullmakter, men skal være
rådgivende. Nyland sier også at departementet benytter seg av kompetansen.
Wiborg pekte på
at de nærmest var blitt kastet ut av møtene i departementet, spesielt
når det gjelder konsesjon. Jeg var litt usikker på det – det er
punkt én. Det må kanskje Nyland svare på: Var det tilfellet? Var
det noen fra OD som ble kastet ut, eller var det OD som sådan som skulle
være rådgivende?
Det andre er til
Sølvberg: Er dette praksis i dag? Hvordan fungerer dette i dag?
Bente
Nyland: Takk for spørsmålet. Jeg tror det er litt todelt.
Når det gjelder konsesjonsbehandlingen, er det igjen departementet
som eier prosessen. Oljedirektoratet gjør en geologisk kartlegging
og en vurdering av de utlyste områdene og gir en anbefaling til
departementet. Vi leser også konsesjonssøknader og gir en anbefaling
når det gjelder hvem som bør bli operatør, arbeidsprogram og hvor
store andeler eventuelt, eller om statens direkte økonomiske engasjement,
SDØE, skal komme inn. I dette arbeidet er vi ganske på egen kjøl, og
vi opplever at departementet lytter til våre råd.
Når det gjelder
deltakelse i lisenser, som handler om ODs rolle som observatør,
kan kanskje Ingrid svare litt nærmere på hvordan det er i dag.
Ingrid
Sølvberg: Det som er tilfellet, er at det er et bærende prinsipp
at det skilles mellom forvaltning og forretning. Myndighetene styrer
gjennom de rammene som foreligger i form av lover og forskrifter
og konsesjoner, som gir rettighetshaverne både rettigheter og plikter.
Rettighetshaverne er ansvarlig for og har kompetansen til å gjennomføre
den operative aktiviteten. Vi som oljedirektorat har observatørstatus
i alle utvinningstillatelser på sokkelen. Jeg har lyst til å nevne
at det faktisk er 546 aktive utvinningstillatelser på sokkelen per
i dag. Vi har i underkant av 100 funn som vurderes for utbygging,
og det er 90 felt i drift. Så det sier seg selv at vi som direktorat,
med 225 ansatte, ikke kan være til stede overalt. Vi gjør en hard
prioritering av hvor vi er til stede som observatør.
Det som er den
tilbakemeldingen jeg har fått ved flere anledninger, både fra selskaper
og fra ansatte i Oljedirektoratet, er at selskapene setter pris
på og ofte ønsker ODs tilstedeværelse som observatør i komitémøter. Det
er fordi det kan virke disiplinerende. Selskapene vet at Oljedirektoratet
sitter på all informasjon, og det betyr at de føler seg tryggere
på at de ulike selskapene bringer all informasjon til torgs. Min
opplevelse og oppfatning er i hvert fall at OD er veldig velkommen
som observatør, men da er det altså en observatørrolle og ikke en
aktiv deltakerrolle i utvinningstillatelsen.
Jeg vet ikke om
det var svar på spørsmålet.
Svein Harberg (H): Jo, jeg synes det var gode svar. Jeg har
ikke flere spørsmål.
Møtelederen: Da
går vi videre til Solveig Horne, som har inntil 5 minutter. Vær
så god.
Solveig Horne (FrP): Takk skal du ha.
Dere har svart
på mange spørsmål her nå, og sånn jeg klarer å se det, har ikke
komiteen fått noen flere opplysninger som skulle tilsi at Barentshavet
sørøst ikke skulle ha vært åpnet.
Det jeg har lyst
til å stille dere spørsmål om, er samarbeidet mellom direktoratet
og OED. Dere sa selv at faglige innvendinger, eller det å ha ulike
faglige ståsteder, er helt naturlig, og sånn skal det være. Men
så er det ofte sånn når departementet lager en sak, og når regjeringen
sender en sak til Stortinget, at sakene ofte har vært på høring,
og med fare for ikke å vite helt hvordan dere samarbeider om dette:
Kommer dere med høringsuttalelser? Kan dere si noe om det? Da er
jo de offentlige.
Og: Når dere ser
at her er det en sak der Stortinget kanskje ikke godt nok informert
– ser dere på egen hånd at dere burde informert Stortinget eller
komiteen om de faglige innvendingene dere har? Det som ofte er problemet,
er at Stortinget trenger mer informasjon. Men så kjenner Stortinget
bare de sakene som de får fra regjeringen, og må på egen hånd ha
høringer eller få innspill. Kunne dere sagt litt om hvilket samarbeid
dere har eller har hatt med OED på det politiske plan opp gjennom årene?
Har dere jevnlige dialogmøter med statsråden? Er statsråden på besøk
hos dere på eget initiativ og får den informasjonen dere ønsker
å gi til politisk ledelse i et departement?
Ingrid
Sølvberg: Jeg kan gi ordet til Kjell Agnar Dragvik etterpå,
som er med som bisitter her i dag, slik at han kan utdype litt.
Vi har statsråder
på besøk, og da er alltid noen fra departementet med. Det har i
alle fall vært slik i min tid siden jeg kom til Oljedirektoratet.
Vår befatning med statsråden går via Olje- og energidepartementet.
Har du, Kjell
Agnar, lyst til å si litt?
Kjell
Agnar Dragvik: Ja, jeg kan godt si litt om det forholdet
som det stilles spørsmål om. Det er litt ulike saker som går til
Stortinget. Noe er knyttet til stortingsmeldinger, som forteller
noe om virksomheten i sin alminnelighet når det er knyttet til olje-
og gassaktivitet – stortingsmeldinger som orienterer om regjeringens
politikk. Der gir vi ofte innspill til departementet, men det er
departementet som til sjuende og sist fører denne typen meldinger
i pennen. I de tilfellene det er behov for innstillinger, som f.eks.
i utbyggingssaker, får departementet våre tilrådinger og omtaler
disse i utbyggingsproposisjonene. Der må departementet ta inn rådene og
innstillingen som er levert fra Oljedirektoratets side. Den kan
ikke departementet på noen som helst måte redigere.
Så er det selvfølgelig
andre typer høringer en tidvis får, men det er – som det ble nevnt
fra komiteens side også – høringer som er offentlig tilgjengelig,
og som gjerne ligger ute på regjeringens nettsted. OD hadde også
en høringsuttalelse i forbindelse med det vedtaket som dere har
til drøfting nå i kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Det var det jeg
hadde tenkt å si, hvis det var et tilstrekkelig svar.
Solveig Horne (FrP): Takk for det. Jeg har ikke flere spørsmål.
Møtelederen: Da
går vi videre til Nils T. Bjørke – vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Takk for orienteringa. Kva gjorde at
det mellom direktoratet og departementet den 16. mai vart bestemt
at denne analysen ikkje skulle vera med i ressursrapporten? Det
er vel vanleg at alle sider av ei sak kjem opp før det vert stortingsbehandla.
Var det departementet eller den politiske leiinga i departementet
som tok avgjerda om at analysen skulle ut av rapporten?
Bente
Nyland: Slik jeg oppfatter det, var det en dialog mellom
fagmiljøene i OD og OED om den skulle inkluderes i ODs ressursrapport.
Det har ikke vært snakk om at dette skulle være en del av konsekvensutredningen.
Den kom også for sent til å være inkludert i høringen og komme med
i stortingsmeldingen. Som jeg sa: Det er ikke vesentlige forskjeller
i hovedkonklusjonen. Det var ressursgrunnlaget som var veldig usikkert.
Det var et stort gap mellom et lavt og et høyt estimat, og det gjorde
at verdivurderingen hadde en nedside, men den hadde også en høy
oppside.
Ingrid
Sølvberg: Får jeg lov til å føye til en liten kommentar?
Vi utarbeider rapporter på bakgrunn av bestillinger fra departementet,
men vi gjør også en del eget faglig arbeid, og vi har – som jeg
sa innledningsvis – en veldig viktig rolle som en faktaformidler
om petroleumsvirksomheten og de mulighetene for verdiskaping som
finnes på sokkelen. Det er også i den sammenheng vi utarbeider det
som til nå har vært årlige ressursrapporter, hvor vi viser hvilket
verdiskapingspotensial som ligger på sokkelen, enten gjennom uoppdagede ressurser
eller gjennom påviste ressurser som kan være teknisk-økonomisk vanskelige
å utvinne. Så vi har en veldig viktig rolle som faktaformidler.
Jeg ville bare presisere at vi som sagt har en del egne publikasjoner
som vi utarbeider, og som er en viktig del av vårt arbeid som faktaformidler.
Nils T. Bjørke (Sp): Både Rolf Wiborg og Åslaug Haga var
innom at den tette kontakta med oljeselskapa gjer at OD vert mindre
høyrt på. I kva grad føler de at føringar frå regjering og departement
og korrigeringar i utgreiingane til direktoratet avgrensar direktoratet
sine faglege vurderingar?
Ingrid
Sølvberg: Jeg kjenner meg vel kanskje ikke helt igjen i det.
Vi har utstrakt møtevirksomhet med selskapene, med rettighetshaverne
på sokkelen. Enten inviterer de seg selv inn til oss, eller så er
det vi som ber dem om å komme til oss. Da både utfordrer vi dem
på ressursforvaltningsproblemstillinger og er ganske tydelige på
våre forventninger til at de skal oppfylle de pliktene de har gjennom
å ha fått en andel i en utvinningstillatelse. Det er veldig klare
plikter som ligger i det å være en rettighetshaver, og da utøver
vi det som vi kaller en pådriverrolle. Det vil si at vi utfordrer
selskapene og ber dem om vurderinger når vi mener at de ikke belyser
ting godt nok.
Så vi har mye
og utstrakt møtevirksomhet med selskapene og har flinke fagpersoner
som kan utfordre selskapene på det arbeidet de gjør.
Nils T. Bjørke (Sp): Takk, då har ikkje eg fleire spørsmål.
Møtelederen: Da
går vi videre til Freddy André Øvstegård, vær så god.
Freddy André Øvstegård (SV): I et utkast til ressursrapporten
som dere eier, får direktoratet denne beskjeden i gult fra departementet:
Pass på at Barentshavet sørøst ikke blir snakket ned.
Embetsfolk i departementet
ber om at økonomiske beregninger ikke skal tas med videre i beslutningsgrunnlaget
for politisk beslutning. Det bes også om verdivurderinger som skal
indikere at vi bør åpne et område.
Mitt første spørsmål
går til Bente Nyland: Er dette vanlig i det dere kaller den faglige
dialogen mellom direktorat og departement?
Bente
Nyland: La meg understreke at det ikke er ofte vi gjør konsekvensutredninger.
Den siste var 1994. Det vi gjør, er verdivurderinger når nye konsesjoner blir
lyst ut og skal tildeles. Da gjør vi en vurdering av disse. Dette
eies av Oljedirektoratet og er ikke gjenstand for noen påvirkning
fra departementet.
I konsekvensutredningen
for Barentshavet sørøst ble det gjort en lønnsomhetsbetraktning
basert på to scenarioer – et høyt og et lavt, med utgangspunkt i
to mulige funnscenarioer. Altså: Enten gjør man funn, eller så gjør
man ikke funn, og i varierende grad. Dette var på basis av det kunnskapsgrunnlaget
som var den gangen. Man hadde data som var over 30 år gamle. Det
hadde ikke vært aktivitet her, og vi kjente ikke til …
Freddy André Øvstegård (SV): Unnskyld, vi har litt kort tid.
Det jeg spør deg om, er om det er vanlig at dialogen foregår på
denne måten.
Freddy André Øvstegård (SV): Det er ikke vanlig. Tenker dere
at dette – altså den dialogen – er en formålstjenlig måte å utforme
kunnskapsgrunnlaget til politisk beslutning på, inkludert Stortinget
i siste instans? Får man fram det beste faglige grunnlaget når dialogen skjer
på den måten?
Bente
Nyland: Oljedirektoratets viktigste oppgave var å kartlegge
ressursene til stortingsmeldingen. Resten av prosjektet var eid
av Olje- og energidepartementet.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk.
Kan jeg spørre
deg, Bente Nyland, hva du tenkte da du fikk e-posten fra Sissel
Eriksen den 20. mai, som Eva Kristin Hansen, tror jeg det var, refererte
til her, om at Gaute Erichsen og departementet ikke ønsket ny informasjon
før Stortinget skulle behandle saken. Hvordan reagerte du på den
e-posten? Du sa at det ikke ble behandlet, men du fikk e-posten,
så jeg lurer på hva slags refleksjoner du gjorde deg?
Bente
Nyland: Da jeg fikk e-posten, tok jeg til etterretning at
det var avklart på nivået under meg. Hadde det nivået ment at dette
var en kritisk faktor, hadde de bedt meg ta kontakt med departementet.
Det spørsmålet eller den problemstillingen fikk jeg ikke, og da
så jeg ikke noen grunn til å gå videre med det.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk, da har jeg et annet spørsmål.
Du, Bente Nyland, sa i innlegget ditt at det ikke var noen motsetning
mellom det som sto i stortingsmeldingen om åpningen av Barentshavet
sørøst, og det anslaget som sto i notatet av 8. mars 2013. Men i
stortingsmeldingen anslås nettoverdien å være mellom 50 mrd. kr
og 280 mrd. kr, en nedside og en oppside, mens det i notatet av
8. mars anslås å være 50 mrd. kr og ikke minst en 25 pst. sjanse
for negativ nåverdi. Er ikke det forskjellige anslag, i hvert fall
slik som Stortinget behandler disse sakene?
Bente
Nyland: Det ene var diskontert, og det andre var udiskontert,
men basis hadde utgangspunkt i at det var stor usikkerhet knyttet
til ressursene som måtte finnes i det området. Den negative nåverdien
– den diskonterte verdien – var knyttet til at det er en fare for ikke
å gjøre funn, eventuelt å gjøre funn som ikke er kommersielt utvinnbare.
Og dette vil være den kostnaden som blir ivaretatt.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk. I stortingsmeldingen som
Stortinget fikk, er det ikke oppgitt om tallene er diskontert eller
ikke. De framstilles som nettoverdi, som er det begrepet som brukes.
Hva tenker du om det å presentere det tallet uten nåverdi kontra det
å presentere tallet med nåverdi? Hva gir det beste faglige grunnlaget?
Bente
Nyland: Jeg går igjen tilbake til at det var stor usikkerhet
i ressursanslaget, og det var departementet som førte stortingsmeldingen
i pennen.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk.
Møtelederen: Da var tida
ute, og vi går over på en alt i alt 15 minutter lang runde med mulighet
til oppfølgingsspørsmål. Først ut er sakens ordfører, Terje Breivik –
vær så god.
Terje
Breivik (V): Eg går rett på sak, sidan det er litt avgrensa
tid. No har du, Bente Nyland, stadfesta at det i denne konkrete
saka ikkje er vanleg at dialogen mellom direktorat og departement
føregår på den måten som me no har fått innsyn i. Her er det openbert
masse informasjon som de har sete på, og som de meiner var relevant,
som departementet ikkje har meint var relevant, før de gjekk oppover
i systemet med det. Men viss de hadde vore departement, ville de
lagt den informasjon fram for Stortinget? Og meiner de at Stortinget burde
hatt den informasjonen?
Bente
Nyland: Jeg tenker at jeg noen ganger er glad for at vi ikke
er departementet. Dette er departementets bestilling og departementets
rapport. Hadde dette vært saker hvor man hadde manipulert informasjon som
ville gått ut over ODs «liability» eller «stolbarhet», hadde vi
nok vært mye tydeligere. Hva departementet velger å gjøre – de har
andre hensyn å ta enn Oljedirektoratet, som hovedsakelig er faglig
begrunnet.
Møtelederen: Da
går vi videre til Eva Kristin Hansen.
Eva Kristin Hansen (A): Til det siste som Bente Nyland var
inne på, at det er departementet som tar en vurdering, og at direktoratet
ikke går selvstendig inn og sier at den informasjonen er det viktig
for Stortinget å få: Er det ikke et kulturproblem hvis det er åpenbare ting
som jeg som folkevalgt hadde ønsket meg informasjon om, men som
jeg ikke får, fordi et departement går inn og griper inn i prosessen,
som Gaute – vi er på fornavn her – faktisk gjorde?
Hva tenker dere
rundt at Stortinget faktisk ikke fikk informasjon? Dere sier at
tid var et problem, men dette notatet er fra 8. mars, og vi vedtok
innstillingen 19. juni, så vi hadde jo tid. Det hadde vært interessant
for oss å ha den informasjonen. Skjønner direktoratet det?
Ingrid
Sølvberg: Det som er viktig her, er at hadde det vært slik
at – Bente var inne på det tidligere – direktoratet og ledelsen
i direktoratet mente at det var informasjon som Stortinget burde
få, men som Stortinget eventuelt ikke ville få, ville saken ha blitt
løftet.
Det er, som Bente
også har sagt, egentlig ingen vesensforskjell mellom disse to rapportene.
Stortinget har fått den informasjonen de trenger. Det sier også
Høyesterett i sin dom.
Møtelederen: Da
er neste Nils T. Bjørke.
For øvrig er det
slik at hvorvidt Stortinget har fått den informasjonen Stortinget
skal ha, er det vi som vurderer.
Ingrid
Sølvberg: Det er det dere som vurderer.
Nils T. Bjørke (Sp): I presentasjonen frå Oljedirektoratet
i møtet med Olje- og energidepartementet den 13. juni 2012 heitte
det at «Regjeringen legger stor vekt på oppsidepotensialet når utforskning
av våre minst kartlagte områder vurderes.»
Korleis er ei
slik føring å forstå som premiss for direktoratet sitt arbeid med
verdsetjing, og var dette ei føring frå den politiske leiinga for
arbeidet til direktoratet?
Bente
Nyland: Kartleggingen viser jo at det er en stor usikkerhet,
som kun kan avdekkes ved at det samles inn mer data, men først og
fremst ved at det bores brønner. I en normal setting er det oppsiden
man er på jakt etter, og som da blir styrende for hvorvidt man vil gå
inn i et område og ha aktivitet.
Jeg vet ikke om
jeg forsto spørsmålet ditt riktig.
Nils T. Bjørke (Sp): Kan eg få eit oppfølgingsspørsmål?
Møtelederen: Dessverre.
Da er det Freddy André Øvstegård – vær så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Jeg vil gjerne følge opp det
svaret som Nyland ga. Hun svarte nei på spørsmålet om akkurat denne
konkrete måten å føre den faglige dialogen på var vanlig i hennes
tid. Derfor vil jeg spørre Ingrid Sølvberg, altså nåværende direktør:
Har du i din tid sett liknende måter å føre dialogen på?
Ingrid
Sølvberg: Jeg er litt usikker på spørsmålet ditt, rett og
slett. Hvilken dialog, og om hva? Kan du gjenta det?
Her ble lydforbindelsen
mellom de inviterte til høringen og høringssalen brutt i ca. 2,5
minutter.
Møtelederen: Nå
hører dere oss igjen, og da kan vi gå videre i deres svar på spørsmålet
fra Freddy André Øvstegård. Vær så god.
Ingrid
Sølvberg: Da gir jeg ordet til Kjell Agnar Dragvik.
Kjell
Agnar Dragvik: Kan han gjenta spørsmålet?
Freddy André Øvstegård (SV): Mitt spørsmål var en oppfølging
av det Bente Nyland sa. Hun beskrev akkurat denne prosessen og denne
måten å føre dialog på som uvanlig, så mitt spørsmål til Ingrid
Sølvberg var om hun har opplevd noe liknende i sin tid.
Ingrid
Sølvberg: Nei, det kan jeg ikke si at jeg har. Men vil du,
Kjell Agnar, kommentere dette?
Kjell Agnar Dragvik: Jeg
har ikke noen tilføyelse til det du svarte på dette spørsmålet fra
Øvstegård.
Møtelederen: Hvis
det da ikke er mer å si til spørsmålet fra Freddy André Øvstegård,
er neste navn på min liste Terje Breivik, sakens ordfører – vær
så god.
Terje Breivik (V): No verkar det jo som om de to som tidlegare
og noverande direktør eigentleg stiller dykk fullt og heilt bak
det departementet har gått vidare med, sånn reint fagleg, i denne
saka. Det synest eg ikkje er like tydeleg at dykkar tilsette gjer,
jf. den korrespondansen som me no har fått innsyn i. Det som hadde
vore interessant, var å få høyra dykkar vurdering av det som for
oss no verkar som ein aldri så liten skilnad i oppfatninga mellom
de to og det som dykkar fagfolk lenger ned i systemet meinte i 2012–2013.
Ingrid
Sølvberg: Jeg synes det er veldig vanskelig å ta stilling
til og kommentere på noe som skjedde før min tid i direktoratet.
Bente
Nyland: Det foregår veldig mange faglige utredninger i Oljedirektoratet,
og at man forventer at oljedirektøren sitter på den dialogen som
går på faglig nivå, synes jeg er å ha stor lit til kapasiteten til
oljedirektøren. Så må jeg bare understreke at hvis dette var noe
som var vurdert som en alvorlig konflikt mellom departementet og
Oljedirektoratet, ville det ha blitt løftet til mitt bord.
Møtelederen: Da slipper
jeg til Nils T. Bjørke, før jeg har tegnet meg selv.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg følte ikkje heilt at eg fekk svar
på om det at de er så opptekne av at ein skal sjå på oppsidene,
får noko å seia for den faglege vurderinga som direktoratet gjer
i slikt arbeid.
Ingrid
Sølvberg: Jeg tror jeg vil be Torgeir Stordal svare på det
spørsmålet etterpå.
Vi er selvfølgelig
opptatt av å se etter oppsider, som jeg selv var inne på. Vi er
opptatt av å kartlegge verdiskapingsmuligheter, muligheter for å
skape størst mulig verdier for fellesskapet, hensyntatt sikkerhet
og ytre miljø og sameksistens i havet. Da søker vi en oppside. Samtidig
er vi opptatt av å belyse eventuelle sensitiviteter ved ulike utfallsrom.
Torgeir, vil du
si litt om mulige oppsider?
Torgeir
Stordal: Ja. Når man skal gå inn i et nytt område og finne
ut om det er ressurser der, er det klart at det er interessant å
finne ut hvor store oppsidene er, og her viste undersøkelsene at
det var stor usikkerhet om dette. Man må jo bore brønner for å finne
ut om det er ressurser der, og her var det et stort spenn i usikkerheten,
fra et relativt lite volum til et kjempestort volum, og det vil
et leteprogram avdekke. Den eneste måten å gjøre det på, er å åpne
området for å tildele utvinningstillatelser, slik at det kan bores
letebrønner. Så det er klart at det er viktig å få kartlagt oppsidene.
Jeg regner jo med at det vil være interessant for Stortinget å vite
at hvis det kunne være kjempestore olje- eller gassfelt der, ville
det være viktige ressurser for Norge.
Møtelederen: Da
har jeg et spørsmål som oppfølging til det som har blitt nevnt av
de kommentarene vi har blitt kjent med via rettssaken og via media,
fra tidligere ansatte i Oljedirektoratet. Vi hadde innkalt fem av dem
for å belyse de spørsmålene vi her diskuterer, men alle har sagt
nei til å møte. Da spør jeg: Har en av dere to eller noen av deres
ansatte vært i dialog med disse fem for å vurdere hvorvidt de burde
møte eller ikke for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité?
Ingrid
Sølvberg: Jeg har selv ikke vært i dialog med noen av dem.
De har fått personlige invitasjoner fra dere, noen har også fått
telefoner, og det står jo uttrykkelig i reglementet som følger invitasjonen,
at det er frivillig å stille. Så den avgjørelsen har de medarbeiderne
gjort på eget initiativ.
Bente
Nyland: Nei, jeg har ikke snakket med noen av de inviterte.
Møtelederen: Er
det da flere som …
Jeg spurte for
øvrig også om «noen av deres folk», men da regner jeg med at dere
hadde bekreftet det hvis de hadde vært i dialog med dem.
Øvstegård, vær
så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Det var i grunnen det jeg hadde
tenkt å følge opp også, om du, Ingrid Sølvberg, vet om at andre
ansatte i direktoratet har vært i dialog med dem som ble invitert.
Ingrid
Sølvberg: Jeg vet at noen av dem som ble invitert, selv tok
kontakt med sin personalleder, og noen av dem som ble invitert,
ble kontaktet av sin personalleder for å høre om de hadde noen spørsmål
knyttet til det, som vi eventuelt kunne hjelpe til å avklare. Men det
ble presisert at det var deres egen beslutning om de ønsket å stille
eller ikke, slik det sto i reglementet som fulgte invitasjonen.
Møtelederen: Det
var en veldig nyttig tilleggsopplysning med utgangspunkt i at jeg
i mitt spørsmål spurte om dere eller noen av deres folk hadde vært
i kontakt med dem.
Flere spørsmål?
Da er spørsmålsrunden
avsluttet, og dere har anledning til å gi sluttkommentarer hvis
dere ønsker det, begrenset til inntil 5 minutter.
Ingrid
Sølvberg: Jeg føler at vi har fått sagt ganske mye av det
som var viktig for å belyse temaet for høringen her i dag, spesielt
Bente Nyland, som har innsikt fra sin tid som oljedirektør på det
tidspunktet. Jeg har egentlig ikke så veldig mye mer å tilføye enn
at min opplevelse er at vi har en god dialog med departementet.
Vi får gode innspill og blir utfordret på en konstruktiv måte av
departementet i løpende saker. Det er et stort sakskompleks og faglig
ganske krevende saker vi jobber med. De er veldig sammensatte, og
som sagt er det få saker som har to streker under svaret. Jeg har egentlig
bare lyst til å avslutte med å si det.
Møtelederen: Nyland,
har du noe å tilføye?
Bente
Nyland: Nei, jeg har ikke det.
Møtelederen: Da
sier vi takk til dere!
Vi treffes igjen
her kl. 12.30.
Høringen ble avbrutt
kl. 11.56.
Høringen ble gjenopptatt
kl. 12.30.
Høring med tidligere olje-
og energiminister Ola Borten Moe
Møtelederen: Da
er vi klare til å gå videre i høringen, og jeg ønsker velkommen
til tidligere statsråd i Olje- og energidepartementet Ola Borten
Moe.
Du var statsråd
i perioden fra mars 2011 til oktober 2013, dvs. på det tidspunktet
Stortinget gikk inn for oljeleting i Barentshavet sørøst, og aktuell
for den perioden vi nå har til behandling i komiteen. Du får 10
minutter til innledning først, og så blir det spørsmålsrunde etterpå.
Først altså tidligere
statsråd Borten Moe. Vær så god.
Ola
Borten Moe: Takk for det, leder. Takk også både for invitasjonen
og for muligheten til å kunne komme hit i dag og redegjøre for et
viktig tema og for å kunne rette opp i eventuelle misforståelser.
Jeg er invitert for å fortelle om eventuelle betydninger av manglende
nåverdiberegninger på åpningstidspunktet. Men det slår meg også
at denne høringen egentlig handler om noe mye mer, og jeg vil derfor
tegne et noe bredere bilde innledningsvis.
Olje- og gassnæringen
er næringen vi alle sammen vet at vi lever av, men som vi elsker
å mislike. På tross av et svært bredt flertall for norsk oljepolitikk
gjennom generasjoner er konfliktnivået stadig høyere, noe både klimasøksmålet
og for så vidt også denne høringen vitner om. Dette er den tredje
høringen jeg deltar i etter at jeg gikk av som statsråd, og jeg
forstår at komiteen skal i gang med en ny høring umiddelbart etter
denne.
Det er bra at
både politikk og forvaltning av vår viktigste ressurs og næring
blir diskutert og debattert, jeg vil likevel advare mot at kontrære
og tross alt marginale krefter alene får definere virkeligheten
i det offentlige rom. La meg derfor starte med noen nøkkeltall,
som riktignok er to år gamle.
Siden 2002 har
oljevirksomheten netto bidratt med over 5 000 mrd. kr til oljefondet,
268 mrd. kr i 2019. Vi produserer olje og gass med under 50 pst.
av klimagassutslippene per produsert enhet i Norge i forhold til resten
av verden. Det er i underkant av 150 000 arbeidsplasser. Vi har
en statlig andel av verdiskapingen på sokkelen på 85 pst. Oppsummert
tror jeg vi kan slå fast at forvaltningen så langt har vært en stor
suksess.
Det er det imidlertid
lett å få et annet inntrykk av om vi følger det offentlige ordskiftet.
Mange synes å mene at staten, eller fellesskapet, tar for stor risiko
på sokkelen, noe også denne høringen strengt tatt handler om. Det
er et legitimt standpunkt. Selv om systemet vårt har vært en suksess
fram til nå, kan framtiden bli annerledes. Vi tar risiko gjennom
en ekstremt høy skattesats, 78 pst., vi tar risiko gjennom direkte
eierskap i SDØE og Petoro og eierskap i Equinor. For egen del synes
jeg vi skal fortsette med det. For dem som er bekymret, er det kanskje
naturlig å se på skattesystemet og så senke skattesatsen. Det er
naturlig å se på eierskapet i Petoro og Equinor for å senke statens
eksponering i næringen, i verdiskapingen. Petoro er for øvrig det
selskapet i verden som har betalt nest mest skatt i perioden 2018–2019.
Equinor er på åttendeplass. Det største svenske selskapet på lista
kommer på 221. plass. Det heter Lundin og betaler sannsynligvis
mesteparten av skatten sin til nettopp Norge.
Når det gjelder
min tid i OED, vil jeg begynne med å slå fast noen sentrale ting.
For det første møtte jeg et svært kompetent og lojalt embetsverk
innenfor alle de områdene vi hadde ansvaret for. Det samme gjelder
det faglige nivået i underliggende etater, som Oljedirektoratet
og NVE. Som nasjon tenker jeg at vi skal prise oss lykkelige for
at vi har god fagkompetanse både i departementet og i direktoratet.
Siden Åslaug Haga
opplevde departementet som svakt på fornybart, vil jeg kommentere
det spesielt: Vi har forvaltet rike energiressurser aktivt i 120 år
i dette landet. Oljeforvaltningen vår er bevisst bygd på erfaringene
fra vannkraften helt fra starten av. Det var rammen daværende statsminister
Per Borten trakk opp i nyttårstalen sin etter at det ble kjent at
vi hadde funnet olje. Sannsynligvis var det nyttårstalen 1969/1970.
Jeg opplevde et departement som ikke bare var sterkt på fornybar
energi, men også et miljø som sannsynligvis representerer noe av
det fremste innen forvaltning av energi og elektrisitet i verden.
Det er verdt å legge merke til at den nye energiloven som Eivind
Reiten la fram i 1991, har dannet skole for hvordan energiressurser
og -markeder skal forvaltes og reguleres over hele verden. Som statsråd
er mandatet ditt de lovene og reglene som Stortinget har gitt, og
det du eventuelt får med deg egen regjering på å endre. Det er departementets
jobb å sørge for at disse følges opp, og jeg vil mene at vi fikk
til veldig mye på fornybar energi gjennom min tid i Olje- og energidepartementet,
delvis som en videreføring av initiativ Åslaug Haga hadde fått til.
Vi fikk på plass grønne sertifikat, vi fikk på plass en nettmelding
som la til rette for en storstilt utbygging av infrastruktur, og
vi fikk et taktskifte i konsesjonspolitikken som de ti siste årene
har gitt Norge en enorm investering i både infrastruktur og produksjonskapasitet
innenfor fornybar energi. Det er grønt skifte i praksis. Det er
trygg forsyning, det er en hyggelig pris, og det muliggjør elektrifisering
av f.eks. bilparken. Så er da heller ikke dette konfliktfylt, og
det er verdt å merke seg at de samme partiene som kritiserer forvaltningen
innenfor olje og gass, også er de som sterkest kritiserer de faktiske
utbyggingene innenfor fornybar energi.
Så til åpningen
av Barentshavet sørøst: Det startet med delelinjeavtalen med Russland.
Det var en stor seier for Norge, etter 40 år med forhandlinger.
Norge ble større. Russland tildelte umiddelbart sine områder. Der har
man ingen prosedyre med verken forvaltningsplan eller konsekvensutredning.
I Norge har vi det. Det skal gjennomføres en åpningsprosess, og
sentralt i den står konsekvensutredningen. Da den var ferdig, var
det 24 rapporter som var levert inn. Én av de rapportene handlet
om samfunnsøkonomi.
Før jeg kom inn
i regjering 4. mars 2011, fattet regjeringen prinsippavgjørelsen
om åpning av havområdet. Det ble første gang meddelt Stortinget
11. mars av daværende miljøvernminister Erik Solheim fra SV i forbindelse
med forvaltningsplanen. Det klarte regjeringen å fatte avgjørelse
om helt uten konsekvensutredning og helt uten noen form for beregninger.
Før konsekvensutredningen blir gjort, er det et høringsprogram som
også blir sendt ut på høring. Alle inviteres til å mene noe om metodikk
og hva som skal utredes. Det var ingen som tok opp dette temaet.
Konsekvensutredningen sendes så endelig ut på høring etter at den
er ferdigstilt. Igjen: Det var ingen som tok opp metodikken knyttet
til hvordan man kjørte beregninger på scenarioene knyttet til verdifastsettelse.
Den konsekvensutredningen dannet igjen grunnlaget for åpningsmeldingen,
og som kjent ble den enstemmig vedtatt.
Til sakens kjerne:
Kan meldingen leses som en garanti for at vi skal komme til å tjene
titalls eller hundretalls milliarder i Barentshavet sørøst? Der
vil jeg svare et definitivt nei. Ikke bare er meldingen veldig tydelig
på at vi ikke vet, og at det er for å finne det ut at vi åpner,
men i tillegg er det sånn at Stortinget som institusjon har håndtert
disse spørsmålene gjennom 50 år. Brønner kan være tørre, det er
usikkerhet i undergrunnen, utbyggingen kan gå skeis. I tillegg til
at dette står eksplisitt i meldingen og gjentas i innstillingen
fra komiteen, er det slik at dette vet Stortinget. Det er få nasjonalforsamlinger
i verden som vet dette så godt. Om det ikke finnes olje, eller om
vi realiserer ulønnsomme utbygginger, så vil vi tape penger – det
er åpenbart.
Litt til forholdet
mellom Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet: Jeg opplever
Oljedirektoratet som autoritativ på undergrunns- og ressursanslag. Det
får vi beskrevet i høringen her i dag også: Ressursrapporten er
deres. Det er videre ubestridelig at direktoratet anbefalte åpning.
Jeg har også lyst til å si at det som er presentert som en rapport,
en hemmelig rapport, ikke er en rapport. Det er et internt arbeidsnotat
i en underliggende arbeidsgruppe. Det er en ganske stor forskjell.
Hadde direktoratet sendt over dette som en ledelsesbehandlet rapport
offisielt til departementet, hadde dette vært en sak, men dette
var altså en faglig uenighet langt nede i systemet. Det er et ansvar
som klimaredaksjonen til NRK er nødt til å ta for å ha presentert
et feilaktig inntrykk av sakens utgangspunkt. Når det gjelder verdianslag,
derimot, er det regjeringen som sitter med kompetansen og definisjonsmakten,
bl.a. gjennom hva staten mener om oljepris. Det, som kanskje er
den viktigste faktoren for å foreta en verdiberegning, mener ikke
direktoratet noe om.
Så til diskusjonen
om eventuelle verdier skal diskonteres eller ikke. Det opplever
jeg utelukkende som en faglig diskusjon. Her støtter jeg meg også
på høyesterettsdommen som kom før jul, som slår fast at det er et spørsmål
om pedagogikk. For min egen del ville det vært uproblematisk å legge
fram diskonterte verdianslag med de forbehold om usikkerhet som
naturlig ligger der. Da ville man få en nåverdiberegning basert
på variabler man vet lite eller ingenting om. Jeg kan ikke se at det
ville ha tilført saken noe av verdi.
Så, helt til slutt,
jeg mener fremdeles at Stortinget fikk all relevant informasjon
i forkant av åpningen.
Møtelederen: Takk
for det.
Det er det siste
tidligere statsråd var inne på, som er vårt tema. Vi skal ikke evaluere
verken norsk olje- og gasspolitikk eller energipolitikk generelt.
Vårt anliggende er å undersøke på Stortingets vegne om det forelå
informasjon i mars 2013 som Stortinget burde blitt kjent med – så
begrenset, og så avklart.
For å belyse det
har vi nå spørsmål som oppfølging til tidligere statsråd. Vi starter
med 10 minutter fra saksordføreren, og deretter 5 minutter fra hvert
parti. Ordet går først til Terje Breivik, som sakens ordfører, som
disponerer inntil 10 minutter. Vær så god.
Terje Breivik (V): Takk for det, komitéleiar. Takk til deg,
Borten Moe, for at du stiller til høyring, og takk for innleiinga
di.
Det er slik, som
saksordføraren no presiserte, at denne høyringa strengt teke ikkje
handlar om staten tek for stor risiko eller ikkje, eller om nokon
stiller spørsmål til kor viktig oljenæringa er i norsk politikk
og norsk historie, men det handlar om Stortinget, parlamentet, dei
folkevalde, har fått den informasjonen som eit departement og ei
regjering etter regelverket skal gje Stortinget.
Du var avslutningsvis
veldig tydeleg på at du meiner det er overhalde fullt ut. No har
me nett hatt inne tidlegare oljedirektør og noverande direktør i
direktoratet, og tidlegare direktør bekrefta jo at det er svært
uvanleg at sakshandsaminga mellom direktorat og departement føregår
på den måten som det har skjedd på i denne saka. Me har òg fått
eit litt unikt innsyn i intern korrespondanse mellom fagfolka i
direktoratet og departementet, og me har fått innsyn i vurderingar,
rapportar og noverdiberekningar som kanskje heller ikkje du kjende
til på dette tidspunktet.
Så mitt spørsmål
er: Korleis kan du med alt det me veit no, framleis vera like trygg
i di sak på at her er det ikkje informasjon som Stortinget burde
fått?
Ola
Borten Moe: Takk for spørsmålet.
Til det første
vil jeg bare kort nevne at jeg har fulgt både debatten rundt denne
høringen, jeg har sett på invitasjonslisten fra komiteen, der det
også er ganske mange som ikke hadde noe med saken å gjøre som er
invitert til høring, og jeg har fulgt hva deler av komiteens medlemmer
har sagt i media, og nå senest i dag, Freddy André Øvstegård. Det
var derfor jeg mente det var relevant å tegne et litt bredere bilde.
Så er det flere
ting som er spesielt med denne saken, men det grunnleggende er jo
at gjennom klimasøksmålet og gjennom behandlingen i rettsapparatet
har Stortinget fått innsyn i det man vanligvis ikke får innsyn i knyttet
til regjeringens arbeid. Det er så sin sak, men det regjeringen
gjør i alle saker, er saksbehandling, og jeg er ganske sikker på
at det neppe finnes en eneste melding, et eneste budsjett eller
en eneste proposisjon som noen regjering har lagt fram noen gang,
der det ikke finnes spor av intern uenighet, enten mellom ulike
departementer, mellom departement og fagdirektorat eller mellom
de ulike statsrådene eller politiske partiene som sitter i en regjering.
Det er helt normalt, og det er det saksbehandling handler om. Det
handler om å avveie ulike hensyn, og så til slutt fatte en konklusjon
og en anbefaling.
Så skjønner jeg
at det selvsagt er uhyre interessant når den type informasjon tilflyter
offentligheten, og dermed også Stortinget, men jeg vil mene at det
ikke er uvanlig. Jeg vil tvert imot mene at akkurat dette er den jobben
enhver regjering står i til enhver tid. Jeg vil også mene at det
er riktig at intern saksbehandling forblir intern saksbehandling,
rett og slett fordi det ikke er håndterbart om alle disse avveiningene
skal foregå i offentlighet. Da flytter man det i så fall til en
annen plass.
Avslutningsvis
fikk jeg spørsmål om hvorfor jeg er trygg på at denne informasjonen
er ok. Det er som jeg sa avslutningsvis: Oljedirektoratet er som
fagdirektorat autoritativ på ressursanslag, og det er riktig som
det var sagt tidligere her, av en annen av høringsdeltakerne, at det
er de som sitter på geofysikerne, det er de som sitter på geologene.
Jeg opplever heller ikke at det er noen som har utfordret Oljedirektoratet
på ressursanslag i det hele tatt. Men når det kommer til spørsmålet
om hvordan man framstiller verdifastsettelse, og rent konkret om
verdiene skal diskonteres eller presenteres som en kontantstrøm,
eller presenteres i det hele tatt, er det departementet og regjeringen
som både sitter og bestemmer forutsetningene, og som sitter på ekspertisen
knyttet til økonomi og juss. Det at noen på saksbehandlernivå i
Oljedirektoratet også har meninger om dette, er jo ikke det samme
som at det skal definere regjeringens eller departementets faglige
tilråding. Det var punkt én.
Punkt to er at
Stortinget ikke har fått noen andre tall eller andre ressursanslag
enn det Oljedirektoratet og departementet har vært omforent om.
Den eneste forskjellen her er at det ene var en diskontert pengestrøm, verdiberegning,
det andre var det ikke.
Det tredje – og
det er kanskje der jeg mener dette sporer av – er at det har blitt
framstilt som en nyhet at vi kan komme til å tape penger på oljeleting.
Det må jo være den eldste nyheten i kongeriket. Vi har boret tørre letebrønner
i Norge siden midten av 1960-tallet. Men i stort har dette vært
en enorm suksess. Det vet forvaltning, regjering, storting og dere
som sitter rundt dette bordet, og det er jo det denne diskusjonen
handler om.
Terje Breivik (V): Takk. Diskusjonen handlar strengt teke
om Stortinget har fått den informasjonen Stortinget meiner at me
bør ha etter regelverket. Stortinget er sjølvsagt klar over at kvart
prosjekt kan ha ei tapsside. Det er jo det me no har fått, som du
sjølvsagt kjenner godt til, i dag. Det låg føre ei noverdiutrekning for
Barentshavet sørvest som viste at dette kunne vera eit betydeleg
tapsprosjekt om ein ikkje samstundes korrigerte for kostnadene for
utvinning. Denne typen opplysningar – visste du om dei på dette
tidspunktet, då du gjekk til Stortinget med stortingsmeldinga?
Ola
Borten Moe: For å svare på det siste først: Nei, denne diskusjonen
var helt ukjent for meg, i den grad det var noen diskusjon.
Jeg har også lyst
til å lede oppmerksomheten til komiteen mot det som var situasjonen
den gangen, og det var at dette, av de grunnene som jeg nevnte,
ikke først og fremst var en diskusjon om økonomi knyttet til eventuell
aktivitet i Barentshavet, for en åpningsmelding er en invitasjon
til Stortinget om å fatte et vedtak om at vi skal finne ut hva som
eventuelt er der. Ikke sant? Det er ingen som vet hva som er der,
og er det noe norsk oljehistorie har lært oss, er det at vi ikke
vet noe på forhånd. Med all respekt: De oljelisensene vi åpnet først,
i 1965, der fant vi for ti år siden Johan Sverdrup, et av de mest
modne områdene på norsk sokkel, med 2,5 milliarder fat, mange hundre
milliarder kroner i verdiskaping, og nedbetalt nå i forrige uke,
16 måneder etter oppstart, på tross av pandemi og fullt krakk.
Så poenget er
at det vet man ikke, og det var det Stortinget ble invitert til
å fatte en avgjørelse om: Ønsker man å finne ut, på vegne av staten,
hva fellesskapet eier av ressurser i dette området?
Så er det to tilleggsdimensjoner.
Den ene handler om vårt forhold til Russland. Dette kom jo som en
konsekvens av delelinjeavtalen, som var en stor seier for regjeringen,
riktignok før jeg kom inn, men en stor utenrikspolitisk seier. Norge
ble større, russerne åpnet på sin side, og man får spørsmålet umiddelbart:
Skal vi være aktive på vår side av grensen? Det er lett å svare
ja på det spørsmålet, tenker jeg. Det er i hvert fall naturlig å
anbefale overfor Stortinget, og så får Stortinget ta de vurderingene
man selv ønsker til det.
Så var dette en
periode med høye oljepriser, det var en periode med høy aktivitet,
stor optimisme knyttet til framtiden, og det var ikke minst i vår
nordligste landsdel en enorm forventning om at dette skulle skape
aktivitet, utviklingsmuligheter og velstand. Når en da destillerer dette
ned til en diskusjon om en kontantstrøm skal diskonteres eller ikke,
vil jeg igjen vise til det jeg sa innledningsvis, at det opplever
jeg som en faglig diskusjon, ikke som en politisk diskusjon, og
det er bare et spørsmål om en diskonterer en kontantstrøm eller
ikke. Jeg har også lyst til å tilføye igjen: Alle visste – det sto
i meldingen, og det står i komitéinnstillingen – at hvis man ikke
finner noe, tjener man selvfølgelig heller ingenting. Hvis oljebrønnene
er tomme…
Terje
Breivik (V): Sjølvsagt ikkje, Borten Moe, no får me nesten
ikkje tid til spørsmål, for du har så lange svar.
Ola
Borten Moe: Jeg har mye på hjertet. Jeg har fått juling for
dette nå i mange måneder.
Terje
Breivik (V): Eit siste spørsmål frå mi side: Når du no i
ettertid les korrespondansen mellom saksbehandlarane i direktoratet
og departementet og har fått stadfesta frå dåverande direktør at
dette ikkje er ein vanleg måte å behandla ei slik sak på, synest
du likevel, sett i ettertid, at det er greitt å ha ein slik måte
å gjera ting på, som openbert skaper stor frustrasjon hos dei som
verkeleg er fagfolka i direktoratet?
Ola
Borten Moe: Jeg har tre ting å si til det. For det første:
Det jeg prøvde å være veldig tydelig på, er at Oljedirektoratet
er autoritativ på ressursanslagene.
Møtelederen: Nå
er tida ute, så du må være veldig rask.
Ola
Borten Moe: Verdianslagene tilhører departementet. Man skal
presumptivt svare på det man får spørsmål om.
Det andre er at
det at en har diskusjoner på faglig nivå, slett ikke er uvanlig.
Det uvanlige er at det blir offentlig som følge av et søksmål, som
gjør at den informasjonen tilflyter offentligheten. Det er sånn
det er i alle former for forvaltning, vil jeg anta, sannsynligvis
også på gruppemøtene til Venstre, som er lukkede.
Det er det korte
svaret på det.
Møtelederen: Da
går vi videre til Eva Kristin Hansen, som disponerer inntil 5 minutter.
Jeg må tillate
meg å understreke at vi kan ikke her få tatt hele den samfunnsdebatten
som Borten Moe føler han har stått i de siste månedene. Det er et
ganske konkret spørsmål som kontrollkomiteen ønsker avklaring på.
Mange påstander er ikke fremmet av oss, så de tror jeg vi får la
ligge nå, men besvare de spørsmål som er knyttet til den konkrete
saken.
Eva
Kristin Hansen (A): Den omfattende samfunnsdebatten tar jeg
gjerne med Ola Borten Moe når vi skal drive valgkamp i Trøndelag
og begge skal kjempe om plasser på Stortinget.
Først vil jeg
si takk for innledningen. Jeg håper Ola Borten Moe forstår Stortingets
rolle i denne saken, at når vi får opplysninger om at det var uklarheter,
at noe blir oppfattet som uklarheter, ønsker vi å gå inn i den saken. Det
føres referat fra disse høringene, og «for the record» vil jeg spørre:
Kjente Ola Borten Moe til det notatet som han mener var laget langt
nede i systemet? Kjente han til det notatet og innholdet i det?
Ola
Borten Moe: For det første forstår jeg veldig godt at det
er spørsmål rundt dette sakskomplekset – bare for å få protokollert
det. Jeg skjønner også at Stortingets rolle knyttet til å etterspørre
om en har fått et komplett, fyllestgjørende beslutningsgrunnlag
for åpningsbeslutningen.
Til det konkrete
notatet er det to ting å si: Dette var aldri en diskusjon som var
oppe på politisk nivå. Det var heller aldri oppe i samfunnsdebatten,
og som jeg prøvde å vise gjennom svaret mitt innledningsvis: I de
to høringsrundene som var knyttet til konsekvensutredningen, først
på høringsprogrammet og deretter på selve høringen om konsekvensutredningen,
var det ingen som var opptatt av metodikk knyttet til verdifastsettelse,
selv om det var omtalt både i utredningsprogrammet og i meldingen.
Det er om ikke annet en indikasjon på at dette ikke ble oppfattet
som spesielt viktig i sanntiden. Som jeg sa: Hadde vi visst det,
eller hadde det stått om diskonterte verdier i meldingen, ville
det vært helt uproblematisk. Etter mitt skjønn ville det ikke endret
saken. Det er de samme tallene. De som står, er ikke diskontert. De
noen vil ha inn, er diskontert.
Eva
Kristin Hansen: Takk for svaret. Nå er det ikke politikken
i saken vi diskuterer. Vi i kontrollkomiteen er opptatt av formalitetene,
på hvilket vis Stortinget får innblikk i de prosesser som foregår.
Alle vi rundt bordet her er fullstendig klar over at det er interne
diskusjoner i et departement, i en regjering og også mellom departement
og direktorat.
Men jeg har lyst
til å gå litt tilbake til det Breivik var inne på, for gjennom den
unike tilgangen på informasjon vi nå har fått, ser vi at departementet
går inn og så godt som redigerer svar fra direktoratet som skal
tilbake til seg selv. Hva tenker Ola Borten Moe om den kulturen, hvor
Olje- og energidepartementet går inn i prosesser i direktoratet,
altså bestiller ting til seg selv omtrent?
Ola
Borten Moe: Det er veldig vanskelig for meg å ha noen mening
om den kommunikasjonen vi har fått bruddstykker av gjennom de e-postene
som har kommet ut i norsk offentlighet. Men helt generelt tror jeg
at rolleforståelser, rollefordelingen mellom departement og direktorat
er viktig. Gitt at direktoratet er autoritativ på ressursanslagene
– og det er regjeringen som har ansvaret for å legge fram åpningsmeldingen,
det er regjeringen som har ansvaret for verdivurderingene – da er det
regjeringens jobb, da er det departementets jobb. Det at det da
er noen som sitter og mener noe om ting som de ikke er spurt om
å mene noe om, er så sin sak – og som både nåværende og tidligere
oljedirektør sa tidligere i høringen: Hadde dette vært en uenighet
som man vurderte hadde materielt innhold, og at det gikk på integriteten
til direktoratet løs, ville det blitt løftet opp på ledelsens bord
og tatt opp separat med departementet. Det stoler jeg på at er en
korrekt gjenfortelling av historien, og er sånn det ville foregått
i praksis.
Eva
Kristin Hansen (A): Så Ola Borten Moe mener at det er en
god kultur i Olje- og energidepartementet overfor direktoratet?
Ola
Borten Moe: Jeg mener at her har man åpenbart hatt en opphisset
diskusjon om et eller annet. Jeg har ingen grunn til å tro at det
er en ukultur i Olje- og energidepartementet. Jeg har heller ingen
grunn til å tro at det er noen ukultur i Oljedirektoratet.
Møtelederen: Da
går vi videre til Svein Harberg, som stiller spørsmål på vegne av
Høyre. Du har inntil 5 minutter, vær så god.
Svein
Harberg (H): Takk for innledningen. Du var veldig tydelig
på hovedspørsmålet vårt helt på slutten av innledningen, at du ikke
på noen måte kan se at det var noen informasjon her som ble holdt
tilbake, som Stortinget skulle ha, og heller ikke at noe av det
som var kjent, ville forandret det.
Det er hovedspørsmålet
vårt, men det er ingen tvil om at vi også har denne høringen med
bakgrunn i at vi i flere sammenhenger opplever at det kanskje ikke
er full tillit til at det er gode linjer i departementet. Derfor
er det viktig at vi får gode svar på de spørsmålene vi har. Jeg har
lyst til å spørre: Du er tydelig på at du tror det er god dialog
mellom Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet – det er
bra. Men vi har vel noen signaler på, i hvert fall fra tidligere
i høringen, at informasjonen stopper underveis, før det kommer til
f.eks. politisk ledelse, fra et eller annet sted i systemet. Hadde
du en følelse av det da du satt som statsråd, at her er det et eller
annet som ikke kommer fram, eller fikk du vite i ettertid at her er
det ikke gode linjer i systemet?
Ola
Borten Moe: Takk for spørsmålet.
Nei, jeg opplevde
ikke det. Jeg opplevde vel tvert imot at både innenfor energi- og
vasskraftavdelingen og innenfor olje- og gassavdelingen og i de
underliggende etatene var informasjonsflyten god. Jeg kan kun uttale meg
om den tiden da jeg selv var statsråd, men jeg la merke til at det
også var den historien som henholdsvis sittende og tidligere oljedirektør
fortalte tidligere i høringen. Jeg har ingen grunn til å tro at
man ikke er profesjonell i dette departementet. De var det i hvert
fall da, og jeg har ingen grunn til å tro at man heller ikke er
det nå.
Svein
Harberg (H): Det er jo veldig bra at din oppfatning er der
og bekreftes sånn. Likevel har vi hatt en tidligere ansatt inne
i dag, og det er flere andre som har uttalt seg i forskjellige sammenhenger.
Jeg skjønner at når du ikke fanget det opp da du var der, kan det
være vanskelig å svare på det, men har du noen tanker om hvordan
en kan få så forskjellige historier av virkeligheten i dette arbeidet?
Wiborg var veldig tydelig på at de ikke ble tatt på alvor, og at
informasjonen deres ikke fulgte sakene videre.
Ola
Borten Moe: Jeg har ikke noe annet enn et generelt synspunkt
på det, for jeg tror man kan oppleve fra tid til annen, både i små
og i store organisasjoner, at folk ser ulikt på ting, og at folk
har ulik opplevelse av hva som er roller, og hva som er meninger.
Når det gjelder han som var inne på høring her tidligere, endte
jo det med en avsettelsessak, etter at jeg hadde gått av som statsråd.
Innholdet i det er det vanskelig for meg å kommentere eller ha noen
mening om. Men på generelt grunnlag: Jeg tror man kan oppleve i
alle organisasjoner og i alle fellesskap at folk ser ulikt på ting.
Noen ganger løser det seg, og andre ganger blir det konflikt. Dette
er åpenbart et eksempel på sistnevnte.
Svein Harberg (H): Opplever du at det er takhøyde i embetsverket
for å diskutere forskjellige syn?
Ola
Borten Moe: Ja, den gangen jeg satt der, var det i hvert
fall mange og svært høylytte diskusjoner om både det ene og det
andre, og er det én ting jeg er takknemlig for, er det at det ikke
finnes et eller annet stenografisk referat fra det som har tilflytt
norsk offentlighet. Det er av og til man stiller dumme spørsmål
også, men man får som regel kloke svar.
Svein Harberg (H): Takk skal du ha.
Møtelederen: Takk
for det. Da går vi videre til Solveig Horne, som stiller spørsmål
på vegne av Fremskrittspartiet – vær så god.
Solveig Horne (FrP): Takk skal du ha, leder, og takk for
en god innledning.
Jeg har også forståelse
for at du ønsker å gå litt bredere inn i det etter disse månedene.
Som flere har vært inne på, har komiteen denne høringen for å få
belyst om Stortinget har fått den informasjonen man skal ha. Sånn som
i hvert fall jeg ser det nå, er det i alle fall ikke så langt kommet
noen opplysninger som tilsier at Barentshavet sørøst ikke skulle
vært åpnet – sånn som jeg ser det nå.
I begynnelsen
av innlegget ditt var du litt inne på det med både Petoro, Equinor,
Lundin og de store verdiene som er der. Det er jo en historie med
hele Olje- og energidepartementet, altså helt fra vi fant oljen
her i Norge, som er sterk. Det jeg kunne tenke meg å stille spørsmål
om, er forholdet mellom direktoratet og departementet. Politisk
ledelse har også et selvstendig ansvar for å få alle innvendinger
opp på bordet når det er en sak. Da er det også viktig å vite hvilket
forhold det er mellom departementet og direktoratet, ikke bare på embetsnivå,
men også på politisk nivå. Hadde du møter med, eller var det vanlig
å ha møter med, direktoratet for å få de synspunktene også? Så er
det politisk ledelse som skal ta sine beslutninger til slutt, uavhengig
av hva departementet og direktoratet mener, men du skal ta en samlet
vurdering. Så jeg lurte på om du kunne sagt litt mer om hvordan
du ser på det forholdet mellom direktoratet og departementet i din
tid som statsråd.
Ola
Borten Moe: Takk for spørsmålet.
Jeg opplever vel
at det er – som det ble sagt innledningsvis – ulike løsninger innenfor
ulike fagområder på hvordan man har valgt ansvarsfordelingen mellom
departement og direktorat, og hvilke fullmakter og roller de ulike
direktoratene har. Det har ikke jeg full oversikt over for alle
departementer. Men på generell basis opplevde jeg at dialogen var
god og profesjonell med alle underliggende etater, enten det var
NVE, Gassnova, Enova – eller Oljedirektoratet for den saks skyld.
Det ble gjennomført både formelle og uformelle møter fortløpende.
Så er det viktig
å tilføye at det – i alle fall etter mitt skjønn – tross alt allikevel
er sånn at det er ditt eget departement som er dine primære rådgivere.
Også innenfor statsforvaltningen finnes det jo både styringssystemer
og kommandolinjer som det er greit å overholde, og om ikke annet
ha et forhold til. Det er jo ikke det samme som at man ikke skal
høre på eventuelle innvendinger som kommer opp. Men motsatsen til
det resonnementet er at hvis dette hadde vært det NRK har påstått
at det er, nemlig en rapport fra Oljedirektoratet som departementet
aktivt har oversett, ville saken vært noe annerledes, rett og slett
fordi man da har hatt en faglig uenighet som en underliggende etat,
et fagdirektorat, har påpekt, og som regjeringen i så fall ikke
har opplyst Stortinget om. Det ville ha vært – etter mitt skjønn
i hvert fall – en sak. I dette tilfellet er det en diskusjon på saksbehandlernivå
som har kommet til overflaten gjennom et søksmål.
Solveig Horne (FrP): Takk for svaret. Jeg har ikke flere
spørsmål.
Møtelederen: Da
går vi videre til Nils T. Bjørke – vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Takk for innleiinga.
Det vart hevda
av ein del før i dag at det er sterke band mellom Olje- og energidepartementet
og store oljeselskap, at dei gjerne påverkar korleis Oljedirektoratet vert
høyrt på. Har du noko synspunkt på det?
Ola
Borten Moe: Takk for spørsmålet.
Det er ingen tvil
om at det er – i hvert fall var det i min tid og sannsynligvis både
før og etter – tett dialog mellom departementet og de ulike aktørene,
og kanskje spesielt tidligere Statoil, nå Equinor. Jeg opplever
at det har vært en del av et felles politisk prosjekt i Norge å
bygge opp et stort nasjonalt og senere internasjonalt oljeselskap,
og det er ingen tvil om at det har skjedd fordi man politisk har
villet det. Jeg kom inn etter at Statoil ble delprivatisert og børsnotert,
og jeg opplevde ryddighet og profesjonalitet i dialogen mellom meg
i eierrollen og meg i ressursforvalterrollen og dem i selskapsrollen.
Det har også vært gjenstand for høring, senest rett før jul, i regi
av energi- og miljøkomiteen.
Så ja, det er
dialog, men jeg opplever ikke at det er en type dialog som jeg vil
anta strekker seg ut over det som er profesjonelt nødvendig og rimelig,
og ikke en dialog som er egnet til å kortslutte faglige anbefalinger
fra underliggende etater.
Nils T. Bjørke (Sp): Kan ein risikera at det tette samarbeidet
gjer noko med vurderingane frå Olje- og energidepartementet når
det gjeld nye utbyggingar?
Ola
Borten Moe: Jeg opplevde ikke det i min tid som olje- og
energiminister. Næringen fant mye olje, og det ble fremmet en god
del planer for utbygging og drift gjennom denne perioden, og vi
fikk jo på plass en fantastisk ny navnepolitikk for norske oljefelt.
Men jeg kan ikke erindre at det kom verken påtrykk eller ting som gjorde
at vi endret utbyggingsløsninger, ut over det vi ellers ville ha
gjort.
Nils T. Bjørke (Sp): Takk. Då har eg ikkje fleire spørsmål.
Møtelederen: Da
går vi videre til Freddy André Øvstegård – vær så god. Du har inntil
5 minutter.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for det, leder, og takk
for innledningen.
Jeg tenkte bare
først å få dette helt klart: Eva Kristin Hansen stilte spørsmål
om hvorvidt man var kjent med det notatet fra 8. mars fra Olje-
og energidepartementet, og så sier du at diskusjonen ikke ble løftet
til politisk ledelse. Derfor vil jeg bare spørre om det da var sånn
at du og politisk ledelse heller ikke var kjent med noe av innholdet
i det notatet av 8. mars på noen annen måte, og særlig om dere var
kjent med tallene rundt, altså de diskonterte tallene, i motsetning
til de tallene Stortinget fikk.
Ola
Borten Moe: Nei, det er og var ukjent for oss.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for det.
Hva tenker du
i så fall om at dere ikke fikk se dette notatet? Bør ikke politisk
ledelse vite om motstridende beregninger når man skal gi et anslag
– uansett hvor usikkert det er – til Stortinget i en stortingsmelding?
Ola
Borten Moe: Jeg er for det første ikke enig med deg i at
det er motstridende opplysninger. Det er jo de samme opplysningene.
Den eneste forskjellen er at det ene er en udiskontert kontantstrøm
og det andre er en diskontert kontantstrøm. Og som jeg sa innledningsvis, opplever
jeg at det er en faglig diskusjon, ikke en politisk diskusjon. Jeg
sa at det ville vært helt uproblematisk å legge fram diskonterte
verdier. Det har vært gjort tidligere, og det har ikke vært gjort
tidligere.
Det er en annen
ting som er viktig å merke seg: En åpningsprosess på norsk sokkel
er jo ikke noe som verken departement eller storting håndterer med
jevne mellomrom. I dette tilfellet, i 2013, hadde det gått nesten
20 år siden sist. Vi har kjørt fire store runder siden vi startet
i 1965, og det har vært ulik praksis på hvordan dette har vært håndtert
overfor Stortinget, så det finnes ikke en fast dreiebok eller en
fast fasit på det. Men la det ikke være noen tvil om følgende: Det
er de samme tallene, det er de samme ressursanslagene som er lagt fram.
Det er ikke noe motstridende i dette. Forskjellen er at noen er
diskontert, andre er ikke diskontert.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk. Jeg vil følge det litt opp. Du
sier til NRK i oktober i fjor at en nåverdiutregning, altså diskonterte
tall, har svært begrenset – om noen – verdi. Men den nåverdivurderingen
fra direktoratet anslår altså 50 mrd. kr i overskudd, med betydelig
usikkerhet begge veier. Det er inkludert en 25 pst. sjanse for negativ
nåverdi. I stortingsmeldingen om åpning, derimot, opplyser departementet
til Stortinget om anslag på mellom 50 mrd. kr til 280 mrd. kr i det
som kalles nettoverdi. Det er det begrepet som brukes i stortingsmeldingen.
Hvorfor er ikke nåverdi relevant på den ene siden, eller av begrenset
verdi, som du sier, mens dette anslaget på 50 til 280 mrd. kr er
relevant?
Ola
Borten Moe: Jeg vil begynne med å gjenta det jeg sa innledningsvis,
som sitat. Hvis man kjører nåverdiberegning diskontert på det grunnlaget
som foreligger – litt usikker seismikk, ingen boringer, null erfaring
– vil man få en nåverdiberegning basert på variabler som man vet
lite eller ingenting om. Jeg kan ikke se at det ville ha tilført
saken noe av verdi. Og hele denne sakens natur, hele poenget med
denne saken, var jo å åpne for å finne ut. Det var jo ikke, og har
aldri vært, en garanti for at man skulle få positiv nåverdi verken
i timilliardersklassen eller hundremilliardersklassen, og det tror
jeg alle sammen skjønte.
Så til spørsmålet
ditt: Det er for så vidt kanskje litt semantikk, kanskje litt politikk.
Det som kanskje hadde vært den ryddigste måten å løse det på, ville
vært å ikke hatt med verdianslag i det hele tatt, nettopp fordi
det er så stor usikkerhet knyttet til det. Du vet ikke hva som finnes,
du vet ikke hvor det finnes, du vet ikke når det finnes, du vet
ikke oljepris eller gasspris på det tidspunktet ressursene eventuelt
skal tas opp, og du kjenner heller ikke til teknologien knyttet
til utbyggingsløsninger og utbyggingskostnader. Så du sitter egentlig
og gjetter på alt sammen. Så verdiberegningen har i det hele tatt begrenset
verdi, og det mener jeg også var skrevet veldig tydelig i åpningsmeldingen,
og for så vidt også skrevet av komiteen selv i innstillingen til
Stortinget.
Freddy
André Øvstegård (SV): Ja, takk, da rekker jeg ikke noen flere
spørsmål.
Møtelederen:
Da har alle fått sine 5 minutter, dvs. alle partier har i hvert
fall fått det. Da går vi videre på en åpen spørsmålsrunde, begrenset
til inntil 15 minutter, og starter med sakens ordfører, Terje Breivik.
Terje
Breivik (V): Takk, leiar, og takk, Borten Moe, så langt.
Eg trur eg tillèt
meg å stilla eit spørsmål i kategorien som du innleia då du valde
å gå i polemikk med politiske motstandarar som ikkje nødvendigvis
er einig i ditt syn på oljepolitikken. Du har openbert vore der
sjølv også. Eg er så gamal at eg hugsar før du vart olje- og energiminester,
då du var leiar i næringskomiteen. Då var du ikkje berre kritisk,
men du var ganske tydeleg på at i ein situasjon der det var kamp
om arbeidskraft i Noreg, er det ikkje noko økonomisk argument som
tilseier at oljenæringa skal verta endå større, og at politikarane
si tilnærming ikkje burde vera at olja skulle pumpast opp så fort
som mogleg. Du var til og med veldig oppteken av å skjerma LoVe
og kalla det vel galimatias å trua vårt beste matfat. Så ser det
ut som det skjedde ei omvelting rimeleg kjapt i dine haldningar
etter at du vart olje- og energiminister. Som Stavanger Aftenblad
skreiv i 2012, fekk du kjælenamnet «Olje-Ola» etter om lag eit kvarter
i statsrådsstolen. Så det hadde vore litt artig å høyra kva du lærte
av embetsverket så kjapt og så fort som bidrog til at du endra syn
nesten over natta.
Ola
Borten Moe: For det første, nå er vi vel muligens litt utenfor
sakens kjerne her, vil jeg tro.
Men for å svare
på spørsmålet, så var det en periode i norsk økonomi der vi hadde
det motsatte av det vi har nå, vi hadde pressproblematikk, og man
drev og tok ned aktiviteten aktivt. Det gjorde også den regjeringen
som jeg var en del av, og våren 2013 endret vi friinntekten, delvis
begrunnet i at aktivitetspresset var for høyt i norsk økonomi. Det
er en friinntekt og avskrivningsregler som senere er endret, senest
av Stortinget i fjor vår. Da satt ikke jeg her, men det gjorde Terje
Breivik, og han stemte for det. Da var utgangspunktet det motsatte, nemlig:
Hva kan vi gjøre for å opprettholde aktiviteten og sørge for at
folk og industrien ikke går ut i arbeidsledighet eller en unødvendig
lavkonjunktur? Så jeg tror rett og slett at det er et godt eksempel,
Breivik, på at man er nødt til å tilpasse tiden etter forholdene,
og så må man ha en politikk som passer for den situasjonen som landet
og nasjonaløkonomien er i til enhver tid.
Så er det sånn
at jeg aldri har gått inn for åpning av Lofoten og Vesterålen som
stortingsrepresentant, eller fremmet forslag om det, eller vært
medlem av et parti eller en regjering som har fremmet forslag om
det, uansett hvor mange ganger du måtte finne på å si det.
Men jeg skal gi
deg ett poeng helt avslutningsvis, og det er at retorikken min rundt
olje og gass nok endret seg etter at jeg kom inn i departementet,
og det er lov å håpe i hvert fall at det skyldes at man lærer litt
så lenge man lever.
Og det andre er
det, som jeg også for så vidt mener er viktig, at jeg gjorde ikke
noe annet i departementet knyttet til olje og gass enn det alle
statsråder har gjort både før og etter meg. Det var ingen omlegging
av norsk oljeforvaltning i den perioden. Så er det litt ulikt hvor høyt
folk har snakket om det, både regjeringen og ulike statsråder. Jeg
valgte å stå for den jobben som ble gjort, og mener at det var viktig
å gi både næringen og industrien kred for den jobben de gjør, og
den betydningen de har for landet og velferden.
Møtelederen: Ett
spørsmål til fra saksordføreren.
Terje
Breivik (V): Eg er sjølvsagt samd i at dette var litt på
sida, men ikkje meir på sida enn at det var litt for å illustrera
at det sjølvsagt er eit sterkt, godt, fagleg kompetent embetsverk
i Olje- og energidepartementet. Det trur eg nok i stort er veldig
bra. Så spørsmålet låg jo litt i den gata som vi har vore i heile
tida, om det er eit så sterkt embetsverk som òg kan bevisst eller
ubevisst sila informasjon på vegen frå eit fagdepartement og opp
til deg som statsråd, som du no har svart på i ulike samanhengar,
men som eg gjentek for siste gong, at du verkeleg har hundre prosent
tillit til at det ikkje skjer.
Ola
Borten Moe: Til Breivik: Eg har ingen grunn til å tro at
det er skjedd, eller for så vidt at det skjer i dag.
Jeg tror vi skal
være glade for at vi har et sterkt embetsverk innenfor alle områder
i norsk statsforvaltning, sjølvsagt også innenfor olje og gass,
som er så viktig for oss. Men så må det ikke skapes et bilde av
at olje- og gassforvaltningen på sett og vis er hjemme alene. Det
er jo sånn at det er mange andre som har interesser inn i olje- og
gassforvaltningen i Norge, og de som kanskje er sterkest på banen,
er Miljø- og klimadepartementet, og så er det Finansdepartementet.
Så du har sterke fagmiljøer, også internt i staten, internt i regjeringen,
som mener mye om mangt i de sakene som jobbes fram av departementet,
og det er den ordinære saksbehandlingen som enhver regjering er
nødt til å foreta i alle saker. Så det er «checks and balances».
Freddy André Øvstegård (SV): Jeg skal følge litt opp de spørsmålene
jeg stilte i den vanlige runden.
Det er interessant
at du sier at det kanskje like greit kunne vært sånn at man ikketok med
noen anslag i den stortingsmeldingen som at man tok med akkurat
de anslagene. Men nå var det jo sånn at departementet framla noen
anslag for Stortinget, og de var på mellom 50 og 280 mrd. kr. Så
var begrepet som ble brukt i stortingsmeldingen, at dette var i
«nettoverdi». Mitt spørsmål er hvorfor det ikke var spesifisert
at dette ikke var i «netto nåverdi», som jo er det vanlige når man
omtaler tall på den måten. Er det da god informasjon til Stortinget
når det ikke framkommer?
Ola
Borten Moe: Jeg mener at det var god og fyllestgjørende informasjon
som Stortinget fikk, for det å beregne en nåverdi basert på ting
man ikke vet noe om, er veldig vanskelig, og jeg vil mene umulig.
Mange økonomer mener jo at det ikke er det, og mange av dem har veldig
avanserte økonomiske modeller som de har stor tiltro til. Men uansett
hvor bra en modell er, er det sånn at hvis man putter dårlig informasjon
inn i den ene enden, får man dårlig informasjon ut i andre enden.
Sånn er det også i dette tilfellet.
Jeg mener det
var forsvarlig og relevant å legge fram et verdianslag i form av
netto kontantstrøm, for det er jo akkurat det det er. Det er et
anslag basert på noen scenarioer, som igjen er basert på svært begrenset
seismikkinnsamling, og som er ganget opp med en olje- og gasspris
som på det tidspunktet var kjempehøy, men som nå er veldig mye lavere,
og som kanskje om ti år, når man kanskje gjør et funn der, igjen
er kjempehøy.
Det er hovedpoenget
mitt. Det står i meldingen, men jeg tror vi alle sammen visste at
dette vet vi egentlig ingenting om, og det vi ønsker å gjøre, er
å åpne for at vi skal finne det ut. Jeg synes vel personlig at det
i hvert fall ikke er redelig å komme i etterkant å si at siden man
ikke var i stand til å sette to streker under et verdianslag eller et
ressursanslag, så var det uforsvarlig å åpne dette havområdet for
olje- og gassleting. Det var aldri diskusjonen, og det var heller
aldri formålet med saken. Dette handlet om at Stortinget ble invitert
til å fatte et vedtak for at det norske fellesskapet skulle finne
ut hva vi eventuelt eide i en ny bit av Norge.
Møtelederen: Øvstegård
– til en kort oppfølging.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk, leder. Men mitt spørsmål
dreide seg om hvorfor det ikke var oppgitt i stortingsmeldingen
at tallene ikke var diskontert – altså at de ikke var regnet om
til nåverdi. For det står ikke. Er det god informasjon?
Ola
Borten Moe: Som jeg sa, mener jeg det var forsvarlig å formulere
seg på det viset som man gjorde, med alle de usikkerhetene og forbeholdene
som naturlig ligger der.
Skulle man skrevet
det en gang til, hadde det kanskje vært bedre å velge den framgangsmåten
som Høyesterett peker på i sin enstemmige dom, og der tar man ikke
stilling til om verdiene burde vært diskontert eller ikke. Der sier
man at man ikke har noen mening om det, rett og slett fordi det
bare er et spørsmål om hva som virker mest pedagogisk, altså ikke
et politisk spørsmål. Men også Høyesterett er inne på at man kunne
ha presisert at tallene burde vært uttrykt i samtidens kroneverdi og
ikke diskontert.
Møtelederen: Da
har jeg tegnet meg selv for et spørsmål. Jeg har ikke sett noen
andre.
Det er ingen her
som har antydet at det var uforsvarlig å åpne havområdene, og så
har vi fått avklart at det notatet fra Oljedirektoratet var kjent
i Olje- og energidepartementet. Borten Moe, som både tidligere parlamentariker
og statsråd, vet utmerket godt at Stortinget bare kjenner statsråden,
og da er prinsippet at det departementet vet, det vet statsråden.
Det er den prinsipielle siden av det.
Så tenkte jeg
å ta tak i uttalelsen fra tidligere oljedirektør Nyland, som på
høringen tidligere i dag sa at de aksepterte, så vidt jeg forsto
henne – og nå håper jeg at jeg gjengir henne riktig – at Olje- og
energidepartementet bestemte at det notatet ikke skulle framkomme
for Stortinget fordi det kunne skape forvirring.
Da er mitt spørsmål
til den tidligere statsråden: Skjønner den tidligere statsråden
at Stortinget stiller spørsmål ved om vi har fått innsyn i alle
dokumenter, når det blir sagt at det foreligger informasjon som
ikke skal legges fram for Stortinget fordi den kan skape forvirring?
Ola
Borten Moe: Nå er det mulig komitélederen kan korrigere meg,
men jeg opplevde vel at det Bente Nyland sa, var knyttet til direktoratets
arbeid med ressursrapporten som skulle legges fram i juni, og ikke knyttet
til stortingsmeldingen. For dette kom jo ikke opp i forbindelse
med stortingsmeldingen, men dette er et notat som kom opp i forbindelse
med direktoratets arbeid med ressursrapporten, som er en årlig rapport
som legges fram i juni.
Møtelederen: Det
er riktig, men vi snakker om et notat av 8. mars, ikke sant, som
ikke ble lagt fram for Stortinget. Det var på et tidspunkt da Stortinget
ikke hadde ferdigbehandlet saken som lå i Stortinget, og det er
jo ikke uvanlig at hvis det kommer nye opplysninger, ettersender
et departement opplysninger som er relevante for en sak som ligger
til behandling i Stortinget. Det er bakgrunnen for at jeg spør om
den tidligere statsråden skjønner at når det ble sagt at tallene
ikke skulle legges fram for Stortinget, slik jeg oppfattet det,
fordi de kunne skape forvirring, er det grunnlag for at vi stiller spørsmål
ved om Stortinget faktisk har fått all informasjon.
Ola
Borten Moe: Ok, det har jeg ingen problemer med å forstå.
Jeg har heller ingen problemer med å forstå og for så vidt være
enig i at den typen tallbruk, eller ulike måter å framstille en
verdivurdering på, kan skape diskusjon.
Igjen synes jeg
det er god lesning det som står på side 34 i høyesterettsdommen,
altså punkt 201, der man går inn på akkurat den diskusjonen og slår
fast at dette ender opp i et spørsmål om pedagogikk. Det er vel
i ytterste konsekvens kanskje det vi diskuterer, altså hva som er
mest pedagogisk.
Men det er etter
mitt skjønn hevet over enhver tvil at ingenting feil er framlagt.
Det er ingen motstridende opplysninger, og det er ikke andre ressursanslag
som direktoratet har kommet med som regjeringen ikke har presentert.
Det er ikke sånn at det er ting som er «lost in translation». Det
er kun et uttrykk for at man har presentert verdiene med en udiskontert
pengestrøm. Det er gjort på ulikt vis tidligere de gangene man har
hatt åpning.
Så vil jeg si
en ting til. Jeg tror at verdien av diskonterte tall, eller nåverdiberegningen,
er større jo lenger ut i fasen man kommer. Så når Stortinget får
forelagt en plan for utbygging og drift, som er en investeringsbeslutning,
basert på et utbyggingskonsept og et definert, kartlagt ressursgrunnlag,
da er nåverdi viktig. Da eksponerer man samfunnet for stor risiko
– titalls, kanskje hundrevis av milliarder kroner. På dette tidspunktet
er det snakk om en åpning, og det er snakk om å undersøke hvilke
ressurser som eventuelt ligger der. Hvorvidt verdianslagene er diskontert
eller ikke, kan jeg ikke se at verken er et hovedpoeng eller hadde
kommet til å endre verken tilrådningen eller vedtaket i Stortinget.
Møtelederen: Da
er det 23 sekunder igjen, og vi rekker vel ikke et spørsmål og svar
til. Dermed blir det mulighet for den tidligere statsråden til å
gi noen sluttkommentarer, begrenset til inntil 5 minutter, hvis
du har lyst til og behov for det.
Ola
Borten Moe: Jeg kan gi 5 minutter til den i komiteen som
kanskje måtte brenne inne med et spørsmål, hvis komitélederen tillater
det.
Møtelederen: Vi
har avsluttet spørsmålsrunden, og du har nå anledning til å gi dine
sluttkommentarer hvis du ønsker det.
Ola
Borten Moe: Det var et forsøk på å være sjenerøs, leder.
Nei, jeg føler
vel at vi har kommet godt gjennom de problemstillingene som komiteen
ønsker å belyse.
Møtelederen: Da
sier vi takk til deg, og vi fortsetter høringen kl. 13.50.
Høringen ble avbrutt
kl. 13.30
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 13.50.
Høring med olje- og energiminister
Tina Bru
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen høringen og ønsker nå velkommen
til statsråd i Olje- og energidepartementet, Tina Bru.
Vi har bedt deg
møte sammen med ekspedisjonssjef Lars Erik Aamot og avdelingsdirektør
Gaute Erichsen – velkommen til dere. Velkommen også til departementsråd
Andreas H. Eriksen, som du har med som bisitter. Velkommen til dere
alle.
Statsråden har
kanskje fulgt noe av høringen tidligere og vet at det først blir
10 minutter til innledning for statsråden, og så blir det spørsmålsrunde
fordelt på de enkelte partiene, med litt ekstra tid til saksordføreren etterpå.
Men først disponerer
altså statsråden inntil 10 minutter, og jeg sier fra når det er
et halvt minutt igjen. Vær så god, statsråd.
Statsråd Tina Bru: Tusen takk for det, komitéleder. Takk
for invitasjonen til å dele mine vurderinger og synspunkter med
kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Som olje- og energiminister
er jeg naturligvis opptatt av denne saken, fordi den også belyser
institusjonelle forhold som til enhver tid er relevante. Jeg vil
derfor dele noen betraktninger med komiteen om forhold som gjelder
for perioden etter at regjeringen Solberg tiltrådte, og frem til
i dag. Det er noe vanskelig for meg å kommentere vurderinger gjort
under tidligere regjeringer og tidligere statsråder. Jeg vil konsentrere
meg om hvordan petroleumsforvaltningen fungerer, og hvilke tiltak
som er iverksatt hittil i min tid som olje- og energiminister.
Utgangspunktet
for denne høringen er en beslutning tatt av en tidligere regjering
mange år før jeg tiltrådte som statsråd i januar i fjor. Egentlig
er det snakk om et beslutningspunkt i en kjede av beslutninger som førte
frem til at regjeringen Stoltenberg II våren 2013 foreslo overfor
Stortinget å åpne havområdet kjent som Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet.
Åpning av havområder
er ikke noe som skjer ofte på norsk sokkel. Sist gang var i 1994
med åpningen av dypvannsområdene i Norskehavet, og før det igjen
i 1988 og 1989, da resten av Barentshavet ble åpnet. Åpningsprosessene
er lovpålagt, tidkrevende og omfattende, og de skjer på bakgrunn
av et grundig arbeid som inkluderer en konsekvensutredning av nærings-
og miljøkonsekvenser av en eventuell åpning. Både programmet for
og selve utredningen er gjenstand for offentlig høring. Det er verdt
å minne om at i det store bildet har denne stegvise tilnærmingen
til åpning av nye havområder og grundigheten i disse prosessene
tjent oss godt. Olje- og energidepartementets byråkrater og den
øvrige petroleumsforvaltningen i Oljedirektoratet har spilt en avgjørende
rolle i denne suksessen.
Slik jeg vurderer
det, og som Høyesterett i plenum har kommet frem til, skjedde åpningen
på et solid faglig grunnlag og etter de krav som loven oppstiller.
Regjeringen Solberg har senere basert flere beslutninger på åpningen
av dette havområdet, bl.a. utlysningen av 23. konsesjonsrunde, som
har vært gjenstand for et søksmål og behandlet i tre rettsinstanser.
I Høyesteretts
dom i klimasøksmålet, som det blir kalt, altså begjæringen om at
utlysningen av 23. konsesjonsrunde var i strid med Grunnloven § 112, slås
det også entydig fast at vedtaket klart ikke var ugyldig etter Grunnloven.
Også i 25. konsesjonsrunde, som ble utlyst i november i fjor, er
det utlyst blokker innenfor havområdet som ble åpnet i 2013.
Så er det slik
at komiteen i dag stiller en rekke kritiske spørsmål knyttet til
hvilke vurderinger som ble gjort av verdiene og ressurspotensialet
for Barentshavet sørøst da det ble åpnet. Jeg legger til grunn at
tidligere statsråd Borten Moe har redegjort for prosessen i regjeringen som
ledet frem til beslutningen om å åpne Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet.
Som følge av den grundige rettsbehandlingen i tre instanser har
det også kommet frem opplysninger og dokumenter som ikke tidligere
var offentlig kjent. Spesielt har det vært knyttet spørsmål til
anslag for mulige verdier av petroleumsressursene i dette området.
Det er ikke mulig
for meg å kommentere hvilke vurderinger som ble gjort i Olje- og
energidepartementet i forbindelse med arbeidet med å åpne Barentshavet
sørøst. Dette er diskusjoner og avgjørelser som ble tatt under en
tidligere regjering og med en annen statsråd.
Komiteen spør
hvorfor vurderingen av en mulig negativ forventet lønnsomhet ikke
ble lagt frem for Stortinget før beslutningen om åpning av Barentshavet
sørøst ble gjort. Jeg har merket meg at Høyesterett enstemmig slår
fast at måten å presentere verdiberegningene på først og fremst
må anses som en pedagogisk vurdering. Når det er sagt, slår retten
også fast at det uten tvil var uheldig at det ikke fremgikk eksplisitt
i alle dokumenter at tallene var oppgitt i samtidens kroneverdi, men
ikke diskontert. Jeg stiller meg bak rettens vurdering på dette
punktet. Jeg er også enig i Høyesteretts vurdering av at dette likevel
ikke kan ha hatt noe å si for avgjørelsen om å åpne Barentshavet
sørøst.
Prosessen som
leder frem til at et olje- og gassfunn blir satt i produksjon, er
lang. Vurderinger av lønnsomhet kan først gjøres etter at det er
gjort undersøkelser i undergrunnen av påvist utvinnbare ressurser.
Det foregår ved å bore undersøkelsesbrønner. Det er altså ikke slik
at det er mulig å tallfeste potensielle verdier med sikkerhet så
tidlig som ved åpningen av et havområde. I en slik fase er kunnskapsgrunnlaget
seismiske data som kan si noe om ressursgrunnlaget på et helt overordnet nivå,
men det kreves altså mye mer og mer detaljert kunnskap før det er
mulig å beregne verdier og lønnsomhet med et presisjonsnivå som
kan være grunnlag for investeringsbeslutninger og beregning av fremtidige inntekter.
Dersom komiteen
har flere spørsmål til verdivurdering av ressurspotensial i en åpningsprosess,
vil både jeg og mitt embetsverk selvsagt bidra til å opplyse komiteen.
I mitt virke som
olje- og energiminister er jeg opptatt av å bygge tillit til sektoren
mitt departement forvalter. Klimasøksmålet mot staten, som er en
foranledning til denne høringen, er et tegn i tiden på at olje-
og gassutvinning ikke er like ukontroversielt som det en gang var,
om noen trengte å bli påminnet akkurat det. Debatten om fremtiden
for norsk olje- og gassnæring er kontinuerlig i det offentlige ordskiftet,
og klimapolitikken har endret mange av premissene i debatten.
Som olje- og energiminister
er det svært sjelden at jeg blir utfordret på hvordan jeg har tenkt
å videreutvikle næringen, men stadig oftere får jeg spørsmål om
når den bør avvikles. Min oppgave er bl.a. å gjennomføre regjeringens
politikk for en langsiktig petroleumspolitikk, og da blir også tillit
til Olje- og energidepartementet og våre beslutninger viktig. Jeg
vil derfor naturligvis ta med meg læringspunkter og lytte til innspill
og kritikk også fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Saken som er gjenstand
for denne høringen, ligger mange år tilbake i tid, og det er derfor
vanskelig for meg å redegjøre for prosessen som ledet frem til daværende regjerings
beslutning. Uten å ta stilling til tidligere statsråders arbeid
er det uansett mitt ansvar å forsikre meg om at rutiner og arbeidsprosesser
under min ledelse fungerer godt. Selv om det i denne høringen er
mye oppmerksomhet på prosesser i embetsverket, er det viktig å minne
om at dette er den til enhver tid sittende statsråds ansvar overfor
Stortinget.
I fjor høst satte
vi i gang et internt arbeid for å tydeliggjøre praksis og rutiner
for etatsstyring og eierdialog og øvrig korrespondanse med direktoratene
og selskapene. Dette er noe jeg mener enhver statsråd bør forsikre
seg om mens de har ansvar, i mitt tilfelle også uavhengig av anledningen
for denne høringen – dette for å forsikre om at man har en praktisk,
korrekt og effektiv saksbehandling og dokumentasjon av beslutningsgrunnlag
uten at det er unødig detaljert og byråkratisk. Formålet er jo å
sikre god forvaltning gjennom effektive, dokumenterbare og ledelsesforankrede
prosesser. Dette er det etter mitt syn fornuftig å gjennomgå med
jevne mellomrom i all forvaltning, og slik bygger vi tillit.
Dette gjelder
også for Oljedirektoratet som en underliggende etat til mitt departement.
Direktoratet fikk i 2020 Ingrid Sølvberg som ny toppleder. Sølvberg
har startet på arbeidet med å fornye organisasjonen og har nå en
ny ledergruppe på plass. Fra departementets side er jeg opptatt
av at forventninger til og målstyring av Oljedirektoratet skjer
slik at de kan levere tjenester og faglige beslutningsgrunnlag i
tråd med tidens krav. I takt med endringene som skjer i næringen
direktoratet også forvalter, er det naturlig at vi ser på oppgaver
og mål for direktoratet. I samråd med oljedirektøren vil jeg derfor sette
i gang et arbeid som sikrer at tildelingsbrevet fortsatt er et godt
styringsdokument, med god forankring og forståelse i både departement
og direktorat.
Avslutningsvis
vil jeg igjen understreke at norsk petroleumsforvaltning i det store
og hele har tjent landet svært godt. I samarbeid med industrien
har forvaltningen bidratt til at store verdier er hentet opp fra
dype reservoarer langt ute i havet og deretter solgt og senere plassert
i en enorm felles formue i Statens pensjonsfond utland. Dette er
en suksesshistorie nesten uten sidestykke, og jeg ser på det som
min viktigste oppgave å sørge for å videreutvikle og ta vare på
denne arven.
En kompetent forvaltning
med høy integritet som nyter tillit i både samfunn og industri,
er i den sammenheng svært viktig. Jeg har i mitt møte med Olje-
og energidepartementet etter at jeg ble statsråd, møtt det samme
som tidligere statsråd Ola Borten Moe beskrev i sitt innlegg: en
svært kompetent og faglig sterk forvaltning innenfor både fornybar
energi og olje og gass. Dette, i kombinasjon med politikken som
er ført i dette landet i over 100 år, er grunnen til at vi i dag
er et rikt land i kroner og øre, men også i energiressurser.
Møtelederen: Takk
skal du ha.
Da går vi over
til spørsmålsrunden, som starter med sakens ordfører, som er Terje
Breivik. Han disponerer inntil 10 minutter til spørsmål og svar.
Terje Breivik (V): Tusen takk for det, leiar, og tusen takk
til statsråden for ei veldig god innleiing, og for så vidt veldig
tryggjande innleiing, om tilstanden.
Eg trur eg går
rett på sak, så om statsråden tillèt dei ho har med seg, å svara,
begynner eg med eit spørsmål som strengt teke går til ekspedisjonssjef
Aamot og avdelingsdirektør Erichsen.
Det kjem jo fram
av den saka som me no har fått innsyn i, at avdelingsdirektør Erichsen
kom med tydelege instruksar om ikkje å ta med økonomiske utrekningar
i grunnlagsdokumenta for opninga av Barentshavet søraust. Det kjem
òg fram at det vart bedt om ei verdivurdering «som klart indikerer
at vi bør åpne».
Det som hadde
vore interessant å få vite for komiteen, i og med at me skal belysa
om me meiner me har fått nok informasjon, og at informasjonsplikta
er overhalden, er: Kva var bakgrunnen for dette, og kvifor meiner departementet
at økonomiske utrekningar ikkje er relevant i ein slik prosess?
Statsråd Tina Bru: Jeg kan starte med å takke for spørsmålet,
og jeg skal selvsagt gi ordet videre. Det er også en grunn til at
de er med i dag – at de skal kunne opplyse komiteen om det den måtte
lure på.
Jeg vil bare innledningsvis
peke på at da tidligere statsråd Ola Borten Moe var her i stad,
redegjorde han ganske godt for de to ulike prosessene som har pågått. Jeg
tror det er greit at vi har med oss det som en ramme også for det
arbeidet, for det er en forskjell på arbeidet som ble gjort i forbindelse
med åpningsmeldingen, og det som var et arbeid internt i OD knyttet
til denne ressursrapporten. Det er der dette spørsmålet kommer inn.
Jeg gir ordet
videre til Lars Erik Aamot, som er ekspedisjonssjef, og så kan han
fordele taletiden mellom seg selv og Gaute Erichsen.
Lars
Erik Aamot: De spørsmålene du berører, er fra ulike prosesser
og ulike tidspunkter. Men hvis jeg kunne få lov: Det departementet
fikk marsjordre om, var å gjennomføre en åpningsprosess etter petroleumsloven. Det
vi skulle utrede, var, som tidligere statsråd Borten Moe sa, om
det ville være forsvarlig for staten å åpne det området for å kunne
avklare hvilke ressurser som var til stede i området. Det var utgangspunktet
for åpningsprosessen, og en viktig del der er jo konsekvensutredningen.
Dette er en offentlig
prosess. Vi laget et program, sendte det på høring, fikk innspill
fra 160 aktører – tror jeg det var – og på bakgrunn av det laget
vi en konsekvensutredning.
Det som var hovedtemaet
i konsekvensutredningen, og det høringsinstansene var opptatt av,
var: Vil enhver petroleumsvirksomhet i dette området kunne gi varig
skade på havmiljøet, som gjør at vi ikke kan åpne, i praksis at
det vil være stor fare for akuttutslipp av olje? Noen var også veldig
opptatt av hvilke ringvirkninger vi kunne få her i landet ved å
ha petroleumsvirksomhet i dette området.
Som alltid: Et
viktig tema i den type utredninger kommer fra våre felles brukere
av havet, særlig fra fiskerisiden. Er det her konflikter mellom
f.eks. olje og gass og fisk som gjør at vi ikke kan ha virksomhet?
Dette var hovedtemaet som ble utredet.
Så sto vi da på
et tidspunkt ved om vi skulle gjennomføre dette, etter Stortingets
beslutning i 2011 om å gjennomføre en sånn åpningsbeslutning. Vi
hadde i det hele tatt ikke et anslag over hvilke ressurser som var
under bakken. Så hvordan løste vi det problemet?
Vi skulle utrede
en mulig aktivitet uten at vi egentlig visste hvilke ressurser som
kunne være i bakken. Da ble det laget to scenarioer. De to scenarioene
er på mange måter inputen i alle de fagutredningene som ble gjennomført
senere, og de måtte ta innover seg høringsinnspillene fra alle de
160 høringsinstansene, som sørget for at fagstudiene kunne besvare
de spørsmålene høringsinstansene var opptatt av, og at vi kunne
legge fram en konsekvensutredning som ga et godt beslutningsgrunnlag.
Som prosesseier var vi ekstremt opptatt av at de scenarioene klarte
å ta dette innover seg, sånn at de ble brukt som input i disse fagstudiene,
og man fikk svar på alle spørsmålene. Derfor ble det etablert en
fellesgruppe mellom departementet og direktoratet på grunn av at
vi har komplementær kompetanse. I den gruppen var det, som det er
i en del arbeidsgrupper, litt friksjoner, og noen av de e-postene
du nevner, er interne e-poster i den arbeidsgruppen. Det er én prosess.
Som sagt: På bakgrunn
av de scenarioene satte vi ut disse fagstudiene, og så laget vi
en konsekvensutredning med alle studiene som utrykte vedlegg, som
igjen var på høring og dannet grunnlaget for åpningsmeldingen.
Jeg tror det i
og for seg er viktig med denne konteksten, for du spør om ulike
dialoger, om ulike produkter som en del av en større sammenheng.
Jeg beklager at jeg ble lang, men hensikten var å prøve å forklare,
så jeg etterpå kan vise hvor vi er i prosessen.
Terje Breivik (V) : Takk for det.
Det som var litt
av bakgrunnen for spørsmålet mitt, er at når det er formuleringar
av typen «som klart indikerer at vi bør åpne» – dette går jo til
direktoratet – om dette er normal saksbehandling, osv. For å utdjupa
det: No hadde me tidlegare direktør Bente Nyland inne tidlegare,
og ho sa for så vidt at den saksbehandlinga som er brukt i denne
saka, ikkje var vanleg, heller ikkje denne arbeidsgruppa. Og det
er det som er interessant for oss å prøva å koma litt til botnar
i – kva som var grunnen til at ein valde det som ein kan kalla ei
litt meir uvanleg tilnærming i denne konkrete saka, og kva som er
bakgrunnen for denne typen formuleringar som me no har fått innsyn
i – at det openbert er fagleg usemje mellom direktorat og departement
om kva som bør vera med, og at saksbehandlarane i direktoratet ikkje
føler seg godt nok varetekne fagleg, jf. dei formuleringane som
er brukte i den e-postkorrespondansen.
Statsråd Tina Bru: Jeg kan starte først, komitéleder, med
å svare litt på spørsmålet, og så skal jeg gi ordet videre til Lars
Erik.
Jeg synes Oljedirektoratet
redegjorde godt for prosessene. Samtidig er det slik at det ikke
er vanlig å åpne havområder på norsk sokkel. Det er noe som skjer
ganske sjelden. I tillegg jobber også Oljedirektoratet på en måte
der det er ganske vanlig å sette ned sånne arbeidsgrupper og jobbe
sammen, og at man har faglige diskusjoner internt i de arbeidsgruppene,
både med departementet og direktoratet.
Oljedirektoratet
er et fagorgan som gir råd til OED, men beslutningen og jobben med
åpningsmeldingen var et ansvar som tillå Olje- og energidepartementet. Lars
Erik kan utdype.
Lars
Erik Aamot: Det er komplisert, dette, så jeg vet ikke om
jeg klarer å forklare det godt, men den utvekslingen og den e-posten
du snakket om, var ikke i forbindelse med verdsetting. Det var i
forbindelse med hvordan man laget de scenarioene som lå til grunn
for inputen her.
Det var to studier
på ringvirkninger, én lokalt og én globalt, gjort av SSB og Menon.
De trengte på mange måter å få en input som de kunne bruke i sitt
modellverktøy for å regne på ringvirkninger, osv. Det var diskusjonen du
beskrev nå. Verdsettingen kom senere. Verdsettingsrapporten er et
halvt år senere, basert på de scenarioene som ble fastsatt. Så dette
er to forskjellige prosesser.
Hvorfor var det
slik? Som Bente Nyland sa, har vi ikke åpnet områder siden 1994,
og som statsråden sier, er det en oppgave vi ikke gjør til vanlig.
Vi sitter som prosesseier, og vi har et teknisk organ vi er helt
avhengige av, i Oljedirektoratet, og så får vi 160 høringsinnspill
til hvordan prosessen skal være, en prosess vi eier. Vi må da sørge
for at de blir godt innbakt i de scenarioene som danner grunnlaget
for alle rapporter her. Derfor er det en veldig spesiell situasjon.
Det er på mange måter en unik måte å samarbeide på, slik vi gjorde
det i den prosessen.
Et annet aspekt
her er at det vi var mest bekymret for i prosessen, var at vi ikke
skulle belyse alle innspillene godt nok, at vi som embetsverk hadde
levert fra oss et produkt og så endte opp med at vi ikke hadde utredet
a, b, c, d, e og f godt nok, og at vi dermed ikke kunne gå videre.
Det var på mange måter vår skrekk, så vi opptrådte veldig konservativt
der. Hvis man ser på de scenarioene som ligger til grunn her, er
ressursene i ODs kartlegging, som ble kjent året etterpå, etter
at de hadde samlet inn seismikk og kvernet gjennom den, høyere enn
de høye scenarioene her. Så vi var veldig opptatt av å ikke overvurdere
oppsider knyttet til petroleumsvirksomhet i det området.
Møtelederen: Da
er tida ute.
Ordet går videre
til Eva Kristin Hansen, som disponerer inntil 5 minutter, og jeg
må be om at både spørsmål og svar er korte og i hovedsak relatert
til det vi nå faktisk har til behandling.
Vær så god, Hansen.
Eva Kristin Hansen (A): Takk for det, leder, og takk til
statsråden for en grundig innledning.
Det er alltid
interessant når kontrollkomiteen eller Stortinget – eller media,
for den saks skyld – får innblikk i interne prosesser i et departement
og mellom departement og direktorat. Det er veldig interessant å
få det innblikket. Det har vi hatt i noen andre saker her i komiteen også.
Nå har vi fått innsyn i ting vi kanskje ellers ikke ville fått,
på grunn av klimasøksmålet, men det er veldig illustrerende for
oss, for ulike departement, sånn at vi ser hvilke kulturer som er.
Det jeg er opptatt
av, er at direktoratene skal få lov til å ha sin faglige integritet.
Jeg oppfatter at i denne saken har departementet vært veldig inne
og redigert eller vært inne og styrt prosesser i OD. Jeg lurer på
om dere har noen tanker om den kulturen som har vært, og om den
har endret seg, for her har man åpenbart vært inne og redigert ting
fra direktoratet som skulle til departementet.
Statsråd Tina Bru: Takk for spørsmålet.
Igjen er det selvfølgelig
litt vanskelig for meg som statsråd å kommentere mye på arbeidsprosesser
som pågikk for mange år siden og under tidligere statsråder, men
jeg føler at Ola Borten Moe redegjorde ganske godt for dette i sitt
innlegg i stad – hvordan han oppfattet dialogen og samarbeidet mellom
direktorat og departement i behandlingen av denne saken.
Hvis jeg kan snakke
for min egen del, opplever jeg at det er slik også i dag. Jeg opplever
at OD har en høy faglig kompetanse, en høy faglig integritet. Det
er viktig å bevare uansett, og sånn skal det være.
Til spørsmålet,
som retter seg mer mot det som skjedde den gangen, får jeg bare
igjen gi ordet videre.
Lars
Erik Aamot: I åpningsprosessen har vi og Oljedirektoratet
ulike måter å samarbeide på, avhengig av hva temaet er. OD har på
mange måter kompetanse på undergrunn, det har ikke vi. Halvparten
av åpningsprosessen er å gjøre en ressurskartlegging. Den er gjennomført
av Oljedirektoratet. Vi hjelper til ved å få Stortinget til å skaffe
pengene, og så gjør de jobben og skriver rapporten. Det har ikke
vi noen faglige innspill på. Hvordan strukturene er under bakken,
har ikke vi noen kompetanse på.
Så hadde OD en
rolle med å lage disse studiene. De har laget to, er det vel – to
av de 24 studiene er laget av Oljedirektoratet. Oljedirektoratet
laget dem på bestilling fra oss, på lik linje med alle øvrige, om
det er Miljødirektoratet, DNV eller Havforskningsinstituttet, eller hvem
det skulle være. I den prosessen har vi som prosesseier en dialog
med alle utredere, inklusiv Oljedirektoratet, for å sørge for at
alle høringsinnspillene blir ivaretatt og besvart, at de problemstillingene
som kan komme opp, blir besvart i utredningen. Så der har vi en tilsvarende
dialog som vi har med en virksomhet som utreder.
Enda nærmere den
prosessen vi snakket om i stad, når vi begynner å komme inn i kjernen,
når vi skal lage grunnlaget for å kunne gjennomføre en konsekvensutredning:
Når vi ikke hadde et ressursgrunnlag, måtte vi lage scenarioer –
eller det var valgt å lage scenarioer. Da var vi helt avhengige
av å jobbe veldig tett, både for at ODs tekniske kompetanse skulle
gå inn, og for at vi som prosesseier skulle få svar på de spørsmålene
vi hadde. Så det er ulike måter å samarbeide på.
Eva Kristin Hansen (A): Takk. Jeg har ett minutt igjen, så
kan jeg få lov til å stille noen flere spørsmål? Det har vært veldig
lange svar her.
Til statsråden:
Du sa i innledningen din at dere går igjennom rutiner og prosesser,
at dere tar læringspunkter, og at det også var satt i gang tiltak.
Kunne du ha utdypet det lite grann – på 59 sekunder?
Statsråd Tina Bru: Jeg skal prøve.
Det er egentlig
ikke så veldig komplisert. Som jeg også sa i innlegget mitt, mener
jeg at det er den til enhver tid sittende statsråds ansvar å sørge
for at de rutinene er gode. Jeg kom inn som statsråd i fjor, og
helt uavhengig av denne saken, mener jeg det er logisk at man også
ser på disse tingene. Jeg er opptatt av at tilliten til forvaltningen
er god. Da bør alle med jevne mellomrom også se på: Kan vi bli bedre?
Kan vi gjøre ting på en annen måte? Hvordan er rutinene våre for
at det skal være godt? Det er egentlig ikke noe større eller mer
komplisert enn som så.
Jeg er litt opptatt
av i denne saken at enhver melding som går til Stortinget, enhver
proposisjon som går til Stortinget, er statsrådens ansvar. Det er
statsråden som sitter i departementet som er ansvarlig for det man
legger frem, og som også må svare for de vurderingene som har blitt
gjort, og det mener jeg at Ola Borten Moe gjorde godt her i stad.
Men det koker også litt ned til at embetsverket ikke er frikoblet
fra politikken. Det er statsråden som har det øverste ansvaret,
og jeg forsøker å ta mitt gitt der jeg er nå, i den rollen jeg har.
Møtelederen: Da
går vi videre til Bente Stein Mathisen, som stiller spørsmål på
vegne av Høyre. Jeg ber nok en gang om at svarene blir så korte
at vi rekker flere spørsmål.
Bente Stein Mathisen (H): Takk skal du ha, og takk for en
god innledning av statsråden, og også for god informasjon om hvordan
dere jobber i departementet. Det var interessant å høre på.
Denne saken dreier
seg om forhold fra lenge før du tiltrådte som statsråd, og det er
stor forståelse for at du verken kan mene noe om hva dine tidligere
forgjengere har gjort, eller hva tidligere regjeringer har gjort.
Det er stor enighet
her om at det er viktig at Stortinget får all relevant informasjon
når vi skal fatte beslutninger, at vi har et godt beslutningsgrunnlag.
Men det er tydeligvis også litt uenighet om på hvilket detaljnivå man
skal være, det har jo kommet fram her i dag. Vi har også hørt om
ulike kulturer i ulike departementer. En tidligere statsråd fortalte
at hun hadde vært statsråd i flere departementer, og at det var
helt ulike kulturer, og også at det er viktig med et godt omdømme.
Hun nevnte bl.a. dette med åpenhet og dette med å ha god rolleforståelse
mellom departement og underliggende organer.
Så det er litt
tilbake til der Eva Kristin Hansen stoppet. Nå er du statsråd, og
du kan ikke mene så mye om det som er bak i tid, men framover –
hvordan tenker du om å ha dette som bakteppe? Hvilke læringspunkter
er det? Hvilke prosesser ser du videre? Hvordan tenker du å styre
videre nå, sånn at vi i Stortinget kan være trygge på at det vi
trenger av informasjon og faktagrunnlag, tilflyter oss i sin helhet?
Statsråd Tina Bru: Jeg skal prøve å være kort, av hensyn
til tiden, men først og fremst: Jeg forholder meg i stor grad i
denne saken til det som var dommen i Høyesterett. Jeg synes det
er ryddig, og jeg ser at Høyesterett mener at det ikke ble begått
saksbehandlingsfeil i denne saken.
Det er opp til
Stortinget å vurdere hvorvidt de også i ettertid mener at de fikk
all relevant informasjon. Det skal ikke jeg mene noe om. Det tilligger
det dere å mene noe om. Men jeg mener at man som statsråd til enhver tid
skal sørge for at Stortinget får all relevant informasjon i hvilken
som helst sak man tar til Stortinget. Det er et ansvar man har som
statsråd.
Den største læringen
jeg nok tar med meg i arbeidet jeg gjør i departementet basert på
denne saken, ligger nok i viktigheten av å være åpen og at man har
tillit til forvaltningen, for jeg føler at det er mye det som er
den overordnede diskusjonen også i høringen her i dag, mer enn diskonterte
eller ikke diskonterte tall, for å sette det på spissen. Og det
er mitt ansvar som statsråd å sørge for at vi har prosedyrer i mitt
eget departement som oppfyller den tilliten, og det mener jeg at
vi har. Jeg vil også se på om man kan bli bedre, men igjen da helt
uavhengig av denne saken, for det er et ansvar man har som statsråd.
Det er viktig for tilliten og for at man skal kunne ha gode offentlige
samtaler om viktige tema, som selvfølgelig også olje- og gassindustrien
er.
Møtelederen: Da
går vi videre til Nils T. Bjørke, som disponerer inntil 5 minutter.
Vær så god. – Unnskyld, du må vente litt, Nils, det var en «slip
of the tongue». Det er Solveig Horne først, så kan Nils T. Bjørke
forberede seg i fem minutter til! Horne, vær så god.
Solveig Horne (FrP): Jeg skal være veldig kort. Jeg vil takke
for en god innledning og gode svar fra alle her.
Tidligere i høringen
i dag fikk vi beskjed om at Oljedirektoratet nesten ikke har noen
kontakt med OED – statsrådene besøker ikke Oljedirektoratet, de
besøker kun Petoro og Equinor. Da er mitt spørsmål enkelt og greit
til statsråden: Har du besøkt Oljedirektoratet, og føler du at du
i dag har god kontakt med Oljedirektoratet?
Statsråd Tina Bru: Det kan jeg svare ganske kort på. Ja,
jeg har besøkt OD. Jeg har ikke fått reist så veldig mye i min tid
som statsråd på grunn av situasjonen, men jeg tror kanskje OD er
der jeg har vært mest. Jeg har vært én gang hos Petoro, to ganger
hos OD og én gang hos Equinor, tror jeg. Det er vel det. Men ja,
vi har tett og god kontakt med OD. Jeg har truffet mange av de ansatte
i OD også, på et allmøte, bl.a. Det er selvfølgelig viktig at statsrådene
besøker OD, og det er mitt inntrykk at det gjør man også.
Møtelederen: Da
fikk vi avklart det og går videre til Nils T. Bjørke. Vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Ja takk, eg skal fylgja opp litt vidare.
Det har jo vore
ein del diskusjonar mellom OD og departementet, og det vart sagt
tidlegare her i dag at departementet nok hadde vel så god kontakt
med oljeselskapa som med OD. Og så er eg litt usikker på dette forholdet
mellom diskusjonar og det som er instruksjonar frå Olje- og energidepartementet
til OD. Det er ikkje tvil om at det ofte er faglege diskusjonar,
men det verkar som om det er lagt ein del føringar på det OD får
lov til å meina.
Statsråd Tina Bru: Jeg er ikke helt sikker på om jeg oppfattet
spørsmålet. Var spørsmålet om det blir lagt føringer på det OD skal
mene?
Nils T. Bjørke (Sp): Ja, om det vert lagt føringar der, og
om dialogen er vel så tett med oljeselskapa som med OD i mange samanhengar.
Statsråd Tina Bru: Først og fremst vil jeg svare at det i
så fall er to veldig ulike dialoger. Og nei, jeg vil ikke si at
jeg kjenner meg igjen i at det er tettere dialog eller kontakt med
oljeselskaper enn det er med OD. Olje- og energidepartementets rolle
er ikke å gjøre det som er best for oljeselskapene i dette landet,
det er å forvalte våre felles ressurser til landets beste. Det er
det som er primæroppgaven. Selvfølgelig snakker man også med oljeselskapene,
det er jo høyst relevant, systemet vårt er jo utformet for å gi
størst mulig grad av felles insentiver for selskaper og stat i den
forvaltningen som vi har av olje og gass i Norge.
Så nei. Mitt
inntrykk er heller ikke at OD ikke har faglig integritet i form
av at de blir overkjørt av departementet. Jeg opplever tvert om
at man jobber tett sammen om spørsmål fordi man har ulik kompetanse, og
at OED skal ivareta noe bredere hensyn og selvfølgelig også har
politiske føringer i større grad enn det OD har. Jeg vet ikke, Lars
Erik, om du har lyst til å utdype litt på ODs rolle opp mot departementet?
Lars
Erik Aamot: Jeg oppfatter at det er sagt av ledelsen i Oljedirektoratet
tidligere i høringen at de ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen
som blir gitt i spørsmålet her. Men det er klart at for departementet
er Oljedirektoratet det aller viktigste rådgivende organet, og vi lener
oss på dem i alle saker som departementet fatter beslutninger i.
Så det er utstrakt kontakt, og vi får masse innspill til alle våre
saker fra Oljedirektoratet. Det er en helt annen kontakt enn vi
har med f.eks. dem som har levert inn søknader, som er oljeselskapene.
Så har vi i tillegg de ordinære styringsdialogene og alt sånt. De
formelle prosessene der er jo på gang, og det er ukentlige møter
både med oljedirektøren og med ledelsesgruppen til oljedirektøren
med motpartene i departementet.
Nils T. Bjørke (Sp): Takk, eg har ikkje fleire spørsmål.
Møtelederen: Da
går vi videre til Freddy André Øvstegård, som har 5 minutter. Vær
så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for det leder, og takk
til statsråden for en god redegjørelse. Jeg har noen spørsmål som
jeg tenker det er mest relevant for dine to medfølgere, holdt jeg
på å si, å svare på, så får du vurdere det.
I e-postene som
Høyesterett fikk innsyn i, ber Gaute Erichsen om at de økonomiske
nåverdiberegningene ikke skal tas med videre. Vi kan lese i en epost
at «verdisetting er tatt ut etter diskusjon m gaute som ikke ønske «ny»
info før stortinget behandler saken».
Derfor lurte
jeg på om Erichsen kan svare på hvorfor han mente at Stortinget
ikke burde få se de nye økonomiske vurderingene, eller at ikke disse
vurderingene burde gå ut i den offentlige ressursrapporten?
Statsråd Tina Bru: Jeg gir ordet rett videre, jeg, så sparer
vi tid ved at ikke jeg trenger å si så mye.
Gaute
Erichsen: Takk for det, og takk for spørsmålet.
Jeg tror det
er viktig først bare igjen å slå fast: Hvor i prosessen er vi nå?
For nå refererer du til noen e-poster som ikke har noe med åpningsprosessen
å gjøre. Du refererer til e-poster som er knyttet til at Oljedirektoratet utarbeider
en ressursrapport. Denne ressursrapporten ble publisert sommeren
2013 og er ikke en publikasjon som Olje- og energidepartementet
bestiller. Det er noe Oljedirektoratet gjør på eget initiativ, og
det er de selv som utarbeider og publiserer rapporten. Denne ressursrapporten
har fokus på leting, det er det som er temaet i denne ressursrapporten.
Man hadde hatt et oppsving i leteaktiviteten i perioden fram mot
2013, og ressursrapporten belyser det spørsmålet.
Så er det også
to kapitler i ressursrapporten som går på Jan Mayen og Barentshavet
sørøst. Da hadde Oljedirektoratet tidligere laget egne ressursevalueringsrapporter
etter at de hadde samlet inn seismikk. Dette var en del av åpningsprosessen,
og så hadde man en ressursrapport som kom senere, der man tok opp
det. Dette var på en måte en stor nyhet for Oljedirektoratet, de hadde
fått lov til å samle inn seismikk i nye områder. I den forbindelse
tar Oljedirektoratet kontakt og spør om de kan få lov til å ha et
videomøte med departementet for å gå igjennom det de tenker å ha
som temaer i denne ressursrapporten. Et sånt møte har vi, og det
er Oljedirektoratet på vanlig maner – de er grundige, jeg tror det var
over 50 plansjer til det videomøtet. Jeg selv jobbet ikke med letespørsmål,
så dette var sånn sett ikke et viktig møte for meg, men jeg deltok
fordi man også skulle si noe om Jan Mayen og Barentshavet, og jeg
hadde jobbet veldig mye med åpningsprosessen. Da er det ett lysbilde av
disse 50 som hadde en figur som viste noe om en alternativ verdsettingsmetodikk
enn det som hadde vært brukt i åpningsprosessen, og vi mente jo
– og det har jo blitt gjort rede for av mange i dag – at det var
gode grunner til å tilnærme seg temaet inntekter til staten på den måten
det ble gjort i konsekvensutredningsprosessen. Så må jeg bare være
ærlig og si at et videomøte som jeg tror var 16. mai 2012 – jeg
husker ikke det møtet, jeg husker ikke hva som ble sagt i det møtet.
Men det jeg har en veldig klar erindring om, er at jeg ikke på noen
som helst måte oppfattet at det ble lagt fram noen vesentlig ny
informasjon. Det ble vist én figur knyttet til en alternativ verdsettingsmetode.
Og bare for
å ha det klart også: Når det gjelder det notatet det har vært vist
til som er datert 8. mars 2013, skriver Oljedirektoratet selv at
det første gang ble sendt til departementet mange år senere. Så
det innholdet i det notatet har aldri vært presentert for departementet. Vi
har hørt Oljedirektoratet beskrive at det er et notat som oppsummerer
et internt arbeid i Oljedirektoratet.
Møtelederen: Dermed
var tida ute, og vi går videre til den åpne spørsmålsrunden på inntil
15 minutter. Det er sakens ordfører, Terje Breivik, først, deretter Svein
Harberg.
Terje Breivik (V): Berre litt til oppfølginga av prosessen.
Er de samde i
det inntrykket som me har danna oss som lekfolk, kall oss det, ut
frå dei innsyna me har fått i høgsterettssaka når me ser denne typen
formuleringar – om det kan danna seg eit inntrykk av at her er det
ei fagleg usemje mellom departement og direktorat, ikkje nødvendigvis
fagleg usemje, men iallfall at direktoratet opplever at her vert
det ei slags form for siling av det som er deira faglege vurderingar?
Og: Dersom de hadde visst det de veit i dag, ville de ha gjort noko
annleis den gongen, tilbake igjen i tid?
Statsråd Tina Bru: Jeg tror jeg skal gi ordet til Lars Erik.
Men bare først: Jeg er vel ikke helt enig i at premisset som ble
lagt fra OD her i stad, er at de var enig i at det var siling av
informasjon. – Jeg gir ordet videre til Lars Erik Aamot.
Lars
Erik Aamot: Nå har jo Høyesterett i plenum tatt stilling
til denne saken, sånn som vi ser det. Høyesterett har sagt at det
ikke er gjort noen saksbehandlingsfeil fra departementets side,
og at det var opp til hva som var mest pedagogisk fornuftig, hvordan
det var utredet. Vi mener jo at metodikken vi brukte da, i verdsettingsrapporten
som ble utarbeidet i oktober 2012, er god, for den gjør ikke dette
til en fancy metodikk og lager det til noe mer usikkert enn det
det er. Men det som er så fint med konsekvensutredningsprosessen,
det ville jo vi da omtalt i et program for denne ut-en – hvis vi
skulle gjort det på nytt, altså omtale i et program for konsekvensutredningen.
Hadde vi da fått innspill fra aktører om at vi burde gjøre det på
en annen måte, hadde vi selvsagt vurdert det.
Møtelederen:
Breivik til kort oppfølging.
Terje
Breivik (V): Veldig kort. No var jo Borten Moe veldig tydeleg
på to ting. For det fyrste var han veldig tydeleg på at han ikkje
med sin beste vilje kan sjå at det var nokon informasjon som burde
ha vore bringa vidare, men samstundes var han også veldig tydeleg
på at det kom fram informasjon i ettertid som han ikkje visste om
som statsråd på det tidspunktet, og som han kanskje ikkje hadde
behov for å veta om. Men det som hadde vore interessant å få veta
frå dykk, er om det går an å seia noko generelt om korleis avgjerdsprosessane skjer
i departementet på veg opp til politisk leiing – eg har forståing
for at det må skje ei form for siling av alt de sit på av informasjon
–korleis det skjer, og kven som tek dei avgjerdene.
Statsråd
Tina Bru: Jeg kan bare starte med å si at jeg legger til
grunn, som jeg antar at alle statsråder gjør, at alt som krever
politisk avklaring, blir løftet til politisk nivå. Men i denne saken
og det omtalte notatet er det også verdt, mener jeg, å nevne at
dette notatet ikke kom til departementet før i 2019. Så det har
aldri vært til behandling i ledelsesgruppen i OD på det tidspunktet
det ble skrevet, ei heller oversendt til departementet før i 2019.
Sånn sett er dette på en måte ikke, som jeg ser det, en prosess
der det har vært noe som har vært behandlet i Olje- og energidepartementet
som ikke har kommet til politisk ledelse. Man jobber jo ikke på
den måten, man jobber på den måten at man har politiske avklaringer
av viktige temaer for store politiske diskusjoner. Jeg mener at
Ola Borten Moe redegjorde ganske godt for de vurderingene som var
under hans tid, og sånn må det jo være. Jeg opplever i hvert fall
at jeg får tilgang på den informasjonen som jeg mener jeg skal ha.
Og så vil det fortsatt være mitt ansvar å sørge for at all relevant informasjon
går videre til – eventuelt – beslutninger i regjering eller til
Stortinget. Det er det min plikt å etterse. Jeg har ikke noe inntrykk
av i dag at jeg ikke får slik informasjon.
Jeg vet ikke
om det er nok. Vil du ha mer konkret prosessvar, eller …?
Møtelederen:
Jeg vil helst gå videre til neste spørrer, som er Svein Harberg.
Svein
Harberg (H): Takk, komitéleder.
Kontroll- og
konstitusjonskomiteen på Stortinget har som oppgave å sikre at vi
har gode systemer og god forvaltning som bygger opp under at folk
kan ha tillit til det norske demokratiet, som er et godt demokrati.
Det er også derfor vi har kontrollhøringer for å se på sånne ting.
Jeg opplever at det er mange her i dag som har gode svar ut fra
sitt ståsted. Likevel er det et faktum at vi sitter ganske mange
politikere her som er i eller har hatt sentrale posisjoner, og som
har lang erfaring, som sliter med å forstå systemet her.
Statsråden var
inne på – prisverdig – at hun hadde gått igjennom systemet og ville
prøve å forbedre det hele tiden. Ser statsråden, og kanskje embetsverket,
noe som kan forbedres her, slik at Stortinget har tillit fordi vi
har en felles forståelse av prosesser og hva som skal høre hjemme
hvor. Det er ikke tvil om at mange av de spørsmålene som kommer
her i dag, kommer fordi den tilliten ikke er helt på topp.
Statsråd
Tina Bru: Ja, komitéleder, jeg har forståelse for at dette
er kompliserte saker. Det er også derfor noen av svarene som kommer
her, er ganske store og brede, for det krever å gå litt inn i detaljene
for å få klarhet i det denne saken faktisk handler om. Jeg forstår veldig
godt det behovet til kontrollkomiteen, og jeg føler jo at med det
programmet dere har hatt i dag, har det blitt belyst fra veldig
mange ulike sider, og det er nyttig. For å kunne bestemme seg for
om man har tillit til systemet eller ikke, må man altså kjenne saken
og prosessen og bakgrunnen for at ting ble som det ble. Jeg mener
at vi har grunn til å ha tillit til systemet vårt, ikke minst også
i lys av den veldig grundige dommen i Høyesterett, som går grundig
inn i også disse spørsmålene. Men som jeg sa i mitt innlegg: Man
kan alltids bli bedre på alt. Men det arbeidet jeg har satt i gang
i departementet, ser jeg også som helt naturlig å gjøre med jevne mellomrom
for ethvert departement eller enhver forvaltning, for tidene endrer
seg, debatter endrer seg, krav til hvor åpen man skal være, vil
endre seg, og da er det nyttig å ha sånne gjennomganger. Det er
derfor jeg har tatt det initiativet, for jeg er også opptatt av
at vi skal ha tillit til systemet vårt. Det eneste som bærer i lengden, er
at man har det. Jeg håper i så måte at denne høringen har bidratt
til også å gi mer tillit og åpenhet, ikke minst på grunn av alle
de grundige svarene vi har fått både fra direktorat og embetsverk
her i dag i denne saken.
Møtelederen:
Da går vi videre til Freddy André Øvstegård.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk. Jeg vil gjerne følge opp det
spørsmålet jeg hadde i den forrige runden, hvis det er greit. Det
kommer fram i disse e-postene Høyesterett fikk tilgang på, det ene
nevnte jeg, det med at verdisettingen ble tatt ut etter diskusjon
med Gaute. Og så står det også i et utkast til denne ressursrapporten:
Pass på at Barentshavet sørøst ikke snakkes ned. Så kommer det fram
at departementet ber om en verdivurdering som klart indikerer at
vi bør åpne Barentshavet sørøst. Mitt spørsmål til Erichsen eller
eventuelt Aamot er: Hvem tok disse beslutningene og ga disse beskjedene?
Hvor var det forankret, og er det på en måte deres rolle å komme
med den typen bestillinger – hvis jeg skal velge det ordet – til
direktoratet?
Statsråd
Tina Bru: Jeg gir ordet rett videre.
Lars
Erik Aamot: Til det andre, det har jeg allerede svart på.
Det var knyttet til scenario-jobben i 2012. I dine spørsmål er du
på to forskjellige årstall, så vidt jeg kan skjønne. Oljedirektøren
har redegjort for jobben sin med ressursrapporten, altså deres egen
rapport, som ikke har noe med åpningsprosessen å gjøre, og den kommentaren
du sikter til der om ikke å snakke Barentshavet ned, eller noe sånt,
har jeg sett kun i etterkant. Når du skal få geologer til å beskrive
noe på en måte så folk kan forstå det, er det på mange måter å beskrive
hva du faktisk ikke vet, og hva det faktisk betyr for virkeligheten.
Sånn leser jeg den kommentaren. For realiteten er at på et så tidlig
tidspunkt kan du gjerne lage et ressursestimat med et utfallsrom,
men hvis du da plutselig gjør et funn på en av de strukturene som ligger
der, så blåses jo det ressursgrunnlaget av banen, for å si det på
den måten. Det blir mye, mye større. Å oversette undergrunnen til
noe som offentligheten kan forstå – sånn må den kommentaren leses.
Møtelederen:
Eva Kristin Hansen. Jeg hadde tegnet meg selv.
Eva
Kristin Hansen (A): Da skal jeg være rask, sånn at også lederen
av komiteen får stilt spørsmål på Arbeiderpartiets kvote.
Jeg har bare
lyst til fortsette litt der Svein Harberg var, det med Stortingets
behov for informasjon, men også for å forstå prosesser. Vi har jo
ulike erfaringer her på Stortinget, men jeg tror vi utmerket godt
vet forskjellen på en konsekvensutredning og et internt notat –
vi kan en del begreper her. Jeg har opplevd i høringen her i dag
at det virker som om man tror at Stortinget ikke forstår ting. Vi
forstår mer enn mange aner – det vil jeg bare understreke. Jeg har
opplevd i denne høringen her i dag at Stortinget blir litt snakket
ned, at vi ikke vet hva vi holder på med. Høyesterett har jo frikjent
all saksbehandling, og Stortinget er jo et eget organ som skal få
den informasjonen vi ønsker, så jeg bare håper at både statsråd og
embetsverk forstår det behovet Stortinget har for å få god informasjon.
Jeg ville bare si det – det var mer en ytring enn et spørsmål.
Statsråd
Tina Bru: Jeg lover å være veldig kort: Jeg er enig i det,
og så mener jeg også at det er enhver statsråds plikt å sørge for
det. Det er ikke noe som kun skal tilligge embetsverket å vurdere
eller forsikre seg om, det er også statsrådens ansvar.
Freddy
André Øvstegård (SV): Bare raskt, for å følge opp det Bente
Nyland beskrev som en uvanlig praksis, altså en uvanlig måte å føre
en dialog mellom direktorat og departement på, med de konkrete henvisningene,
som jeg ikke skal liste opp igjen, fra disse e-postene. Jeg bare
lurte på om Aamot eller Erichsen ville gi en kommentar til det når
det beskrives som uvanlig at man er så tydelig, for å si det sånn,
i hva man ønsker skal komme fram i en ressursrapport og ikke.
Statsråd
Tina Bru: Jeg gir ordet videre. Jeg vil bare først legge
til at det også er mitt inntrykk at det ikke er så veldig vanlig
at man legger inn verdianslag eller verdivurderinger i disse ressursrapportene.
Det er ganske uvanlig. Så vidt jeg vet, har det knapt skjedd, så
sånn sett er det ikke så uvanlig at det ikke skjedde her. Men jeg
gir ordet videre til Lars Erik.
Lars
Erik Aamot: Jeg oppfatter at det Bente Nyland snakket om,
var åpningsprosessen, gjort for første gang på 20 år, og da er vi
altså i 2012, ikke i 2013, da ressursrapporten kom. Da var det,
som jeg har nevnt nå flere ganger, for å få på plass grunnlaget
for å kunne gjennomføre alle utredninger. Så satt vi sammen på slutten,
folk fra Oljedirektoratet og fra departementet, for å lage scenarioer
som tok inn over seg alle de 160 høringsinnspillene og hva som var
faglig riktig. I den gruppen falt en del av de e-postene som viser
at det var tension der. Det var en helt unik måte å samarbeide på, som
vi måtte gjøre her for at vi som prosesseier skulle komme i mål
og få gjennomført denne konsekvensutredningen.
Møtelederen:
Da har jeg til slutt et spørsmål til statsråden. La meg si først
– og det er det ingen som har stilt spørsmål ved – at jeg tror det
er bred enighet om at norsk oljeforvaltning og måten å organisere
det på har tjent landet vårt godt gjennom mange tiår.
Allikevel: Statsråden
var inne på at en stadig må gjøre seg fortjent til tillit. Da har
jeg et spørsmål til statsråden til slutt: Tror statsråden det ville
vært lettere å beholde tilliten til norsk oljeforvaltning hvis eierskapet
til det største, etter hvert deleide, norske selskapet registrert
på Oslo Børs, ikke lenger hadde sin eierskapsforvaltning fra det
samme departementet som har reguleringsrollen?
Statsråd
Tina Bru: Takk for spørsmålet, komitéleder.
Først og fremst
tror jeg at jeg vil starte med å si at det er gode grunner til at
eierskapet av Equinor har blitt forvaltet i OED opp gjennom alle
årene vi har hatt det selskapet. Og jeg vil på ingen måten verken
hevde eller si at det at forvaltningen av eierskapet ligger i OED,
påvirker andre beslutninger som går på ressursforvaltningen, eller
som sammenblandes med det. Dette er det et klart skille på, og det
vil det også være for meg som statsråd – å ha et klart skille mellom
når jeg opptrer som eier av Equinor, og når jeg opptrer som statsråd
ellers med ansvar for ressursforvaltningen. Det er veldig viktig.
Vi skal jo diskutere dette temaet flere ganger, og vi har gjort
det tidligere også. Jeg føler meg iallfall helt sikker på her, selv om
jeg ikke var en del av den prosessen tilbake i tid som er opphavet
til denne høringen, at det i hvert fall ikke hadde noe å si for
åpningen av Barentshavet sørøst. Jeg mener at eierskapet forvaltes
profesjonelt også i OED, og sånn skal det selvfølgelig være.
Møtelederen:
Da er det 24 sekunder igjen, og det skal vel mye til at vi rekker
spørsmål og svar, så da gir jeg til slutt statsråden anledning til
inntil 5 minutter å gi noen tilleggskommentarer hvis det skulle
være behov for det. Vær så god.
Statsråd
Tina Bru: Takk. Jeg har for så vidt ikke behov for det, komitéleder,
men takk for invitasjonen. Takk for muligheten til å komme. Jeg
vet ikke helt hvordan reglementet fungerer, men hvis dere ønsker
å bruke den tiden til å stille flere spørsmål, er iallfall det helt greit
for meg. Men det bestemmer dere, selvfølgelig.
Møtelederen:
Takk for det. Inntil neste gang sier vi takk for ditt bidrag. Dermed
har vi gjennomført høringene våre og kommer tilbake på første komitémøte med
å diskutere framdrift og når vi skal avgi, og diskutere innstilling
i saken. Hjertelig takk til dere.