Møtelederen: Da
er vi klare til å sette i gang, og jeg vil på vegne av kontroll-
og konstitusjonskomiteen få ønske velkommen til denne høringen,
som er et ledd i komiteens behandling av sak om redegjørelse av
arbeids- og sosialministeren om praktiseringen av EUs trygdeforordning
883/2004 artikkel 21.
Jeg vil understreke
at det er redegjørelsen av arbeids- og sosialministeren om praktiseringen
av EUs trygdeforordning 883/2004 artikkel 21 komiteen nå har til
behandling. Redegjørelsen, som ble holdt 5. november 2019, omhandler
i hovedsak perioden fra trygdeforordningen ble innlemmet i norsk
rett i juni 2012 og fram til november 2019.
Det vises for øvrig
til at regjeringa 8. november i fjor oppnevnte et granskingsutvalg
som etter sitt mandat skal gjøre en grundig og fullstendig gjennomgang
av feilpraktiseringen av adgangen til å motta sykepenger, arbeidsavklaringspenger
og pleiepenger ved opphold i et annet EØS-land og hvordan den alvorlige
feilen kunne oppstå. Det framgår at alle relevante sider av saken
der skal belyses. Utvalget vil avgi sin innstilling i juni 2020, og
vi legger til grunn at Stortinget deretter får den saken til behandling
på egnet måte.
Komiteen har besluttet
at høringen vil omhandle – men ikke begrense seg til – de problemstillinger
som de som skal inn til høring, er gjort kjent med på forhånd.
Komiteen vil i
tillegg til høringen i dag også avholde en høring i morgen. Det
er komiteens håp at høringene skal gi nødvendige opplysninger i
saken vi nå har til behandling – som bakgrunn for de konklusjoner
komiteen skal trekke i sin innstilling til Stortinget.
Komiteen har ønsket
å belyse saken på en bred måte og har invitert følgende til dagens
høring:
-
tidligere
riksadvokat Tor-Aksel Busch
-
tidligere
utenriksminister Jonas Gahr Støre
-
tidligere
arbeidsminister Hanne Bjurstrøm
-
tidligere
arbeidsminister Anniken Huitfeldt
-
tidligere
arbeids- og sosialminister Robert Eriksson
-
Advokatforeningen
-
Trygderettens
leder
I tillegg er følgende
tjenestemannsorganisasjoner invitert:
Til morgendagens
høring har komiteen invitert
-
statsminister
Erna Solberg
-
arbeids-
og sosialminister Anniken Hauglie
-
justis-
og innvandringsminister Jøran Kallmyr
-
arbeids-
og velferdsdirektør Sigrun Vågeng
-
tidligere
arbeids- og velferdsdirektør Joakim Lystad
De prosedyrene
som er fastsatt i reglementet for åpne kontrollhøringer, vil bli
fulgt.
Det vil bli tatt
stenografisk referat fra høringen. Referatet vil følge som vedlegg
til komiteens innstilling i saken. For at komitémedlemmene skal
få stilt de spørsmålene som er nødvendige, vil jeg be om at svarene
blir så korte og konsise som mulig.
Høring med tidligere riksadvokat
Tor-Aksel Busch
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte. Jeg ønsker velkommen til Tor-Aksel Busch,
som var riksadvokat fram til 31. oktober i fjor. Du har inntil 10 minutter
til en innledning. Etter innledningen starter komiteens utspørring,
der saksordføreren, Eva Kristin Hansen, først får 10 minutter og
deretter de øvrige partiene 5 minutter hver. Jeg gjør oppmerksom
på at når vi begynner på det, er det den enkelte utspørrer som selv styrer
tida, og det er viktig å svare kort og konsist.
Til slutt får komiteen
anledning til å stille noen oppfølgingsspørsmål, og helt til slutt
får du ordet til en kort oppsummering.
Bare for ordens
skyld: For å unngå problemer med lydanlegget er det viktig at alle
husker å slå mikrofonen på når man snakker, og av når man ikke snakker.
Da kan vi begynne.
Du har altså inntil 10 minutter til en innledning. Velkommen og
vær så god.
Tor-Aksel
Busch: Takk skal du ha. Ærede komité, jeg er litt usikker
på hvordan jeg mest hensiktsmessig kan gi en redegjørelse innledningsvis,
men jeg har valgt å dele den i syv.
Som tidligere leder
av påtalemyndigheten – med pensjon, som nevnt, fra 1. november i
fjor – er det sterk grunn til å beklage at min etat har bidratt
til uriktige domfellelser ved å reise saker for domstolene. Dette
tas med stort alvor i hele etaten og er ikke i samsvar med slik
vi ønsker å fremstå. Hele sakskomplekset bryter klart med våre ideelle
fordringer, og det er med stor kraft man nå søker å rette opp de
feil som ble begått – uten unødige ulemper for de berørte. Min beklagelse
er uten forbehold.
Det andre jeg vil
trekke frem, er at formell orientering og kunnskap om de aktuelle
feil fikk riksadvokatembetet – etter en telefonisk henvendelse fra
Nav 8. oktober 2019 – først i et møte 16. oktober samme år. Etter
påtrykk fra vårt kontor fikk vi dagen etter foreløpige lister fra
Nav over dommer som var avsagt fra og med 2016, og allerede samme
dag ringte mine folk til påtalemyndigheten i de politidistrikter
hvor det fremgikk at det etter listene var saker, og hvor det ikke
forelå opplysninger om at dommene var sonet. Formålet var selvsagt å
hindre at det ble innkalt til soning, eller å avbryte soning om
det pågikk. Denne telefonrunden ledet frem til at for én person
som satt og sonet – det var den eneste vi kunne se som satt og sonet
på det tidspunktet – ble det gitt ordre om soningsavbrudd, og vedkommende
ble løslatt, tror jeg, dagen etter. Tre etterlysninger for innkallelse
til soning ble beordret avlyst. Dommer fra før 2016 antok vi gjennomgående
var sonet og at det ikke hastet så mye med.
Det tredje jeg
vil trekke frem, er at jeg håper at granskingsutvalget vil se nærmere
på lovgivningsteknikken som brukes i tilfeller som dette. Det kan
sies å være en viss form for lovkollisjon, i den forstand at ordlyden
i de norske bestemmelsene trekker veldig vidt, og så kommer det
innskrenkninger gjennom forordninger som på mange måter nuller ut
straffansvaret i vid forstand, uten at dette fremgår av de norske
lovbestemmelsene. Begrensningene bør etter mitt syn tydeliggjøres,
slik at vi praktikere blir satt i stand til å vurdere disse begrensningene
og ikke være prisgitt en slik etappevis gjennomgang som ellers fordres.
Min henstilling går her til lovkonsipistene i første rekke, for
dette er en lovteknikk som fordrer nærmere vurdering og gjennomgang.
Mitt fjerde poeng
innledningsvis er at den praktiske arbeidsfordeling mellom forvaltningen
på den ene siden og påtalemyndighetene og domstolene på den annen
side gjennom år, gitt de ressurser og spesialiseringer som vi har,
utvilsomt har ført til at det rettslige fundament ved anmeldelser
fra spesialistorgan ikke har blitt kritisk ettergått på samme måte
som faktiske forhold. Dette er meget beklagelig, men like fullt
en realitet, og understreker også det anmelderansvar som tilligger
de offentlige myndigheter i særdeleshet. Jeg har allerede tilkjennegitt
at det er en klar lærdom fra dette sakskomplekset. Slik kan det
ikke fortsette. Vi må i langt større grad både i domstolene og i
påtalemyndigheten etterkontrollere og etterprøve skarpt de rettslige
anførsler. Dette gjelder særlig ved anmeldelser fra offentlige spesialistorgan,
som Nav kontroll i denne sammenheng er. Et annet eksempel er anmeldelser
fra skattemyndigheten.
Mitt femte anliggende:
Allerede under pressekonferansen 28. oktober i fjor tilkjennega
jeg at påtalemyndigheten svært gjerne skulle vært underrettet tidligere om
den tvil som bredte seg i Nav-systemet om rettsanvendelsen i deres
anmeldelser kunne være riktig. Dette fastholdes i dag, og det er
flere skjæringspunkter hvor underretning til riksadvokatembetet
med fordel burde vært gitt. Jeg er sikker på at det blir anledning
til å komme tilbake til dette under dagens høring, men jeg trekker
frem nå at informasjon til oss ville, nær sagt uansett tidspunkt,
utløst en aktivitetsplikt og en handleplikt fra vårt kontor – gjerne
illustrert ved det vi gjorde allerede 17. oktober, da vi samme dag
hadde fått noe konkret å arbeide med.
Det sjette poenget
i denne lille innledningen knytter seg til antall dommer: Hva snakker
vi om av uriktige dommer? I politiets dataverktøy, datasystem, er
det dessverre ikke mulig å søke direkte etter det vi her er ute etter.
Det må gjøres grovsøk – flere typer grovsøk – og så må man foreta
en manuell gjennomgang.
Det er arbeidskrevende,
og jeg hadde først gitt politiet frist til å gjøre det før jul.
Den er nå forlenget til 10. januar. Det skal etterkontrolleres av
statsadvokatene innen 20. januar, og på dette tidspunkt bør man
ha en god oversikt som er kontrollert fra flere kanter. Jeg vil
tro den vil være tilnærmet fullstendig. Men i dag, basert på Navs
lister og tall fra Domstoladministrasjonen, kan jeg opplyse følgende:
Det skal være avsagt
75 feilaktige dommer. Av disse 75 er det sonet fengselsstraff helt
eller delvis i 44 tilfeller. Det er gitt to soningsavbrudd – så
de er ikke sonet ferdig, men i de 44 tilfellene teller det med.
I 8 saker er det avsagt samfunnsstraff, og i 19 saker er dommen
betinget. I 4 tilfeller er det ikke påbegynt soning av den ubetingede straffen.
Som illustrasjon
på dommene kan jeg trekke frem – for å vise spennvidden – en dom
fra 2015, hvor en person fikk to år og fire måneders fengsel, av
dette var halvannet år ubetinget. Men det er viktig å understreke
at her ble andre straffbare forhold pådømt samtidig. Det aktuelle
beløpet anmeldt fra Nav utgjorde 146 000 kr, og det er all grunn
til å tro at de andre forholdene har spilt betydelig rolle ved straffeutmåling.
Samme år, altså
i 2015, en kanskje typisk dom, men i det mer alvorlige sjiktet:
elleve måneders straff, hvor åtte måneder er ubetinget. Beløpet
gjaldt 890 000 kr. I 2016 en betinget dom på fengsel i 15 dager
– her var beløpet 195 000 kr. Forholdet lå noe tilbake i tid, så
tidsaspektet har spilt inn. Dommene gjelder i det vesentlige arbeidsavklaringspenger
og i stor grad norske borgere. Totalt av 75 personer er det, så
vidt jeg kan finne ut, 12 utenlandske statsborgere.
La meg kort nevne
avslutningsvis i denne innledningen at en rettskraftig dom kan begjæres
gjenåpnet til ny prøving under visse vilkår, f.eks. en ny omstendighet som
synes egnet til å føre til frifinnelsen eller at særlige forhold
gjør det tvilsomt om dommen er riktig. Det er det siste som er aktuelt
her. Gjenåpning besluttes av Gjenopptakelseskommisjonen. De har
eksklusiv myndighet, og de sier ja eller nei til gjenåpning. Sier
de ja til gjenåpning, er det behandling i de ordinære domstoler som
deretter finner sted.
Det er viktig for
meg å understreke, gitt den rolle vi burde ha i denne saken, at
i påtalemyndigheten er det bare Riksadvokaten som kan begjære gjenåpning.
Det kan selvfølgelig gjøres til skade for den som måtte være frifunnet,
en adgang vi bruker ytterst sjelden – jeg har gjort det én gang
i en drapssak – men ikke sjelden til gunst for den domfelte. Den
domfelte kan selv begjære gjenåpning, men hvor urett er begått,
begjærer vi gjenåpning, slik at de skal slippe det selv. Det er
det siste som er aktuelt her. Jeg forstår det slik at setteriksadvokaten håper
å få den første saken – den første dommen – inn for Gjenopptakelseskommisjonen
denne måneden, og så kommer det fortløpende etter hvert.
Jeg gjentar min
sterke beklagelse på vegne av påtalemyndigheten og vil besvare spørsmål
etter beste evne. Takk.
Møtelederen: Mange takk skal du ha for innledningen. Da starter
vi med spørsmål fra sakens ordfører, Eva Kristin Hansen, som har
inntil 10 minutter til spørsmål – vær så god.
Eva Kristin Hansen (A)]: Tusen takk for innledningen, og
kanskje særlig tusen takk for de forbedringspunktene du peker på,
hvor man kanskje kan gjøre forbedringer i i framtiden.
I innlegget ditt
er du inne på at påtalemyndighetene burde ha vært koblet på tidligere.
Jeg lurer på om du kunne sagt litt om når du mener man burde vært
koblet på. Burde man vært koblet på f.eks. da den første trygdrettskjennelsene
kom i 2017? Har du noen tanker om det, og kunne du eventuelt utdype
litt det med å bli koblet på tidligere?
Tor-Aksel
Busch: Jeg sa på den nevnte pressekonferansen at jeg gjerne
skulle blitt orientert allerede i 2017, da Trygderettens avgjørelser
kom. Trygderetten er en domstol som påtalemyndigheten ikke følger
med på – den holder ikke på med straffesaker og ligger utenfor vårt
oppmerksomhetsfelt. Jeg skulle veldig gjerne sett at vi allerede
da, fra sommeren 2017 da det kom avgjørelser som reiste spørsmål
om dette kunne være riktig, ble koblet på.
I strafferetten
ligger det et klarhetskrav. Det er altså ikke slik at det mest sannsynlige
skal legges til grunn, og jeg vil tro – riktignok med etterpåklokskapens
blikk – at om vi hadde fått noen varsler der, ville vi gått tungt
inn i dette allerede i 2017. Hvis man ser på antall dommer som er
avsagt i de ulike perioder, er det i 2018 og 2019 33 dommer av de
75 som jeg omtalte i stad. 14 av de 33 er i 2019 – i annet halvår
av 2019 var det 4 dommer.
Eva Kristin Hansen (A): Takk for svaret. Det jeg har tenkt
litt på, er at i februar–mars 2019 endret man praksis og informerte
systemet om at man hadde tolket regelverket feil. Så ga politisk
ledelse signaler om at dette skulle gjelde framover i tid – man
tenkte ikke bakover i tid, at folk kunne være uskyldig dømt.
Hva tenker du
som tidligere riksadvokat om det?
Tor-Aksel
Busch: Jeg har vanskelig for å forstå at man ikke tenkte
på de skader som måtte ha skjedd. Vi er ikke helt uten erfaring
med at Nav har gjort feil tidligere. I 2016 fikk vi en henvendelse
fra Nav om at de hadde beregnet for store beløp i en del av sine
anmeldelser. Vi hadde da en full runde med både Nav og politiet
om korreksjoner og med tanke på om det kunne bli aktuelt med gjenåpninger.
Det var et stort arbeid, men det ledet frem til ett tilfelle hvor
det var aktuelt for oss å begjære gjenåpning, men hvor den domfelte
ikke ønsket det. Det lot jeg være avgjørende, slik at det ble ingen
gjenåpningssaker. Men vi hadde erfaring med Nav fra 2016 – det er
mitt poeng – som viser at man går tilbake og søker å rette opp det
som måtte ha gitt foranledning til feil. Så jeg er litt overrasket
over det.
Når jeg ser på
internrevisjonens rapport fra Nav, har de sagt at man har intervjuet
både saksbehandlere og ledere – jeg er på side 59:
«Vi har ikke fått tydelige svar
på hvorfor man ikke før i juni/juli 2019 så for seg konsekvensene
for straffesaker.»
Ja, jeg registrerer
det bare, men jeg er noe overrasket – jeg legger ikke skjul på det.
Eva Kristin Hansen (A): Akkurat, for det går jo en diskusjon,
hvis man går gjennom den rapporten du viser til, men også bakgrunnsmaterialet,
e-poster og den typen ting, og det er ganske stor forvirring innad
i Nav om hvordan man skal tolke regelverket. Man begynner å stille
spørsmål om noen kan være uriktig dømt, men også i forkant av dette
er det stor forvirring. Hva om man hadde koblet på påtalemyndigheter
eller andre på et tidligere tidspunkt også i den prosessen innad
i Nav, for det virker jo ikke som om man spør om råd? Hva tenker
du om det?
Tor-Aksel
Busch: Vi hørte ingenting i denne perioden. Vi har et sentralt
samarbeidsforum hvor både politidirektøren, jeg og Nav-direktøren
er med. Det ble ikke tatt opp i dette samarbeidsforumet. Vi hadde
to møter i 2019, og det ble ikke nevnt der i det hele tatt. Møtet
i første halvår var 20. mars, og den 26. september var det andre
møtet. Hvis vi hadde hørt det som gjenspeiles i Nav i 2019, ville
jeg ha forsømt min handleplikt og aktivitetsplikt betydelig hvis
jeg hadde sagt noe i retning av at dette får dere ordne opp i selv.
Vi hadde begynt å gjøre vurderinger av det i samråd med Nav – det
kan det ikke være tvil om.
Eva
Kristin Hansen (A): Ja, for du nevner de møtene som man har
brukt å ha, hvor også Nav møter, og det har vært skrevet en del
om at særlig på det ene møtet ble det orientert, liksom på gateplan,
om at det var utfordringer i Nav. Hvordan fikk du kjennskap til
de samtalene?
Tor-Aksel
Busch: Det knytter seg til det møtet vi hadde den 26. september.
Det ble ikke tatt opp i det formelle møtet, men på gangen etterpå
møter en av deltakerne fra Nav en av mine statsadvokater som ikke
hadde vært med på møtet, og de begynner å snakke om dette. Min statsadvokat
hadde da gitt klart uttrykk for at her må Riksadvokaten inn – dere
må orientere Riksadvokaten. Det kom frem at det var sendt brev til
politiet som vi ikke hadde fått gjenpart av eller var gjort kjent med
fra Nav. Slik sett ble jeg orientert senere samme dag, og vi ventet
da på en henvendelse fra Nav, i tråd med det som var signalisert
fra vårt kontor. Det kom i form av denne telefonsamtalen, vil jeg
da tro, den 8. oktober. Det er det neste vi hører.
Eva Kristin Hansen (A): Så lurer jeg litt på om du kunne
komme med noen betraktninger om da alarmen gikk for alvor i departementet,
altså høsten 2019. Er du av den oppfatning at man både i direktorat
og i departement forsto alvoret i saken?
Tor-Aksel
Busch: Jeg kan jo ikke si det, for det er fortsatt fravær
av henvendelser til mitt gamle kontor, som jo sitter helt sentralt
i muligheten for å gjenopprette den feil som var blitt begått mot
dem som hadde fått uriktige dommer. Det synes til en viss grad –
når jeg ser på det i ettertid – å være slik at man konsentrerte
seg om tiden fremover, og ikke så mye om å rette opp feil. Hadde
man tenkt i de baner, ville det vært helt naturlig å ta kontakt
med oss. Og som jeg forhåpentlig har illustrert: Vår dør ville vært
åpen og ville altså ha ledet frem til handling.
Eva
Kristin Hansen (A): Da har jeg bare tid til et siste spørsmål
– det er i en litt annen retning og gjelder forholdet til EØS-regelverket
generelt: Er det din oppfatning at man oppfatter at EØS-regelverket
har forrang, eller har vi et litt avslappet forhold til det i Norge?
Tor-Aksel
Busch: Jeg må nok si at vi ikke har hatt høy nok beredskap
på det i vår egen etat. Vi har i stor grad rettet oppmerksomheten
mot internasjonale domstoler som Den europeiske menneskerettsdomstol,
men EØS-retten har ikke fått samme oppmerksomhet, og det går, nær
sagt, helt tilbake til utdannelsen og de juridiske studier. Når
man da kombinerer det med den lovgivningsteknikk som jeg var innom,
blir dette rett og slett krevende for praktikere – ikke i og for seg
som et veldig dyptgripende forsvar, men som en realitet.
Møtelederen: Takk
for det. Da går vi videre til Høyre, og det er Svein Harberg som
stiller spørsmål. Han har inntil 5 minutter – vær så god.
Svein Harberg (H): Takk for det, og takk for en særdeles
ryddig gjennomgang. Takk også for klare erfaringspunkter, der du
peker på ting som må gjøres annerledes, altså mer oppmerksomhet
på dette med lovkollisjoner, se hvordan en kan ha en kritisk gjennomgang
av det som skjer, f.eks. i Nav kontroll – veldig tydelige og gode
tilbakemeldinger.
Jeg har registrert
at både tidligere og nå er du opptatt av dette med når du ble varslet,
og du presiserer aktivitetsplikten i samråd med Nav. Så registrerer
jeg at du i dag snakker om disse datoene i oktober, men dere ble jo
allerede kjent med dette etter at brevet hadde gått til politiet
og de tok kontakt med dere. Hva gjorde dere i den perioden fra dere
ble klar over at det faktisk var sendt ut et brev om at alle disse
sakene skulle stilles i bero, og fram til dere fikk den endelige
beskjeden som dere refererer til, den 16. oktober?
Tor-Aksel
Busch: Den første henvendelsen knyttet til brev til politiet,
kom fra statsadvokaten i Trøndelag, som hadde fått et varsel. Det
var 1. oktober. Da var i og for seg signalene til Nav gitt, riktignok
på bakgrunn av en uformell kontakt – jeg skulle jo ønske at dette
hadde vært en formell, direkte kontakt. Vi fikk intet skriftlig før
vi ba om disse listene, og det var først på pressekonferansen den
28. at jeg sa at vi må få et formelt inntak fra Nav for å sette
i gang noe. Det er jo slik det fungerer i offentlig forvaltning.
Vi hadde gjort noe på bakgrunn av listene – med formelt inntak –
og da fikk vi en mail samme dag, som ble journalført etter pressekonferansen.
Vi fikk høre om
disse brevene som politiet på ingen måte skjønte var en systemfeil.
Det ble oppfattet slik at det var en henvendelse i den enkelte
sak, og dette gikk rett til den påtalejuristen som var ansvarlig
i den enkelte sak, så man så ikke systemfeilene. Da vi fikk høre
om dette, var i og for seg den litt uformelle dialogen i gang med Nav,
og vi satt og ventet på dette. Kanskje vi skulle ha gjort noe mer
da, men det var i og for seg ingenting å jobbe med, vi måtte ha
noen lister og noen dommer å gå ut fra.
Svein Harberg (H): Takk for det. Så lurer jeg også litt på
hvor det sviktet da dere fikk over disse listene – etter som jeg
har forstått den 17. oktober. Da var det en liste over hva som var
i gang av saker. Samme dag ble det faktisk domfellelse – folk ble
satt i fengsel og først løslatt den 31. oktober. Da virker det jo
som det er noe i kommunikasjonen også etter at dere kom inn i saken, som
har sviktet. Jeg vet ikke om du kan forklare det.
Tor-Aksel Busch: Nei, dette stemmer ikke helt med de opplysninger
som jeg sitter på per i dag, med utgangspunkt i den oversikten jeg
har. Men her må jeg ta noen forbehold – i den forstand at jeg vitterlig
sitter på sidelinjen nå. Det ble altså ikke avsagt noen dom etter den
17. september, som er den siste dommen som fremgår av denne listen.
Svein Harberg (H): Da har vi forskjellige opplysninger om
det, men det kan vi jo sjekke ut i ettertid. Poenget er at vi har
en del spørsmål om effektueringen av den stoppen som det er snakk
om, og løslatelsen fra soning – om du i etterkant kan si noe om
den dialogen, også det at politiet oppfattet det som enkeltsaker
og ikke som en alvorlig sak.
Tor-Aksel
Busch: Da vi fikk listen den 17. oktober med dommer fra 2016
og fremover, kontrollerte man det mot gjennomført soning. Hvis det
var gjennomført soning, hastet det ikke like mye, som jeg var innom. Man
ringte da rundt til de tilfellene hvor det ikke var påført soning,
det var i alt åtte tilfeller. Det viste seg at flere av dem var
sonet, og man kom da bare ut med den ene dommen, og etter det jeg
har fått opplyst – og jeg vet ikke noe annet – ble vedkommende løslatt
dagen etter. Og så ble tre etterlysninger stilt i bero.
Den fulle oversikt
over dette, Harberg, tror jeg man i og for seg først kan forvente
å få når 20. januar er ute og man får sett nærmere på totaliteten
i det. Men det er disse opplysningene jeg har per i dag.
Møtelederen: Da er tida ute, og vi går videre til Fremskrittspartiet.
Det er Hanne Dyveke Søttar som nå har inntil 5 minutter å disponere
– vær så god.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Takk skal du ha.
Jeg vil litt tilbake
til det Eva Kristin Hansen tok opp helt på slutten, dette med EØS-rett,
for vi har jo sett at mange av – eller de fleste – dommene går på
arbeidsavklaringspenger. Dette er en sak som går tilbake til 2008, da
de tre tidligere ytelsene ble slått i hop til det som vi dag kjenner
som arbeidsavklaringspenger. Da sendte Nav inn et høringssvar, der
det står – og jeg siterer:
«EØS avtalens regler, som går foran
de nasjonale reglene, innebærer at en del brukere vil kunne ha større
rett til å motta trygdeytelser fra Norge under opphold i utlandet
enn etter de nasjonale reglene.»
Dette sitatet
er hentet fra høringssvaret i 2008.
Nav ba om at departementet,
i den proposisjonen som skulle legges fram, skulle klargjøre hvordan
vi skulle finne sammenhengen mellom EØS-reglene og de nasjonale
reglene.
Da tenker jeg
litt sånn: Sett den situasjonen vi er i i dag, tenker du at dette
er noe som faktisk kunne ha vært endret? Kunne denne feilen faktisk
ha vært rettet opp allerede i 2008?
Tor-Aksel
Busch: Ja, jeg tror at det hadde vært mulig, i hvert fall
å ha gjort det tidligere. Jeg har ikke sett så mye på tiden før
2012, men hvis man konsentrerer seg om 2012 og implementeringen
av forordningen da, hvis man tydeligere hadde samkjørt disse lovene,
så mener nok jeg at resultatet kunne vært annerledes. På den listen
som jeg har, og jeg får ta noen forbehold med tanke på det som representanten
Harberg var innom, kom hovedtyngden av dommer definitivt senere.
Vi har – skal vi se – jeg finner ikke det i farten, men hovedtyngden
begynner altså i 2014, da kommer hovedtyngden med dommer.
Hanne
Dyveke Søttar (FrP): Bare en kort oppfølging, for det du
egentlig sier, er at hvis man hadde gått grundigere inn i dette,
altså hvis departementet hadde gjort disse vurderingene som Nav
ba om i 2008, kunne resultatet ha vært annerledes enn det faktisk
er i dag?
Tor-Aksel
Busch: Ja, jeg synes det ser slik ut med det man i dag kan
skue konturene av.
Møtelederen: Takk
for det. Da går vi videre til Senterpartiet og Nils T. Bjørke, som
også har 5 minutter.
Nils
T. Bjørke (Sp): Takk for det, og takk for ei klargjerande
og god orientering. Eg synest det sett ein god del ting på plass.
Du er innom dette
med lovteknikk. Trygderetten er jo nasjonal, og så viser han til
EØS-retten, utan at det er eit samla lovverk. Meiner du at det hadde
vore enklare for påtalemyndigheita å løysa opp i dette dersom ein hadde
hatt eit lovverk som hadde EØS-retten innbakt i seg?
Tor-Aksel
Busch: Ja, det hadde definitivt vært enklere, og jeg håper
virkelig at det hadde gitt noen andre resultater, og at noen innen
påtalemyndighet og domstoler da måtte ha våknet og sett: Hva er
nå egentlig dette?
Nils
T. Bjørke (Sp): Trygderetten har jo ei litt spesiell stilling
i domstolsystemet vårt. Er det ei svakheit her at det ikkje er noka
samhandling mellom Riksadvokaten og den biten og Trygderetten?
Tor-Aksel
Busch: Jeg vil vel i og for seg ikke mene at det er det.
Jeg tror det ville gi en feilfordeling av oppmerksomhet, gitt de
ressurser som er tilgjengelige. Svært mye av det Trygderetten steller
med, har i praksis ingen betydning for vår side. Å følge med på
hva som skjer der – jeg tror vi kan bruke den tiden mer effektivt, at
det må være Nav som fanger opp det innenfor sitt saksområde og orienterer
oss om oppsiktsvekkende avgjørelser fra Trygderetten. Sånn tror
jeg det må være i det daglige liv.
Nils
T. Bjørke (Sp): Så du meiner at her er det Nav som ikkje
har fanga opp dei utfordringane som Trygderetten har gjeve dei på
dei sakene som kom, og burde ha gått vidare med?
Tor-Aksel
Busch: Ja, jeg mener det, med utgangspunkt i hva jeg sa i
sted, altså at Nav fanget det opp, og så kan det se ut som, i noen
av de rapportene som foreligger, at de ikke var enig i de konklusjonene.
Uansett er det min oppfatning, med etterpåklokskap, som jeg har sagt
tidligere, at dette med fordel kunne vært formidlet til oss. Vi
er opptatt av det klarhetskravet som knytter seg til straffelovgivning.
Man skal ikke prøve ut straffansvar, da skal man være sikker. De
avgjørelsene fra Trygderetten – det fantes noen som gikk i motsatt
retning også etter 2017 – ville nok fått noen alarmklokker til å
ringe hos oss. Jeg er ganske så sikker på det.
Nils
T. Bjørke (Sp): Takk. Då har eg fått svar.
Møtelederen:
Da går vi videre til Freddy André Øvstegård, SV, som også har 5
minutter til disposisjon – vær så god.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk for det, komitéleder. Og takk
for en grundig og samvittighetsfull innledning fra den tidligere
riksadvokaten.
Nå har det blitt
sagt noe om når den tidligere riksadvokaten mener at man burde blitt
informert om trygderettskjennelsene f.eks., slik at Riksadvokatens
kontor kunne sette i gang med det de har plikt til å gjøre når slike
opplysninger kommer. Jeg lurer på hva du mener: Når burde Riksadvokatens
kontor blitt informert av Arbeids- og sosialdepartementet i denne
saken? Når mener du at Arbeids- og sosialdepartementet hadde tilstrekkelig
med opplysninger til å ta denne saken til dere? De fikk et brev
den 20. desember, f.eks., hvor det bl.a. ble informert om trygderettskjennelser
som går imot Navs praksis.
Tor-Aksel
Busch: Det er vanskelig for meg å ha en sikker oppfatning
om forholdet mellom Nav og direktoratet og departementet. Det skal
jeg vokte meg vel for å ha for sikre meninger om. Men hvis man tar
utgangspunkt i statsråd Hauglies redegjørelse til Stortinget, sier den
noe om Trygderettens avgjørelser, og at man hadde disse avgjørelsene
fra juni 2017. Ideelt sett mener jeg, uansett hvem som burde ha
orientert oss, at vi burde fått en orientering på det tidspunktet.
Det neste skjæringspunktet
synes jeg er da Trygderetten 19. november skrev til klageinstansene
i Nav at de vurderte å forelegge spørsmålet for EFTA-domstolen – det
er neste rundingsbøye. Det hadde også vært mulig. Så har du dialogen
med departementet i januar 2019, hvor det også hadde vært mulig.
Så har du e-post fra departementet i februar 2019 – der kunne også
alarmklokkene ringt, etter mitt syn. De stiller sakene i bero i
februar, men forteller ingenting til oss om de saker som da er i
gang, eller med tanke på de gjenopprettinger som skulle skje. Så
der hadde det også vært mulig. Og den siste rundingsbøyen blir i
og for seg når man sender brevene ut til politidistriktene enkeltvis.
Det er mange punkter. I en ideell verden begynner jeg altså med
Trygderetten, og det er flere steder der man i og for seg med fordel
kunne ha tenkt på oss etterpå, etter mitt syn.
Jeg understreker
i og for seg, foranlediget av ditt spørsmål, at det er to forhold
i dette. Det ene er å håndtere de saker som ikke er avgjort. Det
vil være viktig. Og del 2 vil være, hvis man mener at det er feil:
Hva gjør man med de saker hvor det foreligger rettskraftig dom?
Begge deler er i og for seg viktig selvfølgelig, men ikke minst
er det viktig å få stoppet de sakene som også er i gang, før ytterligere
urett skjer.
Freddy
André Øvstegård (SV): Tusen takk for det.
Det er blitt stilt
flere spørsmål om tidsperioden etter at alarmen gikk hos departementet.
Vi vet i ettertid, basert på de svarene vi har fått, at en mann
ble dømt den 16. – eller 17. – september for trygdesvindel på feilaktig grunnlag,
rett inn i denne saken. På det tidspunktet visste Nav og departementet
at denne rettssaken skal foregå, noen dager før, og drøfter om de
skal gi beskjed, slik at rettssaken kan stoppes. Hva er din kommentar
til at vedkommende blir dømt til 90 dagers fengsel, i perioden 16.–17. september,
uten at Riksadvokaten eller andre blir informert?
Tor-Aksel
Busch: Mitt svar er at det hadde vært fullt mulig å stoppe
den saken. Det er vel 17. september de begynner å sende ut brev
– i perioden 17.–19. september, så vidt jeg husker. En telefonhenvendelse
til oss hadde gjort det mulig å stoppe den saken. Det er ingen tvil
om det. Jeg tror det får være mitt svar.
Møtelederen: Tiden
er ute, og vi går videre til uavhengig representant Ulf Leirstein,
som har 5 minutter til disposisjon – vær så god.
Ulf Leirstein (uavh): Takk, komitéleder – og takk til tidligere
riksadvokat for en god redegjørelse i syv punkter.
Du var innom at
riksadvokatembetet som sådan ikke følger med på Trygderetten, sikkert
litt av ressurshensyn, men også fordi man primært håndterer andre deler
av våre domstoler. Men burde kanskje riksadvokatembetet i større
grad fulgt med på Trygderetten? Vi har veldig mange saker knyttet
til trygdeordninger og misbruk av trygdeordninger, som på et eller
annet tidspunkt ender i strafferettssystemet vårt. Det er ganske mange.
Burde ikke også riksadvokatembetet som sådan, om du ser på det du
vet i dag, i større grad, og i hvert fall for framtiden, fulgt mer
med på Trygderetten?
Tor-Aksel
Busch: Vi skal ikke gjøre dette til en ressursdiskusjon.
Dere sitter på pengesekken.
Det er klart at
veldig mange av overtredelsene som knytter seg til trygdelovgivningen,
har vært av mindre alvorlig karakter sett i det bildet av saker
som riksadvokatembetet behandler. Jeg har vært ved det kontoret
i over 30 år, og jeg har aldri før nå tenkt at jeg burde hatt et
øye på Trygderettens avgjørelser. Hvis du spør om vi nå burde gjøre
det fremover, synes jeg nok det vil være viktigere med tiltak på
lovgivningssiden, som jeg var innom, enn at vi skal følge med på
en lang rekke avgjørelser som reelt sett vil være uten interesse
for påtalemyndigheten.
Jeg gir deg noe
rett i premissene for ditt spørsmål – i en ideell verden – men vi
er jo ikke helt der. Riksadvokatembetet ble opprettet i 1887 og
har fortsatt ikke mer enn 25 ansatte totalt. Det gir noen begrensninger
for hva man kan gjøre i det virkelige liv.
Ulf Leirstein (uavh): Noe av grunnen til at vi sitter her,
er nettopp at vi også skal se framover med tanke på å finne modeller
for organisering som gjør at vi ikke skal få tilsvarende saker i
framtiden. Jeg takker for tilbakemeldingen din.
Du var selv innom
at vi har veldig mange EØS-regler. Vi skal forholde oss til EØS-retten.
Det er klart at dette er et komplekst jussområde. Er det slik, etter
din oppfatning, at riksadvokatembetet i dag har god nok kompetanse
knyttet til alt ved EØS-retten?
Tor-Aksel
Busch: Overhodet ikke – det ville være et viktigere tiltak
enn å følge med på Trygderettens avgjørelser å opparbeide høyere
kompetanse knyttet til EØS-retten i vid forstand.
Ulf Leirstein (uavh): Du har, som du selv sa, vært knyttet
til riksadvokatembetet i 30 år og har vandret i jussens verden.
Når du ser det du ser i dag, og vet det du vet i dag: Kan du komme
med noen betraktninger når det gjelder saken vi nå behandler, om
hvordan i alle dager det kunne gå så galt som det gjorde? Hva er
din vurdering av det?
Tor-Aksel
Busch: Det ligger jo litt implisitt i det jeg sier – at man
har valgt en krevende lovgivningsmodell som ikke nødvendigvis tydeliggjør
de begrensninger som ligger i straffansvaret reelt sett. Det er
den ene delen. Den andre er at når offentlige myndigheter som anmelder,
kommer i tvil om holdbarheten i det rettslige fundamentet som anmeldelsene
hviler på, er det veldig viktig med informasjon innenfor offentlig
sektor.
Til sammen vil
vi kunne få til mye, men det forutsetter at man har fått og får
informasjon i de rette kanaler. Det kan sikkert være forskjellige
oppfatninger av det, men jeg er tydelig på – sett ut fra mitt ansvarsforhold
og min erfaring – at vi burde vært varslet tidligere.
Ulf Leirstein (uavh): Kunne man da også gjort en bedre jobb
den dagen man implementerte og la fram loven for Stortinget?
Tor-Aksel
Busch: Ja, man kunne det. Det er fullt mulig å velge en annen
lovgivningsteknikk, tror jeg. Når man ser på måten dette gjøres
på, er det i hvert fall ikke helt uten risiko med tanke på hvordan
dette vil være etter en stund. Det må det være lov å si.
Ulf Leirstein (uavh): Takk for det.
Møtelederen: Da
går vi over til en åpen runde på inntil 15 minutter, der det er
anledning til å stille oppfølgingsspørsmål til de spørsmål som så
langt er blitt stilt.
Vi starter med
sakens ordfører, Eva Kristin Hansen – vær så god.
Eva Kristin Hansen (A): Takk. Jeg kunne tenke meg å gå litt
tilbake til det vi var inne på i forrige spørsmålsrunde fra meg
– om diskusjonene og usikkerheten som var i Nav-systemet, om man
tolket ting riktig, og det å oppdage at folk var dømt feil. Hva
tenker du om kompetansen som ligger i det systemet, og hvilke måter
burde man styrket det på? Burde det vært noen mekanismer som gjorde
at man tok kontakt med ditt kontor eller den typen ting? Hvordan
tenker du at man kunne forbedret det?
Tor-Aksel
Busch: Jeg har ikke full oversikt, så langt derifra, om hvordan
Nav har organisert seg. Men det er klart at den rettslige kompetansen
i Nav inn mot EØS-problematikk er ganske avgjørende. Det å ha gode
juridiske miljøer med en internasjonal forankring vil være et viktig
tiltak.
Regjeringsadvokaten
er rådgiver for staten. De har mye kompetanse ved det kontoret.
De har også gitt en vurdering av problematikken her, og 17. oktober
hadde vi underhåndskontakt med Regjeringsadvokaten, før vi satte
i gang telefonrundene våre, for å høre om hvilke vurderinger som
da ikke var ferdige – litt underhånden hvilke vurderinger de hadde.
Det er mye kompetanse der.
I dag, igjen i
etterpåklokskapens lys, er det lett å se at man kanskje burde ha
spurt Regjeringsadvokaten om råd før det ble gjort.
Vi ser at hele
den internasjonale delen av strafferetten er blitt veldig mye mer
toneangivende innenfor vårt virke. Det er helt annerledes i dag
enn da jeg begynte. Det at man f.eks. ved Riksadvokatembetet ressursmessig er
i stand til å opparbeide tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om
den internasjonale strafferetten, er en viktig del av rettssikkerheten.
Det må gjøres grep for å styrke de ulike miljøene som er der, og
som helt sikkert bør samarbeide tettere på et generelt nivå.
Møtelederen: Neste
spørsmål er fra Svein Harberg – vær så god.
Svein Harberg (H): Takk, komitéleder. Busch peker på etterklokskap
som en faktisk kunnskap en kan forholde seg til. Det er jeg enig
med ham i, og i den forbindelse blir det viktig for meg å rette
opp en feil jeg gjorde i sted. Det er helt riktig at siste dom var
17. september, men siste fengsling – det var der jeg sa feil – skjedde 17. oktober,
altså samtidig som denne listen kom til Riksadvokaten, og den saken
sto på den listen. Han ble fengslet 17. oktober og ikke løslatt
før 31. oktober. Spørsmålet mitt var like relevant. Det er underlig
at det skulle gå så lang tid, nettopp med bakgrunn i det du sa om
ikke å kalle inn flere og sørge for at folk ikke ble holdt urettmessig
i fangenskap.
Tor-Aksel
Busch: Her må det være en beklagelig glipp. Jeg er ukjent
med dette. Jeg forutsetter at det blir fulgt opp av setteriksadvokaten.
Det skulle åpenbart ikke ha skjedd. Det ble kontrollert mot de soningsattestene
vi hadde, og vi har, som sagt, ringt rundt. Der hvor soning var
gjennomført, fikk man også soningsbekreftelse. Jeg har ikke noen
annen forklaring enn at én sak må ha gått oss forbi, og jeg må selvfølgelig
sterkt beklage det.
Det gir meg foranledning
til å trekke frem de tallene jeg ikke fant på ditt spørsmål i sted:
4 dommer i 2014, 7 i 2015, 12 i 2016, 19 i 2017, 19 i 2018 og 14
i 2019. 4 av dem var også etter første halvår.
Møtelederen: Da
er neste spørsmål fra Bente Stein Mathisen – vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Du var inne på det i innledningen
din, og du har også uttalt til Aftenposten, at politiet og påtalemyndigheten
i større grad må ettergå den lovforståelsen som ligger til grunn
i anmeldelse fra offentlige myndigheter. I hvilken grad vurderer
du måten forordningen ble implementert på, som tilgjengelig juss?
Og hva kunne vært gjort ved innføringen av forordningen for å unngå
dagens situasjon?
Tor-Aksel
Busch: Jeg mener nok at måten det ble gjort på, gjør at man
kanskje hadde oppmerksomhet om dette i en tidlig fase, men over
tid vil det vaskes litt ut. Man ser på de norske bestemmelsene,
og så finner man ikke frem. Så det måtte vært en tydeligere kobling mellom
norsk bestemmelse og forordningen som har forrang, som var inkorporert,
slik at det ble tydeligere for praktikere.
Her er det ulike
måter man kan gjøre det på. Jeg håper virkelig at granskningsutvalget
ser på noen modeller, og at lovkonsipistene i Justisdepartementets
lovavdeling går inn i dette. Hvis man ikke får en annen måte å gjøre
det på – og det blir på en måte mitt svar – vil det være en risiko
for at store deler av det som jeg kaller å vanne ut straffansvaret,
ikke fanges opp ved senere korsveier. Jeg tror det ligger som et
klart læringspunkt her at man ser på teknikken, og at det springer
en i øynene på en mye tydeligere og bedre måte at oi, oi, her er
det ikke bare norske bestemmelser, men andre bestemmelser.
Møtelederen: Da
er neste Nils T. Bjørke – vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Du var jo inne på forholdet til Trygderetten.
Men litt av utfordringa her, er at Trygderetten har stilt ein del
spørsmål og hatt litt ulike syn utan at det har vorte handtert vidare
i systemet. Burde då departementet og Nav teke tak i dette på ein
annan måte og brukt dykk som sparringspartnar når det har skjedd?
Tor-Aksel
Busch: Oss som sparringspartner er jeg litt usikker på, Bjørke.
I den grad man kunne ha avklart den grunnleggende rettslige forståelsen
her, ville vel Regjeringsadvokaten vært bedre på det konsultative. Men
hvis vi hadde fått informasjon om at Trygderetten begynte å stille
sentrale spørsmål knyttet til forståelsen av regelverk som hadde
ledet frem til straffansvar, ville vi forhåpentligvis – jeg er ganske
sikker på det – grepet fatt i det og sagt: Stopp nå, dette kan vi
ikke fortsette med før vi får den nødvendige rettslige avklaring.
Det ble i sted
reist spørsmål om forhold før 2012. Det siste jeg gjorde en time
før jeg gikk ut av kontoret for siste gang, var å skrive til politiet
og si at nå stopper vi behandlingen av alle anmeldelser fra Nav,
vi går ikke videre med det uansett om det knytter seg til arbeidsavklaringspenger
eller hva det måtte være, og uansett hvilket tidspunkt de relatere
seg til – vi må få den avklaringen først.
Møtelederen: Freddy
André Øvstegård – vær så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for det.
Tilbake til dette
med når og hvordan ditt kontor ble informert om saken. Det har kommet
fram i ettertid at Nav kommuniserte med departementet og ga uttrykk for
at de ikke ville informere Riksadvokatens kontor skriftlig, fordi
man var redd for at saken skulle bli offentlig, noe som for øvrig
ikke stemmer. Hva er din kommentar til det?
Tor-Aksel
Busch: Dette er ikke formidlet til meg, men jeg har sett
det omtalt i mediene, og jeg er jo forundret over det. Er det et
kontor som behandler personømfintlig informasjon gradert etter sikkerhetsinstruksen
og hele spekteret, er det nettopp riksadvokatembetet. Vi praktiserer
selvfølgelig offentlighetsloven sånn som vi mener det skal gjøres.
Jeg er redd for,
hvis jeg skal prøve å gjøre en vurdering, at dette har noe sammenheng
med erfaringene fra 2016 da vi holdt på med disse beløpene, for
da var de brevene vi sendte ut, offentlige, og det er kanskje det som
har gitt foranledning til den oppfatningen, som på ingen måte burde
vært styrende for noe som helst. Var det grunnlag for å unnta det
fra offentlighet, ville det blitt unntatt fra offentlighet, selvfølgelig.
Møtelederen: Da
er neste Hanne Dyveke Søttar – vær så god.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Takk.
Jeg vil litt tilbake
til dette med jussen, for juss er ikke enkelt. Men ut fra det du
sier, har jeg et spørsmål. Når disse sakene begynte å dukke opp,
burde ikke Riksadvokaten gått inn og sett på lovanvendelsen som
lå til grunn for sakene fra Trygderetten? Altså: Bør ikke Riksadvokaten
ut fra selvstendig ansvar gå inn og se om den loven som faktisk
er brukt, er korrekt?
Tor-Aksel
Busch: Jo, det bør Riksadvokaten absolutt gjøre. Men nå var
ingen av disse sakene behandlet ved riksadvokatembetet. Alle disse
sakene er behandlet av politi og statsadvokat. Det er ikke noen
unnskyldning i og for seg, men ingen problemstilling var reist.
Vi trenger – som nær sagt alminnelige, fornuftige mennesker – et
inntak ved at noen må fortelle oss at dette er et problem, at dette
må dere se på og gjøre noe med. Det inntaket fikk vi ikke.
Om noen av disse
sakene var blitt behandlet ved vårt kontor, er jeg neimen ikke sikker
på om vi hadde slått ut på EØS og trygdeforordning av eget tiltak.
Det er jeg ikke sikker på. Det er meget kompetente medarbeidere
ved riksadvokatembetet – det er ingen tvil om det – men når ingen
andre så det, tør jeg ikke på noen måte si at det er jeg sikker
på at vi hadde sett. Men hvis noen hadde fortalt oss at her er det
noen problemer – og det er det som på en måte har vært mitt tilbakevendende problem
– ville vi agert. Det ville gått på to forhold, nemlig: Hva gjør
vi med de sakene som er underveis? Jo, de ville vi ha stoppet. Og
så ville vi ha gjort en kvalifisert vurdering: Har vi et ansvar
for å gjenopprette hvis noen er domfelt med urette.
I det brevet som
jeg tror komiteen er kjent med, som ble sendt fra mitt kontor den
30. oktober, er det klargjort hvordan man skal håndtere det. Dagen
etter kommer det ytterligere et brev, hvor man stanser behandlingen
av alle Nav-saker inntil videre.
Møtelederen: Da
er det siste spørsmål, fra Magne Rommetveit – vær så god.
Magne Rommetveit (A): I nokre av rettssakene har forsvararar
vist til EØS. Førte dette til diskusjon i påtalemyndigheita?
Tor-Aksel
Busch: Ikke som jeg er kjent med. Jeg kan ikke med noen erindring
si at denne problemstillingen ble løftet opp til oss og kom opp
til vår side. Vi fanget ikke opp at det var et tema i en rettssak
et sted i landet. Så vi har ikke hatt oppe verken i tilknytning
til enkeltsaker eller som et generelt spørsmål hvor langt straffansvaret
går etter folketrygdloven med utgangspunkt i inkorporeringen av
trygdeforordningen.
Møtelederen: Da
blir det tid til et spørsmål til, Svein Harberg – vær så god.
Svein Harberg (H): Veldig kjapt: Du sier at måten dette er
innført på, gjør det vanskelig å oppdage senere og følge opp senere.
Men det var jo gjort en vurdering av at dette hadde ingen konsekvens.
Hadde de vurdert det annerledes, hadde det vel blitt en annen innlemmelse
også. Så det var jo en konklusjon den gangen.
Tor-Aksel
Busch: Ja, jeg har sett det. Men vi ser nå at de aller fleste
sier at det er veldig klart – sett i ettertid – at slik var det
ikke. Så det er vel det som preger min betraktning. Men det er klart
at hvis forutsetningen svikter, nemlig at dette ikke hadde noen
betydning, var det ikke noe stort poeng. Men gitt det vi i dag vet,
er det et poeng.
Møtelederen: Da
har vi kommet til veis ende når det gjelder spørsmål fra vår side,
men du har fremdeles mulighet til slutt til å komme med noen sluttkommentarer
dersom du skulle ønske det – vær så god.
Tor-Aksel
Busch: Ingen kommentarer fra min side, komitéleder.
Møtelederen: Da
sier vi hjertelig takk for nyttige bidrag til vårt arbeid.
Vi starter igjen
kl. 13.25.
Høringen ble avbrutt
kl. 13.01.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 13.25.
Høring med tidligere utenriksminister
Jonas Gahr Støre
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen. Jeg ønsker velkommen til tidligere
utenriksminister Jonas Gahr Støre. Du er invitert til høringen fordi
du var utenriksminister på det tidspunktet trygdeforordning 883/2004
artikkel 21 ble innlemmet i norsk rett.
Du har inntil
5 minutter til en innledning. Etter innledningen blir det en åpen
spørsmålsrunde begrenset til 20 minutter, og helt til slutt får
du ordet til en kort oppsummering, vær så god.
Jonas
Gahr Støre: Jeg er glad for å bli innkalt til denne høringen.
La meg først bruke anledningen til å slå fast at det i denne saken
har skjedd alvorlig svikt på flere nivåer, i Nav, i departementene
og i domstolene, med den konsekvens at mennesker er blitt fradømt
rettigheter, ytelser og – mest alvorlig – er dømt til fengsel i strid
med lover og regler. Vi har alle ansvar for å bidra til å belyse
denne saken, slik at vi fullt ut forstår hvordan mulige feil kunne
skje, og hvorfor det ikke ble handlet da det ble klart for dem med
ansvar at feil og urett ble begått.
Komiteen har fokusert
på det som skjedde rundt innføringen av den såkalte trygdeforordningen
i 2012 og årene etter, fram til uretten ble avklart. Det var også fokus
i statsrådens redegjørelse. For hele sakskomplekset, også årene
før 2012, pågår det en gransking igangsatt av regjeringen. Jeg legger
til grunn at man her vurderer det som har skjedd i hele EØS-avtalens
virketid, fra avtalen trådte i kraft 1. januar 1995. Åtte ulike
regjeringer har hatt ansvar i denne perioden.
Av særlig betydning
for denne høringen, for granskingen og for dem som er rammet, er
det å få klarhet rundt håndteringen av saken etter at varslene om
mulige feil begynte å komme fra Nav-ansatte allerede i 2014 og ikke
minst fra Trygderetten i 2017. Det er særlig alvorlig at det går
så lang tid fra tungtveiende varsler kommer, til praksis faktisk
stoppes, og at feilen rettes opp og folk får oppreisning.
Vi forutsetter
at regjeringen kommer til Stortinget med utfallet av granskingen.
Skulle den påvise konkrete feil fra den tiden Arbeiderpartiet hadde
regjeringsansvar, vil vi selvsagt erkjenne det ansvaret vi hadde.
Som lederen sier,
er jeg innkalt som tidligere utenriksminister for å svare på hvordan
UD håndterte innlemmelsen av EUs trygdeforordning i 2012.
Slik jeg forstår
opprinnelsen, handlet dette om et regelverk som er datert helt tilbake
til tidlig på 1970-tallet, i det daværende EF. En ny forordning
som hadde til hensikt å rydde opp i og forenkle et etter hvert komplisert regelverk,
ble påbegynt i EU i 1992. Et formelt forslag ble fremmet av EU-kommisjonen
i 1998, og det ble så vedtatt i EU i 2004 og trådte i kraft og fikk
anvendelse i EU fra 2010. Forordningen ble vurdert som EØS-relevant,
og etter saksbehandling i tråd med gjeldende praksis ble den innlemmet
i EØS-avtalen 1. juli 2011 og trådte i kraft i EØS/EFTA-landene
i 2012.
UDs rolle i innlemmelsen
av regelverk i EØS-avtalen er den samme for håndteringen av den
nye trygdeforordningen som når det gjelder innlemmelse av andre rettsakter
som skal tas inn i EØS-avtalen, med mål om å sikre at alle borgere
i EU- og EØS-landene har like rettigheter. UD bidrar til at prosessen
med innlemmelse av regelverk går riktig for seg etter våre folkerettslige
forpliktelser, bl.a. at Norge forholder seg til de fristene som
gjelder. Når det gjelder de faglige og politiske vurderingene av
gjeldende regelverk, ligger ansvaret hos de ansvarlige departementene.
Det har vært praksis i hele den tiden vi har vært med i EØS, og
det er en praksis som nå er tatt inn i utredningsinstruksen for
departementene.
Siden EØS-avtalen
trådte i kraft i 1995, er det et omfattende regelverk som er vurdert
som EØS-relevant og innført i norske lover og regler. Til sammen
er det tatt inn om lag 13 000 rettsakter i EØS-avtalen. Det er ikke UD
som foretar den faglige vurderingen av disse rettsaktene. Det er
altså fagdepartementene og deres underliggende etater. I dette tilfellet
er det Arbeidsdepartementet som har ansvaret for å følge regelverksutviklingen
på sitt felt, vurdere nytt regelverk for innlemmelse i EØS og sørge
for at innlemmet regelverk gjennomføres i norsk rett og praktiseres
riktig i Norge.
Når nytt regelverk
skal bli en del av EØS-avtalen, blir dette gjort gjennom beslutning
i EØS-komiteen, hvor EU- og EFTA-landene møter. EØS-komiteen møtes
vanligvis sju ganger i året. UD har – nå som da – ansvaret for å
sørge for at en liste over rettsakter som skal tas inn i EØS-avtalen,
sendes fra regjering til storting.
Før møtet i EØS-komiteen
i juli 2011, der den nye trygdeforordningen skulle tas inn i avtalen,
ble Stortinget informert på vanlig måte. Forordningen var inkludert
i listen som ble oversendt Stortingets europautvalg, av meg som
utenriksminister, 20. juni 2011. Før julimøtene i EØS-komiteen er
det normalt ikke møte i Europautvalget fordi Stortinget har begynt
sin ferie. Orienteringen ble derfor gjort etter såkalt skriftlig
prosedyre.
Det er altså UDs
medvirkning i denne saken og den som jeg hadde ansvaret for i den
oversendelsen.
Møtelederen: Da
sier jeg takk for det. Som jeg sa, blir det nå en 20 minutters runde
med mulighet til spørsmål. Vi starter med sakens ordfører, som er
Eva Kristin Hansen, deretter Svein Harberg. – Hansen, vær så god.
Eva Kristin Hansen (A): I innledningen sier du at det er
naturlig å erkjenne ansvar hvis det viser seg at det har skjedd
feil i din tid. Da er det jo interessant å spørre: Kan du huske
om det var noen politisk diskusjon om innholdet rundt den nye trygdeforordningen
i forkant av innføringen? Tenker du at Utenriksdepartementet kanskje
burde ha gått grundigere inn i saken?
Jonas Gahr Støre: Min erfaring var at Utenriksdepartementet
gjorde sitt arbeid grundig, nemlig påså at vi innførte disse reglene
i tråd med prosedyrer og tidsfrister. Jeg kan ikke huske at vi hadde
diskusjon om faglige avveininger i denne saken. Som man vil huske,
var et diskusjonstema tidlig i dette tiåret spørsmål om såkalt trygdeeksport,
at norske velferdstrygdeytelser kunne tas ut av landet, og det var
gjennom Brochmann-utvalget en erkjennelse av at det kunne skje,
fordi det skal være like rettigheter i EU/EØS-området. Men til denne forordningen
– det følger også av det som står i notatet som sendes over – var
det ikke reist problemstillinger som UD som sådan tok opp og stilte
spørsmål om.
Eva Kristin Hansen (A): Jeg har bare ett spørsmål til. Det
har vært en del diskusjon om at det kunne ha vært en feiloversettelse
– det er også nevnt i internrevisjonsrapporten til Nav – som kanskje
har bidratt til at regelverket har blitt feiltolket. Kan du si litt
om UDs rolle i det?
Jonas Gahr Støre: Ja, i lys av at det spørsmålet har kommet
opp, har jeg tatt kontakt med Utenriksdepartementet for å gå gjennom
oversettelsesprosedyrene som er, for det er klart at i EU gjelder
regelverket i over 20 forskjellige oversettelser. Norge må da forholde
seg til det. Etter det jeg har fått brakt på det rene, ble oversettelsen
gjort i tråd med vanlige prosedyrer. Det er UDs EØS-oversettere
som oversetter regelverket, men de gjør det i nært samsvar med fagdepartementene
og ekspertisen der. De kommenterer og legger føringer for fagterminologien
som brukes, og den norske språkversjonen av trygdeforordningen er,
slik jeg kan se det, i overensstemmelse med flere andre EU-språkversjoner, herunder
den engelske.
Møtelederen: Da
er Svein Harberg neste, vær så god.
Svein Harberg (H): Takk for innledningen.
Det er jo slik
at i oversendelsen til Stortinget ble det konkludert med at forordningen
ikke ble ansett å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet og ikke
ville få konsekvenser. Så kan man vel i etterpåklokskap si at det
skjedde en feil der – det viser jo det vi vet i dag. Men i oversendelsen
står det – og det viser du for så vidt til – at dette var sendt
relevante organer på departements- og direktoratsnivå, og ingen
hadde merknader. Men gjorde UD en egen selvstendig vurdering av
om det var en konflikt mellom EU-regler og norske regler?
Jonas Gahr Støre: Først: Jeg synes det er for tidlig å si,
og granskingen må vise, om det er innføringen av denne forordningen
som er utgangspunktet for at det er begått urett – det mener jeg
at granskingen må finne ut av – eller om det var en urett som oppsto
før denne forordningen kom. Som jeg prøvde å vise, har dette vært
et regelverk som har vært i EF lenge før vi ble med i EØS, og det
har vært regler for trygd etter at vi kom med i EØS. Så det mener
jeg er et spørsmål som granskingen må gi oss svar på, og som ikke
jeg kan si klart nå.
UD sitter også
i dette utvalget for trygd, men igjen sitter UD der med hensyn til
de forpliktelsene vi har til å følge rutiner, tidsfrister og formalia
for innføring. Det er altså ikke fagfolk i UD som er eksperter på
disse ulike områdene. Jeg kan nevne at av EØS-regelverket er 60–70 pst.
av regelverket knyttet til hygiene, matkrav – den type veldig tekniske
spørsmål. Da må vi lene oss på de tekniske etatene vi har på de
ulike områdene, i dette tilfellet trygd, og de berørte fagetatene
– og det er ikke Utenriksdepartementet.
Svein Harberg (H): Takk for det. Jeg skjønner da at det er
i departementet det er naturlige forklaringer på det. Men samtidig
er det UD som har ansvaret for implementeringen av EU-regelverk,
og departementet har en rettsavdeling. Hvordan blir de involvert
i dette, og hvordan ble de involvert i dette rent juridisk – med rettsavdelingen
– da dette ble innlemmet?
Jonas Gahr Støre: Jeg vil igjen si at det ikke er UD som
har ansvaret for implementeringen. De har ansvaret for å sørge for
at vi når det gjelder våre folkerettslige forpliktelser, avtaleforpliktelser,
opptrer korrekt i forhold til det. Jeg er egentlig stolt av å snakke
på vegne av UDs rettsavdeling, det er en fremragende avdeling, og fagfolkene
der skal påse at vi i forhold til EØS gjør det avtalen forplikter
oss til for gjennomføring. Men det EØS-avtalen lærte oss år for
år etter 1995, er at alle departementer er berørt. De er fagdepartementer,
UDs fagfelt er: Følger vi avtalens bokstav for gjennomføring og
forpliktelser? Derfor er det for teknisk regelverk det gjeldende
fagdepartement, deres etater, som må sørge for at EØS-regelverket
omsettes til norsk regelverk på passende måte – om det er i form
av lov eller regelendring, og at praksis også følges opp. Det er
ikke et ansvar som Utenriksdepartementet har.
Møtelederen: Da
er Hanne Dyveke Søttar neste, vær så god.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Takk skal du ha.
Du er litt innom
dette med EØS-komiteen og hvordan alt dette gjøres, men dette er
ikke en ordinær EØS-sak. Det var en sak som var ute på høring, der
man slo i hop tre ytelser til én. Som jeg sa i forrige innlegg her
i dag, sendte Nav da et direkte høringssvar som påpeker
«…at EØS avtalens regler, som går
foran de nasjonale reglene, innebærer at en del brukere vil kunne
ha større rett til å motta trygdeytelser (…)».
Nav ba også om
at departementet var nødt til å klargjøre i sin proposisjon hvordan
dette skulle tolkes. Jeg spurte også tidligere riksadvokat Busch:
Hvis departementet hadde gjort jobben sin i 2008, kunne da deler
av det vi opplever i dag, vært unngått? Hvordan tenker du på situasjonen
rundt det? Dette er jo ikke en ordinær EØS-sak, denne har også vært
ute på høring, og regjeringen har lagt fram en proposisjon om saken.
Jonas Gahr Støre: Jeg mener det er en sammenblanding i spørsmålet,
for det som har skjedd når det gjelder norske trygdeytelser, arbeidsavklaringspenger, sammenslåing
av ytelser, er ikke en EØS-sak. Det er et norsk vedtak. Spørsmålet
om hvilke konsekvenser det hadde i forhold til daværende EØS-regelverk,
var et spørsmål som måtte stilles til det gjeldende fagdepartement.
Jeg sitter her som tidligere utenriksminister og konstaterer at
jeg ikke fikk spørsmål om det.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Bare en kort oppfølging: Det som
står i høringssvaret, er at EØS-reglene har forrang. Burde man ikke
da grepet fatt i det når Nav selv var klar på det i 2008?
Jonas Gahr Støre: Igjen er det slik at i 2008 gjaldt ikke
denne forordningen som vi nå diskuterer fra 2012. Og at EØS-retten
generelt har forrang, har vært kjent siden vi inngikk EØS-avtalen.
Meningen med det er å sikre like rettigheter for nordmenn og EU-borgere
når vi oppholder oss i hverandres land.
Møtelederen: Da
går vi videre til Nils T. Bjørke, vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Takk for orienteringa.
Du var sjølv innom
at mykje av EØS-regelverket er tekniske ting, at ein lagar regelverk
i Noreg som er tilpassa reglane. Det er jo den norske trygderetten
som gjeld, og så viser ein til EØS-avtalen. Tidlegare riksadvokat
var innom at det gjorde at det var tyngre å forstå. Hadde det vore
enklare om ein på dette området hadde gjort som på andre område,
at ein hadde laga eit regelverk som var tydeleg og direkte, og som
hadde teke opp i seg EØS-avgrensingane?
Jonas Gahr Støre: Jeg synes det er vanskelig å gi et presist
svar på det i akkurat denne saken. Det må fagmyndighetene vurdere.
Hvorvidt det bør vurderes andre måter å innføre EØS-regelverk i
Norge, mener jeg man må ha et åpent sinn i forhold til. Vi hadde
en stor evaluering av EØS-avtalen i 2012. Statistikken viser stort
sett at Norge ligger langt framme med å gjennomføre de vedtakene
som er i EØS. Det er slik at det følger norsk rettstradisjon: Når
vi har inngått en folkerettslig avtale, gjennomfører vi det meget
raskt i norsk rett. Det mener jeg tjener norske borgere, næringsliv
og andre godt. Og det gjelder også i EØS. Men om teknikken for dette
kan gjøres annerledes, mener jeg at vi som et lærende land hele
tiden bør vurdere om det kan gjøres forbedringer i.
Møtelederen: En
kort oppfølging fra Bjørke.
Nils T. Bjørke (Sp): Det er det ein får frå riksadvokaten
her i dag, og ein har fått det frå ulike miljø, at det har gjort
at ein har hatt for lite fokus på å tolka – at det gjerne er noko
av bakgrunnen for det som har skjedd i denne Nav-saka.
Jonas Gahr Støre: Ja, jeg lyttet til den tidligere riksadvokaten.
Jeg synes han stilte kloke spørsmål rundt det. Og jeg går ut fra
at regjeringen og de ulike etatene, de ulike delene av regjeringssystemet,
vurderer om det kan gjøres forbedringer i måten vi innfører disse
regelverkene på. Hvis det kan gjøres, tror jeg vi – og nå snakker
jeg som Arbeiderparti-leder – vil være åpne og positive til det.
Møtelederen: Da
er det Freddy André Øvstegård, vær så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for innledningen til Gahr
Støre.
Jeg har to spørsmål
som henger litt sammen – jeg tar begge med en gang: Det dreier seg
om selve diskusjonen og debatten om norsk trygderett og norske trygderegler opp
mot EØS-regelverket. Var det sånn, så vidt du kan huske, at regjeringen
diskuterte handlingsrommet innenfor EØS-regelverket til å stille
egne krav i trygdeforordningen? Var det i så fall noe som det var
naturlig at Utenriksdepartementet deltok i?
Som en oppfølging
av det med en gang – for å spare tid: Var harmonisering av EØS-regelverk,
trygderegelverk, tema i noen internasjonale møter som du kan huske
å ha deltatt på, med andre politikere fra EØS-land f.eks.?
Jonas Gahr Støre: Det var et bakgrunnsteppe tidlig i forrige
tiår for det vi kjenner som Brochmann-utvalget, hvor dette med såkalt
trygdeeksport ble belyst. Det var en ganske stor uro for at Norge
kunne komme i en situasjon hvor EØS-borgere kom til Norge, hadde
et kort opphold, reiste ut, fikk store trygdeoverføringer. Det kunne
få store økonomiske konsekvenser. Det har vært Brochmann I og Brochmann
II. Man har kanskje fått et litt mer avdempet forhold til det nå
når man har sett statistikken på det. – Det temaet ble diskutert.
Så vil jeg si
at vi har en lang historie når det gjelder trygd og samordning med
andre land, nemlig de nordiske. Norden var tidligere ute med dette
enn EF. Vi har hatt samarbeid om trygd og velferdsordninger siden 1950-tallet.
Det jeg kan si, og noe jeg kan huske fra min tid, er at vi var opptatt
av at når EUs regelverk utviklet seg, måtte vi sørge for at de nordiske
konvensjonene var i tråd med det, fordi Norden var viktig for nordmenn som
reiste. Det er jo dit vi reiser mest.
Kort tid etter
at jeg gikk av som utenriksminister, la vi fram en stortingsmelding
om akkurat dette – om hvordan de nordiske konvensjonene ble oppdatert.
Forberedelsene skjedde på min vakt. Så dette diskuterte vi.
Til det presise
spørsmålet om denne forordningen ble diskutert når det gjaldt handlingsrom,
kan jeg ikke huske det. Men jeg vil legge til én ting, og det er
at jeg mener at handlingsrommet i EØS-avtalen er noe vi aktivt bør
bruke, og det er der. Men det er en forskjell på et område hvor
det handler om det individuelle rettigheter, hvor de er ganske presise,
og sånn sett skal handlingsrommet være lite, for det skal være like
rettigheter, og til andre områder som handler om hvilket mulighetsrom norske
myndigheter har til å gå aktivt inn i Norge med norsk regelverk,
som f.eks. å rydde opp i uverdige tilstander i arbeidslivet. Der
mener jeg vi har et større handlingsrom enn vi bruker i dag.
Men diskusjonen
om handlingsrommet er en diskusjon som ikke bare går i Norge, den
går i alle EU-land. EU-regelverk, som også blir EØS-regelverk, skal
jo gjennomføres i tråd med de gjeldende lands tradisjoner og rettspraksis.
Møtelederen: Da
går vi videre til Ulf Leirstein, vær så god.
Ulf Leirstein (uavh): Takk til Jonas Gahr Støre for innledningen.
Hvis jeg forsto
deg korrekt, er det slik at du mener at det er det enkelte fagdepartement
som må være ansvarlig på sitt fagområde for at det man fremmer som
forslag, er i tråd også med EØS-reglene. Når det gjelder selve oversendelsen
til Stortingets europautvalg, er det Utenriksdepartementet som syr
dette sammen og formelt sender dette over. Hvilket ansvar påhviler
da Utenriksdepartementet for at det man sender til Stortingets europautvalg,
er nøye sjekket ut og klarert, og at man har med alle nødvendige
saksopplysninger til Stortingets europautvalg?
Jonas Gahr Støre: Det er til syvende og sist regjeringens
ansvar å sørge for at en gjør grundig forberedelsesarbeid for gjennomføring
av alle saker, alt som berører norsk rett og norske regler. Det
er et overordnet ansvar å kvalitetssikre det. Til det har vi bl.a.
utredningsinstruksen, og vi har også veiledning og retningslinjer som
sendes ut om hvordan saker skal forberedes.
UDs ansvar for
dette var å sørge for at vi, i dette tilfellet, kunne gå i EØS-komiteen
i juli 2011 og si at dette er vi klare til å innlemme, det trer
i kraft i 2012. Da gikk det et brev til Stortinget 20. juni. Stortinget
hadde gått fra hverandre, så det ble ikke noe møte i Europautvalget. Man
sørget for at det var grundig satt opp, og at de papirene som da
lå ved det som ble sendt over fra mitt departementet, stemte. Det
var gitt en oversikt over den gjeldende rettsakt, de vurderingene
som var gjort. Det kan man lese. Jeg mener det er gjort ganske grundig
i alle fall.
Jeg er ikke fagmann
på trygdespørsmål, og jeg er heller ikke det når det gjelder akseltrykk
på kjøretøy eller fytosanitære spørsmål knyttet til mat, men jeg
er veldig trygg på at vi har eksperter som foretar disse vurderingene.
Det er UDs ansvar å sørge for at dette er riktig sammensatt, at
de er blitt hørt, og at utvalgene har gjort sitt arbeid. Men, som
sagt, den faglige vurderingen av den enkelte sak må vi være trygge
på at fagdepartementene og deres etater har vurdert.
Møtelederen: Bente
Stein Mathisen, vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Det er til det samme. Du sier at
UD ikke har ansvar for implementeringen av de ulike EU-forordningene,
men det er en form for klassifisering av det som sendes inn til
Stortingets europautvalg. Denne forordningen ble klassifisert til
at den ikke ville få noen særlig betydning for norsk handlefrihet.
Sett i ettertid,
som vi gjør i dag – hvis dere hadde klassifisert det riktig den
gangen, til at den ville få betydning etter EUs regelverk i større
grad enn det den har fått, ville vi hatt en annen situasjon i dag,
da?
Jonas Gahr Støre: Jeg har lyst til å si at sånn jeg oppfatter
det, mener jeg at et nøkkelpunkt som ikke er avklart, og som jeg
ikke vet om høringen vil avklare, men som granskingen må se på,
gjelder spørsmålet: Er det denne forordningen som skaper den utfordringen
vi nå avdekker, og som er blitt Nav-skandalen, eller er det tidligere
praksis og forståelse av regelverket tilbake til 1994? Det er ikke
avklart.
Hvis Utenriksdepartementet,
som jeg forsøkte å forklare, i hele bredden av 13 000 rettsakter
skulle si at her kommer fagmyndighetene med sin vurdering, nå setter vi
inn vår alternative kompetanse og går gjennom og nærmest retter
hva de har gjort for å se om det holder mål – da måtte Utenriksdepartementet
se veldig annerledes ut. De måtte fått helt andre budsjetter enn
denne regjeringen gir dem i alle fall, til å kunne ha alternativ fagkompetanse
på de ulike fagområdene. Vi i UD var nødt til å vurdere det slik
at når trygdeutvalget, Nav, Arbeidsdepartementet og tilliggende
etater hadde vurdert regelverkets konsekvenser slik det var, var
det kvalitetsjekket på beste måte. Så regner jeg med at både høring og
gransking vil avklare hvor det eventuelt har vært svikt i denne
tidslinjen.
Bente Stein Mathisen (H): Jeg vil bare ha en oppfølging til
det, for denne forordningen ble implementert på en annen måte i
våre nordiske naboland, bl.a. i Sverige, i 2010.
Jonas Gahr Støre: Ja, men her har alle EU-land litt ulike
tradisjoner for hvordan de implementerer. Sverige var EU-land. Dette
ble vedtatt slik jeg sa – jeg har lyst til å ta den rekken igjen:
I 1992 sa man at regelverket som er i dag, er blitt for komplisert
og må forenkles, og startet arbeidet med det. Kommisjonen fremmet
forslag i 1998. EU vedtok i 2004. Det trådte i kraft i 2010. Sverige
var EU-medlem, de innførte det på sin måte. Så ble det vurdert EØS-relevant
i Norge. Det kom til EØS-komiteen i 2011 og trådte i kraft i 2012,
på norsk maner.
Møtelederen: Hvis
vi er kjappe, rekker vi et spørsmål fra Svein Harberg, med tilhørende
svar – vær så god.
Svein Harberg (H): Jeg må bare grave litt til. Jeg skjønner
det som sies om at det er fagdepartementene som gjør den faglige
vurderingen. Utfordringen er selvfølgelig at det sendes fra Utenriksdepartementet
som ansvarlig departement, og det står også i oppgaven til UD. Det
er noe jeg lurer litt på: Når disse fagdepartementene har gjort
sin vurdering, er jeg litt forundret over at ikke rettsavdelingen
gjør en vurdering av dette med EU-rett kontra norsk rett, for det
var jo sagt her at det ikke fikk noen konsekvens. Er det ikke da
helt naturlig at rettsavdelingen sjekker ut at en overordnet, prinsipiell
avgjørelse – for det er ikke liksom på den enkelte ordning, men
en prinsipiell avgjørelse – prøves av dem før det sendes over til
Stortinget?
Jonas Gahr Støre: Jeg vil si at det hadde krevd et helt annet
apparat og en helt annen prosess i det norske systemet om det skulle
vært tilfelle. Hvis man så for seg at alle konklusjoner fra fagdepartementene
om at dette ikke har store konsekvenser, skulle etterprøves og dobbeltsjekkes
av UD, måtte igjen UD ha fagkompetanse for eventuelt å overprøve
eller utfordre den vurderingen. Min erfaring med Utenriksdepartementet
er at det er et veldig tilgjengelig departement for fagdepartementene
når de har spørsmål knyttet til prosedyrer og også tolkninger, og
at man ville stille opp for det. Men å ha som praksis at man skulle
ha en grundig gjennomgang av de kompetente fagmyndighetene som konkluderer
med hvilke konsekvenser dette har – igjen: Jeg er ikke i dag i stand
til å si at de konklusjonene var feil, om feilen eller det som har
vært gjort på uriktig måte, stammer fra dette eller fra tidligere
– hvis det skulle være UDs oppgave å overprøve det, måtte igjen
vårt system vært innrettet helt annerledes.
Møtelederen: Da
har vi kommet til veis ende med spørsmålsrunden. Dersom den tidligere
utenriksministeren ønsker det, kan han få anledning til noen kommentarer
til slutt – vær så god.
Jonas Gahr Støre: Jeg tror jeg har svart på spørsmålene om
hva som var UDs rolle.
La meg si at 13 000
rettsakter sier litt om omfanget og om hva det vil si for Norge,
Island og Liechtenstein, som er land som gjennomfører dette regelverket
uten å ha vært med på den interne saksbehandlingen i EU-land. Det
har jo betydd at vi har måttet utvikle våre prosedyrer for hvordan
vi gjør dette gjeldende. Jeg mener at hovedbildet, og det viste
også Europautredningen, er at vi har gjort det på en god måte. Vi
har sikret det som er målet, nemlig enhetlig rettstilstand i Europa-området. Denne
saken er svært alvorlig, selvfølgelig aller mest for de menneskene
det gjelder – det at det er begått urett i så mange år, og at det
fra uretten ble oppdaget, også ble begått urett etterpå. Jeg vil
bare si på vegne av meg selv, både som tidligere utenriksminister
og som leder i Arbeiderpartiet, at det må vi komme til bunns i.
Og hvis vi har medansvar for det, må vi erkjenne og ta det ansvaret.
Møtelederen: Da
sier vi takk til Jonas Gahr Støre. Vi tar pause i høringen fram
til kl. 14.10.
Høringen ble avbrutt
kl. 13.52.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 14.10.
Høring med tidligere arbeidsministre
Hanne Bjurstrøm, Anniken Huitfeldt og Robert Eriksson
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte høringen igjen, og jeg ønsker velkommen
til Hanne Bjurstrøm, som var arbeidsminister fra desember 2009 til
september 2012, til Anniken Huitfeldt, som var arbeidsminister fra
september 2012 til oktober 2013, og til Robert Eriksson, som var
arbeids- og sosialminister fra oktober 2013 til desember 2015.
Hver av dere har
inntil fem minutter til innledning. Etter innledningen starter komiteen
utspørringen. Saksordføreren får 10 minutter og de øvrige partiene
5 minutter hver. Jeg gjør oppmerksom på at den enkelte utspørreren
styrer tiden sin selv. Det er viktig å svare kort og konsist. Så
får komiteen anledning til å stille noen oppfølgingsspørsmål, og
helt til slutt får dere ordet til en mulig oppsummering, dersom
dere skulle ønske det.
Jeg ber om at
dere av hensyn til lydanlegget og referentene husker å slå mikrofonen
på når dere snakker, og av når dere ikke snakker.
Da kan vi begynne,
og jeg gir ordet til Hanne Bjurstrøm, som har inntil 5 minutter
til sin innledning. Vær så god!
Hanne
Bjurstrøm: Som du nevnte, var jeg altså arbeidsminister fra
1. januar 2009 og fram til 21. september 2012. Jeg hadde i denne
perioden bl.a. ansvar for det saksfeltet denne høringen omhandler. Jeg
var således ansvarlig statsråd for inkorporeringen av EUs forordning
883/2004 i norsk rett. Dette skjedde ved kongelig resolusjon av
22. juni 2012. Den framgangsmåten som ble benyttet ved denne inkorporeringen,
var den samme som man tidligere hadde brukt for denne type saker,
og går helt tilbake til 1994.
Folketrygden gir
hjemmel for at det ved forskrift kan inngås avtaler med andre land
som innebærer at det gjøres unntak fra lovens egne regler. Det framgår
av forskriften at norsk rett, i dette tilfellet folketrygdloven,
må vike for forordningens regler ved motstrid.
Forordningen 883/2004s
EØS-relevans og forhold til norsk trygdelovgivning var blitt vurdert
i relevante organer, EØS-komiteen og spesialutvalget for trygd,
ved flere anledninger i perioden før jeg ble statsråd.
Den problemstillingen
komiteen behandler, altså Navs praktisering av regelverket for AAP,
sykepenger og pleiepenger for personer som oppholder seg utenfor Norge,
ble ikke forelagt meg i forbindelse med at man ga forskriften eller
før denne forskriften ble gitt. Følgelig var dette ikke en tematikk
som ble diskutert, eller som var gjenstand for diskusjon på politisk
nivå, i den perioden jeg var statsråd.
Det er imidlertid
viktig for meg å understreke følgende: Dersom den granskningen regjeringen
nå har satt i gang av denne saken, skulle avdekke at det ble gjort feil
eller gale vurderinger av betydning for denne svært alvorlige saken
innenfor mitt ansvarsområde, mens jeg var statsråd, har jeg det
konstitusjonelle ansvaret for disse feilene. Og uavhengig av ansvar
eller ikke kan det se ut som om den implementeringspraksisen man
har hatt i Norge, og den kunnskapen man har hatt om EØS-rettslige
ting helt tilbake til 1994, har bidratt til at mange mennesker har
kommet i en meget, meget alvorlig situasjon, og mitt bidrag der
beklager jeg.
Møtelederen: Da
går vi videre til neste tidligere statsråd, som er Anniken Huitfeldt.
Anniken
Huitfeldt: Denne saken handler om en urett som er begått
mot mange mennesker. At EØS-avtalen har betydning for norsk trygdelovgivning,
for norsk politikk, for mange av de sakene som Arbeids- og sosialdepartementet
hadde ansvar for, er jeg godt kjent med, og i min tid var det flere
saker som var oppe på mitt bord i den anledning. Det handlet om
ulike regler for trygdeeksport, hvor vi så på muligheten for å få
et større handlingsrom, bl.a. for å kunne levekårsjustere noen av
trygdeordningene. Da satte EØS-avtalen klare begrensninger for vårt
handlingsrom.
Når det gjaldt
dagpenger, var det også en konkret sak som var oppe på mitt bord
i den tiden jeg var statsråd. Da hadde vi fått en ny trygdeforordning
som gjorde at vi kunne stille andre krav til dem som fikk dagpenger, enn
det vi kunne gjøre med den gamle ordningen. Den såkalte Norwegian-saken,
som handlet om arbeidsforhold for kabinpersonell, var også en sak
som var oppe på mitt bord i denne perioden.
Jeg har gått gjennom
veldig mange dokumenter, også i styringsdialogen med Nav, for å
se om jeg fikk noen henvendelser om denne saken, og at dette stred mot
det som var trygdeforordningen, og har ikke funnet det.
Det betyr at jeg
selvfølgelig tar fullstendig konstitusjonelt ansvar for det som
skjedde i min statsrådsperiode, men jeg har ikke funnet tegn til
at denne saken var oppe på mitt bord i den tiden jeg var statsråd.
Møtelederen: Takk
for det.
Da går vi videre
til Robert Eriksson. Vær så god!
Robert
Eriksson: I likhet med foregående taler vil også jeg si at
denne forordningen ikke var oppe på mitt bord heller i den perioden
jeg satt som statsråd. Riktignok diskuterte vi oppfølging av Brochmann-utvalget, som
et samlet storting – som også var en del av regjeringsplattformen.
Det var på to områder vi i min tid diskuterte endringer, og det
gikk på kostnadsjustering – altså det samme som Huitfeldt var inne
på – og det gikk på opptjeningsregler. Det ble gjort én opptjeningsregelendring
som gikk på overgangsstønaden. Tidligere kunne man ta med seg overgangsstønad
ut i seks måneder, og hvis jeg ikke husker feil, gjorde man en innstramming,
slik at det skulle kunne tas med ut i seks uker – altså ingen stopp.
Disse endringene var heller ikke en del av denne forordningen og
det som er tema for høringen i dag. Sånn sett var ikke dette spørsmålet, som
jeg kan erindre, oppe på mitt bord i de to årene jeg satt, og heller
ikke diskutert.
Jeg ser naturlig
nok fram til den granskningen som er iverksatt. Jeg ser fram til
hvilke resultater som kommer fram i den granskningen, og i likhet
med de to andre: Hvis det skulle vise seg at det er gjort ting i
min tid, skal man selvfølgelig ta konstitusjonelt ansvar for det.
Det er å beklage
om det skulle ha skjedd feil, men det vil vi forhåpentligvis få
svar på når granskningen er ferdig og granskningsrapporten foreligger.
Ellers er det
bare å beklage på det sterkeste, naturlig nok, den alvorlighet denne
saken har. Det er en svært alvorlig sak.
Bare for å understreke
at dette ikke var et tema som var oppe på mitt bord: Slik jeg har
forstått det fra medias side, ble departementet orientert om dette
i 2018, og som dere kjenner til, gikk jeg av i 2015, og det var
av naturlige årsaker ikke gjenstand for noen diskusjon i min periode.
Møtelederen: Da
sier vi takk til dere for korte og greie innledninger.
Som jeg sa innledningsvis,
er det sånn at vi starter med en mulighet for spørsmål. Først ut
er sakens ordfører, som er Eva Kristin Hansen, som disponerer inntil
10 minutter. Vær så god!
Eva
Kristin Hansen (A): Først: Jeg registrerer at alle dere tre
sier at den tematikken som vi har til behandling her, ikke var på
deres bord, at det ikke var noen diskusjoner rundt det. Da blir
det selvsagt interessant, det granskningsutvalget kommer fram til
– at man ikke var på ballen tidligere.
Jeg har lyst til
å ta opp en sak som VG skriver om i dag, som omhandler Bjurstrøms
og Huitfeldts tid. De skriver i dag om en sak tilbake i 2009, hvor
en svensk mann får avslag på søknad om dagpenger, som han anker,
og får medhold i Trygderetten. Departementet anker saken til Borgarting
lagmannsrett i 2013, og de ber da om hjelp fra EFTA-domstolen, som
konkluderer med at norsk lov er til hinder for EØS-avtalen. Så droppes
saken, og ingenting skjer, ifølge VG, med det EFTA-domstolen sier.
Da må jeg spørre
Huitfeldt og Bjurstrøm: Er dette en sak dere kjente til, og hva
tenker dere eventuelt om at den ikke ble fulgt opp?
Hanne
Bjurstrøm: Aller først må jeg være ærlig og si at dette er
langt tilbake i tid, så jeg husker ikke detaljer rundt den saken.
Men jeg tror i hvert fall at det er slik at når det gjelder dagpengeregelverket,
er det ulikt og omfattes ikke av denne forordningen som sådan.
Så må jeg si at
det ikke er noe unormalt i at staten kan anke en avgjørelse fra
Trygderetten for å få den prøvd. Det kan det ofte være klokt å gjøre,
og det kan være et råd man får fra Regjeringsadvokaten fordi man faktisk
ønsker å få prøvd dette spørsmålet.
At dette eventuelt
ikke ble fulgt opp senere, kan ikke jeg svare på, for det var etter
at jeg hadde gått av som statsråd.
Anniken Huitfeldt: Det skjedde i min tid som statsråd. Det
var slik at jeg orienterte Stortingets europautvalg om denne saken
i mai 2013, altså rett etter at EFTA-domstolen kom med en rådgivende
uttalelse til Borgarting lagmannsrett. Så det gikk omtrent en måned
før jeg orienterte Stortinget om denne saken. På bakgrunn av EFTA-domstolens
uttalelse ble to rettssaker trukket for Borgarting lagmannsrett.
Så var spørsmålet:
Dette – denne fortolkningen – handlet om den gamle trygdeforordningen.
Ville den nye trygdeforordningen også få tilsvarende konsekvenser?
Da gikk departementet igjennom denne saken og fant ut at man allikevel
kunne stille krav om opphold i Norge ved dagpenger. Det var et brev
som departementet sendte ut i juni 2013. Det har i ettertid vært
flere samtaler med ESA om denne saken, og det er en forståelse om
at vi har tolket reglene på riktig måte, altså at dagens trygdeforordning
er i samsvar med norsk praksis.
Eva Kristin Hansen (A): Takk for svar.
Da har jeg lyst
til å skifte fokus lite grann. Vi ser av det som har kommet fram
i Nav-saken i den senere tid, at det åpenbart er litt svikt i kommunikasjonen
mellom departement og direktorat/Nav. Jeg bare prøver å finne ut
av: Er det en kultur for at det har vært en dårlig dialog? Hvis
Nav spør, får de svar? Kunne dere alle tre sagt lite grann om hvordan
det var i deres tid som statsråd, opp mot direktorat og Nav?
Hanne
Bjurstrøm: Jeg kan ikke si at det var noe dårlig dialog mellom
Nav og departementet. Det er ikke en erfaring jeg sitter igjen med,
når jeg skal huske tilbake. Så er det slik at de fleste styringsmøtene
er det ikke politisk nivå som deltar i, det skjer på embetsplan.
Så hvordan det har vært? Jeg vil tro at hvis det hadde vært store utfordringer
der, ville det blitt løftet opp politisk.
Men det som har
vært utgangspunktet, og som er aktuelt når det gjelder denne saken,
er at man har hatt et system hvor både direktoratet og departementet
har vært til stede – så vidt jeg forstår – i alle arbeidsgrupper og
i alle sammenhenger hvor man har diskutert nettopp implementering,
og hvor EU-retten har blitt laget, og i forhandlinger knyttet til
EØS osv., og at man har hatt en arbeidsdeling mellom direktoratet
og departementet, at det er slik at departementet forestår den rene
gjennomføringen av lovverket i norsk rett, men arbeidet med å lage
et regelverk og rutiner for hvordan dette skal praktiseres, ligger
hos Nav.
Av det jeg kan
lese ut av brev som har blitt sendt fra departementet til Nav før
jeg ble statsråd, men som jeg har hatt tilgang til, ser det ut som
at departementet har vært opptatt av nettopp det skillet, og at
Nav har hatt nok informasjon til egentlig selv å gjøre de vurderingene
som de etterspør. Men jeg kan ikke gå i detalj om det, for det var
ikke i min periode.
Men det jeg i
hvert fall kan gjøre – og som jeg skjønner er viktig for komiteen
– er at jeg ikke kan si at jeg har noe erfaring med at det var noe
dårlig kommunikasjon mellom departementet og Nav.
Anniken Huitfeldt: Nei, jeg kan heller ikke si at det var
en dårlig kommunikasjon mellom departementet og Nav. Men det er
klart at det var veldig mange ESA-saker som også ble forelagt departementet,
og som ble forelagt meg som statsråd. Så det var mange saker knyttet
til EØS-avtalen som hadde stor betydning for arbeids- og sosialpolitikken,
og det var jo fortløpende Navs ansvar å følge med på regelutviklingen
på dette området, men også departementets ansvar. Det som er viktig,
er at EØS-avtalen er dynamisk, så begge parter har også et selvstendig
ansvar for å følge rettsutviklingen innenfor EØS-avtalen.
Vi fikk mange
saker som handlet om hvilke konsekvenser dette fikk for arbeids-
og sosialpolitikken, og vi ønsket å rette oss etter det som var
EØS-avtalen, og også se på det som var handlingsrommet. Noen ganger
hadde vi større handlingsrom enn det vi først hadde trodd – det
gjaldt spesielt på områder som kanskje handlet om arbeidstakeres
rettigheter, hvor vi var nødt til å utnytte det handlingsrommet
vi hadde – men på andre områder la det klare begrensninger på norsk
arbeids- og sosialpolitikk.
Robert
Eriksson: Ja, saksordfører og komitéleder, jeg deler inntrykket
til de to foregående. Min opplevelse var at dialogen var god mellom
embetsverk og underliggende etater, at man hadde jevnlige møter.
Så hadde jeg i tillegg i min tid kontaktmøter med ledelsen i Nav
– det vil jeg også kanskje tro, som i dette tilfellet, at de andre
statsrådene hadde – der ulike problemstillinger ble reist. Det jeg
kan erindre i hvert fall, er at denne problemstillingen som vi i
dag har høring om, ikke var oppe i noen av de kontaktmøtene. Derimot
var det den gangen fokusert mye på, og dialog rettet mot, IKT-moderniseringen
– som det også har vært en høring om her, der jeg også som statsråd
har sittet i høring her – som egentlig tok mesteparten av tiden
de årene jeg satt som statsråd.
Men jeg opplever
at dialogen var god mellom underliggende etater og departementet.
Møtelederen: Da
sier vi takk for det. Da går vi videre til Bente Stein Mathisen,
som stiller spørsmål på vegne av Høyre, og som har inntil 5 minutter
– vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Takk for det.
Gahr Støre sa
tidligere her at oversendelsen av forordningen til Stortinget helt
og holdent baserte seg på fagdepartementenes vurdering. Dette er
til Hanne Bjurstrøm: Gjorde da ditt departement den gangen en selvstendig
vurdering som førte til konklusjonen om at forordning 883/2004 ikke
ble ansett å gripe vesentlig inn i norsk handlefrihet? Det er det
første spørsmålet.
Og var du kjent
med Navs vurderinger og usikkerhet av motstrid mellom § 11-3 – i
Trygderetten – og trygdeforordningen på innføringstidspunktet av
den nye trygdeforordningen?
Hanne
Bjurstrøm: Kan du gjenta det siste spørsmålet, for jeg skjønte
ikke …?
Bente Stein Mathisen (H): Det var om du var kjent med Navs
vurderinger og også usikkerhet av motstrid mellom § 11-3 – i Trygderetten
– og trygdeforordningen på innføringstidspunktet av den nye trygdeforordningen.
Hanne
Bjurstrøm: Takk.
Det ble gjort
vurderinger, og det framgår for så vidt – hvis man går inn og ser
på Lovdata og ser på forarbeidene til denne forskriften, ser man
jo at dette har vært behandlet i spesialutvalg for trygd to ganger,
én gang i 2006 og én gang i begynnelsen av 2009. Og det er der man
har gjort de vurderingene om at dette ikke har vesentlig betydning
for det norske handlingsrommet, osv. I spesialutvalg for trygd satt
det en del relevante departementer, og der satt både Nav og Arbeidsdepartementet.
Jeg antar – fordi jeg ikke har grunnlag for å ha sett at den vurderingen
er gjort noen gang senere – at det er der man har gjort den vurderingen.
Jeg var klar over at det tok veldig lang tid fra man implementerte
forskriften i Norge, fra man startet forberedelsene. Så det jeg
kan lese meg opp til, er at egentlig var alle forberedelsene til
denne forskriften på det legale plan gjort i hvert fall før jeg ble
statsråd. Så jeg kan ikke si noe nærmere om hvordan det ble vurdert
den gangen, ut over det som framgår av forarbeidene til forskriften.
Så til det andre
spørsmålet, om jeg var kjent med det med Nav. Hvorfor spurte jeg
igjen om spørsmålet? Det er fordi jeg ikke kjenner meg helt igjen
i beskrivelsen. Jeg hadde i hvert fall ikke på det tidspunktet på
noen måte blitt gjort oppmerksom på at Nav hadde noen problemer
med dette. Det eneste jeg kan se som er dokumentert av Navs utfordring
med dette, er et brev som ble sendt fra Nav til departementet en
eller annen gang i første halvdel av 2009, tror jeg, hvor de reiste
et spørsmål om nærmere forståelse av forordningen. Men jeg tror også
det er litt langt å skulle slutte fra det til at det er denne tematikken
de er opptatt av. Men jeg forstår det nok også sånn, i likhet med
komitémedlemmene, at de sier at de kanskje trenger noe mer dialog
rundt hva som ligger i denne forordningen.
Så har jeg lyst
til å si at dette var altså i første del av 2009. Forskriften ble
implementert i juni 2012. Det er altså godt over tre år mellom dette.
Nå spekulerer jeg – og dette håper jeg at denne granskingen vil
se nærmere på – men det er klart at det var i hvert fall veldig
mye tid for Nav til å reise denne problemstillingen, hvis de hadde
vært veldig bevisst på den. Så derfor deler jeg ikke helt problembeskrivelsen.
Men konklusjonen
min er: Jeg kjente ikke til dette på det tidspunktet.
Bente Stein Mathisen (H): Så det du sier, er at Nav ikke
ba om en avklaring om EØS-forordningen i din periode?
Hanne
Bjurstrøm: Nei. Takk for at du gjør det enklere for meg!
Bente Stein Mathisen (H): Det var det du prøvde å si?
Hanne
Bjurstrøm: Ja, sånn skulle svaret vært.
Bente Stein Mathisen (H): Den forordningen ble heller ikke
sendt ut på høring. Hvorfor ble den ikke det?
Hanne
Bjurstrøm: Dette er jo en kongelig resolusjon, det er en
forskrift, og forskrifter sendes normalt ikke ut på vanlig høring.
Når det gjelder lover, gjøres det. Det er jo kanskje det man skal
se på, hva gjelder implementeringen her. Men den ble sendt til et
utvalg relevante fagdepartementer.
Bente Stein Mathisen (H): Da har jeg et spørsmål til Anniken
Huitfeldt. Det er om det var en diskusjon rundt EØS-reglenes forrang
foran norsk trygderett – var den diskusjonen oppe i din periode
som statsråd? Du var jo litt inne på det, at det var mange EØS-saker
og vurderinger.
Anniken
Huitfeldt: Det var det flere eksempler på – ikke når det
gjaldt denne saken, som handler om dagpenger, pleiepenger og arbeidsavklaringspenger,
men det var oppe ved flere anledninger. Det er jo slik at f.eks. uføretrygden
er tilpasset norske levekår, basert på Forbruksforskningsinstituttets
satser. Da er spørsmålet: Kan man ta med seg uføretrygd til andre
land, og skal den da justeres i henhold til levekostnadene i det
landet? Det var veldig mange sosialministre i andre europeiske land
også opptatt av. Det var noe jeg diskuterte veldig mye med mine
kolleger, og det var et veldig sentralt tema i Storbritannia på
dette tidspunktet. Spørsmålet var om de skulle få unntak fra det
som er dagens praktisering, eller om EU-reglene skulle endres. Dette var
veldig mye politisk diskutert, og det var mange land, spesielt i
Nord-Europa, som var veldig opptatt av disse problemstillingene.
Så jeg vil si at det var mye diskutert hva som var begrensningene,
men også handlingsrommet, når det gjaldt disse stønadene innenfor EØS-avtalen.
Møtelederen: Da
går vi videre til Hanne Dyveke Søttar, som har inntil 5 minutter
til disposisjon. Vær så god.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Takk skal du ha. Basert på de
svarene som er kommet, har jeg litt lyst til å gjenta et spørsmål
som jeg har stilt tidligere, og det går på at de fleste dommene
som er avdekket, omhandler arbeidsavklaringspenger. I forbindelse
med sammenslåingen av rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset
uførestønad til arbeidsavklaringspenger i 2008, sendte Nav inn et
høringssvar der de skriver at EØS-avtalens regler som går foran
de nasjonale reglene, innebærer at en del brukere vil kunne ha større
rett til å motta trygdeytelser fra Norge under opphold i utlandet enn
etter de nasjonale reglene. Dette er hentet fra høringssvaret i
2008, og de ba samtidig om at departementet i den odelstingsproposisjonen
som skulle legges fram, måtte klargjøre hvordan disse ytelsene etter kapittel
11 skulle forholde seg til EØS-avtalen og andre trygdeavtaler. Jeg
vet at dette var før noen av dere var statsråd, men denne forrangen
som EØS-avtalen har kontra norsk lovverk, ble det jo stilt spørsmål
om helt tilbake til 2008. Det var snakk om at dette hadde foregått
i mange år før det ble innført i 2012. Når man stilte spørsmål om
det allerede i 2008, er ikke det noe man burde ha fulgt opp videre?
For å si det på en lettvint måte: Var dere klar over at EØS-retten
har forrang?
Hanne
Bjurstrøm: Som representanten selv sier, skjedde dette i
2008. Jeg var ikke statsråd da, og jeg har ikke hatt tilgang til
de dokumentene, så jeg kan rett og slett ikke svare på det. Jeg
vet heller ikke om det er det samme spørsmålet Nav tok standpunkt
til eller reiste da, om det var noen forskjell. Det må granskingen
ta standpunkt til.
Anniken Huitfeldt: Den saken jeg var inne på innledningsvis,
som handlet om dagpenger, viser at trygdeforordningen kan tolke
dette ulikt. I den gamle trygdeforordningen kunne man ikke stille
krav om opphold i Norge dersom man hadde meldt seg ledig i Norge,
men med den nye kunne man det. Denne tolkningen gjorde departementet
i samarbeid med ESA. Det var altså ulike tolkninger basert på endringer
i trygdeforordningen, så det er ikke slik at den alltid har forrang.
Her har man funnet ut at dagens praksis, der man kan stille krav
om opphold i Norge, er i overensstemmelse med EØS-avtalen.
Robert
Eriksson: Dette var lenge før min tid som statsråd. Jeg hadde
gleden av å behandle den proposisjonen i Stortinget, men jeg regner
med det ikke er relevant for denne saken. Det er nesten umulig å
svare på den høringsuttalelsen fra Nav som ble sitert. Da måtte vi
nesten fått mulighet til å lese hele høringen. Men på et generelt
grunnlag visste man jo at EØS-avtalen hadde forrang. Det visste
man helt fra starten da man inngikk EØS-avtalen, så det er jo ikke
noe nytt. Vi visste også gjennom Brochmann-utvalgets utredning hvilke ytelser
som kunne tas med ut, så det er heller ikke noe nytt. Men det er
jo ikke det som er spørsmålet, eller det som ligger til grunn i
denne høringen, det er jo den eksakte forordningen og hvordan den
ble praktisert, og det vil jeg svare på fra mitt ståsted: Den var
ikke oppe til behandling eller diskusjon i min tid i departementet.
Møtelederen: Da
var Søttar ferdig, og vi går videre til Nils T. Bjørke, som stiller
spørsmål på vegne av Senterpartiet og har inntil 5 minutter til
disposisjon. Vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg vil først takka for raske og tydelege
innleiingar. De seier jo alle at de føler at samarbeidet og kontakten
mellom Nav og departementet har vore bra. Då må det jo ha skjedd
eit eller anna undervegs – når ein ser det som har skjedd dei seinare
åra. Når det gjeld Trygderetten, som har stilt ein god del spørsmål
utan å koma igjennom: Hadde de som departement og Trygderetten noko
samarbeid, eller var det stengt i Nav-systemet? Eg trur alle saman
skal få lov å svara.
Hanne
Bjurstrøm: Hvis jeg forstår spørsmålet riktig: Trygderettens
spørsmål knyttet til dette komplekset var ikke aktuelt da jeg var
statsråd. Trygderetten er jo en underliggende etat under departementet,
så man hadde jo møter. Jeg kan ikke huske om vi hadde etatsledermøter
med Trygderetten der jeg var med, mens jeg var statsråd, det hadde
jeg kanskje. Departementsråden hadde i hvert fall det. Men det er
ikke relevant, vil jeg si, for denne problemstillingen, for denne
typen spørsmål ble aldri tatt opp mens jeg var minister.
Anniken Huitfeldt: Det som er min forståelse av dette, er
at hvis det kom dommer i Trygderetten som hadde betydning, så fikk
vi informasjon om det, og notater om det. Jeg mener å huske at vi
fikk informasjon relativt raskt dersom det var saker som hadde konsekvenser
for tolkningen av lover og regler på det området jeg hadde ansvar
for.
Robert
Eriksson: Som Bjurstrøm var inne på, er jo Trygderetten en
underliggende etat under departementet, men slik jeg har forstått
det, med forbehold om at jeg husker riktig, er Trygderetten uavhengig
av styring fra departementet. Men det er klart at man hadde en dialog
mellom departementet og Trygderetten, som også Huitfeldt var inne
på, når det gjaldt beslutninger eller konklusjoner i saker som hadde
vært oppe til behandling i Trygderetten. Når det gjelder denne forordningen,
var ikke det noe som var oppe på dagsordenen i min tid, i hvert
fall ikke så vidt jeg kan huske. Som jeg har forstått det fra media,
ble Trygderetten først varslet i 2017, altså igjen en god tid etter
min avgang.
Nils T. Bjørke (Sp): Grunnen til at eg stiller spørsmålet,
som eg meiner er relevant, er at når Trygderetten har teke det opp
no, verkar det ikkje som departementet har vorte orientert. Det
er difor eg lurer på kva tid det har skjedd ei endring når det gjeld
dette. Når ein ser kva tid departementet – no – har reagert på dei
sakene som kom i 2017, føler eg at det må ha skjedd ei eller anna
endring undervegs, i og med at de meiner det var ein god dialog.
Eriksson, vil du svara noko vidare på det?
Robert
Eriksson: Jeg har egentlig ikke noe mer å tilføye. Det blir
i så fall bare spekulasjoner. Jeg synes at de som var ansvarlige
for den perioden, får svare på de spørsmålene som gjelder deres
periode.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg har eitt kort spørsmål til når det
gjeld Nav: Det har jo vore diskusjonar om desse problemstillingane
i Nav i lengre periodar, òg etter dykkar periode, men som ikkje
har nådd fram til departementet. De seier det var jamlege etatsmøte
med Nav. Var det med leiinga i Nav, eller var det òg på mellomleiarnivå
i Nav?
Hanne
Bjurstrøm: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke husker detaljene
rundt det, men jeg har nå sett på referater fra styringsdialogmøter
under min tid, og da kan jeg se at det fra departementets side stort
sett var på ekspedisjonssjefsnivå og kanskje noen saksbehandlere,
og det samme ledelsesnivået fra Nav. Jeg vet ikke om det var rutine
at Nav-sjefen deltok, men det kan det ha vært, litt avhengig av
hva man skulle diskutere – og noen saksbehandlere, vil jeg tro.
Jeg vil tro at dette også har vært litt avhengig av hva man skulle
diskutere.
Anniken Huitfeldt: Jeg sitter her med alle etatsstyringsmøtereferatene
fra mange år tilbake, og det er som regel en del mellomledere som
deltar på disse møtene.
Møtelederen: Da
går vi videre til Freddy André Øvstegård. Vær så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Jeg har et spørsmål som godt
kan gå til alle, og det dreier seg om hva som er normal form for
kommunikasjon mellom departementet og Nav. Hvis det er slik at Nav
tar kontakt og ber om hjelp til en tolkning, og man da er i en situasjon
hvor Nav – altså direktoratet, dette er jo et system – har ett syn,
og en annen enhet i Nav har et annet, f.eks. Nav klageinstans, som
jo er særlig relevant i saken vi har høring om i dag: Hva er da
naturlig, under deres perioder, at departementet gjør for å avklare
saken? Var det tilstrekkelig under deres perioder å be direktoratet
om å ta saken tilbake for ny vurdering, eller tok man f.eks. kontakt
med Lovavdelingen i Justisdepartementet for å få bistand til å vurdere
det som Nav ba om hjelp til tolkning av?
Hanne
Bjurstrøm: Denne typen sak var aldri oppe i den konteksten
som du nå beskriver, så jeg må bare hente min erfaring fra saker
som jeg husker var oppe. En av de sakene som var veldig vanskelige,
var dette med erstatning til tannlegeassistenter som hadde jobbet
med amalgam, og yrkesskade og erstatninger rundt det. Jeg kan ikke
erindre om det var uenighet internt i Nav om det, så ærlig må jeg
være, men det var i hvert fall en problemstilling som ble tatt opp,
fra Nav og opp til departementet, og i det tilfellet ba vi om ekstern hjelp.
Jeg mener at vi faktisk ikke ba Lovavdelingen, men Regjeringsadvokaten
om bistand i den saken, også fordi dette var en sak som på en måte
sto litt for retten. Så jeg vil tro – men nå går jeg litt utover
denne saken, og nå spekulerer jeg litt – at man fra departementets
side da vil ønske å innhente den ekspertisen som departementet har
til rådighet, for å bringe klarhet i det spørsmålet.
Anniken
Huitfeldt: Enig med Bjurstrøm.
Robert
Eriksson: Jeg har egentlig ikke noe å tilføre utover det
som er sagt av Bjurstrøm.
Freddy André Øvstegård (SV): Tusen takk for det.
Jeg kan gå over
til et annet tema, og det dreier seg om en stortingsmelding som
ble levert i perioden til Huitfeldt. Jeg husker at tittelen var
«Flere i arbeid», og den ble levert til Stortinget i mai 2013. I
den stortingsmeldingen er det omtalt et arbeid som er igangsatt
i departementet, et arbeid som er ment å se på omfangsbestemmelsene
i Trygderetten, norsk lov opp mot EØS-forordningen. Og så har det
jo vært litt diskusjon i det siste om det var relevant for saken
vi har her i dag, siden dette med bosetting særlig trekkes fram.
Jeg ønsker å stille
et spørsmål først til Huitfeldt, om hun kan huske hva det arbeidet
dreide seg om, om det ville grenset inn mot det vi i dag diskuterer
og har en høring om. Og gjerne også, hvis vi rekker det, om Robert Eriksson
kan si noe om hva som skjedde da dette ble trukket, fordi stortingsmeldingen
ble trukket, som er vanlig når en ny regjering overtar, men hva
som skjedde med arbeidet som var igangsatt i departementet da.
Anniken
Huitfeldt: Vi ønsket å sette i gang en utredning om hva som
var handlingsrommet vårt på trygdeområdet. Det handlet om trygdeeksport
og det handlet om det jeg sa i stad, at jeg snakket med veldig mange
statsråder i andre land om hvilke muligheter vi hadde på dette området,
bl.a. om hva som var begrensningene, hvilke krav man kunne stille
til opphold i Norge, og aktivitetsplikt og ulike saker. Så det var
ikke denne saken som var utgangspunktet for at vi ville sette i
gang dette arbeidet; det var for å se på handlingsrommet generelt.
Det var også,
som jeg sa i stad, knyttet til at Storbritannia skulle gå i gang
med forhandlinger med EU, og de var opptatt av en del av de sakene
for å hindre trygdeeksport fra sitt land. Så det var grunnlaget
for dette arbeidet som jeg ønsket å sette i gang, gjennom denne
meget gode stortingsmeldingen, som dessverre Robert Eriksson trakk
– men det er en helt annen diskusjon mellom oss.
Robert
Eriksson: Ja, den trakk vi fordi vi mente at vi skulle komme
med en bedre politikk selv, noe som vi gjorde litt senere.
Når det gjelder
hvordan dette ble oppført, så erindrer jeg ikke detaljene rundt
det, og ber om respekt for det. Men det jeg vet, i hvert fall, er
at det var to ting som det var veldig mye fokus på. Det gikk bl.a.
på den generelle oppfølgingen av Brochmann-utvalget, som gikk på kostnadsjustering
i forhold til trygdeeksport, og da på de to nevnte ytelsene barnetrygd
og kontantstøtte. I tillegg ble det også, i forbindelse med den
migrasjonen vi hadde ett års tid senere, diskutert botidskrav for
enkelte ytelser. Det er det jeg klarer å erindre på stående fot.
Møtelederen: Da
går vi videre til Ulf Leirstein, som også disponerer inntil 5 minutter
– vær så god.
Ulf Leirstein (uavh): Tusen takk for det, komitéleder, og
takk til dere alle tre for innledningene.
Et mål med denne
høringen og denne saken vi nå behandler, er selvfølgelig å finne
ut av hvordan ting kunne gå slik det endte opp med, og som er grunnen
til at vi sitter her. Det andre er å finne en løsning på hvordan dette
ikke skal skje igjen. Alle tre har mange år til sammen i det departementet
som er det mest vesentlige departementet i denne saken. Og når dere
nå har fulgt med på saken, og hvordan vi sitter i dag, har dere
noen betraktninger om organiseringen av departementets arbeid, med
styringsdialog, og er det ting man kan gjøre bedre? Kunne man kanskje
organisert departementet eller måten man jobber på, på en annen
måte? Har dere noen betraktninger rundt det, slik at man kan trekke noe
lærdom ut av det vi har endt opp i?
Hanne
Bjurstrøm: Hvis jeg kan få lov til å gå litt utenfor spørsmålet,
hvis det er greit, så tror jeg vel at den lærdommen som – kanskje
– dette granskningsutvalget vil komme til, er at den måten man har
implementert EØS-regler på i Norge helt fra man ble en del av EØS,
kanskje burde vært gjort annerledes. Da har ikke jeg helt noen mening
om hvordan det skal være, for det tror jeg er et litt lovteknisk
spørsmål. Men hvis det hadde kommet frem av folketrygdloven at det
fantes noen underliggende regler på dette området, ville i hvert
fall domstolen hatt en oppfordring til å gå inn i det, mer enn det
de har, mener jeg, generelt. Så det er det ene.
Så skal jeg være
veldig forsiktig med å mene noe om hvordan Nav jobber med dette,
for det er altså så lenge siden jeg jobbet med dette, og vi har
en granskning som skal se på det.
Anniken
Huitfeldt: Jeg vil også henvise til granskningen, og også
til det arbeidet som kontrollkomiteen gjør. Og dere får høre med
oss hvor vi har feilet, og hvor andre har feilet, for dette er en
grov urett som er begått mot mange mennesker, så da er jo egentlig
det opp til kontrollkomiteen å finne ut av.
Dette handler
jo også dypest sett om mennesker med mindre ressurser og rettssikkerheten
i vårt samfunn, og det er et spørsmål ikke bare om Nav og om Arbeids-
og sosialdepartementet, men et generelt rettssikkerhetsspørsmål.
Robert
Eriksson: Hvis jeg skal driste meg til å komme med noen betraktninger
rundt dette, vil jeg først og fremst bare understreke respekten
for både den granskningen som pågår, og kontrollkomiteens arbeid,
som sikkert vil finne gode svar på en del av de spørsmålene som
reises.
Og så er det ingen
tvil om at det er en utfordring i en rettsstat som Norge at man
gjør disse feilene gjennom flere forvaltningsinstanser. For her
har domstolene dømt folk til fengsel og tilbakebetaling uten å ha
hatt lovhjemler for å dømme, og en har ikke fulgt godt nok med og
fått på plass regler i henhold til det som burde ha vært på plass
fra departement og praktisering i Nav. Jeg antar, riktig nok, at
både Nav og departementet har levd i god tro om at den praksisen
som var, var i henhold til de gjeldende forordningene, noe som viser
seg i ettertid ikke å ha vært godt nok.
Jeg tror at for
å unngå slike ting i framtida – og jeg understreker at da blir det
litt synsing fra min side, og Tor-Aksel Busch var også inne på det
i dag tidlig – så handler det jo om å kunne snakke med hverandre
fortløpende. Der domstolene ikke har sett godt nok til Trygderetten,
er kanskje en lærdom de har hatt, og kanskje bør også departement
og Nav være flinkere til å holde kontakt inn mot både domstoler
og trygderett. Det handler altså om å snakke med hverandre oftere
og bedre for å forsikre seg om at lovhjemlene er på plass, tror jeg.
Ulf Leirstein (uavh): Hvis jeg rekker det, komitéleder: Vi
hadde jo en tidligere utenriksminister her i stad, og vi snakket
litt om den overleveringen som Utenriksdepartementet gjør til Stortingets
europautvalg, og da baserer man seg på de faglige rådene og de faglige
sakene man får fra hvert enkelt fagdepartement. Kan dere si noe
om den dialogen som er mellom departementet, altså deres fagdepartement,
og UD når man lager denne oversendelsen til Stortingets europautvalg?
Hanne
Bjurstrøm: Med fare for at jeg husker feil, tror jeg det
skjer veldig enkelt og kurant ved at det bare oversendes et brev
til UD hvor man gjennomgår hovedpunktene i det som UD skal legge
fram for Stortinget. Jeg vet ikke om dere andre kan korrigere meg
hvis dere har bedre hukommelse om det enn det jeg har?
Anniken
Huitfeldt: Her har jeg jo lengre erfaring som leder av Stortingets
europautvalg, i og med at jeg har ledet det i seks år. Min klare
oppfatning er vel at det er fagdepartementene som i første rekke
er ansvarlige for det som legges fram, og så koordineres det av
Utenriksdepartementet. Men fagdepartementene er ansvarlige, og vi
kaller inn fagkomiteene på de ulike områdene når det er saker som
gjennomgås. De er altså ansvarlige for diskusjonen slik den foregår
på Stortinget.
Robert
Eriksson: Jeg har ikke noe å tilføye utover det Huitfeldt
har kommet med.
Møtelederen: Det
passer for så vidt veldig bra, for tida vår er også ute.
Da står vi igjen
med en oppsummerende runde med spørsmål, og i og med at det er tre
tidligere statsråder og bare 15 minutter til disposisjon, understreker
jeg det med korte både spørsmål og svar.
Da er det først
sakens ordfører, Eva Kristin Hansen – vær så god.
Eva
Kristin Hansen (A): Takk, leder.
Dette er egentlig
et spørsmål til Robert Eriksson, for under din tid som statsråd
eksploderte antall anmeldelser i utenlandssakene, og mange av dem
som man nå i ettertid har oppdaget er blitt uriktig dømt, ble det
i din tid som statsråd. Hvilke refleksjoner gjør du deg om det i
dag? Og i og med at det var et såpass stort antall anmeldelser:
Var det aldri noen diskusjoner om lovgrunnlaget for at de faktisk
ble dømt og anmeldt, i din tid?
Robert
Eriksson: Det var flere forhold som ble diskutert under min
tid, spesielt når det gjaldt kampen mot trygdesvindel – det gjaldt
både her hjemme og trygdesvindel generelt sett – der jeg fra min
side fikk på plass et koordineringsarbeid. Hvis jeg ikke husker
feil, var det vel Nav, politiet, skatteetaten og tolletaten som gikk
sammen og hadde felles og samordnede tilsyn for å avdekke ting som
var ureglementerte, for å si det sånn. De tilbakemeldingene vi fikk,
var at man gjennom disse samordnede tilsynene hadde klart å avdekke flere
saker. Det jeg også uttalte i mediene på den tiden, hvis jeg ikke
husker feil, var at vi ikke var ute etter å ta dem som hadde fylt
ut skjemaer i god tro og fått noen kroner for mye utbetalt. Derimot
gjaldt det de store fiskene, der man bevisst hadde forsøkt å lure
systemet.
Som jeg har sagt
tidligere, var denne forordningen, eller om dette var i strid med
noe EØS-regelverk, aldri oppe. Det var aldri noe tema. Jeg vil anta
at man la til grunn at den praktiseringen som ble fulgt, var i henhold til
den lovgivningen som var, og at den var grei med tanke på EØS-regelverket.
Jeg kan ikke se for meg noe annet, for som sagt: Det var heller
ikke oppe som noe tema.
Møtelederen: Da
kommer neste spørsmål fra Svein Harberg – vær så god.
Svein Harberg (H): Jeg har ett spørsmål til Hanne Bjurstrøm
og ett til Anniken Huitfeldt.
I oversendelsen
til Stortinget fra 2011 står det at «rettsakten er vurdert av relevante
organer på departements- og direktoratsnivå og behandlet i spesialutvalget for
trygd». Gahr Støre har sagt at de behandlet det ikke, men henviser
til fagdepartementet, og nå oppfatter jeg at du sier at dere heller
ikke har gjort en selvstendig vurdering. Det er litt underlig med
tanke på at det står at det er vurdert. Så vi må få oppklart om
Stortinget der har fått riktige opplysninger.
Så til Anniken
Huitfeldt: Du var selv innom denne EFTA-uttalelsen som resulterte
i at du responderte både til Stortinget og til Nav, og der slo du
fast at dette ikke gjaldt saker som allerede var avgjort, men at
det skulle gjelde i nye saker. Det er kurant. Så slo du også fast
at ny eller endret praksis ikke skulle få konsekvenser med tanke
på forordning 883/2004. Er det riktig å anta at du sa det fordi
det allerede var konkludert med at dette ikke hadde konsekvenser
for norsk rett?
Hanne
Bjurstrøm: Til det første spørsmålet: Det følger av historikken
til denne forskriften, når man ser på den, at den har vært behandlet
av spesialutvalget for trygd to ganger – så vidt jeg husker 1. mars
2006 og 1. april 2009. Der sitter både Arbeidsdepartementet og Nav,
og jeg vil anta at det er der man har gjort de vurderingene. Det
er også det som er begrunnelsen for at man sier til Stortinget at
det har vært vurdert i de relevante organer. Så har det også vært
oppe i EØS-komiteen. Men når det gjelder denne typen problemstillinger,
vil jeg tro at det er spesialutvalget for trygd som er dem som har
mest kompetanse på denne biten. De hadde altså vurdert dette og
kommet til de konklusjonene som dere har nevnt tidligere, med tanke
på norsk handlingsrom og betydning for norsk rett.
Anniken
Huitfeldt: Det gikk et brev til Nav rett etter at jeg hadde
orientert Stortinget, og det gikk i juni. Det gikk ikke fra meg,
men det var en faglig vurdering fra avdelingen i departementet.
Det har vært reist spørsmål her om hvorvidt det er fagdepartementene
eller Utenriksdepartementet som foretar den typen fortolkning. Noen
ganger er det sånn at fagdepartementet ikke er så interessert i
at Utenriksdepartementet skal behandle saken, for fagkompetansen
sitter i departementet. Så hvis det er Utenriksdepartementet som
tar opp saken, er man lettere å vippe av pinnen i ESA eller når
man tar opp denne saken internasjonalt. Ofte er det altså i fagdepartementets
interesse å føre saken selv og be om egne møter.
Det har vært flere
møter med Arbeidsdepartementet og ESA om denne saken, og det er
gitt støtte til den norske fortolkningen. Så det var ikke et politisk
signal fra min side, det var en faglig vurdering fra avdelingen, som
ble gjort i samarbeid med ESA.
Svein Harberg (H): Dette kommer kanskje bare som en liten
oppfølging fra avdelingen for etterpåklokskap, men opplevde du da
– og opplever du nå – at EØS-kompetansen var god nok da de vurderte
disse sakene, med det du nå vet?
Anniken
Huitfeldt: Med det jeg nå vet, er det jo klart at vi alle
må være ydmyke om at denne kompetansen ikke var god nok, ellers
hadde vi ikke sittet her, og den uretten som har blitt begått mot
så mange mennesker, hadde ikke funnet sted. Men denne fortolkningen
som departementet gjorde, har senere fått støtte i ESA. Så på dette
området mener jeg at den var meget god, på den måten at jeg for
det første – rett etter at jeg fikk informasjonen – orienterte Stortinget
om det, og at departementet straks sjekket saken med ESA og ga beskjed
til Nav om hvordan reglene skulle tolkes.
Møtelederen: Da
går vi videre til Bente Stein Mathisen – vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Jeg har også et spørsmål til, og
det er til Hanne Bjurstrøm. Jeg vil tilbake til da trygdeforordningen
ble gjort til norsk rett ved forskrift av 1. juni 2012. Da ble det
ikke gjort noen endringer i folketrygdlovens klare lovtekst § 11-3
om krav til opphold i Norge.
Hvorfor kom det
ikke en tilleggsbestemmelse om det for å klargjøre dette, så vi
hadde unngått alle disse misforståelsene? Hvorfor så man ikke at
det var nødvendig?
Hanne
Bjurstrøm: Det er et godt spørsmål, men det er et spørsmål
man må stille til alle som har hatt med EØS-regelverket og trygd
å gjøre siden vi ble EØS-medlemmer. Dette har vært en gjennomgående
praksis, og når jeg har stilt det spørsmålet – og det gjorde jeg
ikke som statsråd, jeg har gjort det i ettertid, for det hadde ikke
noen foranledning i min tid som statsråd – sier man at hovedregelen
i Norge er at man må ha oppholdt seg i Norge for å få de ytelsene.
Så er det et unntak for EØS-borgere når de reiser i EØS-land. Vi
har også mange samarbeidsavtaler og trygdeavtaler med andre land hvor
det kan være unntak. Så det har vært ansett for å være en fornuftig
lovgivningsteknikk ikke å lage spesielle regler om det. Det gjorde
man ikke den gangen man implementerte hele systemet, og da var det
mange materielle ordninger. Slik sett er det ikke noe spesielt med
at dette hadde en materiell betydning, for man har gjort det på
samme måte når det gjelder alle andre materielle ordninger i forbindelse
med trygdelovgivningen.
Men som jeg sa
i et svar til representanten Leirstein, er vel dette kanskje noe
av det jeg tenker det er viktig at komiteen ser på, og som jeg også
tror granskningsutvalget vil se på – dere skjønner hva jeg mener:
Er dette en klok måte å implementere denne typen forordninger på?
Møtelederen: Da
er neste Freddy André Øvstegård.
Freddy André Øvstegård (SV): Jeg har et spørsmål til til
Eriksson for å følge opp dette med det arbeidet og de sakene som
handlet om trygdeeksport, så vel på europeisk nivå som i Norge,
under hans tid. Jeg lurer på om Eriksson kan svare på om det var
et politisk mål for ham å ta flere for trygdeeksport, og hvordan
det i så fall ble fulgt opp i hans styring overfor Nav. Og hva er
hans vurdering av hva handlingsrommet innenfor EØS for å avgrense
trygdeeksport var? Var man opptatt av å følge EØS-regelverket, eller
var man opptatt av å utnytte handlingsrommet mest mulig?
Robert
Eriksson: For det første: Ja, det var et klart politisk mål
å gjennomføre regjeringsplattformen, og det var et klart politisk
mål å sørge for at man så nærmere på hvordan man kunne følge opp
med tiltak for å forhindre den utviklingen som var beskrevet av
Brochmann-utvalget. Det opplevde jeg også at et samlet politisk
Norge var opptatt av i etterkant av at Brochmann-utvalget leverte
sin første innstilling. Da gjaldt det fra vår side de to ytelsene
som jeg har nevnt, kontantstøtte og barnetrygd.
Jeg ser ikke noen
motsetning. Det å utnytte et handlingsrom betyr ikke at man skal
gå ut over EØS-reglene, det er jo handlingsrommet innenfor reglene.
Å se på hvordan man kan gjøre det for å få til et mest mulig legitimt
og godt velferdssystem som er mest mulig bærekraftig, mener jeg
enhver politiker har et ansvar for å sørge for å ivareta etter beste
evne.
Ja, vi var opptatt
av å følge de forpliktelsene som var i EØS-retten. Ja, vi var opptatt
av å se på hvilket handlingsrom man hadde for å begrense trygdeeksport
på de to områdene jeg nevnte, som også Huitfeldt har vært inne på,
på samme spørsmålet, ikke sant, med tanke på den diskusjonen som
pågikk bl.a. i Storbritannia med tanke på om man skulle melde seg
ut av EU, om man skulle kunne få en annen type regler for å kunne
forbli i EU. Det er klart at med utgangspunkt i Brochmann-utvalgets
rapport, var det også noe man sjekket ut fra norske myndigheter.
Sånn at svarene
er ja, det var et politisk mål å gjennomføre regjeringsplattformen,
ja, det var et politisk mål, og vi var opptatt av å holde oss innenfor
EØS-reglene, og ja, vi så på – innenfor disse to ytelsene – om man kunne
utnytte handlingsrommet bedre for å sikre et bærekraftig velferdssystem
i framtiden.
Møtelederen: Da
er den neste Nils T. Bjørke – vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg vil følgja opp litt, for no er det
jo nemnt av fleire, både av dykk og tidlegare i dag, at dette med
at Trygderetten har eigne reglar med unntak for EØS, kan vera ei
utfordring. Samtidig er det ikkje tvil om at det har vore politisk
– for så vidt samla – vilje til å avgrensa trygdeeksporten. Men
kan det, som ein sideeffekt av dei to tinga – litt uklart regelverk
og ei tydeleg politisk føring på at ein skal stramma inn – ha gjort
at det vart tyngre for Nav og Trygderetten å ta tak i dei sakene
som var tvilsame? Spørsmålet går spesielt til Eriksson.
Robert
Eriksson: Nei, jeg kan ikke se at man i min tid som statsråd
har – for jeg opplever spørsmålet ditt sånn – lagt et press på Nav
for å anmelde flere saker. Nei.
Hvis en ser på
styringsdialogen med Nav i min tid som statsråd, utgjør det som
omhandler trygdeeksport, veldig lite, og det går på disse to ytelsene
jeg har nevnt nå utallige ganger. Resten gikk på bl.a. hvordan skal
vi sørge for å jobbe for å få ned ledigheten – vi satte i gang –
hvordan skal vi klare å håndtere moderniseringen av IKT, som var
en stor sak, det var bl.a. det som gikk på migrasjon, med hensyn
til å få folk inn i arbeid, jeg satte ned et ekspertutvalg som skulle
se på hvordan vi kunne løfte a-en i Nav. Det var disse tingene som
ble viet all oppmerksomhet i stor grad knyttet til min tid som statsråd
og dialogen inn mot Nav.
Det er jo sånn
at hvis en går tilbake og leser media, så har enhver statsråd –
i alle fall det jeg har gått tilbake og sett fra 2000 – sagt at
det ikke er akseptabelt at folk skal få tilgang på velferdsytelser
på en uberettiget måte. Det skal man slå hardt ned på. Det finner
en statsråder som har sagt – alle fra 2001 – og jeg tror ikke det
i min tid var noe ekstra press på Nav i så henseende.
Møtelederen: Kort
oppfølging fra Bjørke.
Nils T. Bjørke (Sp): Men då oppfattar eg deg slik at du følte
at dialogen med Nav var open og god i din periode?
Robert
Eriksson: Absolutt – på de områdene, ja.
Møtelederen: Da
går vi videre til Ulf Leirstein – vær så god.
Ulf Leirstein (uavh): Som statsråder har dere relativt hyppig,
vil jeg anta, møter med bl.a. nordiske kollegaer og ikke minst også
knyttet til EU og statsråder i EU som jobber med disse spørsmålene.
Siden dette med trygdeeksport og å slå hardt ned på trygdeeksport
har vært fokusert på i Norge gjennom mange år, vil jeg vel anta
at disse problemstillingene fort også ble drøftet i EU eller i Norden.
Så det vi sitter og drøfter i dag, kan dere erindre at det var en
tematikk som dere drøftet med nordiske kollegaer eller EU-kollegaer?
Hanne
Bjurstrøm: For mitt vedkommende kan jeg svare nei på det.
Anniken Huitfeldt: Ikke i denne konkrete saken. Det var aldri
et tema. Men på generelt grunnlag var dette med trygdeytelser og
ulike støtteordninger, spesielt i de nordeuropeiske landene, jevnlig
et tema. Det var en stor konferanse her i Norge, med arbeidsministre
fra flere land, hvor dette ble tatt opp i veldig mange av de bilaterale
møtene, for det handlet om trygdeeksport, men det handlet også om
press mot det norske og det nordiske arbeidsmarkedet som følge av
at man hadde et større arbeidsmarked. Dette var ofte tema, men ikke
i denne saken.
Robert
Eriksson: Det var de temaene som Huitfeldt nå nettopp nevnte,
som også var tema i min tid med de nordiske ministrene, når vi møttes,
og ikke den eksplisitte saken som her drøftes.
Møtelederen: Selv
om tida da er ute, ligger vi godt an i forhold til skjema, så jeg
tillater et tilleggsspørsmål fra Svein Harberg – vær så god.
Svein Harberg (H): Ja, det er bare en oppfølging, for alle
har fått spørsmål om dialogen med Nav eller med underliggende etater.
En ting er å ha god dialog, men det andre er etatsstyringen i departementet.
Har dere samme rosende kommentar til den som dere har til at det
var god dialog, eller er det utfordringer? Hvis vi ser på hva som
har skjedd i saken videre, er det jo mange ting som kan tyde på
at det er noe med etatsstyringen.
Hanne
Bjurstrøm: Jeg synes det er vanskelig å svare på, for hva
er godt, hva er dårlig og hva skal man sammenligne med? Jeg har
ikke erfaring med etatsstyring fra andre departementer.
Jeg kom inn som
statsråd i en periode hvor Riksrevisjonen hadde underkjent Navs
regnskap, så jeg brukte veldig mye av min tid i starten på å ha
veldig, veldig hyppige møter – jeg hadde møter med Nav hver fjortende dag
en periode – nettopp knyttet til den problematikken. Det fungerte.
Jeg må være ærlig
og si at jeg opplevde alltid egentlig at jeg fikk veldig gode svar
av Nav. Nav var veldig enkle å forholde seg til, for der satt det
veldig mye kunnskap. Nå skal jeg ikke si at det ikke satt det i
departementet, men det var de som satt mer rett innpå. Så ofte som
statsråd, var faktisk dialogen med Nav noe av det som ga meg mye
informasjon om ting jeg trengte også i det politiske arbeidet.
Men styringen
som skjer gjennom tildelingsbrev og som skjedde mellom disse faste
møtene, kan jeg nesten ikke gi en karakter på, for da blir det veldig
spekulativt.
Anniken Huitfeldt: Etatsstyring er veldig forskjellig for
de ulike departementene, men det avhenger av størrelsen – fra Kulturdepartementet,
med masse mindre institusjoner, til å komme til Arbeidsdepartementet, med
liksom noen kjempestore, det var veldig stor forskjell. Det var
jo, som Bjurstrøm sier, veldig ofte møter. Denne saken var ikke
på dagsordenen i de etatsstyringsmøtene jeg hadde med Nav, men AAP,
altså arbeidsavklaringspengene og hvordan det fungerte, var veldig
ofte tema.
Vi så at denne
ordningen ikke fungerte godt nok. Saken var jo at dette var folk
som man skulle avklare om skulle i jobb eller skulle på uføretrygd.
Dette var en stor svakhet, at vi ikke kom i mål med Nav-reformen,
for dette var jo kjernen i Nav-reformen, at folk skulle få oppfølging,
at man skulle finne ut om det var mulig å omskolere, eller om man
skulle på uføretrygd, og det fungerte ikke godt nok. Så selve arbeidsavklaringspengeordningen
var veldig ofte tema – på nesten alle møter, tror jeg, som vi hadde
med Nav.
Robert
Eriksson: I likhet med Bjurstrøm synes jeg det er vanskelig
å ha noen formening om det, hvordan styringen har vært, for der
var ikke vi til stede. Det er jo sånn at en statsråd lager sine
tildelingsbrev, og så følges de tildelingsbrevene opp opp imot underliggende
etater. I min periode, i alle fall, sjekket vi ut med jevne mellomrom
hvordan man lå an i forhold til signalene i tildelingsbrevet og
fikk rapportert tilbake at man fulgte opp på de områdene. Mye av
det – hvis man går tilbake og ser min periode – ble også iverksatt.
Så da legger jeg til grunn at det har vært en god styringsdialog
mellom departement og etat med tanke på at de signalene som var
gitt i tildelingsbrevet fra statsråden, ble fulgt.
Så hadde vi de
samme utfordringene som også Huitfeldt var inne på. AAP var et tema
som ble mye løftet veldig mye opp og diskutert ofte, noe som også
resulterte i at jeg startet et arbeid med ny melding om arbeidsavklaringspenger,
som da ble videreført og fullført av min etterfølger.
Møtelederen: Da
sier vi takk til dere for svar på spørsmål og gir muligheten til
slutt, i den rekkefølge dere innledet, og hvis dere har ønske om
det, til å gi en kort sluttkommentar.
Hanne
Bjurstrøm: Jeg tror egentlig ikke at jeg trenger å si noe
mer enn det jeg har sagt til nå. Takk.
Anniken Huitfeldt: Ikke jeg heller.
Robert
Eriksson: Nei takk.
Møtelederen: Ja,
da var det enighet om det til slutt. Vi takker da for deres bidrag
til vårt arbeid, og vi møtes igjen til neste del av høringen, kl.
15.50.
Høringen ble avbrutt
kl. 15.11.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 15.50.
Høring med Fellesorganisasjonen,
Norsk Tjenestemannslag, Parat og AVYO.
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen høringen, og jeg er glad for
å kunne ønske velkommen fire tjenestemannsorganisasjoner. Det er
Fellesorganisasjonen, Norsk Tjenestemannslag, Parat og AVYO. De
skal bidra til vårt arbeid med den redegjørelsen vi har til behandling.
Hver av dere får
inntil 5 minutter til en innledning. Vi starter med FO, Fellesorganisasjonen,
som er representert ved forbundsledelsen, Marit S. Isaksen og Hanne Glemmestad.
Så vidt jeg har skjønt, er det Isaksen som skal starte – vær så
god.
Marit
S. Isaksen: Tusen takk for anledningen til å komme på denne
høringen. Jeg heter Marit Isaksen, og med meg har jeg Hanne Glemmestad.
Vi er begge representanter for den politiske ledelsen i FO.
Vi har omtrent
2 000 medlemmer som jobber i Nav. Vi har begge to også jobbet som
ledere for Nav-kontor, bare så det er sagt.
I vårt innspill
til denne høringen har vi valgt å fokusere på følgende problemstilling:
Hva er årsakene til og hvem har ansvaret for feiltolkningen av lovverket?
Vi ønsker å si noe om tre hovedpunkter. Det er styringsform, organisering
og kompetanse.
FO mener at Navs
styringsform, organisering og kompetanse er helt sentralt i arbeidet
med å finne årsakene til feiltolkningen av lovverket og hvem som
har ansvaret for at dette kunne skje. Trygderettsskandalen påvirker
organisasjonen og ansatte på ulike måter, avhengig av hvor i organisasjonen
man jobber. I arbeidet med å finne forklaringer på hvordan denne
situasjonen kunne oppstå, er det derfor viktig at man anerkjenner
organisasjonens kompleksitet.
Hanne
Glemmestad: Det første vi har tenkt å snakke om, er altså
styringsform og organisering. Nav består av mange resultatenheter,
og hver resultatenhet får tilbakemelding på sine resultater og måltall.
Resultatenhetene sammenlignes, og det blir en form for konkurranse
dem imellom. Vi får tilbakemelding fra våre medlemmer om at etatens
sterke fokus på mål- og resultatstyring påvirker det faglige arbeidet
negativt. Målekort blir styrende for de ansattes innsats. Resultatet
på målekortet synes viktigere enn forsvarlig juridisk saksbehandling
med utgangspunkt i lovens formål. Profesjons- og erfaringskunnskapen
hos de ansatte blir i mindre grad verdsatt eller tatt i bruk. Politiske
føringer påvirker selvfølgelig utviklingen av fagfeltene de gir
føringer for, når det gjelder både organisering, ledelse og tjenesteutøvelse.
Det har kanskje
utviklet seg en organisasjonskultur i deler av Nav som er preget
av mistenksomhet og kontroll i møte med brukerne. Ansattes mulighet
til å drøfte aktuelle faglige og organisatoriske problemstillinger
er noe begrenset. Opplysningene i denne saken tilsier at flere deler
av virksomheten meldte fra om det de oppfattet som feil tolkning
av regelverket. Ingen tok det i tilstrekkelig grad på alvor, og
direktoratet og departementet var sene til følge opp meldingen fra
linjen.
Et velfungerende
medbestemmelsesapparat er nødvendig for å forstå virkeligheten etaten
befinner seg i. Forholdene kunne ha vært avdekket og rettet opp
på et tidligere tidspunkt hvis organisasjonen i større grad hadde
lyttet til sine ansatte.
Vi mener det er
behov for en kritisk gjennomgang av Navs organisering og rammebetingelser.
Gjennomgangen må inkludere tilbakemeldinger og innspill fra ansatte
på alle nivåer i organisasjonen. Det er bl.a. behov for å se på
samhandlingen og kommunikasjonen mellom de ulike enhetene og nivåene
i Nav.
FO støtter for
øvrig dem som mener at vi trenger en tillitsreform i offentlig sektor,
og håper at denne trygderettsskandalen kan bidra til å få fortgang
i en slik omlegging. Vi må la fagfolkene få gjøre jobben sin, og
vi må ha tillit til de faglige vurderingene de gjør. Dette handler også
om kompetanse.
Kompetanse er
en nøkkelfaktor for å forstå hvordan svikt i tjenestene kan oppstå,
og hvordan svikt kan forebygges. Sammensetningen av kompetansen
i Nav er uklar og lite hensiktsmessig. FO har gjentatte ganger påpekt
behovet for å stille krav om sosialfaglig kompetanse for å løse
komplekse og sammensatte sosiale problemer, på samme måte som det
bør kreves juridisk kompetanse for å utøve juridisk skjønn.
FO er opptatt
av at ansatte på alle nivåer må ha en kompetanse som gjør dem i
stand til å løse de faglige oppgavene de er satt til å løse – kompetanse
på helhetlig problemforståelse, samhandling med brukere og andre samarbeidspartnere
og mulighet til å utøve faglig skjønn og sørge for en helhetlig
tjenesteyting. Sosialfaglig personell har denne kompetansen. Den
sosialfaglige kompetansen må være kjernekompetansen på alle nivåer
i Nav.
FO mener videre
at personer som skal lede tjenestene, må ha grunnleggende kompetanse
og innsikt i de fagfeltene de skal lede. I Nav er det ikke nødvendigvis slik.
Altfor få ledere har sosialfaglig kompetanse.
Vi kan ikke være
sikre på at denne skandalen kunne ha vært avdekket tidligere eller
unngått hvis kompetansesammensetningen i Nav hadde vært annerledes.
FO vil likevel hevde at Navs organisering, beslutningslinjer, medbestemmelsesapparatet
og kompetanse er kritiske faktorer. Noen vil til og med si at EØS-saken
er toppen av et isfjell. Vi er redde for at det er flere områder
av Navs forvaltningsområder der rettsanvendelse og skjønn utøves
feil. FO anbefaler derfor en bred gjennomgang av Navs lovfortolkning
på flere kritiske områder. Alt fra økonomisk sosialhjelp til uføretrygd
bør gjennomgås. Er det noe denne saken bør ha lært oss, er det at
vi må sikre oss at faglig praksis er i samsvar med god lovforståelse.
Møtelederen: Takk
for det. Da går vi videre til NTL, som er representert ved leder
av NTL Nav, Elisabeth Steen, som har med seg forbundsleder Kjersti
Barsok og forbundssekretær Sven Ivar Skodjevåg som bisittere.
Vær så god, Elisabeth
Steen, du har 5 minutter.
Elisabeth
Steen: Takk. Jeg heter som sagt Elisabeth Steen og er leder
og hovedtillitsvalgt for NTL i Nav. Med meg har jeg forbundsleder
Kjersti Barsok og forbundssekretær Sven Ivar Skodjevåg, som også
er tidligere nestleder i NTL Nav.
NTL er den største
fagforeningen i Nav og representerer ca. 5 600 ansatte på statlig
side i Nav. Som fagforening er vi i hovedsak opptatt av våre medlemmers lønns-
og arbeidsvilkår. Faglige diskusjoner og avklaringer av faglige
spørsmål tas i hovedsak tjenestevei. Det vi ønsker å medvirke til,
er at etatens organisering legger til rette for at faglige diskusjoner
og avgjørelser tas på riktig grunnlag.
Nav har stått
i en krevende situasjon i lang tid, og tilliten til etaten er svekket.
Det påvirker de ansatte. Vi ser at innbyggerne stoler mindre på
Nav i helt andre typer saker enn praktiseringen av trygdeforordningen,
noe som gjør det vanskeligere å få gjort jobben til beste for innbyggerne.
Vi er glade for
at det blir ryddet opp, og vi vil selvsagt bidra i den grad vi kan,
for å opplyse saken. Det er viktig for både våre medlemmer og Navs
brukere at det ryddes opp.
NTL deltar ikke
i dialogen mellom departementet og direktoratet, så vi kan ikke
svare på hva som har blitt formidlet, og når. Men NTL har i flere
år varslet om den kritiske ressurssituasjonen i Nav. Etaten har
vært i konstant omstilling siden etableringen av Nav. Regjeringens avbyråkratiserings-
og effektiviseringsreform har fra 2015 til 2020 gitt Nav budsjettkutt
som tilsvarer over 500 årsverk. Rapporten fra internrevisjonen i
Nav peker på manglende kapasitet i ytelsesavdelingen som en av årsakene
til at interne prosesser i direktoratet mellom 2017 og 2019 tok
lang tid. Slik vi leser rapporten, kan både den interne budsjettprioriteringen
og kuttene over flere statsbudsjetter ha bidratt til å svekke etatens evne
til å følge opp det trygdefaglige området.
Med den nevnte
avbyråkratiseringsreformen har Nav valgt å ta de største kuttene
i direktoratet og flytte ansvar og myndighet ut i etaten. Vi mener
at dette har bidratt til at direktoratrollen har endret seg fra
å være et fagdirektorat til å være et styringsdirektorat. Blant
annet er oppgaven med å utforme rundskriv flyttet ut av direktoratet.
Rapporten fra internrevisjonen bekrefter at vi har et betydelig
behov for å styrke den faglige samhandlingen mellom direktoratet
og resten av etaten.
Ansatte i Nav
har stor grad av tillit og lojalitet til den informasjonen som formidles
internt, bl.a. i rundskriv og fagmeldinger. Vi har medlemmer som
sier at de har tatt opp om Navs praksis i forbindelse med trygdeforordningen
var riktig, og vi har ingen grunn til å tvile på at de har gjort
det, men på grunn av en manglende referatkultur kan det ikke dokumenteres
når og hvordan dette har skjedd. Det kan dokumenteres at det har
blitt stilt spørsmål på Navs erfaringsforum. Det er et verktøy på
Navs intranett der man kan stille spørsmål om bl.a. regelverksfortolkning.
Men vi mener at erfaringsforumet ikke er et egnet verktøy for komplekse
og prinsipielle faglige avklaringer.
Takk for oppmerksomheten.
Vi svarer gjerne på spørsmål fra komiteen.
Møtelederen: Takk
skal du ha. Da går vi videre til Parat, som er representert ved
nestleder Anneli Nyberg, ved leder i Parat, Agathe Osland Hellesen,
og ved advokat Sigurd-Øyvind Kambestad. Så vidt jeg forstår, er
det Nyberg som skal ha ordet – vær så god.
Anneli
Nyberg: Takk. La meg først få innlede med å takke for invitasjonen
til å delta i denne høringen.
I Parat har vi
både tillitsvalgte og medlemmer som jobber i Nav, men det er også
mange av våre medlemmer som kan være personlig berørt av denne saken
på en eller annen måte.
I hvert fall siden
2012 har Nav feiltolket regelverket i EØS-avtalen som gir den enkelte
borger rett til å ta med seg sykepenger, arbeidsavklaringspenger
og pleiepenger til andre EØS-land. Mange er nå opprørt, og det stilles
spørsmål ved om også andre deler av EØS-regelverket kan være feiltolket.
Fra Parats side imøteser vi en grundig gjennomgang også av de andre
områdene, og det er viktig for den allmenne tilliten til forvaltningen
at dette tas på alvor, sett i relasjon til hele EØS-regelverket.
Vi må ta inn over
oss at vi står overfor en stor og alvorlig sak der mange er berørt
– noen har blitt urettmessig stemplet og straffet som trygdemisbrukere,
mens andre har måttet leve med personlige konsekvenser av valg de
måtte ha tatt på et feilaktig grunnlag.
I Norge står tillit
til det offentlige og til myndighetene sterkt, og nå befinner vi
oss i en tillitskrise, ikke bare når det gjelder Nav-systemet, men
også når det gjelder tillit til myndighetene som sådan. Det er derfor
viktig hvordan Norge som nasjon møter og løser denne situasjonen.
Så vil jeg gi
ordet videre til Agathe Osland Hellesen som leder i Parat Nav og
som ansatt i Nav som kjenner denne saken fra innsiden.
Agathe
Osland Hellesen: Takk for det. På vegne av alle våre medlemmer
og ansatte i Nav vil vi benytte anledningen til å beklage overfor
alle som har vært utsatt for en stor urett.
Parat Nav har
fra første stund vært opptatt av at feilen skal rettes opp. Nav
jobber for å rydde opp i den uretten som er begått overfor den enkelte
av våre brukere. Parat Nav ønsker ikke å delta i en meningsutveksling
om tillit eller ikke tillit til direktør, statsråd og granskingsutvalg.
Vi har ingen grunn til å tro at ikke de også er opptatt av å komme
til bunns i denne saken, få alle fakta på bordet og deretter gjøre
det som står i deres makt, sammen med oss i Nav, for å sikre at
slikt ikke skjer igjen – i hvert fall ikke i vår etat.
Internrevisjonen
i Nav har allerede levert sin første gjennomgang, og arbeidet er
allerede startet med å utføre forbedringer der man har sett at det
trengs. Vi avventer granskingen som er igangsatt av statsråden,
og kontrollkomiteens gjennomgang, samtidig som det jobbes internt
i Nav med å kvalitetssikre vårt arbeid for å forsikre oss om at
vi rydder opp på et kvalitativt godt vis.
Nav har siden
etableringen vært omfattet av endringsprosesser – multiple endringsprosesser.
De har vært kontinuerlige i alle fall siden 2010, da alle kontorene
var utrullet.
Innføring av en
egen ytelseslinje har bidratt til spisskompetanse og enhetlig praksis,
ja, men har samtidig gått på bekostning av bredden i antall medarbeidere som
ser problemstillingene som kommer opp i dagen, og har altså ført
til tap av breddeinnsyn mot de ulike fagområdene. Dette er noe jeg
tror vi må ta med oss videre inn i jobben vi nå skal gjøre for å
få dette til å fungere bedre.
Det er viktig
for meg å ha sagt at de ansatte i Nav har arbeidet i forvaltningen
i god tro. Det er Nav som institusjon og system som har sviktet,
ikke den enkelte medarbeider i Nav. Nettopp derfor har det også
vært viktig for Parat Nav som fagforening å være en tydelig stemme i
det offentlige rom for at vi ikke vil akseptere hets og sjikane
mot enkeltmedarbeidere i vår etat.
Det som jeg nå
videre vil si, må ikke oppfattes som et forsøk på å snakke kollegaer,
medlemmer eller Nav ut av saken, men det er min påstand at denne
saken har en dimensjon langt utover Nav. Etter vår oppfatning er
det vi ser nå, konsekvenser av dårlig politisk håndverk og mangelfull
konsekvensutredning i forkant av 1994 og i ettertid. Eksempelvis
kan nevnes at forordningen i 2012, så langt vi kjenner til, ikke
var ute på høring.
Man har ikke sett
rekkevidden av å gå inn i EØS opp mot norsk lovverk, lovgivning,
og følgelig heller ikke sikret tilpasning av eget lovverk dersom
det var ønskelig eller nødvendig. Praksisen i forvaltningen er heller
ikke justert i tilstrekkelig grad, og det er grunn til å spørre
seg om dette også kan gjelde for andre områder enn bare dem Nav
har ansvar for.
Dette er en rettsskandale
som det politiske Norge, Nav, påtalemyndighet, forsvarsapparat,
særdomstoler og domstoler må ta et felles ansvar for.
Møtelederen: Da
sier vi takk og går videre til AVYO, der leder Øyvind Hov Randmæl
innleder. Du har med deg 1. nestleder Liv Dragsten og seniorrådgiver
og tidligere leder Anne S. Henriksen som bisittere. Vær så god, Randmæl.
Øyvind
Hov Randmæl: Takk for det. Jeg er leder og hovedtillitsvalgt
for YS-forbundet AVYO, og for hovedorganisasjonen YS Stat er det
AVYO som har partsretten i arbeids- og velferdsetaten.
YS Stat organiserer
mer enn 4 000 medlemmer i Nav. Som hovedtillitsvalgt for den nest
største organisasjonen i Nav fikk jeg ingen informasjon i forkant
av pressekonferansen den 28. oktober. Kun tilfeldigheter gjorde at
jeg ble oppmerksom på pressekonferansen og dermed fikk muligheten
til å overhøre denne. Dagen etter pressekonferansen hadde vi videomøte
med våre tillitsvalgte ute. Tilbakemeldingene herfra var at ansatte
ved kontaktsentrene kort tid før pressekonferansen fikk informasjon
– da med begrunnelsen at de måtte forberede seg på henvendelser
som ville komme. Svært få ansatte ved andre Nav-enheter fikk informasjon
om og mulighet til å følge pressekonferansen. Alle gir tilbakemelding om
at informasjonen de fikk, både før og etter pressekonferansen, var
som ansatte og ikke i egenskap av tillitsvalgtrollen. AVYO tok opp
dette med arbeidsgiveren i møte i medbestemmelsesapparatet dagen
etter, og arbeidsgiveren beklaget. AVYO var tydelig på at vi fant
dette svært alvorlig, og at det kunne oppfattes som tegn på manglende
tillit. Hovedavtalen er tydelig på den gjensidige informasjonsplikten.
Anniken Hauglie
har, etter at saken ble kjent, vært til stede på topplederforum
i Nav og i sentralt medbestemmelsesapparat i Nav, der hun har redegjort
for saken og gitt anledning til dialog. Vi er kjent med at det har
vært møter mellom statsråden og arbeids- og velferdsdirektøren.
Etter den 28. oktober har det vært flere møter med de hovedtillitsvalgte
i sentralt medbestemmelsesapparat og uformelle møter mellom arbeids-
og velferdsdirektøren og organisasjonslederne som har partsrett.
Vi har lest internrevisjonens
rapport med stor bekymring og også med undring. Undringen gjelder
spesielt alle bekymringene og spørsmålene som over lang tid blir
rettet bl.a. fra klageinstansen til direktoratet og også fra direktoratet
til departementet, som i liten grad ble fulgt opp. Internrevisjonens
rapport viser til beslutningen som lederen av klageinstansen i Nav
tok den 18. desember 2018 om å stoppe all behandling av klage- og
ankesaker som gjelder eksport av gjeldende kontantytelser. Direktoratet
og Trygderetten ble informert. Etter informasjon fra direktoratet
i mars 2019 besluttet Nav arbeid og ytelser basert på en egen vurdering
å stanse behandlingen av relevante feilutbetalingssaker. Sentralt medbestemmelsesapparat
ble ikke på noe tidspunkt informert om dette.
Når det gjelder
kompetanse og ivaretakelsen av denne, har AVYO ved flere ganger
gitt uttrykk for bekymring. Siden Nav ble opprettet i 2006, har
virksomheten gjennomført store omorganiseringer. Når det gjennomføres
store endringer og omorganiseringer, kan det være lett at fagkompetanse
forsvinner.
AVYO har flere
ganger i møter i medbestemmelsesapparatet gitt uttrykk for sin bekymring
når det gjelder ivaretakelse av fagkompetanse. Som eksempel på større omorganiseringer
kan vi nevne avviklingen av Nav internasjonalt. Et annet eksempel
er da oppgavene fra Nav kontroll forvaltning ble overført til ytelseslinja
våren 2019. AVYO ga uttrykk for sine betenkeligheter til om fagkompetansen
ble ivaretatt i tilstrekkelig grad, slik at kvaliteten i sakene
ble opprettholdt. Begge disse omorganiseringene er nevnt i internrevisjonens
rapport. AVYO ser ikke bort fra at stadige omorganiseringer i etaten
kan ha ført til at fagmiljøer har blitt splittet opp, og at fagkompetansen
ikke har blitt ivaretatt i tilstrekkelig grad.
Nav har over lengre
tid fått nedskjæringer i budsjettene i form av ABE-kutt – hvert
år fra 2015. Dette har stilt store krav til effektivisering. Effektiviseringsfokuset
kan ha vært større enn fokuset på å beholde nødvendig og tilstrekkelig
fagkompetanse.
Etter at saken
ble offentlig, den 28. oktober 2019, har AVYO hatt kontakt med medlemmer
som forteller om tidligere møter, altså før 28. oktober, der det
har blitt stilt spørsmål om EØS-direktivets betydning for retten til
kontantytelser under utenlandsopphold.
Nav innsatsteam
er i full gang med å rette opp feil og har omgjort vedtak i mange
saker. Det utbetales fortløpende penger til dem som skal ha det.
Dessverre er det nok også for flere av de rammede personlige konsekvenser
som det ikke er mulig å rette opp. AVYO finner det positivt at de
som er urettmessig rammet, har fått offentlige beklagelser både
fra arbeids- og velferdsdirektøren og fra arbeids- og sosialministeren.
Det er også viktig å minne om at saken har vært og er en stor belastning
for de ansatte i arbeids- og velferdsetaten.
Møtelederen: Takk
skal du ha. Da går vi over på runden med spørsmål fra komiteens
medlemmer. Vi starter med sakens ordfører, som er Eva Kristin Hansen. Du
disponerer inntil 10 minutter – vær så god.
Eva Kristin Hansen (A): Takk, leder.
Først vil jeg
si at jeg setter veldig stor pris på at alle dere har tatt dere
tid til å komme hit og dele opplevelser og informasjon med oss.
Jeg antar at mange av medlemmene deres står i en ganske tøff situasjon.
Det er for mange ikke lett å jobbe i Nav nå, vil jeg tro. Det kan
dere også si noe om når dere får spørsmål.
Jeg har tenkt
å begynne med spørsmål til FO, NTL og AVYO, for alle dere nevner
at flere medlemmer hos dere meldte fra om at man antok at man praktiserte
regelverket feil. Kan dere si noe om hvordan det har blitt møtt? Er
det en kultur i Nav der det er greit å ta opp ting? Hvordan er det
å ta opp ting oppover? Kan dere si noe som de opplevelsene medlemmene
deres har her?
Da kan vi ta FO
først.
Hanne
Glemmestad: Der lener vi oss i første rekke på den internrevisjonsrapporten
som er lagt fram, og de dokumentene som er lagt inn på tidslinja
som regjeringen har laget over hvordan denne saken er blitt håndtert.
Der er det veldig tydelig dokumentert at det har vært bekymringer
fra linja gjentatte ganger som enten ikke er blitt håndtert eller
ikke blitt nødvendig avklart.
Eva
Kristin Hansen (A): NTL?
Elisabeth
Steen: Det er et problem, som også er påpekt i rapporten
fra internrevisjonen, at man ikke har gode nok systemer for å få
faglige avklaringer. I erfaringsforumet som jeg viste til innledningen,
ligger det over 22 000 innlegg som går på regelverksfortolkninger, og
det sier seg selv at det blir veldig uoversiktlig. Man har ikke
sørget for at man har et godt nok system for faktisk å ta tak i
de tingene som trenger en faglig avklaring, så vi må ha et annet
system for det enn dette erfaringsforumet. Jeg opplever også at
vi har medlemmer som er veldig opptatt av at vi ikke skal fortelle
at det er de som sagt dette, og det kan jo si litt om ytringsklimaet i
deler av etaten.
Eva
Kristin Hansen (A): AVYO?
Øyvind
Hov Randmæl: Vi må vel si det samme. For det første er det
mange lag i Nav, det er det, og vi må også bekrefte at det er enkelte
som tar opp ting, men som ikke ønsker å stå ved det med navn. Men
å si at det generelt er vanskelig å løfte ting i Nav, eller at vi
har veldig mange eksempler på det, kan jeg ikke gjøre.
Eva
Kristin Hansen (A): Tusen takk for svar.
Så er det en annen
ting som jeg lurer på om dere kan svare på. Da praksisendringen
ble innført, ved brev den 5. mars og kunngjort i Nav, er det noen
av dere som fikk reaksjoner fra medlemmene om hvordan de opplevde det,
og hvordan man skulle gripe det an? For det har vært litt forvirring
rundt hvordan man faktisk skal ta tak i denne regelendringen, bl.a.
at man bare skulle se framover i tid. Er det noen av dere som har
innspill til det? Er det ingen som har lyst til å si noe om det?
Elisabeth
Steen: Det jeg kan si, er at det har vært veldig stille om
dette. Vi har ikke hørt noe om det før etter at saken kom ut i media.
Det har en sammenheng med at faglige avklaringer som regel tas tjenestevei
og ikke gjennom fagforeningene.
Eva
Kristin Hansen (A): Takk. Så har jeg et spørsmål til AVYO,
for dere uttalte dere om en konkret sak der det var kjent at Nav-ansatte
i et møte med departementet allerede høsten 2017 tok opp spørsmålet
om hvordan man skulle forstå artikkel 21. Departementet har på sin
side hevdet at man ikke oppfattet at det ble sagt noe i dette møtet
som gjorde at man burde ha gjort noe. Jeg lurer på om AVYO har noe
å tillegge til det?
Øyvind
Hov Randmæl: Nei, men det kan jo være et eksempel på det
vi var inne på i sted, for dette var en saksbehandler som ikke ville
stå fram med navn. Det var et møte som vi ble gjort oppmerksom på
dagen etter at det ble kjent. Det er mange møter der man diskuterer
fag, og dette var et møte med en dagsorden. Dette innspillet var
ikke egentlig til dagsordenen, men det ble allikevel diskutert på
møtet. Det er også omtalt i rapporten fra internrevisjonen hos oss
og bekreftet av en av de andre møtedeltakerne at det ble diskutert
i møtet. Det ble vi gjort kjent med, og vi syntes det var viktig
å gi den informasjonen videre.
Eva
Kristin Hansen (A): FO var litt inne på hvordan Nav nå er
organisert, og at det kunne ha påvirket at man har havnet i denne
situasjonen. Jeg lurer på om flere av forbundene kan si litt om
det – at man har endret såpass mye i strukturene, og hvordan det
også har påvirket ressurssituasjonen? FO har jo sagt en del om det,
men kanskje dere andre også kan si litt om det?
Elisabeth
Steen: Det er jo ikke tvil om at den situasjonen man har
vært igjennom, med mange omstillinger og endringer i hvordan man
fordeler arbeidsoppgaver, har krevd mye oppmerksomhet, og samtidig
har man fått mindre ressurser. Da har man selvfølgelig prioritert
det som er kjerneoppgavene. Man har prioritert å få unna vedtak
– det man kaller produksjon, altså å få gjort flest mulige vedtak
– og hatt mindre fokus på kvaliteten i det arbeidet man gjør.
Agathe
Osland Hellesen: Jeg må bare føye meg inn i rekken: Det er
helt åpenbart at kvantitet har vært et hett tema i Nav i alle år.
Målekort, tall og kvantitet har nok i større eller mindre grad vært
skadelidende. Jeg tror ikke vi skal stikke det under stol i det
hele tatt. Det er tungt for en ansatt i Nav som er ærekjær og ønsker
å gjøre en ordentlig jobb, når kvantiteten går på bekostning av
kvaliteten. Det skal det ikke være tvil om.
Øyvind
Hov Randmæl: Vi var også inne på det i innlegget. Det er
klart at disse ABE-kuttene begynner å merkes etter hvert. Det at
vi er i omstilling og skal effektivisere hele tiden, tar tid, men
likevel skal arbeidsoppgavene gjøres. Kanskje man er litt rask til
å ta ut gevinsten før man faktisk har en gevinst, noen ganger.
Eva
Kristin Hansen (A): Da har jeg ikke flere spørsmål.
Møtelederen: Da
går vi videre til Bente Stein Mathisen. Du har 5 minutter til disposisjon.
Vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Takk for det, og takk for viktige
innspill og innlegg fra alle sammen.
Jeg tror det var
Steen som uttalte seg til VG den 6. november i fjor, rett etter
at denne skandalen var åpenbar, om politiske styringssignaler, og
om det påvirket måten man jobbet på i Nav. Jeg mener at uttalelsen
var at det opplevde man ikke at det var, at man faktisk forholdt
seg til lovverket og jobbet uavhengig av det. Står Steen fortsatt
ved den uttalelsen hun ga til VG? Det er første spørsmål.
Så har jeg et
spørsmål til alle sammen. Hvordan vurderer de ansatte det opprydningsarbeidet
og de tiltakene som nå er iverksatt?
Elisabeth
Steen: Nav er jo en politisk styrt etat. Måten vi styres
på, er gjennom tildelingsbrev og gjennom etatsstyringsmøtene. Der
har vi bedt om at fagforeningene må få være med, men det har vi
ikke blitt hørt på. Ellers er det jo sånn at når man er i en politisk
styrt etat, forholder man seg til de signalene som er, man driver ikke
fortolkningen sin i et vakuum.
Opprydningen vil
ta tid. Det er ganske komplisert å finne ut av. Spesielt hvis denne
eksterne granskingen kommer fram til at man skal lenger tilbake
enn 2012, vil man trenge betydelig mer ressurser for å få til dette
opprydningsarbeidet, for dette går på bekostning av de andre oppgavene
Nav skal utføre.
Bente
Stein Mathisen (H): Det var et spørsmål til alle, så bare
fortsett. FO?
Marit
S. Isaksen: Til spørsmålet om opprydningsarbeid og informasjon
til de ansatte vil jeg si at medlemmer forteller oss at det har
vært veldig god informasjon etter at dette ble kjent, og noe av
det har handlet om at Vågeng internt har snakket direkte til de
ansatte. Det har vært kjent på Navet, som det er rutine at man starter
med å se på, både gjennom video og direkte kommunikasjon, og også
i kontormøtene. Det er bra, og det er det mange som sier at de synes
har vært fint. Når det gjelder dette innsatsteamet som nå er i gang
med å se på dette, har det også vært bra.
Det som har vært
utfordringen, og som medlemmene våre forteller om, er at man drar
ressurser ut fra bl.a. Nav-kontorer lokalt. Vi snakket med noen
der det var tatt ut to hele stillinger til å jobbe med dette, og
det er klart at de som da sitter igjen og skal ta over deres oppgaver
– det føles ikke som om det er en ekstra innsats, og at man hadde
trengt egne ressurser til det. Vi skjønner at kompetansen må komme
fra et sted, det har vi forståelse for, men samtidig kjenner også
medlemmene, som kanskje skal ivareta brukere som ringer og er bekymret,
på at det har vært et ekstra trykk på brukere som ikke er direkte
berørt, også. Så når det gjelder hvordan man har gjort det, har
vi fått tilbakemelding om at det har vært klønete, kan vi si.
Bente
Stein Mathisen (H): Da var det Parat.
Agathe
Osland Hellesen: Når det gjelder opprydningsarbeidet og informasjonsflyten
som har vært der, vil jeg si at den har vært veldig bra. Som de
sier her, Sigrun Vågeng er veldig opptatt av at informasjon skal komme
ut, både gjennom intranettet, som vi bruker, og for øvrig også ved
å ta kontakt når hun mener det er nødvendig, for å sikre at alle
er godt informert.
Utover det vil
jeg si at når det gjelder innsatsteamet, har vi ved én anledning
iallfall hatt anledning til å komme med innspill og spørsmål til
hvordan det arbeidet gjøres, og hvordan de ekstra midlene som er
blitt tildelt etaten som skal benyttes til dette, blir brukt. Der
kan i hvert fall jeg si at jeg tok til orde for at vi må sikre at
de enhetene som avgir ressurser til dette innsatsteamet og det arbeidet,
må få erstattet de ressursene. Nå er det noen uker siden, og jeg
kan ikke si at jeg har fulgt det opp.
Bente
Stein Mathisen (H): Da er det AVYO.
Øyvind
Hov Randmæl: Jeg må bare slutte meg til det de andre sier.
Etter at dette ble kjent, kom man fort i gang med å begynne å jobbe
med det, så jeg synes det har vært gjort på en bra måte. Vi har
fått noen midler for å drive med det, og det er også helt nødvendig,
for det krever en god del av Nav, og det vil gå på bekostning av
de arbeidsoppgavene de skal levere hele tiden, og som de sitter
med rundt omkring. Så det er noe som må gis for at kabalen skal
gå opp.
Informasjonen
har vært god. Noen av medlemmene våre mener likevel, for de sitter
jo ute på kontorer rundt omkring i hele landet, at den informasjonen
de har fått, kanskje har vært best fra fagforeningene og ikke fra
arbeidsgiverne. Men det er på enkeltkontorer. Det er opprettet et
område på intranettet vårt der det hele tiden er oppdatert informasjon,
så jeg synes det er god informasjon.
Møtelederen: Da
går vi videre til Fremskrittspartiet og Hanne Dyveke Søttar, som
også disponerer 5 minutter. Vær så god.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Takk, møteleder.
Jeg tror ikke
jeg har skrevet så mye under noen av de andre. Det er skikkelig
interessant å høre det dere forteller, og det er veldig mye man
har lyst til å spørre om.
Jeg kan starte
med Fellesorganisasjonen, for jeg bet meg merke i et par ting av
det dere nevnte. Jeg har skrevet her – hvis jeg har skrevet rett
– at man må ha juridisk kompetanse for å løse juridiske problemstillinger.
Jeg ser jo på det som en selvfølge at de som sitter og skal jobbe
med disse juridiske problemstillingene, har kompetansen til å gjøre
det. NTL var også innom, som det ble nevnt her, at man har tatt
opp disse problemstillingene før, men at det ikke blir hørt, man
har ikke de rette rutinene innad i Nav for å få fulgt opp sakene
– nå tar jeg dere hele veien gjennom. Parat var også innom dette med
at dere har medlemmer på begge sider av saken, altså både Nav-ansatte
og brukere, skulle jeg til å si – det blir litt feil, men dere skjønner
hva jeg mener. Hvordan løser dere det innad i Parat?
Og rett over bordet
her, til AVYO, om informasjonen. Som dere sier, var det veldig lite
som kom ut før pressekonferansen. Kan du si noe om hvordan de ansatte
reagerte da dette slo ned som en bombe? Hvis det hadde vært så lite
informasjon i forkant, måtte det jo være et stort sjokk i alle organisasjonene,
så si gjerne litt om det.
Hanne
Glemmestad: Jeg skal følge opp det spørsmålet du hadde om
juridisk kompetanse. Vi har veldig mange medlemmer ute på de lokale
Nav-kontorene, og det er ingen selvfølge at de som tilsettes som
veiledere på de lokale Nav-kontorene, har sosialfaglig eller juridisk
kompetanse. Nå kan man jo si at som sosionom har man også en type
juridisk kompetanse med seg. Men Nav har hva jeg vil kalle en veldig
allsidig tilsettingspraksis, og det er ingen krav til profesjonsfaglig kompetanse
for å jobbe som veileder på et Nav-kontor. Som veileder på et Nav-kontor
skal man faktisk utøve juridisk skjønn, altså man skal ta stilling
til om vilkår i lovteksten er oppfylt eller ikke innenfor en lang
rekke fagområder, både kommunale og statlige ytelser.
Elisabeth
Steen: Jeg er ikke helt sikker på om jeg forsto hva spørsmålet
til oss gikk på, men jeg kan bekrefte at det ikke er gode nok rutiner
for å ta tak i faglige spørsmål. Når det gjelder kompetanse, er
det også påpekt i internrevisjonens rapport, men det er jo ikke sånn
at vi bare skal ha jurister og folk med sosialfaglig bakgrunn ansatt
i Nav. Det er et mangfold av kompetanse, og så må man sørge for
opplæring og tid til faglig utvikling.
Jeg kan bare bekrefte
at det kom som et sjokk på oss da dette ble offentliggjort. Vi fikk
ingen forvarsler.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Bare en liten kommentar: Den internrevisjonsrapporten
har ikke vi fått, så vi har ikke kjennskap til hva som står i den.
En del av oss har nå lest den på egen hånd, men det er ikke en del
av denne høringen. Men bare ta resten av linja.
Agathe
Osland Hellesen: Jeg kan bare også bekrefte at vi ikke var
orientert, så sjokket var vel like stort for alle, vil jeg anta.
Vi hadde selvsagt oss imellom også en dialog på det, vi var spent
på å høre hva som var årsaken til det. Men iallfall opplever jeg
at man har tatt til etterretning i ettertid at man sikrer at man
ikke kommer med bomber, så det tror jeg vi kan være trygge på.
Når det gjelder
kompetanse i Nav-kontorene, vil jeg si – som Elisabeth også sier–
at det er jo ikke sånn at vi bare skal ha sosialfaglig eller juridisk
kompetanse. Og så er det jo veldig ulikt. Noen enheter ute har juridisk
kompetanse i enheten sin, andre har det ikke, og det gjelder både
store og mellomstore kontorer. Små kontorer har gjerne ikke konkret
juridisk kompetanse i enheten. Når det er sagt, er det en av de
tingene vi i Parat Nav har jobbet med i mange år. Vi mener at det
er for lite juridisk kompetanse ute i kontorene, og vi mener også
at med den ordningen vi har nå, der man skal gjøre en konkret behovsvurdering
i hver enkelt enhet før man tilsetter nye folk, har man anledning
til å vurdere hvorvidt man trenger å få spesifikk juridisk kompetanse
inn i enheten. Noe som jeg tenker, er at det er tung forvaltning
vi holder på med på alle ytelser, ikke bare de dette gjelder. Så det
er klart at juridisk kompetanse er det behov for.
Møtelederen: Da
var tida ute, og eventuell oppfølging ellers må vi komme tilbake
til enten i tilknytning til andre spørsmål eller i den siste oppsummerende runden
vi har, for nå skal vi videre til Nils T. Bjørke, som også disponerer
inntil 5 minutter. Vær så god.
Nils
T. Bjørke (Sp): Fyrst vil eg takka for gode innleiingar.
Det er jo ein
stor organisasjon, og det er fire fagforeiningar her, noko som seier
litt om samarbeidet internt mellom foreiningane. Så verkar det utanfrå
som at det er tilsette i systemet her som har stilt spørsmål om
ein god del av desse utfordringane som gjeld Nav-skandalen, og at
det har vore diskutert i forum i systemet. Kan de seia litt om korleis
det fungerer når de tek opp slike ting i diskusjonsforum i Nav,
kva som gjer at det ikkje vert teke vidare, at ikkje det er nokon
dialog med departementet om dei tinga som det vert stilt spørsmål
om og utfordra på, og korleis de oppfattar at de ikkje får svar
frå departementet når det vert sendt konkrete spørsmål til dei?
Eg trur me tek
heile rekkja. Me kan begynna med FO.
Marit
S. Isaksen: Ja takk. Jeg har lyst til å si at når det gjelder
det å ta opp problemstillinger, som også andre har vært inne på,
er det ikke noe godt system for det. Vi har et godt system i medbestemmelsesapparatet,
men det er ikke laget for å diskutere faglige utfordringer. Både
Glemmestad, som sitter ved siden av meg, og jeg, har jobbet som
Nav-ledere, og vi har jo håndtert medbestemmelsesapparatet lokalt.
Der kunne det dukke opp en og annen utfordring, også faglige spørsmål, og
noe har man prøvd å håndtere internt. Men hva man skal gjøre med
det videre, finnes det ikke noe godt system for. Hvor skal man ta
det? Hvor er linjen for det? Det er det ikke noe godt system for.
I tillegg er
det, mener vi, ikke god nok kultur for å kunne melde tilbake om
systemer som ikke virker, eller regelverk som har en uheldig virkning,
for å si det sånn. Det er ikke bra nok sånn som det er i dag, mener
vi.
Elisabeth
Steen: Jeg må bare først presisere at de faglige diskusjonene
tas tjenestevei og ikke gjennom fagforeningene. Vi er opptatt av
at det skal være systemer for å ha tid og rom for å ha gode faglige
diskusjoner, men det har man ofte ikke. Samtidig er det normalt
at man har faglig uenighet, at man har faglige diskusjoner – det
skulle bare mangle. Alt man diskuterer av fag ute i etaten, havner
verken i direktoratet eller departementet. Det må vi også være klar
over. Det hadde jo ikke vært håndterbart, med det komplekse samfunnsoppdraget
som Nav har.
Øyvind
Hov Randmæl: Jeg tenker at det ofte kan dreie seg om riktig
kompetanse på rett plass. Hvis man diskuterer noe i et møte, er
det noe med at man må ha kompetanse for å kunne ta det videre. Kanskje
den kompetansen mangler noen ganger. Det som kanskje kan være noe
å tenke over, er dette med forvaltningskompetanse, det begynner
å bli en mangelvare i offentlig forvaltning. Men det har også vært
møter der både departementet og Nav har vært til stede, der man
har diskutert dette, uten at det har blitt løftet videre. Da tenker
jeg at det må jo være noe med å ha riktig kompetanse på riktig plass,
eller at man evner å løfte også ting som kanskje ikke står på dagsordenen,
som jeg var inne på tidligere.
Agathe
Osland Hellesen: Etaten, i hvert fall ytre etat og for øvrig
de andre linjene, er ofte oppbygd sånn at man har fagansvarlige
på ulike fagområder i de ulike enhetene, så det vil være helt naturlig
for enhver medarbeider å diskutere det med sine fagansvarlige hvis
de har spørsmål. Men da må ansvaret for å ta det videre ligge på
de fagansvarlige – til avdelingsleder og ledere osv., for det er
som Elisabeth Steen sier, det er den veien kommunikasjonen går når
det gjelder fag. Det er åpenbart, og det er ikke vanskelig å svare
positivt, at ja, sånne henvendelser får vi fra tid til annen, om
at medlemmer og ansatte forsøker å ta opp ting og tenker at dette burde
de kanskje ha diskutert mer, men ikke alltid nødvendigvis ser at
det fører noe sted hen.
Nils
T. Bjørke (Sp): Føler ein del tilsette at det nesten vert
sett på som ei utfordring dersom dei begynner å ta opp faglege spørsmål,
at dei helst skal halda seg til produksjonen, som det vart kalla
her i stad? Vil Parat svara?
Agate
Osland Hellesen: Ja, jeg kan svare at jeg har opplevd tilfeller
av det. Det kan jeg si.
Møtelederen: Da
går vi videre til Sosialistisk Venstreparti, og det er Freddy André
Øvstegård som disponerer inntil 5 minutter. Vær så god.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk for det. Og tusen takk for at
dere kommer hit i dag og gir gode innledninger og gode innblikk
i hvordan dette oppleves av medlemmene deres. Jeg vil også bruke
anledningen til å si at jeg har veldig stor respekt for den situasjonen
som medlemmene deres nå står i i denne trygderettsskandalen.
Mitt første spørsmål
går til AVYO, og det følger litt opp det saksordføreren stilte spørsmål
om rundt dette hittil ukjente møtet den 25. oktober 2017, for det
er av betydning for det vi skal vurdere særlig i denne komiteen.
Jeg lurer på om
dere kan si noe om hva dere mener om at dette møtet ikke ble gjort
offentlig kjent før dere valgte å ta det ut i mediene, for å si
det sånn.
Øyvind
Hov Randmæl: I det møtet var temaet Navs praktisering av
eksport av arbeidsavklaringspenger. Den personen som var til stede
i det møtet, opplyste også om at det var et ønske i det møtet helt
klart å gi en tilbakemelding på at ordlyden i artikkel 21 tilsier
at Nav ikke kan anvende folketrygdloven § 11-3 innenfor EØS-området,
men måtte vurdere de andre vilkårene for rett til arbeidsavklaringspenger,
aktivitetsplikt. Det møtet synes vi det var viktig at man fikk kjennskap
til, og det bekrefter også at det har vært møter med både Nav og
departementet til stede der det har vært diskutert, men likevel
ikke løftet videre.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk for det. Det er av stor betydning
for oss, derfor spør jeg litt videre om det. Vet dere som forening,
ut fra hva medlemmene deres har fortalt, noe om hvordan departementet
svarte på denne varslingen, eventuelt fulgte opp saken i ettertid?
Har dere noen opplysninger om det?
Øyvind
Hov Randmæl: Jeg tror ikke det ble fulgt opp i ettertid i
det hele tatt. Men det er noe som jeg må kommentere, og det er at
det var jo ingen varsling, det var en faglig diskusjon i et møte.
Det tror jeg er en viktig presisering.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk. Det er en god presisering.
I denne faglige
diskusjonen har dere opplyst i denne saken at det ikke ble ført
noe referat, noe som selvfølgelig også gjør det utfordrende å ettergå.
Har du en kommentar til at det ikke ble ført referat fra det møtet?
Det gjelder konkret det møtet, men du kan også benytte anledningen
til å si noe generelt om – skal vi si – referatkultur.
Øyvind
Hov Randmæl: Det er vel egentlig en kultur for å føre referater,
og at alle har en mulighet til å spille inn noe til referater. Nå
er dette et møte som jeg ikke var til stede på. Det er også en møteform
som ikke jeg har vært med på, så jeg vet ikke hvordan man gjør det når
det er møte mellom Nav og departementet. Så det synes jeg det er
vanskelig å svare på. Men vi har en kultur for å skrive gode referater
og at man også har en runde på dem, slik at de blir kvalitetssikret
av mange.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk for det. Da vil jeg gjerne stille
et spørsmål til NTL. Flere her har henvist til internrevisjonsrapporten
fra Nav, selv om ikke vi formelt har fått den til behandling, som
det ble påpekt her. Men flere, også dere nå i deres innlegg, har pekt
på dette med kapasitet. Det har blitt pekt på at det har vært en
stor sårbarhet i Nav, i direktoratet, at – for å være helt konkret
– enkeltpersoners fravær har ført til at ting har tatt tid i kritiske
faser. Kan dere kommentere noe på den sårbarheten i direktoratet?
Elisabeth
Steen: Det er en kombinasjon av budsjettkutt og at man har
valgt å vri ressursene og ta de største kuttene i direktoratet,
samtidig som man har flyttet ansvar. Da har man også mistet fagfolk,
og det har blitt veldig sårbart. Man har nok gått for langt i å bygge
ned direktoratet hvis man har ment at direktoratet samtidig skal
ha et tungt faglig ansvar. Man har altså et ansvar som man ikke
har ressurser til reelt sett å ta, og det er bekymringsfullt, rett
og slett. Det er helt riktig, det går på kapasiteten. Og når man
har flyttet ansvaret for f.eks. å skrive rundskriv ut av direktoratet,
har man ikke lenger de folkene i direktoratet som satt og gjorde det.
Da sier det seg jo selv at man mister kompetanse når man holder
på med omstilling.
Møtelederen: Takk for det.
Da går vi videre til Ulf Leirstein, uavhengig representant. Du har
også inntil 5 minutter til disposisjon. Vær så god.
Ulf
Leirstein (uavh): Takk for det, komitéleder, og takk til
alle tillitsvalgte som er til stede her i dag. Det er viktig at
vi får mest mulig informasjon knyttet til saken og finner ut hvordan
vi kunne komme i den situasjonen vi er i i dag. Det er mange som
lider på grunn av at vi er der vi er i dag.
Nav er en kjempestor,
kompleks, statlig og kommunal arbeidsplass med rundt 20 000 mennesker,
så jeg kan skjønne at det helt sikkert vil være sånn av og til at ikke
alle føler at de når fram med det de har på hjertet.
Det var vel NTL
som tok opp dette med erfaringsforumet, eller hva du kalte det,
på intranettsiden til Nav, der man kan reise spørsmål – helt ned
på saksbehandlernivå, vil jeg anta. Det er veldig bra. Det er kjempepositivt
at man har den typen fora, hvor de som faktisk sitter og saksbehandler,
også har mulighet til å reise de spørsmålene.
Utfordringen
dere tok opp, var vel: Blir dette besvart skikkelig, og hvor hen
går det videre? Her må det jo være noe som mangler. Ting stopper
opp, og det er kanskje derfor vi sitter i denne høringen i dag.
Dette er egentlig
et spørsmål til alle fire. Det kan sikkert handle om ressurser,
men det er ikke det jeg primært er ute etter, for vi kan alltid
diskutere hvor mye ressurser man skal bruke på det. Hva er det man
savner i organiseringen av Nav for å føle at man får oppmerksomhet
rundt de problemstillingene man tar opp? Kan dere svare litt på
det, alle fire?
Hanne
Glemmestad: For vår del handler dette igjen bl.a. om kompetanse.
Som leder av Nav behøver man ikke nødvendigvis å ha kompetanse på
det fagområdet man skal lede. Det gjelder særlig ute i linja, altså
ute på Nav-kontorene. Det er klart at hvis man ikke har kompetanse
eller tilstrekkelig grad av faglig innsikt i det fagområdet man
er satt til å lede eller forvalte, er det også vanskelig å oppdage
eller forstå når man skal ta tak i en problemstilling, reise den
eller ta den med seg videre. Det er også vanskelig for de ansatte
å få nødvendige og gode avklaringer på faglige spørsmål. Det handler
sånn sett om hvordan man setter sammen og organiserer tjenestene
kompetansemessig. Det er i hvert fall ett svar på det spørsmålet.
Elisabeth
Steen: I stad var jeg innom at det er et veldig stort antall
innlegg på erfaringsforumet, så det er veldig uoversiktlig. Men
det er en kanal der man bl.a. kan stille spørsmål om regelverksfortolkning
uten å gå inn i enkeltsaker, for det er Nav klageinstans som har det
faglige ansvaret for svarene som gis.
Når det gjelder
akkurat denne saken, som går på feiltolkningen av trygdeforordningen,
har det vært faglig uenighet om det lenge. Hovedtyngden av fagfolkene
har ment at den praktiseringen man hadde, var riktig, og det har
vært en praksis som er blitt bekreftet av Trygderetten og domstolene.
Da har man litt mindre grunn til å gå bort fra en praksis som har
vært konsekvent. Det er også derfor man har fått et stort antall
saker.
Det er selvfølgelig
mange problemer her, men det største problemet er at det har tatt
så lang tid fra Trygderetten begynte å endre praksis, til praksis
ble lagt om i Nav. Da snakker vi om ressurser og fag og nedbygging
av direktoratet som fagdirektorat.
Øyvind
Hov Randmæl: Jeg synes det var gode innlegg fra de to andre
her. Det med erfaringsforumet – det er jo på en måte akkurat det
det er. Det som blir diskutert i et sånt forum, blir ikke alltid
tatt ned, og det blir ikke alltid gjort helt på riktig måte. Kommunikasjon
er vanskelig, og når den foregår på den måten, blir det kanskje
ikke lettere. Det kan være nyttig enkelte ganger, men andre ganger
kan det kanskje være akkurat det motsatte. Jeg tror det blir viktig
å se på de kommunikasjonskanalene vi har og bruker, og om vi kanskje trenger
noe annet.
Møtelederen: Da
er vi ferdige med runden som går til hvert enkelt parti, og har
til slutt en 15 minutters oppsummerende runde. Jeg vil sterkt oppfordre
til at både spørsmål og svar holdes korte. I og med at det potensielt
er fire som skal svare på hvert spørsmål, tar ting tid, og det er
viktig at alle fire får svare.
Først ut er Svein
Harberg.
Svein Harberg (H): Takk, komitéleder. Det er mange spørsmål
som har dukket opp etter en nyttig runde, men jeg skal prøve å adressere
dem, så slipper alle å svare på alle.
Først til FO,
som snakker om målstyring, og som egentlig forteller meg at tellekantene
er feil når det gjelder å sikre kvaliteten. Jeg lurer litt på hvordan
dere har tatt det opp i arbeidet, og om det er andre ting en skulle måles
på for å sikre kvaliteten. Dere sa vel rett ut at det svekker saksbehandlingen.
Det var det ene.
Jeg er litt forvirret
når det gjelder referatføring. Randmæl sier nå at det er gode rutiner
for referatføring, samtidig som han viser til et møte der noe er
tatt opp, men ingen kan finne tilbake til det. NTL var helt tydelig på
at det var en manglende referatkultur. Her tror jeg at jeg må få
noen svar på hva som er realiteten.
Til Parat: Du
var veldig tydelig på, og det er fullt lovlig, at det var manglende
politisk håndverk når det gjaldt innlemmingen i 2012. Vi har hatt
Jonas Gahr Støre her, som var utenriksminister, som viste til departementet,
som igjen viste til utvalget for trygd, der Nav sitter. Det ble
presisert flere ganger at der sitter Nav, og at det har vært kvalitetssikringen.
Så sier du at nei, dette er politisk svikt. Hva gjorde dere i det
utvalget for at dette skulle diskuteres mer politisk?
Det var de spørsmålene
jeg hadde.
Hanne
Glemmestad: Det var spørsmål om mål og resultatstyring og
hvordan vi har meldt fra om det. Jeg kan bekrefte at våre tillitsvalgte
ute har meldt bekymring om det i sine medbestemmelsesapparater helt
fra målkortene i sin tid ble innført. Det har vært et gjentagende
tema. FO sentralt har også tatt opp dette i sin dialog med Arbeids-
og velferdsdirektoratet i nesten alle møtepunkter vi har hatt med
dem. Det har vært et vedvarende tema.
Møtelederen: Da
gir jeg ordet til Parat.
Agathe
Osland Hellesen: Det var et godt spørsmål. Jeg var ikke en
del av Navs delegasjon i det arbeidet, så det kan jeg ikke svare
deg på.
Møtelederen: Så
var det et spørsmål som gikk på forholdet mellom det AVYO sa, og
det NTL sa. Vi kan begynne med AVYO.
Øyvind
Hov Randmæl: Når det gjelder referatføring i departementet,
vet jeg ikke noe om det, så det kan jeg ikke kommentere. Da jeg
kommenterte i sted, tenkte jeg på medbestemmelsesapparatmøtene vi
har. Der er det gode referater.
Når det gjelder
internrevisjonen, har de i sin rapport påpekt at det kan være manglende
eller dårlig referatføring, men det kan jeg ikke kommentere, for
det kjenner jeg ikke til.
Elisabeth
Steen: Jeg kan bare bekrefte at selv om det hørtes ut som
om vi var uenige, er vi ikke det. Det er gode referater fra møtene
i medbestemmelsesapparatet, men på veldig mange andre områder har
man ingen kultur for å skrive referater.
Da man startet
opp WebSak-prosjektet i Nav, anslo man at man referatførte 1–3 pst.
av det man burde.
Møtelederen: Da
går vi videre til Magne Rommetveit. Vær så god.
Magne Rommetveit (A): Takk. Eg har behov for å seia at eg
synest det er veldig flott og nyttig å møta dei tilsette sine tillitsvalde
i Nav og høyra korleis de opplever situasjonen me står oppe i, og
som de står oppe i.
De representerer
jo – eg har rekna på det – 12 000–13 000 medlemer til saman, og
det er uhorveleg mange folk som jobbar for at me skal ha eit godt
velferdstilbod her i landet. Eg er heilt einig med deg frå Parat,
som seier at det ikkje er enkelttilsette i Nav som skal klandrast
for det me står oppe i, og Nav-tilsette skal slettes ikkje mobbast
på nokon måte.
Eg har òg hekta
meg litt opp i dette med referatkulturen. Det vart sagt at det er
ein god referatkultur, og at det er ein elendig referatkultur, og
på spørsmål frå Svein Harberg vart det understreka at det var litt
forskjell på referata. Kan du frå NTL seia litt meir om det? Kunne ting
ha vorte avdekte på ein annan måte på dei områda denne saka gjeld,
dersom ein hadde hatt ein betre referatkultur?
Når det er eit
erfaringsforum, som eg oppfattar nærmast som ei forslagskasse med
22 000 ting, der noko vert svara på og noko ikkje, minner det meg
litt om når me får alle papira her – me har ikkje med oss alle papira, men
det er ikkje måte på. Det er mange tusen sider med dokument, men
kvar er det vesentlege oppi dette? Er det noko med at ein ikkje
ser skogen for berre tre? Er det for mange? 22 000 er jo litt mange,
og så manglar ein nokre viktige referat. Kan du seia litt om det?
Elisabeth
Steen: Det er veldig vanskelig å spekulere i om det hadde
vært annerledes hvis man hadde hatt bedre referater. Har man fagmøter
lokalt på en arbeidsplass og man har skrevet referat, sender man
ikke det nødvendigvis noen steder. Men det er en kultur for at man
i liten grad skriver referater, i hvert fall referater der det er
mulig å forstå i etterkant hva som har vært diskutert. Det er et
problem.
Møtelederen: Da
går vi videre, og neste er Nils T. Bjørke.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg vil følgja opp litt dette med referat,
for det verkar på meg litt uklart kvar det er referat og ikkje.
Éin ting er lokale møte på ulike kontor, reine fagmøte. Men det
vart jo referert til møte mellom Nav og departementet. Er det slik
at det er dårlegast med referat i dei møta som er mellom Nav og
departementet? Dei får svara, dei som føler seg kalla!
Øyvind
Hov Randmæl: Jeg vet ikke helt om det går an å svare noe
annerledes enn det jeg gjorde i sted. Jeg sa jo noe om at hvordan
referatene skrives i departementet, eller hvordan rutinene er i
departementet for det, kjenner jeg ikke til.
Elisabeth
Steen: Jeg kan bare gjenta at vi deltar jo ikke i dialogen
mellom departementet og Nav, så vi vet verken hvordan møtene er,
eller hvordan man utarbeider referat fra disse møtene. Så jeg anbefaler
komiteen å spørre noen av dem som kommer etter oss!
Nils T. Bjørke (Sp): Ver trygg!
Møtelederen: Da
er det Freddy André Øvstegård, vær så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for det.
Jeg ønsker å
ta tak i noe av dette rundt kultur og hvordan det er organisert,
og det hele, som flere av dere har tatt opp i innleggene deres i
første runde. Spørsmålet mitt kan kanskje gå til FO, fordi dere
flere ganger før har pekt på politiske endringer, for å kalle det
det, som vi vil kalle en innstramning i f.eks. ytelser og ordninger, eller
innføring av sanksjoner når man først gjør en overtredelse. Dere
har pekt på at det har preget endringer i Nav de siste årene, en
kan si på kulturnivået i hvert fall, og kanskje på et mer konkret
nivå. På hvilken måte mener dere at det kan være relevant for den
saken vi har høring om i dag? Har den kulturen og de signalene bidratt noe
til utfallet av det vi har høring om i dag?
Hanne
Glemmestad: Dette er jo en del av et generelt bilde, der
det stadig har kommet sterkere innstramninger knyttet til trygde-
og ytelsesordningene i Nav. At en sånn stadig innstramning knyttet
til aktivitetsplikt, lavere stønader, at man tar bort noen stønader,
osv., i sum gir noen tydelige signaler om hvordan de ansatte skal
forholde seg til dette fagområdet, tenker vi er ganske åpenbart.
At det også kan prege måten man utøver det skjønnet på, som man
tross alt må gjøre når man skal fortolke et lovverk, er vi bekymret
for kan ha en innvirkning i så måte.
Møtelederen: Da
er neste Svein Harberg, vær så god.
Svein Harberg (H): Takk skal du ha.
Jeg må litt tilbake
til dette med referater, ikke for å ta referatene, men fordi jeg
er bekymret fordi flere av dere melder om at det er vanskelig å
få tatt opp ting, at det er vanskelig å få ting til å bli fulgt
opp videre. Jeg kan i hvert fall si fra mitt eget liv, både som
virksomhetsleder og i politikken, at er det skrevet referat, gjør
det noe med oss i oppfølgingen og også i presset for å sørge for
at noe mer skjer. Jeg aner en sammenheng her, men vil gjerne høre hva
dere tenker om det.
Møtelederen: Hvis
jeg så riktig, så jeg at alle nikket. Er det egentlig svar nok?
Øyvind
Hov Randmæl: Det er klart at det ofte er sånn at det som
ikke er skrevet ned, er heller aldri sagt. Det er en utfordring.
Så det er viktig å ha gode referater som kanskje tar med seg også
det som ikke står på dagsordenen. Hvis man skal kunne si etterpå
at det snakket vi om i det møtet, må det nødvendigvis stå i et referat. Det
er ikke så lett for folk å huske hva som ble sagt i et møte som
kanskje var for to, tre – eller kanskje ti år siden, for den saks
skyld.
Møtelederen: Da
går ordet til Eva Kristin Hansen, sakens ordfører.
Eva Kristin Hansen (A): Jeg har de siste par månedene blitt
veldig opphengt i referater, men det er en annen diskusjon.
Jeg bare lurer
på om en av dere kunne sagt noe om dette – jeg vet ikke om dette
er for politisk, men det har vært en stor diskusjon rundt dette
med korte og mer langvarige midlertidige utenlandsopphold, og at
det liksom har vært kimen til at problemene eskalerte litt. Flere
av oss har diskutert om det har vært et skille som har vært vanlig
å bruke. Departementet sier at nei, det skillet eksisterer ikke.
Når vi i mars sa at ting skulle tolkes annerledes, skjønte vi at
det ikke var noe skille. Vet dere om det har vært en diskusjon blant
noen av deres medlemmer om dette skillet og hvor det kommer fra,
i og med at departementet selv sier at de ikke har operert med det?
Men det har jo blitt operert med. Er det noen som kan si noe om
det? Eller er det for politisk?
Elisabeth
Steen: Jeg må igjen tilbake til at de faglige diskusjonene
skjer utenom fagforeningene. Det vi vet, er at det kom en innstramning,
altså en presisering av fireukersgrensen for å kunne ha med seg
arbeidsavklaringspenger ut av landet innenfor EØS, der praksis i Nav
var fire uker, men saksbehandler kunne bruke skjønn. Så skulle man
lovfeste dette, og så fjernet man skjønnsadgangen. Da gjelder jo
de samme reglene også om man mottar arbeidsavklaringspenger i påvente
av at man får søknaden sin om uføretrygd behandlet. Så at man ikke
har mulighet til å ta med seg arbeidsavklaringspenger ut av landet
i mer enn fire uker, ble gjort absolutt med virkning fra 1. januar
2018.
Eva Kristin Hansen (A): Bare en liten ting: Det er jeg kjent
med, men 5. mars, da man sa at praksis skulle endres, sier departementet
selv at da opererte man ikke lenger med det skillet, men når vi
går igjennom en del av korrespondansen vi får, er det åpenbart at
det ikke oppfattes i organisasjonen. Er det noen som kjenner noe
til det?
Møtelederen: Bare
for protokollens skyld får vi kanskje skrive at det var enstemmig
hoderisting!
Dermed rekker
vi det siste spørsmålet, som kommer fra Bente Stein Mathisen. Vær
så god.
Bente Stein Mathisen (H): Takk for det.
Litt tilbake
til dette erfaringsforumet som det har vært snakket om her, og som
er nytt for meg etter å ha hørt om det i sammenheng med internrapporten.
Det som ble sagt av NTL, var at det ikke er egnet for komplekse
erfaringer, som man ofte har i Nav-systemet. Men er det ingen som
har noe ansvar for å dykke ned her og kvalitetssikre litt at de
erfaringene som deles, og som man snakker om, er riktige i forhold
til det lovverket man forholder seg til? Er det ingen i systemet
som har den jobben å hente opp og sånn sett få avklart ting? Det er
det ene spørsmålet.
Så har jeg et
spørsmål til FO, da jeg stusset litt over svaret som dere ga på
om man blir påvirket av snakket om å få ned trygdeeksport etc.,
som vil påvirke hvordan ansatte faktisk fortolker lovverket som
man jobber etter. At det påvirker den faglige yrkesstoltheten, undrer meg
litt.
Elisabeth
Steen: Poenget vårt er at erfaringsforumet ikke er godt egnet
når man trenger å gjøre komplekse avklaringer av prinsipiell karakter,
som vi snakker om her. Hvorvidt man har forstått denne trygdeforordningen
rett, har det vært stilt spørsmål om på erfaringsforumet, men det
er så stort og uoversiktlig at det ikke har blitt fanget opp. Derfor
er vår konklusjon at dette ikke er en kanal for den typen prinsippavklaringer.
Det kan være en kanal for å få hjelp til å forstå hvordan man skal
tolke regelverket, men ikke for prinsipielle avklaringer.
Møtelederen: Da
er den tilmålte tiden ute, og vi er litt etter skjema. Jeg vil likevel
si at hver av organisasjonene, i den grad de skulle føle behov for
det, kan knytte kommentarer til den siste kommentaren til Bente
Stein Mathisen – eller andre ting dere føler behov for å si innenfor
en tidsramme på to minutter for hver av dere. Da kan vi starte i
motsatt rekkefølge, slik at AVYO får anledning til å være først
– i den grad dere har noen kommentarer til slutt.
Øyvind
Hov Randmæl: Jeg må i hvert fall takke for at vi ble invitert,
det var viktig for oss å være her, så det er jeg veldig glad for.
Egentlig har jeg ikke noe mer å si, annet enn at jeg synes det har
vært gode spørsmål. Jeg synes det er flott at vi blir hørt. Det
vi ønsket å si innledningsvis, var det som var budskapet vårt i
dag, og jeg tror jeg holder meg til det. Så takk skal dere ha.
Møtelederen: Takk
for det.
Agathe Osland
Hellesen, vær så god.
Agathe
Osland Hellesen: Jeg vil bare si takk for muligheten til
å være til stede, og lykke til med arbeidet.
Møtelederen: Elisabeth
Steen, vær så god.
Elisabeth
Steen: Jeg vil også takke for at vi ble invitert, og for
at komiteen virkelig tar denne problemstillingen på alvor. Dette
har jo rammet veldig mange mennesker.
Helt avslutningsvis
vil jeg bare advare mot at forhastede omstillinger skal være svaret
på problemene i Nav. Det vi trenger nå, er tilstrekkelig med ressurser
og ro for å kunne gjenopprette tilliten til Nav og sikre innbyggernes
rettssikkerhet.
Møtelederen: Marit
S. Isaksen, vær så god.
Marit
S. Isaksen: Vi vil selvfølgelig også si tusen takk for at
vi fikk lov til å komme og være med og belyse saken. Jeg vil kort
bare nevne noen av hovedpunktene våre, som handler om hvordan styringsform,
organisering, kompetanse, ressurssituasjon og systemer for melding
av faglige utfordringer må forbedres, og at vi derfor mener vi trenger
en helhetlig gjennomgang av Nav. Takk for oss.
Møtelederen: Da
sier vi hjertelig takk til dere for viktige bidrag til vårt arbeid.
Vi starter opp igjen kl. 17.20.
Høringen ble avbrutt
kl. 17.02.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 17.20.
Høring med Advokatforeningen
v/generalsekretær Merete Smith
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen.
Jeg ønsker velkommen
til Advokatforeningen, som er representert ved generalsekretær Merete
Smith. Du har med deg leder av Advokatforeningens forsvarergruppe,
Marius Oscar Dietrichson, som bisitter. Velkommen til deg også.
Du har, som du
er blitt gjort kjent med, inntil 10 minutter til en innledning.
Etter innledningen starter komiteens utspørring. Først er det saksordføreren,
som får 10 minutter, de øvrige partiene får 5 minutter hver. Da
er det den enkelte som styrer tiden sin selv.
Så minner vi
om lydanlegget. Det er viktig at vi har mikrofonen på når vi snakker,
og av når vi ikke snakker.
Da kan vi starte
opp. Du har som sagt 10 minutter til disposisjon til din innledning.
Vær så god!
Merete
Smith: Tusen takk for muligheten til å komme hit og bidra
til å belyse problemstillinger knyttet til praktiseringen av EUs
trygdeforordning 883/2004 artikkel 21.
Vårt samfunn
hviler på tre søyler. Grunnloven § 2 angir disse som demokratiet,
rettsstaten og menneskerettighetene. De er gjensidig avhengig av
hverandre og må virke sammen, og må vedvarende balanseres mot hverandre.
Advokatforeningens
fremste rettspolitiske oppgave er å forsvare og styrke de prinsipper
og institusjoner som til sammen danner grunnlaget for rettsstaten.
Jeg pleier å si at du kan måle hvor godt en rettsstat fungerer på
ting som ikke skjer: på ulykker som ikke inntreffer, på ukulturer
som ikke oppstår, og på krenkelser som ikke blir utført.
Så er spørsmålet:
Hvordan kunne vår gode norske rettsstat ende opp med å straffe mennesker
som ikke har gjort noe galt? Store og vanskelige spørsmål har sjelden enkle
svar. Jeg tror da også at svaret her er sammensatt av en rekke ulike
faktorer. Mange av disse faktorene peker på forhold som rettssamfunnets
aktører bør lære av.
Den regjeringsoppnevnte
granskningskommisjonen vil vise hva som er den endelige fasiten
når det gjelder svikten. Men blant yrkesgruppene som kunne ha bidratt
til å unngå feil, finner vi advokatene. Det beklager jeg, på vegne
av Advokatforeningens medlemmer. Når vi advokater påtar oss en sak,
påtar vi oss ansvaret for å ivareta klientens rettssikkerhet. Her
kunne vi gjort mer for å sikre at alle relevante rettslige argumenter
kom fram.
Jeg vil nå redegjøre
for hva Advokatforeningen mener kan være årsaken til feil fortolkning
og praktisering av EUs trygdeforordning, samt hva vi kan lære av
denne saken. Jeg vil også si noe om vår vurdering av oppfølgingen
av dem som urettmessig har blitt rammet av feilpraktiseringen.
Advokater får
gjennom sitt daglige virke innsikt i urett og urettferdighet som
rammer borgerne, særlig grupper som er svake og utsatte. En viktig
del av vårt samfunnsoppdrag er derfor å være talsperson for slike grupper.
Vi må ha en velferdsstat som gir den enkelte borger rettsikkerhet
og rettshjelp uavhengig av bakgrunn og ressurser.
Av mulige årsaker
til svikt i denne saken vil jeg starte med lovgivningsteknikken,
i dette tilfellet implementering av EØS-rett i nasjonal lovgivning.
Vi mener at lovgivningen her er vanskelig tilgjengelig. I de relevante
bestemmelsene i folketrygdloven er det ingen spor av EØS-reglene,
og hvis man likevel finner fram til forordningen, er tolkningen
av ordet «opphold» ikke helt opplagt.
En EØS-forordning
skal tas inn ord for ord, slik det er gjort via en egen og litt
bortgjemt forskrift i denne saken. Men etter vår oppfatning bør
lovgiver gjøre noe mer når EØS-retten kommer inn og endrer det som
følger av lovens ord, slik at det blir enklere for dem som skal
praktisere rettsreglene. En mulighet er å beskrive forholdet til
EØS-retten i forarbeidene. Et annet alternativ er å ta inn en henvisning
til EØS-avtalen direkte i vår norske lovtekst. Uansett bør man endre
loven slik at det ikke er motstrid mellom lovteksten og EØS-reglene.
Anine Kierulf
skriver i en kommentar i lørdagens DN at vi må kunne forvente at
dommerne kan tolke loven. Men som hun skriver videre:
«Men hvis dommerne måtte snu alle
juridiske stener i alle saker, og slett ikke kunne forholde seg
til det selv offentlige parter anførte av jus, ville saksbehandlingstiden
i de allerede underfinansierte domstolene tidobles, minst.»
Vi håper at lovgiver
for framtiden vil innta EØS-reglene i lovgivningen på en måte som
gjør at arbeidet både i forvaltningen, påtalemyndigheten, for advokatene
og domstolene kan utføres på en god og effektiv måte.
Et annet forhold
som jeg mener kan ha betydning, er det jeg oppfatter som en tilbakeholdenhet
med å forelegge spørsmål for EFTA-domstolen. En grunnleggende forutsetning
for at EØS-avtalen skal fungere etter sitt formål, er at like regler
tolkes og anvendes likt i alle EØS-statene. Adgangen til foreleggelse
for EFTA-domstolen skal bidra til dette. Jeg mener at Trygderetten ut fra
den informasjonen som er framkommet i media, burde ha vurdert å
sende et spørsmål til EFTA-domstolen på et tidligere tidspunkt.
Da kunne dette tolkningsspørsmålet kanskje ha blitt avklart tidligere.
Det er den enkelte domstol eller domstollignende organ og klagenemnd
som selv må ta ansvar for å finne ut av om de bør forelegge et spørsmål
for EFTA-domstolen. Jeg tenker at i framtiden bør også andre klagenemnder
i større grad se på om de har EØS-rettslige problemstillinger til
behandling, og vurdere om det er relevant med foreleggelse til EFTA-domstolen.
En tredje mulig
årsak til svikten er at domstolene ikke har nok tid og ressurser
til å utføre sine viktige samfunnsoppdrag. Et av disse er prøving
av forvaltningens vedtak, noe som i realiteten er en rettledning
av forvaltningen. Og det er i alle fall to forutsetninger som må være
oppfylt for at domstolene skal fylle dette ansvaret: at saker med
jevne mellomrom havner i retten, og at den private part får god
rettshjelp i møte med forvaltningsorganet, som jo alltid stiller
med svært dyktig juridisk bistand.
Det er viktig
å huske på at god rettshjelp er et effektivt og viktig verktøy for
veiledning av offentlig forvaltning og myndighetsutøvelse på systemnivå.
Forvaltningsorganer som møter tung advokatmotstand i retten, som
f.eks. skatteetaten, vil ha minimal sjanse for å vinne saker der
de tar feil. Dette er bra for klientene, men også for forvaltningen.
Det hjelper heller ikke at domstolene får for lite ressurser. For
å sette dette i et perspektiv: I statsbudsjettet for 2020, altså
i år, får domstolene, som er den tredje statsmakt, bevilget under
halvparten av det NRK får, som er en del av det vi kaller den fjerde statsmakt.
Rammene for offentlig
rettshjelp er en fjerde mulig årsak til den systemsvikten vi har
sett i denne saken. I trygdesaker er det bare ved klage man har
rett til fri rettshjelp. Og selv i disse sakene gjør den lave inntektsgrensen
at det ikke så ofte gis rettshjelp, til tross for at vedtakene kan
ha stor menneskelig og velferdsmessig betydning for den enkelte
som har en sak for Nav. Selv på de laveste stønadene fra Nav vil
nemlig inntekten overstige inntektsgrensen for rett til fri rettshjelp,
som er 246 000 kr for enslige og 369 000 kr for ektefeller.
Heller ikke i
de straffesakene vi har hatt som har gått for domstolene, har det
vært advokater inne i alle sakene. Dette skyldes imidlertid noe
litt annet, nemlig at sakene ble oppfattet som så enkle og åpenbare
at de gjerne ble avgjort som det man kaller tilståelsesdommer, altså
domsprosesser der hele saken blir avgjort på en drøy time, som regel
uten at den tiltalte får juridisk bistand. I de sakene der det har
vært en full straffesak, har man rett til forsvarer, men ikke i
så mange timer.
Det typiske er
at staten tildeler seks timer rettshjelp, og da skal mye skje. Advokaten
skal ha et møte med klienten, lese igjennom sakens dokumenter og
vurdere jussen, samtale med vitner og sette av to timer til selve rettssaken.
Gjennomgang av dommen med klienten etter rettssaken samt utforming
av en eventuell anke skal også skje innenfor disse seks timene.
Alle ser at noe dypdykk i jussen er det da ikke tid til, selv om
fri rettshjelp-advokater ofte arbeider utover rammene som er satt. Men
det blir systematiske feil når den riktige løsningen ligger gjemt
utenfor allfarvei i trygderettsjussen, og det blir da lett å stole
på forvaltningen, som er spesialist på området.
Til slutt til
spørsmålet om status for oppfølging av dem som urettmessig er blitt
rammet av feilpraktiseringen. Vi er glade for at det raskt kom på
plass en ordning med fri rettshjelp til dem som nå får et vedtak
fra Nav som de mener ikke er riktig. Vi er videre fornøyd med oppnevningen
av to koordinerende advokater som skal bidra til god informasjonsutveksling.
Advokatforeningen holdt før jul kurs for advokater som skal bistå
klienter i disse sakene ...
Møtelederen: Jeg
tror kanskje ytterligere kommentarer må følge som en del av de videre
spørsmålsrundene, for tida er godt og vel ute. Men takk skal du
ha.
Vi går da videre
til sakens ordfører, Eva Kristin Hansen, som har 10 minutter til
spørsmål, og hun styrer tida selv. Vær så god.
Eva Kristin Hansen (A): Tusen takk for en veldig interessant
innledning. Jeg kan tenke meg å starte med den siste delen du hadde,
om arbeidsforholdene for bl.a. forsvarsadvokater i denne typen saker,
som du beskriver det, med seks timer. Kan du si noe om hvordan dine
medlemmer opplever å stå i en situasjon der de bare har seks timer
på å gjennomføre krevende saker for folk som kanskje ikke har så
mye ressurser, hvordan det oppleves å jobbe under de forholdene?
Merete
Smith: De tilbakemeldingene vi får fra advokatene, er at
dette er vanskelig fordi sakene, som du sier, veldig ofte krever
mer arbeid, og det er krevende for en advokat å stå overfor et valg
om enten å jobbe mindre enn saken krever, eller å jobbe mye utover
de rammene man har. Men jeg tenker at i disse sakene har noe av
problemet vært at man ikke har hatt et – hva skal jeg si – hint
om at her burde de jobbet mer med saken. Jeg tror at hadde de sett
at her var det en EØS-problemstilling, hadde de selvfølgelig gått
nærmere inn i den. Da vil jeg tilbake til at jeg mener dette er
et sammensatt årsaksbilde. Det handler både om lovgivningsteknikken,
om ressursene i domstolene og om de ressursene man har til fri rettshjelp.
Eva Kristin Hansen (A): Så kan jeg tenke meg å spørre litt
om det du sier om tilståelsesdommer. Jeg synes det i denne konteksten
høres ganske trist ut at folk blir dømt på feil grunnlag, men har
tilstått. Hva tenker dere som advokater rundt det?
Merete
Smith: Jeg tenker at det du sa, var en riktig måte å forklare
det på. Det er jo trist at folk blir tilrådd å tilstå noe som ikke
er straffbart. Det er forferdelig å tenke på. Tilståelsesdommer
kan ofte være en god måte å ha straffesaker på der det ikke er tvil
om at noen har begått et straffbart forhold, forklart seg for politiet
om at de har begått det, og ønsker å få saken raskt unna, med minst
mulig oppmerksomhet. Da kan tilståelsessaker være veldig bra og
et godt system, men det er klart at når det har skjedd som her,
at man er blitt lurt til å tilstå et forhold som faktisk ikke er
straffbart, blir det helt feil, så det forutsetter at systemet fungerer
godt hele veien.
Eva Kristin Hansen (A): Så lurte jeg på: Har det blant dine
medlemmer i det hele tatt vært noen diskusjoner om implementeringen
av denne forordningen og noen av de problemstillingene rundt det
vi ser nå, før liksom bobla sprakk, saken sprakk? Har det vært noen
faglige diskusjoner hos dere?
Merete
Smith: Nei, vi er ikke kjent med at det har vært noen diskusjoner
om det. Advokatforeningen driver mye rettspolitisk arbeid og er
opptatt av å oppdage systemsvikt og områder i samfunnet der reglene
ikke fungerer godt nok, og der svake grupper kommer uheldig ut.
Vi påpeker det og arbeider ofte for å endre reglene på den typen
områder. Men dette er ikke en problemstilling vi har oppdaget, og
ikke en problemstilling som medlemmene har tatt opp med oss.
Eva Kristin Hansen (A): Igjen litt tilbake til arbeidsvilkårene
for forsvarsadvokater – de seks timene. Du er også inne på det med
fri rettshjelp, og alt dette er jo et ressursspørsmål. Mener du
at man burde foretatt en liten opprydning for å sikre folks rettssikkerhet
og gått igjennom hele denne praksisen? For jeg synes seks timer
høres fryktelig lite ut, og det vil jo være andre typer saker, der
det samme tilbudet gis til folk som kanskje skulle hatt flere timer,
men ikke har ressurser til å betale selv. Hva tenker du rundt det?
Merete
Smith: Rettshjelp er en viktig rettssikkerhetsgaranti, men
det er også et viktig velferdsgode. Dere politikere gir borgerne
rettigheter, og det er bra, men for at folk faktisk skal få de rettighetene,
må de noen ganger ha rettshjelp. Det er ofte de svakeste gruppene
i samfunnet som har størst problemer med å få de rettighetene de
har krav på, og de trenger ofte rettshjelp. Nettopp fordi rettshjelp
er et så viktig velferdsgode, har Advokatforeningen gjennom mange
år sagt at vi mener det er sterkt problematisk at rettshjelpen ikke
er bedre. Dette handler nettopp om svake gruppers tilgang til de rettighetene
som dere som politikere gir dem.
Eva Kristin Hansen (A): Dette er kanskje litt på kanten,
men jeg klarer ikke å dy meg: Det du sier, er at det, kanskje også
i denne saken, er de svakeste gruppene som rammes. Men sett at det
hadde vært motsatt – hvis det var ressurssterke mennesker som hadde
havnet i denne situasjonen – tror du saken hadde blitt avslørt tidligere
da? Hvis det var folk som hadde sterke, dyktige advokater som kunne
jobbet mange, mange timer med disse spørsmålene, hadde saken blitt
avdekket tidligere da?
Merete
Smith: Jeg tror at hvis advokater hadde fått mer tid til
å jobbe med saken, kunne det vært oppdaget. Et eksempel: Hvis det
hadde vært en næringslivsleder som hadde blitt tiltalt for det samme
forholdet og hadde kunnet gå til et advokatfirma og sagt «jobb så
mye som det trengs, men få meg av dette», føler jeg meg rimelig
sikker på at noen etter en tid hadde sagt: «Hallo, her er det noen
EØS-regler som vi kan bruke.» Man hadde tatt dem fram i retten,
og så ville det blitt oppdaget. Hvis det ikke hadde blitt oppdaget
i første runde, ville man kanskje tatt det helt til Høyesterett.
Så svaret på det er ja.
Møtelederen: Da
går vi videre til Svein Harberg, som disponerer inntil 5 minutter.
Vær så god.
Svein Harberg (H): Takk for innledningen.
Du antyder at
måten det ble implementert på, gjør at det ikke har vært så tilgjengelig.
Samtidig har alle vi har hatt inne på høring tidligere, slått fast
at det er en kjent sak at EU-retten overgår norsk rett. Så om det
er lovkollisjon, vet man hva som gjelder. Kan du si noe om hvordan
dette skulle vært gjort slik at det virkelig hadde nådd igjennom
og alle hadde fanget det opp i de sakene som har gått i retten?
Merete
Smith: Man har ulike måter man kan gjøre det på. Jeg er ingen
EØS-ekspert, men jeg har likevel prøvd å fundere litt på hvordan
man kunne gjort det bedre. Man ser f.eks. at i konkurranselovgivningen
er det veldig godt omtalt i forarbeidene hvordan forholdet til EØS-lovgivningen
er. Hvis man skulle ha et konkurranserettslig spørsmål, mener jeg
som jurist at man nesten ikke kunne unngått å oppdage det. Jeg fant
et eksempel i allmennaksjeloven – jeg husker ikke bestemmelsen –
som gjelder spørsmålet om hvem som kan sitte i styrer. Der er det
en henvisning til EØS-avtalen. Man kunne jo tenkt seg at man i den
relevante bestemmelsen kunne sagt at for borgere av EØS-stater kan det
gjelde særskilte regler som følger av EØS-avtalen – et eller annet
sånt. Dette er gjort på veldig forskjellige måter med de reglene
– vi har utrolig mange regler, og noen er gjort på bedre måter enn
andre – men vi har gode eksempler på hvordan det kunne ha vært gjort bedre.
Svein Harberg (H): Du var inne på dette med tilståelsesdommer,
og det er nok en del av denne saken som vi føler er krevende. Men
det er jo også noen som har gitt råd til klientene om å tilstå,
og det er vel gjerne i møte med en advokat. Har du noen tanker om
hvordan alle disse tilståelsesdommene oppstår?
Merete
Smith: Kan jeg be Marius svare på det, som er forsvarsadvokat
og kan mer om disse sakene enn jeg?
Marius
Oscar Dietrichson: I tilståelsessakene er det ingen advokat
involvert, som regel. Det er det i de svært alvorlige tilståelsessakene
hvor det er snakk om svært lange fengselsstraffer, som nok overgår
de straffene som idømmes her. Så her er det ingen advokat involvert.
Svein Harberg (H)]: Så til fri rettshjelp og disse seks timene:
Jeg skjønner for så vidt at det kan være krevende, men de som hjelper
til i slike saker, er vel ikke borti dette bare én gang, så en jobber
jo med dette sakskomplekset over tid. Og dette overordnede prinsippet
om at EØS-lovverket overgår norsk rett – det skulle vel kanskje
være anledning til å oppdage det underveis likevel. Dere har jo
hatt mange kollegaer – om ikke i Advokatforeningen, men kollegaer
med juridisk kompetanse – som åpenbart har hatt sterke meninger
om alt dette, iallfall nå i ettertid. Kanskje dere har en kommentar
til det?
Merete
Smith: Dette er på en måte det store spørsmålet som jeg tror
alle jurister tenker: Hvorfor i all verden var det ingen av de som
har vært involvert i alle disse sakene, som så det? Man kan tenke
på at i veldig mange av de sakene – er det 75 av dem? – har det
i domstolen vært både en aktor og en forsvarer og en dommer. Det
er mange mennesker, og ingen har sett det. Hvordan har vi ikke gjort
det? Jeg tror det er mange som er fortvilet og tenker på det. Og
samtidig – hvis jeg skal prøve å gi en forklaring – tror jeg det
handler om at man tenker at EØS-avtalen gjelder tjenester og arbeid og
fri flyt av det, og at man ikke har tenkt på det i forhold til mottakelse
av trygdeytelser. Og så har det på en måte ikke vært noen steder,
og så har man bare ikke kommet på det. For i det øyeblikket vi vet
det, så er det jo opplagt og enkelt. Jeg kan ikke gi noe bedre svar.
Svein Harberg (H)]: Du var inne på at dere i Advokatforeningen
også jobber med å utrede og se på utviklingen i saker. Har dere
grepet fatt i dette i ettertid, eller vil dere gripe fatt i det,
når det gjelder EØS-problematikken?
Merete
Smith: En del av det Advokatforeningen gjør, er å etterutdanne
advokater, og vi vil fokusere mer på EØS-kursing i framtiden. Så
tenker jeg at man kanskje også bør fokusere på at advokater må være
bedre på kritisk tenkning, at man nettopp skal være mer kritisk
til forvaltningen, og selv om det er et spesialistorgan som har
kommet med en anmeldelse, må man gå nøye igjennom lovgrunnlaget.
Møtelederen: Da
er det Fremskrittspartiet og Hanne Dyveke Søttar, som disponerer
inntil 5 minutter – vær så god.
Hanne Dyveke Søttar (FrP)]: Jeg vil følge litt det samme
sporet. EØS-rett er jo en del av juss-studiet, det var i hvert fall
det for 10–12 år siden, og et av de store punktene er jo de fire
frihetene – også fri bevegelse av mennesker. Da tenker jeg at hvis
du da har fri bevegelse av mennesker, må det jo også være fri bevegelse
av de tilstandene som de menneskene er i.
Tidligere i dag
hadde vi inne tidligere riksadvokat Busch, og jeg spurte ham: Har
man ikke noe selvstendig ansvar for å sjekke om lovanvendelsen som
har vært brukt i disse sakene, er korrekt? Når det blir sendt over en
sak, altså når man får en dom i Trygderetten, og så havner man i
rettsapparatet – og her er det, som du sier, både forsvarere og
aktorer og dommere – er det ingen som har noe selvstendig ansvar
for å gå inn og sjekke om dette, altså den lovanvendelsen som er
gjort, faktisk er rett? Jeg vil gjerne vite hvordan dere tenker.
Merete
Smith: Jo, selvfølgelig har alle et selvstendig ansvar, både
aktor og forsvarer og domstolen, og det er fortvilet at man ikke
har oppdaget dette. Det tror jeg alle tenker. Samtidig vil jeg igjen
peke på at jeg tror det er kjempeviktig hva slags lover man utformer,
eller hvordan man inkorporerer EØS-retten. For det er nettopp som
jeg sa, og som også Anine Kierulf pekte på, at det er noe med å
prøve å legge til rette for at rettsanvenderne skal kunne være effektive
i sin virksomhet, og at det ikke skal være en veldig lang og kronglete
vei for å finne riktige regler, og at det da kan skje feil. Men
svaret på spørsmålet ditt er at jo, alle har et selvstendig ansvar.
Hanne Dyveke Søttar (FrP)]: For å følge opp det du sa litt
videre, nevnte hun også dette med EØS i forarbeidene til lovene,
altså før sakene kommer til Stortinget, og så sier du at da må det
kanskje være mer EØS-problematikk i de forarbeidene, og at man i
folketrygdloven ikke finner spor av henvisninger til EØS-avtalen.
Da tenker jeg at når man foretar de lovendringene, må det jo komme
i forarbeidene, slik at hvis man skal gå inn og se på endringene
som er gjort i de forskjellige paragrafene, og man går tilbake til
forarbeidene, må en jo finne det selv om det ikke er – jeg skulle
til å si – et stjernepunkt i selve loven.
Merete
Smith: Igjen: Nå er ikke jeg noen EØS-ekspert, men jeg har
nå gått litt tilbake og sjekket en del EØS-rettslige regler, og
i noen tilfeller, i noen lover, er det gjort på en veldig god måte,
men i veldig mange lover er det ikke det. Dette blir kanskje litt
spekulering, men man får en mistanke om at det ikke er sikkert at lovgiver
har tenkt så nøye på alle disse tingene, heller. For én ting er
at man skjønner at en implementering av EØS-regler får en virkning
for intern rett, men noe annet er faktisk å sette seg ned og tenke
at ok, hva får dette å si for den loven og for den loven og for
den loven – og skrive det inn i forarbeidene? Det er et mer omfattende arbeid,
men jeg tror at det vil hjelpe praktikerne senere, når man skal
bruke de lovbestemmelsene eller de reglene som blir implementert.
Møtelederen: Da
går vi videre, og da er det Senterpartiet og Nils T. Bjørke som
har inntil 5 minutter – vær så god.
Nils T. Bjørke (Sp)]: Takk for gode innleiingar.
Eg oppfatta deg
slik her no at ein burde ha laga nye lover i Trygderetten som tek
inn over seg EØS-retten, eller iallfall viser til han. Stemmer det?
Merete
Smith: Ja, jeg tenker at man bør vurdere å ha en litt annen
lovpraksis enn det man i stor grad har hatt.
Nils T. Bjørke (Sp)]: No er det vel ikkje tvil om at det
har vore eit samla politisk miljø som har meint at dette med trygdeeksport
er ei utfordring for velferdssamfunnet, og at det er eit poeng å
sikra at dei som ikkje skal ta med seg trygdeytingar ut, bør stoppast.
Kan det òg påverka haldningane til advokatar?
Merete
Smith: Nei, det tror jeg ikke. Jeg tenker at forsvarernes
jobb nettopp er å forsvare personer som er tiltalt for lovbrudd,
og de fleste forsvarere har håndtert saker med mye alvorligere kriminelle
handlinger enn et mulig trygdebedrageri, så nei, det tror jeg ikke.
Nils T. Bjørke (Sp)]: For det er litt vanskeleg å forstå at
godt utdanna juristar utan vidare lét dette gli igjennom. Det er
greitt at det berre er seks timar dei har jobba med det, for dei
som har fri rettshjelp, men eg reknar med at dei kjem i dialog med
klientar som har vore rimeleg frustrerte og fortvila over den saken
som ligg her. Men eg klarar ikkje heilt å forstå korleis både forsvararar
og dommarar og alle på éin gong kan svikta så kollektivt som dette
viss det ikkje er noko underliggande – eg trur ikkje det er bevisst,
men kanskje det ligg der ubevisst. Ein kunne gjerne utfordra – kall
det – forsvarsbiten lite grann om korleis han ser på det.
Marius
Oscar Dietrichson: Jeg tenker nok at det er, som Merete har
vært innom, flere forhold som slår til på en gang, som alle trekker
i samme uheldige retning. Det momentet som er viktig, og som Merete
var inne på aller først, er det som kommer herfra. Det er lovgivningsteknikken,
at man dels inkorporerer EØS-retten via en forskrift – en vanskelig
tilgjengelig forskrift. Og denne forskriften skal slå beina unna
under en bestemmelse av mye høyere rang enn formell lov, trygdelovgivningen.
Det er ett poeng. Før jeg forlater det poenget, er det slik at denne
forskriften kommer helt uten noen forarbeider, en angivelse av eller
en presisering av hva man må se hen til av dette og hint i andre
bestemmelser. Den står der og er vanskelig tilgjengelig.
I tillegg, og
selv om man følger den minimumsframgangsmåten som EØS-systemet legger
opp til at man skal gjøre her, kunne man gjort så mye mer – dere
kunne gjort så mye mer. Man kunne i bestemmelsen kostet på seg et
komma og så: eller annerledes følger av EØS-retten – gitt et vink.
Jeg tror man må tenke seg om: Hvor lenge skal man se for seg at
man skal ha en lovbestemmelse som etter sin ordlyd helt klart er
i strid med gjeldende rett? Er det hensiktsmessig? Vi tenker at
det ikke er det, og at det kanskje er en årsak her. Men det er ikke årsaken
alene, den står sammen med en rekke momenter som alle dessverre
trekker i samme uheldige retning. Det har blitt en farlig miks av
dette, og dette er resultatet.
Møtelederen: Da
går vi videre til SV og Freddy André Øvstegård, som får 5 minutter,
vær så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for en god innledning.
Det var noe med det prinsipielle som dere startet med, som var fint,
for det er noe med denne saken som rokker ved bildet av en rettsstat
og selvbildet til en rettsstat. Det sier noe om alvoret. Og dere
peker på hvordan rettssikkerhet er ulikt fordelt, som også er et sterkt
poeng.
Jeg ønsker å
stille et spørsmål først før jeg går litt mer konkret inn i saken.
Denne saken viser at det har utviklet seg et mønster hvor Nav har
tapt i Trygderetten, men verken anket sakene videre til rettsapparatet
eller endret praksis som følge av disse kjennelsene. Hva mener dere
om det ut fra deres rolle og ståsted?
Merete
Smith: Det synes vi nok er litt overraskende. Vanlig praksis
er nettopp slik at hvis taper en sak i retten fra forvaltningens
side, må man enten anke den videre – her var det aktuelt å anke
til lagmannsretten – eller man må innrette seg etter den praksisen
som er besluttet i domstolen, her Trygderetten.
Freddy André Øvstegård (SV): Hva slutter dere videre da av
Trygderettens praksis, eller av Navs praksis overfor Trygderetten,
hvis man skal trekke et læringspunkt her? Det har vært problematisert
bl.a. fra Riksadvokaten hvordan man ikke har hatt så god tilgang
på hva som har skjedd i Trygderetten. Kan dere komme med noen generelle
betraktninger om det?
Merete
Smith: Jeg tenker at Trygderettens praksis må alle som driver
med trygderettslige spørsmål, orientere seg om. Og i hvert fall
tenker jeg at Nav som forvaltningsorgan, når de får et vedtak imot
seg i Trygderetten, bør rette seg etter det eller, som sagt, anke
det videre.
Jeg er ikke sikker
på om jeg svarer på spørsmålet ditt, men jeg har ikke noe mer å
si utover det.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk, det er fint.
En del av det
som har blitt diskutert etter at denne saken er blitt offentlig
kjent, er om dette kan gå lenger tilbake i tid, gjelde flere ytelser,
den gamle forordningen, den slags. Har dere gjort noen vurderinger
rundt disse spørsmålene?
Merete
Smith: Vi tenker at det er nettopp noe av det som denne granskingskommisjonen
som er nedsatt, må se nærmere på. Jeg mener at det må man se nøyere
på. Det er sikkert en del krevende spørsmål der, men det blir en
viktig del av det de må undersøke nærmere.
Freddy André Øvstegård (SV): Videre til et annet spørsmål:
Det har vært operert med et skille mellom korte og lange midlertidige
opphold i denne saken. Det kommer ikke fra Trygderettens kjennelser
og ikke fra loven, men det dukker opp. Har dere gjort noen vurderinger
rundt det skillet mellom korte og lange midlertidige opphold – hvordan
en sånn type lovtolkning kan dukke opp ut fra et skille som ikke
finnes?
Merete
Smith: Slik vi har forstått det, handler dette om tolking
av begrepet «opphold». Da er vi inne på EØS-finjuss. Og igjen tenker
jeg at dette er noe som granskingskommisjonen må vurdere, og at
det blir en del av det de må ta stilling til.
Freddy André Øvstegård (SV): Kan jeg prøve meg på et raskt
spørsmål til sist – det er mange på listen. Det er kanskje litt
på siden, men dreier seg om offentlighet, som vi også vet dere er
opptatt av. Møtedokumenter i denne saken har blitt holdt tilbake
etter offentlighetsloven § 14 første ledd. Det har vært diskusjon
om vi burde få tilgang til disse dokumentene. Har dere noen kommentarer
til den siden av saken og de diskusjonene?
Merete
Smith: Nei, beklager – også her tenker jeg at den nærmere
praktiseringen av offentlighetsloven i disse tilfellene må granskingskommisjonen
forholde seg til med tanke på hva de får tak i av dokumenter under granskingen.
Møtelederen: Da
går vi videre til uavhengig representant, Ulf Leirstein. Han har
5 minutter til disposisjon, vær så god.
Ulf Leirstein (uavh): Takk for en god innledning.
Nå var det sånn
at Merete Smith ikke fikk fullført innledningen sin. På slutten
av det du fikk sagt, var du inne på hva som nå skjer av oppfølging
fra regjeringens side, og hva man gjør for å prøve å rette opp i
den urett som har skjedd. Så jeg lurer aller først på om du har
noe mer du ville legge til, siden du ikke fikk fullført innlegget ditt?
Jeg er veldig interessert i å få vite hva Advokatforeningen mener
om det som nå gjøres for å rydde opp. Det er det viktig at vi får
et innspill på.
Merete
Smith: Jeg hadde heldigvis ikke så veldig mye igjen som jeg
skulle si. Men det vi er opptatt av, er rettshjelpsordningen som
nå er etablert. Man får rettshjelp bare hvis man har fått et nytt
vedtak fra Nav. Det er ikke slik at alle kan gå til en advokat og
spørre: Har jeg rett på noe penger fra Nav? Men det man er helt
avhengig av nå, om dette skal fungere, er at Nav treffer nye vedtak
raskt nok. Så vår oppfatning er at vi bør evaluere den ordningen
etter en stund og se om den fungerer bra nok, eller om man bør foreta
en justering av reglene.
Ulf Leirstein (uavh): Takk for det. Jeg regner med at Advokatforeningen
kommer til å minne Stortinget og regjeringen om nettopp det.
Det er slik at
EØS-rett er komplekst – det har dere vært inne på selv. Og selv
om man er jurist, er det ikke dermed sagt at man kan alle sider
her. Og man har i realiteten hatt en kollektiv svikt fra alle som
jobber i det juridiske. Da reiser spørsmålet seg om kompetanse og kompetanseheving.
Det ble sagt at Advokatforeningen gjerne driver med etterutdanning
og kjører egne EØS-kurs osv. Men er det også en grunn til, når vi
vet hva som har skjedd nå, å se på hele utdanningsløpet når det
gjelder EØS-rett på jusstudiet osv.? Har dere noen meninger om det
– hvordan vi i større grad kan tilrettelegge for at ikke denne type
situasjoner skjer igjen?
Merete
Smith: Vi har ofte oppfatninger om jussutdannelsen, men vi
er ikke ferdigtenkt på dette. Jeg tenker i hvert fall at hvis jeg
hadde vært ansvarlig for undervisningen på de juridiske fakultetene
nå, hadde jeg gått i tenkeboksen og vurdert: Hvordan kan vi gi studentene
bedre kompetanse på EØS-rett i framtiden? Men jeg ville også tenkt
på en annen ting, og det er nettopp: Hvordan skal man passe på at
jurister er gode nok i kritisk tenkning, er gode nok til å stille
kritiske spørsmål til det faktum eller den jussen de får seg forelagt? Jeg
mener, som dere har sagt selv, at det er mange jurister som ikke
har sett problemstillingen her.
Det er bra at
vi har tillit til staten, det tror jeg vi alle synes er en god ting.
Men her har åpenbart tilliten gått for langt, og vi har hatt manglende
kritisk tenkning. Det mener jeg at fakultetene bør tenke på i framtidig
opplæring av jurister.
Møtelederen: Da
går vi over til oppfølgingsspørsmål i inntil 15 minutter. Vi starter
med ordfører for saken, Eva Kristin Hansen.
Eva Kristin Hansen (A): Jeg har lyst til å følge opp et spørsmål
som Øvstegård var inne på, og det gjelder Trygderettens kjennelser
og at Nav ikke anket. Etter hvert bestemte også Nav at man la Trygderettens
forståelse til grunn og informerte systemet sitt i februar/mars
2019 om at man skulle endre praksis, men at man skulle endre praksis
for framtidige saker. Det var det man la til grunn – at nå skulle
de se framover. Som jurister og advokater – hva tenker dere om at
man ikke var opptatt av at man ikke skulle gå tilbake i tid, og
at man burde skjønt at her var det gjort en alvorlig feil?
Merete
Smith: I utgangspunktet er det slik at forvaltningen kan
endre praksis for framtiden, uten at det får betydning for de tidligere
sakene. Men her var det noe annet, her var det jo at man hadde tolket
reglene feil med tanke på hvilke rettigheter de enkelte som søkte
støtte hos Nav, fikk. Da tenker jeg i hvert fall at den vurderingen
burde man ha tatt. Altså: Hva innebærer dette regelverket, og hvordan
har det vært, det vi har praktisert hittil?
Møtelederen: Da
er det Bente Stein Mathisen, vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Da Stortinget innførte arbeidsavklaringspenger
gjennom Ot.prp. nr. 4 for 2008–2009, ga Nav et høringsinnspill der
de ba om tydelige klargjøringer i lovforarbeidene, hvordan ytelsene
i kapittel 11 skal forholde seg til EØS-avtalen. En slik klargjøring
ble ikke gitt. Ville en slik klargjøring vært av betydning for prosederingen?
Og jeg tenker også: Ville en slik klargjøring kanskje også hatt
betydning for implementeringen av forordning 883/2004, som vi snakker
om i dag? Hva tenker du om det?
Merete
Smith: Igjen tenker jeg at dette er et spørsmål som må granskes
nærmere av kommisjonen som er nedsatt nå. For det vi har sett nærmere
på, er mer generelt, at man bør gjøre noe med tanke på lovgivningsteknikken.
Akkurat hvordan det konkret kunne ha vært unngått her, må kommisjonen
se nærmere på.
Møtelederen: Da
er det Svein Harberg, vær så god.
Svein Harberg (H): Det blir litt i det samme sporet. Jeg
har bare en liten kommentar når det gjelder det Dietrichson sa til
oss, at vi kunne satt inn et komma. Det er jo noe av poenget: Dette
har ikke vært behandlet av Stortinget, for forskriftene kommer ikke
til Stortinget, de behandles i regjering. Det er jo derfor vi stiller
en del spørsmål rundt dette med implementeringen, for det blir en
helt annen behandling av det dersom det er en sak til Stortinget.
Vi er opptatt av å finne ut hva vi kan gjøre for å sikre at noe
sånt ikke skjer igjen.
Bare for å følge
opp litt av det som Bente Stein Mathisen var inne på, dette med
å få en sånn forordning ut på høring: Tror dere at det hadde gjort
at også miljøer som deres hadde grepet fatt i det, kunne spilt inn
og oppdaget at her må det gjøres på den og den måten for å få det
inn på en slik måte at det fungerer med tanke på oppfølging videre,
at det er godt lesbart juridisk for alle dem som skal forholde seg
til det?
Merete
Smith: Advokatforeningen avgir omtrent 100 høringsuttalelser
i året, og vi bruker veldig mye ressurser på det. Så vi er opptatt
av at mest mulig sendes på høring, rett og slett. Jeg kan jo ikke
love at vi hadde oppdaget det i denne saken, men sjansen hadde i
hvert fall vært større for at det ville blitt oppdaget. Jeg kan
nesten ikke understreke det nok – vi mener at betydningen av å sende
ny lovgivning, nye forskrifter på høring er veldig stor, og at det
er viktig at det blir lagt inn nok tid i høringen, slik at man faktisk
får tid til det i organisasjoner som vår. Hos oss er dette noe som
folk gjør på fritiden, og vi trenger litt tid for å gi de gode høringsuttalelsene.
Møtelederen: Da
er Magne Rommetveit neste, vær så god.
Magne Rommetveit (A): Advokatforeningen peikar langt på veg
på lovgjevaren, og det er jo greitt når de først er her, og me er
her. Men likevel, nettopp når de først er her, vil eg gjerne stilla
eit spørsmål som eg stilte til den tidlegare riksadvokaten tidlegare
i dag, som gjekk ut på at i nokre av rettssakene har forsvararar
vist til EØS. Eg spurde han om det førte til ein diskusjon i påtalemyndigheita,
og då sa han nei. Då vert jo spørsmålet som òg går til Advokatforeningen:
I nokre av rettssakene der forsvararar har vist til EØS, førte det
på noko tidspunkt til ein diskusjon i Advokatforeningen?
Merete
Smith: Jeg er jo glad for at noen advokater faktisk oppdaget
det og anførte disse rettskildene i konkrete saker. Men nei, dette
førte ikke til noen diskusjoner i Advokatforeningen. Og som jeg
sa i et svar i sted: Advokatforeningen er opptatt av å oppdage denne
typen problemstillinger hvor svake grupper ikke får de rettigheter
de skal ha, eller har problemer med å få sine rettigheter i samfunnet.
Så vi kunne selvfølgelig ønsket at vi hadde oppdaget det og hadde
diskutert det, men det gjorde vi ikke.
Møtelederen: Et
kort oppfølgingsspørsmål fra Rommetveit.
Magne Rommetveit (A): Har Advokatforeningen nokon rutine
på å ta det opp, dersom det dukkar opp den typen saker, så ein kan
få teke det opp i Advokatforeningen – ei forslagskasse eller eit
eller anna sånt?
Merete
Smith: Det vi har, er en rekke utvalg etter ulike typer rettsområder.
Til sammen har vi faktisk over 500 tillitsvalgte som sitter i –
tror jeg – over 40 ulike komiteer. Vi har en velferdsrettskomité,
og vi har en menneskerettskomité, men det er klart at vi er jo avhengig
av enten at noen som sitter i den komiteen, oppdager det, eller
at man får innspill fra andre advokater.
Møtelederen: Da
er det Freddy André Øvstegård, vær så god.
Freddy André Øvstegård (SV): Takk for det.
Det er blitt
kjent i kommunikasjonen mellom denne komiteen og arbeidsministeren
at etter at man begynte å vurdere de kjennelsene som kom inn fra
Trygderetten, og at man videre problematiserte om det var riktig
lovforståelse, osv., valgte man ikke å sende saken til Justisdepartementets
lovavdeling for uttalelse. Har dere noen kommentar til det eller
noe annet generelt ved Arbeidsdepartementets håndtering av saken,
etter at det startet en problematisering hvor de også ble informert om
usikkerhet i systemet?
Merete
Smith: Jeg tenker igjen at dette handler om å finne ut konkrete
fakta og hva som har skjedd i departementet. Det er det granskingskommisjonen
som må gå nærmere inn i, og som vil gi oss en fasit på.
Møtelederen: Svein
Harberg.
Svein Harberg (H): Jeg synes det var interessant, det som
ble sagt om at dette var anført, men det hadde ikke ført til noe
mer. Så presiserte du i sted at alle i den trekanten har et selvstendig
ansvar for å følge opp. Kan en ut av det lese at domstolene ikke
har vært lydhøre nok overfor at den problemstillingen har blitt
reist, og sett at det var et relevant innsmett?
Merete
Smith: Jeg vil jo si det. Dersom det har vært advokater som
har påberopt seg EØS-rettslige argumenter og sagt at dette burde
derfor ikke vært straffbart, og domstolen har avvist det, tenker
jeg at det i hvert fall synes å tyde på at domstolene har gjort
feil der.
Møtelederen: Er
det noen flere spørsmål? Nei.
Da sier vi hjertelig
takk for de innspillene dere har kommet med så langt. Før dere forlater
oss, får dere anledning til å komme med en sluttkommentar, dersom det
skulle være ønskelig.
Merete
Smith: Nei, jeg har ikke noe ytterligere å tillegge. Takk
skal dere ha – takk for at vi fikk komme.
Møtelederen: Mange
takk for deres bidrag. Da starter vi opp igjen kl. 18.40.
Høringen ble avbrutt
kl. 18.09.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 18.40.
Høring med Trygderetten
Møtelederen: Da
er vi klare til å starte opp igjen, og jeg ønsker velkommen til
representantene fra Trygderetten. Det er Trygderettens leder, Trine
Fernsjø, som har med seg avdelingsleder Bjørn Arvid Lervik og juridisk
rettsmedlem Øyvind Bø som bisittere. Velkommen til dere også.
Da skal jeg først
understreke at komiteen er oppmerksom på at Trygderettens medlemmer
er uavhengige i behandlingen av hver enkelt sak, og at Trygderettens leder
ikke på noen måte kan instruere medlemmene. Komiteen er innforstått
med at Trygderetten ikke kommenterer innholdet i og begrunnelsen
for den enkelte avgjørelse.
Da har du inntil
10 minutter til innledning. Etter innledningen starter komiteens
utspørring med saksordføreren, som får 10 minutter, og det er 5
minutter til hvert av de øvrige politiske partiene. De styrer da
tida si selv.
Så bare minner
jeg om lydanlegget vårt, som forutsetter at det er på når vi prater
og av når vi ikke prater.
Da kan vi begynne
– vær så god, du har 10 minutter til disposisjon.
Trine
Fernsjø: Ærede komité, takk for invitasjonen og for anledningen
til å belyse saken som komiteen har til høring i dag.
Aller først vil
jeg på Trygderettens vegne sterkt beklage de feil som er begått
hos oss. I min innledning vil jeg først si noen ord om Trygderetten,
så om sakskomplekset og dernest vil jeg redegjøre for vår praksis
etter 2012. Praksisgjennomgangen vil vise at det ikke har vært høy
nok bevissthet om EØS-retten, og at Trygderetten har oversett trygdeforordningens
betydning i en rekke saker. Jeg beklager at dette har medført unødige belastninger
for personer som har fått avslag på rettigheter de har krav på.
Så litt om Trygderetten
– jeg kommer til å gjenta litt, komitéleder. Trygderetten er en
uavhengig ankeinstans som treffer avgjørelser som gjelder rettighet
til pensjon og trygd, formelt kalt kjennelser. Vi behandler ikke straffesaker.
Nesten alle saker vi får til behandling, kommer fra Nav klageinstans.
Saker som ankes inn til Trygderetten, vurderes i enkeltretter som
består av to, tre eller fem uavhengige rettsmedlemmer. Trygderettens
leder kan ikke instruere rettsmedlemmene i behandlingen av enkeltsakene,
og vår rolle og arbeidsmetodikk har klare likhetstrekk med domstolene.
Trygderettens
konklusjon og begrunnelse framkommer i den enkelte kjennelse, og
Trygderetten kan stadfeste, oppheve, henvise og omgjøre vedtak fattet
av Nav. Når saken er avgjort, sendes kjennelsen til Nav klageinstans
og til den private part. Partene vurderer om avgjørelsen skal godtas
eller bringes inn for lagmannsretten, og det er Nav som vurderer
hvilken betydning Trygderettens avgjørelser skal ha for Navs praksis
i framtidige saker.
Jeg går nå over
til å kommentere sakskomplekset som denne høringen gjelder. Trygderetten
ble orientert om saken ved telefon fra departementet 22. oktober 2019.
Departementet ba oss 24. oktober om å redegjøre for praksis, og
slikt svar ble sendt 28. oktober.
Siden forordningen
trådte i kraft i juni 2012, har vi mottatt nær 29 000 saker. Vi
har identifisert 159 ankesaker som har eller kan ha tilknytning
til artikkel 21. I snitt blir dette ca. 20 saker per år. Vi har
oversendt listen over disse sakene til Nav klageinstans, som skal
behandle sakene på nytt. Trygderetten kan ikke gjenoppta saker på eget
initiativ.
Nå skal jeg gå
over til å snakke om gjennomgangen av Trygderettens praksis. Det
er en gruppe av Trygderettens rettsmedlemmer som har gjennomgått
de 159 sakene, og det har vi gjort nå etter oktober. Som det ble
bemerket her, skal det legges til grunn at verken rettsmedlemmene
eller jeg kan kommentere den enkelte kjennelse, for det er rett
og slett ikke opp til meg å vurdere om Trygderettens kjennelser
er korrekte. Men jeg skal si noe om praksis på et overordnet nivå
og uten å rokke ved Trygderettens rolle og rettsmedlemmenes uavhengighet.
Vi har delt praksis inn i tre tidsperioder.
Den første perioden
er fra 2012 og fram til juni 2017, og i denne perioden ble 74 av
de omtalte 159 sakene avgjort. Den første saken hvor Trygderetten
tok opp artikkel 21, ble avgjort i august i 2014. Trygderetten opphevet den
gang Navs vedtak fordi forordningen ikke var vurdert.
Artikkel 21 er
nevnt i ca. 20 av disse 74 sakene. Enkelte saker ble opphevet med
henvisning til artikkel 21, men i nesten alle sakene stadfestet
vi Navs vedtak. Trygderetten overså forordningen i veldig mange
av disse sakene i denne perioden, dessverre. I flere saker er det
allikevel sånn at stadfestelse kan ha vært et riktig resultat, f.eks.
fordi den private part ikke oppfylte sykdomsvilkåret eller aktivitetskravet.
Men i den andre
perioden, som var fra juni 2017 og til og med mars 2018, ble det
avsagt 38 kjennelser. På forespørsel fra departementet har vi gitt
nærmere opplysninger om denne perioden. Også i denne perioden avsa
Trygderetten kjennelser hvor Navs vedtak ble stadfestet, og også
nå uten at problemstillinger knyttet til artikkel 21 ble omtalt.
Stadfestelsene kan også i disse sakene ha vært riktig resultat,
av samme grunn som jeg nevnte ovenfor.
I denne andre
perioden opphevet eller henviste Trygderetten 12 vedtak fattet av
Nav. Syv av vedtakene ble opphevet fordi Nav ikke hadde drøftet
EØS-reglene, og ingen av disse sakene kom tilbake til Trygderetten.
De kom altså ikke tilbake med en EØS-rettslig vurdering.
Jeg er ikke kjent
med at Trygderetten i denne andre perioden vurderte artikkel 21
og kom til at kravet om opphold i Norge kunne opprettholdes. Der
Trygderetten drøftet artikkel 21, var det altså enighet om forståelsen
av bestemmelsen.
I den tredje
perioden, fra april 2018 og fram til nå, har Trygderetten avsagt
kjennelse i 47 ankesaker fra Nav. I denne perioden har Trygderetten
fastholdt standpunktet om at det er i strid med artikkel 21 å kreve
opphold i Norge, men dessverre finner vi også i denne perioden enkelte
saker der Trygderetten ikke har vurdert forholdet til artikkelen.
I august 2018
avsa Trygderetten en kjennelse i ankesak 17/03677. I denne kjennelsen
uttrykte Trygderetten eksplisitt at oppholdskravet i folketrygdloven
må vike for artikkel 21, og den saken sendte vi tilbake til Nav. Den
kom tilbake til oss etter veldig kort tid – jeg mener at det var
ca. én måned, veldig ekspeditt og bra – men i den saken, som da
fikk ankesaksnummer 18/03099, opprettholdt Nav at det kunne stilles
krav om opphold i Norge. Dette var første gang Nav opprettholdt
sitt avslag på grunn av opphold i utlandet når Trygderetten hadde uttalt
helt klart lovforståelsen i en tidligere behandling av saken.
I tillegg kom
det utover høsten ankesaker der Nav stilte krav om opphold i Norge,
til tross for at Trygderettens lovforståelse må ha vært kjent før
disse sakene ble oversendt til oss. Høsten 2018 var det klart for
oss at Nav ikke innrettet seg etter Trygderettens lovforståelse,
så det var en spesiell situasjon høsten 2018.
De retter som
hadde saker til behandling hos oss den høsten, hadde i hvert fall
to valg. De kunne foreslå å sette rett med fem medlemmer, eller
de kunne vurdere å innhente en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen. Tre
enkeltretter i Trygderetten vurderte å be EFTA-domstolen om en rådgivende
uttalelse.
Jeg var orientert
om dette, og jeg syntes det var et godt alternativ til å sette rett
med fem medlemmer. Det var egentlig av tre grunner. Det var fordi
det dreide seg om et rent rettslig spørsmål, og fordi det på det
tidspunktet ikke var noen intern uenighet i Trygderetten om forståelsen
av artikkel 21, og fordi EFTA-domstolen har en særlig rolle når
det gjelder tolkningen av trygdeforordningen og dens rekkevidde.
Departementet
ble i brev fra direktoratet av 20. desember 2018 orientert om at
Trygderetten vurderte å innhente en uttalelse fra EFTA-domstolen.
Så ble vi i slutten av februar – jeg er kommet til mine avsluttende bemerkninger,
og jeg håper jeg kan få lov til å fullføre ... Vi har i tiden etter
oktober reflektert mye over hvorfor det tok så lang tid å etablere
en klar forståelse av artikkel 21. Jeg har ikke noe godt svar på
det. Generelt har det vært liten oppmerksomhet om forordningens artikkel 21
fra private parter i Nav og i Trygderetten. Jeg tror det må være
riktig å si at artikkel 21 ikke gir uttrykk for et klart og entydig
svar på alle spørsmål tilknyttet trygdeeksport.
Jeg er enig med
Tor-Aksel Busch i at det hadde vært en fordel med en direkte henvisning
til forordningen i folketrygdloven.
Jeg kan senere
svare på spørsmål om hva vi har gjort etter at vi fikk vite om denne
saken.
Men, komitéleder,
jeg runder da av innledningen og vil besvare spørsmål fra komiteen
så godt jeg kan. Jeg håper det er i orden at mine bisittere supplerer
meg under spørsmålsrunden.
Møtelederen: Takk
for det, og du styrer selv om du ønsker bistand til detaljer i svar.
Da starter vi
med sakens ordfører, Eva Kristin Hansen, som disponerer inntil 10 minutter
– vær så god.
Eva Kristin Hansen (A): Først: Tusen takk for et veldig interessant
og opplysende innlegg.
Vi har kikket
mye på disse kjennelsene i Trygderetten, i og med at de har vært
en så viktig og sentral del av saken. Nå gikk jo du gjennom disse
tidsperiodene, men kunne du ha sagt litt om noe som er vanskelig
for oss å forstå, og det er: Når begynte dere å få ensrettet praksis? Det
var jo en del dommer hvor man ga medhold, og i andre ikke – det
var ulike kjennelser. Var det noen store diskusjoner internt hos
dere? Snakker dere om disse tingene? Hvordan skred det fram? Du
har beskrevet tidsperiodene veldig godt her, men kan du si litt
om diskusjonene rundt det?
Trine
Fernsjø: Den første perioden tror jeg kanskje vi bare skal
la ligge, for der var det rett og slett veldig liten bevissthet
om trygdeforordningen, og det var veldig mange saker hvor den ikke
ble vurdert. Så jeg tror jeg skal konsentrere meg om å si noe nærmere
om perioden fra juni 2017 og til og med mars 2018.
I denne perioden
hadde vi 38 kjennelser. Det er kommentert litt nærmere i et brev
til komiteen fra statsråden, et brev jeg tror dere fikk 5. desember,
hvor det står litt nærmere om dette. Av de 38 kjennelsene var det ni
saker som ikke ble kommentert i det brevet, rett og slett fordi
vi ikke visste om det var opphold i eller utenfor EØS-området. Så
i det brevet til dere er særlig 29 av disse kjennelsene kommentert.
Av de 29 kjennelsene
er det 17 kjennelser som stadfester vedtaket, og av de 17 kjennelsene
– det blir veldig mye detaljer her, men jeg skal prøve – var det
bare i fire av de sakene man drøftet EØS-forordningen. Så i 13 av dem
var det ikke et tema. Vi stadfestet at noen av disse kan være riktige,
fordi aktivitetskravet og sykdomskravet ikke var oppfylt, men det
er rett og slett vanskelig å si uten å gå nærmere inn i de kjennelsene.
Men i de sakene har vi rett og slett ikke sagt oss enig med noen
rettsforståelse som Nav har hatt om trygdeforordningen. Den var
ikke et tema.
Men av tolv opphevingssaker
var trygdeforordningen tema i syv av dem. Og i de fleste av dem
sa vi at denne saken må dere ta tilbake og vurdere lovforståelsen
på nytt– hvilken betydning har forordningens artikkel 21 sett i
forhold til folketrygdloven? Og i enkelte av de syv sakene ga vi
endog veldig klart uttrykk for hva vår lovforståelse var: at vi
mente det ikke kunne stilles et oppholdskrav.
Så det skjer
altså en utvikling, det gjør det.
Jeg mener at
når det gjelder praksisen vår, har det etter juni 2017 vært enighet
internt i Trygderetten om hvordan artikkel 21 var å forstå, i de
retter som har tatt stilling til artikkel 21. Men det er et problem
at det er en del retter som ikke har sett den problemstillingen.
Eva Kristin Hansen (A): Takk – ja, det er kompliserte greier,
dette.
Men jeg lurte
på om du kunne hjelpe oss litt. Du nevner det med to, tre eller
fem medlemmer. Statsråden sa ganske tidlig etter at denne saken
ble kjent:
«Slik jeg så langt har forstått
saken, har Trygderetten etablert sin praksis uten en slik fem-medlemskjennelse,
men i stedet gjennom flere enkeltkjennelser.»
Har du noen kommentarer
til det, bare for å hjelpe oss med å forklare det med to, tre og
fem?
Trine
Fernsjø: Ja, det kan jeg gjerne gjøre.
Trygderetten
avgjør mange kjennelser hvert år – drøyt 4 000 kjennelser i året
– og vi tar stilling til en rekke rettsspørsmål. Det som er det
vanlige, er at praksis dannes gjennom mange kjennelser underveis.
Det mener vi er blitt gjort her, at vi har tatt stilling – vi har
hatt disse syv sakene hvor vi har gjort oss opp en mening om forordningen.
Men så kan vi
sette rett med fem medlemmer. Det prøvde jeg å illustrere i stad
med å si at situasjonen var først slik høsten 2018, for det var
først på det tidspunktet at Nav hadde tatt stilling til hvordan
forordningen var å forstå, etter at Trygderetten hadde sagt noe
om hva vi mente. Så det var først på det tidspunktet at det var
klart for oss at vi tolket forordningen forskjellig.
Da kunne jeg
som Trygderettens leder ha besluttet å sette rett med fem medlemmer.
Det er en beslutning som lederen pleier å bygge på enten en anmodning
fra en av partene, eller at det kommer en anmodning fra en av rettene
som behandler en sak i Trygderetten. Så jeg må jo få vite om det,
at det er en slik sak som er aktuell.
I denne situasjonen
var vi enige om rettsforståelsen i Trygderetten, og det var ingen
anmodning fra partene. Det var rett og slett noen enkeltretter.
Der er jo dommerne uavhengige, og de fant det riktig å spørre EFTA-domstolen.
Det synes jeg som sagt var et godt alternativ. Når det først var
valgt fra deres side, var det ikke lenger aktuelt også å ha en femmedlemskjennelse.
Jeg vet ikke
om det er noe mer – til dette?
Eva Kristin Hansen (A): Nei, det var oppklarende. Av litt
nysgjerrighet: Hvordan reagerte dere da dere skjønte at da dere
sa at nå må vi trekke inn EFTA-domstolen i dette, fikk man etter
hvert en endring av praksis, for den oppfatningen som Trygderetten
hadde kommet fram til, viste seg å være riktig. Hva tenkte dere om
det da det skjedde?
Trine
Fernsjø: Vi var ikke involvert i den kontakten som var mellom
direktoratet og departementet i spørsmålet om den praksisomleggingen.
Vi ble orientert av Nav klageinstans om utfallet av det. Da fikk
vi bare beskjed om at da skulle praksis legges om i tråd med vår praksis,
og det er klart, da syntes vi det var bra.
Eva Kristin Hansen (A): Bra svart. Et spørsmål til opplysning:
Hadde Trygderetten noen gang kontakt med departementet om disse
spørsmålene?
Trine
Fernsjø: Det har vi ikke hatt. Trygderetten avsier enkeltkjennelser.
De gir vi til partene, og partene tar stilling til hva de skal gjøre
videre. Og Nav vurderer hva de skal gjøre med sin praksis videre.
Det er Nav som har kontakten med departementet om hva som da skal skje.
Så vi varsler ikke departement eller direktorat, det gjør vi ikke.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Svein Harberg, som har inntil 5 minutter til
spørsmål på vegne av Høyre.
Svein Harberg (H): Takk for en grundig gjennomgang. Av og
til opplever vi nok at forvirringen kommer på et høyere nivå, og
vi er på et høyere nivå. Men det er ikke kritikk. Jeg synes dere
har gitt mange gode tilbakemeldinger, som vi får bearbeide etter
hvert.
Du sier at Trygderetten
da hadde kommet fram til en felles forståelse, men hvis jeg oppfattet
deg riktig, var det fire steder hvor det hadde vært drøftet, men
hvor en ikke kom til den samme konklusjonen. Det var altså drøftet
i fire kjennelser, men de kom ikke til den samme konklusjonen –
det var altså utenom de sju. Kan du si litt om det?
Når dere har
forskjellige kjennelser – nå gjøres det sånn der og sånn der og
sånn der – hvilke systemer har dere for å gripe fatt i det? Er det
ikke en eller annen måte å fange opp det på?
Trine
Fernsjø: Jeg tror jeg begynner med det siste. Vi er veldig
opptatt av praksiskoordinering i Trygderetten, og vi har en rekke
tiltak som skal ivareta det. Men vi avsier 4 000 kjennelser i året,
og i dette sakskomplekset er det 159 saker over åtte år. Det er
ca. 20 saker i året. Med så vidt få saker har det ikke vært så mye
fokus på denne problemstillingen. Jeg vet ikke helt om jeg svarte på
spørsmålet ditt nå, men jeg prøvde i hvert fall.
Svein Harberg (H): Det går bra. Og når det gjelder de tallene
– om det var fire – kan vi få et svar, hvis dere har et svar på
det?
Trine
Fernsjø: Det jeg sa, var at av de 38 kjennelsene – vi er
inne i den andre perioden – var det 17 vedtak som ble stadfestet,
og at vi drøftet EØS-retten i fire av de sakene. Er det de fire
sakene du lurer på?
Trine
Fernsjø: Jeg husker rett og slett ikke om det var andre vilkår
som gjorde at det der ble stadfestet. Det må det nesten ha vært.
Svein Harberg (H): Akkurat. Det var oppklarende – veldig
bra.
En sier at når
en har gjort noen vedtak, så endrer en praksis. Du er også tydelig
på at du synes det er litt underlig at når dere har meldt tydelig
tilbake at her må det skje en praksisendring, og så skjer det ikke
likevel. Men har dere noen kutyme for hvor mange kjennelser som må
til for å endre praksis? For det var nok forvirrende, vil jeg tro,
også for Nav i denne perioden, som fikk forskjellige resultater
fra forskjellige steder.
Trine
Fernsjø: Jeg har forståelse for at det var vanskelig at Trygderetten
diskuterte spørsmålet i disse tolv sakene, at man snakket om det
der, men at man ikke gjorde det i stadfestelsessakene. Det har jeg
forståelse for. Men det som er tilfellet, er at man i disse stadfestelsessakene
– bortsett fra i disse fire – ikke har drøftet det. Det har ikke
vært et tema.
Svein Harberg (H): Et siste spørsmål: Du sa at dere ikke
har noen rutiner for å informere departementet om avgjørelser. Jeg
mener å ha lest et eller annet sted at hvis en har femmannsrett,
som gjør at det er prinsipielle avgjørelser, så skal departementet
informeres. Jeg vet ikke om det er riktig, men når du skulle vurdere
femdommersrett eller EFTA, vurderte du da at dette faktisk var en
sak som du, eller dere i systemet, burde melde fra om oppover?
Trine
Fernsjø: Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg tenker at det tilligger
et uavhengig rettsmedlem i Trygderetten å ta stilling til om en
sak skal vurderes framlagt for EFTA-domstolen eller ikke. Så tilligger
det meg, som Trygderettens leder, å ta stilling til om retten skal
settes med fem eller ikke. Det er jo ikke slik at departementet
blir kontaktet når Trygderetten vurderer å sette rett med fem. Det
skjer ikke. Departementet orienteres via direktoratet.
Trine
Fernsjø: Jeg har ett tillegg, hvis jeg får lov?
Trine
Fernsjø: I årsrapporten rapporterer vi om hva vi har av femmedlemskjennelser,
så det vil fremgå av årsrapportene våre.
Møtelederen: Da
går vi videre til Hanne Dyveke Søttar, som innenfor en tidsramme
på 5 minutter stiller spørsmål på vegne av Fremskrittspartiet.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Takk. Jeg sitter og tenker hardt,
spesielt på dette med femmedlemsrett kontra EFTA-domstol. Jeg klarer
ikke å forstå, for saken ble jo ikke sendt til EFTA-domstolen. Ble
den praksisendringene likevel gjort, men ikke av en fempersonsrett?
Si gjerne litt om det, for jeg klarer ikke å minnes at den ble sendt
dit.
Trine
Fernsjø: Det er helt riktig. Den kom ikke så langt. Det som
skjedde, var at tre enkeltretter vurderte å forelegge spørsmålet
for EFTA-domstolen. De vurderte å spørre EFTA-domstolen om forholdet
mellom folketrygdloven og artikkel 21? Det som de som styrte de
tre rettene da gjorde, var at de måtte sende spørsmål til partene,
her altså Nav klageinstans og den private parten, og spørre: Nå
har vi tenkt å gjøre dette. Hva synes dere om det? Hvilke spørsmål
ville dere gjerne stille?
Og så skulle
da Nav klageinstans sikkert ta det med direktoratet, som ville ta
det med departementet. Vi ble i hvert fall kontaktet og bedt om
at fristen for å komme med en uttalelse til det brevet ble forlenget,
og det innvilget vi. Og så var det denne kontakten mellom departementet
og direktoratet, som da førte til avklaringen om at praksis ble
lagt om. Så disse sakene ble aldri sendt til EFTA-domstolen. Vi
henviste rett og slett de sakene tilbake til Nav, for de ba om å
få dem tilbake for å vurdere dem selv. Så det var resultatet.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): For å følge det opp litt: Vi har
jo hatt de ansatte fra Nav inne tidligere her i dag, og da kom det
fram veldig mye om dette med manglende kompetansekrav innad i Nav.
Det ble også sagt at det på en måte ble vurdert slik at Nav klageinstans
hadde det faglige ansvaret for de juridiske vurderingene innad i
Nav. Men hvordan er EØS/EU-kompetansen i Trygderetten? Er det noe
man burde hatt mer fokus på tidligere, eller har dere fått mer fokus
på det nå?
Trine
Fernsjø: Jeg tenker at praksisgjennomgangen har vist at det
ikke har vært nok fokus på det, at vi ikke har hatt en høy nok bevissthet
på det før. Det tror jeg vi bare må erkjenne, at sånn har det vært,
også hos oss. Men jeg tenker nå at vi har veldig mange dyktige medarbeidere
med god kompetanse, også i EØS-retten. Vi har hatt fokus på EØS-retten
i 2019, og vi kommer til å ha et økt fokus på det i 2020, og vi
har gjennom flere år vært veldig opptatt av å rekruttere personer
som har god EØS-rettslig kompetanse. Det har hatt veldig god effekt
i hele organisasjonen.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Bare et siste, raskt spørsmål.
Dere henviser til 2012, og vi kan se det, for det var da den forordningen
ble innført: Hvem var det som hadde ansvaret for å gjøre de juridiske
betraktningene om hvorvidt dette kunne føre til endringer?
Trine
Fernsjø: Det spørsmålet tror jeg rett og slett ikke jeg fikk
helt tak i. Kan du prøve…
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Jeg tenker på at da denne forordningen
ble innført i 2012, burde man jo tenkt: Er dette noe som kan innvirke
på jobben vår, og det vi skal gjøre? Da må man jo ha gjort en juridisk
vurdering av om dette hadde betydning for det fagfeltet som man
jobbet med.
Trine
Fernsjø: I Trygderetten som sådan er det enkeltretter som
tar stilling til EØS-spørsmålene, så enkeltrettene som behandlet
sakene, måtte gå inn i problemstillingene. Det er klart at i Trygderetten
har vi hatt kurs, og vi har hatt temaet EØS-rett. Det har vi hatt oppe
gjennom hele perioden.
Møtelederen: Da
går vi videre til Nils T. Bjørke, som har 5 minutter til disposisjon
på vegne av Senterpartiet.
Nils
T. Bjørke (Sp): Eg takkar for informasjonen, sjølv om eg,
som Harberg, slit litt med ein del detaljar her. Du seier at de
ikkje har informert departementet. De er jo ein underliggjande etat
i forhold til departementet, slik eg oppfattar det, og Huitfeldt
nemnde tidlegare i dag at når det var prosessuelle saker, fekk ho
det på sitt bord frå Trygderetten. Er det ein endra praksis frå
tidlegare?
Trine
Fernsjø: Det er ikke endret praksis. Hvis hun har fått det
på sitt bord, antar jeg at hun har fått det fra direktoratet. Jeg
spør nå – jeg har ikke hørt Huitfeldt. Men Trygderetten orienterer
ikke departementet. Vi er en underliggende etat, men vi er uavhengige,
og vi avsier kjennelser og avgjørelser på linje med en domstol. Det
ligger ikke i systemet at vi skal varsle departementet.
Nils
T. Bjørke (Sp): Og så litt oppklaring: Du var tydeleg på
at det var ein del saker der ikkje artikkel 21 var vurdert. Betyr
det at det ikkje var ei aktuell problemstilling, eller at domarane
ikkje har teke omsyn til artikkelen?
Trine
Fernsjø: Det vet jeg rett og slett ikke.
Nils
T. Bjørke (Sp): Så de har ikkje nokon måte å ha oversikt
over kva som gjer at det ikkje var vurdert? Er det ein mangel ved
vedtaket så lenge det ikkje er vurdert, eller kan det bety at det
er heilt andre grunnar til anten avslag eller stadfesting?
Trine
Fernsjø: Jeg vet ikke grunnene til at det ikke har vært vurdert
i den enkelte sak. Så nøye har jeg rett og slett ikke gått inn i
det. Men vi har også skrevet i det brevet til komiteen som det er
vist til, at en del av disse stadfestelsene, altså der hvor det
ikke har vært vurdert, godt kan være riktige, fordi aktivitetskrav,
sykdomsvilkår eller andre vilkår i folketrygdloven ikke var oppfylt.
Nils
T. Bjørke (Sp): Så det at det er så mange fleire saker som
har vorte avvist, at de har omgjort vedtak frå Nav frå 2017 og utover,
meir enn før, treng ikkje bety at de ikkje har vurdert det rett
tidlegare, men at det kan vera andre grunnar som ligg bak?
Trine
Fernsjø: Det kan være andre grunner som gjør at en stadfestende
kjennelse allikevel er riktig, selv om man ikke har vurdert artikkel
21. Oppholdskravet er ett av flere vilkår som man vurderte, og hvis
man kom til at vedkommende ikke var syk, eller ikke overholdt aktivitetsplanen
sin, var det i seg selv et avslagsvilkår som ville stå seg.
Nils
T. Bjørke (Sp): Du fortalde at de hadde mange saker der Nav
ikkje aksepterte at de gjorde endringar, før de viste til at de
vurderte å ta dei til EFTA-domstolen. Har de opplevd det i andre
saker? Er det vanleg at Nav overprøver når Trygderetten har teke
rettsavgjerder i andre saker?
Trine
Fernsjø: Vi opphever ca. 10 pst. av sakene våre hvert år,
og det er ulike grunner til å oppheve kjennelser. Det vanligste
er at vi ikke har nok faktiske opplysninger til å ta stilling til
saken. Men i en del tilfeller, som her, er det fordi man ikke har
vurdert et rettsspørsmål. Når vi opphever et vedtak fra Nav, går
det tilbake til Nav, og hva som skjer videre med den saken, er det veldig
ofte slik at vi i Trygderetten ikke får vite det. For hvis Nav innhenter
opplysninger, og hvis det mangler f.eks. medisinske opplysninger,
så innhenter de opplysninger – og så kommer de kanskje til at vedkommende har
rett på dette, at han faktisk er syk, at han eller hun oppfyller
dette vilkåret. Da omgjør de, og da faller jo hele ankesaken bort.
Men hvis de gjør en ny vurdering av saken og fastholder at vedkommende
ikke har rett, da kan saken komme tilbake til Trygderetten.
Møtelederen: Da
kan vi gå videre til Freddy André Øvstegård, fra SV, som også har
5 minutter til disposisjon. Vær så god.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk for det, og takk for en veldig
informativ og nøye innledning. Det var veldig godt.
Mitt første spørsmål
går på at i denne saken har Trygderetten kommet med kjennelser mot
Navs praksis, og så har Nav verken anket det eller endret praksis, vet
vi jo nå. Hva mener dere i Trygderetten om den måten å forholde
seg til Trygderettens kjennelser på, sånn generelt, men også i denne
saken spesielt?
Trine
Fernsjø: Vi er vant med at klageinstansene – eller Nav, da
– forholder seg til det resultatet vi kommer til i saken. Det er
det som er det vanlige. Og hvis de ikke er enige i vår kjennelse,
bringer de den gjerne inn for retten. Det er det som er vanlig.
Eller de kan kontakte departementet og be om en lovendring, eller
de kan be oss om å avsi en femmedlemskjennelse neste gang de sender
en lignende sak. Det pleier de å gjøre.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk. Men det gjør de altså ikke i
disse sakene?
Trine
Fernsjø: Nei, de gjorde ikke det i dette sakskomplekset.
Freddy
André Øvstegård (SV): Vil du dele noen mening om det, om
hvordan du vurderer det?
Trine
Fernsjø: Nei, det … Når vi fikk en sak tilbake som viste
veldig klart at vi var uenige, var det viktig at vi fikk den uenigheten
opp, for det var da vi virkelig kunne ta tak i det. Så det var bra
når vi fikk den tilbake, den som da ble 183099-saken.
Freddy
André Øvstegård (SV): Det var høsten 2018?
Freddy André Øvstegård (SV)]: Først da, etter at dere begynte
å komme med kjennelser som opphevet Navs praksis på den måten du
har beskrevet, fikk dere en slags tilbakemelding fra Nav?
Trine
Fernsjø: Ja, vi gjorde det.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk for det, det er godt å vite.
Når dere da ber
den ene parten, Nav og Nav klageinstans, i forbindelse med akkurat
det om deres synspunkter på det å løfte det spørsmålet til EFTA-domstolen
for en rådgivende uttalelse, kan man jo på mange måter si at det
er da ballen begynner å rulle i denne saken. Har dere noen formening
om hvordan Nav, som den ene parten, her forholder seg til deres
spørsmål om å heve dette til EFTA-domstolen, og tilbakemeldingene
som kommer fra Nav til dere? Du nevnte at det kommer tre kjennelser,
det er tre kjennelser som sendes. Kan du gjenta det, eventuelt,
hvis det var noe uklart der?
Den første versjonen
av spørsmålet mitt var vel egentlig bare: Hvordan opplever dere
at Nav svarte på deres henvendelse om å forelegge det for EFTA?
Trine
Fernsjø: Jeg tror egentlig ikke at vi fikk noe svar på det
brevet, jeg tror ikke vi fikk konkrete svar. Nå må jeg få lov til
å konferere med mine bisittere her.
Det ble sendt
et brev hvor det ble spurt om synspunkter på dette, satt en frist,
fristen ble forlenget. Vi fikk ingen konkret tilbakemelding på de
tre brevene som ble sendt, men vi fikk en beskjed om at praksis
ville bli lagt om. Deretter fikk vi en anmodning om at alle de sakene
skulle sendes tilbake til Nav for behandling. Det var det som faktisk
skjedde.
Freddy
André Øvstegård (SV): Takk for den oppklaringen. Da tror
jeg ikke jeg rekker noen flere spørsmål, så da sier jeg bare tusen
takk for gode svar.
Møtelederen: Da
er det uavhengig representant Ulf Leirstein, som har 5 minutter
til disposisjon.
Ulf
Leirstein (uavh): Takk for det. Hvis jeg fortsetter der hvor
vi slapp: Da dere fikk en tilbakemelding i forhold til de tre henvendelsene
om at praksis ville bli lagt om, hva tenkte dere da?
Trine
Fernsjø: Vi fikk tilbakemelding fra Nav klageinstans i slutten
av februar i 2019. Det som var ordlyden i den meldingen, var at
departementet hadde bestemt at praksis skulle legges om i tråd med
Trygderettens syn på artikkel 21. Det var vi naturligvis fornøyd
med.
Ulf
Leirstein (uavh): Men tenkte man at her kan det være mange
saker som er avgjort tidligere, som faktisk ikke er korrekte? Gjorde
man en slik vurdering, da dere drøftet dette, for det var jo en
ganske oppsiktsvekkende tilbakemelding, vil jeg anta?
Trine
Fernsjø: Jeg tror faktisk ikke at vi vurderte det så nøye.
Jeg minner igjen om det som er Trygderettens rolle. Vi behandler
de ankesakene vi får. Vi behandler dem som konkrete saker, treffer
avgjørelser og sender avgjørelsene videre, sender ut og meddeler
hvordan det har gått. Hvordan det virker inn på praksis, og hvilke
etterfølgende vurderinger man måtte gjøre på et mer overordnet nivå,
det tenkte i hvert fall ikke jeg på.
Ulf
Leirstein (uavh): Takk for det.
Noe av utfordringen
i denne saken er at det er veldig mange som sitter på hver sin tue,
og som har hatt sitt ansvar, og så har man ikke kommunisert seg
imellom, og så har ikke det totale sakskomplekset egentlig blitt
avdekket før nå i det siste. Det er en kjempeutfordring, uten tvil.
Vi var litt inne på det da vi hadde tidligere riksadvokat her før
i dag. Han var veldig tydelig på at riksadvokatembetet ikke fulgte
med på Trygderetten, for det hadde jo ikke straffesaker som sådan.
Men jeg stilte ham spørsmålet: Burde det i større grad vært noe
i dialog her, og burde man hatt mer oppmerksomhet f.eks. fra riksadvokatembetet
i forhold til Trygderetten, da noen av disse sakene etter hvert
ender i det ordinære rettssystemet? Så da vil jeg gjerne stille
deg det samme spørsmålet, om man – med det vi vet nå – ser noe behov
her for noen bedre dialog underveis med de forskjellige instansene, for
eventuelt å avdekke den type ting vi nå har avdekket?
Trine
Fernsjø: Jeg kan ikke se at det er behov for dialog mellom
Trygderetten og Riksadvokaten. Det synes jeg – og det syntes jo
ikke han heller. Han sa noe om at systemene ikke var satt opp sånn
at de kunne følge med på Trygderettens avgjørelser. Trygderetten
vurderer, egentlig, saker og agerer som en domstol i dette. Så det er
ikke vi som har som rolle å varsle, rett og slett.
Ulf
Leirstein (uavh): Du delte inn i tre perioder, og hvis vi
er i den midterste perioden, så fikk du altså – for å prøve å gjøre
det enkelt – noen saker hvor man mente at her måtte artikkel 21
tolkes på én måte, og så fikk du andre kjennelser som var tolket
motsatt. Har man noen type instrument i Trygderetten, en mekanisme
for en oversikt eller kontroll og sikring av lik praksis, og at
de forskjellige rettene blir informert om det på noen måte, eller
sitter man helt selvstendig?
Trine
Fernsjø: Hver enkelt rett er selvstendig, og hver enkelt
dommer er uavhengig i sin utøvelse av denne gjerningen, å avgjøre
enkeltsaker, men det er klart at vi i Trygderetten jo er veldig
opptatt av at like saker skal behandles likt. Det er vi veldig opptatt
av, og vi har mange tiltak som skal sikre en enhetlig praksis. Denne saken
har vist at vi må gå gjennom og se på rutinene våre for praksiskoordinering.
Det har den vist. Den har vist at vi må ha en større grad av kommunikasjon
innad om faglige spørsmål, og det vil vi selvfølgelig ta tak i.
Møtelederen: Da
er vi ferdig med den runden som disponeres av hvert enkelt parti,
og går over til en felles oppsummerende runde til slutt. Da starter
vi med Magne Rommetveit, vær så god.
Magne Rommetveit (A): Takk. Ein av grunnane til at alvoret
i saka ikkje vart oppdaga tidlegare, skal vera at Nav opererer med
det som no viser seg å vera eit ikkje-relevant skilje mellom korte
og lengre mellombels opphald. Men når ein ser på orskurdane frå
Trygderetten, gjeld jo dei både korte og lengre mellombels opphald.
Var dette skiljet noko som var relevant frå dykkar side?
Trine
Fernsjø: Nei, det var det ikke, som jeg er kjent med.
Møtelederen: Da
går vi videre til Bente Stein Mathisen. Vær så god.
Bente Stein Mathisen (H): Takk for grundig informasjon. Dette
er på et høyt nivå, og det er vanskelig. Men litt tilbake til det
som en del har stilt spørsmål om: Jeg har forstått det sånn at Trygderetten
avgir enkeltkjennelser i mange saker, ca. 4 000 i året, og at saker som
omhandler rettsspørsmål rundt artikkel 21, utgjør ca. 20 i året.
Etter et spørsmål Svein Harberg stilte tidligere, forsto jeg det
sånn at fordi det ikke var så mange saker i denne kategorien, hadde
man ikke fokusert så sterkt på dette – hvis jeg oppfattet det riktig.
Det undrer meg litt, for når det er snakk om feil rettsanvendelse,
er jeg litt forundret over at dette ikke har vært løftet fram litt
tidligere. Skjønner du problemstillingen? Jamfør det du sier om
at Trygderetten er opptatt av å ha lik saksbehandling av like saker.
Trine
Fernsjø: Ja – jeg tenker. Selv om man har få saker, er det
selvfølgelig viktig at enhver sak skal behandles korrekt. Det jeg
mente å illustrere med det sakstallet, er at man blir bedre til
å behandle saker man har flere av, for å si det sånn, og at det
gjelder en periode. Det var et generelt synspunkt.
Nå spurte du
meg – hva med disse sakene, hvorfor vi ikke snakket mer om dem,
ikke sant? Det var spørsmålet ditt?
Bente Stein Mathisen (H)]: Ja.
Trine
Fernsjø: Ja. Jeg nevnte at Trygderetten opphever 10 pst.
av vedtakene i året. Det at man opphever vedtak for å få saker tilbake,
er i seg selv ikke en uvanlig situasjon. Det er ganske mange saker
der man opphever vedtakene, så det blir det ikke noen veldig diskusjon
rundt. Det var først da man begynte å få sakene tilbake med en utdypning
av hva som var lovforståelsen, at det fikk et veldig fokus.
Møtelederen: Da
går vi videre.
Nils T. Bjørke (Sp): Eg vil berre prøva å få litt klarleik
i dette. Det skjedde ei endring i Trygderetten frå 2012, då det
var få saker som de omgjorde på dette grunnlaget, til 2017. Skjedde
det noko med Trygderetten, eller kva var det som gjorde at den endringa
kom, og at de begynte å oppheva ein del saker?
Trine
Fernsjø: Det har vi naturligvis spekulert på. Var det noe
spesielt som skjedde i 2017? Det har vi ikke noe klart svar på.
Vi vet rett og slett ikke. Det kan jeg ikke svare på.
Nils T. Bjørke (Sp): Det var altså ei rein oppvakning i Trygderetten?
Trine
Fernsjø: Praksis dannes jo av en mengde saker som vurderes
konkret av enkeltretter. Jeg tør ikke … Jeg kan ikke svare noe mer
konkret.
Freddy André Øvstegård (SV): Jeg kan for så vidt følge opp
dette litt. For én ting vi i hvert fall vet skjedde i 2017, som
også flere trygderettskjennelser viser til, og som går imot Navs
praksis og opphever Navs vedtak i dette spørsmålet – når man viser
til forordningen – er det som i media har blitt omtalt som Tolley-dommen
i EU. Det har blitt mye debatt om den er relevant eller ikke for
denne høringen og saken vi har høring om, men det vises altså til
den i enkelte kjennelser.
Jeg forstår at
du ikke kan kommentere enkeltkjennelser, men jeg lurer likevel på
om du vil kommentere dette på et overordnet nivå – at dét i hvert
fall skjedde i 2017, at dommen ble avsagt i det spørsmålet?
Trine
Fernsjø: Jeg vet at den dommen er omtalt i kanskje en par–tre
av kjennelsene. Det har jeg sett. Men Trygderetten har ikke tatt
noe standpunkt til den dommen, så vidt jeg kan huske.
Et lite øyeblikk.
Nå får jeg vite
her at Tolley-dommen ikke er drøftet i detalj – man har mer vist
til den – i disse kjennelsene.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Det er mange tall her. Jeg sitter
og leser, og ett sted står det 38 kjennelser, og et annet sted er
det skrevet 29. Og det er skrevet at det er 159 ankesaker basert
på artikkel 21 siden 2012.
Dere sier at
Trygderetten ikke kan ta opp saker på eget initiativ. Det skjønner
jeg jo, men har dere ikke likevel muligheten til å gå gjennom dem
og komme med en anbefaling til Nav hvis det er noe dere mener er
gjort feil?
Trine
Fernsjø: Jeg tror jeg skal kommentere de tallene aller først.
Jeg snakket om de 38 sakene i den andre perioden. Og i det brevet
som dere har fått fra statsråden – det mener jeg bestemt – er det
bare 29 av de sakene som omtales, fordi vi regner med at de øvrige
ni gjelder opphold utenfor EØS. Så det var det tallet.
Det siste spørsmålet
glapp for meg.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Jeg kan gjenta det. Det jeg sa,
var at dere nevnte at det har vært 159 ankesaker basert på artikkel 21
siden 2012, og at dere ikke kan ta opp saker på eget initiativ.
Trine
Fernsjø: Det er riktig.
Hanne Dyveke Søttar (FrP): Det er greit, men dere må jo ha
muligheten til å gå inn og se på dem, og se hva som faktisk har
skjedd, og eventuelt gi et hint til Nav hvis det er gjort noe feil
i andre saker – som dere ikke kan ta opp, men dere må jo kunne se
på dem?
Trine
Fernsjø: Vi avgjør enkeltsaker, så vi går ikke gjennom praksis
på den måten og meddeler inntrykk eller refleksjoner vi gjør oss.
Grunnen til at vi kan gjøre det nå, er rett og slett denne saken.
Nå har vi gått gjennom disse sakene. Vi har gjort det for å identifisere
de sakene som skal behandles på nytt i Nav klageinstans, de som
er berørt av dette. Det er én av grunnene. Vi har også gjort det
fordi vi har tenkt at det er viktig å kunne svare komiteen på spørsmål
om praksis, senere granskningsutvalget. Og vi har gjort det for
å forbedre og for å lære av de avgjørelsene vi har avsagt. Men vi
varsler altså ikke direktoratet eller departementet. Vi gjør ikke det.
Møtelederen: Den
neste er Svein Harberg.
Svein Harberg (H): Det er blitt litt krevende for oss, for
vi henvender oss til Trygderetten, og så er heller ikke Trygderetten
ett – det er mange retter med selvstendige vurderinger.
Men jeg har tenkt
på at når dere har jobbet med denne problemstillingen og bedt om
endret praksis, så regner jeg med at dere også følger med på saker
som kanskje har gått videre i systemet. Forsto dere på noe tidspunkt
at det var straffesaker som var knyttet til feil praksis, at det
ble gitt dom i straffesaker som var knyttet til feil praksis?
Trine
Fernsjø: Det kan jeg svare helt entydig på – det vi følger
med på av saker som går videre fra oss: Våre saker går videre til
Lagmannsretten. De prøver spørsmål om trygd og pensjon, for det
er det vi tar stilling til. Trygderetten vurderer ikke om det er
noen som skal anmeldes; vi vet ikke noe om disse anmeldelsene som
har skjedd her, det er ikke vi informert om i det hele tatt. Vi
er ikke inne i det sporet der i det hele tatt. Vi vurderer bare
de sakene som kommer til oss, og vi har ikke hatt med disse sakene
å gjøre, de sakene som har gått i straffesakssporet.
Møtelederen: Hvis
det ikke er flere spørsmål, har jeg et spørsmål til slutt, bare
for å være helt sikker på at jeg forsto svaret i stad, jeg tror
det var på spørsmål fra Harberg: Jeg forsto det sånn at dere ikke
har gått tilbake og sett om dere – i noen av de sakene der Nav har
fått rett, og ikke klienten, i den perioden det ble litt medhold
og litt ikke medhold i deres kjennelser – ikke har gjort en jobb
for å se på hvorvidt noen av dem som ikke har fått medhold i Trygderetten,
burde ha fått medhold. Er det riktig oppfattet, at det kan være
noen der Nav har fått medhold i Trygderetten, som ikke burde ha
fått det? Er det riktig at dere ikke har sjekket for det?
Trine
Fernsjø: Ja, det er riktig. Trygderetten kan ikke gjenoppta
disse sakene, så nå skal alle disse sakene tilbake og vurderes på
ny i Nav klageinstans. De kan komme tilbake igjen til Trygderetten,
ikke sant, og da vil vi selvfølgelig priorotere de sakene.
Møtelederen: Jeg
har ikke registrert at flere har bedt om spørsmål. Da er det sånn
at hvis dere ønsker det, får dere anledning til å gi en kort sluttkommentar
– vær så god.
Trine
Fernsjø: Takk, komitéleder. Jeg vil gjerne takke for anledningen
til å komme og opplyse saken. Jeg skjønner at dette var mye tall
og veldig mye detaljer, og jeg kan helt sikkert ha kommet til å
surre litt når jeg har svart på spørsmål her. Hvis det er spørsmål
dere ønsker å stille oss i ettertid, vil vi selvfølgelig gjerne
svare på det.
Denne saken har
vist oss i Trygderetten at det er behov for å iverksette en del
forbedringstiltak også i vår organisasjon. Som nevnt: Vi vil forsterke
rutiner for faglig utveksling mellom rettsmedlemmene, vi vil vurdere
å styrke disse praksiskoordinerende tiltakene våre, og vi vil sørge
for at EØS-kompetansen til enhver tid er oppdatert. Og så vil vi
selvfølgelig bidra til at granskningsutvalget får de opplysningene
de trenger for å gjøre sitt arbeid. Men det vi kommer til å fokusere
på i tiden som kommer, er at Trygderetten vil prioritere behandling
av ankesakene tilknyttet dette sakskomplekset, sånn at de som har
vært berørt av denne saken, får en avklaring av sin situasjon så
snart som mulig. Det er sterkt beklagelig at mange har blitt påført
belastninger ved feil vedtak. Takk.
Møtelederen: Da
sier jeg hjertelig takk for deres bidrag til vår behandling av saken.
Da blir det pause
i høringen fram til i morgen kl. 9.