Sak:
Politiets
og Forsvarets objektsikring
Møtelederen: Da
er klokken blitt 10, og min oppgave er nå, på vegne av Stortingets
kontroll- og konstitusjonskomité, å ønske velkommen til denne omfattende
høringen. Som alle er kjent med, er denne høringen et ledd i komiteens
behandling av sak om Riksrevisjonens rapport om revisjon av politiets
og Forsvarets objektsikring, jf. Tillegg nr. 1 til Dokument 1 for
2016–2017, som komiteen har besluttet å behandle separat i en egen
innstilling.
Tillegg nr. 1 til Dokument 1 for
2016–2017 er gradert «konfidensielt» i henhold til sikkerhetsloven
§§ 11 og 12, jf. offentlighetsloven § 13.
Etter at Riksrevisjonen avga sin
rapport 18. oktober 2016, har det vært ført en omfattende korrespondanse
mellom Stortinget og de berørte departementene samt statsministeren
angående avgradering. Jeg skal i det følgende redegjøre for sammenhengen
i den korrespondansen og den diskusjonen som har vært mellom storting
og regjering i denne sakens anledning.
Komiteen ba i brev av 25. oktober
Stortingets presidentskap om å anmode Riksrevisjonen om å vurdere
om den graderte rapporten kunne avgraderes, etter å ha innhentet
uttalelse fra Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet
om mulige skadevirkninger ved en avgradering. På denne bakgrunn
ba Stortingets presidentskap i brev av 28. oktober 2016 Riksrevisjonen
om å vurdere om rapporten kunne avgraderes. I brev av 8. november
2016 ba Riksrevisjonen om uttalelse fra Forsvarsdepartementet og
Justis- og beredskapsdepartementet om mulig avgradering. Riksrevisjonen
mottok svar fra Forsvarsdepartementet datert 14. november 2016 og
fra Justis- og beredskapsdepartementet 15. november 2016. Begge
departementene uttalte at de ikke kunne tilrå en hel eller delvis
avgradering, jf. sikkerhetsloven § 11.
Komiteen besluttet i møte 15. november
at Tillegg nr. 1 til Dokument 1 for 2016–2017 skulle behandles separat
i en egen innstilling, og at det skulle avholdes en kontrollhøring
som ledd i behandlingen av saken. Det var en enstemmig beslutning
i komiteen.
I brev av 21. november 2016 opplyste
Riksrevisjonen til presidentskapet at Riksrevisjonen i samråd med
de ansvarlige departementene ville forsøke å skrive om den graderte
rapporten på en slik måte at dokumentet ikke kom i konflikt med
sikkerhetsloven §§ 11 og 12. Komiteen planla på denne bakgrunn opprinnelig
å avholde en åpen kontrollhøring den 23. januar 2017, men valgte
senere å utsette høringen fordi det viste seg at komiteen likevel
ikke fikk et ugradert sammendrag.
I brev av 13. januar 2017 til Stortingets
presidentskap opplyste Riksrevisjonen at de hadde utarbeidet et
sammendrag av rapporten som hadde et samlet innhold og detaljnivå
som etter Riksrevisjonens vurdering gjorde at den kunne være offentlig
og tilgjengelig. Riksrevisjonen understreket i brevet at den omskrevne
rapporten gir et bedre grunnlag for parlamentarisk kontroll, og
at den tilrettelegger for åpenhet i debatten. Forsvarsdepartementet
og Justis- og beredskapsdepartementet hadde imidlertid igjen motsatt
seg at Riksrevisjonens sammendrag ble gjort offentlig. Riksrevisjonen
fant det i denne situasjonen riktig å overlate til Stortinget å
ta stilling til spørsmålet om eventuell avgradering av den omskrevne
rapporten.
Stortingets presidentskap mottok
16. januar 2017 et felles brev fra forsvarsministeren og justis-
og beredskapsministeren der statsrådene ber om at dokumentet fra
Riksrevisjonen behandles som et dokument som inneholder sikkerhetsgradert
informasjon. Stortinget har etterkommet dette.
I brev av 17. januar 2017 tilskrev
kontroll- og konstitusjonskomiteen på nytt Stortingets presidentskap
og ba om at det ble satt i gang en prosess for å få Riksrevisjonens omskrevne
rapport avgradert, og høringen som var berammet til 23. januar 2017,
ble derfor utsatt.
Presidentskapet rettet 19. januar
2017 en henvendelse til statsministeren, hvor regjeringen ble bedt
om å foreta en fornyet vurdering av spørsmålet om avgradering av
den omskrevne rapporten fra Riksrevisjonen. Den 13. februar 2017
opplyste statsministeren i brev til Stortingets presidentskap at
Forsvarsdepartementet ville ta et initiativ overfor Riksrevisjonen
med sikte på å komme fram til et nytt, ugradert sammendrag av rapporten.
I brev av 17. februar 2017 ga Riksrevisjonen
i brev til presidentskapet uttrykk for at en ytterligere omskriving
av allerede framsatt sammendrag til Stortinget etter deres vurdering
ville svekke alvorligheten i saken, og at Riksrevisjonen sto fast
på den omskrevne rapporten som tidligere var oversendt Stortinget.
Riksrevisjonens kollegium fant det riktig å overlate til Stortinget
å ta stilling til spørsmålet om eventuell avgradering av den omskrevne
rapporten.
Den 23. februar 2017 meldte presidentskapet
tilbake til kontroll- og konstitusjonskomiteen at initiativet med
sikte på å få den omskrevne rapporten avgradert ikke hadde ført fram,
som det framkommer av det jeg har redegjort for her.
I brev av 8. mars 2017 ba videre
kontroll- og konstitusjonskomiteen statsministeren om selv å foreta
en fornyet vurdering av om Riksrevisjonens sammendrag av rapporten
kan avgraderes. Statsministeren svarte i brev av 16. mars 2017 at
hvem som kan avgradere informasjon gradert etter sikkerhetsloven,
er regulert i forskrift til sikkerhetsloven, jf. forskrift om informasjonssikkerhet
§ 2-11, og at verken statsministeren eller Statsministerens kontor
har myndighet til å avgradere informasjon som annen virksomhet har
gradert etter sikkerhetslovgivningen.
Statsministeren ba på denne bakgrunn
Forsvarsdepartementet, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, om
igjen å foreta en fornyet vurdering av spørsmålet om avgradering
av sammendraget. Forsvarsministeren konkluderte i brev av 15. mars
2017 til statsministeren med at Riksrevisjonens sammendrag ikke
kan avgraderes. Vedlagt statsministerens brev fulgte den fornyede
vurderingen fra Forsvarsdepartementet.
Komiteen har på denne bakgrunn besluttet
å holde en åpen høring på bakgrunn av omtalen av svakhetene i Forsvarets
og politiets objektsikring som er beskrevet i Dokument 1 for 2016–2017
– det kan være vanskelig å følge med på alt dette, men nå er det
altså på grunnlag av den åpne delen – og av statsrådenes svarbrev
til Riksrevisjonen som er gjengitt i dette dokumentet.
Komiteen er opptatt av at all relevant
informasjon skal framlegges i høringen, og vi vil derfor gjøre oppmerksom på
at det kan bli aktuelt å lukke deler på et senere tidspunkt, dersom
komiteen ser at det er behov for det. Alle som deltar i høringen,
er blitt informert om dette. Dersom det blir nødvendig med en lukket
høring, vil komiteen komme tilbake til det med en egen invitasjon
til en lukket høring på et senere tidspunkt. En eventuelt lukket
høring på et senere tidspunkt vil derfor bli avholdt i et rom godkjent
for informasjon opp til gradering «hemmelig».
Komiteen ber om forståelse for at
høringen i utgangspunktet skal være åpen. Det er etter komiteens
syn viktig å ha en åpen og offentlig debatt om så viktige temaer
som rapporten omhandler, og at Stortinget i plenum også må ha muligheten
til å behandle, diskutere og ytre sine oppfatninger i full åpenhet.
Det at rapporten er gradert, kan
ikke uten videre hindre Stortinget i i åpenhet å behandle viktige
og aktuelle spørsmål av stor betydning for befolkningen i Norge.
Stortingets oppgave er nettopp å føre kontroll med at det er etablert
tilfredsstillende kontrollsystemer, og at regjeringen og forvaltningen
opptrer i henhold til Stortingets vedtak og forutsetninger. Komiteen
har derfor lagt opp til at høringen og den parlamentariske behandlingen
av rapporten gjennomføres uten å gjengi graderte opplysninger. Som
komité har man selvsagt kjennskap til disse opplysningene.
Komiteen er innforstått med at det
kan være utfordrende for deltakerne i høringen, f.eks. dere som
sitter her, å svare på spørsmål uten å gjengi graderte opplysninger.
Det er derfor viktig at deltakerne gir klar beskjed hvis de ikke kan
besvare noen av spørsmålene på en fyllestgjørende måte i en åpen
høring, uten å gjengi opplysninger som er taushetsbelagt. Stortingets
reglement gir tydelig uttrykk for dette. Jeg leser ikke det reglementet.
Jeg tror meningen i det er veldig tydelig for alle.
Jeg vil samtidig minne alle medlemmene
av kontroll- og konstitusjonskomiteen om at stortingsrepresentanter har
taushetsplikt om det som de under utøvelsen av stortingsvervet får
kjennskap til om informasjon som er gradert i henhold til sikkerhetsloven
eller beskyttelsesinstruksen, jf. Stortingets forretningsorden § 75
bokstav a. Under høringen må komiteens medlemmer ikke gjengi eller
vise til opplysninger underlagt denne taushetsplikten. Komiteens
medlemmer må respektere at deltakerne i høringen heller ikke kan
gjengi slik informasjon.
Komiteen har besluttet at høringen
vil omhandle – men ikke begrense seg til – følgende problemstillinger:
Hva
er årsaken til Riksrevisjonens funn om at arbeidet med objektsikring
og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet?
Hva
er årsaken til Riksrevisjonens funn om at arbeidet med permanent
grunnsikring av departementenes lokaler er forsinket og fortsatt
ikke ferdig?
Hvor
stort personell er nødvendig for at objektene skal sikres?
Hva
er årsaken til Riksrevisjonens funn om at verken politiet eller
Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve
tilstrekkelig beskyttelse og sikring av viktige objekter ved en
trusselsituasjon?
Er
nødvendige sivile nøkkelobjekter utpekt?
Er
kapasitetsbehovet avklart slik at politiet og Forsvaret gjennom
Heimevernet kan sikre og beskytte objektene?
Det er komiteens ønske og håp at
denne høringen skal gi nødvendige opplysninger i saken, som bakgrunn
for de konklusjoner komiteen skal treffe i sin innstilling til Stortinget.
Komiteen har ønsket å belyse saken
på en bred måte og har invitert følgende til høringen:
statsminister
Erna Solberg
justis-
og beredskapsminister Per-Willy Amundsen
forsvarsminister
Ine M. Eriksen Søreide
tidligere
statsminister Jens Stoltenberg
tidligere
justis- og beredskapsminister Anders Anundsen
forsvarssjef,
admiral Haakon Bruun-Hanssen
sjef
for Heimevernet, generalmajor Tor Rune Raabye
politidirektør
Odd Reidar Humlegård
Nasjonal
sikkerhetsmyndighet ved direktør Kjetil Nilsen
Tidligere statsminister Jens Stoltenberg
har meldt forfall til høringen. I brev av 13. mars 2017 til komiteen
viser han til at Riksrevisjonens rapport omhandler et budsjettår etter
at han gikk av som statsminister. Videre viser han til at han tidligere
har deltatt i høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen om håndtering
av beredskap og objektsikring i tiden han var statsminister. Stoltenberg
er for øvrig forhindret fra å delta i høringen, som er berammet
på et tidspunkt han i egenskap av å være generalsekretær i NATO
bl.a. skal delta på et møte i den internasjonale koalisjonen mot
ISIL. Komiteen tar dette til etterretning.
Det vil bli tatt stenografisk referat
fra høringen, og referatet vil følge som vedlegg til komiteens innstilling
til Stortinget.
Jeg vil til slutt gjøre oppmerksom
på at komiteens medlem fra Fremskrittspartiet Gjermund Hagesæter
som tidligere statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet har
valgt ikke å delta i komiteens behandling av saken. Han deltar derfor
heller ikke i denne høringen.
De prosedyreregler som er fastsatt
i Stortingets reglement, vil bli fulgt gjennom høringen. Jeg formoder
at de som nå møter her, har kunnskap om det, så jeg repeterer ikke
alt. Det vil være en innledning, i dette tilfellet fra Kjetil Nilsens
side, innenfor en tidsramme på 10 minutter, og så er det sakens
ordfører, som i dette tilfellet er meg selv. Når jeg har ordet,
overlater jeg ledelsen av høringen til nestleder Michael Tetzschner.
Det var innledningen til høringen,
og da ønsker jeg dere tre hjertelig velkommen. Det er, som allerede
annonsert, direktøren for Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Kjetil Nilsen,
og det er bisitterne, assisterende direktør Annette Tjaberg og underdirektør
Helge Rager Furuseth. Hjertelig velkommen til dere tre!
Da begynner vi høringen, og jeg gir
ordet til Nilsen – vær så god.
Høring med Nasjonal sikkerhetsmyndighet
v/direktør Kjetil Nilsen
Kjetil
Nilsen: Takk, komitéleder og komité, for at jeg får komme
og besvare deres spørsmål om objektsikkerhet.
Objektsikkerhet er et viktig fagområde
og en sentral del av det nasjonale sikkerhets- og beredskapsarbeidet.
Objektsikkerhetsforskriften trådte i kraft den 1. januar 2011, og
det er gjort mye siden da. 22. juli-handlingene viste oss sårbarheter
som kan utnyttes av en gjerningsmann med onde hensikter. Terrorhandlingene
har skapt større oppmerksomhet om hvordan vi ivaretar det forebyggende
sikkerhetsarbeidet nasjonalt. Dette er et viktig område, og det er
således positivt at Riksrevisjonen har fokusert på dette.
Riksrevisjonens revisjon omhandler
politiets og Forsvarets arbeid med objektsikring for budsjettåret
2015. NSM har flere oppgaver knyttet til både informasjonssikkerhet
og objektsikkerhet. Her i dag er det altså objektsikkerhet, hjemlet
i sikkerhetsloven, som er tema. Som fagdirektorat skal NSM gi råd
og veiledning om hvordan objektsikkerhetsregelverket skal forstås.
Vi fører også tilsyn med etterlevelsen av objektsikkerhetsregelverket,
enten gjennom egne tilsyn eller ved bistand til sektortilsyn. Dette er
en del av grunnlaget for vår oversikt over sikkerhetstilstanden
i nasjonen og vår årlige rapport om denne.
Videre vedlikeholder vi det nasjonale
objektregisteret. Dette er en overordnet oversikt over innmeldte
skjermingsverdige objekter etter sikkerhetsloven og klassifiseringsnivået
av disse. Det er disse objektene det er krav om permanent grunnsikring
av i henhold til sikkerhetsloven.
Sikkerhetstruende hendelser som terrorisme,
sabotasje og spionasje er i sin natur trusler som ikke alltid kommer med
et forvarsel. Mot denne typen trusler er det derfor mer hensiktsmessig
å fokusere på arbeidet med å forebygge hendelser gjennom grunnsikringstiltak,
som alltid skal være til stede. Innenfor mitt ansvarsområde gjelder
dette sikring av objekter som er viktige for rikets sikkerhet og andre
vitale, nasjonale sikkerhetsinteresser – altså objekter med stor
nasjonal betydning. Etter sikkerhetsloven omtales disse som skjermingsverdige
objekter. Dette kan være infrastruktur, ledelsesbygg, datahaller
eller andre funksjoner som rikets sikkerhet og selvstendighet er
avhengig av.
Formålet med NSMs objektsikringsarbeid
er å legge til rette for en helhetlig og overordnet tilnærming på
tvers av samfunnssektorene når det gjelder utvelgelse, beskyttelse og
tilsyn med skjermingsverdige objekter. Objektene skal sikres mot
alvorlige hendelser som spionasje, terror og sabotasje.
Terskelen for utpeking av skjermingsverdig
objekt etter objektsikkerhetsregelverket skal være høy. Departementene
skal klassifisere utpekte objekter basert på skadepotensialet målt
opp mot rikets sikkerhet og vitale, nasjonale sikkerhetsinteresser.
Klassifiseringene er «viktig», «kritisk» og «meget kritisk». Skjermingsverdige
objekter skal beskyttes mot tap av vesentlig funksjon, ødeleggelse
og rettsstridig overtakelse. Slik kompromittering skal begrenses
eller avverges avhengig av klassifisering. Det er kun et fåtall
av objektene som er klassifisert på det høyeste nivået «meget kritisk».
Sektorprinsippet står sterkt i arbeidet
med objektsikkerhet. Alle sektordepartementer er ansvarlig for utpeking
og klassifisering av objekter innenfor sitt ansvarsområde. Den enkelte
virksomhet eller objekteier i sektoren skal utarbeide en skadevurdering
der objekteieren har vurdert konsekvensene ved bortfall eller overtakelse
av objektet. Skadevurderingen skal sendes til departementet, som
skal klassifisere objektene, føre dem i sitt register og melde fra om
disse objektene til NSM. Det er den som eier objektet, som har ansvar
for å sikre det.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet har
utarbeidet en rekke veiledninger til hjelp for virksomhetene i deres
arbeid med sikring. Objektsikkerhetsregelverkets krav til sikring
er funksjonelle, og en risikovurdering skal ligge til grunn for valg
av sikringstiltak. Det vil si at det er den funksjon et skjermingsverdig
objekt har i kombinasjon med nivå på klassifiseringen og en vurdering
av mulige og relevante angrepsmetoder, som bestemmer hvordan et
objekt skal sikres. Slik risikovurdering er en forutsetning for
kostnadseffektiv sikring og riktig prioritering av begrensede sikringsressurser.
At objektenes egenart kan være høyst ulik, innebærer at man må ha
betydelig systemforståelse og kunne se for seg hvordan og av hvem
et anslag mot de konkrete objektene kan utføres for å fastsette
hensiktsmessige sikringstiltak. Med andre ord: knytte sikringen
av objektet til aktuelle scenarioer.
I sikringen av et objekt inngår elementer
av både fysisk sikring, IKT-sikring og personellsikkerhet. Det er
viktig å understreke at sikringstiltakene ikke skal være for inngripende,
og at de i stor grad er overlatt til objekteiers eget skjønn. Objektsikkerhetsregelverket
omhandler grunnsikringstiltak med påbyggingstiltak hvis risikoen
endrer seg. Grunnsikringstiltakene skal være en kombinasjon av barrierer,
deteksjon, verifikasjon og reaksjon. Barrierer kan være fysiske
sperringer, som låser eller kjøretøysperringer. Deteksjon kan være
sikkerhetskamera som er knyttet til en bemannet vaktsentral, som
muliggjør verifikasjon gjennom å etablere et situasjonsbilde. Reaksjonen
kan være at det sendes ut vaktmannskaper.
Det er summen av disse tiltakene
som skal tilfredsstille sikringskravene. Grunnsikringstiltakene
skal være på plass uansett trusselsituasjon og fungere kontinuerlig
i en normalsituasjon, da hendelser, som tidligere nevnt, kan oppstå
uten forvarsel. Grunnsikringstiltakene må tilpasses endringer i
trusselbildet gjennom kontinuerlig risikovurdering. Grunnsikringstiltakene
kan således sies å være dynamiske. Sikringsstyrke fra politi eller
forsvar faller ikke under virksomhetens eget ansvar for grunnsikring,
men er påbyggingstiltak når trusselsituasjonen tilsier det.
Objektsikkerhetsregelverket gir altså
ikke bestemmelser om hvilke konkrete tiltak som må være på plass.
Det gir ingen bestemmelse om hvor høyt og tykt et gjerde skal være,
men snarere at objekteier må ha vurdert om et gjerde er en hensiktsmessig
barriere sett i forhold til andre tiltak. Virksomheten må altså
selv vurdere sikringstiltak på bakgrunn av objektets egenart, risikovurdering
og hvilken risiko som kan aksepteres.
Politiets objektsikringsplanverk
og Forsvarets nøkkelpunktdirektiv har berøringspunkter med NSMs
objektsikkerhetsregelverk. De regulerer i sikkerhetslovens forstand påbyggingstiltak
i form av sikringsstyrker og iverksettes kun ved endringer av trusselsituasjonen
eller som følge av en hendelse. Dette kan f.eks. utløses gjennom
det nasjonale beredskapssystemet. Objektsikkerhetsforskriften skiller seg
vesentlig fra politiets objektsikringsplanverk og Forsvarets nøkkelpunktdirektiv
ved at det retter seg mot objekteiere og regulerer deres plikt til
å ivareta sikring i en normalsituasjon. Om sikringsstyrker skal
brukes, er det politiet og Forsvaret som er ansvarlige for å vurdere,
men jeg vil påpeke at dimensjoneringen av grunnsikringstiltakene
vil ha betydning for hvilke behov det er for sikringsstyrker i en
gitt situasjon. Det er lettere å forsvare et objekt i en fjellhall
enn på en åpen slette.
Som fagmyndighet for objektsikkerhetsregelverket
er det viktig å understreke at utpeking, klassifisering og sikring
av skjermingsverdige objekter er en løpende prosess basert på utviklingen
i trusselbildet og samfunnets utvikling som sådan. Det betyr at
hva som er skjermingsverdige objekter, vil kunne endres over tid.
Noen objekter kommer til, andre er ikke lenger omfattet av regelverket.
Hvilke sikringstiltak som er effektive og relevante, endrer seg
i tråd med utviklingen av teknologi og trusselbilde. Objektsikkerhetsarbeidet
må derfor forstås som en kontinuerlig prosess.
Riksrevisjonens funn må ses i lys
av en slik forståelse. Revisjonen gir et øyeblikksbilde i en pågående
prosess med å sikre objekter i politiet og Forsvaret. Siden revisjonen
ble gjennomført i 2015, er tiltak blitt implementert, andre er i
ferd med å implementeres. Det er viktig at man ikke sitter igjen
med et bilde av at ingen sikring er på plass.
Likevel: Riksrevisjonen peker på
viktige forbedringsområder, som gir et godt grunnlag for jobben
med å iverksette ytterligere tiltak for å bedre objektsikkerheten
– en jobb som vi gjør nå, og vil fortsette med i morgen og i framtiden.
Med dette avslutter jeg min redegjørelse
og ser fram til å besvare spørsmål fra komiteen, med den merknad
at i den siste korrespondansen fra komiteen av 8. mars 2017 var
det en noe annen sammensetning enn i de spørsmålene som i dag ble
presentert for oss. Vi ber om forståelse for at vi eventuelt må
konferere i den forbindelse.
Møtelederen: Det
siste du sier, har vi full forståelse for. Det må være en såkalt
inkurie. Jeg tror ikke det vil skape noen særlige utfordringer og
problemer i diskusjonen. Du får si fra hvis så er tilfellet, så
skal vi selvfølgelig ta hensyn til det.
Da går ordet til komiteens nestleder,
Michael Tetzschner.
Michael Tetzschner overtok
her som møteleder.
Møtelederen: Jeg
får vel ordet fordi jeg skal introdusere Arbeiderpartiets utspørring,
ved Martin Kolberg, som også er saksordfører for saken.
Jeg tror jeg kan oppklare den lille
misforståelsen, for jeg satt også med et annet formular enn det
komitélederen innledet med. Vi må bare bli enige om hva som er temaet. Komiteen,
som var enstemmig bak spørsmålene, vil ikke implisere noen konklusjoner.
Derfor – i hvert fall i mitt eksemplar – er de fem spørsmålene formulert
slik:
Har
Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet sørget
for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og Forsvaret slik
Stortinget har forutsatt og instruksen krever?
Er
nødvendige tiltak som skal sikre et godt samarbeid og gode forberedelser,
gjennomført?
Har
arbeidet med objektsikring og grunnsikring fått nødvendig prioritet
slik et enstemmig storting mente etter 22. juli 2011?
Er
nødvendige sivile nøkkelobjekter utpekt?
Er
kapasitetsbehov avklart slik at politiet og Forsvaret gjennom Heimevernet
kan sikre og beskytte objektene?
Som dere forstår, er det en litt
mindre konkluderende ansats i spørsmålene selv om temaene selvfølgelig
er riktig.
Da tror jeg vi har krittet opp banen
for det som skal skje i dag, og jeg vil introdusere saksordfører
Martin Kolberg.
Martin Kolberg (A): Da begynner jeg med å si at det som nå
er referert av komiteens nestleder, er komiteens problemstillinger,
slik han refererte dem. Jeg beklager dette.
Jeg begynner mine spørsmål.
Jeg takker for din redegjørelse,
Nilsen. Det var en fornuftig og riktig gjennomgang av det som er
grunnlaget for det arbeidet som du og dine folk har ansvaret for.
Jeg vil begynne litt annerledes. Jeg vil henvise til Riksrevisjonens rapport.
Riksrevisjonen begynner faktisk med hva NSM har sagt, for NSM har
i sin risikorapport for 2016 framhevet «svakheter i styring av forebyggende
sikkerhet på alle nivåer» som den mest vesentlige sikkerhetsutfordringen
vi står overfor i dag. I rapporten skriver NSM:
«Svakheter i lederforankring og
styring av sikkerhetsarbeidet i et stort antall virksomheter kan
få konsekvenser for virksomhetene og for nasjonal sikkerhet.»
Da er det nødvendig å spørre: Hvorfor
er det blitt slik?
Kjetil
Nilsen: Det er riktig som referert til i vår rapport, Risiko
2016, hvor vi skriver at det er svakheter i styringen på alle nivå.
Til grunn for denne vurderingen ligger vår samlede erfaring fra
det rapporteringsåret og årene før. Vi førte i det året i overkant
av 50 tilsyn med ulike virksomheter på tvers av samfunnet. Vi så
da, som vi også hadde gjort tidligere år, mange sammenfallende funn
som i sum ga denne vurderingen. Når det blir en konsistens i funnene,
kan vi aggregere det opp og si at de kan få svakheter som vil få
betydning utover den enkelte virksomhet, og i dette tilfellet er
det mange virksomheter med tilsvarende funn.
Martin Kolberg (A): Hvorfor har det blitt sånn? Unnskyld
at jeg avbryter deg, men jeg må nesten gjøre det. Dere er fagdirektoratet
i Norge i dette spørsmålet, dere skriver dette, og Riksrevisjonen
legger det til grunn i sitt arbeid. Da er spørsmålet: Hva mener
du som direktør for faginstansen om hvorfor det har blitt sånn,
når dere må skrive så alvorlige ting som dette? Det er det som er
problemstillingen.
Kjetil
Nilsen: Over lang tid, over mange år, er ikke området gitt
den tilstrekkelige oppmerksomhet som det burde hatt. Over disse
årene har man da altså ikke forestått god nok sikring, og årsaken
til det er manglende lederoppfølging på virksomhetsnivå, manglende
kravsetting til sikkerhetskrav, ledere styres ikke på sikkerhet, man
har ikke foretatt verdivurderinger som man burde ha gjort, og dette
har skjedd over lang tid. Derfor finner vi grunn til å løfte den
problemstillingen. Men våre undersøkelsesobjekter er de mange norske
virksomheter, og over tid ser vi dette sammenfallende. Årsaken vi
mener ligger bak, er at det ikke er satt høyt nok på agendaen i
virksomhetenes styrer og i den daglige ledelse i virksomhet i privat
næringsliv og i offentlig forvaltning. Det er ganske gjennomgripende.
Men det vi ser de senere årene, er at det har kommet mer på agendaen
enn det var tidligere. Derfor sier vi nå at situasjonen er i bedring,
fordi vi har gjennomført mange tiltak, bl.a. dette regelverket som
jeg refererte til, objektsikkerhetsforskriften, som trådte i kraft
i 2011. Etter det er det gjennomført en intensiv tilsynsvirksomhet –
vi har ført tilsyn med over 200 virksomheter – og gjennom de tilsynene
ser vi at vi har en positiv utvikling.
Martin Kolberg (A): Det du sier til oss nå, høres alvorlig
ut i mine ører, og du gir en god og sammensatt forklaring på årsakssammenhengen.
Men likevel: Det er gitt en egen instruks om dette temaet som vi
behandler, objektsikring – en forskrift. Hensikten var nettopp å
gi det så mye autoritet at dette konkret skal følges opp. Likevel
sitter vi altså her. Du som sitter som ansvarlig direktør for Nasjonal
sikkerhetsmyndighet, hvorfor mener du at vi sitter her med en slik
rapport?
Kjetil
Nilsen: Jeg mener at vi sitter her med en slik rapport og
våre egne utsagn fordi dette er et arbeid som tar lang tid. Dette
er en kulturell utfordring, en styringsmessig utfordring og en lederutfordring,
som vi har vært inne på i andre situasjoner tidligere. Dette tar
tid, men det vi nå sier, er at vi er i en god bedring, ikke minst
fordi vi fikk på plass et regelverk.
Martin Kolberg (A): Denne forskriften ble gitt i 2012. Det
er fem år siden. Nå sier du at vi nå er i en god bedring. Jeg skjønner
at dette er komplekst, vi respekterer det, og jeg forstår det. Men
jeg må spørre deg, og jeg vet ikke om du vil svare på det, men du
får muligheten: Er det slik at det som dere sier, ikke blir hørt
i tilstrekkelig grad i Forsvarsdepartementet og i Justisdepartementet
og ikke gitt tilstrekkelig prioritet i departementene?
Kjetil
Nilsen: Våre vurderinger er ikke rettet mot de to departementene
spesifikt, for vi fører tilsyn og følger opp på tvers av alle departementer.
Våre konklusjoner er tuftet på det samtlige, ikke bare departementene,
men på norske virksomheter i bred forstand. Vi mener at vi har god
forståelse i de to departementene som du nevnte. Jeg vil bruke et
uttrykk, og det er at det er strekk i laget – det tar lang tid før
dette sitter i alle ledd i samfunnet på tvers og i den enkelte pyramide.
Martin Kolberg (A): Vi har egentlig allerede vært inne på
ledelsesproblemer, du har allerede gitt det en ganske sterk karakteristikk,
så jeg går videre fra det. Men jeg vil spørre om grunnsikringen
av objektene i forsvar, i justis og i alle departementer – det er
jo heller ikke på plass: Hva er din kommentar til det?
Kjetil
Nilsen: Det er mye på plass. Det er ikke slik at det ikke
er en sikring rundt i mange norske virksomheter som har et skjermingsverdig
objekt, men i mange tilfeller kunne den vært av noe bedre kvalitet,
og at den bør opp på et høyere nivå. Det er, som jeg innledet med
å si, en dynamisk prosess som er på vei i en god retning. Men det må
ikke heftes et slikt inntrykk at vi ikke overhodet har grunnsikring
på plass, men det bør bli bedre. Det er også mange hederlige unntak
her, men det er mange som har mye arbeid igjen å gjøre før de er
i mål med en god nok grunnsikring.
Martin Kolberg (A): Hvis du skulle gi et anslag på tid, hvor
mye tid kommer vi til å trenge før denne grunnsikringen som er så
viktig, er på plass?
Kjetil
Nilsen: Jeg tror at det er vanskelig å kunne si noen gang
at nå er den på plass, for det kommer nye objekter til, andre faller
fra osv. Dette er en kontinuerlig prosess. Men hvis vi skal si at
vi har kommet opp på et nivå, vil det ta noe tid før den er på plass.
Jeg kan ikke estimere noen tid for det, men måten man løser det
på, er som regel med såkalte kompenserende tiltak. De kompenserende
tiltakene kan være av mange arter. Hvis man f.eks. ønsker å ha et
objekt inne i et fjellanlegg, kan det ta tid å få på plass objektet
inne i fjellanlegget. I mellomtiden må man bruke vaktstyrker, et
antall soldater e.l., eller man har leid inn sivile vakter, altså
kompenserende tiltak. Men det optimale sett fra objekteiers side
kan være å få det – jeg bruker eksempelet igjen – inn i et fjellanlegg.
Det vil redusere behovet for slike vaktstyrker. Det er den typen
endring i tiltakene som vi ser.
Martin Kolberg (A): Da var min tid ute.
Møtelederen: Da
går møteledelsen tilbake til komitélederen.
Martin Kolberg overtok her
igjen som møteleder.
Møtelederen: Da
er det Høyres tur og Michael Tetzschner.
Michael Tetzschner (H): Det er vel slik at NSM er blitt styrket
og har fått økt kapasitet. Hvordan vil du karakterisere arbeidet
med objektsikkerhet som prioritert hos dere? Gi bare noen få ord,
så vi kommer videre.
Kjetil
Nilsen: Arbeidet med objektsikkerhet hos oss har kommet videre,
det er helt riktig. Fra vi fikk nytt regelverk på plass, har vi
jobbet kontinuerlig med å gi råd, arrangere kurs og følge opp –
ikke minst har vi tatt det inn i all tilsynsaktivitet vi driver
med. Jeg vil egentlig framheve det som kanskje vårt sterkeste virkemiddel.
Det er mange som driver med rådgivning.
Rådgivning kan man kjøpe fra private og andre, men vi driver også
rådgivning. Det er også i forsvarssektoren etablert et tungt rådgivningsmiljø,
i Forsvarsbygg, som bidrar overfor Statsbygg og andre, men jeg vil
framheve spesielt tilsynsaktiviteten. Den er forsterket. Tilsyn
med objektsikkerhet er nå et tema i alle tilsyn hvor det finnes
et skjermingsverdig objekt.
Michael Tetzschner (H): Det er to stadier – ikke sant – først
er det rådgiver, og deretter må dere ha en oppfatning av om disse
rådene følges. Er det noe dere venter med til det blir gjennomført
tilsyn, eller har dere en oppfølging når dere ser at eventuelt råd
ikke følges før dere kommer til tilsyn? Og når dere kommer til tilsyn,
kan dere så gi pålegg som så blir etterfulgt?
Kjetil
Nilsen: Vi vil kunne ta et situasjonsbestemt tilsyn på grunn
av opplysninger vi mottar, men det normale er at vi ønsker å gjennomføre
fulle, planlagte tilsyn. Vi gir pålegg med frister for oppfølging
i de tilsynene. Måten vi da gjør det på, er at vi krever skriftlig
tilbakemelding etter tilsyn, og så har vi en intensjon om å ha oppfølgingstilsyn av
de objektene i ettertid. Hvis det er alvorlige ting i et tilsyn,
vil vi også gi direkte pålegg under selve tilsynet.
Michael Tetzschner (H): Jeg vil også høre om dere følger
den vanlige prioriteringen, nemlig at det er risiko og vesentlighet
som styrer tilsynsaktiviteten.
Kjetil
Nilsen: Det er helt riktig, det er risiko og vesentlighet.
Jeg kan føye til at når det gjelder tilsynsaktivitet, har vi en
tilsynsplan som er en årlig tilsynsplan. I 2017 vil vi føre tilsyn
med alle skjermingsverdige objekter i høyeste klassifiseringsgrad,
som et eksempel.
Michael Tetzschner (H): Når vi snakker om klassifiseringsgrad:
Er dere tilfreds, eller gjenstår det noe når det gjelder å utpeke
og klassifisere objektene?
Kjetil
Nilsen: Nå har vi fått erfaring gjennom noen år. Vi erfarte
en ganske ujevn innmelding av objekter i de første årene. Etter
hvert har vi fått justert inn og nivellert bedre. Det betyr at det
i noen sektorer er færre objekter i dag enn det var for en tid tilbake.
Også omfanget av objektene er innskrenket fordi det ut ifra risiko
osv. er mer hensiktsmessig å være mer «spot on». Så mye er gjort
for å justere. Det er noen områder hvor jeg fremdeles gjerne skulle
sett at vi hadde fått på plass flere objekter.
Michael Tetzschner (H): Da tror jeg kanskje mitt siste spørsmål
må være: Har arbeidet med objektsikring og grunnsikring fått den
nødvendige prioritet slik dere har oppfattet styringssignalene fra
Stortinget etter 22. juli?
Kjetil
Nilsen: Jeg vil si at vi har gjort det som har vært mulig.
Vi har prioritert rådgivning i en periode, rådgivning med tanke
på klassifisering og utvelgelse. Når den perioden var over, har
vi gått over til å drive rådgivning på tiltak. Men så er det slik
at det alltid er behov for ytterligere rådgivning. Vi styres av
Forsvarsdepartementet på vår aktivitet. Vi styres stramt i den forstand
at vi skal oppfylle og levere grønt. Vi styres virkelig på vår aktivitet. Jeg
mener at vi har gjort det som er mulig, med de ressursene som er
tilgjengelig. Men vi må huske at det er objekteier selv som har
ansvaret her – det er objekteier selv. Det er en begrensning på
hva vi kan drive av rådgivning. Det er mange aktører i markedet
som gir konsulenttjenester, det er forretningsaktivitet fra mange
norske firmaer å gi slike konsulenttjenester. Vi skal heller ikke
gå dem i næringen. Så totalt sett er det blitt mange flere som arbeider
på dette området. Sikkerhetsbransjen har de senere årene vokst.
Det er mange flere konsulenthus, det er mange flere rådgivende ingeniører
på dette området enn det var tidligere. Det borger for at det er
etterspørsel, og at det er mange som jobber med disse problemstillingene.
Vi må ikke glemme at det er virksomheten selv som må ta ballen –
vi som myndigheter må pushe og stille krav, men det er virksomhetene
selv som må ta ballen.
Michael Tetzschner (H): Takk, da var min tid ute.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Fremskrittspartiet og Helge Thorheim.
Helge Thorheim (FrP): Du sa i din redegjørelse at sektorprinsippet
står sentralt, og at det er departementet med underliggende virksomheter
som da skal vurdere behov for sikring av sine objekter. Dere fører
tilsyn med disse, og du sa at dere har ført tilsyn med 200 virksomheter. Er
det alle departementene og alle underliggende etater som er omfattet
av dette?
Kjetil
Nilsen: Staten består jo av flere enn disse 200, vi har tilsynsansvar
med flere enn de 200, så det tar tid å komme rundt. Men vi begynner
å dekke de fleste sektorer på en god måte, så vi har et inntrykk
ganske så bredt i forvaltningen og også der private eier objekter.
Akkurat i disse dager pågår et kartleggingstilsyn. Det betyr at
vi har et tilsyn, et papirbasert tilsyn, med alle departementer
og deres oppfølging av sine underordnede i respektive sektorer.
Det er for å se hvilken aktivitet – det er en egenmelding vi nå
snakker om, altså at vi har iverksatt et egenmeldingstilsyn. Ja,
vi har oversikt bredt.
Helge Thorheim (FrP): Så det innebærer at den kartlegging
dere nå skal gjøre, vil gjelde samtlige departementer?
Kjetil
Nilsen: Det vil den.
Helge Thorheim (FrP): Ja. Takk.
Kjetil
Nilsen: Unntatt ett – unntatt Barne- og likestilingsdepartementet.
Helge Thorheim (FrP): Ok. Takk.
På spørsmål fra saksordføreren om
hvorfor det er slik, sa du at det er virksomhetens styrer og daglig
ledelse som ikke har hatt dette langt nok fremme. Kan du si noe
om dere ser ulikheter, om hvorvidt det er et stort selskap eller et
mindre selskap eller virksomhet. Har det med kompetanse/kapasitet
å gjøre – slik dere har sett det i deres tilsyn?
Kjetil
Nilsen: Jeg må reservere meg litt, for det blir litt mer
min oppfatning enn at jeg nå har et helt klart svar. Det er et skjæringspunkt
her. De minste har svake forutsetninger på hele sikkerhetsarbeidet,
det være seg IKT, personellsikkerhet eller fysisk sikring. De er
helt avhengig av å få hjelp eller å kjøpe tjenester, de har veldig
lite innen huset. Når man ikke sitter på kompetansen selv, vil man
ikke stille de riktige spørsmålene. Hele sikkerhetsarbeidet har
en utfordring der de ikke har kompetanse, det er ofte de minste.
Det er mange av dem i det norske samfunnet, vi har mange små virksomheter.
De store har egne sikkerhetsavdelinger, de har kompetanse. Der arter
ofte utfordringene seg annerledes, nemlig at det kan bli lang avstand
i organisasjonen, som kan føre til at det ikke er god nok «connection»
mellom øverste ledelse og de som faktisk arbeider med sikkerhet.
Det er det vi ofte omtaler som manglende lederforankring, det er
altså for stor avstand. Det ser vi i mange virksomheter, og det
preger også den konklusjonen vi trekker i dokumentet Risiko 2016.
Helge Thorheim (FrP): Du sa at i dag har det etablert seg
veldig mange selskaper som jobber med dette, at det har blitt en
stor bransje. Etter det du nettopp nå sa: Kan det være en fare for
at det ikke er konsistent sikkerhetsarbeid når det er så mange nye
selskaper som jobber med dette, jobber for selskapene, og som dere
– så vidt jeg forstår – kjøper inn bistand til tilsyn? Kan det ligge
noe her som bør strammes opp?
Kjetil
Nilsen: Jeg vet ikke om jeg misforsto det siste, men vi kjøper
ikke bistand til tilsyn, vi gjennomfører på egen kjøl. Men det var
mulig en misforståelse fra min side.
Men vi har piloter som pågår nå,
og det går på det vi kaller tredjepartsordninger. Vi ønsker å utvikle
en kvalitetsordning hvor kunden, eller virksomheten, vet hvilken vare
den kjøper. Dette konseptet prøver vi nå på hendelseshåndtering
innenfor IKT. Det er mange tilbydere, men hvem er det som har en
viss kvalitet? – Slik at den som skal kjøpe tjenester, vet mer om
det.
Andre områder vil også etter hvert
være egnet for slik tilnærming, og der kan vi absolutt gjøre en
jobb – om vi ikke har en sertifiseringsordning – med i alle fall
å ha en form for kvalitetsordning som gjør det lettere for norske virksomheter
å kjøpe rett vare i det markedet.
Helge Thorheim (FrP): Da er min tid ute, møteleder.
Møtelederen: Det
er riktig.
Da er det Kristelig Folkeparti og
Hans Fredrik Grøvan.
Hans Fredrik Grøvan (KrF) [10:51:16 ] : Takk for det, leder.
Du sier, Nilsen, at sikring ikke
har vært gitt tilstrekkelig oppmerksomhet over mange år, og at dette
ikke har stått høyt nok på agendaen. Riksrevisjonen peker jo på,
som en hovedutfordring, en mangel på samordning mellom politi og
forsvar – for å forklare dette bildet. I hvilken grad deler du og
dere dette synspunktet?
Kjetil
Nilsen: Jeg skal ikke gå inn i forholdene, for hva slags
forhold de har med samordning seg imellom, må de svare på selv.
Vi er på en måte ikke en del av det. Det jeg kan snakke om, er hvordan
vi deler med hverandre. Vi deler jo objektlister med hverandre.
Den oversikten vi har når det gjelder skjermingsverdige objekter, deler
vi med politi og forsvar, og vi får også tilgang til deres. Det
er kommet på plass de senere årene.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Du sier også at når en registrerer
utfordringer – og bekymringen som dere har, knyttet til objektsikringen
– er dette en lederutfordring. Hvem er det du ville adressere disse
lederutfordringene til?
Kjetil
Nilsen: Vårt perspektiv som et tverrsektorielt organ på både
militær og sivil side, offentlig og privat, vil adressere det til
alle som har en ledergjerning å gjøre i store og små norske virksomheter.
Sitter du i dag som leder i et norsk firma, må du etterspørre sikkerhetsinformasjon,
risiko rundt sikkerhet, like selvfølgelig som du etterspør finansiell
risikoinformasjon. Det bør være helt allment og grunnleggende i
enhver norsk virksomhet. Når ledere etterspør slik informasjon,
begynner det å skje ting i organisasjonen. Da begynner det å bli
produsert, flyte oppover og få en god forankring. Etterspørres det
ikke, blir det i de sære – vi representerer en sær bransje, sikkerhetsbransjen,
og da blir det der og blir ikke allment. Det må bli allment.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Handler dette også om ressurser
til å kunne gjøre dette arbeidet, eller er det kun en lederutfordring
og bevisstgjøring?
Kjetil
Nilsen: Jeg tror ikke det nødvendigvis er slik at vi trenger
mer ressurser til akkurat dette. Det er mer bevissthet for å få
det på plass, og kanskje mer kompetanse enn ressurser i betydningen
flere mennesker. Riktig kompetanse som etterspør de riktige tingene
og gir de riktige rådene – hvis det er på plass, er mye gjort.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Dere skriver i rapporten for 2016
at dere er bekymret. Hvor bekymret er dere for den situasjonen som
vi i dag kan konstatere, og som dere også deler bekymringen for?
Kjetil
Nilsen: For det første: Det vi adresserer i den, er generisk,
og det spenner over hele vårt ansvarsområde, inklusiv IKT. På hele
den generelle er vi bekymret for at det ikke fokuseres nok på sikkerhet.
Jeg kunne ha ønsket å snakke mye om IKT-biten av dette – å snakke
om betydningen av lederoppfølging på IKT-området, og det er det som
reflekterer vår bekymring. Fysisk sikkerhet likeså, men det er totaliteten
her vi snakker om i denne rapporten.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Hvis du skal tenke framover, hva
er det du ønsker skal skje når det gjelder bedring av objektsikkerheten
med tanke på viktige tiltak framover for at vi skal kunne bevege
oss i riktig retning?
Kjetil
Nilsen: Det er mange tiltak. Vi kom i 2015 med en rapport
som het Sikkerhetsfaglig råd. Der kom vi med til sammen 73 råd.
Vi registrerer at mange av de rådene enten er tatt fatt i for videre
utredning, eller at de er i ferd med å følges opp. Det er mye vi
kan gjøre, men alt fordrer at det har et fokus fra ledelsen i norske
virksomheter. Det er ledelsen som prioriterer, det er ledelsen som
allokerer penger og setter det på agendaen, og igjen: Hvis vi får
ledelsen i norske virksomheter til å ta den ballen, er kanskje det
noe av det viktigste vi kan få gjort.
Møtelederen: Da
er det Senterpartiet og Per Olaf Lundteigen.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk skal du ha.
Jeg har litt vanskeligheter med
å få tak i dette, for det er mange abstrakte begreper og utsagn
à la «god bedring», «dynamiske krav», «de fleste objekter», «fokus
fra ledelsen i bedriftene» – i det hele tatt.
Riksrevisjonen legger fram en rapport
som sier «svært alvorlig», i 2015. Hva var svært alvorlig i NSM
i 2015? – Kort.
Kjetil
Nilsen: Det som var alvorlig i 2015 …
Per Olaf Lundteigen (Sp): Ingenting var svært alvorlig?
Kjetil
Nilsen: Jeg må konferere litt her for å se om vi brukte ordet
«svært», men «alvorlig» vil jeg bruke. Så får de ved siden av finne
ut om det ordet «svært» er brukt.
Men det er alvorlig at vi ikke har
hatt god nok styring med sikkerhet, at vi ikke har satt det nok
på agendaen i norske virksomheter.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Hvem er det som har ansvaret for
at det skal være god nok styring? Hvilken institusjon er det?
Kjetil
Nilsen: I hele regelverket her gjelder: Den som er pliktobjektet,
er virksomhetens eier.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så hvis virksomhetens eier ikke
gjør det den skal, er det ingen offentlige instanser som har ansvaret
for at det skal være på stell?
Kjetil
Nilsen: Vi er en tilsynsmyndighet, vi gjennomfører tilsyn
og gir pålegg og rapporterer avvik.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Hvis ikke en eier gjør det den
skal, er det dere som har ansvaret for at det skal være i orden.
Er det rett forstått?
Kjetil
Nilsen: Nei, ikke rett forstått, fordi …
Per Olaf Lundteigen (Sp): Hvem er det da?
Kjetil
Nilsen: Vi har altså et tilsynsansvar, men plikten påhviler
etter regelverket her eieren.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så det er altså eieren av objektet
som til enhver tid har ansvaret for at de krav som Stortinget stiller
til sikkerhet på de virksomheter, blir oppfylt?
Kjetil
Nilsen: Det er riktig, det er eieren av objektet.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Ok. Hva er så deres ansvar, da?
Du har forklart om rådgiver og sånn og sånn, det er på det nivået
dere er, dere har f.eks. ikke ansvaret for nøkkelobjektliste av
sivile objekter?
Kjetil
Nilsen: Det vi skal gjøre, er å holde en nasjonal oversikt
over skjermingsverdige objekter.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Hva betyr det å ha en nasjonal
oversikt, betyr det en liste?
Kjetil
Nilsen: Det betyr en liste over hva som er skjermingsverdig.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Har dere ajourført den lista så
den er på stell nå?
Kjetil
Nilsen: Det har vi.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Det har dere. Hadde dere det i
2015?
Kjetil
Nilsen: Det hadde vi.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så det var ikke særlig kritikkverdig?
Kjetil
Nilsen: I 2015 var den listen ajourført. I disse dager –
jeg tror det var 17. mars – var innrapporteringsdatoen for neste
liste, og listen for 2017 vil bli utgitt i april. Den kom i mars
2016.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Har Forsvaret tatt initiativ overfor
NSM for å peke ut sivile nøkkelobjekter som skjermingsverdige objekter?
Kjetil
Nilsen: Om Forsvaret har tatt initiativ overfor NSM?
Per Olaf Lundteigen (Sp): Ja.
Møtelederen: Nilsen,
hvis du vil at andre også kan svare, så gjerne det.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg har så lita tid!
Møtelederen: Ja,
men du får tiden.
Kjetil
Nilsen: Systemet er slik at det er Forsvaret som skal nominere
overfor Forsvarsdepartementet.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Har Forsvarsdepartementet da –
for å være enda mer presis – tatt initiativ overfor NSM for å peke
ut sivile nøkkelobjekter som skjermingsverdige objekter? Ja eller
nei.
Kjetil
Nilsen: Vi peker ikke ut. Det er det Forsvarsdepartementet
som gjør.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg spør om Forsvarsdepartementet
har tatt initiativ overfor dere.
Kjetil
Nilsen: Forsvarsdepartementet trenger ikke å ta initiativ
overfor oss, fordi det er de som sitter på det selv.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så dere har ikke noen rolle opp
mot det som er mitt spørsmål nå.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Greit. Til slutt. Staten gir konsesjoner,
f.eks. telekonsesjoner. Har det vært forlangt krav i konsesjonene
til sikringsnivå?
Kjetil
Nilsen: Krav i konsesjonene …
Per Olaf Lundteigen (Sp): Ja, når en gir konsesjoner, kan
en jo stille krav til sikringsnivå. Har det vært gjort?
Kjetil
Nilsen: Det kan ikke jeg svare på, for det ville i så fall
være under sektorregelverk.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Ja, men er ikke det sentralt for
dere å følge opp i tilfelle, om konsesjonene er oppfylt?
Kjetil
Nilsen: Vi har ikke noe kontrollansvar på konsesjoner.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Hvem har det?
Kjetil
Nilsen: Det er det sektormyndighetene som har.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så vedkommende departement har
det.
Kjetil
Nilsen: På konsesjoner, ja.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk.
Møtelederen: Da
går ordet videre til Venstre og Abid Q. Raja.
Abid Q. Raja (V): Takk, komitéleder, jeg skal hjelpe litt
med tanke på det Lundteigen var på jakt etter. For å omformulere
hans spørsmål: Har Forsvarsdepartementet pekt ut sivile objekter
som er skjermingsverdige?
(konferering mellom Kjetil Nilsen
og bisitter Helge Rager Furuseth)
Abid Q. Raja (V): – Møteleder, kan du stoppe klokka?
Møtelederen: Jeg
foreslår at Furuseth snakker til oss, så går det fint.
Helge
Rager Furuseth: Det er det enkelte sektordepartement som
til siste slutt nominerer og klassifiserer objekter i sin sektor.
Det vil da være opp til …
Abid Q. Raja (V): Det har vi skjønt. Men mitt spørsmål var
ikke om det var opp til, men har Forsvarsdepartementet – det som
er innordnet under Forsvarsdepartementet og Forsvarsdepartementet
– pekt ut sivile objekter som er skjermingsverdige? – Det er et
ja- eller nei- spørsmål, egentlig.
Helge
Rager Furuseth: Det er et ja- eller nei-spørsmål. Jeg sitter
ikke med fakta på det her og nå, men det at det er iverksatt tiltak
for å gjøre dette, kan jeg …
Abid Q. Raja (V): Så det går ikke an å svare verken ja eller
nei på det. Kan dere gå god for at alle departementene har laget
nødvendig oversikt over samtlige skjermingsverdige objekter etter
sikkerhetsloven § 17?
Helge
Rager Furuseth: Det er jo det det kartleggingstilsynet vi
gjennomfører i år, vil undersøke, dvs. det var en frist for å innmelde
skjermingsverdige objekter i løpet av 2012. Vi vil gjennom kartleggingstilsynet
undersøke om disse listene blir tilstrekkelig vedlikeholdt, dvs.
at man gjennom sikkerhetsrevisjoner og andre årlige vurderinger
…
Abid Q. Raja (V): Men spørsmålet er: Vet dere om hvert enkelt
departement har pekt ut de skjermingsverdige objektene som er verdt
å peke ut? Er alle skjermingsverdige objekter pekt ut?
Kjetil
Nilsen: Da svarer jeg på det. Som jeg sa tidligere, det var
områder vi gjerne skulle ha sett var pekt ut. Så svaret er at det
finnes områder som vi mener burde ha vært pekt ut.
Abid Q. Raja (V): Ja – så loven, som altså sier at «hvert
enkelt departement utpeker skjermingsverdige objekter innen sitt
myndighetsområde», er, slik jeg forstår det, ikke fulgt opp på godt
nok vis?
Kjetil
Nilsen: Vi vurderer det slik at det er objekter som burde
ha vært både vurdert og klassifisert.
Abid Q. Raja (V): Veldig bra svar. Riksrevisjonens rapport,
har den satt hjulene ekstra i gang? Eller var aktiviteten høy fra
før på dette området?
Kjetil
Nilsen: På dette området har aktiviteten vært høy. Så vi
…
Abid Q. Raja (V): Det er greit. I Gjørv-kommisjonens rapport,
kapittel 19.9, «Kommisjonens hovedkonklusjon og anbefalinger», står
det i punkt 6:
«Sikkerhetslovens bestemmelser
som pålegger tiltak for objektsikring, må gjennomføres på en offensiv
måte. NSM må føre tilsyn med objektsikring.»
Har NSM mulighet til å føre tilsyn
over alt som er sikringsverdig, når alt ikke er pekt ut?
Kjetil
Nilsen: Svaret er nei.
Abid Q. Raja (V): For å bringe inn et annet tema inn i denne
høringen, som ikke har vært tatt opp så langt: Hvordan vil Norge
sikre skjermingsverdige objekter langs verdens nest lengste kyst,
altså norskekysten, ved en krisesituasjon? Hvordan er det tenkt
gjort?
– Tiden går, vennligst …
Kjetil
Nilsen: De må jo pekes ut. Det er en grunnforutsetning for
at det regelverket …
Abid Q. Raja (V): Peke ut er én ting, men hvordan skal man
gjøre dette hvis man legger langtidsplanen for Forsvaret til grunn,
når Sjøheimevernet legges ned? Hvem skal gjøre dette?
Kjetil
Nilsen: Det er det andre som må svare på. Det ligger ikke
til vårt ansvarsområde.
Abid Q. Raja (V): Hvis man ikke har pekt ut objekter langs
kysten – og vi har en enormt lang kyst – og du har et sjøheimevern
som legges ned, så vet du ikke hva som skal skjermes, og hvis du
først får pekt ut hva som skal skjermes, så vet du ikke hvordan
man skal få det til. Hvis man legger Riksrevisjonens rapport i oktober
til grunn som konklusjon – de sier det er «svært alvorlig» – og
så tar i betraktning at langtidsplanen kom etter det, hvor Sjøheimevernet
legges ned, og Heimevernet reduseres fra 45 000 til 35 000, hvordan
vil du da karakterisere Riksrevisjonens konklusjon, som var «svært
alvorlig»? Har det blitt mindre alvorlig, eller har det blitt mer
alvorlig enn «svært alvorlig»?
Kjetil
Nilsen: Dette kan ikke jeg svare på. Det er det andre som
må svare på.
Abid Q. Raja (V): Kan du svare på om Norge har evne til å
forsvare de syv punktene som NATO-artikkel 3 har satt fram?
Kjetil
Nilsen: Det må adresseres til andre enn meg. Jeg har mitt
regelverk å forholde meg til, og det er objektsikkerhetsforskriften
under sikkerhetsloven.
Abid Q. Raja (V): Ut fra hvor du sitter, med den helhetlige
oversikten og kompetansen dere har, tror du Norge er i stand til,
på nåværende tidspunkt, å forsvare de syv kravene som NATO-artikkel
3 har satt fram? – Det er et ja- eller nei-svar.
Kjetil
Nilsen: Det kan jeg ikke svare på.
Møtelederen: Da
er det Bård Vegar Solhjell og Sosialistisk Venstreparti.
Bård Vegar Solhjell (SV): Takk for det, og takk for grundig
utgreiing ved starten av møtet. Eg skal bruke litt tid først her
no for å ta oss tilbake igjen. I forbindelse med 22. juli-kommisjonen
var spørsmålet om sikkerheitslova – som hadde tredd i kraft i 1998
og ikkje fått ei forskrift – eit tema, og det kom òg kritikk i den
mot at NSM ikkje hadde ført tilsyn i den perioden. Så fekk vi endringar
i lova, og vi fekk ei ny sikkerheitsforskrift, som tredde i kraft 1.
januar 2011. Den hadde ein implementeringsfase på tre år. Då skreiv
fagkomiteen, kontroll- og konstitusjonskomiteen, i si innstilling
i Stortinget i forbindelse med 22. juli-kommisjonen samrøystes følgjande:
«Komiteen viser til at objektssikkerhetsforskriften
har en implementeringsfase over tre år, hvilket medfører at første
frist for sikkerhetsklassifisering og vurdering av tiltak skal være
gjennomført i løpet av 2012, mens fristen for gjennomføring av tiltak
er utgangen av 2013.»
Så gjeld jo Riksrevisjonens rapport
2015. Då er spørsmålet mitt: Er det ei rimeleg tolking at det som
skulle vere ferdig i 2013, heller ikkje var fullt ut ferdig i 2015?
Forstår du Riksrevisjonens rapport slik?
Kjetil
Nilsen: Det gjør jeg – ja.
Bård Vegar Solhjell (SV): Er det òg ei rimeleg tolking at
sjølv første fase her, å vurdere tiltak som skulle vere gjennomført
i 2012, heller ikkje var fullt ut ferdig i 2015?
Bård Vegar Solhjell (SV): Det er ei nyttig avklaring. Og
då vil eg spørje vidare: Kan vi seie at begge dei to tinga er fullt
ut ferdig der vi står i dag, i mars 2017 – etter ditt beste skjøn?
Kjetil
Nilsen: Etter mitt beste skjønn er vi ikke i mål. Det er
mer å gjøre i norske virksomheter for å få på plass gode tiltak.
Bård Vegar Solhjell (SV): Både for vurdering av tiltak og
for gjennomføring av tiltak?
Kjetil
Nilsen: Begge deler.
Bård Vegar Solhjell (SV): Då har eg eit par spørsmål til
som går på å grunngje årsakene til dette. Det første er at Justisdepartementet
og justisministeren i sitt svar av 15. august 2016, altså svaret
til Riksrevisjonen, bruker, når det gjeld objektsikring, nokre avsnitt
på å beskrive at politireforma og gjennomføringa av den kan vere
ei vesentleg årsak til at det har gått for sakte. Kan du seie litt
om det? I kva for grad har de sett at politireforma har vore ein
viktig grunn til at det innanfor justissektoren ikkje har gått så fort
som det burde?
Kjetil
Nilsen: Å gå inn på enkelte etater og hvilke funn vi har
gjort i enkeltetater – da vil jeg bevege meg umiddelbart inn i graderte
rapporter. Så jeg må være veldig generell på dette området. For
det første, mange norske etater vil aldri være ferdig med det arbeidet,
men det vil bli bedre og bedre. Det er mange som har mange utfordringer,
for 60 pst. av alle objekter er forsvarsobjekter, 40 pst. er sivile.
Innenfor de sivile er justissektoren den klart største objekteieren.
De har mange, mange objekter å ta hånd om. Jeg tror du må se det
i det lyset. – Det var et veldig generelt svar.
Bård Vegar Solhjell (SV): Ja, veldig generelt. Eg respekterer
det dersom du føler du ikkje kan seie noko om det, men eg spurde
slik fordi eg trudde då eg unngjekk å vere heilt konkret – eg viste
berre til deira generelle grunngjeving…
Kjetil
Nilsen: Når det gjelder ulike strukturer, f.eks. organisasjonsendringer,
er det noe som vil komme i enhver framtid også. Man flytter hovedkvarter,
man flytter vaktsentraler osv., og for hver gang man gjør en slik
operasjon, vil man måtte igjennom det på nytt. Da er det altså noe
som er usikret inntil det er sikret.
Bård Vegar Solhjell (SV) [11:12:22 ] : Eg heldt på å seie:
«my point exactly». Det vil vel stadig kome organisasjonsendringar.
Siste spørsmål: Forsvarsdepartementet
er svært viktig i dette, Justisdepartementet òg. Har du eit inntrykk
av om det er forskjellar i dei to departementa sine – kva skal eg seie
– påtrykk, tempo, som du kan belyse her?
Kjetil
Nilsen: Jeg oppfatter at begge departementene, som også sitter
i min styringslinje – jeg rapporterer jo i sivil sektor til Justis-
og beredskapsdepartementet – er veldig oppmerksomme på problemstillingen
og har stor oppmerksomhet rundt disse problemstillingene nå. Så
jeg vil si at begge to har jeg en opplevelse av har stor oppmerksomhet
rundt problemstillingene.
Bård Vegar Solhjell (SV): Takk, leiar.
Møtelederen: Da
er vi ferdige med den obligatoriske utspørringen. Da går vi over
på en oppsummerende runde. Det er da slik at det er satt opp 20
minutter. Jeg ser på komiteen og sier: Vi skal kanskje klare det
på 15. Men vi får se hvordan det går, hvor mange spørsmål som egentlig gjenstår.
Da åpner jeg med et spørsmål selv her.
Jeg får bare si det, Nilsen, og
dere to andre, at vi får jo inntrykk av at dere forsvarer dere litt,
for å si det sånn. Jeg vil si det på den måten at det er ingen i
denne komiteen som ikke mener at Nasjonal sikkerhetsmyndighet gjør
jobben sin. Det er ikke det som er saken, på sett og vis. Det som
er saken, poenget, er at Riksrevisjonen slår fast – og det er i
hvert fall inntil nå da ikke drevet tilbake – at et hovedfunn er
at Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet ikke har gitt samarbeidet
mellom politi og forsvar til sikring av objekter nødvendig prioritet.
Det er et av poengene. Derfor spør jeg nå: Fortell oss om sammenhengen mellom
objektsikringen og sikkerhetsloven, som jo dere har ansvaret for,
og instruksen som sier at sikkerhetsstyrker fra Forsvaret og politiet
skal sikre objektene i fred, krise og krig. Dette er etter mine
begreper et kjernespørsmål. Hva er ditt synspunkt på dette?
Kjetil
Nilsen: Det er fire regimer her som er separate, men som
også har tilgrensende flater. Det er sikkerhetsloven, som vi nå
snakker om, hvor man har grunnsikringsprinsippet som ligger der,
og som adresserer virksomheten selv – virksomhetens eier, om man
vil. Så er det Forsvarets nøkkelpunkter, så er det politiets objekter,
og så er det de sektorbaserte objektene. I tillegg er det de som
omfattes av et eller annet sektorregelverk, og det kan finnes i mange
sektorer. Disse fire har i utgangspunktet forskjellig formål. Noen
er mer like enn andre. Nøkkelpunktdirektivet er likere skjermingsverdig
fordi formålet er beskrevet ganske likt. Det vil si at det vil være
mer regelmessig sammenfall mellom Forsvarets nøkkelobjekter og skjermingsverdige
objekter enn det vil være for de to andre, på grunn av at formålet
er beskrevet slik.
Møtelederen: Unnskyld,
Nilsen, det er absolutt mulig at dette handler om meg, men jeg forstår
ikke dette helt. Jeg spør: Det er i rapporten fra Riksrevisjonen
til Stortinget sagt at verken Forsvaret alene, politiet alene eller
de to sammen kan gjennomføre en tilfredsstillende sikring av de
kritiske objektene. Det står det, og jeg spør deg nå som tilsynsmyndighet:
Hva er din kommentar til dette? Det er det jeg spør om.
Kjetil
Nilsen: Da beklager jeg at jeg egentlig begynte å svare på
noe annet.
Møtelederen: Det
er mulig jeg snakker feil, men det er dette jeg må få vite.
Kjetil
Nilsen: Når det gjelder Forsvarets nøkkelpunkter, politiets
objekter og hvilken evne de har til å forsvare det, vil ikke jeg
kunne gi et svar som kan opplyse om det. Det må de svare for selv.
I sikkerhetslovens forstand har disse sikringsstyrkene ingen annen
plass enn som et eventuelt påbyggingstiltak, og det vil falle utenfor
kjernen av objektsikringsforskriften.
Møtelederen: Da
går ordet videre. Bård Vegar Solhjell, vær så god.
Bård Vegar Solhjell (SV): Eg vil berre følgje opp med eitt
spørsmål til elles ryddige og gode svar så langt. Det som ein samrøystes
komité på Stortinget sa – det ligg òg i objektforskrifta – skulle
vore gjennomført i løpet av høvesvis to og tre år, var etter ditt
beste skjøn ikkje gjennomført i 2015, og det er ikkje på plass i
dag, i 2017. Eg har lagt merke til at du i svara dine peiker på
at det aller viktigaste for gjennomgåande å sikre objekt i samfunnet, kanskje
er bevisstheit om det på alle nivå.
Då vil eg spørje: Viss det manglar
bevisstheit om det i ein del verksemder av ulikt slag og ein skal
skape den bevisstheita ute, på kva nivå må det starte viss ein skal
klare å få det til, viss det gjennomgåande skal gjerast slik at
det er på plass alle stader?
Kjetil
Nilsen: Bevisstheten fordrer jo at man har kunnskap. Det
må starte med at vi vet hva som kan være farlig. Vi må vite hva
som er våre sårbarheter. Vi må vite hva vi har å beskytte. Bevissthet
om alle disse komponentene må til for at vi skal kunne vurdere risiko
på en god måte. Det er mange som har ansvar for dette, men som samfunn
er det viktig at vi som sitter i sentrale roller i dette samfunnet,
meg inkludert, gjør vårt ytterste for å opplyse om disse alvorlige
temaene.
Bård Vegar Solhjell (SV): Viss eg får lov til berre ei kort
oppfølging. For å spørje på ein annan måte: Er det mogleg å skape
den bevisstheita overalt i Noreg utan at det kjem ein veldig klar
beskjed og vert oppfatta som ein veldig klar prioritet frå det øvste
nivået, altså frå regjeringa?
Kjetil
Nilsen: Jeg vil si at slik jeg leser alle dokumenter, kommer
den marsjordren – jeg kommer fra forsvarssektoren, selv om jeg er
sivil – fra Stortinget. Jeg opplever at jeg og vi har fått en marsjordre,
og at den har vi fått av Stortinget. Vi har fått beskjed om at dette
skal komme på plass, og vi jobber utrettelig for å få det på plass.
Møtelederen: Helge
Thorheim, vær så god.
Helge Thorheim (FrP): Vi var i stad inne på den enkelte objekteier
og hvorfor det ikke har fungert godt nok så langt. Du sa at når
man skal vurdere dette med skjermingsverdige objekter, må man ha
en betydelig systemforståelse for å se for seg hvordan anslag mot
de konkrete objektene kan utføres, for å fastsette hensiktsmessige
sikringstiltak. Jeg tror det var det du sa.
Da er mitt spørsmål: Betyr det at
de i de ulike virksomhetene som skal sitte og vurdere dette, i grunnen
må ha både en militærfaglig kompetanse og en politifaglig kompetanse
for å ha den betydelige systemforståelsen som skal til? Er det realistisk
å tro at alle virksomhetene – de er jo fra bare noen få mennesker
til store organisasjoner – har denne betydelige systemforståelsen?
En liten virksomhet kan også være en svært viktig virksomhet når
det gjelder rikets sikkerhet. Kan du kommentere det litt? Jeg tror
det var det du sa – at man må ha denne store systemforståelsen.
Kjetil
Nilsen: Jeg erkjenner at det kan virke komplekst, og det
er det også. Men vi må ikke gjøre det så komplekst at vi ikke kan
gjøre noe med det. Det det handler om, er at en må ha bevissthet
om hva som ligger i en grunnleggende risikohåndtering. Norske bedriftseiere
vet dette utmerket godt når det gjelder økonomi, for det er noe
de har god forståelse for. De vet hva som vil ødelegge bunnlinjen
i selskapet. På samme måte må de tenke her, de må identifisere hva
det er som vil ramme virksomheten deres, hva som er deres sårbarheter,
stille de spørsmålene som er grunnleggende for en risikovurdering.
I de minste virksomhetene, som kanskje heller ikke har store verdier å
beskytte, kan det være nok. Men når man begynner å komme opp i større
verdier, og nasjonale verdier, er det nødvendig hvis man ikke har
kompetansen selv, å knytte til seg andre med den kompetansen. Og
ja, da kan det være folk med den bakgrunnen som det ble referert
til, men man må altså ha den kompetansen som er nødvendig for deres
situasjon.
Helge Thorheim (FrP): Kan jeg følge opp, leder?
Møtelederen: Hvis
du er kort.
Helge
Thorheim (FrP): Hvis jeg er leder for et selskap, er det
i det daglige naturligvis økonomi, mennesker og alt dette vi styrer,
men jeg skal også vurdere mulige anslag mot min virksomhet – det
kan være IKT-anslag, det kan være tyveri, osv. Men hvis man tenker
seg et terroranslag, et begrenset militært anslag, skal vel dette
også vurderes når det er på det nivået man skal vurdere for skjermingsverdige
virksomheter. Jeg gjentar mitt spørsmål: Er det da realistisk å
tenke seg at alle bedrifter som skal vurdere dette, har den nødvendige
kunnskapen?
Kjetil
Nilsen: Hvis vi holder oss strikt til skjermingsverdige objekter
som faller inn under dette regelverket, er det også plikter. Har
man slike objekter, må man oppfylle de pliktene. Har man ikke kompetansen
selv, må man skaffe seg den kompetansen. En del av virksomhetene
vil ikke ha den kompetansen i utgangspunktet, og må skaffe seg den
på en eller annen måte. Men utenfor dette regelverket vil det også
være mange virksomhetseiere som må tenke likedan – på hva som kan
ramme deres virksomhet.
Møtelederen: Per
Olaf Lundteigen, vær så god.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Etter 22. juli satte jo Stortinget
ned en særskilt komité, som avga Innst. 207 S for 2011–2012, den
1. mars 2012. Der viser en samlet komité til en forskrift om objektsikkerhet
som trådte i kraft 1. januar 2011. Komiteen skriver videre: «Komiteen
viser til at førstegangsfastsettelse av sikkerhetsklassifisering
og vurdering av tiltak mot etterretningstrussel i forbindelse med
klassifisering» skal gjennomføres sånn og sånn. Så sier du at dette
ennå ikke er på plass. Da må jeg ha et veldig tydelig svar på: Hvem
er det som har ansvaret for at den «førstegangsfastsettelsen», som
er begrepet som her er brukt, skjer?
Kjetil
Nilsen: Det er – igjen – eieren som er ansvarlig, men den
som skal utpeke, er sektordepartementet.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så dere har ikke ansvaret for førstegangsfastsettelsen,
at det er i orden?
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så det er altså uklart her. Det
som en enstemmig komité har fastslått, er i praksis uklart, slik
at det er noe av grunnen til at vi er der vi er. Er det rett forstått?
Kjetil
Nilsen: Jeg opplever at regelverket er klart på dette området,
at det er eieren som er ansvarlig, og at det er sektordepartementet
som skal utpeke. Vi har en tilsynsrolle på dette området. Det er
sektordepartementet som vil ha det ansvaret.
Møtelederen: Da
er det Abid Q. Raja.
Abid Q. Raja (V): Du har jo en bred kompetanse, og jeg forstår
at dette med NATO-artikkel 3 og disse sju punktene ikke nødvendigvis
er deres domene, men i neste runde, når dere skal føre tilsyn, og
hvis man legger dem til grunn, er jo det helt essensielt i en krisesituasjon
at man har telekommunikasjon som fungerer, et transportsystem som
fungerer, og – kanskje enda mer grunnleggende – at vi har tilgang
til energi, at borgerne har det, myndighetene har det, at det er
mat og vann, at de ressursene ivaretas. Hvis departementene ikke
har laget en full oversikt over de skjermingsverdige objektene,
må man jo kunne legge til grunn at dere heller ikke kan føre tilsyn
med de skjermingsverdige objektene.
Hvordan mener du at vi fra Stortingets
side – du kastet ballen tilbake til oss, sa at vi har gitt dere
marsjordre – på best mulig måte kan tilrettelegge for å sette de
nødvendige aktørene i stand til å ivareta disse sju kravene som
NATO har stilt opp, og som vi mener er helt essensielle i en krisesituasjon?
Hva er ditt beste råd til oss?
Kjetil
Nilsen: Det er et stort spørsmål. Jeg mener at et viktig
arbeid som pågår nå, er arbeidet med sikkerhetsloven ved Traavik-utvalget.
Det er en mulighet til eventuelt å hanke inn og lage et regelverk
som er strammere i formen der det er nødvendig, enn dagens sikkerhetslov.
Det er én mulighet, og det er jo en mulighet som Stortinget har.
Hver sektormyndighet, de sektoransvarlige departementene, må ta
den oppgaven på største alvor. Jeg vil si at de aller fleste gjør
det. Etter min oppfatning er det noe som burde ha kommet på plass.
Det kan komme på plass lettere gjennom en forsiktig innstramning
gjennom Traavik-utvalgets rapport.
Møtelederen: Nå
har jeg to spørrere igjen, og vi stopper med det. Erik Skutle, vær
så god.
Erik Skutle (H): Jeg har et spørsmål som sikkert er vanskelig
å svare kort på, men jeg ber likevel om at du prøver å gi et slags
svar. Det er om du kan si noe om hvor langt vi har kommet siden
22. juli 2011, som mange oppfattet som et slags år null beredskaps-
og sikkerhetsmessig. Det er i realiteten kanskje derfor vi har denne
høringen også – at vi vil vite hvor langt vi er kommet siden den gang.
Jeg lurte på om du kunne si noe om det.
Kjetil
Nilsen: Jeg var innom det så vidt tidligere. Jeg mener at
vi har gjort mye nasjonalt. Jeg vet at når vi er ute på tilsyn,
ser vi bedring. Mye er gjort med bare det å ha orden i husholdet.
Vi vet i mye, mye større grad i dag hva som skal beskyttes gjennom
det regelverket som kom på plass i 2011. Det er først når du vet
hva som skal beskyttes, at du kan ha en meningsfull drøfting om
hvordan du skal beskytte det. Alle disse tingene som da har blitt
gjort gjennom objektsikkerhetsregelverket, har etter min mening
ført til en forbedring. Penger vet jeg også har kommet i kjølvannet
av det, sånn at mye er gjort. Men det er mye som ikke er gjort også.
Vi står altså igjen med en god del som jeg skulle ønske var kommet
lenger. Jeg tror jeg nøyer meg med det.
Møtelederen: Da
er det siste spørrer, Jette Christensen.
Jette F. Christensen (A): Da må jeg undre meg, og spørre:
Hvorfor har vi ikke kommet lenger – og hva skal til?
Kjetil
Nilsen: Jeg har vært innom det ene momentet som vi har valgt
å heve bl.a. i vår risikorapport, dette med leders mulighet til
å influere – det er jo det det handler om – og at det er så viktig
å få alle norske ledere om bord, som er særdeles viktig.
Jette F. Christensen (A): Tusen takk. Det handler om ledelse,
tolker jeg det som.
Tidligere i dag sa du at vi må vite
hva vi har å beskytte, og i Risiko 2016 skriver dere så rett at
virksomhetene er nødt til å vite hva de skal beskytte, og på hvilken
måte de skal beskytte det. Da er det ekstra bekymringsfullt for
oss i komiteen å lese i departementets svar til Riksrevisjonen at
det så sent som 2. mai i 2016 har vært et møte mellom departementet
og direktoratet der det har vært litt diskusjon om hva det er som
er viktige objekter, og hva det er som er objekter som er av særlig
betydning for samfunnet. Opplever du nå at det er klart for Forsvaret
og politiet hva det er som er viktige objekter, hva det er som er
objekter som er av særlig betydning for samfunnet, og hvem det er sitt
ansvar å sikre dem?
Kjetil
Nilsen : Jeg er litt redd for at svaret ikke blir så veldig
kort, men jeg skal prøve. Jeg nevnte at innledningsvis var det ikke
nivellert godt nok. I noen sektorer var det for mange objekter,
åpenbart for mange, som den etterfølgende dialogen har dratt ned
i antall, altså redusert ganske betraktelig. Det handler jo om å
finne ut hva som gjelder eller har størst betydning for oss. Og
den vil pågå videre, den dialogen. Det har ingen hensikt å ha for
mange objekter. Det må være de riktige. Vi har hatt dialog, og den
har vi hatt med nesten alle, jeg tror bortimot alle departementene
har hatt en dialog om: Er dette de riktige? Er det for mange eller
er det for få objekter? Og den prosessen kommer til å pågå fortløpende
for hele tiden å finne fram til de riktige objektene.
Det heter også i premissene at terskelen
skal være høy for å utpeke et objekt. Så der har vi forsøkt å nivellere
etter beste skjønn for å få en mer helhetlig tilnærming og nivellering.
En annen faktor som har voldt oss
utfordringer, er at en del av disse objektene har vært veldig store
i omfang. Man kan se for seg et ganske stort – jeg må finne et eksempel som
ikke går inn på graderingen. Ok – bare tenk dere et ganske stort
i omfang. Da har vi i den type møter som der ble skissert, jobbet
med hvordan vi kan avgrense hva som vi virkelig skal beskytte innenfor
det større. Så det er ikke bare objektet, men også avgrensning inne
i objektet, og det er en faglig tung diskusjon som vi fører fortløpende.
Jette F. Christensen (A): Jeg forstår at det er vanskelig
å svare kort. Men er det sånn at man kan stå i en situasjon nå,
på grunn av at disse diskusjonene fortsatt holder på, at man kan
risikere at objekter ikke er sikret fordi man ikke vet hvem det
er som har ansvaret for dem? For sånn så det ut iallfall etter møtet
2. mai i 2016. Er situasjonen fortsatt lik?
Kjetil
Nilsen: Risiko handler om å redusere den. Å si at vi er i
den situasjonen at det ikke er objekter som ikke vil være tilfredsstillende
sikret – det vil være helt åpenbart at det vil være objekter som
ikke er tilfredsstillende sikret per i dag.
Møtelederen: Da
er utspørringen over.
Hvis Nilsen eller dere andre vil
si noe til slutt her nå, kort, så har dere anledning til det – hvis
dere ønsker å si noe mer, hvis det er noe som er usagt eller noe
dere vil legge til, eller trekke fra for den saks skyld.
Kjetil
Nilsen: Jeg vil bare takke for anledningen. Igjen: Vi mener
at Riksrevisjonens rapport gir et grunnlag å jobbe videre med, som
jeg startet med innledningsvis. Så er det et poeng som er veldig
sentralt for oss, og det er at det er eier som er ansvarlig etter
objektsikkerhetsregelverket. Takk.
Møtelederen: Da
sier vi tusen takk til Nasjonal sikkerhetsmyndighet og dens representanter
i denne høringen.
Da er det pause til kl. 11.50.
Høringen ble avbrutt
kl. 11.37.
-----
Høringen ble gjenopptatt
kl. 11.50.
Høring med forsvarssjef Haakon
Bruun-Hanssen og sjef Heimevernet Tor Rune Raabye
Møtelederen: Da
fortsetter vi høringen.
Da har vi gleden av igjen å ønske
forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen hjertelig velkommen til høringen.
Du har med deg en bisitter i dag. Det er generalmajor Yngve Odlo,
som er sjef for Operasjonsavdelingen i Forsvarsstaben.
Så vil jeg på selvstendig grunnlag
ønske velkommen sjefen for Heimevernet, generalmajor Tor Rune Raabye. Du
har med deg to bisittere. Det er oberstløytnant Svein Jarle Sandvik,
som er seksjonssjef for plan og utvikling i Heimevernsstaben, og
det er oberstløytnant Sten Løitegaard, som er sjefsjurist i Heimevernet.
Velkommen til alle sammen.
Dere kjenner reglene, så jeg repeterer
ikke dem nå. Vi går rett på sak. Da har forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen 10
minutter til disposisjon først, og deretter sjef Heimevernet Tor
Rune Raabye.
Vær så god, Haakon Bruun-Hanssen.
Haakon
Bruun-Hanssen: Takk for muligheten til å kommentere enkelte
forhold som er fremkommet i Riksrevisjonens rapport om Forsvarets
og politiets objektsikring. Riksrevisjonen gjennomførte undersøkelsene
i Forsvaret i perioden 2015–februar 2016.
Rapporten avdekket svakheter i oppfølgingen
av regelverket for objektsikring og i forhold som har betydning
for vår ivaretakelse av objektsikring. Svakhetene som er beskrevet
i rapporten, er og blir tatt meget alvorlig. Jeg kan opplyse komiteen
om at arbeidet med sikringstiltakene har fått økt prioritet, og
at en rekke tiltak er iverksatt for å lukke de avvikene som Riksrevisjonen
identifiserte.
La meg innledningsvis få understreke
at når vi i dag omtaler sikring av objekter, snakker vi i praksis
om tre forskjellige regimer.
Det første regimet knytter seg til
skjermingsverdige objekter. Dette er objekter som må beskyttes i
henhold til sikkerhetsloven. Det omfatter først og fremst forebyggende defensiv
sikring, eller grunnsikring, og er objektseiers ansvar.
De to neste regimene knytter seg
til sikring av objekter med sikringsstyrker. Nøkkelobjekter er både
sivile og militære objekter med avgjørende betydning for forsvarsevnen
og det militære forsvaret. De er lovlige militære mål og sikres
med militære styrker.
Politiets objektsikringsregime skal
sikre objekter mot kriminalitet og annen samfunnstruende virksomhet.
Dette er politiets ansvar, men politiet kan anmode om bistand fra Forsvaret
til denne sikringen.
Skjermingsverdige objekter reguleres
av forskrift om objektsikkerhet, som trådte i kraft 1. januar 2011.
Forsvaret utarbeidet liste over egne skjermingsverdige objekter
i 2013 og har gjennomført årlig revisjon etter dette. De fleste
av Forsvarets skjermingsverdige objekter har en form for permanent
grunnsikring i utgangspunktet. En rekke av objektene finnes innenfor
sikrede områder i militærleirer. Likevel tilfredsstilte ikke alle
objektene alle kravene som er gitt i sikkerhetsloven. Mellom 2011
og 2016 har Forsvaret gjennomført en rekke tiltak innen forebyggende
sikkerhet på våre skjermingsverdige objekter. Kostnadene til disse
tiltakene har så langt beløpt seg til over 1 mrd. kr.
Forsvaret har et meget høyt antall
skjermingsverdige objekter. Derfor har det tatt tid å utvikle de
påkrevde risiko- og sårbarhetsanalysene og deretter utarbeide tilhørende
tiltak. I tillegg er kompetansen til å gjennomføre dette arbeidet
spredt på tre etater: Forsvaret, Forsvarsbygg og Nasjonal sikkerhetsmyndighet.
Dette har krevd både opplæring og betydelig koordinering.
I dag foreligger det en komplett
liste med foreskrevne risikovurderinger, og ytterligere tiltak er
nå under utarbeidelse. Flere av disse tiltakene har imidlertid store
økonomiske kostnader og vil ta tid å implementere.
Da Forsvarsdepartementets instruks
om sikring og beskyttelse ved bruk av sikringsstyrker trådte i kraft
i 2012, var utgangspunktet krevende for Forsvaret. Overordnede forsvarsplaner
for å kunne utpeke de riktige nøkkelobjektene var ikke oppdatert.
Kompetansen i organisasjonen var mangelfull, og ressursene som en
gang hadde hatt ansvaret for planlegging, utvikling og oppfølging
av nøkkelobjekter, var blitt rasjonalisert bort.
I 2012 ble den eksisterende listen
over Forsvarets nøkkelobjekter fra 2006 gjennomgått, og uaktuelle
objekter ble fjernet. Et nytt direktiv for nøkkelpunkt ble fastsatt
våren 2013, hvor ansvar og oppgaver ble fordelt i Forsvaret. Til
sist ble det gjennomført kompetansehevende tiltak i perioden 2013–2015.
Forsvaret har over flere år nå oppdatert
nasjonalt planverk til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen.
Tilsvarende NATO-planer er under oppdatering. Disse planene gir grunnlag
for nominering av nye nøkkelobjekter, som både må skjermes og sikres.
Planutviklingen har medført at nøkkelobjektlisten har vært meget
dynamisk de siste årene, med betydelige endringer fra et år til
et annet.
Ansvaret for å utvikle objektsikringsplaner
for det enkelte nøkkelobjekt er lagt til det utøvende nivået i Heimevernet,
nærmere bestemt heimevernsområdene. De er som kjent ikke fast tjenestegjørende,
men står til vår disposisjon noen få dager i året. Derfor vil det
alltid ta tid fra et objekt er utpekt som et nøkkelobjekt til detaljerte
sikringsplaner foreligger. Selv om objektsplanene til det enkelte objekt
ikke har vært ferdigstilt innenfor tidsfristene, har Forsvaret,
og spesielt Heimevernet, i hele perioden hatt kapasitet til å gjennomføre
objektsikring. Utgangspunktet er de generelle planene for sikring
av objekter samt den trening og øving som Heimevernets styrker gjennomfører på
et av sine hovedoppdrag.
Ved inngangen til 2017 foreligger
det objektsplaner for 97 pst. av nøkkelobjektene utpekt før 2016.
I 2016 er et stort antall nye sivile objekter definert som nøkkelobjekter.
Heimevernet er nå i gang med å utarbeide objektsplaner for disse,
men det vil ta tid før alle planene foreligger.
Problemstillingen som komiteen legger
til grunn for denne høringen, tar opp samarbeidet mellom politiet
og Forsvaret. La meg få understreke at jeg opplever at samarbeidet
mellom politiet og Forsvaret er meget godt. Vi har regelmessige
møter på alle nivåer, fra ledermøter mellom forsvarssjef og politidirektør
til samarbeidsmøter mellom heimevernsdistriktene og politidistriktene.
Politidirektoratet og Forsvarets operative hovedkvarter har faste
liaisoner hos hverandre, og det gjennomføres ukentlige videotelefonkonferanser
mellom Politiets situasjonssenter, Forsvarets operative hovedkvarter
og Forsvarsstaben.
Det har de senere år vært et fokus
på å styrke samarbeidet innen beredskap, og da særlig kontraterrorberedskapen.
Samarbeidet på dette området oppfattes i dag i Forsvaret som å være
meget godt og fruktbart i alle ledd helt ned, og inkludert det utøvende
nivå.
En samlet liste over objekter der
politiet ønsket sikring med sikringsstyrker fra Forsvaret, forelå
første gang i 2014. Denne listen er gjenstand for dynamiske endringer og
er sist oppdatert inneværende måned. Sjef Heimevernet vil i sin
innledning komme mer tilbake til hvordan Heimevernet har arbeidet
med utarbeidelsen av disse objektplanene i den siste perioden.
Avslutningsvis vil jeg si at det
har tatt lengre tid enn forventet å få gjennomført alle pålegg i
objektsikringsforskriften av 2011. Videre har vi ikke objektplaner
for sikring av objekter med sikringsstyrker for alle de nominerte objektene.
Årsakene er som jeg har redegjort for. Mye er nå tilfredsstillende,
men noen tiltak vil det fortsatt ta tid å få gjennomført.
Selv om det har tatt lengre tid
enn forventet å tilfredsstille forskrifter og instrukser, har Forsvaret
evne til å utføre sikringsoppdrag med sikringsstyrker, og våre skjermingsverdige
objekter har en grunnleggende permanent grunnsikring. Jeg deler
derfor ikke Riksrevisjonens vurdering om at Forsvaret ikke er i
stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse og sikring av viktige
objekter ved en trusselsituasjon.
Jeg avslutter min innledning der
og ser fram til å svare på spørsmål fra komiteen.
Møtelederen: Takk
til admiral Bruun-Hanssen. Da går vi videre til Raabye, sjef for
Heimevernet – vær så god.
Tor
Rune Raabye: Komitéleder, komitémedlemmer. Objektsikring
er en av de viktigste oppgavene til Heimevernet. Objektsikring er
en av oppgavene knyttet til begrepene lokalt territorielt ansvar
og territorielle operasjoner. Heimevernet ivaretar som del av disse
begrepene også andre viktige oppgaver, som sikring av alliert mottak,
overvåkning og kontroll, beskyttelse av viktige framførings- og
forsyningsveier, bekjemping av mindre fiendtlige styrker og sivilt-militært
samarbeid.
Heimevernet er en militær beredskapsorganisasjon
og er meget godt egnet til å ivareta disse oppgavene. Heimevernets
beredskap og evne til å reagere raskt bygger i svært stor grad på
avdelingenes lokale tilhørighet og den tilgjengeligheten og høye
reaksjonsevnen dette innebærer. Beredskapen i Heimevernet avhenger
også av at avdelingene organiseres, utrustes og trenes slik at de
evner å iverksette oppdragsløsning på kort varsel.
Heimevernet er gjennom forsvarssjefens
nøkkelpunktdirektiv og Forsvarets nøkkelpunktliste pålagt et særskilt ansvar
knyttet til sikring av militære og sivile nøkkelobjekter i en sikkerhetspolitisk
krise- eller krigssituasjon. Denne sikringen innebærer innkalling
og bruk av Heimevernets styrker.
Videre er Heimevernets avdelinger
med sin lokale tilhørighet og høye reaksjonsevne svært aktuelle
for bistand til politiets objektsikring mot anslag av kriminell
karakter. Heimevernet skal i samarbeid med politiet planlegge og trene
på sikring av de objekter hvor politiet ber om forhåndsplanlagt
bistand.
Først noe om sikring av nøkkelobjekter:
Sikring av nøkkelobjektene er dimensjonerende for Heimevernets objektsikring,
og Heimevernet fokuserer sterkt på dette. HV-distriktene støtter
Forsvarets operative hovedkvarter i arbeidet med å utvikle nøkkelobjektlisten.
HV-distriktene koordinerer sine innspill med andre militære avdelinger innenfor
sitt geografiske ansvarsområde. HV-distriktene samarbeider dessuten
med sivile myndigheter og objekteiere når det kommer til nominering
av sivile nøkkelobjekter, herunder utveksler HV-distriktene informasjon
om nøkkelobjekter med aktuelle politidistrikter.
HV-distriktene oppdaterer årlig
sine planverk, og endringer i nøkkelobjektlisten følges opp med
justeringer i oppdragene til de aktuelle underavdelingene. I tillegg
utvikles det konkrete objektplaner for det enkelte nøkkelobjekt.
Ikke alle nøkkelobjektplanene var på plass da Riksrevisjonen gjennomførte
sin kontroll, men ved slutten av 2016 hadde Heimevernet objektplaner
for hele 97 pst. av objektene på nøkkelpunktlisten for 2016. Antallet
objekter er i år økt med 40 pst. Dette kan synes som en dramatisk økning,
men til informasjon er det færre nøkkelobjekter i 2017 enn det var
i 2012. Jeg nevner dette for å vise at arbeidet med nøkkelobjektlisten
er en årlig prosess, og at de årlige endringene vil påvirke arbeidet
med objektplanene.
Per i dag har HV-distriktene objektplaner
for ca. 80 pst. av objektene på den nye nøkkelpunktlisten. Vi har
som målsetting å utarbeide resterende objektplaner i løpet av dette
året. Det må dog legges til at det er viktig at de avdelingene som
skal være forberedt på å gjennomføre den fysiske objektsikringen,
også er med på utarbeidelsen av objektplanene. På grunn av områdestrukturens
treningssyklus vil det derfor kunne ta noe mer tid før alle de nye
planene er ferdig utarbeidet og iverksatt på avdelingsnivå.
Mangelen på objektplaner må ikke
forstås dit hen at Heimevernet ikke vil kunne sikre de aktuelle
nøkkelobjektene. Med de teknikker og prosedyrer avdelingene tilegner seg
gjennom å sikre andre objekter, vil de også kunne sikre nøkkelobjekter
det mangler objektplaner for.
HV-distriktene har etter 2013 fokusert
mer på trening på objektene på nøkkelobjektlisten. Men det må her
legges til at HV-distriktene også må trene på de andre oppgavene som
de er forventet å ivareta, som f.eks. sikring av alliert mottak,
sikring av viktige veier, overvåkning og kontroll mv. Treningsfrekvensen
i områdestrukturen medfører at Heimevernet ikke vil kunne trene
på alle nøkkelobjektene hvert år.
Så til Heimevernets bistand til
politiets objektsikring: La meg først minne om at bistand til politiets
objektsikring ikke er en dimensjonerende oppgave for Heimevernet.
Bistand til politiet skal gis innenfor de kapasiteter som Heimevernet
har etablert for å løse sine militære oppdrag i en væpnet konflikt.
HV-distriktene har etter min vurdering
et generelt meget godt samarbeid med politidistriktene. Alle HV-distriktene
har inngått samarbeidsavtaler og gjennomfører årlige møter med sine
respektive politidistrikter. HV-distriktene og politidistriktene
møtes også i fylkesberedskapsrådene og andre møter knyttet til ivaretakelse
av totalforsvarskonseptet. HV-distriktene inviterer politiet til
alle større øvelser i Heimevernet, og nær halvparten av HV-distriktene har
nå utarbeidet felles treningsplan med sine respektive politidistrikter.
Alle unntatt ett HV-distrikt har bistått politiet i arbeidet med
å peke ut hvilke objekter politiet bør be om forhåndsplanlagt bistand
på. HV-distriktene har også støttet arbeidet med politiets objektplaner
for disse objektene.
Politiet fremmet i 2014 en liste
over forhåndsplanlagt bistand, som inneholdt et høyt antall objekter.
Heimevernet har ikke hatt kapasitet til å utvikle planer for et
så høyt antall objekter. Antallet objekter er nå nær halvert, og
HV-distriktene har nå objektplaner for ca. 70 pst. av objektene på
den nye listen. Heimevernet vil søke å utvikle de resterende planene
i løpet av 2017, men arbeidet med nøkkelobjektplanene vil om nødvendig
bli gitt prioritet først.
Min vurdering er at kapasiteten
til samtrening er den største utfordringen i samarbeidet med politiet
per i dag. Heimevernet og politiet trener sammen hvert år, men de enkelte
HV-distriktene har ikke kapasitet til å trene på alle objektene
politiet har bedt om forhåndsplanlagt bistand på. Dette skyldes
at HV-distriktene må prioritere trening på sine dimensjonerende
militære oppdrag. Jeg mener dog at HV-distriktene gjennom de møter,
planprosesser og samøvelser som gjennomføres med politiet, opprettholder
et samtreningsnivå som gjør at samvirket mellom politidistriktene
og HV-distriktene kan fungere i henhold til intensjonene.
Min vurdering av tilstanden i Heimevernet
er at HV-distriktene på kort varsel vil være i stand til å iverksette
enkle objektsikringsoppdrag som del av den pålagte krise- og bistandsberedskapen
i Heimevernet. Dette gjelder både på nøkkelobjektene og på objekter
hvor Heimevernet skal være forberedt på å yte bistand til politiet.
HV-avdelingenes kompetanse innen objektsikring gjør at de også vil kunne
sikre objekter de på forhånd ikke har utarbeidet objektplaner på.
Dagens mangler innen særlig materiell
påvirker etter min mening Heimevernets operative evne mer enn mangelen
på objektplaner. Med de planer som er lagt for 2017, gjennom bl.a.
økt trening i noen prioriterte avdelinger og økt tilførsel av materiell
og tiltak for å ta igjen etterslep i vedlikehold på materiell, forventer
jeg at den operative evnen til HV-distriktene vil bedres.
La meg avslutte med en vurdering
av om Heimevernet vil være i stand til å sikre alle objektene. Dersom
Heimevernet kun skulle ha drevet med objektsikring, ville den nylig
vedtatte heimevernsstrukturen vært tilstrekkelig for å sikre både
nøkkelobjektene og objektene med forhåndsplanlagt bistand til politiet.
Bistand til politiet er, som allerede nevnt, dog ikke dimensjonerende.
I en situasjon hvor statssikkerheten er truet, og hvor Heimevernet
må løse bredden av sine dimensjonerende oppdrag samtidig, vil HV-distriktene
ha liten eller ingen ekstra kapasitet til å yte bistand til politiet.
Endringer i denne prioriteringen må avgjøres politisk.
Avhengig av den trusselen og de
samtidsutfordringer som kan oppstå i en sikkerhetspolitisk krise,
eller i en krigssituasjon, vil det også kunne oppstå behov for at
Heimevernet må prioritere mellom ulike militære oppdrag.
Med dette avslutter jeg min innledning
og ser fram til å besvare komiteens spørsmål.
Møtelederen: Takk
også til Raabye. Da går møteledelsen over til Michael Tetzschner.
Michael Tetzschner overtok
her som møteleder.
Møtelederen: Da
åpner vi for saksordførerens utspørring, innenfor en ramme på 10 minutter.
Martin Kolberg (A): Jeg begynner med Bruun-Hanssen: Kjernen
i denne saken er at Stortingets kontrollorgan, Riksrevisjonen, karakteriserer
det temaet vi snakker om her, som svært alvorlig. Det betyr fare
for liv og helse. Det som videre er kjernen i dette, er to forhold.
Jeg tar det første først, og det er påstanden om at Forsvaret ikke
kan forsvare de objektene som er viktige for samfunnet på en ordentlig
og tilfredsstillende måte, verken alene eller sammen med politiet.
Jeg hørte du sa at du var uenig i det. Det er meget viktig at du
først begrunner det mer.
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, jeg ga uttrykk for at jeg var uenig i
den konklusjonen. Faktaene, de forholdene som Riksrevisjonen har
avdekket, har jeg ingen grunn til å bestride, og dem tar vi meget
alvorlig. Vi iverksetter tiltak for å sørge for at vi tilfredsstiller
når det gjelder de områdene, svakhetene. Det er selve konklusjonen
jeg er uenig i, og hovedgrunnen til det er at Heimevernet og de sikringsstyrkene
vi har, er trent for å beskytte objekter. Vi har også et pålegg
om å kunne beskytte objekter som ikke er forhåndsplanlagt, så kunnskapen,
kompetansen, personellet og materiellet er til stede for å beskytte
et hvilket som helst objekt i samfunnet dersom det blir påkrevet. Det
vil også gjelde for de objektene – enten det er politiets liste
eller våre egne nøkkelobjekter – hvor planene ennå ikke er ferdigstilt.
Martin Kolberg (A): Men Bruun-Hanssen, det sies jo veldig
tydelig at samarbeidet med politiet på ingen måte er tilfredsstillende.
Du sa det var meget godt. Hvordan kan dette stemme? Betyr det at
du som forsvarssjef mener at Riksrevisjonens rapport til Stortinget
på dette punktet er gal?
Haakon
Bruun-Hanssen: Nei, det betyr ikke at jeg mener at rapporten
er gal. Vi har allerede tatt det ene punktet hvor jeg er uenig i
konklusjonen. Jeg har en annen oppfatning når det gjelder samarbeidet
med politiet. Jeg har vært involvert i Forsvarets operative ledelse
på ulike nivåer i snart 15 år, og jeg har samarbeidet med politiet
regelmessig i alle de 15 årene. Det samarbeidet har blitt stadig
bedre, med økt kunnskap og forståelse for hverandre, hverandres
oppgaver, hverandres ressurser – og samarbeidet for å løse samfunnsutfordringer
i fellesskap har blitt stadig bedre. Noe som jeg pekte på, er at særlig
innenfor kontraterror har vi samarbeidet mye i den senere tid, og
satt deler av Forsvarets ressurser på økt beredskap for at politiet
skal være i stand til å løse kontraterroroppgaver hurtigst mulig.
Martin Kolberg (A): Et siste spørsmål om dette er: Når dette
allikevel påstås fra Riksrevisjonens side, til tross for denne spesielle
instruksen som har pålagt et samarbeid mellom politiet og Forsvaret,
som kom i stand etter den forferdelige tragedien 22. juli, og som
er en av de viktige tingene – og jeg hører hva du sier, men jeg
spør igjen – hva tror du kan være grunnen til at Riksrevisjonen,
som er et veldig kvalifisert organ for å bedømme slike ting, kan
ta så feil?
Haakon
Bruun-Hanssen: Det er vanskelig for meg å svare på hvilke
eksakte forhold de har lagt til grunn, men de peker på en del forhold
hvor verken Forsvaret eller politiet har tilfredsstilt de grunnleggende
kriteriene i sikkerhetsloven og forskriften, og at det altså er
grunnlaget for å vurdere at samarbeidet vårt ikke er godt nok.
Jeg vurderer samarbeidet til å være
godt. Som jeg pekte på, er det fra Forsvarets side flere årsaker
til at vi ikke har tilfredsstilt de tidsfristene som er angitt i
sikkerhetsloven, eller i forskriften til den.
Martin Kolberg (A): Det er svært tilfredsstillende å høre
at forsvarssjefen nå sier at de tar rapporten veldig alvorlig, og
at de nå følger opp dette på en grundig måte. Det er viktig og bra
å høre.
Men mitt spørsmål går på at mange
av dem som sitter på denne siden av bordet, var med når det gjaldt
22. juli og oppfølgingen av den, og var med på å legge det politiske grunnlaget
for den instruksen. Det var nettopp for at vi ikke skulle komme
i den situasjonen som vi er i i denne høringen nå, at vi må holde
denne høringen. Og hva er forsvarssjefens oppfatning av: Hvorfor
har ikke dette skjedd mer eksplisitt, slik at vi hadde sluppet en
slik rapport fra vår riksrevisjon, og sluppet denne stortingsbehandlingen? Hva
er det som er grunnen til dette, forsvarssjef?
Haakon
Bruun-Hanssen: Som jeg var inne på i min innledning, ble
det stilt betydelige krav om skjermingsverdige objekter og nøkkelobjekter,
med tidskrav til når dette skulle være avsluttet. Med det store
antallet skjermingsverdige objekter vi har i Forsvaret, og manglende kompetanse
på en del av disse områdene, har vi brukt lengre tid. Det har vært
betydelig mer omfattende enn jeg tror både Forsvarsdepartementet
og Forsvaret så for seg da forskriften og oppdraget til Forsvaret
ble gitt i 2011.
Når det gjelder nøkkelobjektene,
er det først og fremst fordi vi har måttet laget nye planer for
forsvaret av Norge i en ny virkelighet med et helt annet forsvar
enn det vi hadde under den kalde krigen. NATO opplever det samme
og er i prosess, og dette er også et viktig grunnlag for å kunne identifisere
nøkkelobjektene. Det er det som gjør at dette har tatt tid.
Martin Kolberg (A): Jeg går til Heimevernets ledelse, Raabye.
Jeg tror du forstår at det du sier, vil bli lyttet veldig spesielt
til, fordi det er åpenbart at Heimevernet skal ha en veldig sentral
rolle i objektsikring, slik som dere begge to har beskrevet, egentlig,
og særlig du – det er slik det ofte er eller må være. Da blir spørsmålet:
Har du de ressursene som skal til? Jeg hører at du svarer indirekte
på det i din innledning, for vi hører veldig intenst etter, og vi er
flinke til å lytte – dette er et nøkkelpunkt nå: Har Heimevernet
de ressursene som skal til for å tilfredsstille den forskriften
som foreligger som en beskjed fra regjering og storting, og bestemmelsene
i sikkerhetsloven, begge deler? Har Heimevernet de ressursene som
du trenger?
Tor
Rune Raabye: Jeg vil starte med å si at som enhver militærsjef
skulle jeg ønske at jeg hadde hatt mye mer enn det jeg har.
Martin Kolberg (A): Har du det du trenger?
Tor
Rune Raabye: Det skal jeg komme tilbake til, komitéleder.
Jeg tror at faktum er at det ambisjonsnivået
og de oppdrag jeg har i dag, er det strukturen er tilpasset til.
Så vil jeg bare raskt ta komiteen tilbake …
Martin Kolberg (A): Hva betyr det? Hva betyr den setningen?
Det kan hende, men jeg tror ikke det er jeg som ikke hører, men
dette er litt sånn internspråk – som strukturen krever. Hva i all
verden betyr det?
Tor
Rune Raabye: La meg gå tilbake til 2015, hvor jeg gjennomførte
en framtidsstudie om hvordan Heimevernet med de oppdrag som også
gjelder i dag, kunne se ut. Den hadde en struktur som ligner på
det vi har hatt de siste år, og det var min anbefaling til forsvarssjefen.
Forsvarssjefen har sitt privilegium og sine ressurser og må tverrprioritere
på tvers av Forsvarets behov. Der kommer det ut en anbefaling som
går til Stortinget, og Stortinget tar sin beslutning, og det er
det jeg må forholde meg til, jeg må forholde meg til den endelige
beslutningen.
Martin Kolberg (A): Var det ja eller nei?
Tor
Rune Raabye: Det var et nei.
Martin Kolberg (A): Det var et nei, ja. Det var veldig viktig
å få høre akkurat det ordet, fordi det er det viktig for oss å høre
som sitter med – som du helt riktig sier – ansvaret for beslutningen.
Jeg går tilbake til Bruun-Hanssen
i mitt siste spørsmål, tror jeg, innenfor tidsrammen. Sikkerhetslovens
bestemmelser, Bruun-Hanssen, om sikring av egne objekter, altså Forsvarets
egne installasjoner, kritiseres også. Jeg hørte ikke at du sa så
mye om det, og spørsmålet er: Er du uenig også på dette punktet
i hva Riksrevisjonen sier? Hvordan vil du kommentere påstandene
fra Riksrevisjonen, eller ikke påstandene, men Riksrevisjonens mening
om at Forsvarets sentrale institusjoner heller ikke er sikret i
henhold til sikkerhetsloven?
Haakon
Bruun-Hanssen: Takk for det, komitéleder. Vi er helt enig
i det som Riksrevisjonen har påpekt, det er det jeg kaller skjermingsverdige
objekter, altså vår evne til å beskytte vår egen infrastruktur i
henhold til de økte krav til kvalitet som er lagt gjennom sikkerhetsloven
og forskriften fra 2011. Det er dette vi har jobbet med siden 2011,
og, som jeg sa i min innledning, vi har til nå brukt mer enn 1 mrd.
kr på å bedre denne sikkerheten rundt omkring. Det er sikring, det
er permanent sikring på alle Forsvarets objekter, men den har ikke
vært god nok i forhold til de kvalitetskravene som NSM har stilt
gjennom sin veileder. Det er nettopp det å forbedre den kvaliteten
vi jobber med. Vi har identifisert alle objektene. Vi har gjennomført
en risiko- og sårbarhetsanalyse for alle objektene, men det gjenstår
fortsatt å implementere en del tiltak. De har også betydelig økonomisk
kostnad, så det vil fortsatt ta noe tid før alle er på både kvalitet
og det nivået som forskriften nå foreskriver.
Møtelederen: Ja,
da var tiden ute. Da går møteledelsen til komitélederen.
Martin Kolberg overtok her
som møteleder.
Møtelederen: Ja,
det er litt fram og tilbake dette, men det er dette som er Stortingets
forretningsorden, så vi får følge den.
Da er det Michael Tetzschner som
har ordet på vegne av Høyre.
Michael Tetzschner (H): Takk for det. Forsvaret er objekteier
i 60 pst. av de skjermingsverdige objektene vi har lest om i denne
rapporten. Siden vi begynte dagen med en henvisning til denne diskusjonen
som har pågått mellom Riksrevisjonen og fagdepartementene om nedgradering,
kunne jeg tenke meg å spørre hvor sentrale Forsvaret har vært i
vurderingen nettopp som objekteier i den diskusjonen om nedgradering.
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg tror ikke Forsvaret har vært sentrale.
Jeg har ikke vært direkte involvert med departementet, men det er
fullt mulig at departementet har stilt noen spørsmål til Forsvarsstaben
eller til fagspesialister hos oss, men ikke noe utover det iallfall.
Michael Tetzschner (H): Vi begynte også dagen med å referere
til tre hovedproblemstillinger av i alt fem, som jeg mener Forsvaret
har indirekte besvart her, men bare for å ta det i sammentrekt form:
Er dette samarbeidet mellom politiet og Forsvaret nå etablert slik
Stortinget har forutsatt, og instruksen krever? Og er det gjennomført
et godt samarbeid og gode forberedelser i den henseende? Og er det
slik at arbeidet med objektsikring og grunnsikring har fått nødvendig
prioritet, slik et enstemmig storting mente etter 22. juli? Jeg
forstår det slik – jeg er så frimodig at jeg av de foregående svarene
fra forsvarssjefen sier – at dette utkvitteres med ja. Og så er
mitt egentlige spørsmål: Er det noe som er kommet på plass gradvis,
eller har dette vært i orden fra Forsvaret hele tiden, for Forsvaret
var ikke av de instansene som fikk særlig kritikk etter 22. juli?
Eller er det noe som er kommet på plass helt nylig i lys av Riksrevisjonens
rapport?
Haakon
Bruun-Hanssen: Det har vært et samarbeid mellom Forsvaret
og politiet på objektsikringen av politiets objekter hele veien.
Gjennom tiden før 2011 var det også et samarbeid mellom Forsvaret
og politiet. Det som er forskjellen nå, er at de skjermingsverdige
objektene som er grunnlaget for politiets objektsikring, skulle
identifiseres. Listen kom ut fra NSM for første gang med totaloversikten
i 2013, og det har vært en gjennomgang av disse, hvor både NSM med
politiet, og Heimevernet har bistått politiet og DSB har bistått
med å identifisere hvilke av disse som krever sikringsstyrke. Når
de er kommet på plass, og med den oversikten som vi fikk fra politiet
i 2014, har det vært samarbeid mellom heimevernsdistriktene og politidistriktene
om å utforme disse planene. Det har, som jeg var inne på i min innledning,
ikke gått hurtig nok i forhold til de tidsfristene som er stilt
i forskriften. Når Riksrevisjonen påpekte det så tydelig som de
gjorde – det erkjenner vi – så har både politidirektøren, forsvarssjefen
og departementene gjort alt vi har kunnet for å øke prioriteten
ytterligere for å få ferdigstilt disse planene. Men det er noen
begrensninger, særlig dette med at heimevernsområdene må være involvert
hvis vi skal ha spesifikke planer, og det er det som er tidkrevende.
Michael Tetzschner (H): Da vil mitt formodentlig siste spørsmål
gå på nettopp Heimevernet fordi det fra en tidligere spørrer i dag
ble implisert at nedleggelse av Sjøheimevernet skulle hatt negative
effekter for evnen til å ta vare på skjermingsverdige objekter.
Så siden vi har Raabye her, hadde jeg tenkt å rette det spørsmålet
til ham.
Tor
Rune Raabye: For det første går jeg ut fra at det er nøkkelobjekter
vi snakker om, altså lovlige, militære mål. Etter at beslutningen
er blitt tatt om nedleggelsen av Sjøheimevernet, har jeg blitt gitt
anledning til og forsvarssjefen gitt meg en åpning til å se på hvordan
jeg kan ta noen av kapasitetene i det nå snart nedlagte Sjøheimevernet,
inn i Landheimevernet for å forsøke å håndtere den utfordringen
det blir å sikre objekter med sjøside, og den vurderingen pågår
for tiden.
Michael Tetzschner (H): Og svaret på spørsmålet var?
Tor
Rune Raabye: Svaret på spørsmålet, basert på den vurderingen
som nå pågår hos meg, er at jeg vil komme ut i andre enden med en
vurdering og en anbefaling til forsvarssjefen om hva jeg eventuelt
skal forsøke å beholde fra Sjøheimevernet for å sørge for fullverdig
sikring av objekter med sjøside. Takk.
Michael Tetzschner (H): Da er min tid ute.
Møtelederen: Helge
Thorheim og Fremskrittspartiet.
Helge Thorheim (FrP): Takk for det. Først til forsvarssjefen:
Kjenner du deg igjen i det øyeblikksbildet fra 2015 som Riksrevisjonen
beskriver? De beskriver dårlig samarbeid mellom politi og forsvar,
og så er det dette med kapasitet til å sikre disse objektene. Var
det riktig på det tidspunkt?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg kjenner meg absolutt igjen i faktaene,
at vi manglet identifiserte planer både på skjerming av Forsvarets
egne installasjoner, at vi manglet planer på nøkkelobjekter som
var pekt ut, altså lovlige militærmål, og at det manglet planer
fra politiet. Men som jeg også sa: Jeg kjenner meg ikke igjen i
beskrivelsen av at det var dårlig samarbeid mellom Forsvaret og
politiet, det var ikke hovedgrunnen til det, etter min vurdering.
Helge Thorheim (FrP): Da til HV-sjefen: Dette med HVs operative
evne har også vært gjenstand for en annen rapport fra Riksrevisjonen,
og de peker for så vidt igjen på at man ikke har evne til å sikre
disse objektene som vi har. Men ut fra din fremstilling i dag oppfatter
jeg det slik at du har kapasitet til å sikre disse objektene. Du
sa vel også at man kan sikre objekter det ikke finnes planer for. Dette
med samarbeid og samtrening forsto jeg, ut fra det du sa, også er
godt med politiet. Det var vel ett HV-distrikt som ikke hadde gjort
dette – hva skal jeg si – fullt ut, så vidt jeg forstår. I LTP skal
HV trekke ned en del personell. Er det tatt hensyn til i ditt svar,
at med det nedtrekket så har du kapasitet til å sikre disse objektene?
Tor
Rune Raabye: Som jeg sa i mitt åpningsinnlegg, så er det
ikke slik at objektsikring er det eneste oppdraget jeg har. Objektsikring
er en del av det totale oppdraget i hver av disse elleve geografiene
jeg har sjefer i, slik at det viser bare en del av behovet for styrkestruktur,
så det er det viktig for meg å få fram. Jeg tror også det er viktig
å få fram at dersom objektsikring bare skulle vært gjennomført av
nøkkelobjekter og politiets objekter, har jeg ressurser nok i dag,
men som jeg startet med: Det betyr mer å drive det som vi kaller
territorielle operasjoner enn bare å sikre objekter, fordi alt rundt
det må også fungere, slik at jeg tror det er det svaret jeg kan
gi.
Helge Thorheim (FrP): Betyr det at når du skal prioritere
noen av de andre tingene som du har ansvar for, vil du ikke ha kapasitet
til å sikre disse objektene? Kan man trekke den konklusjonen?
Tor Rune Raabye: Det jeg kan si, er at dersom man havner
i det vi kaller for samtidighetsproblematikk, at alt skal gjøres
på en gang, er det enkelte ting som jeg ikke klarer å gjøre. Samtidig
ligger det også i det aspektet at volum gir deg utholdenhet over
tid, for det er ikke slik at disse oppdragene antakelig bare vil
vare noen få dager. Vi kan risikere at de varer uker og måneder,
og da må man ha noe å fylle på med. Det er min kortversjon av svaret.
Helge Thorheim (FrP): Et siste spørsmål som går mer på hvordan
man samarbeider med objekteier: Er dere involvert sammen med dem
når dere legger planer for objektsikringen, og gjelder det alle
departementene vi har, at dere jobber interaktivt sammen med dem
for å legge planer?
Tor Rune Raabye: Måten vi arbeider på, er at vi arbeider
direkte mot objekteierne. Vi arbeider ikke mot departementene. Det
er departementene som velger objekter, slik som det er sagt tidligere
i høringen, men vi arbeider direkte fysisk mot objekteier for å
utarbeide planene.
Helge Thorheim (FrP): Og her er det objekter fra alle departementer?
Tor
Rune Raabye: Det kan være sivile objekter, og det kan være
militære objekter.
Helge Thorheim (FrP): Takk, leder.
Møtelederen: Da er det Hans Fredrik Grøvan, Kristelig Folkeparti.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Først til Bruun-Hanssen: Du har
allerede bekreftet et par ganger at du opplever at samarbeidet mellom
politiet og Forsvaret på dette området er godt. Betyr det det samme
som at også samordning og koordinering mellom politiet og Forsvaret
er godt, det som Riksrevisjonen peker på som en utfordring? Eller
er det to forskjellige ting?
Haakon
Bruun-Hanssen: Samordningen og koordineringen med politiet
har blitt bedre i de 15 årene hvor jeg har jobbet mye med politiet
på ulike nivå. Knyttet til objektsikringen er den samordningen blitt
betydelig bedre etter at vi fikk listene på plass i 2014. Samordningen
går jo i første rekke mellom politidistriktene, heimevernsdistriktene
og heimevernsområdene som skal foreta utarbeidingen av planer og
den fysiske sikringen. Men det er en utfordring når politiet kontinuerlig
må ha fokus på dag-til-dag-oppgaver, og vi har heimevernspersonell
i områdestrukturen som er inne kun et fåtall dager i året. Det er vanskelig
å koordinere og et av de områdene som vi kunne blitt bedre på, som
vi virkelig har satt press på siste året etter Riksrevisjonens kritikk,
nettopp for å være sikre på at vi fikk det gjennomført så fort som
mulig.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det.
Så til Raabye og Heimevernet: Du
har allerede sagt til flere av spørrerne noe om kompetanse og organisering
av oppgavene knyttet til objektsikring. Hvis du skal peke på noe
som dere opplever at dere mangler i dag for å kunne gjøre den oppgaven
fullt ut i tråd med intensjonene, hva er det da du vil peke spesielt
på når det gjelder behov for kompetanse og ressurser?
Tor Rune Raabye: Jeg tror volum er ett av svarene. Det andre
er tid til trening. Der er selvfølgelig komiteen klar over at det
er Stortinget som fastsetter fra år til år hvor mye Heimevernet
skal trene. Så det er en faktor som jeg også må ta hensyn til.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Hvis en ser på konsekvensene av
det du allerede så vidt har vært inne på, av en ytterligere nedbygging
av Heimevernet på noen områder, hva slags utfordringer representerer
det for å kunne håndtere objektsikringen framover i tråd med intensjonene
og forutsetningene?
Tor Rune Raabye: Jeg tror at det som jeg var inne på i sted,
dette med samtidighetsproblematikken, hvis alt skal gjøres samtidig,
og evnen til å holde ut over tid har betydning for hvor stor styrken
er til enhver tid. Det er to faktorer som jeg tror det er viktig
hele tiden å ha med seg. Samtidig er det slik at samtidighet ikke
nødvendigvis er det som faktisk skjer, og da vil jeg si, som jeg
også sa tidligere i dag, at basert på den strukturen som har blitt
vedtatt, vil jeg være i stand til, hvis objektsikring er fokuset,
å ivareta nøkkelobjekter og politiobjekter med den strukturen. Men
igjen minner jeg om at det betyr bare enøyd fokus på objektsikring
og ikke de andre delene av Heimevernets operasjoner.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): I forbindelse med denne saken
har komiteen også mottatt brev fra Folkeaksjonen Styrk Heimevernet
ved Sjak R. Haaheim, hvor det bl.a. uttrykkes sterk bekymring over
at mandatet til landmaktutredningen ikke i tilstrekkelig grad tar
på alvor de utfordringene som Riksrevisjonen har presentert når
det gjelder objektsikring. Er du enig i den vurderingen som det
er blitt gitt uttrykk for, at dette elementet ikke er tatt godt
nok vare på i forbindelse med hvordan Heimevernet skal organiseres,
og spesielt i det mandatet som er utformet, og at det har glippet
her på et viktig felt hvor Heimevernet har en sentral oppgave?
Tor Rune Raabye: Forsvarssjefen kan sikkert utfylle svaret,
men slik som jeg kjenner landmaktutredningen – den er jo ennå ikke
ferdig ennå, den pågår jo – er ikke dette et spesifikt område som
vurderes i landmaktutredningen, så langt jeg kjenner til. Men det
er mulig at forsvarssjefen kan utfylle litt mer.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Er det en bekymring for Raabye?
Tor
Rune Raabye: Jeg må jo avvente landmaktutredningens anbefalinger.
Vi har våre egne med i utredningen, og vi forsøker å være med og
bidra med fag, og så får vi se hvor det ender.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Har forsvarssjefen lyst til å
svare på det?
Haakon
Bruun-Hanssen: Landmaktutredningen er et arbeid som pågår
for tiden, og det er under min ledelse. De vurderer alle oppgavene
som både Hæren og Heimevernet har tillagt i de forsvarsplanene som
eksisterer per i dag. De vurderer ulike løsninger, ulike sammenstillinger av
Hæren og Heimevernet for å løse disse oppgavene. Objektsikringen
er en del av det. Det er med, og det blir vurdert.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk, da er jeg ferdig.
Møtelederen: Da er det Per Olaf Lundteigen, Senterpartiet.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk skal du ha.
Bruun-Hanssen først: Finnes det
ajourført totaloversikt over forhåndsutpekte objekter nå?
Haakon Bruun-Hanssen: Ja, det gjør det.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Det var et betydelig arbeid å ajourføre
de listene. Hvem er det som har ansvaret for løpende å ajourføre
dem?
Haakon
Bruun-Hanssen: Her er det tre forskjellige lister. Skjermingsverdige
objekter, altså den passive beskyttelsen, utfører Forsvaret. Vi
har den listen tilgjengelig ved det operative hovedkvarteret. Nøkkelobjektene
er det Forsvarets ansvar å utpeke. Det gjøres av Forsvarets operative
hovedkvarter, og vi samarbeider med DSB for de sivile objektene.
Det siste punktet, politiets objektliste, er det politiet som utpeker.
Men vi utveksler lister med hverandre. Politiets liste oversendes
Forsvaret og er grunnlag for forhåndsplanlegging av sikring av objekter
med bruk av Forsvarets styrker. Alle listene er tilgjengelig, og
de deles mellom aktørene.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Har Forsvaret tatt initiativ overfor
NSM for å peke ut sivile nøkkelobjekter som skjermingsverdige objekter?
Haakon
Bruun-Hanssen: Det er noe som tilligger departementet. Det
vi har gjort og brukt som grunnlag hele veien, er at hvert nøkkelobjekt
er også skjermingsverdig. Vi kan ikke bruke Forsvarets styrker til
å beskytte noe i en krise-/krigssituasjon hvis vi ikke samtidig
foretar nødvendig grunnsikring. Det ligger som et grunnlag for alle
nøkkelpunkt.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Og svaret var ja eller nei?
Haakon
Bruun-Hanssen: Svaret er at det er departementet som tar
kontakt overfor andre når det gjelder å identifisere eller klassifisere
objekt som skjermingsverdige objekt.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Men har du som forsvarssjef fått
det oppdrag?
Haakon
Bruun-Hanssen: Nei, det har jeg ikke.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Komiteen sier at en av problemstillingene
er: Hvorfor er ikke kapasitetsbehovet avklart, slik at politiet
og Forsvaret gjennom HV kan sikre og beskytte objektene? Hva svarer
du til det?
Haakon
Bruun-Hanssen: Som jeg har vært inne på tidligere i min innledning,
mener jeg at dette er avklart. Vi har en kapasitet til på generelt
grunnlag å beskytte objekter. Det kan vi gjøre uavhengig av om objektet
er forhåndsutpekt for sikring eller ikke. Det er en del av oppgaven
vår.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så på det sentrale punktet er du
uenig i spørsmålsstillingen min? Det er i orden?
Haakon Bruun-Hanssen: Det vi mangler, er konkrete planer
for sikring av noen av våre nøkkelobjekt, og vi mangler konkrete
planer for sikring av noen av de objektene politiet har utpekt.
Men vi evner å gjøre det for det.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Men betyr det at en har klarhet
i kapasitetsbehovet? Det var det som var mitt spørsmål.
Haakon Bruun-Hanssen: Ja, det har vi.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så til sjef Heimevernet: Takk for
gode svar. De skjermingsverdige objektene er jo svært få nå i forhold
til hva det var tidligere. Det er noen få hundre, mens det tidligere
var flere tusen. HV har bare en liten andel av Forsvarets budsjett,
3 pst. anslagsvis i min verden. Hvor stort HV-mannskap trenger sjef
HV for å løse dagens oppgaver og oppdrag, altså inklusiv den 40 pst.
økningen av objektene?
Tor Rune Raabye: Jeg må være litt varsom nå med å gå inn
på tall og slike ting, for det har med gradering å gjøre. Jeg tror
jeg trenger litt tid – hvis jeg kan få lov til det.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg kan ta neste spørsmål.
Møtelederen: Det skal ikke gå ut over tiden din, Lundteigen,
men jeg vil si til Raabye at du behøver ikke svare hvis du ikke
vil svare på spørsmål som ligger i det du oppfatter som gråsone,
for å bruke et slikt uttrykk. Men hvis du vil svare, får du svare
på den måten som det går an å høre i en åpen høring.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Jeg kan for så vidt stille spørsmålet
på motsatt måte: Når det gjelder de vedtatte reduksjoner av HVs
struktur, hvilke konsekvenser har det for evnen til å løse oppdragene?
Tor Rune Raabye: I innledningen min var jeg inne på at politiobjekter
er ikke dimensjonerende for oss. Det er nøkkelpunktlisten som er
dimensjonert for oss når det gjelder objektsikringsdimensjonen.
Som jeg har sagt allerede, er det slik at hvis det kun er det jeg
skal gjøre, å sikre objekter, vil jeg klare å sikre både nøkkelobjekter
og politiobjektene med dagens struktur. Men som sagt: Det er flere
dimensjoner i dette enn det.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Vi har mange sentrale olje- og
gassanlegg, og Sjøheimevernet er av flertallet på Stortinget vedtatt
nedlagt. Er du i stand til å sikre de olje- og gassobjektene med
den styrken du har nå?
Møtelederen: Det er mulig det er et spørsmål som også befinner
seg i gråsonen, og Raabye får selv velge hvordan han vil svare –
eller ikke svare.
Tor Rune Raabye: Jeg vil si det litt mer generelt. Jeg tror
at vår oppdragsportefølje som er knyttet til objektsikring og beskyttelse
av veier langs kysten, ikke er endret. Men når det gjelder objekter
generelt, som har en sjøside, er vi inne i en vurdering nå, etter
at Stortinget har bestemt at Sjøheimevernet skal legges ned, for
å se på hvordan vi eventuelt kan videreføre noen kapasiteter fra
dagens sjøheimevern, for å sørge nettopp for det du spør etter.
Møtelederen: Et veldig kort spørsmål, Lundteigen.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Innenfor NATO blir det sivil-militære
samarbeidet sjølsagt tatt opp i den beredskapssituasjonen vi er
i. Det er vel vanskelig å gjennomføre den nødvendige opptrappingen
der når du får færre mannskaper å bruke til jobben?
Tor Rune Raabye: Jeg tror egentlig ikke jeg skal kommentere
det.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Er det noe annet enn økonomi som
ligger bak de nedskjæringene som nå skjer i Heimevernet, eller er
det rett og slett at noen politisk eller på annen måte mener at
HV ikke er nødvendig moderne for å fylle sin rolle? Er det økonomi,
eller er det det faglige som ligger bak den svekkelsen av HV som
vi ser?
Tor Rune Raabye: Jeg tror forsvarssjefen er den rette til
å svare.
Møtelederen: Det skal Bruun-Hanssen svare på, og da er Lundteigens
tid ute.
Haakon
Bruun-Hanssen: Takk for det, komitéleder.
Jeg fremla et fagmilitært råd til
regjeringen 1. oktober 2015. Det ble kalt et nøkternt forsvar –
mange i media omtalte det som et minimumsforsvar. Det var en tverrprioritering
mellom alle kapasitetene i Forsvaret for å få mest mulig – og mest
mulig relevant – forsvarsevne ut av de pengene som vi fikk tildelt,
eller ba om å få tildelt. Vi fordelte både oppgaver og ressurser
mellom forsvarsgrenene, avhengig av hva vi prioriterte ut fra den
sikkerhetspolitiske utviklingen.
Det betyr at en del områder er blitt
redusert, og andre områder er blitt styrket. Sjøheimevernet ble
redusert fordi Forsvaret som helhet har flere ressurser og andre
kapasiteter til å løse disse oppgavene. Det betyr ikke det samme som
at vi har svekket evnen til å beskytte ting. Noen områder må vi
tverrprioritere og endre på. Noen huller har dukket opp på enkeltområder
som følge av disse grepene. Det er nettopp derfor sjefen i Heimevernet
har fått i oppdrag å se på hvilke justeringer vi må gjøre, slik
at vi tetter disse hullene. Det er svar på spørsmålet ditt.
Møtelederen: Da
er det Abid Q. Raja og Venstre, vær så god.
Abid Q. Raja (V): Raabye, du sa at dere nå jobber med å se
på hvordan deler av Sjøheimevernet kan videreføres, slik at du har
en maritim kapasitet til objektsikring fra sjøsiden. Jeg forstår
det slik at i 2015 ville du beholde Heimevernet på 45 000 og også
beholde Sjøheimevernet. Så besluttet regjeringspartiene og Arbeiderpartiet
– altså stortingsflertallet – i november i fjor, i 2016, å strippe Heimevernet,
fra 45 000 til 35 000. Samtidig besluttet Stortinget å legge ned
Sjøheimevernet. Har Stortinget etter din oppfatning med det styrket
eller svekket din mulighet til å yte helhetlig objektsikring?
Tor
Rune Raabye: Det er et spørsmål som jeg har veldig liten
lyst til å gå inn i.
Abid Q. Raja (V): Nei, det må du jo gå inn i. Har …
Abid Q. Raja (V): … Stortinget styrket eller svekket din
mulighet til objektsikring? Da snakker jeg ikke bare om militær
objektsikring – for de militære – men om den helhetlige objektsikringen.
Er den svekket eller styrket?
Møtelederen: Jeg
vil si om det, Abid Q. Raja, at det er et spørsmål hvor du ber en
person som er i en embetssituasjon, om å karakterisere et stortingsvedtak.
Abid Q. Raja (V): Jeg tror det er min tid nå, komitéleder.
Jeg vil si at lojaliteten til …
Møtelederen: Det
går ikke ut over din tid, jeg bare sier at vi er i en situasjon
hvor spørsmålet i tilfelle må omformuleres.
Abid Q. Raja (V): Jeg vil ikke omformulere spørsmålet. Jeg
vil si til Raabye at jeg håper at kallet for dere som sitter på
den siden, først og fremst gjelder det norske folk. Og da er jo
spørsmålet tilbake til oss, som representerer det norske folk fra
denne siden: Har vi bidratt til å svekke eller styrke deres kapasitet
til objektsikring gjennom de vedtakene vi gjorde? Det kan ikke være
lojalitet knyttet til dette.
Tor
Rune Raabye: Mitt eneste svar på det er at jeg som embetsmann
og i min rolle må forholde meg til den politiske beslutning som
er tatt. Det er på en måte – sånn er det.
Abid Q. Raja (V): Hvordan har du da tenkt å løse objektsikringsoppdrag
fra sjøsiden? Vi tenker da på en krisesituasjon: Hvordan skal vitale
objekter – som Melkøya, Evenes, Ørlandet, Ormen Lange, Kårstø, Mongstad
osv. – sikres uten sjøheimevern?
Tor
Rune Raabye: Som forsvarssjefen var inne på, har han gitt
meg anledning til å se på hva jeg eventuelt kan videreføre fra Sjøheimevernet.
Dessuten var forsvarssjefen også inne på at det er andre kapasiteter
som han ser for seg skal være med på å bidra til å løse dette problemet.
Abid Q. Raja (V): Men Sjøheimevernet er jo besluttet nedlagt
allerede i år, og båtene er vel allerede satt på land, så hvordan
har man tenkt å yte dette? Sagt i folkelig språk: Man går jo ikke
rundt og tror at huset skal brenne ned, men vi har en forsikringsordning
– man tegner en forsikring. 80 mill. kr for å holde Sjøheimevernet
i drift – er ikke det en veldig billig forsikring?
Tor
Rune Raabye: Jeg vil heller si at det er alltid greit å være
forsikret.
Abid Q. Raja (V): Forsvarssjefen, Bruun-Hanssen, sa at han
har andre planer for å få dette til. Ut fra det jeg kan skjønne:
I 2015 var det 32 000 utenlandske fartøy som anløp norske havner.
Forsvarets hovedkvarter ønsket 1 000 visiteringer av disse. Bruun-Hanssen,
det var 10 pst. av disse som faktisk ble gjennomført. Hvordan har
man tenkt å gjennomføre disse visiteringene videre, i 2017–2018
og i årene framover? Hva er egentlig planen for kyststaten Norge?
Eller har vi nå, ved å legge dette ned, avkledd kyststaten vår?
Haakon
Bruun-Hanssen: Det er Marinen og Kystvakten – som daglig
er bemannet, og som opererer – som foretar den kontrollen, og ikke
Sjøheimevernet, som vi kun har inne fire dager i året.
Abid Q. Raja (V): De 1 700 menneskene som var i Sjøheimevernet,
kontra de 17 som er på de fire båtene som man har: De skal kunne
gjøre den samme oppgaven som de gjorde. Og når de klarte kun 10 st.
av de visiteringene du ønsket, hvordan skal man oppfylle dette?
Hvilke andre planer har man?
Haakon
Bruun-Hanssen: Som jeg sa, dette gjennomføres med regulære
marinefartøy og regulære kystvaktfartøy, som opererer daglig, er
fullt bemannet og har en langt større kapasitet enn Sjøheimevernet
har, som vi kun kan anvende et par dager i året. Det er deres primæroppgave, og
ikke Sjøheimevernets. Sjøheimevernets oppgave kommer inn når vi
aktiverer Sjøheimevernet, ikke før den tid.
Abid Q. Raja (V): Så du kan garantere oss at alle – både
de militære og de sivile – målene som er langs norskekysten, har
en fullgod objektsikring, man er fullt ut i stand til å yte det
nødvendige objektsikringsansvaret – som man bør kunne gjøre i en
krisesituasjon.
Haakon
Bruun-Hanssen: Nå skiftet du fra fartøyer til objektsikring.
Abid Q. Raja (V): Langs kysten.
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, langs kysten. Jeg vil aldri garantere
for en fullverdighet på noe som helst. Norge er et stort land, med
en stor geografi, og vi har et relativt lite forsvar. Men vi prioriterer
alle de objektene som trenger beskyttelse, vi avsetter ressurser
til dette, og vi trener og øver på det. Men avhengig av hvilken
trussel vi blir utsatt for, vil det være nødvendig å foreta prioriteringer. Noen
ganger vil vi dekke alt, andre ganger vil det bli en utfordring.
Da må vi prioritere, som også Raabye var inne på.
Abid Q. Raja (V): Riksrevisjonsrapporten kom i oktober 2016.
Dens konklusjon har vi fått lest opp, at det er svært alvorlig.
Deretter kom langtidsplanen, hvor man både har redusert Heimevernets
kapasitet og lagt ned Sjøheimevernet. Vil du, Raabye, si at Riksrevisjonens
rapport har blitt mer alvorlig etter dette, eller har den blitt mindre
alvorlig etter dette?
Tor
Rune Raabye: Jeg kan egentlig ikke svare noe annet enn at
jeg forholder meg til beslutningene som er tatt. Det er den strukturen
jeg må gjøre det beste ut av. Det er på en måte der jeg er.
Abid Q. Raja (V): Et siste spørsmål, og det er til forsvarssjefen.
Kan du forklare, hensyntatt langtidsplanen, at vi klarer å oppfylle
NATOs krav hva gjelder artikkel 3 og de syv kravene som er stilt?
Haakon
Bruun-Hanssen: Min klare vurdering er at Norge er en av nasjonene
i NATO som har vektlagt artikkel 3, som i alle år veldig bevisst
har søkt å holde et eget forsvar som har en viss kapasitet til å
forsvare sitt eget territorium og befolkning. Vi har opprettholdt
totalforsvaret og samarbeidet med Sivilforsvaret – sektorene og
områdene der – som må være tett koordinert med Forsvaret og Forsvarets
planer for at vi skal kunne beskytte samfunnet.
Min oppfatning og forståelse er
at dette har vi gjort relativt godt i NATO. Vi kan alle alltid bli
bedre. Det kan helt sikkert vi også.
Møtelederen: Bård
Vegar Solhjell, vær så god.
Bård Vegar Solhjell (SV): Takk, komitéleiar – og takk for
gode innleiingar.
Sjølv om du, forsvarssjef, er veldig
tydeleg på at du anerkjenner og er einig i dei faktiske forholda
som ligg bak Riksrevisjonens rapport, er du ueinig i dei konklusjonane og
vurderingane dei trekkjer på basis av det – særleg om samarbeidet
mellom Forsvaret og politiet.
Utfordringa er at vi som sit i komiteen,
har god tilgang til det materialet og kan sjølve gjere oss opp ei
vurdering av det, akkurat som du, men eksterne observatørar, presse og
andre interesserte har ikkje eit særleg godt grunnlag for å vurdere
det spørsmålet, sidan materialet er gradert, bortsett frå nokre
heilt enkle setningar.
Eg tenkte eg skulle lese opp det
vesle Riksrevisjonen skriv som ikkje er gradert, og eg ber deg presisere
så godt du kan kva det er i deira konklusjonar du er ueinig i. Dei skriv:
«Riksrevisjonen ser svært alvorlig
på at Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet
ikke har sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet
og Forsvaret, slik Stortinget forutsetter og instruksen krever.»
– Vi snakkar altså om perioden 2012–2015. – «Viktige tiltak som
skal sikre godt samarbeid og gode forberedelser er ikke gjennomført.
Det er dermed risiko for at viktige objekter ikke kan opprettholde
sin virksomhet og funksjonalitet i kritiske situasjoner.»
Dei rundar av det avsnittet med
å skrive:
«Etter Riksrevisjonens mening er
det sannsynlighet for at verken politiet eller Forsvaret, sammen eller
hver for seg, vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse
av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det.»
Det er veldig bra å høyre at det
openbert er eit litt anna bilde i 2017 – dette er eit bilde frå
2015. Eg vil spørje om du så presist som mogleg – innanfor det du
kan seie her – kan svare på: Kva er det du er ueinig i i vurderinga
frå Riksrevisjonen, som òg har eit ganske omfattande bakgrunnsmateriale
som er gradert?
Haakon
Bruun-Hanssen: Det er særlig den siste setningen jeg sa meg
uenig i i min innledning. Jeg er ikke uenig i at vi ikke hadde planene
klare i henhold til de tidsfristene, men dermed å si at politiet
eller Forsvaret, hver for seg eller sammen, ikke er i stand til
å beskytte objektene, det er den biten jeg er uenig i, nettopp fordi
vi har en generell kunnskap, kompetanse, ressurser og materiell
til å beskytte et hvilket som helst objekt. Det er en del av oppdraget
vårt, og det gjelder også i denne sammenheng.
Bård Vegar Solhjell (SV): Kan eg få prøve å spørje litt meir
konkret? Du får vurdere i kva grad du kan svare. I kva grad hadde
de gjennomført felles øvingar på dette? Vi er då tilbake til 2015.
Haakon
Bruun-Hanssen: I alle årene jeg har vært involvert operativt
– og før jeg kom i denne jobben, satt jeg og var sjef i Bodø – har
jeg årlig inspisert øvelser mellom Forsvaret og politiet på ulike
objekter.
Bård Vegar Solhjell (SV): Ok, så de gjennomførte felles øvingar
for politiet og Forsvaret på objektsikring.
Haakon
Bruun-Hanssen: Ja, jeg tror de som har sitt daglige virke
i Oslo, nok kan huske bl.a. Sjursøya for et par–tre år siden, med
politiet og Forsvaret i en stor øvelse. Vi har øvelser med Forsvaret
og politiet årlig, men vi har ikke øvelser på alle objektene til
enhver tid. Det har vi ikke ressurser til, ei heller tjenestegjørende
dager til å gjennomføre.
Bård Vegar Solhjell (SV): Ville du karakterisert det som
at det i liten grad, i middels grad eller i stor grad var felles
øving?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg tror jeg skal la sjef Heimevernet, som
har bedre innsikt i detaljene der, få lov til å svare på det.
Tor
Rune Raabye: Jeg kan være helt konkret. I 2016 trente vi
på ca. 10 pst. av …
Bård Vegar Solhjell (SV): Orsak, vi spør no om det året Riksrevisjonens
rapport gjeld.
Tor
Rune Raabye: Da har jeg ikke oversikt, for jeg har 2016 og
2017.
Bård Vegar Solhjell (SV): Fanst det ajourførte felles oversikter
hos politiet og Forsvaret over skjermingsverdige objekt i den perioden
vi her snakkar om, altså 2015?
Haakon
Bruun-Hanssen: Når det gjelder det skjermingsverdige – altså
hva vi selv skal drive en passiv beskyttelse av – er jeg usikker
på om vi delte listene den gangen. Men når det gjelder nøkkelobjekter
og politiets objektssikringslister, altså der hvor vi bruker styrker,
har vi utvekslet disse listene helt fra de ble etablert – våre i 2012
og politiets i 2014.
Det skjermingsverdige samles hos
NSM – det går via departementet og til NSM. I dag sitter vi på dem,
men om vi gjorde det i 2015, er jeg usikker på.
Bård Vegar Solhjell (SV): Eg prøver meg kort på det siste
spørsmålet, komitéleiar, og det er:
Har du, forsvarssjef, ei vurdering
av i kva grad – de står jo for over halvparten av vekta, som vi
veit – det er ei likeverdig oppfølging av dette på sivil og på militær
side, eller i kva grad ei av sidene har vore dyktigare til å følgje
opp dette enn den andre?
Haakon
Bruun-Hanssen: Det kan jeg ikke svare på, jeg har ikke oversikt
over noe annet enn de objektene som er tillagt Forsvaret, og som
Forsvaret jobber med. Hva som er i sivil sektor, må nesten denne
selv svare for.
Møtelederen: Da
er spørrerunden over, og vi går over til oppsummering og konkrete
spørsmål innenfor en tidsramme på maksimalt 15 minutter. Jeg begynner
med meg selv.
Vi begynner å få et bilde nå, synes
jeg. Det var et meget viktig svar – mener jeg selv iallfall – fra
Raabye på et spørsmål fra meg, om at han ikke har nok ressurser.
Det er et spørsmål som selvfølgelig også Stortinget må høre, fordi
det er etter en beslutning i Stortinget slik som det nå er organisert,
men det er også etter forslag fra forsvarssjefen. Vi kan ikke slutte
her uten at Bruun-Hanssen blir bedt om å kommentere det sjefen for
Heimevernet nå har sagt, at han ikke har nok ressurser. Bruun-Hanssen,
vær så god.
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg skal ikke drive med noe polemikk på den
typen utsagn, verken her eller andre steder. Min vurdering og det
fagmilitære rådet som jeg ga til regjeringen den 1. oktober 2015,
var et forsvar som var i stand til å løse de oppgavene som jeg hadde
fått i oppdrag å løse. Men det norske Forsvaret alene er ikke stort
nok til å forsvare landet. Det gjør vi kun innenfor rammen av NATO.
Det er utfordringen som har ligget i forsvarsplanene i mange år,
og enhver forsvarssjefs dilemma er å foreta gode og riktige prioriteringer
når vi gir anbefalinger. Det mener jeg vi gjorde i 2015, og som
sådan er vi i stand til å løse de oppgavene som ligger her i fredstid
og i krisetid på egenhånd, og sammen med NATO i krigssammenheng.
Møtelederen: Alt dette er det sikkert ikke noen uenighet
om i hovedsak, men det var nesten ikke det som var spørsmålet. Spørsmålet
er: Betyr dette at du kan være enig i at når det gjelder det som
er vår sak, nemlig objektssikringsspørsmålet, har ikke Heimevernet
fått det som trengs med tanke på at vi skal greie å tilfredsstille den
forskriften som er gitt av storting og regjering? Det er spørsmålet.
Haakon
Bruun-Hanssen: Det er jeg uenig i. Heimevernet har fått det
de trenger. De ønsker seg jo mer. Det er slik det er i systemet
vårt. Men Heimevernet har, etter min beste vurdering, fått tilstrekkelig
til å gjennomføre den objektsikringen de er pålagt.
Møtelederen: Så du er uenig med Tor Rune Raabye?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg tror Raabye var inne på akkurat det samme,
at så lenge vi hadde fokus på objektsikring separat, hadde han nok
ressurser til å løse både nøkkelobjektene, altså det som er militære
mål, og politiets objektsikringsliste, som ikke er en dimensjonerende oppgave.
Møtelederen: Da
går ordet til Helge Thorheim.
Helge Thorheim (FrP): Takk for det. Til Raabye: Du har svart
godt på at du mener du har kapasitet nok til å sikre disse objektene
så lenge det er det som er prioritert, så vidt jeg har forstått.
Men så sa du i sted, i din innledning, at du manglet utstyr. Da
er mitt spørsmål: Er dette utstyr som er kritisk for den operative
evnen man har på disse nøkkelobjektene, eller er det utstyr som
det hadde vært veldig greit å ha for å modernisere Heimevernet?
Tor
Rune Raabye: Det jeg har lyst å uttrykke glede over, er den
satsingen som i år gjøres på Heimevernet når det gjelder ressurstilføring,
nettopp for å ta fatt på materiellmangler. Gjennom at vi bygger
grunnmuren i Heimevernet, vil – som jeg sa i innledningen min –
den strukturen som nå er vedtatt, få en annen og bedre operativ
evne gjennom det. Og det er jeg svært glad for. Det vil ytterligere
bedre vår evne til å gjøre den sikringen vi er satt til å gjøre.
Møtelederen: Abid
Q. Raja.
Abid Q. Raja (V): Forsvarssjef, du sa noe om at disse sju
kravene var godt ivaretatt. Hvordan kan Stortinget kontrollere at
det virkelig planlegges for å møte NATOs sju krav? Så vidt jeg kan
huske, står det ikke noe om dette i langtidsplanen eller landmaktutredningen.
Helt konkret, hvor står dette?
Haakon
Bruun-Hanssen: Når det gjelder de syv kravene, er vel ett
av dem militært og resten er sivile, så DSB, Direktoratet for samfunnssikkerhet
og beredskap, er det koordinerende organet for de øvrige seks områdene, og
så koordinerer vi med DSB for at den sivile beredskapen og den militære
beredskapen skal være samkjørte.
Abid Q. Raja (V): Et oppfølgingsspørsmål til det du sa i
sted: Du sa at Sjøheimevernet er inne fire dager i året og har ikke
denne kapasiteten, som du mente. Men er dette helt riktig? Områdestrukturen
er inne fire dager i året, og de spesialtrente, altså innsatsstyrkene,
er vel inne én måned i året. Kystvakten har vel ikke den samme kompetansen
som Sjøheimevernet har hva gjelder bording av fartøyer. Kystvakten
har vel heller ikke dykkere. Men dette kan jo du bedre. Ved å strippe
og nedlegge Sjøheimevernet helt, har vi likevel den kapasiteten
som trengs, Raabye?
Og bare for å legge til: Er du
enig i anbefalingen om å legge ned Sjøheimevernet?
Tor
Rune Raabye: Ja, helt åpenbart er jeg nødt til å være det.
Det er slik det fungerer, og det må jeg bare forholde meg til.
Jeg tror det er viktig at jeg kommer
tilbake til det faktum at vi nå har fått anledning til å vurdere
hvorvidt det er mulig å videreføre noen av Sjøheimevernets kapasiteter
i Landheimevernet. Det blir komplisert. Det kan bli vanskelig, men
den vurderingen skal vi gjøre, og vi skal komme med en anbefaling
om hvorvidt det er mulig eller ikke.
Møtelederen: Hans
Fredrik Grøvan.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk til Bruun-Hanssen. Forsvarsministeren
skriver i brevet til Riksrevisjonen 15. juli 2016 at departementet
vil gi «pålegg om tiltak for å forbedre status for samarbeidet mellom
politiet og Forsvaret om bistand til politiets objektsikring med
sikringsstyrker». Hvilke pålegg – med tanke på dette samarbeidet –
har du mottatt i løpet av de siste ni månedene?
Haakon
Bruun-Hanssen: Alle de avvikene og anbefalingene som lå i
Riksrevisjonens rapport, er i sin helhet gitt til Forsvaret som
pålegg, med tidsfrister, på absolutt alle områdene, så vidt jeg
erindrer. Det er de påleggene det er snakk om. Det har vi jobbet
med, og det er i det samarbeidet vi har intensivert koordineringen,
for å bruke det ordet, med politiet.
Møtelederen: Per
Olaf Lundteigen.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Riksrevisjonen sier at det er svært
alvorlige ting, og så sier forsvarssjefen at når det gjelder den
sivil-militære beredskapen, er Norge et av landene i NATO som vektlegger
artikkel 3 i NATO-pakten – underforstått at vi er nærmest den flinkeste
i klassen. Hvilken målestokk bruker du for å belegge det standpunktet?
Haakon
Bruun-Hanssen: Nå sa vel ikke jeg at vi var den flinkeste
i klassen, men at vi er blant de flinkeste.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Nei, men du sa at vi var blant
de flinkeste. Hva slags målestokk bruker du når du kommer med et
sånt utsagn?
Haakon
Bruun-Hanssen: Jeg sitter fire ganger i året i NATOs militærkomité,
hvor vi går igjennom status for nasjonene, og det er mitt inntrykk
fra de gjennomgangene.
Per Olaf Lundteigen (Sp): OK, så det er ikke noe som vi kan
forfølge.
Du sa at objektsikringen er mye
mer omfattende og har tatt mye mer tid. Mitt spørsmål da er: Sivile
og militære objekter var tidligere, så vidt jeg vet, under én ledelse.
Er det en systemfeil her? Er det det som ligger bak det hele? Når
sivil-militær beredskap skal bli mer sentral, kan det jo være klare
argumenter for at det må under en enhetlig ledelse, sånn at det
ikke oppstår glipper. Er det en systemfeil, sånn som vi har det
i dag?
Haakon
Bruun-Hanssen: Nei, ikke umiddelbart. Vi hadde et betydelig
apparat i Forsvaret for å håndtere beredskap, med hele regimentstrukturen
i Hæren. Vi hadde flere distriktshovedkvarter. Vi hadde regionale
hovedkvarter som jobbet med dette. Og vi hadde et tett og godt samarbeid
på både departementsnivå og med ulike etater som hadde ansvar innenfor
den sivile beredskapen. Samkjøringen på sivil side inn mot DSB i
dag har vel egentlig gjort dette enklere og formodentlig også bedre
enn det var før, for nå kan Forsvaret og DSB jobbe tett på de tingene som
går på koordinering mellom militær og sivil beredskap.
Møtelederen: Erik
Skutle.
Erik Skutle (H): Takk for det. Raabye, du var i ferd med
å ta en liten gjennomgang av øvingsvirksomheten mellom Heimevernet
og politiet, men du ble avbrutt. Jeg kunne tenke meg at du gjerne
fullførte den.
Tor
Rune Raabye: Det som er av fakta når det gjelder 2016, er
at vi trente på ca. 10 pst. av politiobjektene. Planen for 2017
er 20 pst. Dette har kort og godt å gjøre med antall dager tilgjengelig
og ressurser.
Erik Skutle (H): OK, men selv om du ikke har konkrete tall
for 2015 og bakover, kan du si noe om hvordan utviklingen har vært
i de foregående årene også?
Tor
Rune Raabye: Det er veldig vanskelig for meg, for jeg har
ikke de faktaene. Men som jeg nå indikerte, er det en stigende prosent,
så det er jo en positiv stigning.
Erik Skutle (H): Ja, og det har altså vært …
Tor
Rune Raabye: Det har selvfølgelig også å gjøre med at øvingsomfanget
i Heimevernet er stigende, og at vi dermed også har fått koblet
oss mer på dette.
Erik Skutle (H): For å oppsummere: Dere mener at selv om
man ikke har hatt planer for absolutt alt, så har øvingsomfanget
vært av en sånn karakter at man har vært godt nok rustet for også
å kunne sikre objekter som det ikke har vært planer for. Er det
riktig forstått?
Tor
Rune Raabye: Det er riktig.
Møtelederen: Da
er det Gunvor Eldegard.
Gunvor Eldegard (A): Takk, komitéleiar. Til forsvarssjef
Bruun-Hanssen, og det du seier om samarbeidet med politiet: «meget
godt» – og om sikringa. Då er det litt underleg at forsvarsministeren
seier at ho tek rapporten og anbefalingane frå Riksrevisjonen på
alvor. Hadde ho eigentleg ikkje trengt å seia det, eller er forsvarssjefen
og forsvarsministeren ueinige om situasjonen og statusen?
Haakon
Bruun-Hanssen: Nei, jeg tror ikke at forsvarsministeren og
forsvarssjefen er uenige om situasjonen, men hun kommer hit til
salen i morgen, så da kan du eventuelt få en vurdering fra henne.
Vi mener at vi samarbeider godt, men det er helt klart at selv om
vi samarbeider godt, er det enkelte områder hvor vi måtte bli bedre
på koordinering, som Riksrevisjonen har pekt på. Det er også det
oppdraget jeg har fått av forsvarsministeren og departementet: å
iverksette og intensivere den koordineringen, slik at vi får utpekt
de sivile objektene, at planene kommer på plass, og at vi får gjennomført
det som er mulig – innenfor rammene – av trening og øving mellom
politiet og Forsvaret. Det er det vi har lagt vekt på det siste
året – å forbedre det i forhold til den tilstanden som var da Riksrevisjonen
gjorde sine undersøkelser høsten 2015.
Møtelederen: Bård
Vegar Solhjell.
Bård Vegar Solhjell (SV): Først, komitéleiar: Etter denne
vesle runden føler eg eit behov for å seie at det er mange sterke
argument for den etablerte tradisjonen i Noreg med at etatar og
embetsverk gjev sine klare råd, vurderingar og synspunkt på førehand,
og så lojalt følgjer opp dei vedtaka som Stortinget måtte fatte,
i etterkant. Og som vi har fått demonstrert her, er det i alle fall
langt å føretrekkje framfor alternativet, at ein ikkje følgjer det
opp, for å seie det sånn.
Eg har eitt spørsmål igjen, og
då vil eg tilbake til det med samarbeidsforholda og vurderinga frå
2015. Eg trur eg rettar spørsmålet til sjef Heimevernet: Politidistrikta skal
rapportere inn sivile skjermingsverdige objekt til Forsvaret som
ein del av korleis det samarbeidet skal vere. Kan du svare på i
kva grad det var gjort på det tidspunktet Riksrevisjonen undersøkte
dette, altså i 2015?
Tor
Rune Raabye: Vi sitter ikke med faktaene for 2015, så jeg
beklager, jeg kan ikke svare på spørsmålet.
Møtelederen: Da
er siste spørrer, som får mulighet til ett konkret og kort spørsmål,
Abid Q. Raja.
Abid Q. Raja (V): Takk, komitéleder. Jeg føler at vi sitter
her med mer eller mindre det samme samfunnsansvaret, og det handler
om å sikre borgerne. Sånn sett smerter det å se hvordan du, Raabye,
er bundet av lojaliteten og ikke kan formidle helt åpent hva du
selv føler, med tanke på det vedtaket Stortinget gjorde i november.
Møtelederen: Raja,
vi har ikke anledning til å karakterisere svarene.
Abid Q. Raja (V): Men jeg skulle stille spørsmål.
Møtelederen: Da
gjør du det.
Abid Q. Raja (V): Vi har et revidert budsjett som kommer
om noen måneder. Det er en anledning til eventuelt å rette opp feil
man kan ha begått. Man har jo lov til å gi råd – Bruun-Hanssen også,
vil jeg si, og det er jo et sted nå hvor man har mulighet til å
gi råd. Bør Stortinget i den runden som heter revidert budsjett,
se på muligheten for kanskje å finne de nødvendige pengene, slik
at Sjøheimevernet kan bestå eller gjenopprettes? Ville det vært
et riktig skritt å ta? Det er lov å være etterpåklok også – det er
lov det. Det er jo ingen farlige ting som har skjedd ennå, men det
er bedre at vi har den forsikringen. Dere har muligheten til å si
om det ville være klokt.
Tor
Rune Raabye: Jeg lurer på om jeg skal overlate til forsvarssjefen
å svare på det, jeg.
Haakon
Bruun-Hanssen: Forsvarsjefen vil ikke anbefale noen endringer
i RNB. Nå har vi fått et oppdrag om å gjennomføre en landmaktutredning.
Den landmaktutredningen gir åpninger for å vurdere både Hæren og Heimevernet.
Skulle vi ha kommet i en situasjon hvor vi vurderer det annerledes
når den er ferdig enn vi gjorde for to og et halvt år siden, da
anbefalingen ble fremlagt, vil jeg fremme de endringene som det
da måtte være nødvendig å gjøre.
Abid Q. Raja (V): Er Sjøheimevernet en del av landmaktutredningen?
Haakon
Bruun-Hanssen: Nei, men Heimevernet er det.
Møtelederen: Da
er utspørringen over, og da er det, som dere vet, anledning til
å si ting dere ikke har fått sagt, legge til eller trekke fra –
Raabye eller Bruun-Hanssen?
Haakon
Bruun Hanssen: Jeg vil bare understreke at det er veldig
viktig at vi har en forståelse av at de kapasitetene som er i Forsvaret,
herunder også i Heimevernet, og det å drive med beskyttelse av objekter
og personer er en av våre viktigste oppgaver. Den kompetansen har
vi. Vi er i stand til å gjøre det for alt som er planlagt, men vi er
også i stand til å gjøre det for de tingene hvor det ikke foreligger
planer. Så det er ingen grunn til bekymring for at vi ikke er i
stand til å beskytte objekter eller personer i en sikkerhetspolitisk
krise eller i andre sammenhenger og settinger.
Møtelederen: Raabye,
ønsker du å si noe?
Tor
Rune Raabye: Jeg har ingen ytterligere kommentar.
Møtelederen: Da
sier komiteen tusen takk til dere som har belyst dette for oss fra
den synsvinkelen dere har ansvaret for.
Da er det lunsjpause for oss alle
fram til klokken 14.
Høringen ble
avbrutt kl. 13.17.
-----
Høringen ble
gjenopptatt kl. 14.00.
Høring med politidirektør
Odd Reidar Humlegård
Møtelederen: Da
er klokken blitt 14, og vi fortsetter denne åpne høringen i forbindelse
med spørsmålet om objektsikring. Nå er det vår politidirektør, Odd
Reidar Humlegård, som er til stede. Du har med deg to bisittere,
og det er avdelingsdirektør i Politidirektoratet Knut Smedsrud og
tidligere avdelingsdirektør i Politidirektoratet, politimester Kaare
Songstad. Hjertelig velkommen til dere alle tre.
Jeg tror dere kjenner reglene,
så vi repeterer ikke det. Jeg viser til disse reglene for høringen,
men kan kanskje spesielt si at hvis det er noe som er av sikkerhetsmessig
karakter, så skal det ikke sies, men dere skal si at dere sitter med
en slik opplysning, slik at vi kan bedømme om vi må lukke høringen.
Da er det Humlegård som skal få
ordet, og du har 10 minutter til disposisjon. Vær så god.
Odd
Reidar Humlegård: Takk for det. Komitéleder, komitémedlemmer,
takk for invitasjonen og muligheten til å uttale meg om Riksrevisjonens
etterlevelserevisjon av objektsikring.
Riksrevisjonens rapport viser at
politiet ikke har hatt forventet framdrift i arbeidet med å få på
plass planer for sikring av objekter i samarbeid med Forsvaret eller
sikring av egne skjermingsverdige objekter. Vi har fulgt og bidratt inn
i Riksrevisjonens arbeid og har tatt på alvor de manglene som er
påvist, og arbeider med å lukke de avvikene som er funnet. Men det
må ikke etterlates et inntrykk av at disse avvikene skyldes manglende
vilje til samarbeid mellom forsvar og politi. I politiets intensiverte
arbeid med å etterleve instruksen og å følge opp revisjonsrapporten
samarbeider vi nært med Forsvaret. Våre to etater samarbeider tett
og godt også på en rekke andre områder som er viktig for å styrke
vår samlede beredskap og innsatsevne. Jeg mener Forsvaret og politiet
samarbeider mer og bedre enn noen gang.
Jeg vil i det videre redegjøre
for vårt arbeid med bruk av sikringsstyrker og deretter om arbeidet
med politiets skjermingsverdige objekter. PODs arbeid med oppfølging av
instruksen fra 2012 må ses i sammenheng med utpeking av skjermingsverdige
objekter. En samlet liste over skjermingsverdige objekter fra NSM
kom først i juni 2013. Denne listen var naturligvis et viktig utgangspunkt
for utvelgelsen av objekter for bruk av sikringsstyrker.
I november 2013 fikk Politidirektoratet
i oppdrag fra Justisdepartementet å gi en oppdatert status fra politidistriktene
vedrørende forhåndsplanlegging av Forsvarets bistand til politiets
objektsikring. 20 av de da 27 politidistriktene rapporterte at de
hadde igangsatt et samarbeid med Forsvaret om utarbeidelse av planverk
for sikring av aktuelle objekter.
I tildelingsbrevet for 2014 fra
Justisdepartementet ble politiet gitt i oppdrag å lage en samlet
framstilling av politiets arbeid med politiets sikring av samfunnskritisk
infrastruktur og skjermingsverdige objekter. Det ble da utarbeidet
lister med objekter som politiet ønsket Forsvarets bistand til å
sikre. Rapporten ble oversendt Justisdepartementet 30. september
samme år. Den viser at det tross alt er gjort et betydelig arbeid
i politidistriktene og Politidirektoratet med objektsikring. Jeg
mener Riksrevisjonen ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til dette
arbeidet i sine konklusjoner.
På forsommeren 2015 varslet Riksrevisjonen
Politidirektoratet om at de ville starte sin etterlevelsesrevisjon. POD
har bidratt inn i Riksrevisjonens arbeid fram til den foreløpige
rapporten ble forelagt Politidirektoratet i april 2016. POD fulgte
opp denne rapporten umiddelbart og tilskrev politidistriktene den
26. mai 2016 for å starte arbeidet med å lukke de avvik som framkommer
i Riksrevisjonens rapport for å øke fokuset på og styrke arbeidet
innenfor objektsikring samt å gi felles retningslinjer, hvilket
er vesentlig innenfor fagområder for politidistriktene.
Politidistriktene har per februar
i år meldt inn flere hundre objekt, og de har utarbeidet planer
for 95 pst. av disse objektene. Per nå har politiet utarbeidet planer
for ca. 85 pst. av de forhåndsplanlagte objektene, altså de objektene
politiet ber Forsvaret om bistand til å sikre. Men alle de skjermingsverdige
objektene hvor det bes om bistand fra Forsvaret til å sikre, er
ferdig planlagt. De gjenstående planene – altså av de forhåndsplanlagte
objektene – antas ferdigstilt i løpet av første halvår 2017. Det
er viktig å understreke at de objektene hvor det planlegges med
bruk av sikringsstyrker for Forsvaret, kun utgjør 20 pst. av de
samlede objektene som er utpekt av politiet. For de resterende 80 pst.
vil det primært være en oppgave for politiet å foreslå sikring av
objektet, eventuelt i samarbeid med Forsvaret etter særlig anmodning
om bistand i det konkrete tilfellet.
Den aktuelle trussel som skal avverges
eller forebygges, vil være bestemmende for innsatsen. Det er totalt
sett et betydelig antall objekter som kan trenge beskyttelse, men
det må prioriteres i henhold til det til enhver tid gjeldende trusselbilde
eller den aktuelle og akutte trusselsituasjonen.
Riksrevisjonen har også revidert
hvorvidt politiet har sikret sine egne skjermingsverdige objekter
i henhold til kravene. La det ikke være noen tvil om at jeg deler
Riksrevisjonens konklusjon om at politiet ikke har en permanent
grunnsikring på plass ved alle objektene våre. Det må likevel ikke
feste seg et inntrykk av at politiets skjermingsverdige objekter
ikke er sikret, eller at dette området ikke gis oppmerksomhet i
politiet.
For det første er det i perioden
fram til desember 2014 gjort et arbeid for å få på plass midlertidig
kompenserende tiltak ved våre skjermingsverdige objekter, av teknisk,
personellmessig og organisatorisk karakter. Parallelt med dette
er det fra 2014 og fram til i dag utarbeidet risikoanalyser med
anbefalt grunnsikring spesifikt for det enkelte av politiets skjermingsverdige
objekter. Det er sikkerhetsfaglig vurdering som legges til grunn
for hva som er tilstrekkelig permanent grunnsikring, og ikke et
fasitsvar for hva som oppfyller lovens krav for det enkelte objekt.
Vi har de siste årene prioritert
våre viktigste objekter og gjennomført en relokasjon i fjor sommer.
Det er et eksempel på et omfattende arbeid som ble gjort i nært
samarbeid med ulike aktører i Forsvaret, og hadde for dette tilfellet
en kostnad på ca. 80 mill. kr. Videre har vi et pågående arbeid med
å flytte ytterligere et skjermingsverdig objekt, hvor flere enheter
i Forsvaret bisto politiet, og som planlegges gjennomført i 2019.
Vi har bare gode erfaringer med samarbeid med Forsvaret, også i
dette arbeidet.
Vi står etter dette igjen med flere
skjermingsverdige objekter i politiet hvor det er store kostnader
med å etablere permanent grunnsikring i henhold til lov og forskrift.
I framtidige politihus må vi derfor ivareta objektsikring fra planleggingsstadiet
for de av funksjonene som har et særskilt sikringsbehov. Ut fra
en ekstern sikkerhetsfaglig vurdering er flere av våre objekt blitt
anbefalt å flytte til en mer sikker lokasjon. Dette arbeidet vil
nødvendigvis ta flere år å planlegge, gjennomføre og finansiere.
Et eksempel på dette er planlegging
av politiets nye beredskapssenter. Dette er også et eksempel på
arbeidet med å etablere permanent grunnsikring for våre skjermingsverdige
objekter. Det er et omfattende og tidkrevende arbeid og har betydelige
kostnader. Dersom dette bygget blir ferdigstilt, vil vi få på plass
en permanent grunnsikring for flere av våre skjermingsverdige objekter.
Inntil våre skjermingsverdige objekter er permanent grunnsikret,
ivaretas sikkerheten med midlertidig kompenserende tiltak.
Med det avslutter jeg min innledning
og er beredt til å svare på spørsmål fra komiteen. Takk.
Møtelederen: Da
sier vi takk til politidirektøren og starter utspørringen. For denne
delen av høringen er det Jette F. Christensen som fører ordet for
Arbeiderpartiet.
Jette F. Christensen (A): Takk, leder.
Vi sitter her med en rapport fra
Riksrevisjonen som sier at Forsvaret og politiet i undersøkelsesperioden
samarbeidet så dårlig at det var farlig. Du, Humlegård, sitter her
og sier at dere, altså politiet og Forsvaret, samarbeider mer og bedre
enn noen gang. Mitt innledningsspørsmål er da: Når begynte dere
med det?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg vil si at samarbeidet mellom politiet
og Forsvaret har utviklet seg godt de siste årene, uten dermed sagt
at det har vært veldig dårlig tidligere. Men etter terroranslaget
22. juli 2011 har det vært helt nødvendig å samarbeide med Forsvaret.
Det har vært en klar forventning og også en bestilling til oss.
Jeg opplever Riksrevisjonens rapport
å snakke om manglende framdrift, at vi har gjort ting for sent når
det gjelder å etablere planverk for bruk av sikringsstyrker. Det er
vi enige i. Vi sier også at dette ikke har hatt den nødvendige framdriften
som vi skulle ønske, men det går ikke på manglende vilje til å samarbeide,
det er kapasitetsspørsmål, som også forsvarssjefen var inne på da
han satt her, slik jeg opplevde det.
Jette F. Christensen (A): Hvilken type kapasitet er det dere
mangler? Dere mangler jo ikke tiltak. Vi har møttes her i høring
før, bl.a. etter behandlingen av 22. juli-kommisjonens rapport,
da du viste til en rekke tiltak som var satt i verk, og ville bringe
kommisjonens forbedringsønsker i orden. Du var også her senest i
juni 2015. Der pekte du på over 1 000 tiltak som ville bringe sikkerhetssituasjonen
i orden. Riksrevisjonen leverte en rapport som viste at det ikke
virket etter hensikten. Så du mangler ikke tiltak, men du sier du
mangler ressurser. Hvilken type forbedringer er det som trengs for
at dette skal bringes i orden?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg tror nettopp det som man åpenbart har
notert seg, var en oppsummering av hvilke tiltak som var gjennomført
da endringsprogrammet ble overført fra program til linjen i beredskapsavdelingen i
Politidirektoratet, den gang under ledelse av Songstad. Da talte
man opp 1 049 tiltak. Det var smått og stort, det var alt fra kjøp
av båter til å endre vaktlister til å bli mer – skal vi si – i takt
med når det var behov for å ha folk på jobb. Det er også et uttrykk
for hvor mye arbeid som har vært gjort i politidistriktene de siste
årene, så når jeg sier at det handler om kapasitet til å gjennomføre,
er det noe av hovedforklaringen vår. Det har ikke gått så fort som
vi skulle ønske heller, men det har heller ikke vært slik at det har
vært en stor kapasitet til å gjøre dette ute i distriktene. Det
har vært små miljøer, og som forsvarssjefen også var inne på, har
det delvis vært nedprioritert over tid å drive med beredskapsplanlegging
og objektplanlegging også i politiet. I de siste årene har politiet
brukt veldig mye av sin kapasitet til å ruste opp beredskap og innsatsevne innenfor
det trusselbildet som tegnes av PST, først og fremst. Men det er
gjort mye arbeid. Som jeg sa i mitt innledningsforedrag, synes vi
at den jobben som ble gjort i 2014, viser at det har skjedd en god
del i politidistriktene, men det er ikke fulgt opp godt nok fra
slutten av 2014 og til Riksrevisjonen begynner med sin revisjon
i 2015.
Jette F. Christensen (A): Så det du sier, er at det var først
da Riksrevisjonen begynte sine undersøkelser at dette ble fulgt
opp godt nok, og du sier at beredskapsarbeidet ble nedprioritert
i politiet.
La meg sitere deg fra høringen
etter 22. juli. Da sa du: «POD har etablert et endringsprogram som
tar opp i seg de forbedringstiltak som kommer fram i kommisjonsrapporten».
Det trodde vi på. Vi trodde at
det skulle bringe forholdene i orden, for noe av det som rapporten
peker særlig på, er samarbeidsproblematikk.
Mitt spørsmål er nå: Når oppdaget
du at dere ikke hadde ressurser nok til å komme i mål, og hva gjorde
du da? Ga du beskjed noen plass?
Odd
Reidar Humlegård: (Lyd mangler)… og i politidistriktene ganske
strengt, både på kapasitet og kompetanse for å gjennomføre forbedringer
innenfor beredskapsområdet. Vi må huske på at det er mange av de
samme menneskene som jobber med dette, som jobbet med alt det andre
vi har gjort på beredskapsområdet. Det gjelder også i Politidirektoratet.
Da jeg kom inn i Politidirektoratet, var det en seksjon som jobbet
med beredskap, og det var ikke engang et fullt årsverk som jobbet
med dette som er tema for denne høringen. Nå er det rustet opp,
vi har fått bedre kapasitet, vi har fått bedre kompetanse i Politidirektoratet.
Og i de nye distriktene er det gitt føringer for sikkerhetsorganisering
i politidistriktene, krav til beredskapsplanleggere, slik at vi
ser dette nå i en linje fra direktoratet og ut til politidistriktene,
som skal bli en mer helhetlig og kompetent måte å jobbe med også
dette på.
Jeg vil altså understreke at det
er gjort mye, men vi er ikke i mål med alt etter 22/7. For eksempel:
En av de tingene som nevnes i Gjørv-kommisjonens rapport, er å bygge
mer robuste operasjonssentraler, og det er ikke vi ferdige med før
i februar neste år. Da har vi knyttet sammen de 27 til 12 nye operasjonssentraler
og ressurssatt dem på den måten som vi mener er nødvendig. Så det
tar tid. Og jeg er enig i det Riksrevisjonen sier, at slik det er
nå, har vi ikke kommet langt nok.
Jette F. Christensen (A): Men mener du at de nødvendige vedtakene
som trengs å fattes, er fattet, for at dere skal komme i mål? Har
dere nå nok ressurser for å komme i mål? Og hva er forskjellen på
det du sier nå om at dere har nok tiltak, og de to andre gangene
du har sagt det – i høringen etter 22. juli og i høringen i juni
2015? Da sa du at vi har planverk, vi har tiltak, og når vi får
iverksatt det, vil det foreløpig bringes i orden. Men det skjedde
jo ikke?
Odd
Reidar Humlegård: Det har aldri vært ment fra min side å
si at det skulle være i orden, da må vi nesten snakke forbi hverandre.
For vi har jo fortsatt under arbeid planlegging av et beredskapssenter,
bestilling av helikopter – det er jo en rekke ting som ikke er ferdig
levert. Men innenfor det som er gjenstand for høringen her i dag,
så er dette med skjermingsverdige objekter et godt eksempel. Det
er heller ikke i orden, men det er altså – skal vi si – midlertidig
kompenserende tiltak som ivaretar sikkerheten på en måte som vi
kan leve med. Vi jobber langsiktig for å få dem permanent grunnsikret,
slik de skal være, og det vil kreve store investeringer og store
byggeprosjekter for enkelte av disse skjermingsverdige objektene.
Jette F. Christensen (A): Du brukte kanskje ikke begrepet
«i orden», men du sa at de endringsprogrammene som er etablert,
tar opp i seg de forbedringstiltakene som kommer fram i rapporten.
Odd
Reidar Humlegård: Ja.
Jette F. Christensen (A): Har du nå de ressursene du trenger
for å nå det målet? Har du nå nok kapasitet, nok kunnskap og nok
bemanning til å sørge for at Norge skal slutte å ha en situasjon
der politiet og Forsvaret, verken sammen eller hver for seg, er
i stand til å trygge viktige objekter i en trusselsituasjon?
Odd
Reidar Humlegård: Ja, altså, vi klarer … For å ta det som
er gjenstand for høringen: Vi har ikke innenfor våre budsjetter
nok penger til å finansiere, på kort tid, en relokalisering av våre
skjermingsverdige objekter. Det krever særskilt finansiering, noe
vi også har fått for noen av disse objektene, og som vi jobber med,
som jeg sa i min innledning.
Når det gjelder sikringsstyrker,
så er det bare for 20 pst. av disse objektene at vi ber om bistand
fra Forsvaret til sikring. 80 pst. tar vi ansvaret for selv. Det
er politiets ansvar. Der vil ikke vi ha utholdenhet ved alle disse
objektene, samtidighet, over tid. Det har vi ikke ressurser til,
det har vi ikke folk til, det er vi ikke dimensjonert for. Vi har
en politireserve, som vi kanskje kan tenke oss å bruke mer enn det
vi har gjort de siste årene, hvis den blir mer gripbar og bygges
ut over hele landet, som også er til vurdering nå i departementet.
Men til å sikre på kort sikt, etter
det trusselbildet som vi har i dag, så mener jeg vi er i stand til
å gjøre vår del av jobben. Forsvaret skal også bistå oss, primært,
selv om det ikke er en dimensjonerende oppgave, til det er en trusselsituasjon
i Norge som nærmer seg en krigssituasjon. Da er det nøkkelobjektene
som de har primæransvar for, de skal prioritere.
Jette F. Christensen (A): Nå er du akkurat ved kjernen: Du
sier at du har ressurser til å gjøre den jobben du skal gjøre, den
jobben politiet skal gjøre, og at Forsvaret kan bistå. Men spørsmålet,
og kjernen i høringen, er jo: Hvorfor er det så vanskelig å få på
plass et godt nok løpende samarbeid mellom de to etatene, som har
en så felles oppgave? Vi som politikere, politiet og Forsvaret har én
felles oppgave, den viktigste oppgaven, og det er å trygge dette
landet. Hvorfor er det så vanskelig og har tatt så lang tid å få
på plass en samarbeidsstruktur mellom politiet og Forsvaret for
å få dette til? Hvorfor er det så vanskelig?
Odd
Reidar Humlegård: Det er jo ikke så vanskelig bortsett fra
at det er mye arbeid. Det er altså flere hundre objekter som skal
planlegges. Vi fikk denne listen fra NSM sommeren 2013 – den var
heller ikke helt oppdatert, viste det seg, det var en del feil i
den – og siden har vi jobbet med dette. Vi er ferdige med å planlegge
det vi skal for det aller viktigste, nemlig de skjermingsverdige
objektene, og vi er nesten i mål for resten av de flere hundre objektene
som vi har plukket ut. Det er en stor jobb vi har gjort, og vi har
gjort det i nært samarbeid med Forsvaret. Det jeg gjerne skulle
ønske det var mer tid til, som også Forsvaret var inne på, er tid
til å trene på dette sammen.
Møtelederen: Da
er tiden ute og vi går videre. Da er det Erik Skutle, på vegne av
Høyre.
Erik Skutle (H): Takk for det.
Du sa i din innledning at for 85 pst.
av objektene er det planer. Så sa du vel også at alle de skjermingsverdige
objektene har planer. Betyr det at alle objektene som Forsvaret
og politiet – sammen – skal sikre, har planer?
Odd
Reidar Humlegård: Det er litt sånn at jeg ikke bør operere
med tall her i en åpen høring … men jeg sier at i løpet av noen
ganske få måneder er alle de objektene som vi har bedt Forsvaret
om bistand til, ferdig planlagt. Det er noen ganske få igjen. Men
vi har prioritert de skjermingsverdige objektene, som utgjør ca.
halvparten av disse objektene.
Erik Skutle (H): Så det betyr at en av de mest kritiske bemerkningene
i Riksrevisjonens rapport vil være utkvittert om noen måneder, enkelt
og greit?
Odd Reidar Humlegård: Ja, vi har jobbet intenst med å følge
opp Riksrevisjonens rapport, for det er ingen tvil om at den setter
fingeren på flere områder som det er viktig å vie oppmerksomhet,
og som også har gitt enda større oppmerksomhet til dette området.
Det er vi glad for.
Og som jeg sa innledningsvis, er
vi egentlig enig i konklusjonen, hvis konklusjonen er at vi ikke
har gjort det fort nok og etter den forventede framdriftsplanen.
Men jeg har også prøvd å redegjøre for hvorfor det har tatt litt
lengre tid, og for sikringsstyrker er det fordi det er et stort
arbeid, fordi det er mange planer som skal legges for alle disse
objektene. Når det gjelder de skjermingsverdige objektene – som
politiet har få av – så handler det om store prosjekter som det
krever tid å planlegge, gjennomføre og også å få finansiert opp.
Erik Skutle (H): Skjønner. Du har helt sikkert fulgt høringen
fram til nå. Forsvarssjefen og sjefen for Heimevernet sa at for
de objektene der det ikke forelå ferdige planer, var det i realiteten
ikke noe problem fordi samarbeidet og samhandlingen og øvingen var
av et slikt omfang og kvalitet at man uansett ville klare å håndtere
det. Deler du den vurderingen?
Odd
Reidar Humlegård: Ja, jeg stoler jo på forsvarssjefen når
han sier det. Vi har også det inntrykket, og det gjelder for så
vidt også for politiets del. Nå blir det mye fokus på disse objektene
som er plukket ut, men veldig mye av det arbeidet som vi har gjort
og fått finansiert de siste årene, handler jo om å håndtere et annet
trusselbilde, et trusselbilde mot myke mål og ikke mot de profesjonelle,
tunge installasjonene som mye av dette handler om.
Så vi er opptatt av å skjerme det
som understøtter vår operative evne og våre kapasiteter, og innenfor
skjermingsverdige objekter er det våre IKT-systemer, som er avgjørende
for å kunne operere med våre mannskaper. Og ellers er det alle tiltakene
som er iverksatt for mer trening, fremskutt lagring, en vesentlig
økning i antall politifolk osv., som samtidig har hatt stor oppmerksomhet.
Og vi må også være innrettet slik at vi kan sette inn våre mannskaper og
våre kapasiteter også på mål som det ikke er planlagt for.
Erik Skutle (H): Jeg skjønner. Men når Riksrevisjonen påpeker
at det mangler planverk for en del av objektene, bruker de uttrykket
«svært alvorlig» om det. Betyr det at du mener at Riksrevisjonen
rett og slett bruker feil karakteristikk, at det ikke er «svært
alvorlig» at disse planene mangler, at de skulle gjerne ha vært
der, men at dere har kompetanse og kapasitet til å håndtere det
uansett, og at bruken av «svært alvorlig» vil være misvisende?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg synes det er vanskelig å kommentere
hvordan Riksrevisjonen ordlegger seg og formulerer seg og gir karakteristikker,
men i vårt trusselbilde,
i det vi synes
er mangelfullt, der vi har
vært engstelige, der vi har satt inn ressurser,
så mener vi det har vært en riktig prioritering.
Vi ser, isolert sett, at vi skulle
gjort dette arbeidet med å få på plass planer for bruk av sikringsstyrker
raskere. Vi har holdt en viss framdrift i det, som sagt, men vi
har altså brukt mye tid på veldig mye annet. Vi har f.eks. i denne
perioden håndtert over et år med en forhøyet trusselsituasjon, et
midlertidig bevæpnet politi, vi har gjort en rekke tiltak for å
styrke beredskapen vår. Dette er også viktig. Vi har prioritert
innenfor skjermingsverdige objekter og bruk av sikringsstyrker på
den måten vi mener har vært det viktigste. Sikringsstyrker til de
skjermingsverdige objektene, de planene er ferdige, og vi har flyttet/relokalisert
det skjermingsverdige objektet som var kritisk for oss, og det er også
det neste punktet på prioriteringslisten. Så vi har gjort nøye prioriteringer
innenfor de prioriterte områdene, for å si det slik.
Erik Skutle (H): Kan jeg få et oppfølgingsspørsmål, eller
to, møteleder?
Erik Skutle (H): Du sier at du ikke vil karakterisere Riksrevisjonens
ordbruk, men her er vi helt i kjernen av hvorfor vi har en høring,
for de skriver at mangelen på planer for disse spesifikke objektene
som gjenstår, er «svært alvorlig». Det uttrykket bruker de vel fordi
de mener at det er fare for liv og helse. Det må vi få et svar på, om
det er riktig, altså om de har dekning for å bruke de sterke ordene.
Slik jeg hører deg og forsvarssjefen, er svaret nei, men jeg vil
gjerne høre deg kommentere det direkte.
Odd
Reidar Humlegård: Jeg synes dette må sees i lys av den tiden
vi har hatt, og i lys av hvordan objekter/bygninger ble tatt ut
22/7, og hvordan – skal vi si – forventningen har økt innenfor dette.
Og så er det mange av disse objektene som ikke har den karakteren,
men det å gi det den beskrivelsen er en formulering Riksrevisjonen
har valgt. Jeg kan forstå det i den konteksten jeg nå snakker om,
men vi har prioritert vår kapasitet mot mange andre områder som
vi mener har vært svært viktig å få opp beredskapen og innsatsevnen
og kapasiteten vår på, og da har det kanskje gått litt på bekostning
av dette. Samtidig er det jo slik at politiet står i en reform,
som gjør at skjermingsverdige objekter vil bli flyttet, de endres
altså, og det er nok også slik at man har ventet litt på den beslutningen,
som jo kom 10. juni 2015, om hvordan norsk politi ville se ut i
fremtiden.
Erik Skutle (H): Så et aller siste, kort spørsmål: Det at politiet
mangler permanent grunnsikring av noen av sine egne skjermingsverdige
objekter – der hadde du midlertidig kompenserende tiltak. Gir det
en fullgod beskyttelse, eller en reduksjon i sårbarheten?
Odd Reidar Humlegård: Det gir en tilstrekkelig beskyttelse.
Men vi har som sagt tatt på alvor – og vi ser også i tilsyn fra
NSM – at vi hadde en sårbarhet rundt enkelte av våre skjermingsverdige
objekter som ikke var akseptabel. Det er prioritert, og det har
vi brukt mye tid og penger på å få på plass. Det har tatt tid, og
disse er nå grunnsikret på en permanent måte. Det er også det vi
er i gang med nå, som skal leveres i 2019. Men utover det mener
vi at de midlertidig kompenserende tiltakene som er iverksatt for
de resterende av de få skjermingsverdige objektene som politiet
har, er tilstrekkelig, er til å leve med, særlig med tanke på at
flere av disse må relokaliseres, og det vil ta tid. Jeg brukte da
eksempelet med dette beredskapssenteret, som vil løse en del av
våre utfordringer.
Møtelederen: Helge
Thorheim, Fremskrittspartiet.
Helge Thorheim (FrP): Nå har politidirektøren brukt en del
tid på å snakke om det som skjedde kanskje i 2016 og 2017, altså
fremover. Jeg vil litt tilbake til 2015, som det er tatt utgangspunkt
i. Riksrevisor har funnet det riktig å bruke uttrykket «svært alvorlig».
Da må vi også ta dette svært alvorlig. Det ene er samarbeid. Jeg
synes det er veldig gledelig å høre på forsvarssjefen, som sier
at det bare er blitt bedre, at det er svært godt, og at det i grunnen
har vært et godt samarbeid hele tiden bakover. Det står jo litt
i motstrid til det en kan få inntrykk av gjennom riksrevisjonsrapporten.
Hvordan vil politidirektøren vurdere det hvis du går tilbake til
– la oss si – 2011, 2012, 2013 og der omkring og oppover, før Riksrevisjonens
rapport kom? Var det manglende samarbeid? Er du enig i at det var
et forbedringspotensial? Eller var det godt, slik forsvarssjefen
også sa?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg har samarbeidet med Forsvaret i mange
sammenhenger opp gjennom min tid i politiet. Jeg kom inn i denne
jobben i august 2012 og har fra da av bare opplevd godt samarbeid
og stor enighet om – skal vi si – vår felles forståelse for det
ansvaret vi har for å styrke beredskapen og innsatsevnen vår, særlig
der vi er avhengige av et samarbeid.
Jeg forstår kritikken fra Riksrevisjonen
på en kanskje litt annen måte – at man ser at det har gått for sent,
at vi ikke har fått på plass planer for bruk av sikringsstyrker
så raskt som forventet. Det er jeg enig i. Vi skulle gjerne gjort det
raskere, vi også, og vi burde kanskje prioritert det høyere i politiet
enn det vi har evnet å gjøre. Men å si at samarbeidet generelt er
dårlig, eller at det nesten mangler vilje – både Forsvaret og vi
synes det er litt krevende å høre andre fortelle oss at vi er nær
sagt uvenner og ikke ønsker å samarbeide. Vi samarbeider, som vi
sier, godt og nært, og jeg vil si kanskje bedre enn noen gang nå.
Knut
Smedsrud: Er det mulig å få lov til å supplere det svaret?
Møtelederen: Ja,
hvis spørreren tillater det, tillater jeg det.
Helge Thorheim (FrP): Ja, gjerne det.
Knut
Smedsrud: Dette er selvfølgelig et spørsmål som vi også har
vært oppmerksom på. For det første leser vi Riksrevisjonens kritikk
som at den i hovedsak gjelder samarbeid om objektsikring, ikke generelt.
For det andre fortolkningsmomentet stilte vi et spørsmål til alle
politidistriktene om nettopp dette – om det generelle samarbeidet
mellom politiet og Forsvaret. Vi har fått svar på akkurat det spørsmålet
som vi stilte til politidistriktene, hvorav 24 av den gangen 27
politidistrikter uttrykker at de har et meget godt eller godt samarbeid
med Forsvaret. Så er det et par som har noen anførsler til det.
Dette er ikke bare et inntrykk
som vi sitter med i ledelsen, det er også et inntrykk som deles
jevnt over av hele politiet.
Helge
Thorheim (FrP): Takk skal du ha. Det var veldig greit å høre,
for det var i grunnen svar på mitt neste spørsmål: Én ting er hvordan
de som har det øverste ansvaret, jobber sentralt, men hvordan er
det ute i systemet? Nå har vi for så vidt fått svar på det.
Men dere har jo også en tilsynsfunksjon.
Kan du beskrive hva tilsynet fra POD går ut på?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg vil si at det er noe som har et forbedringspotensial
for oss også. Vi har i for stor grad – vil jeg si – sendt ut bestillinger
til politidistriktene og fortalt hva vi forventer at de skal gjøre,
som f.eks. denne innrapporteringen i september 2014, som ga en veldig god
oversikt over hva som var status. Men vi fulgte det ikke opp utover
våren, slik vi burde ha gjort i større grad. Det handlet om kapasitet
i Politidirektoratet. Det vi nå har gjort, fra januar i år, er at
vi har etablert en tilsynsenhet i Politidirektoratet og ansatt ny
kompetanse, bl.a. med bakgrunn fra Riksrevisjonen, for nettopp å
sette tilsyn og oppfylling av internkontroll – for å si det enkelt
– i bedre stil og orden enn det vi har hatt tidligere, og koble
god metodekunnskap for internkontroll med fagmiljøene for å følge
opp f.eks. innenfor dette området. Det vil vi nå gjøre også innenfor
dette området i tiden fremover for å – skal vi si – følge arbeidet,
for det er et kontinuerlig arbeid å holde planverk oppe, slik som
vi må i dette tilfellet.
Helge
Thorheim (FrP): Bare litt i tillegg, leder?
Helge
Thorheim (FrP): Når dere har fått oppdragsbrevene fra departementet,
har de vært presise? Har det vært lett å forstå hva man krever av
politiet i oppdragsskrivene?
Odd
Reidar Humlegård: Vi har én overordnet styringsdialog med
departementet, der vi, ledergruppa i Politidirektoratet, deltar.
I tillegg er det en fagdialog innenfor de forskjellige fagområdene.
I denne fagdialogen har det vært ganske tett oppfølging. De siste
årene har det vært ganske mange bestillinger fra departementet og
klare forventninger til hva vi skulle gjøre innenfor dette området.
Helge Thorheim (FrP): Takk.
Møtelederen: Da
er det Hans Fredrik Grøvan fra Kristelig Folkeparti.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det. Du sier, Humlegård,
at noe av grunnen til at tingene ikke blir fulgt opp tilstrekkelig,
handler om kapasitet. Men handler dette også om måten en har organisert
seg på – med tanke på mangelen på oppfølging?
Odd Reidar Humlegård: Tenker
du på organiseringen i Politidirektoratet?
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Ja.
Odd
Reidar Humlegård: Det er ingen tvil om at det har vært en
for dårlig kapasitet og også på enkelte området mangel på kompetanse
i Politidirektoratet.
Det er jo en pågående diskusjon
hvorvidt Politidirektoratet har est ut og blitt for stort. Min påstand
og erfaring etter å ha jobbet der i noen år er at vi har vært for
svakt satt opp til å koordinere, styre og lede ytre etat. Innenfor
dette området, beredskapsområdet, var det fram til august 2012 kun
én seksjon som jobbet med alt av beredskapsspørsmål i politiet.
Det var for spinkelt. Derfor opprettet vi en egen avdeling for det,
en egen avdeling for IKT, som skal styrke samarbeidet. Så det har
vi tatt på alvor. Nå, med de nye distriktene, ser vi at vi får mer
kompetanse og bedre kapasitet til også å drive med et langsiktig
arbeid for beredskapsplanlegging sammen med Forsvaret.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Det har også vært snakk om dette med
tydelighet når det gjelder kriterier for hvilke objekter som skal
sikres, og hvordan objektplanene skal utformes. I hvilken grad opplevde
du bestillingen fra Justisdepartementet som tydelig nok på dette
området?
Odd
Reidar Humlegård: Det blir kanskje litt komplisert å begynne
på, men kortversjonen er at vi hadde et rundskriv som vi fulgte.
Så kom denne instruksen, som var basert på en arbeidsgruppe. Vi
fikk forståelsen av at vårt rundskriv i og for seg dekket opp og
ikke behøvde å endres med en ny instruks. Det vi ser nå i ettertid,
og som jeg også nevnte i min innledning, er at nettopp dette med felles
kriterier er noe som ikke har vært bra nok. Den kritikken er vi
enig i – det er vårt ansvar, ikke departementets.
Jeg tror Songstad har noe å tilføye.
Kaare
Songstad: Jeg tror det er viktig for komiteen å være klar
over at politiet i tillegg til det som her er hovedtema, med utspring
i sikkerhetsloven og forskriften, har en hel rekke andre planleggingsplikter
å forholde seg til. Jeg kan nevne politiloven § 2, som regulerer
vårt ansvar for helt vanlige ting, som ambassader, sykehus, barnehager
osv. – skjermingsverdige objekter har vi vært inne på – og SBS-en
som et gradert system som gir politiet planleggingsplikter. Vi har
også det vi kaller sektorregelverk, som vi i politiet nødvendigvis
må forholde oss til – at vi f.eks. har et landanlegg i et politidistrikt
som ikke er omfattet av sikkerhetslovens bestemmelser. Vi må lage
planer for det sammen. Og det er flere punkter på listen. Jeg skal
ikke dra den, men til sammen utgjør dette bakteppet for oss, og
det er ganske krevende, for vi må planlegge for en bredde som vi
mente at vårt rundskriv fra 2010 dekket. Det er ganske viktig, for
vi brukte dette, vi klamret oss på en måte til vårt eksisterende
planleggingsregime for denne typen aktiviteter og ba politimestrene
forholde seg til det i fortsettelsen. Så ser vi, som direktøren
var inne på, at her var det nok noe vi kunne gjort mer av i årene
etter. Her ligger litt av forklaringen på at vårt eksisterende planleggingsregime
var det som var lagt til grunn. Det er mange tiårs erfaring fra
denne type planlegging i politiet, så dette er ikke noe nytt.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Hvis en går videre i den dialogen som
har vært mellom justisministeren og Riksrevisjonen, snakkes det
også om kvaliteten i den rapporteringen som kommer fra POD til Justisdepartementet når
det gjelder kravene til objektsikkerhetsforskriften. Hva vil dere
si om rapporteringen dere selv gjorde? Var den god nok, eller burde
den hatt en annen kvalitet enn det som ble tilfellet?
Odd
Reidar Humlegård: Tenker du på det som var da vi rapporterte
i et spor, og så viste det seg at det kunne misforstås?
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Ja.
Odd
Reidar Humlegård: Det må vi, og jeg, ta et ansvar for, naturligvis.
Der har vi rapportert på bakgrunn av en rundspørring i politidistriktene,
noe som også ble nevnt her innledningsvis. I denne O 9-matrisen,
som den kalles, en oppfølging av endringsprogrammets 203 punkter,
er det gjort en endring i PBS-en som vi mener er en utkvittering,
og skriver på det. Det burde vi ikke ha gjort. Jeg forstår at departementet,
som jo får mye, ikke fikk oppmerksomhet på et område som er merket
med grønt, som gjennomført. Samtidig må det sies at vi i et annet spor
i rapporteringen hadde sendt opp en rapport fra september 2014 som
viste det betydelige arbeidet som er gjort i politidistriktene når
det gjelder sikringsstyrker, men også en del av det som gjenstår.
Her har det åpenbart blitt en misforståelse, og det må jeg ta ansvaret
for. Men det er ikke slik at vi ville rapportere feil, for vi hadde
en omfattende rapportering i faglinjen som tilsa at situasjonen
ikke var grønn, for å si det slik.
Hans
Fredrik Grøvan (KrF): Et lite spørsmål helt til slutt: I
hvilken grad har denne kommunikasjonsutfordringen medført at arbeidet
med objektsikringen har blitt forsinket eller utført på en annen
måte enn det som var intendert?
Odd
Reidar Humlegård: Det kan jeg ikke se har hatt noen innvirkning
på det.
Møtelederen: Takk.
Da er det Senterpartiet og Per Olaf Lundteigen.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Riksrevisjonen sier at det manglende
samarbeidet mellom politi og forsvar er «svært alvorlig». Så sier
dere at alt må ses i forhold til den tida og den situasjonen en
sto i, men det regner jeg med at Riksrevisjonen har gjort. Hvis
ikke har de bomma helt, og det nekter jeg å tro på. Hva er det som
etter politidirektørens vurdering er «svært alvorlig»?
Odd
Reidar Humlegård: Hva jeg mener er svært alvorlig generelt?
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Ja, for det er nå uklart om politidirektøren
mener at det er noe dere har ansvaret for som er svært alvorlig.
Jeg er ikke sikker på om du erkjenner at Riksrevisjonen har påpekt
noe svært alvorlig når det gjelder din jobb?
Odd
Reidar Humlegård: Innenfor det som er gjenstand for høringen,
aksepterer vi og legger til grunn at Riksrevisjonen har brukt de
formuleringer de har gjort.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Men dere er ikke enig i at det er svært
alvorlig?
Odd
Reidar Humlegård: Det er ikke noe fasitsvar på det.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Jeg er blitt haugianer etter hvert,
og det bygger på at også prester skal være ærlige. Vi må få noe
mer konkrete svar, ellers blir jo disse høringene veldig lite nyttige
for oss. Aksepterer politidirektøren ut fra sitt faglige ståsted
at det er påpekt svært alvorlige ting fra Riksrevisjonen?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg legger til grunn at Riksrevisjonen
har dekning for de formuleringene de har brukt, med tanke på den
måten de skriver rapporter på – naturligvis.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Ok, da fikk jeg ikke noe svar på det.
Men da skal jeg gå videre.
Du sier at du ikke vil at det
skal etterlates et inntrykk av at det er en manglende vilje. Du
sier at det er godt samarbeid, og at det er enighet. Da er mitt
spørsmål: Hvorfor er det da ikke på stell? Kan du gi et ærlig, direkte
svar på hvorfor det ikke er på stell – når samarbeidet er bra, kommunikasjonen
er grei og det er til de grader vilje? Hva er problemet? Er det
penger?
Odd
Reidar Humlegård: Vi snakker jo nå om det som ikke er på
stell når det gjelder bistand til politiet, sikringsstyrker, objektsikring
– ikke skjermingsverdige objekter, som er viktig å skille på. Da
er mitt ærlige svar, som jeg har forsøkt på også tidligere i dag,
at det skulle gått fortere, men det står ikke på vilje. Vi har hatt
kapasitetsutfordringer med å prioritere dette. Det er ikke noen tvil
om at det er en av grunnene til at det ikke har gått fort nok, men
det er jo også det Forsvaret sier. De har begrenset planleggingskapasitet.
For det er de som skal sikre objektene, som må være med i planleggingen.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Ok, jeg får ikke noe svar på det,
heller. Det neste er om den permanente grunnsikringen. Du sier der
også at det kan ikke være riktig å gi det inntrykk at det ikke gis
oppmerksomhet. Nei, det håper jeg virkelig ikke, at det ikke er
gitt oppmerksomhet, men fra å gi det oppmerksomhet til at det blir
ordnet opp, er jo noe annet. Men for å ta et avledende spørsmål
om det: Når en ikke har nødvendig grunnsikring, ville det ikke da
kunne vært et midlertidig kompenserende tiltak å ha HV-soldater
som står for det, inntil grunnsikringen er i orden?
Odd
Reidar Humlegård: Vi kan jo ikke ha HV-soldater, altså uavhengig
av trusselnivået, stående på disse objektene i flere år.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Du har rett til å be om bistand,
det er det vi snakker om.
Odd
Reidar Humlegård: Ja.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Men det er ikke en problemstilling,
det? Manglende fysisk objektsikring kan i en overgangsperiode dekkes
opp med mannskaper, er ikke det en problemstilling?
Odd
Reidar Humlegård: Hvis du mener i en konkret trusselsituasjon
– naturligvis.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Sjølsagt.
Odd
Reidar Humlegård: Ja, det er jo det vi har planlagt for.
Det er det vi nettopp prøver å si, at vi har brukt tiden på å prioritere
de skjermingsverdige objektene. Der er planene klare. Det vil fungere
godt. Men når vi snakker om midlertidig kompenserende tiltak, handler
det om det som er varig over tid, med det trusselbildet vi har i
dag, uten at det er eskalert, og da kan vi ikke bruke HV-soldater.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Ok. Så sa du at 80 pst. av de skjermingsverdige
objektene var det dere som hadde ansvaret for, og eventuelt at en
kunne be om særskilt anmodning. Hvor lang utholdenhet i tid har
politiet i forhold til Heimevernet hvis en skal skjerme et sånt
objekt i en uke? Hvis du sier at HV trenger 200 mann for å gjøre
jobben, hvor stor politistyrke trenger dere for å gjøre tilsvarende
jobb? Det er et konkret spørsmål, som er abstrakt.
Møtelederen: Det
er mulig det er et spørsmål som ligger i randsonen.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Nei!
Møtelederen: Men
Humlegård får svare på det selv.
Odd
Reidar Humlegård: Nei, jeg vet ikke helt, men jeg tror kanskje
jeg kan prøve litt mer generelt å svare på det. Det er ikke noen
tvil om – og det synes jeg også forsvarsledelsen var tydelig på
– at jo høyere man kommer opp på skalaen for alvorlighetsgraden
på den sikkerhetspolitiske situasjonen, jo mindre hjelp vil vi få
av Forsvaret, fordi Forsvaret må da prioritere det de er dimensjonert for,
naturligvis, og vi blir sittende igjen med en større del av det
ansvaret selv. Vår utholdenhet for alle våre flere hundre objekter
er ikke langvarig, men vi ser jo vanskelig for oss et trusselbilde
som vil kreve at politiet sikrer alle disse hundrevis av objektene
samtidig. Det er ikke slik det er lagt opp til. Det vi har sett
på som en løsning som vi tror kan være nyttig i mange sammenhenger,
er å få etablert en politireserveordning som kan kompensere litt
for en slik situasjon. Det jobbes det også med – nå, i departementet
– å finne en god dimensjonering for.
Knut
Smedsrud: Kan jeg få lov til å supplere litt igjen?
Møtelederen: Ja,
vær så god.
Knut
Smedsrud: Jeg tror vi er nødt til å understreke at objektsikring
ikke er noen permanent størrelse. Det er heller ikke sånn at vi
får en situasjon hvor vi er nødt til å utgruppere mannskaper på
alle objekter, og at det er en gitt størrelse. Politiets objektsikring
er planlagt i forhold til alvorlig kriminalitet, i forhold til terror
og i forhold til kriser, og der er det en stor skala. I det enkelte
tilfellet vil objektsikringen være tilpasset det gjeldende trusselbildet og
den gjeldende trusselsituasjonen, og man er nødt til å prioritere
bruken av sikringsstyrker i forhold til det. Det er ingen permanent
og gitt størrelse. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det
tror jeg det er viktig å forstå.
Møtelederen: Da
er det Abid Q. Raja.
Abid Q. Raja (V): Takk. Takk for svarene så langt. Jeg bare
lurte på i hvilken grad politiet er i stand til å løse objektsikringsoppgaven
uten Heimevernet sin støtte.
Odd
Reidar Humlegård: Vi må jo være forberedt på det, for, som
nevnt: Jo mer alvorlig den sikkerhetspolitiske situasjonen er, jo
mer vil vi måtte klare oss på egen hånd. Det er altså 20 pst. av
våre objekter som planlegges med bistandsstyrker, sikringsstyrker,
fra Forsvaret. Men det er også viktig å understreke at da skal det
være en svært alvorlig situasjon i Norge. Da er det krigsforberedende
handlinger for at Forsvaret skal konsentrere seg om sine nøkkelobjekter.
Abid Q. Raja (V): Kunne du si noe om politiet og deres maritime
kapasiteter?
Odd
Reidar Humlegård: Det er begrenset.
Abid Q. Raja (V): Det er begrenset?
Odd
Reidar Humlegård: Ja.
Abid Q. Raja (V): Hvordan ville det stå til, gitt at det er
en krisesituasjon langs den lange norske kysten – og det er jo en
del sensitive objekter langs denne kysten – hvis noe skulle skje,
hva gjør politiet da? Hvem er det som skal komme og yte den nødvendige
bistand?
Odd
Reidar Humlegård: Politiet vil jo først rykke ut selv. Det
er ikke noen tvil om at maritim kapasitet i politiet begrenser seg
til noen politibåter, og de er det vel nesten færre av nå enn det
har vært før, i hvert fall da jeg var båtfører for noen år siden.
Så det er begrenset transportkapasitet i politiet til sjøs.
Abid Q. Raja (V): Forhåpentligvis bedre båter enn det vi
så 22. juli.
Odd
Reidar Humlegård: Det er det nok absolutt, men det er ikke
slik at politiet har noe særlig transportkapasitet til sjøs. Det
er det ikke noen tvil om. Det er noe av det vi absolutt ikke er
så gode på.
Abid Q. Raja (V): Så hvis noe skjer langs Norskekysten, hvem
ville dere ha bedt om bistand fra? Er det Sjøheimevernet fram til
nå, og hva gjør dere framover?
Odd
Reidar Humlegård: Vi har mange lokale løsninger. Det er alt
fra redningsselskaper, losskøyter, altså båter som går i trafikk,
som vi har avtale med – ambulansebåter.
Abid Q. Raja (V): Hvem skal være mannskapet her, da – hvis
noe er i ferd med å skje, og det er en situasjon som er oppstått?
Vi har vel en del milliardgassanlegg langs kysten. Når du ikke har
et sjøheimevern, eller når det er et heimevern som er redusert fra
45 000 til 35 000, hvem er det man skal rekvirere bistand fra? Har
man utholdenhet i tid også? Ikke bare reaksjonstid, men har man også
utholdenhet i tid hos politiet?
Odd Reidar Humlegård: Jeg tenker at forflytningskapasitet
til sjøs er ikke der jeg ser den største utfordringen for det vi
nå snakker om i denne høringen. Det er generelt et ønske i politiet
å ha bedre kapasitet for å flytte seg til sjøs, men her vil jo mye
av operasjonen foregå på land av politistyrker eller av heimevernsstyrker,
som vil ha bra utholdenhet.
Abid Q. Raja (V): Så hvis trusselen kommer fra sjøsiden,
vil man ikke kunne gjøre noe fra sjøsiden selv? Da er man litt avhengig
av noen andre?
Odd Reidar Humlegård: Ja, noen har båter, Songstad, som i
Bergen, hvor man har en betydelig kapasitet, men det er veldig forskjellig…
Abid Q. Raja (V): Det er litt langt unna – fra Bergen til
Tromsø, jeg vet ikke hvor lang tid det tar, jeg, å komme seg opp
hvis noe skjer der oppe, eller for så vidt ned til Agder?
Odd Reidar Humlegård: Nei, hvis du tenker på det med Sjøheimevernet,
så…
Abid Q. Raja (V): Hvis du tenker på det fra et faglig ståsted,
er jo litt av konklusjonen til Riksrevisjonen at man ser at samarbeidet
mellom politiet og Forsvaret ikke er slik Stortinget og instruksen
har forutsatt. Vil du si at den nedtrappingen som har skjedd i Forsvaret
– og det har dere vel fått med dere – er heldig i forhold til det
samarbeidet politiet og Forsvaret skal ha for å kunne bistå hverandre
i akutte situasjoner?
Odd Reidar Humlegård: Jeg tror ikke jeg skal bevege meg inn
på å snakke om situasjonen i Forsvaret, annet enn at jeg ser at
en del av det som foregår der, gjør at man får bedre tilgang på
flere kapasiteter, i hvert fall som er med på å understøtte vårt
oppdrag. Det er vel det korte svaret på det.
Abid Q. Raja (V): Hvordan ser du på Riksrevisjonens mening,
når de skriver at det er «sannsynlighet for at verken politiet eller
Forsvaret, sammen eller hver for seg, vil være i stand til å utøve
tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon
tilsier det»?
Odd Reidar Humlegård: Jeg får si som det ble sagt fra forsvarsledelsen:
I en situasjon hvor ikke vi får denne samtidskonflikten, eller at
vi er på et nivå og trusselnivå som gjør at Forsvaret først og fremst
må prioritere både sine egne nøkkelpunkter og det de har av andre
oppdrag – det er jo heller ikke bare objektsikring, vakt og sikring, Heimevernet
skal gjøre – så vil det kunne bli en ressursknapphet, men da er
vi også i en svært alvorlig situasjon. I normaltilfellet – normaltilfellet
– uten at det er krigsforberedende handlinger, sier jo nettopp Forsvaret
at de skal kunne stille opp og sikre de objektene som vi har utarbeidet
planer for.
Abid Q. Raja (V): Et siste spørsmål. Jeg tror et av våre
nordiske naboland, Danmark, ba Heimevernet om bistand opp mot 400
ganger i 2015. Hvor mange ganger har politiet bedt om bistand fra
Heimevernet siden 22. juli?
Odd Reidar Humlegård: Ja, det er ikke godt å si, for det
er nok mange ganger. Det er jo mye samarbeid mellom forsvar og politi
lokalt, landet rundt, året rundt.
Abid Q. Raja (V): Be om bistand, altså, ikke trene, men be
om bistand.
Odd Reidar Humlegård: Det spørs litt hva du…
Abid Q. Raja (V): Be om bistand for å gjøre en oppgave –
når skjedde det sist?
Odd Reidar Humlegård: Jeg tror ikke jeg kan si her og nå
hvor mange ganger det har skjedd siden. Det klarer jeg ikke ta på
strak arm.
Abid Q. Raja (V): Men kan du huske når det skjedde sist at
politiet aktivt ba Heimevernet om å bistå for å løse en utfordring
som hadde oppstått?
Odd Reidar Humlegård: For eksempel ved en alvorlig situasjon,
ras, uvær – eller noe i den duren?
Møtelederen: Jeg tror det spørsmålet er besvart nå.
Odd Reidar Humlegård: Ja.
Møtelederen: Da
går vi videre til Bård Vegar Solhjell.
Bård Vegar Solhjell (SV): Tusen takk for det, komitéleiar,
og takk for ei god utgreiing ved opninga av møtet, eller opninga
av sekvensen.
Vi står, synest eg, litt i den
same utfordringa som vi gjorde i førre sekvens. Eg oppfattar at
du godkjenner, anerkjenner, dei faktiske resultata som Riksrevisjonen
har lagt fram, men det er usemje om korleis ein skal forstå eller
fortolke det. Det kan vi som sit her, ta stilling til, men for dei som
ser det utanfrå, er det svært vanskeleg å vurdere. Det vert på ein
måte berre påstandar, fordi grunnlaget for det er gradert og ikkje
tilgjengeleg. Difor vil eg prøve å stille nokre spørsmål, som du
får vurdere sjølv korleis du kan svare på.
Når det gjeld spørsmålet om samarbeidet
mellom Forsvaret og politiet, i kva grad vil du seie at det var
felles øvingar – knytt til den tematikken vi no snakkar om, objektsikring
– når vi er tilbake i 2015, mellom forsvar og politi?
Odd Reidar Humlegård: Det har det vært, men det er jo ikke
noe man får øvd i alle distriktene – politidistrikt, heimevernsdistrikt
– hvert år, på alle objektene. Det er det ingen tvil om. Så det
er forskjellig. Det er også slik at samarbeidet jamt over, som vi
forsøker å si, er godt, men det er liksom knapphet på tid i dette
forholdet mellom forsvar og politi. Heimevernet har jo et begrenset
antall dager som de kan prioritere å øve sammen med oss, som er
politiet, eller å drive med objektplanlegging. Det er mye der jeg
synes denne – skal vi si – misforståelsen ligger, i hvert fall slik
vi oppfatter det, og det er det ikke noe problem å snakke om i en
åpen høring. Men vi opplever at det at vi ikke har fått gjort ting
raskt nok og kanskje godt nok, skyldes knapphet på tid og kapasitet
både i politiet og i Forsvaret. Men det som blir feil, er å si at
det handler om samarbeidsklima eller en vilje eller manglende vilje
til å samarbeide. Det er det som blir et bilde som ikke vi kjenner
oss igjen i, verken i Forsvaret eller i politiet. Men jeg tror begge
etater i dag erkjenner at vi har ikke fått gjort dette så raskt
som ønskelig, verken i Forsvaret eller i politiet. Men det handler
om kapasitet og at det er mye som skulle gjøres på kort tid. Og
for politiets del: Veldig mye annet innenfor beredskapsområdet samt
at vi holder på med en stor politireform, gjør at vi ikke har hatt
den nødvendige framdriften.
Bård Vegar Solhjell (SV): Eg oppfattar ikkje Riksrevisjonens
rapport slik at han set spørsmålsteikn ved viljen, men at det er
resultata – det som faktisk har skjedd – han tek opp. Så igjen:
Er du einig i at ei rimeleg tolking er at det var for lite felles
øving i den perioden dei undersøkte?
Odd
Reidar Humlegård: Ja, det tror jeg absolutt. Og det mener
jeg, som jeg også nevnte, at det å øve mer er viktig. Vi i politiet
øver jo mye med Forsvaret, store øvelser, «tabletop»-øvelser osv.
Men det å øve på lokalt nivå med Heimevernet og lokalt politi blir
viktig, ikke minst blir det viktig nå når de nye distriktene skal
settes opp, å bli kjent med sine – skal vi si – nye samarbeidspartnere. Det
blir viktig for politiet også.
Bård Vegar Solhjell (SV): La meg spørje: Var det i tilstrekkeleg
grad ajourførte felles oversikter, som var gjort kjende for kvarandre,
over objekt som skulle sikrast?
Odd
Reidar Humlegård: Nei, jeg vil ikke si at det var tilstrekkelig.
Vi satt jo med denne listen over skjermingsverdige objekter. Den
fikk vi sommeren 2013. Da var det også slik at den var ikke helt
à jour. Vi har hatt en del jobb med det. Det er mulig at jeg nå
begynner å gjenta dette til det kjedsommelige, men vi må også ha
in mente at det er snakk om hundrevis av objekter som skal planlegges,
og det er få som har jobbet med dette i distriktene. Og jeg vil si
det er en kapasitet som i enkelte distrikt var bedre før enn det
den har vært helt fram til helt i det siste.
Bård Vegar Solhjell (SV): Eg har forståing for det.
Berre eit siste spørsmål: Vil de
seie at de har klart å formidle informasjon om status på ein god
måte oppover til departementet? Vil du seie at dei på det tidspunktet
vi snakkar om, 2014/2015, var godt og korrekt orienterte om status
når det gjeld objektsikring?
Odd
Reidar Humlegård: Om Songstad kan svare på det? Han hadde
denne fagdialogen mer nært på.
Kaare
Songstad: Jeg vil svare ja på det spørsmålet. Det var i denne
perioden en ganske tett dialog mellom Politidirektoratet og Justisdepartementet
ved de avdelingene som jobbet med det. Og hvis du spør noen i departementet om
det samme, vil de bekrefte at de var veldig på oss i denne perioden
– litt mer på objektsikringssiden enn på sikringsstyrkeproblematikken.
Men her var det oppfølging, mange møter og brev som gikk frem og
tilbake i denne perioden, særlig i 2014.
Jeg vil også tilføye noe til ditt
forrige spørsmål, Solhjell, om dette med øvelser. Direktøren var
inne på det innledningsvis, dette med vårt fokus i tiden etter angrepene
i 2011. Det er viktig at man forstår mer av hvordan dette foregikk
hos oss i denne perioden. Vår aktivitet var vi enige om var veldig
rettet mot å sette politiet mer i stand til å respondere mot akutte
hendelser som rammet befolkningen. Det var viktig for oss å jobbe
med vår operative evne, vår responsevne, i forhold til det vi hadde
sett, og som fortsatt ligger i PSTs trusselvurderinger, der det
er angrep mot myke mål som har vært i fokus. Øvingsaktiviteten har
også vært preget av den tilnærmingen vår, og vi har nok øvd mer
på den type scenarioer enn objektsikringsdelen i denne perioden.
Men forklaringen er, som jeg har vært inne på nå, litt den situasjonen
som Politidirektoratet og politiet var i årene etter angrepene.
Odd
Reidar Humlegård: Vi har kort sagt prioritert mer å styrke
oss for å komme andre til unnsetning enn å komme våre egne objekter
til unnsetning og øve på det. Det tror jeg må være en kortversjon
av det. Men på de skjermingsverdige objektene som er avgjørende
for at vi skal kunne operere ute og få styrker fram i rett tid,
har vi prioritert det, og de er nå sikret etter en gullstandard.
Møtelederen: Da
er spørrerunden over, og vi går over til konkrete oppfølgingsspørsmål
innenfor en ramme på 15 minutter. – Jette F. Christensen først.
Jette F. Christensen (A): Den farligste plassen å hvile er
i vedtak og planer. Man skal ikke hvile før resultatene er der –
og resultatene er der ikke nå, og de var der ikke da denne rapporten
fra Riksrevisjonen ble skrevet.
Dere har svart på mange spørsmål
nå. Grunnen til at situasjonen oppsto, grunnen til at Riksrevisjonen
leverte en så kritisk rapport, var at dere manglet planleggingskapasitet.
Det har jeg respekt for. Det er en stor jobb. To av syv forbedringsmål
som ble dratt opp etter 22. juli av Gjørv-kommisjonen, dreide seg
om beredskap. Det betyr at dette er veldig, veldig viktig. Og det
haster, for politiet og politikernes oppgave er ikke å sikre at
folk skal være trygge og lykkelige senere. Det er å sikre at de
skal være det i dag.
Jeg er nødt til å få svar på følgende:
Når ga dere konkret beskjed om at det manglet ressurser til å fylle
opp målene etter Gjørv-kommisjonen, etter vedtakene i Stortinget
og etter regjeringens prioriteringer? Hvem ga dere beskjeden til,
på hvilken måte ga dere beskjed, og når gjorde dere det?
Odd
Reidar Humlegård: Innenfor dette området har vi ikke gitt
noen tilbakemelding til departementet om at det ikke har vært ressurser
eller kapasitet når det gjelder dette med planlegging for sikringsstyrken.
Når det gjelder skjermingsverdige objekter, er det en annen historie,
for da er det snakk om flere hundre millioner kroner. Men dette
er noe som nok en gang må ses i sammenheng med alt som kom av forventninger,
ambisjoner og tiltak etter 22. juli. Går man inn i Gjørv-kommisjonen,
kan man se flere ting der som fortsatt ikke er på plass. Der er
det en bestilling på beredskapssenter. Det er politihelikopter som
skal være på plass. Det er snakk om operasjonssentraler som skal
bli bedre. Og det er snakk om at politiet må få en annen styring
av IKT-infrastrukturen sin for å kunne operere på en annen og mer
moderne måte.
Alt dette er vi helt enig i. Alt
dette tar mye tid. Plankapasiteten vår, f.eks. i Politidirektoratet,
har bl.a. gått med i alt det arbeidet som er gjort så langt i å
planlegge for et nytt beredskapssenter. Det er en stor jobb. Det
er brukt titalls millioner på det. Det kommer til å sette politiet
i en vesentlig bedre posisjon hvis det bygges. Det kommer til å
håndtere mange av våre skjermingsverdige objekter på en veldig god
måte. Men det tar tid. Ambisjonsnivået og framdriften innenfor alt
det vi skulle gjøre – jeg tror det er der noe av dette ligger.
Det gjelder også for dette med
bruk av sikringsstyrker. Det er ikke det at vi kan peke på noe spesielt
tidspunkt hvor vi har sagt at her er det for lite ressurser. Vi
har altså bygget opp politiet. Det er de siste fem årene tilført
over 2 200 årsverk. Politidirektoratet har organisert seg og rustet
seg opp på en helt annen måte for å håndtere dette. Og vi håndterer
et ganske betydelig etterslep på både tiltak, teknologi, materiell
og utstyr.
Jette F. Christensen (A): Så det betyr at før beredskapssenteret
er på plass, vil ikke målene bli nådd uansett? Det er det vi venter
på? Det er den datoen vi kan være trygge?
Odd
Reidar Humlegård: Nei, da har jeg uttrykt meg utydelig. Jeg
sier at det er et eksempel på et tiltak som vil bl.a. forbedre antall
skjermingsverdige objekter som er permanent grunnsikret etter en
standard som vi legger til grunn. Men det var bare et eksempel på
noe som tar tid å planlegge og gjennomføre og ikke minst koster
mye penger. Men mye er blitt vesentlig bedre innenfor beredskapsområdet
fram til nå, og vil også øke uavhengig av beredskapssenteret fremover.
Møtelederen: Hans
Fredrik Grøvan.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Vi har fått en rapport hvor en
har brukt karakteristikken «svært alvorlig» omkring deler av beredskapssituasjonen,
og det er en karakteristikk som vi sjelden møter fra Riksrevisjonen.
Derfor blir dette en viktig sak for oss. Dere beskriver at dere
har fått mange oppgaver på beredskapsområdet. Dere har vært igjennom
en omorganisering. Hvordan har dere opplevd prioriteringen mellom
de mange oppgavene som dere har fått fra Justisdepartementet? Og
har det vært en tydelig nok prioritering, sett fra deres side, av
denne oppgaven i forhold til de mange andre?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg tror det er, med respekt for komiteen,
vanskelig å sette seg inn i den porteføljen norsk politi sitter
med – og har gjort siden 22. juli – med alt som har blitt gjort,
og alt vi skal gjøre. Vi holder på med tidenes politireform. Vi
har iverksatt en rekke tiltak innenfor beredskapsområdet, som har
styrket beredskapen vesentlig. Det har aldri vært bedre enn det
det er nå. Men det er ikke alt som er levert raskt nok. Det er også slik
at mye av det vi nå sliter med, er ting som også Riksrevisjonen
har påpekt tidligere innenfor IKT-området til politiet – før 22. juli.
Men da er det altså snakk om systemer som er 40 år gamle, og som
er ganske viktige for å understøtte vår operative evne.
Alt dette har vi nå gjort mye med.
Vi prøver så godt det er mulig å prioritere de viktigste tingene
først. Det opplever jeg at vi har god forståelse for i departementet.
Så det handler ikke bare om penger. Det handler faktisk også om vår
gjennomføringsevne, kapasitet. Vår utviklingsportefølje for 2017
er på 814 mill. kr. Alt dette kommer til å forbedre norsk politi,
også innenfor beredskapsområdet.
Så det er veldig mye som skjer
nå samtidig. Vi må ta ansvar for det som nå påpekes fra Riksrevisjonen,
at dette ikke har gått fort nok. Men vi har også tatt denne rapporten på
alvor. Vi startet allerede i mai i fjor da den foreløpige rapporten
kom fra Riksrevisjonen, med å iverksette tiltak. Den endelige rapporten
kom ikke før ut på høsten, i oktober eller noe sånt.
Møtelederen: Abid
Q. Raja.
Abid Q. Raja (V): Jeg har fått med meg debatten om en politireserve.
Jeg lurer på: Hvorfor skal Stortinget og samfunnet bruke ressurser
på å bygge opp en slik politireserve når man har Heimevernet, som
allerede er trent til å gjøre de oppgavene – særlig sett opp mot
Danmark som f.eks. har en grensekontroll pågående, hvor Heimevernet bistår,
og de rekvirerer hjelp derfra veldig ofte? Handler ikke det i bunn
og grunn om nettopp det Riksrevisjonen tar opp – at her er blå uniform
og grønn uniform blitt dårlige til å samarbeide? Føles det litt
som et nederlag å be om håndhevelsesbistand fra Forsvaret og ta
i bruk den instruksen som gjelder, hvor Forsvaret skal yte bistand
til politiet, altså instruksen fra 2012?
Og da, etter at du har besvart
det, tilbake til mitt opprinnelige spørsmål, og det er: Hvor mange
ganger har dere bedt om håndhevelsesbistand fra Forsvaret og Heimevernet?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg nevnte dette med politireserven. Jeg
hadde som UP-sjef ansvaret da vi overtok den, og da var det 5 000
i reserven. Så bemannet vi ned til 1 000 og begynte med bedre trening
og bedre utstyr. Vi så at dette ble lite brukt, derfor var jeg med
på, da jeg ble intervjuet av Forsterkningsutvalget, å foreslå at
man la ned politireserven, for jeg mente at hvis ikke en er mer
gripbar og brukes mer, er det ingen vits i. Da er det bedre at vi bruker
Sivilforsvaret og Heimevernet.
Jeg sier at dette kan være en gripbar
ressurs rundt om i Politi-Norge hvis man tar det som en ressurs
for hele landet og kanskje, som er vårt forslag, bemanner ned til
rundt 600 reservister som trenes bedre og holder mye tettere kontakt
med politidistriktene – ikke for ikke å bruke Heimevernet til det
de skal brukes til, men fordi det vil være politiets egen forsterkningsressurs
i politiuniform, som kunne brukes til å sikre politiets egne objekter
i en tilspisset situasjon. Jeg sier det er en mulighet, og den vil
være billig. I dag koster reserven 3,5 mill. kr i året å holde i drift.
Og det er til vurdering i departementet.
Vi bruker gjerne Heimevernet også
i fortsettelsen. Det er ikke noe motsetningsforhold i dette.
Abid Q. Raja (V): Men til dette med håndhevelsesbistanden:
Etter at den instruksen trådte i kraft i 2012, altså instruks for
Forsvarets bistand til politiet – ikke den vi har snakket om til
nå – har den noen gang blitt brukt? Har dere bedt om håndhevelsesbistand?
Odd
Reidar Humlegård: Ja da, det har blitt brukt, men jeg klarer
ikke nå å erindre hvor mange ganger og hvordan det er fordelt. Men
det er klart at vi har brukt den. Vi har jo hatt flere situasjoner
som både har vært offentlig kjent, hvor trusselnivået har dratt
seg til, som sommeren 2014, hvor vi satt i en spesiell situasjon
i over ett år. Men det er også incidenter hvor vi har gjort det
med Forsvaret, uten at det har kommet ut i offentligheten. Vi har
håndtert det på vårt nivå.
Møtelederen: Helge
Thorheim.
Helge Thorheim (FrP): Takk. Jeg vil gå tilbake til starten
på dagen i dag. Da hadde vi NSM inne, og Kjetil Nilsen fokuserte
på dette med objekteiernes plikt. Da sa han at objekteierne må ha
en betydelig systemforståelse for å kunne se hvordan anslag mot
de konkrete objektene kan utføres for å fastsette hensiktsmessige
sikringstiltak. Vi har nå snakket mye om samarbeid mellom politi
og forsvar. Men når det gjelder samarbeidet mot objekteierne: Hvordan
vurderer dere kompetansen til objekteierne til å forstå denne situasjonen
som de skal sikre for? Kan dere kommentere noe på det og utviklingen
man kan se fremover her?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg hørte spørsmålet og din spørsmålsstilling
forrige gang, og jeg er enig i at det er ganske stor forskjell på
kompetansen og kapasiteten ute i forskjellige sektorer og i privat
næringsliv, naturligvis, som må kjøpes av denne tjenesten. Så det
varierer, og det har blitt et eget fag. Det er mulig Songstad kan
fortelle litt om hvordan man jobber med det på politidistriktet,
noen konkrete eksempler.
Kaare
Songstad: Det er ikke noen tvil om – som du er inne på –
at det er varierende kompetanse hos noen av disse objekteierne,
særlig de sivile. Som dere har fått med dere i løpet av høringen,
foreligger det nå planer med tanke på alle disse skjermingsverdige
objektene, både fra politiets side og fra Forsvarets side på de
som vi har samarbeid om. I det planleggingsarbeidet er det en løpende
dialog, selvsagt, med de ulike objekteierne. Som en tidligere i
dag var inne på: Det er store forskjeller på kompetansen i andre
enden, så her har vi fortsatt en jobb å gjøre. Norsk sikkerhetsmyndighet
er en særlig viktig aktør i fortsettelsen og disse veilederne de
produserer, er til god hjelp.
Møtelederen: Per
Olaf Lundteigen.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Hvor stort behov for ekstrainnsats
vil det bli fra politiets side hvis Heimevernet reduseres til 35 000
mann og en tar vekk Sjøheimevernet? Hvilke konsekvenser har det
for politiet?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg forstår forsvarsledelsen slik at de
skal klare å gjøre den jobben som vi – nær sagt – ønsker å ha dem
til å yte bistand til, også med den dimensjoneringen.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Er det ingen konsekvenser for politiet
sånn som du ser det?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg kjenner ikke godt nok til Sjøheimevernet.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Det er greit.
Så var vi inne på politireserven
– du sa den var rimelig, og noen mener at HV er rimelig.
Odd
Reidar Humlegård: Det er noe av det samme konseptet.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Hvem er dyrest?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg tror de er like billige.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Like billige. Til slutt: Du sa at når
en er i denne situasjonen, som Riksrevisjonen har betegnet som svært
alvorlig, og det etter hvert siger på at ikke alt er på stell, er
det få som har jobbet med objektsikringen i politiet. Det er et
ansvar som er flere steder, og det blir sjelden bra når ansvaret
er flere steder. Er det en systemfeil her at ikke de sentrale objektene
skal være ansvarsplassert ett sted? Det var det ene spørsmålet.
Og i tilfelle hvor – skal det være i politiet, eller skal det være
i Forsvaret?
Odd
Reidar Humlegård: Jeg tror nok ikke det forklarer noe av
det som har blitt påpekt av Riksrevisjonen, at det er en systemfeil,
og at det er det som er – skal vi si – problemet. Jeg vil holde
på de forklaringene jeg har forsøkt å komme med underveis så langt.
Men til den første delen av spørsmålet ditt er det ikke noen tvil
om at det har vært og fortsatt er forskjellig kapasitet og kompetanse rundt
om i politidistriktene når det gjelder dette. Det er også noe av
det vi nå har gjort – vi har vel stilt 42 standardiserte krav til
de nye politidistriktene til hva de skal levere på i det vi kaller
for rammer og retningslinjer for å etablere nye distrikt. Da er
dette noe av det som skal bli likere og bedre, og som gjør at vi
får en linje fra beredskapsavdelingen i Politidirektoratet og ut
til politidistriktene og det enkelte lensmannskontor for å ivareta
dette, for det blir viktig for oss i fortsettelsen å følge opp.
Selv om vi nå begynner å nærme oss 100 pst. innfrielse på planlegging
og utvelgelse etter Riksrevisjonens gjennomgang, er ikke det en
jobb som er gjort for bestandig. Det er et kontinuerlig arbeid å
holde dette planverket ved like, og ikke minst ha øvelser i politiet
og sammen med Forsvaret.
Møtelederen: Da
har ikke jeg flere som har meldt seg til spørsmål. Vil du, Humlegård,
si noe mer til slutt som du føler at er nødvendig å si før vi slutter?
Odd
Reidar Humlegård: Ja, takk. Jeg takker for gode og innsiktsfulle
spørsmål, og jeg håper at vi har klart å svare på en måte som har
gitt mening. Jeg er opptatt av til slutt å si at vi har i det arbeidet
som har blitt påstartet etter at Riksrevisjonen startet sin etterlevelsesrevisjon,
fokusert mye på dette og vil også ta det på alvor i fortsettelsen. Så
det har vært en nyttig revisjon for vårt vedkommende. Jeg håper
at det er et inntrykk som også har festnet seg.
Så har vi også tillatt oss å foreslå
noen endringer i regelverket og instruksen i gjennomgangen av det
for å gjøre regelverket tydeligere og enklere for alle som skal
bruke det.
Møtelederen: Da
sier vi takk til politidirektøren og hans folk.
Da er det pause til kl. 15.35.
Høringen ble
avbrutt kl. 15.21.
-----
Høringen ble
gjenopptatt kl.15.36.
Høring med tidligere justisminister
Anders Anundsen
Møtelederen: Da
går vi videre i høringen. Vi har kommet fram til sekvensen som omfatter
tidligere justis- og beredskapsminister Anders Anundsen. Vi ønsker
deg hjertelig velkommen hit.
For deg er det selvfølgelig ikke
nødvendig med noen form for formell gjennomgang. Du kjenner jo dette
godt. Du har sittet her jeg nå sitter, i mange år, så vi hopper
over den formelle gjennomgangen. Da vet du at du har 10 minutter
til disposisjon, og jeg sier vær så god, Anundsen.
Anders Anundsen: Takk for det, komitéleder.
Kjære komité: Å sikre objekter
som er viktige for å opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner i
en krise, er viktig. I min tid i regjering var objektsikring på
regjeringens bord mange ganger og var et høyt prioritert område som
gjelder alle departementer og alle sektorer. Riksrevisjonens rapport
omhandler imidlertid ikke objektsikring som sådan, men små utvalgte
deler av det samlede arbeidet med objektsikring. Rapporten omhandler
kun objektsikring i to etater – politi og forsvar – og oppfølging
av én spesifikk instruks om bruk av sikringsstyrker som objektsikring
av utvalgte objekter. Jeg sier det fordi det er viktig å ikke dra
saker ut av proporsjoner, og det er viktig og nødvendig å ha et
relevant presisjonsnivå fra aktørenes side. Jeg vil i det videre
i første rekke forholde meg til de områdene i rapporten som gjelder
politiet i min tid som statsråd.
I Justis- og beredskapsdepartementet
var arbeidet med objektsikring et sentralt område, både i departementets samordningsrolle
og for å sikre tilfredsstillende gjennomføring i egne underliggende
etater. Det siste er skjedd gjennom den ordinære styringsdialogen,
som også utløste behov for særskilte oppfølgingsmøter på høyt nivå
i departementet.
Det er viktig å skille mellom de
ulike delene av Riksrevisjonens rapport. For det første omhandler
den spørsmålet om permanent grunnsikring for politiets egne objekter. Jeg
nevner det først fordi det er et spørsmål om oppfølging av forskriften,
og fordi det dreier seg om relativt få objekter. Riksrevisjonen
peker på at det ikke er etablert en tilfredsstillende permanent
grunnsikring ved enkelte av objektene.
I forskriften og veilederen til
forskriften som Nasjonal sikkerhetsmyndighet også var godt inne
på tidligere i dag, fremstår uttrykket «permanent grunnsikring»
som noe betydelig mer dynamisk enn f.eks. krav til fysiske permanente
barrierer. Blant annet fremgår det at permanent grunnsikring skal
bestå av en kombinasjon av barrierer, deteksjon, verifikasjon og
reaksjon som er tilpasset det enkelte objektet.
Videre står det at det for ulike
typer skjermingsverdige objekter kreves ulik vektlegging og ulik
kombinasjon av disse sikringstiltakene tilpasset det konkrete objektet.
Dette er altså ingen eksakt vitenskap. Det er gjort en stor innsats
for å få på plass tilfredsstillende sikring av de aktuelle objektene.
Spørsmålet om hvorvidt en grunnsikring er tilfredsstillende, vil
således avhenge av den til enhver tid gjeldende risikoanalysen for
objektet og gjennomførte tiltak. Det kan altså endre seg.
Selv om politiet f.eks. foretrekker
en grunnsikringstype som er kostnadskrevende, kan en tilfredsstillende
grunnsikring også oppnås ved å gjennomføre alternative, kompenserende
tiltak. Departementet fulgte grundig opp at slike kompenserende
tiltak skulle komme på plass for politiets objekter før fristen
31. desember 2014. Det ble også rapportert til meg at dette i stort
var i orden innen fristen.
I vurderingen av kompenserende
tiltak kan det selvfølgelig være relevant at flere av de funksjonene
som er skjermingsverdige, skal flyttes om relativt kort tid, delvis
på grunn av nærpolitireformen og delvis på grunn av andre strategiske
grep.
Grunnsikringstiltakene kan også,
slik jeg forstår det, måtte endres som følge av et endret trusselbilde
eller objektets aktualitet ved en sikkerhetshendelse eller lignende. Min
erfaring tilsier at i den korte tiden som har gått fra vi startet
opp dette arbeidet, har det skjedd endringer både i hva slags objekter
som skal være utpekt, og i hva slags sikringstiltak som er tilfredsstillende.
Objektsikring av politiets egne objekter har vært gjenstand for
hyppig oppfølging i styringsdialogen.
For det andre omhandler Riksrevisjonens
rapport i hvilken grad instruks om bruk av sikringsstyrker er oppfylt
eller ikke. Da instruksen trådte i kraft i 2012, fikk Politidirektoratet
i oppdrag å gjennomføre instruksen. Politidirektoratet ga så politimestrene
i oppdrag å utpeke objekter og utarbeide planverk for objekter i
eget politidistrikt. Det skulle gjøres i samarbeid med Forsvaret,
og det skulle også gjennomføres øvelser. Dette følger også direkte
av instruksen. Det har vært mye dialog og oppfølging av arbeidet
med å følge opp instruksen, både mellom departementet og direktoratet
og mellom direktoratet og politimestrene. Det har vært tema i tildelingsbrevet
for 2014, og det har vært krav om oppdatering i 2015.
Det er to rapporter jeg mener det
er særlig grunn til å merke seg. Den ene rapporten er til Justisdepartementet
fra Politidirektoratet. Den er det også henvist til tidligere i dag,
så jeg går ikke nærmere inn på den. Den er datert 30. september
2014, og viser faktisk at Politidirektoratet gjorde et godt stykke
arbeid i 2014 som oppfølging av tildelingsbrevet for å sikre at
instruksen skulle implementeres. Rapporten ble sendt departementet,
og i tillegg forsvarsstaben og FOH, etter det jeg har fått opplyst.
Opplistingen som foreligger der, har ingen «end date». Det er ikke
slik at den bare gjelder for en viss periode. Den gjelder inntil den
blir endret.
Den andre rapporten er fra 18. mai
2015, da departementet fikk en statusoppdatering fra Politidirektoratet, som
også så vidt var tema her i forrige runde med Politidirektoratet,
hvor det står følgende punkt:
Det ble rapportert på følgende
vis ved status:
Gjennomført, objektplan utarbeidet,
PBS er oppdatert, jf. instruks for bruk av sikringsstyrker fra henholdsvis
politi og forsvar.
Den faktiske situasjonen samstemte
ikke med rapporteringen til departementet.
I en slik styringsdialog er det
naturlig at en har sterkere fokus på de områdene hvor det rapporteres
avvik. Der det rapporteres i grønt eller som gjennomført, vil naturligvis fokuset
til departementet for videre oppfølging være et helt annet enn hvis
det rapporteres avvik. Departementet hadde heller ikke noen systematisk
måte å gjennomføre tilsyn eller undersøkelser på som kunne avdekke
at dette ikke var riktig. Det er en av årsakene til at jeg tok initiativ til
å etablere et eget tilsyn for justissektoren hvor Justisdepartementet
selv kan gå ut og gjennomføre tilsyn i underliggende etater på områder
som er av kritisk karakter, men som vi likevel har fått rapportering
på grønn, slik at man slipper å vente på ordinære eksterne tilsyn.
Det tredje temaet i Riksrevisjonens
rapport er samarbeidet mellom politi og forsvar i spørsmålet om
å utarbeide planer og øve objektsikring ved bruk av sikringsstyrker. Det
er altså ikke generelt, men kun på dette området.
Jeg har lyst til først å si noen
ord om samarbeidet mellom politi og forsvar generelt, som denne
saken altså ikke omhandler. Det er etter min oppfatning et svært
godt samarbeid mellom politi og forsvar, og jeg mener det er grunnlag
for å si at det aldri har vært bedre. Uansett hvem jeg snakker med
om dette temaet, enten det er politidirektør, forsvarssjef, enkelte
operatører – eller på hvilket nivå det er – så er historien den
samme. Samarbeidet mellom forsvar og politi er bra. Det er jo ikke
det samme som at det ikke foreligger uenighet fra tid til annen.
Uenighet er ikke et problem i seg selv. Det er hvis det er et samarbeidsproblem,
en står overfor en utfordring. Min oppfatning er at vi generelt
ikke gjør det. Det er selvfølgelig en forventning til at politi
og forsvar samarbeider godt også lokalt ved gjennomføring av arbeidet
med å sikre objekter ved bruk av sikringsstyrker. Jeg registrerer
det som svært alvorlig at Riksrevisjonen mener at dette ikke har
skjedd i tilstrekkelig grad i det tilfellet vi her snakker om.
Jeg har også lyst til å vise til
at både det politiet har sagt, og det Forsvaret har sagt i denne
høringen om samarbeidet, underbygger at samarbeidet er svært godt.
Men jeg tror at i tillegg til eventuelle mangler ved samarbeidet
som Riksrevisjonens rapport peker på knyttet til gjennomføringen
av instruks, må en også se dette i et litt større bilde. Vi stiller
veldig strenge krav til politiet på svært mange områder. Det er
skjedd veldig mye i norsk politi de siste tre årene, også på beredskapsområdet.
Politiet har de ressursene og den kapasiteten de har. De har ikke
mer enn det. Det er antakelig helt uunngåelig at det er et avvik
mellom det som er politiske forventninger av leveranser fra politiet,
og det de reelt klarer å gjennomføre med den kapasiteten de faktisk
har. Det gjelder ikke politiet alene. Planleggingen av nærpolitireformen
kan også ha stjålet ledelsesoppmerksomhet fra akkurat dette området.
Til slutt har jeg lyst til å si
noe om beredskapssituasjonen generelt i dag, og jeg gjør det fordi
jeg ser at det er noen som trekker linjene tilbake til terrorangrepet
i 2011. Som komitélederen var inne på, har jeg ledet kontroll- og konstitusjonskomiteen,
jeg ledet kontrollhøringen da den saken var til behandling i Stortinget,
og jeg var også nestleder i Den særskilte komité. Det er intet grunnlag
for å hevde at intet er bedre siden da. Det går rett og slett ikke an
å ta mer feil – med respekt å melde.
Jeg vil bl.a. henlede oppmerksomheten
på stortingsmeldingen som ligger til behandling i dette hus nå,
Meld. St. 10 for 2016–2017, Risiko i et trygt samfunn, hvor det rapporteres
på de tiltakene som både Gjørv-kommisjonen, Den særskilte komité
og Stortinget kom med etter den såkalte terrormeldingen, hvor det
rapporteres på en svært grundig og god måte. Det viser en gjennomgripende
endringstakt og gjennomføringskraft på tiltak som har gitt oss en
svært mye bedre beredskap. Det betyr ikke at vi befinner oss i et
beredskapsmessig nirvana, for noe slikt finnes ikke. Det vil alltid
være potensial for forbedring, og det gjenstår fortsatt oppbygging
av enkelte kapasiteter. Det vil alltid bli gjort funn, som Riksrevisjonen
har gjort i denne saken, som viser kritikkverdige forhold, og vi
kommer aldri i mål. Beredskap handler nettopp om det, om å være
beredt også på det vi ikke kan forutse. Truslene vil skifte, og
vi må tilpasse oss som samfunn som best vi kan, men vi vil aldri
bli perfekte, selv om ambisjonen vår skal være det perfekte.
Møtelederen: Da sier jeg tusen takk til Anders Anundsen.
Jeg gir nå møteledelsen til Michael
Tetzschner. Jeg vil bare si at Arbeiderpartiets representanter vil
dele litt på de 10 minuttene vi har til disposisjon.
Michael Tetzschner overtok
her over som møteleder.
Møtelederen: Ja vel, da er vi orientert om det. Kan du si
noe om fordelingen?
Martin Kolberg (A): Jeg begynner.
Møtelederen: Er det 5 minutter og så 5 minutter på neste?
Martin Kolberg (A): Vi får se hvordan svarene faller.
Møtelederen: Ja vel. Da får vi se hvor mye plass det blir
til nummer to. Vær så god, komitéleder og saksordfører.
Martin Kolberg (A): Det er jo riktig som tidligere justis-
og beredskapsminister Anundsen sier, at han kjenner denne saken
veldig godt fra mange sider – og vi gjorde det sammen. Denne saken
har sin forhistorie knyttet til 22. juli og alt som skjedde da.
Det som Stoltenberg-regjeringen gjorde, og som Stortinget var med
på å bestemme, var å etablere denne instruksen som er til behandling
her i dag, egentlig, slik som du selv presiserer.
Riksrevisjonen, som vi alle har
tillit til, og som du har uttrykt tillit til mange ganger, sier
at situasjonen er svært alvorlig. Det betyr, som du vet, fare for
liv og helse og at instruksen ikke er fulgt opp – vår riksrevisjon
sier at verken politiet alene eller Forsvaret alene eller de sammen kan
beskytte de relevante objektene på riktig måte. Dette er en konklusjon
som er bakgrunnen for denne høringen og bakgrunnen for komiteens
behandling av saken. Du har jo sittet som justisminister etter valget
i 2013 og fram til ikke så altfor lenge siden. Det betyr at dette
må være ditt politiske ansvar. Vi er selvfølgelig veldig spent på
å høre: Hva er tidligere justisministers kommentar til det som er
Riksrevisjonens konklusjoner i denne veldig alvorlige saken – vi
husker veldig godt at objektsikringen var et meget sentralt spørsmål
ved behandlingen av Gjørv-kommisjonens rapport både her i komiteen
og i Stortinget? Jeg har hørt hva du har sagt, men du må svare mye
mer konkret på hvorfor du mener, eventuelt, at Riksrevisjonens konklusjoner
og rapport til Stortinget ikke er riktig.
Anders Anundsen: Det har ikke jeg sagt. Jeg har tvert imot
sagt at jeg ser på merknadene til Riksrevisjonen som svært alvorlige
og la som statsråd det til grunn for den videre oppfølgingen. Men
som jeg har redegjort for, burde dette vært på plass i 2012. Det
burde vært på plass i 2013, og så ble det lagt inn i tildelingsbrevet
for 2014, fordi vi så at det ikke var på plass verken i 2012 eller
i 2013. I 2015 fikk vi rapportert på tildelingsbrevet at dette var
i orden. Sånn sett er dette egentlig midt i kjerneområdet for den
virksomheten Riksrevisjonen har, for nettopp å avdekke forhold som
man egentlig tror er annerledes. Jeg synes at på det området har
Riksrevisjonen gjort en svært god jobb. Grunnen til at dette er
svært alvorlig, er at det burde ha vært på plass for svært lenge
siden, når det gjelder instruksen.
Martin Kolberg (A): Unnskyld, Anundsen – bare et lite øyeblikk.
Jeg var klar over dette, men hvorfor kom det ikke på plass når det
ble sagt fra din side at dette skulle ha topp prioritet – og her
skulle det vises gjennomføringsevne? Hvorfor kom det ikke på plass
etter en slik fundamental katastrofe som 22. juli 2011 var – og
slik som stortingsbehandlingen forutsatte? Hvorfor kom ikke dette
på plass på din vakt?
Anders Anundsen: Nå tror jeg det er viktig å si at dette
er ett tiltak av svært, svært mange. Det er gjennomført en enorm
oppbygging av norsk beredskapsevne etter 22. juli, noe iverksatt
av den forrige regjeringen og svært mye iverksatt av den sittende
regjeringen. Dette er ett tiltak. Hvorfor det ikke kom på plass
i 2012 eller 2013, er det veldig vanskelig for meg å si noe om.
Årsaken til at det ikke kom på plass på min vakt, er det faktisk
krevende å gi en fullgod forklaring på, fordi vi faktisk fikk rapportert at
det var i grønt. Det var rapportert at dette skulle være i orden.
Den 18. mai 2015, som jeg nettopp henviste til, fikk vi sluttrapporteringen
på at dette skulle være i orden. Det viste seg ikke å være tilfelle.
Årsaken til at det er blitt sånn, tror jeg også jeg berørte i innledningen
min. Det er en enorm endringstakt i norsk politi, det er en enorm
oppbygging og endring for å bedre kapasiteten for å håndtere og
forebygge terror, og så har det nok ikke fått den prioriteten som
det burde ha fått, fordi en har prioritert annerledes, på tross
av de klare signalene som er i tildelingsbrevet.
Martin Kolberg (A): Du bekrefter jo dette også i brevet til
Riksrevisjonen, at departementet burde gått nærmere inn på dette
og fulgt det mer konkret opp. Allikevel er det slik at det er statsråden
og departementet som sitter med ansvaret. Jeg spør igjen: Hva er
din tanke om grunnen til at man ikke greide å få på plass dette,
som var så sentralt i Stortingets behandling av Gjørv-kommisjonens rapport?
Vi husker diskusjonene om gatestenging og alle diskusjonene rundt
dette som var spissen i angrepene på Stoltenberg-regjeringen den
gangen. Nå spør jeg en gang til: Hvorfor mener du at det ikke var
på plass? Du sier at det er vanskelig å svare på, men det er jo
ikke et svar du selv hadde tillatt som godkjent ved tidligere anledninger. Det
vil jeg i hvert fall tillate meg å si.
Anders Anundsen: Nå stiller du spørsmål om to forskjellige
ting. Det ene er objektsikring, og du bruker det som grunnlag for
det som var hovedkritikken knyttet til Gjørv-kommisjonens rapport
– objektsikring i stort. Det mener jeg er i all hovedsak på plass.
Det er fortsatt noen få mangler, men i all hovedsak er det på plass.
Når det gjelder bruk av sikringsstyrker, var det en veldig liten
del av oppfølgingen etter 22. juli, men likevel en viktig del. Jeg
tror nok at det spørsmålet må heves litt, utenfor bare dette lille
området, for det sier litt om hvordan styringen i staten generelt
er. Den er jo faktisk basert på at man skal ha en beskjed ut og
en rapportering tilbake og så forholde seg til det. Når man ikke
kan gjøre det, mener jeg det er grunnlag for, og det nevnte jeg
…
Martin Kolberg (A): Men det er statsrådens ansvar.
Anders Anundsen: Nettopp, og det er derfor jeg nevnte i innlegget
mitt at det var nødvendig å innføre en ordning hvor vi også kan
reise ut og gå på tilsyn for å avdekke avvik på kritiske områder
og ikke vente på at Riksrevisjonen eller uavhengige tilsyn skal
gå inn på disse områdene for å gjennomføre den kontrollen. Det er
et helt konkret tiltak for å hindre at vi skal komme i den situasjonen
på nytt.
Martin Kolberg (A): Med møtelederens tillatelse skal vi bytte
til Jette F. Christensen, men jeg har et spørsmål før det, og jeg
vil spørre: Betyr dette, Anders Anundsen, tidligere justis- og beredskapsminister,
at du er enig i Riksrevisjonens rapport? Sier du det – eller hva
sier du?
Anders Anundsen: Jeg er enig i Riksrevisjonens konklusjoner
på dette.
Martin Kolberg (A): Og du mener at det er ditt ansvar, i
stor grad?
Anders Anundsen: Ja, det er mitt konstitusjonelle ansvar
i den tiden jeg har sittet, og så er det foregående justis- og beredskapsministers
ansvar for 2012 og 2013.
Møtelederen: Da er det Jette F. Christensen, etter hva jeg
forstår.
Jette F. Christensen (A): Takk. Du sier at vi ikke skal dra
saken ut av proporsjoner, og du henviser til tema på høringen som
«denne lille saken». «Denne lille saken» dreier seg om at Forsvaret
eller politiet – verken sammen eller hver for seg – kan trygge objekter
i Norge i en trusselsituasjon. Det å reagere på det er ikke å dra
en sak ut av proporsjoner, det er en selvfølge.
Etter at du har svart Riksrevisjonen
på deres bemerkning, skriver Riksrevisjonen:
«Riksrevisjonen merker seg at statsråden
ikke gir fullgod forklaring om årsakene til at arbeidet med objektsikring
og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet.»
Hvorfor ble ikke arbeidet med objektsikring
og grunnsikring gitt tilstrekkelig prioritet på din vakt?
Anders Anundsen: For det første kan jeg ikke si at jeg har
sagt at dette handler om «denne lille saken», men det er et begrenset
område som Riksrevisjonens rapport faktisk omhandler. Det betyr
ikke det samme som at den er uviktig eller av liten betydning, snarere
tvert imot. Dette er et viktig saksfelt, som jeg også har vært veldig
opptatt av. Derfor har vi hatt veldig sterk styringsfokus på dette området,
men det har dessverre ikke materialisert seg godt nok i akkurat
dette som gjelder instruksen, ut i politidistriktene.
Så gjentas denne påstanden som
både Forsvaret og politiet i høringen i dag vel har ment å kunne
tilbakevise. Begge sier at de er i stand til å forsvare objektene.
Det som også er viktig å få med seg, er at på tross av at en har
en mengde objekter som i gitte situasjoner skal beskyttes med sikringsstyrker,
er det vanskelig å se for seg en trusselsituasjon som skulle føre
til at alle disse objektene samtidig hadde behov for bruk av sikringsstyrker.
Det er avhengig av hva slags type trusselsituasjon man faktisk står
overfor. For eksempel vil Forsvarets kapasiteter, når det gjelder Heimevernets
beskyttelse av deres nøkkelpunkter, først utløses dersom det er
en nært forestående krig. Jeg tror det er viktig ikke å overdrive,
selv om det er viktig å vite hva slags type kapasiteter en har tilgang
til, og ikke overdrive det at man ikke samtidig kan beskytte absolutt
alle objekter, hvis det skulle være tilfellet. Både politi og forsvar
har i høringen i dag sagt det motsatte.
Møtelederen: Da var vi gjennom …
Jette F. Christensen (A): Jeg har noen sekunder igjen. Jeg
overdriver ikke. Jeg tar på alvor det Riksrevisjonen sier.
La oss gå tilbake til det Alexandra
Beck Gjørv sa her i en høring. Hun sa at hun synes det er et problem
at ulike etater på en måte har lagt problemstillingen bak seg når man
har fattet et vedtak.
Jeg opplever at du henviser til
tiltak og bevilgninger, men vi forholder oss til resultater som
ikke har kommet. Resultatene har ikke kommet. De som har sittet
her tidligere i høringen, har sagt at de ikke har ressurser til
å følge opp de instruksene som er blitt gitt. Hvorfor er ikke Forsvaret
eller politiet blitt gitt ressursene til å løse den viktigste oppgaven
de sitter på, nemlig å sikre beredskapen – på din vakt?
Anders Anundsen: Med respekt å melde mener jeg det er en
fullstendig feiltolkning av det som er blitt sagt både fra Forsvaret
og fra politiet. Politiet har riktignok sagt at de har hatt utfordringer
med sin planleggingskapasitet, hvilket ikke er unaturlig når det
skjer så mye i en etat som det det har gjort i politiet, særlig
på beredskapsområdet, men det er ikke det samme som at de ikke har hatt
de samlede ressursene til å ivareta dette på en god nok måte. Det
handler om etatens interne prioriteringer.
Møtelederen: Da er Arbeiderpartiets tid ute, som vi velvillig
har latt gå inn under saksordførers 10 minutter.
Martin Kolberg overtok her
igjen som møteleder.
Møtelederen: Da er det Høyre og Michael Tetzschner – vær
så god.
Michael Tetzschner (H): Takk.
Du var jo med her i Stortinget
på å formulere kritikken mot den manglende beredskapen den 22. juli.
Kan du si noe om du – etter at du ble justisminister – tok med deg
det man vil formode var en ren arbeidsliste over ting som skulle
og burde forbedres?
Anders Anundsen: Takk for det spørsmålet. Det har vært førende
for svært mye av den virksomheten jeg har utført som statsråd på
de områdene av Gjørv-kommisjonens konklusjoner, og ikke minst det
arbeidet som ble gjort her i Den særskilte komité og i oppfølgingen
av stortingsmeldingen om terror, hvor det var 77 oppfølgingspunkter.
I samfunnssikkerhetsmeldingen Risiko
i et trygt samfunn, som jeg viste til i innledningen min, går vi
punkt for punkt gjennom hva som er levert, og hva som ikke er levert,
for det er også noe som gjenstår. Av tiltakene fra Stortingets særskilte
komité, som Stortinget sikkert har en særskilt grunn til å oppfylle,
er 12 av 14 tiltak gjennomført, to er kontinuerlig arbeid, og ett
er under fortsatt gjennomføring – det omhandler oppfølging av pårørende.
Av de tiltakene som Gjørv-kommisjonen
la frem, er 21 av 31 helt gjennomført, fem er kontinuerlig arbeid,
og fem er fortsatt under gjennomføring. Det handler om f.eks. beredskapssenterets
store investeringer og også delvis ting en har gjort eller valgt
andre løsninger på enn det Gjørv-kommisjonen foreslo. Av de 71 –
jeg sa 77 i sted, jeg beklager det, det er 71 tiltak fra stortingsmeldingen
om terror – er samtlige unntatt syv gjennomført eller en del av
et kontinuerlig arbeid. De syv som gjenstår, er dels de samme som
gjenstår fra Gjørv-kommisjonen, og omhandler en del strukturelle
utfordringer.
Det har vært en veldig viktig sak
for meg å følge opp de bestillingene som Stortinget har gitt som
konsekvens av oppfølgingen etter terrorangrepene 22. juli 2011.
Derfor synes jeg også det var veldig bra at vi kunne rapportere
på den måten vi kunne til Stortinget gjennom det vedlegget som ligger
i samfunnssikkerhetsmeldingen.
Michael Tetzschner (H): Noe av kritikken fra Gjørv-kommisjonen
var jo at ressurser ikke fant hverandre, bl.a. dette at Forsvaret
hadde tilbudt bistand uten at det ble kvittert ut med klare svar
fra underliggende etat, altså ikke Forsvarets underliggende etat,
men politiet som underliggende etat til departementet. På hvilken
måte er det bedre i dag?
Anders Anundsen: Der er det en helt ny og annerledes struktur
på plass i dialogen mellom forsvar og politi. Blant annet er det
forhåndsdefinerte og forhåndsdedikerte ressurser som er delegert
til bruk, slik at beslutningene om bruk skal gå mye raskere. Politiet
har etablert et eget situasjonssenter som håndterer og koordinerer
hele politiets arbeid knyttet til konkrete anmodninger, og det er
blitt brukt ganske mye arbeid for å sikre at flyten og kapasiteten
til Forvaret skal brukes av politiet når det er behov for det. Det
har de siste årene vært brukt både gjennom alminnelig bistand og
håndhevelsesbistand i ganske stor utstrekning. Så samarbeidet mellom
politi og forsvar, også rent konkret ved aktuelle hendelser og ved
øvelser, er nå langt bedre.
Michael Tetzschner (H): Da tror jeg at jeg rekker et spørsmål
til.
Er det noen av funnene i Riksrevisjonens
rapport som du nå i ettertid vil si om: Ja, det var det ergerlig
at vi ikke rakk?
Anders Anundsen: Ja, jeg synes det er ergerlig at ikke instruksen
er oppfylt, det burde den ha vært. Det er absolutt ikke akseptabelt
at en ikke er i en situasjon hvor et såpass viktig område faktisk
er ivaretatt på en god nok måte. Så har jeg også respekt for at
det er en ressursprioritering i politidistrikter som er pålagt å
gjøre store endringer innenfor beredskapen, store endringer innenfor
det ordinære politiarbeidet. Det burde nok vært prioritert høyere for
å sikre at instruksen faktisk ble fulgt opp. Men jeg fulgte med
interesse også politidirektørens forklaring på årsaken til at prioriteringen
var annerledes, og jeg må si at jeg har en viss forståelse for det,
men jeg har ikke forståelse for at klare bestillinger ikke følges
opp.
Michael Tetzschner (H): Da kan vi vel avrunde der.
Møtelederen: Da
er det Helge Thorheim og Fremskrittspartiet.
Helge Thorheim (FrP): Takk for det.
Riksrevisjonen sier de ser svært
alvorlig på at Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet ikke
har sørget for å styrke og bedre samarbeidet mellom politiet og
Forsvaret, slik Stortinget forutsetter og instruksen krever. Nå
har jeg i dag lyttet til sjefen for Nasjonal sikkerhetsmyndighet, og
så vidt jeg forsto på ham, er det bra samarbeid. Da jeg lyttet til
forsvarssjefen, var det svært godt samarbeid, det har vært godt
samarbeid hele tiden, og det har blitt bare bedre og bedre. Jeg
lyttet til politidirektøren, han sa det samme. Og nå lytter jeg
til deg, som også sier det. Kan du kommentere litt på styrken i
Riksrevisjonens konklusjon når de sier det er «svært alvorlig»,
og så kommer dere fire og sier at dette er bra og har vært bra.
Kan du kommentere litt på det?
Anders Anundsen: Hvis jeg kan få lov til å dele svaret mitt
i to:
Jeg tror det er viktig først å
understreke at det Riksrevisjonen har undersøkt, ikke er samarbeidet
mellom politi og forsvar, men samarbeidet mellom politi og forsvar
hva gjelder arbeidet med instruksen og implementeringen av denne.
Det er ikke noen generell betraktning rundt samarbeidet mellom politi
og forsvar, det formoder jeg at en kommer tilbake til. Det som er
svakheten her, er at beskyttelsesplanene, eller objektsikringsplanene,
ikke er på plass. At det kan skyldes svikt i samarbeidet, utelukker
jeg ikke.
Jeg tror i tillegg det er en del
andre faktorer som bidrar til at resultatet ikke står i forhold
til forventningene. Det er nok ikke vektlagt like sterkt av Riksrevisjonen,
men jeg har ikke noe grunnlag for å si noe om vektingen av Riksrevisjonens
ord. Det er Riksrevisjonen som vurderer hvilken alvorlighetsgrad
de mener dette har. Men det er viktig å understreke at dette ikke
er noen dom over samarbeidet mellom forsvar og politi, det er kun
knyttet til gjennomføring av denne aktuelle instruksen, hvor de
mener at det er påpekt alvorlige svakheter.
Helge Thorheim (FrP): Da har jeg lyst til å gå inn på et
helt annet tema, som vi faktisk ennå ikke har berørt her i dag,
og det er dette sikkerhetselementet ved Statsministerens kontor:
«Komiteen finner det også relevant
å belyse rollen til Regjeringens sikkerhetsutvalg, blant annet fordi
regjeringen i september 2015 annonserte at de ville etablere en
ny kriseorganisasjon etter hard kritikk mot at regjeringen ikke
hadde fulgt opp sentrale råd fra Gjørv-kommisjonen.»
Daværende statsråd Helgesen ved
statsministerens kontor sa følgende til VG:
«Vi har sett behovet for en bedre
samordning av samfunnssikkerheten og den nasjonale beredskapen,
og for rakere og sterkere styring. Derfor blir det nå opprettet
en egen enhet ved SMK, som skal støtte Regjeringens sikkerhetsutvalg.»
Nå er det for så vidt tema i morgen,
men som statsråd i disse tre og et halvt årene som har gått, kan
du si noe om hvilken rolle dette sikkerhetselementet hos Statsministerens
kontor har i forhold til det vi diskuterer her?
Anders Anundsen: Det er fristende å si at den rollen ikke
er til stede i særlig grad, rett og slett fordi dette omhandler
sektoransvaret i henholdsvis Forsvaret og Justis- og beredskapsdepartementet.
Det er statsråden som er konstitusjonelt ansvarlig for alt som skjer
i deres linjer. Sånn sett er ikke hensikten med den styrkingen som
er skjedd av RSU ved statsministerens kontor, i realiteten å skyve
på ansvar eller overta noen oppgaver fra sektordepartementene, snarere
tvert imot har jeg opplevd det som et viktig bidrag til å løfte
overordnede problemstillinger og bidra til å skape gode og nyttige
diskusjoner og vurderinger om viktige sikkerhets- og beredskapsmessige spørsmål.
Inn i denne typen problemstillinger er det vanskelig å se for seg
at de skulle ha noen rolle utover det som fagstatsrådene har.
Helge Thorheim (FrP): Takk, jeg slutter der.
Møtelederen: Takk
for det. Da er det Hans Fredrik Grøvan og Kristelig Folkeparti.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Takk for det.
Du brukte en formulering, at du
ikke var helt fornøyd – skuffet eller et eller annet i den duren
– med tanke på at en ikke hadde oppfylt denne forskriften fullt
ut, og at en ikke var helt i mål. Handler dette bare om politiets
evne til å oppfatte oppdragene de får, eller handler det også noe
om justisministerens vilje og evne til å prioritere – sånn at dette
blir forstått som et høyt prioritert oppdrag?
Anders Anundsen: Jeg tror det er vanskelig ikke å ha oppdaget
at dette er et høyt prioritert oppdrag. Dette har vært en del av
tildelingsbrevet, det har vært en del av den løpende styringsdialogen.
Nå regner jeg med at det var instruksen det var relatert til, selv
om det ble sagt forskriften. Det som er litt av utfordringen, er
når en for sent oppdager at noe en trodde var i orden, ikke er i
orden. Da iverksettes det selvfølgelig nye tiltak. Etter at Riksrevisjonen
startet sitt arbeid og vi ble klar over situasjonen, er det gjennomført
et veldig sterkt oppfølgingsopplegg overfor underliggende etat.
Vi mente altså å ha grunnlag for å tro at dette var i orden. Når
det gjelder spørsmålet om forskriften, som omhandler objektsikring
av politiets egne objekter, som er veldig få, var det en meget tett
oppfølging gjennom hele 2014 for å sikre at det skulle være på plass
innen fristen 31. desember 2014.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Sier du da, Anundsen, at det var
Riksrevisjonens rapport som egentlig bidro til å skape denne nye
og riktige forståelsen av oppdraget?
Anders Anundsen: Ja, når det gjelder instruksen, tror jeg
faktisk ikke at vi, i hvert fall med det første, ville kommet under
vær med at tilstanden ikke var som vi hadde forventet. Så kan man
alltid i ettertid si: Burde vi undersøkt mer, burde vi stilt flere
spørsmål, burde vi hatt en eller annen form for oppfølging? Kanskje
burde vi det. På den annen side er det en utrolig stor portefølje
som nå endres i politiet, det er et enormt arbeid, og det er nok
av avvik å følge opp. Sånn sett faller på en måte prioriteringen –
og det tror jeg er generelt, helt uavhengig av hvilken sektor det
er – på at man selvfølgelig følger nærmere og tettere opp de områdene
hvor det åpenbart foreligger avvik og rapporteres avvik, for at
de skal komme innenfor grønn sektor.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Det har i dag vært snakket mye
om tilstrekkelige ressurser, kapasitet og kompetanse for å kunne
ta sikringen på riktig måte i forhold til instruksen. Men handler
også dette noe om organisering fra politiets side når det gjelder
å kunne oppfylle dette fullt ut?
Anders Anundsen: Det tror jeg det gjør. Vi hadde 27 politidistrikter
med 27 politimestre som skulle forholde seg til 11 heimevernsområder.
Jeg tror det bidrar til å skape økt kompleksitet. Derfor er nå nærpolitireformen
et svært viktig bidrag til å forenkle den dialogen. Da er det tolv
politidistrikt og elleve heimevernsdistrikt. En får bedre og sterkere
planleggingskapasitet og bedre kompetanse i hvert enkelt politidistrikt.
Jeg tror den organisatoriske endringen vil bidra til at en får enda
mer kraft til å følge opp dette på en bedre måte i tiden som kommer.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Det har vært pekt på veldig tydelig
i dag at det er det enkelte departement som har ansvaret for å peke
ut objektene som krever sikring. I den grad enkeltdepartementer
– nå snakker jeg ikke om Justisdepartementet eller Forsvarsdepartementet
– ikke gjør jobben med å peke ut objektene som skal sikres, hvem
er det da som har ansvaret for å si at dette skal gjøres i henhold
til det som har vært formålet med objektsikringen?
Anders Anundsen: For det første er det objekteieren som må
nominere objekter, så er det departementet som til slutt utpeker.
Hvis disse objektene verken blir nominert eller utpekt av et departement,
er det naturlig at det f.eks. avdekkes gjennom tilsyn fra NSM. Men
det er uansett den ansvarlige statsråd for det aktuelle området
som har ansvaret for hvorvidt det rapporteres inn eller ikke. Dersom det
er uenighet, f.eks. hvis Justis- og beredskapsdepartementet skulle
mene at det burde vært innmeldt flere objekter, osv., er det til
slutt regjeringen som må ta stilling til hvordan dette skal være.
Dette området er jo ganske grundig berørt i en av NOU-ene som kom
nå på høsten, hvor bl.a. den typen problemstillinger er berørt.
Hans Fredrik Grøvan (KrF): Regjeringen betyr her rett og
slett statsministeren, som må gripe inn og sørge for at disse objektene
blir nominert og tatt initiativ til skal sikres?
Anders Anundsen: Ikke så konkret at det gjelder objekter
og områder, men hvis det er nødvendig med regelendringer eller en
type ting hvor det er uenighet mellom ulike departementer, er det
regjeringen som tar stilling til det i fellesskap. Jeg har ikke
grunnlag for å mene noe annet enn at den til enhver tid sittende
statsråd for det området som til enhver tid skal innmelde objekter
– det gjelder altså alle departementer – selv bærer ansvaret for
om man velger å innrapportere objekter eller ikke. Det er ingen som
kan frata noen det ansvaret.
Møtelederen: Da
er det Per Olaf Lundteigen, Senterpartiet.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk skal du ha.
Først: Takk til at tidligere statsråd
er enig i Riksrevisjonens konklusjon og også er så tydelig på at
det er statsråden som har det konstitusjonelle ansvaret. Jeg setter svært
stor pris på at det endelig er en som tar ansvar.
Punkt to: Du sa at statusoppdateringen
den 18. mai 2015 viste seg ikke å være som den skulle være. Jeg
greide ikke å få med meg den viktige opplysningen da politidirektøren
var her, så det kan hende jeg ikke fulgte med, men etter min vurdering
var det veldig sentralt. Hvilke konsekvenser fikk det for de berørte
at oppdraget ikke var utført, og at en feilrapporterte?
Anders Anundsen: Det fikk først og fremst konsekvenser for
oppfølgingen, eller den manglende oppfølgingen, fra departementets
side, fordi forhold som rapporteres som gjennomført, i liten grad
blir fulgt opp i den videre styringsdialogen. Hvis det der ikke
hadde vært rapportert på grønt eller ikke vært rapportert at dette
var i orden, ville det vært naturlig å følge det videre opp i styringsdialogen
for å sørge for at dette faktisk ble levert. Så først og fremst
har det den konsekvensen at det ikke får den oppfølgingen som det
burde ha fått hvis riktig status hadde vært rapportert.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Så sa du at du tok initiativet,
sånn som jeg forsto det, til et eget tilsyn på justissektoren. Hvorfor
i all verden lage til det når vi har Riksrevisjonen, som er betydelig
dimensjonert, og som tidligere statsråd tidligere har sagt kanskje
var overdimensjonert? Da får vi vel dobbeltbyråkrati her. Hva er
grunnen til å etablere et eget tilsyn som passer på at folk er rettskafne, når
vi har Riksrevisjonen?
Anders Anundsen: Litt enkelt sagt hadde det jo vært en fordel
å avdekke disse manglene selv, istedenfor å sitte her og forklare
det.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Ja, det er helt klart, men er
det ikke en omvei å lage et eget tilsyn ved siden av Riksrevisjonen?
Anders Anundsen: Nei, altså, det er ikke snakk om et eget
tilsyn som et eget organ. Det vi satte i gang …
Per Olaf Lundteigen (Sp): Det er vel lønninger vi snakker
om.
Anders Anundsen: Ja, men det må gjennomføres av de fagavdelingene
vi har, så det skal ikke bygges opp noe nytt byråkrati. Men jeg
tror det er nødvendig å ha et virkemiddel på kritiske områder, som
dette er, som setter departementet i stand til å gå inn på felt
og undersøke om tilstanden er i samsvar med det som faktisk er rapportert. Jeg
mener dette er et godt eksempel. Vi har også andre eksempler som
jeg mener gjør at dette er et godt forslag. Hva status er på det
nå, vet jeg ikke, men det arbeidet ble igangsatt.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Hvor mange ganger har politiet
bedt om håndhevelsesbistand fra Heimevernet i din tid som statsråd?
Anders Anundsen: Jeg har tall for 2014, 2015 og 2016, men
ikke den siste delen av 2013. I 2014 ble det bedt om håndhevelsesbistand
7 ganger. Det ble bedt om alminnelig bistand 39 ganger og såkalt
EOD-støtte, som er, så vidt jeg vet, bombegruppens støtte, 403 ganger.
I 2015 ble det bedt om håndhevingsbistand 4 ganger, alminnelig bistand
ble det bedt om 27 ganger og EOD-støtte 339 ganger. I 2016 frem
til 11. august ble det bedt om håndhevelsesbistand 2 ganger, alminnelig
bistand 22 ganger og EOD-bistand 216 ganger. – Og hvis jeg bare
også får nevne kilden, slik at jeg ikke blir hengt hvis det skulle vise
seg at det var et tall som var feil, så er dette fra Røksund-utvalgets
rapport, hvor den oversikten finnes.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk skal du ha. HV er jo trenet
nettopp for dette. Så etter din vurdering er det en naturlig måte
å bruke Heimevernet på – da vil en få en billig løsning, Heimevernet
vil også få trening, og det er til alles tilfredshet? Det er det
som er vurderingen som ligger bak sånn som du styrte i din tid?
Anders Anundsen: Nå gjelder ikke alle disse håndhevelsesbistandene
Heimevernet. Dette er generelle bistandsanmodninger fra politiet
til Forsvaret, og det var ulike kapasiteter det var bedt om. Jeg
har ikke brutt det ned, men Heimevernet er en svært god og viktig
kapasitet for politiet å bruke, særlig i situasjoner hvor det er
nødvendig å beskytte objekter over tid.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Til slutt: Politidirektøren sa
at det var ikke manglende vilje, og det var gode forhold – det understreket
du også – mellom politi og forsvar. Likevel er vi i denne situasjonen.
Er det rett og slett et så krevende svar på det at beredskapsarbeid
blir lavt prioritert, at det er noe som en ser som nærmest en utopi,
sånn at det på tross av hva Stortinget beskriver som oppdrag, er noe
som en ikke har tatt inn over seg i praksis og dermed prioriterer
det grunnleggende lavt når det kommer til den daglige hverdag?
Anders Anundsen: Jeg tror egentlig det er motsatt. Jeg tror
årsaken til at denne instruksen ikke er blitt fulgt opp på en god
nok måte, er at en prioriterer andre beredskapstiltak høyere, og
så har en rett og slett nedprioritert dette.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Jo, men det å si at andre prioriteres
høyere, er vel en måte å si at dette prioriteres ned, på.
Anders Anundsen: Akkurat dette med instruksen, men ikke beredskapsarbeid
generelt. Det er veldig viktig å skille.
Møtelederen: Abid
Q. Raja og Venstre, vær så god.
Abid Q. Raja (V): Takk, leder. Riksrevisjonen skrev jo om
den første rapporten sin sånn at den skulle gjøres lettere tilgjengelig,
eller enklere kunne gjøres tilgjengelig. Jeg regner med at du har
lest den – forsøket som kunne innebære at den kunne offentliggjøres?
Anders Anundsen: Jeg gikk av som statsråd 20. desember, og
jeg tror arbeidet med en fornyet rapport ble konkludert etter det.
Abid Q. Raja (V): Ok, så du har ikke lest den nye – skal
vi si – nedskalerte versjonen?
Anders Anundsen: Det var ikke det jeg sa. Jeg sa at de beslutningene
ble tatt etter at jeg gikk av som statsråd.
Abid Q. Raja (V): Ja, men du har lest den? Eller har du ikke
lest den?
Anders Anundsen: Jeg har lest rapporten.
Abid Q. Raja (V): Du har jo også skrevet et brev 15. august
2016, på rundt fem og en halv side. Er det noen vesensforskjell
mellom det brevet og den rapporten som Riksrevisjonen har skrevet?
– Er det noe mer alvor som framkommer i den som ikke er offentliggjort?
Anders Anundsen: Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan
gå inn og validere det som er offentlig og det som er unntatt av
hensyn til sikkerhetsloven. Det er en vurdering som er foretatt
som jeg mener en bør respektere.
Abid Q. Raja (V): Nå er jo den hemmeligholdt, da, men du
har jo vært statsråd i noen år, og ut fra hvor du sitter, og den
erfaringen du har gjort deg, ser du om det er noen saklig grunn
til at den skulle ha vært hemmeligholdt?
Anders Anundsen: Jeg mener de juridiske vurderingene som
ble gjort knyttet til sikkerhetsloven og offentliggjøring, var riktige
da jeg satt som statsråd, og jeg ser ikke noen grunn til å tvile
på at det er det samme som er tilfellet nå.
Abid Q. Raja (V): All right. Kunne vi gå litt tilbake i tid
– du tok over som justisminister i 2013. Kunne du si noe om tingenes
tilstand når det gjelder den materien vi opererer med her? Hva var
tingenes tilstand da du tok over? Hvordan var husets vegger, osv.?
Anders Anundsen: Jeg hadde nær sagt jeg håper jeg har god
tid! Det er jo for så vidt komiteen kjent med fra tidligere kontrollhøringer,
hvor jeg har sagt en del om hvordan tilstanden var. På en del områder
var det svært mye ugjort. Det var nødvendig å gjennomføre viktige endringer
både i den interne organiseringen og i oppfølgingen av Gjørv-kommisjonens
forslag, Den særskilte komiteens forslag og oppfølging av terrormeldingen.
På enkelte områder var det gjort viktige og riktige skritt for å bedre
beredskapen, men det var et langt lerret å bleke. Jeg mener vi har
vært veldig strukturert i oppfølgingen av den styrkingen som har
vært nødvendig på samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Jeg
mener at vi i dag er i en helt annen situasjon enn vi var i i 2011,
men også i 2013. Men det betyr også, som jeg sa i innledningen min,
at vi aldri kommer i mål på samfunnssikkerhet og beredskap. Vi er
alltid i bevegelse, vi er nødt til hele tiden å tilpasse oss nye
trusselbilder, nye trusselsituasjoner. Vi må følge opp, og det er
også viktig på objektsikkerhetsområdet, for det er ikke svart–hvitt.
Det er ikke sånn at vi noen gang kommer til en endelig objektssikkerhetsliste
med en endelig oversikt over hva som er sikringsverdig, og hva slags tiltak
som skal gjennomføres, for det vil være i bevegelse. Derfor er det
viktig at de listene skal være oppdaterte og relevante.
Abid Q. Raja (V): Fra da du tok over, var det altså ganske
mye arbeid, ut fra det jeg forstår, som måtte gjøres. Da du ga deg,
hvor mye arbeid sto det igjen allikevel? Fikk du krysset av, sjekket
ut det meste av det?
Anders Anundsen: Ja, jeg synes samfunnssikkerhetsmeldingen
er en ganske god oppsummering av veldig mye av det som ble gjennomført
i min statsrådtid. Jeg gikk av med god samvittighet.
Abid Q. Raja (V): Så ramset du opp en del tall i stad. Bare
for at vi har det klart – er dette den bistanden som er blitt bedt
om fra Heimevernet, eller er dette noe annet?
Anders Anundsen: Det er bistandsanmodninger fra politi til
forsvar, og det vil være ulike kapasiteter som er berørt av de anmodningene.
Abid
Q. Raja (V): Så det er ikke Heimevernet. Har du noen tall
på når Heimevernet er blitt bedt om …
Anders Anundsen: Jeg har ikke nedbrutte tall på det.
Abid Q. Raja (V): Så det kan hende at tallet kan være ned
mot null?
Anders Anundsen: Jeg kan ikke spekulere i det, jeg har de
samlede tallene, og de samsvarer med det jeg oppga i stad, men jeg
har ikke noen nedbrutt versjon av det.
Abid Q. Raja (V): Har du noen oversikt over et annet departement,
Olje- og energidepartementet, i hvilken grad de har klart å identifisere
og tilkjennegi de objektene som er verdt å kunne klassifiseres som
skjermingsverdige?
Anders Anundsen: Det er olje- og energiministerens konstitusjonelle
ansvar, og det kommer jeg ikke til å svare på her, selv om jeg nå
er stortingsrepresentant.
Abid Q. Raja (V): Ja, men har du oversikt over i hvilken
grad man har gjort det? For du har vel som justisminister hatt en
grei oversikt over om andre departementer har gjort det man skulle
gjøre? Jeg sier ikke: om alt er identifisert, osv., men har du oversikt
over om noe ble gjort der?
Anders Anundsen: Det er en kvalifisering av behov og gjennomføring
som er olje- og energiministerens konstitusjonelle ansvar. Det er
det han som må svare på. Men Justis- og beredskapsdepartementet
har ganske god oversikt over de andre departementenes arbeid på
samfunnssikkerhet- og beredskapsområdet som følge av den samordningsrollen
departementet er tillagt.
Abid Q. Raja (V): Så den beredskapen som dere skal yte langs
kysten på de objektene som finnes der, vil dere kunne yte fordi
Olje- og energidepartementet har gitt dere den nødvendige oversikten?
Anders Anundsen: Som sagt kan ikke jeg si noe om hva som
er meldt inn og ikke meldt inn av Olje- og energidepartementet.
Det må nesten den angjeldende statsråden svare for.
Møtelederen: Da
er det til slutt i denne spørrerunden Bård Vegar Solhjell, SV. Vær
så god.
Bård Vegar Solhjell (SV): Takk for utgreiinga ved opninga.
Du var altså nestleiar for den særskilde komiteen som behandla utgreiingane
som vart gjevne her i Stortinget etter 22. juli- angrepet, og som
du heilt sikkert hugsar, var forskrifta om objektsikkerheit eit
veldig sentralt tema. Eg siterer bl.a. to setningar frå innstillinga:
«Komiteen vil understreke betydningen
av at virksomheter og departementer gjennomfører de plikter som
følger av objektsikkerhetsforskriften.»
Og litt lenger nede:
«Komiteen understreker betydningen
av at dette følges opp innen de angitte tidsfristene» – altså 2012
og 2013.
Så kjem du inn, og du oppdagar,
som du sjølv har forklart her no, at det er ganske mykje som ikkje
er ferdig, og du set i verk ting. Så går det litt tid, og den 5.
mai 2015 er du i Stortinget og vert spurd om dette i forbindelse
med eit representantforslag i ein replikkrunde om objektsikring, og
då svarar du:
«Når det gjelder objektsikring,
er det jo skjedd store endringer på det området allerede. Denne
regjeringen har vært svært opptatt av å bedre objektsikringen. Det
er gjennomført på en svært god måte (…)»
Altså det året – «svært alvorlig»
når ein ser det i ettertid, «svært god måte» då.
Så svarte du den 6. april 2016,
altså i fjor vår, på eit skriftleg spørsmål. Då skreiv du:
«Justis- og beredskapsdepartementet
informerte i desember 2014 NSM om at samtlige virksomheter i justissektoren
har rapportert at skjermingsverdige objekter er sikret i henhold
til forskrift om objektsikkerhet. Til tross for at noen av sikringstiltakene er
midlertidige i påvente av permanente tiltak er jeg veldig fornøyd
med det arbeidet som er utført.»
Så legg du til at du nyleg er vorten
kjend med at det i forbindelse med sikring av objekt gjenstår ein
del arbeid, og nokre veker seinare skannar du eit nytt brev der
du refererer til at du er vorten kjend med Riksrevisjonens arbeid.
Berre for å oppsummere dette: Du
står i Stortinget og kallar arbeidet «svært godt» heilt fram til
det. Korleis forklarar du eigentleg det på eit område du kjende
godt til, der det ikkje stod godt nok til då du kom inn, at du rett
og slett godkjenner det over bordet i Stortinget?
Anders Anundsen: Det er egentlig veldig enkelt, for det dreier
seg om forskjellige ting. Det objektsikringsarbeidet som jeg viser
til i Stortinget, er selvfølgelig det objektsikringsarbeidet som
er skjedd på tvers. Det var virkelig gjennomført enorme forbedringstiltak
i alle sektorer, det var innrapportert nødvendige objekter fra svært
mange departementer, og det var en helt annen struktur på det arbeidet
på tvers i regjeringen. Det var også hovedsakelig tilfellet for
de objektene som er i justissektoren. Men underveis kom vi under
vær med at det for noen av objektene til politiet ikke var gjennomført
tilfredsstillende tiltak. Derfor var det viktig å gjennomføre en
ganske tett oppfølging frem til det punktet hvor vi mente at dette
var i orden. Så er det også viktig, tror jeg, å ha med seg at objektsikring
er ikke svart eller hvitt …
Bård Vegar Solhjell (SV): Unnskyld meg, om eg får lov til
å avbryte deg.
Anders Anundsen: Vær så god.
Bård Vegar Solhjell (SV): Meiner du at dersom det på eit
avgrensa område var svært alvorlege manglar, så var det heilt greitt
likevel generelt å kalle det svært bra? Når du var med på den innstillinga
som vektla tidsfristane og viktigheita av det nokre år før, ville
du stått i Stortinget og kalla noko svært bra dersom du visste at
det på ein del område var alvorlege manglar?
Anders Anundsen: Når det gjelder det generelle arbeidet med
objektsikring, så er det svært bra, det var svært bra, og det er
det fortsatt. Det at Riksrevisjonen har funnet dette ene – viktige
– avviket, er ikke det samme som at objektsikringsarbeidet for øvrig
er svakt eller dårlig. Så kan du selvfølgelig spørre om valideringsord
– ville du brukt det begrepet eller et annet begrep hvis du hadde visst
det vi fikk vite etter hvert? Det kan jeg rett og slett ikke svare
på, men gjennomgående er arbeidet med objektsikring i regjeringen
svært godt.
Bård Vegar Solhjell (SV): På dette tidspunktet, trudde du
at dette arbeidet var i rute, at det ikkje var noko å utsetje på
verken samarbeidet eller det å ha ajourførte lister eller at instruksen
vart følgd opp? Eller kunne du ha grunn til å tru noko anna?
Anders Anundsen: Nå husker ikke jeg tidspunktene som du refererte
for de spørsmålene, så hvis du kunne gjenta det?
Bård Vegar Solhjell (SV): Mai 2015, og seinare april 2016
– eg refererte deg frå Stortinget.
Anders Anundsen: I mai 2015 fikk jo vi rapporten om at dette
var i orden. Det er når Riksrevisjonen starter sitt arbeid, vi får
vite når det gjelder instruksen, at det ikke er i orden.
Bård Vegar Solhjell (SV): Eg spør på denne måten, fordi ein
kanskje kunne førestille seg at når det kom ein rapport som du sjølv
sa du var heilt einig i, frå Riksrevisjonen, som er ganske alvorleg
i sin kritikk, at du i ettertid i noko større grad ville ta høgde
for at du burde ha formulert deg annleis og sett det på ein annan
måte. Men det verkar som du ikkje på nokon måte meiner det.
Anders Anundsen: Jeg må jo ta utgangspunkt i den informasjonen
jeg rent faktisk hadde på de tidspunktene da dette ble sagt. Og
det er viktig at en skiller mellom det som er det generelle objektsikringsarbeidet
i regjeringen, som gjelder alle sektorer, og det som gjelder instruksen hvor
Riksrevisjonen har påpekt manglene.
Bård Vegar Solhjell (SV): Sagt på ein annan måte: Du vart
for dårleg informert av dine underliggjande etatar, difor formulerte
du deg sånn?
Anders Anundsen: Nå har jeg vel redegjort for hva som var
informasjonen fra underliggende etat og rapporteringspunkter, og
når vi fikk vite om de ulike forholdene. Men det er viktig å skille
mellom disse to forholdene. Det ene gjelder instruks, og det andre
gjelder det generelle objektsikringsarbeidet i regjeringen, som
jeg fortsatt mener er svært godt.
Bård
Vegar Solhjell (SV): Eg forstår det skiljet. Men du gjorde
ikkje på noko tidspunkt det skiljet då du snakka om dette i Stortinget.
Du snakka generelt, og det var ein viktig del av det.
Eit siste spørsmål: Korleis vil
du karakterisere det i ettertid – er du einig i det Riksrevisjonen
skriv, at det er grunnlag for å seie at det er svært alvorleg?
Anders
Anundsen: Heldigvis er det ikke min jobb å vurdere hvilke
begreper Riksrevisjonen bruker, det er det Riksrevisjonen som står
ansvarlig for fullt og helt. Det jeg mener er mest alvorlig i Riksrevisjonens
rapport, er at det som burde vært på plass for lenge siden, likevel
ikke er på plass. Da har jeg forståelse for at man bruker den typen begreper.
Møtelederen :
Da er den delen av høringen slutt. Vi går over til oppsummering
innenfor en maksimal tidsramme på 15 minutter.
Den første er Jette Christensen.
Jette
F. Christensen (A): Tusen takk. Anundsen, du sa at du og
jeg var uenige i tolkningen av det Forsvaret og politiet sa. Det
kan godt være, men det de sa, var at de manglet planleggingsressurser
til å gjennomføre oppdraget sitt. Kanskje er det derfor Riksrevisjonen
formulerte at arbeidet med objektsikring og grunnsikring ikke er
gitt nødvendig prioritet. Tidligere nå svarte du Bård Vegar Solhjell
at det generelle arbeidet er svært bra, selv om Riksrevisjonen har
funnet dette ene lille området som er verdt å kritisere. Du sier
at du er strålende fornøyd med ditt eget arbeid. Men grunnen til
at vi sitter her, er at du har fått kritikk. Grunnen til at vi sitter
her, er at du ikke har klart å svare Riksrevisjonen på hvorfor du
ikke har evnet å prioritere en av de viktigste oppgavene man har
som justisminister, nemlig å sørge for at objekter i Norge er sikret.
Det handler om så viktige ting som viktige samfunnsfunksjoner, som
vann, elforsyning og bygninger. De var ikke sikret i den perioden.
Du fikk beskjed om at de var det, du fikk beskjed om at det var
en oversikt, du fikk beskjed om at det var grønt lys, men du prøvde
ikke å undersøke, ettergå det – hvorvidt det var riktig. Måten du svarer
på i denne høringen, gjør meg bekymret, fordi du tar så lett på
det, og du omtaler dette som en liten del av det. Men dette var
det aller viktigste Gjørv-kommisjonen trakk fram.
Jeg har lyst til å sitere Alexandra
Bech Gjørv. Da hun satt her i høring, sa hun at en av grunnene til
at det gikk galt, var: «[E]vnen til å erkjenne risiko og ta lærdom
av øvelser har vært for liten.»
Måten du svarer på i denne høringen,
minner meg om at vi ikke er kommet noen vei. Men jeg må bare spørre
deg en gang til, for vi har ikke fått noe svar: Hvorfor klarte du ikke
i din tid som justisminister å prioritere beredskap og objektsikring
godt nok?
Anders Anundsen: Med respekt å melde – det du sier er feil.
Det du snakker om, er ikke det Riksrevisjonens rapport omhandler.
Riksrevisjonens rapport omhandler objektsikring ved bruk av sikringsstyrker,
ikke objektsikring som sådan. Arbeidet med objektsikring som sådan, sikring
av kritisk infrastruktur, er godt ivaretatt i det arbeidet som regjeringen
har lagt ned. Det som er svikten, som Riksrevisjonens undersøkelse
omhandler, er bruken av sikringsstyrker, som er et påbyggingstiltak
ved en aktuell situasjon, f.eks. en trusselsituasjon. Det er elementet som
ikke er på plass. Og hvis du sammenligner det med det store objektsikringsarbeidet
som er skjedd i alle sektorer i landet siden regjeringsskiftet,
er på en måte den problemstillingen som Riksrevisjonen har vurdert,
veldig mye mindre. Derfor er det feil, med respekt å melde, når du
sier at dette omhandler objektsikring som sådan, at kritisk infrastruktur
ikke er tilstrekkelig sikret. Vi har hørt NSM fortelle om permanent
grunnsikring og vilkårene for permanent grunnsikring tidligere i
dag. Hvis man forholder seg til det og til det som Riksrevisjonen
faktisk omtaler, ser man at det bildet er litt annerledes. Det Riksrevisjonen
påpeker av kritikk, er helt rimelig, det burde vært på plass, det
er det ingen tvil om. Men det er ikke grunnlag for å si at objektsikringsarbeidet
som sådant er blitt sviktet på noe vis.
Møtelederen :
Lundteigen, vær så god.
Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk. På tross av din åpenhet her
og ellers skriver Riksrevisjonen til oss i sin sluttmerknad:
«Riksrevisjonen merker seg at
statsråden ikke gir fullgod forklaring om årsakene til at arbeidet med
objektsikring og grunnsikring ikke er gitt nødvendig prioritet.»
Det er noe sjelden at Riksrevisjonen
er så tydelig på det, for det er en lang runde hvor det er brevveksling
mellom og kontakt mellom Riksrevisjonen og angjeldende departement,
og her er det altså at statsråden ikke har forklart seg godt. Hvordan
vil du forklare at du ikke har truffet blink når det gjelder å fortelle
hvorfor det har blitt som det har blitt? Det burde være rimelig
greit når man har så god oversikt som det du gir inntrykk av her.
Anders
Anundsen: Ja, og det burde vi selvfølgelig svart på på en
bedre måte. Nå var nok ikke dialogen mellom Riksrevisjonen og oss
noe særlig inne på akkurat den problemstillingen. Det kan jo forklare
noe av det. Men jeg tror det er litt avhengig av om vi nå snakker
om instruks eller forskrift, for oppfølgingsregimene på de to områdene
har vært ganske ulike. Så hvis spørreren kunne utdype det?
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Jeg refererer bare til det som er –
og som du også er kjent med – Riksrevisjonens korte sluttmerknad,
hvor det er meget alvorlige ord som er brukt. Det har vært en dialog
med departementet om det, og så har altså Riksrevisjonen til syvende
og sist trukket den konklusjonen at statsråden, som er deg, ikke
har gitt en fullgod forklaring om årsakene til at det er blitt som
det er. Med din åpenhet og oversikt skulle det vært rimelig greit.
Hva er det du har unnlatt å si som har ført til at Riksrevisjonen
har en så sterk merknad?
Anders
Anundsen: Når det gjelder instruksen, tror jeg det er ganske
enkelt, at vi har trodd at tilstanden var annerledes, basert på
den rapporteringen vi har fått.
Per
Olaf Lundteigen (Sp): Ja, men det har du vel forklart Riksrevisjonen,
så det skulle jo da vært en grei forklaring, som de aksepterte.
De aksepterer ikke forklaringen din. Det er det som er anliggendet
mitt.
Anders Anundsen: Ja, nå er ikke det spesifikt omtalt, jeg
vet ikke hva slags grunnlag Riksrevisjonen baserer sin konklusjon
på, men …
Per Olaf Lundteigen (Sp): Det vet vi jo, det er jo du som
har vært første involverte i dette, ingen skulle kunne det bedre
enn deg.
Møtelederen: La
tidligere statsråd Anundsen svare.
Anders Anundsen: Komiteen må jo akseptere at Riksrevisjonen
må vurdere de elementene de ønsker å vurdere, og så må vi få spille
inn det vi mener er relevant. Jeg mener at hovedårsaken til at tilstanden
ikke var annerledes når det gjelder instruksen, er knyttet til at
vi trodde tilstanden var bedre. Vi trodde tilstanden var annerledes, og
vi har ikke gjennomført tiltak for å sikre at det rapporterte tiltaket
faktisk er gjennomført.
Så kan du si at det er kritikkverdig,
men det er også en del av den ordinære styringen i staten, og det
er derfor jeg tok initiativ til det tilsynsregimet.
Når det gjelder objektsikringen
i politiet selv, altså oppfølging av forskriften, har det vært gjenstand
for svært mye og hyppig dialog mellom departementet og direktoratet
for å sikre at det skal være innenfor det regelverket som gjelder,
innen fristen. I 2014 tror jeg det var 14 forskjellige kontaktpunkter
frem og tilbake, det siste kontaktpunktet var en sluttrapport fra
Politidirektoratet.
Møtelederen :
Bård Vegar Solhjell.
Bård Vegar Solhjell (SV): Først til dette punktet: Er dette
berre ein bitte liten ting, eller er det kjernepunktet frå 22. juli-kommisjonen?
Sidan sjølve rapporten er gradert, har vi ikkje moglegheit til å
gå inn i det, men la meg sitere korleis Riksrevisjonen sjølv beskriv
det i den opne delen av Dokument 1:
«Formålet med revisjonen har vært
å undersøke om Forsvaret og Politidirektoratet etterlever instruksen
slik at viktige objekter opprettholder sin virksomhet og funksjonalitet
i kritiske situasjoner. Videre er det undersøkt om Forsvaret og
Politidirektoratet etterlever kravene i sikkerhetsloven og forskrift
om objektsikkerhet om grunnsikring av egne skjermingsverdige objekter.»
Altså til forveksling likt dei
krava som ein nettopp understreka i Den særskilde komité og komitéinnstillinga
etter behandling av 22. juli-kommisjonen, om at objektsikring må
få auka vekt.
Så trur eg, Anundsen, at litt av
grunnen til at du får mange kritiske spørsmål no, kanskje kan beskrivast
sånn: Her er alle einige om eit svært viktig område, nemleg objektsikring
og etterleving av den nye forskrifta, som må tre i kraft. Det vart
ikkje gjort innan 2013. Du oppdaga det. Så rapporterer du nokre
år seinare til Stortinget når du blir spurd om det, at det går svært
bra. Så kjem Riksrevisjonen inn, og det er litt av funksjonen deira
å avdekkje at her er det manglar, og så blir alle einige om det
i ettertid. Så svarar du her no at ja, det er berre på det området,
men elles går det svært bra. Då er jo utfordringa: Korleis skal
ein føle seg trygg på at påstanden din om at alt det andre går svært bra,
faktisk står, når du stod her for eit par år sidan i Stortinget
og sa at det går svært bra, og så med ein gong ein vert kikka i
korta, som alle institusjonar treng, viser det seg at det er manglar.
Kan det vere sånn at det kanskje også er manglar på andre område
der du legg vekt på at det går svært bra?
Anders
Anundsen: Det er helt sikkert mangler også på andre områder
når det gjelder objektsikring. Det er det ingen tvil om, og det
har jeg vært inne på flere ganger i dag, nemlig at dette er ikke
noen eksakt vitenskap. Det vil endre seg basert på trusselbildet,
objektets aktualitet, andre typer forhold som vil bidra til at objektets
sikkerhetsregime endrer seg, viktigheten av objektet endrer seg
– og det skjer faktisk på ganske kort tid at objekter som tidligere
har vært skjermingsverdige, ikke lenger er det, og at objekter som
ikke har vært skjermingsverdige, blir det. Det er en dynamikk i
dette som gjør at du får aldri meg til å si at nå går alt perfekt,
for det kommer det aldri til å gjøre. Det vil alltid være utfordringer
også på det generelle objektsikringsområdet, fordi det krever en
løpende oppdatering og videreutvikling. Og jeg vil understreke:
Det er ikke min hensikt å bagatellisere eller si at spørsmålet om gjennomføring
av instruks er en liten eller bagatellmessig ting i seg selv, for
i seg selv er det alvorlig nok, men det er viktig ikke å la det
alene – det er mitt poeng – overskygge alt det gode arbeidet som
ellers er gjort på objektsikringsområdet. Men det vil aldri komme
en eneste statsråd eller et eneste noenlunde oppegående menneske
som sier at nå er alt hundre prosent på plass herifra og til evigheten.
For sånn kan man ikke drive verken samfunnssikkerhet og beredskap
eller objektsikring.
Møtelederen :
Da har jeg Abid Q. Raja og meg selv – og Jette F. Christensen vil
også stille et tilleggsspørsmål. Da setter vi stopp med det, hvis
det ikke er flere. Det er Abid Q. Raja først – vær så god.
Abid
Q. Raja (V): Takk, komitéleder. Vi har nå hatt flere runder
rundt beredskap, også tidligere og her, og det er – litt sånn folkelig
– lett å tenke at vi er heldige i Norge, at det for så vidt er få
farlige elementer som ønsker å ramme oss, det er få andre stater
som ønsker å ramme oss med krig, vi er NATO-medlemmer – så vi har
vært litt heldige, det har vært få forsøk på hendelser hvor vi har blitt
forsøkt rammet. Men så er jo litt av oppgaven til beredskapen å
være føre var, og ikke minst når krisen først er ute, hvordan står
det til da, hva skjer da? Og du har heldigvis sagt allerede – du
startet med at du er enig i Riksrevisjonens konklusjoner, bare så
vi har det tindrende klart. For det Riksrevisjonen har lagt til
grunn, er at verken politiet eller Forsvaret – sammen eller hver
for seg – vil være i stand til å utøve tilstrekkelig beskyttelse
av viktige objekter når en trusselsituasjon tilsier det. Det er
en ganske alvorlig konklusjon at det er sannsynlighet for at verken
politiet eller Forsvaret – sammen eller hver for seg – vil klare
å utøve tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter. Det er jo
føre var-situasjonen. Kan man lene seg tilbake og si: ja, men det
går bra, vi har en god beredskap – når dette er konklusjonen?
Anders Anundsen: Nei, man kan aldri lene seg tilbake i beredskapsmessige
spørsmål. Snarere tvert imot – en må hele tiden jobbe for å forbedre,
finne feil, finne mangler, finne svakheter, tenke nye scenarioer
som er basert på det utenkelige. Det er det som gjør det krevende
med beredskapsarbeid. Derfor er det også viktig å bygge opp de kapasitetene
som er relevante. For eksempel er politiet nå styrket med flere
tusen nye stillinger …
Abid Q. Raja (V): Ja, men det blir et veldig langt svar,
du må være mer presis. Du er altså enig i at verken politiet eller
Forsvaret sammen eller hver for seg vil være i stand til å utøve
tilstrekkelig beskyttelse av viktige objekter når en trusselsituasjon
tilsier det?
Anders Anundsen: Jeg har ikke noe grunnlag for å mene det
ene eller det andre utover det Riksrevisjonen og etatene selv har
svart. Etatene selv har et litt annerledes svar på det, de sier
at de er i stand til å beskytte de nødvendige objektene.
I tillegg mener jeg det er et viktig
element at det er vanskelig å se for seg en krisesituasjon som …
Abid Q. Raja (V): Denne rapporten er fra oktober 2016, ikke
sant?
Anders Anundsen: Jo, men hvis jeg bare får lov til å fullføre
akkurat det …
Møtelederen: Anundsen må få fullføre nå, og så avslutter
vi denne sekvensen. Anundsen, vær så god.
Anders Anundsen: Det er krevende å se for seg en krisesituasjon
hvor samtlige objekter skal beskyttes med sikringsstyrker samtidig.
Det er et veldig krevende scenario, for å si det sånn. Jeg sier
ikke at det ikke kan skje – all erfaring tilsier at en skal ta høyde
for det som en tror ikke kan skje. Men jeg tror det er viktig å
ta høyde for at her vil det være geografiske hensyn, og det vil
være avhengig av hva slags type trussel det er. Det er mange ulike
forhold som vil bidra til å avgjøre hvilke objekter som må beskyttes
med sikringsstyrker. Da er det aller viktigste – hvis jeg får si
det – at en har en prioriteringsmekanisme som fungerer på en god
måte.
Møtelederen: Jette F. Christensen, vær så god.
Jette F. Christensen (A): Jeg bare tegnet meg til oppfølging.
Det ble påstått at jeg tok feil.
Det jeg gjorde, var at jeg refererte til et resultat av et møte
i departementet 2. mai, der det ble diskutert hva viktige objekter
er, hva objekter av særlig betydning for samfunnet er. Da ble det
enighet om å legge til grunn NSMs liste over skjermingsverdige objekter
i henhold til sikkerhetsloven og DSBs rapport om samfunnskritiske
funksjoner. Det var det jeg refererte til da jeg nevnte eksempler
på samfunnskritiske funksjoner. Dette er en del av det som ligger
til grunn for å kunne oppfylle instruksen. Og det er jo det som
har vært en del av Riksrevisjonens rapport. Jeg ville bare presisere
det.
Møtelederen: Da har jeg tegnet meg selv.
Tidligere justis- og beredskapsminister
Anders Anundsen har i høringen bekreftet at Riksrevisjonens framstilling av
situasjonen på det området som saken egentlig handler om, er korrekt.
Han bestrider ikke fakta. Det vil jeg si er veldig oppklarende og
i og for seg befriende i den forstand at de to embetspersonene som
henholdsvis har ledet Forsvaret og politiet, som vi har hørt før
i dag, ikke har uttalt seg så klart. Men det var bra at den daværende
ansvarlige statsråd har gjort det.
Det framkommer veldig tydelig av
det som Anundsen også har sagt, at grunnen til at de ikke oppdaget
dette, var at de rett og slett ble feilinformert av Politidirektoratet.
Det er selvfølgelig veldig alvorlig på et så meget følsomt og alvorlig
område. Det kan komiteen konstatere er tidligere statsråds oppfatning.
Da ender mitt spørsmål til Anundsen
ut i – og dette sier jeg åpent, også med bakgrunn i at han har sittet
her som jeg sitter: Er dette også på din vakt et uttrykk for det
som var Gjørv-kommisjonens grunnleggende kritikk om at det var ansvarsfraskrivelser
som man delvis holdt skjult, og at kreftene ikke fant hverandre
da det trengtes? Er dette avgrensede området vi snakker om her,
et faktisk eksempel på det i 2015, 2016?
Anders Anundsen: Nei, det tror jeg ikke. Jeg synes politidirektøren
redegjorde på en ganske god måte for årsaken til at dette ble feil
rapportert. Fra Politidirektoratets side ble det pekt på at det
var en misforståelse fordi de mente at de hadde fulgt opp dette
gjennom et annet tiltak. Det kan skje. Men det viser noen svakheter
generelt i styringen av staten som er en risikofaktor i alle sektorer
fordi en må legge til grunn at det som bestilles ovenfra, leveres nedenfra.
Og når en får det rapportert, er det ikke unaturlig at en legger
til grunn at det faktisk er gjennomført.
Samtidig er det i alle store organisasjoner,
og kanskje særlig staten, som er så enorm, veldig viktig at en har
tiltak som kan gjennomføres for å forsikre seg om, i hvert fall
på de mest kritiske områdene, at tilstanden er i samsvar med det
som er rapportert. Der mener jeg det er grunnlag for å tenke annerledes.
Derfor tok jeg også det initiativet som statsråd å gjennomføre eller
etablere en tilsynsfunksjon på den typen kritiske funksjoner. Det
kan skje misforståelser, det kan skje feil, og det kan også skje
at styringssignalene fra ledelsen ikke er sterke nok, tydelige nok
eller gode nok. Det er et arbeid som jeg mener er et løpende arbeid,
som alle statlige ledere egentlig er nødt til å ha med seg.
Møtelederen: Reglementet tillater ikke at jeg diskuterer
med Anundsen, derfor gjør jeg ikke det! Da sier jeg bare som en
avslutning på dette at du har anledning til å si det du har lyst
til å si, nå hvis det er noe mer du vil si. Vær så god.
Anders Anundsen: Jeg har bare lyst til å understreke at jeg
synes dette har vært en bra kontrollhøring. Jeg synes det har vært
mange gode presiseringer underveis i høringen som jeg håper bidrar
til – kanskje særlig det som er kommet før meg, men forhåpentligvis
også noe av det jeg har kommet med – å gi opplysninger til komiteen
som er viktig for det videre arbeidet.
Så håper jeg generelt at en også
kan ta lærdom av at selv om det gjennomføres mye, selv om det gjøres
et stort stykke arbeid, så vil det alltid være en risiko for at
noe glipper. På samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet skal det være
minst mulig som glipper, men jeg tror alle som har erfaring fra
ulike lederverv, erkjenner at kontrollspennet er enormt. En må prioritere
innenfor det fagfeltet en har ansvar for, og det er helt uavhengig
av sektor. I et sånt bilde må en ha et system som i så stor grad
som mulig fjerner usikkerhetselementer, fjerner flaskehalser og
vanskeligheter knyttet til kommunikasjon og rapportering. Det er
krevende. Det er et arbeid som en aldri kommer i havn med.
Så har jeg til slutt også lyst
til å nevne at jeg er veldig glad for at vi har fått anledning til
å få frem så mye av det gode arbeidet på samfunnssikkerhets- og
beredskapsområdet som faktisk er gjort. Komiteen og Stortinget har
også bestilt en oppfølgingsrapport etter den rapporten som ble behandlet
her i 2015, som jeg ser med spenning frem til. For det er utrolig
viktig at en aldri lar guarden falle når det gjelder samfunnssikkerhet
og beredskap – helt uavhengig av om en har hatt trusselsituasjoner
i nær fortid eller ikke.
Møtelederen: Da sier vi takk til den tidligere justis- og beredskapsministeren.
Denne delen av høringen er slutt
for i dag. Vi fortsetter i morgen kl. 9.