Høring med representanter for Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon

Presidenten: Da tar jeg meg som møteleder den frihet å starte opp litt før vi egentlig skulle begynne igjen etter det programmet vi har satt opp.

Jeg ønsker velkommen Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, der generalsekretær Liv Arum møter, og bisittere er assisterende generalsekretær Jarl Ovesen og fagkonsulent Stian Oen.

Da har dere 10 minutter til å redegjøre for deres syn på denne riksrevisjonsrapporten som vi nå behandler. – Vær så god.

Liv Arum: Tusen takk skal du ha, og takk for invitasjonen til høringen.

Jeg har lyst til innledningsvis å si at FFO kjenner seg igjen i de beskrivelsene som står i Riksrevisjonens rapport, og at vi i stor grad støtter opp om de vurderinger og synspunkter som tilkjennegis når det gjelder uførepensjon og yrkesrettet attføring. Det fremføres en kritikk som vi mener er berettiget.

Jeg har også lyst til å understreke to perspektiv på dette innsatsområdet som sådant. Det ene er det å sørge for at folk som er i arbeid, forblir i arbeid. Det er det ene perspektivet. Det andre er å sørge for at folk faktisk kommer inn på arbeidsmarkedet. I forhold til disse to perspektivene kreves det ulike tilnærminger. Vi vil i stor grad ha de som ikke har vært inne i arbeidslivet, i hodet når vi nå fremfører våre standpunkter.

Vi har laget et lite notat, som vi legger igjen, med hovedpunktene i det vi sier.

Det vi fremfor alt er opptatt av, er kompetansen i etaten og kvaliteten på de tiltakene som gjennomføres. Vi mener det er nødvendig med en kraftig forbedring i måten attføringstiltak iverksettes på, og at det er behov for å øke kompetansen i Aetat og for å endre holdninger i Aetat. Handikapforbundet har allerede for så vidt vært inne på det, og jeg har lyst til å understreke at dette er en opplevelse som mange brukere formidler til oss.

Det er også stor uklarhet i forhold til praktiseringen av regelverket. Vi tror at noe av det skyldes mangel på tilfredsstillende opplæring, og at dette er et stort problem for ansatte lokalt i Aetat.

Vår erfaring er at det er mange som søker attføring, som avvises på feil grunnlag. Der den enkeltes muligheter burde vært vektlagt, fokuserer man i stedet på vanskeligheter og barrierer i arbeidslivet. Vi mener også at det brukerne formidler til oss, er en opplevelse av at de blir møtt med en manglende innsikt i hva det er å leve med en funksjonshemning, og hvilken situasjon man har, og en manglende forståelse for hvilke muligheter man har, og at det bidrar til å demotivere brukerne og for så vidt også underbygger et negativt selvbilde. Men det illustrerer også en grunnleggende mangel på forståelse i Aetat av hvordan man skal lykkes i et attføringsopplegg.

Vi registrerer med noe forundring at det fra Aetat og trygdeetaten er blitt pekt på at de lave tallene for yrkesrettet attføring bl.a. kan skyldes den enkelte yrkeshemmedes motivasjon og innsats for å fortsette i arbeidslivet. Vi er vel redd for at en sånn fremstilling kan være egnet til å bygge opp under forestillingen om at yrkeshemmede har på en måte ansvaret selv for dette, og at det er helt uavhengig av hvilken kvalitet og hvilken innretning tilbudet har. Vi opplever nok at ansvarlige etaters forklaringer vektlegger brukernes eget ansvar fremfor etatens ansvar for å legge til rette og motivere til et vellykket attføringsopplegg.

Departementet sier i sin kommentar til Riksrevisjonens undersøkelse:

«Attføringstiltak skal settes inn der det er hensiktsmessig og nødvendig, og skal ikke være en «ekstrarunde» i forbindelse med søknadsbehandlingen om uførepensjon hvis utsiktene til jobb ikke er til stede.»

Dette oppfatter vi som en aksept av dagens situasjon, og det forsterker det inntrykket at Aetat i sine kommentarer peker på det manglende grunnlaget for å konstatere hvor et realistisk nivå for utprøving av yrkesrettet attføring bør ligge, som om det på en måte skal være et fasitsvar på hvor dette nivået skal være.

Vi har inntrykk av at det i svært liten grad gjennomføres for så vidt ekstrarunder i forbindelse med søknadsbehandling, men samtidig er det nok også slik at mange føler seg presset til en tilværelse som uførepensjonist selv om de ønsker en situasjon i arbeidslivet. Men noe av hovedproblemet er jo også her at hva etaten vurderer som hensiktsmessig, er det bare Aetat som dokumenterer for seg selv. Det er jo ikke en vurdering som man i stor grad tar sammen med bruker.

Jeg har lyst til å si lite grann om evaluering og erfaringsdokumentasjon, for det finner man i liten grad i Aetat. Det henger sammen med kvaliteten på attføringen, selvfølgelig. Riksrevisjonen peker i sin undersøkelse på at trygdeetaten i liten grad har nådd målene, og at det er liten kunnskap om tilgjengelige ordninger blant uførepensjonister. Det er klart at informasjon om hvilke ordninger som finnes, er det nødvendig at brukerne faktisk kjenner til. Det er slik at her får man ingenting gratis. Man må på en måte grave det frem selv.

Vi har i mange år vært opptatt av å få dokumentert suksessfaktorer i attføringsløp. Vi har etterlyst statistikk og evalueringer av tiltak for å få kunnskap om hvordan ulike attføringstiltak fungerer. Bakgrunnen for det er at vi tror det er en forutsetning for en positiv videreutvikling av attføringsapparatet at det er kunnskap om hvilke tiltak som fungerer for ulike personer. Derfor må det utvikles statistikk som dokumenterer individuelle attføringskarrierer, som også synliggjør om folk kommer i varig arbeid. Det man har vært opptatt av å telle i Aetat, er hvor mange hoder som har vært gjennom attføringsløp. Men hvilke hoder som har vært gjennom hvilke løp og hva det har ført til, har man ikke vært spesielt opptatt av. Fra vår side tror vi at det å evaluere enkeltpersoners karriereløp i attføringsapparatet er et viktig inntak til kunnskap om hva man faktisk driver med. For å kunne endre etatens virksomhet og innretningen på tiltakene mener vi at dette er et arbeid som må igangsettes og virkelig dokumenteres tydelig.

Når det gjelder hva som er hensiktsmessig attføring, er det mange eksempler på at brukere og system vurderer det ulikt. Jeg skal nevne ett eksempel. Det var Gunn Hilde med cerebral parese som var fremme i media i høst. Hun har cerebral parese og er for så vidt ganske funksjonshemmet, men hun er nå student ved en høyskole. Hun ble nektet attføring, fordi Aetat vurderte hennes muligheter til å få jobb som så svake at det var ikke noen vits. Jenta går nå på høyskole. Det var i en by i Norge at man vurderte det arbeidsmarkedet som så umulig. Dette er et eksempel på at den enkeltes attføringsskjebne er helt i hendene på saksbehandleres vurderinger.

Det er flere ting i regelverket som vi mener bør endres for å få til endringer. Det har allerede vært nevnt denne regelendringen som kom 1. januar, som vi også har fått mange henvendelser om, fordi den skaper store problemer, og det skapes stor usikkerhet hos brukerne. FFO støttet ikke de endringene som ble foreslått da det kom opp i 1999, og vi sa også at dersom man gjorde endringer her, var det en forutsetning at det økonomiske grunnlaget for den enkelte ikke måtte svekkes. Men vi har vært opptatt av å fjerne kravet om at arbeidsgiver skal betale denne ½ G i forhold til tilrettelegging av arbeidsplass. Det er nok slik at dette representerer ikke så mye penger, kanskje, men det er en forestilling om at det å tilsette funksjonshemmede koster penger for arbeidsgiver, og det er noen psykologiske effekter også knyttet til dette. Som sum representerer ikke dette store kostnader, hvis man fjerner denne ½ G.

Det andre som vi også har tenkt i retning av, er f.eks. å redusere arbeidsgiveravgiften for funksjonshemmede, på samme måten som man nå har foreslått det for arbeidstakere over 62 år. Vi tror også at det er helt nødvendig at praksis når det gjelder attføringsløp, endres, slik at funksjonshemmede i mye større grad får mulighet til å gjennomføre lengre, målrettede attføringsløp i forhold til høyere utdanning, og at det må satses slik at funksjonshemmede motiveres og det gjøres mulig for dem å gjennomføre lengre studieløp. Det er det som faktisk kan kompensere for funksjonshemninger i forhold til å komme i arbeid.

Presidenten: Kan du avrunde nå?

Liv Arum: Ja. Jeg har også til slutt lyst til å nevne regelen om at den uføregraden som du har fått innvilget, for å kalle det det, må du oppebære ett år før den kan endres. Vi har et konkret eksempel i FunkWeb-prosjektet vårt, som kanskje noen av dere har hørt om før. Hun ble attført og ble halvt uføretrygdet. Både hun og arbeidsgiver ønsket ganske raskt å øke hennes arbeidsinnsats. Det er umulig. Hun må være 50 pst. ufør ett år.

Presidenten: Takk skal du ha.

Da gir jeg ordet til saksordføreren, André Dahl.

André Dahl (H): I forhold til den problemstillingen du reiser vedrørende kompetanse i Aetat, kan man for så vidt trekke paralleller til skolen når det gjelder yrkesveiledning. Litt satt på spissen er det vel for så vidt slik at det sitter ofte halvstuderte røvere, hvis man har studert i det hele tatt, med erfaring fra Blindern som har et ganske snevert begrep om hvilke muligheter som finnes i arbeidsmarkedet, utdanningsmuligheter og alt sammen.

Hvis dere skal vurdere Aetat på sin side og deres strategi og arbeid i forhold til næringslivet, hva er kjernen i det jeg oppfatter som et problem der? Er det holdninger, eller er det basert på avmakt, fordi man f.eks. også har stor «turnover»? Jeg har et eksempel, som viser at det er mulig å lykkes: Det er noe de kalte for Ringnes-prosjektet. Det var innvandrere som jobbet på Ringnes, og det var trygdekontoret som gikk sterkt inn, og man lyktes, for man fulgte opp bedriften veldig tydelig og klart, og man hadde en bevisst strategi i forhold til å hjelpe dem som først hadde kommet inn i bedriften, og sørge for at de ble der.

Når det gjelder Aetat, vil jeg bare ha noen kommentarer til hva kjernen i problemet er i forhold til det å få folk ut i næringslivet: Er det næringslivets holdninger, eller er det Aetats manglende kompetanse med hensyn til å finne muligheter for den enkelte i det lokale næringslivet eller det offentlige som er i området, som Aetat opererer under?

Liv Arum: Vi snakker om et område som er sammensatt og vanskelig, så det er ikke noen enkle svar her. Vi vet noe om arbeidsgivere etter et fellesprosjekt som vi kjørte sammen med NHO og LO, et informasjonsprosjekt. Og det som tydelig viste seg da, var at arbeidsgivere vet veldig lite om hvilke muligheter som faktisk finnes, hvilke støtteordninger som faktisk finnes, når de tilsetter funksjonshemmede. Så informasjon er på en måte én ting.

Holdninger er jo noe vi møter i alle kroker og på alle nivåer i dette. Men jeg har lyst til å gjenta det momentet som vi var innom i forrige runde også, at det viser seg at det private næringslivet egentlig er ganske positive til funksjonshemmede arbeidstakere. Og at det skal være så vanskelig å få funksjonshemmede inn i offentlig virksomhet, det er et paradoks, og det må være et gedigent tankekors for offentlig virksomhet. Det var faktisk sånn i det informasjonsprosjektet vi hadde med NHO, at det var ikke arbeidsgiverne som satt der og ikke ville.

André Dahl (H): Jeg har et annet spørsmål. Det gjelder yngre og de med psykiske problemer, for det er påpekt som et hovedproblem. Vi får nå hele tiden nye brukergrupper som har til dels sammensatte psykiske problemer. Når det gjelder psykiatri og somatikk, er det jo kjent at somatikken har fått forrang i alle år, og når det gjelder ungdomspsykiatri, er vel situasjonen ikke akkurat mer lystig.

Når det gjelder trygdeetatens og Aetats kompetansenivå og muligheter til å ta fatt på de kompliserte problemene – jeg har også besøkt en del kontorer som påpeker at de har en strategi i forhold til misbruket, eller yngre med psykiske problemer som kan ha dobbeltdiagnose – avhenger det litt av størrelsen på kontoret, har jeg fått med meg, og en del sier det. Hvilken generell vurdering har dere rundt det? Hvilke mulige skisser til avhjelp av et slikt problem ser dere for dere, bortsett fra selvfølgelig å bevilge mer penger til ungdomspsykiatri og øke kompetansenivået?

Liv Arum: Jeg tror at et hovedproblem her er at den strategien som man har hatt i mange år, har vært knyttet til å holde folk i arbeid – folk som allerede er i arbeid, må få beholde arbeid. Sandman-utredningen er jo også for så vidt farget av det. Det er jo det som er hovedinnsatsfeltet, og det er det som har vært hovedinnsatsfeltet både for Aetat og for trygdeetaten.

Vi har vært opptatt av at det er ganske urettferdig, når man snakker om reaktivering eller det å få funksjonshemmede i arbeid, at man ikke legger opp gode strategier for å tilby attføring til unge uføre som aldri har vært i nærheten av et arbeid, og som automatisk ble uføretrygdet da de ble 16 eller 18 år, da de mistet forhøyet hjelpestønad. Det er det tilbudet du da får. Det er ganske stor automatikk i det.

Jeg tror det er helt opplagt at det er mye vanskeligere å få unge funksjonshemmede i arbeid, og psykisk syke som en del av det. Det krever en helt annen kompetanse enn det etatene har pr. i dag, så jeg tror at her er det nødvendig med kompetansehevingsprogrammer for etatene, hvis vi skal få til det. Jeg tror også på at man overfor enkelte grupper hvor man på et tidlig tidspunkt ser at de vil ha problemer med å komme i arbeid – og vi vet at overganger fra det ene skoleslaget til det andre og fra skole til arbeid, er vanskelig – bør gjøre koblinger og starte attføringsprosesser langt tidligere enn etter at skolegang er avsluttet. Du må lage noen linker mellom systemene.

André Dahl (H): Det var noe vi var inne på her i stad under det foregående. Dere hørte også spørsmålet da – det gjaldt dekningsgrad når det gjelder uførepensjoner. Der har vi for så vidt en utfordring. Man har en arbeidslinje som man skal forene med at man ønsker en ganske sterk inntektsutjevning. Den inntekts- og dekningsgraden blir høyere jo lenger ned man kommer på skalaen av inntekt.

En del jeg har vært i kontakt med, påpeker at for en del brukere, når det gjelder reaktivisering av uførepensjonister, har man – det ble påpekt her i stad – noen prosentsatser, men det er før skatt, og etter skatt er dekningsgraden høyere. Da er den oppe i 70, og så har man hatt denne 1 G oppå der igjen. Og menneskene er da rasjonelle dyr og har behov for trygghet. Da er det fra flere hold overfor meg blitt påpekt at en del faktisk ikke ser, på bakgrunn av en relativt god dekningsgrad pluss muligheten til da å tjene opptil 50 000–51 000, noen økonomiske incitamenter for å gå tilbake i arbeid. Og det har vært en viktig del av det at man ikke har søkt seg tilbake til arbeid. Der spiller vel ønsket om en økonomisk trygghet inn.

Er det en riktig beskrivelse – selvfølgelig ikke en generell beskrivelse, men en riktig beskrivelse fra en ganske stor andel uførepensjonister som ikke reaktiviseres til arbeidslivet, i tillegg til en del andre momenter?

Liv Arum: Her sitter jo ikke vi med noen statistikk for så vidt, men det er selvfølgelig motiverende at det lønner seg økonomisk å være i arbeid. Men hvis det økonomiske resultatet ikke er veldig ulikt, er mitt inntrykk at funksjonshemmede som ønsker å jobbe, jobber for det, for å få til det. Den økonomiske gevinsten har selvfølgelig betydning, men jeg tror faktisk det kommer litt i annen rekke.

André Dahl (H): Jeg har også et spørsmål når det gjelder byråkrati. Det har jeg oppfattet er et generelt problem. Det gjelder ikke bare noen etater, men en del av dem jeg har vært i kontakt med, påpeker at veldig mange både trygdekontorer og Aetatkontorer bruker vesentlig mer tid på blanketthåndtering enn på håndtering av mennesker. Ut fra de erfaringene dere har høstet med både trygdeetaten og Aetat, er det en riktig beskrivelse, synes dere, eller kan det skyldes at man benytter det som en unnskyldning for at man kanskje vil ha en litt enklere hverdag og eventuelt vil sitte bak skrivebordet framfor å håndtere mennesker?

Liv Arum: Det er jo langt mer krevende å håndtere mennesker enn skjemaer. Det mange beskriver for oss, er at man ikke blir noe ålreit tatt imot i f.eks. lokale Aetat-kontor eller trygdekontor. Det er noe med det å bli litt mistenkeliggjort for å utnytte et system, som ikke er noe greit i det hele tatt. Men jeg syns vel kanskje at noe av svaret til deg må være å se på den endringen som ble gjort den 1. januar nå i år i forhold til beregning og utbetaling av attføringspenger. Det er jo få som vet hva de faktisk kommer til å få. Man får utbetalt penger ukentlig, hver fjortende dag, litt rimelig usystematisk, og det gir jo absolutt ingen mulighet for den enkelte til å planlegge en privatøkonomi. Selv om man vet når regningene kommer, så vet man jo ikke når tilskuddene kommer. Så vi opplever nok at den endringen som skjedde den 1. januar, på en måte brekker andre målsettinger om å gjøre folk selvstendige, til å drive sin egen privatøkonomi og på en måte konsentrere seg om attføringstiltakets innhold og ikke om de byråkratiske systemene rundt.

Presidenten: Saksordfører har litt tid igjen til disposisjon.

André Dahl (H): Når det gjelder å bli mistenkeliggjort, kan jeg skrive under på det. Jeg har besøkt en god del kontorer, og jeg opplevde faktisk selv å bli mistenkeliggjort. Man trodde jeg skulle snike inne på kontorene. Jeg så nok skummel ut!

Bare et kort spørsmål som jeg også stilte til den foregående organisasjonen – det gjaldt meldekortsystemet. Det jeg tenkte på når det gjelder intensjonene, var bl.a. at man skal ha utbetaling etterskuddsvis og hindre at man f.eks. må tilbakebetale penger man eventuelt har mottatt for mye, for det har vært et problem etter det tidligere systemet, sånn jeg har oppfattet det. I hvert fall har jeg blitt forklart at det er intensjonen. Hvis du avslutningsvis i denne bolken her kan gi en vurdering av om de intensjonene der realiseres når systemet er innført, så er vi takknemlig for det.

Liv Arum: Jeg sitter vel med et inntrykk av at dette var et system man innførte for å gjøre systemet mer enhetlig – altså dagpenger, attføringspenger, «what ever». Men at dette er blitt mer problematisk for dem som går på attføring, er hevet over all tvil.

Presidenten: Da takker vi inntil videre for denne bolken. Er det noen av komiteens medlemmer som har noen korte oppfølgingsspørsmål til akkurat denne runden før vi går tilbake til ordinære spørsmål fra komiteens medlemmer? – Modulf Aukan – vær så god, et kort spørsmål.

Modulf Aukan (KrF): Du sa at ein mangla statistikk og dokumentasjon på karriereløp som har vore vellykka. Kan du seia litt meir om korleis ein skulle leggja det opp?

Liv Arum: Den type statistikk som man får fra Aetat, og som Aetat på en måte synliggjør, er hvor mange som til enhver tid er på attføringstiltak, og hva det koster. Vi har en dialog med Aetat og arbeidsdirektøren, hvor vi på en måte møtes for å se på ting. Det vi har vært enige om der, er at det hadde vært veldig lurt å se på den enkeltes karriere for å se hvorfor dette gikk godt, og hvorfor det eventuelt gikk dårlig. Det kommer aldri lenger enn til det møterommet, slik vi opplever det. Men det er jo en erfaring som jeg opplever at man gjør seg i alle andre sammenhenger. Hvis man vil lære noe av det man faktisk driver med, må man ha en kritisk gjennomgang av: Hva er det vi gjør, hva er det vi bruker tid på, hvorfor gjør vi det, og hva er det det fører til? Så det er noe av den samme «approach» som en seriøs organisasjon burde ha til sin egen virksomhet.

Presidenten: Da har jeg Berit Brørby på listen over spørsmålsstillere. – Vær så god!

Berit Brørby (A): Liv Arum og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon var jo også til høring i kommunalkomiteen da jeg var der, hvor problemene rundt Aetats holdninger også ble nevnt. Det er egentlig ganske forstemmende å høre at det ikke er blitt noe særlig bedre, selv om det faktisk er to år siden dere tok det opp første gang. Men på den annen side er det også fint å få høre om f.eks. det dere nevnte om at uføregraden man har fått, må man ha ett år – vær så god. Det er fint for oss å høre om at regelverket er så stivbeint, og at vi da får muligheten til å kunne gå nærmere inn i det og få til endringer.

Mitt spørsmål vil gå på om Aetat egentlig er et hinder i stedet for et virkemiddel for å få til en reell arbeidssituasjon for de funksjonshemmede. Og da vil jeg henge på et annet spørsmål: Har dere erfaring fra andre enn Aetat når det gjelder å bistå funksjonshemmede i å skaffe seg en arbeidsgiver? Har dere erfaring fra andre?

Liv Arum: Jeg har lyst til å si i forhold til holdninger at nå snakker vi i ganske grove trekk. Men det er klart at vi opplever ikke negative holdninger til funksjonshemmede og det vi jobber for, når vi møter arbeidsdirektøren. Men dette er jo en stor etat, og det er klart at man er ganske avhengig av den personen man møter aller ytterst og lengst nede i forhold til holdninger til funksjonshemmede – bare for å ha nevnt det.

Vi har erfaring med et eget prosjekt som vi startet i 1997, et IT-prosjekt som ble godkjent som attføringstiltak, et målrettet undervisningsopplegg over tre år, hvor studentene fikk tilbud om å gjennomføre datakortutdanning, og hvor man kunne legge på enten en teknisk utdanning eller webdesign-utdanning. Nå har vi vel til sammen hatt drøyt 50 studenter innom. Det er også lagt inn en praksisperiode i dette treårige studieløpet som gjør at de allerede mens de er under utdanning, får en link til arbeidslivet. Og det er mange av dem som ender i arbeid, men det er mange av dem som heller ikke ender i arbeid der. Men det gjør jo noe med folk. Alle som har kommet til FunkWeb-prosjektet, har en negativ erfaring fra et attføringsløp fra før av. Så opplever de dette prosjektet, hvor de blir tatt på alvor, hvor de faktisk lærer noe, hvor de kommer ut i praksis, og hvor mange av dem også kommer i arbeid. Det er klart at det er noe helt annet enn den erfaringen de har fra før, og slike prosjekter går det an å starte mange av. Men det beste hadde vært om dette var et tiltak som var under Aetats – hva skal jeg si – ansvarsområde, at dette var den måten de jobbet på. Det er i hvert fall en helt konkret erfaring som vi har.

Presidenten: Berit Brørby – til et kort oppfølgingsspørsmål.

Berit Brørby (A): Det var veldig fint å høre om det. Men jeg tenkte også på f.eks. organisasjoner som Revita Drammen og andre av mer privat karakter, som også har stått fram og sagt at de driver arbeidsformidling. Har Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon noen erfaring med Revita eller lignende?

Liv Arum: Nei, det har vi ikke. Jeg kjenner ikke til det.

Presidenten: Henrik Rød – vær så god, det er din tur.

Henrik Rød (FrP): Takk for det. Dere nevnte helt innledningsvis et konkret eksempel på en person som fikk avslag, og som ikke fikk anledning til å gjennomføre et attføringsprogram, og at det ble gjort på feil grunnlag. Etter en ny vurdering gikk man inn i en prosess. Jeg lurte på om dere kunne si noe om omfanget av dette, om dere har noen formening om omfanget av slike avslag som blir gjort på feil grunnlag, og om det er et generelt problem.

Liv Arum: Omfanget av dette, tall på sånt noe, får vi i hvert fall ikke fra etaten. Men det er gjort spørreundersøkelser blant uføretrygdede: Hvis du hadde mulighet, ville du da valgt arbeid? Og da er svarprosenten høy, ikke sant? Men tall på vurderinger i forhold til konkrete arbeidsmuligheter, altså hvor mange avslag som gis på attføring begrunnet i det at det faktisk ikke finnes arbeidsplasser, vet vi ikke. Da måtte man jo gått inn og gjort undersøkelser på det.

Henrik Rød (FrP): Har dere noen kommentarer til hvilke – skal vi kalle det – klagemuligheter man har, eller hvilke muligheter man har for å få sin sak behandlet på nytt?

Liv Arum: Det er litt strevsomt. Gunn Hilde kom til slutt på «Puls» hvor hun fikk Victor Norman til å si at han skulle rydde opp, men det er jo litt slitsomt hvis alle skal gå veien om statsråden. Så klagemulighetene her er rimelig begrensede, de er det.

Martin Engeset tok her over som møteleder.

Presidenten: Det ville bli slitsomt for statsråden også hvis det skal være på den måten.

Da er det komiteens leder. Ågot Valle – vær så god.

Ågot Valle (SV): Dette handler veldig mye om samarbeid mellom to etater. Veldig mange av dem som har jobbet med rehabilitering, vet at det handler om samarbeid mellom hele tiltakskjeden rundt og med den det gjelder. Handikapforbundet var litt inne på dette med de tilsynelatende vanntette skotta som er mellom de forskjellige etatene. Har dere reflektert noe rundt hva det skyldes? Skyldes det holdninger, regler eller ressurser, eller hva handler dette om?

Liv Arum: Det handler om at det er to store offentlige virksomheter. Men nå har de klart felles mål og prioriteringer for virksomhetene, så vi kan jo tenke at vi er på vei mot en bedre utvikling. Det er også slik at disse to etatene har ulike oppgaver i forhold til et attføringsløp for funksjonshemmede, og at disse to på en måte skal løse oppgavene i fellesskap. Det er klart at det er ressurskrevende. Det må innebære at folk faktisk møtes, og at man bruker tid på å snakke med den enkelte.

Ågot Valle (SV): Et kort oppfølgingsspørsmål da: Hva slags tanker har dere rundt ideen om å samle Aetat, trygdeetat, og eventuelt sosialkontor?

Liv Arum: Vi er usikre på om det vil bidra til å løse de problemene som vi har vært innom nå. Jeg tror egentlig ikke at samordningsproblemet er det største problemet i forhold til å få funksjonshemmede i arbeid og få til gode attføringsløp. Jeg tror det mye mer henger på kompetanse og en vilje til å videreutvikle en god faglighet i ansvarlige etater.

Ågot Valle overtok her igjen som møteleder.

Presidenten: Takk skal du ha.

Har saksordfører eller noen andre av komiteens medlemmer noen spørsmål før vi går til oppsummeringsrunden? – Vær så god, André Dahl.

André Dahl (H): Jeg har bare et spørsmål i tilknytning til det komiteleder sa, og det Liv Arum sa i sted. Flere Aetat-kontorer og trygdekontorer har månedlige kontaktmøter, samarbeidsmøter, hvor man prøver å få inn folk så tidlig som mulig. Har dere foretatt noen evaluering av disse prosjektene, hvor man faktisk prøver å avhjelpe disse barrierene som er mellom etatene?

Liv Arum: Nei, vi har ingen erfaring på det, men vi har hørt om det.

Presidenten: Carl I. Hagen – vær så god.

Carl I. Hagen (FrP): Har dere vært inne på tanken om å arbeide for at spesielt Aetat selv ansetter en del funksjonshemmede, slik at man styrker kompetansen i Aetat ved at det i større grad kan være folk der som selv har gjennomlevd problemene?

Liv Arum: Jeg tror det er en veldig klok strategi for å få inn en kompetanse i etaten på hva dette faktisk handler om.

Presidenten: Da har dere muligheten til en oppsummeringsrunde dersom ingen flere av komiteens medlemmer har noen spørsmål. Ønsker dere det?

Liv Arum: Ja, ganske kort – bare for å fortsette med det Carl I. Hagen spurte om. Vi mener at det offentlige har et spesielt ansvar for å ansette funksjonshemmede, og det er et ansvar som det i veldig liten grad følger opp. Det er det ene. Det andre er komitemerknaden fra budsjettbehandlingen i fjor høst, hvor man snakker om årlige overvåkningsrapporter i forhold til å beskrive funksjonshemmedes situasjon på arbeidsmarkedet. Vi tror at det er et helt nødvendig tiltak for å holde dette innsatsområdet i fokus. Takk.

Presidenten: Takk også til dere for meget verdifulle innspill. Slike innspill gjør det mye lettere for oss å gi noen kloke innspill videre til Stortinget.

Takk skal dere ha!

Da tar vi fem minutters pause før vi går videre. Det blir litt før tiden, men da får vi også litt lengre pause mellom de to høringene.

Høringen slutt kl. 14.30.