Møtelederen: Er det noen som har spørsmål eller kommentarer til sak nr. 1? – Det er det ikke, og Stortinget anses som konsultert.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det er fint å være her igjen etter sommeren. Mye har skjedd ute i verden rundt oss og i Europa siden sist.

I dag vil jeg knytte noen kommentarer til Islands folkeavstemning for to og en halv uker siden og litt om hva det betyr for oss. Jeg vil dele med utvalget siste nytt om hvor vi står i dialogen med USA om de nye tolltiltakene, og særlig spørsmålet om overkapasitet. Så vil jeg orientere om Norges tiltredelse til EUs Østersjøstrategi. Dette er viktig i arbeidet for å styrke Norges samarbeid med EU i vår region og vår innflytelse i en region som nå blir stadig viktigere for europeisk sikkerhet og derved også for oss. Videre vil jeg oppdatere utvalget om status i flere viktige prosesser. Dette dreier seg bl.a. om arbeidet med militær mobilitet, om EUs Arktis-strategi og norske innspill og bidrag i den forbindelse, om status i arbeidet med Europakommisjonens forslag til forordning om industriutvikling, Industrial Accelerator Act og det viktige spørsmålet om europeiske preferansekriterier, såkalt Made in Europe, om status for Secure Connectivity og om status for Kommisjonens forslag til endringer i klimakvotedirektivet som Tor Mikkel Wara bl.a. har uttrykt interesse for. Og så vil jeg avslutte med å si noen ord om regjeringens arbeid for å forbedre forvaltningens EU- og EØS-arbeid. Det er dagens meny fra min side.

Først, som jeg har sagt ved svært mange anledninger før: Europa står i den mest krevende situasjonen på 80 år. Krigen i Ukraina fortsetter, den geopolitiske rivaliseringen tiltar, og den regelbaserte verdensordenen er under stadig sterkere press. Dette endrer rammevilkårene for et lite land med en mellomstor økonomi som er både europeisk og globalt orientert. Det må vi ta inn over oss. Dette er en mye mer krevende verden å navigere i enn det noen av oss har vært vant med.

Vi ser at handel, teknologi, energi og kritiske råvarer i økende grad brukes som utenrikspolitiske virkemidler. Det gamle skillet mellom sikkerhetspolitikk, handelspolitikk og økonomisk politikk er i praksis borte, og dette utfordrer Europas sikkerhet, konkurransekraft og evne til å beskytte kritiske verdikjeder ganske sterkt. Europa, og da mener jeg både EU og EØS, er konstruksjoner som veldig mye har basert seg på at vi lever i en liberal verdensorden, en åpen verdensøkonomi der man har regler for handel og økonomisk samarbeid, og der man har forsøkt å få til en samarbeidende verden. Når den er i spill der ute, får det selvfølgelig konsekvenser både for EU og for oss via EØS. Det utfordrer vår sikkerhet, konkurransekraft og evne til å beskytte kritiske verdikjeder.

Europa må derfor ta et større ansvar for egen sikkerhet, redusere strategiske avhengigheter og styrke sin industrielle og teknologiske kapasitet. Samtidig må vi unngå at nødvendige tiltak skaper unødvendige nye hindre for handelen, eller svekker det indre markedet.

Ingen europeiske land kan møte disse utfordringene alene. Løsningen ligger i sterkere samarbeid, større motstandskraft og bedre evne til å handle raskt og samlet. Dette krever at Europa investerer mer i sikkerhet og beredskap, og at vi styrker konkurransekraften og står fast ved prinsippene om demokrati, folkerett og regelbasert internasjonalt samarbeid der vi kan.

Norge er ikke medlem av EU, men vi står heller ikke på utsiden av denne utviklingen, for vi er et av de landene som er aller mest integrert i det europeiske samarbeidet gjennom EØS-avtalen, og vår sikkerhet og økonomi er uløselig knyttet til Europa. Derfor må vi samarbeide enda tettere med EU og delta aktivt der beslutningene tas, og arbeide tidlig og målrettet for å ivareta norske interesser. Da mener jeg også tidligere og enda mer målrettet enn vi kanskje har gjort tidligere.

Med dette som bakteppe vil jeg først si noen ord om Island og folkeavstemningen 29. august, der flertallet endte opp med å si nei til å gjenoppta forhandlinger om EU-medlemskap. Det var egentlig slik at den debatten dreide seg om fra den ene siden å gjenoppta forhandlinger som den daværende sosialdemokratiske regjeringen hadde satt i gang i 2009, men som ble avbrutt av en borgerlig regjering fire år etterpå – det ble egentlig satt på vent, ikke avsluttet, men satt i fryseboksen. Den nåværende regjeringen ønsket å ta disse opp igjen.

Kampanjen fra ja-siden – til ja i folkeavstemningen – var derfor ikke en kampanje for å bli med i EU, men en kampanje for å gjenoppta forhandlinger: Ja til å se, som de kalte det i Island, at man skulle se hva man kunne få til. Det var en ganske sterk forventning om at på grunn av diskusjonen i EU om utvidelse sørover og østover, ville det være betydelig appetitt i EU for også å åpne opp for land som allerede var på Acquis Communautaire, som var i tråd med EØS, og som ligger i nord og vest. Nei-sidens kampanje var at man skulle si nei også til å se, og mange framførte argumentet om at hvis man først åpnet for forhandlinger, ville det fort føre til medlemskap. Det ble en litt underlig debatt mellom ja til å se og nei til å bli med. Flertallet endte opp med å si nei til å se, men i praksis også nei til å bli med.

Dette spørsmålet engasjerte bredt, det viste seg gjennom en høy valgdeltakelse. Det skal man alltid være glad for, det er bra at ting engasjerer, det er bra at slike spørsmål utløser høy valgdeltakelse. Så har den islandske regjeringen vært veldig tydelig på, etter avstemningen og veldig solid dokumentert i hvordan debatten forløp, at dette på ingen måte var et nei til Europa, ikke et nei til EØS og ikke et nei til samarbeid, for nei-siden i den islandske folkeavstemningen framførte veldig sterkt at man har EØS-avtalen, at den er bra og man trenger ikke mer. Mens ja-siden sa at man har EØS-avtalen, den er bedre enn ingenting, men man trenger mer. For alle praktiske formål var dette et votum for status quo – for å fortsette som nå. Det var praktisk talt ingen av argumentene i den islandske debatten som dreide seg om å trekke seg ut av EØS. Det var snarere et votum for at EØS fungerer og svarer på Islands utfordringer. Det er litt viktig å ta med seg når vi skal analysere hva som skjedde der.

Jeg snakket mye med min islandske kollega, Thorgerdur Katrin Gunnarsdottir, få dager etter folkeavstemningen, og hun var veldig tydelig på at dette ikke var et nei til Europa, eller et nei til EØS. De var også litt uroet over at de første gratulasjonene kom fra Marine Le Pen og Nigel Farage, og de tok aktive grep for å si at det var ingen ting slikt over islendingenes nei til å forhandle på nytt. Thorgerdur Katrin Gunnarsdottir framhevet også at kunnskapen om EØS hadde økt fordi kampanjen forut for folkeavstemningen i så stor grad diskuterte hva man allerede hadde, og at ingen partier i Island utfordret selve EØS-avtalen. Tvert imot tydeliggjorde partier som kanskje hadde vært skeptiske før, at de var for EØS og mot medlemskap. Altså framkom det at det var stor oppslutning om EØS-avtalen både blant folk som stemte ja og blant folk som stemte nei i folkeavstemningen. Derfor sier også islandske myndigheter at EØS-avtalen er viktigere enn noen gang for Island, og den islandske regjeringen har tydelig sagt at de ønsker å slå ring om den sammen med oss.

Utfordringene som gjorde at Island ville vurdere forhandlinger, er imidlertid ikke forsvunnet. Den geopolitiske uroen er like sterk, behovet for europeisk samarbeid har ikke forsvunnet. Dette er budskap som er viktige for oss – å ta vare på og sikre EØS-avtalen, og at den fungerer mest mulig effektivt og forutsigbart er nå viktigere enn før. Derfor er oppgaven nå sammen med våre islandske og liechtensteinske venner å gjøre alt vi kan for å sikre et velfungerende EØS-samarbeid, redusere etterslep og rydde av veien saker eller andre forhold som bidrar til unødig irritasjon. Det er en reell utfordring, men det finnes også reelle muligheter til å håndtere det, som jeg kommer tilbake til.

Så vil jeg si noen ord om handelspolitikken, USAs nye tolltiltak og spørsmålet om overkapasitet. Den amerikanske administrasjonen fortsetter å føre en offensiv tollpolitikk også mot sine nærmeste allierte og handelspartnere, herunder Norge, men også f.eks. Canada, EU, Storbritannia og i det hele tatt land i den vestlige kretsen. Dette er et eklatant brudd med USAs forpliktelser i WTO, og det skaper betydelig friksjon i handelen med USA. Det påvirker også norske eksportører og de globale verdikjedene og skaper potensielle utfordringer for norsk eksport til EU.

Etter at amerikansk høyesterett kjente Trump-administrasjonens bruk av toll ulovlig – den opprinnelige «Liberation Day»-tollen ble i stor grad underkjent av høyesterett – skal vi merke oss som et positivt forhold ved USA at høyesterett, selv om de fleste dommerne er utnevnt av Trump, faktisk fortsatt var mer jurister enn lojalister i akkurat den beslutningen. USA har forsøkt å ta i bruk nye lovhjemler for å gjeninnføre toll, og da går man til dette Sectione 301 i amerikansk handelslovgivning. Man satte i gang to undersøkelser. Den ene er knyttet til norsk import av varer produsert med tvangsarbeid, og den andre til såkalt strukturell overkapasitet. Som kjent innførte USA en tollsats på 12,5 pst. på import fra Norge og en rekke andre land som følge av tvangsarbeidsundersøkelsen. Den samme undersøkelsen resulterte i en tollsats på 10 pst. for import fra EU-land, ettersom EU har vedtatt å innføre et importforbud gjennom tvangsarbeidsforordningen.

Vi argumenterte både før og etter at vi hadde minst like gode lover mot dette som EU. De var annerledes formulert, men vi har vært et foregangsland i kampen mot tvangsarbeid, og vi synes det er helt urimelig at det skal være toll på norske varer overhodet med hjemmel i dette. Også forskjellsbehandlingen mot EU har vi påpekt gjentatte ganger, og vi har i og for seg en pågående dialog med USA om det. Vi har også offentlig kunngjort at vi gjennom EØS kommer til å innføre akkurat det samme regelverket som EU skal, og på samme dag som EU gjør det – gjort tiltak for å komme det i møte. For det er altså et kommende forbud som har gjort at EU fikk litt lavere toll enn oss.

Selv om vi vet at USA er tydelig på at de ønsker å benytte toll som virkemiddel, har regjeringen nær kontakt med amerikanske handelsmyndigheter og jobber grundig for å opplyse hvorfor vi mener Norge ikke bør påføres toll. Vi har også gitt grundig opplysning om norsk regelverk, praksis og posisjon i disse undersøkelsene.

Så har vi den andre 301-undersøkelsen om såkalt strukturell overkapasitet. Der har resultatet ikke kommet – ikke for oss og ikke for andre land. Vi vet at på grunn av at man tapte i høyesterett i første omgang er USAs regjering veldig opptatt av at man har enda bedre argumenter neste gang. Derfor har de prøvd å gjøre det de selv mener er grundige undersøkelser. Vi vet ikke om Norge vil påføres ny toll, og eventuelt hvilken tollsats. Vi har fra regjeringens side vært svært tydelige på at Norge på ingen måte kan sies å føre en politikk som leder til strukturell overkapasitet. Vi mener at vi har en markedsbasert økonomi. Det er riktig at vi har overskudd på handelsbalansen med verden. Det er fordi det er stor etterspørsel etter både olje, gass, fisk og andre ting vi eksporterer i stort monn i den verdenen vi nå lever i, men det er som følge av markedet og ikke grep for å framprovosere overkapasitet. Derfor er vi svært opptatt av at det ikke kommer ny toll der, men vi kommer tilbake når vi hører noe mer fra USA. Men jeg understreker: Det har heller ikke kommet konklusjoner med tanke på andre land. Jeg opplever at dialogen i og for seg er god, men vi må ta inn over oss at vi har en amerikansk administrasjon som er veldig glad i toll, som mener at mer toll gir mer mulighet for hjemlig produksjon i USA, og som i liten grad legger vekt på at tollen stort sett betales av amerikanske forbrukere, ikke minst dem som stemte på Trump, og at det kan påvirke hva som skjer i mellomvalget om noen måneder.

Så har USA i tillegg innført toll med grunnlag i 232-undersøkelser begrunnet i såkalt nasjonal sikkerhet. Her gjelder tollen produktområder og ikke land – type produkt: biler, bildeler silisium. Her kan det også komme nye undersøkelser.

Det kanskje mest interessante, all den tid vi har begrenset eksport direkte til USA, er at dette i ytterste konsekvens kan påvirke norsk deltakelse i europeiske verdikjeder. Amerikanske krav til EU om opprinnelsesgarantier og opprinnelseskrav kan i verste fall ilegge EU-varer høyere toll dersom de benytter norske innsatsvarer fordi vi ikke er med i EUs tollunion og felles handelspolitikk. Det er derfor en risiko for at norske varer kan bli mindre attraktive på det europeiske markedet. Dette er en problemstilling vi tar på aller største alvor, er oppmerksomme på og noe vi også tar opp med EU og med EU-land. Så sent som det siste døgnet har jeg personlig snakket med fire utenriksministerkolleger i EU om akkurat denne problemstillingen, og vi møter for så vidt god forståelse for at dette er et uønsket problem. Jeg vil bare ta med at den samlede eksporten til USA er liten, og det er særlig sjømat. Noen sjømatnæringer vil være rammet av mer toll, det er det ingen tvil om, men for makroøkonomien er det begrenset. Det som heter TiVA, Trade in Value Added, der f.eks. et norsk smelteverk produserer en aluminiumsdel til en tysk bil som så ikke blir solgt i Texas fordi texaneren kjøper Ford, er derfor en mye større del. Så det som går via EU er minst tre ganger så viktig som det som går direkte til USA. Derfor er dette med opprinnelsesregler ekstremt viktig for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser.

USAs brudd på deres WTO-forpliktelser skaper uforutsigbarhet. Dette viser tydelig at verdien av regelbasert handel og et fortsatt tett samarbeid med EU og andre stater som deler vårt syn, er veldig viktig – det er ekstremt viktig for oss. Norge kommer til å stå opp for regelbasert handel, samtidig som vi arbeider for best mulige vilkår for norsk eksport til internasjonale markeder.

I dagens geopolitiske bilde har utenrikspolitikk blitt handelspolitikk og motsatt. Det er også grunnen til at vi har omorganisert litt hvordan vi håndterer handelspolitikken fordi vi er nødt til å se alt i sammenheng. Handelspolitikk, Europa-politikk og sikkerhetspolitikk er blitt en del av et hele. Historisk var det forresten normalen. Det er egentlig de siste 30 årene som har vært unntak fra den historiske normalen. Nå må vi ta inn over oss at verden på mange måter ligner på det den var før vi gikk inn i denne godt organiserte hyperglobaliserte æraen som vi nå er i ferd med å legge bak oss.

Jeg kommer tilbake til disse spørsmålene i en egen handelspolitisk redegjørelse.

Så vil jeg si litt om EUs strategi for østersjøregionen. Norge ble fullt medlem 18. mai i år. Vi ble da det niende medlemmet i tillegg til Danmark, Finland, Sverige, de tre baltiske landene, Polen og Tyskland. Det er altså land som vi også er sammen med i det som heter Østersjørådet. Medlemskapet kom på plass på mitt initiativ i november i fjor, der vi rettet en formell anmodning til Estlands utenriksminister som hadde formannskapet. Norge har deltatt med observatørstatus i Østersjøstrategien siden den ble etablert i 2009. Vår fullverdige deltakelse innebærer at vi har rettigheter og stemmerett på linje med øvrige medlemmer. Med vårt medlemskap blir Norge det første medlemmet som ikke grenser direkte til Østersjøen. Gjennom medlemskapet styrker vi vårt samarbeid med EU på områder som er geografisk og samfunnsmessig viktige for oss.

Østersjøstrategien er et samarbeid mellom Europakommisjonen, EU-landene rundt Østersjøen og nå altså også Norge. Overordnet formål er å styrke samarbeidet om felles utfordringer og bidra til en grønnere, mer konkurransedyktig og mer motstandsdyktig region. Østersjøstrategien gir en politisk og strategisk ramme for samarbeidet mellom landene i regionen. Det er ikke knyttet egne midler til denne strategien, den skal derimot bidra til en bedre og mer koordinert bruk av eksisterende finansieringskilder fra EU, regionale og internasjonale finansieringskilder og private midler. Vi skal være en aktiv bidragsyter med kompetanse og nettverk, samtidig som vi vil få mye tilbake. Det gir oss nye muligheter til å delta i arbeid om bl.a. maritimt samarbeid, overvåkning og sikkerhet. Ikke minst bidrar det til å styrke samholdet og motstandskraften i nærområdene våre. Dette er en region vi legger stor vekt på fordi vi også gjennom Østersjørådet og NB8 har et økende fokus mot denne regionen som er en naturlig følge av at vi ønsker de samme landenes interesse for Arktis, Barentshavet og vårt nord.

I Norges nasjonale sikkerhetsstrategi slår vi fast at vi skal gjøre samfunnet vårt mer motstandsdyktig. Nå er det EU som tar de tydeligste initiativene for styrket motstandskraft, og dette er nå hovedtema i Østersjøstrategien. Da bør vi være med. Medlemskapet styrker Norges samarbeid med EU og vår innflytelse i en region som har blitt sentral ikke bare for vår, men for hele Europas sikkerhet.

Det er igjen nært samarbeid mellom Østersjøstrategien og Interreg. Der har Norge deltatt siden 1996. Interreg er EU-programmer som skal fremme en balansert og bærekraftig økonomisk, sosial og regional utvikling gjennom samarbeid over landegrensene. Interreg-programmet for østersjøregionen finansierer Østersjøstrategiens administrative struktur, og vår deltakelse i Østersjøstrategien og Interreg vil på sin side bidra til bedre utnyttelse av andre relevante EU-programmer der Norge deltar, bl.a. i Horisont Europa og Digital Europa.

Et utvalg norske fylkeskommuner – foreløpig med Innlandet og Telemark i spissen – Kystverket, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og regionale ungdomssammenslutninger deltar allerede aktivt under Østersjøstrategien. Sammen med kommunal- og distriktsministeren skal jeg 16. oktober arrangere en samling om strategien. Formålet er å gi norske deltakere bedre innsikt i aktivitetene og mulighetene strategien gir.

Så vil jeg gjerne oppdatere utvalget om status i noen viktige pågående prosesser. Den første gjelder militær mobilitet. Dette er et tema som har vært oppe flere ganger i utvalget, senest i juni, og er dermed kjent fra før. Samtidig har jeg notert meg signalene i rapporten som nylig kom fra Stortingets arbeidsgruppe for den framtidige innretningen av SEU, Stortingets europautvalg, om at utvalget i større grad ønsker å bli orientert tidlig og løpende om viktige EU-forslag og prosess for norsk medvirkning. Derfor ønsket jeg i dag å oppdatere om status for behandlingen av dette spørsmålet i EU og det norske medvirkningsarbeidet.

La meg først rekapitulere litt. Europakommisjonen foreslo i fjor høst en forordning med mål om å etablere et enhetlig system for forflytning av militære styrker i Europa. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon gjør det viktig å kunne flytte styrker raskt og sømløst over grensene i Europa. Dette omfatter smidige systemer for militære grensepasseringer, etablering av militære korridorer og transportkapasiteter og en krisemekanisme som kan benyttes når behovet for militær transport ikke kan dekkes innenfor ordinære rammevilkår. Forslaget er under behandling i EU, med sikte på vedtak rundt årsskiftet og iverksetting tidlig neste år. Forordningen er fra Kommisjonens side merket som EØS-relevant.

Min vurdering er at denne forordningen vil styrke Europas forsvarsevne og er av svært stor betydning for Norge. Dette er ikke minst en konsekvens av et tettere nordisk forsvarssamarbeid fordi Sverige og Finland ble med i NATO. Norge har historisk vært et land som har mottatt andre lands militære styrker i krise og krig og også øvelser, men da ofte som siste destinasjon før russergrensen. Nå er det slik at vi også kommer til å bli et viktig transittland for ilandføring av styrker til Finland og Sverige, og det er en ny situasjon som en følge av at de er blitt med i NATO, men så er det altså at regelverket for den typen forflytning ikke finnes i NATO så mye som det finnes i EU. Norge har derfor en rolle som transittland for forsterkninger. Vi må være med på det samarbeidet som er, og det er da det europeiske samarbeidet som gjør det lettere å få sømløs transport av militære styrker fram og tilbake på tvers over europeiske grenser også i Norden.

Regjeringen arbeider for at Norge kan delta på så like vilkår med EUs medlemsstater som mulig. Dette innebærer bl.a. at krisemekanismen bør settes i kraft på samme tid i Norge som i EU, hvis den da skal brukes, og i tillegg bør vi ha samme informasjon til samme tid som medlemsstatene om at iverksetting av krisemekanismen vurderes.

Fra norsk side gjøres det et aktivt medvirkningsarbeid både overfor medlemsstatene i Rådet og overfor Europaparlamentet. Denne høsten blir det irske EU-formannskapet svært viktig. Det er for øvrig et formannskap som har vært svært åpent for nær kontakt med Norge. Det er noe vi setter stor pris på. Vi er invitert til et rekordhøyt antall ministermøter under det irske formannskapet, og det takker vi for.

Jeg vil ikke legge skjul på at dette er en krevende sak, og det gjenstår å se hva vi klarer å oppnå, både overfor EU i deres behandling av forslaget og i den etterfølgende EØS-prosessen. Dette er naturligvis en sak som krever Stortingets samtykke, og det er viktig at Stortinget er kjent med den. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget når forslaget er vedtatt i EU og selve EØS-prosessen er i gang.

Jeg fortsetter med en annen sak av stor betydning for Norge, og som bør være godt kjent i utvalget. Det er EUs kommende oppdatering av sin Arktis-strategi eller nye Arktis-strategi. EU-kommisjonens arbeid med å oppdatere unionens Arktis-politikk er inne i en absolutt sluttfase, og vi forventer at den vil komme i løpet av de nærmeste ukene. Vi har hatt en tett og nær dialog med EU og EU-land om Arktis-spørsmål, og vi har spilt inn til denne strategien.

Det er stor interesse for å komme på besøk til oss i nord. I går hadde jeg besøk av Jean-Noël Barrot, min franske kollega – en av veldig mange som har vært på besøk i Bodø, og som besøker nordområdene, besøker Forsvarets operative hovedkvarter, men også går igjennom hele vårt syn på arktiske forhold, arktisk sikkerhetspolitikk og arktiske næringsmuligheter. Dette opplever vi at det er stor interesse for. Vi er tydelig på hvordan Norge – ut fra vår geografi og våre militære kapasiteter – er en viktig partner for europeisk sikkerhet, og om utfordringene fra Russland og truslene i Arktis. Vi tar opp at Norge må være en nøkkelpartner for EU i deres arktiske politikk framover, og at EU er avhengig av Norge for at europeiske ambisjoner i Arktis skal lykkes. Statsminister Støre deltok på et møte for en rekke europeiske ledere i Rovaniemi nå i helgen, om nettopp dette.

Et viktig budskap overfor EU er at levende lokalsamfunn i nord er avgjørende for suverenitet, beredskap og sikkerhet. Et fungerende sivilsamfunn støtter opp om forsvarsløftet. Videreføring og styrking av det nord-nordiske samarbeidet er også viktigere enn noen gang. Vi er tydelig på at Norges sentrale rolle for europeisk forsyningssikkerhet og konkurransekraft innen f.eks. energi, sjømat, mineraler og romvirksomhet er en del av dette.

Det er svært godt kjent i Europa at en stor del av gassen som EU importerer fra Norge, kommer fra områder som er omfattet av EUs moratorium på utvinning av olje og gass, altså at EU-land kjøper gass fra områder man etter eget sigende har et moratorium på utvinning i. Denne andelen vil trolig øke i tiden framover når man ser på hvordan ressurssituasjonen utvikler seg – mer ressurser nærmere nord og mindre igjen lenger sør. Spørsmålet om videreføring av moratoriet ventes avklart når strategien legges fram. Det norske synet er godt kjent i EU. Vi vet ikke helt hvor dette lander.

Akkurat i dag kommer omtrent 12 pst. av oljeproduksjonen vår og 9 pst. av gassproduksjonen fra felt nord for polarsirkelen. Mot slutten av tiåret venter vi et gradvis fall i produksjonen på norsk kontinentalsokkel, men vi har uoppdagede olje- og gassressurser lenger nord, hvor nesten to tredjedeler forventes å ligge nord for polarsirkelen.

Det vi her framfører i våre møter med både EU og EU-land og Parlamentet, er at vi er helt enig i at sårbare områder må beskyttes – Norge har et strengt regelverk for ikke å verken lete eller utvinne i sårbare områder – men at man ikke kan sette et likhetstegn mellom alt som er nord for polarsirkelen, og «sårbar», for det er to helt forskjellige ting. Man må ha en kunnskapsbasert tilnærming til dette. Det er viktig for oss.

Selv om et fortsatt moratorium i Arktis-strategien ikke vil påvirke Norges suverene rettigheter til å produsere olje og gass på norsk kontinentalsokkel, kan det sende uheldige og misvisende signaler for selskaper som skal ta viktige investeringsbeslutninger på norsk sokkel. Norge er derfor opptatt av å formidle behovet for en kunnskapsbasert tilnærming og de uheldige sidene av det vi vil kalle en ikke-kunnskapsbasert tilnærming til dette moratoriet, når strategien skal revideres. Dette var også et tema statsministeren tok opp på det tidligere nevnte møtet i Rovaniemi.

Den neste saken på min liste er utvikling av europeiske preferansekriterier – Made in Europe. Regjeringen følger dette arbeidet svært nøye. Slike kriterier kan få økende betydning for hvem som får delta i anskaffelser, industrisamarbeid og programmer på områder som forsvar, helse, klima og romvirksomhet.

Norge har forståelse for EUs ønske om å styrke europeisk konkurransekraft. Det er også i vår interesse. Vi trenger å øke vår europeiske beredskap og sikkerhet i en mer krevende geopolitisk situasjon. Samtidig er det svært viktig for Norge, norske arbeidsplasser og norsk næringsliv at tiltakene ikke skaper nye skiller innad i det indre markedet eller svekker norske aktørers mulighet til å delta på like vilkår. Dette er særlig aktuelt knyttet til utarbeidelsen av forordninger for programarbeidet under EUs kommende langtidsbudsjett, og flere rettsakter innen økonomisk sikkerhet og konkurransekraft vil berøres av dette. Rettsaktene inneholder preferansekriterier som kan bli videre konkretisert gjennom Kommisjonens regler og retningslinjer for gjennomføring og tildeling av midler.

Regjeringens linje er at EØS-samarbeid må bygge på likebehandling av EØS/EFTA-landene, og vi arbeider aktivt overfor Kommisjonen og medlemsland for å sikre at norske interesser ivaretas tidlig, for å unngå at nye kriterier begrenser norsk deltakelse, begrenser norsk konkurranseevne eller begrenser vår tilgang til viktige europeiske samarbeidsprogrammer. Denne saken er viktig og ikke avsluttet, og vi føler at dialogen er konstruktiv så langt.

Ytterligere en sak jeg kort vil nevne, er norsk deltakelse i EUs satellittkommunikasjonsprogram Secure Connectivity og GOVSATCOM. Regjeringen la 21. august fram Prop. 109 S for 2025–2026, om samtykke til norsk deltakelse. Avtalen trer i kraft den første dagen i den andre måneden etter at partene har underrettet hverandre om at de har fullført sine interne prosedyrer. Dette innebærer at vi er helt avhengig av Stortingets samtykke før 29. november, for at vi skal kunne delta sammen med de andre fra 1. januar neste år. Europaparlamentet skal på sin side behandle saken i dag, altså 16. september. Regjeringen har derfor i brevs form, nå nettopp, bedt Stortinget om å behandle saken innen 25. november. Det ville være svært uheldig om ikke vi kan gå inn i dette synkront med de andre landene.

Proposisjonen gjelder deltakelse ut 2027. Deretter må det gjøres en ny vurdering av deltakelse i forbindelse med neste programperiode, som er fra 2028.

En siste prosess jeg vil orientere litt om, er Kommisjonens forslag til endringer i klimakvotedirektivet. Det er også det Wara var opptatt av. Jeg takker for oppfordringen til å si litt om det.

Norge har deltatt i EUs klimakvotesystem siden 2008, gjennom EØS-avtalen. Kommisjonens forslag til endringer er derfor relevante for oss også. EUs klimakvotesystem utgjør en hjørnestein i både EUs og Norges klimapolitikk. Det har vært bred enighet om at vi skal oppfylle våre internasjonale forpliktelser i samarbeid med EU, og da er det en del pilarer i det. Det uten sammenligning viktigste er kvotesystemet, det felleseuropeiske kvotesystemet, som gjør at man forsøker å lage et system der utslippskuttene tas der det er mest effektivt, der man får mest ut av det, og ved å ha en fast økende kvotepris og en gradvis innskrenkning av kvoter slik at man sender et tydelig, langsiktig signal til næringslivet, for investeringer osv., om gradvis å innføre mer utslippsfrie løsninger eller lavutslippsløsninger. Dette er blitt et kvotesystem også i vår klimapolitikk.

Klimaeffekten oppnås ved at antallet kvoter reduseres år for år, og derfor går prisen opp. Kommisjonens forslag fra juli i år handler i hovedsak om hvordan systemet skal se ut etter 2030. Kommisjonens forslag viser at de har lyttet til industrien. Kommisjonen foreslår nå å justere utslippsbanene i kvotesystemet i tråd med EUs klimamål for 2040. De vil bruke inntekter fra kvotesystemet til å finansiere et nytt kvotekjøpsprogram under Parisavtalen. De vil i tillegg inkludere permanent karbonfjerning i EUs kvotesystem. Det er et gjennomslag for mange i miljøbevegelsen, som sier at man også må kunne få kreditt for at man fanger f.eks. CO₂ som er produsert nå, organisk CO₂. Det vil både gjøre det enklere for bedriftene og gi et godt insentiv. Disse tre grepene vil gi industrien større fleksibilitet og bedre ivareta europeisk konkurransekraft. Samtidig stimuleres markedet for permanent karbonfjerning. Det blir altså mer lønnsomt på sikt å satse på permanent karbonfjerning.

Videre foreslår Kommisjonen at tilgangen på gratiskvoter videreføres lenger enn tidligere varslet, men med nye, strenge krav til investering i tiltak som reduserer utslipp i Europa. Det er altså en imøtekommelse av en industri som føler at strenge klimamål på toppen av krig og geopolitisk usikkerhet har blitt veldig krevende. Det er en konsesjon til dem at man nå forlenger denne bruken av såkalte gratiskvoter.

CO₂-kompensasjonsordningen videreføres også etter 2023 – lenger enn opprinnelig planlagt. Det samme gjør innovasjonsfondet, og det etableres en industriell avkarboniseringsbank på til sammen 100 mrd. euro. Pengene skal brukes til å fremme omstilling i Europa. Kommisjonen foreslår også å utvide ETS-systemet, bl.a. ved å omfatte avfallsforbrenning og flere skipsfartøy.

Sommeren 2025 sendte regjeringen brev til Kommisjonen. Vi ba bl.a. Kommisjonen om å justere ambisjonsnivået i kvotesystemet slik at det passer med klimamålet, og vi foreslo å inkludere noen flere aktiviteter. Kommisjonens forslag er faktisk i samsvar med Norges innspill. Det var for ordens skyld ikke bare vi som hadde de ideene. Regjeringen har så langt ikke identifisert noen fundamentale utfordringer i Kommisjonens forslag. Jeg vil likevel trekke fram tre poenger.

Det første er at et noe redusert ambisjonsnivå i kvotesystemet fram mot 2040 vil gi noe mindre bidrag til oppfyllelsen av norske klimamål. Vi må altså finne andre tiltak som kompenserer for det vi ikke får «gratis» via EU. Det er jo ikke gratis, da, men automatisk. Det andre er at når en større andel av inntektene går tilbake til industrien gjennom slike ordninger, vil mindre andeler gå til medlemsstatene. Det tredje er at vi for industriens del ser at Kommisjonen ønsker å benytte hjemmemarkedet, altså Europa, men vi ser ikke at det tas spesielle grep for å ivareta bedrifter som har betydelige eksportandeler utenfor Europa.

Kommisjonens forslag til endringer i klimakvotesystemet er på offentlig høring i Norge. Fristen for å gi innspill er neste uke – 22. september. Den korte fristen skyldes at EU holder et usedvanlig høyt tempo på dette endringsforslaget. De har som ambisjon å avklare innholdet allerede i løpet av første kvartal 2027. Vi må derfor arbeide raskt på norsk side om vi skal forbli relevante her. Prosessen med EØS-innlemmelse og behovet for eventuelle tilpasninger vil starte etter at Kommisjonens forslag er formelt vedtatt i EU, men vi trenger ikke å vente på det for å gjøre opp vår mening.

Helt avslutningsvis vil jeg si litt om regjeringens arbeid med å forbedre forvaltningens EU- og EØS-arbeid. Det er igangsatt et eget tverrdepartementalt prosjekt for å vurdere og foreslå konkrete endringer i forvaltningens arbeid. Det ble nedsatt i desember 2025. Prosjektet ble ferdigstilt i juni 2026, og regjeringen jobber akkurat nå med oppfølging og konkrete tiltak. De kommer vi raskt tilbake til.

Parallelt med dette har dere på Stortinget utarbeidet og sendt regjeringen forslag om Europautvalgets framtidige innretning, herunder hvordan Stortinget kan ta del i EØS-arbeidet på et tidligere tidspunkt enn i dag. Det ønsker jeg velkommen. Jeg mener det er hensiktsmessig å se forslagene fra rapporten til Stortingets arbeidsgruppe sammen med forslagene vi har anbefalt i vårt interne prosjekt. Basert på vurderingen så langt ser de ut til å trekke i nøyaktig samme retning. Jeg vil jobbe for en helhet som skal prøve å vise hvordan disse kan henge godt sammen, slik at vi styrker hverandres evne til å være tidlig på og i større grad kunne påvirke prosesser mens de fortsatt er påvirkbare i EU-systemet.

Skal vi fra norsk side lykkes med å komme tidligere på, både fra Stortingets og fra regjeringens side, og unngå nytt unødvendig etterslep, trenger vi å se helheten i disse forslagene. Alternativet er at vi fort kan ende opp med det motsatte av det vi trenger: mindre effektive og mer byråkratiske prosesser som ikke snakker sammen. Regjeringen ser fram til en god dialog med Stortinget om hvordan Europautvalgets arbeid kan videreutvikles på en måte som styrker den politiske forankringen av EU- og EØS-saker, samtidig som den respekterer våre respektive konstitusjonelle roller. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med ytterligere merknader til arbeidsgruppens forslag og vurderinger av forvaltningen og Stortingets EØS-arbeid på egnet måte, og det i ganske nær framtid.

Det var det jeg ville si.

Møtelederen: Takk til utenriksministeren for en orientering om mange saker – flere av dem ganske tunge. Det understreker vel egentlig bare det utenriksministeren begynte med å si, nemlig at vi er nødt til å jobbe mer målrettet enn tidligere for å ivareta norske interesser. Jeg er også glad for å høre at den interne arbeidsgruppen i regjeringen har tanker som ligner det man er inne på i det utvalget i Stortinget har satt ned, når det gjelder hvordan vi bedre og mer effektivt kan jobbe med Europa-saker.

Jeg har notert ned navn på fire personer som har bedt ordet: Vedum, Bastholm, Wara og Kolbjørnsen. Jeg noterer ned to til her nå, og så ber jeg Vedum begynne.

Bjørnar Moxnes (R): Jeg har et spørsmål til arbeidsformen bare: Tar vi alt samlet, eller systematisk punkt for punkt? Hvordan gjør vi dette?

Møtelederen: Foreløpig har jeg bare notert ned dem som har bedt om ordet. Det er såpass mange saker at jeg tror det kan bli litt krevende å ta det punkt for punkt, men vi kan gjøre det sånn at hvis noen er inne på en sak, og man vil følge opp på akkurat den saken, ber man om replikk isteden. Vi prøver å gjøre det på den måten. Vi begynner med Vedum, og hold gjerne opp hendene slik at jeg ser det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Vi er en såpass oversiktlig forsamling at det sikkert er mulig å få til det. Vi får bare hjelpe hverandre.

Jeg har tre tematikker jeg kommer til å ta opp. Punkt én er mer en kommentar. Når jeg hører utenriksministeren på vegne av regjeringen snakke om debatten på Island og omtale det som en underlig debatt, får jeg inntrykk av at han i sin rolle nesten uttrykker en sorg for at det islandske folket ikke sa ja til å gå videre i den prosessen. Det synes jeg er et litt underlig standpunkt fra en norsk regjering som styrer på et nei i to folkeavstemninger. Det er bare en kommentar, at det var et utrolig farget innlegg om den islandske debatten. Det kunne høres ut som det var tidligere generalsekretær i Europabevegelsen, ikke utenriksministeren i Norge som snakket akkurat der.

Så til spørsmålene: Island, Færøyene og Grønland, som ikke er EU-medlemmer, har 0 pst. toll på fisk til USA. Norge har 12,5 pst. Hva er vurderingene? Den formelle vurderingen er at USA ikke har gjennomgått Island, Grønland og Færøyene, og derfor har de 0 pst. toll, men kan det være noen andre ting i vår utenrikspolitikk som gjør at de har gjennomgått oss og ikke Island, Færøyene og Grønland? Det er det som er noe av dilemmaet for oss, spesielt når fiskeriindustrien på Island, Færøyene og Grønland har 0 pst., vi har 12,5 pst., og EU har 10 pst. Det er spesielt interessant at det er de tre ikke-EU-medlemmene som har 0 pst. Hvorfor er det sånn? Hva er utenriksministerens vurdering av det? Er det noe norske myndigheter kunne gjort annerledes for at vi også hadde vært på 0 pst. og ikke 12,5 pst.?

Så til ETS og det siste utenriksministeren var innom: Nå skal jo det innføres for transportsektoren fra 1. januar 2028. Det er det det ligger an til nå. Da er spørsmålet: På transport har vi allerede en nasjonal CO₂-avgift, på sokkelen har vi både CO₂-avgift og kvoter, men for industri på fastlandet har vi ikke dobbel virkemiddelbruk. Det er bare på sokkelen vi har det. Sokkelen har en enormt sterk muskel i forhold til annen type næring.

Hva er vurderingen hvis det blir sånn at det blir innført fra 1. januar 2028? Skal det komme på toppen av den nasjonale CO₂-avgiften eller er det naturlig at man vurderer transportsektoren som man gjør med andre typer næringer i Norge som er en del av kvotepliktig sektor, at man ikke har en egen CO₂-avgift? Med det som nå skjer fra EU, ville det blitt enda større skjevhet i systemet. Typisk, for å ta norsk kontekst: Med den opptrappingen som er, vil Figgjo, som har CO₂-avgift, få en høyere og høyere pris, mens tungindustrien, med gratiskvoter og lavere kvotepris, vil få en redusert pris. Ser regjeringen dilemmaet i det, at det begynner å bli så stor forskjell mellom dem som er en del av kvotepliktig sektor, og dem som ikke er det?

Møtelederen: Vi har syv inntegnede til. Vil du samle opp eller ta det ett og ett?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg lurer på om jeg tar dette først. Jeg kan samle opp, men jeg tror det var ganske mye her.

Jeg er ikke enig i det første Vedum sier. Jeg mener det er en mest mulig beskrivende gjengivelse at nei-siden – og dette er rett og slett en observasjon av det som skjer, og basert på lesing av islandske aviser, innberetninger og sånne ting – argumenterte mot medlemskap i EU. Det er det ikke noe galt i, det er helt legitimt å gjøre det. Det var hovedtemaet, altså ulempene ved å bli med i EU. Mens ja-siden helt eksplisitt, uttalt og åpent sa: Vi argumenterer for at vi skal fortsette forhandlingene for å se hva vi får – altså gå inn og forhandle. Jeg mener det er en analytisk riktig gjengivelse av de to posisjonene.

Da jeg sa det var underlig, var det ikke at den ene siden var mer underlig enn den andre. Det betød at man snakket om to litt forskjellige ting: Skal man forhandle, eller skal man si nei med en gang? Man kan gjøre hver sin vurdering av hva som var riktig og bra. For oss her og nå er det en fordel at vi fortsatt er tre land på EU/EØS-siden. Så lenge vi ikke skal bli med i EU, er det jo bedre at det er flere land på vår side. Det begynner å bli trangt. Det er få nok på vår side i EØS, for å si det sånn, om vi ikke skal gå fra 3 til 2 og da samtidig fra 27 til 28 på den andre siden, så taktisk sett var ikke det noen ulempe for Norge. Jeg prøvde bare å gjengi hvordan den debatten var strukturert, så det som ble sagt der, er jeg uenig i.

Det er et veldig godt spørsmål om Island, Færøyene og Grønland. Vi har også stilt oss det spørsmålet. Det USA sier, er at de har vurdert 60 land, og de 60 landene – hvis jeg husker tallet riktig – representerer 99,4 pst. av all import til USA, altså alt minus 0,6 pst. Det var for mye styr med å evaluere politikken til hvert enkelt land med hensyn til tvangsarbeid for de landene som er i 0,6 pst.-klubben. Det er det amerikanerne sier. Det er klart at makroøkonomisk er økonomien som er færøysk og Grønlands økonomi ekstremt liten, men Vedum har jo helt 100 pst. rett i at det er en ulempe for norsk fiskeriindustri, for det er det de driver med. I den grad det er noen økonomi på Færøyene og i Grønland, er det jo eksport av sjømat. Sånn sett er de en konkurrent til vår sjømat, og det skaper helt riktig et problem, men jeg har ingen grunn til å tro at det har noe med i og for seg verken norsk eller færøysk utenrikspolitikk å gjøre. Det er rett og slett at de landene har falt under radaren – foreløpig. Vi får se. Nå er det jo uendelig mange tollutspill. Noen blir noe av, mange blir ikke noe av. Siste ord er ikke sagt om amerikanske toller, for å si det sånn, men så vidt vi vet, er grunnen egentlig at de var for små til å bli med i disse undersøkelsene til USA. De har rett og slett ikke blitt prioritert.

Hovedregelen i Norge er at vi ikke har dobbel virkemiddelbruk, det er helt riktig. Klima- og miljøminister Sigrun Aasland kommer hit ikke neste møte, men møtet etter, og skal si mer om ETS, så det blir anledning til å gå i dybden. Dette ligger jo der og ikke i UD, men jeg har vært i det departementet selv, og jeg mener at vi per da, iallfall – nå bare tar jeg det forbeholdet om at det kanskje er litt gammel informasjon – hadde et avgiftssystem på innenlands transport som gjorde at avgiftene allerede var høyere enn det som ville komme i ETS. Det mener jeg for øvrig at vi gjorde i samspill med daværende finansminister. Da kunne man få tilpasninger som gjorde at dette ikke kom på toppen av hverandre. Jeg understreker igjen at det er informasjon fra da. Jeg tror det er viktig at vi tar det – jeg vil gjerne vise til henne, og hun kommer og snakker om ETS mer i detalj nå i høst.

For øvrig er det bare viktig å si til hele ETS-diskusjonen at det i dag ikke går an å være med i EØS uten å være med i ETS, for det er en så integrert del av hele den europeiske økonomien. Det er ingen tvil om at det mest effektive virkemiddelet for å styre mot langsiktige utslippskutt på en mest mulig rettferdig og effektiv måte, der pengene brukes smart, er at man er langsiktig, altså at industrien vet at prisen på utslipp går gradvis opp. Derfor er det lurt å bruke noen penger i dag på investeringer i teknologi som gjør at man sparer penger i framtiden. Da er noe av det viktigste vi politikere kan gjøre, å sørge for at det er en stabilitet i den forventningen, at man verken går lenger eller kortere enn det man har sagt man skal gjøre, at man kan forberede seg.

Det er bra vi er med i ETS. Vi har jo noen formelle forpliktelser opp mot FN som må oppfylles. Jeg tror stort sett man trygt kan si at det hadde vært dyrere om vi ikke var med i et internasjonalt kvotesystem enn når vi er det.

Møtelederen: Takk for svaret.

Jeg har notert ned Bastholm, Wara, Kolbjørnsen, Søreide, Moxnes og Fiskaa. Jeg tror vi prøver å samle to og tre om gangen – Bastholm først.

Une Bastholm (MDG): Takk.

Jeg skal prøve å være rask og konkret. Først: Vi merker oss behovet for rask behandling av Secure Connectivity. Jeg skal prøve å se på det også nå, hvordan vi får til det, selv om Stortinget åpner om to uker. Vi kan begynne å tenke før det.

Til klimakvotesystemet og oppfølging av de norske innspillene: Det ligger jo under UD. Kunne du bare sagt noe om hvordan samarbeidet er? Hvordan er KLD involvert? Bare så jeg forstår prosessen fra norsk side litt.

Til Arktis-strategien: Blir vern av områder i Arktis overhodet vurdert som en strategi for å sikre kontroll og overvåking, eller er det bare aktivitet i Arktis og nordområdene som blir fremmet fra norsk side som en måte å holde kontroll på? Skiller den norske stemmen her mellom olje og gass overhodet, eller er det gass vi framfører som et argument? Det er jo mest olje i nordområdene av det som er reserver.

Utenriksministeren var på flere måter her litt innom norsk konkurransekraft og den lange rekken med forordninger og direktiver vi ikke har fått innarbeidet. Jeg har lyst til å høre litt ekstra om det som påvirker norsk næringsliv gjennom disse lavverdipakkene fra utenfor EU/EØS-området, altså Temu og Shein. Der er det en rekke forordninger – markedstilsyn, økodesign, produktsikkerhet og ikke minst digitale tjenester – som jeg blir fortalt fra en rekke aktører at er veldig viktig for å kunne få mer kontroll fra norsk side med strømmen nå av småpakker som både er skadelig for forbrukersikkerhet, det truer annen trygghet, og det er norsk næringsliv. Kunne du sagt noe om hvor høyt prioritert dette er fra regjeringens side?

Møtelederen: Takk. Vi tar Wara også – vær så god.

Tor Mikkel Wara (FrP): Tusen takk for redegjørelsen.

Til kvotesystemet til EU: De revisjonene det legges opp til nå, er et forsøk på å unngå avindustrialisering og industridød, så man utsetter en rekke av de kravene man har på klima. Den 17. mars sa daværende klimaminister Bjelland Eriksen at Norge lobbet aktivt for at det ikke skulle være endringer i kvotesystemet, at man måtte opprettholde status quo og ikke lempe på noen av kravene til industrien. Nå er det jo sånn at Kommisjonen åpenbart ikke har hørt på Norge, heldigvis.

Spørsmålet mitt er egentlig: Har Norge endret posisjon nå, eller mener man fortsett at man ikke skal røre kvotesystemet, og at det gamle kvotesystemet var bedre? Eller har man liksom endret posisjon og sagt at vi nå støtter Kommisjonens forslag? Det er fortsatt en debatt i EU, hvor det er noen land – bl.a. Sverige. – som sier at Kommisjonen har lempet for mye, og så er det andre land i Øst-Europa som sier at Kommisjonen burde gått lenger. Hva er den norske posisjonen nå, sammenlignet med den posisjonen man hadde i mars?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Til Bastholm først: Takk for det, det er fint om vi får på plass dette med Secure Connectivity. Det tror jeg er viktig. Så vidt jeg skjønner, er ikke dette spesielt omstridt i Norge, det er bare viktig å få en rask behandling, for det er sterke norske interesser i å komme med samtidig med de andre, så det anerkjennes.

Jeg vil si ja, absolutt, det er helt riktig, «spot on»: Både vern og aktivitet er virkemidler for å demonstrere nærvær, kontroll og suverenitet. Man kan sikkert mene ulike ting om det, men kort fortalt mener jeg at vi har en god balanse. På en vitenskapsbasert måte vil vi verne områder som er særlig sårbare, og så vil vi ha aktivitet i områder som ikke er særlig sårbare, etter noen kriterier. Da er det viktig at vi når vi snakker med EU om dette, forsøker å si at det ikke er slik at de vil verne og vi ikke vil verne. Det er bare det at det å si at et sted rett utenfor Helgelandskysten oppstår det masse sårbarhet – altså at alt er uproblematisk i sør, og alt nord for det er sårbart – det stemmer ikke. Det er det veldig vanskelig å finne noe faglig hold i. Det kan finnes sårbare områder rundt omkring på kloden som er sør for polarsirkelen, og ikke så sårbare områder i nord. Det er koblingen mellom vern og Arktis, spesielt hvis man har en veldig klassisk Arktis-definisjon som begynner ved polarsirkelen. Det er hovedpoenget der, men det er absolutt riktig også å ta vare på og verne, bruke miljølovgivning. Vi har jo en ny havmiljølov, f.eks., som vi er veldig stolte av. Den har gitt oss et internrettslig grunnlag for å gjøre noe vi alltid har hatt lov til, nemlig å verne områder mellom 12 nautiske mil og 200 nautiske mil. Det har alltid vært tillatt folkerettslig, men vi manglet internrettslig hjemmel for det. Tidligere var vern rett og slett fravær av aktivitet. Man tolket altså fravær som vern. Nå er det slik at man faktisk kan verne varig. På det spørsmålet fra Bastholm er svaret at begge deler er en del av helhetshåndteringen av norsk suverenitet i våre områder.

Når det gjelder dette med lavverdivarer på post, altså Temu og Shein, må jeg bare si at det EU gjør, er veldig godt begrunnet. Man må få kontroll på denne voldsomme strømmen. Det er dårlige arbeidsforhold, det konkurrerer ut europeisk industri, og det fører til enormt mye transport fordi man flytter veldig små og billige ting i postpakker rundt halve kloden. Det er helt på sin plass. Vi har jo tollfri adgang til EU for norske varer. Norske eksportører som har eksportert høyverdivarer, har lang erfaring i å dokumentere at varen er norsk, slik at man slipper unna toll fordi det er norsk vare. Problemet er at hvis man er en bedrift som har eksportert både faktiske norske varer og kinesiske varer, kanskje i samme pakke eller i samme kjøp, blir det mer komplisert for den norske eksportøren å dokumentere hva som er norsk, eventuelt at det er norsk, hvis det bare er norske varer. Det skaper en byrde for norske eksportører som ikke eksisterer for svenske og danske eksportører, fordi de er innenfor tollunionen fra før. Det er et av veldig mange eksempler på at forskjellen på å være i det indre markedet med tollunion versus å være i det indre markedet uten tollunion – altså forskjellen på Sverige og Norge – er større enn den var, på grunn av EUs ønske om å beskytte seg mot den type ting der ute.

Jeg kan egentlig bare bruke anledningen til å si noe her som jeg blir mer og mer oppmerksom på: Det indre markedet er fortsatt 30 land innad. Det respekteres. Vi har fri bevegelse av varer og tjenester innenfor det indre markedet innad, men når EU føler behov for å beskytte det indre markedet, er virkemidlene til å beskytte det indre markedet i felles handelspolitikk og tollunion. Da blir det indre markedet 27 land utad. Det problemet eksisterte omtrent ikke så lenge alle land tok WTO på alvor. Nå er det problemet ganske stort, og det merker f.eks. norske småeksportører rundt omkring. Jeg håper det var fyllestgjørende svar på det – men det ser ut som det ikke var det?

Une Bastholm (MDG): Nei – Temu-toll snakker jeg også gjerne om, men nå gjaldt det egentlig etterslepet på forordningene som er veldig viktige for å sikre norsk kontroll, tilsyn og kontroll med plattformene fra norsk side, for å beskytte norske forbrukere.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Forordningene – ja, sånn ja. Det følger det jeg sier: Skal vi få et godt inngrep med dette, må vi få unna vår hjemmelekse, slik at vi reduserer de byrdene så mye vi kan. Det blir likevel ikke borte, for problemet er at vi ikke er med i tollunionen og den felles handelspolitikken, men det er nok et argument for å få ned etterslepet.

Til Wara: Jeg er ikke helt enig i at vi ikke har vært for å gjøre justeringer, men det som har vært og er norsk linje, er at det ikke skal svekke klimaintegriteten. EU er den regionen som går i front for å omsette de mer prinsipielle FN-kravene til praktisk virke. Vi var f.eks. bekymret for at vi har sagt til næringslivet at vi her har en langsiktig forventning om at en sektor kommer inn i ETS eller at utslippsprisen går opp. Hvis man endrer det underveis, er det urettferdig for dem som har forsøkt å forholde seg til at det var sånn. For eksempel Yara, som er en stor, norsk produsent, har vært veldig opptatt av at det ikke skal bli endringer i utslippskravene til kunstgjødsel, fordi det for dem var en fordel. De har begynt å tilpasse seg til disse reglene på en måte som en del av konkurrentene ikke gjør. Det er det motsatte av forutsigbare rammevilkår for næringslivet. Der var vi for forutsigbare rammevilkår for næringslivet, og der mener vi at Kommisjonen går litt langt den andre veien akkurat nå. Det skal sies at Kommisjonen ikke har nedjustert de langsiktige klimamålene. Det er altså en del forlengelse av tiltak som skulle vært faset ut, eller forsinkelse av innføring av andre tiltak, som da må kompenseres med raskere grep senere i perioden.

Svaret er at vår posisjon egentlig er konstant, akkurat som Sverige og andre nordiske land, vil jeg si, men her har det vært et kompromiss hvor land som har villet gå litt lengre, har fått litt mer gjennomslag. Det er fortsatt sånn at det ikke finnes noe sammenlignbart. Det er ingen steder på jorden man har noe som er såpass effektivt som ETS tross alt er.

Møtelederen: Takk. Da tar vi Kolbjørnsen, Søreide og Astrup – vær så god.

Morten Kolbjørnsen (FrP): Først og fremst takk til utenriksministeren for redegjørelsene.

Jeg vil komme inn på dette med militær mobilitet. Nå bruker vi jo 2 pst. av BNP til Forsvaret, vi bruker 1,5 pst. til Ukraina, og så har vi de siste 1,5 pst. for å komme opp i 5 pst., som jeg vil kalle forsterkende forsvars- og sikkerhetsmessige tiltak. I og med at de siste 1,5 pst. går utover forsvarsministerens ansvar, blir det regjeringens ansvar i stort. Spørsmålet til regjeringen i stort er: Vil man bruke mer penger på vest/øst-akser i Norge i form av vei og bane? Hva med havner og flyplasser? Spørsmålet i stort er: Kommer det friske penger her, har man en plan? Det andre spørsmålet er: Har man sett muligheter for å få tak i utenlandske penger, f.eks. fra NATO eller EU, for å forbedre denne muligheten for å få styrker til Norge og få dem videre?

Ine Eriksen Søreide (H): Takk for redegjørelsen.

Jeg har fire relativt korte spørsmål fra min side. Det ene er knyttet til Island og EØS-avtalen. I hvilken grad forventer utenriksministeren at EUs oppmerksomhet om EØS-avtalen nå vil endre karakter, og hvordan tenker regjeringa å håndtere det? Man kan jo se for seg at oppmerksomheten om f.eks. innlemming av rettsakter blir enda høyere, som utenriksministeren også har snakket om tidligere.

Det bringer meg over til det neste spørsmålet. Det har lenge vært liten tvil om at et av de største gnagsårene er manglende implementering av ren energi-pakken, de siste fem rettsaktene. Det har vært uttalt fra regjeringas side flere ganger at dette dreier seg om vurderinger regjeringa skal gjøre. Samtidig er det en kjensgjerning at rettsakter ikke kan endres eller tilpasses. Da er spørsmålet hva som nå er status for implementering av de resterende rettsaktene, og hvilken plan regjeringa har for å få gjennomført det. Foreløpig er det ganske stille når det gjelder framdriftsplanen.

Jeg vil gjerne også spørre om status nå for at vi kan ta del i EUs helseunion, og i hvilken grad utenriksministeren mener at manglende implementering av rettsakter, særlig på ren energi-området, har en betydning for at vi ikke får delta – i hvert fall ikke så langt.

Det siste spørsmålet dreier seg om Arktis-strategi. Det er veldig bra at EU oppdaterer sin Arktis-strategi og veldig viktig at Norge også har vært en aktiv deltaker i den diskusjonen, men jeg er litt nysgjerrig på hvilke signaler som har kommet når det gjelder hva EU ser for seg konsekvensene av å ha eller opprettholde moratoriet skal være. Utenriksministeren var litt inne på at det for så vidt ikke har noen praktisk konsekvens, EU kjøper olje og gass som har sitt utspring i Arktis, men hva er da det EU mener skal være konsekvensen av å opprettholde moratoriet? Hvis det ikke hadde noen betydning for EU, kunne man jo bare umiddelbart oppheve det.

Nikolai Astrup (H): Jeg har et spørsmål om forordningen om militær mobilitet. Det er mulig at utenriksministeren sa det, men er det slik at EU nå har akseptert at vi skal omfattes av den forordningen, eller er det fortsatt et spørsmål som ligger foran oss?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg tar begge spørsmålene om militær mobilitet. Rettsakten om militær mobilitet blir vi med i, men det er en krisemekanisme som vi fortsatt jobber med, så det er et pågående arbeid. Vi ønsker å være mest mulig på, for vi mener at det henger sammen. Det betyr både informasjon om at det nærmer seg bruk av krisemekanisme, og selvfølgelig også at vi deltar i den fra samme dag. Det er sterke rasjonelle argumenter for det, siden vårt område vil bli viktig i krise og krig. Det er også viktig for Sverige og Finland at dette kom på plass. Så vi kommer til å være med i militær mobilitet, men vi vil gjerne være helt inne, og da må vi også med i denne krisehåndteringsmekanismen.

Til Kolbjørnsen er svaret ja. Det er helt riktig at dette dreier seg veldig mye om å styrke øst-vest-aksene, eller vest-øst, fordi Norge nord for Trondheim i veldig stor grad har hatt et nord-sør-fokus, av åpenbare årsaker – vi er en tynn stripe, så det stort sett er oppover eller nedover man skal, ikke bortover.

Nå som vi har et alliert territorium vestover, må vi tenke helt annerledes om transport. Det er for øvrig en veldig stor interesse i kommunal sektor, i sivil sektor generelt, for alle de positive ringvirkningene av at vi skal knytte oss mye mer til. Det kan også få som konsekvenser at øst-vest-prosjekter noen ganger vil måtte prioriteres over nord-sør-prosjekter – det kan være en rekke konsekvenser rundt det.

En veldig viktig utvikling på militær side er at hver meter av Norge skal forsvares i krig, inkludert Øst-Finnmark, der man jo tidligere skulle drive et slags midlertidig opphold i strid for å ta slaget ved Lyngenlinjen. Dette er veldig endret nå, med en helt annen geografi og andre militære muligheter og slikt. Uten at jeg skal komme med noen budsjettannonseringer, er det en del av den bredere diskusjonen, ikke minst inn mot samferdselsområdet.

Det skal også sies at det ikke er slik at vi begynte på null. Norge, akkurat som f.eks. Finland, har jo drevet med dette i veldig mange år, uten at vi har rapportert det til NATO. Så vi er et av de landene som allerede langt på vei oppfyller dette 1,5-målet om andre tiltak som er militært relevante. Vi har faktisk av den grunn vært blant de landene som ønsker at dette må defineres snevert nok til at det gir mening, og at ikke alt mulig kan settes inn i denne boksen, men at det faktisk må kunne dokumenteres en sikkerhetspolitisk relevans. De som ser for seg at det nå liksom åpnes en svær pengesekk med nye muligheter, må jeg kanskje skuffe – det går på vei, bane, akser og forsterkninger av ulike slag. Det går også inn mot f.eks. å styrke sivil beredskap, f.eks. er de sivile sykehusenes rolle i krise og krig også den typen ting som kommer inn i dette med militær mobilitet.

Det er en veldig interessant illustrasjon på at selv om det kollektive forsvaret, i ordets mest presise betydning, forblir NATO og skal forbli NATO – det er viktig for oss som NATO-land at det er NATO – så skjer stadig mer av sikkerhetspolitikken også i EU, fordi det europeiske NATO i stor grad er sentrert rundt EU. Også Storbritannia, med den nåværende regjering, er veldig tydelig på at det er i samarbeid med EU man gjennomfører det som er euro-NATO-delen av den nye dealen med et sterkere Europa i et sterkere NATO, som kom ut av Ankara.

Så til Eriksen Søreide: Det ærlige svaret er at det kommer til å bli – vi ser det allerede – et enda tydeligere budskap om at hvis vi vil ha noe mer, så må vi levere på vår del av avtalen. Vi har ingenting å klage på når det gjelder EUs oppfyllelse av deres del av avtalen. Det gjør de, de respekterer de rettighetene vi har, men det er ikke noe urimelig krav at vi må respektere de pliktene vi påtok oss, for vi valgte jo, med tre fjerdedels flertall, at vi skulle gå inn i en avtale som sier at vi skal ha likt regelverk – ikke omtrent likt regelverk når det passer oss, men likt regelverk.

Så det er veldig viktig at vi nå sørger for å få ned etterslep, det blir enda viktigere. En del av de tiltakene og det arbeidet Europautvalget har gjort, og som regjeringen nå jobber med, går jo ut på at vi skal få ned etterslepet uten å miste oversikt og kontroll. Kort fortalt, og vi kommer tilbake til det, er det å komme mye tidligere i inngrep med prosesser, slik at man er kommet mye lenger i egen behandling før EU lander. Da kan man korte ned den tiden man trenger etterpå for EØS-implementering – på alt det store volumet som er uproblematisk. Det gir egentlig også mer mulighet for å bruke mer tid og gå mer i dybden på vanskelige ting, f.eks. energiregelverket.

Jeg har ikke noe nytt å si om de energirettsaktene, men det er lettere å håndtere det store og viktige spørsmålet for energinasjonen Norge om vi får unna alt det unødvendige etterslepet. Det vil stille oss i en bedre posisjon for de diskusjonene. Så vidt jeg skjønner, er det også det et enstemmig utvalg på Stortinget har anbefalt. Det er viktig, og det kommer vi tilbake til.

Når det gjelder helseunionen: Der er det absolutt framgang. Vi håper å kunne komme tilbake med noen konklusjoner der. Det er økende forståelse for at det er meningsfylt også for EU at vi er med i større deler av den, men siden det også er en krisemekanisme, er det også der en del spørsmål rundt hvordan vi løser det. Vi kan ikke ha forsinkede prosesser i krisehåndtering, og derfor er de utestående spørsmålene mye knyttet til det institusjonelle. Dette gleder jeg meg til å komme tilbake med mer om.

Hva var spørsmålet når det gjelder Arktis-strategi?

Ine Eriksen Søreide (H): Spørsmålet var hvilke konsekvenser EU ser for seg at moratoriet skal ha.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Dette vil være moratorium som for så vidt gjelder EU, så det binder jo ikke oss til ikke å utvinne. Vår bekymring, som vi deler med EU, er at f.eks. et stort selskap som investerer mange steder, vil være forsiktig med å investere i noe som bryter med moratoriet, på grunn av andre mulige konsekvenser ellers i deres markeder. Så det er ingen som nekter oss å utvinne olje eller gass i våre områder.

Jeg kom på at jeg ikke svarte Bastholm. Norges eksport går jo i det hele tatt mer mot gass. Det er riktig at det er mer olje enn gass der oppe, men jeg har bare lyst til å si at selv om vi snakker mye om gass til Europa, er det også slik at for tiden går all oljen vår til Europa. Den er egentlig en verdensvare, men i praksis går omtrent all olje til enten Storbritannia eller EU. Det er også en viktig del av forsyningssikkerheten – når Hormuzstredet er stengt og Bab el-Mandeb-stredet ser ut til å kunne bli stengt snart, er jo dette sikkerhetspolitisk viktig.

Dette skjønner mange i EU, men dette har blitt en slags symbolsk flaggsak for deler av den grønnere siden i EU. Det er derfor vår inngang er å si at vi ikke er uenig i argumentet om vern, vi må bare verne det som trenger vern. Jeg mener det er et knusende godt argument, og så får vi se om vi får tilstrekkelig mange i EU som stemmer med oss. Jeg er ikke sikker på det, men jeg tror det. Jeg har snakket med europeiske kolleger bare de siste dagene som begynner samtalen med: Kan vi få mer gass av dere? Og så, litt senere i samtalen, sier de: Vi må ha moratorium på utvinning av olje og gass. Så det er litt sånn: Hvilken av dem er det egentlig? For det blir stadig mer krevende å oppfylle begge de to samtidig.

Møtelederen: Da tar vi de to siste. Først er det Moxnes, og deretter er det Fiskaa.

Bjørnar Moxnes (R): Først til dette med tvangsarbeid og det USA vurderer der: Det blir påpekt i informasjonspakken til dagens møte at man unntar offentlighet vurderingen av om denne er akseptabel for Norge eller relevant for EØS-avtalen. Hva er grunnlaget for at man ikke her får innsyn i det?

Når det gjelder militær mobilitet, lurer vi på om Norge på noe vis svekker retten til å nekte et annet lands militære tilstedeværelse på norsk territorium hvis man innfører forordningen – for det første om det påvirker det, altså Grunnloven § 25, og for det andre om det gis noen form for innsyn eller kontroll til USA, enten direkte eller gjennom NATOs kommandostruktur, i mekanismene som forordningen oppretter, herunder EMERS. Vi spør om det fordi EU framhever dette som et flaggskipsområde for EU- og NATO-samarbeid, og regjeringen skriver i notatet at forordningen er utarbeidet i samråd med NATO og understøtter NATOs arbeid. Spørsmålet er om EUs nye mekanisme for styrkekoordinering og logistikk vil fungere til å erstatte dagens USA-kontroll eller forsterke den. Det er litt relevant, synes i hvert fall vi, å få en klargjøring av det.

Til slutt: Er det riktig forstått at regjeringen vil levere merknader til arbeidsgruppens innstilling når det gjelder endringene, i forbindelse med Stortingets behandling, så utenriksministeren vil ikke si noe mer om synspunkter på forslagene her, men det kommer skriftlig? Er det sånn å forstå?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Ja.

Møtelederen: Fiskaa er siste inntegnede.

Ingrid Fiskaa (SV): Det er mykje interessant å ta tak i. Eg har to spørsmål.

Det eine går på oppfølginga av Islands nei. Viss eg hugsar riktig, sette Utanriksdepartementet i gang eit større arbeid med å finna ut av konsekvensane av eit eventuelt islandsk ja. Så eg lurer på om ein no går tilbake til tidlegare tilstandar internt i Utanriksdepartementet og omprioriterer ressursane igjen.

Det andre spørsmålet er om Arktis-strategien. Det er eit overordna sikkerheitspolitisk og strategisk omsyn for Noreg at me varetek lågspenning i nord så langt som det i det heile er mogleg. Då lurer eg på kva EUs Arktis-strategi bidrar med inn i det, om det kan bidra til meir spenning, eller om EU deler Noregs interesse av lågspenning – og eventuelt òg Noregs synspunkt på EUs strategi ut frå det perspektivet.

Møtelederen: Da får utenriksministeren mulighet til å svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Til Moxnes først: Når vi kommer dit at vi skal implementere nytt EU-regelverk om tvangsarbeid, vil selvfølgelig Stortinget bli involvert i det. Hvis det er noe som er unntatt – jeg er ikke helt sikker på hva det er – er det i så fall på grunn av pågående samtaler med USA. Vår vurdering av forordningens EØS-relevans er foreløpig unntatt offentlighet, på grunn av at dette er pågående samtaler med andre land, men vi kommer selvfølgelig tilbake til det.

Bare så det er sagt: Vi mener at vi allerede har det – dette vil jo på et tidspunkt bli et EØS-relevant regelverk som vi rutinemessig skal innføre, og vi har framført det for USA for å si at vi kommer til å ha det samme regelverket som de brukte for å begrunne at EU fikk 10 pst. og vi 12,5 pst. Men vi skal også gjøre hjemmeleksen i dette, så vi må på ordentlig måte komme tilbake til innholdet i det.

Det er i hvert fall ikke noen tvil om at vi deler formålet, nemlig å sørge for at vi ikke har tvangsarbeid i verdikjedene vi importerer. Hos oss er det jo åpenhetsloven, aktsomhetsregler og industriens og næringslivets praksis som har vært gode argumenter. Nå kommer også dette regelverket. Det får jeg bare komme tilbake til.

Når det gjelder militær mobilitet: Det har egentlig alltid vært slik – siden vi ble med i NATO, har det vært meningen at man skal kunne forsterke hverandre. I all hovedsak har jo for vår del, den nordlige flanken, forsyninger skullet komme inn til oss. Så vi har allerede gjennom NATO et omfattende regelverk for mottak. Vi har både forhåndslagre, havner og anlegg, som vi har hatt siden kort etter 1949, for raskt mottak av allierte styrker, altså amerikanere, kanadiere, briter osv. Dette er for oss ikke minst relevant fordi vi også blir transittland inn mot Sverige og Finland, og vi ønsker jo i lys av både nordisk forsvarssamarbeid, som jeg har inntrykk av at alle er for, og EU- og NATO-sammenhengen at dette skal gå så smidig som mulig. Så vi har ikke opplevd at dette på noen måte utfordrer Grunnloven.

Det er slik at i krig og i høynivåkrise vil veldig mye uansett overlates til felleskommandoer i NATO, men det er altså en del sivile hindringer, som man prøver å myke opp eller tydeliggjøre eller få raskere prosesser på, for nettopp det å flytte militært utstyr og væpnede mannskaper på tvers av landegrensene.

Jeg kan ikke egentlig se at det påvirker forholdet til USA på noen spesiell måte, for dette er et forhold mellom europeiske land, men selvfølgelig europeiske land som alle er medlem i NATO. Det er jo for de landene dette er relevant. Det er jo ikke Østerrike og Irland dette først og fremst er relevant for, det er de landene som har planer om å flytte styrker over landegrenser.

Til Fiskaa: Vi visste jo at det ville bli enten ja eller nei – det er de to mulighetene i folkeavstemninger, svaret er enten ja eller nei – men vi opplevde at vi ville trenge å bruke mindre energi på å finne ut hvordan verden er, hvis Island fortsatte som nå. Derfor konstaterer jeg med ettertrykk at folkeavstemningsresultatet var en sterk støtte til EØS – og veldig eksplisitt uttalt. Det virker for meg som Island er enda mer forent om EØS etter avstemningen, fordi man har hatt en grundig diskusjon om hva som er i EØS, og hva man eventuelt kunne få i tillegg, og så landet de på EØS. Så det er mindre behov for å utrede at verden forblir som den er, enn det er å utrede at noe endrer seg. Det er helt riktig at vi ikke trenger å bruke mye tid på å utrede et islandsk ja når det ble et islandsk nei.

Grunnen til at jeg var opptatt av at det var riktig og viktig å gjøre det da det kunne bli ja, er at det å gå fra tre til to land på EØS-siden på mange måter ville være å gå fra to selvstendige økonomier til én selvstendig økonomi. Liechtenstein er selvsagt et selvstendig land, men de er i valutaunion og tollunion med Sveits, de har ikke egen sentralbank og er økonomisk sett egentlig en forlengelse av Sveits, men er i tillegg en del av det indre marked, mens Island, som Norge, har egen valuta, egen økonomi, egen sentralbank og slikt. Så konsekvensene av islandsk medlemskap ville vært ganske store, og derfor, som jeg sa til Vedum i stad, er det i hvert fall på kort sikt mye enklere for oss taktisk sett at det ble nei, for det betyr at verden i morgen ser litt mer ut slik den var i går.

Når det gjelder Eriksen Søreides spørsmål: Det kommer til å bli enda større forventninger om at vi oppfyller vår del av den avtalen som vi inngikk i 1994. Det er Islands vurdering at det også vil gjelde dem etter avstemningen.

Når det gjelder lavspenning i nord: Vi har nettopp delt vår erfaring med at vi på tross av en mer høyspent verden har erfaring med et ganske avklart forhold til Russland. Det mener jeg vi nettopp demonstrerte rundt dette skipet. Der demonstrerte vi at norsk myndighet gjelder på Svalbard, og vi gjennomførte en rettsordre om å ta beslag i et russisk skip, samtidig som vi hadde et godt samarbeid om at de menneskene som da midlertidig var strandet i Barentsburg, raskt ble hjulpet hjem til Russland – en god måte å markere det gamle samspillet mellom fasthet, men også imøtekommenhet på overfor Russland. Den typen ting deler vi jo med EU-landene.

Jeg vil si at vi ikke har et akutt problem i Arktis, fordi det også er i Russlands interesse å ikke utfordre skjebnen akkurat nå i våre nærområder, nettopp fordi de områdene er så viktige i krig. Jeg tror det viktigste vi må ta med oss om Arktis, er at i en eventuell konfrontasjon mellom øst og vest vil havområdene nord for Norge være veldig sentrale i den krigen. Det er der atomvåpnene er. Det er der de viktigste strategiske ressursene for både øst og vest er, like utenfor oss, i krig. I fred prøver begge parter å ikke provosere fram noe. Det er erfaringer vi deler med EU, og som de har lyttet til med stor interesse. Så jeg tror at det at vi har vært aktive i den diskusjonen, er bra for fortsatt i hvert fall en kontrollert tilstand i nord, om ikke lavspenning.

Vi har også bidratt til å ta ned forestillingen om at det er massevis av kamp om ressurser og slikt. Det er egentlig ingenting av det fordi alle kjente naturressursforekomster er enten på territoriet til, i territorialfarvannet til eller i den økonomiske sonen til et land. Det er i så måte egentlig ingen uavklarte spørsmål i Arktis.

Møtelederen: Takk for det.

Vi går da videre til siste sak.

Møtelederen: Jeg har ikke registrert at noen har noe under Eventuelt.

Da takker jeg utenriksministeren så mye for orienteringen, og jeg takker alle andre for både gode spørsmål og kommentarer.

Da erklærer vi møtet for hevet.