Møtelederen: Er det noen som har kommentarer eller spørsmål til listen som er sendt ut? – Det er det ikke, og Europautvalget anses som konsultert.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Før jeg begynner min forberedte innledning, vil jeg takke for initiativet fra Nikolai Astrup og bare understreke at Nicolas von Lingen som EØS/EFTA-parlamentarikerne møtte i Vaduz, møtte jeg også forrige uke. Vi har nær kontakt med dem. Han er i generalsekretariatet. Jeg opplever egentlig at det han sier, langt på vei er det samme som jeg sier i min redegjørelse, at status i dag er at vi er mer koblet på enn vi noen gang har vært, i den forstand at hver nye avtale er en avtale til. Det er mer volum i tilkoblingen mellom Norge og EU. Samtidig er gapet mellom det vi er med på, og det vi ikke er med på, blitt større – rett og slett fordi verden har blitt annerledes. Det er utrolig viktig – og jeg gjentar det her for det er så viktig å formidle det. Det er ikke fordi det har skjedd noe isolert sett i Brussel, i Vaduz, i Reykjavik eller i Oslo. Det er fordi det er et mye vanskeligere internasjonalt bilde med ting som skjer i Washington og Beijing, og det globale bakteppet er blitt helt annerledes. Grunnmuren eller infrastrukturen for internasjonalt samarbeid og herunder internasjonal handel som vi har hatt i veldig mange år, er i ferd med å rakne. Det påvirker hvilke grep EU tar, og det påvirker hva vi er innenfor og hva vi er utenfor. Jeg tror egentlig det han med tydelige ord sa der, langt på vei er den samme analysen som vi hadde.

I mitt møte med handelskommisær Maros Sefcovic hadde vi en tilsvarende refleksjon om hvordan verden der ute er kraftig forandret. Jeg tror ofte den norske samtalen om Europa og EU fra alle sider – både fra EØS-tilhengere og EU-tilhengere og fra EØS-motstandere – ikke i tilstrekkelig grad tar inn over seg det endrede verdensbildet rundt. Verken EU, EØS, Norge, Island, Liechtenstein eller EFTA har noen gang eksistert i en verden uten de grunnpilarene som har vært så viktige for oss. Vi navigerer i et nytt landskap, og det gjør at vår tilknytningsform har nye utfordringer. Jeg vil bare si at det er riktig. Dette kommer jeg litt tilbake til, men jeg ville bare kvittere ut at det er noe vi tar på stort alvor.

Så vet jeg at det pågår et viktig arbeid her i Europautvalget. Trine Lise Sundnes er i en sentral rolle der sammen med flere når det gjelder å se på hvordan Europautvalget kan bringes tidligere inn i prosesser. Det støtter jeg. Det er et initiativ fra Stortinget, men jeg synes det virker klokt. Vi har også selv hatt en grundig gjennomgang, og jeg kommer formodentlig tilbake i neste møte med litt mer om innholdet i det. Vi har stilt oss spørsmålet: Når vi helt åpenbart ønsker å ha mindre etterslep og likevel har mye etterslep, hva er det som gjør det? Da snakker jeg ikke om de få vanskelige tingene, men om de mange egentlig ganske enkle. Det er nok fordi vi ikke har endret grunnmodellen for hvordan vi forholder oss til dette siden 1994. Vi begynner vårt arbeid når EU er ferdig, mens det vi egentlig burde gjøre, er å begynne vårt arbeid allerede når Kommisjonen legger fram et forslag, slik at vi er inne i sakene, kan sakene og lærer oss sakene på et tidligere tidspunkt.

Det ville gitt to fordeler. For det første vil vår dialog mellom regjering og storting bli bedre fordi man snakker om ting på et tidspunkt de kan påvirkes. Og for det andre vil man der hvor man identifiserer ingen eller få problemer, eller problemer som lett kan løses, løse dem fort – man slipper etterslep der. Da får vi redusert etterslepet til saker der det er en substansiell politisk innholdsmessig grunn til at man trenger mer tid. Veldig mye av etterslepet er et helt unødvendig etterslep. Slik har det vært i alle regjeringer – vår regjering og alle tidligere regjeringer jeg har vært med i og ikke vært med i, har hatt litt den samme utfordringen. Vi tror vi må se litt på det strukturelle, og der tror jeg det vi gjør internt i regjeringen, og det jeg er kjent med at Stortinget nå gjør, virker som kommer til å passe godt sammen for å ta tak i dette på en bedre måte.

Som Eldring-utvalget veldig riktig påpeker – jeg mener de er helt «spot on», og de er helt omforent om dette – finnes det et handlingsrom for Norge, men det handlingsrommet er størst i begynnelsen av en prosess når et forslag nettopp er lagt fram og man er i en formingsfase. Egentlig er det før forslaget er ferdig, når man utreder, at man kan ha stor påvirkning, vel og merke hvis man har noe lurt å påvirke med – hvis man har noen intelligente og kloke innspill. Når det er lagt fram og det er behandling innad i EU, er det også rom for å påvirke. Men når 27 land er helt ferdig med alle sine prosesser og avveininger – det er ofte der vi begynner – er handlingsrommet minst. De som er opptatt av handlingsrom, bør selv flytte sitt fokus inn mot et mye tidligere tidspunkt i EUs prosesser.

Det var bare en direkte kommentar til Astrup. Jeg ønsker dette velkomment.

Jeg vil begynne med å dele noen refleksjoner fra møtet i EØS-rådet i Brussel i forrige uke, 27. mai. Deretter vil jeg orientere om et tema vi har vært innom flere ganger i utvalget, nemlig arbeidet med å forbedre vår deltakelse i EUs programmer i neste programperiode. I denne sammenhengen vil jeg også orientere om arbeidet med europeiske preferansekriterier, herunder EUs nye forordning om industriutvikling, Industrial Accelerator Act, som utvalget har bedt meg orientere om. Jeg vil også informere om EUs digitale forenklingspakke, der det nå er enighet mellom Parlamentet og Rådet om oppfølgingen på vår side.

I tillegg vil jeg si noen ord om en politisk erklæring om migrasjon og menneskerettigheter som kom på plass i utenriksministermøtet i Europarådet nylig. Avslutningsvis vil jeg oppdatere om noen utvalgte saker som gjelder samarbeidet med EU om sikkerhet og beredskap. Her vil jeg kommentere militær mobilitet og EUs nettpakke som utvalget også har bedt om at jeg orienterer om.

Først til EØS-rådet i Brussel 27. mai. Det var et godt møte, og jeg fikk flere nyttige bilaterale møter om økonomisk sikkerhet, konkurransekraft og grønn vekst, utvidelse, Ukraina og sikkerhetspolitikk. I forbindelse med besøket kunngjorde jeg ny norsk støtte på 425 mill. kr til Ukrainas energisektor for grønn omstilling, og for å forberede neste vinter. Bidraget gis gjennom EUs investeringsrammeverk for Ukraina og derfor er det også god europapolitikk. Dette er en del av Norges totale energistøtte til Ukraina i år, som er på 4,8 mrd. kr.

Den brede tematikken som ble dekket, illustrerer vårt nære partnerskap med EU, og de sterke båndene ble bekreftet. Kjernen i vårt samarbeid er EØS og et homogent indre marked med felles regler.

Så er det slik at EU er veldig tydelig på at etterslepet må ned, som nevnt. Det er vi også. Jeg redegjorde derfor for at vi planlegger endringer i våre interne prosedyrer, slik at vi ivaretar norske interesser mer målrettet og effektivt, og dermed også styrker vår evne til å innlemme regelverk fra EØS rettidig og redusere etterslepet. Kommisær Sefcovic var fornøyd med tonen i dette, men understreket at samarbeidet framover, også på områder som ikke dekkes av EØS, vil være avhengig av at det oppnås konkret resultater, og at Norge, Island og Liechtenstein oppfyller EØS-forpliktelsene på en mer effektiv måte enn i dag. Vi skal huske på at etterslepet vårt er delvis generert av oss, delvis av Liechtenstein og delvis av Island. Det er det samlede etterslepet som er vårt kollektive problem, og de andre landene jobber også med metodikk for å gjøre noe med dette.

Mitt overordnede inntrykk er at strategisk autonomi og økonomisk sikkerhet nå er en overbygning om nesten alt vi snakker om. Skillet mellom handel, geopolitikk og sikkerhetspolitikk er rett og slett hvisket ut – alt henger sammen med alt, for å sitere en tidligere norsk statsminister. Det har sjelden vært så sant som nå. Dette var tydelig også i møtet i EØS-rådet, som i stor grad handlet om å sikre europeiske interesser og grønn vekst for vår industri i en krevende global kontekst. Hovedbudskapet er at dette får vi kun til sammen. Fra EØS/EFTA-landene var vi tydelige på at det indre markedet består av 30 land, og at klausuler om europeisk preferanse må inkludere alle EØS-land. Vi opplevde et lydhørt EU som inviterte oss til nærmere dialog, og som bekreftet viktigheten av EØS og vårt verdifellesskap.

Så vil jeg gjerne fortsette med å orientere om forberedelsene til vår deltakelse i EUs programmer for neste programperiode. Deltakelse i EU-programmer har stor strategisk og økonomisk betydning for Norge, inkludert norsk næringsliv, kunnskapsmiljøer og statlige lokale myndigheter. Det gir Norge og norske aktører tilgang til viktig kompetanse, nettverk, teknologi og infrastruktur, og sikrer norsk deltakelse på områder av EU-samarbeidet som ellers ikke ville vært tilgjengelig for oss. Deltakelse bidrar til gjennomføring av både nasjonal politikk og en felles europeisk politikk på områder som forskning og innovasjon, utdanning, sikkerhet og beredskap, helse, digitalisering, energi, miljø og grønn omstilling.

Europakommisjonens forslag til langtidsbudsjett og programmet for neste periode, altså 2028–2034, behandles nå i Ministerrådet og i Europaparlamentet. Det foreslås en omfattende restrukturering av programsamarbeidet og en kraftig økning i samlet budsjettramme for programmene. Programmene skal særlig vektlegge konkurransekraft, industri, sikkerhet, motstandskraft og forsvar – sentrale spørsmål i en tid med store sikkerhetsutfordringer og omstillingsbehov, og en svakere grunnmur i det multilaterale systemet rundt oss.

Det er bred støtte i EU til hovedretningen i forslaget, men det er samtidig en krevende diskusjon om hvordan enkeltelementene skal utformes og om budsjettene og hvilke fullmakter og fleksibiliteter som skal gis Europakommisjonen i selve forvaltningen av programmene.

Medlemslandene ønsker å opprettholde den institusjonelle balansen i EU og unngå at deres innflytelse i forvaltningen av programmene svekkes, altså til fordel for Kommisjonen. Flere av de svakere økonomiene i EU er skeptiske til at mer av EUs samlede budsjetter brukes på programsamarbeidet, hvor de i praksis får mindre uttelling enn de mer velstående deltakerlandene. Her hører vi hjemme i den siste klubben, vi får veldig mye ut av dette programsamarbeidet fordi vi har mye å bidra med.

Mange av EU-programmene for neste periode vil være enda mer tverrsektorielle enn i dag, noe som resulterer i at politikkområdene er sterkt sammenvevde. Sentrale programmer hvor Norge har deltatt i en årrekke, som forsknings- og innovasjonsprogrammet Horisont Europa og utdanningsprogrammet Erasmus + videreføres som egne programmer, men de vil bli tett samordnet med andre deler av programstrukturen.

Forslaget om et stort og tverrsektorielt konkurranseevnefond, som skal omfatte en rekke eksisterende programmer samt nye programelementer, er den mest omfattende endringen. Fondet har et bredt tilslag innenfor strategiske sektorer som industri, klimateknologi, digitalisering, helse, forsvar og romvirksomhet.

Norge er med på mesteparten av dette samarbeidet i dag, men en rekke av programelementene er restrukturert, og det er også kommet til en rekke nye elementer. Det forventes at EUs medlemsland i Ministerrådet og Europaparlamentet vedtar sine respektive posisjoner i løpet av de nærmeste månedene, og så vil det gjennomføres forhandlinger mellom EUs institusjoner.

Programmenes innhold og struktur forventes da i stor grad avklart i første halvår av 2027, altså neste vår, mens en endelig avklaring og formalisering av budsjettene mest sannsynlig først vil foreligge i andre halvår av neste år, 2027.

Regjeringen arbeider aktivt overfor EU for å sikre våre deltakerrettigheter og påvirke utformingen av og innholdet i de ulike programmene der dette er relevant og naturlig. Vi er i dialog med Europakommisjonen, med utvalgte medlemsland og med representanter for Europaparlamentet. Muligheten for norsk påvirkning er etter alt å dømme størst i de nærmeste månedene før EUs prosess strammes inn til høsten. I tråd med det jeg sa i stad, det er tidlig i fasen at vi som ikke har stemmerett, får mest innflytelse når vi former standpunkter tidlig.

I oppfølgingen vil det være et eget norsk spor og et felles EØS/EFTA-spor sammen med Island og Liechtenstein. Noen ganger vil rene norske framstøt være mest hensiktsmessig, mens andre ganger vil felles EØS/EFTA-framstøt kunne ha størst effekt selv om hvert EØS- og EFTA-land selv bestemmer uavhengig av hverandre om hvilke programmer de vil gå inn i. Foreløpige indikasjoner tyder på at Island, som i likhet med oss gjennomgående har hatt god uttelling i tildelingen i inneværende periode, ser for seg fortsatt bred deltakelse, mens Liechtenstein, som har begrenset kapasitet, forventes å delta i et fåtall programmer.

Overordnet ønsker regjeringen å gi deltakelse i EU-programmer fortsatt høy prioritet. Det er imidlertid fortsatt for tidlig for regjeringen å konkludere om norske prioriteringer og gi indikasjoner om nøyaktig hvilke programmer vi ser for oss å delta i, helt eller delvis. Forslaget om kraftig økninger i budsjettene for EU-programmer kan også ha betydelige implikasjoner for norske budsjettprioriteringer.

Arbeidet med å sikre et bredt og godt norsk beslutningsgrunnlag vil derfor pågå gjennom hele 2026 og godt inn i 2027. UD har her en koordineringsrolle, og det er etablert interdepartementale strukturer for å bidra til en samlet vurdering av vår deltakelse og en helhetlig oppfølging overfor EU. Det er igangsatt interne og eksterne utredninger for aktuelle programmer samt kartlegging av erfaringer fra inneværende programperiode. Det legges vekt på å innhente synspunkter fra aktører, fra bl.a. næringsliv, forskning, utdanning, sivilsamfunn og regionale og lokale myndigheter.

Norge vil så i februar 2027 gi en foreløpig tilbakemelding til EU om hvilke programmer vi vurderer å delta i, og en endelig tilbakemelding, med forbehold om Stortingets samtykke, må gis tidlig i 2028.

Regjeringen vil holde Stortinget løpende informert om videre forberedelse til norsk deltakelse i relevante EU-programmer for neste periode. Samtykkeproposisjoner vil bli lagt fram for Stortinget for relevante programmer våren 2028.

Samtidig som vi arbeider med å sikre god norsk deltakelse i programmene, ser vi også at EU i økende grad benytter programmene til å styrke europeisk industri og strategisk autonomi. Dette har også betydning for rammene rundt norsk deltakelse og konkurransevilkår. Jeg vil derfor ta opp tematikken europeiske preferansekriterier.

Europakommisjonen har i flere strategiske dokumenter signalisert innføring av europeiske preferansekriterier, altså Buy European, både i forbindelse med offentlige anskaffelser og EU-programmene. Hensikten er å styrke EUs forsyningssikkerhet og beredskap i strategiske sektorer, slik som helse og legemidler, forsvarsindustri, klimateknologi og rom. Det forutsetter at EU bidrar til økt etterspørsel etter europeiske varer og tjenester på områder der europeisk industri ikke er konkurransedyktig globalt. Det er ulike syn på disse kriteriene innad i EU. Noen medlemsstater framholder at slike tiltak kan svekke konkurranseevne og innovasjon, mens andre støtter dem aktivt. Og man kan egentlig tenke seg hvem som ligger hvor, men dette er en åpen diskusjon innad i EU og er igjen en refleksjon på en verden der konkurransen mellom Kina og USA og Europa og andre er blitt mye tydeligere.

For Norge skaper dette først og fremst en viss usikkerhet om norske leverandørers posisjon. Etter EØS-avtalen er EU forpliktet til ikke å diskriminere norske leverandører. Men vi må skille mellom det som er innenfor og det som er utenfor EØS. I EØS-relevant regelverk vil Norge være dekket av eventuelle preferansekriterier på grunn av EØS. Men i regelverk utenfor EØS-avtalen er ikke norske leverandørers rettigheter nødvendigvis sikret. Regjeringen jobber derfor aktivt for å unngå at slike kriterier svekker konkurransevilkårene for norske aktører og industri.

For å ivareta norske interesser kreves målrettet påvirkningsarbeid opp mot enkeltforslag som inneholder slike kriterier. Her må norske aktører, myndigheter, foretak og arbeidslivets parter jobbe tett og koordinert. Arbeidet er en prioritet for regjeringen. Dette er også sett i lys av at vår økonomi er global, men aller mest europeisk. Godt over to tredeler av vår økonomi er avhengig av forholdet til Europa. Svært mye av vår industri, ikke minst fastlandsindustrien, er direkte koblet på verdikjeder hvor nesten alt de gjør er å produsere deler til f.eks. tysk bilindustri osv. Det er altså ekstremt viktig at vi ikke faller på siden av EU-landene gjennom dette skillet mellom å være innenfor eller utenfor EØS-regelverket.

Et sentralt regelverk i denne sammenhengen er EUs nye forordning om industriutvikling, Industrial Accelerator Act, IAA, som ble lagt fram av Kommisjonen i mars. Forordningen er merket av EU som EØS-relevant. Kommisjonen foreslår å innføre europeiske preferansekriterier i forbindelse med offentlig anskaffelser av aluminium, sement, klimateknologier og enkelte produkter fra bilindustrien. Norge og EØS/EFTA-landene er foreslått definert som europeiske i den forbindelse, men vår status er ikke endelig avklart på grunn av tilleggskriteriene for å godkjennes som europeisk. Derfor ligger djevelen i detaljene, og en god start er ikke det samme som en god slutt på denne prosessen. Dette vil endelig avklares i behandlingen i Rådet og parlamentet. I tiden fram mot avgjørelsen legger vi stor vekt på å være aktive og jobbe målrettet opp mot EU og medlemslandene. Dette er et godt eksempel på en sak hvor det å ha et godt utgangspunkt i Kommisjonens forslag ikke garanterer at alle medlemslandene er enig, for noen av dem kan også se det som deres fordel at man er mindre liberal med EØS/EFTA-landene.

Regjeringen har hatt møte med norsk industri og hatt lovforslaget på norsk offentlig høring og arbeider nå med en norsk kommentar til forslaget som sendes fra næringsministeren til EU i løpet av juni. Dette i tillegg til at vi både før forslaget ble lagt fram for Kommisjonen og tiden etter har jobbet aktivt opp mot Brussel og medlemslandene for å ivareta norske interesser i saken. Vi arbeider også med en norsk kommentar til lovforslaget om kritiske legemidler, som også inneholder europeiske preferansekrav.

Videre er det usikkerhet knyttet til revideringen av anskaffelsesdirektivet, som ventes å inneholde nye bestemmelser om europeiske preferansekrav. Dette vil jeg naturligvis holde Stortinget orientert om.

Som jeg flagget innledningsvis, vil jeg også kort gå inn på EUs digitale forenklingspakke. Regjeringen sendte i fjor sommer forslag til lov om kunstig intelligens på høring. Den skal gjennomføre KI-forordningen. Kommisjonen har foreslått endringer i KI-forordningen som del av EUs digitale forenklingspakke. Målet med forenklingspakken er å skape bedre konkurransekraft for næringslivet i Europa.

I mai i år ble institusjonene i EU enige om endringene i forordningen. Detaljene er ikke offentlig ennå. Noen endringer er likevel kjent. Ikrafttredelse av reglene for høyrisiko-KI blir utsatt. Reglene for enkelte grupper KI-systemer trer i kraft i EU fra 1. desember 2027 og 2. august 2028. Utsettelsen vil gjøre det mulig å få på plass harmoniserte standarder og annen støtte til virksomhetene før reglene trer i kraft. Endringene skal gi bedre beskyttelse for enkeltpersoner. Blant annet skal det være vedtatt et nytt forbud mot å bruke kunstig intelligens til å lage seksualiserte bilder av personer – uten samtykke.

Endringene skal også gi enklere regler for næringslivet. Fordeler for små og mellomstore bedrifter blir utvidet til å gjelde bedrifter med opptil 750 ansatte. Flere virksomheter vil få mulighet til å utvikle, trene, validere og teste et KI-system gjennom såkalte regulatoriske sandkasser, bl.a. en sandkasse på EU-nivå før et produkt plasseres på markedet eller tas i bruk. Samtidig legges det noe mer myndighet til Kommisjonen.

Det meste av KI-forordningen skal håndheves av nasjonale myndigheter. I Norge vil Nasjonal kommunikasjonsmyndighet ha en sentral rolle som koordinerende markedstilsyn. Endringene innebærer samtidig at Kommisjonen skal håndheve regelverket overfor noen flere typer KI-systemer. Dette er KI-systemer som er knyttet til store språkmodeller, og KI-systemer knyttet til veldig store plattformer og søkemotorer.

Regjeringen forventer at de vedtatte endringene i KI-forordningen blir publisert i løpet av sommeren. Til høsten vil endringene bli sendt på høring her hjemme. Målet er at norske regler skal kunne tre i kraft så raskt som mulig etter at KI-forordningen med de vedtatte endringene er innlemmet i EØS-avtalen.

Så vil jeg gjerne nevne utenriksministermøtet i Europarådet i Chisinau i Moldova i mai, der Norge stilte seg bak en ny politisk erklæring om migrasjon og menneskerettigheter. Utfordringer på migrasjonsfeltet kan reise krevende spørsmål om forholdet mellom enkeltpersoners rettigheter og sikkerheten og tryggheten i samfunnet ellers.

Den nye erklæringen som vi samlet oss om, anerkjenner utfordringene som europeiske land opplever knyttet til bl.a. utvisning av straffedømte utlendinger, bruken av migrasjon som middel for å destabilisere en stat, såkalt instrumentalisering, og behovet for å kunne utforske nye måter å håndtere migrasjon på. Samtidig understreker erklæringen respekten for EMK, Den europeiske menneskerettskonvensjonen, og Den europeiske menneskerettighetsdomstolens uavhengighet, integritet og autoritet, noe som er avgjørende for opprettholdelsen av europeiske verdier.

Jeg vil si at den endelige erklæringen gir uttrykk for et godt og balansert kompromiss. Det var et godt håndverk der generalsekretæren spilte en viktig rolle mellom i utgangspunktet ganske ulike syn. Men nå kunne alle samle seg om det. Dette kan være nyttig å trekke på i tiden framover.

Avslutningsvis har jeg lovt å gi noen oppdateringer om et par saker i samarbeidet med EU når det gjelder sikkerhet og beredskap.

Den første saken gjelder EUs program for europeiske forsvarsindustri, EDIP. Regjeringen har besluttet at Norge skal delta i EDIP. Finansieringen av vår deltakelse går gjennom den militære delen av Nansen-programmet. EFTA-statene har utformet et utkast til EØS-komitébeslutning, som er oversendt til Kommisjonen for behandling. En EØS-komitébeslutning forventes sommeren 2026. EDIP vil bli innlemmet i protokoll 31 i EØS-avtalen, og det kreves lovendring for å gjennomføre innlemmelsen av EDIP i forsyningssikkerhetsbestemmelser i Norge. Regjeringen har til hensikt å fremme en samtykkeproposisjon for Stortinget til høsten.

Den andre saken er Kommisjonens forordningsforslag om etablering av nytt program for smidig og rask forskningsinnovasjon, AGILE. Dette er et pilotprogram utviklet for å styrke innovasjonskraften i europeisk forsvarsindustri. Programmet åpner for økonomisk støtte til næringsaktører for å framskynde bruken av nye banebrytende teknologier. Ordningen skal kunne dekke inntil 100 pst. av prosjektkostnadene for virksomhetene som et ledd i å framskynde innovasjonssykluser og å forenkle kapitaltilgang for næringsaktører. Ordningen er på 155 millioner euro, og midlene til ordningen hentes fra andre eksisterende programmer, der Norge allerede deltar. Dette forslaget er til vurdering hos EØS- og EFTA-statene, men er altså ikke endelig vedtatt i EU. Deltakelse virker svært relevant for norske aktører. Regjeringen vil følge utviklingen av dette forslaget videre.

Jeg har lyst til å skyte inn her at dette også må ses i lys av det vi nå har identifisert i NATO, at nå som det er stadig mer penger tilgjengelig, blir vi minnet om «Økonomi 101», som er at hvis man bare øker etterspørselen uten å øke tilbudet, får man ikke mer varer, bare dyrere varer. Det gjelder også våpen. Derfor er det ekstremt viktig nå at også EU er «på» for å legge til rette for at vi faktisk både blir mer effektive og får mer volum inn i forsvarsindustrien.

Det er også en utvikling når det gjelder medisinsk evakuering av ukrainske pasienter gjennom UCPM, altså EUs ordning for sivil beredskap. Forsvaret sanitet har siden 2022 gjennomført en rekke oppdrag der skadde og syke ukrainske pasienter er evakuert til sykehus i Norge og andre land i Europa fra et medisinsk knutepunkt i Polen. Forsvarets avtale med SAS og Norges andel av flyvningene for EU er finansiert over den sivile delen av Nansen-programmet. Dette avlaster den ukrainske helsetjenesten som står overfor enorme utfordringer i en krig som rammer brutalt.

Dette sivil-militære samarbeidet, der både Forsvaret, helsesektoren, justissektoren og næringslivet bidrar, styrker også norsk helseberedskap. Forsvaret har nå forlenget beredskapsavtalen med SAS om medisinsk evakueringsfly, som er utstyrt med senger, intensivkapasitet og avansert medisinsk infrastruktur. Dette er muliggjort i forlengelsen av avtalen om MEDEVAC Ukraine med EU til ut 2027. Dette er etter anmodning nettopp fra Europakommisjonen.

Mens vi er på temaet beredskap og sikkerhet, har utvalget også bedt meg om å si noe om regjeringens vurderinger rundt militær mobilitet.

I november i fjor fremmet Europakommisjonen forslag til en forordning om militær mobilitet. Forslaget behandles nå i Rådet og Europaparlamentet. Målet er å etablere EU som ett militært mobilitetsområde innen 2027, også kalt et «militært Schengen». Regjeringen har besluttet at den skal arbeide for at Norge deltar i den forordningen på så like vilkår som mulig – altså like med EUs medlemsland.

Effektiv krisehåndtering i og forsvar av Norden forutsetter et effektivt system for militær mobilitet hvor Norge er fullt ut integrert. Dette ble faktisk enda viktigere da Sverige og Finland ble med i NATO, fordi Norge nå ikke nødvendigvis er siste land i kjeden, men også et transittland i seg selv. Dette er et EU-arbeid som muliggjør forflytning av NATO-styrker – bare for å presisere hva det egentlig dreier seg om.

Særlig viktig er krisemekanismen EMERS, European Military Mobility Enhanced Response System, hvor militær transport skal gis prioritet. Dette bidrar til at vi reduserer risiko for at det kan oppstå hindringer i militære transporter mellom Norge og våre NATO-allierte EU-medlemmer i krisesituasjoner. Ved iverksetting av EMERS er det avgjørende at Norge har samme informasjon og samme situasjonsforståelse som medlemslandene. Derfor er det helt nødvendig at vi kan delta i EUs prosesser for en slik aktivering.

Et annet tema utvalget har bedt meg komme inn på, er EUs nettpakke, dvs. utkast til nytt regelverk om energiinfrastruktur og konsesjonsprosedyrer. Energiministeren har orientert Stortinget om denne saken flere ganger, men det har ikke tidligere vært oppe i dette utvalget.

Nettpakken skal legge til rette for mer effektiv nettutbygging, sikring og utnyttelse av infrastruktur i EU. Det er positivt at EU tar grep for å bygge ut energiinfrastrukturen i Europa og styrke sikkerheten i nettopp denne infrastrukturen.

Det er en del elementer i dette regelverket som regjeringen er kritisk til. De viktigste punktene er disse:

Vi er kritisk til forslaget om at en andel av flaskehalsinntektene skal brukes til å finansiere prosjekter av felleseuropeisk interesse. I dag blir flaskehalsinntektene brukt til redusert nettleie. Slik vi forstår diskusjonen i Rådet, ligger det nå an til at flaskehalsinntekter som genereres fra interne budområder, ikke vil omfattes, og dette er en stor forbedring. Samtidig mener vi det er viktig at alle våre flaskehalsinntekter fortsatt skal komme folk og bedrifter i Norge til gode. Vi er også kritisk til den foreslåtte sentraliseringen av planleggingen av nettoppbyggingen i Europa.

Det er viktig å ha klart for seg at det endelige regelverket kan se ganske annerledes ut enn Kommisjonens forslag. EUs 27 medlemsland forhandler nå om en endelig versjon av nettpakken, som også må godkjennes av de folkevalgte i Europaparlamentet. I denne sammenhengen jobber energiministeren svært aktivt, særlig sammen med EU-medlemmet Sverige – som av naturlige årsaker har bedre tilgang til EUs beslutningsorganer enn vi har – for å få justert dette forslaget før det vedtas endelig. Det arbeidet ser per nå ganske lovende ut.

Først når behandlingen i EU er ferdig, vil vi på norsk side vurdere om dette er et regelverk vi er forpliktet til å ta inn, og hvilke tilpasninger som eventuelt kan være aktuelle. Det viktigste nå er å jobbe videre for å påvirke regelverket i tråd med norske interesser i en tidlig fase, når det er størst mulighet for å få justert forslaget. Det er imidlertid viktig å understreke at beslutningen om å bygge nett fortsatt vil bli liggende hos hvert enkelt medlemsland. På samme måte er det Norge som bestemmer for Norges del.

Da takker jeg for oppmerksomheten og ser fram til spørsmål.

Møtelederen: Tusen takk for det, utenriksminister. Det er foreløpig kommet tre navn på listen. Da er det Astrup først – deretter Moxnes og Sundnes. Vær så god, Astrup.

Nikolai Astrup (H): Først til nettpakken. Jeg oppfattet utenriksministeren dit hen at regjeringen skal vurdere om dette forslaget er EØS-relevant. Kommisjonen har vel merket det EØS-relevant. Betyr det at regjeringen har en annen vurdering av dette enn Kommisjonen? Det var det ene spørsmålet.

Det andre spørsmålet er knyttet til industriloven. Den henger jo tett sammen med Net-Zero Industry Act, så hvis utenriksministeren kan gi en status på regjeringens arbeid med Net-Zero Industry Act, hadde det vært nyttig.

Møtelederen: Jeg tror vi samler opp spørsmål. Jeg gir ordet til Bjørnar Moxnes.

Bjørnar Moxnes (R): Jeg vil høre svaret på spørsmålet fra Astrup først.

Møtelederen: Ok, da kan utenriksministeren svare på spørsmålet fra Astrup.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Til det første spørsmålet: Jeg sa vi skal vurdere det, og det er akkurat det det betyr. Vi gjør vår egen vurdering, vi også, for å se om vi er enig. Det er for så vidt standard prosedyre, så da vil jeg ikke forskuttere hva det betyr. Det viktigste er at uansett EØS-relevans er det viktig for oss hvordan dette blir seende ut. Det EU gjør på nettsiden, er jo i utgangspunktet basert på vår lange nordiske erfaring. Dette er, som jeg ofte har sagt, virkelig EU-tilpasning, fordi EU tilpasser seg til oss og lærer av det nordiske samarbeidet som begynte på 1960-tallet med Tage Erlander og Einar Gerhardsen, og som virkelig tok av fra 1990-tallet og utover. Slik sett er vi dypt berørt av hvordan dette blir, uansett tilknytningsform. Det er grunnen til at vi, som Astrup nevnte, har gått tidlig inn med synspunkter på dette, og også samarbeider med særlig ett medlemsland, altså Sverige, som har sammenfallende interesser og synspunkter med oss. Så vil EØS-relevans videre vurderes utover det.

Så til spørsmålet om Net-Zero Industry Act. Den er til vurdering. Vi har en dialog med EU. Vi er i utgangspunktet enig i veldig mange av målene der, men det er en del spørsmål som er uavklart, bl.a. om virkeområde, som fortsatt må avklares. Det er særlig det spørsmålet, om virkeområde og sokkelen, som gjør at vi fortsatt ikke har landet. Det er også en sak for Høyesterett som kanskje kan påvirke rettsutviklingen i dette. Når det gjelder intensjonene og formålet, er det åpenbart sammenfallende med oss, så det er bare viktig, som vanlig, å passe godt på detaljene.

Møtelederen: Da går vi videre til Moxnes.

Bjørnar Moxnes (R): Jeg vil følge opp spørsmålet fra Astrup – med motsatt fortegn, for å få litt balanse i galskapen – når det gjelder TEN-E-forordningen. Jeg har et par spørsmål rundt den.

Det første er at den ikke er en del av EØS-avtalen. Hvorfor sier ikke regjeringen at denne pakken ikke er EØS-relevant?

For det andre følger det vel av utredningsinstruksen til regjeringen at departementene skal finne ut av om noe er EØS-relevant, også før EU-kommisjonen overhodet fremmer forslag. Etter hva jeg skjønner, kom forslaget fra Kommisjonen til TEN-E-forordningen 10. desember. Det å vente til dette er helt ferdig kvernet og så vurdere det, er vel egentlig ikke i tråd med instruksen som regjeringen jobber ut fra.

Så til det tredje spørsmålet. Utenriksministeren nevnte dette med å betale 25 pst. av flaskehalsinntektene til EU på mellomlandsforbindelsene – ikke på innenlands-, men på mellomlandsforbindelsene. Det er jo en potensiell bombe og helt i strid med ACER-avtalen fra 2018 og ufravikelige krav som Arbeiderpartiet og Høyre, med flere, ble enige om – helt i strid med det, hvis det skulle skje. Barth Eide sier så at man er ganske trygg på å få unntak – at det ikke vil bli sånn, endelig. Hva baserer man det på, når man ser hva Anders Bjartnes skriver i Energi og Klima, etter at Sverige var veldig høy og mørk i pressen og sa at de nå har sikret at Sverige ikke skal betale noe som helst av de inntektene til EU? Han gikk igjennom, i en veldig sober artikkel, hva som var vedtatt, hvor det på ingen måte er noen garanti for det, i det som nå kommer fra EU-systemet. Så hvor kommer tryggheten fra på dette?

Det fjerde spørsmålet er: Hvis Sverige skulle få det – mot all formodning om hva som foreløpig ikke finnes, utover hva Sverige selv påstår, uten noen dekning i EUs vedtak – hvorfor skulle Norge i så fall også få unntak? Hvor trygg er man – i tillegg – på det?

Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg skal prøve å svare på det. Når det gjelder EØS-relevans – for å være litt tydeligere på det – minner jeg om noe vi har sagt både i dette utvalget og i redegjørelser en rekke ganger: at veldig mange av de pakkene som nå kommer, inneholder elementer som både er og ikke er EØS-relevant i klassisk forstand. Vi vet allerede nå at denne nettpakken – med det foreløpige arbeidet som er gjort, for vi begynte for lenge siden – både inneholder regelverk som departementet har vurdert å være EØS-relevant, og regelverk som vi i hvert fall ikke per i dag mener er innlemmet i EØS-avtalen. Derfor er det for tidlig å konkludere helhetlig på EØS-relevans, fordi pakken fortsatt er under utvikling. Det er svaret på det, og jeg mener at sånn må det være. Det er viktig å begynne tidlig, men det er også viktig å konkludere når man ser helheten.

Jeg opplever ikke at Sverige jobber for svenske unntak. De jobber for å endre innholdet. De som er stormaktene når det gjelder kraftutveksling, er ikke minst de nordiske landene, som er veldig store produsenter, importører og eksportører. Hver eneste dag både eksporterer og importerer Norge en god del kraft, og hele vårt kraftsystem er basert på evnen til å importere når vi har underskudd, og eksportere overskudd, som vi ofte har. Det som utrolig ofte misforstås i denne debatten, er at vi har strøm for hele året permanent lagret. Slik er det jo ikke. Vi har et kraftsystem som avhenger av vær og vind og regn og sånn, og derfor er det slik at det er veldig lurt å ha kraftutveksling med andre land. Så lenge det var et nordisk system, fungerte dette veldig bra fordi de nordiske landene var veldig kompatible med hverandre. Enhver utredning av dette har vist at det var en netto fordel – altså mer forsyningssikkerhet, lavere priser og et tryggere energisystem.

Når dette nå utvides til Nord-Europa, er det mange fordeler med det, men det er også noen utfordringer. En av de store, som vi har tatt opp mange ganger, er at Tyskland har ett prisområde, som gjør at de har et mye mindre effektivt system enn f.eks. vi har, med mange prisområder. Det er også en del utfordringer med at det ofte produseres veldig mye billig vindkraft nord på kontinentet som ikke kommer til de store industriområdene lenger sør på grunn av manglende utveksling nedover. Det er en del utfordringer med dette.

Dette er et eksempel på saker hvor de landene som har mest å bidra med – mest kompetanse, mest erfaring, men også mest interesse – faktisk blir lyttet til. Så blir selvfølgelig medlemslandet Sverige mye mer lyttet til enn ikke-medlemslandet Norge, men her har vi funnet ut at vi har ganske sammenfallende interesser i påvirkning av det. Det er riktig at det er få ting som er garantert her i livet, særlig i vår tid, men jeg opplever at det jobbes godt med dette. Derfor avventer vi endelig konklusjon, både med tanke på hva vi gjør med det, og med tanke på EØS-relevansen av det.

Det er ofte veldig vanlig i disse sakene, særlig i disse sakene, at det endelige vedtaket blir ganske forskjellig fra det som legges fram fra Kommisjonen. Kommisjonen har veldig ofte et sterkt fokus på sterk integrasjon – naturlig nok, det ligger i deres natur – men når medlemslandenes ulike interesser avveies mot hverandre i en bred demokratisk prosess, gjennom både Rådet og Parlamentet, kan forslaget fortsatt bli ganske annerledes. Derfor må vi gjøre en endelig vurdering av EØS-relevans når dette er endelig ferdig. I tråd med det jeg sa helt innledningsvis, venter vi ikke til det er endelig ferdig. Vi prøver å påvirke, finne nære allierte og påvirke i en tidlig fase, for å ivareta våre interesser.

Jeg vil også understreke – jeg sier litt mye om det nå fordi det ofte kommer opp når det gjelder energi – for det er viktig å legge det til grunn: Det er jo ikke slik at vi nettopp bestemte oss for å koble oss til andre land rundt oss. Vi har svært mange utenlandskabler og høyspentledninger fram og tilbake til egentlig alle land rundt oss, og derfor vil det uansett vår tilknytningsform bety ganske mye hvordan deres regelverk er. På Nord Pool, på Lysaker, hvor man kjøper og selger strøm, er alle andre land enn Norge – EU-land eller Storbritannia, som vi også har et eget regelverk med. Det gjør også at det å følge nøye med på det, for energistormakten Norge, er ganske viktig.

Jeg kommer tilbake til TEN-E-forordningen.

Møtelederen: Jeg tenker nå å gi ordet til Moxnes, som ønsker en oppfølging.

Bjørnar Moxnes (R): Takk for det. Vi kan godt ta et lengre seminar om historikken bak kablene, hva som skjedde med tysklands- og englandskabelen, og hvorfor vi var mot det, men det kan vi ta i et annet forum.

I avtalen som Arbeiderpartiet har signert på, sammen med Høyre, FrP, Venstre og MDG, er det noen forutsetninger som ligger til grunn for ACER-innlemmelsen, deriblant følgende: at flaskehalsinntektene fortsatt skal kunne benyttes til å redusere nett-tariffene, så vel som til vedlikehold og utbygging av det norske strømnettet. Det er et ufravikelig krav, sendt til orientering på mail til EU – uten noe svar fra EU, kan vi si, men det er i hvert fall like fullt det premisset som dere la til grunn i Stortinget overfor befolkningen, velgerne og fagbevegelsen.

Hvis resultatet her blir at en viss prosentandel av inntektene skal gå til EU, hvordan vurderer utenriksministeren det opp mot de ufravikelige kravene som ligger i avtalen, og som er sendt til EU, fra bl.a. Arbeiderpartiet? Hvordan vil det stå seg med tanke på det? Hva vil konsekvensen bli for Arbeiderpartiets syn på dette, om så bare 1 pst. skal til EU av dette som egentlig er våre inntekter?

Møtelederen: For å få en hensiktsmessig avvikling av talerlisten: Er dette til samme tema, Astrup?

Nikolai Astrup (H): Ja, to ting egentlig. Det ene er en oppfølging av svaret på mitt tidligere spørsmål knyttet til Net-Zero Industry Act. Kan utenriksministeren si litt mer om tidslinjen for når man tenker å få avklart problemstillingene knyttet til bl.a. norsk sokkel, som ble trukket opp. Det høres ut som at det disse to rettsaktene har til felles, er at de tegner et bilde av et EU som er stadig mer proteksjonistisk, og at det skaper utfordringer for oss. Det utfordrer integriteten i det indre markedet når vi er både innenfor og utenfor, og de begynner å lefle med ulike definisjoner som kanskje ikke omfatter norske produsenter, selv om vi er en del av det samme markedet. Derfor er det viktig at vi har fremdrift i disse sakene. Derfor er det også viktig å få svar på når vi kan forvente avklaringer på dette.

Når det gjelder nettbanken vil jeg si, fra mitt ståsted i hvert fall, at jeg støtter regjeringens linje i dette. Det er utrolig viktig at dette er nasjonalstatenes kompetanse, og at flaskehalsinntektene tilfaller norske forbrukere og norske bedrifter i form av lavere nettleie. Så det støtter vi hundre prosent, og jeg er glad for at det ser ut som i hvert fall innenlandskablene nå er omfattet. Så gjelder det å få utenlandskablene også om bord der.

Møtelederen: Da tenker jeg at utenriksministeren skal få svare.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg skjønner at jeg ikke svarte helt nøyaktig på det med TEN-E. Det er rett og slett bare at dette ikke er innlemmet ennå. Det er fortsatt til vurdering. Det er egentlig det som er å si om akkurat det.

Til Moxnes’ litt bredere spørsmål: Det ordet vi brukte – jeg var med på å lage den avtalen – er «forutsetninger» for tilslutning til tredje energimarkedspakke, hvor vi i 2018 – eller 2019, var det vel – sluttet oss til det som allerede var et eldre regelverk i EU, inkludert opprettelsen av ACER og tilknytning til ACER som en sammenslutning av NVE-er, egentlig av tilsynsorganene. Det er ikke et organ med besluttende makt. Det er på mange måter litt synd. Det hadde vært fint, for de ønsker jo å tvinge Tyskland inn på en bedre kurs, men de har altså ikke noen myndighet over medlemsstatene, så det kan de ikke gjøre. I motsetning til hva mange på nei-siden mente den gang i debatten, har det vist seg at de bare har rådgivende myndighet i den type spørsmål, fordi energipolitikken forblir nasjonal. Det var altså de daværende forutsetningene – ikke «ufravikelige krav», som er et ord Moxnes ofte har gjengitt, men «forutsetninger». Vi mener det var forutsetninger for den tilknytningen.

Dette har ingenting med ACER å gjøre, dette har å gjøre med hvordan EU-landene videreutvikler sitt regelverk for utvikling av kraft og slikt, og det vil naturligvis fortsette. Her er jeg, som Astrup, veldig tydelig på at vi har klare interesser av at vi fortsatt kan bruke de ganske store flaskehalsinntektene vi får, til å redusere nettleien og det som er viktig her, for vi er ganske store på dette feltet. Vi er ganske store på eksport, men faktisk også ganske store på import av energi, for vi driver med begge deler i stor skala. Derfor ønsker vi at det går den samme veien som Sverige ønsker.

Da er det igjen en fordel at i bunn og grunn er hele premisset for EUs energipolitikk at energimiks og hovedregelverket for kraft f.eks., forblir nasjonalt. Det er liksom et preambelt overordnet prinsipp, som ikke noe EU-land har tenkt å endre på. Det er forslag for å gjøre dette systemet mer effektivt. I noen land er det sannsynligvis smart. Vi ser det først og fremst som en ulempe fordi vi har så mye av disse flaskehalsinntektene. Det er jo ikke penger til EU – det er litt upresist. Det er penger til videreutvikling av slik infrastruktur. Likevel står vi på det standpunktet som jeg refererte til.

NZIA er en prioritert sak. Jeg skjønner godt at Astrup vil vite når. Denne høyesterettssaken er jo litt avgjørende for rettsutviklingen i Norge, og de jobber med den. Vi kommer i hvert fall tilbake så snart vi har noe å melde, og jeg sier fortsatt at det skal skje uten ugrunnet opphold. For når det gjelder den formen for proteksjonisme, som EU i og for seg helt riktig nå innfører som reaksjon på handelskrigene der ute, må vi rett og slett være på innsiden, for vi kommer ikke på innsiden av noen annen blokk. Vi kommer ikke til å være en del av USAs proteksjonistiske tiltak, eller eventuelt Kinas. Den eneste kandidaten vi har, er EØS-fellesskapet vårt, og at det blir sett på som en enhetlig økonomi med 30 land. Og jeg vil bare understreke at dette er ekstremt viktig for norske arbeidsplasser. Det er viktig for norsk økonomi, men ikke minst for alle de arbeidsplassene i norsk industri som er direkte koblet til den europeiske økonomien. Vi skal huske på at vi er forskånet fra veldig mye direkte effekt av alle krumspringene til president Trump på handelsområdet fordi vi eksporterer lite til USA, men vi er veldig preget av det via EU.

Enkelt fortalt: Hvis man sitter på et smelteverk på Vestlandet og produserer deler til tyske biler, betyr det ganske mye at de tyske bilene blir solgt. Derfor er vi veldig preget av det, og derfor er EØS-avtalen igjen vårt viktigste bolverk mot de handelskonfliktene vi nå ser.

Møtelederen: Da gir jeg ordet veldig kort til Moxnes.

Bjørnar Moxnes (R): Ja, jeg er kort og konsis. Beklager, det var Arbeiderpartiet som snakket om «ufravikelige krav» når det gjaldt ACER, som ble til «forutsetninger» i vedtaket. Det kan vi godt gå inn i en språklig debatt om i et annet forum, men jeg er klar over at det var «ufravikelige krav» Arbeiderpartiet solgte det inn med overfor offentligheten, media og fagbevegelsen – men la meg la det ligge.

Mitt spørsmål mer presist er som følger: Det ligger i vedtaket – kall det hva du vil – at man skal bruke flaskehalsinntektene til enten å senke nettleien eller bygge ut nettet innenlands. Hvis det ikke får gjennomslag i TEN-E-forordningen, hvilke konsekvenser vil det ha for regjeringens syn på vår deltakelse i ACER, eller vårt syn på eventuelt å legge ned veto mot denne forordningen, jamført at statsministeren sa til offentligheten at hvis EU i framtiden rokker ved disse stolpene, altså det som er vedtatt av Stortinget, vil Norge reservere seg og tre ut av samarbeidet? Hvilke konsekvenser mener du det vil få hvis man ikke får innfridd at flaskehalsinntektene uavkortet skal gå til enten å senke nettleien i Norge eller utvikle nettet i Norge? Det er spørsmålet, for det ligger jo som et sannsynlig utfall her.

Møtelederen: Utenriksminister Barth-Eide, vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Da vet Moxnes mer enn meg om hva som blir det sannsynlige utfallet. Det er et mulig utfall, selvfølgelig, akkurat som det motsatte også er mulig. Men graden av sannsynlighet er noe annet enn at noe er mulig. Jeg tror at motstanden etter hvert ikke bare vil være svensk mot dette, for det er en rekke land som har interesser i flaskehalsinntekter.

Jeg gjentar – jeg var energipolitisk talsmann den gangen – at det vi vedtok, var et sett av forutsetninger for innpasningen i tredje energimarkedspakke, som var saken i Stortinget den gangen, inkludert tilknytningen til ACER. Dette har ingen ting med ACER å gjøre, for dette er ikke noe ACER sitter og bestemmer. Det er rett og slett et sted hvor NVE-direktører og kollegaer møtes for å prøve å samordne, all den tid vi faktisk har en omfattende utveksling med andre land. Tidligere skjedde det i Norden. De ti institusjonene vi hadde i Norden, er nå erstattet av de som er i EU, fordi det har blitt et større marked enn bare det nordiske, og det er videreført i ACER.

Når det gjelder regelverket, er det noe Kommisjonen, Rådet og Parlamentet vedtar. Der er vi tungt på banen for å påvirke det i vår retning. Det er hypotetisk, det er ikke gjort noe vedtak. Vi får se på fordeler og ulemper når vi faktisk er der, for norske kommuner og krafteiere – og alle som bruker energi – har også en veldig sterk interesse av at vi fortsatt er tilknyttet de europeiske nettene, så vi må se på helheten i dette når vi kommer dit.

Møtelederen: Vi går videre på talerlisten til Sundnes.

Trine Lise Sundnes (A): Isolert sett er det sikkert fint å bygge ut nett, slik at det flyter litt lettere, men det er ikke det jeg har spørsmål om.

Utenriksministeren snakker om norske leverandørers posisjoner og Buy European og at IAA-regelverket er merket EØS-relevant. I og med at regelverket er forankret både til det indre markedet og i handelspolitikken, vil det gjøre at de delene som gjelder det indre marked og industripolitikk, i prinsippet kan tas inn i EØS, hvis jeg forsto det riktig, mens de delene som kobles til handel, beskyttelsestiltak og Made in Europe-preferanser, er vanskeligere å gjøre fullt ut EØS-likeverdige? Betyr det du sier at i realiteten kan konsekvensen bli at IAA-regelverket blir en sånn EØS-på-papiret-dimensjon – en EØS-rettsakt på papiret, mens verktøysettene som handler om handelspolitikken, blir forbeholdt EU-medlemmer?

Møtelederen: Jeg samler opp spørsmål. Fiskaa er foreløpig siste inntegnede.

Ingrid Fiskaa (SV): Til eit heilt anna tema – digital såkalla forenkling. Det eine spørsmålet går på DSA. Eg oppfattar at det er ueinigheit mellom Noreg og EU om handhevinga av det. Kan utanriksministeren seia litt om kva den ueinigheita går på? Det andre gjeld personvernforordninga, eller GDPR, blant vener. Der oppfattar eg at det no er føreslått endringar som svekkjer personvernet. Eg berre lurer på om regjeringa har ein posisjon knytt til det og prøver å påverka regelverket i ei anna retning for å styrkja personvernet?

Møtelederen: Utenriksminister Barth Eide, vær så god.

Utenriksminister Espen Barth Eide: (På grunn av manglende lyd foreligger det ikke referat.)

Møtelederen: Da er det ingen flere inntegnede til denne saken.

Møtelederen: Er det noen som har noe til Eventuelt? Det er det ikke. – Møtet i Europautvalget er hevet.