Møtelederen: Første sak er redegjørelse fra fiskeri- og havministeren. Vær så god, Marianne Sivertsen Næss.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss: Takk for muligheten til å orientere om samarbeidet med EU på fiskeri- og havområdet. Jeg kommer først til å si litt overordnet om viktigheten av relasjonen til EU, før jeg kommer inn på sentrale samarbeidsflater og initiativer som angår marin forskning og det maritime området. Videre vil jeg si noe om EUs regelverksutforming på matområdet og samarbeidet innenfor fiskeriforvaltningen. Siden det er en uforutsigbar tid knyttet til internasjonal handel, vil jeg også si litt om arbeidet med markedsadgang.

Først til viktigheten av samarbeidet Norge–EU: Samarbeidet mellom Norge og EU på fiskeri- og sjømatområdet og det maritime området er unikt i omfang og betydning. Det omfatter hele verdikjeden og forvaltningen fra forskning og kunnskapsutvikling via fiskeri- og havbruksforvaltning til sjømatindustri og handel med sjømat, samt maritim virksomhet og maritime tjenester. Få land – om noen – har et like helhetlig samarbeid med EU som Norge på disse områdene.

Gjennom EØS-avtalen er Norge tett integrert i EUs indre marked, noe som gir norsk næringsliv forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår. Handel med sjømat er regulert i en egen protokoll til avtalen. EU/EØS er det klart største markedet for norsk sjømateksport og samtidig det viktigste markedet for en rekke maritime tjenester, teknologileveranser og skipsfartsrelatert virksomhet. Samarbeidet er også fundamentalt på forvaltnings- og forskningssiden knyttet til bærekraftig forvaltning av felles bestander og utvikling av kunnskapsgrunnlag. I en tid med økte geopolitiske og handelspolitiske spenninger framstår samarbeidet med EU som særlig viktig.

Kunnskap er en forutsetning for bærekraftig forvaltning av havområdene og for å skape vekst i havnæringen. Vi lykkes best når vi utvikler og deler kunnskap med hverandre. Derfor samarbeider Norge og EU om marin forskning. Den såkalte returandelen, altså hvor mye Norge får igjen av forskningsmidlene vi bidrar med i forskningssamarbeidet med EU, er spesielt høy fordi norsk marin forskning er i verdensfronten. Andelen er alltid over målet på 2,8 pst. og flere ganger opp mot 10 pst. Dette gjenspeiler Norges sterke stilling innen blå næringer. Det medfører også et ansvar.

EUs samlede framstilling av deres havpolitikk, altså havpakten, ble lagt fram under FNs havkonferanse i 2025. Jeg har uttrykt støtte til EUs arbeid for å løfte havpolitikken. Oppfølgingen tar form av regelverksutvikling og en rekke initiativer. Mye av arbeidet finner sted i 2026 og vil legge føringer for EUs neste langtidsbudsjett for perioden 2028–2034. Blant annet har EU signalisert en sterk ambisjon om å sikre en robust global infrastruktur for havobservasjon og lansert de første utlysningene av prosjekter. Nærings- og fiskeridepartementet har levert innspill og vært i dialog med Europakommisjonen. Det blir i fortsettelsen viktig å gi innspill til EUs kommende langtidsbudsjett, slik at hav forblir en prioritet.

Til det maritime området: EU har i senere tid vært aktiv på det maritime området. Den 4. mars publiserte Europakommisjonen sin maritime industristrategi og havnestrategi.

Industristrategien skal styrke EUs maritime næring gjennom å fremme europeisk skipsbygging, europeisk skipsfart og rigge seg for den usikre verdenen vi lever i. Strategien peker på viktige utfordringer, som tilgang på teknologi, finansiering og kompetanse.

Havnestrategien skal bidra til å gjøre europeiske havner mer konkurransedyktige, bærekraftige og sikre, samtidig som de støtter EUs overordnede transport- og klimamål. Havnestrategien kommer med fem prioriterte områder med tilhørende tiltak: konkurranseevne, energiomstilling, sikkerhet, finansiering og kompetanse.

Vi har delt våre innspill med Europakommisjonen underveis i arbeidet med begge strategiene. Vi er i stor grad enig med EU, både i deres beskrivelse av muligheter og utfordringer i den maritime næringen og i målet om å utvikle havnene. Vi har samtidig pekt på at EU ikke må bli for proteksjonistisk, og minner om at Norge er en del av det indre markedet. Det vil vi fortsette med. Vi vil følge gjennomføringen av EUs maritime industristrategi og havnestrategi tett framover. Det kan også gi oss nyttige innspill i arbeidet vi har satt i gang med nasjonal maritim strategi – Maritim politikk for en ny tid.

Europakommisjonen la 19. november 2025 fram forslag til en forordning om militær mobilitet. EUs betydning for europeisk sikkerhet og forsvar har økt og er i rask utvikling. Forordningen vil bl.a. styrke robustheten i transportinfrastruktur ved at det stilles krav om oppgradering for å legge til rette for militær mobilitet. Dette gjelder også havner. Ved krise eller krig vil Norge være mottaks- og transittland, og norske havner vil motta store mengder styrker, materiell og forsyninger som skal transporteres videre på vei og bane.

Forslaget har som formål å fjerne hindringer for militær mobilitet og fastsette klare regler og prosedyrer for grensekryssende militære bevegelser. Det etableres også en beredskapsmekanisme for hurtigbehandling og prioritert tilgang til infrastruktur for væpnede styrker som opererer i EU- eller NATO-sammenheng. For effektivt å håndtere kriser i og i siste instans forsvare den nordisk-baltiske regionen, spesielt i Arktis, vil militærtransport i Norge spille en sentral rolle. Regjeringen har derfor besluttet at den skal arbeide for at Norge deltar på så like vilkår som mulig som EUs medlemsland i EUs forordning om militær mobilitet.

Så til fiskeriforvaltning: Samarbeidet med EU endret seg fundamentalt etter at brexit fikk effekt i 2021, og den nye balansen er fremdeles ikke helt på plass. Da Storbritannia forlot unionen, tok de også med seg store havområder. Dette endret EUs status som fiskeriaktør i Nordøst-Atlanteren. EU sitter igjen med begrensede havområder og lite fisk. Gjennom Trade and Cooperation-avtalen med Storbritannia, den såkalte brexit-avtalen, fikk de beholde ganske store fiskekvoter, men EUs flåte er helt avhengig av adgang til både britisk og norsk sone for å kunne fiske disse kvotene. Vi opplever derfor et økt press fra EU. Det norske fisket som foregår utenfor våre egne soner, har tradisjonelt foregått i Storbritannia, særlig i skotske farvann. Storbritannia er derfor blitt en svært viktig samarbeidspartner for Norge, og vi samarbeider også tett i regionale og globale fiskerifora.

Samarbeidet med EU omfatter flere fiskerier, både bilateralt og i kyststatssammenheng. I denne typen forhandlinger er det ikke unaturlig at det er interessemotsetninger. For tiden er det utfordringer knyttet til de pelagiske fiskeriene, hvor det mangler helhetlige fordelingsavtaler.

I desember i fjor inngikk kyststatene Norge, Storbritannia, Færøyene og Island en avtale om fordeling og forvaltning av makrellbestanden. Til tross for mange forsøk lyktes det ikke å få med EU og Grønland i en avtale. Det skyldes i første rekke EUs manglende fleksibilitet til å bevege seg fra deres primærposisjon. De andre kyststatene konkluderte derfor med at det var nødvendig å gå videre uten EU, og så forsøke å inkludere EU senere. Avtalen åpner eksplisitt for det.

Firepartsavtalen som kom på plass, bidrar til å redusere det langsiktige fisketrykket. Dette er viktig siden Det internasjonale havforskningsrådet anser makrellbestanden å være i dårlig forfatning. Jeg hadde 12. mars et møte med EU-kommissær Kadis om dette spørsmålet. Møtet foregikk i en hyggelig tone, men EU fortsetter å peke på Norge som særlig problematisk, selv om den inngåtte avtalen har fire parter.

Jeg understreket at Norge, Storbritannia, Færøyene og Island alle hadde måttet gjøre betydelige innrømmelser sammenlignet med sine opprinnelige posisjoner. Det er derfor naturlig at også EU viser fleksibilitet og justerer sine krav dersom man skal lykkes med en helhetlig løsning. Jeg framholdt at Norges andel reflekterer den store utbredelsen av makrell i norsk økonomisk sone, men også er kompensasjon for at Island og Færøyene har adgang til å fiske i norske farvann. Jeg sa Norge nok en gang kunne vise noe mer fleksibilitet, dvs. redusere vår andel litt, dersom EU på sin side også bidrar. Dessverre ga ikke kommissæren uttrykk for at EU var interessert i å bevege seg. Generelt opplever jeg EU som ganske urimelig og fastlåst i sin makrellposisjon.

I slutten av februar i år ble Norge og EU enige om en soneadgangsavtale for NVG-sild og kolmule. Det var mulig fordi begge parter var villig til å vise fleksibilitet. Fra norsk side vil vi fortsette å ta initiativ til en konstruktiv dialog med Kommisjonen og i de etablerte forhandlingssporene. Jeg har avtalt et nytt møte med kommissær Kadis i morgen, 29. april, hvor vi igjen vil drøfte dette og andre fiskerispørsmål.

Norske posisjoner i forhandlinger med EU – som med andre parter – handler om å ivareta suverene rettigheter etter havretten til naturressurser i våre farvann, rettferdig fordeling og bærekraftig forvaltning. Dette er en norsk kjerneinteresse. Det er i norsk interesse å videreutvikle dialogen og forklare våre posisjoner og interesser, samtidig som vi lytter til våre forhandlingspartnere. Gjensidig forståelse av hverandres posisjoner må ligge i bunnen når vi forhandler.

Så til sjømatområdet: Havet er en sentral kilde til mat – nå og for framtiden. Som fiskeri- og havminister er jeg en av tre matministre. Matområdet er det største regelverksområdet i EØS-avtalen. Området er preget av at de fleste EU-rettsaktene på området faller innenfor EØS, mens noen faller utenfor. Det gjør at det kreves god EØS-rettslig kompetanse i forvaltningen når det gjelder vurdering, innlemmelse og gjennomføring av EØS-regelverk.

Mattilsynet følger opp regelverksutviklingen i Brussel på matområdet og har ansvaret for gjennomføring og forvaltning av EØS-regelverket. Det er viktig at Mattilsynet har tilstrekkelig med ressurser og kapasitet, slik at vi kommer godt inn i regelverksprosessene og kan være med og påvirke resultatet. Her er regelverket for dyrehelse, dyrevelferd og mattrygghet særlig viktig, bl.a. for å oppnå målene i samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr, og det gjelder i særdeleshet for å sikre at norske interesser ivaretas innen sjømatområdet.

Jeg vil også understreke fordelen med at Norge får delta i EFSA – Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet. Ved å delta i EFSA får Norge tilgang til et stort europeisk kunnskapsmiljø og kan bidra direkte i utviklingen av risikovurderinger som senere påvirker EØS-regelverk. Dette styrker norsk forvaltning, gir tidlig innsikt i vitenskapelige vurderinger og gjør det mulig å fremme norske perspektiver, særlig innen sjømat, dyrehelse og dyrevelferd, hvor Norge har særskilt kompetanse.

Regjeringen arbeider målrettet for å begrense etterslepet i gjennomføringen av EØS-regelverket på matområdet. Samtidig legger vi vekt på at norske interesser og konstitusjonelle forhold ivaretas. Enkelte eldre rettsakter er fortsatt uavklarte. Her vurderer vi behovet for tilpasningstekster eller konstitusjonelle forbehold i tråd med EØS-avtalen.

Avslutningsvis vil jeg gjerne si litt om handelsvilkår. EU er Norges største sjømatmarked, og Norge er EUs største sjømatleverandør i tall. EU importerer det meste av den sjømaten de har behov for, og Norge har en markedsandel på 25 pst. Norge eksporterer 55 pst. av vår sjømat til EU. Handelen bidrar til betydelig verdiskaping for begge parter og gir EUs forbrukere god tilgang på sunn mat fra havet.

Beklageligvis er det gjensidige avhengighetsforholdet ikke fullt ut gjenspeilet i vilkårene for sjømathandelen med EU. Norge har dårligere tollvilkår enn flere viktige konkurrentland. Gode markedsvilkår er avgjørende for at norsk sjømat skal opprettholde og utvikle sin posisjon, og regjeringen vil derfor fortsette å arbeide for bedre handelsvilkår i EU. Dette er også i EUs interesse ettersom unionen har et betydelig importbehov som Norge kan bidra til å dekke. Norsk sjømat er kortreist og miljøvennlig, og samarbeidet med EU om matvareberedskap bør dessuten styrkes, der sjømat spiller en viktig rolle.

Fra norsk side deltar Nærings- og fiskeridepartementet og Landbruks- og matdepartementet i EUs ekspertgruppe for matsikkerhet. Arbeidet omfatter fisk og sjømat på lik linje med landbruksvarer og andre viktige innsatsfaktorer. Nye forhandlinger om midlertidige tollfrie importkvoter parallelt med forhandlinger om EØS-midler bør starte opp i 2027, men tidsrammen er ikke fastsatt. Forhandlingene vil bli krevende, og det er viktig å avklare så mange utestående spørsmål i forholdet til EU som mulig.

Tiden vi lever i, viser at gode handelsvilkår ikke kan tas for gitt. Vi må derfor arbeide bredt, langsiktig og målrettet på alle relevante arenaer. Med det håper jeg å ha vist hvor bredt og viktig samarbeidet med EU er på fiskeri- og havområdet. Takk for oppmerksomheten.

Møtelederen: Tusen hjertelig takk for orienteringen. Vi åpner for spørsmål og kommentarer.

Geir Pollestad (Sp): Eg har ein kommentar og eit spørsmål. Kommentaren går på det som vart sagt om at ein opplever meir press frå EU når det gjeld fiskekvotar. Då er det frå Senterpartiets side viktig å minna om at ein av grunnane til at Noreg ikkje er medlem av EU, nettopp er ønsket om å ha nasjonal kontroll på våre eigne fiskekvotar.

Så til spørsmålet, som gjeld eksport av sjømat og det norske forbodet mot eksport av laks med skadar og sår. Eg har forstått at det har vore eit press frå EU for å fjerna det, slik at det skal vera mogeleg å eksportera såkalla produksjonsfisk ut av Noreg. Det vil kunna få konsekvensar for foredling på land i Noreg. Mitt spørsmål gjeld eigentleg status på det arbeidet, og om regjeringa prinsipielt ønskjer å oppretthalda den delen av kvalitetsforskrifta som gjev dette eksportforbodet.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss: Takk for spørsmålet. Jeg skjønner kommentaren, og til det konkrete spørsmålet om produksjonsfisk kan jeg si at det er et arbeid som nå pågår i departementet med å gå igjennom kvalitetsforskriften. Derunder er også det som handler om produksjonsfisk. Produksjonsfisk betyr i dag arbeidsplasser i Norge, men målsettingen er å få ned andelen produksjonsfisk. Jeg vil ikke anbefale en bedrift i Norge å satse stort på å bearbeide produksjonsfisk, for den andelen skal i henhold til det også Stortinget har stilt seg bak i havbruksmeldingen, betydelig ned, og vi skal både forbedre dyrevelferden og få ned dødeligheten. Det vil om ikke altfor lenge komme en oppfølging av hva vi lander på i den kvalitetsforskriften.

Det jeg kan si, er at det er press fra EU – riktig – og det er også i strid med WTO, slik det ligger an nå. Denne saken må det ses på, og jeg vil komme tilbake til hvordan vi går videre i løpet av våren.

Erlend Larsen (H): Takk for orienteringen.

Jeg har spørsmål om militær mobilitet og forsyningslinjer. Har regjeringen definert hvilke havner som skal prioriteres, hvilke transportakser som skal transportere, altså vei og jernbane, og planer for å oppgradere det som er nødvendig å oppgradere? Det vil kunne være litt i strid med NTP, men uansett er det viktig å få fortgang på å gjøre det.

Statsråd Marianne Sivertsen Næss: Det jeg kan si er at vi har fått på plass en ny havneberedskapsforskrift, som nettopp er en forskrift som skal sørge for at Forsvarets behov for mobilitet i en eventuell krise og krig er dekt. Det betyr at det er et vedlegg med hvilke havner som er utpekt som særlig viktige – vedlegg på nivå Begrenset. Men det arbeidet er gjort og det jobbes med.

Når det gjelder planer for oppgradering, vil det enten være et budsjettspørsmål, eller man må komme tilbake til hvordan det eventuelt skal finansieres hvis det er noe ekstraordinært, for det er veldig mange private havner i Norge som også vil kunne være viktige i et sånt tilfelle. Nøyaktig hvordan det skal finansieres er noe vi ser på for øyeblikket. I det kommende arbeidet med Nasjonal transportplan vil også Forsvarets behov måtte ha en viss betydning, men det er det samferdselsministeren som har det koordinerende ansvaret for, så jeg skal ikke gå dypt inn i det. Når det gjelder havner, vil det som sagt bli sett hen til hvilke behov Forsvaret har også i det videre når det gjelder prioriteringer.

Møtelederen: Da er det ikke flere inntegnede talere til saken.