Møtelederen: Da går vi videre til utenriksministeren og hans ganske brede vifte av saker i dag. Vær så god!

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg vil gjerne informere utvalget om intet mindre enn fem ulike saker, men vi skal ta hensyn til den tidsrammen som nettopp ble nevnt.

For det første gjelder det utfallet av WTOs ministermøte som nylig ble avholdt i Abu Dhabi. Så blir det noen ord om Europaparlamentets resolusjon om havbunnsmineralvirksomhet på norsk sokkel. For det tredje blir det litt om EUs nye støtteordning for Ukraina – Ukraine Facility – som ble vedtatt på det ekstraordinære EU-toppmøtet den 1. februar, og litt om Norges sikkerhetspolitiske samarbeid med EU i den sammenheng. For det fjerde vil jeg gjerne gi utvalget en kort status for avtalene om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat, ettersom det trolig vil kreve en rask stortingsbehandling i løpet av våren. Til slutt vil jeg gjerne si litt om planene for å undertegne en avtale om et industripartnerskap med EU i Brussel 22. mars i forbindelse med markeringen av at det er 30 år siden EØS-avtalen ble inngått.

Først til WTOs 13. ministerkonferanse i Abu Dhabi. Her tror jeg det er riktig å si at det var en kraftig realitetsorientering. Det er ingen tvil om at det globale multilaterale samarbeidet knaker i sammenføyningene, og det er få steder det er så åpenbart som i WTO. Dette er svært alvorlig for Norge. Vi har vært blant de landene i verden som har tjent mest – i alle mulige betydninger av ordet – på en åpen verdenshandel. Det er nå kraftig utfordret av økende geopolitisk konkurranse og mindre oppslutning om et regelbasert handelssystem, ikke fra flertallet av verdens land, men fra tilstrekkelig mange til at vi har et problem.

Vi ser ikke minst at USA ikke lenger er den samme drivkraften for en regelbasert handelspolitisk orden som de en gang var. Samtidig ser vi at flere store utviklingsland har sterke ambisjoner om å sette agendaen og i større grad enn før er villig til å stille ultimatum, også når det fører til at avtaler ikke blir til, og at samarbeid ikke fører fram.

Det første målet for denne konferansen var å komme i mål med del to av fiskerisubsidieavtalen om bærekraft fra 2022, som en oppfølging av den første delen som nylig ble godkjent av Stortinget, og der jeg overleverte ratifikasjonsinstrumentene mens jeg var i Abu Dhabi. En ferdigstillelse av del to av avtalen ville medført begrensninger på subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske, og er derfor svært viktig både fra et naturbevaringsperspektiv og fra et solidaritetsperspektiv opp mot land i sør, som opplever at mye av deres livsgrunnlag blir undergravet.

Her kom man svært nær en avtale, men til slutt blokkerte India og Brasil likevel konsensus, og de viktigste problemstillingene var hvor store unntak fra regelverket som kan kunne gis til store utviklingsland.

Drøftelser om et nytt arbeidsprogram for landbruksforhandlinger kom heller ikke på plass. Isolert sett er ikke dette nødvendigvis negativt for Norge, for landbruksforhandlinger ville fra mange land medført et ønske om kutt i intern støtte og forbedring av markedsadgang, mens vi fra norsk hold har viktige interesser å ivareta for å sikre et levedyktig landbruk i hele landet. Sånn sett er det til å leve med for oss, men det er altså en del av et bilde av at det er lite framgang i WTO.

Et av de virkelig store spørsmålene i WTO er spørsmålet om en tvisteløsningsmekanisme. De som kjenner global handelspolitikk godt, vil vite at da man gikk fra GATT til WTO i 1995, var det å innføre et element av overnasjonalitet, altså en tvisteløsningsmekanisme med et ankeorgan, en av de sentrale endringene og gjorde at WTO ble WTO. Der er det slik at siden Trumps dager, men også fram til nå gjennom Biden, har USA blokkert for nyutnevnelser av medlemmer til dette ankeorganet, slik at det etter hvert er satt ut av spill – ikke fordi noen har vedtatt det, men fordi man på en måte har sabotert den praktiske funksjonen. Derfor har man ikke et ankeorgan. Det betyr at hvis man nå anker fra førsteinstans, så anker man inn til ingenting, og saken blir ikke løst. Det er et veldig alvorlig problem.

Jeg var bedt om å forsøke å bidra til framgang der, og det var veldig tydelig at tross et ganske massivt press på USAs handelsutnevning fra omtrent alle land, var de ikke villig til å gi seg på dette punktet nå. Vi endte likevel opp med å få en ministererklæring der alle land, USA inkludert, sluttet seg til en tydelig ambisjon om at dette skal bli løst i løpet av året. Jeg tror en ærlig lesning av det er at det er nok sent på året, litt avhengig av utfallet av valget i et større vestlig land – for å si det sånn. Det er i hvert fall et lite lyspunkt i en ellers litt mørk situasjon.

Et annet lyspunkt, sett med våre øyne, var at man videreførte enigheten om ikke å innføre toll på rene elektroniske overføringer, f.eks. e-bøker. Enkelte land har vært bekymret for tapte tollinntekter i en digitalisert verden, men de fleste har ønsket å unngå uforutsigbarhet for næringslivet, og det var det synet som ble stående.

Så har WTO-medlemmene for første gang på svært lenge blitt enige om å tilrettelegge ytterligere for utviklingsland som får særbehandling i handelsregelverket på noen områder. Det var også gode samtaler, dog uten noe vedtak, om sammenhengen mellom handel, klimaambisjoner etter COP28 og implikasjoner av naturavtalen, som jeg fant interessante, for det er klart at man må få de ulike delene av det internasjonale systemet til å henge bedre sammen. Det kan love godt for videre samtaler mot nye ministermøter.

Så vil jeg gå videre til spørsmålet om havbunnsmineraler og Europaparlamentets engasjement her. Som alle vet har det vært en god del internasjonal oppmerksomhet om Stortingets tilslutning til en åpning for å vurdere mineralutvinning i et område på norsk kontinentalsokkel. Jeg tror det er riktig av meg å si at dette nok er Norges mest krevende omdømmesak akkurat nå.

Vi har fulgt nøye med på ordskiftet i Europa og holdt tett kontakt med de mest relevante utenriksstasjonene for å sørge for at de har nødvendig informasjon og budskap som kan forklare hva som egentlig er norsk posisjon, og hva det egentlig handler om, for det er skapt et inntrykk av at Norge allerede er i gang med utvinning, eller her og nå har åpnet for faktisk utvinning. Det er som utvalget vil vite, ikke riktig. Europaparlamentet besluttet å debattere saken i februar og vedtok en ikke-bindende resolusjon hvor parlamentet uttrykte bekymring over det norske vedtaket.

Vi anser det slik at reaksjonene og mediedekningen har vært preget av unøyaktigheter og misforståelser om hva vedtaket om åpning innebærer. Vi har vært opptatt av å nyansere og forklare vedtaket som et nødvendig steg for at også private aktører skal kunne innhente mer kunnskap om dyphavet gjennom utforsking og leting, men ikke at man her og nå har åpnet for faktisk utvinning. I den sammenheng betoner vi at Norge er en ansvarlig havnasjon som tar helhetlig, kunnskapsbasert og bærekraftig havforvaltning på alvor, og at dette vedtaket ikke er noe avvik fra denne tilnærmingen, snarere tvert imot. Og det er viktig å understreke at det er et behov for å diversifisere forsyningslinjene av mineraler, metaller og sjeldne jordarter, ikke minst i tilknytning til arbeidet for mer strategisk autonomi. Man kan ikke a priori si at man vet her og nå om det er bedre eller verre å utvinne fra havbunnen enn det er fra gruvedrift på land – noe sted må man finne dette, og derfor trenger vi altså mer kunnskap.

Vi opplever når vi presenterer dette synet direkte til europeiske ledere, europeiske institusjoner og medlemmer av parlamentet, at vi får en mye mer åpen og nysgjerrig linje enn den litt harde stemningen som skapes i det offentlige rom. Dialog her fungerer, og jeg vil også oppfordre alle andre som er i kontakt med europeiske partnere, om å bidra til å forklare hva norsk tilnærming egentlig er og underbygge Norge som en ansvarlig havnasjon. Det er klart at da er det viktig at vi leverer god havpolitikk nasjonalt og internasjonalt også utenfor dette spørsmålet, for vi baserer oss på en kunnskapsbasert forvaltning og et føre var-prinsipp.

For det tredje vil jeg si litt om Ukraina. Jeg tror det er vel kjent at Russlands angrepskrig mot Ukraina er og forblir en grunnleggende trussel mot europeisk sikkerhet og normene vi har bygd europeisk sikkerhet på, og ingenting tyder på at Russland vil endre kurs. Russland håper at vestlig samhold vil sprekke opp, og vår jobb i Vesten er å vise at det ikke er tilfellet. Det var lenge slik at USA ledet an i støtten til Ukraina. Nå har EU og EU-landene klart gått forbi USA. Det er faktisk nå dobbelt så mye støtte fra EU og EU-landene til Ukraina, ifølge Kiel-instituttet, enn det er fra USA. Vi må likevel forberede oss på at Europa, oss inkludert, vil måtte gjøre stadig mer.

Siden vårt forrige møte har EU vedtatt en ny langvarig, langsiktig ordning for økonomisk støtte, Ukraine Facility, på det ekstraordinære EU-toppmøtet den 1. februar. Det skal fordele 50 mrd. euro til Ukraina fram til 2027. At det blir flere slike langsiktige avtaler, ønsker vi velkommen. Det er veldig mye i tråd med Nansen-programmet, som hele Stortinget har stilt seg bak. Dette kommer da i tillegg til allerede gitt militær og humanitær bistand av den støtten EU-landene gir bilateralt. Det er viktig å understreke at dette er altså EUs bidrag på toppen av det store og små EU-land gir hver for seg. Det skal også bidra og gå til de ukrainske statsfinansene som er hardt presset av krigen, og er et avgjørende bidrag til Ukrainas motstandskraft. Midlene skal støtte kapasitetsbygging og reformer knyttet til Ukrainas prosess med å bli medlem i EU. Dette vil bidra til å styrke Ukrainas evne til å nyttiggjøre seg støtte fra andre EU-kilder, også Nansen-midlene.

Dette er en aspirasjon som Norge støtter. Vi støtter jo gjerne alle lands ønske om å bli medlem av EU, så lenge vi ikke blir medlem selv – og det gjelder også Ukraina og Moldova.

EU inntar en klar rolle som Ukrainas viktigste støttespiller på det økonomiske området, og medlemskapsforhandlingene med Ukraina bidrar til å gi dette en trygg og langsiktig forankring. For Norge er det derfor viktig å arbeide nært med EU-kommisjonen og EU-landene om støtten til Ukraina. Det er for øvrig nyttig å minne om at når land blir EU-medlemmer, blir de også EØS-medlemmer, og derfor angår dette oss ganske direkte.

Det er svært positivt at Norge er blitt invitert til å delta i styringskomiteen for Multi-agency Donor Coordination Platform for Ukraine, som altså er G7-landene, Ukraina og EUs plattform for bedre koordinering – for en ting er hvor mye penger man gir, noe annet er å passe på at det gir mening sammen. Derfor er det viktig å samordne også den sivile bistanden til Ukraina i tråd med ukrainske behov. Som kjent arbeides det med ytterligere militær støtte til Ukraina.

Det er bred enighet blant vestlige og europeiske ledere om at dette fordrer en kraftfull og samlet respons, og vi deltar aktivt i disse samtalene. Det er også grunn til å tro at møtet i Det europeiske råd neste uke, altså 21. og 22. mars vil treffe nye beslutninger om felles militær støtte til Ukraina, og dette vil jeg da komme tilbake til på et framtidig møte i utvalget.

Et hovedspor akkurat nå i den militære støtten er ammunisjon, hvor det er en stor utfordring å øke produksjonskapasiteten i Europa som ledd i å få til anskaffelser som gir Ukraina det de trenger raskt nok. Og som jeg tidligere har vært inne på, deltar Norge også i de nye EU-programmene EDIRPA og ASAP. Jeg regner jo med at utvalget husker hva det står for, men hvis noen skulle ha glemt det, står altså EDIRPA for European Defence Industry Reinforcement through common Procurement Act, og ASAP for Act in Support of Ammunition Production, men er egentlig aller best i forkortet form ASAP. Dette er programmer vi er aktivt med i, og vi regner med at norske bedrifter kommer til å komme heldig ut av tildelingene rundt ASAP-programmet. Det venter vi beslutninger på i svært nær framtid.

Det pågår et aktivt arbeid med norsk deltakelse i romsamarbeidsprogrammet Secure Connectivity. Vi møter en klart positiv holdning til norsk deltakelse fra EU-kommisjonen, men vi er ikke i mål. Vi har lenge stått rede til å åpne forhandlinger, men må fortsatt avvente interne EU-prosesser som tar tid å gjennomføre. Et gledelig utviklingstrekk her er at vi opplever større gehør for vårt grunnleggende syn på at norsk deltakelse ikke utelukkende bør baseres på en bilateral tilknytningsavtale, men også på EØS-avtalen. Så vi har et noe mer optimistisk syn på dette enn vi hadde før jul.

For det fjerde litt om avtalen om EØS-midler for handel med sjømat. Dette er jo grundig dekket i tidligere møter, men det er altså viktig at vi får på plass avtalen om den nye runden av EØS-midler. Den forrige har jo utløpt, og vi ønsker at det ikke skal være noe gap. Demokratisk tilbakeslag har preget mange europeiske land, og EØS-midlene skal bidra til å opprettholde felles europeiske verdier, bl.a. gjennom direkte støtte til sivilsamfunnene, som tar 10 pst. av midlene, i samarbeid med Europarådet. Ved utforming av programmene vil perioden 2021–2028 utgjøre Norges største finansielle satsing på demokratifremme i Europa noen sinne. Dette ble vi enig med Kommisjonen om før jul i fjor, slik jeg tidligere har opplyst om, men det har siden vært jobbet med godkjenning av avtalene både i EU og i de tre EØS/EFTA-statene. I forrige uke sendte Kommisjonen avtalene til EU-landene og ba om at Rådet godkjenner resultatet og gir fullmakt til å undertegne, og vi håper at ingen EU-land setter ned foten, slik at avtalene kan godkjennes raskt i Rådet. Målet er undertegning i løpet av mars. Samtidig ser vi nå at det kan bli utfordrende på grunn av stramme tidsfrister og mange saker på EUs egen agenda. Som kjent stunder det mot valg til Europaparlamentet, og det preger livet i Brussel stadig mer.

På norsk side har vi fullført vår interne godkjenning og er klar til å undertegne. Som jeg nevnte i forrige møte vil regjeringen umiddelbart etter undertegning forelegge en samtykkeproposisjon for Stortinget Jeg håper det er forståelse for at stortingsbehandlingen om dette må skje raskt, da det er et sterkt ønske om at avtalene kan godkjennes i løpet av våren eller forsommeren. De forrige ordningene med EØS-midler har utløpt, og som nevnt er det viktig å unngå et gap mellom ordningene, noe som vil medføre tap av kontinuitet og kompetanse.

Så er avtalen om handel med sjømat viktig for vår fiskerieksport og arbeidsplasser i fiskerinæringen. Avtalen inneholder tollfrie kvoter som eksportørene ikke kan benytte før avtalen er på plass. Derfor er det også viktig for dem at dette skjer raskest mulig. Noen av disse tollkvotene er helt avgjørende for muligheten til å eksportere til EU.

På forrige møte i februar nevnte jeg at vi i forberedelsene til 30-årsjubileet for EØS-avtalen legger opp til en markering i Brussel – dette er altså siste sak. Det er planlagt til 22. mars, altså neste uke, i forbindelse med møtet i Det europeiske råd, der alle statsoverhoder i EU og EØS/EFTA-landene vil være til stede. Statsministeren tar sikte på å delta, og det legges opp til møter med Kommisjonen. Besøket er en anledning til å formidle betydningen av vårt samarbeid til lederne for alle EØS-medlemsland og -institusjoner, til et internasjonalt publikum og til norsk offentlighet, også gjennom media.

Vi planlegger å bruke denne anledningen til å undertegne et industripartnerskap med EU, og dette blir en konkret leveranse under grønn allianse, som statsministeren og kommisjonspresident von der Leyen undertegnet den 24. april i fjor. Dette partnerskapet skal bidra til etablering og utvikling av bærekraftige batteri-, mineral-, råvare- og verdikjeder i Europa. Dette innebærer alt fra konkrete samarbeidsprosjekter, finansiering og informasjonsdeling til dialog om barrierer for verdikjedene. Partnerskapet kan også inkludere temaer som f.eks. sluttbrukermarkeder for mineraler, som solindustrien.

Jeg har lyst til å avslutte med å si at jeg i går var i Berlin og snakket med den tyske både utenriksminister i Kanzleramt, utenrikskomiteen og flere andre. Tyskland er altså vår nærmeste partner i EU og også en veldig god støttespiller for alle de spørsmålene jeg nå nevnte inn mot prosessene i EU, i tillegg til kontakten med Kommisjonen. Så vi forsøker å føre en så aktiv europapolitikk som mulig mot både Brussel og sentrale medlemsland.

Takk for oppmerksomheten.

Møtelederen: Da gir jeg ordet først til Ingjerd Schie Schou.

Ingjerd Schie Schou (H): Takk for gjennomgangen av en rekke viktige og sentrale temaer.

Jeg vil bare følge opp på ett område, og det er det utenriksministeren omtaler som Norges mest krevende omdømmesak med hensyn til mineraler og kunnskapsinnhenting og alt det vi vet ligger i vedtaket som er gjort her. Det er lett å være etterpåklok og tenke at man kanskje skulle hatt en annen type kommunikasjonsstrategi.

Utenriksministeren kan selvfølgelig godt kommentere på det, men noen er vel interessert i å ikke høre hva vedtaket egentlig handlet om, og ønsker å spenne bein under akkurat det. Kunne utenriksministeren kanskje kommentert på hva som er motivasjonen for ikke å ville forstå hva det vedtaket faktisk inneholder?

Ola Elvestuen (V): Det første er ikke et spørsmål, men en kommentar. Det gjelder havbunnsmineraler. For å være helt klar: Jeg mener regjeringen kommer med uriktige opplysninger til EU. Det er ingen tvil om at det regelverket som vi har vedtatt på Stortinget, også innebærer et regelverk for åpning. Vi er det første landet i verden som gjør det. Det som er endringen fra Stortinget, er at de første tillatelsene skal tilbake til Stortinget. Akkurat som innenfor petroleumssektoren er det vel konsesjoner over 15 mrd. kr som kommer innom Stortinget, men regelverket er der. Fra Venstres side har vi en samarbeidsavtale med Renew Europe, og vi kommer til å fortsette å ha kontakt med dem på dette området, akkurat som vi har hatt tidligere. Vi vil selvfølgelig også ha det framover, med det som er vårt synspunkt. Det var en kommentar.

Så har jeg et spørsmål: Utenriksministeren var innom WTO, og da var han også innom USAs rolle. Et av de store trekkene internasjonalt nå er jo Kinas rolle. Sterkt subsidiert satser de på eksport av batterier, elbiler, solcellepaneler og andre varer, for å dominere hele verdikjeden på mange flere områder. Dette vil måtte føre til reaksjoner, for de er veldig subsidiert. Jeg lurer på om dette er et tema i de WTO-forhandlingene, og hvordan det påvirker dem.

Så har jeg et siste lite spørsmål: Det gjelder EØS-midlene, der det er en ny avtale. Er det noen endringer i forbindelse med dem, om hvordan de kan benyttes f.eks. i Ukraina, i Moldova eller i andre land? Det kunne jo tidligere gjøres i samarbeid med andre EØS-land. Er det noen endringer der?

Per Olaf Lundteigen (Sp): Det gjelder WTO-ministermøtet i Abu Dhabi. Utenriksministeren sa at det var en mørk situasjon. Den regelbaserte verdenshandelen er under press, samtidig som det som er den stadig mer erkjente situasjonen, er at en er i en ny virkelighet – fra globalisering til deglobalisering. Jeg syns den nye virkeligheten som vi står oppe i, kommer veldig lite fram. Det kan vel da bety at en går fra en friest mulig handel til en rettferdig handel, for å sette en merkelapp på det.

Utenriksministeren sa at det eksempelvis under landbruk ikke ble noe nytt arbeidsprogram, og det var til å leve med for oss. Ja, takk for at det ikke ble noe nytt arbeidsprogram der, for det hører jo til en gammel tid, det hører til en tid som er forgangen. Nå er det beredskap, nå er det en ny situasjon vi er oppe i. Derfor lurer jeg på om utenriksministeren kan utdype denne situasjonen litt mer, hvordan norske myndigheter opptrer i WTO for å være moderne og aktuelle i den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, hvor beredskap og ikke friest mulig handel bør være et helt annet innslag i WTOs programmer framover.

Ingrid Fiskaa (SV): Litt oppfølging av det som Per Olaf Lundteigen tek opp her om WTO: Eg forstod at eit viktig tema på WTO-møtet var beredskapslager, eller matlager, som særleg India har gått i spissen for å kunna ha. Korleis stiller regjeringa seg til det kravet? Det er ei langvarig sak, så vidt eg forstår, i WTO.

Så nokre oppklaringsspørsmål: Når det gjeld sikkerheitspolitisk samarbeid med EU, fekk eg med meg at det handla mykje om Ukraina, og for så vidt òg litt om romsamarbeid. Var det noko meir der som gjeld det sikkerheitspolitiske?

Til slutt: Kan utanriksministeren forklara samanhengen mellom EØS-finansieringsordningar og marknadstilgangen for sjømat?

Møtelederen: Jeg har tegnet meg selv til slutt. Spørsmålet dreier seg om EØS-midlene og markedsadgang. Det har kommet rapporter nå om at den forventede økte tollen på import av en del grønnsaker fra EU kan skape litt utfordringer for fiskeriavtaler som inngås. Det ville være fint med en kommentar på det. Utenriksministeren har jo selv sagt ved flere anledninger at EU nå kobler sammen områder og felt på en annen måte enn tidligere. Er det noe som merkes i de diskusjonene?

Så vil jeg gjenta det jeg også har sagt en gang tidligere, og det knytter seg til spørsmålet om rask godkjenning av avtalene. Det er Stortinget veldig innstilt på å få til, men da er det også viktig at departementet holder tett kontakt med Stortinget, sånn at vi får vite så mye som mulig om den forventede tidsplanen på deres side, sånn at vi kan legge et løp som gjør at det blir mulig å få det gjennom Stortinget før sommeren. Det har vi alle stor interesse av å få til.

Da er det Åsmund Aukrust helt til slutt.

Åsmund Aukrust (A): Det er bare en kommentar fra min side til Ola Elvestuen. Det er jo veldig alvorlige anklager som nå kommer opp i møtet, når man mener at den norske regjeringen feilinformerer EU, og at norske utenriksstasjoner ved ambassadørene våre gjør det samme. Jeg mener at det er en påstand som trenger mer belegg enn bare å kastes ut i et møte. I tillegg mener jeg at det helt åpenbart er helt feil. Jeg hadde bare behov for å si det.

Jeg synes det er kjempebra at alle partier har møter med sine søsterpartier, eller at vi har det også som et kollektiv. Når vi har møter, synes jeg det er veldig fint at vi også viser hva som er de forskjellige politiske ståstedene, om det er om sikkerhetspolitikk, om klima eller om energi, men jeg har aldri vært med på at vi er uenige om hva som faktisk er vedtatt i Stortinget. Der er vi jo enige, selv om vi kan være veldig grunnleggende uenige ellers. Det hadde jeg bare et behov for å si, siden vi først var på en kommentarrunde.

Møtelederen: Da skal utenriksministeren få lov til å svare på disse spørsmålene.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Kanskje jeg skal begynne med den siste kommentaren fra Aukrust, for det tror jeg er viktig her. Det er egentlig også litt svar på spørsmålet fra Schie Schou.

Det er ingen tvil om at det inntrykket som er skapt i Europaparlamentet, er feilaktig, altså empirisk galt – det mener vi helt klart. Regjeringen la hele tiden opp til en tostegsprosess hvor vi først skulle ha kunnskap og deretter åpne. Jeg var i ferd med å si at det kan også være at kilder i Norge har bidratt til dette. Vi fikk jo senere bekreftet, i Elvestuens innlegg, at det faktisk er slik. Da mener jeg, som Åsmund Aukrust sier, at ulike syn skal vi få fram, men det faktiske forhold er at Norge ikke mener at vi her og nå har åpnet for utvinning. Det mener jeg er kategorisk galt, og det finnes ikke noe belegg for det, verken i det som ble lagt fram fra regjeringen, eller i det som ble vedtatt i Stortinget. Vi kan godt bidra med talepunkter som man, hvis man vil, kan trekke på i internasjonale møter, slik at vi i hvert fall oppklarer hva som er de faktiske forhold.

Her har det vært en NGO-kampanje, som begynte lenge før Stortinget hadde saken til behandling, som etablerte et inntrykk av at Norge nå åpner for utvinning. Det gjør vi altså ikke. Det er riktig at vi har et regelverk som kan føre til at vi åpner for utvinning, men det er ikke slik at vi herved har gjort det, for vi har ikke nok kunnskap, og vi har en lang tradisjon, som vi har dokumentert gjennom mange tiår, for at vi er kunnskapsbaserte i forvaltningen av naturen, helt i tråd med det vi har gjort i olje- og gassektoren. Det synes jeg det er viktig å ha nevnt her.

Så til spørsmålet fra Lundteigen, som er viktig: Jeg mener at det Lundteigen sier, er riktig, og jeg mener også at det kommer fram – det er altså ingen tvil om at vi nå er i ferd med å gå inn i en deglobaliseringsfase, men om den nødvendigvis er rettferdig, er et åpent spørsmål. Veldig mange land i sør opplever ikke at det som nå skjer, er rettferdig. Mange land i sør ønsker at vi opprettholder en regelbasert orden, forhandlet, selvfølgelig, med balanse mellom ulike sektorer og hensyn. Det vi egentlig får, er mer de sterkestes rett. Store stater tar seg til rette og lager avtaler med hverandre, man får plurilaterale avtaler, og man får «friendshoring» og «homeshoring». De som taper mest på dette, er nok de svakeste. Norge klarer seg nok relativt sett bedre.

Mitt poeng var at overordnet sett har Norge tjent godt på frihandel, men vi har åpenbart, som alle andre land, både offensive og defensive interesser. Vi vil selge mest mulig sjømat, vi vil beskytte landbruket mest mulig. Det er vi ikke alene om. Det er ganske vanlig å ha både offensive og defensive interesser. Dem ønsker vi å avbalansere, også i WTO-sammenheng.

Sammenbrudd av en regelbasert handelsordning tror jeg ikke er noe vi skal ønske oss, men det med rettferdighet, bærekraft, klima og miljø og selvberging og slikt er selvfølgelig en viktig del av det vi ønsker å styrke gjennom det samarbeidet.

Elvestuen var inne på Kina og WTO. Det er en helt riktig og god observasjon at en av grunnene til at USA er blitt så WTO-kritisk, er at Kina har tjent godt på WTO. Da vil jeg si at vår og EUs lesning av situasjonen er å opprettholde WTO, men også minne Kina om de delene av forpliktelsene som de har vært i brudd med, mens USAs tilnærming er mer å sette hele samarbeidet i spill. Der tror jeg den europeiske tilnærmingen er å foretrekke framfor den amerikanske. Jeg tror de langsiktige konsekvensene av et regulært sammenbrudd er problematiske. Det er klart at det er vanskelig å definere hva som er statsstøtteregelverket i Kina, det tror jeg ikke er noen overdrivelse, og det er en del av det underliggende poenget. For øvrig var Kina meget aktiv når det gjelder å ta vare på en regelbasert verdensorden, som de mener er veldig klok. Det er interessant å høre det fra dem og det motsatte fra USA. Det er jo et tegn på at tidene skifter.

Til Fiskaa: Det var i forbindelse med Ukraina – vi har et omfattende sikkerhetspolitisk samarbeid med EU, men det jeg snakket om her, er knyttet til Ukraina-spesifikke tiltak. Skjer det noe annet, skal vi orientere om det på egnet måte.

Til spørsmålet om beredskapslager: Det som er utfordringen med Indias posisjon, er at vi har stor sympati for deres synspunkter på beredskapslager. Det vil jo vi også ha. Det er mange land som har forståelse for det. Problemet er at India samtidig mener at når de lagrene blir for store, har de rett til å dumpe dette billig på verdensmarkedet. Det er kombinasjonen av retten til en støttepris for lager, men så retten til å dumpe overskuddet etterpå som har skapt problemene når det gjelder Indias posisjon, og som bidro til at dette har blitt ekstra vanskelig.

Til sist om sjømat: Sjømat Norge mener jo at man må prioritere sjømateksport. Det ville jeg også gjort hvis jeg var Sjømat Norge. Da er man igjen tilbake til at enhver regjering må finne den rette balansen mellom offensive og defensive interesser. Vi tror at den bekymringen er litt overdrevet. Vi opplever at vi nå er på et godt spor med hensyn til nettopp å få EØS-midlene og adgang for sjømat til å henge sammen, og at dette blir avklart i løpet av våren.

Møtelederen: Jeg vil si takk til utenriksministeren og til dem som har deltatt på møtet.