Europautvalget - Møte i Europautvalget torsdag den 1. februar 2024 kl. 8:30

Dato: 01.02.2024
Møteleder: Ine Eriksen Søreide

Sak nr. 4

Utenriksminister Espen Barth Eide vil etter planen redegjøre for følgende: Avtaler med EU om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat Orientering om oppfølging og videre prosess etter at det før årsskiftet ble oppnådd enighet om rammene for avtaler for avtaler med EU om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat Voldgiftssaken om snøkrabbe Orientering om voldgiftsdommen som ble avsagt i norsk favør i desember, og eventuelt videre oppfølging WTOs ministermøte i Abu Dhabi Orientering om norske posisjoner og prioriteringer i forkant av WTOs ministermøte (MC13) i Abu Dhabi, 26.–29. februar 2024 Nye EU-initiativ: EUs passasjermobilitetspakke Orientering om regjeringens oppfølging av EUs nye passasjermobilitetspakke

Talere

Møtelederen: Jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Espen Barth Eide: La meg takke mine kolleger, energiministeren og kultur- og likestillingsministeren, for gode orienteringer om viktige prosesser på deres felt, som illustrerer at det både er en enorm bredde og en enorm dynamikk i EU/EØS-området. Det er veldig mye som skjer nå, og veldig mye av det er svært relevant for oss. De beslutningene som tas i EU, får rask og direkte betydning for oss, enten fordi de blir en del av norsk lovgivning, eller fordi de former det uten sammenligning viktigste markedet for Norge, som også betyr noe for oss. Det å både følge med på, forstå og delta i den regelutviklingen er overordentlig viktig for Norge. Jeg vil vel egentlig få lov å si at det er viktigere enn noensinne.

Nå er det slik at EØS-avtalen har fylt 30 år, og vi har reflektert litt rundt det. Da vi forhandlet oss fram til det som ble EØS-avtalen, i tidsrommet 1989 til 1992 – den trådte i kraft i 1994 – var det i en verden som generelt sett gikk mot mer åpning, globaliseringsfasen hadde begynt. Det ble et fordypet samarbeid i Europa, men det ble også en større åpning mot handel i hele verden – det kommer jeg litt tilbake til når jeg kommer til WTO, litt senere i redegjørelsen min. Da kunne man i prinsippet sett for seg at det fantes en rekke alternativer til et EØS-spor, f.eks. mer handel med Asia. Nå har den globaliseringsbølgen gått i kraftig revers. Globaliseringen er på hell, og land er blitt mye mer opptatt av hvem man handler med. Sikkerhetspolitikk og geopolitikk har kommet inn igjen i handelspolitikken, og de få tiårene hvor vi hadde en reelt globaliserende verden, er slutt. Det betyr at å ta vare på de formelle relasjonene vi har, ikke minst gjennom EØS-avtalen, som er Norges viktigste og mest omfattende internasjonale avtale, kanskje er viktigere enn det noen gang har vært, som jeg også gjorde rede for i EØS-redegjørelsen. Jeg tror det vi snakker om her også, illustrerer det, for det er en helt annen verden.

Det jeg vil gjøre i dag, er å informere utvalget om status og oppfølging i fire konkrete saker. Flere av dem er, vil jeg mene, gladsaker. Det er arbeidet videre med avtalen om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat, dommen i voldgiftssaken om snøkrabbe, opptakten til WTOs ministermøte i Abu Dhabi om noen uker og EUs nye passasjermobilitetspakke.

La meg først notere at Belgia nå har overtatt EU-formannskapet fra Spania. Spania var et godt og effektivt formannskap under litt krevende forhold internt i Spania, fordi det meste av tiden var uklart om statsministeren ville fortsette, men på tross av det klarte de å ha god dynamikk i EU-samarbeidet også på områder som er viktige for oss. Vi har allerede hatt innledende dialog med det belgiske formannskapet og tror det også blir et godt formannskap.

Det er viktig å legge seg på minne at dette er innspurten av denne parlamentsperioden i Europa. Det blir europaparlamentsvalg i mai. Det er for øvrig også valg i Belgia litt senere på våren. Effektiv tid til å medvirke til, få til, påvirke og ta beslutninger vil egentlig være de første månedene av denne våren, mer enn når vi går inn mot sommeren, for da, som det også ofte er i de enkelte land, går man veldig inn i en slags valgkampmodus. Det er viktig å bruke den tiden klokt og godt. Vi går nå inn i det året i historien hvor flest mennesker går til valg. Det er USA, som mange interesserer seg for, det er India, som er viktig, det er Indonesia og en rekke andre land. Det er også Russland i prinsippet – selv om mange mener å vite hva utfallet av det valget kanskje er – og ikke minst er det europaparlamentsvalget.

Det er en anledning til å si at jeg opplever at den kommisjonen og det flertallet parlamentet har hatt, og som har vært til nå, har vært gunstig for Norge. Det har vært god dialog. Det har vært interesse for mange av de samme tingene som vi er opptatt av. EU har bl.a. utviklet seg på klima- og miljøfeltet til det jeg vil si er den absolutte gullstandarden internasjonalt. Siden jeg har hatt sjefsforhandleransvaret i de siste klimatoppmøtene, kan jeg si at vi ikke hadde vært i nærheten av det vi tross alt fikk til i f.eks. Glasgow og Dubai, uten den lederrollen som EU har tatt. Derfor har det vært viktig for oss å koble oss opp til EUs grønne giv, som vi bl.a. har gjort med grønn allianse.

Belgia vil videreføre dette. Det er høyt på Belgias formannskapsagenda. Det er også andre spørsmål som er viktig for oss på den sosiale agendaen: forsvar for rettsstaten også innad i EU – en referanse til Ungarn der – og helseunion og beredskap. Man er opptatt av å ha styringsfart helt inn, og derfor er det viktig å samarbeide nært med dem.

I dag er det ekstraordinært toppmøte i Brussel. Det kan peke mot «showdown» – jeg tror nesten jeg vil bruke det ordet – med statsminister Orban, som la ned veto mot EUs langtidsbudsjett og mot støttepakke til Ukraina, og i det hele tatt forsøker å undergrave mye av det EU-landene for øvrig ønsker å gjøre overfor Ukraina. Dette er også viktig for oss siden vi anser Ukrainas sak som avgjørende for Europas sikkerhet, og det blir interessant og viktig å følge med på det som skjer utover dagen i dag i EU-toppmøtet.

Apropos EØS-avtalen tar vi sikte på en fellesmarkering av at den er 30 år, under møtet i Det europeiske råd i Brussel i mars, hvor alle statsoverhoder i EU og EØS/EFTA er til stede, altså alle 30 – de 27 fra EU og de 3 fra Island, Norge og Liechtenstein. Det arbeides også med ulike ideer for hvordan dette kan markeres i Norge, og hvordan det kan brukes for å øke interessen for og kunnskapen om EØS- og europaspørsmål. Dette vil vi nok komme tilbake til på utvalgets møter utover i 2024.

Så til avtalene om EØS-finansieringsordninger og markedsadgang for sjømat. I forrige møte redegjorde jeg grundig for avtalepakken vi ble enige om med Kommisjonen 30. november i fjor. Det var som kjent viktig for oss å komme i mål, og det gjorde vi. Vi ble enige med Kommisjonen både om videre EØS-finansiering for de neste sju år, som gir stabilitet og klarhet, og om adgang for sjømat. Nå har de formelle godkjenningsprosedyrene startet, for enigheten var jo med Kommisjonen. Dette må nå godtas i EU-rådet og også gjennom nødvendige prosesser i de tre EØS/EFTA-statene.

På EU-siden er avtalepakken presentert for medlemsstatene i Rådet, men det vil først bli formelt framlagt etter en grundig gjennomgang i Kommisjonen. Formell framleggelse for medlemslandene tror vi vil skje i midten av februar. Vi håper at Rådet vil godkjenne avtalepakken raskt, slik at EU-siden vil være klar til å undertegne i begynnelsen av mars. Dette er en slags «best case», men det er det vi håper å bidra til, for som sagt er det viktig å ha dette på plass mens dette parlamentet, denne kommisjonen og denne sammensetningen gjelder. Vi får et litt annet formannskap i høst, da det skal være Ungarns tur.

På norsk side tar vi sikte på å fullføre våre interne prosedyrer slik vi at vi er rede til å undertegne samtidig med EU, og da er det viktig at vi får det gjennom også her. Umiddelbart etter undertegning vil regjeringen forelegge en samtykkeproposisjon for Stortinget. Jeg håper derfor på en rask og effektiv stortingsbehandling, slik at vi fra norsk side kan ratifisere avtalene i løpet av våren, litt av samme grunn som jeg nevnte i stad.

Det er viktig å sluttføre de formelle prosessene så raskt som mulig. Det er først da vi kan starte arbeidet med de nye programmene og dra nytte av tollfriheten for sjømat. Europaparlamentet må også godkjenne avtalene før de kan midlertidig anvendes. Igjen minner jeg om det nært forestående valget av nytt europaparlament, at dette derfor må skje innen utgangen av april, så egentlig er det tiden og veien. Det er de nevnte parter innstilt på å bidra til, så dette tror vi går fint, men det er viktig at vi har felles oppmerksomhet på det.

Så til voldgiftssaken om snøkrabbe, som jeg tror utvalget er kjent med har dimensjoner utover det krabbefaglige, hvis jeg kan få si det slik. Det latviske rederiet North Star og dets eier anla i 2020 en voldgiftssak mot Norge for brudd på den bilaterale investeringsbeskyttelsesavtalen med Latvia. Bakgrunnen var et norsk forbud fra 2015 mot fangst av snøkrabbe som stengte for latviske fartøy. Saksøker anslo sitt krav til 450 millioner euro. Saken har blitt fulgt opp av bl.a. UD, Nærings- og fiskeridepartementet og Regjeringsadvokaten gjennom flere regjeringer, med bistand fra eksterne rådgivere, og har på egnet måte vært grundig gjennomgått tidligere med Stortinget.

Voldgiftstribunalet kom 22. desember 2023 med sin endelige avgjørelse. Dommen var full seier for Norge. Samtlige av saksøkerens påstander om brudd på investeringsbeskyttelsesavtalen ble avvist, og Norge ble tilkjent store deler av sakskostnadene. Dommen kan ikke ankes, men rederiet har i en pressemelding varslet at de vil anmode om at avgjørelsen blir annullert. Annullering er ikke det samme som anke – det er en snever sikkerhetsventil som kan brukes ved åpenbare saksbehandlingsfeil f.eks. Det regnes av gode jurister som svært lite sannsynlig at et eventuelt krav om annullering vil vinne fram, men en annulleringsanmodning kan imidlertid føre til at saken vil trekke ut i tid, og at det vil påløpe flere kostnader.

Selskapene Arctic Fishing og Baltjura-Serviss har også anlagt saker om snøkrabbe mot Norge. Grunnlaget er investeringsbeskyttelsesavtalene med henholdsvis Litauen og Latvia. Det latviske selskapet Baltjura-Serviss eies av den samme investoren som står bak North Star, Peteris Pildegovics, og det litauiske selskapet Arctic Fishing er kontrollert av kapitalinteresser som er sentrale for North Star. Den videre skjebne for de to nye sakene henger tett sammen med videre forløp for North Star-saken. Om saksøkerne bestemmer seg for å få dommen annullert, er det sannsynlig at også de vil forsøke å holde liv i de to andre sakene.

Basert på dommen fra desember er det tvilsomt om de to selskapene i det hele tatt har hatt noen investeringer i Norge. Dersom sakene går videre, vil det sannsynligvis etableres tribunaler før sommeren og avholdes høringer i løpet av 2025. Avtalene er for øvrig sagt opp, og det vil ikke kunne anlegges nye saker basert på disse.

Rederiet North Star er ellers kjent fra snøkrabbesaken Høyesterett behandlet i plenum i fjor. Da kom en enstemmig rett til at Svalbardtraktatens likerett til fiske ikke gjelder på kontinentalsokkelen. Også i voldgiftssaken gjorde saksøkerne Svalbardtraktaten til et tema, men tribunalet kom til at traktaten ikke var relevant for saken. Som utvalget er kjent med, er det dette jeg mener når jeg sier at det går utover det krabbefaglige, men her er det viktig for verdens forståelse av hvordan vi ser på Svalbard og områdene rundt.

Så vil jeg gjerne vende blikket mot en annen prosess som har stor betydning for Norge, nemlig Verdens handelsorganisasjons 13. ministerkonferanse, MC13, som finner sted 26.–29. februar i Abu Dhabi. Ministerkonferansen er WTOs høyeste besluttende organ og kan vedta endringer i WTOs regelverk. Som jeg var innom innledningsvis, er bakteppet et multilateralt handelssystem under betydelig press. Handelssystemet må etter norsk syn styrkes og moderniseres for å håndtere dagens utfordringer. Dette gjelder bl.a. Kinas framvekst, den digitale økonomien, klima- og naturkrisen – som i større grad må forenes med handelspolitikken, slik at man ikke har en handelspolitikk som undergraver klimamålene våre – arbeidet mot global fattigdom og i tillegg den utfordrende geopolitiske situasjonen og den tradisjonelle troen på åpne markeder.

For å gjenta grunnpoenget fra begynnelsen: En av de viktigste konsekvensene av den kalde krigens slutt var at man i prinsippet åpnet for at man kunne handle med alle land. Etter hvert ble det i praksis også mulig, bl.a. gjennom at det som hadde vært en litt vestlig organisasjon, ble utvidet med bl.a. kinesisk medlemskap. Det er nesten ingen land i verden som har tjent mer på det enn Norge. Med vår mellomstore, men veldig åpne økonomi ga det i mange år bl.a. den effekten at det vi solgte, ble stadig mer verdt, og det vi importerte, ble stadig billigere – også kjent som «den doble Kina-effekten». Når vi i tillegg hadde et fordelingssystem og en velutviklet velferdsstat i Norge, fikk vi mer av fordelene og mindre av ulempene med globaliseringsfasen. Men dette er altså bak oss, og det merkes ikke minst kraftig i WTO, som rett og slett knaker i sammenføyningene.

Dagens WTO-regelverk, det vi allerede har, fungerer på et vis, men det trengs både oppdateringer av eksisterende regelverk og nytt regelverk på flere områder. Dette har vist seg krevende med så mange ulike stemmer og interesser. Som vanlig pågår forhandlingene helt fram mot konferansen, og det er usikkert om man vil komme i mål.

Det kanskje aller mest sentrale spørsmålet er reform av WTO, inkludert tvisteløsningsmekanismene, fiskerisubsidier, landbruk og utvikling. De norske hovedprioriteringene for MC13 er først og fremst å jobbe med tvisteløsningsreform. Litt paradoksalt er det slik at den største motstanderen for dem som ønsker dette, er USA – av alle. Særlig under Trump-årene undergravde, kan man si, USA tvisteløsningsmekanismen ved ikke å utnevne nye medlemmer i ankeorganet, slik at det sluttet å fungere. Det har dessverre fortsatt under Biden. Veldig mange andre land, inkludert land som tidligere ikke var kjent for frihandel, er da i konflikt med USA om hvordan dette skal løses.

Vi er svært opptatt av at dette kommer videre. Tvisteløsningsmekanismen er veldig mye av det som ble tilført da det gamle GATT ble til WTO, i 1995, som nettopp var en del av den tiden da verden åpnet seg for mer samarbeid, mer handel. Dette kommer vi til å legge mye vekt på. Jeg kan på ingen måte garantere at vi får løst det på MC13, men jeg kan garantere at vi skal gjøre det vi kan for å bidra til det. Det kan se ut som Norge får en sentral forhandlerrolle i akkurat dette. Det er ikke helt avklart ennå.

Dette står helt sentralt i WTO. Vi mener at WTO må ha et operativt tvisteløsningsorgan som kan avgjøre uenigheter mellom medlemmer med rettslig bindende virkning. Vi er en pådriver bak dette.

Vi har også en høy profil i forhandlingene om fiskerisubsidier. Det handler om å forby og begrense subsidier som bidrar til overfiske og overkapasitet. Vi jobber for å sluttføre en avtale som bidrar til reelle kutt i subsidier. Slik kjemper vi mot globalt overfiske, og en avtale vil være et viktig bidrag fra WTO på miljøsiden. Fra norsk side ønsker vi også at WTOs ministerkonferanse blir en arena for diskusjoner om spørsmål som handel og klima, handel og natur, handel og inkludering, som nevnt. Ikke minst er det viktig etter et vellykket klimatoppmøte i Dubai at det også inspirerer det vi gjør i WTO. Det tror jeg har to positive sider. Det ene er at det er et viktig tema. Det andre er at vi kan bringe en slags ny dynamikk eller en ny tematikk til WTO, som kanskje kan bidra til framgang også på andre områder.

Avslutningsvis vil jeg si noen få ord om et nylig lansert EU-initiativ som er relevant for Norge. Det er EU-kommisjonens forslag om en ny passasjermobilitetspakke. Det gjelder for alle transportformer – luftfart, bane, vei og sjø – og inneholder regelverksforslag som styrker passasjerrettighetene, og en revisjon av pakkereisedirektivet. Formålet er bl.a. å etablere rettigheter for passasjerer som kjøper multimodale reiser, som er et fint ord for reiser med ulike transportformer på tvers av land, styrke håndhevingen av passasjerrettigheter og styrke rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Rettsaktene knyttet til pakken er markert EØS-relevant fra Kommisjonens side.

Norge støtter det overordnete målet om å styrke passasjerrettighetene i alle transportformer. Samferdselsdepartementet vurderer nå forslagene om passasjerrettigheter og har bedt om innspill fra berørte norske aktører til utforming av norsk posisjon. Revisjon av pakkereisedirektivet hører inn under ansvarsområdet til Barne- og familiedepartementet.

Igjen vil jeg understreke at det på grunn av kommende endringer i EU er viktig å jobbe raskt og effektivt med alle disse sakene også fra norsk side.

Møtelederen: Takk for det. Da har jeg først et par spørsmål selv, og så noterer Vibeke Rysst-Jensen om det er andre som har spørsmål eller kommentarer.

Jeg takker for redegjørelsen. Det er en helt relevant og, jeg mener, en viktig påminnelse at vi om ikke lenge får et formannskap i EU som skal styres av Ungarn. Vi får også en ny sammensetning av Europaparlamentet, Kommisjonen og alle andre organer, og det kan ha betydning fordi Ungarn kan komme til å bruke sin posisjon som presidentskap til å lage trøbbel i enkelte prosesser, men det kan også bety at det nye parlamentet, Kommisjonen og andre vil bruke tid på å få samkjørt seg og komme inn i sine roller og oppgaver.

Mitt første poeng er egentlig bare en oppfordring til veldig nær dialog med Stortinget knyttet til samtykkeproposisjonen, slik at Stortinget også settes reelt i stand til å kunne behandle den før fristene og før de angitte tidspunktene.

Så et par spørsmål, og det ene er knyttet til EØS-midlene. Det er bra at det har kommet en enighet. Mitt spørsmål dreier seg om kondisjonalitetsmekanismer. Det var et ønske da vi så vidt skulle gå i gang med forberedelsene til neste forhandlingsrunde, at vi skulle knytte oss så tett opp til EUs kondisjonalitetsmekanismer som mulig, slik at vi ikke ble stående alene om å ha en streng kondisjonalitet. Det ville vært veldig nyttig å få en liten utredning om hvordan det nå står i den nye avtalen.

Voldgiftssaken om snøkrabbe er jeg, kan jeg si på vegne av opptil flere utenriksministre, veldig glad for nå har gått i orden.

Det siste spørsmålet mitt gjelder diskusjonen som har oppstått i EU om havbunnsmineraler. Det ville vært veldig interessant å høre utenriksministerens vurderinger av den diskusjonen i EU. Det har vært ganske heftige diskusjoner i EU og ganske sterke anklager mot Norge, må jeg si, men det er usedvanlig viktig at Norge bruker tid og ressurser på å komme fram med vårt syn også i EU, for dette er ikke noe som bare er viktig for Norge. Det er faktisk generelt viktig for hele Europa, som skal klare å gjøre seg mer uavhengig av mineraler fra f.eks. Kina, Angola og andre steder. Så hvordan angriper regjeringa den diskusjonen?

Per Olaf Lundteigen (Sp): Tusen takk for en veldig interessant orientering fra utenriksministeren. Mitt spørsmål går på WTO.

Utenriksministeren sa at globaliseringen er på hell. Det er en nøktern, diplomatisk formulering. Det er en ny geopolitisk situasjon, og den endrer seg raskt. Det har ført til at i det forum jeg er i, EFTAs parlamentarikerkomité, er beredskap og nasjonal sikkerhet blitt et viktigere spørsmål. Uruguay-runden i GATT, som startet i 1986, var en forløper for denne globaliseringstenkningen på matvareområdet. Det endte opp i en avtale som hadde som formål å fase ut de nasjonale ordningene som påvirket den nasjonale produksjonen, og selvsagt også å fase ut ordninger som påvirket den internasjonale matsituasjonen, men for Norges vedkommende har vi aldri vært i den posisjonen. Det fikk altså store konsekvenser for Norge fordi det ble gitt en ramme for stimulans som norske myndigheter var forpliktet til å holde seg innenfor. Det tallmaterialet er forankret helt tilbake til 1986/1987, og når det ikke engang er noen inflasjonsjustering, skjønner en jo at dette kommer til å gå galt i forhold til nasjonal matproduksjon.

Nå er situasjonen en helt annen, og utenriksministeren refererer til at landbruk er en del av premissene her. Jeg regner da med at landbruk er en betegnelse som egentlig heter jordbruk. Det er ikke skog som er temaet her – det er jordbruk, det er mat fra land. Da kommer spørsmålet om å revidere WTO-forpliktelsene opp, eller å modernisere dette systemet, gitt den situasjonen vi nå er i. Da er mitt spørsmål: Er den norske posisjonen sånn i de forhandlingene at det nå legges opp til en nasjonal frihet til å styrke sjølforsyningsgraden i Norge med produksjon basert på norsk jord? Altså: Er den norske posisjonen slik at det legges opp til en nasjonal frihet til å styrke sjølforsyningsgraden av jordbruksmat basert på norsk jord?

Ola Elvestuen (V): Først vil jeg også si at jeg synes beslutningen om snøkrabber egentlig går overraskende positiv langt utover det som gjelder snøkrabber.

Jeg er også spent på dette med havbunnsmineraler. Jeg skal ikke legge skjul på at vi også bruker våre kontakter i Europaparlamentet for å påvirke deres beslutning – ikke i tråd med regjeringens syn, for å si det sånn.

Men den største krisen i Europa er krigen i Ukraina. Utenriksministeren nevnte de møtene som er nå for å se om man kan få en enighet om økt støtte fra EU. Det er vel snakk om 50 mrd. euro – det var det i hvert fall tidligere. Mitt spørsmål blir egentlig: Er det noen kontakt mellom oss og EU, eller noe press fra EU mot oss om at vi også må øke våre bidrag? Og særlig, hvis det ikke skulle bli enighet – og det ligger vel 60 mrd. dollar låst i USA, og det ser jo ikke ut som at det løses – må landene bidra mer. Tyskland har forberedt store summer. Men er det der noen dialog med Norge om at vi også må øke vår støtte utover Nansen-programmet?

Møtelederen: Ingen flere har tegnet seg. Jeg vil bare slenge på et spørsmål om WTO som jeg glemte i sted. Det er knyttet til våre forhandlingsposisjoner når det gjelder reform av ankeorganet. Dette har jo vært en klassiker i lang, lang tid. Den har i hvert fall vært med i både MC11, MC12 og nå MC13. Har Norge, basert på situasjonen i dag, noen tanker knyttet til hva som kan være en mulig løsning på dette – og spesielt hvis Norge skal få en framtredende posisjon i forhandlingene?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Takk for gode spørsmål.

Jeg vil begynne med spørsmål fra møtelederen, og det var en god påminnelse om at neste formannskap er ledet av Ungarn. Det er grunn til å tro at det fortsatt er Orban som vil styre der. Det blir krevende, og det blir ekstra krevende, for det sammenfaller med en tid hvor et nytt parlament ikke har kommet på plass før mot slutten av perioden, og derved heller ikke en ny kommisjon. EU har jo alltid en kommisjon, men beslutningskraften helt mot slutten av perioden er mye svakere enn tidlig og midt i perioden, så det er viktig å få unna det man kan før det. Derfor er jeg helt enig i oppfordringen om nær dialog med Stortinget i så måte, for her har vi virkelig norske, nasjonale interesser å ivareta på en god måte.

Til spørsmålet om kondisjonalitetsmekanismer: Ja, jeg bekrefter at vi legger oss nær opp til EU. Vi har ønsket det, og det står i protokollen. Det er viktig å opprettholde kondisjonalitet. Jeg kan dele med utvalget at jeg nylig hadde mitt første bilaterale møte i denne perioden med vår felles tidligere kollega, Radoslaw Sikorski, som er Polens utenriksminister og en veldig sterk stemme for både europeisk og transatlantisk integrasjon. Vi snakket om Ungarn, og han sa at han var en sterk tilhenger av kondisjonalitet. Fordi han kommer fra Polen, har han vært utsatt for kondisjonalitet, og den hadde virket. Som eksempel måtte de byene som hadde vedtatt å være LHBTI-frie soner, slutte med det på grunn av bl.a. norske krav om at de da ikke ville få støttemidler. Så han oppfordret oss til å forbli der. Som en som har vært «on the receiving end» – på mottakssiden – mente han det var viktig og riktig. Og det gjør vi altså.

Så til det store spørsmålet om havbunnsmineraler fra både møtelederen og Elvestuen, og det er jeg egentlig glad for. For det første vil jeg si at ja, vi er aktivt på i Europa for å forklare hva vår beslutning, som gikk igjennom i Stortinget før jul, er, og hva den ikke er. Det er bl.a. skapt et inntrykk av at Norge har åpnet for utvinning av havbunnsmineraler. Det er kategorisk feil. Det bør Stortinget være klar over at det ikke var det Stortinget vedtok. Stortinget vedtok at man skal åpne for undersøkelser som skal bringe et kunnskapsgrunnlag, som – dersom det er forenlig med gode miljøstandarder – så skal åpne for utvinning. Den misforståelsen har ikke bare tilfeldigvis oppstått, men jeg tror en rekke gode og velmenende miljøorganisasjoner har bidratt til den ved på en måte å gi inntrykk av at Norge nå åpner for utvinning av havbunnsmineraler. Hadde vi gjort det, hadde det vært grunn til bekymring. Det gjør vi ikke, så det er et budskap vi deler i Brussel. Statsministeren, jeg og statssekretær Maria Varteressian, som har ansvar for EU-saker, har vært på turné og forklart dette i de landene som har vært mest engasjert, med ikke helt ubetydelig hell. Mange sier da litt overrasket: Ja, men det er ikke det vi har fått høre. Så jeg vil oppfordre til at hva man uansett mener om dette, tror jeg det er lurt at vi som AS Norge formidler at det er ikke slik at regjeringen har foreslått og Stortinget har vedtatt at vi herved åpner for utvinning.

Jeg vil også si om det at vi har en lang tradisjon for kunnskapsbasert forvaltning av både land- og havarealer. Verden kommer til å trenge enorme mengder mineraler, metaller og sjeldne jordarter for å gjennomføre det grønne skiftet. Alt i det grønne skiftet krever mer av dette enn det meste vi trengte i fossilalderen. Alle elbilene, batteriene til fly og båter, solcellepanelene og vindmøllene er svært avhengige av dette.

Det er geopolitiske grunner til at vi ikke kan la Russland, Kina og det Kina måtte eie i Afrika, være eneleverandører av disse varene, og derfor må vi finne dem et sted. Det er to steder man kan finne dem. Det er enten på land eller i havet. Noen særlig andre steder har vi ikke å lete, så lenge vi ikke drar til Pandora og driver gruvedrift i rommet. Like galt som det er å si at det går sikkert bra med gruvedrift på havbunnen, er det å si at vi er helt sikre på at det a priori er verre enn på land, uten at vi har undersøkt. Det er på en måte Norges syn veldig basert på hvordan vi har forvaltet dette tidligere, så det er noe vi formidler i EU. Det er et langt lerret å bleke. Det er ikke sånn at vi har vunnet denne kampen, men vi jobber absolutt med det.

Til slutt det siste spørsmålet fra møtelederen – ankeorganet: Tidligere utenriksminister Eriksen Søreide kjenner til hva vi har ment om dette en stund. Vi mener for så vidt det samme, men det vi egentlig ønsker, er å gå inn i en posisjon hvor vi, som vi av og til gjør med hell, kan lytte til de ulike syn, se om det kan komme noen nye ideer inn. I utgangspunktet ønsker vi at ankeorganet videreføres i sin opprinnelige form, men hvis ikke det går, må man finne noen andre former på det. Det tror jeg er det mest meningsfulle nå, men ved neste anledning – da er vi etter MC13 – kan jeg si litt om hva som skjedde.

Takk for gode innspill fra Lundteigen, og jeg kan først bekrefte at det er definitivt jordbruk jeg snakker om, og ikke landbruk. Det er en viktig presisering, og jeg skal passe på å si jordbruk neste gang, for mat kommer enten fra jord eller fra hav. Det som er Norges utfordring, er at når det gjelder mat fra hav, har vi verdens mest offensive interesser, og når det gjelder mat fra jord, har vi av gode grunner defensive interesser. Det er en lang historie om hvordan de forenes i WTO-sammenheng. Jordbruk er utrolig viktig i Norge, for befolkningen i hele landet og for å sørge for trygg og sikker forsyning av mat til vår egen befolkning, og fiskeeksport er vår nest største inntektskilde – en eksport som kanskje kommer til å vokse etter som olje- og gasseksporten også går ned, så det er også viktig for Norge. Litt av utfordringen med ansvaret for WTO er å få dette til å henge sammen.

Men det er riktig at vi er opptatt av å ivareta sentrale norske interesser på jordbruksområdet. Det er en positiv trend ute, vil jeg si til Lundteigen, en større forståelse av matsikkerhet, en større forståelse av lokal produksjon, en større forståelse av resiliens, motstandsdyktighet mot f.eks. klimaendringer, mer lokal tilpasning. Og Norge, ikke minst med utviklingsminister Tvinnereim, jobber over hele feltet med matsikkerhetsspørsmål, så dette er noe som inspirerer vårt arbeid i WTO.

Og enten det er godt eller dårlig, kan jeg i hvert fall si at sannsynligheten for at WTOs MC13 ender med betydelig rivalisering om jordbruksvarer, er ganske liten. Sånn sett er vel de interessene ivaretatt, men de skal vi passe på å ta vare på. Vi tror jo at tollvern og et høyt subsidienivå i landbruket er viktig for hele Norge.

Elvestuen spurte egentlig også om havbunnen, så det har jeg da svart ut allerede.

Ola Elvestuen (V): Utenriksministeren glemte Ukraina.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Unnskyld, det gikk litt fort – kort om Ukraina.

Det er veldig problematisk om EU ikke kommer fram til en løsning. Jeg har en følelse av at om de ikke kommer fram til en løsning i dag, så kommer de fram til en annen løsning, for her er 26 land veldig opptatt av å komme videre, og da pleier de å finne på noe. Men det kan være at det da går tilbake til hvert enkelt land nasjonalt. Jeg tror det mest sannsynlige er at en eller annen løsning oppstår etter mye overtidsdiskusjoner på kammerset med hr. Orbán, men det får vi da se.

Nå har Norge nettopp framskyndet en del betalinger. Det var det vi gjorde etter at Zelenskyj var her, i milliardklassen, nettopp på grunn av forsinkelser i EU og i USA. Egentlig mener jeg at alle bør gjøre mer, men Norge er av de fem store bidragsyterne til Ukraina i absolutte tall, altså ikke relativt til noe som helst, men i absolutte tall. Vi er nr. 5 etter USA, EU, Storbritannia og Tyskland, som alle er noe større enn oss. Så per capita er vi uten sammenlikning størst. Det er ikke nødvendigvis noe argument mot mer, men la oss si det sånn at vi følger dette nøye og ser på hvilke konsekvenser det vil få.

Møtelederen: Takk for det.