Møtelederen: Da
har Espen Barth Eide kommet. Det ble stilt noen spørsmål i stad,
og det er fint om de spørsmålene blir stilt igjen etter statsrådens
redegjørelse, slik at han får muligheten til å høre spørsmålene
og svare på dem.
Statsråd Espen Barth Eide: Jeg skal redegjøre litt om Norges
klima- og miljøsamarbeid med EU.
Jeg begynner med
å si at klimatoppmøtet i Glasgow har tatt oss et ganske langt skritt
i riktig retning, slik jeg ser det. I møte med kode rød for kloden
ga møtet en tydelig marsjordre på at det å holde 1,5-gradersmålet
i live nå er målestokken for alle lands klimaarbeid. Vi må møte
klimakrisen med offensiv og målrettet handling, og vi må gjøre det
nå. Verden trenger med dette en enda raskere overgang til fornybar
energi, og vi må enda raskere komme dit at lavutslippsteknologier
og -løsninger tas i bruk på alle samfunnsområder. For første gang
i historien fikk vi et signal fra klimatoppmøtet om at kull må fases
ned, og at ineffektive fossile subsidier må fases ut. Vi fikk et
globalt gjennombrudd for regnskog med økt finansiering og forpliktelser
om å stanse skogtap innen 2030. Både Norge og EU bidrar her.
Det må ikke herske
noen tvil om at det blir svært krevende å nå 1,5-gradersmålet. Samtidig
er det enighet om at det er mulig. Med et raskt grønt skifte følger
også muligheter. Regjeringen vil ruste Norge slik at vi kan være
med å tilby morgendagens løsninger som vil sikre utslippskutt både
i Norge og internasjonalt. Vi ønsker å omstille økonomien slik at
den blir stadig mer fornybar, sirkulær og bærekraftig. Utslippskutt
og grønn omstilling vil bli drivere for ny vekst, eksport og jobbskaping, som
igjen vil skape velferd og gi inntekter til fellesskapet framover,
når verden for øvrig går over i en mer bærekraftig retning.
Denne grønne omstillingen
i Norge henger svært tett sammen med EUs. EU er vårt viktigste marked
og vår nærmeste partner på klima og miljø. EUs grønne giv er verdens
mest ambisiøse og omfattende plan for å oversette Parisavtalen til
handling. Nye og eksisterende virkemidler, på tvers av politikkområder,
skrus nå kraftig til i EU for å følge opp den grønne given. Det
utvikles politikk og regelverk i et omfang som vi knapt har sett
maken til før. Dette skjer i et høyt tempo, for det haster å komme
på rett kurs til 2050.
Europas grønne
giv vil påvirke Norge og mye vil falle inn under EØS-avtalen. Det
er derfor ekstra viktig å være tett på EU nå som vesentlige rammebetingelser
er i støpeskjeen. Vi skal bruke handlingsrommet som vi har, til å
påvirke EU i tråd med våre interesser og sørge for at vi henter
det vi kan ut av det europeiske samarbeidet på dette feltet. Et
eksempel er nyheten som kom i oktober om at norske aktører har fått
en særdeles god uttelling av den såkalte Green Deal-utlysningen
av forsknings- og innovasjonsmidler. Vi får svært mye igjen for
de pengene vi legger inn i dette.
Regjeringen ønsker
å videreføre dagens klimaavtale med EU, som hadde svært bred oppslutning
i Stortinget. Med dette som utgangspunkt ønsker vi å styrke samarbeidet
med EU i retning av et tettere og mer strategisk industrisamarbeid.
Jeg har allerede hatt innledende kontakt med klimakommissær Frans
Timmermans, altså EUs første visepresident og sjefen for EUs grønne
giv, om Norges bidrag til Europas grønne giv og vil komme tilbake
til hvordan vi tar dette samarbeidet videre. Jeg kan kanskje bare
understreke at vi har tre bein allerede – vi har selve EØS-avtalen,
vi har en omfattende klimaavtale og vi er deltaker i EUs kvotesystem
ETS – og at en slik industriavtale vil komme i tillegg til det og
blir det fjerde beinet på en slik stol.
Så vil jeg si
litt om Klar for 55. Europas grønne giv har et 2050-perspektiv,
men på veien til 2050 har EU satt seg et mellommål som er 2030.
Dette er i tråd med Parisavtalen. Det var opprinnelig på 40 pst.,
men ble så forsterket i fjor til 55 pst. De viktigste klimapolitiske
diskusjonene i Brussel akkurat nå handler om hvordan hele EUs regelverk
kan bli såkalt Klar for 55, eller Fit for 55 i 2030. Kommisjonen
la fram en pakke med flere lovforslag og andre initiativer i juli
i år, som nå er til behandling i Rådet og Europaparlamentet. Man
regner med halvannet til to år på å få alt dette på plass. Vi følger
tett med på regelverksutviklingen fra norsk side. Gjennom klimaavtalen
vi allerede har med EU, er Norge en del av hele EUs klimaregelverk
fra i år og fram til 2030 – og ikke bare den delen som dekkes av
EUs kvotehandelssystem, som vi har vært med på siden 2008. Et fortsatt
klimasamarbeid med EU betyr at reviderte versjoner av EUs klimaregelverk
vil bli gjeldende for Norge – gitt Stortingets samtykke.
Kommisjonen foreslår
nå et økt ambisjonsnivå i kvotesystemet som setter et felleseuropeisk
tak på utslippene fra industri, fossil kraftproduksjon, petroleum og
luftfart. Det foreslås en rekke tekniske endringer. Industrien er
spesielt opptatt av reglene for tildeling av vederlagsfrie kvoter,
som skal hindre karbonlekkasje, hvor Kommisjonen legger opp til
en innstramming. Dette er et regelverk som må ses i sammenheng med den
foreslåtte CO2-grensejusteringsmekanismen, CBAM – dette kan alle
like godt lære seg en gang for alle, dette kommer vi til å høre
mye om i årene som kommer – altså en mekanisme som vil lage en form
for økonomisk beskyttelsesmur rundt Europa mot produkter som importeres
med særlig høye utslipp i produksjonen. CBAM pålegger importører
av visse varer å betale for utslippskostnadene forbundet med framstillingen
av disse. Her er tanken at virksomheter i sektorer som beskyttes
av CBAM, altså denne grensejusteringsmekanismen, gradvis får redusert
sin tildeling av vederlagsfrie kvoter etter hvert som CBAM fases
inn.
Et annet viktig
nytt grep er å innføre kvoteplikt på skipsfart. Forslaget omfatter
utslipp fra skip over 5 000 brutto tonn. Hvis noen lurer på hvor
mye det er, så er altså Kiel-fergen på 75 000 brutto tonn og de
vanlige skipene til Hurtigruten på ca. 11 000 brutto tonn. Kvoteplikten
skal ifølge forslaget knytte seg til 100 pst. av klimagassutslippene
fra seilaser mellom havner i EU, og 50 pst. av utslippene fra seilaser
mellom EU-havner og havner i tredjeland. Det legges opp til en trinnvis
innfasing av kvoteplikten fram mot 100 pst. dekning i 2026, hvor
det er rederiet eller ansvarlig selskap for skipet som er den kvotepliktige
parten. Dette skal bidra til å omstille skipsfarten til lav- og
nullutslipp og kan bidra til å redusere utslipp også fra innenriks
sjøfart og fiske i Norge. Norge har allerede uttrykt tydelig støtte
til denne delen av forslaget, og dette er også i tråd med det som
skjer f.eks. fra Norges Rederiforbunds side.
Klar for 55-pakken
inkluderer for øvrig nok et initiativ rettet mot skipsfart. FuelEU
Maritime omfatter nye krav til skipsfartens energi- og drivstoffmiks,
hvor formålet er å sikre en gradvis innfasing av fornybare energikilder
og lavutslippsdrivstoff i marin sektor fram mot 2050. Regjeringen
ser positivt på dette forslaget. Det er også lagt fram et initiativ
for mer bærekraftig drivstoff i luftfarten, RefuelEU Aviation. Her
har vi delt våre erfaringer med det norske omsettingskravet for
biodrivstoff i luften, med fagfolk fra EUs medlemsland og luftfartsbransjen.
Kommisjonen foreslår
å etablere et eget separat kvotesystem for veitrafikk og bygg med
kvoteplikt med innføring i 2026. Det ønskes med dette å etablere
en felleseuropeisk pris på utslipp fra disse sektorene, hvor det så
langt har vist seg krevende å få kontroll på utslipp. Dette er for
mange et kontroversielt forslag da dette vil ramme vanlige folks
lommebøker, spesielt i medlemsland med lavere inntektsnivå. Det
kobles derfor til etableringen av et nytt sosialt klimafond i EU.
Den såkalte innsatsfordelingsforordningen
setter et felles europeisk tak på utslippene fra sektorer som faller utenfor
kvotesystemet, slik som transport, jordbruk, avfall og bygg samt
deler av industrien og petroleumssektoren. Her får medlemslandene
nasjonale utslippsforpliktelser fordelt ut fra nasjonalt inntektsnivå.
Land med høyest BNP per innbygger får høyest utslippsmål, samtidig
som det fortsatt legges opp til visse fleksibiliteter i regelverket.
Hvis forslaget slik det nå ligger, står seg, ligger det i kortene
at Norge kan få et nasjonalt mål for ikke-kvotepliktig sektor på
50 pst.
Forslaget til
revidert skog- og arealbruksregelverk har som formål å øke disse
sektorenes samlede nettoopptak for hele EU til 310 millioner tonn
CO2-ekvivalenter i 2030. Dette er 85 millioner tonn høyere enn det
opptaket som følger av dagens regelverk. Det økte ambisjonsnivået
skal nås gjennom en trinnvis endring i regelverket:
For perioden 2021–2025
opprettholdes dagens regelverk med ganske minimale endringer. For
perioden 2026–2030 foreslås det at landene tildeles nasjonale mål.
Hvert land må opprettholde det gjennomsnittlige årlige opptaket
som landet hadde i perioden 2016–2018, samt påta seg et økt opptak
på toppen av dette, slik at EU i sum oppnår det økte målet om 310
millioner tonn i 2030. Forslaget utgjør en vesentlig forenkling
i forhold til dagens regelverk. For øvrig foreslås det at dagens
fleksibilitet mellom land innenfor systemet og mellom innsatsfordelingen
av skog- og arealbrukssektoren i hovedsak videreføres i det nye
regelverket, dog med noen innstramminger på sikt. Det er litt tidlig
å si hva dette kan bety for Norge fram til 2030. Fra 2031 foreslås
det å slå sammen jordbruk og skog- og arealbrukssektoren til en
ny landsektoren som får et mål om klimanøytralitet innen 2035.
Pakken inneholder
også en rekke forslag som blir fulgt opp av andre statsråder. Dette
gjelder forordning om utslippskrav til kjøretøy og om infrastruktur
for alternative energibærere i transportsektoren samt revideringer
av effektiviseringsdirektivet og fornybardirektivet. Her er det
godt samarbeid mellom departementene om oppfølging
For at EU skal
nå klima- og miljømålene i 2030 og målene i EUs grønne giv, er det
avgjørende å vri kapital til bærekraftige prosjekter og investeringer.
Som utenriksministeren har redegjort for, gjør EU et omfattende arbeid
nå på bærekraft i finansområdet for å bidra til å nå disse målene.
Utviklingen av felleseuropeiske definisjoner på hva som er bærekraftig,
den såkalte taksonomien, kan i denne sammenhengen bli svært viktig.
Så litt om sirkulærøkonomi
og vekt på produkter. EU ser i økende grad klima i sammenheng med
miljø og natur. Den sirkulære økonomien basert på en mer effektiv
ressursbruk, hvor man reduserer presset på ressursene gjennom å
gjøre produkter og verdikjeder mer bærekraftig hele livsløpet, er
en viktig vei til å nå klimamålene og den grønne given.
Fokus rettes for
det første på å få fram mer bærekraftige produkter med egenskaper
som er designet slik at de passer inn i en sirkulær økonomi. Så
mye som 80 pst. av et produkts miljøbelastning kan bli avgjort i
selve designfasen. Tiltak og virkemidler rettes inn mot å fremme konkrete
bærekraftsegenskaper, slik som lang levetid, reparerbarhet, gjenvinnbarhet,
ombrukbarhet, minimumsinnhold av resirkulert råstoff i nye produkter
osv., som fremmer mer sirkulære produksjons- og forbruksmønstre.
For å få til dette legges det opp til en vesentlig utvidelse av
det generelle regelverket for økodesign. Dagens økodesignregelverk
er rettet mot energirelaterte produkter med vekt på energiforbruk,
f.eks. i hvitevarer som brukes i husholdninger. Planen er å utvide
direktivet til flere kategorier produkter og dekke flere egenskaper
ved produktene slik at de kan levere på mål om økt bærekraft i bredt.
Norge har spilt inn at vi støtter en utvidelse av direktivet langs
disse linjer. Kommisjonens forslag til et styrket produktrammeverk
ventes i mars. Dette vil bli et viktig initiativ som kan påvirke markedene
vi opererer i i dag på sikt, og som vil gi oss bedre produkter på
markedet også i Norge.
For det andre
vil Kommisjonen styrke bærekraft i hele livsløpet på produkter på
sju utvalgte nøkkelverdikjeder i den europeiske økonomien. For det
første elektronikk og IKT-utstyr, så batterier og kjøretøy, emballasje,
plast, tekstiler, byggevarer og til slutt mat, vann og næringsmidler.
Et forslag til
nytt regelverk for batterier ble lagt fram allerede i desember i
fjor og framholdes som en mal for innsatsen på de andre områdene.
Her tar Kommisjonen et nytt grep i måten de jobber på. Nesten alle
forhold som gjelder et produkt, håndteres her på en integrert måte
gjennom samme prosess, selv om det i sak dekker over flere sektorregelverk.
Formålet med dette regelverket er bredt og skal oppfylle flere mål
på en gang. Det skal legge til rette for en felles europeisk batteriindustri basert
på høye klima- og miljøstandarder, og gjennom det redusere Europas
importavhengighet av metaller og andre viktige innsatsfaktorer.
Det skal styrke EUs konkurransekraft globalt og samlet redusere
klimagassutslippene og annen miljøbelastning ved økt effektivisering
av transport- og energisektoren i Europa, som nå svært raskt beveger
seg mot elektrisk transport. Der hvor batterier tidligere primært
ble sett på som et avfallsproblem, ser man på hele livsløpet til
batteriet. Nå skal det stilles krav i hele verdikjeden for produktet,
fra råvareuttak til avfallsbehandling, og til ny bruk av gjenvunnet materiale
som skal føres tilbake til verdikjeden. Reguleringen stiller også
krav til kontroll med farlige kjemikalier, det totale karbonfotavtrykket
til batterier samt forhold knyttet til batteriets ytelse og levetid.
Produsenter av batterier forutsettes å ha oversikt over bærekraften
i leveransekjedene sine i tråd med internasjonale prinsipper og
aktsomhetskrav.
Produsenter av
batterier pålegges å bruke en viss andel gjenvunnet råstoff i nye
batterier. For å styrke etterspørselen er det foreslått bindende
innkjøpskriterier for offentlige anskaffelser av batterier. Det
følger også en rekke krav til dokumentasjon og merking av batterienes egenskaper
og hvert batteri skal ha et unikt elektronisk pass. Alle markedsaktører
skal ha tilgang til pålitelig informasjon om bærekraftsaspektene
ved batteriet, såkalt grønnvasking. Udokumenterte påstander om at
et produkt er såkalt grønt skal derved motvirkes. Norge har støttet
hovedlinjen i forslag om nytt batteriregelverk. Med dette legger
EU opp til en «race to the top» globalt, som vil legge grunnlag
for ny batteriindustri i Europa basert på høye standarder.
Kommisjonen lanserte
nylig, den 17. november, et forslag om et nytt regelverk for avskogingsfrie
produkter og råvarer. Her fastsettes en rekke krav til omsettere
og importører av soya, storfekjøtt, palmeolje, tømmer, kakao og
kaffe og noen bearbeidede produkter som lær, sjokolade og møbler
på det europeiske markedet. Dette er de varene omsatt på det europeiske
markedet som har bidratt mest til global avskoging og skogforringelse. Regelverket
vil gjelde varer produsert både innenfor og utenfor Europa. Formålet
er å sikre at bare avskogingsfrie og lovlige produkter, altså i
henhold til loven i opprinnelseslandet, er tillatt på EU-markedet.
Området der varene er produsert, må ikke være avskoget etter 31. desember
2020. Disse kravene gjelder alle omsettere, uavhengig av størrelse.
EUs medlemsland
vil være ansvarlig for gjennomføring og fastsetting av straffer,
som kan omfatte bøter, beslagleggelse av ulovlige varer, inndragning
av inntekter fra handelen deres samt midlertidig utestenging fra
offentlige anskaffelser. Satellittbilder vil være en del av informasjonen
som brukes til samsvarskontroller. Forpliktelse for operatører og
myndigheter vil variere i henhold til risikonivået i produksjonen
eller regionen.
Kommisjonen vil
også samarbeide med partnerland for å håndtere avskoging og forringelse
av skog. Det norske klima- og skoginitiativet er med og gjør Norge
til en interessant dialogpartner for EU i dette arbeidet. Vi arrangerte
bl.a. et webinar med Kommisjonen om det nye forslaget den 22. november.
Norge har bidratt til å danne datagrunnlag og støtte opprinnelsen
av nye overvåkingsverktøy som gjør det mulig å gjennomføre regelverket.
Helt til slutt
litt om kjemikalier: Behovet for en ambisiøs kjemikaliepolitikk
i Europa – og at vi er en del av den – understrekes av at miljøgifter
og andre helse- og miljøfarlige kjemiske stoffer er en av de tre
store, globale miljøutfordringene. Det er komplekse sammenhenger mellom
forurensning, klimaendringer og tap av naturmangfold. Blant annet
vet vi at klimaendringene forverrer effekten av forurensning fra
miljøgifter, og at forurensning er en av driverne for tap av naturmangfold. Norske
myndigheter har vært svært aktive i det europeiske samarbeidet under
de mange kjemikalieregelverkene siden EØS-avtalen ble inngått. Gjennom
deltakelse i videreutvikling av regelverkene har vi stor påvirkningsmulighet.
Norge har utarbeidet grunnlaget for og fått gjennomslag for mange
forbud mot og andre reguleringer av miljøgifter i EU.
En annen arena
for påvirkning er nettverket av europeiske miljøministre, som samarbeider
om en fortsatt ambisiøs kjemikaliepolitikk. Gruppen har bl.a. jobbet for
å få på plass en strategi for giftfritt miljø i EU. Kommisjonens
kjemikaliestrategi for bærekraft kom i fjor og svarer godt på de
nordiske miljømålene.
Kjemikaliestrategien
er en sentral del av den grønne given. Strategien skal bidra til
en bedre beskyttelse av Europas innbyggere og miljø, med mål om
et giftfritt miljø. Dette er også grunnleggende for den sirkulære økonomien,
der vi er avhengig av å sikre at de farligste stoffene tas ut av
kretsløpet, nettopp fordi flere produkter skal gjenvinnes til nye
produkter.
I oppfølgingen
av kjemikaliestrategien skal de europeiske kjemikalieregelverkene
forenkles og styrkes, og det kommer svært mange endringer nå som
vil gjelde også i Norge. Viktige tiltak er å fase ut de mest skadelige helse-
og miljøfarlige stoffene raskere. Et eksempel er alle perfluorerte
stoffer – PFAS-er skal bli samlet i et arbeid som forberedes av
norske miljømyndigheter i samarbeid med fire andre land. Det legges
også stor vekt på beskyttelse av forbrukere. Samarbeidet mellom
ulike sektormyndigheter skal bedres. Regelverksendringer og andre
tiltak under kjemikaliestrategien krever omstilling også hos norske
virksomheter. Investeringer og innovasjon er nødvendig for å sikre
overgangen til trygge og bærekraftige prosesser og produkter samtidig
som det skal gi grunnlag for økonomisk vekst.
Norge har også
en lang tradisjon for å arbeide for globale reguleringer på kjemikalieområdet.
Her igjen er EU vår nærmeste allierte. I kraft av EØS-områdets økonomiske
vekt og størrelse er vårt felles regelverk også med på å sette globale
standarder der de globale konvensjonene fortsatt er fragmenterte.
Med andre ord
jobber EU nå med store, omfattende pakker som blir svært viktige
for Norges grønne omstilling. Det vil ta noen år før de ulike regelverkene
er endelig vedtatt i EU, og til vi på vanlig måte skal vurdere EØS-relevansen
av det som vedtas. I mellomtiden vil vi stå oss på å følge nøye
med for å fremme norske interesser og bidra med kunnskap og erfaringer
og styrke Norges rolle som en strategisk partner i Europas grønne
skifte.
Helt til slutt
har jeg lyst til å legge til at jeg tror vi trygt kan legge til
grunn at mye av dette regelverket kommer til å bli gullstandarden
også for andre land etter hvert som de skal prøve å omsette Parisavtalens
mål og andre miljømål til praktisk handling. Så det er i veldig stor
grad denne veien det nå bærer.
Møtelederen: Takk.
Jeg tenker vi
kan starte med et par av spørsmålene fra forrige runde. Det var
i hvert fall Lise Christoffersen og Ola Elvestuen, og jeg har også
Lundteigen. Vi har en tidsramme fram til kl. 15.30, så jeg ber om
at spørsmålene stilles på en effektiv måte, sånn at vi også får
tid til svar fra statsråden. Vær så god, Lise Christoffersen.
Lise Christoffersen (A): Takk for redegjørelsen.
Statsråden sa
at mye nå er i støpeskjea. I det forrige innlegget, fra utenriksministeren,
ble det snakket bl.a. om taksonomi og om klassifisering av vannkraft,
som tydeligvis er under diskusjon, og hvor EU legger litt brems
på det med vannkraft.
Så har vi også
sett i bakgrunnsmaterialet at når det gjelder skogbruk, bremser
Finland og Sverige på en del av den regelverksutviklingen som skjer
nå, og spørsmålet var: Er Norge også med på det? For skogbruk og
treindustri er jo en viktig del av det grønne skiftet i Norge.
Så hadde jeg to
kjappe til: Industri 4.0 er viktig for norsk industri. Det er kanskje
ikke egentlig en del av et strategisk samarbeidsområde, det er jo
mer preg av konkurranse mellom oss og en del andre land nå om utvikling
av det. Så et kort spørsmål: Når det gjelder atomkraft, begynner
en del å presse på for det. Hva er Norges posisjon i så måte?
Ola Elvestuen (V): Takk for redegjørelsen.
Det er veldig
bra at man er så tydelig med hensyn til å følge opp klimaavtalen
med EU og Klar for 55 – på alle områder, også det som går på skog-
og arealbruk og de forskjellige delene hvor det kommer mye regelverk.
Det jeg hadde
spørsmål om i stad, var egentlig det som står i Hurdalsplattformen
om strategisk industrisamarbeid med EU. Statsråden sa også litt
om det. Da lurer jeg på om det går an å si noe mer om hvordan det
skal utvikles. Vil det være noe mer enn at man har flere og raskere
implementeringer av direktiver? Nå er vi en del av IPCEI Hydrogen
– er det å gå inn i andre av disse samarbeidsforaene, eller blir
det først og fremst å støtte opp under norsk næringsliv som er en
del av disse ulike industrialliansene som er der allerede i dag?
Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk for innledningen.
Strømmarkedet
gir noen ekstreme utslag. For første gang får vi i dag importert
strøm fra gasskraftverk i Nederland. Tyskland skal utfase atomproduksjonen
sin – 4 000 MW i år, 4 000 MW neste år. Det er enorme energimengder,
over 60 TWh. Kunne statsråden drøfte litt hva som blir konsekvensene
av bare den ene endringen for de norske strømprisene framover?
Det andre er at
det er interessant at en har gått fra å se på jord og skog separat
til å se på landbruk som en enhet. Det vil bety at det blir veldig
viktig hva slags jordbruk vi har, og hva slags skogskjøtsel vi har.
Hvis jord- og skogskjøtsel da fører til at fotosyntesen blir bedre
ivaretatt, sånn at vi kan produsere større fornybare karbonmengder
i det, er det fordelaktig. Da er spørsmålet mitt om betaling for
denne klimajobben. Hvilken betaling er det lagt opp til for å få
et privatøkonomisk insitament til at det skal lønne seg å gjennomføre
et sånt økt opptak gjennom en bedre plantekultur, en bedre skogskjøtsel? Det
må jo være helt essensielt for at dette skal bli noe mer enn planer.
Nikolai Astrup (H): Takk for innledningen.
Noen raske spørsmål:
Karbontoll ble nevnt. Vil det få noen konsekvenser for vår CO2-kompensasjonsordning for
industrien? Og i så fall: Når og på hvilken måte?
Så et spørsmål
om klassifisering av ulike energikilder: Det er mulig at jeg nå
ikke har fulgt godt nok med, men er det slik at EU nå klassifiserer
blått hydrogen som en grønn energibærer? Og hva er status for norsk
gass i dette bildet? Det var vel noen rykter om at det kom noen beslutninger
i forrige uke, men jeg er ikke helt sikker på svaret på det.
Så nevnte statsråden
dette med skipsfart, og der jobbes det også i IMO. Kan statsråden
si noe om hvorvidt det er sammenheng mellom det som gjøres i EU
på skip over 5 000 bruttotonn, og det som rederinæringen jobber
for å få til i IMO, eventuelt om vi risikerer at det blir et lappeteppe
av litt ulike regimer, og hvordan vi da skal forholde oss til det?
For rederinæringen vil gjerne ha en global CO2-avgift, mens EU jo går
litt foran. Er det mulig å kombinere disse regimene på en fornuftig
måte for både klimaet og næringen?
Møtelederen: Da er det sist
inntegnede – Lars Haltbrekken, vær så god.
Lars
Haltbrekken (SV): Spørsmålet mitt har blitt stilt.
Statsråd Espen Barth Eide: Til Lise Christoffersen først:
Når det gjelder taksonomi og vannkraft, var det en ganske aktiv
innsats fra norsk side i fjor, også fra Småkraftforeninga og flere
norske aktører og den daværende regjering, som gjorde at det regelverket
ble noe bedre sett med norske øyne. Men det er fortsatt en problemstilling
som går på at hvis man skulle bygge et nytt stort vannkraftverk
i dag, slik som de store på 1960-, 1970- og 1980-tallet, er det
klart at det er et betydelig naturinngrep som må regnes inn på minussiden før
man får plussiden, nemlig mange år etterpå med ren strøm. Så når
det gjelder det regnestykket, er det en grunn til at EU ikke ser
på det som så naturvennlig som en del andre tiltak.
Fordelen for Norge
er at de tiltakene har skjedd, den store utviklingen har skjedd.
Så vi har vært opptatt av å understreke at videre utvikling, f.eks.
oppgradering av eksisterende anlegg inne i fjellet og slike mindre
justeringer, er noe helt annet enn om man skulle begynne å regne
på hele naturinngrepet fra dag én. Så jeg mener at det i hvert fall
har vært en forbedring. Meg bekjent er ikke alle spørsmål endelig
løst, men jeg tror det har gått bedre med tanke på norske vannkraftinteresser,
sett med norske øyne. Slik jeg har forstått det nå, er mye av dette
ikke avklart.
Når det gjelder
skogbruk, var det da vi inngikk klimaavtalen med EU, også noen utestående
spørsmål, som senere ble avklart, og de ble vel i og for seg avklart på
en måte som skogeierne var mer fornøyd med enn det de hadde fryktet.
Men det er en pågående diskusjon, og jeg kjenner godt til at Sverige
og Finland som store skognasjoner mener en del om det. Der er det
slik at sist vi var inne i det, hadde vi vel synspunkter som lå
ganske nært opptil det de hadde, men jeg er ikke kjent med om det
har skjedd noe mer. Det har ikke vært noen ny diskusjon om det de
siste seks ukene, i hvert fall, som jeg er klar over.
Så er jeg veldig
enig i at Industri 4.0 definitivt er en del av dette. Hele ideen
med Europas grønne giv er egentlig tre agendaer som faller sammen.
Det er den grønne given, altså omstillingen til mer klima- og natur- og
bærekraftvennlig produksjon, det er digital agenda, og det er strategisk
autonomi, altså mer kontroll over råvarer og innsatsfaktorer og
kjerneteknologier i Europa. De tre til sammen er i veldig stor grad
sammenfallende med det som kalles enten den fjerde industrielle
revolusjon eller Industri 4.0. Så jeg mener at det som skjer der, bl.a.
på Kongsberg, i Buskerud, er ting som passer godt inn i denne industrisatsingen
i Europa.
Når det gjelder
atomkraft, har ikke regjeringen noe sterkt syn på det, annet enn
at vi ikke har noen planer om å bygge atomkraft i Norge. Men jeg
tror det er rimelig å si såpass som at det er uheldig om flere land
faser ut atomkraft, i hvert fall før et fornybart system er på plass. Jeg
for min del vil i hvert fall si at jeg håper at Finland og Frankrike
og andre land med betydelig innslag av atomkraft fortsetter med
det, siden de allerede har verdikjeder på plass og ikke da risikerer
at man går over til mer fossile løsninger. Dette er ikke noe syn
som Norge har hatt et veldig uttrykt standpunkt på, men det vil
i hvert fall være min refleksjon som klima- og miljøminister. Noe
helt annet er om det er lurt å investere i ny atomkraft nå, gitt
at det tross alt er en ganske dyr kraftform, selv om den er utslippsfri,
og den drar på seg en veldig lang verdikjede framover med å ta sikkert
vare på atombrensel og slikt.
Til Elvestuen:
For det første: Det er i hvert fall de tingene du nevner, altså
mer aktiv bruk av IPCEI og de ordningene der, men den dialogen vi
så vidt har initiert med Timmermans og Kommisjonen, er en samtale
om å få Norge enda tettere inn i industrivekstplanene, altså at
vi i større grad blir sett på som på innsiden av det strategiske
løftet som skjer nå. For det som er ganske fascinerende, er å se
hvordan EU nå tenker mye mer i retning av rettede investeringer,
målrettet bruk av forskning og utvikling og innovasjon og slikt.
Vi tror rett og slett at det er lurt for norske egeninteresser,
norske bedrifter å være tyngst mulig inne i det. Formene på det
må vi utrede i samråd med EU-kommisjonen, men vi tror det er mer
å hente på å koble oss enda tettere på, og at det også vil være
bra for EU selv. Det må være inngangen for oss.
Dette ble også
litt inspirert av den litt kinkige saken vi har gående nå om batteritoll,
hvor det har vist seg at en utilsiktet effekt av brexit-avtalen
er at man nå pålegger toll på biler som skal handles mellom EU og
Storbritannia, hvor mer enn 10 pst. av verdien på bilen er produsert
utenfor Europa eller Storbritannia. Det vil fort ramme norske batteriprodusenter
som vil inn i den verdikjeden. Så litt av inspirasjonen her var
å se om man kunne finne en inngang her. Den ideelle løsningen på det
hadde jo vært å bli med i EUs tollunion, men det har regjeringen
ingen planer om, bare så det er slått fast, og da må man se om det
finnes noen andre løsninger som kan ivareta noe av dette.
Så til Lundteigens
gode og viktige spørsmål: Denne sammenslåingen jeg snakket om, er
fra 2035. For ordens skyld: Det er fem år etter at vår nåværende
klimaavtale med EU går ut. Vi vil lenge før det ha bestemt om vi
lager en ny, men det er altså utenfor perioden for vårt nåværende
samarbeid, som er avgrenset til 2030. Men det er definitivt noe
det er lurt å følge nærmere med på. Jeg for min del er i hvert fall
enig i at skal man sørge for en slik overgang til mer bærekraftig
forvaltning av både skog- og landbruk, må det komme med støtteordninger
og med både vridning og innretning på hvordan man støtter opp om
det og gjør det mulig. Det kan være både teknologiutvikling og insentiver
til landbruk og skog. Jeg tror ikke det ligger en ferdig pakke på
hvordan det skal løses, men som i Norge har man i Common Agricultural Policy
ganske betydelige støtteordninger, så jeg regner med at EU vil se
på hvordan de kan vri det i retning av å gjøre det privatøkonomisk
lønnsomt – som Lundteigen spurte om – nettopp å gjøre de tingene
som også er bra for klima og miljø. Det blir det viktig å følge
med på, og det har jeg faktisk sterke ambisjoner om å følge nøye med
på, sammen med landbruks- og matministeren.
Når det gjelder
strømsystemet: Nå kommer det en ny tysk regjering. Den er ikke på
plass ennå, men den har levert en meget grundig regjeringsplattform,
som jeg vil anbefale alle å lese. Det er bare 180 sider, men den
er enda grundigere enn Hurdalsplattformen og har nesten like høy
litterær verdi. Den sier ganske mye om dette, en massiv utbygging
av fornybar. Så sier den – veldig interessant for Norge – at de
erkjenner at på veien til et helt fornybart system vil de faktisk
ha bruk for mer, ikke mindre, gass, så de kommer til å måtte bygge
flere gasskraftverk for å fase ut kull raskere, for de vil fase
ut kull innen 2030, ikke 2038, og at de gasskraftverkene skal bygges
slik at de lenger fram kan bruke hydrogen eller andre former for
rene løsninger.
Det går også litt
inn på Astrups viktige spørsmål. Jeg tror at det er en slags erkjennelse
som har dukket opp i Europa den siste tiden, gjennom den energikrisen
vi nå har, at det vil ta lenger tid å komme ut av gass, og at gass enn
så lenge erstatter andre og verre fossile kilder, selv om man har
en langsiktig plan om at gassen enten må bort eller må bli hydrogen
på veien. Så det er vel litt av svaret på det. Jeg tror vi skal
ta inn over oss at denne energikrisen i Europa kommer til å vare
en stund – ikke for alltid, men en del måneder. Det er smertefullt
for mange, ikke minst for dem som betaler aller mest, som er folk
på kontinentet, men også for oss.
Da var jeg innom
ett av Astrups spørsmål, men det var to andre også.
Når det gjelder
hydrogen: Meg bekjent er ikke EU ferdig med den diskusjonen om hvorvidt
blått hydrogen klassifiseres som rent. Mitt syn og Norges syn er
at det bør det bli. Så lenge vi kan dokumentere at det er klimamessig
og økonomisk bærekraftig, kan konvertering av naturgass til rent
hydrogen være en klimaløser som kan forskyve andre løsninger – bra
for klimaet, bra for Europa, bra for å få restverdien ut av norsk
gass. Det kommer vi til å fortsette å jobbe for, for det tror vi
på. Så er det litt opp til oss å dokumentere at det faktisk er mulig
å produsere med så lave utslipp som vi mener, og her har vi med
oss f.eks. SINTEF og NTNU, slik at ikke bare industrien, men også
våre fremste fagmiljøer mener at svaret på det er ja, det går an.
Men det er en diskusjon vi skal ha.
Så til CBAM, grensejusteringsmekanismen:
Den ideen som vel er ganske uangripelig, er at når den er fullt
på plass, må man fase ut de virkemidlene den skal erstatte, for
tanken her er at mens man tidligere brukte frikvoter og CO2-kompensasjon for å hjelpe
industrien mot konkurranse fra f.eks. Asia, skal nå asiater og andre
få betale selv, altså at man flytter ansvaret over til dem. Det
er det vel i og for seg ingen som er uenig i. Spørsmålet er når det
ene går ned og det andre går opp. Det som norsk industri har vært
veldig aktiv på, sammen med industrimiljøene i Europa, er at man
ikke faser ut dagens ordninger før man ser konturen av de nye. Samtidig
kan man ikke se for seg at WTO vil akseptere at man har begge deler,
for det blir en slags dobbel subsidie. Den fortsatt relativt nye
generaldirektøren i WTO har sagt at hun ikke ser noe egentlig prinsipielt
i veien for en grensejusteringsmekanisme, men den kan ikke supplere
andre ordninger med samme formål. Dette er ikke noe som skal avgjøres
nå, ingenting endrer seg før 2026 og etter det, men diskusjonen
skjer nå, så det er en diskusjon vi trenger å være tungt inne i.
Dette lå ikke
i spørsmålet, men kanskje noen andre lurer på det, så jeg tar det
fort likevel: Denne grensetollen vil ikke ramme oss, for vi er innenfor
ETS. Så det vil ikke ramme oss på den måten, men det kunne eventuelt bety
at man mistet adgangen til CO2-kompensasjon,
eller frikvoter, en gang i framtiden, så det er en viktig diskusjon
å følge med på.
Til slutt det
siste fra Astrup, et veldig sentralt og viktig spørsmål om IMO versus
EU: Det er slik at EU går litt i front, fordi det tar tid i IMO.
Vi jobber for å få den mest mulig effektive løsningen i IMO, som
uansett blir en avgift – enten blir det en avgift, eller så blir
det en avgift som blir en funksjon av et kvotesystem, som derved
har en pris. Der er vi litt åpne med tanke på hvilket utfall det skal
bli. Det viktigste er at det må være kompatibelt med målet om nullutslipp
fra 2050. Så den ordningen som tar oss fortest dit, og som det blir
enighet om, er det våre forhandlere jobber for. Vi har hovedfokus
inn mot et kvotesystem, slik at antall kvoter etter hvert går mot null,
men et alternativ er selvfølgelig et avgiftssystem. Det tar vi gjerne
en fortsatt dialog med Stortinget om når det nærmer seg noe, men
jeg tror neste beslutningspunkt er i 2023, så fram til det er det
forhandlinger.
Da tror jeg at
jeg har svart på spørsmålene. Det er i hvert fall min konklusjon.
Møtelederen: Jeg
håper alle opplever at de har fått svar, for nå er vi to minutter
på overtid. Da håper jeg også at ingen har noe til Eventuelt.