Møtelederen: Jeg gir ordet til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.

Statsråd Ingvild Kjerkol: Takk for anledningen til å møte Stortingets europautvalg. Som helseminister har jeg en stor EU/EØS-portefølje. Blant annet kan vi registrere at EUs tobakksdirektiv endelig innlemmes i EØS-avtalen, med gode tilpasninger i tråd med norske interesser. Men det er ikke tobakk jeg først og fremst ønsker å snakke med dere om i dag. Denne pandemien slipper ikke taket så lett.

Hvis vi skal se litt tilbake, er det i dag to år siden Helse- og omsorgsdepartementet ga Helsedirektoratet i oppdrag å koordinere arbeidet med koronapandemien. WHO hadde dagen før erklært covid-19 som en internasjonal helsekrise. Etter to år lever vi fortsatt med restriksjoner, om enn færre og færre. Vi har kontroll. Regjeringen vurderer fortløpende tiltaksbyrden og har annonsert vesentlige lettelser denne uken. Vi kan med stor grad av sikkerhet nå fastslå at den siste virusmutasjonen, omikron, gir vesentlig lavere sykdomsbyrde enn tidligere utgaver av koronaviruset. Vi har vaksiner, vi har også legemidler, og sammenlignet med andre land har vi samlet sett lave dødstall. Det var ikke gitt da pandemien kom for to år siden.

I pandemiens tidlige fase sto Norge ved flere risikofylte korsveier. Den første var da markedet for smittevernutstyr brøt sammen. Over natten forsvant våre kjente forsyningslinjer, og store land som USA og India innførte eksportforbud. Politiske allianser forsvant, og Norge måtte iverksette nødprosedyrer, opprette en statlig innkjøpsorganisasjon og handle direkte med kinesiske produsenter. Det gikk bra, men risikoen for å mislykkes var også høy.

Den andre risikofylte korsveien var å sikre Norge tilgang til vaksiner. I et normalforløp er det om lag én av ti vaksinekandidater som når opp. Nå var over 200 vaksiner under utvikling. Det var uoversiktlig og usikkert hvilke vaksiner som ville lykkes, og når én vaksine lykkes, er produksjonskapasiteten fortsatt flaskehalsen. Det var for krevende for enkeltland som Norge å inngå forpliktende avtaler i et tilstrekkelig omfang til å sikre egen befolkning tilgang på vaksiner. EU hadde kapasitet til både å satse på flere vaksinekandidater samtidig og også sikre forrang i produksjonskøer. Enkeltland som USA eller Storbritannia ønsket ikke å inngå egne avtaler om innkjøp med Norge.

Vaksineproduksjon er komplekse produksjonskjeder som består av en lang rekke innsatsfaktorer. Videre visste man at produksjonskapasiteten i en lengre startfase ville være begrenset sammenlignet med etterspørselen. Norge alene er ikke attraktivt nok for å komme fram i køen for å sikre rask tilgang. For det trenger vi europeisk samarbeid. Det som sikret oss tilgang til vaksiner, var at EUs medlemsstater aksepterte å avgi en andel av sine vaksiner til Norge, og at EU inkluderte Norge i avtalene. WHO representerte ikke et realistisk alternativ.

Som utenforland var Norges posisjon mer risikofylt enn EU-landenes. Det var ikke opplagt at EU ville ta oss med. Juridisk sett hadde de heller ikke trengt å gjøre det. Uten tilknytning til det europeiske samarbeidet ville Norge hatt stor risiko for forsinkelse i vaksinasjonen av befolkningen. Vi ser at andre alenestående høyinntektsland som Canada, Australia, New Zealand, Japan og Sør-Korea har alle sammen hatt store problemer med å skaffe tidlig tilgang til vaksiner. De har i dag utjevnet mye av forskjellene fra de europeiske landene, men på et langt senere tidspunkt. Det er dyrt å stenge ned et samfunn i påvente av vaksiner. Det har vi sett.

Nå arbeides det med en tilpasset vaksine mot omikronvarianten. Den har EU – og dermed også vi – sikret oss opsjoner til. Jeg deltok nylig i et uformelt EU-helseministermøte i regi av det franske formannskapet. Der var tema nettopp håndteringen av omikron og behovene for en tilpasset vaksine.

Vi er fortsatt i januar. De første meldingene om omikron kom som kjent i slutten av november 2021, og det europeiske samarbeidet har vist at det har evne til å handle raskt. Det var tett dialog da vi stengte grensene for reisende fra det sørlige Afrika. Det var også tett dialog da vi innførte restriksjoner og satte opp tempoet på boostervaksineringen. Det var ikke EU som innførte tiltakene. Det var det regjeringen og våre nasjonale myndigheter som gjorde. Alle har gjort det på sin måte, tilpasset sitt lands situasjon, men retningen er den samme. Sammen hadde vi bedre kunnskap og situasjonsforståelse til å treffe nødvendige vedtak. Sammen virket tiltakene bedre. Sånn virker EUs helseberedskap og kriserespons i praksis.

For et år siden orienterte min forgjenger Europautvalget om EUs forslag for å styrke EUs helseberedskap og kriserespons. Da var forslagene ferske svar på krisen – en krise som ble en vekker for Norge, for Europa og for hele verden. Nå – ett år etter – er det oppnådd enighet om nesten alle initiativene. EUs smittevernbyrå, ECDC, og EUs legemiddelbyrå, EMA, får utvidet mandat. Samarbeidet om alvorlige grensekryssende helsetrusler styrkes. En ny helseberedskaps- og krisehåndteringsmyndighet, HERA, er etablert. Den skal både operere i beredskapsmodus og være klar til å håndtere en krise. Ved neste krise er det HERA som har ansvaret for å utvikle, produsere, anskaffe og distribuere nødvendige medisinske mottiltak. Det kan være alt fra legemidler og vaksiner til medisinsk utstyr.

Med andre ord: Nå rigges Europa for å håndtere denne krisen i fortsettelsen og være klar for å møte andre helsekriser som måtte komme, for vi må forberede oss på at dette kan skje igjen. Når det skjer, har ikke jeg tenkt at Norge skal stå i like risikofylte situasjoner som under denne pandemiens start. Ved neste krise kan ikke Norge stå alene, og ved neste krise kan vi ikke lure på hvilke land som vil hjelpe oss. Etter mitt skjønn finnes det ikke et alternativ som er ansvarlig, til EUs styrkede helseberedskap. Samarbeidet med EU har vært avgjørende for håndteringen av pandemien i Norge. Derfor ønsker denne regjeringen å arbeide for å delta i EUs samarbeid om helseberedskap og kriserespons.

Uten en tilknytning nå kan vi ikke forvente at EU vil åpne opp for oss ved neste krise. Man kan sjelden skaffe seg forsikring når uhellet først er ute. Jeg har ikke tenkt å risikere at den norske befolkningen står uten medisinske mottiltak mens resten av Europa sikrer seg. I dag er vi tett knyttet til EUs helseberedskap og kriserespons, men tilknytningen vår er delvis basert på adhocløsninger for akkurat denne pandemien. Det er sårbart. Vi mener at Norge, på lik linje med våre europeiske naboer, må bli med på dette felles beredskapsløftet. Vi er en del av det indre markedet. Vår yttergrense er EUs yttergrense, og neste helsekrise vil ramme oss alle. Vi er allerede i dialog med EU og sentrale EU-land, og vi har foreløpig fått positive tilbakemeldinger. Det er vi glad for.

Våre nordiske naboer – Sverige, Danmark og Finland – bygger sin helseberedskap innen rammene av EU. Med norsk deltakelse i den europeiske helseberedskapen kan vi jobbe for nordiske bidrag inn mot EU. Dette framhever vi også når vi i år har formannskapet i Nordisk ministerråd.

Så vil jeg si lite grann om nærings- og industriperspektivet sett fra våre interesser. Hurdalsplattformen legger ambisiøse mål for utviklingen av en norsk helsenæring. Det samme høye ambisjonsnivået finner vi i EU og i EUs medlemsland. Derfor er helse en integrert del av EUs industristrategi. Og motsatt: Utviklingen av en konkurransedyktig europeisk helsenæring og legemiddelindustri er også en forutsetning for EUs styrkede helseberedskap. Deltakelse i HERA og et nært industrisamarbeid med EU er også nødvendig for at regjeringen skal lykkes med vår egen satsing på helsenæringen.

Regjeringen ser potensialet for næringsutvikling. Vi har gode kunnskapsmiljøer og ekspertise innenfor noen områder i Norge. Hovedandelen av alle vaksiner som settes i oppdrettsfisk verden over, produseres i Norge. De produseres på Kløfta og i Overhalla. Det skaper arbeidsplasser som vi kan leve av. Det er en prioritet for denne regjeringen å legge til rette for nasjonal produksjon av vaksiner og legemidler. Stortinget har gjort flere vedtak om akkurat det. Samtidig må vi erkjenne at alene er Norge og Norden for små markeder. Det finnes i dag elleve produsenter av legemidler i Norge. Globalt finnes det rundt 3 000 typer legemidler og virkestoff. Av disse selges 1 600 i Norge, og 250 er å anse som kritiske legemidler under pandemien. Norsk produksjon vil med andre ord aldri kunne stå for et sånt omfang av legemidler alene. Videre er produksjon av legemidler både kostnads- og ressurskrevende og forutsetter at norsk næring er konkurransedyktig i et internasjonalt marked for å være bærekraftig.

Legemiddelproduksjon er så komplisert at det ikke kan opprettes under en krise. Kapasiteten må være i drift også utenfor krise og være en del av en ordinær forsyningskjede. Samtidig setter regelverket om både statsstøtte og offentlige anskaffelser begrensninger. Etablering av nasjonal produksjon alene for drift under en krise vil ikke være tilstrekkelig. For å kunne øke legemiddelproduksjonen i Norge må norsk legemiddelindustri være en del av den europeiske industrisatsingen. En sånn satsing er i tråd med vår politikk om forsyningssikkerhet for medisinske mottiltak og utvikling av en norsk helsenæring.

Frankrike har under sitt formannskap i EU store ambisjoner for den europeiske helsenæringen, og vi samarbeider tett med både Frankrike, Tyskland og de nordiske landene på dette området. På både nordisk og europeisk nivå er det nå ambisjoner om konkrete samarbeidsprosjekter der norsk deltakelse er viktig for å styrke helsenæringen. Store deler av satsingen skjer allerede nå, bl.a. gjennom EUs helseprogram EU4Health og Horizon Europe. Norske bedrifter og kunnskapsmiljøer kan søke på store utlysninger av anbud og tilskudd, og vi håper at de bruker sjansen til å hevde seg.

Alle vaksiner mot covid-19 satt i Norge er produsert i Europa. Framover vil omstillingsdyktige europeiske bedrifter, også norske, bli et bærende element for å sikre robuste forsyningskjeder av medisinske mottiltak ved krise. Alle vaksiner mot covid-19 satt i Norge er et tegn på solidaritet fra Europa til oss her til lands, og framover må også Norge bidra inn til vår felles beskyttelse.

Jeg vil takke for muligheten til å møte Europautvalget. Vi vil løpende konsultere Stortinget om denne saken. Det er en viktig sak for vår felles beredskap framover, og det er viktig å forstå hvilke reelle muligheter vi har. Jeg ser fram til spørsmål og dialog.

Møtelederen: Takk for det, statsråd Kjerkol.

Da er det åpent for dem som ønsker å stille spørsmål, først Erna Solberg.

Erna Solberg (H): Jeg lurte på om statsråden kunne gjenta, eller si litt tydeligere, hva som er tidsrammen når man ser på etableringen av HERA. Generelt sett er dette en videreføring av det forrige regjering jobbet med. Vi støtter denne satsingen. Vi mener det er helt nødvendig, både for å sørge for at vi står sikrere i en beredskapssituasjon, og også fordi vi må leve med og klare den differensieringen og diversifiseringen av risiko som pandemien har vist. Kunne statsråden sagt noe mer om tidsrammen for eventuelle beslutninger rundt disse spørsmålene?

Møtelederen: Da er det Alfred Bjørlo, vær så god.

Alfred Jens Bjørlo (V): Takk for ei god utgreiing.

Det var eit spørsmål om same tema, berre for å vere 100 pst. sikker på at eg forstod statsråden riktig. Statsråden la veldig sterkt vekt på kor avhengige vi er av eit tett samarbeid med EU og heile EØS-området, at vi må forsterke det vidare framover, og at vi må vere tettare på det samarbeidet. Eg oppfatta, sjølv om statsråden ikkje sa det heilt i klartekst, at det då er avklart at regjeringa arbeider for at Noreg skal bli ein fullverdig deltakar i HERA-samarbeidet og beredskapsmyndigheita – berre sånn at det er presisert. Så det ville vere fint om statsråden stadfesta det, i tillegg til å svare på det som Erna Solberg spurde om.

Møtelederen: Da har foreløpig ikke flere tegnet seg. Da anbefaler jeg at helse- og omsorgsministeren i hvert fall får begynne å svare, og så kan vi under hennes svar ta én runde til med dem som har lyst til å tegne seg. Statsråd Kjerkol, vær så god.

Statsråd Ingvild Kjerkol: Til framdriften her: Beslutningen som omfatter styring av HERA utenfor krise, er fra september. Den kjenner nok Erna Solberg til. Der er det sånn at regelverket er godkjent, organisasjonen er etablert, og direktør er også ansatt. Regjeringen vil fortsette å utforske muligheten for vår deltakelse. Det franske formannskapet har vært veldig vennligsinnet og ønsker å jobbe for at Norge kan delta. Det er der vi nå er i prosessen. Vi har dette som en høy prioritet og tror det har sine fordeler å være med i diskusjonene så tidlig som mulig. Så vi imøteser det vennligsinnede formannskapet og de invitasjonene vi har fått så langt – og også støtte fra våre naboland.

Til Alfred Bjørlo: Jeg er litt usikker på om jeg oppfattet spørsmålet riktig, men det er litt avhengig av de andre om vi blir akseptert som medlem. EØS-avtalen er ikke noen inngangsport til dette. Det må skje gjennom en annen framgangsmåte. Jeg vil sånn sett vise til svaret jeg ga til Erna Solberg. Jeg synes det er viktig også å fokusere på de mulighetene dette innebærer for norsk industri. Det vi så under pandemien, var hvilke land som beskyttet egne interesser, og hvem som ønsket å handle med oss, og det var ikke en betryggende erfaring. Så vi er veldig overbevist om at dette er et godt og fornuftig samarbeid i fortsettelsen, sett ut fra norske interesser.

Møtelederen: Da er det Ingrid Fiskaa, vær så god.

Ingrid Fiskaa (SV): Tusen takk for ei nyttig utgreiing.

Eg har eit spørsmål knytt til dette med helsenæring og utviklinga av det tett knytt til europeisk industriutvikling, slik eg forstår det. Kan statsråden seia noko om dette påverkar norske standpunkt og synspunkt knytte til dette som føregår i Verdas handelsorganisasjon, nemleg synet på moglegheita for å dela vaksine- og medisinoppskrifter med fleire produsentar utanfor – stort sett – dei europeiske landa?

Møtelederen: Da er det ikke flere som har tegnet seg, så da overlater jeg til helseministeren å svare – vær så god.

Statsråd Ingvild Kjerkol: Nå er det en litt annen prosess som går gjennom WTO, der utenriksministeren så langt har forfektet regjeringens syn. Det å skulle gå videre med denne «waiver»-en i TRIPS-avtalen er også myntet på en konsensus. Der har vi sagt at vi ønsker å jobbe for det, men det er jo konsensus som er bakgrunnen for beslutninger og endringer der.

Til det som handler om norsk helsenæring: Norske aktører er også avhengig av markedsmuligheter. Gjennom et sånt beredskapssamarbeid vil det være økte markedsmuligheter og også en mer integrert satsing, sammenfallende med EUs industrisatsing. Land som Tyskland satser tungt på en helsenæring, både med bakgrunn i de erfaringene vi har fra pandemien, og også for å sikre en mer robust helseberedskap. Så her ser jeg mange muligheter for norsk industri. Det er fortsatt nasjonalstatene som må drive næringsutvikling og industriutvikling, men at det ligger muligheter i et europeisk beredskapssamarbeid også for norske industriaktører, mener jeg er ganske åpenbart. Vi har jo allerede et samarbeid, vi er tilsluttet EMA, godkjenningsordningen for legemidler og vaksiner, og det vil også kunne være mulighet for hele spekteret av utvikling knyttet til økt antall kliniske studier, også i sluttenden, som handler om produksjon.

Møtelederen: Da virker det som om spørrerlisten er uttømt, så da takker jeg helse- og omsorgsministeren for redegjørelsen og svar på spørsmål. Hvis helsekomiteen har andre planer nå, kan de få lov til å logge seg av, men det er selvfølgelig også mulighet til å være med videre hvis man ønsker det.

Da er vi ferdig med sak nr. 1 og går videre til sak nr. 2.