Sakene nr. 1–3 ble behandlet under ett. Se sak nr. 3.

Sakene nr. 1–3 ble behandlet under ett. Se sak nr. 3.

Lederen: Da gir jeg ordet til statsråd Tor Mikkel Wara først – vær så god.

Statsråd Tor Mikkel Wara: Ærede representanter!

Takk for at jeg får komme og orientere om viktige EU-saker på mitt område.

Som justis-, beredskaps- og innvandringsminister møter jeg EUs innenriksministre og EU-kommisjonen to eller tre ganger hvert halvår. Dette har bakgrunn i Norges medlemskap i Schengen-samarbeidet. Jeg deltar i Schengen-relevante deler av møtene i EUs justis- og innenriksråd. Erfaringsmessig inviteres vi også med i diskusjonene om migrasjonsutfordringer i Europa. Neste møte er 6. desember i år.

Arbeidet med ytre og indre sikkerhet står fortsatt sentralt i det europeiske samarbeidet. Dette kommer tydelig til uttrykk i forslag til nytt EU-langtidsbudsjett for perioden 2021–2027. Digital sikkerhet, samfunnssikkerhet og utfordringer med alvorlig organisert kriminalitet, voldelig radikalisering og terrortrusler gis prioritet sammen med styrket forvaltning av vår felles yttergrense og effektiv retur av tredjelandsborgere uten rett til lovlig opphold. – Tiden tillater ikke at jeg går nærmere inn på budsjettet nå, men dette kan jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Som utenriksministeren gjorde rede for i sin europapolitiske redegjørelse for Stortinget tidligere i denne måneden, diskuterer man måter å bidra til at migranter som vil krysse Middelhavet kan bli tatt i land på en mer forutsigbar og kontrollert måte i EU – i såkalte kontrollerte sentre.

Man drøfter også tiltak som kan sette nordafrikanske land bedre i stand til å utøve forpliktelsene til søk og redning i Middelhavet. Slik vil migranter kunne føres trygt i land også på afrikansk side av Middelhavet med såkalte ilandstigningsordninger. Det er sentralt at de komplekse problemstillinger knyttet til migrasjon bl.a. over Middelhavet, møtes med felles europeiske løsninger.

Vi er i utgangspunktet positive til forslagene om kontrollerte sentre og regionale ilandføringsordninger. Men diskusjonen om innretningen pågår nå i EU, og det må kartlegges hvordan disse skal fungere i praksis og hvilke direkte konsekvenser forslagene til tiltak vil ha.

Retur av personer som ikke har rett til å være i Europa, står høyt på dagsordenen i EU, også i de møtene jeg deltar i.

En bærebjelke i et trygt Europa er det tette samarbeidet innenfor Schengen. En forutsetning for gjensidig tillit og felles forvaltning av yttergrensen er at landene evaluerer hverandres etterlevelse av regelverket.

Høsten 2017 ble Norge evaluert. Vi har mottatt seks rapporter fra evalueringen. Den mest omfattende gjelder grenseforvaltning og kontroll på yttergrensen. Det er ikke påpekt alvorlige svakheter, men Rådet har gitt oss i alt 182 anbefalinger til oppfølging, hvorav 41 har prioritet. Sammen med andre land som er evaluert, er ikke dette et stort antall.

Virksomhetene som ble evaluert, gjennomgår anbefalinger og lager tiltaksplaner. De avvik som er funnet, skal lukkes.

De siste årene er det tatt mange initiativ for å bøte på svakheter i personkontrollen ved ytre grenser. Høyt på den politiske dagsordenen står forslaget til nye rettsakt om Den europeiske grense- og kystvakt, EBCG, som primært dreier seg om et utvidet mandat til Frontex.

På enkelte områder er kompetanse som etter gjeldende Frontex-forordning tilligger Rådet, altså medlemsstatene, foreslått overført til Kommisjonen. En rekke land, herunder Norge, går imot dette.

Representantene er sikkert vel kjent med forslaget om å etablere en stående mannskapsstyrke på 10 000 innen 2020. Kommisjonen foreslår at dette delvis skal være fast ansatt mannskap. Fra norsk side søker vi i forhandlingene løsninger som innebærer en mindre, stående mannskapsstyrke. Vi ønsker heller ikke at grensebyråets fast ansatte skal kunne utøve tvangsmakt uten at slik rett er tildelt av vertslandet.

Det ligger videre i Kommisjonens forslag at EBCG/Frontex skal få noe utvidete oppgaver på returområdet bl.a. ved å kunne bistå medlemsland i arbeidet med å forberede returbeslutninger. Når vi neste uke sitter i møte med EUs innenriksministre, vil nettopp EBCG/Frontex’ rolle i returarbeidet stå på dagsordenen. Det foreløpige inntrykket er at det later til å være bred enighet om å styrke byråets rolle på dette området. I møtet vil man også ta opp forslag om å endre returdirektivet, slik at man får et mer effektivt arbeid for å returnere personer som ikke har rett til å oppholde seg i Europa.

Som jeg nevnte innledningsvis, er digital sikkerhet og trusselbildet et stadig viktigere tema. I Brussel deltar vi neste uke fra norsk side også i det årlige EU Internet Forum. Der diskuteres bl.a. hvordan man bedre kan redusere tilgangen til ekstremistisk/terrorrelatert materiale på nettet, og hvordan man kan styrke samarbeidet med det sivile samfunn som har alternative stemmer – med alternative budskap til ekstremistenes propaganda. I møtet deltar også store internettselskaper. Det blir dermed en god bredde i diskusjonen.

Takk for oppmerksomheten. Da er jeg åpen for spørsmål dere måtte ha.

Statsråd Ola Elvestuen: Regjeringen arbeider for å få til en felles gjennomføring med EU av utslippsmålet for 2030, som er godt kjent. Ambisjonen vår er å bli enige om hovedprinsippene i denne avtalen i tide til å annonsere enighet på klimatoppmøtet i Katowice om knappe to uker. Vi er nå i innspurten av forhandlingene, og jeg skal gi en liten oppdatering på det arbeidet.

Norge har satt seg et mål om innen 2030 å redusere klimagassutslipp med minst 40 pst. sammenlignet med 1990-nivået. Dette målet er sendt inn som vårt bidrag til Parisavtalen og lovfestet i klimaloven. EU har tilsvarende mål.

Ideen med avtalen med EU er å samarbeide om å oppfylle utslippsmålet for 2030, det vil si at vi knytter oss til de tre pilarene i EUs klimaregelverk – EUs kvotehandelssystem, som dekker utslipp fra industri, petroleum og luftfart, innsatsfordelingsforordningen, som dekker ikke-kvotepliktig utslipp, og regelverket for bokføring av skog og annen arealbruk. Jeg kommer litt tilbake til hva de ulike regelverkene innebærer.

I tillegg til de nevnte pilarene må vi også rapportere om hvordan vi ligger an til å nå utslippsmålene. EUs regelverk for rapportering av klimagassutslipp integreres i en ny styringssystemforordning, som skal sikre måloppnåelse for energiunionen. Målene i styringssystemforordningen omfatter EUs overordnede mål for fornybar energi, energieffektivisering og klima. Det er kun klimamålet Norge skal oppfylle felles med EU – ikke energimålene. Hvordan styringssystemet vil være relevant for en avtale om felles oppfyllelse, er det vi nå holder på med å vurdere i samråd med EU.

I forhandlinger med EU har prinsippet om lik behandling på like vilkår stått sentralt – både for oss og EU. Vi skal binde oss til regelverket på like vilkår som EUs medlemsland, men vi vil uansett trenge enkelte tilpasninger som følge av at Norge ikke er EU-medlem.

Norge arbeider for at avtalen skal forankres i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Å forankre avtalen i protokoll 31 skaper ingen presedens for videre samarbeid etter 2030.

Avtalen med EU vil være forpliktende. Norge har åpnet for bruk av EØS-avtalens regulære system for overvåking og kontroll. EFTAs overvåkingsorgan skal følge med på forpliktelsen vi påtar oss, og ved manglende etterlevelse, kan vi risikere å bli tatt til EFTA-domstolen. Dette vil gjøre klimapolitikken i Norge mer forutsigbar. Samtidig vil Norge selvfølgelig fortsatt bestemme over egen klimapolitikk.

Jeg skal nå gå litt nærmere inn på de tre ulike pilarene i EUs klimaregelverk. Den første pilaren er kvotesystemet. Norge er allerede med i EUs kvotehandelssystem, og kvotedirektivet er innlemmet i EØS-avtalen. Kvotesystemet setter et samlet tak på utslippene som omfattes, og samlet antall kvoter som utdeles blir redusert hvert år. Kvotesystemet skal bidra til at utslippene fra de kvotepliktige virksomhetene kuttes med 43 pst. fra 2005–2030. Utslippsreduksjonene innenfor kvotesystemet vil skje samlet for EU og Norge fram mot 2030.

Den andre pilaren i EUs klimarammeverk, er den forordningen som kalles innsatsfordelingen. Klimagassutslipp fra transport, oppvarming av bygg, jordbruk og avfall, men også mindre deler av industrien og petroleumssektoren, reguleres gjennom denne forordningen. Disse utslippene skal være redusert med 30 pst. i 2030 fra nivået i 2005 for alle EU-landene samlet. Dette skal oppnås ved at hvert land får bindende nasjonale mål for utslippsreduksjonene for perioden 2021–2030. Kuttene skal fordeles mellom medlemslandene i spennet fra 0 pst. til 40 pst. Landene med høyest BNP per innbygger må ta de største kuttene, men det gjøres en viss justering ut fra hensynet til kostnadseffektivitet. Med en felles oppfyllelse vil Norge få et mål om å kutte utslippene med 40 pst. under innsatsfordelingen.

Utslippsbudsjettet vil kunne gå i balanse ved å kutte utslipp hjemme og ved å samarbeide med EU-land om utslippskutt. Vi snakker gjerne om dette som fleksibilitet i hvordan målet kan nås.

Den tredje pilaren er regelverket for skog og annen arealbruk. Landene forpliktes til at de samlede utslippene fra sektoren ikke skal overstige opptaket. Utslipp og opptak beregnes etter særskilte regneregler, som EU har vedtatt. Det er spesielt to forhold som betyr mye for resultatet her: Det ene er utslipp fra avskoging knyttet til infrastrukturtiltak og annet. Det andre er opptak eller utslipp fra forvaltet skog, altså den drevne skogen. Vi jobber med å vurdere Norges referansebane for forvaltet skog. Dersom utviklingen følger referansebanen, blir virkningen på klimaregnskapet nøytral. Avvik fra referansebanen gir grunnlag for utslipp eller opptak.

Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO, og Miljødirektoratet, har gjort beregninger av alternative referansebaner, hvor hogstnivået er den enkeltfaktoren som har størst betydning. Beregningene viser at det er rom for økt hogst uten at forvaltet skog beregnes som utslipp.

Vi har ikke landet på hvilken tilnærming Norge skal ha. Jeg er opptatt av at skogen skal bidra til det grønne skiftet og lavutslippsutvikling. Jeg er også klar over de målsettingene næringen har satt seg. Dette er en referansebane, og vi har også en kompensasjonsordning som ligger oppå den. Skulle vi få et utslipp fra norsk skog og arealbruksektor, kan det gjøres opp for, enten ved kjøp av skogkreditter fra andre land eller ved å gjennomføre ytterligere kutt under innsatsfordelingen, enten ute eller hjemme. – Dette er så langt om innholdet i EU-regelverket.

Når det gjelder selve inngåelsen av avtalen om felles oppfyllelse av arbeidet, jobber vi nå på spreng for å få på plass enighet om hovedprinsippene før klimatoppmøtet i Katowice. Detaljene i avtalen og utformingen av EØS-komitébeslutningen vil bli ferdigstilt når det er enighet om hovedprinsippene. Regjeringen vil på vanlig måte legge fram en stortingsproposisjon for å be om Stortingets samtykke til å inngå avtalen.

Statsråd Harald T. Nesvik: Storbritannia utenfor EU vil endre måten vi samarbeider om forvaltningen av våre felles fiskebestander på i Nordsjøen. Storbritannia vil bli en betydelig fiskerinasjon i Nordøstatlanteren, og det vil være behov for en ny samarbeidsplattform mellom EU, Storbritannia og Norge til erstatning for dagens bilaterale samarbeid, som vi i dag har med EU. All erfaring tilsier at det er vanskeligere å samarbeide mellom tre parter enn mellom to. Vi har siden tidlig i 2017 i bilaterale dialoger med EU og Storbritannia påpekt at det framtidige samarbeidet derfor bør ha et bedre formelt rammeverk og redegjort for våre tanker om hvordan dette bør gjøres i framtidig avtalestruktur – hvordan det kan se ut.

Det ligger en betydelig fordel i å ha initiativet i en slik prosess. Vi vil derfor fortsatt være offensive, slik at vi kan gjøre det vi kan for at dette skal bli slik som vi ønsker å ha det. Dette er både en politisk dialog og en dialog på embetsnivå. Storbritannia vil også bli kyststat til de pelagiske bestandene sild, makrell og kolmule. Her er de nåværende kyststatene ikke enige om fordelingen av kvoter seg imellom. Og Storbritannias inntreden vil nok ikke gjøre ting noe særlig enklere. Dette vil fortsatt måtte ha stor oppmerksomhet framover.

Et viktig budskap fra vår side har vært, både i brexit-sammenheng og i forhandlingene om de pelagiske bestandene, at ingen kan regne med å gjøre opp seg imellom og så sende regningen til Norge. Samtidig som vi tenker langsiktig, forbereder vi også en situasjon med en «hard brexit». Spørsmålet er hvordan vi best kan sikre norske interesser i dette landskapet. Britene har ikke hatt sin avstemning i parlamentet, og EU har ikke gjennomført sitt fiskerirådsmøte hvor de vedtar fiskekvotene for 2019. Det er dermed en situasjon preget av usikkerhet.

Vi er opptatt av å sikre den norske næringens interesser. Vi har derfor gjort det meget klart for EU at dersom det oppstår en situasjon hvor norske kvoter blir redusert som relative andeler av totalkvoten etter en «hard brexit», nettopp ved at Storbritannia ikke forholder seg til de andelene som de har av EU-kvoter for 2019, eller EU selv ikke reduserer EU-kvoten med Storbritannias kvoter, vil ikke vi sitte stille å se på det. Det samme gjelder dersom norske fartøy mister adgangen til britisk økonomisk sone. Dette har jeg selv tatt opp både med den britiske fiskeriministeren Eustice og også med fiskerikommissær Vella i EU.

Jeg er opptatt av stabilitet og forutsigbarhet. Dersom de andre partene velger ikke å være forpliktet til avtalene fra utgangen av mars neste år, medfører det at vi går fra en balansert til en ubalansert avtale. Håpet er likevel at det også ved en brexit uten overgangsavtale, skal være mulig å videreføre fiskeriaktiviteten utover 29. mars med minst mulig forstyrrelser. Vi har derfor forberedt oss internt på hvilke avtaler som umiddelbart og på enkleste måte må på plass med Storbritannia for å sikre nettopp dette: markedsadgang for norsk sjømat.

Storbritannia er en av våre største handelspartnerne både for varer, tjenester og investeringer. Eksporten til Storbritannia utgjør litt under en femtedel av Norges samlede eksport av varer og tjenester. I 2017 eksporterte Norge 130 000 tonn med fisk til en verdi av over 5 mrd. kr til nettopp Storbritannia.

Vi er nå for første gang inne i en prosess hvor et land skal tre ut av EU. Det innebærer at eksisterende handelsstrømmer potensielt kan bli berørt. EØS-avtalen sikrer null toll for alle varer mellom Norge og EU, som kjent med unntak av landbruksvarer og en del sjømatprodukter.

Storbritannia og EU er nå enige om en avtale om utmeldelsen, som innebærer at Storbritannia skal behandles som om de er EU-medlem i en overgangsperiode. Dersom avtalen ikke blir godkjent, vil Norge i utgangspunktet stå uten en avtale om markedsadgang for sjømat og andre varer med Storbritannia. Sammen med våre EØS-partnere Island og Liechtenstein er vi derfor i løpende dialog med Storbritannia om en avtale som vil tre i kraft i et «no deal»-scenario. Partene har som hovedmål å sikre uavbrutte handelsstrømmer og er innforstått med at avtalen skal gjelde midlertidig til man får forhandlet fram en permanent handelsavtale. Ved en «no deal» vil sannsynligvis de samme tollsatsene og tollkvotene som gjelder for handel med sjømat mellom Norge og Storbritannia i dag, også gjelde fra 30. mars 2019.

Videre er det en målsetting at det ikke innføres regulær veterinær grensekontroll ved import av sjømat fra Norge. Dersom avtalen mellom Storbritannia og EU, som nå er framforhandlet fram og blir gjeldende i overgangsperioden, vil dagens handelsregime for sjømat gjelde i hele overgangsperioden.

I sum er derfor vår forventning at dagens hendelsregime videreføres ved begge scenarioer. I praksis betyr det tollfri markedsadgang for hvitfisk og at toll for sensitive produkter som sild, makrell, laks, reker, sjøkreps og kamskjell, opprettholdes, samt at alle de tollfrie kvotene vil gjelde for eksport av sjømat til Storbritannia.

Lederen: Da gir jeg først ordet til Karin Andersen – vær så god.

Karin Andersen (SV): Jeg har spørsmål til justisministeren.

Det ble nevnt at Frontex muligens skulle ta del i returarbeidet, og da er spørsmålet: Gjelder det dem som har fått behandlet sin søknad, eller gjelder det retur av mennesker man plukker opp på havet og som ikke har fått behandlet sin søknad?

Det andre spørsmålet gjelder sikkerhetsvurderingene knyttet til retur til det nordafrikanske fastlandet. Hvem er det som vurderer og tar beslutningen om at det er sikkert? Vi vet at der foregår det slavehandel, og det er ganske alvorlige situasjoner som blir beskrevet på fastlandet i Nord-Afrika.

Espen Barth Eide (A): Jeg har et spørsmål til klima- og miljøministeren.

Vi ser fram til at denne avtalen kommer i mål. Den har tatt mye tid, men det er godt tegn at det nå ligger an til å bli underskrevet under Katowice-møtet. Vi gir varm støtte til dette du beskriver her.

Jeg har en kommentar og et spørsmål. Kommentaren er at som statsråden er kjent med, mener Arbeiderpartiet at vi frivillig skal avstå fra å bruke fleksibilitetsmekanismene i innsatsfordelingsordningen. Det har ingen implikasjoner for avtalen, det er en nasjonal avståelse i framtiden. Det har ingen betydning for inngåelsen av avtalen, det er egen nasjonal politikk som det selvfølgelig er rom for.

Spørsmålet gjelder protokoll 31 versus EØS. Vi er enige om at forskjellen vil være i forpliktelsen etter 2030. Vil det også være nevneverdig forskjeller i styringssystemet underveis og fram til da mellom de to løsningene? Er vi fortsatt sikre på at vi ikke like godt kunne implementere dette i EØS-avtalen? Nå som EUs klimapolitikk er verdens mest progressive, kunne det kanskje til og med vært en fordel også for oss. Kan jeg få noen refleksjoner fra Elvestuen om det?

Og, hvis jeg får lov til å stille et spørsmål til, til justisministeren. Det er betydelig variasjon innad i EU når det gjelder synet på felles innvandringspolitikk mellom Tyskland og mange av de vestlige landene på den ene siden og Ungarn og Polen på den andre. Kan justisministeren reflektere litt rundt hvor han synes Norge og Norges regjering hører hjemme i den debatten i EU?

Lederen: Nå var det egentlig Petter Eide som skulle hatt ordet i stad.

Det samme skjedde meg i stortingssalen forleden dag. Da fikk statsråd Anniken Hauglie et spørretimespørsmål som jeg skulle holde. Det ble jo litt mindre spennende, da – i og med at regjeringen hadde det på forhånd. (Munterhet i rommet)

Vær så god, Petter Eide.

Petter Eide (SV): Det går helt greit. Du er tilgitt.

Jeg har et spørsmål til justisministeren.

En rekke av de områdene han nevner når det gjelder migrasjon, flyktninger og forholdene i Middelhavet, vil reguleres av den nye FNs migrasjonsplattform, som regjeringen nå om kort tid reiser til Marrakech for å signere.

Så har det blitt kjent for offentligheten i den siste tiden at regjeringen er delt i synet på denne plattformen, og at Fremskrittspartiet har gått til det litt uvanlige skritt – jeg vet ikke om jeg kan kalle det en dissens – å formalisere sin uenighet. Det står på regjeringens egne nettsider at Fremskrittspartiet er uenig i at Norge skal undertegne den migrasjonsplattformen. Det stiller oss overfor en litt kinkig problemstilling, for den statsråden som har det konstitusjonelle ansvaret for å håndtere en del av disse sakene som vil ligge under migrasjonsplattformen, er altså uenig i det regjeringen gjør på dette området.

Jeg vil stille justisministeren dette spørsmålet: På hvilken måte vil hans uenighet om norsk signering av migrasjonsplattformen påvirke hans arbeid og hans ledelse av Justisdepartementet når det gjelder disse spørsmålene?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Først et spørsmål til statsråd Elvestuen om den avtalen som en holder på med. Som Barth Eide viste til, er det Norges posisjon at dette skal inntas i protokoll 31 i EØS-avtalen. For det første: Er det avklart at det er det som kommer til å skje, eller står EU fortsatt på posisjonen om at dette skal fullt ut inn i EØS-avtalen?

Vi er enig i at en skal ha felles mål også når det gjelder samarbeid på klimaområdet, men spørsmålet er om en lar EU gjennom EØS-strukturen overstyre Norge også på nye områder gjennom det som her blir gjort? Eksempelvis sier statsråden at Norge kan bli tatt til EFTA-domstolen. Innebærer det en nå diskuterer, at ESA, EFTA-domstolen, vil bli gitt ny myndighet på nye områder for å kunne overstyre norsk politikk på områder som i utgangspunktet ikke skulle være en del av EØS-avtalen?

Et spørsmål til justisministeren. Det er litt vanskelig å få med seg alle detaljer i det han sier. Men når det gjelder det som går på grense- og kystvakt, snakker han om at det er forslag som går på utvidet adgang til Frontex og også å overføre myndighet til Kommisjonen. Konkret – hva er det som gjelder? Konkret – hva er det som er norsk posisjon? Hva er det som bør være regjeringens posisjon dersom vi ikke får gjennomslag? Og vil det da være aktuelt å gå ut av samarbeidet, og hvordan vil Stortinget bli involvert?

Et siste spørsmål til fiskeriministeren. Nå har jeg registrert via internasjonale medier at statsministeren åpner dørene for britene inn i EFTA. Nå har ikke regjeringen så langt villet gi en samlet analyse av hvilke fordeler og ulemper det har på ulike sektorer. Fiskeriministeren var veldig opptatt av markedsadgang bl.a.. Da spør jeg ham konkret innenfor hans område: Mener fiskeriministeren at det vil være positivt for Norge på fiskeriområdet dersom britene blir medlem av EU, innenfor EFTA, der en har full frihandel for fisk?

Une Bastholm (MDG): Spørsmålet går til klima- og miljøministeren.

Kunne du kunne sagt litt mer om hva forhandlingene går ut på nå i forkant av EUs rapportering på vår felles måloppnåelse i Parisavtalen? Handler det bare om byrdefordelingen mellom landene, eller handler det også f.eks. om hvordan man skal oppnå det enkelte lands mål? Hvor mye kan man ta gjennom fleksible mekanismer sammenlignet med tiltak i det enkelte land? Hva er Norges posisjon eventuelt i de forhandlingene?

Heidi Greni (Sp): Jeg har to spørsmål til justisministeren.

For det første: Når det gjelder utvidet grensekontroll, har vi nå fått noe svar på den søknaden som ble sendt om ytterligere utvidelse fra 12. november? Hva er eventuelt konsekvensene hvis den ikke blir innvilget?

For det andre har jeg et spørsmål om FNs migrasjonsavtale – jeg vil følge opp Petter Eide litt. Hva slags konsekvenser vil denne avtalen få for Norge etter justisministerens mening? Det sendes litt uklare signaler fra regjeringen på det punktet.

Svein Roald Hansen (A): Jeg har en kommentar og et spørsmål til justisministeren – en kommentar til formen. Jeg synes de spørsmålene som kommer, illustrerer det. Er justisministeren her for å få tilslutning eller avklaring på noen av punktene? Jeg hadde vanskelig for å oppfatte det. Dette er et konsultasjonsorgan først og fremst, ikke et informasjonsorgan. Det er det ene.

Det andre er at det hadde vært en fordel om overskriften på justisministerens innlegg hadde vært litt smalere enn prioriteringer innenfor indre og ytre sikkerhet på justisfeltet, for det er mye større enn Frontex. Så til neste gang – litt mer presisjon i hva det er man kommer med og gjerne litt tydeligere: Er dette informasjon, eller er det en konsultasjon, og eventuelt hva er det man ønsker at vi skal nikke til eller riste på hodet av?

Så har jeg et spørsmål om Schengen-notatbasen. Den har vi holdt på med under tidligere justisministre. Den har for så vidt kommet opp, og det ligger noen få saker der, men det er ifølge Europalov ni Schengen-relevante forslag i år som ikke er lagt inn i databasen, bl.a. det om Frontex. Da er spørsmålet: Hvorfor holder man ikke databasen oppdatert?

Steinar Reiten (KrF): Jeg har to spørsmål.

Først til klima- og miljøministeren, som var inne på spørsmålet om skog som en del av klimaforhandlingene. Nå skal regjeringen forhandle med landbrukets organisasjoner om hvordan landbruket skal bidra med å kutte inntil 5 millioner tonn i CO2 -utslippene fram til 2030. Da skal en forhandle med næringsdrivende, som er i den spesielle situasjonen at de gjennom sin virksomhet kan bidra til betydelig binding av karbon gjennom bedre skogforvaltning. Vil det da være sånn at forhandlingene om skog blir sett på separat fra forhandlingene med landbruket, slik at norske bønder ikke får lov til å regne inn karbonbinding i egen skog som en del av klimaregnskapet som en skal forhandle om?

Det andre spørsmålet går til fiskeriministeren, som var inne på problematikken med kyststatavtaler om pelagiske fiskeslag. Der flyter det meste nå. Det er en situasjon der vi ser at den norske stammen, norsk vårgytende sild, blir overfisket. Riktignok er det gjort estimat nå nylig som gjør at situasjonen ser litt mindre alvorlig ut. Er fiskeriministeren enig i at det haster med å få en avtale med de kyststatene vi nå forhandler med før vi eventuelt får en situasjon der britene også blir en del av forhandlingsregimet, slik at vi kan ha en avklart situasjon når det gjelder hvordan vi forvalter de pelagiske fiskeslagene før britene kommer på banen?

Ruth Grung (A): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren.

Skottland er jo stor innen havbruk. Vi har toll på foredlet inn i EU. Har statsråden synspunkter på om det vil kunne påvirke tollsatsene, balansen, mulighetene og markedstilgangen vår ellers?

Så et litt mindre spørsmål, men jeg vet ikke om det er relevant i forbindelse med avtalen om brexit. Norge er uenig med EU knyttet til snøkrabbe. Vil det være et forhandlingskort som kan trekkes inn i forhandlingene?

Ole André Myhrvold (Sp): Først vil jeg understreke viktigheten i Steinar Reitens første spørsmål til klima- og miljøministeren.

Mitt spørsmål går på LULUCF og referansebanen for skog. Hva er Norges posisjon når det gjelder referansebanen? Er det slik at den ligger fast, eller jobber man for å få et økt potensial for avvirkning, som de norske skogene faktisk har et potensial for?

Lederen: Da vil statsrådene få anledning til å svare – i samme rekkefølge som vi startet innledningene med, vær så god.

Statsråd Tor Mikkel Wara: Jeg håper jeg har fått med meg alle spørsmålene, og jeg tar først noen av dem som var litt mer konkrete.

Når det gjelder retursamarbeidet, returarbeid via Frontex, som Karin Andersen spurte om, snakker vi om retur etter avslag for dem som har plikt til å forlate området.

Med hensyn til spørsmålet, slik jeg forstår det, om ilandstigning i Nord-Afrika er det et stykke frem til vi kommer dit, men holdningen er at det skal skje i samarbeid med og til dels i regi av FNs høykommissær for flyktninger. Det er altså ikke et nasjonalt anliggende. Vi prøver å stille opp for å kunne returnere en del av de båtene tilbake til Afrika, dersom det er det riktige.

Norsk plassering i europeisk debatt går langs to linjer. Det er at vi står på regjeringens Jeløya-plattform. Det er det som er den offisielle politikken. Vi vil gjerne ha en streng og fair innvandringspolitikk, og vi har innlegg som i stor grad også tar opp og forsvarer det vi kaller den nasjonale handlefriheten. Det er ikke nødvendigvis en akse som gjenspeiler seg hele tiden i alle andre land, men vi har et ønske om en viss nasjonal handlefrihet, også innenfor asyl- og flyktningpolitikken.

Migrasjonsplattformen ble tatt opp av flere, og det er helt riktig at Fremskrittspartiet tar dissens. Grunnen til at man bruker litt andre ord, er at den ikke er behandlet av Kongen i statsråd, men den har vært behandlet av regjeringen, og der har Fremskrittspartiet tatt dissens.

For min del må jeg si at det er de vedtak som regjeringen til enhver tid tar, som ligger til grunn for politikken jeg fører. Det er ikke FNs migrasjonsplattform. Den vil ikke ligge til grunn for politikken eller for de initiativ som jeg kommer til å ta. Den er heller ikke juridisk forpliktende, og så lenge jeg er justisminister, vil den ikke være førende for den politikken som føres.

Så går vi videre til spørsmålet om Frontex, Kommisjonen, Rådet, bestemmelse: Det som er forslaget fra Kommisjonen, er at Kommisjonen skal kunne iverksette Frontex’ handlinger. Fremskrittspartiet – nei, beklager, regjeringen mener at det skal være Rådet – at det skal være Rådet – at Kommisjonens rolle er å foreslå for Rådet, og at Rådet skal beslutte – det vil si landene. Jeg har vel et inntrykk av at det er en holdning som veldig mange land i Europa deler, og har derfor ikke noe særlig behov for å spekulere i konsekvensene dersom det ikke blir resultatet. Jeg opplever at det er en holdning som mange deler med Norge.

Så ble det reist et spørsmål om utvidet grensekontroll, indre grense. Det er ikke slik at vi søker Kommisjonen. Det er en nasjonal beslutning. Vi har meldt fra at vi gjør det, men det finnes regler for å melde fra, og så er det Kommisjonen som protesterer, og som eventuelt kan ta oss inn for ulike ordninger. Men vi har meldt fra at vi forlenger grensekontrollen, sammen med en del andre land.

Så kan jeg for så vidt dele representanten Svein Roald Hansens forslag om at jeg kanskje burde ha en mer presis orientering neste gang. Det var en vid orientering i forhold til den lille tiden jeg har. Et annet alternativ er gjerne å få mer tid, så kan vi utvide det jeg skal snakke om, for det er ganske mye som skjer i EU, og det er ganske mange områder som kunne være interessant å drøfte. For meg er dette en løypemelding om hvor vi ligger an der, og ved orienteringen er det selvfølgelig slik at vi dermed inviterer Europautvalget til å mene noe og gi råd i forbindelse med det som det orienteres om.

Med hensyn til å legge inn noter og databaser: Det jobber vi med. Det er selvfølgelig et ressurs- og kapasitetsspørsmål, og de gjenværende notene skal inn i databasen.

Da tror jeg at jeg har klart å svare på de fleste spørsmål. Jeg håper jeg ikke glemte noen.

Statsråd Ola Elvestuen: Først vil jeg understreke at i Katowice blir det ikke underskrevet en avtale. Det vi ser for oss, er at vi skal bli enige om hovedprinsippene, og så vil det fortsatt være detaljer som skal utarbeides i etterkant. Men enigheten vil jo ligge der, uansett, hvis vi kommer så langt.

Så er det først til Barth Eide, som påpeker helt riktig at den fleksibiliteten som vi tilslutter oss, om vi tilslutter oss felles mål, bestemmer vi selv i hvor stor grad vi vil bruke – eller ikke. Styrken med å ha den fleksibiliteten er at dersom en ikke når målene nasjonalt, må en bidra til at de utslippsreduksjonene skjer et annet sted innenfor den samme helheten i Europa. Regjeringen har som mål at vi skal ta så mye som mulig i Norge.

Protokoll 31 har ingen konsekvenser for forpliktelsene, men det er hvor lenge den bindingen er. Er det innenfor EØS-avtalen, er det permanent. Med protokoll 31 er det til 2030, men da er det innenfor et felles regelverk. Det regjeringen har meldt tilbake til Stortinget tidligere, er at det er felles utslippsmål, mens fornybardirektivet og fornybarmålet, og da også energieffektiviseringsmålet og direktivet, har vi jo sluttet oss til fram til 2020.

Energieffektiviseringsdirektivet har vi i Jeløya-plattformen sagt at vi skal slutte oss til, til 2020. Når det gjelder disse målene for 2030, vil det være en egen, vanlig prosess innenfor EØS-avtalen, om hvorvidt det er EØS-relevant, og hvorvidt Norge ønsker å slutte seg til de direktivene. Det som er vår posisjon, er at dette er to løp. Det er også klart at særlig fornybar er litt annerledes – også motivasjonen med den energisammensetningen vi har – enn det man har ellers i EU.

Så til Gjelsvik: Det er til det samme, at målet er å få en avtale om felles målsetting innen fornybar og energieffektivisering. Det er separate løp på vanlig måte som er vår posisjon. Når vi tilslutter oss og får en enighet, tilslutter vi oss enigheten, og det vil da være EFTA-domstolen og ESA som får en rolle med å følge opp den avtalen som vi inngår. Vi skal gå inn i den på lik linje som andre EU-land. Det er en forpliktelse som vi påtar oss gjennom å gjøre dette, og vi vil få tilgang til den samme fleksibiliteten hvis det skulle bli nødvendig.

Så var det til Bastholm: Diskusjonen går ikke på hvorvidt vi skal ha egne regler når det gjelder fleksibilitet, eller egne tilpasninger fra norsk side. Vårt hovedanliggende er at vi skal følge det regelverket som er innenfor EU, men det er viktig at vi klarer å holde på protokoll 31, og at vi også holder det separate løpet for energieffektivisering og fornybar.

Fordi vi ikke er medlem, må vi ha en enighet om rapportering, og den rollen i EU er en rolle som Kommisjonen har, men for oss vil det være en balansegang hvordan dette skal være inn mot ESA f.eks. Det er de detaljene som diskuteres.

Vårt utgangspunkt – og det blir litt over i det andre – er at vi skal legge fram et forslag til referansebane for forvaltet skog på lik linje og innenfor regelverket som er ellers i EU. Dette er til Reiten: Det med karbonbinding i egen skog er egentlig ikke en del av de for handlingene vi har i det partssammensatte utvalget heller. Det partssammensatte utvalget ser bredere på hvilken rolle landbruket kan ha for å redusere utslipp, og for så vidt å binde karbon, men da for hvordan man driver jorda. Så går det også over i andre områder som bonden sånn sett ikke har kontroll på, men matsvinn og andre tiltak er noe vi kan se på innenfor en felles enighet.

Til spørsmålet fra Myhrvold: Det går litt over i det samme, og det er denne referansebanen. Nå har vi ikke meldt inn vårt forslag til referansebane, men det som er helt klart, og det vi har sagt, er at vi skal følge den samme tidsplanen som resten av EU-landene. Der har Kommisjonen vært veldig tydelig på at innmeldingen skal skje før 1. januar. Det gjelder for alle land. NIBIO og Miljødirektoratet har sett på ulike beregninger for referansebaner, også innenfor EUs regelverk. Det er klart at innenfor de vi har, velger vi den som gir størst handlingsrom, men det er ikke tatt en beslutning om endelig innmelding. Også der ser vi hen til de prosessene som nå pågår både i Sverige og Finland, selv om de også må levere inn på samme tidspunkt. Så vi vet ikke i hvor stor grad vi vil få vite hva de legger til grunn, og det er diskusjoner der også. Så må vi ha med oss at det ligger også en kompensasjonsordning oppå referansebanen. Med den kunnskapen jeg har, er jeg ganske trygg på at vi skal komme godt ut av dette, også opp mot de målene som næringen selv har satt, med 15 millioner kubikk, er det vel, som er avvirkningsmålet i året. Min vurdering er at dette skal vi kunne komme godt ut av.

Statsråd Harald T. Nesvik: Jeg skal prøve å gå gjennom disse spørsmålene.

Først til Gjelsvik: Hvis vi legger dagens EFTA-avtale til grunn, uten endringer, gir EFTA-avtalen full frihandel mellom medlemslandene. Så er det selvsagt andre ting som ligger der, utenom fisk selvsagt, men for fisk er det full frihandel landene imellom – så det er klart. Nå vet vi ikke hva britene kommer til å falle ned på, det får man se, men i et EFTA-perspektiv vil det være slik dersom man bare tiltrer dagens avtale.

Til Reiten: Når det gjelder det å få på plass en avtale særlig knyttet til pelagisk sektor for å få kontroll på situasjonen, fordi vi har sett en del land som tar seg til rette og bl.a. setter egne kvoter, har vi prøvd å få det, men det har ikke vært mulig å få på plass en slik avtale. Det man gjør, er at i de årlige fiskeriforhandlingene setter man de enkelte kvotene landene imellom, for som sagt har vi felles bestander. Nesten alle våre bestander er felles bestander med andre land. Vi begynner å nærme oss sluttpunktet for disse avtalene om de årlige kvotene og kvotebytte. Vi sitter akkurat nå i Bergen og sluttforhandler med EU om kvotebytteavtalen mellom oss. Vi holder på med hver enkelt av disse avtalene, men det overordnede som Reiten spør etter, har det ikke vært mulig å få på plass, dessverre. Det hadde absolutt vært en fordel også for bestandsutviklingen og høsting, hvor mye vi kan ta ut av hver enkelt bestand.

Så til representanten Ruth Grung – jeg begynner i den ene enden, om det med tollsatser innenfor havbruk bl.a. Det vil være avhengig av hvilke avtaler UK og EU gjør seg imellom. De må forhandle seg imellom om hvordan man gjør dette ved uttredelsen, og så må vi forhandle inn mot britene. Med EU har vi avtaler på plass, men vi vet ikke hva som skjer ved en sånn uttredelse. Ved en hard brexit vil en også kunne legge WTO-regelverket til grunn når det gjelder det som har med tollsatser og den biten å gjøre. Så får man se hva som blir det endelige sluttresultatet.

Snøkrabbe: Nei, det er ikke noe aktuelt tema å diskutere, for det er ikke et tema å diskutere. Fra min side har jeg vært relativt tydelig overfor Vella når det gjelder snøkrabbe, egentlig overtydelig. Fra vår side anser vi at det har ingenting med Svalbardtraktaten å gjøre. Det har med sokkelansvar å gjøre, og det er norsk sokkel. Den befinner seg på norsk sokkel og skal forvaltes deretter ved hjelp av norsk regelverk. Så det er ikke et tema. Vi vil agere deretter om det dukker opp andre båter. Det EU har gjort, er at de ikke har tildelt kvoter for snøkrabbe, men de har tildelt lisenser, 20 lisenser fordelt på en del antall land, deriblant Latvia. Vi har også en sak gående i Høyesterett, som skal til storjuryen i Høyesterett, nettopp om et av disse fartøyene som vi brakte til land. Det vil bli gjort også med andre.

Representanten brakte til å begynne med også på banen det med fiskeribiologene. Det er en sak som tilligger helseministeren å svare ut, for dette går på foreskrivingspraksis knyttet til antibiotika gjennom et regelverk som EU har kommet med i forbindelse med bekjempelse av antibiotikaresistens, om hvem som skal kunne foreskrive dette. Det er veterinærene som har det ansvaret, men jeg vil selvsagt bringe videre til helseministeren at spørsmålet har vært tatt opp, og at det er et engasjement i den saken. Det er også et engasjement som undertegnede har for å se på hva man kan gjøre i den saken.

– Da tror jeg at jeg har svart på de spørsmålene som kom.

Lederen: Da er det slik å forstå at representanten Grung har fått svar på spørsmålet hun ville reise under Eventuelt. Hvis du ikke har det, tar vi det under Eventuelt.

Da kan fiskeriministeren bli sittende, og dersom Elvestuen og Wara ønsker å gå for å pusse skoa fordi de skal til kongen, og rette på dressen og style seg, er de velkommen til å gjøre det.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg ser veldig fram til å komme i statsråd etter dette.

Lederen: Utenriksministeren er alltid tipp topp, så hun trenger ikke tid til det.

Statsråd Ola Elvestuen: Kan jeg bare få presisere en ting før jeg går? – Det var så mye prat om protokoll 31. Det er viktig å si at protokoll 31 er ikke avklart med EU, men det er heller ikke avvist av EU. Det er der vi er.

Lederen: Da kan de som tilhører de komiteene som ikke trenger være til stede, gå hvis dere vil, men dere er hjertelig velkommen til å være her.

Lederen: Utvalget har mottatt en oversikt over rettsaktene som regjeringen foreslår innlemmet i EØS-avtalen på møtet i EØS-komiteen i Brussel 5. desember.

Har utvalget kommentarer til den oversendte lista? – Sigbjørn Gjelsvik, vær så god.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Bare et kjapt spørsmål som gjelder hvitvasking. Det står i omtalen at det regelverket som følger av direktivet, i stor grad allerede er gjennomført. Da er spørsmålet: Hva er det som eventuelt er nytt her? Dette har vi hatt en omfattende prosess om i forbindelse med den nye hvitvaskingsloven, som jeg for øvrig var saksordfører for. Når det står at det i stor grad allerede er gjennomført, lurer jeg på om det ligger noe materielt nytt her.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg kan svare kort på det.

Det ble vedtatt en ny hvitvaskingslov som trådte i kraft nå i sommer. Det som egentlig er det som skiller hvitvaskingsloven og det som ikke er inkludert og inkorporert i den allerede, er to artikler i direktivet, 30 og 31, som handler om registre over reelle rettighetshavere, som gjennomføres ved lovendring. Det er det som utstår, sammenliknet med norsk rett i dag.

Lederen: Da går vi til sak nr. 5.

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Mitt innlegg i dag blir primært om brexit. Det er nok kanskje ikke så overraskende. Jeg vil særlig komme inn på to forhold. Det ene er vår avtale med Storbritannia og gjennomføringen av den. Det andre er beredskapen for et eventuelt «no deal»-utfall, som vi fortsatt ikke kan utelukke.

Jeg tilbrakte dagen i London i går og møtte bl.a. utenriksministeren og den nye brexit-ministeren som har vært i stolen i bare noen få dager. Det var substansielle og gode møter, og det bekrefter at vi har kommet så langt som vi på norsk side kan komme i våre forberedelser, uansett hvilket utfall som kommer etter voteringen i parlamentet 11. desember og også EU-parlamentets eventuelle tilslutning.

Det som var en tydelig beskjed, og som ble gjentatt fra begge ministrene, var det at ingen av dem så noen annen mulig løsning enn den som nå ligger på bordet. De var også tydelig på at en EØS-løsning ikke er aktuelt for den britiske regjeringa, fordi EØS-avtalen innebærer de fire frihetene, inkludert fri bevegelighet av personer som er det britene har ønsket å gå bort fra, selvfølgelig i tillegg til mye av det felles regelverket og regulatoriske bestemmelsene. Det britene sier, er at det ikke anses å være i tråd med det britiske folks ønske om å tre ut av EU.

Når det gjelder den videre prosessen på britisk side, er situasjonen i Underhuset, som dere vet, uavklart fortsatt. Det er ca. to uker igjen til avstemning, og vurderingen fra flere er at de to ukene kan gi begge utfall. Avtalen kan gå gjennom i Underhuset, det skal man ikke utelukke, men siden det fortsatt er så mye uklarhet, er forberedelsene våre for et «no deal»-scenario fortsatt helt nødvendige.

Når det gjelder avtalen med Storbritannia og gjennomføringen av den, har vi sammen med Island og Liechtenstein forhandlet en avtale med Storbritannia som speiler relevante deler av avtalen mellom EU og Storbritannia. Den er nå snart ferdigstilt og paraferes etter planen veldig snarlig. Avtalen sikrer som et hovedpoeng at norske borgere som er i Storbritannia ved overgangsordningens utløp, altså etter planen 31. desember 2020 – når jeg sier etter planen, er det fordi overgangsperioden kan bli forlenget dersom det er enighet om det mellom partene – og briter som er i Norge på dette tidspunktet, i all hovedsak beholder de rettighetene de har etter EØS-avtalen i dag. En gjennomføring av avtalen krever lovendringer, og Justis- og beredskapsdepartementet vil derfor fremme en proposisjon til Stortinget med foreslått lovgivning og med anmodning om samtykke til ratifikasjon av avtalen. Bestemmelsene i loven skal ikke anvendes før overgangsperioden er over. Det tas likevel sikte på å fremme proposisjonen før 29. mars 2019. Overgangsperioden er ikke en del av vår avtale med Storbritannia og vil kreve et eget folkerettslig instrument. Det er også nødvendig med egen lovgivning for å sikre at Storbritannia også i Norge behandles som om de var medlem av EU i overgangsperioden. Vi tar sikte på å fremme en egen proposisjon om overgangsperioden. Det er avgjørende at proposisjonen kan behandles i tide til at lovverket kan tre i kraft senest 29. mars 2019.

Dette kan komme til å kreve en hastebehandling, og det er derfor et varsel til Stortinget om at det kan komme. Vi ser fram til å samarbeide med Stortinget om det, men jeg vil også understreke at dette ikke er unikt for Norge. Det gjelder planleggingen som gjøres i alle land, og ikke minst forbereder fortsatt EU hastelovgivning. Dette er vi nødt til å gjøre på den måten, rett og slett fordi ting er uavklart.

Jeg vil nå komme inn på hva vi gjør for å forberede det vi har behov for videre av lovgivning i tilfelle «no deal».

Mye kan gjøres ved rene nasjonale tiltak, men i mange tilfeller vil vi også være avhengige av EUs tiltak. For eksempel kan EU treffe enkelte tiltak som er EØS-relevante, og som må innlemmes raskt i EØS-avtalen. Vi har kontakt med EU for å sikre at slike vedtak kan innlemmes i EØS-avtalen så raskt som mulig. Samtidig fortsetter vi «no deal»-dialogen, hvis vi kan kalle det det, med britene om spesielt borgernes rettigheter, handelsspørsmål og samferdsel. Dette har vi vært inne på i noen sammenhenger tidligere, så Europautvalget kjenner godt til hvilke temaer det er. Britene ønsker å videreføre dagens ordninger i så stor grad som mulig, og det vil også være i norsk interesse.

En del skadebegrensende tiltak som må settes i verk, krever lov- eller forskriftsendringer. De fleste vil være kortvarige og regulere et forhold som har begynt før 29. mars neste år, og som avsluttes etter. Det vil da være ting som ligger akkurat i grenselandet tidsmessig. I stor grad vil dette være regler som vanligvis reguleres på forskriftsnivå, men hvor gjeldende lovgivning ikke alltid gir nødvendig hjemmel. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det også kan oppstå situasjoner hvor det vil være nødvendig å treffe tiltak som normalt vil kreve lovendringer, men hvor det blir klart hva innholdet skal være nært opp til eller til og med 29. mars 2019. Et eksempel på det kan være borgernes rettigheter etter at det treffes EØS-relevant vedtak i EU. Regjeringa legger derfor opp til å fremme en lovproposisjon til Stortinget hvor det foreslås en forskriftshjemmel som gir regjeringa mulighet til å fastsette regler i tilfelle et «no deal»-utfall. Her vil det være nødvendig å ha relativt vid adgang til å gi regler i forskrift for å sikre en ryddig utfasing på områder som påvirkes av Storbritannias uttreden av EU og EØS, samt å sikre borgernes rettigheter. Hjemmelen vil måtte utformes slik at den dekker alle departementers ansvarsområder, og også gir adgang til å fravike gjeldende lovgivning. Hvis det fastsettes forskrifter som fraviker gjeldende lovgivning, og som har mer langvarig virkning, vil imidlertid lovendringer fremmes for Stortinget senere. Dette er da et varsel om at en slik type forskriftshjemmel kan bli fremmet for Stortinget.

Så veldig kort om møtet i EØS-rådet som ble avholdt i Brussel i forrige uke. Både fra EU og fra EØS/EFTA-siden ble viktigheten av EØS-avtalen understreket. EU-siden uttalte bl.a. at Norges og de øvrige EØS/EFTA-statenes unntak fra EUs beskyttelsestiltak i stålsaken begrunnes i det tette og nære EØS-samarbeidet. Avtalen oppleves å være en velfungerende samarbeidsmodell for begge parter, og det ble eksplisitt også sagt at den er betydelig dypere enn frihandelsavtaler, og det er nettopp derfor den økonomiske integrasjonen er stor.

Jeg kan gjerne svare på flere spørsmål om EØS-rådet hvis det er ønske om det.

Avslutningsvis: Som oppfølging av en anmodning fra representanten Svein Roald Hansen vil jeg si litt om norsk deltakelse i EUs programmer i perioden 2021–2027. Europakommisjonen presenterte 2. mai i år sitt forslag til nytt langtidsbudsjett for perioden 2021–2027, og Kommisjonen foreslår da økte bevilgninger til flere av programmene det kan være aktuelt for Norge å delta i. Når det gjelder EØS’ og EFTA-statenes deltakelse, legger Kommisjonen til grunn at vi får delta på samme vilkår som i dag. Det ble bekreftet under EØS-rådsmøtet 20. november. Det vil si at vi som tredjeland, men som EØS-medlem får delta som vi har gjort tidligere. Før vi kan ta en beslutning om deltakelse, må vi vurdere programforslagene opp mot norske interesser. Vi må gi en foreløpig tilbakemelding til EU i februar 2020 og en endelig tilbakemelding, med forbehold om Stortingets samtykke, i februar 2021.

Når jeg sier at vi må vurdere programforslagene, er det fordi de er fortsatt ikke klare. De kommer sannsynligvis ikke til å bli helt klare før våren neste år, og det er først da vi kan ta endelig stilling til hvilke programmer vi mener det er relevant for Norge å delta i. Ikke minst ser vi at i EUs langtidsbudsjett er det diskusjoner som gjør at det kan bli vanskelig å få vedtatt det i tide, noe som gjør at det kan bli forskyvninger i når programmene er klare, Men dette følger vi løpende opp, og vi kommer til å gjøre de vurderingene når vi har et noe bedre bilde av hvordan programmene kommer til å se ut.

Lederen: Sigbjørn Gjelsvik har bedt om ordet.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Først til brexit. Vi har hatt noen runder oppigjennom om det temaet, men også om Norges posisjon. Senterpartiet har hatt en tydelig linje på at vi ønsker å invitere britene til EFTA. Vi ønsker jo ikke å anbefale EØS for noen andre, vi synes at britene har hatt en klok tilnærming så langt der. Samtidig mener vi heller ikke at en fra norsk side skal lukke døren til EØS, dersom britene selv ønsker det.

Så har vi gang etter gang etterlyst hva som er norsk posisjon, uten å ha fått noen klar avklaring på det, bare beskrivelse av prosess. Og så opplever en til stadighet at det kommer ulike signaler gjennom ulike intervjuer i dels norske og dels internasjonale medier om hva som er norsk posisjon, både når det gjelder EØS og når det gjelder EFTA – senest denne uken gjennom uttalelser til Reuters, og også forrige uke.

Bare så det er helt avklart: Hva er norsk posisjon? Er det sånn at det er en felles EFTA-posisjon på at EFTA-landene er positive til britene inn? Jeg har registrert at den islandske utenriksministeren har vært veldig offensiv på det i det siste.

Og så er det et spørsmål som jeg stilte til utenriksministeren i Brussel i forrige uke, som jeg ikke fikk svar på da, og som jeg gjentar nå – denne gangen på norsk. Hvis det er noen land som melder seg til å ville bli medlem av EFTA, er et av vilkårene i dag at de må gå inn i alle tredjelandsavtalene. Det er jo ikke nødvendigvis positivt hvis nye land skal inn, at alle tredjelandsavtaler skal utløse reforhandling automatisk gjennom det. Er det noen prosess på gang for å vurdere at eksempelvis nye land inn kan gå inn i tredjelandsavtalene når de skal reforhandles, og ikke at en automatisk iverksetter reforhandlinger av alle avtaler som følge av at enten britene eller andre land ønsker seg inn?

Svein Roald Hansen (A): Takk for orienteringen. Jeg går ut fra at den avtalen som nå snart er ferdigstilt, og som dekker bl.a. borgernes friheter osv., også vil slå fast som avtalen mellom EU og Storbritannia gjør, at EØS-avtalen vil gjelde i overgangsperioden, slik at det er helt sikkert – uomtvistelig. Det er det ene.

Så ble det redegjort for tiltak som man måtte treffe i tilfelle hard brexit. Det minner litt om det vi leser om at man holder på med i Storbritannia, bl.a. å mobilisere hæren og ansette krisehåndteringspersonell og sånt rundt omkring. Er det ting her som burde klargjøres overfor bedrifter og befolkningen når vi nærmer oss, slik at man vet hva vi snakker om? Nå snakket utenriksministeren generelt, men bør man la være å reise på fotballkamp i England den helgen, f.eks., fordi det ikke er sikkert flyene går tilbake? Hva er det vi snakker om? Det kunne kanskje være ren folkeopplysning.

Så har jeg også en reaksjon på det som Gjelsvik tok opp, med intervjuet med statsministeren. Fordi nå har vi i flere møter med EFTA-ministrene spurt hva som er regjeringenes holdning hvis Storbritannia – uansett hva man tror er mulig eller sannsynlig eller ikke sannsynlig – skulle be om å bli medlem i EFTA. Da sier man at det bryr man seg ikke om å tenke på før det kommer, for det er ingenting som tyder på at de kommer. Så opplever vi altså at statsministeren i et intervju med Reuters så sent som i går sier at hvis de mot formodning virkelig vil det, skal vi finne en løsning. Hva er regjeringens holdning? Det synes jeg vi snart må få avklart.

Da jeg ba om å få orientering om programmene, var det nettopp på bakgrunn av at det ser ut til at budsjettene øker kraftig, hvilket betyr at vår andel også øker. Jeg håper at regjeringen holder kontakt med Stortinget når man nærmer seg en vurdering, slik at vi blir involvert i de vurderingene om hva vi skal delta i fortsatt og eventuelt ikke.

Lederen: Da er det ikke Eide med skjegg, men derimot Barth Eide – vær så god.

Espen Barth Eide (A): Da ble det klart.

Bare kort og i forlengelsen av Svein Roald Hansens spørsmål: Vi deltok i forrige uke i møter i parlamentarikerkomiteen både med EØS-ministrene og deretter i Genève med EFTA-ministrene. Jeg opplevde at det utenriksministeren ga uttrykk for i EØS-sammenhengen, var veldig i tråd med det jeg mener er riktig, nemlig at våre løsninger med tanke på brexit bør søkes multilateralt gjennom EØS/EFTA avhengig av hva som er mest relevant.

Da vi derimot var i EFTA-komiteen, var det noe mindre entydig fra ministrene der. Det er jo stort sett de samme landene, men med litt andre statsråder. Kan vi få en avklaring av hva regjeringens syn er også på det, og om det er en mer prinsipiell preferanse for å prøve å møte brexit multilateralt og ikke bilateralt?

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Da kan jeg ta spørsmålet til Svein Roald Hansen først, spørsmålet om EØS-avtalen skal gjelde i overgangsperioden. Ja, det kommer selvfølgelig til å være en vesentlig del, men vi kommer til å trenge et eget instrument for å få den inn i EØS-avtalen – et juridisk instrument – sånn at det ikke er noen tvil om at den gjelder. Intensjonen er jo helt klar fra begge parter, og tanken er jo at paradoksalt nok blir Storbritannia på en måte som et EØS-medlem i den perioden – de blir EU-medlemmer, men de sitter ikke med beslutningsmyndighet. De får også noe mindre tilgang til bl.a. byråer og komiteer enn det vi har i dag som EØS-medlem.

Så til spørsmålet om flyene går tilbake fra fotballkamp. Det er klart at spør man dem som har vært på kampen, er det ikke helt sikkert at de ønsker seg tilbake. Det kan jo godt hende at de har lyst til å bli litt til, så det er et spørsmål om hvordan man skal opplyse om det på en fornuftig måte. Det er særlig to områder som vi har pekt på, som er utfordrende. De er ikke utfordrende bare for Norge, de gjelder generelt. Og det er at flytrafikken på bakgrunn av manglende avtaler ikke opphører den dagen. Det andre er tilgangen på nødvendige medisiner og medisinsk utstyr som har noe av den samme utfordringen. Det jobbes det veldig intenst med nå fra EU-siden, fra vår side og fra Island og Liechtenstein også. Der er det selvsagt betydelige interesse hos alle parter for å komme til en enighet som gjør at ting flyter. Det er egentlig akkurat det samme som også fiskeriministeren var inne på, og som kom i spørsmålene i forrige runde – så uavbrutte handelsstrømmer som mulig er det vi jobber med. Det jobber vi med også i et «no deal»-scenario. Der har vi nådd langt i diskusjonene. Jeg føler meg nokså trygg på at vi skal klare å komme i havn der. Akkurat nå er – i tillegg til at vi skal ferdigstille vår avtale de nærmeste dagene – også utfordringen på britisk side de kommende ukene og månedene sannsynligvis diskusjonen om å få avtalen igjennom i Underhuset. Det må man på en måte ha respekt for at det er.

Så til spørsmålet fra Gjelsvik, og som for så vidt også Svein Roald Hansen er inne på. Det som har vært sagt hele veien både fra statsministeren, fra meg og fra andre regjeringsmedlemmer, er at for det første er det ikke en aktuell problemstilling at britene skal inn i EFTA og dermed EØS. De har selv klart tatt avstand fra det – statsministeren da hun var her for tre uker siden, utenriksministeren i går ga meget tydelig beskjed til både britisk og norsk presse. Da har vår holdning vært, som også har vært formidlet tydelig, at vi ønsker ikke å spekulere i hva som vil skje dersom britene skulle endre sin oppfatning. Men vi har samtidig sagt at skulle det skje, må vi selvsagt diskutere det, men det er jo ikke utelukkende en norsk beslutning, det er flere som må ta den beslutningen. Vi må da veie opp mot hverandre hvilke interesser som i så fall er viktige for oss å ivareta. For eksempel har vi tydelig sagt at for oss er å bevare integriteten til det indre marked helt avgjørende. Britene har et helt annet utgangspunkt. De ønsker å ta deler av det indre marked, de ønsker å ta ut fri personbevegelse. Det er ikke aktuelt for oss. Altså må i så fall britene, dersom det skulle bli aktuelt for britene å endre sin posisjon, endre sin posisjon på det området. Dette er også et klart krav fra EU. Barnier var overtydelig på det i forbindelse med EØS-rådsmøtet 20. november, at det er ikke aktuelt for EU å se på en oppsplitting av det indre marked og de fire friheter. Altså er vår holdning at dersom det skulle bli aktuelt for britene å gå den veien, må de akseptere det indre markeds integritet. Det er det de aktivt ønsker å gå bort fra.

Igjen i dialogen vi har med britiske politikere i alle leire, er vi også veldig opptatt av at vi som EFTA- og EØS-land, og for så vidt andre tredjeland, ikke gjør eller sier ting som bidrar til å øke konflikt- og spekulasjonsnivået. Det forsøker vi og andre å gjøre etter beste evne, rett og slett fordi vi mener at den prosessen som nå går i Storbritannia, må få gå. Og så må de få beslutte utfallet av hva de ønsker. De ønsker i alle fall ikke nå spekulasjoner om eventuelle andre løsninger som de helt tydelig har sagt at de ikke ønsker.

Så er spørsmålet også interessant med tanke på hvilke forutsetninger man i så fall går inn med som EFTA/EØS-medlem. Vi har en forutsetning at vi går inn i det fordi vi ønsker et tettere samarbeid med EU. Fra britisk side vil inngangsporten være motsatt. De ønsker det fordi de skal ut av et tett samarbeid med EU. Igjen vil det kunne gjøre at vi må vurdere hvilke interesser som ivaretas, og hvordan de best ivaretas.

Som jeg har redegjort for flere ganger før: Vi har også veldig ulike økonomier. Vi har en britisk økonomi som i nær 80 pst. er tjenestebasert, vi har en helt annen økonomi. Vi ser at størrelsen på økonomiene også er betydelig forskjellige – Storbritannia har verdens femte største økonomi. Så vet vi at vi på mange områder har helt sammenfallende interesser, som selvfølgelig er bra og viktig. Men på sentrale områder vil vi også ha ulike interesser, som f.eks. på landbruk hvor vi har henholdsvis offensive og defensive interesser. Vi kan også komme til å ha ulike interesser på fiskeriområdet.

Jeg tror vurderingen av dette ikke er et svart-hvitt ja/nei-spørsmål. Det er en reell interessevurdering som vi og andre land må gjøre dersom den situasjonen skulle bli aktuell. Vi ønsker altså ikke å bidra til spekulasjoner rundt det. Det har vi ikke noe grunnlag for. Vi forholder oss til det britene klart og utvetydig sier og gjentar gang på gang. Skulle den posisjonen likevel endre seg, må vi komme tilbake til det. Og det gjelder ikke bare oss, det gjelder også alle de andre som er med på den beslutningen.

Så til det siste spørsmålet til Gjelsvik. Det gjelder EFTA. Det er ikke noen prosess i EFTA nå for å gjøre endringer på det. Det er vel egentlig den informasjonen vi har rundt det.

Lederen: Da må jeg bare beklage, men da er både utenriksministeren og fiskeriministeren nødt til å gå, for de skal i statsråd. Vi må nesten utsette saken under Eventuelt. Den har vi rett og slett ikke tid til. Vi kan eventuelt be om at det blir satt opp på et senere møte, eller at man stiller et skriftlig spørsmål på annen måte.

Da kan vi heve møtet.