Lederen: I brev til Europautvalget den 7. mars fra Utenriksdepartementet ble utvalget informert om at næringsministeren vil orientere om prosedyreforordningen som betyr en mer effektiv håndtering av statstøtteregelverket i EØS. Nærings- og fiskeridepartementet ba Stortinget den 12. mars om at prosedyreforordningen strykes fra dagsordenen til møtet – hvilket er gjort på dagens dagsorden.

Angående rettsakter: Utvalget har mottatt en oversikt over rettsaktene som regjeringen foreslår innlemmet i EØS-avtalen på møtet i EØS-komiteen i Brussel i dag. Det dreier seg om en stor pakke finansrettsakter. Finansministeren er derfor til stede her for å dekke dette punktet i detalj.

Har utvalget kommentarer til den lista som er oversendt? – Om ikke, anses vi som konsultert.

Da gir jeg ordet til finansminister Siv Jensen, vær så god.

Statsråd Siv Jensen: Takk for anledningen til igjen å orientere om arbeidet med å innlemme rettsakter på finansmarkedsområdet i EØS-avtalen.

La meg innledningsvis gjenta det jeg innledet med da jeg var her den 29. mai i fjor: EØS-avtalen er viktig for oss, og kravene til nasjonalt regelverk for finansielle tjenester utgjør en viktig del av EØS-avtalen.

Det har lenge vært bred internasjonal enighet om å styrke finansmarkedsregelverket for å redusere risikoen for nye finanskriser. Styrket finansmarkedsregelverk blir utviklet gjennom det internasjonale samarbeidet i G20, Financial Stability Board, IMF og Baselkomiteen for banktilsyn. EU følger opp dette gjennom et stort antall EU-rettsakter på finansmarkedsområdet. Disse er EØS-relevante og tas derfor inn i EØS-avtalen gjennom vedtak i EØS-komiteen.

Jeg vil først orientere om vedtakene om innlemmelse av finansmarkedsrettsakter som planlegges den 29. mars, deretter orientere om de planlagte vedtakene om å innlemme «no deal»-brexit-rettsakter på finansmarkedsområdet samt si litt om status for forslagene fra Kommisjonen om endringer i regelverket for EUs tilsynsbyråer. På møtet den 29. mars planlegges det også å vedta innlemmelse av en forordning på statistikkområdet.

Som dere ser av tilsendt materiale, ligger det an til at EØS-komiteen i møte den 29. mars vil kunne treffe vedtak om å innlemme et stort antall finansmarkedsrettsakter. Vi har nylig fått opplyst at EU-siden og våre EFTA-partnere regner med å være klare til å vedta åtte beslutninger om innlemmelse av til sammen 155 finansmarkedsrettsakter. Dette inkluderer de to sentrale råds- og parlamentsdirektivene på bank- og verdipapirområdet, henholdsvis fjerde generasjons bankdirektiv, kapitalkravsdirektivet og kapitalkravsforordningen for bank, CRD IV/CRR og andregenerasjonsdirektivet samt forordningen for verdipapirmarkedet, MiFID II og MiFIR.

De siste utestående spørsmålene om EØS-tilpasningen til disse rettsaktene ble avklart mellom Kommisjonen og EFTA-landene på embetsnivå i desember i fjor.

EUs råd skal etter planen tirsdag den 19. mars klarere de to beslutningene om innlemmelse av disse fire rettsaktene. Som jeg har opplyst tidligere, er store deler av disse rettsregelverkene allerede gjennomført i norsk rett – kapitalkravsdirektivet og kapitalkravsforordningen for bank gjennom finansforetaksloven med forskrifter og det nye verdipapirregelverket og gjennom endringene i verdipapirhandelloven, som ble vedtatt i 2018 samt forskrifter.

Det vil kunne være behov for enkelte lovendringer for gjennomføring av CRD IV/CRR. Forordningen for verdipapirmarkedet, MiFIR, inneholder enkelte bestemmelser om overføring av myndighet til EUs tilsynsbyrå for verdipapirmarkedet, ESMA. Disse er i EØS-komitébeslutningen tilpasset i tråd med de generelle EØS-tilpasningene til EUs finanstilsynsbyråer.

Stortinget samtykket til slik overføring av myndighet den 13. juni 2016 på grunnlag av forslag i Prop. 100 S for 2015-2016. Som opplyst i den samme proposisjonen så vil vi likevel innhente vanlig samtykke til beslutningen om innlemmelse av MiFIR.

Fra norsk side vil vi derfor ta såkalt konstitusjonelt forbehold ved de to beslutningene den 29. mars om å innlemme henholdsvis CRD IV/CRR og MiFID og MiFIR. De to andre EFTA-landene vil også ta forbehold. Samtykker til beslutningene fra de respektive nasjonalforsamlingene vil bli innhentet i etterkant. Fra Liechtenstein er det indikert at de regner med å kunne løfte sine forbehold i juli, mens det fra Island er indikert løfting av forbeholdene til høsten. Jeg legger opp til at det snarlig etter vedtak i EØS-komiteen kan legges frem en samtykkeproposisjon for Stortinget, og håper at Stortinget vil kunne gi samtykke til de to EØS-komitébeslutningene før avslutningen av vårsesjonen. EØS-komitébeslutningene trer i kraft etter at siste samtykke er notifisert.

EØS-komiteen skal etter planen samtidig treffe fem vedtak om å innlemme til sammen nærmere 150 utfyllende rettsakter som EU-kommisjonen har vedtatt med hjemmel i henholdsvis hoveddirektivet og hovedforordningen for bank og hoveddirektivet og hovedforordningene for verdipapirer. Ikrafttredelsen av EØS-komitébeslutningen med disse utfyllende rettsaktene er linket til ikrafttredelsen av beslutningene om innlemmelse av vedkommende hovedrettsakter.

Det skal også treffes vedtak om innlemmelse av prospektforordningen. Denne forordningen ble vedtatt i juni 2017 og skal anvendes i EU fra den 21. juli 2019. Et hovedformål for prospektforordningen er å forenkle og harmonisere kravene til å gi informasjon ved salg og opptak til notering av omsettelige verdipapirer. Vedtaket vil bli truffet med konstitusjonelt forbehold fra de tre EFTA-statene. Jeg legger opp til at Stortinget snart får proposisjonen med forslag til både gjennomføringslovgivning og samtykke til beslutningen. Lovforslaget blir basert på utkastet fra Verdipapirlovutvalget i NOU 2018:10 og høringen.

Kommisjonen skal snart vedta utfyllende rettsakter til prospektforordningen, og vi vil søke å få innlemmet disse i EØS-avtalen før sommeren. Det er viktig av hensyn til norsk næringsliv at innlemmelsen både av hovedforordningene og de utfyllende reglene trer i kraft så snart som mulig.

Innlemmelsen av disse regelsettene i EØS-avtalen vil bidra til å sikre at norsk næringsliv beholder rettigheter i EØS-markedet på lik linje med bedrifter som holder til i EU.

Gjennomføring av CRD IV/CRR-regelverket vil på enkelte områder medføre en mer lempelig beregning av kapitalkrav for banker. Det såkalte Basel I-gulvet vil ikke lenger bli anvendt. SMB-rabatten vil bli innført, slik at kapitalkrav for utlån til små og mellomstore bedrifter vil bli redusert. Norske banker vil for en gitt soliditet kunne rapportere høyere ren kjernekapitaldekning enn etter gjeldende regelverk.

EU-kommisjonen har på finansmarkedsområdet vedtatt to midlertidige ekvivalensbeslutninger, to midlertidige forordninger og fire ordinære forordninger. Dette er primært for å avhjelpe negative virkninger for EU og foretak i EU. – Og nå har jeg altså gått over til det andre punktet når det gjelder «no deal».

De to midlertidige ekvivalensbeslutningene for henholdsvis sentrale motparter og verdipapirregistre og de to midlertidige forordningene for å legge til rette for novasjon av visse typer derivatkontrakter, ble vedtatt den19. desember.

De fire ordinære forordningene ble vedtatt den 30. januar og gir unntak for den engelske sentralbanken for forskjellige regelsett. I tilknytning til disse fire unntakene, har Kommisjonen fått løfte fra myndighetene i Storbritannia om tilsvarende behandling der og regelverk av sentralbanker i EU. Det er forberedt EØS-komitébeslutninger for å innlemme seks av disse åtte «no deal»-brexit-rettsaktene på finansmarkedsområdet. Vedtak er planlagt den 27. mars sammen med vedtak om innlemmelse av «no deal»-brexit-rettsakter på andre områder. To av disse seks beslutningene gjelder Kommisjonens vedtak av 30. januar om unntak for Bank of England.

Vi fra EFTA-siden har bedt om tilsvarende løfte om resiprositet som det EU har fått fra myndighetene i Storbritannia. Dersom vi ikke får et slikt løfte, må vi vurdere om vi skal utsette disse to beslutningene. Tre av de forberedte innlemmelsesbeslutningene vil kunne tre i kraft med en gang. Dette er en beslutning om innlemmelse av den midlertidige likeverdighetsbeslutningen den 19. desember for sentrale motparter i UK, en beslutning om innlemmelse av den midlertidige kommisjonsforordningen 19. desember om unntak fra «clearing»-forpliktelsene ved novasjon av visse typer derivatkontrakter og en beslutning om innlemmelse av kommisjonsforordningen 30. januar om unntak for Bank of England fra EMIR-regelverket.

De øvrige tre forberedte beslutningene er hjemlet i eller er endrede regelverk, som enten nylig er tatt inn i EØS-avtalen, eller vil bli tatt inn i EØS-avtalen 29. mars.

EØS-komitébeslutningen om innlemmelse av Kommisjonens brexit-rettsakter vil derfor ikke tre i kraft med en gang fordi EØS-komitébeslutningen om innlemmelse av regelverket som gir hjemmel eller endres, ennå ikke er trådt i kraft. For de to kommisjonsforordningene av 30. januar om unntak for den engelske sentralbanken fra henholdsvis EUs markedsmisbruksforordning og forordning om gjennomsiktighet ved verdipapirfinansieringstransaksjoner, legges det opp til å forberede EØS-komitébeslutning om innlemmelse samtidig med at EØS-komiteen treffer vedtak om innlemmelse av de to forordningene.

Dersom vi får en brexit uten overgangsperiode, altså en «no deal», og de nevnte regelsettene ikke allerede er gjennomført, vil jeg legge stor vekt på at norske bedrifter likevel ikke skal få unødige ulemper sammenliknet med bedrifter i EU.

Så til status for Kommisjonens forslag om endringer av styringsstruktur for finanstilsynsbyråene: Kommisjonen foreslo i september 2017 omfattende endringer i organiseringen av og oppgavene til EUs finanstilsynsbyråer. Da jeg var her i mai i fjor, var det et par spørsmål om denne saken.

I september 2018 la Kommisjonen frem supplerende endringsforslag som gjaldt særlig hvitvasking. Det er bl.a. forslag om flytting av noe mer myndighet fra nasjonalt til europeisk nivå, større koordinering av nasjonale tilsyn på europeisk nivå, flytting av kompetanse i viktige saker fra organer der alle de nasjonale tilsynene er representert til et nytt Executive Board med medlemmer oppnevnt av EU og større grad av finansiering av tilsynene fra markedsdeltakerne. Forslagene diskuteres nå i såkalte trilogforhandlinger.

Det er usikkert om det vil bli truffet vedtak før dette parlamentet avslutter sin periode. Parlamentet har stilt seg relativt positiv til forslagene. Fra medlemslandene er det, etter det jeg oppfatter, mer skepsis til kommisjonsforslagene. EFTA-landenes tilsynsmyndigheter deltar nå på tilnærmet like vilkår i styringen sammen med EU-landenes tilsynsmyndigheter. Fra EFTA-siden har vi bl.a. pekt på at det er vanskelig å se for seg hvordan EØS-samarbeidet mellom finanstilsynene skulle organiseres dersom styringsstrukturen ble endret som foreslått.

Basert bl.a. på diskusjon om saken om den østerrikske og den rumenske formannen i Ecofin og med den tyske finansministeren, er mitt inntrykk at sentrale medlemsland ikke vil gå med på at viktig beslutningskompetanse flyttes fra samlingen av tilsynssjefene til et mer snevert forum som Executive Board. Jeg kan også understreke at jeg har lagt mye vekt på dette spørsmålet, fordi jeg mener det er viktig for oss.

Da vil jeg bare avslutningsvis si at etterslepet av finansmarkedsrettsakter som skal innlemmes i EØS-avtalen, økte, som dere er kjent med, mens EU utviklet omfattende nytt regelverk og vi jobbet med å løse EFTA-tilknytningen til EUs finanstilsynsbyråer. Innlemmelsestakten har økt vesentlig fra og med annet halvår 2016. EU har imidlertid også utviklet svært mye nytt regelverk, slik at etterslepet lenge har ligget på rundt 300 rettsakter. Vi får nå redusert dette vesentlig. Vi har også en god mulighet til å redusere etterslepet ytterligere i den forestående mellomperioden mellom nåværende og nytt parlament og kommisjon.

Lederen: Er det noen som har spørsmål eller kommentarer? Rigmor Aasrud, vær så god.

Rigmor Aasrud (A): Takk til finansministeren for en god gjennomgang. Jeg er glad for det siste du sa om finanstilsynet. Det sammenfaller for så vidt med det jeg hørte sist jeg var i Brussel, så jeg er fornøyd med det.

Kan du si litt om når Basel I-forskriften ikke lenger er gyldig eller vi ikke trenger å bruke den i Norge – vil det være handlingsrom for å gjøre andre tilpasninger i Norge, og vurderer regjeringen det?

Statsråd Siv Jensen: Ja, det vil det være, og vi holder på å gjennomgå det nå.

Lederen: Da kan vi si oss ferdig med den saken.

Da er det sosialt akseptabelt av både finansministeren og finanskomiteens medlemmer å forlate møtet. De vil ikke bli uglesett. (Munterhet i rommet)

Det er en veldig interessant redegjørelse som næringsministeren nå skal holde, så de som ønsker å lytte til ham, er nå hjertelig velkommen til hans presentasjon.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til næringsministeren – vær så god.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Tusen takk, leder.

La meg bare først, før jeg begynner på selve innlegget, nevne det som er trukket fra dagsordenen, nemlig prosedyreforordningen. Ikke for å gå inn på realitetene i saken, men grunnen til det er at saken vil bli utsatt oversendt til Stortinget, og det er rett og slett fordi vi trenger litt mer tid på den, til å jobbe gjennom den.

Så til arbeidet med frihandelsavtaler. Frihandelsavtalene er viktige for norsk næringsliv. Vi har i alt 29 avtaler med 40 land utenfor EØS som sikrer markedsadgang og forutsigbarhet for norske bedrifter. Det kommer ikke av seg selv. Bak hver avtale ligger det mye arbeid og krevende forhandlinger. Vi brukte f.eks. nesten ti år på å forhandle frem avtalen med Indonesia som ble undertegnet i desember i fjor. Vi fikk et godt resultat, men måtte også gi opp noe. Vi fikk f.eks. ikke så gode betingelser for skipsfart som vi hadde håpet.

Vi har hatt god fremgang i forhandlingene med Mercosur i år. Mercosur har signalisert et ønske om sluttforhandlinger på kjerneområder i løpet av forsommeren 2019. Ambisjonen er å komme til enighet om viktige temaer som markedsadgang for varer før valget i Argentina til høsten. Vi er usikre på om det er en realistisk målsetting. Norges handlingsrom for landbruksvarer er begrenset, og det er viktig for oss å få et godt resultat på tross av denne begrensningen. Mercosur har betydelig toll på industrivarer, og vi må gjøre en grundig prioritering av hva vi trenger.

Vi startet forhandlinger med India for over ti år siden. Vi er i prinsippet nær avslutningen av forhandlingene, men vi har ikke klart å løse de siste avgjørende spørsmålene. De viktigste utestående spørsmålene gjelder eliminering av indiske tollsatser for industrivarer og fisk og forbedringer av EFTA-landene for indiske tjenesteytere. EFTA har avtalt å møte India etter det indiske parlamentsvalget i april. Utsiktene for å avslutte forhandlingene er usikre, selv om det er lite igjen.

Forhandlingene med Malaysia sto stille i 2018. Vi håper å gjenoppta forhandlingene i år. Jeg mener at det er mulig å få et godt resultat med Malaysia, en viktig partner av betydning for norsk næringsliv.

La meg også kort nevne at EFTA har krevende forhandlinger med Vietnam. Vi ønsker i utgangspunktet like gode betingelser som det EU fikk i sin frihandelsavtale med Vietnam. Vietnam vurderer EU som en mye viktigere partner enn oss, og utsiktene for en like god avtale er usikre.

Vi har arbeidet utrettelig for å engasjere Japan i forhandlinger om en frihandelsavtale. Ikke minst på sjømatsiden er Japan et viktig marked. Japan har nå avtaler med store sjømatnasjoner som Canada og Chile, og med EU. Fiskeriministeren er i Japan denne uken for å styrke samarbeidet på sjømatsiden og forhåpentligvis medvirke til at vi kan starte forhandlinger med Japan innen rimelig tid.

I desember 2016 tok Kina initiativ til å gjenoppta forhandlingene om en frihandelsavtale, og den første forhandlingsrunden etter syv år fant sted i august 2017. Det har blitt avholdt fem forhandlingsrunder siden normaliseringen, og den fjortende forhandlingsrunden finner sted i Beijing i slutten av denne måneden.

Kina er opptatt av en rask fremdrift i forhandlingene, men understreker samtidig at de ikke vil åpne sine markeder raskere enn de selv har planlagt. Dersom Norge fremmer krav som går vesentlig lenger enn hva Kina har akseptert i avtaler med andre land, vil forhandlingene trekke vesentlig ut i tid. For Norge blir det derfor viktig å innta bestemmelser som gjør at fremtidig liberalisering i Kina også vil være dekket av avtalen.

Basert på våre forhandlinger og Kinas øvrige frihandelsavtaler har vi et godt bilde av hva som vil være et realistisk forhandlingsresultat. Kina er Norges største handelspartner i Asia, vårt tiende største eksportmarked i verden. I 2018 importerte vi varer fra Kina for 71 mrd. kr, og vi eksporterte varer for over 20 mrd. kr. En frihandelsavtale er mer enn kun redusert toll. Avtalen vil skape gode rammebetingelser og forutsigbarhet for næringslivet ved at vi bl.a. inntar kapitler om tjenester, investeringer, beskyttelse av immaterielle rettigheter, konkurranse og ikke-tariffære handelshindre.

Så til status i forhandlingene. Leder, jeg ber da om at følgende unntas offentlighet etter Stortingets forretningsorden og ikke blir referatført.

Lederen: Det vil bli referatført, men det blir unntatt offentlighet. De skriver uansett – så man må ikke si noe feil.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Da godtar vi det – som et kompromiss.

Vår målsetting er full tollfrihet for eksport av industrivarer og sjømat til Kina. Vi vet at det vil være krevende å få til for enkelte viktige eksportprodukter der Kina har et beskyttelsesbehov. Et eksempel er gjødselprodukter. Vi har imidlertid grunn til å tro på et godt resultat for sjømat. Kina er svært opptatt av balanse i avtalen. Vi har som kjent hovedsakelig toll kun på landbruksvarer. Kina har imidlertid ikke særlig eksportinteresse for sensitive norske landbruksvarer. Deres hovedinteresse er industrivarer og investeringer.

For handel med tjenester og investeringer forhandler vi om et såkalt integrert kapittel som omfatter tjenestehandel over landegrensene og investeringer innenfor og utenfor tjenestesektoren. I dette inngår forhandlinger om investeringsbeskyttelse. Norsk næringsliv ønsker investeringsbeskyttelse i Kina for å redusere rettslig usikkerhet. Samtidig har Kina ved at vi har akseptert å forhandle om investeringsbeskyttelse, akseptert å forhandle om markedsadgang for investeringer og å innta mekanismer som sørger for at fremtidig liberalisering også vil gjelde for Norge – gis Kina bedre vilkår i andre frihandelsavtaler, vil dette automatisk fanges opp i vår avtale, og det er viktig.

Når det gjelder offentlige anskaffelser, ønsker ikke Kina å innta markedsadgangsforpliktelser. Norge vil derfor heller ikke gi Kina forbedret markedsadgang.

Norge fremmet forslag til et kapittel om bærekraftig utvikling som omhandler både miljø og arbeidstakerrettigheter. Kina har akseptert å forhandle om et miljøkapittel, men Kina har aldri inntatt bestemmelser om arbeidstakerrettigheter i sine frihandelsavtaler. Vi har imidlertid blitt enige med Kina om å forhandle en egen samarbeidsavtale om arbeidstakerrettigheter mellom de respektive fagdepartementer. Tilsvarende har Kina gjort med New Zealand og Sveits. Kina aksepterer ikke Norges forslag om en eksplisitt henvisning til menneskerettigheter i frihandelsavtalens fortale. Forhandlingene pågår fremdeles, og vi prøver å finne gode løsninger med utgangspunkt i felles internasjonale forpliktelser i FN og formuleringer Kina har akseptert i andre frihandelsavtaler.

Avslutningsvis vil jeg være tydelig på bestemmelsene i frihandelsavtalen, og vårt soleklare standpunkt er at de ikke skal innskrenke muligheten til å ivareta viktige samfunnshensyn, det være seg folkehelse, klima og miljø, finansiell stabilitet, kultur, skattlegging eller sikkerhet. En avtale med Kina vil bli vår viktigste frihandelsavtale utenfor Europa. Det vil styrke næringslivets konkurranseevne, øke handelen og skape nye arbeidsplasser, og regjeringen prioriterer derfor forhandlingene høyt.

Lederen: Da sier jeg tusen takk til næringsministeren. Er det noen som ønsker ordet? Liv Signe Navarsete, vær så god.

Liv Signe Navarsete (Sp): Takk for ei interessant orientering.

To spørsmål: Kan du utdjupe det med investeringsvernet, kva som ligg i det? Det andre er: Kva er Kinas krav på industri og landbruk?

Elin Rodum Agdestein (H): Takk for orienteringen.

Jeg har et spørsmål angående Japan og prosessen med å komme i gang med frihandelsavtaleforhandlinger. Er det tanker om eller planer om å gå veien om en økonomisk partnerskapsavtale for å fasilitere den prosessen? Det er et tema som har vært tatt opp på parlamentarikernivå, senest nå ganske nylig i møte med en japansk delegasjon i OECD – fra Norges Asia-delegasjon.

Espen Barth Eide (A): Jeg vil også takke for en god redegjørelse. Det er veldig godt å høre at samtalene med Kina er i såpass god gjenge. Det var jo mange år de ikke var det, som jeg husker ganske godt.

Mitt spørsmål er egentlig knyttet til det som er veldig bra i det du sier. Veid opp mot vårt framtidige handlingsrom i forhold til å legge begrensninger på f.eks. høyteknologianskaffelser fra Kina, er det noen konflikter i dette som vi burde vite om, eller det ikke koblet til de forhandlingene som pågår nå? Jeg tenker på 5G-nett og sånt.

Lederen: Er det flere som ønsker ordet? Det er det ikke, og da gir jeg ordet til næringsministeren – vær så god.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Tusen takk.

Når det gjelder investeringsbeskyttelse, er det slik at der forhandlingene er nå, er det forhandlinger hvor man – hva skal man si – leter litt etter hverandres posisjoner. Så det er ikke slik at vi forholder oss til et helt soleklart kinesisk krav eller et helt soleklart norsk krav – det er i prosess. Men kjernen i investeringsbeskyttelse er at man inngår en avtale som skal beskytte investorer mot urimeligheter eller grove brudd på f.eks. likebehandling eller normale rettsregler. Et typisk eksempel på det vil være – i en helt teoretisk situasjon – hvis Norge, uten noen som helst grunn eller begrunnelse som ligger i avtalen, sa at vi konfiskerer et eller annet som en kinesisk investor eier, og vi betaler ikke erstatning. Det vil være typiske ting som Norge ikke gjør, fordi vi er et velordnet samfunn og en rettsstat. Så er det forskjellige måter å skru dette sammen på, men kjernen er at det da er en mulighet for investor til å løfte denne saken opp til et internasjonalt voldgiftstribunal, men det er altså kun i tilfeller hvor man går utenfor det som er de vanlige, aksepterte, normale rettsregler i Norge. Så er det, som jeg også antydet avslutningsvis, en rekke innramminger av dette for å sikre at f.eks. når det gjelder sikkerhet og sikkerhetshensyn, er det helt andre mekanismer som kommer inn. Det er den korte oppsummeringen av der vi er nå.

Når det gjelder Kinas krav, er det slik at når det gjelder tollfrihet på industrivarer – jeg regner med det går på dette – har vi kommet langt. Kravet deres når det gjelder landbruk, dreier seg først og fremst om frukt og grønnsaker – rett og slett. Jeg regner med at det er tilstrekkelig, at du ikke trenger flere detaljer om det.

Når det gjelder frihandelsforhandlinger med Japan, har det vært seigt, rett og slett. Det skyldes også at japanerne har en konsensuskultur hvor alle departementer og deler av staten må være enige. Så det er viktig at vi er til stede, møter japanerne i alle sammenhenger, at man tar opp hvor gunstig det vil være for begge parter å få en frihandelsavtale, og at vi søker måter å ta det opp på, som f.eks. fiskeriministeren gjør nå. Han er ikke i Japan for å snakke om en frihandelsavtale, men for å promotere norsk sjømat og snakke om norske interesser og på den måten sørge for å holde dette varmt.

Så spør Espen Barth Eide om høyteknologi sånn generelt. Det er klart det er en rekke forskjellige problemstillinger her, men jeg antar det dreier seg om noen av de veldig offentlige, internasjonale diskusjonene om f.eks. mobilnett og utvidelsen til 5G. Som jeg har sagt, er det viktig for Norge – og det er ikke noen grunn til å tro at ikke dette vil være viktig for Kina også, for øvrig – at i enhver avtale må det ligge til grunn at staten har en rett til å beskytte sin egen nasjonale sikkerhet. Et land som Kina vil ikke ha noen problemer med å erkjenne det.

Det jobbes nå med konkrete saker i Norge, og det som digitaliseringsministeren – hvis man skal bruke 5G-nettet som et eksempel – har vært veldig opptatt av og understreket, er at vi jobber med helt generelle regelverk. Vi retter oss ikke inn mot bestemte aktører. Vi vet også at Kina offentlig – dette er ikke noe hemmelig informasjon, dette er en debatt som går – har vært veldig kritiske til land som de oppfatter har gått etter enkeltaktører fra Kina, men hvorvidt dette vil spille inn i frihandelsavtalene, er det per dags dato ikke mulig å si noe nærmere bestemt om. Men vi ser jo debatten som foregår, rett og slett.

Lederen: Da er det ikke flere som har ønsket ordet, og da kan vi gå over på neste sak, som er redegjørelse fra utenriksministeren. Jeg regner med at Røe Isaksen vil være til stede og høre, men hvis han har andre ting, er det også sosialt akseptabelt for han å gå. Men han kan få referat – hun bruker å være meget god!

Lederen: Vær så god, utenriksminister.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det.

Punkt én under min redegjørelse begynner å bli en gjenganger etter hvert, og i dag er intet unntak. Det britiske parlamentet har nå i flere omganger diskutert utmeldingsavtalen og den politiske erklæringen om rammene for det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia uten å finne noe flertall for en løsning.

På tirsdag stemte parlamentet ned utmeldingsavtalen for annen gang, også denne gang med et solid flertall på 391 mot 242 stemmer. Tilleggsdokumentet som britene ble enige med EU om med hensyn til reserveløsningen for grensen mellom Irland og Nord-Irland, var ikke tilstrekkelig til å samle flertall bak avtalen. I går var det en ny votering. Der avviste parlamentet et «no deal»-utfall. I kveld legges det opp til at det skal stemmes over en forlengelse av artikkel 50-prosessen og dermed en utsettelse av Storbritannias uttreden til etter 29. mars.

Parlamentets avvisning av et «no deal»-utfall og et mulig flertall i kveld – det vet man jo ikke – for utsettelse av uttreden burde i utgangspunktet tilsi at faren for at Storbritannia går ut av EU uten en avtale, skulle ha blitt mindre. Så enkelt er det ikke, og det er fortsatt store usikkerhetsmomenter knyttet til prosessen videre.

EU har vært villig til å se på endringer i erklæringen om det framtidige forholdet, men de har avvist å åpne selve utmeldingsavtalen for nye forhandlinger. Grunnen til det er enkel: Storbritannia kan ikke få grenseløs handel mellom Irland og Nord-Irland og samtidig ikke være en del av et regulatorisk fellesskap med Irland og dermed med EU. Inntil man finner alternative måter å gjøre det på, er den såkalte «backstop»-en nødvendig for å sikre at grensa mellom Irland og Nord-Irland forblir åpen.

Det er også uvisst hvordan EU vil stille seg til en eventuell britisk anmodning om å forlenge uttredelsesprosessen, men mye tyder på at EU kan ønske å komme britene i møte på akkurat dette. Det er derfor ikke usannsynlig at en britisk anmodning om utsettelse vil bli godtatt av EU hvis det skulle bli utfallet av kveldens votering. Likevel forutsetter mye av diskusjonene med EU at Storbritannia da klarer å enes om en posisjon for en utsettelse. Hvor lang en eventuell utsettelse kan bli, eller om det kan bli flere utsettelser senere, er vanskelig å si. I utgangspunktet har kommisjonspresident Juncker gjort det klart at man ikke kan utsette Storbritannias uttredelse lenger enn 23. mai, som er dagen for når valget av nytt europaparlament starter. Det skal tre sammen 2. juli, som komiteen er kjent med.

En utsettelse vil heller ikke fjerne faren for et «no deal»-utfall, selv om parlamentet i går avviste nettopp det. Parlamentet vil fremdeles måtte finne en måte å sikre flertall for en avtale på. Theresa May oppsummerte egentlig dette i går ved å si at også en avvisning av en «no deal» krever en avtale, og det er helt riktig. Enten er alternativet nå Mays avtalepakke i en ny runde med voteringer – som kan komme til å skje neste uke – og en kort utsettelse, eller hvis man får nedstemt avtalepakken en gang til, kan det komme til å bli en lang utsettelse, sier May. Som hun sa i går kveld, må det da også til britisk deltagelse i valget til Europaparlamentet. Det er noe britene ikke har planlagt for. Det er, som hun sier, fare for at brexit ikke blir noe av. Det var hennes klare utsagn i går.

Det ligger også politiske forslag, i hvert fall hos Labour, om en mulig ny folkeavstemning, som foreløpig ikke har noe flertall bak seg i parlamentet. Det er jo interessant å fortsette å diskutere det, men jeg tenker at vi ikke bruker Europautvalgets tid på det nå. Det er også viktig å huske at britene har anledning til når som helst å trekke tilbake sin anmodning om uttreden, altså artikkel 50. Det er viktig å huske i sammenhengen.

Norge har jobbet målbevisst med 29. mars som frist. Vi har ikke stort annet valg enn å gjøre det, å legge til grunn de fristene som britene selv har satt, og forberede oss på både en uttreden med avtale og en uttreden uten avtale. I lys av den nye situasjonen er vi forberedt på å videreføre beredskapen vår så lenge som nødvendig, også etter 29. mars. Vi har gjort forberedelsene våre så raskt som mulig. Vi har ikke kunnet gå raskere fram enn det vi faktisk har gjort, ikke minst på grunn av forhandlingskapasiteten hos Storbritannia. Vi er jo ikke de eneste de forhandler med i disse dager.

Når det gjelder en ordnet britisk uttreden, har vi, som jeg har redegjort for her tidligere, fått på plass en avtale med Storbritannia om videreføring av borgernes rettigheter og bestemmelser om utfasing på andre områder som speiler relevante deler av utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia. Den sikrer at EØS- og EFTA-statene får mest mulig like vilkår som det EUs medlemsstater får gjennom utmeldingsavtalen. Avtalen ligger klar til å undertegnes så snart EU og Storbritannia er blitt enige om sin avtale.

Dersom utmeldingsavtalen blir godkjent, fastsetter den en overgangsperiode ut 2020 der EU-retten, inkludert EUs internasjonale avtaler, fortsatt vil gjelde i og for Storbritannia. For Norge er det viktig at bestemmelsene i EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og andre relevante avtaler også vil fortsette å gjelde i Norges forhold til Storbritannia i denne perioden. For å sikre det fremmet regjeringa 1. mars et forslag for Stortinget til lovvedtak og stortingsvedtak om en tilsvarende overgangsperiode for Norges avtaler med EU. Den skal behandles seinere i dag, og det sikrer da at vi har denne ordningen på plass i tide. Jeg vil etterpå i dag, men også nå få rette en takk til Stortinget for å ha behandlet saken så raskt.

Samtidig er vi nå så å si i havn med beredskap på et eventuelt «no deal»-utfall, som vi altså ikke kan være sikre på at ikke blir utfallet, til tross for gårsdagens voteringer i parlamentet. Det kanskje viktigste er en avtale med Storbritannia som sikrer videreføring av borgernes rettigheter også dersom de går ut uten en avtale. I Prop. 45 LS for 2018-2019, som ble fremmet av Justisdepartementet 8. februar, ber regjeringa om Stortingets samtykke til å inngå denne avtalen formelt. Den skal også behandles i Stortinget i dag, sammen med de andre sakene.

På samferdselsområdet har vi en ferdigforhandlet og parafert bilateral luftfartsavtale som vil sikre nødvendig videreføring av dagens flytrafikk. Det som er viktig med den, er at den også vil tre i kraft selv om den formelt ikke er signert, sånn at flyene vil fortsette å gå.

Vi har også ferdigforhandlet en bilateral veitransportavtale med Storbritannia som sikrer markedsadgang for både gods- og passasjertransport. Den vil signeres på mandag, altså 18. mars.

For maritim transport har Storbritannia foreslått brevveksling med gjensidige politiske erklæringer. Det pågår forhandlinger mellom Norge og Storbritannia på fiskeriforvaltningsområdet.

For handel med varer ble det i går enighet mellom forhandlerne våre om innholdet i en avtale. Det gjenstår bare en teknisk og juridisk gjennomgang før vi er helt i mål, altså en såkalt «legal scrub», som man gjør på alle sånne type avtaler. Det er enighet om videreføring av viktige deler av dagens samhandel med varer som i dag reguleres av EØS-avtalen.

Det vi tar sikte på med denne avtalen, er følgende: Norge og Storbritannia får et avtalefestet grunnlag for videreføring av handel med varer, også i tilfelle «no deal». Dette er det meget få land som har oppnådd. To: Alle tollpreferanser og tollfrihet videreføres. Det tredje: Tollkvoter som har gitt tollfri adgang til varer, videreføres. Fire: Avtalen muliggjør videreføring av dagens handel med fisk og landbruk. Det femte er at det blir etablert et grunnlag for å forhandle om en mer omfattende framtidig, permanent frihandelsavtale, inkludert handel med tjenester.

Tjenesteområdet er for sammensatt til at britene har ønsket å framforhandle egne beredskapsavtaler i den tida vi har hatt til rådighet. Årsaken til at dette er komplisert, er at tjenesteområdet forutsetter mye fri personbevegelighet, og det er mye av utfordringen for britene med EU og dermed også grunnlag for brexit. Vi vil derfor måtte falle tilbake på WTO-regelverket ved et «no deal»-utfall.

EU har utarbeidet flere beredskapsforordninger for å motvirke de negative effektene ved et «no deal»-utfall, og vi jobber med å vurdere disse forordningene med hensyn til innlemmelse i EØS-avtalen. Det er også aktuelt for Norge på enkelte områder å avgi ensidige erklæringer om videreføring av samarbeid, i likhet med tilsvarende erklæringer fra EUs side.

I tillegg jobber departementene med å utarbeide rent nasjonale tiltak. En del av disse forskriftene nødvendiggjør en forskriftshjemmel som foreslått av regjeringa i Proposisjon 45 LS, som skal behandles seinere i dag. Der er det også en enstemmig justiskomité som har innstilt på at den vedtas.

Jeg vil også snakke kort om Polen, Ungarn og EØS-midlene. Vi har nå signert rammeavtaler, MoU-er, med 14 av 15 mottakerland av EØS-midlene. Det eneste landet vi ikke har blitt enig med, er Ungarn. Dette diskuterte jeg med min ungarske kollega da jeg besøkte Budapest 22. februar, uten at vi kom nærmere en løsning.

Vi er grunnleggende uenige om forvaltning av fondet til sivilt samfunn. Alle de andre mottakerlandene har akseptert at forvalter av fondet velges av giverlandene, basert på en åpen utlysning og objektive kriterier. Polen hadde også innsigelse mot denne prosedyren, men aksepterte en samarbeidsprosess hvor anbudene diskuteres i en egen komité, og ved uenighet i komiteen har vi, giverne, siste ord.

Ungarerne er blitt tilbudt samme løsning, men vil ikke godta denne. For oss er det et viktig prinsipp at fondsforvalter skal være uavhengig av myndighetene og skal velges uavhengig av myndighetene. Siden Ungarn ikke vil godta det alle andre land har akseptert, og heller ikke kan godta den særordningen vi fant med Polen, er det en krevende prosess. Ungarn mener EØS-midlene egentlig er å anse som «deres» og ser manglende utbetalinger som et brudd på EØS-avtalen.

Etter vårt syn stilles imidlertid EØS-midlene til rådighet for hvert mottakerland basert på framforhandlede avtaler mellom partene for den samlede landallokeringen. Til grunn for dette ligger avtale med EU som danner det overordnede rammeverket. Det betyr at vi konsulterer tett med Europakommisjonen om utviklingen videre.

Som situasjonen er i Ungarn nå, er uavhengig støtte til sivilt samfunn av stor betydning. Som en stabil og troverdig støttespiller til sivilt samfunn mener jeg vi må stå fast på og forsvare prinsipper som er viktige for den videre utviklingen av Europa, selv om det kan få konsekvenser.

Som jeg informerte Stortinget om i september i fjor, har det også vært utfordringer i samarbeidet med Polen om EØS-midlene. Akkurat som i tilfellet Ungarn skyldes dette uenighet om prosedyren for valg av fondsforvalter for fondet for sivilt samfunn. Dette fondet er i samråd med Polen delt i to – en nasjonal del på 30 mill. euro og en regional del på 23 mill. euro. Valg av fondsforvalter for den nasjonale delen ble i høst til slutt fattet av giverne. Det skjedde i tråd med prosedyren nevnt tidligere, etter at polakkene hadde trukket seg fra samarbeidet.

Prosessen for å finne fondsforvalter for den andre, regionale delen av fondet til sivilt samfunn er nå i gang etter samme mønster som sist. Vi håper at denne runden vil gå lettere enn den forrige, men vi kan ikke utelukke at polsk side på nytt vil utfordre avtalen mellom partene om valgprosedyren. Vi vil imidlertid, som forrige gang, følge avtalen vi har med Polen. Hvis vi ikke blir enige med polakkene, vil giverlandene igjen måtte beslutte hvem som skal bli fondsoperatør.

For øvrig går samarbeidet med Polen om EØS-midlene fint. Det er positivt. Til tross for enkelte utfordrende saker er det fortsatt sånn at vårt bilaterale samarbeid med Polen er bredt og godt innenfor en lang rekke sektorer.

Lederen: Er det noen som ønsker ordet? Steinar Reiten, vær så god.

Steinar Reiten (KrF): På forrige møte i utvalget stilte jeg spørsmål til utenriksministeren om hvordan det vil forholde seg med tollsatser på bl.a. landbruksvarer hvis vi får en hard brexit. Jeg fikk som svar at da vil WTO-regelverket gjelde. Men i den informasjonspakken som er sendt ut nå, er det et eget avsnitt om WTO-dimensjonen, der det framgår at i dag blir Storbritannia dekket av EUs bindingslinjer, men at det ikke er selvsagt at land i WTO-samarbeid uten videre vil godkjenne Storbritannias intensjon om å videreføre dagens bestemmelser som om de var medlem av WTO.

Er det slik å forstå at det er en gjensidig bilateral forståelse mellom Norge og Storbritannia om at WTO-regelverket skal gjelde hvis vi får en hard brexit – som det nå heldigvis ser ut til at vi ikke får med det aller første i alle fall?

Espen Barth Eide (A): Jeg takker utenriksministeren for en veldig god og grundig redegjørelse for brexit. Det blir vel etter hvert sånn at Underhuset – minutt for minutt kommer til å slå Kristelig Folkeparti – minutt for minutt fra i høst i oppslutningstall.

Det som er et scenario i dag, er at de faktisk stemmer over en utsettelse, men den skal fortsatt innvilges av EU, og det er ikke noe automatikk i dette. Så er det vel nærliggende å tro at EU til slutt vil si ja til det, men har utenriksministeren noen refleksjoner om hvilke betingelser EU stiller – for det hadde ikke vært et helt utenkelig innspill fra EU at når det er gått tusen dager uten noen som helst avklaring, hva vil da vel 60 nye dager bidra med? Hva tror utenriksministeren at EU vil si når May flyr ned for å spørre om å få litt tid?

Lederen: Da overlater vi til utenriksministeren å spå om Storbritannia. Det er en sport de fleste av oss har sluttet med, men utenriksministeren har utfordringen, vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg vil nødig at dette holdes mot meg for framtidige møter i Europautvalget, at det er dette som liksom er blitt min nye linje.

For å begynne med spørsmålet til Barth Eide var jeg så vidt inne på at det som tilsynelatende har vært en åpenhet og imøtekommenhet fra EUs side knyttet til en eventuell utsettelse, har hatt noen underliggende forutsetninger og en forståelse. Det ene har vært, til nå, at dette blir en kort utsettelse, og det har å gjøre med valget til europaparlament, som britene i utgangspunktet ikke hadde tenkt å delta i. Dersom de velger en lengre utsettelse, vil de jo måtte delta i det, og da ser vi på en utsettelse som sannsynligvis blir betydelig lengre enn det som nok var utgangspunktet også fra britenes side.

Det er nok også en klar forventning i EU om at hensikten med en kort utsettelse skal være å komme med noe til EU som gjør at man eventuelt får på plass en avtale. EU har som kjent ikke noe å gå på når det gjelder det prinsipielle rundt «backstop»-en. Da May sist var i Brussel, tidligere i uka, gjorde egentlig ikke, så vidt jeg har forstått avtalen, EU og Storbritannia noen grunnleggende endringer i den, men det handlet mer om hvordan den ble presentert.

Noe av det som nok gjorde situasjonen utfordrende i avstemningen denne uka, var at den britiske regjeringsadvokaten, som for så vidt holdt et flammende innlegg for å støtte avtalepakken, også hadde lagt inn en formulering om at prinsipielt sett endrer ikke den nye tilleggsavtalen de grunnleggende spørsmålene rundt «backstop»-en, derav noe av motstanden fra mange mot å støtte dette.

Det store spørsmålet, som mange på EU-sida nå stiller, og som selvfølgelig mange i Storbritannia også stiller, vil være hva det egentlig er britene ønsker med utsettelsen, hva slags avtale de til slutt ønsker, og hva det er realistisk at det kan skape flertall for. Som situasjonen er nå, virker det ikke å være flertall for noen av de – jeg hadde nær sagt – versjonene av avtalepakken som har blitt lagt fram. Flertallet mot har vært omtrent akkurat like stort hver gang.

Det er klart representanten Barth Eide har helt rett i det han sier om at når man har gått 1 000 dager uten å få til en avtale, kan man lure på hva 69 dager vil føre til, så fastlåst som den politiske situasjonen nå er. Jeg syns den utviklingen vi så for et par uker siden, var interessant, da man fikk utbrytere fra begge partiene som dannet sine uavhengige grupper. Det var mange årsaker til at utbryterne gjorde det de gjorde, men en av de viktigste årsakene fra Labour-sida var at de ønsket at Labour skulle gå aktivt inn for å kunne be om en ny folkeavstemning fordi partiet mener det, men partilederen ikke ønsket å snakke om det. Fra Tory-sida var det folk som mente at den måten man nå håndterte brexit på, var nokså uansvarlig.

Det interessante var at det førte til at en del av de harde brexit-forkjemperne plutselig kunne tenke seg å stemme for utmeldingsavtalen fordi det var en garantist for at det faktisk ble en brexit. Alternativet nå er jo utsettelser, eventuelt ny folkeavstemning, som jeg tror ligger langt fram i tid og for så vidt har mange utfordringer med seg sett fra britenes ståsted. Hvis vi går tilbake til utgangspunktet, tror jeg nok at dersom det er snakk om en kort utsettelse, er det all grunn til å tro at EU vil være imøtekommende overfor Storbritannia, men at det vil ligge en klar forventning om at den perioden da skal føre noe med seg som gjør at man ikke kommer i samme situasjon når det må bli nye voteringer om en avtalepakke ved neste korsvei.

Det var vel dagens spådom. Noe nærmere enn det kan jeg dessverre ikke komme.

Så til spørsmålet fra Reiten. For Norge vil den bilaterale avtalen vi nå har inngått, gjelde for toll og kvoter, og den viderefører dagens handel. Som kjent er britene WTO-medlem, så alt av WTO-regelverk vil gjelde for dem. Det er derfor vi, også når det gjelder tjenesteområdet, faller tilbake på WTO-avtalen når man ikke har noe annet avtaleverk og de går ut av EU. Det som har forandret seg fra forrige europautvalgsmøte og til nå, er at vi har fått inngått den avtalen som det ble enighet om i går, og da er det den som kommer til å ligge til grunn for dette området.

Lederen: Jeg gir ordet til Liv Signe Navarsete for et kort spørsmål, vær så god.

Vi setter strek under hennes innlegg.

Liv Signe Navarsete (Sp): I fortsetjinga av det kunne det vore interessant å høyre kva som skjer – for Storbritannia er jo ein del av EU framleis og har sine kvotar på fiskeri og landbruk, som ein del av EU – når dei no går ut, viss dei går ut, med deira kvotar. Vert det ei ny forhandling med EU? For det er vel ikkje sånn at EU då skal behalde dei same kvotane på f.eks. landbruk og fisk? Spesielt fisk er sjølvsagt veldig interessant fordi der har me og Storbritannia mykje felles område, og mykje av det som norske fiskarar tek opp, ligg i britisk sone.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Målet fra vår side er at de avtalene som er inngått med Storbritannia på fiskeriområdet, når vi tenker på fiskeriforvaltning, skal gjelde ut året, for de er inngått ut året, og det gjelder for både EU, Norge og Storbritannia. Planen og ønsket er at det skal gjelde uten avbrudd i fiskeriaktiviteten.

Fordeling av kvoter og forvaltning av f.eks. av makrell reguleres gjennom en avtale mellom kyststatene, EU og Norge. Den avtalen vil også bli gjenstand for reforhandling. Jeg tror vi bare må erkjenne at når vi nå inngår disse avtalene, er det for å håndtere den midlertidige utfordringen vi får dersom de går ut uten en avtale. Går de ut med en avtale, er dette egentlig løst gjennom at de fortsetter å være EU-medlem og EØS-medlem fram til overgangsperioden er ferdig. Men det er helt åpenbart at på de aller fleste områder vil vi måtte forhandle på nytt om det som skal gjelde for det framtidige forholdet. Det er vi naturlig nok ikke i gang med nå. Det er heller ikke EU og Storbritannia i gang med, og det kan de heller ikke være i gang med før de er ute av EU.

Jeg tror det er greit å si fra til Europautvalget allerede nå, som dere er godt kjent med, at det er klart det kan bli utfordrende forhandlinger, særlig kapasitetsmessig, når man skal gjøre mange av disse tingene samtidig. Derfor er vi veldig glad for at vi har fått til den avtalen vi har når det gjelder et potensielt «no deal»-utfall, med varehandel, og at dagens handel på fiskeri og landbruk også videreføres, for det sikrer at vi ikke kommer i en sånn «gap»-situasjon. Det sikrer oss for så vidt også et litt bedre utgangspunkt for forhandlingene om den framtidige handelen.

Lederen: Vi går til neste sak.

Lederen: Utenriksministeren har en liten ting under Eventuelt.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Helseministeren ønsker å komme til europautvalgsmøtet 8. mai for å snakke om fiskehelse og forskrivningsretten.

Lederen: Da sier vi det slik og kan heve møtet.