Lederen: Europautvalget har mottatt en liste, som regjeringa foreslår innlemmet i EØS-avtalen på et møte i EØS-komiteen 23. mars. Fire rettsakter krever Stortingets samtykke og er kommentert spesielt av regjeringa i informasjonen som er oversendt.

Svein Roald Hansen, vær så god.

Svein Roald Hansen (A): Jeg ble bare litt nysgjerrig på tidsspennet her. Det er fra april 2013 og 2014. Er det noen fornuftig grunn til at det har tatt så lang tid før vi skal innlemme det? – Det er mulig utenriksministeren ikke kan svare på sparket.

Lederen: Er det flere kommentarer? – Det er det ikke. Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Det er kanskje en litt dårlig start på møtet, men jeg ser litt på folk bak her og ser om det er noen som har en veldig god forklaring på det. – Det ser det ikke ut til å være. Men det kan vi finne ut av, selvfølgelig, og gi beskjed til Europautvalget.

Lederen: Da anser vi Europautvalget som konsultert.

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Det første temaet jeg vil orientere om i dag, er Norges og EUs innsats på Vest-Balkan, et område av Europa hvor det er viktig at vi opprettholder et sterkt engasjement.

Vi ser nå en fornyet oppmerksomhet mot Vest-Balkan både fra EU-institusjonene og også en rekke av medlemslandene. Det er derfor naturlig å oppdatere om situasjonen på Vest-Balkan, og jeg vil også komme inn på den videre prosessen for EUs utvidelse.

Den 6. februar presenterte Europakommisjonen sin utvidelsesstrategi for Vest-Balkan. Kommisjonen mener at medlemskap for Vest-Balkan ikke bare er i søkerlandenes interesse, men det å sikre stabilitet, demokrati og utvikling på Vest-Balkan er i hele Europas interesse.

Integrasjonen er ifølge Kommisjonen en geostrategisk investering i et stabilt, sterkt og forent Europa. Det er en posisjon Norge er enig i. Kommisjonen understreker samtidig at en utvidelse må være strengt merittbasert. Søkerlandene må oppfylle alle kravene før tiltredelse kan bli aktuelt. Reformene må fortsette.

De kravene som stilles, legger press på utvidelseskandidatene og samsvarer med prioriteringene i den norske bistanden. Norge bidrar på denne måten til at utvidelsene kan realiseres. Kommisjonens strategi lanserer seks initiativer, eller såkalte flaggskip, på områder der det skal settes inn en ekstra innsats. De seks initiativene er:

• rettsstat

• sikkerhet og migrasjon

• forsoning og godt naboskap

• sosiale og økonomisk utvikling

• infrastruktur for transport og energi, connectivity

• digitalisering

Strategien står på sakslista for Det europeiske råd 22.–23. mars. Kommisjonen vil presentere framdriftsrapporter og en utvidelsespakke i april. Denne skal behandles av Europaparlamentet før den til slutt behandles av Det europeiske råd i juni. I mellomtida skal det avholdes et toppmøte om Vest-Balkan den 17. mai, og i juli skal det være et toppmøte om Vest-Balkan i London. Dette er en del av den såkalte Berlin-prosessen.

Berlin-prosessen er et initiativ Tyskland tok i 2014. Målet er å løfte fram samarbeidsområder med Vest-Balkan som ikke uten videre faller inn under kravene som stilles fra Kommisjonen i tilpasningsforhandlingene. For eksempel lanserte toppmøtet i Berlin-prosessen i 2017 planer om Vest-Balkan som et eget økonomisk område, der nedbygging av handelshindre er et av tiltakene.

Et annet initiativ er utviklingen av Vest-Balkan som et felles transport- og energimarked. Berlin-prosessen og utvidelsesprosessen skal være komplementære.

Vest-Balkan er fortsatt preget av store sosiale og økonomiske problemer, høy arbeidsledighet og en ungdomsledighet på over 60 pst. i enkelte av landene. Korrupsjon er et utbredt problem, statsinstitusjonene er fortsatt svake og rettsstaten er sårbar. Sammen med underliggende nasjonale, etniske og religiøse spenninger, kan dette gi grobunn for illiberale krefter og ustabilitet.

Migrasjonsbølgen ble en vekker. Den viste hvor sårbare landene i regionen er og samtidig hvor viktig de er for resten av Europa. Dette er årsaken til at Vest-Balkan igjen har rykket opp på dagsordenen. Regjeringas forslag om å øke bevilgningen til Vest-Balkan i 2018, som Stortinget har vedtatt, må ses på som et norsk bidrag til den felleseuropeiske dugnaden. Derfor vil vi i 2018 tilnærmet doble bistanden til totalt om lag 320 mill. kr og dermed ha de beste forutsetningene for å bidra til den nødvendige framgangen i denne delen av Europa.

Det fører meg over til neste tema, EØS-midlene. Forhandlingene om innretningen av de nye EØS-midlene er nå inne i sluttfasen. Så langt er det enten signert eller ferdigforhandlet avtaler om bruken av midler i 14 av 15 mottakerland – kun Ungarn gjenstår. Viktigere enn en rask inngåelse av avtaler, er kvaliteten på innholdet. Derfor kommer vi til å bruke den tiden vi trenger for å framforhandle en god avtale også med Ungarn. Med de avtalene som er framforhandlet, har vi fulgt opp ambisjonen om å styrke arbeidet med innovasjon, forskning og utdanning. Det vil bli flere og større programmer for næringsutvikling, som bl.a. vil rette seg mot blå vekst og grønn industriell innovasjon.

I tillegg er det etablert flere og større forskningsprogrammer. Siden det er obligatorisk med partnerskap fra giverlandene i forskningsprogrammene, vil dette gi gode muligheter for norske bidrag til internasjonalt forskningssamarbeid.

Justissektoren er en annen sektor det skal satses mer på, og arbeidet for rettsstatsprinsipper blir viktige i disse programmene. Både i Polen og Romania vil vi ha store justis- og innenriksprogrammer. Det er fortsatt behov for støtte til asyl- og migrasjonsutfordringen i Europa, og vi viderefører støtten til Hellas. I tillegg vil det også settes av egne midler til asylutfordringer i Bulgaria, Romania og Polen.

Styrking av de bilaterale relasjonene mellom Norge og mottakerlandene er en likestilt målsetting ved EØS-midlene. Et viktig bidrag her er bruken av norske fagetater som rådgivende partnere innenfor enkelte programmer. Det kan være Norges forskningsråd og Innovasjon Norge innenfor forskning og innovasjonsprogrammer, eller Domstoladministrasjonen og Utlendingsdirektoratet i justissektoren. De norske partnerne har en spesiell rolle i å bidra til å legge til rette for partnerskapsprosjekter.

Vi ser bekymringsfulle trekk ved utviklingen for det sivile samfunn i flere av våre mottakerland. Vår støtte til et uavhengig sivilt samfunn gjennom separate fond i alle mottakerland, er et viktig bidrag til kapasitetsbygging av sivilt samfunn. Det er et viktig prinsipp for oss at midlene til sivilt samfunn forvaltes av aktører som er uavhengig av myndighetene. Vi er fornøyd med at vi fikk gjennomslag for dette prinsippet i avtalene med Polen, som ble undertegnet før jul.

Avslutningsvis vil jeg nevne de to regionale fondene.

Det første fondet, fondet for bekjempelse av ungdomsledighet, ble lansert i fjor og godt mottatt. Vi forventer utvelgelse av de første prosjektene i løpet av mars–april.

Det andre fondet, fondet for regionalt samarbeid, ble lansert tidligere i år. Dette fondet åpner for samarbeid også med tredjeland, som har landegrense til våre mottakerland. Vi forventer stor interesse for dette fondet, som lyser ut midler nå.

Så over til brexit. Begge sider forhandler fortsatt om utmeldingsvilkårene og om en overgangsordning, sånn at man kan begynne samtaler om det framtidige forholdet. Neste milepæl er Det europeiske råds toppmøte denne uka, 22.–23. mars. Den 2. mars ga Theresa May den britiske visjonen for det framtidige forholdet til EU. Hun bekreftet igjen at hennes regjerings mål er at Storbritannia forlater det indre marked og tollunionen.

May foreslår at britene innenfor noen sektorer av økonomien fortsatt skal være tett knyttet til EU og tok til orde for fortsatt britisk deltakelse i flere av EUs byråer, f.eks. legemiddelbyrået, kjemikaliebyrået og byrået for luftfartssikkerhet.

Rådspresident Tusk har på sin side svart at så lenge britene går ut av EUs indre marked og tollunionen og ikke minst avviser fortsatt fri flyt av arbeidskraft, kan ikke EU gi Storbritannia samme markedsadgang som Norge har gjennom EØS kombinert med de begrensede pliktene Canada har gjennom sin frihandelsavtale.

I forslaget til forhandlingsposisjon om det framtidige forholdet vil EU-landene derfor tilby britene en frihandelsavtale, som trolig vil være omfattende for varer, men, som vanlig for sånne avtaler, mer begrenset for handel med tjenester.

Fra EUs side legges det opp til en modell der det framtidige forholdet har fire pilarer: For det første en frihandelsavtale basert på Canadas CETA, for det andre samarbeid på utvalgte sektorer som luftfart og forskning, for det tredje avtaler på justis- og innenriksfeltet og for det fjerde utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid.

Storbritannias uttreden av EU og EØS endrer ikke vårt forhold til EU. EØS-avtalen og våre andre avtaler med EU ligger fast, og det understreket jeg også i mitt møte med EUs sjefsforhandler, Barnier, i forrige måned.

Vi støtter forslaget om en overgangsordning på om lag to år – i hovedsak basert på status quo, der Storbritannia fortsetter å være bundet av EUs lovverk. Det vil gi norske borgere og næringsliv forutsigbarhet og like vilkår. Vi søker gode løsninger som gjenspeiler løsningene som EU og Storbritannia kommer fram til.

Som oppfølging av at statsminister May har lovt at EFTA-borgere som har opparbeidet seg rettigheter i Storbritannia skal få samme vilkår som borgere fra EU-landene, drøfter vi nå, sammen med britene og våre EØS- og EFTA-partnere, hvordan dette kan gjennomføres i praksis – med andre ord hvordan vi skal omgjøre den politiske enigheten til en rettslig bindende avtale. Mens vi ønsker et så tett og omfattende samarbeid som mulig med Storbritannia etter utmeldingen, må vi også være forberedt på alle scenarier, som jeg var inne på i den utenrikspolitiske redegjørelsen.

Gjennomgangen vi foretar av alle avtalene vi har med Storbritannia, er et ledd i dette. Den avklarer hva som må oppdateres, justeres eller erstattes når Storbritannia går ut av EU og EØS – med eller uten en avtale. Vi legger til grunn at alle aktører som har interesser involvert, er bevisste på at det finnes en mulighet for at EU og Storbritannia ikke kommer til enighet. Det er ikke sånn at jeg vurderer at det er et sannsynlig utfall, men jeg mener at det er rimelig at vi fra norske myndigheters side er tydelig på at vi ikke kan vite med sikkerhet at en avtale vil komme på plass, og at det er noe vi må være klar over og forberedt på.

President Donald Trump undertegnet den 8. mars erklæringer om innføring av ekstra tollsatser – på stål med 25 pst. og aluminium med 10 pst. Handelshindringene begrunnes med at importen er av en slik art og et slikt omfang at den truer USAs nasjonale sikkerhet. Dette er veldig bekymringsfullt, noe jeg også har uttrykt tydelig både utad og i ulike multilaterale fora.

Å innføre handelstiltak med begrunnelse i nasjonal sikkerhet uten at det eksisterer en åpenbar trussel mot nasjonal sikkerhet, innebærer betydelig risiko for å undergrave WTO og det multilaterale handelspolitiske samarbeidet. Tiltakene vil kunne åpne for at andre innfører proteksjonistiske tiltak med nasjonal sikkerhet som påskudd.

Kun ca. 0,2 pst. av norsk stål- og aluminiumseksport går til USA. Norsk industri vil derfor rammes først og fremst som en konsekvens av økt press på allerede krevende markeder og dersom konsekvensene blir begrensninger også på det europeiske markedet.

Erklæringene åpner for at USAs allierte kan framforhandle unntak. Detaljene er foreløpig ikke kjent, og det er for tidlig å konkludere hvordan Norge kan og bør forholde seg. Jeg mener imidlertid at det ville være prinsipielt betenkelig å forhandle fram unntak som bidrar til å legitimere USAs handelshindre.

Når USA innfører handelshindringer kan det medføre at handel blir omdirigert til Europa. Kommersielt er norsk næringsliv på kort sikt mest sårbart for eventuelle beskyttelsestiltak fra EU – det som er vårt viktigste eksportmarked dersom disse rammer Norge. De 15 viktigste markedene for norsk aluminiumseksport er alle i EU. 33 mrd. kr var eksporten i 2017. Når det gjelder stål, er bildet mer sammensatt, men Europa dominerer også her. Eksporten beløp seg til ca 16 mrd. kr i 2017.

I forbindelse med denne saken har vi vært i kontakt med EU-kommisjonen, og jeg snakket også med kommissær Malmström senest på fredag for å minne om at Norge som EØS-partner ikke skal omfattes dersom EU velger å innføre beskyttelsestiltak.

WTO er det naturlige stedet for å håndtere handelsrelatert uenighet mellom organisasjonenes medlemmer. Et skritt vi nå overveier nøye, er derfor å be om tvisteløsningskonsultasjoner med USA i WTO. Denne saken forsterker globale spenninger rundt internasjonal handel. Ingen er tjent med en eskalerende situasjon der åpenheten og forutsigbarheten for internasjonal handel reverseres. Norsk oppfølging skal være tett, tydelig og ansvarlig i møte med norsk næringsliv – EU, USA og WTO. Jeg vil holde Stortinget orientert om utviklingen.

Lederen: Da sier jeg tusen takk til utenriksministeren.

Er det noen spørsmål eller kommentarer? – Gjelsvik, vær så god.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Takk til utenriksministeren for en god orientering.

Først til brexit: Utenriksministeren gikk gjennom noen områder og status for det. Jeg har et spørsmål knyttet til det som går på energiområdet og EUs indre energimarked. Utenriksministeren nevnte i sin innledning, som jeg også har sagt, at en skal ha en tilpasset løsning og fortsatt kunne være del i noen byrå. Hun har bl.a. nevnt at Storbritannia fortsatt ønsker å være en del av Euratom, men hun nevnte ikke ACER som eksempel. Mitt spørsmål er: Hva slags signal har kommet fra britenes side om hva slags tilknytning til EUs indre energimarked de ser for seg, og hva slags nye løsninger kan det avstedkomme, som også kan ha betydning for Norge?

I forlengelsen av det har jeg registrert at industri-, energi- og forskningskomiteen i EU-parlamentet fikk en rapport i november, som ser på ulike konsekvenser av brexit på energiområdet, der det bl.a. sies at faktisk må alle ikke-EU-medlemsstater som er en del av EUs indre energimarked, godta beslutninger fra ACER, ENTSO-E og ENTSOG, mens de har svært begrenset makt til å påvirke dem. For det første: Er utenriksministeren enig i det synet? Dernest: Hvordan tror en at det vil påvirke Storbritannias beslutning om hva slags tilknytning en ønsker?

Så helt kort til det som handler om USA og stål. Det er veldig bra at det fra norsk side blir markert tydelige posisjoner der, og at de tiltak som USA iverksatte, ikke er legitime i forhold til internasjonale handelsregler.

Så har jeg et spørsmål i forlengelsen av det: Vi står midt oppe i en diskusjon i Norge om bruk av reservasjonsretten i EØS-avtalen, og noen forsøker å framstille det slik i debatten at dersom Norge bruker reservasjonsretten, kan det føre til at EU vil straffe Norge når det gjelder eksport av industriprodukt. Kan utenriksministeren bekrefte at reservasjonsretten er en legitim rett som ligger i EØS-avtalen, der det kun er snakk om – hvis vi bruker reservasjonsretten – at det blir de direkte berørte delene av det vedlegget i avtalen som blir satt til side, og at det ikke er noen legitim rett fra EUs side å komme med mottiltak, eksempelvis knyttet til eksport av norske industriprodukt til EU.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Først til Vest-Balkan: Disse midlene som vi bevilger til land på Vest-Balkan, er doblet nå, skjønner jeg. Er det slik at landene blir tvunget til å komme inn i et slags mønster for hvordan disse pengene brukes? Jeg så at det var sivilsamfunn som skulle være uavhengige av myndighetene, men myndighetene er ofte støttet av folket igjen. Det er ikke slik at det er diktaturer som er på Vest-Balkan, og de er også selvstendige nasjoner. Så i hvilken grad pålegger EU Norge at disse midlene skal gå til samfunnssystemer eller samfunnsinfrastruktur som er i tråd med andre land i EU? De burde ha den selvstendigheten de har til å bruke disse pengene – alternativt at de ikke tar imot pengene kanskje, hvis det er det som er forpliktelsen – at det ikke ligger noen bindinger – det er mitt poeng – at det ikke ligger bindinger med disse pengene som gjør at landene må styre etter en politikk de selv er uenig i.

Når det gjelder spørsmålet om EU og Storbritannia: Det er jo slik at Norges forhold til EU og EØS burde kunne åpne for unike avtaler for Norge, med handel med Storbritannia, og ikke være slik at vi må følge EUs løsning nødvendigvis, men at vi kan få til bilaterale avtaler, kanskje også avtaler mot USA som Storbritannia sannsynligvis vil jobbe frem bilateralt med USA. Det er en akse der som det er naturlig at Norge henger seg på, ikke minst med den historikken vi har med Storbritannia, og ikke minst med de språkkunnskapene som er der. Det ville være naturlig å samarbeide der. Er det mulig at man ikke trenger å henge seg på EU, men at man kan få bedre handelsavtaler enn EU, f.eks. mot Storbritannia, noe som vil sikre norske interesser på en bedre måte?

Det siste spørsmålet gjelder disse handelshindringene fra USA for aluminium og stål. Er det slik at dette er helt unikt i historien, at det ikke finnes andre land i WTO som har noen slags hindringer for disse varene? Man har sett at Kina reagerer, men er det slik at ingen land i Asia har den type form for hindringer eller en annen form for hindringer på disse varene, og at USA er det første landet i historien som har innført dette?

Espen Barth Eide (A): Jeg vil si at muligens i motsetning til representanten Tybring-Gjedde gir vi full støtte til regjeringens syn på hvordan man bør reagere på amerikansk straffetoll. Jeg tror at i den svært krevende situasjonen vi nå har i verden, er det lurt å stå sammen med de landene som faktisk fortsatt tror på frihandelssystemet, og ikke gå inn på å forhandle fram det som utenriksministeren meget treffende sier er en slags legitimering av at USAs politikk er akseptabel, som for det første ikke ville kommet så veldig langt. Men jeg tror uansett det er prinsipielt riktig å stå sammen med den eneste blokken som ved siden av Kina fortsatt tror på frihandel, slik det opprinnelig var tenkt. Det vil jeg gi full støtte til.

Utenriksministeren var innom problemene som har vært med Polen og Ungarn. Igjen mener jeg at det er veldig viktig å stå hardt på det som har vært norsk politikk, at støtte til sivilsamfunn f.eks. ikke skal gjøres med innblanding fra myndighetene. Der er vi også på det europeiske flertalls syn, at man må være ganske tydelig i kommunikasjonen med disse landene for å hindre at det også i Europa nå blir en frammarsj av stadig mer nasjonalistiske, selvopptatte og proteksjonistiske stater.

Ingjerd Schou (H): Takk for redegjørelsen.

Jeg fortsetter der Tybring-Gjedde slapp, om dette med EØS-midlene som er doblet, ungdom som mister troen på fremtiden, og til tider er det 60 pst. arbeidsledighet blant den gruppen i området Vest-Balkan. Kan utenriksministeren si litt om hvordan innretningen er på vår dobling av støtte til Vest-Balkan? – Det var det ene.

Det andre er det som handler om EØS-midlene. Slik jeg forsto av redegjørelsen, er det Ungarn som står igjen. Men innretningen på en del av disse EØS-midlene er også å hjelpe til på områder innenfor rettsstatsprinsippene. Kan utenriksministeren utdype det litt? Både Polen og Ungarn er land hvor det i hvert fall blir påstått at både rettsstatsprinsipper og også menneskerettigheter utfordres.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Takk for orienteringa.

Eg vil seie meg veldig einig i statsråden si vurdering rundt det med handel. Så er det det med tvisteløysing. Vi kjenner til at det er eit litt skjørt verktøy for augneblikket i WTO, der det er lang kø og dårleg kapasitet til verkeleg å få ting til å skje der. Kva er utanriksministeren si vurdering av det sporet? Det er vel kanskje, slik det har blitt, eit litt svakt verktøy i praksis. Dersom vi betraktar det som ei form for unntakstilstand som forhåpentlegvis går over dersom ein finn gode løysingar, er det gjort vurderingar av kva indirekte konsekvensar desse tiltaka frå USA si side vil få for norsk industri? 0,2 pst. går til USA, men effekten på verdsmarknaden er ganske betydeleg. Ein kan jo førestille seg at det vil setje eit ganske sterkt press på norsk industri uansett. Det er altså ikkje berre den direkte handelen som er viktig her. Vil regjeringa vurdere ulike avbøtande tiltak dersom det skulle vise seg at ein skulle få denne unntakssituasjonen, som vi håpar dette skal vere, som vil få veldig uheldige konsekvensar for norsk industri på mellomlang sikt eller kort sikt – avhengig av kva vurderingar det vil vere?

Hårek Elvenes (H): Hvis jeg forsto utenriksministeren rett, mener jeg det ble sagt at en del av EØS-midlene til Polen skulle gå til å bidra til å løse asylutfordringene i Polen. På hvilken måte kan norske EØS-midler bidra til å løse Polens asylutfordringer?

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Man skal jo ikke drive politisk polemikk her, men siden Barth Eide begynte med det: Jeg er opptatt av fri handel, men jeg er også oppfatt av fair handel. Mitt spørsmål var: Finnes det andre land som har innført tilsvarende tollsatser på de samme varene? Hvis ikke har man ikke noen fri handel, men man har en «fair trade». Jeg ønsker en fri handel – punktum.

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren, vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg kan egentlig begynne med det som berører handel og WTO, for her er det flere som egentlig har vært inne på mange av de samme tingene.

Når det gjelder spørsmålet om det er andre land eller om det er unikt for USA å gjøre dette, er det egentlig, slik som vi vurderer det, begrunnelsen som er unik for USA, altså nasjonal sikkerhet og det at man må ha denne produksjonen nasjonal og ikke ha den samme type import som tidligere.

Når det gjelder tvisteløsningsmekanismene, er det en veldig stor og interessant diskusjon, som vi også brukte mye tid på i forbindelse med WTO-møtet som var i desember. Som komiteen er godt kjent med, er det slik at USA nå blokkerer utnevnelser til ankeorganet. Det er tre eller fire dommere som skal skiftes ut nå, posisjoner som skal besettes, men det skjer ikke. Det betyr bare at backloggen blir enda større, og realiteten i tvisteløsningsmekanismen er selvfølgelig i fare. Det har vært et av våre hovedpoeng i diskusjonen med amerikanerne og EU for den del, for dette er noe som alle er bekymret for, at realiteten i det å kunne håndheve det regelverket WTO representerer, blir mindre som følge av dette. Så det er helt riktig at det er skjørt nå, og vi jobber sammen med andre for å forsøke å få arbeidet i gang igjen med å utnevne dommere til tvisteløsningsorganet.

Når det gjelder de indirekte konsekvensene for norsk industri, er det det som også er vår store bekymring. Som sagt er eksporten direkte til de amerikanske markedene relativt liten, og norske bedrifter, som f.eks. Hydro, har ikke vært veldig opptatt av og veldig bekymret for akkurat den siden av det, men det er nettopp de indirekte følgene av det at eksporten omdirigeres fra USA til f.eks. europeiske markeder, og at Europa må innføre egne beskyttelsestiltak for å demme opp for en voldsom import, som er hovedproblemet, for det er dit mesteparten av eksporten vår går. Vi hadde et møte i UD med Hydro i forrige uke hvor vi diskuterte en del av disse vurderingene, og vi er ikke alene om å ha disse bekymringene. Det er ganske mange som har de bekymringene. Det er klart at for EU er det også vanskelig hvis man plutselig får en situasjon hvor det blir et voldsomt overskudd på markedet som da dirigeres inn til EU. Vi har samtidig vært veldig tydelig på at for Norge som EØS-land er det slik at vi skal unntas fra disse eventuelle beskyttelsestiltakene. Det var Cecilia Malmström, da jeg snakket med henne på fredag, veldig klar over, og de har mye oppmerksomhet rundt dette. EU vurderer nå sine neste skritt, og da er bl.a. bruk av WTO og tvisteløsningsmekanismen noe av det som er til vurdering, og som vi selvfølgelig følger nøye med på.

Når det gjelder spørsmålene om Vest-Balkan og EØS-midler, er det to forskjellige ting her. Det ene er EØS-midlene som følger av EØS-avtalen. Og så er det bistanden vår til Vest-Balkan, som vi anser er et viktig bidrag til den europeiske dimensjonen i integreringen som skjer.

Når det gjelder Vest-Balkan, er prioriteringene i bistanden avtalt med mottakerlandene. Det skjer gjennom konsultasjoner som vi har jevnlig. Det har ikke vært noen store uenighetspunkter der. Det er også et veldig ønske om å få støtte nettopp til veldig mye av det reformarbeidet som er helt avgjørende å få til.

Når det gjelder spørsmålet om EU pålegger bindinger for sivilsamfunnsstøtte gjennom EØS-midlene, er realiteten at det pålegges ingen bindinger med tanke på hvem som skal motta støtte, men det har vært et helt avgjørende poeng at det skal være organer uavhengig av myndighetene som tar beslutningen om hvem som skal få støtten. Det er egentlig to litt ulike innfallsvinkler, og det er jo nettopp for å styrke sivilsamfunn i de landene hvor man ser at sivilsamfunnet er under til dels betydelig press, og at det er derfor det har vært viktig.

Når det gjelder spørsmålene om EØS-midlene generelt, er det noen hovedsektorer som gjelder – det er egentlig fem hovedsektorer. Vi har prioritert tre av de hovedsektorene i EØS-midlene mer generelt. Det ene er innovasjon, forskning, utdanning og kompetanse. Det andre er miljø, energi, klimaendringer og lavkarbonøkonomi. Og det tredje er justis- og innenrikssaker. Det er det oppnådd enighet med alle landene om. Det som nå gjenstår i diskusjonene med Ungarn, er også knyttet til fondene, sivilsamfunnsfondene. Det er ikke de øvrige prioriteringene og innretningen på støtte. Det er nettopp det som nå er igjen, men der vi var opptatt av at det skal være en helhet. Man har jo ikke en avtale i havn før man er enig om alle elementene. Som sagt: Vi har et ønske om å gjøre den avtalen god i likhet med de 14 andre avtalene som nå er inngått, og bruker heller litt tid på det, sånn at vi er sikre på at vi har en gjensidig god avtale.

Så til spørsmålene som Gjelsvik har knyttet til brexit og energi. Det har ikke vært noen gjengivelse foreløpig på de møtene som har vært, om hva slags tilknytning eller samarbeid de ønsker på energifeltet, men det kan jo komme opp. Foreløpig har diskusjonene vært mest på det overordnede planet knyttet til utmeldingsvilkår, til overgangsavtale og til spørsmålet som har vært ganske – også fra britisk side – kompliserende, og det er en del av hele pakka. Borgeres rettigheter og spørsmålet om Nord-Irland har vært blant de store spørsmålene. Derfor har det ikke foreløpig vært direkte diskutert hva slags ordning britene ønsker seg på energiområdet.

Når det gjelde ACER spesielt, har de uttrykt et ønske, som jeg også nevnte, om å knytte seg til flere av byråene generelt. Det kan også bety at de har diskusjoner knyttet til ACER som vi ikke er kjent med ennå, men det kan for så vidt også komme. Det som er realiteten, og den vil også gjelde for britene, er at man da ikke vil ha stemmerett i byrået når man ikke er EU-medlem. Det er akkurat på samme måte som også er diskutert for andre.

Så til denne forskningsrapporten. Jeg er ikke kjent med den forskningsrapporten. Det er selvfølgelig vanskelig for meg å si hvordan den vil påvirke britiske beslutninger. Det tenker jeg at er noe britene får vurdere, når de har bestemt seg for hva slags tilknytning de ønsker på energifeltet og til de ulike byråene.

Så til reservasjonsretten og EØS. Ja, det er en diskusjon som har vært i mange sammenhenger, at reservasjonsretten selvfølgelig er reell. Den har den konsekvens at den berørte del av vedlegget, som det så fint heter, settes ut av spill. Jeg tror ikke det er noe ønske fra noen om at man skulle legge på ytterligere straff, eller på ulike måter komme med mottiltak mot Norge, men det er jo en realitet at dersom man skulle velge å si nei, har det selvfølgelig noen konsekvenser. Det er jo ikke sånn at reservasjonsretten ikke har konsekvenser. Den vil selvsagt ha noen konsekvenser, bl.a. ved at den aktuelle avtalen eller den berørte delen av vedlegget settes ut av funksjon. Så vet vi alle, basert på diskusjoner som har vært tidligere i Stortinget, at siden den ikke har vært prøvd, vet man heller ikke nøyaktig hvilke konsekvenser det har. Men poenget med å bruke reservasjonsretten og eventuelt si nei til noe, er at man ikke ønsker å delta i det aktuelle spørsmålet. Det er klart det da vil ha noen konsekvenser.

Det siste spørsmålet, som jeg i hvert fall tror var det siste spørsmålet, var knyttet til om brexit burde åpne for bilaterale avtaler med Storbritannia og USA. Vel, det som jeg tror er viktig å holde fast ved som et utgangspunkt, og det er i hvert fall det regjeringa og stortingsflertallet jobber etter, er at EØS-avtalen er det som tjener norske interesser best. Det gir oss tilgang til et hjemmemarked på 500 millioner mennesker, og det gir oss tilgang på like vilkår. Det er usedvanlig viktig for norsk næringsliv at vi har et slags «level playing field», hvor reglene er de samme. Det er den store gevinsten ved EØS-avtalen og det som gjør at det ivaretar norske interesser på en veldig god måte. Det å tenke seg at vi skulle erstatte det, f.eks. med bilaterale handelsavtaler med Storbritannia og USA, mener jeg ikke er en god løsning. Men vi vurderer samtidig hvordan vi kan sikre avtalene med Storbritannia på en god måte. Det er jo igjen noe som vi på det nåværende tidspunkt er tidlig i prosessen med, fordi Storbritannia strengt tatt ikke kan begynne å forhandle med andre land før de er ferdig med prosessen i EU. Det er nettopp derfor vi har vært tidlig ut med regjeringas Brexit Taske Force, som vi kaller den på godt norsk, for å kartlegge så godt som mulig i alle departementer og alle sektorer hvilke avtaler vi har, hva som eventuelt må oppdateres og fornyes når Storbritannia trer ut, og hvordan vi kan sikre det tette og nære handelsforholdet vi har med Storbritannia, som vi ønsker å fortsette med.

Det er, sånn som vi vurderer det, veldig avgjørende nå at de diskusjonene som EU skal ha denne uka og i tida framover, fortsetter med et visst tempo. Det er klart at det kan hende vi kommer ut av denne uka uten at man har kommet videre i diskusjonene med EU. Det er helt reelt. Det er klart at ting begynner å haste etter hvert fordi utmeldingsdatoen er altså 29. mars neste år, og det er ikke lenge til. Jeg hadde diskusjoner også med Europaparlamentet da jeg var i Brussel i forrige måned og diskuterte at det skal være prosesser også i Europaparlamentet etter at avtalene er klare, og avtalene skal oversettes til flere språk og de må også beregne en viss behandlingstid i Europaparlamentet. Så det er kort tid, men det er samtidig den tidslinjen som bestemmer mye av diskusjonene våre med Storbritannia om hvilke avtaler vi har og skal ha framover.

Michael Tetzschner (H): Jeg følte bare behov for å si at selv om vi nok bruker reservasjonsretten som et hjelpebegrep, er det et ukjent begrep i EØS-avtalen fordi det er en gjensidig avtale. Det er snakk om å sette ut av kraft områder.

Så er det sånn at det også er en tosidig forståelse av hva som er relevant for hvilke områder man setter ut av kraft. Det er altså ikke en sanksjon, men det er at den andre parten også må være med på å definere hva som i så fall utelates fra samarbeidet. Hvis det ikke var slik, ville vi oppnådd det ingen part ønsker seg i et lengreløpende avtaleforhold, nemlig at man kan plukke ut de godbitene som passer etter hvert som det dukker opp problemstillinger, såkalt «cherry picking». Så vi skjønner hva som menes med reservasjonsretten, men avtalerettslig er det ikke en reservasjonsrett og den utløser ikke sanksjon. Det er altså et tosidig forhold som følger helt naturlig av en internasjonal avtale.

Lederen: Da takker vi for det innlegget. Jeg tror ikke det er noe mer å legge til. Det er vel ulike oppfatninger av EØS-avtalen her.

Espen Barth Eide (A): Jo, men de kan ikke være mer ulike enn å referere til det som faktisk står i teksten, hvor 102 gir en anledning til å sette en del av avtalen til side og flere artikler, inkludert 114, sier at EU skal treffe «proportionate measures» og kan sette en tilsvarende stor del av avtalen ut av kraft. Det står i hvert fall i teksten. Den har som kjent ikke vært testet, så mer enn det vet vi jo egentlig ikke. Men det er fint om utenriksministeren bekrefter at det er en riktig oppfattelse.

Lederen: Vil utenriksministeren legge til noe på slutten her?

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: For så vidt ikke annet enn å svare veldig kort på Elvenes’ spørsmål, som jeg glemte. Og det er at når det gjelder Polen og EØS-midlene, er det fokus på særlig to ting. Det ene er frivillig retur, og det andre er tiltak for mindreårige asylsøkere. Det er ikke fastsatt noen sum, men det er mye fokus på innenriksområdet, særlig når det gjelder spørsmålet om asyl og migrasjon til Polen.

Lederen: Da går vi over på siste sak.

Lederen: Det er meldt inn en sak og den er fra Sigbjørn Gjelsvik – vær så god!

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Som utenriksministeren sikkert har fått med seg, er det en stor og økende motstand i det norske folk mot å avgi suverenitet over en viktig del av energipolitikken gjennom EUs tredje energimarkedspakke. Det er også stadig flere som tar til orde for at Norge bør bevilge seg mer tid, utsette saken, for å få mer oversikt over både hva som er på vei til å utvikle seg i EU, hvordan EU vurderer norske synspunkt på hvordan en bør innføre eventuelt regelverk i Norge og konsekvenser for Norge utover det.

Så viste jeg i starten av møtet til at det i går på noen nettaviser er vist til at det på Island nå er gjort vedtak både i Selvstendighetspartiet og også i tidligere Framsóknarflokkurinn som går på å gå imot avgivelse av suverenitet gjennom EUs tredje energimarkedspakke – gå imot det som ligger til behandling nå. Det er to av tre regjeringspartier på Island som har vedtak om det, og etter det som ble gjengitt i media i hvert fall, er også det tredje regjeringspartiet skeptisk.

Da er spørsmålet mitt: Hva slags oversikt og informasjon har en fra norsk side om situasjonen på Island? Hva slags framdrift ser en for seg i denne saken? Og: Vil det være noe formelt sett i veien for Norges del å bruke mer tid på å behandle denne saken i Norge, bl.a. ut fra det at islendingene tydeligvis ikke er beredt til å gjøre noe positivt vedtak per nå?

Lederen: Denne saken ligger som kjent i en annen komité, men vi har diskutert hvordan vi skal håndtere dette spørsmålet. Vi tar ikke opp ACER i sin helhet på dette møtet, og spesielt ikke under eventuelt, men jeg vil gi utenriksministeren anledning til å svare kort om det som forholder seg til Island, i og med at det er en aktuell sak. Vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det, leder.

Som representanten Gjelsvik er klar over, har det ikke vært behandling i Alltinget foreløpig, og vi vet heller ikke når det vil skje. Vi har informasjon som tyder på at det vil være behandling i parlamentet i Liechtenstein antageligvis mot slutten av mars/begynnelsen av april, men det er heller ikke helt sikkert. Vi vet jo fra vårt eget parlament at av og til kan ting skyve på seg, men det er i hvert fall det vi vet så langt.

Alle tre land, altså både Norge, Island og Liechtenstein, har vært veldig klare på at de står bak den løsningen for EØS-landene som gjelder tilknytningen til tredje energimarkedspakke, men alle landene skal jo ha sine nasjonale prosesser. Vi har respekt for det – vi har vår prosess, og Island og Liechtenstein har sin prosess.

Det er nå til behandling i Stortinget. Jeg er enig med komitélederen i at vi ikke skal gå inn i detaljene rundt det, for det ligger i en annen komité, men det Stortinget nå behandler, knytter seg til den samtykkeproposisjonen som ble lagt fram i november i fjor. Gitt de rundene vi også tidligere har hatt knyttet til utredninger fra Lovavdelingen, er det altså ikke noe som etter vår oppfatning tilsier at vi skulle utsette behandlingen av den, rett og slett fordi at de lovgivningsmessige spørsmålene er belyst, og Stortinget er klar til å ta stilling til det.

Men som sagt er det viktig at de ulike landenes prosesser får gå som de gjør. Det er helt naturlig i denne type spørsmål, og det er også helt naturlig her. Vi har altså ikke mer informasjon om når islendingene skal behandle dette i Alltinget, vi bare vet at de selvfølgelig også skal ha en diskusjon der, på lik linje med at vi har det her.

Lederen: Da er det to til som har bedt om ordet. Jeg foreslår at vi ikke åpner for ytterligere diskusjon enn de tre kommentarene, for dette begynner å minne om en diskusjon mer enn en informasjonsutveksling fra utenriksministeren. Jeg vil likevel gi ordet for spørsmål til utenriksministeren knyttet ikke til ACER som sådan, men til dette forholdet som har oppstått på Island.

Knag Fylkesnes først, deretter Gjelsvik, så Espen Barth Eide. Da har jeg ikke inntegnet flere talere, og da blir det ikke flere enn dem.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Når to av tre regjeringsparti på Island no har signalisert at dei går imot ACER, er det viktig informasjon også for Noreg. Spørsmålet mitt til utanriksministeren er: Er det kontakt mellom Island og Noreg i dette spørsmålet, når ein av våre viktigaste partnarar innanfor dette samarbeidet er i ferd med å ta eit standpunkt som er annleis enn det norske?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Først til påtalen når det gjelder å ta opp denne saken under Eventuelt: Jeg vil bare minne om at på forrige møte i Europautvalget ble ACER tatt opp uten at det sto på dagsordenen, og det ble tatt opp fra utenriksministerens side. Det syns jeg var positivt, men det er altså ut fra at det er en aktuell sak, det berører vårt forhold til en av avtalepartnerne våre i EØS. Konsekvensen her er jo at hvis islendingene sier nei, blir – i henhold til EØS-avtalens regler – regelverket ikke inntatt i EØS-avtalen. Ikke sant? Vilkåret er jo at for at det skal bli inntatt i EØS, så må alle EFTA-landene i EØS si ja, og derfor er det av stor betydning hva slags kontakt som er med islendingene.

Derfor har jeg også samme spørsmål som Knag Fylkesnes: Hva slags kontakt er det nå mellom den norske regjeringen og den islandske regjeringen om det spørsmålet her, og hva slags informasjon vil komme tilbake igjen til Stortinget om hvordan saken står i EØS-sammenheng?

Espen Barth Eide (A): Basert på den diskusjonen som har vært, har det fra en rekke hold kommet fram at man faktisk er mindre bekymret for innholdet i tredje pakke, men det har vært en viss uro om mulig framtidig utvikling. Kunne det ikke da være en idé at utenriksministeren tok kontakt med sine kolleger i EFTA-siden i EØS om et slags felles innspill med hensyn til framtidig regelverk, at man kunne si noe om noen felles synspunkter man ville legge til grunn for den diskusjonen som eventuelt vil komme om vinterpakken, den såkalte fjerde pakke?

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Takk for det.

Det er kontakt på embetsnivå mellom norsk UD og islandsk UD for å forklare det som er våre posisjoner. Det er jo veldig sjelden sånn at vi driver direkte påvirkningskampanjer. Igjen: Jeg mener det er viktig at vi har respekt for de nasjonale prosessene som går på Island og i Liechtenstein, på samme måte som vi forventer respekt for at vi har våre nasjonale prosesser.

Når det gjelder spørsmålet om å lage ulike former for erklæringer sammen med Island og Liechtenstein, er det absolutt ikke umulig. Vi har gjort det i flere andre saker tidligere. Det er ikke uvanlig, men da må det på en måte være basert på at man har en felles enighet om hva det dreier seg om. Det er absolutt en mulighet som jeg mener vi også kan vurdere nå, jeg er bare litt opptatt av at ikke vi skal forstyrre nasjonale prosesser på ulike måter, fordi jeg mener vi skal ha grunnleggende respekt for parlamentene i de ulike landene og hvor i prosessene de er. Det er derfor det også er viktig at når det dukker opp denne type spørsmål, så søker vi så langt som mulig å avklare – med da i denne sammenheng Island og Liechtenstein – hva som er beveggrunnen for en eventuell vurdering eller stemmegivning for å finne ut av om det er ting vi kan gjøre sammen for å bidra til å løse opp i noen av problemstillingene. Det er ikke uvanlig, det har vi gjort i ulike sammenhenger, og vi vil absolutt se på og vurdere det også i denne sammenhengen.

Jeg skal ikke gå inn i diskusjonen om ACER her nå, for jeg tenker at det hører hjemme i et annet forum, men grunnleggende sett er det klart at vår vurdering dreier seg om hva som tjener norske interesser som en stor energinasjon. Det er det som må ligge til grunn for den posisjonen vi har inntatt, og som også ligger til grunn for den samtykkeproposisjonen som kom til Stortinget i november.

Lederen: Da er det ikke meldt inn flere saker, og vi kan heve møtet.