Lederen: Fra regjeringen møter utenriksministeren og, for første gang på denne siden av bordet, klima- og miljøminister Ola Elvestuen. Det er energi- og miljøkomiteen som er innkalt for orientering fra Elvestuen. Så er det jo slik at dette utvalget også skal dekke handelspolitiske spørsmål, og derfor er næringskomiteen invitert for å ta del i punktet om handelspolitikk og WTO.

Er det noen som har kommentarer til dagsordenen? Det er det ikke, og da gir jeg ordet til klima- og miljøminister Ola Elvestuen – vær så god.

Statsråd Ola Elvestuen: Tusen takk, leder. Det er jo spennende å være på denne siden av bordet.

Lederen: Og vanskeligere!

Statsråd Ola Elvestuen: Jeg sa ikke at det ikke oppleves som mer krevende!

Men da skal jeg gi en orientering når det gjelder EU og EUs klimarammeverk mot 2030, og også hvor det ligger med hensyn til de forhandlingene om å få en enighet mellom Norge og EU.

Regjeringen arbeider for å få til en felles gjennomføring med EU av utslippsmålet for 2030. Jeg vil redegjøre for hva vi nå vet om klimaregelverket i EU. Jeg vil også gi dere status for dialogen med EU om samarbeidet om 2030-forpliktelsen.

Norge har tatt på seg en betinget forpliktelse om minst 40 pst. utslippsreduksjon i 2030 sammenlignet med 1990. Dette målet er meldt inn til FN som en del av Norges bidrag under Parisavtalen, og lovfestet i klimaloven. Norge er i dialog med EU om en felles oppfyllelse, altså at Norge slutter seg til de sentrale delene av EUs klimaregelverk for 2030. Det er i tråd med Meld. St. 13 for 2014–2015, Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU, som ble behandlet i Stortinget i mars 2015. Felles oppfyllelse av utslippsmålet vil innebære at vårt samarbeid med EU vil omfatte alle de tre pilarene i EUs klimarammeverk. Dette er EUs kvotesystem, der vi allerede deltar gjennom EØS-avtalen, innsatsfordelingsforordningen, som dekker utslippene fra transport, jordbruk, bygg og avfall, men også betydelige ikke-kvotepliktige utslipp fra industrien og petroleumsvirksomheten, og til slutt EUs regelverk for bokføring av utslipp og opptak i skog- og annen arealbruk. EU kom til politisk enighet om alle tre pilarene før jul, men de endelige tekstene er ennå ikke publisert, og regelverket har heller ikke trådt i kraft.

Den første pilaren er altså EUs kvotehandelssystem. Norge har siden 2008 vært en del av det europeiske kvotesystemet, på linje med EU-landene. Vår deltagelse i kvotesystemet er forankret i EØS-avtalen. Kvotesystemet setter et samlet tak på utslippene som omfattes, og samlet antall kvoter som utdeles, blir redusert hvert år. Kvotesystemet skal bidra til at utslippene fra de kvotepliktige virksomhetene kuttes med 43 pst. fra 2005 til 2030. Utslippsreduksjonene innenfor kvotesystemet fram mot 2030 vil ses samlet for EU og Norge.

EU tar nå viktige grep for å gjøre noe med det store overskuddet av klimakvoter. Disse grepene vil øke effekten av kvotesystemet gjennom et høyere og mer stabilt prissignal. Dette vil stimulere til langsiktig omstilling i sektorene som omfattes av kvotesystemet. Dette er i tråd med synspunkter Norge har fremmet i EU.

Den andre pilaren i EUs klimarammeverk er den forordningen som kalles innsatsfordelingen. Klimagassutslipp som ikke er med i kvotesystemet, reguleres gjennom denne forordningen. Dette er utslipp fra transport, oppvarming av bygg, jordbruk, avfall, deler av industrien og petroleumssektoren. Disse utslippene skal reduseres med 30 pst. i 2030 fra nivået i 2005 for alle EU-landene samlet. Dette skal oppnås ved at hvert land får bindende nasjonale mål for utslippsreduksjonene for perioden 2021–2030. Kuttene skal fordeles mellom medlemslandene i spennet fra 0–40 pst. Landene med høyest BNP per innbygger må ta de største kuttene, men det gjøres en viss justering ut fra hensynet til kostnadseffektivitet. Det er foreløpig ikke fastsatt et endelig mål for Norge, men i Kommisjonens forslag til regelverk er Norge omtalt med et foreløpig mål på 40 pst.

Kommisjonen la fram sitt forslag til innsatsfordeling i juli 2016. Norge fremmet synspunkter også til innsatsfordelingen. Vi ga uttrykk for støtte til Kommisjonens forslag, men la vekt på at det er viktig å åpne for fleksibilitet i hvordan målet skal nås, det vil si at målet også kan oppnås gjennom samarbeid med EU-landene. Vi understreket også at et mål om å kutte utslipp med 40 pst. blir krevende for Norge.

Kommisjonens forslag ble ikke endret vesentlig i forbindelse med behandlingen i råd og parlament. EU ble imidlertid enige om en ny regnemåte for utslippsmålet. Regnemåten innebærer at de totale utslippene i EU vil måtte reduseres mer enn med regnemåten Kommisjonen foreslo. Regnemåten EU ble enige om, betyr at Norge anslagsvis kan måtte kutte vel 30 millioner tonn CO2-ekvivalenter for perioden 2021–2030 sett under ett. Anslaget er usikkert, men reduksjonsbehovet for Norge blir noe høyere enn med Kommisjonens forslag til regelverk. Utregningen er basert på utslippsframskrivingene i perspektivmeldingen fra mars 2017.

Utslippsbudsjettet vil kunne dekkes opp ved å gjennomføre utslippsreduksjoner nasjonalt og ved å samarbeide med EU-land om utslippsreduksjoner, gjerne omtalt som fleksibilitet i måloppnåelsen. Noen former for fleksibilitet er begrenset. EU vil beregne hvor mye fleksibilitet Norge får før vi inngår avtalen.

Den tredje pilaren er regelverket som bestemmer hvordan opptaket og utslippet av CO2 fra skog og andre landarealer skal beregnes og bokføres. Også når det gjelder regelverket for skog- og arealbruk, har Norge deltatt aktivt i relevante fora. Vi har sendt skriftlige posisjoner og hatt møter på politisk nivå med representanter for Kommisjonen og Europaparlamentet. I tillegg har vi hatt bilaterale møter med andre skogland om regelverket for skog- og arealbruk.

EU-landene ble som nevnt enige om regelverket rett før jul. Regelverket forplikter hvert land til å sørge for at de samlede utslippene fra skog- og arealbrukssektoren ikke overstiger det samlede opptaket i sektoren. Regelverket sier videre hvordan opptak og utslipp fra de ulike arealkategoriene i sektoren skal beregnes og bokføres. Regelverket er rettet mot nasjonale myndigheter, ikke private aktører. Det påvirker statens utslippsforpliktelse.

I Norge tar skog- og arealbrukssektoren opp 25 millioner tonn CO2 årlig. Med regelverket som gjelder for Norge fram til 2020, ligger vi likevel an til å få bokført et lite utslipp fra sektoren. Med det nye EU-regelverket ligger Norge an til å måtte bokføre et utslipp på ca. 15 millioner tonn over perioden 2021–2030 for alle arealkategorier utenom forvaltet skog. Forvaltet skog er skogarealer der skogen hogges og så gjenplantes. Utslippene på ca. 15 millioner tonn vil i stor grad skyldes permanent avskoging. Avskoging er en konsekvens av f.eks. utbygging av jernbane, vei, boligområder og næringsarealer. Regelverket for å fastsette referansebanen for å forvalte skog er endret sammenlignet med Kommisjonens forslag. Et viktig element i referansebanen er hogstnivået. Referansebanen sier svært forenklet noe om hvilket nivå hogsten kan være på uten at det blir beregnet som utslipp. Øker hogsten mer enn det som ligger i referansebanen, vil vi måtte bokføre et utslipp fra forvaltet skog i tillegg til eventuelle utslipp fra andre arealkategorier, som avskogede arealer.

Vi vil vite mer om hvilket nivå hogsten kan være på uten å få bokført utslipp, når vi vet hva referansebanen blir, og hvor mye av utslipp fra skog som kan kompenseres.

Når det gjelder det første punktet, vil vi sette i gang med et arbeid med å utarbeide referansebanen for forvaltet skog i tråd med regelverket. Det andre punktet, altså hvor store utslipp Norge kan få kompensert fra å forvalte skog, vil måtte avklares i dialog med EU. Foreløpige anslag basert på hvor stor kompensasjon andre land har fått, tyder på at Norge skal kunne få en kompensasjon på minst 35 millioner tonn CO2. Kompensasjonsordningen innebærer at land som kommer ut med utslipp fra skogen, kan kompensere disse utslippene opp til et visst nivå. Vi legger til grunn at Norge vil bli inkludert i denne fleksibiliteten på linje med EU-landene. Dette gir en ytterligere fleksibilitet med hensyn til eventuelle utslipp som følge av økt hogst.

I tillegg til kompensasjonsordningen for forvaltet skog er det to andre fleksible måter å nå skogforpliktelsen på. Hvis et land får beregnet et netto utslipp fra sektoren, kan landet kjøpe utslippsreduksjoner fra andre europeiske land som har et netto opptak fra sektoren. Alternativt må landene dekke opp et eventuelt netto utslipp fra sektoren med tilsvarende utslippsreduksjon under forordningen om innsatsfordelingen enten ute eller hjemme.

I tillegg til de tre pilarene jeg har omtalt, er det et regelverk som er under utarbeidelse i EU som vil kunne være relevant for en avtale med EU. Dette er styringssystemet for energiunionen. Kommisjonens forslag til styringssystem for energiunionen ble lagt fram i november 2016. EU-institusjonene skal nå forhandle fram et endelig regelverk for styringssystemet. Det blir klart tidligst i mars i år. Styringssystemet for energiunionen i EU er laget for å hjelpe EU med å nå målene i sitt klima- og energirammeverk. Det gjør de bl.a. ved å strømlinjeforme krav om planer, måling og rapportering.

EUs klima- og energirammeverk for 2030 består av ett klimamål og to energimål: utslippsmålet om 40 pst. reduksjon i klimagassutslipp, minst 27 pst. energieffektivisering, og at minst 27 pst. av energibruken skal være fornybar energi. Norges felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030 med EU gjelder kun målet om reduksjon i klimagassutslipp og ikke EUs mål for fornybar energi og energieffektivitet.

Berørte departementer arbeider videre med å avklare hvilke regler i styringssystemet som blir relevante for Norge ved en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålene for 2030. Norges intensjon om felles oppfyllelse ble ønsket velkommen av EU i september 2015. Norge har allerede hatt uformelle samtaler med EU om formen på en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålene. Norges opprinnelige forslag var en bilateral avtale utenfor EØS-avtalen, i tråd med Meld. St. 13 fra februar 2015.

Kommisjonen sa imidlertid at de foretrekker en løsning innenfor EØS-avtalen. De mente det ville være raskere og mindre ressurskrevende å bli enige om en slik avtale. Kommisjonen har også vist til at samarbeid mellom Norge og EU på klimaområdet tradisjonelt har vært gjort gjennom EØS-avtalens vedlegg XX om miljø. Daværende regjering besluttet derfor i juni 2016 å åpne for at en avtale om felles oppfyllelse av utslippsmålet for 2030 kan forankres i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid utenfor de fire friheter. Dette ble meddelt Stortingets europautvalg i klima- og miljøministerens redegjørelse høsten 2016. Det er ingen endring når det gjelder Norges posisjon på dette området.

Å innlemme felles oppfyllelse av utslippsmålet i EØS-avtalens protokoll 31 setter ikke samme presedens som innlemmelse i EØS-avtalens vedlegg. Med denne løsningen vil ikke Norge få noen føringer for samarbeid utover utslippsmålet for perioden 2021–2030. Kommisjonen er åpen for videre dialog om formen på en avtale om felles oppfyllelse. I dialogen tar regjeringen på vanlig måte forbehold om Stortingets samtykke til å inngå avtalen, og jeg vil sørge for at Stortinget holdes orientert på egnet måte underveis i prosessen.

Norge er også i kontakt med Kommisjonen om å utarbeide et referansescenario for Norge, det vil si modellkjøringer som bl.a. sier noe om forventet utslippsnivå i 2030. EU lager med jevne mellomrom slike referansescenario for de enkelte medlemsstatene. På grunn av felles oppfyllelse av utslippsmålet i 2030, arbeider Kommisjonen nå med et referansescenario for Norge basert på samme metodikk som for medlemsstatene. Referansescenarioet for 2030 inngår som en del av grunnlaget for å fastsette nasjonale mål under innsatsfordelingen for 2021–2030. Referansescenarioet ligger også til grunn når EU beregner landenes tilgang til enkelte av de fleksible mekanismene i innsatsfordelingen.

Når det gjelder den videre dialogen med EU, er det en rekke spørsmål som må avklares før vi kan inngå en avtale om felles oppfyllelse. Formålet med avtalen vil være å knytte Norge til regelverket for gjennomføring av EUs utslippsmål for 2030. I den forbindelse må det avklares hvilke rettsakter eller regelverk som er relevante for en avtale om felles oppfyllelse av 2030-utslippsmålet mellom EU og Norge. Videre må det avklares hvordan rettsaktene skal anvendes på Norge, behov for tilpasning til regelverket, og hvilken rettslig form det skal være på avtalen om felles oppfyllelse.

Det må også avklares enkelte spørsmål om forholdet til FN, bl.a. hvordan ansvaret for utslippsrapportering skal fordeles. Nå når EU har vedtatt sitt regelverk for å gjennomføre utslippsmålene, er det mulig for Norge også å vurdere hvordan regelverket skal anvendes her. Et av spørsmålene vi må finne ut av i den videre dialogen med EU, er endelig beregning av et norsk måltall under innsatsfordelingen. Det er grunn til å anta at Norge vil ende med et kuttmål på 40 pst. Et annet utestående spørsmål er å beregne norsk tilgang til fleksibilitet i innsatsfordelingen og størrelsen på kompensasjon med hensyn til regelverket om skog- og arealbruk. Det er per nå ikke mulig å si hvor lang tid avklaringen med EU vil ta.

Når en avtale med EU om felles oppfyllelse er på plass, vil vi utarbeide en plan for å oppfylle Norges klimaforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor. Hovedvirkemidler for å kutte norske klimagassutslipp med 40 pst. i ikke-kvotepliktig sektor i samarbeid med EU vil være bl.a. innfasing av ny teknologi, teknologiutvikling og CO2-prising. Vi vil bruke mulighetene i EUs kvotesystem og muligheten for direkteavtale med land i EU-rammeverket for å oppfylle norske klimaforpliktelser i ikke-kvotepliktig sektor, men vi har samtidig en ambisjon om å ta så mye som mulig av forpliktelsen nasjonalt.

Lederen: Er det noen spørsmål eller kommentarer? – Espen Barth Eide.

Espen Barth Eide (A): Jeg takker statsråden for en veldig grundig redegjørelse om et viktig tema.

Det er ingen tvil om at det er svært bred støtte her i Stortinget til hovedretningen på dette, at vi skal oppfylle disse klimamålene sammen med EU. Der er det tilnærmet full tilslutning herfra.

Men jeg har et par spørsmål. Det ene er at det er ganske mange kompliserte ting i det statsråden trakk opp, ikke minst når det gjelder forvaltning av skog, hvor jeg vet at det er reist en del spørsmål i sektoren. Vi godt kunne tenke oss litt utfyllende informasjon om hva det vil bety i praksis, og hva kostnadene blir for den berørte sektoren. Det som jeg ikke hørte at statsråden nevnte, er spørsmålet om hvem som skal overvåke oppfyllelsen av våre forpliktelser. Er det via ESA, eller er det andre systemer for det som man ser for seg?

Lederen: Det er ikke flere som har tegnet seg, og jeg gir ordet til statsråden.

Statsråd Ola Elvestuen: Jeg takker for spørsmålet. Det er jo komplisert, så jeg får håpe jeg svarer korrekt.

Hvem som skal overvåke, er nettopp det jeg tok opp til slutt. Det blir diskutert hvilke regler vi skal komme inn under, og gjøre dette når vi kommer innenfor en avtale. Slik jeg har forstått det, vil det være ESA som fort vil ha den kommisjonens rolle, og EFTA-domstolen som vil ha sin rolle i forbindelse med oppfyllelse. Det vil være slik.

Så er det skog, og det er et komplisert regnestykke. Det påvirker jo ikke hvor mye skog vi kan ta ut, og vår skogsdrift. Det er en nasjonal beslutning. Men det er to sider ved det. Det ene er det som jeg nevnte, at det er beregnet at vi vil ha utslipp på 15 millioner tonn, og det er spørsmål om avskoging. Det vil være endret arealbruk, som er den ene siden av det, enten det er bygging av veier eller boligfelt eller annet som går inn under skog.

Så er det den andre delen når det gjelder skog, som er det som dreier seg om forvaltet skog. For det første skal en ha på plass en referansebane fra 2021 til 2030. Dette er komplisert, men den fastsettes basert på hogstpraksis og intensitet i perioden 2000–2009 og justeres for skogens alderssammensetning. Vi har latt skogen stå fra 2000–2009 og til i dag, så den justeringen kommer vi bedre ut av.

Det er også spørsmål om en kompensasjonsordning. På EU-nivå er kompensasjonsordningen på totalt 360 millioner tonn. Vi har fått et foreløpig tall fra Landbruksdepartementet hvor det forventes at vi innenfor det kan få en kompensasjon på 35 millioner tonn – minst. Finland har som eneste land fått en tilleggskompensasjon på 10 millioner tonn. Om vi vil få noe slikt, vet jeg ikke. Det som er viktig å si, er at det ikke påvirker skogsdriften, men det påvirker hvilket regnestykke vi kommer ut med til slutt, og så må vi kompensere det, enten ved kompensasjon innenfor skogsområdet opp mot andre land eller innenfor innsatsfordelingsforordningen. Det kan gjøre at vi får enda høyere krav på andre områder enn innenfor skog.

Lederen: Da er det to på talerlisten – Barth Eide først.

Espen Barth Eide (A): Bare en kort oppfølging om skog: Når det gjelder ikke-forvaltet skog, er det helt åpenbart at permanent fjerning av skog har negative klimavirkninger. Det sier seg selv, og det må man ta høyde for. Når det gjelder forvaltet skog, er problemet at det er planer om økt uttak bl.a. ut fra klimamessige mål. For eksempel ved økt bruk av trevirke i bygg, herunder regjeringsbygg, eller økt bruk av tredjegenerasjons fornybar biodrivstoff kan man oppnå andre klimamål, men det vil samtidig føre til økt belastning på skogen. Så det er viktig at disse tingene ses i en smule sammenheng.

Terje Aasland (A): Statsråden sa at det jobbes med referansebanen. Det er helt opplagt at uansett hvordan man prøver å ramme dette inn, har det en betydning for norsk skogsdrift i tiden framover. Det er viktig å få avklart hvordan regjeringen jobber for å sørge for at skog, med det utgangspunktet vi har, kan være en viktig næring også i framtiden, både ved å erstatte mange bygningsmaterialer med trevirke, som vil klimamessig være veldig riktig å gjøre, og forholde seg til at vi ønsker og kan gjennomføre en aktiv skogsdrift i Norge. Så det er viktig å få høre hvilken posisjon regjeringen tar i det videre arbeidet for å få slått dette fast på en måte som også gagner norsk skogsdrift.

Statsråd Ola Elvestuen: Da er det viktig å si at det påvirker ikke skogsdrift. Det er en nasjonal beslutning, men det påvirker regnestykket, for det som er målet, er at på europeisk nivå skal det ikke være økte utslipp fra skog. Da påvirker dette hvordan vi må kompensere, eventuelt at vi får beregnet økte utslipp, også avhengig av hvilke kompensasjonsordninger vi får i perioden 2021–2030. Det er en forpliktelse for staten, og det går ikke ned på den enkelte eier eller de som drifter skogen. Det er et viktig skille å ha med.

Bare en presisering: Når det gjelder overvåkning, er det jeg sa om ESA og EFTA-domstolen, Norges posisjon, men det er en dialog med EU om dette.

Lederen: Da kan vi avslutte sak nr. 1.

Da er det slik at energi- og miljøkomiteen, hvis de ønsker det, kan bli sittende, men de kan også gå hvis de vil det.

Vi går da til neste sak.

Lederen: Er det noen i utvalget som har kommentarer til lista? – Det er det ikke, og Europautvalget anses som konsultert.

Lederen: Denne saken er en redegjørelse fra utenriksministeren, som ikke har vært i dette utvalget på fire år, siden hun ledet det. Som dere vet, har hun ansvaret for EU-/EØS-saker, og mange av oss mener at det er en klok ordning.

Da gir jeg ordet til utenriksministeren for gjennomgang av de sakene som står oppført på dagsordenen.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Det er selvfølgelig veldig hyggelig igjen å være på denne siden av bordet i et forum som jeg tør påstå at jeg etter hvert kjenner ganske godt. Nå er det slik at regjeringa, selv etter de endringene som har skjedd, fortsatt har en EØS- og EU-ansvarlig minister, og jeg mener at den løsningen vi har hatt, har vært veldig viktig også for bedre samordning i de spørsmålene vi har hatt på dagsordenen de siste fire årene.

Så kan man si at det er ikke alltid det synes så godt utad, men for norske interesser og ikke minst for norsk næringsliv har det vært viktig å ha den samordningen. Men jeg ser veldig fram til å ha ansvaret for disse sakene framover, men la meg likevel presisere – og det kjenner utvalget godt til – at det tar ikke ansvaret bort fra den enkelte fagstatsråd, som jo er den som hele tida har hatt ansvaret for de enkelte EØS-sakene.

I regjeringsplattformen slås det fast at EØS-avtalen og de øvrige avtalene med EU er rammen for Norges forhold til Europa. Plattformen legger opp til et fortsatt bredt og aktivt europaarbeid. Vi kommer til å bygge videre på de grepene vi innførte for aktiv europapolitikk i forrige regjeringsperiode. Det ene er en fireårig strategi for samarbeidet med EU. Den er under utarbeidelse og vil bli lagt fram nå i vår. Den kommer til å gi politisk retning for arbeidet. Det andre er at vi fortsetter med årlige arbeidsprogram for samarbeidet med EU. Vi kommer til å fortsette å prioritere Norges nærområder, Norden og Europa, og styrking av bilaterale relasjoner med sentrale europeiske land er og kommer til å fortsette å være viktig.

Vi skal forsvare rettsstatsprinsipper og demokrati. Vi skal fortsette med støtte til utvikling av sivilt samfunn, ikke minst gjennom tiltak under EØS-midlene. De siste forhandlingene med mottakerlandene av EØS-midler forventer vi kommer til å bli sluttført i løpet av de nærmeste månedene. Regjeringa vil passe på at midlene i særlig grad støtter opp under tiltak som er knyttet til demokratiutvikling og rettsstat. Der har vi jo, som utvalget er godt kjent med, noen utfordringer i enkelte europeiske land for tida.

Vi er opptatt av et sterkt, samlet Europa som samarbeider om felles utfordringer. Det gjelder på områder som justis og migrasjon, der sikring av yttergrenser og samarbeid internt er avgjørende på et lite kontinent som vårt. Det er viktig i kampen for et bedre klima der det er åpenbart at nasjonale løsninger alene gir lite mening på grenseoverskridende og globale utfordringer. Med samme resonnement må vi jobbe sammen med våre nærmeste naboer, partnere og allierte på sikkerhets- og forsvarsområdet. Europa må ta sin del av ansvaret for sikkerhet og trygghet på vårt eget kontinent, og det er et viktig supplement til medlemskapet vårt i NATO.

Jeg tror nok utviklingen de siste årene har vist oss at vi ikke kan tillate oss å ta verken EU, EØS eller våre nærmeste for gitt, men vi må stadig minne oss på det vi har høstet av europeisk samarbeid. Derfor er regjeringa tydelig på hva vi vil i forholdet til EU og Europa i bredere forstand.

Så over til brexit. Siden forrige møte i Europautvalget har det vært en ganske betydelig utvikling i utmeldingsforhandlingene mellom EU og Storbritannia. EU-kommisjonen og Storbritannia kom fram til enighet om utmeldingsvilkår for finansielle forpliktelser, irskegrensen og borgeres rettigheter den 8. desember. 15. desember konkluderte Det europeiske råd med at det var oppnådd såkalt tilstrekkelig framgang i utmeldingsforhandlingene. Selv om Det europeiske råd konkluderte med at slik framgang var oppnådd, betyr ikke det at utmeldingsforhandlingene er avsluttet – snarere tvert imot. De pågår om utestående utmeldingsrelaterte spørsmål, f.eks. varer på markedet, offentlige innkjøp og EURATOM. De fortsetter denne uka, samtidig som enigheten fra desember nå skal gjøres om til en juridisk avtaletekst. Vi kan nok fortsatt forvente harde tak. Jeg tror det er liten grunn til å forvente noe annet, ikke minst når det gjelder irskegrensa hvor enigheten fra desember ikke på langt nær avgjorde hvordan man skal unngå en såkalt hard grense mellom Irland og Nord-Irland.

Parallelt med at utmeldingsforhandlingene fortsetter, er forhandlingene om overgangsordningene i gang etter at EU vedtok sine forhandlingsdirektiv 29. januar. EU legger opp til en overgangsordning der Storbritannia mister de deltaker- og beslutningsrettighetene de har hatt som medlem, samtidig som de bindes av hele EUs lovverk. Det inkluderer alle internasjonale avtaler som Storbritannia har vært bundet av. Det vil med andre ord også omfatte EØS og våre øvrige avtaler med EU hvis det blir løsningen. Det er i tråd med regjeringens syn. Vi mener det er positivt dersom dette blir løsningen til slutt, fordi det vil gi norske borgere og næringsliv forutsigbarhet og like vilkår.

Ny EU-lovgivning som trer i kraft i overgangsperioden, skal ifølge forhandsdirektivene automatisk gjelde for Storbritannia. Av spesiell interesse for oss kan nevnes at spesielle konsultasjonsmekanismer vil kunne etableres for å fastsette fiskekvoter i overgangsperioden.

På norsk side ser vi nå på juridiske løsninger for hvordan de delene av utmeldingsavtalen og overgangsordningene som berører EØS, og også våre øvrige avtaler med EU, kan gjøres gjeldende for oss. At vi får på plass de samme ordningene som EU vis-à-vis Storbritannia, og at de trer i kraft samtidig, betyr at vi sikrer likebehandling av norske interesser i det indre marked, som er vårt eget hjemmemarked. Det er for norske interesser veldig viktig.

Så over til Stortingets behandling av EUs tredje energimarkedspakke og debatten om bl.a. byrået for samarbeid mellom de nasjonale energiregulatorene, ACER.

ACER har vedtakskompetanse på et begrenset område. Den er lagt til EFTAs overvåkningsorgan ESA for EØS- og EFTA-statenes vedkommende. Eventuelle vedtak fra ESA skal rettes til den norske regulatormyndigheten for energi, RME, som er en selvstendig del av Norges vassdrags- og energidirektorat, og ikke direkte mot norske markedsaktører eller enkeltpersoner.

Justisdepartementets lovavdeling vurderte på den bakgrunn at vedtakene etter ACER-forordningen ikke vil få direkte internrettslig virkning i Norge, og at det dermed ikke foreligger myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand. Andre rettsakter i energimarkedspakken setter krav om at RME skal være uavhengig og ikke kunne instrueres av regjeringa i enkeltsaker. Det er nå blitt reist spørsmål ved om dette aspektet gjør at ESAs vedtakskompetanse overfor regulatormyndigheten likevel må regnes som myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand. Dette skal Lovavdelingen nå se nærmere på, og regjeringa vil derfor komme tilbake til Stortinget med grundigere omtale av det.

Det siste temaet jeg skal ta for meg i dag, er handelspolitikk. Det er første gang handelspolitikk står på agendaen i dette forumet etter at forretningsordenen ble endret sist sommer. Det syns jeg er veldig bra, så jeg er veldig glad for å kunne diskutere handelspolitikk også i Europautvalget.

Det er naturlig å starte med status i WTO. WTOs ministermøte i Buenos Aires i desember avsluttet et turbulent handelspolitisk 2017. Ministerkonferansen ble avsluttet med få resultater, og mange forlot Buenos Aires ganske skuffet. Blant annet lyktes det ikke å få på plass en delavtale om fiskerisubsidier som Norge og mange andre jobbet for. Samtidig er det verdt å minne om utgangspunktet før konferansen. Toneangivende WTO-medlemmers posisjoner i månedene før konferansen indikerte en betydelig risiko for en ødeleggende konflikt og krise. Det kunne ha krevd mange år å gjenopprette tilliten. Det skjedde heldigvis ikke.

USA framførte både krav og kritikk, men fastholdt like fullt viktigheten av et velfungerende WTO. Et stort antall medlemmer i ulike konfigurasjoner og på tvers av utviklingsnivå fant sammen om felles initiativ, uttalelser og forhandlingsvilje på områder som likestilling, elektronisk handel, små- og mellomstore bedrifter og mot fossile subsidier, så arbeidet i WTO fortsetter.

Forhandlingene i WTO har lenge vært krevende. Raske forskyvninger av økonomisk og politisk makt har bidratt til å komplisere fordelingen av ansvar, rettigheter og plikter mellom land på ulike stadier av utvikling.

Jeg ble i Buenos Aires bedt om å fasilitere en diskusjon om hvordan vi kan løse opp i de grunnleggende uenighetene rundt handel og utvikling. Mitt inntrykk er at stadig flere medlemmer ser behovet for en ny og mer konstruktiv tilnærming til disse veldig kompliserte spørsmålene hvis man skal lykkes med å ta nye multilaterale steg i WTO. Hvorvidt Buenos Aires var en suksess eller ikke, avhenger av perspektiv, men ikke minst avhenger det av hva vi og WTOs medlemmer nå gjør, etter Buenos Aires.

I 2018 er det klart at forhandlingene om fiskerisubsidier fortsetter. Vi har frist til 2020 for å oppfylle bærekraftsmål 14.6, om forbud mot enkelte former for subsidier som bidrar til overkapasitet og overfiske, osv. Norge er, har vært og skal fortsatt være en sentral pådriver for dette arbeidet. Det ligger fortsatt mandat for å fortsette forhandlinger om andre temaer. Det betyr at vi kan og skal se etter muligheter for å fremme norske interesser for bl.a. sjømateksport og bedrete rammevilkår for tjenestenæringene våre. Det betyr også at vi må forvente fortsatt oppmerksomhet om videre liberalisering på landbruksområdet.

Vi trenger i tillegg å utforske veien videre for de ulike felles initiativ og se på hvor det kan være grunnlag for forhandlingsprosesser blant interesserte parter. Vi vil alltid foretrekke multilaterale avtaler der det er mulig. Hvis den multilaterale veien skulle være stengt, vil vi vurdere flernasjonale prosesser.

Fra norsk hold har vi som utgangspunkt at sånne prosesser skal foregå innenfor eller tettest mulig tilknyttet WTO, at de skal være åpne for alle som ønsker det, og at regelverk og forpliktelser underlegges WTOs tvisteløsning for å gi størst mulig forutsigbarhet og like kjøreregler. Det som gjør WTO unikt innen internasjonal rett og blant internasjonale organisasjoner, er nettopp tvisteløsningssystemet, som bidrar til regelbasert konfliktløsning gjennom objektive anbefalinger fra paneler, og det kan ankes til WTOs ankeorgan. Alternativet til en sånn regelbasert konfliktløsning vil ofte være maktbasert, der den sterkestes rett gjelder.

Dessverre er det sånn at USA har valgt å blokkere utnevnelser til ankeorganet. Det fortsetter å kaste en skygge over det multilaterale handelssystemet. Uten et bemannet og velfungerende ankeorgan kommer ikke WTOs tvisteløsningssystem og dermed en grunnpilar i WTO til å fungere. USA har kritisert både hvordan ankeorganet har fungert, og kjennelsene ankeorganet har avgitt. Situasjonen er dermed veldig alvorlig, og diskusjonene med USA for å løse opp i situasjonen forventes å bli krevende.

Bevaring og styrking av WTO er en norsk utenrikspolitisk kjerneinteresse og Norges primære handelspolitiske interesse. Det kommer fortsatt til å være behov for stort politisk engasjement og involvering. Det ligger an til uformelle ministermøter i New Delhi i mars og i Paris nærmere sommeren, og jeg kom nettopp fra et uformelt ministermøte i Davos for halvannen uke siden. Jeg vil naturligvis også legge vekt på samtaler med mine kollegaer under andre møter for å søke å finne konstruktive veier framover.

Lederen: Tusen takk. Da er det Svein Roald Hansen først.

Svein Roald Hansen (A): Takk for redegjørelsen. Et av spørsmålene jeg hadde, ble besvart, nemlig om hvordan man har tenkt å forankre vår deltakelse i overgangsordningen som EU og Storbritannia forhandler.

Jeg har lyst til å nevne i dette forum at jeg fikk være med en IPU-delegasjon fra Stortinget til IPU-delegasjonen i Storbritannia. Det var stort sett bare brexit som sto på dagsordenen. Det som var interessant, var den interessen de viste – ikke minst brexit-komiteen, som stilte opp med seks medlemmer – for EFTA og EØS.

I dag er det to høringer i parlamentet om EFTA. Hvis man følger med på media der borte, er det bekymringsfullt at det har festnet seg et inntrykk av at f.eks. EFTA-domstolen er mer fleksibel enn EU-domstolen. Baudenbacher har jo forsøkt å selge inn sin domstol som bedre å være under enn EU-domstolen, så forhåpentligvis er departementet oppmerksom på disse trekkene og følger med på dem – selv om EFTA ligger utenfor utenriksministerens ansvarsområde.

Spørsmålet er: Er det noen prosesser i EFTA for å vurdere den eventualitet at de skulle ønske seg tilbake til EFTA, selv om det offisielt ikke er noe som tyder på det? Men de ulike aktørene i Storbritannia sier jo ganske ulike ting. Hilary Benn, som leder brexit-komiteen, sa til meg på tomannshånd at det er flertall for det han kalte «decent brexit» – hva nå det er. Men da må man jo på tvers av partiskillelinjene, og hvordan man skal få omsatt det til regjeringens politikk, så han ikke helt enkelt.

Men jeg fikk direkte spørsmål om hva svaret ville bli hvis de «knocked on the door», og da sa jeg at det har vi ikke noe svar på.

Lederen: Da gir jeg ordet til Sigbjørn Gjelsvik, vær så god.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Takk for det, leder. Et av mine spørsmål er for så vidt allerede stilt fra Hansens side, men jeg ønsker en videre oppfølging på det, fordi det også har blitt spekulert og gjengitt i norsk media at en ser for seg, som ett av de aktuelle alternativene, at britene går inn som medlem i EØS i en overgangsperiode. Hva har vært av dialog med Norge rundt det, og hva konkret vil det innebære? For EØS er jo en avtale mellom to parter, mellom EU på den ene siden og EFTA-landene i EØS på den andre siden. Hva vil det innebære for de samtalene som er mellom EU og Storbritannia, hvis det skulle være aktuelt at britene er med i EØS i en overgangsperiode? Betyr det da at de inngår på EFTA-siden i EØS? Hva slags konsekvenser vil det videre ha for EØS-avtalen i den perioden?

Så til et par andre ting som utenriksministeren nevnte – helt kort: Med tanke på ACER er det godt kjent at Senterpartiet har en annen vurdering av både innholdet i ACER og de grunnlovsmessige implikasjonene. Men så sa utenriksministeren at når det gjelder spørsmålet om at norske myndigheter ikke kan gripe inn mot den nye reguleringsmyndigheten, vil dere ta en ny runde i Lovavdelingen på det spørsmålet. Det var sånn jeg oppfattet det. Vil det da være aktuelt for regjeringen også å gjennomføre en uavhengig juridisk vurdering av det spørsmålet, der en innhenter vurderinger fra den fremste juridiske fagkompetanse som en har i Norge – slik som f.eks. den daværende sentrumsregjeringen gjorde da det i sin tid gjaldt norsk tilslutning til Schengen?

Så til det siste spørsmålet, om WTO: Utenriksministeren sier at en må ha en ny og mer konstruktiv tilnærming. Hva betyr egentlig det? Jeg registrerte at en i plattformen for den nye regjeringen snakker om svekket tollvern. Er det det som er inngangen til regjeringen i WTO-prosessen nå, og hvordan vil regjeringen forankre sine posisjoner i Stortinget?

Lederen: Gina Barstad, vær så god.

Gina Barstad (SV): Takk for det, og takk til utenriksministeren for redegjørelsen. Jeg skal også spørre litt om ACER, men vil gjøre oppmerksom på at det ikke står på dagsordenen at det skulle orienteres om det. Det var litt synd, siden energi- og miljøkomiteen gikk, eller i hvert fall vårt medlem i energi- og miljøkomiteen, slik at det hadde vært en god ting å ha med, i hvert fall i min dagsorden.

Men jeg vil også spørre om det som gjelder Lovavdelingen. Jeg tenker at det høres bra ut hvis dere tar en ny vurdering av det. Vi trenger ikke å ta hele ACER-diskusjonen nå, men jeg vil ha sagt i dette forumet at Norge jo har en erfaring med å gi fra seg myndighet i en avtale som så vokser og blir noe annet enn det som var tenkt da vedtaket ble fattet i Stortinget, f.eks. med EØS-avtalen. Det ligger mye til grunn for den bekymringen som noen av oss har rundt disse spørsmålene, så jeg ville ha sagt det i dette forumet også.

Lederen: Espen Barth Eide – vær så god.

Espen Barth Eide (A): Jeg vil først og fremst slutte meg til komitélederens poeng om at vi ønsker utenriksministeren velkommen til dette forum. Det tok litt tid, men det er veldig bra at det ble sånn, særlig fordi vi – som vi ser her – diskuterer noen av Norges viktigste utenrikspolitiske utfordringer. Det er klokt gjort av den utvidede regjeringen.

Litt i samme retning som Gjelsvik: Jeg noterte meg også at utenriksministeren sa at det ville bli en ny vurdering når det gjelder ACER og suverenitetsavståelse. Dette er jo en sak som er til behandling nå, og som er ganske opphetet i det offentlige ordskiftet. Samtidig som jeg selvfølgelig ønsker at dette arbeidet gjøres grundig, hadde det også vært fint om det gjøres relativt raskt, for hvis det kommer nye momenter inn, tror jeg vi trenger å vite det i nær framtid.

Lederen: Cecilie Myrseth – vær så god.

Cecilie Myrseth (A): Det er en delegasjon som nettopp har vært en hel uke i Brussel. Dette har selvfølgelig stått høyt på dagsordenen – jeg tenker på brexit. Et av de temaene som kommer opp, som kanskje spesielt er viktig for næringskomiteen, er fiskeripolitikken. Er det noe vi som norske parlamentarikere burde være oppmerksom på når det kommer til forhandlingene – noe vi burde bidra med?

Lederen: Da er det ikke flere på talerlisten, og jeg gir ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg tror jeg begynner med Svein Roald Hansen: Jeg er ikke veldig overrasket over at brexit var omtrent det eneste på dagsordenen. Det merker vi også i samhandlingen med Storbritannia generelt nå, at kapasiteten til å diskutere veldig mange andre saker ikke er særlig stor. Det er klart at det av og til kan være utfordrende. For øvrig hører EFTA inn under mitt ansvarsområde – det er de bilaterale handelsavtalene som hører inn under næringsministerens område. Når det gjelder spørsmålet om prosessene i EFTA, er vårt utgangspunkt at vi forholder oss til det som den britiske regjeringa tydelig har sagt, nemlig at verken EFTA eller EØS er aktuelt for dem. Det kan forandre seg, det må man ha tatt høyde for. Da må vi gjøre en vurdering av det, for det er klart at dersom Storbritannia skulle gå inn i EFTA, vil det ha en god del implikasjoner også fordi de er en veldig stor aktør som typisk vil ha ganske andre interesser enn oss, kanskje spesielt på landbruksområdet, hvor de er nettoeksportør og vi er nettoimportør. Bare størrelsen vil også si at styrkeforholdet mellom landene plutselig vil se helt annerledes ut. Derfor er det noe vi må ta en grundig vurdering av, sett opp mot norske interesser, hvis det skulle bli aktuelt. Foreløpig har ikke det materialisert seg fra den britiske regjeringa.

Da kan jeg egentlig ta spørsmålet fra Gjelsvik samtidig, knyttet til EØS og overgangsperioder. Det EU-siden har vært veldig opptatt av, og det har vært en klar norsk interesse også, er å hegne om EØS-avtalen. For oss er det usedvanlig viktig. Vi har samtidig vært opptatt av at vi skal være en del av de overgangsordningene EU og Storbritannia lager så langt som mulig, for det vil også være i vår interesse. Utgangspunktet er jo at Storbritannia går ut av EU- og EØS-samarbeidet når de forlater EU. Hva man eventuelt vil lage av overgangsordninger, er forhandlinger som vi ikke er del av, naturlig nok. Det må EU og Storbritannia finne ut av. Vårt poeng har vært at for norske interesser er en ryddig og ordnet brexit det aller beste, fordi det vil gjøre at vi kan verne om integriteten til EØS-avtalen, men at vi også kan koble oss på de overgangsordningene som på et eller annet vis må komme, og på den måten sikre forutsigbarheten for både norske borgere og norsk næringsliv, som er helt avhengig av EØS-avtalen.

I den sammenhengen tenker jeg også det kan være viktig å understreke – og dette vet jo Europautvalget usedvanlig godt – at jeg merker at når jeg diskuterer dette i det offentlige rom, er det veldig mange som tenker at vårt forhold til EU vil forandre seg med brexit. Det gjør det ikke. Vårt forhold til EU er der gjennom EØS-avtalen og andre avtaler, men det er vårt forhold til Storbritannia som vi må legge andre avtaler og andre rammer rundt. Skulle det komme til en situasjon hvor det ikke blir en avtale mellom EU og Storbritannia, at det blir en veldig hard brexit, eller skulle det komme til en situasjon hvor det ikke blir overgangsordninger, er det WTO-regelverket som gjelder i vårt forhold til Storbritannia. Mye av dette jobber vi nå tydelig med å kartlegge, og vi kartlegger for alle eventualiteter. Vi kartlegger for den – jeg holdt på å si – mykest mulige brexit, og også den hardest mulige brexit, sånn at vi har alle alternativene klare.

Når det så gjelder spørsmålet om lovavdelingen, er Justisdepartementets lovavdeling vår fremste juridiske ekspertise. Det er et organ vi bruker i alle sammenhenger for å gi denne typen juridiske vurderinger. De har selvsagt også ansvaret for forholdet til Grunnloven. Vi ønsker å få gjort dette snarlig, og det er også dels et svar på Gina Barstads spørsmål. Det var ikke satt opp på dagsordenen, men jeg ønsket likevel å si noen ord om det, nettopp fordi jeg ville varsle at lovavdelingen nå begynner å se på dette. Det er ikke på grunn av ACER som sådan, men det er andre deler av energimarkedspakken hvor man ser at dette kan være en problemstilling. Det må vi se på i sammenheng med den proposisjonen som nå ligger i Stortinget. Vår ambisjon er at det skal være mulig å få behandlet dette omtrent på de tidslinjene som ligger, sånn at det vil komme tilleggsinformasjon til Stortinget ettersom lovavdelingen har gjort sine vurderinger.

Så tilbake til Gjelsviks spørsmål om WTO: Når jeg sier at vi trenger en ny og mer konstruktiv tilnærming, er det primært ment som å løse opp i en del av de utfordringene som har ligget i WTO nå i årevis. Vi har ennå uløste spørsmål som man ikke har kommet videre med siden Doha-runden, og dette begynner å bli mange år siden. Vi ser at det ikke er spesielt mye tillit mellom ulike grupperinger av land, og vi ser også at flere reiser for så vidt berettiget kritikk over at utviklingen har gått videre, mens WTO på noen områder henger litt igjen ved at man f.eks. nå har definert veldig mange av verdens største økonomier fortsatt som utviklingsland. Det er klart at et system kan ikke være bærekraftig over tid hvis det fortsetter å være sånn. For å klare å løse opp i de spørsmålene, og dette har vi hatt en god del diskusjoner om på de uformelle ministermøtene også, er det faktisk ganske viktig å prøve å bygge en viss tillit til at vi kan ha noen diskusjoner som ikke nødvendigvis konkluderer, men som bidrar til og bereder grunnen for å gjøre noen endringer. Det vi merket på møtet i Buenos Aires, var at vi på noen områder kom bitte lite grann videre, og på andre områder, som vi trodde vi skulle komme i land med – som f.eks. fiskerisubsidier – kom vi ikke i land. Men det er en stor vilje til å fortsette det.

Når det gjelder tollvern, var dette – som Gjelsvik også er fullt klar over – et av våre viktige spørsmål å følge veldig godt med på for å verne under Buenos Aires-møtet, nettopp fordi vi så at det også der var ulike interesser. Vi hadde nær dialog med delegasjonen fra Stortinget som deltok, fordi det som lå på bordet, bl.a. fra EU – og det hadde vi gitt EU beskjed om på forhånd også – ikke var akseptabelt for norske interesser. Så tanken med en ny og mer konstruktiv tilnærming handler primært om å løse opp i de fastlåste konfliktene og diskusjonene som har vært der nå i årevis.

Så når det gjelder spørsmålet fra Myrseth om det er spesielle ting å være oppmerksom på når det gjelder fiskeri, er det diskusjoner med Norge, EU og Storbritannia nå. Utgangspunktet vårt når det gjelder ressursforvaltning, er at EU og Storbritannia må komme til enighet om en fordeling, og da uten å trekke inn andre lands ressurser i det bildet. Det er vårt utgangspunkt. Men igjen er dette forhandlinger som vi må følge veldig nøye med på, for det kan plutselig få ganske store implikasjoner for norske interesser. Og så er vi klar over – og sånn har vi hatt det i mange år – at vi må ha et samarbeid om det som er fellesressursene. Men dette er jo komplisert ting nettopp fordi vi ikke sitter inne og forhandler med Storbritannia. Vi blir på mange måter avhengig av det som kommer ut av forhandlingene, og hvilke overgangsavtaler som eventuelt kommer.

Lederen: Vi tar ikke noen ny runde nå, men det er en kort merknad fra Sigbjørn Gjelsvik – en meget kort merknad.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Jeg har bare en kort merknad når det gjelder EØS og overgangsperioden. Litt av grunnen til mitt spørsmål er at det står i informasjonspakken at EUs utgangspunkt når det gjelder handelsavtaler i overgangsperioden, er at Storbritannia skal være bundet av de handelsforpliktelsene som gjelder, men uten å delta i de felles institusjonene som er etablert gjennom de ulike handelsavtalene. Det er bl.a. ut fra det at jeg lurer på hva slags implikasjoner det vil ha for EØS.

Lederen: Jeg vil bare understreke at de informasjonspakkene er det ikke regjeringa som sender ut, det er det Stortinget som gjør.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Det skjønner jeg.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Svaret er på mange måter det samme, fordi det er klart at utgangspunktet er at de skal ut av både EU og EØS, men hva som skjer i overgangsperioden er for tidlig å si ennå. Det som er åpenbart, er at uansett om det blir på den ene eller den andre måten, er tanken at de skal være bundet av regelverket i en periode. De skal også fortsette å betale inn som om de var medlemmer en periode. Så er spørsmålet om det blir en myk eller en hard avslutning på den perioden. Vårt poeng har vært at for å ivareta norske interesser best mulig ønsker vi å være del av de overgangsordningene, og vi ønsker å være del av dem samtidig – at de trer i kraft for oss samtidig som de gjør mellom EU og Storbritannia.

Lederen: Da sier jeg tusen takk til utenriksministeren.

Lederen: Det er ikke meldt inn noen saker under Eventuelt.

Vi kan heve møtet.