Stortinget.no

Møtet ble ledet av utenriks- og forsvarskomiteens leder, Anniken Huitfeldt.

Energi- og miljøkomiteen var innkalt for å delta under sak nr. 1.

Til stede var: Anniken Huitfeldt, Øyvind Halleraker, Kristian Norheim, Elin Rodum Agdestein, Regina Alexandrova, Sylvi Graham, Trine Skei Grande, Svein Roald Hansen, Trond Helleland, Knut Arild Hareide, Liv Signe Navarsete, Marit Nybakk, Bård Vegar Solhjell, Christian Tybring-Gjedde, Nicolai Astrup og Jørund Rytman.

Fra energi- og miljøkomiteen: Ola Elvestuen, Terje Aasland, Åsmund Aukrust, Eva Kristin Hansen, Rasmus Hansson, Odd Henriksen, Per Rune Henriksen og Anna Ljunggren.

Fra regjeringen møtte statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for samordning av EØS-saker og forholdet til EU Vidar Helgesen, klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft og olje- og energiminister Tord Lien.

Følgende embetsmenn fikk adgang til møtet: Elen R. Alstadheim, Miljøverndepartementet, Hæge Andenæs, Miljøverndepartementet, Stig Øyvind Uhr Svenningsen, Olje- og energidepartementet, Odd Sverre Haraldsen, Olje- og energidepartementet, Inger Østensen, Olje- og energidepartementet, Elnar Remi Holmen, Olje- og energidepartementet, Anders Erdal, Utenriksdepartementet og Per Strand Sjaastad Utenriksdepartementet.

Videre var komiteens sekretær, Bengt Holmen, til stede.

Som observatører deltok Per S. Nestande, Margrethe Saxegaard, Jeannette Berseth og Håvard Tvedte.

 

Dagsorden:

1.        Miljøvernministeren og olje- og energiministeren vil redegjøre for

           energi- og klimaspørsmål.

2.         Statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for samordning av EØS-saker og forholdet til EU, vil etter planen redegjøre for følgende:

Regjeringens europapolitikk

Det vil bli gitt en orientering om regjeringens europapolitiske plattform.

 

Programmene

Orientering om den neste programperioden.

 

Status i forhandlingene om utvidelse av EØS-avtalen med Kroatia.

Kort orientering om status.

 

Forhandlingene om nye EØS-midler og handel med fisk etter 2014

Kort orientering om status.

 

Sild og makrell/Færøyene og Island

Kort orientering om status.

 

Det Europeiske råd 24.-25. oktober

Kort orientering om aktuelle saker

EU-USA frihandelsavtaleforhandlinger

En handel og investeringsavtale mellom EU og USA vil få konsekvenser for det multilaterale handelssystemet og for Norge. Regjeringen følger derfor nøye med i forberedelsene til forhandlingene og vil løpende vurdere hvordan norske interesser best kan ivaretas.

3.         Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 8. november 2013.

           Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 28. oktober d.å.,

samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.

4.         Eventuelt.

 

 

 

Lederen: Da ønsker jeg alle sammen hjertelig velkommen til møte i Europautvalget. De som møter her, er utenriks- og forsvarskomiteen pluss EØS/EFTA-delegasjonen. Det er den forrige EØS/EFTA-delegasjonen som møter nå, fordi vi får en ny i neste uke. Fordi europaministeren har meldt at miljøvernministeren og olje- og energiministeren skal komme og snakke i dag, har vi også invitert energi- og miljøkomiteen. De er invitert til første bolk. De kan godt bli på neste også, men det er opp til dem selv. Hvis de går, er det ingen grunn til å bli sur og se negativt på dem for det, de skal sikkert gjøre andre viktige ting!

Det tas stenografisk referat fra disse møtene, med mindre statsråden har bedt om at noe unntas offentlighet. Derfor er det viktig at alle snakker i mikrofonen hele tiden. Det blir lagt ut referat etter møtet.

Vi har ikke mottatt noe skriftlig fra regjeringen i forkant av dette møtet, men det er en del skriftlig materiale som er omdelt dere på forhånd. Det er det Stortingets faggruppe for EU/EØS-informasjon som har laget på bakgrunn av aktuelle saker, slik at det er ikke mulig å stille spørsmål til statsråden på bakgrunn av det som står i disse notatene. Dem er det Stortinget selv som har laget.

Av og til er disse sakene veldig teknisk kompliserte. Da har jeg en oppfordring til dere. Hvis det er noe som er uklart selv om det er redegjort for det på forhånd, så spør en gang til. Litt av vitsen med dette utvalget er å ha større offentlighet om disse sakene, men veldig mange er teknisk kompliserte, så selv om det er redegjort på forhånd kanskje i statsrådens innledning, er det å anbefale at man spør en gang til dersom det er noe som er uklart.

Sak nr. 1

 

 

Miljøvernministeren og olje- og energiministeren vil redegjøre for energi- og klimaspørsmål

 

 

Lederen: Da gir jeg først ordet til statsråd Vidar Helgesen, så miljøvernministeren og deretter olje- og energiministeren.

Statsråd Vidar Helgesen: La meg innledningsvis si at jeg ser frem til godt samarbeid med Europautvalget, som er Stortingets organ for konsultasjoner med regjeringen om aktuelle EU/EØS-saker. Jeg vil gjøre mitt ytterste for at utvalget så tidlig som mulig involveres slik at vi kan ha en dialog om EU-initiativ og prosesser som er viktige for Norge. Det er også grunnen til at jeg har ønsket at første del av dagens møte benyttes til en mer overordnet refleksjon og dialog om mål og rammer for EUs klima- og energipolitikk frem til 2030. Disse problemstillingene diskuteres nå i en innledende fase i EU og i EU-landene. Den politikken EU vil komme frem til på dette området, vil være av største betydning for norske interesser – økonomisk, næringspolitisk og miljøpolitisk. Derfor må vi også drøfte disse spørsmålene i hele sin bredde, både her hjemme og med EU og EU-landene.

Men før vi går inn i klima- og energispørsmålene, la meg si litt om regjeringens europapolitiske ambisjoner og mål.

EØS-avtalen og de øvrige avtalene vi har med EU, er basis for regjeringens europapolitikk. Til tross for den økonomiske krisen i mange europeiske land har det indre marked vist seg robust, og på mange måter har det fått fornyet prioritet blant EU-land. EØS-avtalen sikrer adgang for oss til dette viktige markedet og gir forutsigbarhet for norsk næringsliv. EØS-avtalen er derfor avgjørende for å sikre norsk velferd og norske arbeidsplasser.

Samtlige norske departementer, en rekke underliggende etater og norske kommuner og fylker arbeider med det viktige EØS-rammeverket og relevante EU-saker. Mitt inntrykk er at det gjennomgående gjøres mye solid og godt arbeid. Men den strategiske prioriteringen og koordineringen på det politiske nivå må styrkes. Det er nødvendig å sette større politisk kraft inn i arbeidet med å utnytte de muligheter som det eksisterende avtaleverket vi har med EU, gir oss. Derfor har regjeringen utnevnt en statsråd for EØS- og EU-saker. Min rolle er å være pådriver for å sikre at regjeringen samlet bruker de politiske muligheter som finnes for et aktivt og samordnet arbeid med EØS- og EU-saker, med det mål at norske interesser skal fremmes og ivaretas på best mulig måte.

Regjeringens ambisjon er å prioritere klarere hva som er viktigst for Norge og komme tidligere inn i beslutningsprosessene i EU. Vi vil arbeide for at EU/EØS-aspektet er fullt ut integrert i det løpende arbeidet og er godt forankret. Gode EU/EØS-strategier i det enkelte departement og solid EU/EØS-kompetanse på alle nivåer er to blant flere virkemidler i dette arbeidet.

Vi vil også engasjere oss tidligere i viktige EU-prosesser med betydning for Norge. Det nytter ikke å vente til reglene er ferdig utformet og vedtatt. Vi vil jobbe målrettet, systematisk og aktivt opp mot EU-systemet, bl.a. prioritere politisk deltakelse på uformelle ministermøter i EU, etablere nettverk og fremme norske synspunkter. Kontakt med hovedstedene i EU-landene er også svært viktig.

Regjeringen ser noen umiddelbare utfordringer i vårt EØS-arbeid. Det har bygd seg opp et etterslep på rundt 500 rettsakter som har trådt i kraft i det indre marked, men som ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen. Ikke alt dette skyldes Norge, noe ligger også på Island eller Liechtenstein. Dette er uheldig, ikke minst for norsk næringsliv, fordi det gir en ulikhet i regelverk mellom EU og Norge. Regjeringen vil gi dette arbeidet høy prioritet og ta offensive grep for å få ned dette slepet og også, mer langsiktig, for å redusere den tiden vi bruker på å gjennomføre EØS-regler i norsk rett etter at de er vedtatt i EU.

I et begrenset antall saker kan det være politiske, rettslige eller faglige sider ved EU-rettsakter som vi må vurdere nærmere. I slike saker vil vi ta den tid som er nødvendig for å oppnå gode løsninger.

En aktiv europapolitikk er også en åpen europapolitikk der vi inviterer til debatt og meningsutveksling, og der vi ønsker å involvere de miljøer og de parter i det norske samfunn som er berørt av politikkutvikling i EØS og EU. Regjeringen vil invitere berørte parter tidligere inn i arbeidet med EØS- og EU-saker. En del av min rolle blir også å bidra til mer offentlighet og mer debatt rundt spørsmål i europapolitikken. Jeg har – som et eksempel, jeg har bodd åtte år i Sverige – observert at Riksdagens Europakomité er en arena for konsultasjoner om svenske posisjoner før man går inn i forhandlinger i rådet, mens det i Norge har vært mer et spørsmål om å orientere om hvilke EØS-rettsakter som skal implementeres i norsk rett. Selv om vi selvsagt har en annen tilknytning til det europeiske samarbeidet enn Sverige, tror jeg at når vi ønsker å være mer strategiske, er det naturlig å se på om Europautvalget kan være en arena for både diskusjon, konsultasjon og informasjon.

Vår klare målsetting er å involvere Stortinget tidlig i diskusjonen om viktige EU- og EØS-relaterte prosesser før de er avsluttet i EU. Den løpende europapolitikken må være et lagarbeid. Så raskt som EU nå endrer seg, kan vi ikke bare arbeide gjennom én kanal, og ikke bare gjennom formelle kanaler. Også organisasjoner, bedrifter, kommuner og fylker i tillegg til stortingsrepresentanter og partigrupper er viktige i denne sammenheng.

For dagens møte i Europautvalget har vi i konsultasjon med komitéleder ønsket å invitere til en litt bredere dialog og innspill i forhold til EUs klima- og energipolitikk fram mot 2030. EU er i ferd med å virkeliggjøre sine såkalte 20-20-20 prosent-mål – knyttet til reduksjon i CO₂-utslipp, andelen fornybar energi og energieffektivisering, som var svært ambisiøse mål da de ble vedtatt. I dag er de på god vei til å nå målene, i hvert fall når det gjelder reduksjon av CO₂-utslipp og produksjon av fornybar energi. De har satt inn sterke virkemidler for å få det til.

Flere EU-land tar klimaendringene på stort alvor, med en voksende og konkurransedyktig grønn industri som resultat. Dette er av betydning for Norge, og vi har – som energinasjon og som EØS-medlem – både interesse av og mulighet for å påvirke og medvirke der våre interesser berøres. Dette forutsetter at vi fremstår som relevant og troverdig, og at vi aktivt utnytter mulighetene til å spille inn våre syn. Det er regjeringens ambisjon at vi skal få det til.

En god mulighet til å medvirke tidlig er i tilknytning til kommisjonens diskusjonsdokument, grønnboken, om energi- og klimarammeverket fram mot 2030, som ble fremlagt i vår. Grønnboken diskuterer målsettinger for fremtidig EU-politikk, i hvilken grad de skal være juridisk bindende, hva som er mest kostnadseffektive løsninger, om nye finansieringsmekanismer bør introduseres – bare for å nevne noen hovedspørsmål. Grønnboken er ikke noe tog som går, men det er et første viktig dokument i en debatt som vil gå i lang tid fremover. Et nytt viktig dokument er ventet allerede rundt årsskiftet.

Også vi fra norsk side må gå inn i de spørsmålene grønnboken og nye dokumenter vil trekke opp. Vi må ta debatten, bredt, med berørte parter og miljøer i Norge – også i det politiske miljøet. Og vi må gjøre våre avveininger i spenningen mellom energipolitiske og miljøpolitiske interesser, hensyn og mål. Slike spenninger eksisterer i Norge, og slike spenninger eksisterer i EU.

Regjeringen tror at vi står bedre rustet til å foreta disse avveiningene og til å spille inn i EUs pågående prosess om vi har en bred og åpen debatt, både i dag og fremover, etter hvert som problemstillingene blir klarere formulert, og konturene av en fremtidig europeisk klima- og energipolitikk blir tydeligere. Derfor kommer ikke vi hit nå med regjeringsposisjoner, men med noen utgangspunkter til dialog med Europautvalget.

Jeg er glad for at mine kolleger klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft og olje- og energiminister Tord Lien er med på dette møtet for å gå litt mer inn i de problemstillingene fra sine ståsteder.

 

 

 

Statsråd Tine Sundtoft: Regjeringen vil føre en aktiv politikk for å ivareta Norges interesser overfor EU, bl.a. gjennom EØS-avtalen. EU er viktig for Norge på mange områder, ikke minst når det gjelder klima- og miljøpolitikken. Som Helgesen sa, vi ønsker å involvere Stortinget tidlig i avklaringen av viktige EØS-prosesser, også på klima- og miljøsiden.

Jeg vil løfte fram tre tema i dag som er særlig viktige for samarbeidet med EU på klimaområdet. Det er arbeidet med internasjonal klimaavtale, det er EUs grønnbok for et energi- og klimarammeverk fram mot 2030 og arbeidet med klimavirkemidler for internasjonal luftfart.

FNs klimapanel la fram sin femte hovedrapport for noen uker siden. Konklusjonen var utvetydig: Mennesket påvirker klimasystemet.

Det haster med å begrense global oppvarming. Vi har sluttet oss til målet om at global oppvarming ikke skal bli mer enn to grader Celsius sammenlignet med førindustrielt nivå. Regjeringen vil bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet.

Klimautfordringen er global og løses best globalt. Norge må ta ansvar for kommende generasjoners livsgrunnlag ved å bidra til internasjonalt forpliktende utslippsavtaler. For oss er samarbeidet med EU svært viktig på klimaområdet, både som samarbeidspartner for å redusere utslipp i Europa og som alliert i de internasjonale klimaforhandlingene. Vi er tett koblet til EUs ambisiøse klima- og energipakke fram til 2020 – halvparten av norske utslipp er omfattet av EUs kvotesystem. Jeg er opptatt av at vi aktivt skal bruke muligheten til å påvirke EUs politikk både fram mot og etter 2020 og sikre et fortsatt godt og langsiktig samarbeid på klimaområdet.

Om en uke begynner klimatoppmøtet i Warszawa. På dette møtet skal man særlig følge opp vedtak fra 2011 i Durban om å framforhandle en ny global klimaavtale innen 2015.

For å være troverdig bør avtalen som inngås i 2015, inneholde tallfestete forpliktelser om utslippsreduksjoner. I 2014 må vi utvikle nødvendige rammer for dette, og land må legge fram foreløpige tallfestete ambisjoner. Møtet i Warszawa må legge grunnlaget for en slik prosess. Jeg vil starte forberedelsene for at Norge kan legge fram grunnlaget for en ny forpliktelse etter 2020, i løpet av 2014. EU har allerede startet sine forberedelser. Jeg vil ha tett kontakt med EU i dette arbeidet. Under klimatoppmøtet i Warszawa i neste uke vil vi ha daglige samtaler med EUs forhandlingsledelse om saker der vi kan samarbeide for å få gjennomslag for gode løsninger. Fra norsk side vil vi særlig legge vekt på et godt internasjonalt regelverk for nye utslippsforpliktelser og hvordan vi kan utløse større utslippsreduksjoner også før 2020. Jeg vil også ta opp hvordan EUs kvotesystem skal brukes etter 2020, og hvor store utslippsreduksjoner vi kan gjennomføre under kvotesystemet. Mellom forhandlingsmøtene deltar vi i flere uformelle grupper sammen med EU og sentrale EU-land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

Fra norsk side vil vi bl.a. også arbeide for å redusere utslipp av såkalte kortlivede klimadrivere. Dette er også høyt prioritert av EU, og vi samarbeider tett om disse spørsmålene fram mot Warszawa.

Men skal vi ha troverdighet som aktør i de internasjonale klimaforhandlingene, må Norge og Europa også levere en ambisiøs klima- og energipolitikk på hjemmebane. Klimainnsatsen både før og etter 2020 må stimulere til at industri, næringsliv og forskningsmiljøer bidrar til å finne gode løsninger og til å bruke de mulighetene som lavutslippsutvikling gir. Et styrket kvotesystem i Europa og en langsiktig klima- og energipolitikk i tråd med togradersmålet vil bidra til dette.

EU-kommisjonen la 27. mars i år fram grønnboken om et energi- og klimarammeverk fram mot 2030. Den offisielle konsultasjonsprosessen ble avsluttet fra kommisjonens side før sommeren. Det ventes at kommisjonen vil legge fram en melding i løpet av året.

Grønnboken peker på at EUs rammeverk mot 2030 må være tilstrekkelig ambisiøst til å sikre at EU når sine langsiktige klimamål, som skissert i EUs veikart for en lavkarbonøkonomi, EUs veikart for energi og hviteboken for transport.

Veikartene er utviklet i tråd med en målsetting om reduksjon av klimagassutslipp med 80 til 95 pst. innen 2050 sammenlignet med 1990. For å være på en slik utslippsbane må klimagassutslippene reduseres med 40 pst. i 2030. Samtidig må rammeverket reflektere en rekke viktige endringer siden 2008/2009 – økonomisk krise, budsjettproblemer for medlemsland og bedrifter, bekymringer for høye framtidige energikostnader for husholdninger og bedrifter samt varierende klimaambisjoner og klimaforpliktelser i land utenfor EU.

Norge kan gi viktige bidrag i diskusjonene om rammeverket framover, både på energisiden og på miljøsiden. Vi har unik kompetanse og en unik ressursbase både på miljø- og energisiden. Vi kan bidra med forskning på viktige områder, som for eksempel CCS – altså karbonfangst – der Norge har lang erfaring med injisering av CO_2, et viktig teknologisenter og klare ambisjoner om fullskala rensing.

EU-kommisjonen etterspør i grønnboken synspunkter på en rekke spørsmål. Det mest sentrale er spørsmålet om målstruktur.

Dersom verden skal nå togradersmålet, peker de fleste analyser på at følgende må oppnås: høyere andel fornybar energi, mer energieffektivisering, mer bruk av bærekraftig bioenergi og at vi lykkes med karbonfangst. Vi kan ikke velge å gjøre en av disse tingene og samtidig nå togradersmålet, vi må lykkes på alle områder. Det er derfor viktig at EUs målstruktur for 2030 sørger for en utvikling i riktig retning fram mot 2050.

For næringslivet er det viktig at den langsiktige klimapolitikken er forutsigbar og i tråd med togradersmålet. Det vil sikre at de riktige beslutningene tas, og at den infrastrukturen vi bygger nå, er den riktige også på lang sikt.

EUs kvotesystem er en viktig del av Norges klimapolitikk. EUs kvotesystem har den siste tiden hatt svært lave kvotepriser, noe som svekker insentivene til omstilling og utvikling av grønn teknologi. Et langsiktig prissignal er viktig for å sikre at investeringer i nær framtid er forenlige med målet om utvikling av et lavutslippssamfunn. Norge skal være en pådriver i arbeidet for å sette en internasjonal pris på CO₂ og effektive, fungerende internasjonale karbonmarkeder. Norge skal jobbe for å styrke EUs kvotesystem som virkemiddel for å nå europeiske klimamål etter 2020.

EU-kommisjonen har foreslått å utsette salget av et visst antall kvoter for å avhjelpe dette. Kommisjonen har også foreslått ulike langsiktige tiltak for å sikre høyere kvotepriser. Norge har støttet slike tiltak.

Det er foreløpig ikke enighet mellom medlemslandene i EU om hva som skal gjøres. Jeg mener situasjonen i kvotemarkedet må avhjelpes gjennom raske tiltak. Siktemålet må være et kvotesystem i tråd med togradersmålet som gir insentiv til omstilling, teknologiutvikling og -implementering.

Så over til en annen sak om klimakvoter. Generalforsamlingen i FNs luftfartsorganisasjon besluttet i oktober 2013 å etablere et globalt virkemiddel for å redusere klimagassutslippene fra internasjonal luftfart. Målet er at systemet kan settes i gang allerede i 2020. Vedtaket i generalforsamlingen utløser to spørsmål. For det første: Hva skal Norge mene om utformingen av det globale systemet? Det spørsmålet skal jeg la ligge her, men det blir et viktig arbeid for Norge framover. For det andre: Hva bør gjøres med EUs kvotesystem for luftfart i perioden fram til 2020?

Manglende enighet internasjonalt om å regulere utslippene fra luftfart gjorde at EU valgte å inkludere luftfartssektoren i det europeiske kvotesystemet fra 2012. EU pålegger på denne måten byrder på internasjonale flyvninger, også for flyselskaper fra andre land. Dette har ført til store protester fra land som Kina, India, Russland og USA. Det er derfor et viktig politisk spørsmål hvordan EUs regionale system skal forholde seg til den enigheten som ble oppnådd i FNs luftfartsorganisasjon i begynnelsen av oktober, om etablering av et globalt regime fra 2020.

EU-kommisjonen responderte raskt på vedtaket i generalforsamlingen og foreslo allerede i midten av oktober å innskrenke omfanget av EUs kvotesystem for luftfart i tiden fram til 2020. La meg illustrere med et eksempel hva dette forslaget betyr: I henhold til det opprinnelige regelverket måtte Thai Airways levere kvoter for alle utslippene som finner sted på sine flyvninger mellom Oslo og Bangkok. Kommisjonen foreslår nå at det bare skal leveres kvoter for utslippene fra den delen av flyvningen som finner sted innenfor EØS-statens luftrom. For Thai betyr dette at de bare blir ansvarlig for å levere kvoter for en liten del av utslippene fra flyvningen mellom Oslo og Bangkok. Dette reduserer kostnadene for flyselskapene, men reduserer samtidig miljøeffekten av systemet. Regjeringen arbeider nå med å vurdere kommisjonens forslag nærmere.

Regjeringen vil føre en proaktiv politikk for å ivareta norske interesser ved å medvirke tidligere i prosesser og politikkutforming i EU. Norge har mulighet til å påvirke EUs arbeid med dette regelverket for luftfart dersom vi raskt kommer på banen med en norsk posisjon. Jeg tar derfor sikte på at regjeringen raskt skal komme med et offisielt norsk syn på kommisjonens forslag til innskrenkninger i EUs kvotesystem for luftfart.

 

 

 

Statsråd Tord Lien: Takk for anledningen til å komme og snakke her i Europautvalget.

Samarbeidsavtalen mellom regjeringen og Venstre og Kristelig Folkeparti slår fast at regjeringen vil føre en aktiv politikk for å ivareta Norges interesser overfor EU, bl.a. gjennom EØS-avtalen. Dagens anledning er en god anledning til å gi Stortinget en første oppdatering på hvordan vi ser for oss dette arbeidet på klima- og energiområdet.

Det er ingen tvil om at EUs klima- og energipolitikk vil påvirke – og allerede påvirker – det norske energisystemet. Påvirkningen skjer både regulatorisk, via direktiver og forordninger som inntas i EØS-avtalen, og indirekte ved at våre naboland endrer sine energisystemer til dels betydelig.

Det har over lengre tid vært en tydelig trend mot økt markedsintegrasjon i det europeiske kraftmarkedet og økt handel av kraft mellom land.

Det er ingen tvil om at Norge er tjent med et godt europeisk kraftmarked. Norge har historisk hatt stor nytte av å knytte vårt vannbaserte kraftsystem til naboland med andre energikilder. Jeg er derfor positivt innstilt til økt kraftutveksling. Departementet har nå to utenlandsforbindelser til konsesjonsbehandling. Når departementet skal vurdere det, er det samfunnets nytte og kostnader som vil ligge til grunn for behandlingen.

Det er i de siste fem–seks årene kommet et omfattende regelverk på energisiden fra EU, som har påvirket Norge gjennom EØS-avtalen. Et eksempel på viktig lovgivning som kommer fra EU, er den tredje energimarkedspakken. Dette er omfattende lovgivning som omfatter både elektrisitet – altså elkraft – og gass.

Norge har også blitt stilt overfor utfordringer ved gjennomføring av flere direktiver om energieffektivisering og ikke minst utvikling av fornybar energi. Detaljeringsgraden på disse forordningene og utbredelsen av direktiver og forordninger er økende.

Norge står energimessig i en særstilling i europeisk sammenheng. Ikke bare har vi en svært betydelig eksport av olje og gass, men vi har også et kraftsystem som er nesten 100 pst. fornybart. Elkraftproduksjonen er ikke bare fornybar, den er, i motsetning til i mange andre land som produserer mye fornybart, også i all hovedsak regulerbar. Den fornybare kraftforsyningen i Norge gjør at ikke alt som EU legger opp til, passer like godt i Norge.

Vi har forpliktet oss overfor EU til en fornybar andel på 67,5 pst. innen 2020. Dette er den klart høyeste andelen i EU, som har et felles mål om 20 pst.

Det viktigste virkemiddelet for å øke produksjonen av fornybar energi er elsertifikatsystemet. Sertifikatene gir et langsiktig, forutsigbart og teknologinøytralt støttesystem for fornybar energi. Vi har en felles sertifikatordning med EU-landet Sverige, som jeg vil tro de fleste representantene er kjent med. Denne ordningen har fått positiv oppmerksomhet i EU.

De siste års utforming og implementering av felleseuropeiske mål på energi, klima og markedsinnretning har påvirket rammebetingelsene for energisektoren sterkt og gitt betydelige forandringer i den europeiske energiforsyningen. Energipolitikken og klimapolitikken i EU er basert på kvantitative mål for fornybar energi, energieffektivisering og klimagassutslipp – de såkalte 20-20-20-målene. På bakgrunn av dette er det i mange land innført høye subsidier på fornybar energi, noe som har ført til stor utbygging av ikke-regulerbar fornybar kraft, som sol- og vindkraft.

Den raske omstillingen av kraftsystemene er i ferd med å gi store utfordringer for de europeiske energisystemene. Svingningene i den uregulerte fornybarproduksjonen – primært sol og vind – følger ofte ikke svingningene i kraftbehovet. Eksempelvis vil de kalde periodene i Tyskland som regel ikke sammenfalle – av naturlige årsaker – med de periodene det er mest solskinn, men heller ikke med periodene med mest vind. Dette fører til utfordringer i det europeiske kraftsystemet.

I takt med utbyggingen av uregulerbar fornybar kraft har flere land uttrykt bekymring for at markedet alene kanskje ikke sikrer tilgjengelig forsyning til enhver tid, f.eks. – som jeg nevnte – når det er vindstille. I tillegg har lønnsomheten til eksisterende og planlagte europeiske gasskraftverk gått betydelig ned.

For å sikre investeringer i konvensjonell energi har flere land i Europa derfor innført, eller vurderer å innføre, såkalte kapasitetsmekanismer. Dette innebærer ekstra betaling for produksjonskapasitet som kan produsere uavhengig av vær og vind, altså også regulerbar norsk vannkraft.

Utfordringene man nå står overfor, illustrerer også at innføringen av klimamål i energipolitikken vil kunne øke kostnadene for utslippskutt.

EU-kommisjonen er nå i gang med å vurdere utformingen av nytt rammeverk for energi- og klimapolitikken etter 2020, som begge mine foregående kollegaer har nevnt. Dette er en oppfølging av et diskusjonsdokument – en grønnbok – som ble lagt fram tidligere i år.

Et sentralt spørsmål er hva slags mål som skal trekkes opp for 2030, og avløse de eksisterende 2020-målene, som er 20 pst. reduksjon i klimagassutslipp, 20 pst. andel fornybar energi og 20 pst. energieffektivisering.

Grønnboken adresserer bl.a. at de lave prisene i EUs kvotemarked medfører svake incentiver for å investere i lavutslippsteknologier og infrastruktur. Grønnboken peker bl.a. på at problemene i kvotemarkedet til dels skyldes virkemidlene for fornybar energi og energieffektivisering, som griper inn i det samme markedet.

EU-kommisjonen har varslet at en melding kan bli lagt fram før jul i år.

Hvorvidt et energi- og klimarammeverk for 2030 også vil inkludere nye forpliktelser for fornybar energi og energieffektivisering, vil være en viktig del av denne debatten. Vi må forvente at flere EU-land vil komme fram med sine synspunkter på dette framover. Foreløpig har bare halvparten av medlemslandene presentert sine synspunkter på grønnboken.

Innretningen på mål og virkemidler i energipolitikken etter 2020, som nå diskuteres i EU, vil ha stor betydning for den videre utviklingen i Europa. Det vil også ha stor betydning for den norske energisektoren og ikke minst for handlingsrommet for norsk energipolitikk i årene som kommer.

Foreløpig er det for tidlig å si noe om hvilke politiske konklusjoner som vil trekkes, når det gjelder rammeverket for energi- og klimapolitikken i EU fram mot 2030. Vi må uansett være forberedt på at EU vil fortsette den energipolitiske linjen og utvikle energipolitikk i både dybden og bredden i årene som kommer.

Når EU forhandler fram ny politikk, skal de finne løsninger som passer for 28 ulike medlemsland. Det er ikke å forvente at EU skal orientere sin energipolitikk, slik at den også blir den riktige for Norge. Det er viktig for meg at vi er tidlig ute og påvirker forslagene i tråd med norske interesser.

Fra norsk side bør vi framheve fordelene ved en effektiv målstruktur i energi- og klimapolitikken.

Ved å sette et ambisiøst tak for kvotesystemet løses mange utfordringer på energi- og klimaområdet. Dette bør vi derfor arbeide for.

Et sterkt prissignal på CO₂ vil legge grunnlag for investeringer i fornybar energi, energieffektivisering, og også CO₂-håndtering. Det vil også stimulere til utvikling av ny teknologi og sikre gode avveininger mellom de ulike tiltakene, så vel som mellom tiltak i ulike sektorer. Men det vil også gjøre gass mer attraktivt på det europeiske markedet.

Når det gjelder gass, peker EU-kommisjonen selv på at naturgass er den reneste av de fossile energikildene, og at gass derfor vil være en viktig komponent på veien mot et dekarbonisert Europa. Erfaringen fra europeiske land tidligere, og fra USA de siste årene, viser at man ved å bruke gass i stedet for kull i kraftproduksjon kan oppnå betydelige og raske utslippskutt uten å bruke subsidier.

Naturgass er ikke bare egnet som grunnlast, gass gir også fleksibilitet i kraftproduksjonen på en effektiv måte. Gass er derfor også en utmerket partner for variabel kraftproduksjon i Europa. Klare politiske signaler og en enhetlig og konsekvent europeisk energipolitikk er viktig for å sikre at de investeringer som er nødvendig for framtidens europeiske energisystem, blir foretatt fortløpende.

Skal det gis legitimitet til ambisiøse mål i klima- og energipolitikken, ser jeg det som viktig at enkeltlandene har innflytelse over nasjonal politikkutforming, og kan tilpasse denne i samsvar med sine utfordringer og prioriteringer.

Som det framgår av regjeringens politiske plattform, ønsker vi at Norge skal være en pådriver i arbeidet med å sette en internasjonal pris på CO₂ og effektive, fungerende internasjonale karbonmarkeder. Norge skal jobbe for å styrke EUs kvotesystem, kalt ETS, som virkemiddel for å nå europeiske klimamål etter 2020.

Jeg kan love at regjeringen vil følge utviklingen av EUs framtidige klima- og energipolitikk svært tett. Vi vil være svært bevisst på norske interesser i denne sammenheng, og vi vil naturligvis holde Stortinget informert og inkludert i dette arbeidet.

Med det sier jeg takk for oppmerksomheten.

 

 

 

Lederen: Tusen takk for disse tre innledningene.

Statsråd Helgesen hadde en noe overordnet inngang til Europa-spørsmålene, og jeg foreslår at vi deler diskusjonen i to – at vi tar den mer overordnede diskusjonen etterpå med EØS/EFTA-delegasjonen og utenrikskomiteens medlemmer til stede, og at vi nå går løs på den diskusjonen som skal opp i EØS-rådet, nemlig klima og energi. Der vil vel Helgesen møte fra norsk side, og det er innspill til denne delen som er bakgrunnen for at vi har satt opp det på møtet nå.

 

 

 

Svein Roald Hansen (A): Takk for orienteringene.

Hvis vi skal holde oss til klima og miljø, hadde vi dette temaet også oppe på et møte i den felles parlamentariske komiteen i EØS i Liechtenstein i forrige uke, og vi har satt grønnboken på dagsordenen og skal følge den framover etter hvert som det kommer nye forslag.

Det er en side ved dette som jeg har lyst til å legge på bordet, og som vi alle må være oppmerksomme på: Det er den utfordringen som ligger i at EU nå bruker grønnbøker – og hva de nå kaller dem – til å lage horisontal politikk. Vi må ivareta vår integritet når det gjelder at Norge må forme sin egen klimapolitikk – EU kan ikke forme vår klimapolitikk. Så er utfordringen at en del av de virkemidlene som EU bestemmer seg for, kommer ned i form av direktiver og forordninger som er EØS-relevante. Jeg tror det er veldig viktig, uansett hvor enig eller uenig vi måtte være i målsettinger osv., at vi passer på at vi så langt det er mulig, beholder friheten til selv å velge målsettinger, men kanskje først og fremst virkemidler – ut fra det olje- og energiministeren også pekte på – at vi skiller oss litt ut når det gjelder energimiks. Det virker som om politikkutformingen i EU nå er i ferd med å undergrave litt det prinsippet de har om at energimiksen er hvert enkelt lands ansvar. Det virker som om de eter seg inn på det området også. Så jeg har bare lyst til at vi alle sammen hever garden litt med tanke på dette.

Så har jeg et spørsmål til olje- og energiministeren: Det gjelder deltakelsen i ACER – dette regulatoriske samarbeidet – og om han har funnet løsning på det jeg forstår er litt av problemet, og det samme som vi har når det gjelder finanstilsynene, at disse gis myndighet inn i landene og vi får problemer med Grunnloven.

 

 

 

Bård Vegar Solhjell (SV): Tusen takk for interessante orienteringar.

 

Statsråd Helgesen inviterte til ein refleksjon om kva vi står føre i klimapolitikken dei neste åra. Det er ekstremt viktig – etter mi oppfatning – at det er to typar prosessar, to typar tankegangar som er nøydde til å eksistere side ved side.

 

For det første skal vi gjere alt vi kan, som klima- og miljøvernministeren understreka, for å få ein mest mogleg ambisiøs avtale som er breiast mogleg, og som flest mogleg land står bak i 2015. Det er kolossalt viktig og absolutt nødvendig for verda å få til ein slik avtale. Det er berre det at sjølv om vi får til avtalen, trer han ikkje i kraft før tidlegast i 2020, og dersom ein ser realistisk på kva det er mogleg å få Kina og USA med på, får vi ein så god avtale som mogleg, men neppe ein så god avtale som er nødvendig for å nå togradersmålet. Derfor er det ekstremt viktig at det ved sida av det, vert gjort mest mogleg i Noreg, i EU, og i alle andre land – tiltak som kan verke raskt for å redusere utslipp og drive fram endring nedanfrå, for å seie det slik, frå det enkelte land. Der skjer det heldigvis veldig mykje.

 

Så til det meir konkrete: Det er veldig bra at regjeringa vil leggje fram nye mål mot 2030 og vidare i løpet av neste år. La meg berre seie at mitt inntrykk er at dei fleste større aktørane no styrer mot å presentere sine mål godt før det – dvs. før toppmøtet som Ban Ki-moon har annonsert, og som skal – dersom eg ikkje tek feil – haldast i september neste år. Eg har lagt merke til at både EU og Kina har sagt at dei styrer mot å presentere kva dei har tenkt å gjere før det. Eg trur at Noreg bør gjere det same, og at vi dersom vi skal ha innflytelse internasjonalt, bør vere ute så tidleg som mogleg med å presentere mål. Eg håpar at regjeringa vil vurdere å involvere Stortinget på eigna måte når ein diskuterer måla, i tråd med det statsråd Helgesen sa i si innleiing om å bruke Stortinget i større grad.

 

Så kort om EU og prosessen som dei har sagt dei skal leggje fram før jul. Vi får sjå, og så vert det nok ein omfattande diskusjon utover våren på basis av grønboka. Nokre korte synspunkt: For det første er det veldig viktig at EU har så ambisiøse mål som mogleg, men òg så brei målstruktur som mogleg. Eg trur det vil vere veldig viktig at EU ikkje berre samlar seg om eit reint klimamål, men òg beheld utvikla mål på energieffektivisering og fornybar energi. Det har vore veldig viktige drivarar for tiltak i dei enkelte land.

 

Det andre er at mykje av debatten i EU føregår på den måten at sterke interesser driv kampanje mot dei ulike støtteordningane ein har for fornybar energi. Det finst nokre gode argument, og dei er mange og forskjellige i dei enkelte land, men dei har òg løyst ut betydelege deler av EU sine utslippskutt. Ta t.d. Tyskland: For ti år sidan fanst det knapt solcellepanel på tyske tak. På ein solrik dag produserer no tyske panel – slike som står rundt omkring på taka – meir kraft enn all norsk kraftproduksjon samla sett. Kostnadsreduksjonen er formidabel – vi nærmar oss det nivået at det er lønsamt utan subsidier. Mykje av dette er drive fram av ikkje-perfekte subsidieordningar, som er veldig mykje betre enn alternativet, nemleg at det ikkje vert ein kraftig auke i fornybar energi. Det er viktig å slå ring om og utvikle dei vidare.

 

Mitt korte spørsmål til olje- og energiministeren og klima- og miljøvernministeren er: Er de einige i at det vil vere riktig å ha ein brei målstruktur, men òg mål utover berre klima – det vil seie òg på fornybar energi og energieffektivisering?

 

 

 

Sylvi Graham (H): Nå ble jeg litt usikker på om vi hadde delt debatten, slik vi skulle, for jeg hadde egentlig mer behov for å ta den overordnede brede diskusjonen.

Men jeg hadde et kort, spesifikt spørsmål som passer nå, og det går på det som Solhjell var inne på akkurat nå, nemlig at Norge bør være inne så tidlig som mulig. Når vi da ser at vi ikke var inne, selv om vi var invitert til å gi høringsuttalelse til den grønnboken som nå er laget, er det i og for seg litt interessant at det er Solhjell som mener at vi burde ha vært inne så tidlig som mulig. Det var i grunnen det som var mitt spørsmål for å forsøke å forstå prosessene, og vi var altså invitert – som også Hansen sa, det kommer flere og flere grønnbøker – til å komme med innspill, men vi brukte ikke den anledningen: Hvilke andre anledninger vil da kunne brukes i dette aktuelle arbeidet som denne grønnboken representerer?

Jeg regner med at det blir ordinære høringsrunder på det som blir lagt fram av rammeverksforslag osv. etter hvert, men hva kan vi gjøre for å gjøre det godt igjen?

Det vrir meg over til den andre debatten vi skal ha, og det er hvordan vi på en bedre måte aktualiserer debatten med det norske parlamentet internt i EU? Det fanget vi opp da vi var i COSAC-møtet i Litauen denne uken. De nasjonale parlamentene er utålmodige etter å komme i interferens med debattene som går i Europaparlamentet. Det kan man tenke seg også vil gjelde for oss her i Norge i enda større grad, og det vil være noe av det som statsråd Helgesen også satte søkelyset på. Men det viktigste er: Hvordan benytter vi påvirkningsmulighetene, og når kommer det norske Stortinget inn?

Men aller først nå er det grønnboken.

 

 

 

Øyvind Halleraker (H): Takk for gode innledninger.

Jeg følger litt opp det min sidemann nettopp tok opp. Siden dette er en grønnbok som skal være ferdigbehandlet til neste sommer, regner jeg med at arbeidet med hvitboken vil ta noe tid, at det der tas sikte på å spille inn, og det er veldig bra. Det betyr at en slik hvitbok også har sin prosess, den skal på høring flere ganger. Når kan man regne med at man får noen direktiver som er bindende, som resultat av en slik hvitbok?

Så hadde jeg også lyst til å spørre, hvis man vet det: Hvis 50 pst. av landene har gitt innspill på grønnboken så langt, hva er tendensen i høringssvarene som er kommet inn? Peker det seg ut en retning?

Det siste gjelder et lite forhold som gjelder grønne sertifikater, og som jeg vil anmerke, og det er at ordningen har vært relativt suksessrik for norske forhold, men noe av problemet er at det også hindrer at kraften ikke når ut på det internasjonale markedet effektivt nok, vi får den sågar heller ikke ut fra enkelte av våre regioner. Derfor er det svært viktig det som er blitt sagt om å få kraftlinjene utbygd så raskt som mulig.

Så vil jeg gjerne få komme tilbake til det generelle.

 

 

 

Nikolai Astrup (H): Takk for gode innledninger.

Jeg har et konkret spørsmål til olje- og energiministeren angående skifergass i Storbritannia: Er det gjort noen vurdering fra departementets side om hvilke konsekvenser det kan få dersom Storbritannia viser seg å utvikle sine skifergassressurser? Det er mange hindringer i veien og det ligger langt frem i tid, men det kan få betydning for norsk gasseksport. Har man gjort noen vurdering av det?

Så til EUs klimapolitikk: Det er, etter mitt skjønn, helt avgjørende at Norge spiller inn til EU at kvotemarkedet må styrkes som virkemiddel, og at dette må være det primære virkemiddelet for å nå de ambisiøse klimamålene som Europa har satt seg i et 2050-perspektiv. Det betyr ikke at man ikke kan ha andre virkemidler også, men de må ikke bidra til å undergrave kvotemarkedet som virkemiddel. Det er ingen tvil om at målene på fornybar energi og energieffektivisering har hatt stor betydning i den fasen vi har vært gjennom nå, men det har også bidratt til at kvoteprisen er så lav som det den er for tiden, og dermed så lav at den i seg selv ikke utløser noe ny teknologi. Regjeringen bør derfor, etter mitt skjønn, spille inn en styrking av kvotemarkedet som det viktigste virkemiddelet fremover.

Det som også underbygger dette, er at andre land og regioner nå tar i bruk kvotemarkeder. I Kina åpner nå verdens nest største kvotemarked etter EU med 400 millioner innbyggere, i Guangdong. Det er veldig spennende. Mexico har kvotemarked, Sør-Korea jobber med det samme, og også Quebec og California. Så mange følger i EUs fotspor – det er positivt, også i lys av en internasjonal klimaavtale.

Terje Aasland (A): Også jeg vil takke for gode innledninger.

Aller først må jeg si at det gleder meg at regjeringen i hvert fall velger en ambisiøs tilnærming til vår tids kanskje største utfordring, knyttet til klimaendringene. Jeg skal ikke dra den lange, overordnede diskusjonen om det, jeg har bare lyst til å komme med to refleksjoner rundt det som ble sagt nå til slutt, om at en må bidra til, som et av de viktigste tiltakene, at kvotemarkedet fungerer og utløser teknologiinvesteringer og teknologiutvikling. Men jeg tror ikke det nødvendigvis bør gå på bekostning av de breddetiltakene som Solhjell var inne på. Jeg tror det er viktig at vi prøver å se tingene i sammenheng i tilknytning til det.

Det kunne vært grunn til å stille mange spørsmål i tilknytning til redegjørelsen, men jeg har noen få kommentarer eller tanker rundt det som kanskje ikke i så stor grad ble nevnt.

Aller først: Når det gjelder den norske situasjonen og vårt energimarked med mye fornybar energi og mye regulerbar kraft, som olje- og energiministeren redegjorde for, er jeg helt enig i at kraftutveksling er nødvendig, samtidig som en styrker det nasjonale nettet for transport av energi.

Så har jeg registrert at det i regjeringserklæringen står at en ønsker å legge til rette for et bredt eierskap i utenlandskablene. Jeg har også registrert at olje- og energiministeren har sagt at dette ikke kommer til å bli innført med det første. Det siste er jeg særdeles glad for. Men det kunne vært greit å få noen flere refleksjoner fra olje- og energiministeren, bl.a. om hvorfor en har pekt på at noe som står i regjeringserklæringen, nødvendigvis skal ta noe tid å innføre. Henger det f.eks. sammen med at det norske markedet ikke er modent for ytterligere kraftutveksling osv.? Det hadde vært greit å få en redegjørelse om det.

Så til det andre spørsmålet som det er greit å få et svar på nå, eller i hvert fall få noen tanker omkring. I 2005 fikk vi et Energidirektiv II som ble vedtatt i EØS-komiteen. Der fikk Norge et unntak fra trepartsadgangen til gassnettet fordi vårt marked var lite og umodent. Vårt gassmarked har vel ikke utviklet seg siden 2005, og unntaket utløper i april 2014. Hvilken posisjon ser olje- og energiministeren for seg at Norge skal ta fram mot våren, når det unntaket eventuelt utløper?

Så et siste spørsmål som kan være relevant å trekke inn her. Det ble nevnt at karbonfangst og -lagring vil være sentralt med hensyn til klimautfordringene. Noe som har vært diskutert mye i det siste, har vært transport av CO₂ over landegrensene. Hvordan vil regjeringen jobbe med dette temaet opp mot EU – hvor de europeiske landene er mer restriktive enn det vi har vært i Norge når det gjelder lagring av CO₂?

Lederen: Da er det Ola Elvestuen, deretter Knut Arild Hareide.

 

 

 

Ola Elvestuen (V):Takk for gode redegjørelser.

For det første må jeg si meg helt enig i at det er avgjørende at man får CO₂-markedet og kvotemarkedet til å virke, men vi må klare å få det til å virke i en situasjon hvor vi også lykkes med å få mer fornybar energi og mer energigjenvinning – slik at man her har et bredt sett av virkemidler.

Ellers tror jeg det er grunn til å understreke at skal vi ha noen som helst mulighet til å nå togradersmålet, som jo legges til grunn, er det helt avgjørende at vi får en internasjonal klimaavtale i 2015. Selv om det ikke er grunn til å tro at den avtalen i seg selv vil ha et ambisjonsnivå som gjør at man når togradersmålet, er det likevel avgjørende at man får en internasjonal avtale i 2015. Det gjør at land, og grupperingen av land, må gå foran for at man skal nå togradersmålet.

Da er det viktig å ha med seg hva som egentlig er de norske interessene. Og norske interesser er jo først og fremst å få en internasjonal klimaavtale, og så er det at EU i sin grønnbok og i sine målsettinger fram mot 2030 setter seg mål som står i forhold til å nå togradersmålet. I den forlengelsen må Norge sette seg sine mål, også i forhold til hva vi trenger å gjøre for å nå togradersmålet, og det må minimum være en reduksjon på 40 pst. av CO₂-utslipp.

Jeg legger merke til at man legger til grunn en kunnskapsbasert klimapolitikk ut fra at togradersmålet er målsettingen. Da er det avgjørende at det er de overordnede målene som er vår hovedinteresse, og så må de norske interessene for øvrig, som en energinasjon, tilpasses disse målene med i hvert fall 40 pst. reduksjon innen 2030. – Det er vel ikke noe spørsmål, mer en kommentar.

Lederen: Da har jeg én igjen på talerlista før jeg gir ordet til statsråden. Hvis flere ønsker ordet til denne saken om klima, miljø og energi, ber jeg dem tegne seg nå.

Da er det Knut Arild Hareide.

Knut Arild Hareide (KrF): Takk for det, leiar.

Eg har òg lyst til å takke for dei gode innleiingane og det eg opplever som ein tydeleg invitasjon frå regjeringa til å diskutere denne typen viktige tema med Stortinget.

Eg har lyst til å seie at eg er einig med det Solhjell seier om målsetting, altså behovet for å få fram målsettingar så tidleg som mogleg, òg for å kunne påverke den internasjonale agendaen i størst mogleg grad.

Så har eg to konkrete ting som eg vil kommentere, og som for så vidt òg er spørsmål til miljø- og klimaministeren. Det eine går på det som blei tatt opp om fly og kvoter, for her er det jo sånn at EU i realiteten går føre. Fordi dette ikkje har blitt ein del av ein internasjonal avtale, går EU føre. Så ser eg for så vidt det urimelege med systemet, men med ein gong ein går tilbake på det, har jo den industrien som har greidd å kome utanfor regimet, i realiteten blitt vinnaren. Så korleis tenkjer Noreg å halde seg til dei signala som no kjem frå EU på det som går på fly? For eg ser det urimelege med det, men eg tenkjer at med ein gong ein gir etter for det, har i realiteten verkemidlet i veldig sterk grad forsvunne. Og det er jo det som skjer på dette området: Me blir einige om måla, men med ein gong me kjem til verkemidla, får me ikkje gjennomslag.

Så til det andre punktet mitt, og det går meir på prosess. For me har nettopp på klima- og miljøområdet veldig god erfaring med det å vere utanfor EU og samtidig ha veldig tett dialog med land som er innanfor EU. Eg tenkjer på våre naboland, og først og fremst på Sverige. Korleis tenkjer ein i denne prosessen å utnytte den tette dialogen som har vore på så mange miljøområde mellom Noreg og Sverige – med Sverige innanfor og Noreg utanfor? Det gir ein dynamikk som òg har ført til gode resultat på nettopp miljø- og klimaområdet.

Lederen: Tusen takk.

Da gir jeg ordet til statsrådene for svar og kommentarer – først miljøvernministeren. Vær så god!

Statsråd Tine Sundtoft: Først til spørsmålet fra Solhjell om å få en forpliktende avtale fra 2020. Vi vil jobbe så raskt som mulig, for representanten vet jo veldig godt hvor viktig det er å være tidlig ute med å legge premissene for dette. Vi får jobbe så raskt vi har anledning til, men jeg er helt enig i at tidsaspektet er viktig.

Så til spørsmål om målstruktur, som er mye av det som grønnboka går på. Det vi har lagt vekt på, er at vi må ha en effektiv målstruktur. Og så vet en at her er det uenighet i EU. Det kan også være nasjonal uenighet rundt det. Så vi må ha en ordentlig prosess på vårt syn på det, men at det må være en effektiv målstruktur, er viktig.

Til det siste spørsmålet fra Hareide om luftfart, er det viktig at vi også her kommer ganske raskt på banen med vårt syn. Foreløpig har ikke regjeringen drøftet det, vi har bare informert om at dette må vi komme tilbake til.

Jeg tror det var det jeg hadde.

Lederen: Da gir jeg ordet til olje- og energiministeren.

Statsråd Tord Lien: Takk, leder. Det kan komme til å ta sin tid, dette, men vi får forsøke.

Først er jeg veldig glad for det jeg opplevde som støtte fra representanten Svein Roald Hansen om behovet for at vi også noen ganger må kunne si at det ikke er alt EU finner på som er like klokt. Norge er en supermakt når det gjelder fornybar og regulerbar kraftproduksjon – en helt unik energimiks i Europa. Så har vi noen land vi kan anse som allierte, f.eks. Sverige, som også har en betydelig andel fornybar og regulerbar kraft.

Når det gjelder deltakelsen i ACER, er det noe som må gås opp igjen i forbindelse med arbeidet med den tredje energimarkedspakken. Det er et arbeid som NVE deltar i allerede, og der OED inntil videre må vente med de endelige konklusjonene til vi er ferdige med den tredje energimarkedspakken. Stortinget vil selvfølgelig bli holdt orientert om det.

Vi vil aldri kunne bli fullverdige medlemmer i ACER uten fullt EU-medlemskap. Men det er nok sånn at dette er en arena hvor vi kan spille inn den norske særegenheten. – Det var en deskriptiv refleksjon, ikke en normativ refleksjon.

Når det gjelder målstrukturen som miljøvernministeren viste til, må vi komme tilbake til det. Men som flere, både statsrådene og stortingsrepresentantene som har hatt ordet i dag, har vært inne på, kvotepris er nok en av de tingene vi er enige om at vi må gjøre noe med.

Så spurte representanten Graham om prosessen. Det tror jeg egentlig at min kollega Helgesen er bedre til å svare på i dag, unntatt på et punkt. Du spurte helt konkret om høringsuttalelsene som er levert. Jeg tror det er levert elleve – det tallet er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror det er levert elleve – høringsuttalelser fra statene i EU. Og den enkleste måten å beskrive dem på, er vel at de ikke nødvendigvis peker i én retning. Jeg kunne ha brukt sterkere ord, men kanskje jeg skal spare dem til andre anledninger.

Så spurte Halleraker om tid. Hviteboken var på et tidspunkt ment å skulle komme før jul. Det er ingen ting som tyder på at den gjør det. Det blir nok heller en gang i løpet av neste år.

Så tror jeg også det var Halleraker som spurte om nettutbygging og grønne sertifikater. Det er klart at der tror jeg vi må si det er gjort en jobb også fra den forrige regjeringens side de siste årene. Den jobben må videreføres og kanskje forsterkes for effektivt å flytte elkraft mellom regionene i Norge, men også til utlandet. Det er ikke bare kablene sørover mot Europa som har skapt mye oppmerksomhet, det er også mellomlandsforbindelser i nord i dette bildet – uten at man har konkludert fra Statnetts eller Olje og energidepartementets side på de prosessene på noen måte.

Astrup spurte om skifergass. Det er sånn at man antar at det er betydelige mengder skifergass i Europa, i hele Vest-Europa, også i Storbritannia. Per i dag ligger det noen teknologiske og økonomiske utfordringer med å få den opp, og vi har nok noen år på oss. Men allikevel er det en kommersiell vurdering som aktørene først og fremst må ta – jeg skal ikke trekke fram enkeltselskaper. Men noen av dem som produserer gass på sokkelen, selger gass på lange kontrakter, mens andre er mer sensitive for prisendringer. Men uansett er det kommersielle vurderinger som selskapene først og fremst må gjøre selv.

Så er det riktig også som Astrup peker på, at en sterk økning i fornybarproduksjon har gjort at kvoteprisene har falt og at man har fått noen infrastrukturutfordringer i Europa som man ikke var forberedt på. Samtidig tror jeg ikke vi skal stikke under stol at da man satt og forhandlet om EU 2020, var det ikke så lett å forutse den økonomiske krisen – de økonomiske utfordringene får man vel kanskje si, siden dette skal refereres – Europa har hatt de siste årene. Det har nok også påvirket prisbildet på karbon.

Så er jeg glad for at representanten Aasland er veldig tydelig på at å skape et Europa med lavere karbonavtrykk er noe vi skal gjøre for å løse en av vår tids største utfordringer. Det er jeg glad for. I det perspektivet mener jeg det er naturlig også å øke kraftutveksling med Europa. Den foregående regjeringen har bidratt, eller det er Statnett som i hovedsak har gjort jobben, men den har forberedt et arbeid med to Statnett elkabler, en til Storbritannia, som er i ferd med å jobbe ganske aktivt med å fase ut noe av sin kullkraftproduksjon, bl.a. med vind, og de trenger da fornybar regulerbar kraft, men også en til Tyskland, et marked vi allerede har vært til stede i i praksis i mange år gjennom kabler til Danmark og Nederland.

Vi vet alle sammen i denne salen at skal vi få utnyttet de grønne sertifikatene, har vi et perspektiv mot 2020. En eventuell lovendring vil ikke ha relevans i det perspektivet, har jeg sagt. Det er av rent praktiske årsaker. Det foreligger ingen konsesjonssøknader, verken til Tyskland eller til Storbritannia eller noe annet land fra noen ikke-statlig aktør. Det arbeidet er ikke kommet så langt at en eventuell konsesjonssøknad vil være nært forestående, heller.

Når det gjelder spørsmålet om tredjepartsadgangen til det norske gassnettet, er det riktig som representanten Aasland sier, at vi har et unntak fra EØS-regelverket, som går ut 10. april 2014. Og også det er en del av forhandlingene med EU om tilpasningen til den tredje energimarkedspakken. Derfor vil det være uklokt av meg å si for mye om det på det nåværende tidspunkt, men Stortinget vil selvfølgelig bli holdt orientert om arbeidet med tredje energimarkedspakke. Men det er som på alle andre områder selvfølgelig regjeringens mål at vi kommer ut av det på en måte som hensyntar det norske energimarkedets særegenheter, som flere representanter har vært inne på. Det vil fortsatt være et mål for oss. Men hvordan den landes, er altså del av en større pakke.

 – Leder, får jeg fortsette, eller begynner vi å gå tom for tid?

Lederen: Det er en egen vurdering, det. Statsråden står fritt til å snakke så lenge han vil. Det er fordeler og ulemper ved det! (Munterhet i rommet)

Statsråd Tord Lien: Det har vært mange spørsmål. Jeg skal prøve å være kort.

Når det gjelder transport av CO₂, er det sånn at i dag er det forbudt. Å transportere karbon over landegrenser til havs er ikke tillatt per i dag. Det er vedtatt en endring, men den er ikke ratifisert av et tilstrekkelig antall land til at den kan tre i kraft. Norge har ratifisert denne endringen. Så skal det også utvikles forretningsmodeller. Det jobbes det også med.

Da tror jeg jeg har svart på det meste. Beklager at det tok litt tid.

 

 

 

Lederen: Tusen takk. Da gir jeg ordet til europaministeren til slutt.

 

 

 

Statsråd Vidar Helgesen: Jeg skal konsentrere meg om spørsmålene som jeg oppfattet var til meg fra Graham og Halleraker, knyttet til tidsperspektivene, og så gi en kommentar til Hareide rundt dialogen med Sverige.

Når det gjelder tidsperspektivene, har det vært EUs ambisjon å få frem et dokument som oppfølging av grønnboken før nyttår. Det er nok kanskje ikke realistisk, som olje- og energiministeren pekte på. Men det vil komme enten en hvitbok eller muligens en meddelelse om ikke så altfor lenge. Det betyr at prosessen med å utforme norske posisjoner for innspill og påvirkning, må gå relativt raskt.

Deretter er spørsmålet når man vil kunne komme til å få forordninger og faktisk lovgivning. Der står EU overfor et valgår og endringer i kommisjonen, så prosessen kan nok komme til å ta litt tid. Men vi må regne med at det vil komme endringer, ikke bare i ett regelverk, men i flere i form av lovendringer eller i form av tiltakspakker i hvert fall fra 2015 og fremover. Vi må regne med både nye regelverk, revisjon av flere regelverk enten det dreier seg om kvoter, fornybarområdet, avfallsområdet eller andre felt. Her er det viktig at vi er ”på”. Jeg er veldig takknemlig for denne gode dialogen med Europautvalget og for nyttige kommentarer. Det er viktig å videreføre denne formen for dialog i denne prosessen.

Dialog er det også veldig viktig å ha med Sverige. Hareide har helt rett i at Sverige er vår nærmeste venn i europapolitikken. Jeg hadde gleden av og nytten av i forrige uke, under Nordisk råd, å ha møter med både utenriksminister Bildt og med Gunnar Hökmark, som er ledende svensk europaparlamentariker, hvor vi nettopp sementerte den nære relasjonen og var enig om å holde veldig tett kontakt generelt på europaområdet. Den svenske utenriksministeren la ikke skjul på at energi- og klimaområdet virkelig er et område hvor Norge har mulighet til å bli hørt fordi vi er en tung aktør.

 

 

 

Lederen: Da vil jeg takke miljø- og energikomiteen, miljøvernministeren og olje- og energiministeren for deltakelse under denne diskusjonen. Vi ser fram til å få dere tilbake hit ved en annen anledning.

Sak nr. 2:

              Statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for samordning av EØS-saker og forholdet til EU, vil etter planen redegjøre for følgende:

 

Regjeringens europapolitikk

Det vil bli gitt en orientering om regjeringens europapolitiske plattform.

 

Programmene

Orientering om den neste programperioden.

 

Status i forhandlingene om utvidelse av EØS-avtalen med Kroatia.

Kort orientering om status.

 

Forhandlingene om nye EØS-midler og handel med fisk etter 2014

Kort orientering om status.

 

Sild og makrell/Færøyene og Island

Kort orientering om status.

 

Det Europeiske råd 24.-25. oktober

Kort orientering om aktuelle saker

 

EU-USA frihandelsavtaleforhandlinger

En handel og investeringsavtale mellom EU og USA vil få konsekvenser for det multilaterale handelssystemet og for Norge. Regjeringen følger derfor nøye med i forberedelsene til forhandlingene og vil løpende vurdere hvordan norske interesser best kan ivaretas.

 

 

 

Lederen: Den første delen av sak nr. 2 er det allerede redegjort for. Nå har dere fått utdelt en liste over saker som europaministeren skal ta opp. Han vil redegjøre for dem fortløpende. Så tar vi en diskusjon etterpå – vi slår alle disse diskusjonene sammen.

 

 

 

Statsråd Vidar Helgesen: Som det fremgår av dagsordenen vil jeg starte med spørsmålet om norsk deltakelse i EU-programmer. Vi har vært fullverdig deltaker i mange EU-programmer siden EØS-avtalen trådte i kraft. Det er programmer som gir studenter og forskere, bedrifter og organisasjoner, institusjoner og myndigheter tilgang til forsknings- og kunnskapsutvikling som skjer i EU. De er en sentral del av vårt samarbeid med EU. De er også viktige for utvikling av politikk i EU, og dermed er de også en mulighet for oss til medvirkning i EUs politiske prosesser.

Neste programperiode starter i 2014 og går frem til 2020. Det er en programperiode som samsvarer med EUs langtidsbudsjett. Som vi er kjent med, har det arbeidet med EUs langtidsbudsjett tatt mer tid enn forutsatt, og derfor vil de formelle vedtakene i EU om opprettelse av programmene, ikke bli tatt før mot slutten av året. Det kommer til å bety knapp tid på norsk side for de formelle prosessene som skal til for å sikre norske deltakelse. Jeg ber om forståelse fra Stortinget for det. Regjeringen legger opp til en fortsatt bred og aktiv norsk deltakelse. Vi arbeider med å legge til rette for at vi kan utnytte mulighetene som ligger i programsamarbeidet på best mulig måte.

Så til utvidelsen av EØS med Kroatia. Det er nå i realiteten enighet om vilkårene knyttet til Kroatias tilslutning til EØS-avtalen. Det legges opp til at Kroatia vil motta i alt 9,6 mill. euro for perioden 1. juli 2013 til 30. april 2014 gjennom de to EØS-finansieringsordningene.

Videre legges det opp til at Norge får en kompensasjon for bortfall av tapt handel med fisk gjennom en ekstra tollfri kvote på 1 400 tonn bearbeidet sild til EU. Det vil bli utarbeidet en proposisjon til Stortinget om utvidelsen så snart avtalen er formalisert.

Som utvalget vil være kjent med, utløper nåværende femårsperiode for de to EØS-finansieringsordningene og tidsbestemte kvoter for eksport av fisk til EU den 30. april 2014. Avtalepartene skal ved periodens utløp vurdere fortsatt behov for økonomisk og sosial utjevning og ha en dialog om nye tollfrie fiskekvoter. Det synes klart at EU vil fremme krav om nye finansielle bidrag, og EUs råd har utarbeidet et mandat for de forestående forhandlingene.

Regjeringen vil om kort tid fastsette norsk mandat for forhandlingene. Vi forventer at forhandlingene deretter vil innledes. Norge har helt siden starten av EØS-avtalen vært positiv til å bidra finansielt til sosial og økonomisk utvikling i mindre velstående EU-land innenfor rammen av hva vi anser som rimelig og rettferdig. Samtidig er det viktig for regjeringen at den nye finansielle bidrag etter 1. mai neste år ledsages av tilfredsstillende løsninger for norsk markedsadgang for sjømat.

La meg så si litt om situasjonen når det gjelder makrell og sild sett i forhold til Færøyene og Island – først om makrell.

Frem til og med 2009 ble makrellen i Nordøst-Atlanteren forvaltet etter en avtale mellom Færøyene, Norge og EU. Island var ikke part i denne avtalen, fordi makrellen ikke hadde tilhold i islandske farvann. Fra 2007–2008 har makrellens vandringsmønster endret seg og ført deler av makrellbestanden over i Islands økonomiske sone. I tillegg er det trolig mer makrell i færøyisk sone enn tidligere. En rekke forhandlingsrunder om en forvaltningsavtale mellom Færøyene, Island, Norge og EU i de siste årene har ikke ført frem til enighet.

Norge og EU inngikk derfor i 2010 en tiårig avtale om forvaltning av makrell med et fast forhold seg imellom: Norge med rundt 28 pst., EU med rundt 62 pst, mens ca 10 pst. settes av for fiske av tredjeland, inklusive Færøyene og Island. Færøyene og Island har siden 2010 gitt seg selv overdrevent store fiskekvoter sett i forhold til sonetilhørighet. Dette ble fra norsk side og fra EUs side ansett som uforsvarlig i forhold til bestandens bærekraft. Norge reagerte i 2010 mot Island og Færøyene med å innføre forbud mot ilandføring av fangster fra islandske og færøyske fartøyer. Det forbudet står fortsatt ved lag. Nye forhandlingsrunder i oktober 2013 har så langt ikke gitt noen løsninger på fordeling.

Vitenskapelige undersøkelser viser at makrellbestanden nå øker både i volum og utbredelse. Det vil kunne gi grunnlag for bevegelser i forhandlingene. EU har antydet vilje til å komme Færøyene og Island i møte. Norges tiltak mot Færøyene og Island vil også måtte vurderes på nytt på grunnlag av endringene i bestanden. Nye forhandlingsrunder vil avholdes før jul.

Når det gjelder sild, har Norge, Island, Russland, EU og Færøyene tidligere regulert kvotefordelingen i en fempartsavtale. I 2012 nektet Færøyene å inngå avtale med denne fordelingsnøkkelen. Færøyene økte sin egen sildekvote fra 2013 fra 5,16 pst. til 17 pst. av det vitenskapelig anbefalte fangsvolum for bestanden. Sildebestanden er i dårlig forfatning, og Færøyenes økning i egen kvote gjør at totaluttaket ikke lenger er bærekraftig.

EU har vedtatt tiltak mot import av færøysk sild og sildeprodukter. Også makrell er omfattet på grunn av blandingsfiske. Færøyene har reagert kraftig mot EUs tiltak, som de anser å være i strid med FNs havrettskonvensjon. Danmark har derfor, på vegne av Færøyene, stevnet EU for et internasjonalt voldgiftstribunal under Havrettskonvensjonen.

Norge har i august i år iverksatt landingsforbud mot færøysk sild og gitt uttrykk for at ytterligere tiltak vil vurderes, selv om vi fastholder ønsket om en forhandlingsløsning på konflikten. De fem partene er enige om å nedsette en forskergruppe for å kartlegge sildebestandens sonetilhørighet. Når dette arbeidet ferdigstilles mot slutten av 2014, vil vi ha et grunnlag for å forhandle om en ny fordelingsnøkkel.

La meg så gå til Det europeiske råds møte 24. og 25. oktober. Naturlig nok var vekst og sysselsetting et hovedtema når EU-landenes regjeringssjefer møttes i oktober. Det var bred enighet om at digitalisering av økonomi og forvaltning vil styrke Europas konkurranseevne. Det ble også slått fast at arbeidet med å rydde opp i og forenkle ulike EU-regler må fortsette med full kraft, ikke minst for å lette regelverksbyrden for små og mellomstore bedrifter. Dette er målsettinger som regjeringen som kjent også prioriterer høyt. EU-lederne la også vekt på et velfungerende felles europeisk forskningsområde, som også Norge er med i, og at det er en forutsetning for økt innovasjon i Europa. De bekreftet målet om å ferdigstille Det europeiske forskningsområdet innen 2014. Regjeringen deler denne målsettingen.

På det utenrikspolitiske området sto forberedelser til toppmøtet i Det østlige partnerskap senere i november øverst på dagsordenen. Hovedbudskapet fra medlemslandene er at Ukraina må holde reformtrykket oppe for å kunne undertegne en assosieringsavtale med EU på dette partnerskapstoppmøtet.

Migrasjon ble også drøftet i lys av båttragediene i Middelhavet i høst. EU-lederne la vekt på byrdefordeling, og at en må ta tak i de grunnleggende årsaker til migrasjon. Innsatsen må økes, ikke bare i EU-land, men også i opprinnelsesland og transittland. EUs nyopprettede innsatsgruppe for Middelhavet skal i begynnelsen av desember legge frem konkrete forslag til hvordan situasjonen best kan håndteres på kort og noe lengre sikt. Norge er bedt om å komme med innspill i dette arbeidet. Det stiller regjeringen seg positiv til, og vi arbeider nå med å se på hvordan Norge kan bidra best mulig.

La meg kort til slutt si at forhandlingene mellom EU og USA om en handels- og investeringsavtale, er viktig for Norge. Forhandlingene er fortsatt i en innledende fase. Selv om partenes ambisjoner til en viss grad er kjent, er det på mange områder vanskelig å vurdere hva utfallet vil kunne bli. Mye tyder på at det regulatoriske området blir svært viktig. Som en del av det indre marked vil utviklingen i det regulatoriske samarbeidet mellom EU og USA, få betydning for oss.

Fra norsk side er en global WTO-avtale et hovedønskemål, men i fravær av fremgang i WTO, blir regionale og interregionale handelsavtaler viktige. En transatlantisk avtale, som bidrar til økt økonomisk vekst på begge sider av Atlanteren, vil ha positive ringvirkninger også for Norge. På den annen side vil norske bedrifter kunne komme relativt sett dårligere ut dersom USA og EU enes om standarder eller regler som vi ikke omfattes av. Regjeringen er derfor opptatt av at norske interesser blir ivaretatt, og at vår konkurransesituasjon sikres. Vi må fra norsk side følge prosessen mellom EU og USA tett, og benytte alle kanaler for informasjon og innflytelse både overfor EUs institusjoner, overfor enkelte europeiske land og overfor USA. Regjeringen vil gi dette arbeidet høy prioritet.

 

 

 

Svein Roald Hansen (A): Takk for orienteringen! Jeg vil bare kort si om det overordnede, at vi er glad for invitasjonen til både å debattere, konsultere og involvere Stortinget tidligere. Stortinget får også nå direktiver og forordninger og grønnbøker, blåbøker og hvitbøker og hva det måtte hete, inn fra EFTA-sekretariatet samtidig med regjeringen. Det gir også Stortinget mulighet til å ta initiativ til både å debattere og sørge for at regjeringen blir involvert med oss hvis de ikke regjeringen selv kommer! Forhåpentligvis vil vi ses ofte.

Når det gjelder etterslepet, som statsråden pekte på, har vi jobbet mye med det i den felles EFTA-parlamentarikerkomiteen. Der er det slik at å finne en løsning på dette med finansbyråene vil være en nøkkel til å utløse, så vidt jeg forstår, faktisk flere hundre av de 500 direktivene. Så det må være en prioritert oppgave å få til.

Som statsråden også nevnte – alt ligger ikke på Norge. Islendingene har så vidt jeg forstår, ennå ikke tenkt å begynne å vurdere datalagringsdirektivet. Der burde det kanskje være grunnlag for et initiativ på islandsk side.

Så til programmene. Nå sa ikke statsråden noe om hvilke programmer. Vi skulle være bredt inne – det er bra. Jeg forutsetter at forskningsprogrammet Horizon 2020 er blant dem vi skal delta i.

Så til Kroatia. Vurderer regjeringen å ha overgangsordninger på arbeidsinnvandring, eller lar man det være? Vi var i Kroatia i forrige uke fra EFTA-komiteens side for å minne om at de også blir medlem av EØS. Der var budskapet at kroater nesten ikke reiser fra den ene delen av landet til den andre for å ta arbeid og langt mindre ut av landet, så noen stor arbeidsinnvandring fra Kroatia ble vi ikke forespeilet.

Så til EØS-midlene. Jeg vil bare gjøre statsråden oppmerksom på at det fra utenrikskomiteens behandling av forrige periode, ligger det en litt grinete bemerkning om at vi syntes regjeringen var litt for ettergivende når det gjaldt økningen. Det kan være god å ha med seg ned i forhandlingene, slik at de ikke tror at statsråden har lett match på hjemmebane når det gjelder nivå.

Så til frihandelsavtalen mellom EU og USA. Det er bra at vi skal følge prosessen nøye, men kan statsråden si noe om hva som er EFTAs posisjon? Er det enighet i EFTA, og vil man eventuelt forsøke å komme i gang med forhandlinger om en avtale mellom EFTA og USA?

 

 

 

Bård Vegar Solhjell (SV): Eg vil kome med ein kort kommentar til det statsråden sa i innleiinga si.

 

Etter mi og SVs oppfatning er det ein svært god idé å gjere ei vurdering av om ein i større grad skal presentere og diskutere posisjonar tidlegare i ei eller anna form i Stortinget før det vert diskutert i EU-systemet, og der det òg kan vere viktig for Noreg å gjere det. Det kan vere fordi ein reknar med det er ulike syn, eller fordi det er viktig at det er breitt forankra. Eg forstod det slik at de vil sjå på det.

 

Så synest eg òg at ein skal vurdere om det av og til kan vere grunnlag for å presentere det i ei skriftleg form til Stortinget i eit eigna format – altså at regjeringa faktisk legg fram eit dokument med posisjonen sin og inviterer til ei drøfting på førehand. Det vil truleg vere den beste måten faktisk å skape noko debatt på, og det vil vere ei mykje tyngre forankring enn ein munnleg runde i eit møte.

 

Elles har eg ikkje ytterlegare kommentarar – heller ikkje til rettsakter og andre saker som er på dagsordenen.

 

 

 

Lederen: Jeg vil takke statsråden for en veldig god innledning. Han presenterer at regjeringen ønsker å være proaktiv i mange prosesser som omhandler norske interesser. Da er mitt spørsmål knyttet til norske interesser og ulike norske interesser på ulike områder.

På noen områder kan norske interesser bunne i hva man har økonomisk interesse av. På andre områder kan norske interesser være basert på ulike politiske, altså verdimessige, vurderinger. Som regel vil det være en kombinasjon av disse. På mange områder er det ulik oppfatning i Norge over hva som er norske interesser. Og på mange områder har det vært ulike synspunkter bl.a. mellom arbeidstakerorganisasjonene på den ene siden og arbeidsgiverorganisasjonene på den andre siden om hva som bør være Norges posisjon i ulike saker som drøftes i EU.

Mitt spørsmål til statsråden er om statsråden på noen områder har andre vurderinger av hva som er Norges interesser i forhold til det som var den tidligere regjeringens vurdering av norske interesser?

 

 

 

Øyvind Halleraker (H): Jeg synes også det er veldig positivt at man legger opp til en arbeidsform med dialog, og er veldig spent på hvilken form man kommer til å velge. Om det skal gjøres som Solhjell var inne på her, overlater jeg til regjeringen og statsråd Helgesen å vurdere. Men det blir i alle fall en ny og spennende måte å diskutere disse sakene på, og ikke bare på etterskudd som jeg nærmest har en følelse av at de fleste EØS-saker har blitt i vårt system.

Så må jeg bare få knytte en liten kommentar, selv om jeg så at både lederen og andre trekker litt på smilebåndet av makrellfiske. Det er forbundet med små hyggelige, sommerlige aktiviteter for de fleste av oss andre. Men det er altså en stor snurpeflåte der ute, som er avhengig av et regulert og forutsigbart fiske over hele Nord-Atlanteren – også fra den norske vestkysten. Igjen har de kvotene man tildeles og som man har hatt respekt for i Norge, vært fordelt mellom den havgående flåten og kystflåten, som selvfølgelig også er viktig for kystens befolkning. Så når statsråden sier at det nå ser ut til å gå mot en avtale mellom EU, Island og Færøyene, håper jeg det også inkluderer oss. For vi vet bl.a. at – og siden vi nå har den nylig avgåtte Nordisk råd-presidenten i salen – dette er en gammel og gjennomgående sak i Nordisk råd-systemet, denne og flaskepantordningen. Begge har vært vanskelige å løse. Så jeg ønsker meg bare et par tanker om det.

Lederen: Da er det Marit Nybakk til slutt, hvis ikke flere ønsker ordet.

Marit Nybakk (A): Takk, leder, og takk til statsråden for en grundig og interessant redegjørelse, både det skriftlige materialet vi har fått, og muntlig.

Jeg skal starte med møtet i Det europeiske råd den 24. og 25. oktober, for ett av temaene som var oppe der, var Eastern Partnership. Dette er jo EUs Eastern Partnership. Det dreier seg om landene mellom Russland og EU, og i hvilken retning de blir trukket eller lar seg trekke. Nordisk råd har et økende parlamentarisk samarbeid med Polen, hvor også dette er viktige temaer.

Nå er det da spørsmål om en frihandelsavtale mellom Ukraina og EU, hvis man greier å få det til, og det har, som statsråden sa, en god del med utviklingen i Ukraina å gjøre. Men dersom man får til en slik avtale – og Polen er jo en hovedpådriver i samarbeidet med Ukraina – er det da realistisk å tro at det er andre land i Eastern Partnership som kan komme til å inngå tilsvarende avtale på litt lengre sikt?

Så et spørsmål som gjelder norske posisjoner i den forbindelse. Dette er EUs Eastern Partnership, men jeg vet jo at den forrige utenriksministeren var ganske aktiv, for ikke å si særdeles aktiv, i å pleie kontakt med en del av landene som ligger i dette beltet mellom Russland og EU, og jeg tror det er viktig å følge opp en slik politikk.

Så var også vekst, utvikling og sysselsetting tema på Det europeiske råd. Og spørsmålet mitt i den forbindelse er rett og slett: Vet statsråden noe om hvor stor vekt rådet hadde på møtet på den utviklingen man har i ungdomsarbeidsledighet? Ble det bare til at man sier at vi trenger mer vekst, og så skal vi bedre forholdene for små og mellomstore bedrifter, eller finnes det tiltak for ungdomsarbeidsledighet og ungdomsarbeidsledige i den forbindelse?

Så er det riktig som Halleraker sier, at vi river oss nesten i filler i Nordisk råd, og da snakker jeg om færøyske parlamentarikere. Det jeg opplever som problemet, er jo at færøyske politikere – og igjen denne delikate situasjonen at de egentlig er en del av Danmark – absolutt ikke vil høre på det øret som dreier seg om å ha en bærekraftig beskatning av bestandene. Det opplever jeg er et problem, altså balansen mellom bærekraftighet og det å gi fiskere – for så vidt også på Island, men særlig på Færøyene – de kvotene som er nødvendige, fordi dette er deres viktigste næring, selvfølgelig.

Både under sesjonen i Nordisk råd nå og også da vi var på Færøyene i slutten av september, ble Norge og EU sterkt kritisert, og den svenske samarbeidsministeren, som har formannskapet i år, fikk virkelig gjennomgå av færøyske parlamentarikere. Dette er en situasjon man ikke i lengden kan ha i Norden og mellom deler av Norden og EU. Så jeg vet ikke om statsråden har noen synspunkter eller kommentarer utover det han allerede har sagt.

Trine Skei Grande (V): Også jeg vil takke for redegjørelsen og den åpne tonen.

Det er jo sånn, som jeg også har tatt opp med statsråden tidligere, at mange av oss er veldig aktive deltakere overfor europeiske søsterpartier og bruker mye tid på det. Nå sitter vi og jobber med endringsforslag til valgprogram ved Europavalget, som andre skal gå til valg på. Vi har levert inn en rekke endringsforslag fra Norge til det valgprogrammet, og det er det jo litt morsomt at vi kan. Det betyr at dess tidligere man kommer med i prosesser i forhold til EU, dess tidligere Norge har en posisjon som også kan brukes, gjennom de delene av jobbinga, opp mot parlamentet, er det en kanal som vi gjerne også bidrar til å bruke. Da er det også et godt argument for statsrådens ønske om kanskje å drøfte ting på et tidligere tidspunkt, at vi kan bruke de kanalene vi har som partier til å ivareta norske interesser.

Lederen: Tusen takk.

Da gir jeg ordet til statsråd Helgesen. Vær så god!

Statsråd Vidar Helgesen: Takk, leder, og takk for mange gode forslag, innspill og råd. Jeg skal ta tak i noen av de konkrete spørsmålene jeg har notert.

Først Svein Roald Hansens spørsmål om Kroatia og arbeidsinnvandring. Vi legger ikke opp til overgangsordninger for Kroatia med hensyn til arbeidsinnvandring eller andre forhold.

Når det gjelder de viktige frihandelsavtalene mellom EU og USA, og EFTAs posisjon der, har EFTA enn så lenge ingen posisjon, men med den vektlegging jeg har, og som jeg vet utenriksministeren har, av disse spørsmålene, vil vi gå inn i dette med det alvor som kreves. For øvrig ligger EFTA per se under utenriksministerens konstitusjonelle ansvarsområde.

Solhjell og Halleraker var begge inne på dette med former for dialog mellom regjeringen og Stortinget om EU- og EØS-spørsmål. Da kan jeg nevne for protokollen at jeg synes det var et interessant forslag Solhjell kom med i denne sammenheng. Vi tenker nå på disse formene og vil komme tilbake.

Lederen hadde et spørsmål knyttet til definisjonen av norske interesser. Det er klart at en del av rasjonalet for å etablere en statsrådsportefølje på dette området, er at EU og EØS ikke bare er utenrikspolitikk, eller kanskje ikke engang primært er utenrikspolitikk, det er også i stor grad innenrikspolitikk. Og når det er innenrikspolitikk, vet vi også at det er ulike politiske synspunkter, og det vil være ulike definisjoner av norske interesser. Det er ofte slik i utenrikspolitikken at interessene er artikulert på et nokså høyt nivå. Da er det stor enighet om dem, og det er meget viktig. Men i og med at EU og EØS dreier seg om veldig mange sektorområder og veldig mange konkrete spørsmål, er det naturlig at det er ulike politiske vurderinger av det i Stortinget og i det norske samfunn, og det vil også bli reflektert i denne regjeringens tilnærming til en del av disse enkeltspørsmålene. Et område hvor det jo er mye EU-/EØS-relevans, og hvor det er et annet syn fra denne regjeringen enn fra den forrige, er jo på arbeidsdelingen mellom offentlige, private og frivillige i ulike sammenhenger. Det er et område hvor jeg vil forvente at vi vil ta et annet utgangspunkt i EØS-spørsmål.

Halleraker og Nybakk var også inne på fiskerispørsmålene. Jeg må få lov til å komme tilbake når det gjelder detaljene i dette, men la det være sagt at jeg har en nær dialog med fiskeriministeren, også fordi EUs fiskerikommissær kommer på besøk til Norge den 11. november, og både fiskeriministeren og jeg vil ha drøftelser med henne.

Jeg har for øvrig – som en relevant digresjon – tatt til orde for og gitt det råd til EU-siden at når kommissærer kommer på besøk til Norge, bør de spørre Stortinget om de kan komme og møte den relevante stortingskomiteen. Jeg tror det også vil styrke den pågående dialogen om Europa-spørsmål.

Når det gjelder Eastern Partnership, som Nybakk reiste spørsmål om: Ja, det er EUs østlige partnerskap, men vi har veldig nære relasjoner og nær dialog med EU om spørsmålene knyttet til disse landene, inklusiv Ukraina. Relasjonen til disse landene er jo utenriksministerens område, men jeg vil si at vi gjennom EØS-finansieringsordningene har opparbeidet oss plattformer for samarbeid og politisk dialog med sentral- og østeuropeiske land som innenfor EU er veldig opptatt av disse spørsmålene. Det gjør at Norge, som jo har en tradisjonelt veldig vestlig tilnærming, nå har en bredere plattform, og det styrker oss også i det politiske arbeidet vis-à-vis de østlige partnerskapslandene.

Konkret når det gjelder Ukraina, ser vi jo slitningene mellom nabohensynene til Russland og ønsket om å bli knyttet nærmere EU, og for tiden ser det ut som om EU har en god gravitasjonskraft i den sammenhengen.

Nybakk tok også opp det meget viktige spørsmålet om ungdomsarbeidsløshet, utenforskap og marginalisering – et betydelig problem som det er stor oppmerksomhet om i flere europeiske land. Det er klart at den generelle vekstpolitikken er viktig, men konkrete tiltak er også avgjørende. EU har planer om et eget fond rettet mot bekjempelse av ungdomsarbeidsløshet. Cirka 8 mrd. euro er satt av til å skulle brukes på målrettede tiltak. Utfordringen er å finne de gode og målrettede tiltakene, og der må vi påregne at konkretiseringen i EU vil ta noe tid.

Norge er jo i en veldig annen situasjon økonomisk, men jeg ser ikke bort fra at i prosessen med å utvikle forslag, vil det være en del å hente i måten Norge har organisert seg på knyttet til en del spørsmål.

Til sist: Skei Grande tok opp spørsmålene om deltakelse i europeiske søsterpartier. Jeg tror det er meget viktig. Gjennom partinettverkene har jo norske partier ofte mer direkte deltakelse og kommer i mer direkte kontakt med politikere som er sentrale i EU-prosessene. Det å utnytte disse nettverkene er viktig for norske interesser. Jeg står til rådighet. Vi har ingen pågående overvåking av hvordan de ulike partinettverkene arbeider, og hva som kommer opp på deres agenda, men jeg står definitivt til rådighet når ting kommer opp, og dersom det er ønske om innspill eller bakgrunnsdokumentasjon som kan være til hjelp for de enkelte partier.

Lederen: Da vil jeg si tusen takk til statsråden. Jeg takker også for oppfordringen om at kommissærer som er på besøk i Norge, kan møte de aktuelle komiteene. Mange europeiske politikere synes det er en skuffelse å komme til Norge og få servert kald lunsj, men da kan jo både Halleraker og jeg sørge for at det blir servert makrell i tomat, som den særnorske og gode retten det er, så vil nok det ønsket avta relativt raskt. Det tar vi ansvar for!

Vi går da til sak nr. 3, som er aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen.

Sak nr. 3

Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 8. november 2013.

Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 28. oktober d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.

 

 

 

Lederen: Det foreligger en lang liste. Vil statsråden redegjøre for hvilke som er tatt av listen?

Statsråd Vidar Helgesen: Jeg tror vi noterer at den er lagt på bordet, og dersom det er spørsmål til enkeltsaker, kan vi ta det.

Svein Roald Hansen (A): Det er betryggende å se at «Somerset Cider Brandy» nå blir stedsbeskyttet!

På side 48 står det «hemmelig beslutning», og jeg synes at det er litt krevende å nikke til noe som vi ikke vet hva er. Så enten må vi få en orientering om hva det er, eller så har statsråden ikke fått tilslutning fra Europautvalget til den hemmelige forordningen.

Statsråd Vidar Helgesen: Jeg må få be om å komme tilbake til dette. Jeg forstår representantens prinsipielle utgangspunkt, for å si det slik!

Lederen: Takk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

Sak nr. 4

Eventuelt

 

Lederen: Er det noen som ønsker ordet? Det er det ikke.

Da takker vi statsråden og utvalgets medlemmer for frammøtet.

Møtet hevet kl. 11.45.