Statsråd Knut Storberget: Siden dette er første gang jeg møter i dette forumet, vil jeg innledningsvis si at jeg er glad for at EØS-utvalget, snart – slik jeg forstår det – Europautvalget, har utvidet sin virksomhet til også å omfatte Schengen- og justissaker. Jeg ser utvalget som et veldig viktig konsultasjonsorgan med Stortinget i pågående og kommende saker innenfor Schengen- og justisområdet. Vi har hatt og vi har store utfordringer nettopp her. Jeg legger opp til at dette kan bli en halvårlig foreteelse, men vil selvfølgelig også kunne møte oftere dersom spesielle saker tilsier det.

I dag vil jeg benytte anledningen til å gi en kort redegjørelse for Schengen-samarbeidet. Jeg vil videre informere om de sakene som vil komme til Stortinget i form av proposisjoner i nær framtid, og om enkelte saker som allerede nå er til behandling i Schengen-systemet. Jeg vil også benytte anledningen til å si noe om det justispolitiske samarbeidet utenfor Schengen og om arbeidet som pågår innenfor sivilt beredskap og krisehåndtering.

Som mange her er kjent med, avskaffer avtalen som Norge inngikk med EU i mai 1999 om deltakelse i Schengen-samarbeidet, den indre grensekontroll i Schengen-området og medfører full reisefrihet og ingen personkontroll ved kryssing av indre grenser. Avtalen knytter oss til regler om ytre grensekontroll, visumsamarbeid, politisamarbeid og samarbeid om rettshjelp i straffesaker.

Til forskjell fra EØS-avtalen gir Schengen-assosieringsavtalen oss rett til å delta i drøftelsene av forslag til nye bestemmelser på rådsnivå. Det vil si at vi deltar fullt ut i medlemsstatenes drøftelser fra et utkast til regelendringer første gang presenteres i en ekspertgruppe, og inntil saken ligger på bordet på ministernivå. Dette er for oss en unik ordning. Drøftelsene finner sted i fellesorganet, som institusjonelt sett ikke er et EU-organ, men et samarbeidsorgan mellom EU og de assosierte landene. I praksis virker dette slik at de assosierte statene deltar i de ordinære rådsmøtene når Schengen-relevante rettsakter drøftes. Vedtak treffes imidlertid av EUs medlemsstater i rådet, og Norge følger opp nasjonalt. Fellesorganet er ikke et besluttende organ, og Norge har som kjent ikke stemmerett i EU.

Ni av de ti landene som ble medlem av EU i 2004, trer inn som operative deltakere i Schengen-samarbeidet fra desember i år. Da faller den indre grensekontrollen på land- og sjøgrenser bort i forhold til disse landene. Grensekontrollen på flyplassene blir opphevet fra mars 2008. Bulgaria og Romania vil trolig følge etter i 2011. For Norge betyr dette at vi kan nedlegge passkontrollen for flyvninger mellom Norge og disse nye statene, og at personer som reiser fra Norge og disse landene, ikke lenger trenger å vise pass på grensen.

Den mest omfattende saken som vi har arbeidet med i fellesorganet de siste to årene – og vi har også hatt formannskapet i fellesorganet – er utviklingen av den nye generasjonen av Schengen informasjonssystem, det såkalte SIS II. Systemet vil fortsatt være et register over faktiske opplysninger om ettersøkte kriminelle, gjenstander og dokumenter knyttet kriminalitet samt opplysninger om borgere fra land utenfor Schengen-området som skal nektes adgang hit. Det er et vitalt hjelpemiddel for oss. Det er ikke lenge siden vi bl.a. gjennom Schengen Information System fikk sporet opp en polakk som var siktet for bl.a. voldtekt her i Norge. Det er et meget nyttig redskap.

I forhold til gjeldende regelverk er det gjort noen endringer i muligheten til å registrere opplysninger. SIS II skal ifølge kommisjonen være operativt i desember 2008, men det er en rekke tekniske utfordringer knyttet til framdriften, og denne datoen kan bli utsatt. Inntil SIS II er på plass, er de nye medlemmene i Schengen knyttet til eksisterende nettverk i SIS I, som er midlertidig oppgradert for dette formålet. Vårt formannskap i Schengen i fjor gikk mye på nettopp å legge til rette for den midlertidige ordningen kalt ”SIS one for all”.

Innføringen av SIS II krever lovendringer i Norge, og det vil bli fremmet en proposisjon for Stortinget i løpet av våren 2008.

Det er, som jeg tidligere har pekt på, viktig med en høy standard på den felles ytre grensekontrollen. Derfor er det etablert et byrå som skal koordinere nasjonale aktiviteter på dette området. Byrået bærer navnet Frontex, og Norge deltar bl.a. gjennom utplassering av en polititjenestemann i byrået. Blant de mange initiativene for å sette Frontex i stand til å løse sine koordinerings- og bistandsoppgaver på en god måte er opprettelsen av et bistandsteam. En Schengen-stat som opplever en spesielt stor pågang av personer som ønsker å krysse grensene fra et tredjeland, kan gjennom denne ordningen få assistanse fra andre Schengen-stater. De nærmere reglene for bistandsteamene er behandlet i fellesorganet nylig, og stortingsproposisjon om saken ble fremmet 23. november i år.

En viktig sak som behandles i fellesorganet nå, er kommisjonens utkast til direktiv om felles standarder og prosedyrer for retur av ulovlige tredjelandsborgere. Direktivutkastet har til formål å skape et klart og enhetlig regelsett innenfor EU/Schengen-området for utsendelse av tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig på et lands territorium. Bakgrunnen for direktivet er et ønske om harmonisering av returpraksis, som varierer sterkt medlemslandene imellom.

Direktivforslaget har skapt mye diskusjon, og nåværende utkast er svært forskjellig fra det som kommisjonen la fram i september 2005. Fra norsk side har vi arbeidet for å få ordninger og formuleringer som ikke vesentlig atskiller seg fra dem vi allerede har i Norge.

Det er foreløpig uklart når direktivet vil bli ferdigbehandlet, og hvordan det endelige innholdet vil bli.

En annen viktig sak som er behandlet i fellesorganet de siste par årene, er forslag til rammebeslutning om personvern ved behandling av opplysninger i forbindelse med politi- og strafferettssamarbeid. Dette har for øvrig også preget mye av de andre rettsaktene som vi har jobbet med gjennom Schengen, bl.a. SIS. Rammebeslutningen fastsetter minimumsregler for behandlingen av slike opplysninger, herunder regler om lovligheten av behandlingen, den registrertes rettigheter, taushetsplikt, datasikkerhet, erstatningsansvar, sanksjoner og tilsynsmyndigheter. Det er interessant etter Regjeringas oppfatning at denne rammebeslutningen slik den nå ser ut, innebærer et høyere personvernnivå enn det vi har i Norge i dag på politi- og strafferettssiden. Den nye politiregisterloven, som jeg tar sikte på å fremme for Stortinget våren 2009, vil imidlertid oppfylle de strenge personvernkravene.

At det nå utvikles et regelverk om personvern i politi- og strafferettsarbeidet, er en nødvendig motsats til den økte informasjonsutveksling innenfor politiet som er foreslått de siste årene. I desember 2006 ble det vedtatt en rammebeslutning som forenkler informasjonsutvekslingen mellom rettshåndhevende myndigheter, bl.a. ved et standardisert spørreskjema og ved å fastsette tidsfrister for å svare på en forespørsel.

Det er videre enighet om at politiet skal ha tilgang til EUs visumregister, VIS, som er et sentralt register hvor det lagres opplysninger fra visumsaksprosessen. Tilgang til registeret kan bare skje for å forebygge eller bekjempe terrorhandlinger eller andre alvorlige straffbare handlinger og være nødvendig i den enkelte sak. Det er begrenset. Det er også strenge regler for videre bruk av disse opplysningene, i tillegg til at det er fastsatt regler om datasikkerhet, erstatningsansvar og straffansvar for ulovlig bruk.

Fram til 2007 oppstod det enkelte ganger spørsmål om Schengen-saker skulle drøftes i EUs interne rådsmøte før saken ble drøftet i fellesorganet på ambassadør- og ministernivå. I denne saken la Norge stor vekt på at alle diskusjoner om Schengen-relevante rettsakter skal drøftes i fellesorganet først, slik at de assosierte statene, deriblant vi, får delta fullt ut i alle substansdiskusjoner. Jeg er glad for at vi vant fram med dette, og at vi nå har kommet fram til en ordning hvor fellesorganet legges til begynnelsen av rådsmøtene. Dette har sikret oss full deltakelse i alle diskusjoner, og vi har hatt et meget godt samarbeid med det tyske og portugisiske formannskapet. At vi i framtida vil overlate ledelsen av møtene i fellesorganet til EUs formannskap, anser jeg som lite viktig i denne sammenheng. Jeg vil understreke at dette er en praktisk ordning, og at vår Schengen-assosieringsavtale ikke er endret.

Så litt om sivilt beredskap. Når det gjelder sivilt beredskap og sivil krisehåndtering, har Norge deltatt i EUs handlingsprogram for sivil beredskap siden 1998. Fra 2002 har Norge også deltatt i det operative verktøy, den såkalte Samordningsmekanismen for sivil krisehåndtering. Vi ser jo også her hjemme at dette er et felt som bare blir mer og mer utfordrende for oss. Både EU- og EFTA/EØS-stater kan, gjennom samordningsmekanismen, ved behov anmode om bistand i form av eksperter, ressurser og kompetanse for å understøtte nasjonal krisehåndtering. Deltakelse innenfor dette samarbeidet er derfor også med på å styrke den nasjonale beredskapen vår.

Der hvor Samordningsmekanismen for sivil krisehåndtering brukes til assistanse utenfor EU, skal innsatsen styres av de grunnleggende humanitære prinsipper. I denne sammenheng understrekes det at innsatsen skal være koordinert med og i samsvar med andre internasjonale organisasjoner, særlig FN. Det er FNs kontor for koordinering av humanitær bistand som har hovedansvaret for å koordinere internasjonal humanitær bistand. Gjennom deltakelse i EUs program skal Norge også arbeide for å sikre FNs ledende rolle i koordineringen av humanitær bistand, motvirke duplisering og sikre en effektiv arbeidsdeling med FN, Røde Kors-systemet og andre sentrale humanitære aktører. Dette samsvarer med holdningen til EU-stater som Sverige og Storbritannia.

Så litt om beskyttelse av kritisk infrastruktur. På bakgrunn av terrorhendelsene i Madrid i 2004 og ut fra den erkjennelse at infrastrukturen i Europa kun er så sterk som det svakeste leddet, har EU igangsatt et arbeid for å sikre europeisk kritisk infrastruktur, det såkalte EPCIP.

Kommisjonsforslaget inneholder både et forslag til program og et forslag til direktiv. Direktivet vil være EØS-relevant. I direktivforslaget utpekes elleve sektorer til å være kritisk infrastruktur, deriblant energi, transport, IKT og drikkevann. Forslaget gjelder bare for grenseoverskridende infrastruktur og for infrastruktur i enkeltland hvis infrastrukturen blir brukt av et annet land. Direktivet vil trolig bli endelig vedtatt i april 2008.

I kommisjonens forslag til program ligger opprettelse av ekspertgrupper, utveksling av ”best practice” og identifisering og analyse av gjensidige avhengigheter mellom ulike infrastrukturer. Norge har bedt om deltakelse i disse ekspertgruppene.

Justisdepartementet har også her en koordinerende rolle i arbeidet med dette, og har bl.a. opprettet et EPCIP-nettverk for involverte departementer.

Så litt om EUs justisregelverk utenfor EØS og Schengen. Her står det mange utfordringer foran oss. EUs arbeid på politi- og strafferettsfeltet går langt utover det som dekkes av vår Schengen-avtale. Justis- og innenriksfeltet må anses som det mest dynamiske feltet innenfor EU for tiden, og denne utviklingen vil utvilsomt fortsette når den nye reformtraktaten trer i kraft. Beslutninger på dette området vil da ikke lenger kreve enstemmighet.

Kampen mot den grove, internasjonale kriminaliteten og særlig innsatsen mot terrorisme har vært tunge argumenter for flere av reglene som har sett dagens lys i EU på det justis- og innenrikspolitiske området de seneste årene. For Norge er det avgjort viktig å følge med på denne utviklingen i EU. Det er klart for meg at det europeiske arbeidet har betydning for vårt innenrikspolitiske arbeid for å bekjempe kriminalitet.. Kriminaliteten er mer og mer ubundet av landegrenser, noe som særlig gjør seg gjeldende når grensekontrollen har blitt avskaffet slik den har mellom Schengen-statene. Kriminaliteten har ofte klare forgreininger over mange land. Norge er ikke noe unntak i så måte.

For meg og Regjeringa har det derfor vært avgjort viktig å vurdere i hvilken grad det er ønskelig at Norge knytter seg til deler av EUs politi- og strafferettssamarbeid som faller utenfor Schengen- og EØS-samarbeidet. Tilknytningen må i disse tilfellene ta form av vanlig internasjonale avtaler, og forutsetningen er at også EU ønsker å inngå en slik avtale. Som kjent har vi allerede inngått enkelte slike avtaler, bl.a. en avtale om overlevering av lovbrytere som bygger på prinsippene i EUs rammebeslutning om det samme, og en avtale om rettslig bistand i straffesaker. Vi har også avtaler med Europol og Eurojust, som da er påtalesamarbeidet på Europa-nivå, og har sambandsmenn utstasjonert ved begge disse institusjonene, og det høster vi betydelige frukter av.

For tiden er vi i dialog med kommisjonen og med medlemsstatene med henblikk på å forhandle om en parallellavtale til EUs regelverk om forsterkning av politisamarbeidet, særlig i forbindelse med bekjempelse av terrorhandlinger og grenseoverskridende kriminalitet, den såkalte Prüm-beslutningen. Det er jo et samarbeid som opprinnelig startet utenfor EU-strukturen, men deler av Prüm-avtalen er trukket inn i EU-samarbeidet. Dette regelverket inneholder bestemmelser om forbedret informasjonsutveksling mellom politimyndighetene. Den viktigste nyvinningen er muligheten til å få direkte tilgang til hverandres databaser for DNA-fingeravtrykk og kjøretøy. Tilgangen vil skje på treff/ikke-treff basis. Dersom man får et treff, må man på vanlig måte be om utfyllende opplysninger gjennom de vanlige kanaler for utveksling av informasjon og rettshjelp. Da trer også de samme personvernmekanismer i kraft som vi har i dag i forhold til utveksling av den type informasjon – jeg finner grunn til å understreke det. Fordelen er med andre ord at man i mye større grad får en direkte søkeadgang, i motsetning til slik det er i dag, at man må gå via Interpol, hvor det er et begrenset område man kan søke på, eller man må gå fra stat til stat.

Jeg legger stor vekt på å få til en slik avtale og tar alltid opp dette temaet ved mine besøk i EU-land. Jeg har dermed drøftet dette med formannskapslandet Portugal i Lisboa nå i sommer, med de nordiske stater under det nordiske justisministermøtet, også bilateralt, med Litauen, Nederland, Romania og Bulgaria på de besøk som vi har gjennomført nå i høst med det særlige formål å reise dette spørsmålet, og jeg akter også å ta opp dette i møter med de kommende formannskapsstater Slovenia og Frankrike. I tillegg har jeg drøftet dette med kommissær for justis- og innenrikssaker og visepresident i kommisjonen, Franco Frattini, som også besøkte oss i Norge nylig. Jeg har foreløpig bare fått positive tilbakemeldinger og tar sikte på å sende en formell henvendelse til EU om en slik avtale når Prüm-beslutningen er endelig vedtatt i EU, sannsynligvis i begynnelsen av 2008.

Jeg har også sondert muligheten for en parallellavtale til EUs rammebeslutning om soningsoverføring. Denne rammebeslutningen forenkler prosedyrene ved soningsoverføring i forhold til Europarådskonvensjonen som vi bruker i dag. Europarådskonvensjonen med tilleggsprotokoll er jo en konvensjon som i veldig stor grad åpner opp for at vi kan overføre soningsfanger fra Norge til andre tilsluttede stater, men som både prosessuelt og for så vidt også materielt har noen skranker i seg som i enkelte tilfeller gjør det tungt. Den rammebeslutningen som man tar sikte på i EU, forenkler noe av dette.

Det er viktig for Regjeringa at personer uten fast tilknytning til Norge som foretar kriminelle handlinger her, raskest mulig blir overført til sin nasjonalstat, av flere grunner. Det er viktig både for å forhindre at utenlandske lovbrytere får mulighet til å utvikle kriminelle nettverk i Norge, og med andre ord altså planlegge nye kriminelle aktiviteter mens man sitter her i Norge, og det er også viktig fordi et rehabiliteringssynspunkt tilsier at man har bedre sjanse for rehabilitering hvis man soner nær hjemstedet sitt. I dette tilfellet, når det gjelder eventuell tilslutningsavtale i forhold til rammebeslutninger om soningsoverføring, har vi imidlertid møtt en viss tilbakeholdenhet mot norsk deltakelse i visse medlemsstater. Når det gjelder soningsoverføring, legger jeg for øvrig vekt på å benytte de ordninger vi allerede har, særlig da den nevnte Europarådskonvensjonen, på en optimal måte. Jeg har derfor tatt opp dette spørsmålet med kollegaer, særlig i de stater som har en stor fangebefolkning i Norge. I den sammenheng vil jeg nevne at mitt besøk i Litauen nå nylig i så henseende var meget vellykket. Vi vil nå inngå et samarbeid for å få tilbakeført flere litauere – litauere er jo den største gruppen i norske fengsler, tidvis over 150 stykker, ca. halvparten i varetekt. Norge er særegent i forhold til å ha så mange litauere. Vi har ikke så mange fra de andre baltiske land, og jeg er glad for at min kollega i Litauen åpner opp for smidighet i forhold til det å ta imot den type soningsfanger. Vi ser allerede resultater av det – vi er i ferd med nå å overføre flere. Jeg er også glad for at Polen er i ferd med å ta tilbake soningsfanger fra Norge. De utgjør også en stor gruppe.

Også når det gjelder sivilrettslig samarbeid, er det viktig å få hensiktsmessige løsninger med EU. Økt handel og økt mobilitet i EØS-området medfører også flere tvister og sivile søksmål. I slutten av oktober ble den nye Luganokonvensjonen undertegnet. Luganokonvensjonen fastsetter regler for jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer mellom EU, Norge, Island og Sveits og tilsvarer EUs forordning om det samme. Når vi nå i større grad lever i en globalisert tid, dukker det opp flere rettstvister av sivil art, alt fra familierett til næringslivsrett. Jeg har tatt initiativ til å utvide dette samarbeidet. Særlig viktig vil det være å få til avtaler som forenkler rutinene for forkynnelse og bevisopptak, slik at vi får gjennomført disse sakene og gjennomført også de dommene som faktisk blir avsagt.

Jeg vil også nevne at kommisjonen nylig la fram et forslag til rammebeslutning om overføring av passasjeropplysninger, PNR. Dersom forslaget blir vedtatt i sin nåværende form, vil det medføre at flyselskapene vil ha plikt til å overføre PNR-opplysninger ved flyvninger mellom Norge og EU. I og med at forslaget nettopp er lagt fram, vet vi ikke hvordan medlemsstatene vil motta forslaget. Fra norsk side følger vi imidlertid nøye med på denne utviklingen.

Så til slutt: Som justisminister de siste to årene har jeg engasjert meg aktivt i arbeidet med Norges forhold til nytt EU- og Schengen-regelverk. Jeg har sjøl deltatt på mange av møtene i rådet som fellesorgan, og som nevnt hadde jeg høsten 2006 vervet som leder i dette organet. Utviklingen i EU er også et naturlig samtaleemne i andre fora der Norge møter. Jeg vil i den sammenheng særlig vise til det nordiske samarbeidet. Vi har i dag for øvrig avsluttet et justisministermøte her i Oslo vedrørende samarbeid i forhold til å bekjempe kriminalitet på Internett og bruk av overgrepsbilder. Dette samarbeidet legger også føringer på hvordan de nordiske stater kan utvikle bedre og mer slagkraftige virkemidler enn det EU har, og vi ser også at EU bruker det nordiske samarbeidet som inspirasjon for enkelte av sine tiltak. Jeg vil også nevne at jeg anser det nordisk-baltiske samarbeidet som et viktig samarbeidsforum. Her sitter flere EU-medlemsstater og også Russland.

Helt til slutt vil jeg nevne at vi i flere saker har vunnet forståelse i EU for at det er naturlig å trekke Norge og de andre assosierte landene med i utviklingen av nytt regelverk når det gjelder bekjempelse av kriminalitet, terrorisme og illegal innvandring, nettopp fordi vi deler ansvaret med EU når det gjelder beskyttelse av de felles grensene.

Marit Nybakk (A): Bare i tilknytning til det komiteens leder sa i sted, for protokollen: Justisministerens redegjørelse inneholdt temaet sivilt beredskap og samfunnssikkerhet, og det er forsvarskomiteen i Stortinget som har ansvaret for det, og ikke justiskomiteen. Det går jo ikke fram av dagsordenen, så her er de som har innkalt de ulike komiteene, unnskyldt. Men jeg vil bare si at da skulle også forsvarskomiteen ha vært her.

Leiaren: Ok. Då opnar me for kommentarar eller spørsmål til justisministeren si utgreiing.

Erna Solberg (H): Det kommer mye mengder av stoff rett over bordet her, og det er av og til vanskelig å sortere disse møtene, hva som er viktig, og hva som er nytt, særlig når det pakkes inn i at vi arbeider mye med saken. Men i forhold til den realistiske vurderingen for øyeblikket av hvordan situasjonen i Schengen er, er spørsmålet: Er det slik at man opplever at det fortsatt er mange som primært mener at man skal begrense hva som er Schengen-relevant, i forhold til porteføljespørsmålene på politisamarbeid særlig? Eller er det slik at det har kommet en endring i EU som på en måte har åpnet mer opp for å definere alt som Schengen-relevant?

Jan Arild Ellingsen (FrP): Bare et praktisk spørsmål til statsråden når det er snakk om Schengen og Schengen-samarbeidet. Ingenting er jo bedre enn at vi finner gode praktiske løsninger for å håndtere det på enkleste og best mulige måte. Men kunne statsråden samtidig si noe om de øvrige Schengen-landenes oppfatning av Norges evne til å ivareta sitt ansvar som yttergrenseansvarlig?

Leiaren: Då kan eg ikkje sjå at fleire har bedt om ordet, så eg gjev ordet til justisministeren.

Statsråd Knut Storberget: Når det gjelder spørsmålet om Schengen-relevans, tror jeg nok jeg må si at det fortsatt er slik at en god del av de spørsmål som vi ofte mener er viktig for oss å kunne ta del i, blir gjenstand for en ganske aktiv vurdering i forhold til Schengen-relevansen, men det kan slå begge veier, vil jeg si. Det vi opplever, er særlig at når vi ønsker å få tilslutning til politisamarbeid som vi mener er til stor nytte for oss, opplever vi at spørsmål om Schengen-relevans kommer inn. I de tilfellene hvor det helt klart blir fastslått at det ikke er Schengen-relevans, vil jeg nok si at vi har liten mulighet til å påvirke det spørsmålet, men man må jo gjøre hva man kan.

Så opplever vi at når det gjelder tilslutning særlig til de rammebeslutninger og avtaler som blir definert å ligge utenfor Schengen-området, er det forskjellige slags innfall fra medlemsstatene i forhold til hvordan man stiller seg til den norske posisjonen. Der vil jeg nok si at noen medlemsstater har i stor grad, kanskje på hjemmebane i sine egne parlamenter, når man går inn i et ganske inngående samarbeid, forpliktet seg til å sette grenser i forhold til å ta med tredjeland. Det har særlig vært tilfellet i Nederland. Da vi drøftet fram den europeiske arrestordren, som også den forrige regjering jobbet mye og godt med, kom vi til slutt i land.

Når det gjelder deltakelse i Prüm, er det etter min mening særlig viktig. Hvis Norge nå blir et land hvor vi – nærmest som eneste land i Europa – ikke vil ha mulighet til å søke og ha den oppklaringsmuligheten som man har, og samtidig heller ikke får ta del i soningsoverføringsavtaler, er jeg redd for at det rett og slett kan virke forlokkende, og at mennesker kan beregne å dra til Norge fordi man vet at der vil man ikke komme under det regimet. Der har vi heldigvis når det gjelder deltakelse i Prüm, bare mottatt positive holdninger fra medlemsstatene til at Norge skal få en tilslutningsavtale. Men det er jo dog slik at da er det ikke særlig forhandlingsmonn, for å si det rett ut. Da må vi ”take it or leave it”. Men det er samtidig en avtale som jeg mener er god. En del av forklaringen på den positive holdningen er selvfølgelig også at en del europeiske land ser fordelen med at Norge er med, fordi i neste uke vil Stortinget antakelig vedta en utvidelse av vårt eget DNA-register, og det vil være viktig for EU å få mulighet til å søke i de registrene. Svaret må være at når det gjelder spørsmålet om Schengen-relevans, møter vi det ofte i viktige saker, men det slår litt begge veier, vil jeg si, i de spørsmål vi står overfor.

Når det gjelder spørsmålet fra Ellingsen om yttergrense, er det jo slik at man har hatt en ganske langvarig evalueringsprosess av yttergrensekontrollen, hvor også Norge har vært underlagt prøving. Man er nå klar for å markere både seremonielt og reelt en oppheving av yttergrensen. Men jeg opplever det slik at i diskusjonene i Schengen-samarbeidet er det jo, for å si det pent, en stor bevissthet rundt de utfordringene man står overfor i forbindelse med de nye grensene, og det kommer til å bli en viktig diskusjon framover hva slags mekanismer, hva slags teknologi man skal bruke, og hvilket samarbeid man skal ha om yttergrensekontrollen.

Erna Solberg (H): En viktig del av EUs innenrikspolitiske samarbeid berører jo både justis og litt mer enn det i forhold til Norge, og det har vært en enorm vekst i antiterrorarbeidet. Mitt spørsmål er: Har vi tilgang til det, eller har vi ikke tilgang til det?

Statsråd Knut Storberget: Jeg vil også der svare begge deler. Noe av dette har man vanskelig tilgang til. Samtidig synes jeg at det arbeidet man gjør, særlig i fellesorganet, og de muligheter vi der har til å komme i de mer uformelle fora, alt fra felles lunsjer, arbeidslunsjer, hvor man diskuterer også andre saker enn de Schengen-relevante, og den kontakten vi har hatt nå opp mot formannskapet og også bilateralt, har gitt oss mulighet til å få viktig informasjon og også til å komme i posisjon til bl.a. den type arbeid som Solberg nå peker på.

Det er også litt avhengig av hva som er antiterrorarbeid. Jeg mener at det fremste antiterrorarbeidet man faktisk bedriver, i hvert fall på politisiden nå, er nettopp å utvikle samarbeidet mellom de respektive lands politi- og myndighetsorganer og særlig utveksling av informasjon. Der er vi i posisjon, særlig i forhold til SIS, som jeg var inne på i innlegget mitt, og jeg håper også at vi gjennom det arbeidet Regjeringa nå gjør, kommer i god posisjon i forhold til Prüm.

Leiaren: Takk skal du ha.

Då har ikkje fleire bedt om ordet til sak nr. 1, og då takkar me justisministeren og medlemmene i justiskomiteen.

Stortinget.no

Europautvalget - EØS-utvalet tysdag 4. desember 2007 kl. 16:20

Sak nr. 1