Lederen: Jeg gir ordet til landbruksministeren.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg takker for denne anledningen til å orientere komiteen om en del aktuelle EØS-saker. Jeg vil først få nevne at ca. halvparten av de rettsaktene som inngår i EØS-avtalen, sorterer under Landbruksdepartementet. Hvis vi i tillegg regner med hele matområdet som Landbruksdepartementet er involvert i, blir andelen enda større. Fagansvaret for en rekke av rettsaktene på matområdet er imidlertid delt mellom de tre matdepartementene: Helse-, Fiskeri- og Landbruksdepartementet. Status når det gjelder implementeringen, er god.

Generelt vil jeg gi uttrykk for at utvidelsen av EU byr på mange nasjonale utfordringer, ikke minst på matområdet, men også muligheter til gode og nyttige relasjoner med de nye medlemslandene, bl.a. til våre naboer i de baltiske landene.

Jeg vil først gjøre rede for noen næringspolitiske spørsmål, for deretter å komme inn på matområdet. På tross av at landbrukspolitikken ikke er en del av EØS-avtalen, har utviklingen av EUs landbrukspolitikk betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri på flere måter. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU har virkninger for Norge.

Prisene påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften for bearbeidede landbruksvarer som er konkurranseutsatt både på hjemmemarkedet og eksportmarkedet. EUs landbrukspolitikk har også betydning for graden av sammenfallende interesser mellom EU og Norge i WTO-forhandlingene. Regjeringen følger derfor nøye utviklingen i EUs landbrukspolitikk og utformingen av landbrukspolitiske virkemidler, bl.a. støtten til landbruket.

EØS-avtalen inneholder bestemmelser som skal legge til rette for økt handel med landbruksvarer. Det legges til grunn at en slik utvikling må skje innenfor rammene av norsk landbrukspolitikk. I løpet av det siste halvannet år har Norge og EU avsluttet tre forhandlingsprosesser innenfor EØS-avtalen som legger til rette for økt handel med landbruksvarer. Dette gjelder artikkel 19-avtalen, som ble iverksatt 1. juli 2003, og som bl.a. innebærer økte gjensidige tollfrie kvoter på ost.

Videre var landbruk et tema i utvidelsesforhandlingene om EØS. Forhandlingsresultatet innebærer at den eksisterende handelen med landbruksvarer mellom Norge og de nye medlemslandene videreføres, ved at importkvotene for bær og eplesaft som tidligere var forbeholdt de nye medlemslandene, ble lagt til EUs totale kvote fra 1. mai 2004.

EØS-avtalens protokoll 3 om handel med bearbeidede landbruksvarer er nå omsider kommet på plass. Etter langvarige forhandlinger kom Norge og EU-kommisjonen i mars 2004 til enighet om en avtale som innebærer at industrielementet i tollsatsene for de bearbeidede landbruksvarene fjernes fra 1. juli 2004, dvs. toll utover det som er nødvendig for å utjevne forskjeller i råvarepriser mellom Norge og EU. Syltetøysektoren ble spesielt skjermet i forhandlingene. Det ble forhandlet om i underkant av en tredel av varene i protokoll 3. Resultatet av forhandlingene vil bli forelagt Regjeringen for godkjenning. Tilsvarende kreves godkjenning fra EU-rådet.

Reaksjonene fra næringsmiddelindustrien på protokoll 3-avtalen har gjennomgående vært positive. Det har vært viktig for industrien å få en avtale på plass for å få stabile rammebetingelser. For deler av industrien vil avtalen innebære økt konkurranse på hjemmemarkedet, men samtidig vil også muligheten for eksport til EU-markedet forbedres for noen norske bearbeidede landbruksprodukter.

Så til matområdet. Det første jeg ønsker å nevne, er markedsføring av plantevernmidler som er inkludert i EØS-avtalen, men hvor det ble forhandlet fram et ikke-tidsavgrenset unntak når det gjelder godkjenning av plantevernmidler. De viktigste argumentene for unntaket var opprettholdelse av det høye beskyttelsesnivået for helse og miljø Norge hadde i forhold til EU. Ifølge norsk regelverk har det siden 1963 vært krav om revurdering av preparatene hvert femte år, samt at godkjenning bare gis dersom det nye preparatet er like bra eller bedre enn det gamle, det såkalte substitusjonsprinsippet. Frykt for å måtte ta inn igjen preparater som ikke lenger er godkjent i Norge, på grunn av EUs gjensidige godkjenningsplikt, var også en viktig innvending.

EU-regelverket på området er for tiden under revisjon. Ved justeringer av dagens bestemmelser legger vi til grunn at unntaket vil kunne videreføres. Men ved en eventuell utarbeiding av en helt ny rettsakt vil statusen for EFTA-landenes unntak fra bestemmelsene i direktivet være mer usikker. EUs nye regelverk vil sannsynligvis nærme seg det norske. Vi følger arbeidet i EU nøye. Regelverket for plantehelse ble holdt utenfor EØS-avtalen.

Bakgrunnen var at EUs regelverk i 1994 var foreldet og derfor ikke egnet som grunnlag for felles EØS-bestemmelser. Regelverket har senere blitt revidert. Det norske plantehelseregelverk, som ble vedtatt i 2000, er i stor grad bygd på EUs reviderte regelverk. Norge har foretatt en gradvis tilpasning til dette ved at det er bygd opp en tettere innenlands produksjonskontroll, som også er bedre tilpasset internasjonal handel. Vi vil derfor foreta en nærmere vurdering av forholdet mellom EUregelverket og det norske ut fra dagens situasjon. En forutsetning må uansett være at det vil være mulig å bevare vår gode plantehelse.

Et punkt jeg er opptatt av, er arbeidet med regelutviklingen på GMO-området. Norge er i ferd med å vurdere innlemmelse av flere EUrettsakter vedrørende GMO i EØS-avtalen. Jeg er spesielt opptatt av utviklingen av nasjonalt regelverk for sameksistens mellom dyrking av genmodifiserte vekster på den ene side og konvensjonelt og økologisk landbruk på den annen side. Rettsaktene regulerer ikke hvordan dyrking av GMO kan finne sted uten å gi utilsiktet innblanding av GMO i konvensjonell og i økologisk produksjon. Gjennom en kommisjonsanbefaling er det imidlertid gitt retningslinjer for utvikling av nasjonale strategier og praksis for å sikre mulighet for sameksistens mellom genmodifiserte vekster og andre vekster. Det overlates til de enkelte land å treffe passende tiltak for å hindre utilsiktet innblanding av GMO i andre produkter. Frivillige retningslinjer er etter min mening ikke godt nok på dette området.

Dyrking av GMO representerer et potensielt problem i forhold til økologisk og konvensjonell produksjon, bl.a. på grunn av pollenspredning og forurensing under transport og lagring. Det kan allerede nå være et problem å skaffe fôr uten innblanding av genmodifisert materiale. Dette rammer særlig økologisk produksjon, hvor det allerede er nedlagt forbud mot bruk av GMO, men også konvensjonelt landbruk. Tilgang på såvarer som er frie for GMO, er en absolutt forutsetning for å kunne ivareta produsentenes og forbrukernes valgmuligheter i framtiden.

Jeg er svært opptatt av at produsenter skal ha anledning til å velge en GMO-fri produksjonsform, og at forbrukerne får anledning til å velge GMO-frie produkter. Jeg har derfor funnet det nødvendig at Mattilsynet utarbeider forslag til nasjonale regler som skal sikre at ulike produksjonsformer, der det er mulig, kan eksistere side om side.

Utgangspunktet for arbeidet er den overordnede målsettingen om at valgfrihet må kunne ivaretas, også i et langsiktig perspektiv. Et slikt regelverk vil være et viktig signal overfor våre handelspartnere. Men for å ivareta valgfriheten nasjonalt må vi få internasjonale avtaler på dette området.

I denne forbindelse synes jeg det er viktig å nevne at EUs vitenskapskomite under EFSA nylig har avgitt en risikovurdering knyttet til antibiotikaresistensgener i GMO som ikke er i tråd med norsk regelverk på området. Det norske regelverket har med utgangspunkt i et stortingsvedtak fra 1997 et totalforbud mot bruk av slike gener i genmodifisert mat og fôr. I forbindelse med implementeringen av EUs nye GMO-forordninger har det vært enighet mellom det tre matdepartementene om å videreføre den norske politikken på området. EFSAs uttalelse vil kunne bidra til at det norske totalforbudet blir satt under større press.

Én sak er resistensgener som settes inn i GMO, men den viktigste årsaken til utviklingen av antibiotikaresistens er som kjent den tidligere ukritiske bruken av antibiotika i fôr og medisin. Jeg vil derfor omtale dette spesielt i et «jord-til bord»-perspektiv.

Norge fikk unntak i EØS-avtalen for EU-regelverket om bruk av bl.a. antibiotika i fôr. Da EØS-avtalen trådte i kraft, hadde EU mange flere godkjente antibiotiske tilsetningsstoffer i fôr enn det Norge hadde. I Norge har vi i dag bare ett godkjent stoff på listen: sinkbacitracin.

Næringen har imidlertid et selvpålagt forbud mot bruk av dette stoffet. EU har den senere tid strammet inn regelverket om antibiotika og har i dag bare fire godkjente stoffer på sin liste. Den nye EU-forordningen om tilsetningsstoffer i fôr faser ut antibiotika helt som tilsetningsstoff i EU fra 1. januar 2006. EUs forordning vil bli tatt inn i EØS-avtalen i nær framtid, og jeg vil i den forbindelse gjøre det klart at Norge slutter fullt opp om EUs mål om å fase ut all godkjenning av antibiotika i fôr. Dette er også ESA informert om.

Lovlig og ulovlig bruk av antibiotika til dyr kan få konsekvenser for folkehelsen fordi resistens kan spres fra dyr til mennesker, oftest via maten. Alle som er involvert i animalsk næringsmiddelproduksjon, har et ansvar for å forebygge problemer med antibiotikaresistens hos mennesker gjennom en forsvarlig antibiotikapolitikk. I 2000 ble det etablert et overvåkningsprogram for antibiotikaresistens i dyr og i mat.

Det dokumenteres at situasjonen når det gjelder resistens i norsk husdyrproduksjon, for tiden er god. EUs nye zoonosedirektiv, som omhandler sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker, har fått inn krav om overvåking av antibiotikaresistens hos visse bakterier. I dette arbeidet kan jeg bekrefte at Norge er godt i forkant av utviklingen.

WHO, FAO og Verdens dyrehelseorganisasjon, OIE, avholdt i mars her i Oslo et felles ekspertmøte om tiltak som kan demme opp for resistensproblemer knyttet til bruk av antibiotika til dyr. Betydningen av at landene etablerer overvåking av resistens, og bruk av antibiotika til dyr ble understreket. Med unntak av akvakulturområdet har Norge ikke tilstrekkelig kunnskap om antibiotikabruken til ulike dyrearter og ulike formål. Denne utfordringen har Regjeringen nå tatt tak i ved at det skal opprettes et reseptbasert legemiddelregister.

Regjeringens tiltaksplan mot bekjempelse av antibiotikaresistens for 2000 til 2004, som er et samarbeid mellom flere departementer, vil også følges opp etter 2004. På det viktige dyrehelseområdet er det flere aktuelle saker. Norge har en god dyrehelse og er fri for de alvorlige smittsomme dyresykdommene. Dette er viktig i et «jord til bord»-perspektiv.

Når det gjelder TSE-regelverket, som omfatter sykdommer som kugalskap og skrapesyke, er dette under stadig endring. Det kan medføre store budsjettmessige konsekvenser, i og for seg begge veier, om regelverket endres. Norges status når det gjelder kugalskap, er under ny vurdering, og det er en viss fare for at denne kan bli svekket i forhold til dagens status. Atypisk skrapesyke, såkalt Nor 98, som skiller seg fra den klassiske skrapesyken på en del punkter, gir forvaltningsmessige utfordringer. Nor 98 er nå også påvist i andre europeiske land. Norge er i forkant når det gjelder forskningsresultater og håndtering av denne atypiske skrapesyken.

Av de store saker den senere tid som er viktige for folke- og dyrehelsen, må jeg nevne at EU nå har vedtatt nye hygiene- og kontrollforordninger. EU-kommisjonens hvitbok om mattrygghet kom i 2000 etter BSE-krisen og andre matskandaler. Revisjonen av hygiene- og kontrollregelverket vil jeg skissere som en av de viktige oppgavene i det nasjonale arbeidet med mattrygghet i Norge. Det nye regelverket samler, harmoniserer og forenkler detaljerte og komplekse hygienekrav som i dag er spredt over 17 direktiver. Den består av tre forordninger og to direktiver, deriblant en generell hygieneforordning og en særskilt hygieneforordning for animalske matvarer. Reglene skal gjelde fra 1. januar 2006.

Formålet er å skape ett regime for hygieneregler som dekker mat og matvirksomheter i hele kjeden, og som skal være et effektivt redskap for å håndtere mattrygghet og framtidige kriser. Det slås fast at produsentene har primæransvaret for mattryggheten, men det er også krav om registrering og i bestemte tilfeller godkjenning av virksomheter og krav til myndighetenes kontrollsystemer.

Nytt hygiene- og kontrollregelverk skal opprettholde og styrke mattryggheten, men åpner også for større fleksibilitet innenfor visse rammer. For mindre virksomheter, områder med forsyningsvansker og for tradisjonell produksjon kan det gis egne nasjonale regler som skal ivareta samme formål. For øvrig vil kontrollforordningen være et viktig skritt for å kvalitetssikre Mattilsynets kontrollarbeid og legge grunnlag for at brukerne av Mattilsynet blir fornøyde.

I forbindelse med EU-utvidelsen er som kjent mange av tredjelandene nå blitt EØS-land. For å unngå problemer, bl.a. i forbindelse med import og eksport etter utvidelsen 1. mai, kom de tre matdepartementene i drøftinger til at det burde fastsettes forskrift om tilpasninger og overgangsordninger på matområdet. Forskriften var nødvendig fordi en måtte ta hensyn til at de nye EU-landene ikke lenger er tredjeland.

I forbindelse med EU- og EØS-utvidelsen skal som kjent Norge, Island og Liechtenstein bidra til en ny finansieringsordning. Utenriksdepartementet leder dette arbeidet, men jeg vil bare her si at jeg ønsker å bidra i denne prosessen ved å tilby bistand og institusjonsbygging på matområdet til de nye medlemslandene i den grad dette blir etterspurt fra landene selv.

Utenriksministeren har hatt stor oppmerksomhet rettet mot arbeidet med å holde fristene for implementeringen av EØS-regelverket. Landbruksdepartementet har i samarbeid med Fiskeridepartementet og Helsedepartementet og underliggende etater gjort en betydelig innsats for god resultatoppnåelse. På veterinærområdet, hvor EU har en svært aktiv regelverksutvikling, er vi som kjent fullt ut harmonisert.

EU gjør stadig hyppigere bruk av forordninger i stedet for direktiver. EU er også blitt betydelig større etter utvidelsen. Konstruktiv deltakelse i arbeid som skaper godvilje, og hvor vi er tidlig inne i prosessen, vil derfor være enda høyere prioritert i arbeidet videre. Norge deltar i mange komiteer og arbeidsgrupper som Europakommisjonen har opprettet på matområdet. Disse arbeidsgruppene er viktige premissleverandører i den senere politiske prosess, og vi vil styrke vår innsats på dette området. Men jeg ser også betydningen av at vi i større grad enn tidligere satser på påvirkning rettet mot EUs ministerråd og Europaparlamentet for å sikre norske vitale interesser.

Åslaug Haga (Sp): Bare et par korte spørsmål. Jeg takker landbruksministeren for orienteringa. Det er mulig at jeg fulgte litt dårlig med når det gjelder de nye GMO-forordningene i EU, men kan landbruksministeren utdype noe nærmere hvordan han opplever at konsekvensene blir for Norge? Vil disse forordningene innebære at vi må gjennomgå, vurdere på nytt, eventuelt endre lovverket vårt på dette området? Så konstaterer jeg at landbruksministeren, prisverdig, snakker om at vi må ha valgmuligheter i forhold til GMO, både når det gjelder å ha GMO-fri produksjonsform, og at forbrukerne også må kunne ha muligheten til å velge GMO-frie produkter, og i den forbindelse nevnte han at man muligens måtte gå veien om internasjonale avtaler i så henseende. Spørsmålet mitt går på hva han da sikter til. Dette er interessant, og spørsmålet er om det ligger noe i kjømda, og innenfor hvilke organisasjoner det ligger? – Det var GMO.

Så et veldig kort spørsmål til protokoll 3. Kan landbruksministeren gi en noe nærmere vurdering av hvordan han oppfatter balansen i forhandlingene knyttet til protokoll 3?

Gunhild Øyangen (A): Det var en svært omfattende orientering, alt fra avslutningen av viktige forhandlinger om GMO, utvidelsen østover osv. pluss priser på landbruksvarer, så det er ikke mulig å komme inn på alle punkter her. Vi tar dette til foreløpig orientering. Det var også litt uklart for meg hva konsekvensene på GMO-siden blir for Norge. Vi er jo kjent med at det har vært en omfattende diskusjon innad i EU, og jeg vil nok si at hvis vi skal forandre politikk på dette området, må vi etter mitt syn ha en grundigere drøfting også i Norge.

Ellers har jeg et spørsmål angående endring i antibiotikaresistensproblematikken, der Regjeringen nå signaliserer at en faser ut det unntaket som Norge har hatt på sinkbacitracin over lang tid. Kunne landbruksministeren redegjøre litt for konsekvensene en slik opphevelse av unntaket vil få her i Norge?

Bjørn Jacobsen (SV): Først: Eg er veldig glad for å høyre landbruksministeren si verkeleg restriktive linje i forhold til GMOprodukt, og at retten til å velje noko anna, iallfall skal vere til stades.

Men mitt spørsmål på GMO går i forhold til fiskeoppdrett, for det er jo der sjansen er størst for at det er innblanding av GMO, og vi vil i neste omgang kunne få førespurnad om vår lakseeksport, som har brukt dette fôret, om den er GMO-fri. Så kva slags tiltak har vi fått der?

Så eit spørsmål om auka handel med landbruksvarer: Korleis vurderer landbruksministeren dei ti nye medlemslanda sin innverknad på den etter mitt skjønn manglande marknadsreguleringa ein har hatt innafor EU? Ein har oppnådd ein enorm overproduksjon på grunn av at ein ikkje har klart å få til ei skikkeleg marknadsregulering. At ein no får ti nye land, vil det føre til ikkje berre ein auka handel, men også eit auka press nettopp av di ein har for dårleg marknadsregulering?

Så eit spørsmål om sprøytemiddel, pesticider: Kjem landbruksministeren til å halde fram ved eventuelle endringar av regelverket at Noreg er i ei spesiell stilling i forhold til klima, altså at pesticider, sprøytemidler, blir brotne mykje saktare ned i eit kaldare klima? Det har vore noko av bakgrunnen for at vi har hatt andre reglar hittil.

Så til antibiotika og sinkbacitracin: Grunnen til at ein har tillate innblanding av det i fôr, er jo at dyra ikkje har tålt fôret. Korleis førebur ein seg, når ein får desse endringane, på det å få ein ny type fôr som då dyra, det dreier seg stort sett om kylling og smågris, skal kunne tåle?

Statsråd Lars Sponheim: Til Åslaug Haga, GMO og konsekvenser: Ja, vi har vårt nasjonale regelverk, Stortinget har trekt opp retningslinjer for det, og som jeg sa i mitt svar, vil Regjeringen, kort sagt, følge det, selv om det nå skjer endringer i EU. Det vi vet, er jo at EU ganske nylig opphevet det såkalte moratorium. Det er det flere land i EU som ikke uten videre aksepterer, så det foregår en betydelig debatt i EU om den opphevelsen. For oss har det ingen direkte konsekvenser. Vi har en egen selvstendig behandling av dette uansett. Men det er klart at i det øyeblikket produkter som nå i mange år ikke har vært lovlig i EU, blir lovlig i EU og derfor brukt i Norge, så vil det jo i neste omgang fort bli et press, da kommer på en måte søkelyset sterkere på det norske forbudet, for de som da utbyr disse produktene, opplever å slippe til på det europeiske markedet. Så indirekte representerer nok dette et økt press mot en strengere norsk linje på dette området. Men som jeg varslet, har Regjeringen tenkt å overholde det, og Stortinget har også lagt vekt på at det skal skje.

Når det gjelder de internasjonale sammenhenger hvor Norge prøver å påvirke, er det selvsagt innenfor EØS-avtalens muligheter, og så er det Cartagena-protokollen som er vår mulighet til å påvirke dette internasjonalt. Det handler først og fremst om dette vi legger vekt på, nemlig å ha sann og ærlig informasjon og markedsføring overfor forbrukerne, slik at man kan velge. Det forutsetter at vi har effektiv sporbarhet, og at vi vet å ha god opprinnelsesmerking, slik at man kan være sikker på at det man forteller at produktet inneholder, er sant.

Når det gjelder protokoll 3 er, som jeg sa i mitt innlegg, vår erfaring at næringen som dette berører i Norge, er rimelig fornøyd med det vi har oppnådd. Det er selvsagt slik at vi, når vi driver slike forhandlinger, har tett kontakt med den industrien som er berørt. Vi må gjøre noen avveininger hele tiden underveis, men når dette nå er kommet så langt – vi fikk jo en ekstrarunde som var forårsaket av våre svenske naboer, som kjent, og vi måtte vel gjøre noen justeringer og innrømmelser på noen områder der – opplever vi at industrien er rimelig fornøyd med det som kom ut av protokoll 3.

Så nevner Gunhild Øyangen GMO også, og det ligger vel i de svarene jeg har gitt, at her følger Regjeringen de retningslinjer og regelverk som Stortinget hele tiden har trukket opp for oss – retningslinjer og regelverk som vi har på de områdene jeg refererte hvor vi har en strengere linje i Norge, og det er vi selvsagt helt enig i viktigheten av.

Sinkbacitracin har en lang historie, som dere er kjent med. Bondevik I-regjeringen fremmet et forslag om å forby sinkbacitracin i Norge, men Stortinget valgte å si at vi ønsker fortsatt å ha adgang til å bruke sinkbacitracin, i fôr vel å merke, av hensyn til en norsk produsent på området – det er vel Alpharma, som holder til her rett vest for Oslo, ikke fordi det norske markedet betyr noe, jeg mener å huske fra den gang at forbruket var helt nede på et par kilo i Norge i året, men fordi det er viktig for en norsk eksportør å vise til at dette produktet er lovlig i bruk som fôr i hjemlandet. Men nå har vi altså fått et EU-regelverk som forbyr dette, og som også har konsekvenser for oss fra 1. januar 2006.

Regjeringen kan selvsagt gå til konfrontasjon på dette punktet, men Regjeringen har da valgt å følge det EU gjør. Jeg har ikke alle detaljer ved dette, fordi det ikke ligger under mitt ansvarsområde – det er Helsedepartementet og Næringsdepartementet – men jeg har forstått det slik at produsenten er atskillig mer fortrolig med dette nå enn da saken var oppe til behandling i Stortinget for noen år siden, fordi det fortsatt vil være et lovlig middel når veterinær skriver ut resept. Det er salg over disk, altså ikke som medisin, men som fôr, som er problemet, men de kan fortsatt reise ut i verden og markedsføre produktet sitt og vise til at som medisin er det fortsatt et lovlig produkt i Norge, for det har selvsagt en medisiner lov å skrive ut resept på.

Fiskeoppdrett: GMO-fritt fôr er det viktigste virkemidlet der, og det Regjeringen legger vekt på, er at det skal merkes, og det skal merkes sant, for det er det jo også et press om at vi ikke skal gjøre. Men det egentlige problemet er at vi i økende grad opplever at det er vanskeligere og vanskeligere å få tak i fôr på verdensmarkedet hvor det er mulig å kunne garantere at det er GMO-fritt. Det er litt av den store utfordringen.

Så reiser Jacobsen et svært tema, nemlig: Hvilke konsekvenser får hele EUs landbrukspolitikk for de ti nye EU-landene? I Norge er det iallfall slik at der dette berører det norske markedet, i hvert fall i første omgang, er det regulert gjennom de ordninger vi nå har innenfor protokoll 3 og artikkel 19 osv., med kvoter og slikt. Vi har nok rimelig kontroll, må vi kunne si, på de volumene som kan påvirke norsk landbrukspolitikk. Da kan man bare tenke seg hvordan disse ti nye landene kan påvirke EUs samlede landbruk og matforsyning.

Jeg lærte i sin tid på Landbrukshøgskolen at når vi kommer til Polen og en del av disse landene, kommer vi til eventyrlige produksjonspotensialer som ikke er tatt ut i dag på grunn av en inneffektiv organisering. Men vi må regne med at det i løpet av noen år med vestlig kapital og kunnskap, vil utløse en tilbudsside fra de nye landene som vil kunne endre hele landbrukspolitikken og matforsyningen i Europa. Det representerer jo store ting.

Når jeg har vært ute og reist i disse landene, har jeg selv vært opptatt av hvilke muligheter som det nye biodrivstoffdirektivet kan gi f.eks i nye produksjonsområder. Det er klart at med alt det jordbruksarealet som Europa samlet nå har, er evnen til å produsere langt utover det Europa klarer å spise unna. Og med det kostnadsnivået får man ikke solgt det på verdensmarkedet uten å subsidiere, noe som WTO sannsynligvis vil legge grenser for. Det å søke etter nye områder og bruke jordbruksarealer som har større markeder, vil ha en avgjørende rolle. Biodrivstoffdirektivet har veldig mye av dette i seg, at man kan produsere energi og ikke mat på jordbruksarealer.

Når det gjelder sinkbacitracin, er det slik at nå har markedet i Norge, som jeg nevnte i mitt innlegg, bestemt seg for ikke å bruke dette lenger. Det er et selvpålagt forbud. De klarer seg meget godt uten, for å si det slik.

Gunhild Øyangen (A): Jeg lurer på om landbruksministeren kan si litt mer om hvilken prisutvikling som ventes innenfor EU, om man har ferske tall for handelslekkasje, og om man kan registrere en økning i handelslekkasjen. Og til slutt, når vi har landbruksministeren her, om han kan si noe om status i landbruksforhandlingene i WTO.

Statsråd Lars Sponheim: Det er vanskelig å spå om prisutvikling. Det er vel slik at økt handel fra land utenfor EU inn til EU, representerer et betydelig prispress. Det har vi sett de siste årene, f.eks. når det gjelder kyllingimport fra Sør-Amerika, som er å få kjøpt rett over grensen for Norge, og som åpenbart har bidratt til sterkt prispress. Vi må regne med at det at lavkostland nå kommer inn som fullverdige medlemmer av EU, bidrar til prispress, i hvert fall over litt tid og mellomlang sikt, ved at man begynner å få vestlige investeringer, ny teknologi og atskillig større driftsenheter. Polen representerer i dag liten trussel mot det europeiske matmarkedet, fordi leveringsevnen er begrenset. Der er det ennå hver mann tre kyr, i landbruket. Men dette kommer til å endre seg ganske fort. Da må vi regne med at en tilbudsside til et lavere kostnadsnivå åpenbart vil påvirke det hele. Da har vi kjedereaksjonene, hvordan lavere pris påvirker grensene etter hvert som vi kommer oppover mot Norge, slik som vi opplever på en del andre områder.

Noe mer presis enn det tror jeg at jeg har problemer med å være. Jeg må i så fall få komme tilbake med informasjon og mer presise vurderinger av det.

Når det gjelder handelslekkasje, spesielt fra norsk side, er det vel slik at det heller har svingt litt tilbake igjen, hvis en ser bort fra den perioden som har vært nå i noen uker. Det er vel heller slik at utviklingen i kronekurs har bidratt til at den veksten som vi så en stund, ikke har gått i samme retning. Den er fremdeles meget høy. Det må vi vel kunne si. Den har vel kanskje vel så mye sammenheng med alkohol- og tobakkspolitikk som direkte matpolitikk.

Når det gjelder WTO, kan utenriksministeren sikkert orientere bedre om det enn meg, fordi han har et høyere aktivitetsnivå der. Men hvis jeg bare kort skal si det sett fra min side, er det slik at det nå er en fase med en stor aktivitet bilateralt og mellom de ulike partene. Det må være mer interne vurderinger, og det tror jeg utenriksministeren vel så godt kan si noe om, hvis han får lov.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg hadde tenkt at vi skulle komme tilbake til Stortinget i Den utvidede utenrikskomite før sommerferien for å gi en status av WTO-forhandlingene, og herunder landbruksbiten. Det er slik at det har vært en viss utvikling på WTOområdet i den forstand at det som formelt sett veltet Cancun forhandlingene, nemlig de såkalte Singapore-issues, nå er mer eller mindre sortert ut uformelt, uten at det har vært annet enn konsultasjoner i hovedstedene. Det er bare er en av dem som er tilbake, og som kommer til å bli en del av resultatet av Doha-runden, nemlig handelsfasiliteringer. Det andre er altså landbruket, som det nå har vært visse spørsmål om en vil greie å komme videre med i løpet av juli måned.

Nå har G20-landene lagt på bordet et så ambisiøst opplegg for hva de ønsker seg for sitt vedkommende, og en foreløpig vurdering, som eventuelt må bekreftes i løpet av en ukes tid, er at sjansen for å komme av bakken i løpet av juli måned ikke er veldig stor. Derfor har jeg også valgt å si, i hvert fall foreløpig, at det vil holde med en redegjørelse i Den utvidede utenrikskomite. Hvis det nå skulle vise seg at det i løpet av neste uke likevel skulle bli en substansiell fremgang, tror jeg vi må ha mer omfattende konsultasjoner, men sjansene for det er nå meget, meget små, så langt vi kan se.

Stortinget.no

Europautvalget - EØS-utvalget tirsdag 1. juni 2004 kl. 15:15

Sak nr. 1