Statsråd Einar Steensnæs: Europakommisjonen utferdiget i juni 2001 et klageskrift – mer populært kalt ”SO”, Statement of Objections – mot Statoil og Norsk Hydro for påståtte brudd på konkurransereglene i forbindelse med salg av gass til Kontinentet gjennom GFU. I juli 2001 fikk også de øvrige gassproduserende selskaper på norsk sokkel tilsvarende klageskrifter.

Ifølge kommisjonen var Gassforhandlingsutvalget et ulovlig eksportkartell. Dersom kommisjonen avslutter saken ved at den fatter et formelt vedtak om dette – et negativt vedtak – kan resultatet i værste fall bli bøter på flere titalls milliarder kroner samt krav om å rette opp følgene av den påståtte regelstridige atferd. Det kan innebære at kjøpere gis en ensidig rett til å gå fra eller reforhandle inngåtte avtaler, hvilket kan ha svært betydelige økonomiske konsekvenser.

Det er selskapene som er adressater for kommisjonens klageskrifter, ikke norske myndigheter. Klageskriftene er imidlertid rettet generelt mot alle gassalg fra norsk kontinentalsokkel fra 1989 og frem til klageskriftene ble avgitt, og således også indirekte mot det norske ressursforvaltningssystem som GFU har representert. Ettersom GFUordningen var lovlig etablert av norske myndigheter og pålagt rettighetshaverne, har norske myndigheter intervenert i konkurransesaken som såkalt interessert tredjepart.

Vi har fremholdt overfor kommisjonen og EUs medlemsland at selskapene ikke kan holdes ansvarlige for et myndighetspålagt institutt. Dette er derfor ikke en sak som burde behandles under konkurranseretten, men eventuelt et spørsmål om norske myndigheters etterlevelse av EØS-avtalen. Spørsmålet er derved en sak for ESA, ikke for kommisjonen. På den bakgrunn har norske myndigheter bedt kommisjonen om å sette saken til side.

Kommisjonen indikerte i februar i år at siktemålet var å avslutte saken før sommeren. GFU-saken er vanskelig og vil representere en betydelig utfordring for norske myndigheter dersom kommisjonen skulle fatte et negativt vedtak. Saken vil da bli påanket av selskapene og vil måtte føres videre i EF-domstolen. Norske myndigheter har gitt uttrykk for at de vil støtte selskapene i en slik eventuell ankesak. Parallelt med den formelle behandlingen av klageskriftet har det vært kontakt mellom norske myndigheter og DG Konkurranse.

Konsultasjonene med kommisjonen har etterlatt det inntrykk at man der ikke først og fremst er ute etter å ramme norske selskaper med bøter. Det man er opptatt av, synes i hovedsak å være å sikre at det europeiske gassmarkedet blir mer likvid. Her har Norge og kommisjonen sammenfallende tilnærming, altså å forsyne markedet med tilstrekkelig gass, for å si det på en annen måte. Norske gassprodusenter har således solgt gass på individuell selskapsbasert etter 1. juni 2001, da GFUordningen ble avviklet innenfor EØS-området. Fra 1. januar i år er GFUordningen avviklet fullt ut.

Med sikte på å sondere mulighetene for en avtalt løsning på saken har det også vært samtaler mellom kommisjonen på den ene siden og enkeltselskaper på den andre. For å bidra til å øke konkurransen i markedet ønsker kommisjonen at disse selskapene skal påta seg visse leveranser av ny gass gjennom inngåelse av nye kontrakter til nye kunder, men da innenfor det selskapene selv finner kommersielt forsvarlig. Vi avventer for tiden resultatene av disse samtalene. Det er derfor for tidlig å si noe om hvorvidt de vil føre frem, eller om en vil måtte gjennomføre en full ankebehandling av et negativt vedtak i EFdomstolen.

Lederen: Takk skal du ha. Ber noen om ordet? – Hallgeir H. Langeland!

Hallgeir H. Langeland (SV): Takk for orienteringa.

Eg har blitt fortalt at det er ein betydeleg dissens innetter i kommisjonen i forhold til DG Konkurranse og DG Energi. Eg lurer på om statsråden kunne seia noko om det er rett at det er ulike vurderingar i forhold til dei ulike behova som desse to DGer har, at DG Energi altså er meir oppteken av det langsiktige, mens DG Konkurranse er meir oppteken av problematikken.

Når det gjeld Barcelona-møtet, kunne eg i tillegg tenkja meg å spørja om endringsdirektiva har noko å seia for denne saka.

Statsråd Einar Steensnæs: Det siste er ikke relevant å trekke inn her.

Når det gjelder selve saken som sådan, siden EU da definerer dette innenfor konkurranseretten, i strid med det som er den norske oppfatningen, nemlig at hvis det skulle være noen sak, burde det ha vært en sak for ESA. Det er DG Konkurranse som har saken som sådan. Jeg hadde en samtale med Loyola de Palacio, som er kommissær for energi og transport, og hadde en god samtale med henne om dette. Men hun henviste da til Monti, som er kommissær for konkurranse, som rette vedkommende.

Det jeg kan si, er at dialogen med kommisjonen har vært god og åpen. Jeg tror også det er rett å si at den kontrakten som ble inngått nå nylig mellom Statoil på den ene siden og britiske kjøpere på den andre siden, for 5 milliarder standard kubikkmeter, har iallfall med tydelighet vist at den frykten som kommisjonen skulle ha for at gamle gasskontrakter kunne binde opp markedet, slik at det ikke var ledig gass tilgjengelig, var ubegrunnet. Det er ledig gass i markedet. Gamle kontrakter får ikke den virkning på bindingen og dermed tilgjengeligheten for ny gass, slik kommisjonen har som en vesentlig bekymring.

Jeg får vel også si at samtalene med de selskapene som forhandler – det har vært Statoil og Hydro som har vært de førende i disse forhandlingene – har vært gode. Det er fremgang, får jeg vel si, og de andre selskapene som også vil bli trukket inn i neste omgang, har også, så vidt jeg forstår, fått et tilbud som blir vurdert. Så det er grunn til å håpe på at vi finner en forstandig løsning på denne vanskelige saken.

Lederen: Da er det ikke flere som har bedt om ordet.

Vi takker energi- og miljøkomiteen.

Vi går da til utenriksministerens redegjørelse.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg har tidligere redegjort for EUs tiltak for å beskytte sin stålindustri, i EØS-utvalget 16. april og 21. mai i år.

Det er min oppfatning at tiltakene er i strid med EØS-avtalen og Norges avtale med Det europeiske kull- og stålfellesskapet. Norske myndigheter har overfor kommisjonen protestert med henvisning til ovennevnte avtaler, senest i EØS-komiteen den 31. mai. Kommisjonen mener tiltakene er i samsvar med WTO-reglene og ikke er et brudd på avtaler med Norge. De påberoper seg også EØS-avtalens generelle beskyttelsesklausul -– art. 112 – som grunnlag for sine tiltak. Fra norsk side anser vi ikke vilkårene i art. 112 for oppfylt, og vi anser at EU heller ikke har fulgt fremgangsmåten i art. 113.

Jeg anser den handlemåte og holdning kommisjonen så langt har lagt for dagen i denne saken, som alvorlig. Det er viktig at begge parter viser respekt for det felles rammeverk og det forpliktende samarbeid som EØS er tuftet på. Kommisjonen har ved sin handlemåte for første gang siden EØS-avtalens ikrafttredelse, signalisert manglende respekt for de forpliktelser den har etter avtalen.

Både de mulige negative konsekvenser som EUs tiltak kan få for norsk stålindustri, samt sakens mer prinsipielle karakter, gjør at norske myndigheter legger stor vekt på å følge den opp i forhold til kommisjonen. Det er imidlertid tvilsomt, i lys av kommisjonens reaksjoner så langt, at vi får gjort noe med de midlertidige tiltakene. Foreløpig er industrien i liten grad berørt av EUs tiltak. Industrien antyder selv at den første kritiske testen på om kvotene fylles opp, kan komme mot slutten av sommeren.

Målsettingen for myndighetenes videre oppfølging av saken er derfor å sikre at den norske ståleksporten til EU ikke rammes når de langsiktige tiltakene etter all sannsynlighet trer i kraft i slutten av september. I forhold til det som trolig blir mer langsiktige tiltak – av 2–3 års varighet – er det viktig at både norske myndigheter og industrien spiller inn konkrete forslag til kommisjonen.

Fra norsk side vil saken bli satt opp på EØS-komiteens dagsorden så lenge den er uløst. EUs tiltak har også blitt tatt opp bilateralt på politisk nivå med flere av EUs medlemsland. Det vil være naturlig at vi fortsetter å gjøre dette i forkant av de mer langsiktige tiltak som vi forventer blir besluttet i september.

Videre vil vi også følge opp mangelen på parallellitet i EUs og USAs tiltak, da EUs tiltak favner videre enn USAs tiltak. Dette gjøres i nært samarbeid med industrien og deres kunder i importlandene. Regjeringen vurderer fortløpende, i samarbeid med industrien, hvordan stålsaken med EU skal følges opp. EØS-utvalget vil bli holdt orientert om utviklingen.

La meg til slutt minne om at mens våre reaksjoner overfor USAs ståltiltak skjer innenfor rammen av WTO-regelverket, er det EØSavtalen, hvor Norge har en særstilling som del av det indre marked, som er rammen for våre innsigelser mot EUs tiltak. Hovedprinsippet i EØSavtalen er at tvister mellom EU og EØS/EFTA-statene skal løses ved konsultasjoner. Det gis ingen muligheter for behandling ved en domstol som har myndighet i begge pilarer. Alle de kanaler og mekanismer som EØS-samarbeidet inneholder, er gjenstand for en løpende vurdering for å sikre at vi konsentrerer vår innsats der det er mest effektivt.

Så noen ord om laksesaken. Lakseavtalen, altså myndighetsavtalen, mellom Norge og Kommisjonen utløper 30. juni i år, mens de enkelte eksportørers prisavtaler utløper 30. september i år. På bakgrunn av stigende laksepriser og den undersøkelse Kommisjonen har igangsatt av eventuell fortsatt dumping og subsidier i laksenæringen, er norske myndigheter blitt enige med Kommisjonen om å forlenge myndighetsavtalen til utgangen av september. Det kan bli aktuelt med en ytterligere forlengelse dersom Kommisjonen har behov for mer tid for å fullføre undersøkelsen. En forlengelse ut året har vært antydet. Begge parter vil i så fall kunne si opp avtalen på kort varsel i tidsrommet 30. september-31. desember i år.

Så avslutningsvis noen få ord om Snøhvit. Både nærings- og handelsministeren og finansministeren har redegjort for Snøhvit-saken i utvalget tidligere i år. Nå sist var det finansministeren som på møtet 21. mai oppsummerte fra møtet med ESA 16. mai, der det ble antydet en avklaring i saken under forutsetning av at lovbestemmelsens geografiske virkeområde innsnevres til tiltakssonen for regionalpolitiske virkemidler.

Regjeringen la mandag 27. mai fram et nytt lovforslag i forbindelse med Snøhvit-utbyggingen. Forslaget avgrenser avskrivningsreglene for LNG-utbygging strengt geografisk til Finnmark og fire kommuner i Nord-Troms. ESA godkjente 31. mai i år forslaget til lovendring av skatteregimet som lovlig regionalstøtte. ESA godtok med dette de endrede skattereglene som et regionalpolitisk virkemiddel, dvs. at Snøhvit-prosjektet kan starte som forutsatt.

Lederen: Takk skal du ha.

Ber noen om ordet? – Åslaug Haga.

Åslaug Haga (Sp): Det var bare litt utdypning når det gjelder ståltoll. Her er vi vel alle enige om at EU opptrer på en meget forunderlig måte, og som utenriksministeren sa, at vi her ser en manglende respekt for avtalen. Man kan jo tenke seg at det gjennomføres mottiltak som EØS-avtalen hjemler for, altså at man helt konkret kan bruke avtaleartiklene og gjennomføre mottiltak på områder som er relatert til denne sektoren eller andre sektorer. Hva tenker utenriksministeren i så henseende? Vi begynner vel å nærme oss seks måneder for konflikten.

Utenriksminister Jan Petersen: Det jeg tenker om det, er at det er viktig for oss nå å benytte alle de påvirkningsmuligheter vi har overfor EU. Ikke minst kommer jeg til å ta opp dette i det møtet jeg har med formannsskapet i EU allerede 5. juli i år. Det vil jo være viktig å forfølge denne saken også videre i Brussel.

Jeg tror ikke vi nå skal føre denne saken inn i en ny fase, som jeg skjønner spørsmålet dreide seg om, før vi har utprøvd disse mulighetene. Det er jo ingen enkel sak å innlede mottiltak overfor EU. Jeg tror det er viktig at vi nå prøver å komme oss ut av denne situasjonen, og vi skal gjøre hva vi kan for å få det til. Men vi vil holde utvalget løpende oppdatert om hvordan vi nærmer oss disse spørsmålene nå.

Inge Lønning (H): Når det gjelder den siste saken utenriksministeren nevnte i sin redegjørelse, Snøhvit-saken i forhold til EU, er det jo bare å notere med tilfredshet at problemet er løst.

Når det gjelder stålsaken, har jeg ikke noen tro på at det er et adekvat svar til EU i den situasjonen man har nå, å begynne å diskutere spørsmålet om mottiltak og eventuelle nye mottiltak fra den annen kant. Det er i hvert fall ikke en fruktbar tilnærming. Det som kompliserer denne saken, er jo trekantforholdet, altså USA versus EU, EU versus USA, og Norges plass i dette bildet.

Jeg har lagt merke til at når man bringer dette på bane i forhold til representanter for EU, har de åpenbart en noe annen virkelighetsoppfatning, og vil vel hevde at dette dreier seg om ulike forståelser av EØS-avtalen. Og det er jo slikt som fra tid til tid vil dukke opp, og som man må forsøke å komme til en avklaring på, uten, hadde jeg nær sagt, i utrengsmål å eskalere motsetningene i diskusjonen.

Jeg har imidlertid ett lite spørsmål til utenriksministeren: Har man et inntrykk fra norsk side av at dette på en måte avspeiler en mer generell holdning fra EU-siden til EØS-avtalen, at man kanskje er tilbøyelig til å betrakte den som et svært marginalt fenomen, og dermed at dette også kan tenkes å avspeile en mer allmenn holdning, og at vi eventuelt kan risikere å møte tilsvarende problemer på andre områder i tiden fremover?

Utenriksminister Jan Petersen: Det er første gangen vi møter et problem av denne karakter, men det er jo også på det rene at EØSavtalen er en helt spesiell avtale for EU, og den gir oss for så vidt ut fra forutsetningene ganske gode vilkår. Det er vel på det rene at EU også har andre avtaler, for å si det slik, og det er ikke slik at bevisstheten om EØSavtalen er all verdens utviklet i alle deler av EU-systemet. Det er jo slik at mange av dem som skrev EØS-avtalen i sin tid og hadde en nærhet til den, nå ikke arbeider med den. Det betyr at institusjonens hukommelse om dette er i ferd med å bli dårligere og dårligere. Så bevisstheten om EØS-avtalen er noe Norge må kjempe om hver eneste dag, for å sørge for at den er på plass. Det betyr at en nærhet til EU-systemet nesten i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger faktisk er ganske viktig, også av hensyn til dette.

Når den ene pilaren består av tre ikke altfor store land, og den andre pilaren består av de aller fleste europeiske land, og som nå attpåtil kommer til å få et tilskudd på inntil ti land om et par år, er det jo klart at det er to pilarer av ganske forskjellig størrelse vi her snakker om.

Lederen: Da er det ikke flere som har bedt om ordet her.

Stortinget.no

Europautvalget - EØS-utvalget tirsdag 18. juni 2002 kl. 15.15

Sak nr. 1