Utenriksminister Knut Vollebæk: Som redegjort for tidligere, har ESA gitt Norge frist til 31. desember 1998 for å foreta de pålagte endringer i arbeidsgiveravgiften. Norge søkte ESA om utsettelse av denne fristen, men fikk avslag på dette.

I tråd med den holdning som Regjeringen gav uttrykk for under utvalgets møte i september i år besluttet Regjeringen derfor å sende en begjæring direkte til EFTA-domstolen om at plikten til å oppfylle vedtaket utsettes til domsavsigelse foreligger. Begjæringen ble sendt fredag 13. november. Vi forventer at domstolen vil ta stilling til begjæringen relativt raskt, ventelig allerede før jul.

Når det gjelder rettslige forhold, både nasjonalt og i EØSsammenheng, er situasjonen som følger: Dersom domstolen sier ja til utsettende virkning av ESAs vedtak, betyr det at dagens situasjon videreføres frem til endelig domsslutning i saken. Vi har tidligere antydet at det vil kunne foreligge medio 1999, men tidspunktet er fortsatt nokså usikkert.

Dersom Norge taper saken, vil ESA eventuelt kunne pålegge Norge å tilbakebetale ulovlig støtte i perioden 1. januar 1999 og fram til EFTA-domstolens endelige avgjørelse foreligger. Et slikt krav om tilbakebetaling er det ikke hjemmel for i dagens norske lovgivning. Regjeringen tar ikke sikte på å fremme en endring for Stortinget før endelig dom i saken foreligger. Bedriftene kan således føle trygghet for at dagens ordning består inntil EFTA-domstolen har fattet sitt endelige vedtak, og at eventuelle krav om tilbakebetaling ikke vil bli fremmet. Dette er et spørsmål som har vært reist her i komiteen tidligere.

Finansdepartementet har sendt ut en pressemelding om saken, hvor det også presiseres at det ikke er mulig å foreta endringer i arbeidsgiveravgiften før dette er vedtatt i Stortinget. Videre informasjonsopplegg vil bli vurdert i lys av EFTA-domstolens behandling av den norske begjæringen.

Med lederens tillatelse, vil jeg foreslå at finansministeren gir en nærmere redegjørelse for utviklingen i saken.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg redegjorde i EØS-utvalgets møte 10. september i år for hovedsaken. ESA traff sitt endelige vedtak 2. juli i år om den regionalt differensierte arbeidsgiveravgiften og dennes forhold til reglene om statsstøtte i EØS-avtalen. Nå nevner jeg bare kort at ESA i dette vedtaket påla Norge å gjøre begrensede endringer i avgiftsdifferensieringen, og at ESA satte en frist til 31. desember 1998 til å foreta endringene. Min tidligere redegjørelse gjaldt også Regjeringens beslutning om å bringe vedtaket inn for EFTA-domstolen, og at søksmålet i seg selv ikke fritar Norge fra å oppfylle vedtakets pålegg fra 1. januar 1999.

Som nevnt, er Norge i utgangspunktet forpliktet til å følge vedtaket inntil dom er falt, og således foreta de endringene vedtaket pålegger innen 31. desember i år. Dom ventes å falle i løpet av 1999, men neppe like etter nyttår.

Gjennomføring av vedtaket nå ville kreve omfattende endringer i en ordning som har vært praktisert i over 20 år. Gjennomføring av vedtaket ville videre kunne få avgjørende betydning for lønnsomheten av enkelte foretak. Regjeringen opplever det derfor som meget urimelig om Norge skulle være forpliktet til å gjennomføre vedtaket så lenge gyldigheten av vedtaket bestrides for domstolen. Dette gjelder særlig på bakgrunn av at den endelige avgjørelsen ventes i løpet av 1999, det er således kun tale om en mindre utsettelse.

Regjeringen søkte på dette grunnlag ESA om fristutsettelse til 1. januar 2000, men fikk 8. oktober avslag på søknaden, slik utenriksministeren orienterte om i forrige møte i EØS-utvalget.

Regjeringen besluttet etter ESAs avslag å begjære for EFTAdomstolen selv at søksmålet gis oppsettende virkning. At søksmålet gis oppsettende virkning vil si at plikten til å følge vedtaket utsettes til domstolens avgjørelse foreligger. Begjæringen ble sendt fra Regjeringsadvokaten fredag 13. november.

Hvis domstolen gir søksmålet oppsettende virkning, er ikke Norge forpliktet til å følge vedtaket før en eventuell dom i Norges disfavør foreligger. Hvis domstolen ikke gir søksmålet oppsettende virkning, er Norge i utgangspunktet forpliktet til å følge vedtaket inntil eventuell dom i Norges favør foreligger. Problemet er imidlertid at det på det tidspunktet begjæringen om oppsettende virkning eventuelt blir avslått, vil være for sent til å forberede oppfyllelsen av vedtaket innen den fristen som er satt.

Regjeringen har derfor funnet det nødvendig allerede nå å se på konsekvensene av at domstolen ikke skulle gi søksmålet oppsettende virkning. Vi må da ta stilling til spørsmålet om det skal forberedes en gjennomføring av ESAs vedtak innen 31. desember i år, eller om vi skal avvente den endelige dommen fra EFTA-domstolen.

I utgangspunktet er det ønskelig at Norge overholder de forpliktelser en har i forhold til ESAs vedtak. Regjeringen har imidlertid lagt avgjørende vekt på de tidligere nevnte momenter som gjør det meget urimelig om Norge skulle være forpliktet til å gjennomføre ESAs vedtak under domstolsbehandlingen av det. Regjeringen har derfor konkludert med at den ikke er innstilt på å fremme forslag til Stortinget om skjerpelser i arbeidsgiveravgiften i tråd med ESAs vedtak, selv om begjæringen om oppsettende virkning skulle avslås av EFTA-domstolen, og Norge såldes ville bryte sine EØS-rettslige forpliktelser for tidsrommet fram til endelig dom faller. Det har ikke vært naturlig å meddele domstolen dette ennå.

Jeg vil understreke at det her kun er tale om en kortvarig periode. Norske myndigheter må respektere en eventuell dom mot Norge og i tilfelle gjennomføre vedtaket senere. Det finnes eksempler i EU-systemet på en viss overbærenhet i startfasen av en forpliktelse.

Betydningen av om Norge gjennomfører vedtaket innen fristen eller avventer dom, er avhengig av utfallet av dommen. Dersom Norge vinner søksmålet, vil en manglende oppfyllelse av vedtaket for perioden 1. januar 1999 til dom faller, neppe få særlig betydning.

Dersom Norge derimot taper saken, vil en manglende gjennomføring innen vedtakets frist innebære at ESA i henhold til EØSavtalen kan reise krav om at norske myndigheter skal kreve tilbakebetalt statsstøtten i form av etterbetaling av avgift for perioden fra 1. januar 1999 og til dom faller. Dette gjelder de bedrifter som har hatt lavere arbeidsgiveravgiftssats enn det ESAs vedtak tillater.

I lov om offentlig støtte av 27. november 1992 - statsstøtteloven - finnes hjemmel for å kreve tilbakebetaling av ulovlig støtte. Men denne loven antas i henhold til en utredning fra Justisdepartementets lovavdeling ikke å omfatte foreliggende tilfelle med etterbetaling av arbeidsgiveravgift. Oppkreving av ny avgift står her i en annen stilling enn krav om tilbakebetaling av tidligere utbetalt, kontant statsstøtte. Det finnes derfor ikke på det nåværende tidspunkt hjemmel overfor bedriftene til å oppfylle et eventuelt pålegg om tilbakebetaling. Det betyr at en ved ikke å gjennomføre ESAs vedtak innen fristen risikerer å ikke kunne oppfylle et eventuelt pålegg om å kreve etterbetaling av arbeidsgiveravgift. Avgiftspålegg kan ikke gis med tilbakevirkende kraft.

Under sakens gang kan en manglende oppfyllelse av vedtaket fra norsk side møtes med en begjæring fra ESA for EFTA-domstolen om midlertidig forføyning om at Norge plikter å oppfylle vedtaket. En slik midlertidig forføyning innebærer bare domstolens konstatering av plikten til å oppfylle ESAs vedtak inntil dom foreligger.

ESAs vedtak og Norges folkerettslige forpliktelser etter dette skaper ikke direkte noen plikt for arbeidsgiverne til å betale økt arbeidsgiveravgift til staten. For arbeidsgivernes plikter er det avgjørende hva som gjelder etter norske interne regler slik de er vedtatt av Stortinget. Ettersom det er konstatert at statsstøtteloven ikke gir hjemmel til å kreve etterbetaling av arbeidsgiveravgift, risikerer ikke arbeidsgiverne noe slikt etterbetalingskrav før fra det tidspunkt Stortinget eventuelt har vedtatt regler om dette.

Finansdepartementet avgav i anledning av at den norske begjæringen om oppsettende virkning ble sendt den 13. november 1998 en pressemelding om saken. I tillegg til å informere om begjæringen ble det nevnt i pressemeldingen at det ikke er mulig å krev inn noen økt arbeidsgiveravgift i tråd med ESAs vedtak før dette eventuelt er vedtatt av Stortinget.

Etter min oppfatning er dette en vesentlig informasjon til bedriftene. Pressemeldingen skulle derfor være egnet til å redusere den bekymring som har oppstått på grunnlag av ESAs vedtak og domstolsbehandlingen av dette. Vi kan av hensyn til EØS-systemet vanskelig gå ut til offentligheten med Regjeringens standpunkt til et eventuelt avslag på begjæringen om oppsettende virkning. Det neste tidspunktet det er naturlig å gå ut med informasjon på, er når begjæringen er avgjort.

Einar Steensnæs (KrF): Dette var forholdsvis komplisert.

Men bare for å få bekreftet at det som nå sies: Valget står mellom å gjennomføre det som ESA nå har tilrådt norske myndigheter med den risiko at senere domstolsbehandling skulle vise at Norge likevel får rett, og at en gjennomfører dette i tråd med ESAs anbefaling med den ulempe det vil bety for norske bedrifter.

Det er altså et valg mellom to vanskeligheter. Det ene medfører at en gjennomfører dette - jeg får gjenta det, gjennomfører dette - etter ESAs anbefalinger og dermed utsetter bedriftene for en ulempe som kan vise seg ikke å være der likevel på grunn av at domstolen gir oss rett.

Men det motsatte er risikoen for at hvis en bare lar dette gå, vil kravet om tilbakebetaling vil melde seg på et eller annet tidspunkt Jeg skjønner at det foreløpig ikke er lovhjemmel for å gjennomføre dette, men at slik hjemmel kan gis av Stortinget, og i tilfelle domstolen ikke skulle gi oss rett, vil det for disse bedriftene komme en regning på bordet en eller annen gang. Jeg vil gjerne også få bekreftet at Regjeringens vurdering er at sannsynligheten for at det norske kravet, det norske synet skal vinne igjennom, er større enn at ESAs syn skal vinne gjennom, at det er årsaken til at en kommer til den konklusjonen.

Carl I. Hagen (Frp): I denne type spørsmål syns jeg at selv om vi er part i en sak overfor andre domstoler, er vi også et land, og en nasjonalforsamling, som pålegger vårt eget lands bedrifter og innbyggere lover og regler. Da bør vi i utgangspunktet gå foran med et godt eksempel - når vi selv er i en situasjon hvor vi er inne i en avtale - og opptre i samsvar med avtalen. Vi må ikke holde en moralsk pekefinger over bedrifter og borgere som ikke følger avtaler, lover og regler. Derfor bør vi ikke gjøre det Regjeringen nå legger opp til. Det er sagt helt klart at etter avtalen har vi i utgangspunktet plikt til å følge ESAs pålegg, med mindre vi har mottatt en oppsettende virkning fra domstolen. Når vi da kynisk ser bort fra det og ikke iverksetter forberedelsesarbeidet til å etterkomme det vi er pålagt i henhold til avtalen, er det en sabotering av avtalen - at man de facto prøver å komme i en posisjon hvor man ikke kan gjøre det fordi man nekter å gjøre det. Jeg syns det hadde vært mer korrekt i henhold til rettsstatsprinsippet at Regjeringen utarbeider de nødvendige forslag til Stortinget for å etterkomme ESAs pålegg. Så får man håpe at man snarest mulig får et vedtak om den oppsettende virkningssøknaden, men at man ikke har somlet og kastet bort uker med forberedelsesarbeid som en lovlydig borger og en lovlydig bedrift av norske domstoler ville fått meget negative anmerkninger for i en dom. Så det å spekulere i at man vinner frem ved ikke å gjøre det som man skal gjøre, er ikke en måte som vi kan gi vår tilslutning. For vi vet at det må forberedes, det må utarbeides i det juridiske apparatet, i bestemmelsene og odelstingsproposisjonene osv. Det burde for lengst ha vært klart.

Regjeringen bør i hvert fall sørge for at forberedelsesarbeidet er der, særlig når det også, vi jeg tro, etter det som allerede har skjedd, er mer grunn til å regne med at ESA har bedre argumenter enn vi har. Det ville nesten være merkelig om det ikke var slik. At vi har forsøkt oss, er greit, men når vi ikke har den oppsettende virkning i boks, og heller ikke har lovgivning for å kreve tilbake fra bedriftene i ettertid, er det ikke en metode i rettstenkning og skikkelig oppfølging av avtaler som jeg mener Norge bør holde seg til. Vi bør iverksette forberedelsene og gjøre det på normal måte, og heller håpe på den glede at bedrifter som har betalt inn en høyere arbeidsgiveravgift, kan få denne tilbake hvis vi vinner dommen, og at alle bedriftene er vel gjort oppmerksom på hvilken sjanse man her har. Norsk lovgivning ikke gir oss hjemmel for å kreve tilbake, noe egentlig EØS-avtalen krever at vi skal kunne gjøre, ifølge det finansministeren sa. Og så spekulerer vi i at vi ikke har vår egen lovgivning på plass til å gjøre det vi er traktatforpliktet til å gjøre. Dette syns jeg er en uforsvarlig opptreden fra et lands og en regjerings side.

Hill-Marta Solberg (A): Det er ingen tvil om at denne saken har blitt en komplisert sak. Samtidig er det ingen tvil om at Regjeringen har hatt bred støtte fra et stort flertall for de konklusjonene som har vært truffet underveis i denne vanskelige saken, som det å bringe saken inn for domstolen.

I motsetning til Carl I. Hagen, slik jeg oppfatter hans innlegg, forstår jeg det slik at det i Regjeringen er gjort en del forberedende arbeid, men at man slik situasjonen totalt sett ser ut, er kommet til en beslutning om ikke å bringe forslaget for Stortinget innenfor den tidsfrist som måtte være nødvendig, om man skulle innfri de pålagte endringene fra ESA.

Jeg syns det er grunn til å understreke at ESA ikke er noen domstol, men tvert imot part i saken. Det er domstolen som skal avgjøre denne saken, og det legger vi i Arbeiderpartiet avgjørende vekt på. Det er vår vurdering at Regjeringen gjør de riktige avveiningene i denne vanskelige saken når den også understreker det urimelige i at vi skal pålegges å endre arbeidsgiveravgiften i påvente av at dommen skal falle.

Så alle hensyn tatt i betraktning, uttrykker jeg på vegne av Arbeiderpartiet at vi støtter de vurderingene som Regjeringen er kommet til, og finner at det er riktig å stå denne distansen ut, og at det derfor heller ikke er naturlig at Regjeringen bringer forslag om endringer til Stortinget før vi har fått avklart domstolens behandling. Det er komplikasjoner ved at vi nå avventer den oppsettende virkning som vi har begjært, men også det forholdet tatt i betraktning kommer vi til at det er en riktig beslutning som Regjeringen har tatt.

Øystein Djupedal (SV): I likhet med andre her vil jeg si at det er åpenbart at dette er en komplisert juridisk affære. Jeg forstår også at det er kompliserte avveininger som Regjeringen må foreta. Det er åpenbart at vi så langt ikke har fått medhold, og at vi dermed fra 1. januar kan komme til å bryte en avtale.

Men SV vil gjerne gi de vurderingene Regjeringen gir uttrykk for, vår støtte. Vi har tro på at det skal være mulig å orientere seg fram til at den norske ordningen skal videreføres. Vi deler Regjeringens tro på at det må være mulig å vinne fram i domstolen, for jeg antar at når Regjeringen nå velger den konklusjonen den har valgt, er det ut fra en totalvurdering av at vi etter norsk skjønn står sterkt. Det som er det spørsmål som trenger seg på, er: Ville det i praksis ha vært mulig for norske myndigheter å iverksette dette fra 1. januar? Og hva ville konsekvensen ha vært for de bedrifter som da rammes fra 1. januar ved å få et betydelig påslag i arbeidsgiveravgiften? Er det spørsmål som Regjeringen har vurdert - og hva er eventuelt bakenforliggende årsak til at man ikke har gjort det? Det jeg også gjerne skulle spørre om, er: Har Regjeringen tenkt seg muligheten av at hvis vi nå faktisk ikke vinner fram i EFTAdomstolen, finnes det da gjennom EØS-avtalen andre mekanismer som kan tre i kraft, f.eks. for deler av industrien, som skipsverft, kraft, petroleum, bergverk, stål, telekommunikasjon, som ikke kan fanges opp av andre ordninger? Ser Regjeringen at det fortsatt finnes andre mekanismer, eller vil det i praksis bety at bedrifter rett og slett vil få påslag i arbeidsgiveravgiften uten andre former for kompensasjon?

Per-Kristian Foss (H): Jeg tar også til etterretning at Regjeringen har vurdert det slik at det er verdt å prøve saken for domstolen, både på spørsmålet om iverksettelse og selve prinsippet. Det er vel i og for seg, som Hagen sa, heller ikke ulovlig å prøve norske avgjørelser for en rettsinstans, selv om man da tar visse sjanser - det vet man jo. Det spørsmålet jeg hadde lyst til å stille, var egentlig om finansministeren kunne gi noen vurderinger av sjansene for å vinne frem på de to områder, om han kunne gi noen tall for hva årsprovenyet er totalt både ved å kompensere det - på langt nær lovlig - og ved ikke å kompensere det. Hva er provenyet ved endringen på årsbasis, og hvor langt mener man at det er mulig å kompensere det, som Djupedal var inne på, ved andre EØS-tillatte ordninger?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg konstaterer jo at det er noe forskjellig syn i utvalget på om det er en riktig beslutning eller om det er en uakseptabel beslutning Regjeringen nå har truffet. Det er klart at i utgangspunktet bør man følge de forpliktelser man har etter internasjonale avtaler, det kan det ikke være noen tvil om.

Når vi da allikevel besluttet å gjøre det sånn som vi nå har bestemt oss for, er det av flere grunner. Men først og fremst vil det å fremme forslag for Stortinget nå, allerede før man har uttømt alle muligheter for å slippe å gjøre det - altså inntil saken om oppsettende virkning er behandlet av domstolen - etter Regjeringens oppfatning være å svekke sin egen sak noe. Så vi har ikke ønsket å bidra til å svekke troen på egen sak i forkant. Hvorvidt det da etter en avgjørelse i domstolen vil være tid til å forelegge ting for Stortinget, avhenger selvfølgelig av når denne avgjørelsen blir tatt, og det er det for tidlig å ha noen formening om.

Så var det nok kanskje en liten misforståelse fra Steensnæs’ side når han hadde oppfattet det slik at hvis vi tapte saken, ville det komme en regning i ettertid til de aktuelle arbeidsgiverne som da blir pålagt en ny avgift. Det er ikke anledning til, faktisk etter Grunnloven, å ilegge avgifter med tilbakevirkende kraft. Så avgiften vil bli ilagt fra det tidspunkt Stortinget fatter vedtaket, og da blir det en periode hvor man ikke har oppfylt ESAs pålegg. Hvor sterke reaksjoner det vil medføre i ESA, skal vi ikke si sikkert, men man har i hvert fall sett eksempler på før at man ikke tar det veldig tungt når først vedtakene i sin tid gjennomføres.

Så var det spørsmål om eventuelle andre kompenserende ordninger hvis man skulle tape saken, og det kan ha ganske stor betydning, særlig for de bedrifter som ligger i nullsoner, og som nå vil kunne få full avgift. For disse vil det kunne være en ganske betydelig utgift. Det har også vært med i Regjeringens vurdering spørsmålet om man nå skulle pålegge en slik avgift, som så kanskje etter domstolsavgjørelsen viser seg ikke å være berettiget. Det kan jo da ha skjedd ting med bedriften før den dommen er falt, som vil kunne være uheldig. Men meg bekjent - og nå må jeg støtte meg på folk bak meg - er det ikke andre kompenserende ordninger tilgjengelig. Så hvis man taper, vil dette bli en betydelig merbelastning. Og det er snakk om årlige beløp i størrelsesordenen omkring 300 mill. kr for de bedrifter som rammes hvis vi skulle tape i domstolen.

Komiteens leiar: Vil utanriksministeren kommentere?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg tror ikke det er så mye mer å si - det eneste måtte være spørsmålet om det, hvis man har fått en dom mot seg, finnes andre mekanismer. Det gjør det ikke. Som også finansministeren nevnte, domstolens avgjørelse vil vi måtte rette oss etter.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil først konstatere at man altså gir avkall på en innstrammingsvirkning på 300 mill. kr. En skulle tro at Regjeringen var opptatt av andre ting enn akkurat det, men jeg skjønner at det er slik.

Jeg vil bare korrigere, for jeg synes det er nødvendig: Hill- Marta Solberg sa at ESA var «part i saken». ESA har jo den samme rolle som det norske Konkurransetilsynet, og det å betegne et tilsyn med at «parter» i en avtale følger det, en «part i saken» mot Norge, synes jeg er noe urimelig. ESA er en objektiv, nøytral instans som skal påse at alle parter som gjør en avtale, holder den, på lik linje med våre egne myndighetsorganer som skal påse at norsk lov følges. Jeg vil bare gjenta at jeg ser det slik at det signalet vi eventuelt sender ut når denne saken senere offentliggjøres, er å si til alle at de som blir pålagt restskatt i ligningen - og bl.a. har det skjedd med undertegnede et par ganger - godt kan la være å betale den inntil dommen er falt tre år senere. Nå er regelen helt klinkende klar, man skal betale sin restskatt selv om man klager, selv om det blir domstolsak. Den prinsipielle holdningen Regjeringen legger opp til, er å si til alle som får krav fra norske myndigheter, at man kan la være å etterkomme lovene og reglene om å innbetale, fordi man har anket, fordi man klager det inn for domstolene og spekulerer i at man da vil vinne. Det er den linjen som Regjeringen her i realiteten legger opp til. Det ble bekreftet av finansministeren at vi har i realiteten etter avtalen plikt til å rette oss etter dette hvis vi ikke har fått oppsettende virkning av domstolen. Pålegget skal gjennomføres selv om det er anket. Det er helt parallelt til alle ligningssaker og restskatt. Det er det signalet den norske regjering sender til den norske befolkning. Det kan ikke være slik at man krever av sin befolkning forhold som man ikke følger selv når det gjelder internasjonale avtaler. Jeg vil bare ha sagt det.

Komiteens leiar: Offentleggjering av den protokollen som Carl I. Hagen her refererer til, skjer om akkurat eitt år frå i dag.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er mulig at heller finansministeren enn utenriksministeren burde uttalt seg når vi snakker om restskatt, men jeg har lyst til å si til Carl I. Hagen at sammenligningen halter noe. Det er klart at en norsk regjering skal være skikkelig og ordholden også i internasjonale sammenhenger, men her ligger det faktisk en mulighet til å gå til EFTA-domstolen, og det vil være galt av en regjering ikke på vegne av sine borgere å utnytte de muligheter som ligger der. Når man antyder at den norske regjering gir et signal overfor borgerne om at man kan om ikke bryte loven, så i hvert fall omgå den, har jeg lyst til på Regjeringens vegne å si at jeg er sterkt uenig.

Carl I. Hagen: Da må jeg få stille et spørsmål: Var det ikke slik at finansministeren sa at vi etter avtalen har plikt til å følge ESAs pålegg selv om vi har anket det inn for domstolen, og vi har plikt til å følge det inntil vi eventuelt har fått en oppsettende dom?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Det er riktig. Men samtidig er det her også snakk om tolkninger. Vi mener at vurderingsgrunnlaget når det gjelder kravet overfor Norge, er galt. Vi mener at det kravet som stilles til oss, er stilt på feil grunnlag, og det har vi lyst til å prøve for domstolen. Jeg synes vel at det må være norske myndigheters både rett og plikt å gjøre det. Jeg tror at det, om det ikke akkurat er forståelse for det, heller ikke vil skape den veldig store oppstandelsen i EU-systemet at vi gjør det.

Carl I. Hagen (Frp): Da må jeg slå fast at parallellen her til skatteretten er nøyaktig identisk.

Komiteens leiar: Regjeringa har lagt fram sitt syn og fått råd frå utvalet. Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2. Finansministeren og finanskomiteen kan då gå og drikke kaffe!

Stortinget.no

Europautvalget - EØS-utvalet torsdag 19. november 1998 kl. 16:15

Sak nr. 1