Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Konstanse Marie Alvær, Kjell-Arve Aspaas, Sigurd Kvammen Rafaelsen og Solveig Vestenfor, fra Fremskrittspartiet, Bjørn Larsen, Rune Midtun, Helge André Njåstad og Erlend Wiborg, fra Høyre, Mudassar Kapur og Tage Pettersen, fra Sosialistisk Venstreparti, Anne Lise Gjerstad Fredlund, fra Senterpartiet, Bengt Fasteraune, og fra Rødt, lederen Hanne Beate Stenvaag, viser til proposisjonen om lønnsregulering for arbeidstakere i det statlige tariffområdet og endringer i statsbudsjettet for 2026.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser videre til at forhandlingene mellom staten og hovedsammenslutningene i det statlige tariffområdet i 2026 ble innledet i april, og at det etter brudd i forhandlingene ble gjennomført mekling hos Riksmekleren. Flertallet merker seg at partene 29. mai 2026 kom fram til enighet om nye likelydende hovedtariffavtaler for perioden 1. mai 2026 til 30. april 2028.

Flertallet vil også fremheve betydningen av satsing på kompetanseutvikling, medbestemmelse og godt partssamarbeid i staten. Slike tiltak er avgjørende for å utvikle en effektiv og omstillingsdyktig offentlig sektor.

Flertallet understreker at lønnsoppgjørene er et ansvar som ligger hos partene i arbeidslivet, og at Stortingets rolle er å følge opp de økonomiske konsekvensene av framforhandlede avtaler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at organisasjonsfrihet, forhandlingsfrihet og avtalefrihet er grunnleggende prinsipper i norsk arbeidsliv. Disse medlemmer understreker at staten forhandler med flere selvstendige hovedsammenslutninger, og at det derfor er både naturlig og rettslig adgang til å ha flere tariffavtaler i staten.

Disse medlemmer merker seg at partene i årets tariffoppgjør er enige om å videreføre arbeidet med å vurdere avtalestrukturen i staten gjennom en partssammensatt arbeidsgruppe. Disse medlemmer legger til grunn at eventuelle endringer i avtalestrukturen skjer gjennom forhandlinger mellom partene.

Disse medlemmer vil understreke at politiske pålegg om likelydende hovedtariffavtaler vil kunne innebære et inngrep i partenes avtalefrihet og svekke den norske forhandlingsmodellen. Disse medlemmer viser derfor til at utviklingen av avtalestrukturen i staten fortsatt bør være et ansvar for arbeidslivets parter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet er en grunnleggende styrke ved den norske modellen, og at brede, omforente løsninger er viktig i en tid preget av økonomisk usikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at med årets oppgjør er avtalene i staten igjen blitt samlet, slik situasjonen var før 2016. Disse medlemmer vurderer at dette på ny etablerer nødvendige rammer for å i fremtiden kunne sikre lik lønn for likt og likeverdig arbeid og forhindre usaklig forskjellsbehandling av ansatte.

Disse medlemmer viser til uttalelsene fra personaldirektør Bente Kraugerud i staten 3. juni 2026 i en offentlig orientering til alle ansatte. Der sier Kraugerud:

«Det er ganske lenge siden det ble ført felles forhandlinger mellom alle partene som er representert i virksomheten med en felles lønnspott, men det er altså det man skal gjøre i år. Med denne profilen, med all lønnsfordeling til lokale forhandlinger, så er det partene lokalt som må ivareta en rimelig lønnsutvikling for alle. Det er fortsatt statens lønnspolitikk, men dette ansvaret skal nå løftes lokalt.»

Disse medlemmer viser til at felles lønnsmasse med felles forhandlinger er måten å oppfylle statens ansvar for en helhetlig lønnspolitikk på. Partene er i årets oppgjør blitt enige om at den konkrete fordelingen av pengene skal gjøres lokalt, og disse medlemmer mener det påligger staten et stort ansvar å sørge for at det skjer på en måte som ivaretar statens lønnspolitikk, i tråd med hva personaldirektøren i staten har understreket.

Disse medlemmer merker seg at staten har i underkant av 200 ulike virksomheter hvor det skal forhandles lokalt, og antar dette vil medføre en betydelig ressursbruk både for dem som representerer arbeidstakerne, og dem som representerer arbeidsgiver.