Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Trond Giske, Ruth Mariann Hop, Tobias Hangaard Linge, lederen Rune Støstad og Solveig Vitanza, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen, Stig Even Lillestøl, Marius Arion Nilsen og Bengt Rune Strifeldt, fra Høyre, Erlend Larsen og Bård Ludvig Thorheim, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Senterpartiet, Geir Pollestad, fra Rødt, Synne Høyforsslett Bjørbæk, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Harry Valderhaug, viser til representantforslag fra stortingsrepresentantene Une Bastholm, Frøya Skjold Sjursæther, Margit Bye og Marius Langballe Dalin om å ta vare på gjenværende naturskog og å styrke miljøhensyn i skogbruket.

Komiteen viser til at forslagsstillerne ønsker et midlertidig forbud mot flatehogst i naturskog i påvente av permanent vern, et representativt vern av naturskog, forbud mot hogst i hekketiden og etterlyser krav som sikrer uavhengig kartlegging av naturen i områder som omfattes av skogbruk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser videre til statsråd Nils Kristen Sandtrøens svarbrev i saken, hvor det fremholdes at regjeringen styrer etter Stortingets mål om 10 pst. skogvern, og at statsråden mener det er urealistisk å nå dette målet innen 2030, slik forslagsstillerne tar til orde for.

Flertallet viser til at skognæringen bidrar til sysselsetting og verdiskaping i store deler av landet. Et aktivt skogbruk gjennom bruk, hogst og planting er med på å skape en sterk næring, sørger for opptak av CO₂ og gir oss som samfunn muligheter for å redusere utslipp.

Flertallet viser til at en nasjonal skogpolitikk med felles lovverk, blant annet med skogbrukslova, har vært viktig for de verdiene som er i norske skoger i dag.

Flertallet merker seg at flere av forslagene som fremmes, har vært behandlet og avvist av Stortinget tidligere, jf. Dokument 8:40 S (2022–2023) om ny skogpolitikk, jf. Innst 288 S (2023–2024), og Dokument 8:97 S (2023–2024) om skogbruk og naturavtalen, jf. Innst 191 S (2022–2023).

Flertallet viser til statsrådens brev og til at nær 5,5 pst. av alt skogareal i Norge er vernet i dag, for å kunne ta vare på skog med spesielle verdier.

Flertallet er kjent med at dagens samarbeidsmodell med frivillig vern er en veletablert ordning som i stor grad har vært vellykket, med stor politisk oppslutning og høy legitimitet, lavt konfliktnivå og stor interesse fra private skogeiere. Det frivillige vernet har også bidratt til en økning i vernet skogareal, og gir målrettet vern av skog med størst naturverdi.

Flertallet merker seg at forslaget om et generelt, midlertidig forbud mot flatehogst i «naturskog» vil være et brudd med Stortingets etablerte linje om at vern av skog skal skje gjennom frivillig vern av privateid skog. Flertallet merker seg statsrådens svarbrev til komiteen, som viser til at skogbrukslova i dag ikke inneholder noen hjemmel til å forby visse hogstformer på omfattende skogarealer ut fra hva som har vært tidligere hogstpraksis. Forslaget om et midlertidig hogstforbud vil derfor kreve lovendring, og en utredning av den eventuelle lovendringen som blant annet også omfatter forholdet til Grunnloven § 105.

Flertallet viser også til at Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har utarbeidet og offentliggjort kart over naturskog i Norge, som viser at ca. 35 pst. av det totale skogarealet i Norge faller innenfor avgrensingen for skog som ikke har vært flatehogd etter 1940. Flertallet merker seg dette, og at et forbud som skissert av forslagsstillerne derfor vil omfatte store skogareal i Norge. Flertallet advarer mot dette. Flertallet er også bekymret for at forbudet som foreslås, vil kunne få negative konsekvenser for hele verdikjeden gjennom redusert råstofftilgang, noe som kan føre til nedleggelser i skogindustrien.

Flertallet merker seg at forslagsstillerne foreslår revisjon av lover og forskrifter for å oppnå et mer bærekraftig skogbruk. Flertallet vil understreke behovet for en balansert lovgivning som tar hensyn til eiendomsrett og næringsfrihet samt bevaring av skog og natur og artsmangfold. I utformingen av kartleggings- og regelverk må både grunneiere, næringsinteresser, naturorganisasjoner og forskningsmiljøer trekkes inn, slik at man får et godt og langsiktig regelverk.

Flertallet viser også til at miljøinnsatsen i skogbruket har økt de siste tjue årene, og at skogbruket gjør mye for å bedre identifisere nye livsmiljøer og truede naturtyper. Takket være blant annet god forvaltning av skogressursene har Norges skogvolum og arealene med gammel skog økt det siste hundreår. Flertallet ser det som positivt at skogeierne setter av spesifikke skogarealer med høy miljøverdi som nøkkelbiotoper gjennom sine sertifiseringsordninger, og merker seg at sertifiseringen normalt krever at det ikke skal hogges i nøkkelbiotopene. Flertallet merker seg at dette arealet også øker, og at det nå omfatter ca. 1 100 kvadratkilometer skog, som kommer i tillegg til det vernede arealet.

Flertallet viser til forslaget om generell meldeplikt eller søknadsplikt for hogst, og frykter at dette vil føre til økt byråkratising og store økonomiske konsekvenser for både kommunene og skogeiere. Flertallet er kjent med at det utføres om lag 14 000 hogster i året i Norge, og deler statsrådens vurdering som er kommunisert til komiteen om at det ikke er en selvfølge at det som kan oppnås med melde- eller søknadsplikt, i form av mer bærekraftig skogbruk, vil stå i et rimelig forhold til disse merulempene.

Flertallet merker seg forslaget om forbud mot hogst i hekketiden. Flertallet er kjent med at hekketiden er den mest sårbare perioden for fugl i skog, noe som krever at skogbruket tar spesielle hensyn. Flertallet ser det derfor som viktig at norsk PEFC Skogstandard inneholder konkrete krav til hensyn som skal tas til hekkende fugl, og at det bl.a. også stilles egne krav vedrørende hensyn til tiurleik og rovfuglreir.

Flertallet viser videre til forslaget om en generell utfasing av eksisterende tilskuddsordninger til skogbruket, noe flertallet ikke støtter.

Flertallet viser til at skogen spiller en viktig rolle i arbeidet med å nå klimamålene, og at tilskuddsordninger for skogbruket er viktige verktøy for å nå disse målene blant annet knyttet til karbonopptak, robust skog og klimatilpasning.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt vil innledningsvis understreke at bakgrunnen for forslagene er å sikre viktige naturverdier i skogene. Om lag halvparten av de truede artene lever der. Skogene er fellesgoder til glede for hele samfunnet og må forvaltes med utgangspunkt i det. Noen av verdiene i skogene kan måles i penger, mens andre er av en annen karakter. Utover å huse viktige naturverdier og store mengder karbon er skogene også en arena for friluftsliv og folkehelse. Dette tilsier at det er behov for lover, forskrifter og andre reguleringer som sikrer balansen mellom blant annet næringshensyn og miljø- og friluftslivhensyn. Disse medlemmer mener at forslagene vil bidra til å rette opp en ubalanse, til beste for fellesskapet.

Disse medlemmer peker på at flatehogst har vært dominerende hogstmetode fra cirka 1940, og den bidrar til å forringe økosystemet. Etter hogsten plantes ofte tettvokst industriskog med like trær og lite rom for lys, liv og andre arter. I tillegg står skogsbilveier og tømmermaskiner for store inngrep. Flatehogst reduserer også skogens opptak og lagring av karbon. Bare om lag en tredel av skogarealet i Norge har aldri vært flatehogd og kan defineres som naturskog, men det foregår likevel et betydelig omfang av hogst i naturskogene. Disse medlemmer mener derfor det er særlig viktig å redusere bruken av flatehogst og sikre gjenværende naturskog.

Disse medlemmer vil minne om at 167 forskere fra ulike institutter og institusjoner i 2024 sendte et opprop med ønske om kartlegging av naturskog, på bakgrunn av manglende dokumentasjon og en betydelig årlig hogst i naturskoger. I 2025 kom en første versjon av kartet over naturskogene, men dette har ennå ikke fått noen forvaltningsmessige konsekvenser.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre et midlertidig forbud mot flatehogst av naturskog inntil det er avklart om området skal vernes permanent.»

Disse medlemmer vil understreke at forbudet skal være midlertidig, og at en etterfølgende prosess må avklare om det er grunnlag for permanent vern gjennom den etablerte frivillige ordningen med erstatning til grunneierne.

Disse medlemmer mener også at det kan være hensiktsmessig å beskytte en del av naturskogen på en annen måte enn ved bruk av naturreservat, i og med at det er verdifulle tømmerressurser som skal kunne tas ut fra deler av arealet på en skånsom måte. Å bruke for eksempel landskapsvernområde som vernekategori med restriksjoner på flatehogst og bygging av skogsbilveier kan være en mulighet til å få mer beskyttelse av naturskogene, og det er ment som et supplement til bruk av naturreservat. Disse medlemmer understreker at dersom en slik form for vern innebærer en økonomisk byrde for grunneieren, skal dette erstattes på vanlig måte, og det bør være frivillig.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta i bruk en verneform for å beskytte arealer med naturskog mot flatehogst, bygging av nye skogsveier og annen utbygging på permanent basis, som et supplement til den tradisjonelle og strengere verneformen naturreservat.»

Disse medlemmer påpeker at det skal være rom for et aktivt skogbruk på store deler av arealene, men at det fortsatt er en vei å gå for å gjøre dette bærekraftig. Klimaendringene forsterker utfordringene. For å ivareta miljøhensyn har skognæringen etablert en frivillig standard (PEFC) som forvaltes av bransjen. Dette fører til sammenblanding av roller. Blant andre Naturvernforbundet har dokumentert omfattende brudd på den frivillige standarden, og dette blir i liten grad sanksjonert. I tillegg er standarden for svak på flere områder. For eksempel tillater den hogst i hekketiden, noe som kan være kritisk for spesielt fuglelivet. Det er ikke tilstrekkelig å bare måtte visse hensyn, slik den frivillige standarden legger opp til. Melde- eller søknadsplikt ved hogst vil også bidra til større åpenhet om hogstplaner og vil være en nødvendig sikkerhetsventil for å hindre unødvendige og irreversible skader som kan skyldes mangel på kunnskap om naturverdier i områdene. Disse medlemmer mener at lovene og forskriftene for skogbruket bør revideres og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en revisjon av lover og forskrifter for å oppnå et mer bærekraftig skogbruk, som blant annet må innebære melde- eller søknadsplikt for hogst, strengere krav til uavhengig naturkartlegging samt forbud mot hogst i hekketiden. Standarden for hvordan skogene i Norge skal forvaltes og drives bærekraftig, må inngå i en offentlig forskrift.»

Disse medlemmer opplever også et behov for å gi kommunene en større mulighet til å begrense flatehogst i områder som kan være av særlig verdi for innbyggerne, for eksempel populære friluftslivområder, eller i artsrike områder i påvente av frivillig vern. Disse medlemmer etterlyser bedre verktøy for kommunene for dette og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå lover og forskrifter og legge fram forslag som gir kommunene større handlingsrom til å sikre naturverdier i skogene etter plan- og bygningsloven og annet relevant lovverk.»

Disse medlemmer minner om at det har vært, og pågår, flere konflikter rundt bygging av skogsbilveier, da slike gir betydelige naturødeleggelser direkte og indirekte gjennom blant annet inngrep, fragmentering og tilrettelegging for hogst. Som statsråden peker på i svarbrevet til representantforslaget, omfattes bygging av landbruksveier av plandelen av plan- og bygningsloven. Likevel opplever disse medlemmer at det er behov for oppklaring rundt saksgang og konsekvensutredning for å unngå unødige konflikter og langvarig saksbehandling, og mener at en konsekvensutredning må favne bredt og inkludere indirekte virkninger.

Disse medlemmer merker seg at statsråden svarer at det kan være behov for å tydeliggjøre sammenhengen mellom plan- og bygningsloven og landbruksveiforskriften når det gjelder betydningen av et eventuelt krav om reguleringsplan før det gis tillatelse etter landbruksveiforskriften

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest tydeliggjøre i landbruksveiforskriften at bygging av landbruksveier krever konsekvensutredning og godkjent reguleringsplan, i henhold til plan- og bygningsloven § 12-1.»

Økonomiske støtteordninger påvirker naturkvaliteten i skogene, ofte negativt. Disse medlemmer vil ikke avvikle støtten, men vri den slik at den fremmer miljøet og ikke motsatt. Å stimulere til at skogen står lenger før den hogges, vil være bra for naturmangfoldet, bidra til økt karbonbinding og gi bedre tømmerkvalitet. Disse medlemmer minner om at den internasjonale naturavtalen sier at subsidier som er skadelige for naturmangfoldet, skal identifiseres, fjernes, fases ut eller endres, og disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå subsidiene til skogbruket med sikte på å fase ut ordninger som svekker naturtilstanden i skogene, til fordel for ordninger som premierer bærekraftige driftsformer som lukket hogst og lengre omløpstid.»

Disse medlemmer mener at ordningen med frivillig skogvern er en suksess. Midlene til dette har økt, men bevilgningene er uforutsigbare. Det skaper utfordringer med tanke på saksbehandling og usikkerhet for grunneierne. Disse medlemmer etterlyser derfor en ordning som er både ambisiøs og forutsigbar. Videre vil disse medlemmer understreke at frivillig vern av skog må suppleres med mer vern av offentlig grunn, blant annet for å sikre at man verner store nok områder med et representativt utvalg av naturverdiene i Norge.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hvordan ordningen med frivillig skogvern kan sikre bedre forutsigbarhet og kontinuitet og jevnt høyt tempo i arbeidet med å innfri stortingsvedtaket om at 10 pst. av skogen skal vernes. Dette må gjøres slik at et representativt utvalg av naturverdiene vernes.»