Barne- og familiedepartementet foreslår i proposisjonen endringer i lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven), lov 20. juni 2014 nr. 27 om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) og lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven).

Lovendringene gjennomfører EU-direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet ((EU) 2024/825). Direktivet, som EU vedtok 28. februar 2024, gjør endringer i to direktiver som allerede er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i norsk rett, hvilket er handelspraksisdirektivet og forbrukerrettighetsdirektivet.

Handelspraksisdirektivet skal bidra til at det indre markedet fungerer tilfredsstillende. Direktivet oppstiller et høyt nivå av forbrukervern gjennom felleseuropeiske regler om urimelig handelspraksis som skader forbrukernes økonomiske interesser. Det forbyr urimelig handelspraksis, herunder handelspraksis som er villedende eller aggressiv. Direktivet er totalharmonisert og er gjennomført i norsk rett ved markedsføringsloven og ved forskrift om urimelig handelspraksis.

Forbrukerrettighetsdirektivet regulerer krav til informasjon som næringsdrivende skal gi forbrukerne før avtale inngås, og krav til innhold i avtalen. Det inneholder også regler om angrerett ved avtaler som inngås ved fjernsalg eller utenom faste forretningslokaler. Direktivet er gjennomført i norsk rett hovedsakelig ved angrerettloven og enkelte bestemmelser i avtaleloven.

De foreslåtte lovendringene har som formål å styrke forbrukerbeskyttelsen og å gjøre det enklere for forbrukere å treffe mer bærekraftige valg. De nye reglene skal sørge for at forbrukerne blir bedre informert om hvor lenge et produkt kan forventes å vare, og om det kan repareres. Direktivet vil også gi forbrukerne bedre beskyttelse mot villedende miljøpåstander («grønnvasking») og bruk av upålitelige bærekraftsmerker. Direktivet spesifiserer også en rekke andre praksiser som skal være forbudt. Det gjelder for eksempel feil informasjon om forventet levetid. De nye reglene vil gi Forbrukertilsynet tydeligere hjemler til å ta tak i urimelig praksis på en mer effektiv måte.

Endringene i handelsdirektivet som foreslås gjennomført i markedsføringsloven, omfatter forslag om ni nye definisjoner i loven av blant annet «miljøpåstand», «bærekraftsmerke» og «sertifiseringsordning». Det foreslås endringer i markedsføringslovens regler om villedende handlinger og villedende utelatelser for å konkretisere at handelspraksis ikke må villede forbrukerne om blant annet «miljøegenskaper», «holdbarhet» og «miljøpåstander».

Endringene i forbrukerrettighetsdirektivet foreslås gjennomført i angrerettloven og avtaleloven, hvor departementet blant annet foreslår nye definisjoner av «kommersiell holdbarhetsgaranti», «holdbarhet» og «reparasjonsscore». Det foreslås flere viktige opplysningskrav før avtaleinngåelse, blant annet om den lovbestemte perioden for at varene skal være kontraktsmessige i henhold til reklamasjonsreglene i forbrukerkjøpsloven, og produsentens eventuelle kommersielle holdbarhetsgaranti utover den lovbestemte perioden. Det foreslås også en elektronisk angrefunksjon («angreknapp») for fjernsalgsavtaler inngått ved hjelp av et nettbasert grensesnitt.

Direktivet om styrket forbrukervern i det grønne skiftet foreslås gjennomført i norsk rett ved transformasjon, det vil si at nasjonale regler tilpasses i tråd med direktivets krav ved gjennomføringen. Enkelte av bestemmelsene i direktivet foreslås gjennomført ved endringer i forskriften om urimelig handelspraksis. I forskriften vil departementet innta tolv nye punkter om konkrete former for miljømarkedsføring som alltid skal anses som urimelig og forbudt. Dette inkluderer blant annet å framvise et bærekraftsmerke som ikke er basert på en sertifiseringsordning eller som ikke er etablert av offentlige myndigheter.

Departementet vil også fastsette en ny forskrift om opplysningsplikt om den lovbestemte ansvarsperioden for at varen skal være kontraktsmessig (reklamasjonsrett) og produsentens kommersielle holdbarhetsgaranti. Disse opplysningene skal formidles gjennom en harmonisert melding og en harmonisert etikett. Mens den harmoniserte meldingen skal minne forbrukerne om de lovbestemte rettighetene de har etter forbrukerkjøpsdirektivet, skal den harmoniserte etiketten gjøre at forbrukerne enkelt kan identifisere hvilke varer som er dekket av en eventuell kommersiell holdbarhetsgaranti.

Barne- og familiedepartementet sendte 13. juni 2025 et høringsnotat med forslag til gjennomføring av endringsdirektivet i norsk rett på alminnelig høring, med høringsfrist 30. september 2025. Hovedinntrykket fra høringen var at det overordnet sett er støtte for de foreslåtte endringene i markedsføringsloven, angrerettloven, avtaleloven og i forskrift om urimelig handelspraksis.

I proposisjonen er det gitt en kort omtale av Kommisjonens konsekvensanalyse som endringsdirektivet bygger på, samt en vurdering av lov- og forskriftsforslagets økonomiske og administrative konsekvenser for næringsliv, forbrukere, det offentlige og for miljøet.

Direktivet er EØS-relevant og foreslås innlemmet i EØS-avtalens vedlegg XIX (forbrukervern) gjennom en beslutning i EØS-komiteen. Fordi gjennomføring av EØS-komiteens beslutning krever lovendring, er Stortingets samtykke til godkjennelse av EØS-komiteens beslutning nødvendig i medhold av Grunnloven § 26 andre ledd. For ikke å forsinke ikrafttredelsen av EØS-komiteens beslutning bes det i proposisjonen om Stortingets forhåndssamtykke til deltakelse i beslutningen. Det ventes ingen endringer i utkastet til EØS-komitébeslutning. Dersom det likevel skulle bli vesentlige endringer, vil saken bli lagt frem for Stortinget på nytt.

Spørsmålet om Stortingets samtykke behandles separat, jf. Innst. 394 S (2025–2026).

Departementet tar sikte på å følge den samme ikrafttredelsesdato som EUs medlemsstater ved gjennomføringen av direktivet i norsk rett, dvs. innen 27. september 2026. Dette forutsetter at endringsdirektivet formelt innlemmes i EØS-avtalen, og at Stortinget samtykker til innlemmelsen. Nærmere ikrafttredelsesdato vil bli vurdert etter at Stortinget har behandlet lovproposisjonen. Det vil være aktuelt å gi utsatt ikrafttredelse for forslaget om «angreknapp» i angrerettloven. Tilsvarende kan gjelde for andre deler av regelverket.