Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Farahnaz Bahrami, Ragnhild Bergheim, Mona Nilsen, Truls Vasvik og Kai Steffen Østensen, fra Fremskrittspartiet, Stig Atle Abrahamsen, Alf Erik Andersen, Kristian August Eilertsen og Anne Grethe Hauan, fra Høyre, Nina Dons-Hansen og Margret Hagerup, fra Sosialistisk Venstreparti, Kathy Lie, fra Senterpartiet, lederen Kjersti Toppe, fra Rødt, Seher Aydar, fra Miljøpartiet De Grønne, Marius Langballe Dalin, og fra Kristelig Folkeparti, Ida Lindtveit Røse, viser til representantforslaget, hvor det foreslås å opprette en egen psykiatriambulanse på det sentrale Østlandet og eventuelt utvide ordningen til større byer og tettsteder i hele landet. Forslagsstillerne peker på en ubalanse i bruk av ressurser mellom politi og helse, og at politiet ofte rykker ut på oppdrag som burde vært håndtert av helsepersonell. Det pekes på at dette binder opp politiressurser. Forslagsstillerne peker også på at det kan oppleves mer dramatisk og stigmatiserende og som en påkjenning for familie og pårørende med en politiaksjon i nabolaget, og mener en psykiatriambulanse kan bidra til en mer verdig, trygg og faglig riktig håndtering av pasienter i psykisk krise.

Komiteen viser til svarbrev fra statsråden, som redegjør for innspill fra de regionale helseforetakene og tidligere gjennomførte prosjekter med psykiatriambulanse, og som synliggjør ulike behov og ressurssituasjoner i ulike deler av landet.

Komiteen har mottatt fire skriftlige innspill som belyser ulike utfordringer og synspunkter sett fra pasientorganisasjons-, fagforenings- og arbeidsgiversiden.

Komiteen vil bemerke at det er viktig at helsetjenesten sørger for god transport og behandling av pasienter med behov for akutt helsehjelp knyttet til psykisk helse, rus og kriser. Komiteen deler i stor grad intensjonen i forslaget, herunder at pasienter i en akutt situasjon knyttet til psykisk helse, rus og kriser møtes med verdighet, og med en trygg og faglig riktig håndtering av situasjonen. Komiteen mener derfor det er viktig at politi- og helsepersonellressurser brukes riktigere og bedre i ulike situasjoner enn det erfaringene fra politi og helse til nå har vist.

Komiteen mener, slik Helse Vest RHF skriver i sitt innspill, at samarbeid mellom flere yrkesgrupper, herunder ambulansepersonell, personell i psykisk helsevern og eventuelle andre samarbeidspartnere, bidrar til fagmiljøer som kan skape styrket forståelse for og gjennomføring av ambulanseoppdrag i akutte situasjoner der psykiatri utgjør en del av utfordringsbildet. Komiteen viser i den forbindelse til de gode erfaringene med psykiatriambulansetjeneste i Bergen, som nå har fungert i over 20 år. Erfaringene herfra viser at helsepersonell med riktig kompetanse, som møter pasienter i akutt psykisk krise kan redusere konflikt og behovet for tvang.

Komiteen er opptatt av å styrke den psykiske helse- og ruskompetansen i prehospitale tjenester. Det er avgjørende for god pasientsikkerhet, godt arbeidsmiljø og kvalitet i helsetjenesten. Dette forutsetter blant annet tett og godt samarbeid mellom psykisk helsevern og prehospitale tjenester både hva gjelder kompetanse og bemanning. Generell kompetanseheving i tjenesten er viktig for at pasienter i akutt psykisk krise får nødvendig helsehjelp, helsepersonellets sikkerhet ivaretas og politiets ressurser brukes mest mulig hensiktsmessig. For øvrig mener komiteen at der det respektive helseforetaket og de aktuelle prehospitale tjenestene finner det hensiktsmessig, bør de selv innenfor sine eksisterende økonomiske rammer kunne opprette et eget ambulansetilbud for akutt helsehjelp knyttet til psykisk helse, rus og kriser.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at helseforetakene gjennomgår sine transportordninger for psykisk syke for å sikre gode og verdige transporter og bidra til riktig bruk av tvang, og at bruk av politi reduseres til et minimum uten at det går ut over sikkerheten til helsepersonell, og at alle helseforetak vurderer etablering av psykisk ambulansetjeneste i større tettsteder og byer.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti merker seg at Helse Sør-Øst RHF i sitt innspill ikke anbefaler etablering av egne psykiatriambulanser. Dette er med grunnlag i erfaringer og kunnskap fra det regionale prosjektet «Transport av psykisk syke personer» fra 2017, hvor målet nettopp var å:

«(…) etablere en verdig og helsefaglig god transporttjeneste, hvor politi kun bistår når det er nødvendig av sikkerhetsmessige årsaker.»

Disse medlemmer merker seg at det ble gjennomført delprosjekter med dedikerte psykiatriambulanser bemannet med personell fra psykisk helsevern i tillegg til ambulansepersonell, og et delprosjekt med en bredere tilnærming der det isteden ble gjennomført kompetansehevende tiltak for personell i ordinær ambulanse. Brukere, pårørende, helsepersonell og politi deltok i planlegging og evaluering av delprosjektene.

Videre merker disse medlemmer seg at det på bakgrunn av disse delprosjektene ble konkludert med at det ville være mer hensiktsmessig å videreutvikle eksisterende tjenester med kompetansetiltak enn å etablere en egen psykiatriambulanse. I innspillet går det dessuten frem at tilstrekkelig tid til å håndtere den akutte situasjonen er en kritisk faktor når det ytes psykisk helsehjelp, og at ordinære ambulanser som rykker ut til slike oppdrag, blir skjermet og nettopp får bruke nødvendig tid. Det fremgår også i innspillet at det er iverksatt en rekke kompetansehevende tiltak ved ambulansetjenesten og AMK med grunnlag i de gjennomførte delprosjektene.

Disse medlemmer merker seg innspillene fra de fire helseregionene, som i all hovedsak mener at en etablering av en egen psykiatrisk ambulansetjeneste i andre større byer og tettsteder i Norge fremstår lite formålstjenlig.

Disse medlemmer er opptatt av at de samhandlingsutfordringene som oppstår mellom politi og helsepersonell i situasjoner med akutt helsehjelp knyttet til psykisk helse, rus og kriser, løses på en trygg og faglig forsvarlig måte som ivaretar pasientens verdighet, og at bruken av politi i helseoppdrag skal begrenses til situasjoner der det er nødvendig av hensyn til sikkerhet og lovhjemmel. Disse medlemmer viser videre til FRAm-samarbeidet gjennom Meld. St. 23 (2024–2025): Fornye, forsterke, forbedre. Felles retningslinjer for ambulansetjenesten (FRAm) ble etablert av Prehospitale felles tjenester Midt-Norge i 2014 med støtte fra Helse Midt-Norge RHF. Samarbeidet startet som et regionalt arbeid med å standardisere retningslinjer og prosedyrer. Helgelandssykehuset var det første helseforetaket utenfor Helse Midt-Norge RHF som sluttet seg til samarbeidet i 2019. Fra november 2024 er alle helseforetakene med i samarbeidet. I dette samarbeidet er det naturlig å se på faglige retningslinjer for samtlige helseforetak, blant annet på bakgrunn av erfaringene en har gjort seg fra prosjekter som er gjennomført i de ulike helseforetakene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at psykiske helseutfordringer er blant de største helseutfordringene i Norge, og at stadig flere opplever akutte psykiske kriser. Disse medlemmer viser til at antallet oppdrag knyttet til psykisk helse og bistand til helsevesenet har økt betydelig de siste årene.

Disse medlemmer merker seg at slike oppdrag i dag i stor grad håndteres av politiet, til tross for at dette i hovedsak er helsefaglige situasjoner. Dette medfører en belastning på politiressurser og kan innebære at personer i psykisk krise ikke alltid møtes med riktig kompetanse.

Disse medlemmer viser videre til erfaringene fra psykiatriambulansen i Bergen, som har vært i drift siden 2005, og som håndterer et betydelig antall oppdrag årlig. Erfaringene viser at helsepersonell med særskilt kompetanse i mange tilfeller kan håndtere slike situasjoner uten behov for politibistand.

Disse medlemmer viser til at det per i dag ikke finnes en permanent psykiatrisk ambulansetjeneste for hovedstadsområdet, til tross for en stor og voksende befolkning. Etter disse medlemmers syn danner dette bakgrunnen for forslaget om å etablere en slik tjeneste på det sentrale Østlandet, med sikte på bedre ressursbruk og mer treffsikker håndtering av psykiske kriser.

Disse medlemmer merker seg samtidig innspill fra fagmiljø, blant annet fra Psykisk helse og rus i Norsk Sykepleierforbund om at betegnelsen «psykiatriambulanse» kan oppleves lite treffende, og støtter på denne bakgrunn en endring til «psykisk helseambulanse» som en mer dekkende og mindre stigmatiserende betegnelse. Tjenesten skal i praksis håndtere et bredt spekter av akutte situasjoner innen psykisk helse, rus og kriser.

Disse medlemmer er samtidig kjent med innspill som peker på kapasitet og sikkerhet i tjenestene, og vil understreke at etablering av en psykiatrisk ambulansetjeneste må følges av tilstrekkelige ressurser og gode rammer for drift. Tjenesten skal være et helsefaglig supplement og bidra til bedre oppgaveløsning i akutte situasjoner, ikke gå på bekostning av eksisterende tilbud eller erstatte politiet i situasjoner der det er fare for vold eller alvorlige trusler.

Disse medlemmer merker seg at flere bruker- og pårørendeorganisasjoner støtter forslaget, og peker på behovet for raskere og mer kompetent hjelp i akutte psykiske kriser. Flere av innspillene peker også på at behovet for en slik tjeneste ikke er begrenset til hovedstadsområdet, men gjelder i hele landet. Dette understreker at behovet for en slik tjeneste er godt dokumentert og etterspurt fra dem som står nærmest utfordringene.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at en psykisk helseambulanse for hovedstadsområdet bemannes med helsepersonell med særskilt kompetanse innen psykisk helse og organiseres slik at den kan avlaste politiet i oppdrag knyttet til psykiske kriser.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det etableres en psykisk helseambulanse for hovedstadsområdet etter modell av ordningen i Bergen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt viser til at helseforetak noen steder har etablert egne psykiatriske ambulansetjenester, hvor helsepersonell med spesialisert kompetanse rykker ut til personer i psykiske kriser. Disse medlemmer viser til at psykiatriambulansen i Bergen har vært i drift siden 2005 og har fungert godt i over 20 år. Slik kan mennesker i psykisk krise bli møtt med respekt, faglighet og trygghet, og helsepersonell med riktig kompetanse kan ofte roe ned situasjoner gjennom dialog og faglig tilnærming. Slike tilbud kan også redusere behovet for tvang og være et alternativ til polititransport. Psykiatriambulanse i Bergen har bare trengt politibistand i 20 pst. av oppdragene. Disse medlemmer forstår at egen psykiatriambulanse ikke vil være formålstjenlig å etablere i hele landet. Men disse medlemmer mener at en vellykket ordning i Bergen for verdig transport av psykisk syke, som er modell for liknende tjenester i andre land, også bør kunne bli etablert i andre folkerike kommuner og bydeler i Norge. Ut fra dette vil disse medlemmer foreslå at helseforetakene gjør en ny gjennomgang av hvordan de organiserer sine helseoppdrag for personer i psykisk krise, og vurderer etablering av psykisk helseambulanse.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i regjering prioriterte psykisk helse høyt, blant annet gjennom en historisk satsing på lavterskeltilbud og bedre samhandling mellom tjenestenivåene. Disse medlemmer mener det er avgjørende at pasienter i en sårbar fase møtes av personell med riktig kompetanse, slik at bruk av tvang og politibistand kan reduseres til et minimum.

Disse medlemmer understreker at transport av mennesker i psykisk krise er en helsefaglig oppgave, ikke en politioppgave. Disse medlemmer er bekymret for at politiet i for stor grad må bistå i helseoppdrag, noe som både er uheldig for pasientens opplevelse av verdighet og som legger beslag på viktige politiressurser.

Disse medlemmer merker seg at Helsedirektoratet og Politidirektoratet nylig har inngått en avtale for å sørge for effektiv utveksling av informasjon og samhandling mellom helsetjenesten og politiet. Disse medlemmer mener at denne type forpliktende samarbeid kan utvides til andre områder, som eksempelvis transport.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til innspill fra NSF Spor, som legger vekt på at det er et tydelig behov for å styrke psykisk helsekompetanse i prehospitale tjenester generelt. Alle ansatte bør ha grunnleggende kunnskap om psykiske lidelser, krise- og konflikthåndtering, relasjonsbygging og deeskalering.

Disse medlemmer mener det handler om pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og kvalitet i tjenesten. Der hvor man velger å opprette en egen ambulanse for psykisk helse, bør kompetansen være mer spisset og sammensatt. Spesialsykepleiere innen psykisk helse og rus gir solid klinisk vurderingskompetanse, evne til å lese situasjoner tidlig og erfaring med samtale, trygging og vurdering av samtykke/tvang. Paramedics med videreutdanning i prehospitalt psykisk helsearbeid og ambulansefagarbeidere med målrettet videreutdanning i psykisk helse, med vekt på prehospital kontekst, er vesentlige ressurser.

Disse medlemmer vil også fremheve at en psykisk helseambulanse bør være en større bil med høyere bemanning for å gi mulighet for trygg rollefordeling, økt sikkerhet for pasient og personell, rom for samtale og ro og fleksibilitet i oppdragene.

Disse medlemmer mener det er vesentlig at det etableres et tett og godt samarbeid mellom prehospitale tjenester og psykisk helsevern om kompetanse og bemanning ved etablering av en egen psykisk helseambulanse.

Disse medlemmer viser til at til tross for de regionale helseforetakenes konklusjoner om at de vurderer det som lite hensiktsmessig å etablere egne psykiatriambulanser, var erfaringene og tilbakemeldingene fra publikum og helsepersonell positive med hensyn til de forsøkene med egne psykiatriambulanser som ble gjennomført.

Disse medlemmer mener derfor det må være opp til hvert enkelt helseforetak og de prehopsipale tjenestene i samarbeid med Psykisk helsevern, selv å vurdere om de ønsker og har ressurser til å etablere en egen psykisk helseambulanse. Uansett bør det sikres en generell kompetanseheving i tjenesten slik at pasienter i psykisk krise får nødvendig helsehjelp, helsepersonellets sikkerhet ivaretas og politiets ressurser brukes mest mulig hensiktsmessig.