3.1 Generelt

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ulvar Akselsen, Erik Hager, Farukh Qureshi og Kristine Løfshus Solli, fra Fremskrittspartiet, Anette Carnarius Elseth, lederen Jon Engen-Helgheim, Finn Krokeide og Stian Storbukås, fra Høyre, Mari Holm Lønseth og Helene Røsholt, fra Senterpartiet, Bent-Joacim Bentzen, fra Miljøpartiet De Grønne, Julie E. Stuestøl, og fra Kristelig Folkeparti, Hans Edvard Askjer, viser til proposisjonen og merker seg at forslaget er basert på en arbeidsgrupperapport fra 2020, samt implementering av EU-direktiver.

Komiteen merker seg at forslaget fra regjeringen innebærer en ny inkassolov. Arbeidet med ny lov ble igangsatt delvis fordi innkreving nå skjer på nye måter; det har vært endringer i samfunnet og befolkningen, og lovverket må derfor oppdateres.

Komiteen merker seg at alle reglene i inkassoloven, bortsett fra reglene om nemndsbehandling, er gjennomgått i lovarbeidet. Komiteen viser til at regjeringen også foreslår å gi lovregler om ulike forhold som ikke er regulert i dagens lovgivning, eller som bare er regulert gjennom overordnede prinsipper.

Komiteen peker på at det er flere innholdsmessige endringer i forslag til nytt regelverk. Dette knytter seg til tydeligere reguleringer og god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnere, krav til mer informative inkassovarsel og betalingsoppfordringer, oppdaterte regler om kostnadsdekning, strengere krav til kvalifikasjoner i inkassobransjen og hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr.

Komiteen merker seg at høringsinstansene i all hovedsak støtter de overordnede mål og forslag som arbeidsgruppen fremmet i sin rapport i 2020.

Komiteen avholdt høring i saken den 27. januar 2026. Fem instanser møtte i høringen. I tillegg har komiteen fått tilsendt skriftlige innspill.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at inkassolovgivningen må ivareta flere viktige hensyn samtidig. Et velfungerende system for innfordring er viktig for tilliten i samfunnet i form av at næringslivet skal kunne tilby varer og tjenester på kreditt. På den ene siden er det avgjørende at fordringshavere har effektive og forutsigbare muligheter for å kreve inn utestående krav. På den andre siden må regelverket sikre at innkrevingen skjer på en forsvarlig og hensynsfull måte, og at skyldnere ikke utsettes for urimelig press eller urettmessige krav.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, støtter regjeringens forslag til ny inkassolov og mener lovforslaget representerer en nødvendig og helhetlig modernisering av regelverket på området. Den nåværende inkassoloven stammer fra 1988, og både inkassobransjen, teknologien og finansielle strukturer i samfunnet har utviklet seg betydelig siden den gang. Dette flertallet mener det derfor er riktig at regelverket gjennomgås og oppdateres slik at det bedre reflekterer dagens virkelighet.

Dette flertallet vil understreke at lovforslaget bygger på en grundig prosess. Forslaget tar utgangspunkt i en bredt sammensatt arbeidsgruppe og en omfattende høringsrunde der et stort antall offentlige organer, organisasjoner og fagmiljøer har gitt innspill. Etter dette flertallets syn bidrar det til at ulike hensyn er vurdert på en balansert måte, og at lovforslaget i stor grad reflekterer behovet for både effektive innkrevingsmekanismer og et godt vern for skyldnere.

Dette flertallet vil særlig fremheve viktigheten av at det foreslås tydelige regler om god inkassoskikk og kommunikasjon med skyldnere. Dette vil etter dette flertallets syn bidra til mer forutsigbarhet og bedre praksis i bransjen og gi et styrket vern for personer i sårbare situasjoner. Mer informative inkassovarsler og -prosesser gjør det i tillegg enklere for skyldnere å forstå kravene og hvilke rettigheter og plikter de har. Dette kan igjen bidra til tidligere oppgjør og færre konflikter.

Videre vil dette flertallet fremheve at lovforslaget også inneholder tiltak for å styrke kvaliteten og profesjonaliteten i inkassobransjen, blant annet gjennom høyere krav til kvalifikasjoner og tydeligere regler om virksomhetsstyring og ansvar. Samlet sett vil dette kunne bidra til bedre etterlevelse av regelverket og høyere tillit til inkassoinstituttet.

Dette flertallet mener på denne bakgrunn at lovforslaget legger til rette for en mer moderne, tydelig og balansert regulering av inkassovirksomhet. Forslaget vil etter dette flertallets syn bidra til både mer effektiv innkreving og bedre beskyttelse av skyldnere, og dermed styrke tilliten til systemet for inndriving av pengekrav.

Et tredje flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at forslaget til ny inkassolov er omfattende og vil få store konsekvenser for næringslivet og for private kreditorer. Dette flertallet understreker at lovverket må sikre effektiv og forutsigbar inndriving, samtidig som rettssikkerheten ivaretas for både skyldner og fordringshaver. Dette flertallet peker på at det er nødvendig å begrense byråkrati og administrative byrder, samt at sanksjoner må være proporsjonale og bygge på klare hjemler. Dette flertallet merker seg at proposisjonen dels gjennomfører regler knyttet til EUs NPL-direktiv, og understreker at gjennomføringen må skje på en måte som ikke svekker konkurransen eller påfører næringslivet unødvendige kostnader.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet deler intensjonen i forslaget og viser til at det i forslag til lovens §§ 20 og 21 fremgår at inkassovarsler og betalingsoppfordringer skal gi kortfattet generell informasjon om hvordan skyldneren kan ta kontakt om betalingsvanskeligheter, og av § 16 tredje ledd fremgår det at dersom skyldneren ber om det, skal inkassoforetak veilede skyldneren om håndtering av betalingsvanskeligheter eller henvise til instanser som kan gi slik veiledning. Dette skal typisk være tilgjengelig offentlig og kommunal gjeldsrådgivning, som Nav.

Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at det årlig drives inn krav for over 100 mrd. kroner gjennom inkassobyråene, og at det er fare for at svært mange skyldnere kan misforstå eller av andre grunner kontakte offentlig gjeldsrådgivning unødvendig dersom kontaktinformasjonen dit gis i inkassovarsler og betalingsoppfordringer. Dette vil kunne gå kraftig ut over kapasiteten i disse tjenestene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener regjeringens forslag balanserer de ulike hensynene i loven på en god måte.

Komiteens medlemmer fra Høyre er bekymret for at EUs NPL-direktiv ikke gjennomføres raskt nok som følge av at ansvaret er delt mellom ulike departement. Disse medlemmer mener at et enhetlig regelverk i Europa legger til rette for bedre samarbeid på tvers av land, bedre konkurranse og effektiv innkreving. Forutsigbare rammebetingelser er viktig for å legge til rette for at inkassobransjen kan ivareta sitt samfunnsoppdrag.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til at utviklingen i inkassobransjen har vært betydelig siden gjeldende inkassolov ble vedtatt i 1988, blant annet gjennom sterk vekst i antall saker, økt digitalisering og omfattende automatisering av inndrivingsprosessene.

Disse medlemmer mener det er behov for en modernisering av inkassolovgivningen. Regjeringens forslag innebærer etter disse medlemmers vurdering flere forbedringer, blant annet gjennom tydeligere regulering av god inkassoskikk, klarere krav til kommunikasjon med skyldnere, mer informative inkassovarsler og betalingsoppfordringer, oppdaterte regler om kostnadsdekning samt strengere krav til kvalifikasjoner i inkassobransjen.

Disse medlemmer vil samtidig understreke at en inkassolov må balansere ulike hensyn. Fordringshavere må ha effektive ordninger for å få oppgjør for legitime krav, samtidig som skyldnere må sikres en hensynsfull og rettssikker behandling.

Komiteens medlemmer fra Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at gjeldsproblemer ofte rammer personer i særlig sårbare situasjoner, og at alvorlige økonomiske belastninger kan få betydelige konsekvenser for helse og livskvalitet. Disse medlemmer mener derfor at ny inkassolovgivning må legge sterkere vekt på forebygging, rettssikkerhet og lavere kostnadsbelastning for skyldnere.

Disse medlemmer mener regelverket fortsatt er for komplekst, og at utredningsgrunnlaget burde vært mer grundig, slik blant annet Regelrådet har påpekt. Inkassoregelverket må bidra til færre urettmessige krav, mer oversiktlige prosesser og et sterkere skyldnervern, samtidig som kommunene ikke påføres unødvendig byråkrati.

Etter disse medlemmers vurdering er det rom for å gjøre ny inkassolov mer sosialt ansvarlig, mer proporsjonal og mindre gebyrdrevet som næringsvirksomhet.

Disse medlemmer viser til at forebygging av gjeldsproblemer er et sentralt hensyn i arbeidet med å redusere økonomiske vanskeligheter for enkeltpersoner og familier. Etter disse medlemmers syn bør dette hensynet også gjenspeiles tydelig i lovens formålsbestemmelse.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at forebygging av gjeldsproblemer tas inn som et uttrykkelig hensyn i inkassolovens formålsbestemmelse.»

Disse medlemmer viser til at digitalisering og automatisering i økende grad preger inkassovirksomheten. Etter disse medlemmers syn er det behov for tydeligere rammer for bruk av automatiserte beslutningssystemer i inndrivingsprosessen, særlig der beslutninger kan få vesentlige konsekvenser for skyldneren.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer at det stilles krav i inkassoloven om menneskelig kontroll av beslutninger om oversendelse til rettslig inndriving.»

Disse medlemmer viser til praksisen med såkalte «pay-back-modeller», hvor inkassoforetak yter økonomiske fordeler til fordringshavere for å få eller beholde inkassooppdrag. Etter disse medlemmers vurdering kan slike ordninger svekke tilliten til en uavhengig og forsvarlig inndrivingsprosess.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som forbyr ‘pay-back-modeller’ hvor inkassoforetak yter økonomiske fordeler til fordringshavere for å få eller beholde inkassooppdrag.»

Disse medlemmer viser til at mange skyldnere først blir kjent med hjelpetiltak som kommunal gjeldsrådgivning på et altfor sent stadium. Etter disse medlemmers syn bør informasjon om slike tilbud formidles tidligere i prosessen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer at inkassovarsler og betalingsoppfordringer skal inneholde informasjon om tilgjengelig offentlig og kommunal gjeldsrådgivning.»

Disse medlemmer viser til at kravet til god inkassoskikk er et sentralt rettssikkerhetsprinsipp i inkassolovgivningen. Etter disse medlemmers vurdering bør innholdet i dette kravet presiseres i loven for å styrke skyldnernes rettssikkerhet og gjøre regelverket mer forutsigbart.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer tydeligere lovfesting av innholdet i kravet til god inkassoskikk, herunder at brudd på bestemmelser fastsatt i eller i medhold av inkassoloven ved inndrivingen i seg selv skal anses som brudd på god inkassoskikk.»

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti noterer seg at det ifølge Finanstilsynet ble opprettet 11,7 millioner nye inkassosaker i 2024, hvorav 9,1 millioner gjaldt forbrukere. Samlet inkassogjeld for norske forbrukere utgjorde ved utgangen av året 114 mrd. kroner, med en gjennomsnittlig gjeld på om lag 11 300 kroner per sak.

3.2 Bevillinger og godkjenninger

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår å videreføre dagens konsesjonsregulering, som innebærer at det er separate bevillinger for fremmedinkasso og oppkjøpsinkasso.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til forslaget til ny inkassolov § 6, som viderefører en struktur der fremmedinkasso og oppkjøpsinkasso forutsettes organisert i separate foretak, og at ett og samme foretak ikke kan kombinere disse virksomhetstypene. Disse medlemmer vil uttrykke bekymring for at denne strukturen innebærer en særregulering i Norge og avviker fra reglene i Norden og EU. I tillegg er det uklarheter med implementeringen av EUs NPL-direktiv, som igjen vil komplisere strukturene med en tredje konsesjon og de administrative byrder det medfører.

Disse medlemmer er opptatt av at inkassoforetak i Norge i hovedsak ikke får strengere og flere regulatoriske utfordringer sammenlignet med Norden og EU, noe som kan påvirke norske inkassoforetaks konkurranseevne. Dette innebærer en økende risiko for at foretak som driver både fremmed- og oppkjøpsinkasso, vil flytte virksomheten ut av Norge. Utflytting vil igjen kunne ha negative konsekvenser for skyldnerne, blant annet ved at rådgivning og oppfølgning i større grad vil skje fra utlandet. Disse medlemmer mener det bør være et vesentlig mål at endelig utforming og praktisering av bevillingsregimet gir forutsigbare rammer for bransjen og bidrar til stabile, norske kompetansemiljøer for rådgivning og oppfølging av skyldnere.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Inkassoloven § 6 andre ledd skal lyde:

Bevillingen skal avgrenses til å gjelde enten fremmedinkassovirksomhet eller oppkjøpsinkassovirksomhet. Hvis inkassoforetaket ikke har Norge som hjemstat, skal bevillingen avgrenses slik at den ikke gir foretaket rett til å inndrive krav som er omfattet av direktiv (EU) 2021/2167. § 47 syvende ledd gjelder tilsvarende. Finanstilsynet kan angi at bevilling til fremmedinkassovirksomhet ikke gir rett til å behandle klientmidler.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til forslaget fra komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet om å åpne for at inkassoforetak kan utøve både fremmedinkasso og oppkjøpsinkasso under en hensiktsmessig og samlet tillatelse. Disse medlemmer viser til at helt siden kravet om bevilling for å drive oppkjøpsinkassovirksomhet ble innført, har regelen vært at man ikke kan drive fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassovirksomhet i samme foretak. Dette er begrunnet i at det anses å være i strid med god inkassoskikk dersom fremmedinkassoforetak er økonomisk involvert i inkassoprosessen, blant annet for å sikre at man ikke lar egne interesser gå foran andres på en ikke-legitim måte. Disse medlemmer viser blant annet til at dersom det samme inkassoforetaket hadde bevilling til å drive både fremmedinkasso- og oppkjøpsinkassovirksomhet, kunne foretaket hatt økonomiske interesser i å gjøre en laber innsats med å inndrive kravet på vegne av fordringshaveren for deretter å kjøpe kravet av fordringshaveren for en lav sum, og at kun muligheten for dette i seg selv kan bidra til å svekke tilliten til bransjen.

3.3 Tap av kostnadsdekning for fordringshaver

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår at fordringshaverens krav om kostnadsdekning bortfaller ved brudd på lov, forskrift eller pålegg. Unntak gjelder ved «feil» som ikke kunne hatt noen konsekvenser for skyldneren. Videre gjelder unntak for feil som skyldes forhold på skyldnerens side.

Komiteen registrerer at flere høringsinstanser mener denne reguleringen medfører at rent bagatellmessige forhold vil få uproporsjonale konsekvenser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at salær kreves inn fra fordringshaver for å dekke kostnader til inndriving av kravet, og adgangen til å få dekket slike kostnader er avgjørende for at inkassoselskaper kan drive sin virksomhet. Flertallet mener det er riktig at kravet om dekning av salær skal kunne bortfalle dersom fordringshaveren har gjort feil, men mener det må være proporsjonalitet mellom regelbruddet og bortfall av salærkravet. Flertallet merker seg at regjeringen foreslår at salærkravet ikke skal bortfalle dersom feilen ikke kunne hatt betydning for skyldneren. Flertallet viser til statsrådens svarbrev av 9. mars 2026 og legger til grunn at regjeringens forslag vil kunne innebære at rent bagatellmessige feil ikke automatisk skal føre til at salærkravet bortfaller.

Flertallet viser til statsrådens henvisning til arbeidsgruppens rapport, hvor følgende fremgår:

«Etter praksis omfatter god inkassoskikk alle slags større og mindre feil i inndrivingen, og det oppfattes lite rimelig og lite treffende at rene bagateller som ikke har hatt noen konsekvenser for skyldneren, automatisk skal medføre at kravet på kostnadsdekning går tapt. Eksempler på bagateller er at det er opplyst feil rentesats når utregningen er riktig, at det er gitt feilaktige opplysninger som straks rettes, og at det er gitt enkeltstående upresise formuleringer når det som skal formidles, uansett går klart fram. Grensene for bagatellmessige feil må fastsettes nærmere i tilsyns- og nemndspraksis. Foruten ved rene bagateller vil bestemmelsen kunne komme til anvendelse der inkassoforetak av eget tiltak har rettet opp feilen før den har kunnet få noen konsekvenser for skyldneren. Unntaksregelen bør etter arbeidsgruppens syn være snever og så klar som mulig, slik at regelen ikke fører til usikkerhet i et stort antall saker.»

Flertallet mener denne redegjørelsen skal legges til grunn i vurderingen av om feil skal kunne føre til bortfall av salærkrav fra fordringshavers side.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at det i lovforslaget er flere bestemmelser som skal forebygge utenrettslig inndriving av omtvistede krav, herunder at utenrettslig inndriving som hovedregel ikke kan kreves erstattet dersom skyldneren har fremsatt en innsigelse mot kravet. Disse medlemmer deler oppfatningen av at inndriving av omtvistede krav er alvorlig og vil kunne gi grunnlag for overtredelsesgebyr, men ønsker ikke å gi konkrete føringer om dette. Disse medlemmer påpeker at overtredelsesgebyr er en inngripende reaksjon som regnes som straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), og at det følger av internasjonale retningslinjer, anbefalinger og praksis at tilsynsvirksomhet skal være risikobasert. Disse medlemmer mener dette også skal være førende for hvordan Finanstilsynet innretter sin virksomhet og gjør sine prioriteringer i tilsynet med inkassoloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er viktig at inkassoforetak forholder seg strengt til god inkassoskikk, og at skyldnere ikke skal være skadelidende for feil begått av foretaket. Disse medlemmer ser likevel at forslaget til ny formulering i loven kan medføre at inkassoforetaket kan miste krav på kostnadsdekning for bagatellmessige feil som ikke har hatt konsekvenser for skyldneren, men som kunne hatt det. Dette kan gi urimelige konsekvenser for inkassoforetaket.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Inkassoloven § 18 andre ledd skal lyde:

Kostnadene til utenrettslig inndriving kan ikke kreves erstattet dersom regelen om god inkassoskikk, jf. § 14, er brutt overfor skyldneren i saken, eller dersom inkassoforetaket har unnlatt å følge pålegg som Finanstilsynet har gitt av hensyn til skyldnerne. Dette gjelder likevel ikke dersom det er gjort feil som ikke kunne ha hatt noen konsekvenser av betydning for skyldneren, dersom det er gjort bagatellmessige feil eller ved feil som skyldes forhold på skyldnerens side.»

Disse medlemmer mener skillet bør gå ved om feilen er bagatellmessig og ikke kunne hatt konsekvenser «av betydning» for skyldneren. Det vil si at en for eksempel feilaktig utregning på bare noen få kroner per skyldner, som ikke kunne ført til at salærsatsen ble endret, ikke kan kvalifisere til at kostnadsdekning bortfaller så lenge feilen blir rettet.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne mener regjeringens forslag om tap av kostnadsdekning for fordringshaver er godt. Dette medlem mener det er i strid med god inkassoskikk å bruke metoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe, herunder å foreta unødvendige rettslige skritt i inndrivingen. Det er også i strid med god inkassoskikk å bryte bestemmelser fastsatt i eller med hjemmel i loven, herunder inndriving av forfalte pengekrav. Dette medlem mener det bør tydeliggjøres i loven at brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av loven utgjør brudd på god inkassoskikk, og dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endring i inkassoloven slik at det tydelig fremgår at brudd på bestemmelser fastsatt i eller med hjemmel i loven er i strid med god inkassoskikk.»

Dette medlem viser videre til høringsinnspill fra Jussbuss, som dokumenterer en praksis der inkassoforetak driver inn omtvistede krav gjennom ordinær inkasso. Dette skaper betydelig belastning for forbrukere og svekker tilliten til regelverket.

Det er etter dette medlems syn utilstrekkelig at reaksjonen mot slik praksis i hovedsak består av tapt kostnadsdekning, da dette forutsetter at den enkelte forbruker selv forfølger saken. For å sikre etterlevelse av kravet til god inkassoskikk bør Finanstilsynet kunne ilegge overtredelsesgebyr der et foretak driver inn omtvistede krav ved ordinær inkasso, og dette medlem fremmer på den bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som sikrer at overtredelse av forbudet mot ordinær inndriving av omtvistede krav i inkassoloven sanksjoneres med overtredelsesgebyr.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til forslag og merknader fra komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne om å tydeliggjøre at brudd på lovens regler er et brudd på god inkassoskikk. Disse medlemmer deler synet om at det er et betydelig overlapp mellom lovens regler og kravet til god inkassoskikk, men deler departementets vurdering av at man ikke ser behovet for å slå fast i loven at brudd på alle lovens presise regler innebærer brudd på god inkassoskikk.

3.4 Kostnadsdekning ved utenrettslig inndriving

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår en forskriftshjemmel som nærmere skal regulere hvordan inkassoforetaket kan kreve kostnadsdekning. Komiteen merker seg at hvor store kostnader inkassator kan kreve dekket, blant annet vurderes etter hvor mange skritt som er tatt, og hvilke handlinger inkassator har gjennomført.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at da Fremskrittspartiet satt i regjering, ble det gjort flere tiltak for å redusere skyldneres kostnader ved inkasso, ved blant annet at inkassosalærene ble redusert og fryst. Konsekvensene av disse grepene er for eksempel at maksimalsatsen på såkalt lett salær i dag er 175 kroner, men den ville vært på 445 kroner uten disse grepene. Dette var viktige og riktige grep som blant annet var begrunnet i at inkassobedriftenes kostnader hadde gått ned som følge av effektivisering og automatiserte løsninger. Grepene har ført til at inkassobedriftene har blitt færre og lønnsomheten lavere.

Disse medlemmer mener at rimelig kostnadsdekning ved utenrettslig inndriving er avgjørende for at små og mellomstore virksomheter skal våge å selge på kreditt. Disse medlemmer ber regjeringen presisere i forskrift at gebyrnivå og salærstruktur skal reflektere reelle og dokumenterbare kostnader, og at det ikke innføres regler som i praksis skyver uforholdsmessige kostnader over på fordringshaver i saker der skyldneren åpenbart har misligholdt. Disse medlemmer viser til at både Virke og Finans Norge i høringen har pekt på behovet for forutsigbare satser og proporsjonalitet, og at for store kutt i kostnadsdekning vil svekke betalingsmoralen og øke tap i næringslivet.

Komiteens medlemmer fra Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at nivået på utenrettslige inndrivingskostnader i enkelte tilfeller kan føre til at gebyrene blir uforholdsmessig høye, særlig ved mindre pengekrav. Disse medlemmer mener gebyrnivået i mindre grad bør gjøre inkasso lønnsomt i standardiserte volumsaker.

Disse medlemmer viser videre til at dagens regler i praksis innebærer at skyldner i hovedsak bærer kostnadene ved utenrettslig inkasso, til tross for at skyldner ikke har innflytelse over valg av inkassoforetak eller kostnadsnivå. Etter dette medlems syn kan en viss kostnadsdeling bidra til sterkere kostnadsbevissthet og mer reell priskonkurranse i markedet.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om regler som innebærer at kostnader ved utenrettslig inndriving i større grad fordeles mellom fordringshaver og skyldner.»

Disse medlemmer viser til automatisk KPI-justering av inkassosatsen. Etter disse medlemmers vurdering kan en slik ordning gi overkompensasjon til inkassobransjen, ettersom digitalisering og automatisering over tid har redusert de faktiske kostnadene ved inndriving.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at inkassosatsen kun justeres etter nøye vurdering og ved konkret vedtak.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til de ulike forslagene fra komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne og forslagene fra komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti om de standardiserte erstatningsbeløpene som skal fastsettes etter lovens § 19.

Disse medlemmer vil fastholde utgangspunktet om at det er den som misligholder en betalingsplikt, som skal dekke nødvendige kostnader for inndriving. Disse medlemmer viser også til at det følger av lovforslaget § 19 første ledd andre punktum at de standardiserte erstatningsbeløpene skal fastsettes «med sikte på at de skal dekke rimelige inndrivingskostnader for et flertall av sakene som beløpet gjelder». Disse medlemmer deler imidlertid oppfatningen av at man ikke skal gjeninnføre en ordning med en ren KPI-justering, da dette potensielt kan føre til en overkompensasjon, og viser til at regjeringen også har varslet at den er enig i dette. Disse medlemmer ser derfor ikke en grunn til å vedta et anmodningsvedtak om dette.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne viser til at digitaliseringen har redusert kostnadene ved inkassovirksomhet, og mener at det taler sterkt for at inkassosatsen ikke bør økes ytterligere, herunder ikke KPI-justeres, og at dagens nivå allerede utgjør en betydelig belastning for personer med svak økonomi. Det bør også vurderes om kostnadene ved utenrettslig inndriving bør deles mellom skyldner og kreditor, ettersom det er kreditor som velger inkassoforetak.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen hindre ytterligere økninger i inkassosatsen.»

3.5 Krav til inkassoforetakets samordning av krav mot samme skyldner

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår å følge opp arbeidsgruppens forslag om å lovfeste regler om inkassoforetakets inndriving av flere krav med samme skyldner og fordringshaver. Komiteen viser til at regjeringen mener den foreslåtte reguleringen i hovedsak er en videreføring av gjeldende ulovfestede regler og en oppfølging av arbeidsgruppens forslag. Regjeringen foreslår at kravene som hovedregel skal inndrives samlet. Det gjøres unntak for tilfeller der skyldner motsetter seg sammenslåing av kravene, f.eks. på grunn av innsigelser mot ett eller flere av kravene. Videre foreslås unntak dersom kravene kan inndrives hver for seg i den utstrekning en rettslig inndriving av kravene vil være ulik, for eksempel fordi noen av kravene er omtvistet.

Komiteen har merket seg at enkelte aktører mener det ikke skal pålegges en plikt til samordning av krav mot samme skyldner.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter målsettingen om hensynsfull og ryddig inndriving, men advarer mot en generell og ubetinget samordningsplikt som kan medføre betydelige IT-tilpasninger, forsinkelser og tvister om hvilke krav som faktisk kan samordnes. Disse medlemmer mener at samordning må bygge på praktiske og forholdsmessige kriterier, og at plikten bør begrenses til tilfeller der (1) kravene er uomtvistede, (2) er på tilsvarende stadier i innfordringsløpet, og (3) samme inkassoforetak eller integrerte løsninger benyttes. For øvrig bør det gjelde en «kan-regel» med rett til å avstå fra samordning der dette er uforholdsmessig kostnads- eller risikodrivende.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Inkassoloven § 22 første ledd skal lyde:

Et innkassoforetaks utenrettslige inndrivning av flere krav med samme skyldner og fordringshaver skal skje samlet dersom kravene er på tilsvarende stadier i inndrivingsløpet og det ikke er fremsatt innsigelser mot kravene. Det samme gjelder når ulike inkassoforetak inndriver kravene, dersom de samme integrerte løsningene benyttes. Kravene kan inndrives hver for seg dersom en samlet inndriving vil føre til uforholdsmessige kostnader eller uforholdsmessig risiko for feil.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker at sammenslåing av krav er et viktig og komplisert tema, og viser til statsrådens brev av 9. mars 2026, der det advares mot lovendringen komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår. Disse medlemmer registrerer imidlertid at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er ansvarlig å endre sentrale regler for en bransje som forvalter over 100 mrd. kroner årlig, uten at reglene har vært på høring.

Disse medlemmer viser til at det i utgangspunktet er viktig for skyldnerne at flest mulig krav inndrives samlet, og for bransjen er det viktig med klare og velfungerende regler, og at forslaget fra Fremskrittspartiet bidrar til det motsatte.

3.6 Overtredelsesgebyr – administrative sanksjoner

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår å innføre en hjemmel for at Finanstilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr for styremedlemmer, varamedlemmer til styret, daglig leder, daglig leders stedfortreder, fagansvarlig og eiere med betydelige eierandeler, dersom de forsettlig eller grovt uaktsomt har begått overtredelser eller medvirket til å begå overtredelser av bestemmelsene nevnt i foreslåtte § 52 første og andre ledd.

Komiteen viser til at overtredelsesgebyr er en administrativ reaksjon, som har et tydelig straffelignende preg. Komiteen understreker derfor viktigheten av gode rettssikkerhetsgarantier ved ileggelse av slike overtredelsesgebyr.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, mener at regjeringen må sørge for bedre rettssikkerhet i forbindelse med ileggelse av overtredelsesgebyr. Flertallet viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av ny forvaltningslov fattet følgende enstemmige vedtak:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at rettssikkerheten ivaretas når staten ilegger privatpersoner og virksomheter administrative sanksjoner, og ber regjeringen utrede hvordan kravene til saksbehandling som EMK artikkel 6 oppstiller for slike saker, kan ivaretas.»

Flertallet mener dette vedtaket må følges raskt opp, og at eventuelle endringer som gjøres for å bedre rettssikkerheten i forbindelse med administrative reaksjoner, får betydning for ileggelse av overtredelsesgebyr i den nye inkassoloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at administrative overtredelsesgebyr kan være et egnet virkemiddel ved alvorlige og dokumenterte brudd, men er kritiske til å åpne for personlig ansvar for fagansvarlige. Spesielt fagansvarlige har liten innflytelse på strategiske beslutninger og er underlagt arbeidsgivers styringsrett. Disse kan derfor med regjeringens forslag bli satt i en urimelig risikofylt situasjon. Disse medlemmer viser til at aktører i bransjen og juridiske miljøer under høringen advarte mot personlig gebyransvar og etterlyste klare prosessuelle rettssikkerhetsgarantier.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Inkassoloven § 52 fjerde ledd skal lyde:

Styremedlemmer, varamedlemmer til styret, daglig leder, daglig leders stedfortreder og eiere med betydelige eierandeler kan ilegges overtredelsesgebyr dersom de forsettlig eller grovt uaktsomt har begått overtredelser eller medvirket til å begå overtredelser som angitt i første og andre ledd.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet påpeker at arbeidsgivers styringsrett ikke omfatter pålegg om å bryte loven, og at fagansvarlige kun kan ilegges overtredelsesgebyr dersom de forsettlig eller grovt uaktsomt har begått overtredelser eller medvirket til å begå overtredelser som angitt i lovforslaget § 52 første og andre ledd, og at inkassoloven § 34 pålegger den fagansvarlige et særlig ansvar for å påse at inkassovirksomheten utøves i samsvar med gjeldende regler, samt at det følger av direktiv (EU) 2021/2167 artikkel 23 nr. 5 at administrative sanksjoner blant annet skal kunne ilegges «andre personer, som i henhold til nasjonal rett er ansvarlige for overtrædelsen».

Disse medlemmer mener dessuten at en slik bestemmelse kan gi bedre regeletterlevelse og kan være en egnet reaksjon, avhengig av omstendighetene i saken. I proposisjonen er det blant annet vist til at styret og fagansvarlige har ulike ansvarsoppgaver, og dersom fagansvarlige forsettlig eller grovt uaktsomt bryter sine forpliktelser, mens styret overholder reglene, vil det ofte være mer treffende at fagansvarlige skal ilegges overtredelsesgebyr. Disse medlemmer viser dessuten til at forslaget om å innføre en hjemmel for ileggelse av overtredelsesgebyr for fysiske personer har fått støtte fra Finanstilsynet og Forbrukerrådet.

3.7 Advokaters adgang til å drive inkassovirksomhet

Komiteen merker seg at regjeringen foreslår at advokater bare i enkelttilfeller skal ha adgang til å inndrive forfalte pengekrav på vegne av andre, og da under forutsetning av at de har ytet eller yter rettslig bistand til fordringshaveren i tilknytning til det samme kravet.

Komiteen merker seg at dette innebærer at advokater som hovedregel må ha inkassobevilling for å drive fremmedinkassovirksomhet, på lik linje med andre. Komiteen merker seg at regjeringen begrunner dette med at advokatbevilling i seg selv ikke godtgjør at advokaten har de nødvendige kvalifikasjoner for å drive inkassovirksomhet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, viser til at et lite antall advokater årlig bistår klienter med inkassovirksomhet. Dette er særlig praktisk for advokater på mindre steder, hvor advokaten også kan bistå lokalt næringsliv med innkreving gjennom inkasso.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Inkassoloven § 6 fjerde ledd skal lyde:

Advokater som har norsk advokatbevilling, kan drive fremmedinkassovirksomhet uten inkassobevilling. Reglene som gjelder for fremmedinkassoforetak etter § 4, § 9, kapittel 3 og kapittel 4, gjelder tilsvarende så langt de passer. Det samme gjelder forskrifter gitt med hjemmel i disse bestemmelsene, hvis ikke annet fremgår av forskriften.»

«Inkassoloven § 2 andre ledd tredje punktum skal lyde:

Hvilke regler som gjelder for advokater som driver fremmedinkassovirksomhet, følger av § 6 fjerde ledd.»

Flertallet viser til at regjeringen foreslår at advokater skal ha anledning til å drive inkassovirksomhet for krav advokaten allerede har bistått klienten med, men ikke i de tilfeller der klienten tar kontakt for å få gjennomført et inkassooppdrag. Ettersom advokater også etter regjeringens forslag skal ha en snever adgang til å drive inkassovirksomhet uten inkassobevilling, kan flertallet vanskelig se at argumentet om at advokater ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner eller kompetanse til å drive inkassovirksomhet, kan ha særlig betydning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til statsrådens brev til komiteen 9. mars 2026, der forslaget om en helt generell adgang for advokater til å drive inkassovirksomhet uten inkassobevilling frarådes. Disse medlemmer påpeker at verken jusstudiet eller advokatkurset gir opplæring i inkassovirksomhet, og at en generell adgang for advokater til å drive inkassovirksomhet øker risikoen for omgåelser. Disse medlemmer fremholder dessuten at all inkassovirksomhet av et visst omfang bør være underlagt risikostyringsforskriften og Finanstilsynets tilsyn, og skyldnerne bør ha klageadgang til Finansklagenemnda Inkasso, noe som ikke er tilfelle dersom dette forslaget vedtas.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Inkassoloven § 6 fjerde ledd skal lyde:

Advokater som har stilt sikkerhet etter advokatloven § 5, kan i enkelttilfeller inndrive forfalte pengekrav på vegne av andre uten inkassobevilling dersom de har ytet eller yter rettslig bistand til fordringshaveren i tilknytning til det samme kravet.»

3.8 Forhandlingsplikt før inndriving

Komiteens medlemmer fra Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti viser til at flere inkassosaker kunne vært løst tidligere dersom partene i større grad forsøkte å komme frem til en løsning før sakene eskalerer. Etter disse medlemmers syn kan en lovfestet plikt til å forsøke forhandling bidra til mer hensynsfulle prosesser og redusere unødige kostnader for begge parter.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en lovfestet plikt for fordringshaver til å forsøke å forhandle med skyldner før saken oversendes til rettslig inndriving.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne mener at tidlig dialog mellom fordringshaver og skyldner kan redusere behovet for inkasso og forebygge unødvendige kostnader. Dette medlem mener derfor at regjeringen bør utrede en plikt for fordringshaver til å forsøke minnelig løsning før inkassosak oversendes, og dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede en forhandlingsplikt som pålegger fordringshaver å forsøke minnelig løsning før inkassoprosess igangsettes.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til forslag fra Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti om «forhandlingsplikt» og viser til at det etter lovens forslag til § 14 andre ledd er «i strid med god inkassoskikk å bruke inkassometoder som utsetter noen for urimelig påtrykk, skade eller ulempe, herunder å foreta unødvendige rettslige skritt i inndrivingen». Disse medlemmer vil understreke at dette ofte også vil måtte innebære en plikt til å «forhandle» med skyldner for å unngå urimelig påtrykk eller foreta unødvendige rettslige skritt.