Barns rettigheter

Komiteen viser til at departementet i lovproposisjonen foreslår et helt nytt, innledende kapittel i barneloven om barns rettigheter. Departementet foreslår å innta fem sentrale rettigheter – hensynet til barnets beste, barnets rett til medvirkning, barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold, barnets rett til familieliv og barnets rett til ikke-diskriminering. Departementet viser til at å innta disse rettighetene i barneloven innebærer at samtlige av barnekonvensjonens grunnprinsipper er inntatt i loven. Komiteen har merket seg at formålet med et eget rettighetskapittel er å tydeliggjøre at barneloven først og fremst skal sikre barns rettigheter, og at disse rettighetene skal ha innvirkning på hvordan lovens øvrige bestemmelser skal tolkes.

Komiteen vil peke på at vold og overgrep har alvorlige konsekvenser for barn som blir direkte utsatt for det, og for de som lever i volden mellom foreldrene sine. Det er opplevelser og traumer som har konsekvenser for barn resten av livet. Komiteen vil særlig trekke frem viktigheten av å beskytte barn fra vold og overgrep, og vil videre løfte at å styrke barns rett til vern mot vold er et av de sentrale forslagene i loven. Det foreslås blant annet å presisere i § 8-1 at barn og foreldres rett til samvær gjelder med mindre det ikke er til barnets beste. Det blir også understreket i proposisjonen at situasjoner med risiko for vold og overgrep vil være eksempler hvor samvær ikke vil være til barnets beste.

Komiteen vil vise til at det i høringen ble løftet stor bekymring for de mest sårbare barna som blir utsatt for vold og overgrep, og barnelovens evne til å forebygge eller avdekke dette. Flere aktører har pekt på at lovforslaget vil gjøre det verre for disse barna. Komiteen vil påpeke at barneloven primært er en privatrettslig lov, i motsetning til eksempelvis barnevernsloven og straffeloven. Loven er tydelig på at foreldre har ansvar for å finne gode løsninger for seg selv og barna sine. Utgangspunktet i barneloven er at foreldre har en plikt til å beskytte barnet, og at de har et ansvar for å søke hjelp dersom et barn utsettes for risiko av en forelder eller av andre. Komiteen vil videre vise til at barneloven ikke regulerer myndighetenes ansvar ved mistanke om vold og overgrep. Samtidig er det flere deler av loven som er egnet til å avdekke dette. I arbeidet med ny barnelov er det viktig å ikke se på loven isolert, men også vurdere den opp mot annet relevant lovverk som straffeloven og barnevernsloven, og de bestemmelsene som ligger der som har som formål å beskytte barn og unge.

Komiteen vil bemerke at flere høringsinstanser likevel peker på at barnets beste bør fremheves i enkelte andre bestemmelser i loven, slik det også foreslås når det gjelder for eksempel i § 8-1 om barnets og foreldrenes rett til samvær. Komiteen er enige i at det kan være hensiktsmessig å presisere dette i enkelte tilfeller og vil også foreslå endringer i tråd med dette, men vil understreke at dette ikke skal medføre at det overordnede prinsippet i kapittelet om grunnleggende rettigheter for barn ikke også skal være førende for hvordan lovens øvrige bestemmelser skal tolkes.

Komiteen viser til at det i høringen av lovforslaget har kommet innspill fra flere høringsinstanser med ønske om en klargjøring av hvilke momenter som bør legges til grunn ved barns beste-vurderinger. Komiteen deler departementets syn på at en slik liste vanskelig kan være uttømmende og dessuten kan bidra til et lite dynamisk regelverk, og at en slik liste derfor ikke bør inntas i loven. Komiteen ser likevel at det er behov for en tydeliggjøring av relevante momenter som bør tas med en vurdering av barnets beste, og komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å vurdere hvordan momenter som bør legges til grunn ved ‘barnets beste’-vurderinger, kan tydeliggjøres i arbeidet med forskrifter til barneloven og i relevant veiledningsmateriell.»

Foreldreskap

Komiteen merker seg at departementet følger opp Barnelovutvalgets forslag om å likebehandle ulikekjønnede og likekjønnede foreldre der regjeringen mener at det er mulig, og at regjeringen viser til at beskyttelse av privatlivet på den ene siden og barnets rett til fastsettelse av foreldreskap på den andre må balanseres.

Komiteen vil vise til at lovforslaget i tråd med samfunnsutviklingen legger til rette for et mer likestilt foreldreskap, og dermed vektlegger barnets rett til familieliv i større grad, også etter samlivsbrudd. Komiteen vil vise til at dette har vært et sentralt tema i arbeidet med ny barnelov, og at dette anses som et viktig forslag for både barn og foreldre.

Komiteen merker seg at departementet følger opp Barnelovutvalgets forslag om å likebehandle ulikekjønnede og likekjønnede foreldre der regjeringen mener at det er mulig, og at regjeringen viser til at beskyttelse av privatlivet på den ene siden og barnets rett til fastsettelse av foreldreskap på den andre siden må balanseres.

Komiteen viser til at departementet foreslår å følge opp Barnelovutvalgets forslag om å gjeninnføre tidsfrister for å reise sak med påstand om endring av foreldreskap, og at det innføres en frist på ett år fra man fikk kunnskap om at en annen person kunne være forelder. Det foreslås videre at tredjepersoner som mener de er foreldre til et barn, bare kan anlegge søksmål innen barnet fyller tre år, men at domstolen kan gjøre unntak fra fristene dersom særlige grunner taler for det. Komiteen peker på at innføring av tidsfrister ikke påvirker barns muligheter til å reise sak om endring av farskap. Komiteen merker seg også at lovforslaget viderefører gjeldende rett i § 6 a som gir barn mulighet til å få kunnskap om hvem som er deres biologiske far fra de fyller 18 år, uten at dette endrer det juridiske farskapet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at det er et grunnleggende prinsipp at enhver skal kunne kjenne sitt biologiske opphav. Prinsippet er godt forankret i internasjonale konvensjoner, slik som i artikkel 7 i FNs barnekonvensjon. Der slås det fast at barnet har rett til å kjenne sine foreldre, uten at det legges noen tidsfrist for gjenopptakelse av farskapssak. Også Den europeiske menneskerettskonvensjons artikkel 8 slår fast retten til privatliv og familieliv. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har i flere saker tolket denne retten som inkluderende retten til identitet og personlig historie – og dermed også retten til å vite hvem ens biologiske foreldre er.

Disse medlemmer viser videre til at det er etiske og psykologiske hensyn som tilsier at man alltid skal kunne reise farskapssak. Kunnskap om eget biologisk opphav er viktig for personlig identitet, helsemessige årsaker (arvelige sykdommer), og psykologisk tilhørighet. Dette støttes av både bioetiske prinsipper (som autonomi og respekt for individet) og av fagmiljøer innen psykologi og barnevern.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Barnelova § 4-5 andre og tredje ledd skal lyde:

Kvar av foreldra kan alltid reise farskapssak etter å ha lagt fram opplysningar som tyder på at nokon andre enn den som er rekna som far eller medmor, kan vere far til barnet.

Ein som meiner å vere far til eit barn, kan alltid reise sak om endring av farskapen etter å ha lagt fram opplysningar som tyder på at han kan vere far til barnet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at etablering av foreldreskap bør skje i tråd med personens juridiske kjønn, ikke fødselskjønn. Dagens regelverk tar utgangspunkt i fødselskjønn, noe som fører til at transpersoner kan bli registrert feil som foreldre, og at sensitive opplysninger om kjønnsidentitet kan bli eksponert.

Disse medlemmer mener at dette er en alvorlig utfordring for personvernet og for likestillingen, og at det er behov for en tydelig regulering i barneloven som sikrer at personer som har endret juridisk kjønn, får sitt foreldreskap registrert i tråd med dette.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag til endringer i barneloven som regulerer etablering av foreldreskap for personer som har endret juridisk kjønn, slik at registreringen skjer i tråd med juridisk kjønn.»

Pater est-regelen

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener at pater est-regelen bør gjøres kjønnsnøytral. Dagens regelverk fører til ulik behandling av medmødre og fedre, og disse medlemmer mener at alle foreldre bør ha like rettigheter, uavhengig av kjønn.

Disse medlemmer mener at regelverket bør endres slik at når en person føder et barn, skal vedkommendes ektefelle automatisk registreres som medforelder – enten som far eller medmor – uavhengig av kjønn. En slik endring vil sikre likebehandling, styrke rettssikkerheten og fremme likestilling i foreldreskap.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til at Stortinget tidligere har behandlet et representantforslag fra Venstre (Dokument 8:180 S (2023–2024)), hvor det ble foreslått at regjeringen skulle fremme et lovforslag om å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral. Forslaget ble ikke vedtatt, blant annet med den begrunnelse at vurderingen burde tas i forbindelse med arbeidet med ny barnelov.

Flertallet mener det er synd at regjeringen i sitt forslag til ny barnelov ikke har fulgt opp dette, og mener det er et klart behov for å sikre at lovverket blir kjønnsnøytralt og inkluderende. Flertallet mener derfor at regelverket bør gjennomgås, og at nødvendige lovendringer bør utredes og fremmes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med store deler av intensjonen i flertallsmerknaden ovenfor. Disse medlemmer vil vise til at den nye loven så langt det er mulig, legger til rette for større grad av likestilling mellom foreldrepar av ulikt kjønn og foreldrepar av samme kjønn. Lovteksten er gjort nøytral ved at man benytter begrepet forelder, som omfatter alle foreldreskapskategorier der det er mulig. Forslaget til ny barnelov er utformet i tråd med gjeldende lov om endring av juridisk kjønn og bioteknologiloven.

Disse medlemmer vil påpeke at det er lovteknisk komplisert å utvide pater est-regelen. Pater est er en presumsjonsregel som bygger på at det er mors ektemann som i de fleste tilfeller er barnets biologiske far. Dersom man skal utvide pater est-regelen til å også omfatte medmorskapstilfellene, kan ikke den bygge på presumsjonen for biologisk slektskap. I proposisjonen er det foreslått at medmorskap skal fastsettes automatisk på bakgrunn av samtykke til assistert befruktning. Det offentlige må bekrefte at assistert befruktning er utført i henhold til bioteknologiloven, men dette skal skje automatisk uten at foreldrene må be om det.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at Venstre i Dokument 8:180 S (2023–2024) Representantforslag om å sikre alle foreldre muligheten til å være forelder til sitt eget barn, fremmet forslag om å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral, med den hovedbegrunnelse at det vil være til barnets beste å sikre juridiske rettigheter til barnets reelle omsorgspersoner.

Disse medlemmer viser til at Sverige allerede har en presumsjonsregel som også gjelder for likekjønnspar, slik at ektefellen til den som føder barnet, automatisk skal regnes som forelder, uavhengig av denne forelderens kjønn.

Disse medlemmer mener at det som gjør dagens regelverk særlig problematisk, er at det ikke bare forskjellsbehandler foreldrepar av samme kjønn, men at det også diskriminerer barna til likekjønnede ektepar. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at det følger av både Grunnloven § 104 annet ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nummer 1 at ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Etter disse medlemmers syn er det dypt urovekkende at pater est-regelen sikrer at barn født inn i ulikekjønnede ekteskap har to foreldre fra starten av livet, med den juridiske, sosiale og materielle tryggheten dette innebærer, mens hensynet til barnets beste må vike for andre hensyn i likekjønnede ekteskap.

Disse medlemmer stiller seg også undrende til at Barnelovutvalget ikke i større grad tar innover seg at de i sin argumentasjon mot å gjøre pater est-regelen kjønnsnøytral forskjellsbehandler barn av likekjønnede foreldre, og at de ikke problematiserer at de vekter formålet om å skape trygghet for omsorg og forsørgelse fra starten av barnets liv tyngre for barn født inn i ulikekjønnede ekteskap enn for barn født inn i likekjønnede ekteskap. Det kan hende at denne forskjellsbehandlingen er ubevisst, men det gjør den ikke mer unnskyldelig av den grunn.

Disse medlemmer viser til at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i sine høringsinnspill både til den foreliggende proposisjonen og til Venstres representantforslag gir sin støtte til at pater est-regelen gjøres kjønnsnøytral. LDO har gjentatte ganger påpekt at likekjønnede foreldre ikke har det samme rettslige rammeverket for foreldreskap som ulikekjønnede foreldre.

I forbindelse med høringen av NOU 2020:14 uttalte ombudet at det ikke finnes gode grunner for å skille mellom likekjønnede og ulikekjønnede par når det gjelder etablering av foreldreskap ved assistert befruktning. I flere høringsrunder, herunder til Mannsutvalget, har ombudet bedt om at det rettslige rammeverket for skeive foreldre utredes, med mål om å rette opp forskjellene mellom likekjønnede og ulikekjønnede foreldre. Disse medlemmer viser til at ombudet i sitt høringsinnspill til Venstres representantforslag skriver:

«Barn født inn i likekjønnede ekteskap fortjener å få juridisk, sosial og materiell trygghet fra starten av livet, på lik linje med barn født inn i ulikekjønnede ekteskap. Det er på høy tid at lovgivningen om etablering av foreldreskap reflekterer de ulike familiestrukturene vi har i samfunnet, og sikrer at alle barn får to foreldre, uavhengig av foreldrenes kjønn.»

Disse medlemmer viser til at regjeringen i den foreliggende proposisjonen har gjort et slags forsøk på å komme Venstre i møte ved å forenkle etableringsmåten for medmorskap. I forslaget til ny barnelov legges det opp til at det er samtykke til assistert befruktning som skal være grunnlaget for etablering av medmorskap. Samtidig skal det føres «effektiv kontroll» med at vilkårene for assistert befruktning etter bioteknologiloven er oppfylt.

Disse medlemmer viser til at Barnelovutvalget i NOU 2024:14 foreslo at farskap og medmorskap skal fastsettes på samme måte i alle tilfeller hvor det er benyttet assistert befruktning. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen i den foreliggende proposisjonen ikke har valgt å følge opp denne anbefalingen, med følgende begrunnelse (proposisjonens punkt 5.7.4.1):

«Departementet legger vekt på at en endring bør føre til forbedring av prosedyrer og forenklinger for flest mulig. Medmorskap fastsettes i dag etter en omstendelig søknadsprosess, som kan oppleves som byråkratisk. Utvalgets forslag kan se ut til å forenkle etableringen av foreldreskap for medmorskapstilfellene ved assistert befruktning. Utvalgets forslag vil imidlertid føre til mer tungvint etablering av farskap for resten av tilfellene, som er en langt større gruppe. Forslaget vil med 2021-tall føre til forvanskning ved etablering av foreldreskap for 2 645 barn, mens det vil føre til forenkling for 634 barn. Skattedirektoratet oppgir at de behandler om lag 300 søknader om medmorskap i året. Ettersom utvalgets forslag har en rekke praktiske ulemper, og vil føre til forvanskning av fastsettelse av farskap for det store flertall av tilfellene, ønsker ikke departementet å følge det opp i denne formen. Følgelig videreføres gjeldende regler om etablering av farskap […]. Dette omfatter også tilfellene der det er benyttet assistert befruktning.»

Disse medlemmer viser til at regjeringen her innrømmer at medmorskap, selv med den foreslåtte forenklingen, vil være mer tungvint enn for fedre, som kan erklære farskap digitalt. Ved erkjennelse av farskap føres det ikke noen kontroll med at vilkårene i bioteknologiloven faktisk er oppfylt. Disse medlemmer viser til at regjeringen i proposisjonen punkt 5.61 skriver følgende:

«Det offentlige fører i utgangspunktet ikke kontroll med at erklæringen stemmer med det biologiske farskapet i saker hvor foreldrene er enige om farskapet, men det føres kontroll med fars identitet når han erklærer farskap. Far må legitimere seg og gi opplysninger om mor og barn, som sammenholdes med opplysningene som er registrert i Folkeregisteret på bakgrunn av fødselsmeldingen.»

Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at regjeringen mener at de med dette har funnet en løsning som de mener likebehandler medmødre og fedre. Disse medlemmer tenker i den sammenheng ikke først og fremst på at det fortsatt vil være mer tungvint å etablere farskap enn medmorskap. Det disse medlemmer reagerer særlig sterkt på, er at det foreliggende forslaget legger opp til at det ved etablering av medmorskap skal føres kontroll med at vilkårene i bioteknologiloven er oppfylt, mens en tilsvarende kontroll ikke anses nødvendig ved etablering av farskap.

Disse medlemmer viser til at dette har som konsekvens at man «straffer» potensielle medmødre som ikke følger bioteknologilovens regler, mens det samme ikke gjelder for fedre som erklærer farskap etter en tillitsbasert modell. Dette fører igjen til en forskjellsbehandling av deres barn: Barn av ulikekjønnede foreldre som ikke følger bioteknologilovens regler, har to juridiske foreldre i behold, barn av likekjønnede bare én.

Disse medlemmer mener det er spesielt problematisk at et avslag på søknad om å være juridisk forelder for sitt barn har som konsekvens at forelderen ikke får rett til å ta ut foreldrepermisjon for barnet hen de facto er forelder til, all den tid det første leveåret er sentralt for å sikre barnet solid tilknytning til begge foreldre og startskuddet for en relasjon mellom forelder og barn som skal vare livet ut.

Disse medlemmer mener videre det er vel så problematisk at ved et eventuelt samlivsbrudd har verken barnet eller forelderen noen rett til videre kontakt med hverandre. Dette innebærer at barnets adgang til å fortsatt ha en relasjon til forelderen det har vokst opp med, det være seg ved delt bosted eller samvær, utelukkende beror på den andre juridiske forelderens ønske om eller velvilje til å opprettholde slik kontakt.

Disse medlemmer mener at det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved om det er riktig å vekte barnets rett til å kjenne sitt biologiske opphav tyngre enn adgangen til å sikre den reelle omsorgspersonen adgang til å være i foreldrepermisjon med barnet sitt i dets første leveår. Disse medlemmer mener at det er like gode grunner til å stille spørsmål ved om det er riktig å vekte retten til å kjenne sitt biologiske opphav tyngre enn adgangen til å sikre barnet retten til å opprettholde kontakt med forelderen de har vokst opp med, ved et eventuelt samlivsbrudd.

Disse medlemmer mener at det beste grepet lovgiver kan ta for å sikre reell likebehandling av barn, uavhengig av om de har ulike- eller likekjønnede foreldre, er å underlegge medmødre de samme regler for etablering av foreldreskap som fedre, med det naturlige unntak at DNA-prøve av medmor ikke er egnet til å klargjøre de tilfeller som skisseres opp i forslag til ny § 2-6 andre ledd.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre legger i vurderingen av barnets beste med dette avgjørende vekt på at det vil være til barnets beste å sikre juridiske rettigheter til barnets reelle omsorgspersoner, også i de tilfeller hvor det kan sies å være i konflikt med barnets rett til kjennskap til sitt opphav – slik reglene lenge har vært for barn med ulikekjønnede foreldre.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede endringer i barnelova § 2-3 om medmorskap, med sikte på å fremme et lovforslag som innebærer at medmorskap fastsettes på samme vis som farskap etter reglene i §§ 2-4 om ekteskap og reglene om erklæring i §§ 2-5 flg.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at etter forslaget vil barn bli registrert med to foreldre i Folkeregistret når folkeregistermyndigheten mottar fødselsmeldingen. Dette vil både gjelde barn med foreldre med samme kjønn, og med ulike kjønn. I fødselsattesten vil både mor og far, eller mor og medmor være oppført som «forelder».

Foreldreansvar og barns rett til selvbestemmelse og medvirkning

Komiteen støtter departementets vurdering om å videreføre gjeldende rett ved at utgangspunktet i loven er at alle barn fra fødselen skal ha foreldre med felles foreldreansvar. Dette støtter opp om ønsket om større grad av likestilt foreldreskap. Departementet peker i lovproposisjonen på at departementet ikke sitter inne med kunnskap som tilsier at denne regelen har ført til økt konflikt.

Komiteen vil vise til at departementet peker på at lovforslaget understreker tydelig de forventninger som stilles til at foreldrene sikrer barns grunnleggende rettigheter, og at lovforslaget i hovedsak viderefører gjeldende rett om plikten til omsorg og oppdragelse. Komiteen støtter forslaget om at det er tatt inn en bestemmelse i loven om at barnet har rett til omsorg fra begge foreldrene, og at foreldrene må samarbeide om å ivareta helsen, livskvaliteten og utviklingen til barnet så langt det er mulig. Komiteen merker seg at hensikten med å innføre en samarbeidsbestemmelse er å tydeliggjøre overfor foreldre at de har et felles ansvar for å ivareta barnets beste, og at likestilt foreldreskap er et viktig prinsipp i den forbindelse, samt at denne bestemmelsen også vil være et viktig signal overfor veiledere og andre som gir råd til foreldre om hvordan foreldre skal ivareta omsorgen for barnet. Komiteen merker seg videre at samarbeidsbestemmelsen ikke er forbundet med sanksjoneringsmuligheter, men at foreldrenes vilje og evne til å samarbeide med den andre, i den grad det er mulig, på samme måte som tidligere vil kunne være et moment i en eventuell foreldretvist.

Komiteen viser til at departementet peker på at beslutningsmyndigheten under foreldreansvaret gjelder avgjørelser for barnet i personlige forhold, og at dette i stor grad vil være regulert i særlover. Dette gjelder mange av de juridiske avgjørelsene som kan tas overfor barnet, blant annet avgjørelser om medisinsk behandling, utstedelse av pass, samtykke til adopsjon, navnevalg, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands. Komiteen vil peke på at departementet i lovproposisjonen omtaler at departementet har merket seg at foreldre med felles foreldreansvar som skal ta beslutninger sammen, kan møte utfordringer der den ene forelderen ikke ønsker å samtykke til en beslutning som kan være at stor betydning for barnet. Departementet peker på at ved uenighet så må foreldre likevel komme frem til en avgjørelse, og departementet har derfor inntatt en bestemmelse i § 6-5, andre ledd om at foreldre som har felles foreldreansvar, skal ta avgjørelsene sammen, med mindre annet følger av lov. Komiteen har likevel merket seg innspillene om at i saker med høyt konfliktnivå så er det likevel utfordringer når samarbeidet ikke fungerer, og at det oppleves som om særlovenes bestemmelser likevel ikke fullt ut løser de utfordringene som oppstår. Komiteen mener derfor at det kan være behov for å se nærmere på disse problemstillingene.

Komiteen har merket seg innspillene som peker på at det er behov for tydeliggjøring og mer veiledning om hva som ligger i omsorgsplikten og foreldreansvaret.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere hva som er innholdet i omsorgsplikten, og hvordan foreldreansvaret kan tydeliggjøres i arbeidet med forskrifter til barnelova og i relevant veiledningsmateriell.»

Komiteen viser til at departementet i proposisjonen peker på at foreldrene ved utøvelsen av foreldreansvaret må ta hensyn til barns selvråderett og rett til å bli hørt i personlige forhold. Etter både gjeldende rett og i lovforslaget § 6-6 skal foreldrene sørge for barnets medvirkning i avgjørelser som angår barnet, samt sørge for stadig større selvbestemmelse for barnet etter alder og modenhet.

Komiteen viser til at foreldre og andre omsorgspersoner derfor skal høre barnets mening før de treffer avgjørelser om personlige forhold som regnes som rettslige handlinger etter vergemålslovens regler, og de som ikke gjør det. Det gjelder ingen nedre aldersgrense for retten til å bli hørt.

Videre viser komiteen til at barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Det kan således ikke være en forutsetning for å innhente barnets mening at barnet har evne til å danne seg synspunkter om det konkrete spørsmålet som skal avgjøres. Det bør være tilstrekkelig at barnet har meninger om noe som kan ha betydning for avgjørelsen av spørsmålet. Det er ikke noe som kan utelates fordi saken ellers anses som godt nok opplyst. Det vises også til at det skal mye til for at høring av barn kan utelates av hensyn til behovet for skjerming eller fordi det ikke anses som barnets beste. Når det gjelder vekten av barnets mening, vises det til at det er nødvendig å gjøre en individuell vurdering av barnets forståelsesnivå i hvert enkelt tilfelle.

Komiteen foreslår å endre formuleringen i § 6-6 første ledd «foreldre skal høyre på kva barnet har å seie», til «foreldre skal høyre på kva barnet uttrykkjer». Den foreslåtte endringen ivaretar bedre barns nonverbale kommunikasjon og anerkjenner at barn uttrykker seg på ulike måter, ikke bare gjennom tale. Dette er særlig viktig for yngre barn og barn med kommunikasjonsutfordringer, og styrker dermed barnets rett til å bli hørt. Denne endringen er ikke ment å endre det juridiske innholdet i bestemmelsen foreslått fra departementet, ut over å understreke at også barnets nonverbale kommunikasjon skal tillegges vekt.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«§ 6-6 første ledd første punktum skal lyde:

Foreldra skal høyre på kva barnet uttrykkjer, før dei tek avgjerder som gjeld personlege forhold for barnet.»

Komiteen støtter departementets forslag om at aldersgrensen for inn- og utmelding av foreninger senkes fra 15 år til 12 år, og presiseringen om at ingen barn skal meldes inn i foreninger mot sin vilje. Komiteen er enige i at en slik endring kan styrke barns rett til organisasjons- og ytringsfrihet. Komiteen har merket seg at det presiseres at denne selvbestemmelsesretten må leses med en reservasjon for de tilfellene der deltakelsen er betinget av forhold som barnet selv ikke kan bestemme, som for eksempel aktiviteter som krever dyrt utstyr som foreldrene ikke kan bekoste, eller aktiviteter som griper inn i skoletid eller går ut over lekser o.l.

Komiteen støtter at det inntas en generell personvernparagraf i barnelova, noe det også er stor støtte for blant høringsinstansene. Komiteen ser positivt på at det i bestemmelsen også er inntatt at barn kan nekte foreldre å publisere bilder, film og lydopptak av dem. Flere høringsinstanser har etterlyst hvordan foreldres brudd på privatliv og personvern kan sanksjoneres. Komiteen har merket seg at departementet viser til at denne bestemmelsen har to formål, å klargjøre at handlinger som ellers anses som rettsstridige, ikke kan anses lovlige selv om foreldrene har samtykket og som en pedagogisk veiledning til foreldrene. Komiteen merker seg videre at departementet viser til at Datatilsynet ikke er tildelt kompetanse etter barnelova, men at departementet legger til grunn at Datatilsynet kan benytte en ny bestemmelse som et tolkningsmoment i vurderingen av om personvernet til et barn er brudd, og at dette vil kunne bidra til at det blir enklere for Datatilsynet å gå inn i disse sakene. Komiteen mener at dersom det viser seg at dette ikke er tilstrekkelig og det blir behov for andre muligheter for sanksjoner, så vil dette være noe som bør følges opp på et senere tidspunkt.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener en endring i formuleringen i § 1-2 til «rett til medverknad i alt som vedkjem dei», vil styrke presisjonen og samsvare bedre med ordlyden i Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12. Dette gir et mer inkluderende og rettslig forankret uttrykk for barns rett til å bli hørt i saker som angår dem.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«§ 1-2 første punktum skal lyde:

Barn som er i stand til å gjere seg opp eigne meiningar, har rett til medverknad i alt som vedkjem dei etter denne lova.»

Bosted og beslutningsmyndighet

Komiteen merker seg at departementet har foreslått flere endringer i bestemmelsene om hvor barnet skal bo, og fordeling av beslutningsmyndighet mellom foreldre som ikke har bodd sammen eller som går fra hverandre. Regelen om at foreldre står fritt til å avtale hvor barnet skal bo etter et samlivsbrudd, står fast, men det er foreslått å gi reglene om foreldrenes beslutningsmyndighet et eget navn – navnet «daglig myndighet». Komiteen vil løfte frem at forslaget i lovproposisjonen dreier seg om å gjøre delt daglig myndighet til hovedregelen ved samlivsbrudd. Departementet foreslår videre en ny bestemmelse om flytting innenlands, og at den eller de som har daglig myndighet for barnet, har rett til å avgjøre hvor i landet barnet skal bo. Det presiseres i lovforslaget at der begge foreldre har daglig myndighet, må de bli enige om slik flytting. Komiteen støtter dette.

Komiteen vil peke på at et viktig utgangspunkt i spørsmålet om hvor barnet skal bo, og hvem som skal ha beslutningsmyndighet, er at avgjørelsene skal være til barnets beste. Den europeiske menneskerettsdomstol har gjort det klart at begrepet «barnets beste» i utgangspunktet innebærer at barnet skal opprettholde bånd til sin familie, samtidig som det er i barnets interesse at dets helse og utvikling blir ivaretatt. Komiteen vil vise til at det i både den skriftlige og muntlige høringen er knyttet mange kommentarer og mye bekymring til lovforslaget § 7-2 som omhandler daglig myndighet. Mye av engasjementet dreier seg om hvordan vi best kan beskytte sårbare barn og unge fra vold og overgrep, og hvordan vi kan sikre barnets rett til familieliv og muligheten til å fortsette å ha kontakt og samvær med begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Komiteen oppfatter at for noen så handler bekymringene om at man opplever at lovforslaget slik det står, vektlegger likestilt foreldreskap tyngre enn hensynet til barnets beste. Komiteen vil vise til at det ikke er intensjonen i lovforslaget. Hensikten er nettopp å sikre barnets beste ved å gi foreldre et mer likestilt utgangspunkt ved samlivsbrudd, slik at det faktisk gjøres reelle vurderinger av barnets beste og barnets behov ved avtaler etter et samlivsbrudd. De fleste foreldre klarer å finne gode løsninger på egen hånd, men det er nødvendig med et bedre utgangspunkt for begge foreldre i de tilfellene hvor man ikke blir enige. I dag ser vi klare kjønnsforskjeller etter samlivsbrudd når det gjelder hvor barnet bor. I 86 pst. av tilfellene hvor foreldrene ikke avtaler delt bosted, blir barnet boende hos mor. Det er uheldig at sentrale aktører på feltet har tolket lovendringen slik at man setter likestilt foreldreskap fremfor barnets beste.

Komiteen har registrert den bekymring som er reist fra en rekke instanser om at innføringen av delt daglig myndighet kan virke konfliktdrivende, og at det kan ha negative konsekvenser for barn som opplever høy konflikt mellom foreldrene eller vold og annen risiko. Komiteen vil vise til departementet i lovproposisjonen skriver at barneloven og regelverket skal ivareta særlig sårbare og risikoutsatte barn, og at i slike saker bør det offentlige inn i saken for å vurdere barnets og familiens situasjon – som familievern, helsestasjon, barnevern eller politi. Departementet vil, ifølge proposisjonen, se på dette også i arbeidet med meklingsforskrift og ny lov om familieverntjenesten. Komiteen vil også vise til den bekymringen som er reist fra andre instanser om at det fremlagte lovforslaget ikke i tilstrekkelig grad sikrer barnet rett til samvær med begge foreldre og ikke i stor nok grad innfører bestemmelser som kan forhindre samværssabotasje. Flere høringsinnspill peker likevel på at det fremlagte lovforslaget innebærer et steg i riktig retning, men at det på et senere tidspunkt bør jobbes videre med tiltak som i større grad følger opp tidligere anmodningsvedtak fattet i Stortinget og med endringer i andre lover som kan bidra til at økonomiske insentiver og andre insentiver til samværshindring kan adresseres.

Komiteen viser ellers til svar fra departementet på hva som skjer dersom foreldrene med delt daglig myndighet ikke blir enige, hvor departementet skriver at bortsett fra flytting innenlands så er det ikke et krav om enighet mellom foreldrene om de beslutningene som ligger til daglig myndighet. Departementet presiserer at dette innebærer at hver av foreldrene i stor grad kan følge opp barnet i dagliglivet hver for seg, men at foreldre bør informere og involvere hverandre der det er behov for det slik at barnets beste blir ivaretatt.

Komiteen vil peke på at det er også er bestemmelser under andre kapitler i barnelova, samt også andre lover, som vil ha betydning for hvordan vi som samfunn kan klare å lykkes med å balansere disse hensynene, ikke minst barnevernsloven og straffeloven.

Komiteen registrerer at det i enkelte bestemmelser i loven gis en presisering av at barns beste skal legges til grunn ved vurderinger, f.eks. i § 8-1 i bestemmelsen om samvær. Komiteen mener som tidligere nevnt at selv om lovens innledende kapittel legger en klar føring for at barnets beste skal ligge til grunn for alle avgjørelser og handlinger etter loven, så bør det presiseres i § 7-2 at dette skal være et grunnleggende hensyn.

På bakgrunn av dette fremmer komiteen følgende forslag:

Ǥ 7-2 andre ledd skal lyde:

Foreldre som budde saman da barnet vart født, og som seinare flyttar frå kvarandre, har dagleg myndigheit. Der foreldra ikkje budde saman da barnet vart født, har mor myndigheita aleine. Første og andre punktum gjeld ikkje dersom anna følgjer av avtale eller avgjerd. Det beste for barnet skal vere eit grunnleggjande omsyn i ei avtale eller avgjerd om dagleg myndigheit. Berre dei som har foreldreansvar, kan ha dagleg myndigheit.»

Komiteen viser videre til at det i flere høringsinnspill og henvendelser til komiteen trekkes frem at det er uklart hvilken myndighet som skal ligge hos den eller de som har daglig myndighet. Komiteen vil peke på at departementet i proposisjonen viser til at innholdet i denne myndigheten er den samme som i gjeldende lov ligger til den eller de barnet bor hos. Det vises til at de sentrale beslutningene som ligger til myndigheten, dreier seg om hvor i landet barnet skal bo, samt beslutninger knyttet til skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Komiteen viser til proposisjonen for eksempler på hvilke beslutninger dette kan gjelde. Innholdet i denne myndigheten bekreftes også i skriftlig svar til komiteen på spørsmål om hvilke konkrete avgjørelser som vil ligge under «delt daglig myndighet». Departementet skriver at de beslutningene som vil ligge under daglig myndighet, er de samme som i dag ligger til den forelderen som barnet bor fast hos. Departementet presiserer at det innføres således ikke noen ny myndighet for foreldre, men myndigheten (som i dag følger av bosted) vil etter forslaget gjelde alle foreldre som går fra hverandre, uavhengig av om de velger bosted hos begge eller bosted hos en og samvær med den andre. Komiteen viser til at flere høringsinstanser likevel har etterlyst en tydeliggjøring av hva som ligger i begrepet daglig myndighet, og mener at dette bør presiseres i lovverket. Det synes å være en forutsetning i den foreslåtte lovendringen at det fins en felles forståelse av hva som ligger i begrepet, men høringsinnspillene viser at dette ikke nødvendigvis stemmer. Komiteen mener at forslaget om delt daglig myndighet etter samlivsbrudd kan bidra til et mer likestilt rettslig utgangspunkt for foreldrene i omsorgen for barnet, noe som igjen kan føre til færre konflikter og mer fleksible løsninger knyttet til bosted og samvær, gitt at det fins en felles forståelse om hva daglig myndighet betyr. Komiteen mener derfor at regjeringen tydeligere må presisere hva som ligger i begrepet daglig myndighet, og understreker i den forbindelse at daglig myndighet ikke innebærer adgang til å påføre den andre forelderen økonomiske forpliktelser.

Komiteen vil også peke på at departementet skriver i sitt svarbrev til komiteen at det kan være behov for særreguleringer også for daglig myndighet, på lik linje med nærmere regler om foreldreansvar i særlover som navnelov, passlov, statsborgerlov mv.

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre gjennom veiledning hva som er innholdet i begrepet ’daglig myndighet’ som utøves overfor barn etter samlivsbrudd, og vurdere om det er behov for særreguleringer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er enige med departementet i at hvor barnet fysisk skal bo, bør baseres på en konkret vurdering av hva som er til det beste for det enkelte barnet, og at det skal legges stor vekt på at barnet må ha reell rett til medvirkning. Samtidig vil disse medlemmer peke på at et hovedprinsipp om delt bosted ikke handler om foreldenes «rett» til barnet, men om barnets rett til muligheten til å fortsette å ha kontakt og samvær med begge foreldrene etter et samlivsbrudd, og at delt bosted vil bidra til å realisere barnets rett til familieliv med begge foreldrene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at delt bosted som et utgangspunkt ved samlivsbrudd best sikrer barnet denne retten. Dersom det foreligger saklige og vektige grunner for at det ikke er til barnets beste med delt bosted, som for eksempel av hensyn til barnets velferd og sårbare barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep, så kan retten ved uenighet mellom foreldrene fastsette at barnet skal ha bosted hos en av foreldrene.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Høyre følgende forslag:

Ǥ 7-1 skal lyde:

Barnet skal ha bustad hos begge foreldra etter eit samlivsbrot, med mindre foreldra blir einige om noko anna.

Er foreldra ueinige, avgjer retten om barnet skal bu hos begge eller hos ein av dei. Retten kan fastsette bustad hos ein dersom det ligg føre vektige grunnar. Det beste for barnet skal vere eit grunnleggjande omsyn i ei avgjerd om bustad. Retten kan setje vilkår for bustad.»

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at det er viktig at barneloven bidrar til at barns og foreldres rettigheter ivaretas på en best mulig måte, og at alle parters rettssikkerhet ivaretas. Et bærende prinsipp er at barns rettigheter har forrang, og at alle barn har rett til begge sine foreldre. Dette ivaretas best ved at foreldre likestilles i loven, og i praktiseringen av loven. En likestilling vil etter dette medlem sin mening bidra til å redusere konfliktnivået i de fleste saker, samtidig som det vil ivareta alle parters rettigheter.

Dette medlem viser til at delt bosted som utgangspunkt vil styrke barnets relasjon til begge foreldre. Barn som har jevn og regelmessig kontakt med begge foreldre får mulighet til å utvikle et nært forhold til dem begge. Dette gir trygghet og tilhørighet. Delt bosted fremmer samtidig følelsesmessig stabilitet og reduserer lojalitetskonflikter. For barn signaliserer delt bosted at begge foreldre er like viktige.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

Ǥ 7-1 skal lyde:

Barnet skal ha bustad hos begge foreldra etter eit samlivsbrot, med mindre foreldra blir einige om noko anna.

Er foreldra ueinige, avgjer retten om barnet skal bu hos begge eller hos ein av dei. Retten kan berre fastsette bustad hos ein dersom det ligg føre vektige grunnar. Det beste for barnet skal vere eit grunnleggjande omsyn i ei avgjerd om bustad. Retten kan setje vilkår for bustad.»

Komiteens medlem fra Venstre er enig med regjeringen i endringen som er gjort i forslag til ny barnelov § 7-1 andre ledd, da dette innebærer at retten i høykonfliktsaker står fritt til å vurdere hva som er til barnets beste i den enkelte saken, uten politiske føringer. Dette medlem mener imidlertid at det bør komme tydeligere frem i § 7-1 første ledd at delt bosted bør være utgangspunktet etter et samlivsbrudd, men at foreldrene kan bli enige om noe annet dersom det er til det beste for barnet. Dette vil kunne ha en normgivende effekt, som kan bidra til at flere barn får opprettholdt en solid relasjon med begge sine foreldre etter et samlivsbrudd, dersom barnet selv ønsker dette. Dette medlem mener at en så sentral lovendring bør utredes nærmere før den eventuelt innføres.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede et lovforslag hvor delt bosted for barna skal være utgangspunktet ved samlivsbrudd, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at delt bosted som hovedregel er vurdert i punkt 7.7.2 i proposisjonen:

«Departementet har vurdert om delt bosted, i betydningen av hvor barnet fysisk skal bo, skal være lovens hovedregel. Departementet viser til at et slikt forslag tidligere har blitt hørt. Høringen ga sterk motstand mot forslaget om en slik hovedregel. En rekke høringsinstanser mente at delt bosted krever et godt foreldresamarbeid for å fungere godt for barnet, og vil være en belastende ordning for familien dersom samarbeidet er dårlig. Det ble pekt på at det derfor ikke er en ordning som uten videre egner seg for foreldre som ikke selv kommer til enighet. Noen høringsinstanser anså også forslaget som preget av foreldrenes ‘rett’ til barnet, fremfor hensynet til barnets beste. Som følge av høringen var det den gang ikke grunnlag for å følge opp alternativet om delt bosted som hovedregel. Se nærmere omtale i Prop. 161 L (2015–2016) kapittel 7. Barnelovutvalget foreslo heller ikke delt bosted som ny hovedregel, og høringen ga ikke departementet grunn til å gå videre med et slikt forslag. Departementet mener at hvor barnet fysisk skal bo, bør basere seg på en konkret vurdering av hva som er til det enkelte barnets beste, der departementet legger stor vekt på at barnet må ha reell rett til medvirkning, og ikke bør følge av en hovedregel. Departementet viser til at en avgjørelse om hvor barnet skal bo vil ha stor betydning for barnets livskvalitet og utvikling, og at det derfor er viktig at barnet lyttes til og at barnets mening vektlegges etter alder og modenhet, jf. lovforslaget § 1-2.»

Flertallet deler synspunktet om at det er positivt og hensiktsmessig for barn å ha jevn og regelmessig kontakt med begge foreldre, der det er til barnets beste. Flertallet deler også synspunktet om at det kan bidra til å dempe konfliktnivået ved samlivsbrudd dersom foreldre stiller likere som utgangspunkt, og at det også er bra for barnet. Flertallet viser derfor til forslaget om å innføre delt daglig myndighet som hovedregel dersom det er til barnets beste, i ny § 7-2.

Samvær

Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen viser til at samvær mellom foreldre og barn reiser menneskerettslige problemstillinger, og at menneskerettighetene stiller krav til myndighetenes lovregulering. Komiteen er enig i at lovens regulering av samvær må ivareta både barnets og foreldrenes rettssikkerhet og interesser på en balansert måte, og at det må legges til grunn at samvær for det enkelte barn skal være til barnets beste. Komiteen støtter derfor at det er tatt inn i forslaget til § 8-1 at barn og foreldres rett til samvær gjelder med mindre det ikke er til barnets beste. Komiteen vil også peke på forslaget til § 8-3 om at begge foreldre har ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Komiteen vil peke på at det er viktig at arbeidet med oppfølging av anmodningsvedtakene om å sikre at foreldre ikke utsettes for samværshindringer, og om å styrke barn og unges rett til beskyttelse mot vold og overgrep gis høy prioritet.

Komiteen har også mottatt flere innspill om at det bør vurderes hvordan barn som oppholder seg på krisesenter, kan skjermes fra samvær med volds- og trusselutøver, og muligheten for at barn kan få anledning til å kreve midlertidig stans i samvær.

Komiteen vil trekke frem at det er barnevernstjenesten sin oppgave å beskytte barn mot vold og overgrep, også i tilfeller hvor det for eksempel er en pågående politietterforskning eller mekling hos familievernet. Komiteen viser til rapporten «Utredning om bedre samordning av barnevernsloven og barneloven» fra Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, som ble avgitt etter oppdrag fra Barne- og familiedepartementet. Utredningen anbefalte blant annet å gi barneverns- og helsenemnda kompetanse til å overføre barnets bosted til den andre forelderen dersom vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Komiteen viser til at utredningen var på høring høsten 2024, og at departementet jobber videre med å vurdere forslagene i utredningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til anmodningsvedtakene fra 18. mars 2025 fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Innst. 154 S (2024–2025), og til at oppfølgingen av disse må vurderes samlet.

Et annet flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til Dokument 8:15 S (2024–2025), representantforslag om samværsrett fra stortingsrepresentantene Sylvi Listhaug, Silje Hjemdal og Erlend Wiborg og til behandlingen av Innst. 154 S (2024–2025), hvor Stortinget 18. mars 2025 enstemmig gjorde vedtak nr. 514, 515, 516, 517 (2024–2025).

Dette flertallet mener at barn har rett til beskyttelse mot vold, overgrep og annen risiko. Dette drøftes i proposisjonen. Det tydeliggjøres at barn og foreldres rett til samvær gjelder med mindre samvær ikke er til barnets beste. Barn og foreldres rett til å bevare familielivet kan i særskilte tilfeller være i strid med barnets rett til beskyttelse. Risiko for vold eller overgrep er typiske situasjoner hvor samvær ikke vil være til barnets beste, eller der det er påkrevd med samvær under tilsyn. Dette flertallet merker seg at sist det ble gjort større endringer i regelverket om samvær under tilsyn og i saksbehandlingsreglene i barnelova for å sikre barn bedre beskyttelse mot vold og overgrep, var tilbake i 2014, mens de senere endringene kun har vært mindre.

Dette flertallet viser til at proposisjonen inneholder mye drøfting av problemstillingen og om tiltak for å sikre barn og unge bedre mot vold, overgrep og risiko. Blant annet foreslås endringer i domstolens saksbehandlingsregler, som er ment å legge bedre til rette for at saker med påstand om vold og annen risiko blir tilstrekkelig opplyst. Regjeringen foreslår å tydeliggjøre at retten kan innhente dokumentasjon fra politiet, og at retten skal vurdere å oppnevne en sakkyndig i saker med påstand om vold, overgrep, rus eller psykisk lidelse. Det foreslås også en frist for domstolen til å ta midlertidig avgjørelse der en part krever det og det er risiko for vold, overgrep eller påstand om samværshindring.

Dette flertallet mener de foreslåtte tiltakene peker i riktig retning, men at de på ingen måte svarer ut Stortingets enstemmige vedtak i behandlingen av Innst. 154 S (2024–2025).

Dette flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen prioritere oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr. 514, 515, 516 og 517 (2024–2025), slik at barn og unge sikres mot vold, overgrep og risiko. Regjeringen bes snarest mulig komme tilbake til Stortinget på egnet måte med plan for det videre arbeidet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at anmodningsvedtakene som medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre løfter frem, ble fattet den 18. mars 2025. Prop. 117 L (2024–2025) om forslag til ny barnelov ble lagt frem den 10. april 2025. Disse medlemmer viser til at under Stortingets behandling av Dokument 8:15 S (2024–2025) informerte statsråden om at det av tidshensyn ikke var mulig å følge opp anmodningsvedtakene i lovforslaget som snart skulle legges frem.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at barn som har vært vitne til eller utsatt for vold i nære relasjoner, må ha et særlig sterkt vern i spørsmål om samvær med den voldsutøvende forelderen. Flertallet mener det må fremgå tydelig av lovverket at det som hovedregel ikke skal gjennomføres samvær i tilfeller der det foreligger alvorlige bekymringer knyttet til barnets trygghet og psykiske helse.

Flertallet understreker at barnets rett til beskyttelse og trygghet må veie tyngst, og at barnets stemme må tillegges avgjørende vekt i vurderingen av samvær. Barn må ha rett til å nekte eller stanse samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende, og dette må lovfestes for å sikre barnets rettssikkerhet og medvirkning.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendringer som sikrer at barn som har vært utsatt for eller vært vitne til vold i nære relasjoner som utøves av en forelder, i utgangspunktet ikke skal ha samvær med den voldsutøvende forelderen. Barn gis rett til å midlertidig stanse samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende.»

Flertallet mener at barn som oppholder seg på krisesenter, må ha et særlig sterkt vern mot samvær med en forelder som har utsatt den andre forelderen for vold. Flertallet mener det må fremgå eksplisitt av lovverket at det som hovedregel ikke skal gjennomføres samvær i slike tilfeller.

Flertallet understreker at barnets trygghet og rett til beskyttelse må veie tyngst, og at barnets stemme må tillegges avgjørende vekt. Barn må ha rett til å nekte samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende, og det må lovfestes at barn selv skal kunne stanse samvær i slike situasjoner.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendringer som sikrer at barn som oppholder seg på krisesenter, ikke skal ha samvær med en forelder som har utøvd vold mot den andre forelderen, og at barn gis rett til å nekte samvær dersom de opplever det som utrygt eller belastende.»

Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Barnelovutvalget fikk et tilleggsmandat om å vurdere om samværssabotasje i større grad bør få økonomiske konsekvenser og eventuelt får konsekvenser for samværsfastsettelsen. Mandatet ba også om å utrede forslag til strengere reaksjoner mot dette. Dette flertallet har merket seg at departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre adgangen til tvangsbot ved samværshindring, og også forslaget om at retten skal treffe midlertidig avgjørelse i saker om samværshindring. Dette flertallet registrerer også at departementet i proposisjonen viser til at anmodningsvedtak nr. 714 fra 9. mars 2021 om å utrede strengere reaksjoner som kan motvirke samværshindring, er fulgt opp i denne proposisjonen, og at vedtak nr. 715 fra samme dato om å utrede om det er behov for å gjøre justeringer i barnebidragsreglene for å sikre at økonomi ikke blir en drivende faktor for samværshindring, skal følges opp på et senere tidspunkt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Venstre, mener at det er uheldig at disse vedtakene ikke i større grad er fulgt opp i denne lovproposisjonen. Flertallet forventer at arbeidet med en mer helhetlig vurdering av bidragsreglene gis prioritet, og at arbeidet med å sikre at barn og foreldre ikke utsettes for samværshindring, videreføres.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede ytterligere tiltak for å motvirke samværshindring, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

Kontakt og samarbeid på tvers

Komiteen viser til at saker etter barneloven som omhandler mistanke, påstand eller dokumentert vold – inkludert partnervold før samlivsbrudd – grov omsorgssvikt eller seksuelle overgrep mot barn, krever særskilt behandling.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede om det bør etableres mer forpliktende kontakt og samarbeid mellom ulike tjenester mv. for bedre å kunne avdekke og håndtere vold, overgrep og annen alvorlig risiko mot barn, og tilfeller med risiko for uberettiget brudd i kontakt mellom barn og forelder.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at svært mange, både utsatte selv og fagfolk i systemene, etterlyser bedre koordinering av hjelpen til voldsutsatte, og det etterlyses mer tverrfaglighet i vurderingene som skal gjøres. Disse medlemmer viser til at Bergen kommune ønsker å prøve ut en ny ordning med voldskoordinator. Disse medlemmer mener at en slik koordinator bør testes ut som en nasjonal ordning med følgeforskning, og at det bør settes i gang en nasjonal pilot flere steder, inkludert i Bergen. En slik ordning bør kombineres med pilotering av tverrfaglig team i saker etter barneloven hvor det er mistanke om, risiko for eller allerede konstatert, vold eller seksuelle overgrep. Disse medlemmer mener at dette er helt nødvendig for å sikre bedre opplysning av disse sakene, siden forskningen viser at vold mange ganger verken avdekkes eller tas hensyn til, samtidig som barn tar svært stor skade av å leve med frykt og utrygghet over tid. Det er også et sterkt behov for bedre barnets beste-vurderinger og ivaretakelse av barn som har traumatiske opplevelser, slik at de ikke utsettes for unødig stress.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for utprøving av en voldskoordinator-ordning i flere norske kommuner, med følgeforskning, eventuelt komme tilbake med forslag til hvordan dagens barnekoordinatorordning kan tilføres mer ressurser og kompetanse på vold og seksuelle overgrep, i utvalgte kommuner.»

«Stortinget ber regjeringen pilotere tverrfaglige team i saker etter barnelova hvor det er mistanke om, risiko for, påstand om, eller allerede konstatert vold eller seksuelle overgrep, for å sikre høy kompetanse og helhetlig utredning, med barnet i sentrum.»

Komiteen viser til at saker etter barnelova som omhandler mistanke, påstand eller dokumentert vold – inkludert partnervold før samlivsbrudd – grov omsorgssvikt eller seksuelle overgrep mot barn, krever særskilt behandling. Komiteen mener det er behov for et eget tverrfaglig løp i slike saker, for å sikre barnets rett til beskyttelse og en trygg oppvekst, i tråd med blant annet FNs barnekonvensjon og Istanbul-konvensjonen.

Videre peker komiteen på at bedre kartlegging også kan bidra til å avdekke tilfeller der samvær mellom barn og forelder er urettmessig stanset.

Det tverrfaglige løpet bør etter komiteens syn sikre tidlig og tverrfaglig opplysning av saken, med nødvendig sikkerhet og forståelse for vold og overgrepsproblematikk. Flere høringsinstanser har tatt opp mangelen på samhandling mellom ulike aktører, politi, barnevern, sakkyndige med flere. Opprettelsen av tverrfaglige team med kompetanse på vold og barn er et av forslagene som har kommet opp for å bistå i saker med mistanke om vold i familien. Et tilbud som foreldre kan opplyses om og kan be om, men som også domstolene kan be om.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede forslag til hvordan det kan sikres tverrfaglig vurdering i foreldretvistsaker der det er mistanke om eller risiko for vold, seksuelle overgrep eller at barnet på annet vis blir behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsa utsettes for skade eller fare.»

Komiteens medlemmer fra Høyre støtter forslaget subsidiært.

Forsørgeransvar, bidragsplikt og saksbehandling i saker om bidrag

Komiteen er enige i at det overordnede hensynet med reglene om barnebidrag og foreldrenes forsørgeransvar er å sikre behovet barn har for å bli forsørget. Departementet peker i proposisjonen på dette hensynet har fortrinn foran andre viktige hensyn, og det vises til at Høyesterett i HR-2024-1686-A har lagt til grunn at bidragsregelverket må forstås slik at det er avgjørende for bidragsplikten hvor barnet faktisk bor, og ikke hva som er bestemt om hvor barnet skulle bo. Komiteen vil peke på at dette i noen tilfeller for eksempel innebærer at foreldre som opplever samværshindring, blir pålagt å betale høyere bidrag fordi barnet ikke har avtalt samvær med denne forelderen – selv om dette er et resultat av uønsket mindre samvær.

Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen viser til at regelverket for barnebidrag er komplisert og skal ivareta flere vektige hensyn. Departementet varsler i proposisjonen at det skal jobbes videre med regelverket med mål om å innrette det slik at barn sikres tilstrekkelig forsørgelse på en måte som gir minst mulig utilsiktede virkninger. Komiteen vil peke på at det er viktig at departementet i dette arbeidet adresserer det som omtales i proposisjonen om at dagens regelverk kan gi rom for tilpasninger som kan brukes strategisk i uenigheter om barn, for eksempel når det gjelder omfanget av samvær og hvordan økonomi kan spille inn i saker om samvær og samværshindring.

Mekling

Komiteen viser til at ved samlivsbrudd skal alle foreldre møte til mekling. Mekling kan være en anledning for å avdekke vold og overgrep, som det er blitt reist mye bekymring rundt. Det vises til at departementet skal se på dette i arbeidet med meklingsforskrift og ny lov om familieverntjeneste.

Komiteen viser til at det i forslag til ny barnelov foreslås å gi barn rett til egen samtale med mekler uten krav om samtykke fra foreldre. Det vil gi barnet anledning til å medvirke og dele sine synspunkt med mekler, og melde ifra om de blir utsatt for omsorgssvik som vold og overgrep. Komiteen vil påpeke at mekler har meldeplikt til barnevernet ved mistanke om omsorgssvikt.

Ved mistanke om risiko for at barnet blir utsatt for vold, har en forelder anledning til å bringe inn saken for retten. Videre viser flertallet til at det nå foreslås at domstolen får en frist for å treffe midlertidig avgjørelse når det er risiko for at barnet blir utsatt for vold. Det foreslås også å gi retten adgang til å få mer informasjon fra mekling på visse vilkår, og det tydeliggjøres også at retten har mulighet til å innhente dokumentasjon fra politiet.

Komiteen har mottatt en rekke henvendelser som peker på at forslaget om at det skal skrives referat fra foreldretvistmekling, vil kunne ha svært uheldige konsekvenser. Det vises til at dette kan endre meklingens karakter, og at fordelene ved føring av journal ikke veier opp for ulempene. Det pekes på at skriftliggjøring av meklingsprosessen vil kunne påvirke partenes adferd, uavhengig av om oversendelsen av notatet fra meklingen er avhengig av partenes samtykke eller ikke. Komiteen merker seg at departementet i proposisjonen fremholder at den klare fordelen med forslaget er at mekleren kan bidra til å opplyse saken for domstolen.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre er enige i at forslaget om at det skal skrives referat fra foreldretvistmekling, har for mange uheldige konsekvenser.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Barenlova § 10-3 tredje ledd utgår. Fjerde ledd blir tredje ledd.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at forslaget om referat fra barnesamtale som gjennomføres i forbindelse med foreldrevistmekling dreier seg om de sakene som sannsynligvis skal behandles i domstol, og at det derfor er relevant for domstolen å kunne hente inn opplysninger om hva barnet uttalte seg om under meklingen. Flertallet anerkjenner i likhet med departementet at det er argumenter på begge sider, men at dette gjelder de sakene hvor det allerede er konflikt, og at det derfor legges vekt på at det er positivt at barnets mening dokumenteres og kan brukes av domstolen. Det vises også til at referatet skal sees på som barnets mening eller uttalelse på det aktuelle tidspunktet, og at dette kan endre seg. Det skal altså ikke være en erstatning for å høre barnet under behandling av en foreldretvist i domstolen.

Klageordning for barn

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at Norge fortsatt ikke har ratifisert FNs barnekonvensjons tredje tilleggsprotokoll om en individklageordning for barn. Disse medlemmer mener at barn må ha mulighet til å få sine rettigheter prøvd, også internasjonalt, dersom nasjonale rettsmidler ikke fører fram. En slik klageordning vil styrke barns rettssikkerhet og sende et tydelig signal om at barns rettigheter tas på alvor.

Disse medlemmer mener derfor at Norge bør ratifisere protokollen, og fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge fram forslag om ratifikasjon av barnekonvensjonens tredje tilleggsprotokoll om individklagerett for barn.»