Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Tone E. Berge Hansen, Per Vidar Kjølmoen, Torbjørn
Vereide og Bente Irene Aaland, fra Høyre, Henrik Asheim, Anna Molberg
og Aleksander Stokkebø, fra Fremskrittspartiet, Alf Erik Bergstøl Andersen
og Dagfinn Henrik Olsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Kirsti Bergstø
og lederen Freddy André Øvstegård, fra Senterpartiet, Stian Bakken,
og fra Rødt, Emma Watne, viser til Representantforslag 162
S (2024–2025) fra representanter fra Sosialistisk Venstreparti,
Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti om erstatning
til overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken.
Komiteen viser til
forslaget om at regjeringen skal etablere en egen erstatningsordning
for de overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken.
Komiteen viser til
at kantringen av boligplattformen Alexander L. Kielland 27. mars
1980, der 123 av de 212 menneskene som var om bord, mistet livet,
er den største industrielle ulykken som har rammet Norge.
Komiteen viser til
at det etter ulykken ble nedsatt en granskingskommisjon fra myndighetenes
side som gransket ulykken i to runder.
I 2019 ba Stortinget Riksrevisjonen om å undersøke hvordan
myndighetene har ivaretatt sitt ansvar i forbindelse med ulykken.
Komiteen påpeker
at granskingene har avdekket betydelige svakheter når det gjaldt
beredskap, opplæring, ansvarsplassering, regulering og myndighetsoppfølging.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
påpeker samtidig at Riksrevisjonens undersøkelser viser at myndighetene
har gjort en grundig jobb med å utrede sikkerhetstiltak, følge opp
svakheter og bedre sikkerheten på flyttbare innretninger til havs.
Flertallet viser
til at det i 1980, i regi av Philips Petroleum og Stavanger Drilling,
ble gjennomført erstatningsoppgjør med etterlatte og overlevende
etter Alexander L. Kielland-ulykken, der etterlatte ektefeller etter
omkomne arbeidere mottok en kompensasjon tilsvarende ca. 49 G, mens
overlevende arbeidere fikk en erstatning som ble fastsatt med utgangspunkt
i skaden.
Et annet flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at Kielland-ulykken
var en katastrofe som rammet mange mennesker. Det har derfor vært
riktig å gjennomføre to uavhengige granskinger av saken, og det
var på sin plass at regjeringen og Stortinget beklaget for mangelfull
oppfølging av ofrene og etterlatte i 2021.
Dette
flertallet merker seg at det siden den gang har kommet en
ny forskningsrapport: «Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging
av ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken».
Dette flertallet ber
regjeringen vurdere den nye kunnskapen som har kommet siden kontroll-
og konstitusjonskomiteens forrige behandling. Det er også naturlig
at Riksrevisjonen vurderer om det er funn i rapporten som endrer
på deres tidligere konklusjoner og stiller saken i et annet lys.
Dette flertallet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber Riksrevisjonen,
med bakgrunn i forskningsrapporten ’Empirisk undersøkelse av myndighetenes
oppfølging av ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken’ gjøre
en vurdering av om det foreligger nye momenter som endrer konklusjonene
fra Riksrevisjonens forrige gransking.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet viser samtidig til at det fortsatt gjøres
mye forskningsarbeid knyttet til selve ulykken og spørsmålet om
myndighetenes ansvar, samt oppfølgingen av overlevende og etterlatte,
for eksempel «Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging
av ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken» og «Studie om overlevende
og pårørende etter Alexander L. Kielland-ulykken» (Bækkelund, H.
m.fl. 2024.. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress).
Komiteens
medlemmer fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Rødt viser til at Alexander L. Kielland-ulykken er norgeshistoriens
største industriulykke og kostet 123 mennesker livet. Bare 89 av
de 212 som var om bord, overlevde. Langs hele kysten bærer hundrevis av
familier med seg sårene etter ulykken den dag i dag.
Disse medlemmer vil
understreke at staten i tillegg til sitt overordnde ansvar for helse,
miljø og sikkerhet på norsk sokkel også hadde et direkte medansvar
for Kielland-ulykken. I forkant av ulykken var det gitt en rekke
dispensasjoner som aldri burde vært gitt. Blant annet ble Kielland-plattformen
brukt som boligkvarter, selv om den aldri hadde blitt godkjent som
boligrigg.
Videre vil disse medlemmer understreke
at staten sviktet i etterforskningen og oppfølgingen av ulykken.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser
til dokumentasjonsprosjektet «Empirisk undersøkelse av myndighetenes
oppfølging av ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken» fra forskere
ved Universitetet i Stavanger, som dokumenterer hvordan myndighetene
ønsket å legge lokk på Kielland-saken av hensyn til videre opptrapping
av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser
også til hvordan myndighetene sviktet i oppfølgingen av de etterlatte
og overlevende etter Kielland-ulykken, slik det blir grundig dokumentert
i «Studie om overlevende og pårørende etter Alexander L. Kielland-ulykken»,
utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.
Videre viser disse medlemmer til Riksrevisjonens
Dokument 3:6 (2020–2021), der det slås fast at myndighetene sviktet
de overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken.
Rapporten førte til at ofrene etter ulykken fikk en beklagelse fra
et samlet Storting i 2022.
Disse medlemmer mener
at myndighetene sviktet både i forkant av ulykken, i granskingen
av ulykken og i oppfølgingen av ofrene. På bakgrunn av dette mener disse medlemmer at ofrene etter Kielland-ulykken
er verdige erstatning på lik linje med andre grupper som har ofret
liv og helse på sokkelen, slik som nordsjødykkerne og oljepionerene. Disse medlemmer finner det uforståelig
at Kielland-ofrene som den eneste av disse tre gruppene skal stå
uten noen form for erstatning fra det offentlige.
Disse medlemmer vil
trekke frem og berømme innsatsen som Kielland-nettverket av overlevende
og etterlatte har gjort for å skape rettferdighet for ofrene etter
norgeshistoriens største industriulykke. Disse medlemmer viser
til at alle større fagforeninger på sokkelen, Fellesforbundet, Styrke,
Safe og Nito, stiller seg bak Kielland-ofrenes krav om erstatning.
Disse medlemmer vil
understreke at Stortinget aldri tidligere har tatt stilling til
erstatningsspørsmålet etter Kielland-ulykken. Da kontroll- og konstitusjonskomiteen
behandlet Riksrevisjonens Dokument 3:6 (2020–2021), tok Stortinget
stilling til spørsmål om ny gransking av ulykken. Disse
medlemmer viser til at de overlevende og etterlatte i Kielland-nettverket
ikke lenger etterlyser en ny gransking etter funnene som er gjort
i dokumentasjonsprosjektet «Empirisk undersøkelse av myndighetenes
oppfølging av ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken». I stedet
etterlyser nettverket en økonomisk erstatning på lik linje med den
som har blitt gitt til nordsjødykkerne og oljepionerene.
Disse medlemmer vil
minne om at olje- og gassnæringen har vært svært lønnsom for Norge.
Samtidig har den kostet hundrevis av mennesker både liv og helse,
123 av dem da Kielland-plattformen kantret. Slik disse
medlemmer ser det, har staten et overordnet ansvar for menneskeliv
som går tapt på sokkelen. Disse medlemmer vil
advare mot å tro at denne saken vil lukkes før en erstatning er
kommet på bordet til Kielland-ofrene.
Disse medlemmer anerkjenner
statens ansvar for Alexander L. Kielland-ulykken og ser det som
selvsagt at de overlevende og etterlatte fortjener en erstatning.
Disse medlemmer fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere
en egen erstatningsordning for de overlevende og etterlatte etter
Alexander L. Kielland-ulykken.»
Komiteens medlem
fra Senterpartiet viser til at det i 1980, i regi av Philips
Petroleum og Stavanger Drilling, ble gjennomført erstatningsoppgjør
med etterlatte enker, overlevende, barn av omkomne og foreldre til
omkomne som ikke hadde ektefeller, etter Alexander L. Kielland-ulykken,
der etterlatte enker etter omkomne arbeidere mottok en kompensasjon
tilsvarende ca. 49 G. Barn av omkomne under 20 år fikk 20 000 kroner
hver. Foreldre til omkomne som ikke hadde ektefeller, fikk 25 000
kroner hver. De aller fleste av de overlevende fikk tilbud om en
billighetserstatning på 25 000 kroner. De fleste godtok tilbudet.
De overlevende som var blitt skadet som følge av ulykken (20 personer),
fikk erstatning fastsatt etter størrelsen på skaden i samsvar med
norske erstatningsregler og for øvrig etter prinsippet om rommelig
kompensasjon som ellers ble lagt til grunn for oppgjøret.
Dette
medlem vil påpeke at de to rapportene som nå er fremlagt,
«Studie om overlevende og pårørende etter Alexander L. Kielland-ulykken.»
og «Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvar etter
Alexander L. Kielland-ulykken», bringer frem nye, oppsiktsvekkende
fakta som ikke tidligere har vært fremme, og som derfor ikke er
en del av Riksrevisjonens siste undersøkelse av omstendighetene
rundt ulykken.
Dette medlem vil
derfor påpeke at Riksrevisjonen raskt må gjennomføre en ny undersøkelse,
hvor de nye dokumentfunnene blir gjennomgått. Dette for å avklare
myndighetenes ansvar for at ulykken kunne skje, og myndighetenes
ansvar for manglende oppfølging av overlevende og etterlatte.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Rødt mener derfor
det må etableres en ny særskilt kompensasjonsordning for de overlevende
og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken. Størrelsen på
kompensasjonsordningen til de berørte må behandles som ny sak i
Stortinget.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere
en særskilt kompensasjonsordning for de overlevende og etterlatte etter
Alexander L. Kielland-ulykken. På bakgrunn av rapportene ’Studie
om overlevende og pårørende etter Alexander L. Kielland-ulykken’
og ’Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging av ansvar
etter Alexander L. Kielland-ulykken’ må Riksrevisjonen avklare myndighetenes
ansvar for at ulykken kunne skje, og myndighetenes manglende oppfølging
av overlevende og etterlatte. Riksrevisjonens nye undersøkelse skal gjennomføres
og fremlegges innen utgangen av 2025.»