Klima- og miljødepartementet legger i proposisjonen frem forslag til lov om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet (havvernloven). Forslaget har som formål å gi hjemmel til å opprette marine verneområder i alle norske jurisdiksjonsområder utenfor 12 nautiske mil, dvs. utenfor territorialfarvannet. Lovforslaget vil følgelig gjelde for de norske 200-milssonene, dvs. økonomisk sone ved Fastlands-Norge, fiskevernsonen ved Svalbard og fiskerisonen ved Jan Mayen, og på norsk kontinentalsokkel i tilknytning til landområdene i nord og i Sørishavet.

Naturmangfoldloven og svalbardmiljøloven er i dag de eneste lovene som har som hovedformål å bevare natur på tvers av sektorer og i et langsiktig perspektiv. I tillegg kan tverrsektorielt vern av marin natur hjemles i lov om Jan Mayen og bilandsloven. I territorialfarvannet har Norge brukt vern etter disse lovene som virkemiddel gjennom lang tid. Bestemmelsene som hjemler områdevern, gjelder likevel bare ut til territorialgrensen ved 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Etter dagens lovgivning har Norge derfor ikke hatt mulighet til å opprette marine verneområder i norske havområder utenfor territorialfarvannet. Den nye loven vil bidra til å tette et stort og viktig «hull» i norsk lovgivning, og vil være et avgjørende verktøy for å følge opp både våre nasjonale mål og de internasjonale målene etter Det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold (naturavtalen).

Lovforslaget bygger i stor grad på naturmangfoldlovens regler om områdevern. Samtidig er forslaget tilpasset de særlige forholdene utenfor territorialfarvannet. I disse områdene har ikke Norge full suverenitet, og dermed ikke den samme jurisdiksjonen som på land og i havområdene innenfor 12 nautiske mil. Videre har aktørbildet utenfor territorialfarvannet gjort det nødvendig med enkelte justeringer i ordlyd og innhold, sammenlignet med naturmangfoldlovens bestemmelser. I disse havområdene er det ingen private grunneiere, og det er relativt få og store næringsaktører.

Lovforslaget viderefører naturmangfoldloven sin hovedinnretning der områder som i sin helhet ligger i sjø vernes som vernekategorien «marine verneområder». Som etter naturmangfoldloven kan marine verneområder opprettes for å beskytte verneverdier, inkludert naturverdier som er økologiske betingelser for landlevende arter. I områder utenfor territorialfarvannet kan dette for eksempel være aktuelt for områder som har særlig betydning som beiteområder for sjøfugl. Lovforslaget § 6 andre ledd bokstav a–g lister opp hvilke områder som kan vernes som marine verneområder, og er tilnærmet identisk med opplistingen i naturmangfoldloven § 39. Innholdet i de alternative vilkårene tilsvarer i stor grad vilkårene for vernekategoriene nasjonalpark, naturreservat og biotopvernområde i naturmangfoldloven. Departementet foreslår også at den nye loven legger til rette for og synliggjør at områdevern kan bidra til å bevare områder som er viktige for naturens evne til å binde og lagre karbon, eller natur som kan redusere de negative virkningene av endret klima.

Lovforslaget er ment å sikre grundige og inkluderende verneprosesser med involvering av berørte myndigheter og interesser. Generelt skal saksbehandlingen legge til rette for mest mulig klarhet om verneformål og verneverdier, bruk, avgrensing av området og følger av vernet. Sentrale steg i saksbehandlingen er formell oppstart gjennom kunngjøring av planlagt vern, høring av utkast til verneforskrift og vedtak om vern, som gjøres av Kongen i statsråd. I god tid før kunngjøring av planlagt vern skal berørte myndigheter og interesser involveres i saksforberedelsen. Når et planlagt vern er kunngjort og verneprosessen pågår, sikrer lovforslaget at statlige myndigheter opptrer koordinert og tar hensyn til verneverdiene som er identifisert.

Miljødirektoratet vil som hovedregel bli ansvarlig myndighet for forvaltningen av verneområder som opprettes etter havvernloven. Lovforslaget legger til rette for og synliggjør betydningen av restaurering, også som en del av forvaltningen av et verneområde.

Tilsynsordningen etter havvernloven tar utgangspunkt i samme grunnleggende system som ved tilsyn med reglene om områdevern etter naturmangfoldloven. Etter naturmangfoldloven er myndigheten til å gjennomføre tilsyn delegert til Miljødirektoratet. I praksis utøves tilsynet etter naturmangfoldloven i stor grad av Statens naturoppsyn (SNO), som er en del av Miljødirektoratet. I tillegg utføres også tilsyn med kysten og havområdene av Kystvakten. Tilsynet må gjennomføres innenfor folkerettens rammer.

Lovforslaget inneholder hjemler til å pålegge retting og avbøtende tiltak, samt ilegge tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og straff. Det åpnes også for at rettighetshavere kan få erstatning for tap knyttet til igangværende bruk i områder som blir helt eller delvis vernet etter loven.

Loven er en hjemmelslov, og det er først når hjemlene i loven tas i bruk at det oppstår ulike konsekvenser av miljømessig, økonomisk og administrativ karakter. Konsekvensene av at hjemlene i loven tas i bruk vil derfor avhenge av antallet og omfanget av områder som skal vernes, hvilke vernebestemmelser som blir fastsatt i lys av verneformål, verneverdier og aktuell virksomhet i det konkrete området.