Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Mani Hussaini, lederen Ingvild Kjerkol, Stein Erik Lauvås, Linda Monsen Merkesdal og Sigurd Kvammen Rafaelsen, fra Høyre, Jan Tore Sanner, Michael Tetzschner, Bård Ludvig Thorheim og Ove Trellevik, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, Lisa Marie Ness Klungland og Gro-Anita Mykjåland, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland og Marius Arion Nilsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Miljøpartiet De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser til Representantforslag 8:44 L (2024–2025) om klargjøring av naturmangfoldlovens nødvergerett. Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstillerne til at rettssaker den senere tiden har vist at dagens nødvergebestemmelse i flere situasjoner ikke gir nødvendig rom for straffritt å kunne forsvare tamrein eller bufe mot rovviltangrep. Det vises spesielt til dom (LF-2023-70168) avsagt i Frostating lagmannsrett den 25. august 2023. Her ble en reineier dømt for overtredelse av straffeloven § 240 andre ledd bokstav a for å ha skutt en bjørnebinne og to bjørnunger, etter at bjørnene hadde angrepet og drept kalver i reinflokken hans. Lagmannsrettens flertall anså ikke vilkårene for nødverge oppfylt etter naturmangfoldloven § 17 andre ledd andre punktum. Dommen ble senere anket til Høyesterett, der Høyesteretts ankeutvalg avviste saken, og dommen ble dermed rettskraftig.

Videre viser komiteen til at lagmannsrettens flertall i den aktuelle dommen anså at det var på det rene at bjørnene hadde angrepet og drept mange reinkalver, og at bjørnene ville tatt flere reinkalver senest innen noen få timer om ingen grep inn, men at det ikke var et «pågående» angrep i lovens forstand eller grunnlag for å si at et angrep var «umiddelbart forestående». Komiteen merker seg at denne tolkningen av naturmangfoldlovens nødvergerett er bakgrunnen for at forslagsstillerne ønsker å endre lovens ordlyd.

Komiteen viser til at nødvergebestemmelsen er forankret i naturmangfoldloven § 17 andre ledd, og at denne viderefører den tidligere regelen i viltloven § 11. I lov strekker historien til denne bestemmelsen seg tilbake til behandlingen av Ot.prp. nr. 9 (1980–81) om ny viltlov. Før viltloven baserte retten til nødverge seg på en analog tolkning av straffelovens alminnelige regel om nødverge. Den siste endringen i lovbestemmelsen ble gjort i 2020 ved tilføyelse av vilkåret «må anses påkrevd».

Komiteen viser til at statsråd Andreas Bjelland Eriksen har uttalt seg om forslaget i brev til komiteen av 24. januar 2025. Utover statsrådens vurderinger av representantforslaget forelegges en alternativ utforming av § 17 andre ledd. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Stortingets lovgivningsmakt er et kraftfullt virkemiddel når den regulerer grensen for straffbarhet og griper inn i enkeltpersoners rett til å forsvare liv og eiendom, og at samfunnet også er tjent med et regelverk som balanserer vern av rovdyr mot konkrete farer og tap for de som lever under dette krysspresset i sin hverdag og i sin næring. Disse medlemmer viser til at det kan ha uoversiktlige sider å lovgi ut fra enkelthendelser, men vil samtidig fremheve at det er riktig og nødvendig at Stortinget har en åpen, men overordnet diskusjon om virkningen av de lover det vedtar, og ikke minst de derav følgende forskrifter som Stortinget har overlatt til særdepartementene å utarbeide, og som det ikke finnes noen samlet oversikt over. God lovgivning forutsetter at Stortinget kan reagere på tilbakemeldinger om hvordan dets lovgivning virker i det praktiske liv, også om loven har vært effektiv for å fremme de målsettinger man så for seg da den ble vedtatt.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener at erfaringene må bygge på en generell vurdering av reguleringens formål og byrdefordeling mellom allmenne (abstrakte) og private (konkrete) interesser, og ikke begi seg inn på singulær lovgivning eller overprøving av konkrete rettsavgjørelser. I dette tilfellet er det i og for seg ikke noen tvil om at lovanvendelsen er korrekt. Hvis man etter dette finner resultatet urimelig, er det således kvaliteten på lovgivningen en må ettergå. Men selve utformingen av en forbedret lovregulering bør skje etter kvalitetssikret saksforberedelse som fører frem til en lovproposisjon til Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag til endring av naturmangfoldlovens nødvergerett til også å gjelde angrep som det er sannsynlig vil være nær forestående.»

Disse medlemmer støtter subsidiært flertallets innstilling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Kristelig Folkeparti, mener flere saker fra den senere tid har vist at nødvergebestemmelsen ikke gir det nødvendige rom for straffritt å kunne forsvare sine beitedyr og sin reinflokk mot rovdyrangrep. Det er eksempler på strenge fengselsstraffer for eiere som i slike situasjoner har felt fredet rovvilt, til tross for at alle handlingsalternativ som skremmeskudd, flytting og bortjaging av rovviltet var prøvd, og hvor det var på det rene at uten slik felling ville flere dyr ha blitt drept av rovviltet. Også søknader om skadefellingstillatelser er blitt avslått.

Flertallet viser til at en bjørnebinne med to unger, i mai 2022, drepte flere av reinkalvene til en reineier. På tross av at reineier med hjelp av andre reindriftsutøvere på snøscootere i tre døgn jaget binna 11 kilometer bort, kom hun likevel tilbake. Reineieren, som de siste årene hadde mistet 40–60 pst. av kalvene, så ingen annen mulighet enn å skyte både binna og ungene. Både tingretten og lagmannsretten mente det ikke var et «pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe og tamrein», og reineieren ble derfor ikke hørt i at han handlet i nødverge. Han ble dømt til seks måneders ubetinget fengsel.

Flertallet viser til at situasjonen før reineieren skjøt de tre bjørnene i mai 2022, er oppsummert slik på side 11–12 i tingrettens dom:

«I dette tilfellet hadde bjørnene oppholdt seg i kalvingsområdet over flere dager og tatt reinkalver. Bjørnene ble på ettermiddagen/kvelden 20. mai 2022 jaget med seks snøscootere over en lang strekning. Dette var så utmattende for den ene bjørnungen at den måtte kjøres etter med scooter. Det ble etablert vakthold ved Kjerdelsfjellet den aktuelle kvelden og natten. Før A dro fra stedet, tente han opp en varde for at bjørnene skulle forstå at det var mennesker på stedet. Til tross for foranstaltningene, gikk binna og to av bjørnungene umiddelbart tilbake til kalvningslandet. Allerede 21. mai 2022 var de i kalvingslandet og fortsatte å jakte og drepe rein. Når A påtraff bjørnene 22. mai 2022 på toppen av Kjerdelsfjellet, lå de og spiste på reinkalver. Tingretten legger til grunn at bjørnene ikke var redde for mennesker og at de ville ha kommet tilbake til kalvingslandet om de også var jaget bort på nytt.

Da tiltalte skjøt bjørnene 22. mai 2022, hadde det gått mellom tre kvarter og en time fra bjørnene lå og spiste kalver. På gjerningstidspunktet lå bjørnene i lia og hvilte seg. Tingretten legger til grunn som sikkert at bjørnene i løpet av kort tid og senest innen noen få timer, igjen ville ha jaktet og drept rein.»

Videre viser flertallet til en liknende sak der en sauebonde, i april 2023, skjøt en gaupe som var kommet innenfor innhegningen på gården, mens den jaget saueflokken. Noen dager tidligere hadde den drept en sau med tre lam i magen. Tingretten mente det ikke var en «umiddelbar og betydelig fare for skade» på sauene, og at vilkårene for nødverge derfor ikke var til stede. De mente han heller burde ha skutt varselskudd og jaget den bort på nytt. Sauebonden ble dømt til 75 dagers ubetinget fengsel. Saken ble anket, men lagmannsretten nektet å behandle skyldspørsmålet på nytt. Flertallet påpeker at rovdyrene i begge disse sakene hadde vist en tydelig atypisk atferd og oppholdt seg over lengre tid i nærheten av mennesker uten å vise frykt.

Flertallet mener at rettspraksisen viser at et angrep må være i gang, eller at angrepet må være i ferd med å skje, for at en kan påberope seg nødverge. Det er ikke ansett som tilstrekkelig for nødverge at det er på det rene at viltet vil angripe i nær fremtid. Det er heller ikke ansett tilstrekkelig at rovviltet allerede har tatt dyr og vil ta flere dyr innen få timer. Avgjørende for domstolene har vært at et nytt angrep da verken er «pågående» eller «umiddelbart forestående», og felling er dermed ansett som straffbart etter gjeldende rett.

Flertallet mener at denne retts- og forvaltningspraksisen strider mot den alminnelige rettsfølelse. Denne praksisen kan også oppleves som støtende for dyreeiere som har som hovedoppgave å beskytte sine dyr mot farer, jf. dyrevelferdsloven § 24. Flertallet mener dagens lov, slik den praktiseres, ikke harmonerer med de grunnprinsipper vår dyrevelferd bygger på. Derfor støtter flertallet at naturmangfoldloven § 17 andre ledd om nødvergeretten endres.

Flertallet vil påpeke at det må foreligge konkrete holdepunkter for at et rovdyrangrep er nær forestående, og at dette bare kan avverges ved felling av rovviltet. Slike holdepunkter kan for eksempel være en stadig nærhet til husdyr eller tamrein, rovviltets konkrete atferd, om angrep allerede har skjedd, om skremmeskudd eller bortjaging ikke har virket, og antall forsøk og intensitet hvor man på andre vis har forsøkt å avverge et angrep.

Flertallet er positive til at klima- og miljøministeren, som et bidrag til en lovendring, forela komiteen en alternativ utforming av bestemmelsen. I dette alternativet er endringen av paragrafen begrenset til å gjelde rovdyr, og avgrenset mot hund. Departementets lovtekniske løsning med tilføyelse av et nytt punktum som utelukkende gjelder rovvilt, er en presisering flertallet støtter. Videre blir hovedgrepet med å utvide forståelsen av hvilke situasjoner som utløser rett til nødverge, stående i dette alternativet. Flertallet støtter derfor denne utformingen av § 17 andre ledd.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Vedtak til lov

om endring i naturmangfoldloven

I

I lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold gjøres følgende endring:

§ 17 andre ledd skal lyde:

Vilt kan avlives når det må anses påkrevd for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person. Eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe. Tilsvarende kan eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, avlive rovvilt når det må anses påkrevd på grunn av et pågående angrep på tamrein, bufe, gris og fjørfe, eller fordi det er overveiende sannsynlig at slikt angrep er nær forestående.

II

Loven trer i kraft 1. april 2025.»

Flertallet understreker at denne formulering vil skape en bedre balanse mellom hensynet til å sikre nødvendig vern av de rovdyrbestander Stortinget har vedtatt vi skal ha i Norge, og hensynet til reindriftsinteressene, beitenæringen og dyrevelferden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler forslagsstillernes oppfatning om at nødvergeparagrafen (§ 17) i naturmangfoldloven ikke er tydelig nok til å sikre at personer kan beskytte sine dyr i nødverge. Disse medlemmer finner det bekymringsfullt at lagmannsretten, i dommen forslagsstillerne viser til, la til grunn at et nytt angrep kom til å skje, men grunnet ordlyden i naturmangfoldloven § 17 andre ledd hadde ikke eier lov til å avlive bjørnen, da angrepet ikke kunne anses som «umiddelbart forestående».

Disse medlemmer mener det er uholdbart og lite hensiktsmessig å kreve at dyreeier må overvåke dyrene sine konstant i påvente av et angrep som kan defineres som «umiddelbart forestående», selv når man sikkert kan legge til grunn at et angrep kommer til å forekomme, for å beskytte dyrene sine. På bakgrunn av dette er disse medlemmer positive til en endring i naturmangfoldloven § 17 andre ledd som sikrer rettssikkerheten for dyreeier og tydeliggjør eiers rett til å handle i nødverge.

Komiteens medlemmer fra Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at nødvergeparagrafen i naturmangfoldloven ble endret i 2020 for å sikre at norsk lovverk er i tråd med Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Disse medlemmer mener at det foreliggende forslaget innebærer en betydelig risiko for å bryte de samme forpliktelsene.

Videre understreker disse medlemmer at Stortinget ikke bør vedta lovendringer uten en konsekvensutredning og ordinær saksbehandling gjennom relevante faginstanser. Endringsforslag bør følge fastsatte prosedyrer, inkludert behandling i forvaltningen og en alminnelig høringsrunde. Å fravike dette vil være uansvarlig og svekke kvaliteten på lovarbeidet. Særlig når et forslag kan utfordre Norges internasjonale forpliktelser, er det avgjørende at forslaget gjennomgår en grundig vurdering før en eventuell lovendring vedtas.

Disse medlemmer viser til høringsinnspill fra blant annet WWF Norge, Birdlife Norge og Naturvernforbundet, som utrykker bekymring for at forslaget kan bidra til å svekke beskyttelsen av fredet rovvilt. Disse medlemmer mener ordlyden som foreslås av forslagsstillerne fra Sosialistisk Venstreparti, samt den alternative ordlyden som er foreslått av klima- og miljøministeren, fremstår som utydelig og ikke egnet til å skille mellom reelle nødrettssituasjoner og situasjoner som ikke er det. Disse medlemmer mener dette understreker behovet for å unngå endringer uten nærmere konsekvensutredning.