1.4.1 Det tar for lang tid fra et operativt behov oppstår, til Forsvaret mottar og får effekt av materiellet
Materiellinvesteringsprosjekter i forsvarssektoren springer
ut fra operative behov. Alle prosjekter starter med en prosjektidé,
som enten kommer som følge av langtidsplanen for forsvarssektoren
eller fra ulike deler av Forsvaret.
Investeringsprosessene er regulert i lov, forskrifter og
retningslinjer. Investeringer med en kostnadsramme på over 1 mrd.
kroner må følge kravene i statens prosjektmodell, og alle investeringer
må følge forsvarssektorens egne retningslinjer.
De ulike fasene som legges til grunn i statens
prosjektmodell består av idéfasen, konseptfasen, forprosjektfasen
og gjennomføringsfasen.
I idéfasen utredes prosjektideen på bakgrunn
av et operativt behov. Forsvarsdepartementet avgjør om prosjektideen
skal tas inn i investeringsplanen som et mulig prosjekt. I konseptfasen
utreder Forsvaret hvilket materiellkonsept som dekker det operative
behovet, og som skal videreføres i et forprosjekt. I forprosjektfasen utarbeider
Forsvarsmateriell et sentralt styringsdokument med viktige føringer
for prosjektet. Statens prosjektmodell stiller krav om ekstern kvalitetssikring
av både konseptvalget (KS1) og av kostnadsoverslaget (KS2). I gjennomføringsfasen
anskaffer Forsvarsmateriell det aktuelle materiellet og overfører
det til drift i Forsvaret.
Undersøkelsen viser at det gjennomgående tar
lang tid fra en prosjektidé vedtas, og til materiellet blir levert til
Forsvaret. I noen prosjekter har denne prosessen tatt over 15 år.
Det er utfordringer i alle prosjektfasene som hemmer framdriften
i prosjektene. Mangel på personell og kompetanse i både Forsvaret
og Forsvarsmateriell går igjen som en grunnleggende utfordring.
Det har vært store forsinkelser i konseptfasen
etter at Forsvarsdepartementet i 2020 overførte ansvaret for å utrede
konseptvalg til Forsvaret. Samtidig besluttet departementet at konseptvalgutredninger
skal gjennomføres for alle prosjekter, tilpasset prosjektets kompleksitet
og størrelse. Kombinasjonen av at Forsvaret ikke har hatt tilstrekkelig
kompetanse til den nye oppgaven, og at Forsvarsmateriell, som skal
støtte Forsvaret med utredningene, har hatt kapasitetsutfordringer,
har ført til at konseptfasen har blitt en flaskehals. Dette har
forsinket framdriften i investeringsprosjektene inn i de neste fasene.
På grunn av kapasitetsutfordringer i Forsvarsmateriell
har det også vært forsinkelser i utarbeidelsen av sentralt styringsdokument
i forprosjektfasen. Det gjaldt særlig i 2021 og 2022, mens i 2023
rapporterer Forsvarsmateriell om bedre framdrift.
For prosjekter med en kostnadsramme under 500 mill.
kroner gir Forsvarsdepartementet et oppdrag til Forsvaret om gjennomføring
av prosjekt før konseptfasen. Deretter er det Forsvaret som godkjenner
faseoverganger i prosjektet. I prosjekter med kostnadsramme over
500 mill. kroner er det Forsvarsdepartementet som gir oppdrag om
å igangsette de ulike fasene.
I gjennomføringsoppdraget setter departementet rammer
og mål for prosjektet, blant annet økonomisk styringsramme, gjennomføringstid
og ytelse. På bakgrunn av gjennomføringsoppdraget skal Forsvarsmateriell
anskaffe materiellet. Undersøkelsen viser at det er svært dårlig
måloppnåelse på gjennomføringstid, og at de fleste prosjekter er
forsinket.
Gjennomføringstiden for 38 prosjekter terminert
i perioden 2020–2023 varierte fra 1 år til 18 år.
Analysen viser at prosjektene i gjennomsnitt
var 8,5 år i gjennomføringsfasen. Analysen viser videre at de fleste
prosjektene var forsinket. Av de 38 prosjektene ble 6 levert til
planlagt tid. De resterende 32 prosjektene var i gjennomsnitt vel
5 år forsinket.
Forsvarsmateriell peker på mangel på personell
og enkelte typer kritisk kompetanse, leverandørutfordringer og tidsoptimisme
i planleggingen som årsaker til forsinkelsene. I den senere tiden
pekes det også på at krigen i Ukraina har ført til leveranseutfordringer,
store prisøkninger som gjør forhandlingsprosessene mer tid- og ressurskrevende,
og behov for å omprioritere ressurser knyttet til donasjoner og
gjenanskaffelser.
Undersøkelsen viser imidlertid også at endringer
i prosjektene bidrar til å forlenge gjennomføringstiden. Forsvarsdepartementet
beslutter endringer i prosjekter med en kostnadsramme på over 500
mill. kroner. Endringene kan innebære at prosjektene utvides, reduseres
eller slås sammen med andre prosjekter. Endringene skjer av ulike
grunner og kan være godt begrunnet og nødvendige. Konsekvensen er
likevel som regel økt tidsbruk, på grunn av behov for nye utredninger
og beslutninger.
Videre viser undersøkelsen at i de tilfellene
kostnadene ved investeringen øker, bruker Forsvarsmateriell og Forsvaret
mye tid på å tilpasse prosjektene til styringsrammen, enten ved
å redusere investeringens omfang eller redusere materiellets ytelse.
I de tilfellene Forsvarsmateriell anmoder departementet
om økt styringsramme, tar ofte saksbehandlingen i departementet
lang tid, og prosjekter må stoppes midlertidig med påfølgende omdisponering
av ressurser.
På slutten av gjennomføringsfasen skal materiellet overføres
fra Forsvarsmateriell til drift i Forsvaret. Undersøkelsen viser
at dette også er en flaskehals. Utfordringene ved overføring til
drift skyldes blant annet mangel på personell og kompetanse i både
Forsvaret og Forsvarsmateriell og restanser og avvik ved materiellet. Det
er også manglende tilrettelegging for drift og vedlikehold av materiell,
noe som kan redusere materiellets operative tilgjengelighet. For
Forsvaret har forsinkelsene ved overføring til drift en operativ
konsekvens ved at de ikke får tatt materiellet i bruk som planlagt.
For Forsvarsmateriell er konsekvensen av at materiellet ikke tas i
bruk, at de ikke får avdekket og reklamert på eventuelle feil og
mangler i garantiperioden.
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) skiller
mellom hyllevareprosjekter, tilpasningsprosjekter og utviklingsprosjekter
i forsvarssektoren. Undersøkelser har vist at utviklingsprosjekter
tar lengre tid og er mer kostnadsdrivende enn hyllevare- og tilpasningsprosjekter.
Forsvarssektoren har derfor hatt som mål å anskaffe mer hyllevare.
Samtidig har Stortinget vedtatt å styrke norsk forsvarsindustri,
både for å utvikle egne løsninger for utvalgte militære kapasiteter
og ut fra vesentlige nasjonale sikkerhetsinteresser. Anskaffelser
fra norsk forsvarsindustri innebærer ofte framstilling av nytt materiell
med vesentlig innslag av utvikling, selv om det også anskaffes hyllevare
fra norsk forsvarsindustri.
I forslaget til ny langtidsplan presiseres det
at minst mulig særtilpasning av materiell vil gi raskere anskaffelser
til en lavere pris. I en FFI-rapport fra 2024 kommer det fram at
andelen hyllevareprosjekter og tilpasningsprosjekter av det totale
antallet prosjekter har økt noe fra 2019, mens andelen utviklingsprosjekter
har gått ned. FFI konkluderer med at utviklingen er i tråd med ambisjonene,
men påpeker at tilfeldigheter kan ha påvirket resultatene.
Mange prosjekter er avhengige av andre prosjekter for
å få operativ effekt. Det kan være avhengigheter mellom materiellprosjekter
og mellom materiellprosjekter og prosjekter som skal planlegge og
bygge nødvendig eiendom, bygg og anlegg (EBA). Undersøkelsen viser
at sektoren i flere tilfeller ikke har klart å sikre tilstrekkelig framdrift
og samordning av prosjekter som er avhengige av hverandre.
Luftforsvaret viser til at flere luftvernprosjekter
med gjensidig avhengighet ikke er godt nok samordnet. For eksempel
er et prosjekt som skal anskaffe et våpensystem, og et prosjekt
som skal anskaffe missilene til våpensystemet, i ulike faser. En
ubalanse mellom disse to prosjektene vil gi redusert operativ effekt
inntil begge prosjektene er ferdigstilt. Vi registrerer at den nye
langtidsplanen foreslår å opprette et eget program i forsvarssektoren
som skal ha et helhetlig ansvar for at de samlede effektene av de
ulike luftvernsprosjektene realiseres.
Det er også en typisk utfordring at EBA-prosjekter blir
planlagt og ferdigstilt for sent. Det har både praktiske og økonomiske
konsekvenser og kan gå ut over den operative effekten til materiellinvesteringen.
Et eksempel på dette er hangarene og verkstedsfasilitetene til de nye
maritime overvåkingsflyene (P-8 Poseidon), som er nærmere to år
forsinket, noe som fører til at milepælen full operativ kapasitet
er utsatt. I påvente av hangarene må Luftforsvaret bruke betydelige
økonomiske ressurser på midlertidige løsninger, som telt og plasthangarer til
flyene.
Konsekvensene av at prosjekter tar lang tid,
er at materiellet blir dyrere enn planlagt, og at det i mange tilfeller
også må brukes mye ressurser på å forlenge levetiden til eldre materiell.
At Forsvaret må drifte både nytt og gammelt materiell med doble
sett reservedeler og personell med kompetanse på flere systemer,
er både kostbart og lite effektivt.
Forsinkelser i investeringsprosjektene gjør
at det tar lengre tid å bygge opp nødvendig operativ evne. I dagens
sikkerhetspolitiske situasjon er dette mer alvorlig enn det har
vært tidligere.