Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Ragnhild Male Hartviksen, Odd Harald Hovland og
Hadia Tajik, fra Høyre, Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet,
Sandra Borch og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Helge
André Njåstad og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas
Sjalg Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik,
viser til representantforslaget og vurderingen av forslaget i brev
fra statsråden av 15. februar 2024 og 24. april 2024. Brevene følger
vedlagt innstillingen.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til statsrådens
svarbrev av 24. april 2024. Disse medlemmer er
enige i statsrådens vurdering slik den er oppsummert i siste setning.
«Slik jeg ser det, bør man eventuelt
mer generelt vurdere behovet for lovendringer når det gjelder foreldelse
av krav som er gjenstand for klagebehandling hos forvaltningen eller
hos en privat motpart.»
Komiteen fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede
og foreslå lovendringer for å sikre at foreldelsesfristen ikke begynner å
løpe så lenge et krav er gjenstand for klagebehandling i forvaltningen
eller gjenstand for klagebehandling hos privat motpart.»
Komiteens
flertall medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, viser til at representantforslaget omhandler en
endring av gjeldende lov om foreldelse av fordringer, hvor endringen
innebærer en særregulering av foreldelsesfristen i saker der et
erstatningskrav springer ut av feil ved det offentliges myndighetsutøvelse. Flertallet mener det gjeldende regelverk for
foreldelse av denne typen erstatningskrav, representerer en urimelig
forskjellsbehandling i favør av det offentlige. Det vises her til
begrunnelsen som fremgår av bakgrunns teksten til representantforslaget.
Flertallet viser
videre til at forslaget støttes av de fleste av høringsinstansene
som har inngitt skriftlig høringsinnspill i saken, og at det i høringsinnspillene fremkommer
et bredt spekter av argumenter for at forslaget bør vedtas. Flertallet mener at disse argumentene,
innkommet fra høringsinstanser som har befatning med lovgivningen
om foreldelse av fordringer, styrker begrunnelsen for at forslaget
bør vedtas.
Flertallet merker
seg at det som fremgår av bakgrunnsteksten til representantforslaget
om gjeldende regelverks pussige incentiv til sendrektighet i forvaltningens
klagesaksbehandling, også er omtalt i høringsinnspillet fra professorene
Kjørven og Larsen. Det vises her til følgende avsnitt fra høringsinnspillet:
«Loven gir særlig urimelige utslag i
saker som gjelder erstatningskrav mot det offentlige. Dommen fra Høyesterett
som representantforslaget viser til, er ett av mange eksempler på
det. Rettstilstanden Høyesterett har slått fast, betyr at en privat
part i verste fall må ta ut søksmål mot staten mens klagebehandlingen
fortsatt pågår, med medfølgende kostnader og usikkerhet for den
private, og ulemper for domstolene som blir belastet med unødvendig
mange saksanlegg. Sommel med klagebehandlingen hos offentlig myndigheter
bør ikke komme det offentlige til gode på bekostning av private parter
som er utsatt for et uriktig forvaltningsvedtak. Det er ikke slike
hensyn foreldelsesloven er ment å ivareta.»
Flertallet tiltrer
fullt ut vurderingen om at sommel med klagebehandlingen skal komme
det offentlige til gode på bekostning av den private part, ikke
er et hensyn foreldelsesloven er ment å ivareta. Flertallet viser
videre til at den prosessdrivende effekten ved gjeldende lovgivning,
også er fremhevet av andre høringsinstanser. Det hitsettes fra høringsinnspillet
til Skattebetalerforeningen:
«På skatteområdet, som vi kjenner best
til, er saksbehandlingstiden for klager til Skatteklagenemnda i noen
tilfeller svært lang. Det er ikke upraktisk å tenke seg at treårsfristen
er utløpt før endelig vedtak i saken foreligger. Det synes urimelig
at et erstatningskrav på denne måten blir foreldet mens forvaltningen
fortsatt behandler saken. Etter vårt syn er det i en slik situasjon ikke
en god løsning å kreve at det reises erstatningssak som så stanses
i påvente av at klagesaken skal bli avgjort. Det er kostbart å reise
sak for domstolene, og den økonomiske risikoen forbundet med dette
vil de fleste skattytere unngå i det lengste. Videre vil mange skattytere
i en slik situasjon antakelig ikke være klar over at erstatningssaken
allerede er foreldet når endelig vedtak foreligger, og vil da kunne
lide rettstap på grunn av foreldelse.»
Flertallet viser
videre til det som fremkommer i nevnte høringsinnspill om selve
klagebehandlingens opplysning av om det er grunnlag for å gå til
erstatningssøksmål, slik det også er argumentert i representantforslagets
bakgrunns tekst:
«Det er først når det er truffet endelig
vedtak i saken at skadelidte har nødvendig kunnskap om ansvarsgrunnlaget
som kan gi rett til erstatning. Praktisk sett er vel forutsetningen
for at det skal foreligge en relevant skade som følge av et forvaltningsvedtak
at vedtaket er ugyldig. Det er da vanskelig å se at en har nødvendig kunnskap
før endelig forvaltningsvedtak i saken foreligger. I en skattesak
foreligger det for eksempel ikke et ansvarsgrunnlag dersom skattekontorets
vedtak opprettholdes av et gyldig vedtak i Skatteklagenemnda. Selve
klagebehandlingen bidrar altså til å bringe på det rene om det foreligger
erstatningsbetingende forsømmelser ved å avklare om det opprinnelige
vedtaket er ugyldig. For skattyter vil således utfallet av klagen
måtte stå sentralt i vurderingen av om erstatningssak skal anlegges.
Videre vil selve begrunnelsen i det endelige
vedtaket kunne kaste lys over om det er grunnlag for å anlegge erstatningssak.
Begrunnelsen i klagesaken er da et faktisk forhold i saken som det
er nyttig for skadelidte å være kjent med, og som etter vårt syn
må kunne avventes uten å risikere at kravet blir foreldet.»
Flertallet mener
at den uforutsigbarheten gjeldende rett medfører, er godt oppsummert
i høringsinnspillet fra advokat Rosenlund Wahlen. Det vises til
følgende avsnitt fra høringsinnspillet:
«Dagens regel om foreldelseskrav mot
det offentlige gir ingen veiledning om at foreldelse kan inntre
mens forvaltningsvedtaket er til klagebehandling. Ordlyden sier
simpelthen at ‘Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes
3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig
kunnskap om skaden og den ansvarlige’.
En borger uten særlig juridisk kompetanse har ingen
foranledning til å forstå at denne ordlyden betyr at foreldelsesfristen
løper før det er fastslått – gjennom klagebehandlingen – at vedtaket
forvaltningen har fattet var feil. Det er heller ikke nærliggende
for jurister å tolke ordlyden slik. Det kan vises til at mindretallsvotumet
i HR-2023-877-A var uenig i at ordlyden tilsa at fristen løp under
klagebehandlingen, og at tidligere høyesterettsdommer, nå dommer
i EMD, Arnfinn Bårdsen heller ikke tolket ordlyden slik i Høyesteretts
avgjørelse Rt-2012-543.»
Flertallet viser
i forlengelsen av dette til høringsinnspillet fra Advokatforeningen,
hvor det fremheves at rettstekniske hensyn tilsier en lovendring.
Følgende avsnitt fra høringsinnspillet hitsettes:
«Rettstekniske hensyn tilsier også en
lovendring. Høyesteretts nåværende avgjørelse legger opp til en
helt konkret vurdering, slik det ofte må bli for erstatningskrav
generelt. På dette praktisk viktige området – erstatning for ugyldige
forvaltningsvedtak – er det imidlertid et spørsmål om ikke både
det offentlige og de private parter vil være best tjent med foreldelsesregler
som er enklere å håndheve, og som gir større forutsigbarhet.»
Flertallet merker
seg at flere viktige samfunnsaktører gjennom høringen har uttrykt
støtte til representantforslaget. Flere av disse har i høringsinnspillene pekt
på at det i den typen saker representantforslaget gjelder, vanskelig
kan identifiseres noen legitim interesse for det offentlige i å
kunne påberope foreldelse på et tidligere tidspunkt enn når saken
er ferdigbehandlet i forvaltningen. Dette er også en vesentlig del
av forslagsstillernes begrunnelse for representantforslaget.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser herunder til spørsmål
til skriftlig besvarelse av 26. juni 2023 fra stortingsrepresentant
Tor André Johnsen i dokument 15:2664 (2022–2023) til justis- og
beredskapsministeren, hvor det det etterspørres hvilket behov staten
har for å påberope foreldelse før en sak er endelig avgjort i forvaltningen. Justis-
og beredskapsministerens besvarelse av spørsmålet gir en generell
redegjørelse av hensynene bak reglene for foreldelse av fordringer,
uten at det gis noe konkret svar på statens behov for å påberope
foreldelse i en sak som ikke er endelig avgjort i forvaltningen.
Disse medlemmer vil
peke på vesentlige svakheter ved argumentet om at det offentlige
skal være forsiktig med å påberope foreldelse, og at dette prinsippet dels
avhjelper urimeligheten ved at krav kan foreldes før en sak er ferdigbehandlet
i forvaltningen. Det vises herunder til spørsmål til skriftlig besvarelse
fra stortingsrepresentant Hans Andreas Limi til justis- og beredskapsministeren
av 4. mars 2024, jf. dokument 15:1437 (2023–2024). Videre vises
også det til spørsmål til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant
Hans Andreas Limi til kommunal- og distriktsministeren av 14. mars
2024, jf. dokument 15:1539 (2023–2024).
Disse medlemmer vil
oppsummere besvarelsen av de to spørsmålene på følgende måte: forutsetningen
om forsiktighet med påberopelse av foreldelse er ikke forutsatt
å gjelde for landets kommuner. Kommunene kan ikke instrueres av
staten i denne typen spørsmål, og det har ikke vært mulig å klarlegge
hvilken praksis norske kommuner har i denne typen saker og om kommunene
i denne typen spørsmål er bundet av sine forsikringsavtaler. Disse medlemmer mener dette svekker argumentet
om at forsiktighetslinjen avhjelper skjevheten i det gjeldende regelverket
for foreldelse av den typen krav representantforslaget gjelder,
da en vesentlig del av den offentlige forvaltning hører under kommunene.
Disse medlemmer har
merket seg følgende i statsrådens første svarbrev av 15. februar
2024:
«Jeg er likevel enig i at staten ikke
alltid har det samme behovet for å påberope seg foreldelse som private
skyldnere kan ha. Når staten likevel påberoper seg foreldelse, kan
det blant annet være av prosessøkonomiske hensyn. Dersom staten
for eksempel mener at kravet er grunnløst, vil det kunne være mer
hensiktsmessig for begge parter at staten påberoper seg foreldelse
enn at man inngir seg på en ressurskrevende sak som uansett ikke
vil føre frem. Jeg kan ikke se at det vil være hensiktsmessig at
staten ikke skal kunne påberope seg foreldelse i slike tilfeller.»
Disse medlemmer er
forbauset over denne argumentasjonen, og synes dette etterlater
et inntrykk av manglende forståelse for rollen staten har som part
i en tvist om et erstatningskrav. Disse medlemmer har ingen
forståelse for argumentasjonen om at staten bør ha en prosessuell
særstilling i en sak om erstatning for feil myndighetsutøvelse,
for ved bruk av disse å kunne beskytte motparten mot seg selv og
sine egne rettslige disposisjoner. Disse medlemmer vil
også understreke at en praktisering av lovverket hvor foreldelse
påberopes av hensyn til omsorg for motparten er lite etterprøvbart,
og denne argumentasjonen fremstår følgelig som lite tillitvekkende.
Endelig pekes det på at også for en slik eventuell praksis, så vil
dette ikke nødvendigvis gjelde for landets kommuner.
Disse medlemmer vil
avslutningsvis knytte noen merknader til statsrådens andre svarbrev
av 24. april 2024. Brevet besvarer komiteens brev av 16. april 2024
som ba om en utdypning av meningsinnholdet i deler av statsrådens
første svarbrev av 15. februar 2024. Disse
medlemmer er ikke enige i at det er en treffende parallell
å sammenligne det offentliges myndighetsutøvelse med at enkelte
private kommersielle aktører er omfattet av en klageordning. Disse medlemmer vil også bemerke at argumentasjonen
mot å vedta det foreliggende forslaget i det siste svarbrevet, synes
å dreie mer mot at en lovendring eventuelt bør gjøres etter en bredere
innfallsvinkel. Til dette vil disse medlemmer bemerke
at departementet står fritt til å ha en bredere tilnærming til tematikken
i arbeidet med et eventuelt lovforslag, og at dette ikke er noe vektig
argument mot å korrigere skjevheten til fordel for det offentlige
i saker om uriktig myndighetsutøvelse, som gjeldende lovverk representerer.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener på bakgrunn av ovennevnte at
tiden er moden for å korrigere skjevheten til fordel for staten
i saker om erstatning for uriktig myndighetsutøvelse, som følger
av gjeldende lovverk for foreldelse av fordringer.