Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Eigil Knutsen, lederen Tuva Moflag, Tellef Inge
Mørland, Nils Kristen Sandtrøen, Maria Aasen-Svensrud og Rigmor
Aasrud, fra Høyre, Tina Bru, Mahmoud Farahmand, Heidi Nordby Lunde
og Helge Orten, fra Senterpartiet, Kjerstin Wøyen Funderud, Ole
André Myhrvold og Per Martin Sandtrøen, fra Fremskrittspartiet,
Hans Andreas Limi og Roy Steffensen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Kari Elisabeth Kaski, fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, fra Venstre,
Sveinung Rotevatn, fra Miljøpartiet De Grønne, Lan Marie Nguyen
Berg, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, viser
til finansministerens uttalelse om saken, jf. vedlagte brev av 25. april
2024.
Komiteen viser til
departementets utfyllende svar om rammene for bankenes boliglånspraksis,
herunder om den pågående evalueringen og nærmere om krav og fleksibilitetskvoter.
Komiteen viser til
at Finansdepartementet siden sommeren 2015 har satt rammer for bankenes
boliglånspraksis i forskrift. Reglene skal bidra til finansiell
stabilitet gjennom å forebygge finansiell sårbarhet i husholdninger
og finansforetak. Siden 2021 har regler om bankenes utlånspraksis
vært samlet i utlånsforskriften.
Komiteen støtter
forslagsstillerne i vurderingen av at en av de største utfordringene
for boligkjøpere er mangel på boliger og boligbygging, spesielt
i pressområder. Komiteen er videre enig
i at dette i særlig grad kan være en utfordring for unge boligkjøpere
og førstegangsetablerere, noe også Sykepleierindeksen viser.
Komiteen viser til
at utlånsforskriften regulerer hvor mye bankene kan låne ut. For
å bidra til husholdningenes motstandsdyktighet ved et boligprisfall,
er det en grense for hvor stort boliglånet kan være i forhold til boligens
verdi (belåningsgrad).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at kravet
om at låntakeren skal ha en viss mengde egenkapital, reduserer risikoen
for at låntakeren havner i en situasjon der et fall i boligprisene
gjør at boliglånet overstiger verdien av boligen.
Flertallet viser
videre til at bankene hvert kvartal kan innvilge en viss andel lån
som ikke oppfyller alle kravene i utlånsforskriften (fleksibilitetskvoter).
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at dette er til forskjell fra for eksempel Finland eller Island,
der utlånsreguleringen ikke åpner for at bankene kan fravike kravene
om maksimal belåningsgrad. Dette flertallet mener
at fleksibilitetskvoten forener hensynet til finansiell stabilitet
og muligheten for at bankene gjennom sitt bankhåndverk gjør egne
vurderinger i enkelte tilfeller der kunden ikke oppfyller alle kravene
i forskriften, herunder unge og førstegangsetablerere.
Dette flertallet viser
til at fleksibilitetskvotene benyttes av bankene i varierende grad,
men at de overordnet ikke benyttes fullt ut. Dette
flertallet viser videre til at man i Oslo har en egen, lavere
kvote enn i resten av landet, for å begrense risikoen for at kvotene kan
bidra til forsterket prisvekst i området, gjennom at banker kan
velge å bruke større deler av sin fleksibilitetskvote i Oslo. Dette flertallet viser til at Finanstilsynet
har fått i oppdrag å vurdere hvordan den regionale differensieringen
i forskriften har fungert.
Dette flertallet viser
til at generelle fleksibilitetskvoter sikrer at ansvaret for kredittvurderingene fortsatt
ligger hos bankene. Finanstilsynets årlige boliglånsundersøkelser
viser at en betydelig andel av lånene som er gitt ved bruk av fleksibilitetskvotene,
gis til låntakere under 35 år.
Dette flertallet viser
til at reglene om bankenes utlånspraksis evalueres jevnlig, og at
Finanstilsynet nå jobber med et oppdrag fra departementet om å evaluere forskriften
og å gi råd om hvordan innretningen av forskriften bør være etter
31. desember 2024, når gjeldende forskrift utløper. Dette flertallet viser videre til at
regjeringen har signalisert at vurderingen vil bli sendt på høring.
Dette flertallet imøteser
evalueringen og ber departementet i den fremtidige innretningen
av utlånsforskriften legge vekt på hensynet til førstegangskjøpere av
bolig. Dette flertallet støtter departementet
i at det vil være uheldig at det legges føringer for utformingen
av enkelte elementer i forskriften før Finanstilsynets råd foreligger
og har vært gjenstand for høring.
Dette flertallet tilrår
at representantforslaget ikke vedtas.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet viser til at utlånsforskriften skal
bidra til en mer bærekraftig utvikling i boliglånsmarkedet. Forskriften
fungerte etter hensikten i situasjonen den ble etablert, men er
nå for lite fleksibel for unge mennesker med betjeningsevne. Disse medlemmer viser til at egenandelskravet
er urettferdig fordi det skaper et boligklasseskille, der barn med
foreldre som har vært med på prisveksten i f.eks. Oslo, har råd
til å kjøpe bolig, mens andre må leie.
Disse medlemmer viser
videre til at situasjonen i bolig- og utlåns-/rentemarkedet i dag
er en helt annen enn da forskriften ble innført. Finansavtaleloven
er endret flere ganger, ikke minst da det ble innført nye bestemmelser
om forklaringsplikt, kredittvurdering og avslagsplikt i finansavtaleloven
§§ 5-1 til 5-5 og sanksjonsbestemmelser mot kredittgiver ved overtredelse
i samme lov kapittel 7. Det må legges til grunn at denne skjerpingen
av bankenes ansvar for innvilgelse av lån også tilsier at bankene
selv er bedre rustet til å ivareta kredittvurderingen av den enkelte
kunde. Disse medlemmer mener bankene
fullt ut er i stand til å vurdere låntakernes evne til å betjene
sine lån og at forskriften ikke lengre tjener hensikten og bør fjernes.
Disse medlemmer støtter
de forslag som fremmes i representantforslaget, ettersom disse representerer
en hensiktsmessig justering frem til utlånsforskriften etter disse medlemmers syn bør avvikles fra 1. januar
2025.
Komiteens medlem
fra Venstre viser til representantforslaget og de argumentene
som der framføres for å endre utlånsforskriften for å hjelpe flere
førstegangskjøpere inn på boligmarkedet. Som det fremgår av representantforslaget,
har stadig flere førstegangskjøpere problemer med å komme seg inn
i boligmarkedet. Det har ikke vært registrert færre førstegangskjøpere
enn hva tilfellet var i 2023. Det skyldes hovedsakelig at det er
mangel på boliger og boligbygging, spesielt i de største byene,
men også bestemmelsene i utlånsforskriften, og da først og fremst
kravet om 15 pst. egenkapital for å få lån.
Som det også er vist til i representantforslaget,
er det nettopp dette kravet som hindrer mange fra å få boliglån,
selv om disse låntakerne ikke har problemer med å betjene et lån
innenfor de øvrige kravene i forskriften. Resultatet er at flere
skyves over i et stadig mer krevende leiemarked, der prisstigningen
de siste årene har vært urovekkende, med det resultat at det blir
svært krevende å spare opp nødvendig egenkapital. Dette igjen medfører
et helt unødig klasseskille mellom de som har foreldre eller andre
familiemedlemmer som kan bidra til egenkapital, og de som ikke har
det. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at mer enn halvparten
av unge boligkjøpere under 30 år får økonomisk hjelp fra foreldre
i forbindelse med boligkjøp.
Dette medlem viser
videre til at regjeringen og regjeringspartiene selv stadig lanserer
nye statlige låneordninger som skal hjelpe unge inn på boligmarkedet, men
som samtidig bryter med intensjonene i utlånsforskriften knyttet
til nettopp egenkapitalkravet. Det seneste eksempelet er i den nylig
framlagte boligmeldingen Ein heilskapleg og aktiv bustadpolitikk
for heile landet, Meld. St. 13 (2023–2024), der regjeringen varsler
at ordningen med startlån gjennom Husbanken skal endres slik at
unge i etableringsfasen/førstegangskjøpere også skal kunne få slike
lån. Det framstår på denne bakgrunn som rimelig ulogisk å være for
et fortsatt svært høyt egenkapitalkrav for førstegangskjøpere, men
samtidig tilby statlig lån for å omgå det samme kravet.
Dette medlem viser
til at utlånsforskriften i utgangspunktet er midlertidig og skal
gjelde fram til 31. desember 2024. Det er imidlertid lite eller
ingenting som tyder på at regjeringen har som hensikt å avskaffe forskriften
etter dette tidspunkt, ettersom departementet har bedt Finanstilsynet
om råd om innretningen av forskriften etter 31. desember 2024. Basert
på tidligere erfaringer innebærer det med stor sannsynlighet at
Finanstilsynet vil foreslå ytterligere innstramminger. Dette medlem vil peke på at det ikke
er noen formelle hindre for at regjeringen kan endre utlånsforskriften når
den selv måtte ønske, og at det at forskriften i utgangspunktet
gjelder ut året, ikke er et selvstendig argument for ikke å endre
denne nå.
Dette medlem har
for øvrig med interesse merket seg at statsråd Tonje Brenna som
leder av Arbeiderpartiets programkomité, sammen med AUFs leder Astrid
Hoem, nettopp har lansert forslag om å redusere egenkapitalkravet
i utlånsforskriften for førstegangskjøpere som et av partiets løsninger
for å hjelpe flere unge inn på boligmarkedet.
Selv om utfordringene med stadig færre førstegangskjøpere
i boligmarkedet er sammensatt og stort, kan endringer i utlånsforskriften
bety at flere førstegangskjøpere får mulighet til å komme inn på
boligmarkedet. De mest målrettede og ubyråkratiske grepene – å redusere
egenkapitalkravet for førstegangskjøpere og øke fleksibilitetskvoten
i Oslo – kan gjøres umiddelbart dersom det er politisk vilje.
Dette medlem fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen snarest
endre forskrift om finansforetakenes utlånspraksis (utlånsforskriften) slik
at maksimal belåningsgrad for førstegangskjøpere settes til 95 pst.»
«Stortinget ber regjeringen snarest
endre forskrift om finansforetakenes utlånspraksis (utlånsforskriften) slik
at bankenes særskilte fleksibilitetskvote for Oslo oppheves og at
det blir en felles nasjonal kvote på 10 pst.»