Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, Tove Elise Madland, Even A. Røed
og Truls Vasvik, fra Høyre, Sandra Bruflot, Erlend Svardal Bøe og
lederen Tone Wilhelmsen Trøen, fra Senterpartiet, Lisa Marie Ness
Klungland og Siv Mossleth, fra Fremskrittspartiet, Bård Hoksrud
og Morten Wold, fra Sosialistisk Venstreparti, Marian Hussein, fra Rødt,
Seher Aydar, fra Kristelig Folkeparti, Olaug Vervik Bollestad, og
fra Pasientfokus, Irene Ojala, mener det er behov for å styrke legemiddelberedskapen
i Norge på en måte som ivaretar hensynet til folkehelsen og pasientsikkerheten.
Komiteen merker
seg at regjeringen har lagt fram en lovproposisjon med forslag til
endringer i legemiddelloven og apotekloven med formål om å styrke
legemiddelberedskapen i Norge utenfor kriser og katastrofer. Komiteen merker seg at lovforslaget omhandler
hjemler om rasjonering av legemidler ved utlevering i apotek og
fra grossister, forbud mot parallelleksport når det er forholdsmessig
og nødvendig, og innsyn i lagerstatus til apotekene og grossistene
– i tillegg til lovhjemmel for at myndighetene kan fastsette grossistavansen
for legemidler som anskaffes av spesialisthelsetjenesten. I tillegg
merker komiteen seg at det foreslås
å innføre hjemmelsgrunnlag for å kunne ilegge overtredelsesgebyr
og tvangsmulkt ved brudd på flere av handlingsnormene som omfattes
av forslaget.
Komiteen merker
seg at lovforslaget også innebærer forslag om å endre betegnelsen
«engrosvirksomhet» til «grossistvirksomhet» og endringer i bestemmelser
om grossistenes direkteleveranser til profesjonelle sluttbrukere,
og om hvem som kan selge legemidler til ikke-medisinsk bruk.
Komiteen viser til
at legemiddelmangel er et alvorlig problem – også utenfor kriser
og katastrofer – og at man står overfor et økende antall alvorlige
mangelsituasjoner i Norge. Komiteen merker
seg at med et økende antall alvorlige mangelsituasjoner forventes
det flere kompliserte tilfeller som man ikke får løst med annen
legemiddelbehandling. Komiteen viser
til at Norge er et lite marked, og at dette gjør oss spesielt sårbare
i legemiddelmangelsaker som rammer mange land. Komiteen merker
seg at årsakene til legemiddelmangel er komplekse, og at årsakene
som hovedregel ligger utenfor Norge.
Komiteen viser til
at godt samarbeid og dialog med andre aktører gjør at de fleste
mangelsituasjoner løses, men mener at det likevel er behov for gode
og effektive virkemidler for å sikre pasientene trygghet. Komiteen viser til at tiltakene som foreslås
i lovproposisjonen, i størst mulig grad skal brukes proaktivt, slik
at man kan forebygge at mangelsituasjoner oppstår. Komiteen viser
til at det i høringen var gjennomgående bred støtte til tiltakene
som foreslås.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, vil understreke at tiltak skal være forholdsmessige,
det vil si at de må være egnede og nødvendige, for å håndtere en
situasjon hvor det er fare for tilgangen til et konkret legemiddel
i Norge.
Flertallet støtter
at i situasjoner hvor forsyningssikkerheten er truet og forsyningen
av konkrete legemidler er av en slik karakter at man ikke kan ivareta
tilgangen uten å sikre at legemidler som allerede er i Norge, forblir
i Norge, kan forbud mot parallelleksport være et egnet tiltak inntil
man får kontroll over forsyningssituasjonen for disse legemidlene. Flertallet viser til at Norge er Europas
største parallelleksportør av legemidler i Europa per innbygger.
Maksprisregulering og offentlige anskaffelser bidrar til spesielt
lave legemiddelpriser i Norge, noe som gjør det lukrativt å eksportere. Flertallet viser til at regler om forbud
om parallelleksport ble innført under pandemien med hjemmel i helseberedskapsloven,
og at terskelen for å innføre forbud mot parallelleksport var høy
under pandemien.
Flertallet merker
seg at 19 av EUs medlemsland har regler om forbud mot parallelleksport
knyttet til legemiddelmangel ifølge Affordable Medicines Europe. Flertallet merker seg også at et forbud
mot parallelleksport er begrunnet ut fra hensynet til vernet om
menneskers og dyrs liv og helse og vil omfattes av unntaksadgangen
i EØS-avtalen artikkel 13.
Flertallet viser
til at det i dag er slik at myndighetene ikke kan hindre en grossist
i å selge ut hele sitt lager – eller hindre individer i å hente
ut større mengder legemidler enn nødvendig på apotek – selv ved
en kritisk mangelsituasjon. Flertallet mener
at det også her trengs et rettslig grunnlag for rasjonering av legemidler når
det er forholdsmessig og nødvendig, og når en ikke kan løse en mangelsituasjon
ved tilgang til andre lignende legemidler (generika).
Flertallet merker
seg at tilgang til lagerstatus av legemidler er avgjørende for bruk
av hjemlene om rasjonering og forbud mot parallelleksport. Flertallet viser til at tilgangen til
grossistenes og apotekenes lagerstatus i en årrekke har vært basert
på frivillighet og samarbeid. Flertallet merker
seg at dagens meldingsordning vurderes som uhensiktsmessig og lite
effektiv, og støtter en løsning der Direktorat for medisinske produkter
får løpende elektronisk tilgang til grossistenes og apotekenes lagerstatus,
slik at man kan treffe tiltak på et tidlig tidspunkt for å trygge
legemiddeltilgangen. Flertallet viser
til at utviklingen i mangelsituasjoner de siste årene medfører at
tilgangen til opplysninger om og totalbildet av lagerbeholdningen
i Norge spiller en langt viktigere rolle i overvåkningen av forsyningssikkerheten
enn tidligere.
Flertallet viser
til forslaget om å innføre en hjemmel i legemiddelloven for å myndighetsfastsette
en maksimal grossistavanse for helseforetaksfinansierte legemidler. Flertallet merker seg at dette skal sikre
at rabattene på legemidler som Sykehusinnkjøp HF oppnår i anskaffelser
og forhandlinger med legemiddelfirma, videreføres i grossistleddet.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet støtter i utgangspunktet innholdet
i proposisjonen. Disse medlemmer vil
peke på viktigheten av å kunne iverksette tiltak når det er fare
for tilgangen til legemidler. Under pandemien og i tiden etter har
det vært utfordringer med å få tak i medisiner, og derfor er det
viktig å gi handlingsrom for å kunne handle når det er fare for
tilgangen til viktige medisiner. Men det er svært viktig å peke
på at det å gå inn med inngripende tiltak overfor private apotek
og grossister er noe som man må være svært forsiktig med. Disse medlemmene registrerer også at
regjeringen i sitt forslag til revidert budsjett (Meld. St. 2 (2023–2024))
foreslår endringer i blåreseptordningen, blant annet for å sikre at
diabetikere som bruker medisinen Ozempic, skal få det. Men disse medlemmer ser at dette kan få store konsekvenser
for mange som i dag får Ozempic, men som kunne brukt andre medisiner,
og som ikke vil få anledning til å bruke denne medisinen videre
når kostnaden blir for stor og de ikke vil ha råd til denne typen slankemedisiner.
Komiteens medlemmer
fra Rødt og Sosialistisk Venstreparti støtter forslaget til
endringer i legemiddelloven og apotekloven om å innføre tiltak som
skal bidra til å styrke legemiddelberedskapen og legemiddeltilgangen. Disse medlemmer vil allikevel minne om
Helsedirektoratets rapport om legemiddelproduksjon og anbefalingene
fra en prosjektgruppe i Legemiddelverket om foreslåtte tiltak for
å styrke legemiddelberedskapen i Norge. Her ble det blant annet anbefalt
å etablere et nasjonalt senter for farmasøytisk produksjon (StatMed).
Disse medlemmer mener
det er uklart hva det innebærer at
«regjeringa har besluttet at Norge skal
arbeide for at Norge deltar på så like vilkår som mulig i EUs helseunion
som EUs medlemsland».
Dette har verken vært grundig informert om eller behandlet. Disse medlemmer vil understreke at helsetjenester
forutsettes å ha en nasjonal autonomi. Dette er et viktig prinsipp
som må legges til grunn. Rødt har tidligere stilt spørsmål til helseministeren
om hvordan dette vil påvirke både helseberedskapen og demokratisk
forankring av krisehåndtering, uten å ha mottatt et klargjørende
svar. Derfor kan ikke disse medlemmer støtte
en deltagelse i EUs helseunion.
Komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus viser
til at departementet med disse lovendringene vil få ganske omfattende
hjemler. Disse medlemmer forutsetter
at hjemlene bare anvendes når det er nødvendig, og at det skjer
i tråd med de oppgitte formålene.
Komiteens medlemmer
fra Kristelig Folkeparti og Pasientfokus mener at for å bidra til
dette bare anvendes når det er nødvendig, bør departementet sikre
at Direktoratet for medisinske produkter (DMP) utarbeider retningslinjer
for i hvilke situasjoner hjemlene skal kunne anvendes. Utarbeidelsen
bør skje i samråd med berørte parter.