Merknader frå komiteen
Komiteen,
medlemene frå Arbeidarpartiet, Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug, Eva
Kristin Hansen og Trine Lise Sundnes, frå Høgre, Hårek Elvenes,
Ingjerd Schie Schou, Erna Solberg og leiaren Ine Eriksen Søreide,
frå Senterpartiet, Marit Arnstad, Bengt Fasteraune og Ola Borten
Moe, frå Framstegspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde,
frå Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, frå Raudt, Bjørnar
Moxnes, frå Venstre, Guri Melby, og frå Kristeleg Folkeparti, Dag-Inge Ulstein,
viser til forslaget og til utanriksministerens svarbrev 23. april
2024.
Komiteen merkar
seg at forslagsstillarane argumenterer for eit norsk EU-medlemskap,
samtidig som sjølve forslaget er å setta i gang forhandlingar om
ein avtale om vilkåra for norsk medlemskap og deretter legga denne
fram for folkeavstemming.
Fleirtalet
i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Framstegspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Raudt og Kristeleg Folkeparti,
merkar seg vidare regjeringa si vurdering om at oppstart av slike
forhandlingar vil føra til skarpe skiljelinjer i Noreg, og at innbyggarane ikkje
har gitt mandat til å setta i gang ein slik prosess i denne stortingsperioden.
Fleirtalet registrerer,
som forslagsstillarane, at det i mange år har vore fleirtal mot
norsk EU-medlemskap på meiningsmålingane.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringen
i Hurdalsplattformen legger EØS-avtalen til grunn for Norges forhold
til EU. Disse medlemmer viser til at regjeringen
har høye ambisjoner for det europeiske samarbeidet innenfor Norges
nåværende tilknytning til EU.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre viser til sine merknader i Innst. 22
S (2022–2023), der partiene blant annet bemerker at den norske EU-debatten
fortsatt preges av hovedlinjene fra EU-avstemningen i 1994, til
tross for at EU har gjennomgått flere institusjonelle reformer og
overtatt stadig flere ansvarsområder på vegne av medlemslandene,
inkludert forhandling av handelsavtaler, innføring av sanksjoner mot
tredjeparter og en ambisiøs klima- og miljøpolitikk med forpliktende
felles målsettinger. Det har også vært en betydelig utvikling i
EUs politikk for og samarbeid om utenriks- og forsvarspolitikk.
Disse medlemmer mener
fortsatt at EU har vist både styrke og samhold i sin støtte til
Ukraina og sanksjoner mot Putins regime, og at krigen har vist at
Norges sikkerhetsinteresser er uløselig tilknyttet EUs interesser.
Videre vil disse medlemmer gjenta
at Norge som ikke-medlem har liten evne til å påvirke utfallet og innrammingen
av beslutninger fattet på EU-nivå. Norge ender derfor ofte med å
avvente disse beslutningene før det gjennomføres tilsvarende vedtak
i Norge, uten nevneverdig debatt. Dette er ikke bare en demokratisk
utfordring, men fører også til dårligere beslutningsprosesser i
Norge.
Disse medlemmer viser
til at Eldring-utvalget, som regjeringen oppnevnte for å se på erfaringer
med EØS-samarbeidet, konkluderer med at det ikke vil være i Norges
interesse med alternative handelsavtaler med og tilknytning til
EU, slik blant annet Storbritannia og Sveits har. Disse
medlemmer mener det eneste reelle alternativet til EØS-avtalen
er et fullverdig medlemskap.
Disse medlemmer støtter
dermed forslagsstillers intensjon om norsk EU-medlemskap, men mener det
er viktig med en grundig utredning av hvilke fordeler og ulemper
et slikt medlemskap vil innebære for Norge. En utredning er første
steg i en politisk prosess som kan munne ut i en rådgivende folkeavstemning
der alle velgere vil få muligheten til å uttale seg om norsk EU-medlemskap,
også de som ikke hadde stemmerett i 1994. Uavhengig av EU-ståsted
bør alle partier på Stortinget ha en interesse av å bidra til en
faktabasert og opplyst debatt om hva norsk EU-medlemskap vil kunne innebære,
og hvilket handlingsrom som eksisterer for Norges del.
På bakgrunn av dette, fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å
utrede fordeler og ulemper med et norsk EU-medlemskap sammenlignet med
dagens EØS-medlemskap.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det ikke er
noe folkekrav å igangsette et slikt arbeid. Norges økonomiske samarbeid
med Europa er sikret gjennom EØS-avtalen, sikkerhetssamarbeidet
er sikret gjennom NATO og forsvarsindustrielle næringsinteresser
er sikret gjennom multilaterale avtaler med EU.
Medlemene i
komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt viser til
at dei grunnleggande problema med EU framleis er der. EU har traktatfesta
ein marknadsliberalistisk økonomisk politikk som ikkje kan endrast
utan at alle medlemslanda er einige om det. EU snevrar dermed inn
det demokratiske rommet ved at den økonomiske politikken ikkje er oppe
til diskusjon. Vidare er det stor avstand mellom innbyggarar og
dei som tar avgjerdene; både ved at sentrale avgjerder ikkje blir
tatt av folkevalde, ved at få av EUs innbyggarar stemmer ved val
og følgjer med på prosessane i EU, og fordi det ikkje finst ei felles
offentlegheit på tvers av ulike språk og medlemsland som fleirtalet
av innbyggarane kan delta i.
Desse medlemene peikar
også på at eit EU-medlemskap ville ha flytta meir makt frå Noreg
til EU på sentrale område som er viktige for norsk økonomi og næringsliv,
som landbruks-, fiskeri-, petroleums- og pengepolitikken. Der Noreg
i dag kan følgja ein sjølvstendig utanrikspolitikk og kan vera ein
brubyggar mellom det globale nord og sør, ville eit EU-medlemskap sterkt
avgrensa moglegheita for dette. EU fører i stadig sterkare grad
ein felles utanrikspolitikk, der sterke økonomiske aktørar får legga
premissa.
Desse medlemene viser
vidare til EUs utvikling når det gjeld miljøpolitikk og flyktningpolitikk.
I utkastet til EUs nye femårsplan er klima og natur fortrengt til fordel
for forsvar, sikkerheit, migrasjon og konkurranseevne. EUs oppskrift
for styrkt konkurranseevne er endå meir liberalisering og deregulering,
noko som vil svekka miljøkrav og vern av arbeidstakarar. EU flyttar
allereie pengar frå miljø til forsvar og grensekontroll. Flyktningpolitikken
er stramma ytterlegare inn, til protestar frå menneskerettsorganisasjonar.
I dag har Noreg politisk handlingsrom til å kutta utslepp, ta vare
på natur og føra ein solidarisk flyktningpolitikk i staden for å
måtta følgja EU i feil retning.
Desse medlemene meiner
at problema med EØS-avtalen ikkje blir løyst med eit EU-medlemskap. EØS-avtalen
er på mange område ei tvangstrøye, men det vil også EU-medlemskap
vera. I EØS har Noreg større moglegheiter til å føra ein sjølvstendig
politikk på ei rekke område. Det er også fullt mogleg å bruka handlingsrommet
i EØS meir aktivt enn i dag. Problemet har så langt vore at EU-tilhengarane
ikkje ønskjer å ta desse moglegheitene i bruk.
Desse medlemene viser
til at fleirtalet av innbyggarane i Noreg har sagt nei til medlemskap
i EU to gonger, og at det i mange år har vore fleirtal mot EU på meiningsmålingane.
Ein opplyst og faktabasert offentleg debatt om både EU og EØS vil
etter det desse medlemene meiner, vera
eit udelt gode. Det er derimot ikkje avhengig av offentlege, regjeringsnedsette
utgreiingar eller oppstart av forhandlingar om eit eventuelt EU-medlemskap.
Ein slik ovanfrå og ned-prosess ville ha vore å starta i feil ende.
Særleg i ei sak som til dei grader handlar om vilkåra for folkestyret,
vil det vera naturleg å starta debatten på grasrota, heller enn
i den politiske eliten.
På denne bakgrunnen fremjar desse
medlemene følgjande forslag:
«Stortinget ber regjeringa koma med
forslag til korleis det offentlege ordskiftet om EU og EØS kan revitaliserast,
mellom anna ved å auka den økonomiske støtta til dei medlemsbaserte,
folkelege organisasjonane sitt opplysningsarbeid om temaet.»