Særlig om kompensasjonsgrad
Komiteen viser til
at forslaget innebærer å redusere nivået på kompensasjonsgraden
for utbetalingen av ytelsen til 90 pst. for åtte av ukene, mens
kompensasjonsgraden for de ti dagene med betalt permisjon i forbindelse
med fødsel fortsatt skal være 100 pst.
Komiteen merker
seg videre at reduksjonen i kompensasjonsgrad begrunnes med økonomiske
prioriteringer.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, mener at regjeringen med dette legger opp til
å iverksette varige forskjeller i ytelser utbetalt til mødre og
fedre/medmødre. Regjeringens argumentasjon kan synes å bygge på
en forutsetning om at menn tjener bedre enn kvinner og derfor vil «tåle»
en slik inntektsreduksjon. Flertallet viser
her til at regjeringen uttaler i proposisjonen:
«Fedrene det nå vurderes å gi utvidede
rettigheter til, vil i stor grad være primærforsørgeren i familiene.»
Flertallet mener
at regjeringen med dette ikke tar høyde for at familier er forskjellige,
og at en slik forskjell i nivået på ytelsene basert på kjønn kan
slå uheldig ut, spesielt i familier hvor begge foreldre har lav
inntekt og derfor vil tåle selv en marginal inntektsreduksjon dårlig. Flertallet peker på at en nyere analyse
fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser betydelige forskjeller mellom
yrkesgruppene i andelen fedre som ikke tar ut foreldrepenger i det
hele tatt. Blant fedrene som fikk barn i 2017, var det kun halvparten
av fedrene som jobbet som tok ut foreldrepenger, mot over 90 pst.
i flere av de akademiske yrkesgruppene. Flertallet er
bekymret for at en forskjell i nivået på ytelsene basert på kjønn kan
forsterke denne trenden.
Komiteen viser
til at EU-direktivet om balanse mellom arbeidsliv og familieliv
for foreldre og omsorgspersoner innfører minstekrav som landene
må oppfylle. Det er selvsagt tillatt å ha gunstigere bestemmelser enn
det som følger av direktivet.
Komiteen viser videre
til at det i direktivets artikkel 8 oppstilles visse krav til hvilket
nivå det bør være på ytelsene i permisjonstiden. Artikkel 8 nr.
2 regulerer fedres rett til ti dagers permisjon i forbindelse med
fødselen. Denne ytelsen skal tilsvare nivået for sykepenger i medlemsstaten.
Etter artikkel 8 nr. 3 gis medlemsstatene en større skjønnsmessig
frihet til å fastsette nivået på ytelsen når det gjelder foreldrenes
rett til fire måneders permisjon, men nivået skal være slik at det
stimulerer til uttak av slik permisjon.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, er skuffet over at regjeringen benytter denne
skjønnsmessige friheten til å lage en ordning hvor fedre, i motsetning
til mødre, må tåle en inntektsreduksjon i størsteparten av foreldrepengeperioden. Flertallet mener at regjeringen undervurderer
hvor lite som skal til for at måten man innretter denne ytelsen
på, stimulerer til mindre uttak av fedrepermisjon. Det er etter flertallets mening verdt å stille spørsmål
ved om man med dette forslaget er i samsvar med direktivet man nå
implementerer.
Flertallet viser
i den forbindelse til en kvalitativ studie fra 2017, som avdekker
to hovedbegrunnelser for at fedre ikke tar ut hele eller deler av
fedrekvoten. Den første av hovedbegrunnelsene er opplevd risiko
når det gjelder tilknytning til jobb, inntekt og karriere. Den andre
er problemer knyttet til Nav. I studien fant forskerne ingen indikasjoner
på at begrenset permisjonsbruk handler om negative holdninger til
fedrekvote eller tradisjonelle holdninger til farsrollen, verken
blant fedre med høyere utdanning eller blant fedre uten høyere utdanning. Flertallet mener at regjeringen i større
grad bør ta innover seg at valgene foreldre tar når de skal ta ut
foreldrepermisjon, ofte er knyttet til økonomi.
Komiteen viser
til at Grunnloven § 98 sier at ingen skal usettes for usaklig forskjellsbehandling.
EMK artikkel 14 gir også krav på beskyttelse mot diskriminering
på grunn av kjønn. Det samme gjør likestillingsloven. I likestillingsloven
§ 6 er det forbud mot å diskriminere på grunn av kjønn. Komiteen mener at forskjellen i nivået
på ytelsen utelukkende på bakgrunn av kjønn er å anse som direkte
forskjellsbehandling etter likestillingsloven § 7, fordi fedre og
medmødre «behandles dårligere enn andre blir […] i en tilsvarende situasjon»,
hvor «andre» i dette tilfelle er mødre.
Komiteen viser til
at forskjellsbehandling etter likestillingsloven § 9 likevel vil
være lovlig dersom den enten har et saklig formål, er nødvendig
for å oppnå formålet eller ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den
eller de som forskjellsbehandles.
Komiteen mener at
rene økonomiske prioriteringer vanskelig kan sies å være et saklig
formål. Komiteen mener at forskjellsbehandlingen
heller ikke er nødvendig for å oppnå formålet.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, viser til at dette utelukkende er et spørsmål
om økonomiske prioriteringer fra regjeringens side. Flertallet mener også at forskjellsbehandlingen
kan være uforholdsmessig inngripende overfor familier med anstrengt
økonomi.
Flertallet viser
til at regjeringen i proposisjonen sier følgende:
«Ulempene ved å utsette gjennomføringen
vurderes som større enn fordelene. […] Nivået på utbetalingen sikrer
at disse fedrene beholder størsteparten av inntekten sin når de
tar ut foreldrepenger, og vurderes derfor å være på et nivå som
stimulerer til uttak av permisjon.»
Flertallet mener
at dette er en uvanlig svak begrunnelse for å iverksette en varig
forskjellsbehandling av fedre og medmødre.
Flertallet viser
til at regjeringen mener at det eneste alternativet til reduksjon
i ytelsen er å utsette innføringen av de siste to ukene med selvstendig
uttaksrett for fedrene til en framtidig fullfinansiering er på plass.
Flertallet viser
til brev fra statsråd Toppe til komiteen datert 15. mai 2024. Brevet
er vedlagt innstillingen. Her opplyser statsråden om følgende:
«Arbeids- og velferdsdirektoratet meiner
at ein auke i kompensasjonsgraden til 100 prosent for dei åtte vekene
også vil kunne gjennomførast frå 2. august. Direktoratet viser til
at dette ikkje vil gi meirutgifter i 2024, mens det i 2025 og frå
2026 vil gi meirutgifter på hhv. 31 og 92 mill. kroner i året. Vidare
vil ein auke i kompensasjonsgraden til 100 prosent for desse vekene gi
reduserte driftskostnader i direktoratet til grovt rekna 3 mill.
kroner i året.»
Slik komiteen ser
det, finnes det ikke grunnlag for å si at det er umulig å innrette
seg etter direktivet, å innføre to uker med selvstendig uttaksrett
med full kompensasjonsgrad, allerede inneværende år. Full kompensasjonsgrad
vil ikke bare stimulere flere fedre og medmødre til å ta ut permisjon
og foreldrepenger fra august i år og ut året, men sikre at foreldrepengeordningen
i fremtiden ikke vil være en ordning som forskjellsbehandler fedre
og medmødre på et usaklig grunnlag.
Komiteen støtter
på denne bakgrunn ikke forslaget om redusert kompensasjonsgrad.
Det forutsettes at full kompensasjonsgrad også videreføres i påfølgende år,
og at regjeringen foreslår nødvendige bevilgninger til dette i kommende
budsjettproposisjoner.
Komiteens medlem
fra Venstre viser til Innst. 14 S (2023–2024), hvor dette
medlem foreslo å sikre fedre og medmødre fullverdig selvstendig
uttaksrett ved at fars uttaksrett av foreldrepenger ikke påvirkes
av aktivitetskrav til mor. Dette medlem viser også
til at det i innstillingen, i tråd med Venstres alternative statsbudsjett
for 2024, ble lagt inn 359 mill. kroner til fullfinansiering, med
innføringstidspunkt 1. januar 2024.