Komiteen viser til
uttalelsen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen gjengitt over. Komiteen viser også til at brevet fra
Sivilombudet ble lagt ut til skriftlig høring, og det kom ingen
innspill i saken.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til brev av 2. mai 2024
fra justis- og beredskapsministeren til justiskomiteen, som svar
på komiteens henvendelse.
Disse medlemmer viser
til at det i nevnte brev er problematisert at lovutkastet i forslaget
legger opp til at det gis en bestemmelse i sivilombudsloven, men
at det å regulere bevisadgangen for domstolene gjennom en regel
om taushetspliktens rekkevidde ikke harmonerer godt med prosesslovenes
system.
Disse medlemmer vil
minne om det statsråden har uttalt i tidligere brev, om viktigheten
av at et forslag om et bevisforbud for opplysninger underlagt taushetsplikt
hos Sivilombudet blir gjenstand for en høring der alle relevante
aktører er tilstrekkelig involvert. En høring må legges opp slik
at den kan sikre at denne type forhold, som også statsråden har
problematisert, blir belyst for at høringen skal kunne anses som
«tilstrekkelig».
Disse medlemmer viser
til at vanlig lovarbeid tilsier at endringer i loven først utredes
og høres av den til enhver tid sittende regjering, før det legges
frem for Stortinget, og legger til grunn at det er mest hensiktsmessig
framgangsmåte også her.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen følge
opp brev til Stortingets presidentskap fra Sivilombudet av 20. april
2023 om – Oppfølging av Dokument 21 (2020–2021) – bevisførsel om
opplysning underlagt taushetsplikt hos Sivilombudet – og komme tilbake
til Stortinget med et lovforslag som ivaretar intensjonen i brevet.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til at Harberg-utvalget
i om Dokument 21 (2020–2021) gikk inn for å gi tilpasningsregler
som passer for Sivilombudet. Disse medlemmer viser
til forelagte brev fra Sivilombudet, der det skrives at:
«Hovedregelen om bevisforbud for opplysninger underlagt
lovbestemt taushetsplikt må åpenbart også gjelde for sivilombudet
og ombudets ansatte. Det samme gjelder regelen om at retten – etter
en avveiing av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning
– kan bestemme at beviset likevel skal føres. Reglene om departementets
fullmakter og prosessuelle rettigheter passer imidlertid ikke på
Sivilombudet. Ombudet er som kjent administrativt underlagt Stortinget
og uavhengig av forvaltningen. Ombudet fører dessuten kontroll med
forvaltningen – herunder departementene.
Ved brev 4. juli 2018 oversendte Sivilombudet
Stortinget en arbeidsgrupperapport med forslag om en revidering
av den daværende sivilombudsmannsloven. I rapporten ble det bl.a.
foreslått en bestemmelse som innebar en tilpasning til de ovennevnte
bestemmelsene i tviste- og straffeprosessloven. Den foreslåtte bestemmelsen
hadde følgende ordlyd:
‘Bevisforbud
Det kan ikke føres bevis om forhold som er
underlagt taushetsplikt etter § 14 med mindre retten etter en avveiing
av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning
ved kjennelse bestemmer at beviset skal føres. Ombudsmannen skal
få redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer en avgjørelse.
Redegjørelsen meddeles partene’.»
Kontroll- og konstitusjonskomiteen forela arbeidsgrupperapporten
for Statsministerens kontor, som overlot oppfølgingen til Justis-
og beredskapsdepartementet. I sitt svar 17. desember 2018 opplyste
departementet at det ikke hadde materielle innvendinger mot ovennevnte
forslag. Departementet mente imidlertid at reglene om bevisforbud
– av pedagogiske grunner – burde inntas i prosesslovene.
Gjennom Vedtak 504 og 527 (2018–2019) ble det besluttet
å gi Harberg-utvalget i oppdrag å utarbeide forslag til ny sivilombudslov,
med utgangpunkt i bl.a. arbeidsgrupperapporten fra Sivilombudet.
Utvalget avga sin rapport 1. februar 2021 – Dokument 21 (2020–2021) –
etter at et utkast til den delen av rapporten som omhandler Sivilombudet,
hadde vært på høring. Spørsmålet om bevisforbud for opplysninger
underlagt taushetsplikt hos ombudet, er behandlet i punkt 10.15.2,
der utvalget bl.a. skriver følgende:
«Forslaget [i arbeidsgrupperapporten]
innebærer i utgangspunktet en tilpasning av reglene om bevisforbud
for forhold underlagt lovbestemt taushetsplikt i tvisteloven og
straffeprosessloven, slik at de passer for ombudet. Det innebærer
i utgangspunktet ikke en materiell endring i avveiningen mellom
hensynet til taushetsplikten og sakens opplysning for domstolen. Domstolen
kan overprøve departementets nektelse av samtykke til bevisføring
om taushetsbelagte opplysninger, og følgelig ligger den endelige
avgjørelsen hos domstolen. Ettersom ombudet ikke har et overordnet
organ som i denne sammenhengen kan sammenlignes med forholdet mellom
et departement og underliggende forvaltning, fremstår det som en
hensiktsmessig løsning at det er domstolen som i første omgang treffer
avgjørelse om det kan føres bevis om taushetsbelagte opplysninger.
I denne sammenhengen bør ombudet gis anledning til å komme med en
uttalelse til domstolen, blant annet for å belyse eventuelle konsekvenser
av at det føres bevis om taushetsbelagte opplysninger. Justis- og beredskapsdepartementet
har kommentert forslaget i sitt brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen
av 17. desember 2018. Departementet har ikke innsigelser mot forslaget,
men påpeker at en eventuell lovbestemmelse som følger opp forslaget,
av pedagogiske hensyn bør inntas i prosesslovgivningen, og ikke
i loven for ombudet. I brev til utvalget av 3. desember 2019 fremgår
det at Sivilombudsmannen ikke har innvendinger mot en slik løsning.
Utvalget er enig i dette.»
Disse medlemmer viser
til at Harberg-utvalget altså sluttet seg til Sivilombudvalgets
forslag, med den presisering at de foreslåtte reglene burde innarbeides gjennom
prosesslovgivningen. Utvalget fremmet imidlertid ikke noe konkret
lovendringsforslag på dette punktet, og et slikt forslag ble heller
ikke fremmet i forbindelse med den videre stortingsbehandlingen.
Det ble heller ikke fattet noe anmodningsvedtak som gikk ut på at
regjeringen skulle fremme et slik lovforslag. I brev 14. november
2022 til Justis- og beredskapsdepartementet spurte Sivilombudet
om departementet tok sikte på å fremme forslag til endringer i prosesslovgivningen
iht. Harberg-utvalgets forslag, og om når et slikt lovforslag i
så fall kunne forventes. I sitt svar 11. januar 2023 skrev departementet:
«På bakgrunn av henvendelsen og at prosesslovene hører
under vårt ansvarsområde, planlegger departementet å sette i gang
et arbeid med å utrede og sende på høring et forslag om et bevisforbud
for opplysninger som er underlagt taushetsplikt hos Sivilombudet. Arbeidet
i departementet må imidlertid tilpasses vår ressurssituasjon og
annet lovarbeid, og vi kan derfor foreløpig ikke si noe nærmere
om når forslaget eventuelt kan ventes fremlagt for Stortinget.»
Disse medlemmer deler
Sivilombudet sitt syn på at forslaget er godt utredet og viser til
at det ikke er grunnlag for en ny omstendelig prosess hos departementet. Disse medlemmer viser til at det er vanlig at
lovgivning som regulerer Sivilombudet og andre av Stortingets eksterne
organer, blir initiert og utredet av Stortinget selv, eller av de
aktuelle organene. Forslaget til lovendringer som Sivilombudet har
fremmet med spesialmerknader, har, som det fremkommer av brevet fra
Sivilombudet, fått bistand fra professor emeritus Inge Lorange Backer.
Disse medlemmer viser
til at ved utarbeidingen av forslagene er det tatt utgangspunkt
i Harberg-utvalgets konklusjon om at tilpasningsreglene bør vedtas gjennom
endringer i tvisteloven og straffeprosessloven. For begge lovers
vedkommende er det foreslått at tilpasningsreglene innarbeides gjennom
egne paragrafer. Å innarbeide tilpasninger som bare gjelder ombudet
i tvisteloven § 22-3 og straffeprosessloven § 118, vil gjøre at
disse bestemmelsene blir mindre oversiktlige. For tvistelovens del
framstår dessuten en egen bestemmelse knyttet til Sivilombudet som
et naturlig motstykke til § 22-2 om bevisforbud om regjeringskonferanser. Disse medlemmer deler denne begrunnelsen.
Disse medlemmer viser
til at kontroll- og konstitusjonskomiteen merker seg at statsråden
ikke har noen bestemt formening om det er mest hensiktsmessig at
lovendringen fremmes med grunnlag i forslag fra Stortingets medlemmer
eller om forslaget fremmes av regjeringen, men at det er viktig
at et forslag om et bevisforbud for opplysninger underlagt taushetsplikt
hos Sivilombudet blir gjenstand for en høring der alle relevante
aktører er tilstrekkelig involvert. Disse
medlemmer viser til at på denne bakgrunn har justiskomiteen
lagt ut Sivilombudets brev på høring. Disse medlemmer vil
igjen understreke at Sivilombudets forslag også har vært gjenstand
for gjentatte høringer, og at forslaget fremstår godt gjennomarbeidet.
Disse medlemmer viser
videre til at justiskomiteen har forelagt brevet til Justis- og
beredskapsdepartementet for vurdering av substans og lovteknisk
utforming. Disse medlemmer viser til
at Justis- og beredskapsdepartementet ikke har noen materielle innvendinger
mot forslaget og mener forslaget primært bør inntas i prosesslovene.
Disse medlemmer viser
til følgende spesialmerknader fra vedlegg til brevet fra Sivilombudet
av 20. april 2023:
«Til straffeprosessloven
§ 118 c
Bestemmelsen regulerer adgangen til å ta imot
vitneforklaring som vil krenke taushetsplikt etter sivilombudsloven
§ 22. Denne taushetsplikten påhviler den som har mottatt de aktuelle
opplysningene i egenskap av å være sivilombud eller ansatt ved Sivilombudets kontor.
Taushetsplikten påhviler også andre som bistår ved utførelsen av
ombudets oppgaver, samt den som mottar taushetsbelagte opplysninger
fra ombudet til bruk forskning. Andre personer som har mottatt opplysningene,
f.eks. tjenestepersoner i forvaltningen som har vært involvert i
en sak ombudet har undersøkt, er ikke omfattet av sivilombudsloven
§ 22. Adgangen til å motta vitneforklaring fra slike personer, reguleres
av § 118.
Hovedregelen er at retten ikke kan ta imot vitneforklaring
som vil krenke taushetsplikten etter sivilombudloven § 22. Dette
tilsvarer hovedregelen som gjelder med hensyn til tjenestepersoner
i forvaltningen m.fl., jf. § 118. Til forskjell fra § 118 åpner
ikke bestemmelsen for at departementet kan
samtykke til at vitneforklaringen gis. Dette skyldes at Sivilombudet
administrativt er underlagt Stortinget, og fører kontroll med departementene
og forvaltningen for øvrig. På samme måte som etter § 118, kan imidlertid retten – etter en avveiing av hensynet
til taushet og hensynet til opplysning av saken – ved kjennelse
bestemme at slik vitneforklaring likevel skal gis. Sivilombudet
skal få redegjøre for sitt syn på saken før retten treffer avgjørelsen.
For øvrig skal retten behandle spørsmålet om oppheving av taushetsplikt
på samme måte som etter § 118.
Til tvisteloven § 22-2
a
Bestemmelsen reguler adgangen føre bevis som
vil krenke taushetsplikt etter sivilombudsloven § 22. Denne taushetsplikten
påhviler den som har mottatt de aktuelle opplysningene i egenskap
av å være sivilombud eller ansatt ved Sivilombudets kontor. Taushetsplikten påhviler
også andre som bistår ved utførelsen av ombudets oppgaver, samt
den som mottar taushetsbelagte opplysninger fra ombudet til bruk
forskning. Andre personer og organer som har mottatt opplysningene,
f.eks. tjenestepersoner i forvaltningen som har vært involvert i
en sak ombudet har undersøkt, er ikke omfattet av sivilombudsloven
§ 22. I forvaltningen vil imidlertid opplysningene kunne være underlagt
taushetsplikt etter andre lovbestemmelser, f.eks. forvaltningsloven
§ 13. Adgangen til å føre bevis som vil krenke taushetsplikt etter
slike andre bestemmelser, reguleres av § 22-3
Hovedregelen er at det ikke kan føres bevis
som vil krenke taushetsplikten etter sivilombudloven § 22. Dette
tilsvarer hovedregelen som gjelder med hensyn til tjenestepersoner
i forvaltningen m.fl., jf. § 22-3. Til forskjell fra § 22-3 åpner
ikke bestemmelsen for at departementet kan
samtykke til at vitneforklaringen gis. Dette skyldes at Sivilombudet
administrativt er underlagt Stortinget, og fører kontroll med departementene
og forvaltningen for øvrig. På samme måte som etter § 22-3, kan
imidlertid retten – etter en avveiing
av hensynet til taushet og hensynet til opplysning av saken – ved kjennelse
bestemme at beviset likevel skal føres. Sivilombudet skal få redegjøre
for sitt syn på saken før retten treffer avgjørelsen.»
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker skal ny § 118 c lyde:
Retten må ikke ta imot forklaring som vitnet
ikke kan gi uten å krenke taushetsplikten etter sivilombudsloven
§ 22. Etter en avveining av hensynet til taushet og hensynet til
opplysning av saken kan retten bestemme at vitneforklaring likevel
skal gis. Før retten tar avgjørelse, skal Sivilombudet få redegjøre
for sitt syn på saken. Denne redegjørelsen skal meddeles partene.
I lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og
rettergang i sivile tvister skal ny § 22-2 a lyde:
§ 22-2 a Bevisforbud om
opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt hos Sivilombudet
Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke
den lovbestemte taushetsplikten etter sivilombudsloven § 22. Etter
en avveining av hensynet til taushet og hensynet til opplysning
av saken kan retten likevel bestemme ved kjennelse av beviset skal
føres. Sivilombudet skal få redegjøre for sitt syn før retten treffer
avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.»
Disse medlemmer viser
til at en alternativ regulering er innarbeiding gjennom sivilombudsloven som
et nytt femte ledd i § 22, idet bestemmelsen framstår som en naturlig
presisering og begrensning av taushetsplikten for ombudet og ombudets
ansatte m.fl.
Disse medlemmer viser
også til følgende spesialmerknad fra vedlegg til brevet fra Sivilombudet
av 20. april 2023:
«Til § 22 femte ledd:
Bestemmelsen regulerer adgangen til å føre bevis for
domstolene i tilfeller hvor dette vil krenke taushetsplikten etter
sivilombudsloven § 22. Innenfor sitt virkeområde trer bestemmelsen
i stedet for straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3.
Hovedregelen er at det ikke kan føres bevis
som vil krenke taushetsplikten etter sivilombudsloven § 22. Dette
tilsvarer hovedregelen som gjelder for tjenestepersoner i forvaltningen
m.m., jf. straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3. Til forskjell
fra nevnte bestemmelser, åpnes det ikke for at departementet kan samtykke
til at beviset føres. Dette skyldes at Sivilombudet administrativt
er underlagt Stortinget, og fører kontroll med departementene og
forvaltningen for øvrig. På samme måte som etter straffeprosessloven
§ 118 og tvisteloven § 22-3 kan imidlertid retten – etter en avveiing av
hensynet til taushet og hensynet til opplysning av saken – ved kjennelse
bestemme at beviset likevel skal føres. Sivilombudet skal få redegjøre
for sitt syn på saken før retten treffer avgjørelsen
Bestemmelsen gjelder bare i tilfeller hvor det
er taushetsplikten etter sivilombudsloven § 22 som vil bli krenket.
Hvem denne taushetsplikten gjelder for, følger av første og tredje
ledd. Personer og organer som faller utenfor disse bestemmelsene
– f.eks. tjenestepersoner og forvaltningsorganer som har vært involvert
i en sak ombudet har undersøkt – er ikke omfattet av taushetsplikten
etter § 22. De vil imidlertid kunne ha taushetsplikt etter andre
bestemmelser, f.eks. forvaltningsloven § 13. Adgangen til å føre
bevis som vil krenke taushetsplikt etter slike andre bestemmelser,
reguleres av straffeprosessloven § 118 og tvisteloven § 22-3.»
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«I lov 18. juni 2021 nr. 121 om Stortingets
ombud for kontroll med forvaltningen § 22 skal nytt femte ledd lyde:
Taushetsplikten gjelder også i en sak for domstolene.
Retten kan likevel bestemme ved kjennelse at taushetsplikten skal
vike etter en avveining av hensynet til taushet og hensynet til
opplysning av saken. Sivilombudet skal få redegjøre for sitt syn
før retten treffer en slik avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.»