Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Tobias Hangaard Linge, Runar Sjåstad, Rune Støstad
og Solveig Vitanza, fra Høyre, Olve Grotle, Linda Hofstad Helleland
og Lene Westgaard-Halle, fra Senterpartiet, Hans Gunnar Holand,
Jenny Klinge og Per Olav Tyldum, fra Fremskrittspartiet, Sivert
Bjørnstad og Bengt Rune Strifeldt, fra Sosialistisk Venstreparti,
fungerende leder Torgeir Knag Fylkesnes, fra Rødt, Geir Jørgensen,
fra Venstre, Alfred Jens Bjørlo, og fra Miljøpartiet De Grønne,
Rasmus Hansson, viser til Dokument 8:122 S (2023–2024) om
å ta bedre vare på matjorda. Komiteen viser
videre til landbruks- og matministerens brev av 12. april 2024 med statsrådens
vurdering av representantforslaget. Brevet er vedlagt innstillingen.
Komiteen viser til
at matjord og dyrkbar mark er en knapp ressurs, og at kun 3,5 pst.
av Norges landareal er jordbruksareal. For å sikre fremtidige muligheter
for matproduksjon er man derfor avhengig av et sterkt jordvern. Komiteen viser videre til at regjeringen
har lagt fram en oppdatert jordvernstrategi, der det nasjonale målet
for omdisponering av matjord er senket fra 3 000 til 2 000 dekar
per jord, og at alle partier, med unntak av Fremskrittspartiet,
har sluttet seg til dette målet. Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret
for 2023, Innst. 487 S (2022–2023), understreket flertallet i næringskomiteen
at målet er ambisiøst og at det derfor er viktig med nye, konkrete
tiltak for å nå målet.
Komiteen viser til
ovennevnte brev fra statsråden, hvor det framgår at den nye jordvernstrategien
inneholder en rekke tiltak for å nå jordvernmålet, og at regjeringen
nå er i gang med å gjennomføre strategien. Dessuten påpeker statsråden
i brevet at regjeringen også forventer at fylkeskommuner og kommuner
bidrar til å styrke jordvernet, og at arealforvaltningen bidrar
til å nå målet om redusert omdisponering av matjord. Komiteen viser videre til at statsråden
i brevet varsler at regjeringen vil gjennomgå jordloven med sikte
på å styrke jordvernet og forsterke vernet om særlig viktige matproduserende
areal.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet, mener
kommunene har en viktig rolle i å sikre matjorda og ivareta jordvernet
i arealplanlegging. Det er de kommunale politikerne som har lokalkunnskapen,
og som best kan ta avveininger i saker som omhandler arealdisponering.
Det er tydelige nasjonale forventninger til fylkeskommuner og kommuner
om å styrke jordvernet, og til at arealforvaltninga bidrar til å
nå målet om redusert omdisponering av matjord i samsvar med jordvernstrategien.
Dette fremkommer blant annet i Nasjonale forventninger til regional
og kommunal planlegging 2023–2027. Det er også viktig å understreke at
Statsforvalteren her har en viktig rolle som tilsynsmyndighet.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at matsikkerhet og
matberedskap stadig blir viktigere som følge av økt geopolitisk
uro og klimaendringer. Disse medlemmer viser
dermed til regjeringens ambisiøse mål for jordvern slik det fremkommer
i den nye og oppdaterte nasjonale jordvernstrategien, med mål om
at den årlige omdisponeringen av dyrka jord skal være redusert til 2 000
dekar innen 2030.
Disse medlemmer viser
til at Norge har lite jordbruksareal sammenlignet med mange andre
land. For å sikre matproduksjonen er det derfor viktig å beskytte
den dyrkbare matjorda med et sterkt jordvern, kombinert med bedre
utnyttelse av tilgjengelige jordbruksarealer. Samtidig må jordvern
balanseres mot andre samfunnsbehov. En helhetlig samfunns- og arealplanlegging
må bidra til at innsatsen for klima, miljø og jordvern ses i sammenheng
og på tvers av sektorene.
Disse medlemmer viser
til at Hurdalsplattformen sier at jordvernet skal styrkes, og at
jordvern skal bli et overordnet hensyn i arealforvaltningen. I Norge
er arealer som er egnet for matproduksjon, en begrenset ressurs.
Kun 3,5 pst. av landarealet er jordbruksareal. Bærekraftig forvaltning
av jordbruksarealer betyr å unngå varig tap og forringelse av produktive
arealer. Under norske forhold er det særlig viktig for matproduksjonen
å bevare arealer egnet for krevende jord- og hagebruksvekster.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet påpeker at teknologisk utvikling,
god agronomi, driftsteknikk og gjennomføring av jordbruksproduksjon
i kombinasjon med deregulering av produksjonsdempende kvotetak o.l.
kan bidra til å holde produksjonen oppe. Dette til tross for noe
nedbygging av matjord til de mest nødvendige infrastrukturtiltakene
for allmennheten. Disse medlemmer viser
til statens tilbud i jordbruksforhandlingene 2024, der utviklingen
i det totale jordbruksarealet har vært nærmest uendret de siste
ti årene.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener bøndenes eiendomsrett allerede
er sterkt presset gjennom blant annet drive-, konsesjons- og boplikt. Disse medlemmer påpeker at eiendomsretten
er ett av samfunnets grunnleggende prinsipper, og at det først og
fremst skal være grunneier som besitter makt over egen eiendom. Disse medlemmer er derfor sterke motstandere
av å innskrenke grunneiers makt til å forvalte egen eiendom.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser
til at matjord er en ikke-fornybar ressurs som bygges ned i et altfor
høyt tempo. Nedbyggingen svekker nasjonal matsikkerhet og beredskap.
I Norge er bare 3 pst. av landet dyrka jord, og bare en tredel av
dette anses å være egnet til å dyrke matkorn.
Disse medlemmer har
merket seg at krigen i Ukraina har bidratt til å sette matsikkerhet
høyt oppe på det politiske sakskartet. Både Russland og Ukraina
er blant verdens største hveteeksportører. I tillegg er Russland
og Belarus blant verdens største eksportører av kalium, som er en
kritisk bestanddel i mineralgjødsel. I det perspektivet er det viktig
at alle land utnytter sine ressurser til å produsere mat, og forutsetningen
for å dyrke mat i Norge er å ta vare på matjorda.
Disse medlemmer viser
til Totalberedskapskommisjonens rapport (NOU 2023:17) og Riksrevisjonens
Dokument 3:4 (2023–2024), Matsikkerhet og beredskap på landbruksområdet,
som understreker det stadig økende behovet for å sikre Norges matproduksjonsnivå
og selvforsyningsgrad. Totalberedskapskommisjonen anbefaler
«å videreføre en restriktiv jordvernpraksis
for å sikre nødvendige arealer til matproduksjon, inkludert å vurdere
virkemiddelbruk»,
mens Riksrevisjonens rapport slår fast at matjorda
i Norge ikke forvaltes på en bærekraftig måte i dag.
I lys av dette finner disse
medlemmer det svært merkelig at statsråden anbefaler å avvise
samtlige forslag som fremmes i Dokument 8:122 S (2023–2024). Anbefalingen
blir ikke mindre merkelig av at Norges Bondelag i sitt høringsinnspill
støtter samtlige forslag.
Disse medlemmer viser
til den oppdaterte jordvernstrategien som ble behandlet av Stortinget
den 15. juni 2023, som også er omtalt i Meld. St. 11 (2023–2024).
Her ble det nasjonale målet for omdisponering av matjord senket
fra 3 000 til 2 000 dekar per år, men foreløpig er man langt unna
målet: I 2023 ble det ifølge Statistisk sentralbyrå omdisponert
2 751 dekar dyrka jord. Det er mindre enn i 2022, men likevel langt
unna Stortingets mål.
Disse medlemmer viser
til at statsrådene Erling Sande og Geir Pollestad den 22. januar
2024 sendte et brev til norske kommunestyrepolitikere. I brevet
vises det til en undersøkelse fra Norsk institutt for naturforskning
(NINA) om at minst 140 000 dekar dyrka mark er avsatt til utbyggingsformål
i kommunale planer som ennå ikke er realisert. De understreker at
matjord må ses på som en ikke-fornybar ressurs, og at kommunene ved
planrevisjoner bør vurdere om arealer som tidligere har vært avsatt
til formål som innebærer omdisponering av dyrka jord, skal tilbakeføres
til landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR-formål). Disse medlemmer merker seg med undring
at landbruks- og matministeren, på tross av at norske kommuner planlegger
nedbygging av dyrka mark på et nivå som er totalt uforenlig med
jordvernmålet, ikke ser behov for å stramme inn verken lovverk eller
dispensasjonspraksis for å redusere nedbygging av matjord.
Disse medlemmer understreker
at jordvern er en nasjonal interesse som er avgjørende for matsikkerhet
og beredskap. De enkelte kommunestyrene kan ikke forventes å ha
oversikt over den totale nedbyggingen av matjord i Norge. Likevel
er det kommunene som sitter med myndighet til å vedta om matjord
skal tas vare på eller ikke, mens regjeringen nøyer seg med å gi høflige
anbefalinger uten tydelige incentiver. Denne praksisen setter kommunene
i en situasjon som minner om allmenningens tragedie: Kommunene tjener
isolert sett ofte på å si ja til nedbygging av matjord, mens storsamfunnet
taper på det i form av redusert matsikkerhet og svekket beredskap.
Disse medlemmer mener
at reguleringen av jordvern i dag er uholdbar. Matsikkerhet og -beredskap er
et nasjonalt ansvar. Derfor bør også myndigheten til å omdisponere
matjord ligge på nasjonalt nivå, og ikke til de enkelte kommunestyrene.
I tillegg mener disse medlemmer at kommunene
trenger sterkere incentiver enn i dag til å ta jordbruksarealer
avsatt til utbygging ut fra eksisterende planer.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sikre
at dispensasjon fra vernet av matjord kun kan gis av en nasjonal
planmyndighet.»
«Stortinget ber regjeringen legge
frem forslag til endringer i jordlova som gir en vesentlig innstramming av
muligheten for dispensasjoner fra det generelle kravet om at matjord
ikke skal brukes til andre formål enn matproduksjon.»
«Stortinget ber regjeringen sette
et mål om at statlige samferdselsprosjekter ikke skal føre til tap
av dyrka mark.»
«Stortinget ber regjeringen øke tilskuddet
til utarbeidelse av kommunale jordvernstrategier.»
«Stortinget ber regjeringen utrede
en belønningsordning for kommuner som tilbakefører jordbruksareal
som er avsatt til utbyggingsformål i kommunale planer, til LNFR-formål.»